Når solen snur

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Knut Rage

Når solen snur
Tre solvervlokaliteter i Norge

Knut Rage

Tysnes
© 2020

Solverv - årets viktigste merkedager

23. november blir solen borte i Vesterålen, og Nord-Norge går inn i en langvarig mørketid. Ikke før etter midten av januar begynner solen å vende tilbake. Så blir dagene lengre; om sommeren er det lyse netter, da skinner solen nesten døgnet rundt. I sør vender de mørke kveldene i siste halvdel av desember, selv om det ennå tar lang tid før de lyse kveldene er tilbake; i Norge "snur solen" det året da dette blir skrevet 21. desember 2020. Vanligvis vil datoen variere fra år til år mellom 21. og 22. desember. Mot slutten av 21. århundre vil vintersolverv falle på 20. desember. Ved begynnelsen av 24. århundre vil det igjen inntre at vintersolverv faller på 23. desember. Å kalle det "solsnu" er forøvrig egentlig et selvbedrag - i virkeligheten står solen stille på himmelen.

Vintersolverv er den korteste dagen i året. I Skandinavia ble vintersolvervet feiret med luciadagen. Da den julianske kalenderen ble endret og erstattet med den gregorianske, beholdt man likevel luciafeiringen på 13. desember, selv om man da kom i utakt med solvervet. På primstaven er solsnu merket med en sol. Denne dagen skulle man ikke arbeide med noe som ble dreid rundt, og heller ikke bake. Juleølet skulle også være ferdig innen 22. desember så det ikke kom "solverv" i det.

De fire solvervene, og da i særdeleshet vintersolverv, har imidlertid vært viktige merkedager langt tilbake i tid, trolig så lenge menneskene har hatt et bevisst forhold til tidsregning. Og ikke bare solverv, men solens, månens og stjernenes "gang" over himmelen i det hele.

Arkeoastronomi

Steinsirkelen på Callanish på Isle of Lewis, de ytre Hebridene. Foto: Knut Rage.

Såkalte solvervfenomen er lite kartlagt, enn si forsket på, i Norge så vel som i andre land rundt Nordsjøbassenget. Fra særlig de skotske øyer kjenner vi likevel godt til disse eiendommelige fortidslokalitetene fra de tidigste tider - Ring of Brogar (eller Brodgar) og Maeshowe på Orknøyene, eller de like veldige steinene på Callanish som vi finner på øya Lewis på de ytre Hebridene. Disse merkelige restene av større byggverk står ikke på noe vis tilbake for det mer berømte Stonehenge i England. Forskerne har vært rause med dateringen av disse mildt sagt imponerende konstruksjonene, som man gjerne tenker seg tilbake til bronsealderen, men det ser samtidig ut som de har vært i bruk over lange tidsrom - ja, nærmest inn i vår tid, kan man nesten si, med tanke på at det fremdeles finnes mennesker som samler seg ved Stonehenge til rituelle seremonier eller følger spent med på webkamera hva som skjer inne i haugen Maeshowe ved solverv.

Man tenker seg at disse konstruksjonene har fungert som en slags fortidens astronomiske observatorier. I de senere år har arkeoastronomi utviklet seg til en omfattende vitenskapsgren, riktgnok ikke uten en rekke selsomme innslag. Allerede på 1700-tallet begynte noen vitenskapsfolk å gjøre systematiske notater etter at de ble oppmerksomme på at enkelte oldtidsanlegg var orientert etter de posisjonene i horisonten der solen går opp, eller ved solverv, og også etter jordens posisjon i forhold til månens og stjernehimmelens skiftende mønstre. Men det var først på 1960-talet, med den britisk-amerikanske astronomen Gerald Hawkins (1928 - 2003), som gjerne blir regnet som grunnleggeren av disiplinen ‘’arekoastronomi’’, og engelskmannen Alexander Thom (1894 - 1985), at det ble utviklet til noe nær en egen gren av arkeologien. Tanken var altså at mange arkeologiske monumenter har fungert som en slags observatorier, trolig tett knyttet opp mot kultiske akviteter.

Selvsagt har allerede steinaldermennesket kjent stjernehimmelen godt, som i mørke vinternetter må ha fått med seg hver detalj på den glitrende himmelhvelvingen og dannet seg sine egne mytologiske forestilinger. Observasjoner av solen og månen var den eneste muligheten de hadde for å regulere kalenderen og de religøse festene som fant sted i løpet av året. Ut fra observasjoner av solen, månen og stjernehimmelen så man også at "året" fulgte en viss syklus.

Den kjente solvognen fra Trundholm i Danmark og de mange helleristningene med soltegn, forteller om en utbredt soldyrking i bronsealderen. Også fra norrøn tid kjenner vi historier fra mytologien som forteller om diverse fenomener som bygger på observasjon av himmelen. Vi finner mye av dette igjen i eldre klassisk litteratur. Cæsar skriver i boken "Gallerkrigen" om at germanerne dyrket sol, ild og måne. Og på 500-tallet forteller den greske historikeren Prokopios om en stamme langt nord i Thule som var livredde for at solen ikke skulle snu ved vintersolverv. De sendte derfor en observatør opp på fjellet som skulle registrere at solen snudde. Når sendebudet kom tilbake med de gode nyhetene ble det duket til en stor fest i mørket.

Adam av Bremen (død 1076) beretter at i Uppsala ble det holdt en stor fest hvert niende år. Det samme går igjen i Danmark, der det heter i biskop Thietmar av Merseburgs (død 1018) krønike at det ble feiret store offerfester i Lejre hvert niende år. Og ni år er nettopp den tiden det tar fra månen har det største til det minste utsvinget i oppgangspunktet (9 år = ½ sarosperiode. Sol- og måneformørkelser blir tatt opp igjen med et mellomrom på 18.03 år, som er den såkalte sarosperioden).

I Danmark finnes det flere steinanlegg som kan tolkes som astronomiske siktelinjer til soloppgang ved sommer- og vintersolverv. Også posisjonen til stjernen Sirius kan ha vært observert på samme måte. Det kan ha vært observatorier i form av "stjernesteiner" med hull eller utskjæringer (rillestein), slik at man kunne følge solen og visse stjerner i kulminasjonene deres. I Harreskovene ved Furesøen finnes et arrangement av stein som kan ha blitt benyttet som eit måneobservatorium. Lignende lokaliteter er kartlagt i Aalegaard Skov i Han Herred, Jylland, og Stammershalle på Bornholm. I følge hypotesen skal slike stjernesteiner og steinsetninger til astronomisk bruk hatt en kultisk betydning.

Alt dette tyder at man i gammel tid, i alle fall fra bronsealderen, må ha hatt et inngående kjennskap til praktisk astronomi, og at det dermed i Norge, som i resten av Norden og Europa (og elles i verden) finnes fortidsminner, nærmere bestemt kultanlegg som kan ha vært konstruert og plassert på en slik måte at de har en tilknytning til et eller flere av de fire solhvervene, vinter, vår, sommer og høst.

Arkeoastronomi er et tverrfaglig studium av forhistoriske kulturers observasjoner av, og forestillinger om, himmelfenomen: Hvordan folk i fortiden forstod fenomen i himmelen, hvordan de brukte disse fenomenene i himmelen, og hvilken rolle himmelen hadde i deres kulturer - er kanskje den mest brukbare definisjonen av et ganske vidt felt innen historieforskningen.

Ettersom det aldri har vært gjennomført noen systematisk kartlegging av slike fortidslokaliteter, hverken i Norge eller Danmark og forsåvidt heller ikke i Storbritannia, er det et sterkt begrenset materiale man har å arbeide med - avgrenset til noen ytterst få steder. Hvor mange slike steinsetninger, hauger, hull i berg osv. som har hatt en kultisk funksjon ved solverv er det derfor umulig å si noe om. Noen steder lever det kanskje en historie på folkemunne, men for det aller meste tier historien.

For Norges vedkommende kan vi imidlertid peke på tre solvervlokaliteter som hver på sitt vis og sammen kan kaste lys over soldyrking og himmelkult i vår fjerne fortid, og frem i vikingtiden.

Karnilshogjen på Hauge i Gloppen

Karnilshogjen eller Tinghogjen på garden Hauge i Gloppen, Vestland fylke, er sannsynligvis den største haugen på Vestlandet som er bygget av mennesker. Den er hele 50 meter i tverrmål og 7 meter høy. Haugen ruver godt i terrenget der den ligger med utsyn over hele Gloppefjorden.

Sollys gjennom Fitjeskaret. Commons. Foto: C. Hill (2008).

Tinghogjen er aldri blitt utgravd, men arkeologer har utført elektroniske målinger for å finne ut om haugen skjuler noe. Ved hjelp av observasjoner gjort av lokale folk er det sannsynliggjort at Tinghogjen er et astronomisk merke. Solen skinner på haugen gjennom Fitjeskaret ved vintersolverv når resten av bygda er uten sol, og den er det siste punktet som har sol om kvelden midtvinters - skråningen nedenfor haugen ligger i skygge, mens rett ovenfor, fra foten av haugen, lyser den mektige haugen i solskinnet omlag 8-10 minutter på slutten av dagen. Ved sommersolverv skjer det samme. Haugen er da det siste punktet solen gir slipp på, ca. kl. 21.34. Da kan man stå øverst på haugen badet i sol, mens alt rundt ligger i skygge.

Navnet "Tinghaugen" sier jo sitt om hva slags funksjon haugen kan ha hatt i eldre jernalder. Men egentlig vet vi lite. En ting er sikkert - haugen har vært knyttet til solverv både vinter og sommer og må ha hatt en viktig betydning. Det har vært regnet ut at det har vært brukt 17 500 dagsverk på å bygge haugen, dvs. at det har vært ca. 90 mann om å reise haugen i løpet av ett år. En georadarundersøkelse viser at det kan være en konstruksjon sentralt i haugen.

Enn så lenge vet vi altså ikke hele sannheten om Karnilshogjen, bortsett fra at haugen ser ut til å ha stått sentralt ved solsnu.

Todneset, Tysnes i Sunnhordland

På begynnelsen av 2000-tallet ble Todneset på Tysnes i Sunnhordland etablert som en solvervlokalitet, ikke bare ved vintersolverv, men også vår, sommer og høst. Fenomenet er blitt beskrevet i flere artikler og også gjennomgående fotografert. Særlig godt kommer det til syne ved vintersolverv 22. desember. Da kommer solen opp over Dallandsfjellet i vest, på den andre siden av fjorden, og skinner direkte på haugen noen minutter, for så å bli borte 20 minutter før den kommer tilbake. Resten av landskapet, på begge sider av fjorden, ligger i skygge.

I 1915 ble haugen utgravd og undersøkt. Det ble funnet en hellekiste uten dekkhelle i et firkantet rom som måler 2.7 m x 2.7 m. Konstruksjonen ble tolket som ruinene av en liten bygning av stein og jord. Hellen midt i "rommet" mente man var et "alter", og konstruksjonen trodde man var en "horg". Dette hang ikke minst sammen med Tysnes som "det gamle Njardarlog", som i tidlige tider var et sentrum for hordenes, harudene, dyrking av gudene Njord og Tyr.

Om dette skriver historikeren og forfatteren Johannes Heggland:

"Desse heilage steinane gjeld offerstaden og offeraltaret. Somme stader har dei endå funne restar av ein bortrotna trestokk i desse altarmurane. Etter danske funn skulle det tyda på at altra har hatt sine gudebilete utskorne i tre. Men tre var eit slag som minst stod seg mot tida, difor har det ikkje kome fram slike funn hos oss. Likesom gudebileta vart reiste under open himmel vart altarsteinane det same. I jarnalderen fram til kristen tid er det likt til at desse steinheilagdomane har hatt ymse former. Det kunne vera ein einskild stor stein der dei trudde guddomen budde, eller ein stor offerstein i ein krins av andre steinar, eller eit mura steinaltar. Det er truleg dei to sistnemnde slag som i gammalnorsk går under namnet horgr, eit ord som i nynorsk og i nysvensk folkemål tyder ein bergskolt eller ein steinhaug. I so fall er det rimeleg å tru at heilagdomen på Todneset har vore ein offerstad, vigd til Njord eller Tyr — eller båe."

Todneset, Tysnes i Sunnhordland. Ved vintersolverv skinner solen direkte på haugen, mens resten av bygda og neset ligger i skygge, for så etter 20 minutter å komme igjen, men da fortsatt for bare å lyse direkte på gravhaugen (og selvsagt en smal stripe bak denne.) Foto: Svein Ove Agdestein.

Til forskjell fra Tinghogjen i Gloppen er Todneset plassert i et landskap med en rekke sakrale stedsnavn og bautasteiner. Like ved haugen står en slik bautastein løselig datert til jernalderen (hentet opp fra fjæra i 1991, så det er ikke sikkert at steinen hadde nøyaktig samme plassering før den ble fjernet en gang etter 1835), som skal ha vært omgitt av en stor streinring. Tvers over sundet, i vest, finner man i dag en annen bautastein - det er rimelig at det har vært flere. Ved innseilingen mot Todneset ligger holmen Helgasteinen. I øst kommer man til bygda Lunde (hellig lund) med Vevatnet, som har blitt knyttet til dyrking av grødegudinnen Nerthus, og enda lenger mot øst finner vi øya Godøy, trolig av begrepet "gode". Midt på øya ble det funnet en runestein med "fotspor" etter Nerthus der også lund-navnet går igjen. På den andre siden av øya er det et felt med en rekke bautasteiner på Årbakka, også datert til jernalderen. Tysnes, eller det gamle Njardarlog som Todneset er en del av, kan således ha spilt en sentral rolle for gudedyrking i før-kristen tid - det er nok å vise til stedsnavn som gjenspeiler Njord og Tyr som sentrale guddommer.

Tyr-navnet går igjen både på Todneset og i Gloppen. Det lokale stedsnavnet Todneset har vist seg vanskeleg å tolke eller tidfeste. Derimot er navnet Tysnes særlig interessant i denne sammenhengen. Tysnes-navnet omfatter hele neset (eller halvøya) som Todneset er en del av. I Gloppen registrerer vi det samme – her finner vi også Tyr-navnet, gården Tystad som ligger kloss ved den vesle fjordarmen som går inn i landet i skillet mellom Nordfjord og Innvikfjorden. Frå selve Tystad til Karnilshaugen, som ligger noe opp fra fjorden, på gården Indre Hauge, er det 4.8 km.

To solverv-lokaliterer, begge med Tyr-navnet i samme område - er det en sammenheng, eller en tilfeldighet?

Etter hvert møtte "horg-teorien" en viss motbør fra faglig hold, selv om tanken i hovedsak ble stående. I 2013 ble området undersøkt på ny. Den arkeologiske rapporten konkluderer med at den hyppig refererte horgen på Tysnes ikke uten videre lenger kan sees på som knyttet til kultisk aktivitet i forbindelse med navngitte guder og solsnufenomen. Det heter at funnet "har blitt referert til innen arkeologisk, religionshistorisk og filologisk forskning i nesten 100 år. Re-undersøkelser av denne art synliggjør problematikken omkring forskningens sirkelargumentasjon basert på eldre funn fremkommet med annen metodikk enn det man har til rådighet i dag."

Likevel heter det i rapporten at "dateringen fra gropen kan tolkes som spor etter kultisk aktivitet i forbindelse med de fjernede gravminnene. Andre spor etter rituell aktivitet utover anleggingen av selve gravminnnene lar seg ikke påvise. Dette er et uventet resultat. Innenfor en fenomenologisk fortolkningsramme kan det være at solsnufenomenet har vært lettere og mer spektakulært å observere fra omkringliggende steder. Det er også et aspekt av tabu og liminalitet som kan forklare hvorfor man ikke utfører kult på selve åstedet for solsnufenomenet."

Med andre ord kan kultiske handlinger ved solsnu ha funnet sted på plasser der man hadde god utsikt til haugen på Todneset. Det står imidlertid fast at haugen på Todneset, som Karnilshaugen, er reist i forbindelse med solsnu.

Jeg har forøvrig behandlet spørsmålet om Todneset som kultsted mer utførlig i "Det førhistoriske anlegget på Todneset - horg, gravkammer eller ein kultplass for soldyrking?"

Stjernemonumentet i Hadsel, Vesterålen

Solsteinen i Hadsel kommune, Nordland. Foto: Hans Bakken, 2003.

I Hadsel kommune lengst sør i Vesterålen finner vi en annen type lokalitet - stjernemonumentet i kulturminneparken på Hadsel kirkested. Om denne steinen opplyser Hans Bakken, kulturminneparken på Hadsel:

Monumentet består av en oppreist stein ca. 1.5 m høy. Ut fra steinen er det i bakken markert med en steinsetting, en tretakket ”Mercedes” stjerne med ca. 10 m lange stråler. Dette er den største utgaven av et slikt monument man kjenner i Norge. Ved utgravingen fant man beinrester av sau, bjørn og hest (offergaver?) og bålrester som gjorde at man kan datere formasjonen til jernalderen ca. år 500 e.Kr. Plasseringen er slik at Falkfjordskaret ligger nokså nøyaktig i sør med Nissvasstinden som en karakteristisk pigg. Dette skaret er det punktet på Hadsel hvor soløyet kan sees helt til 22. november og hvor soløyet kommer tilbake 18. januar.

Stjernebautaen er plassert på det punktet i landskapet som mottar de siste og de første stråler i forbindelse med mørketiden. Kanskje har dette vært en årsak til at kirkestedet Hadsel også i førkristen tid har hatt en spesiell religiøs betydning - f.eks. i forbindelse med tilbedelse av solen? I kulturminneparken er det flere tufter av store skipsnaust og gravhauger som tyder på at det har vært et høvdingesete her.

Første soldag etter mørketiden - og solen skinner "bare" på toppen av steinen og en gravhaug i bakgrunnen. Landskapet ellers ligger i skyggen! I noen dager rundt St. Hans kommer midnattsolen opp i et skar på Langøya og skinner på "baksiden" av steinen.

Arkeologene kjenner til mange slike monumenter i Norge, men det som er spesielt for stjernemonumentet i kulturminneparken på Hadsel, er at når solen kommer tilbake etter mørketiden, så er det på toppen av denne steinen og på en gravhaug i bakkant at solen skinner først.

Men hva innebærer den 3-takkede formen? I en masteroppgave i arkeologi fra 2013 behandler Ina Kuhnle spørsmålet omkring trekantede og stjerneformede anlegg i Rogaland og Hordaland. Det vil føre for langt i en kort artikkel som denne å gå nærmere inn på materialet som blir behandlet her, men utangspunktet for undersøkelsen er spørsmål som: "Er det mulig å se en sammenheng mellom trekantanleggenes plassering i landskapet og andre kulturminner som gravplasser, middelalderkirker og / eller maktsentre? Er trekantanleggene primært bygget som graver eller kan de ha hatt en annen symbolsk betydning utover dette?"

Solsteinen i Hadsel fotografert ved midnatt St. Hans-aften 2003. Foto: Hans Bakken.

Anvendt på stjernemonumentet kan man da se flg: Armen mot nord kan peke på området rundt Risøya, der man finner et felt med gravhauger og en bautastein. Mot øst kan det peke på øya Jæva eller fjellet Møysalen. Jæva ligger omtrent midt i Hadselfjorden og det var vel ikke uvanlig at graver ble plassert i periferien av bosteder som en slags beskyttelse mot uvelkomne inntrengere av både åndelig og konkret art. Armen mot sørvest kan peke på gravfelt på Haug, en kristen gravplass med sannsynlige rester av en torvkirke er arkeologisk dokumentert i gårdshaugen på Vollan.

Den svenske arkeologen Anders Andrén har foreslått at de tre armene på slike trekantanlegg representerer de tre røttene på Yggdrasill.

Mangler kartlegging

Som nevnt innledningsvis er det gjort få eller bortimot ingen systematiske observasjoner av lokaliteter knyttet til arkeoastromiske fenomener, om vi da ser bort fra de større megalittiske anleggene i Storbritannia. Og de få observasjonene som er gjort i Norge og Danmark vil alle være gjenstand for diskusjon.

Ikke desto mindre mer enn aner man et ganske tydelig omriss av en kultur som strekker seg over et veldig langt tidsrom, fra bronsealder og frem til vikingtiden, som riktignok må ha variert i form og innhold, men som har vært sterkt knyttet til solverv og, som i Hadsel, for å feire solens gjenkomst.

Det er ingen tvil om at dette bør bli et nytt forskningsfelt i årene som kommer.