Forskjell mellom versjoner av «Norrøne gude- og heltesagn - Gudedyrkelsen»

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
m (Tilbakestilte endringer av Jesper (brukerdiskusjon) til siste versjon av Knut)
Tagg: Tilbakestilling
 
Linje 1: Linje 1:
 +
 +
{| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
 +
|- style="background-color:#e9e9e9" 
 +
!align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
 +
|-
 +
!  Denne teksten finnes på følgende språk ►!!  !!  !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link= Norrøne gude- og heltesagn - Gudedyrkelsen]] !!  !!  !!
 +
|-
 +
|}
 +
 +
 
<center>'''[[Norrøne gude- og heltesagn]]'''</center>
 
<center>'''[[Norrøne gude- og heltesagn]]'''</center>
  

Nåværende revisjon fra 7. aug. 2021 kl. 13:52

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Norrøne gude- og heltesagn


Gudedyrkelsen


P. A. Munch
ved Magnus Olsen


Kristiania 1922



Om hòv, blot og spådom


84. I hedendommens senere tider var der en stor mengde offerhus og offersteder rundt omkring i Norden. Man var da nådd langt ut over de forhold som Tacitus skildrer hos de gamle tyskere, at guderne dyrkedes under åpen himmel i lunder eller skoger. Vi har dog adskillige efterretninger om at sådan mer primitiv kultus ennu kunde holde sig. Fra Island hører vi i landnåmstiden om menn som tilbad over naturlige vesener i stener og fosser, og i Gulatings kristenrett fins forbud mot å tro på "landvetter i lunder eller hauger eller fosser".

For offerhus eller tempel var den almindelige benevnelse hòv (hof). Dessuten omtales horger (hǫrgar), som ved den historiske tids begynnelse synes å ha vært ganske små offerhus med et enklere utstyr enn hovene. Oprinnelig har de dog visstnok, som navnet antyder, vært stenaltre i fri luft; jfr. norsk dial. horg "fjellknoll, fjelltopp", svensk dial. harg (harj) bl. a. "stenhög", isl. hörgr om ujevnheter i terrenget. I denne eldste betydning, stenalter, synes "horg" ennu å være brukt i et Eddadikt (Hynduljoð) hvor der er tale om en horg for Frøia. Der er dog ikke grunn til å anta at horgen bare har vært brukt i kultus av gudinner; i Sverige finner vi stedsnavnene Odhinshargher og Thorshargher[1].

En mer omfattende betydning synes ve (, angelsaks. with, med got. weiths, hellig, og gl.norsk vigja, å vie) å ha hatt. Vi kan vel best gjengi ordet ved "helligdom". Det kar vært brukt om det fredhellige tingsted som var om gitt av "ve-bånd" (vébǫnd). Den som krenket et sted som der var lyst fredhellighet over, kaltes vargr l veum ("varg' i helligdom") og var fredløs.

I den gamle litteratur fins flere beskrivelser av hovene og deres innretning. Der omtales store, prektig utstyrte bygninger med utskårne, herlig smykkede gudebilleder. Guderne var fremstillet således som man oftest tenkte sig dem, Tor i sin kjerre med Mjollne i hånden og Frøi ridende på sin galt. På flere av disse beskrivelser tør man dog ikke sikkert bygge. Den beste er den som Eyrbyggjasaga gir av det hov som den norske høvding Torolv Mostrarskjegg reiste ved Breidefjord på Island, og denne beskrivelse er, som vi senere skal se, blitt bekreftet på mange og vesentlige punkter ved nvere ut gravninger av islandske hovtomter.

Torolv hadde med sig fra sitt hjem på øen Moster i Sunnhordland tømmeret i det Tors-hov som han der hadde hatt, og også mulden under den stalle eller forhøining som Tors billede hadde stått på i det gamle tempel. I nærheten av sin nye gård på Island lot han så "reise et hov, og det var et stort hus - der var en dør på sideveggen, og nærmere ved den ene ende. Der innenfor stod høisætesstolpene, og i dem var der nagler, såkalte "reginnagler" (gudenagler). Der innenfor var der et stort fredssted (hov-hellighet). I den innerste ende av hovet var der et hus i likhet med hvad der nu er sanghus (kor) i kirker, og her stod en "stalle" midt på gulvet som et alter, og på den lå en ring, uten sammenføining, som holdt 20 ører; ved ringen skulde alle eder avlegges, og hovguden skulde ha den på sin arm ved alle forsamlinger. På "stallen" skulde der også stå en "hlaut bolle", og i den en "hlauttein", som en visp, og med den skulde blodet i bollen, som kaltes "hlaut", stenkes; det var det blod som kom fra de drepte dyr som blev ofret til guderne. Omkring "stallen" var guderns opstillet i avhuset. "Til hovet skulde alle menn betale toll, og være pliktige til alle reiser med hovgoden, men goden skulde selv holde hovet ved like på sin egen bekostning så det ikke forfalt, og avholde offergildene."

Om hovets omgivelser heter det videre i sagaen:


"Landet mellem Vigrafjord og Hovsvag kalte Torolv Torsnes. På neset står et fjell; Torolv viste det så stor ærefrykt at intet menneske måtte kaste et blikk på det uten å ha vasket sig, og på fjellet var det forbudt å legge bånd både på dyr og mennesker — de måtte først av sig selv ha forlatt det. Det fjell kalte han Helgafell (det hellige fjell), og han trodde at han selv og alle hans frender skulde fare inn der når de døde. På nestangen hvor Tor (:ɔ på en av høisætesstolpene) var kommet til land, lot han all rettergang holde, og satte der "herredsting". Også der var det så stort et helligsted at han på ingen måte vilde tillate at vollen blev besudlet, enten ved blod utgydt ved fiendebånd eller ved legemets uttømmelse."


Våre forfedre kjente neppe noget annet slags offer enn blodig offer, av dyr eller mennesker. Å ofre kaltes å blote, og offeret blot[2]. Best kjenner vi hvordan det gikk til ved det gamle blotgilde (blótveitzla), av Snorres skildring i Håkon den godes saga (kap. 14), og flere enkeltheter også i denne er blitt bekreftet ved underøskelse av Islandske hovtomter:


"Det var gammel sed nar det skulde være blot, at alle bønder skulde komme dit hvor hovet var, og føre dit sine matvarer som de skulde ha så lenge blotgildet stod på. Ved dette gilde skulde alle menn ha øl; der blev også drept alskens smaler (ɔ: mindre dyr, især får) og hester, men alt det blod som fløt av dem, det blev kalt "blaut", og "blautboller" de boller som blodet stod i, og [der var noget som het] "hlaut-teiner", de var gjort som kvaster; med det alt skulde man farve "stallerne" røde og likeså hovets vegger uten og innen, og likeså stenke det på mennene; men kjøttet skulde man koke til gjestebudsmat. Ilder skulde det være midt på gulvet i hovet, og der over hang kjeler; man skulde bære begre om ilden, men den som gjorde gildet og var høvding, skulde signe begeret og all blotmaten; han skulde først signe Odins beger — det skulde man drikke for kongens seier og makt —, men siden Njords beger og Frøis beger for åring og fred. Det var meget almindelig at man dernæst drakk Brages beger [§ 19 anm.]; man drakk også sine hauglagte frenders begre, og det blev kalt "minne".


Lenger ute i sagaen (kap. 17) hører vi om kong Håkon ved et blotgilde på Lade:


"Dagen efter, da man gikk til bords, stimlet bøndene sammen til kongen og sa at han nu skulde ete hestekjøtt. Det vilde kongen ikke på nogen måte. Da bad de ham drikke suppen, men det vilde han ikke. Da bad de ham ete fettet; det vilde han heller ikke. . . Sigurd jarl bad ham [da] gape over kjelehanken hvor supperøken av hestekjøttet hadde lagt sig, så at den var fettet. Da gikk kongen til og la en linduk om kjelebanken og gapte over."(Gustav Storms overs.)


Oversikt over hov på Hofstaðir ved Myvatn i Søndre Tingøy syssel, Island.

Det er bare på Island at hovene, så vidt nu vites, har efterlatt sig synlige minner til denne dag. Av ikke få hovtomter som her med større eller mindre sannsynlighet kan påvises, er nylig blitt omhyggelig undersøkt av Daniel Bruun og Finnur Jónsson[3]. Ved denne utgravning — på gården Hofstaðir ved Myvatn i Søndre Tingøy syssel — viste det sig at man har å gjøre med en anselig langaktig bygning som har bestått av to rum: en gildeskåle (36, 3 meter lang og 5,85 — 8,25 meter bred) og et "afhus" (6,2 X ca. 4 meter). Gildeskålen har bestått av et midtskib og to sideskib, dannet ved rekker av stolper som hvilte på stener. Midt efter gulvet har lang-ilder brent, og langs langveggene har vært sæter, sannsynlig med flytbare border foran. I denne hall har offer-gildet vært holdt; de slaktede offerdyrs kjøtt har vært tilberedt på ennu synlige ildsteder; i hovet blev funnet ben av får, gjet, okse, svin og hest (samt kolje). Hallen var skilt fra avhuset ved en vegg, ikke høiere enn så den forsamlede menighet har kunnet se hvad der foregikk i avhuset, det allerhelligste hvor gudernes billeder har stått og hvor tempelringen har ligget på stallen. Hvert rum har hatt sin særskilte dør — gildeskålen "på sideveggen, og nærmere ved den ene ende", som det heter i Eyrbyggjasaga —, og til det minste av dem har bare offerpresten hatt adgang. Forøvrig kan for enkeltheter henvises til vedføiede tegning av hovtomten på Hofstaðir. Der holdtes årlig tre store blot: "ved vinterdag (14. oktober) skulde man blote for godt år, midt om vinteren (ved jul) for god grøde, men ved sommerdag (14. april) var det seiersblot" (Ynglinga saga kap. 8, jfr. § 85). Ifølge Gisle Surssons saga (kap. 15) var høstblotet Frøis-blot "for å by vinteren velkommen".

Der fantes både offentlige hov (hovedhov) og private hov. I et hovedhov blev ed avlagt i rettergangstilfelle. Den hellige ring som lå på stallen, blev da rødfarvet i offerdyrets blod, og den som skulde sverge ved ringen, fremsa edsformularen: "så sant hjelpe mig Frøi og Njord og den al mektige ås (visst Tor)".

Den høvding som forestod et offentlig hov, kaltes på Island hòvgóde eller gòde (goði, gotisk gudja, avledet av ordet for "gud"); også kvinner kunde forestå et sådant hov og kaltes da (hov)gydjer (gyðjur, entall gyðja). Privat kunde dog også alle andre forrette ofringer når de vilde; vi hører således om kvinner som i silt hjem holdt alve-blot. I Norge var presteverdigheten visst oftest forenet med den verdslige verdighet, herse-verdigheten. Da nu herse-titlen var den anseligste og den som mest bruktes, forekom gode-titlen sjelden i Norge. På Island derimot, hvor alle sådanne rangtitler som herse, jarl, konge o.s.v. bannlystes, blev gode-titlen den som blev brukt om tempelforstanderne; men heller ikke der var de tempelforstandere alene; de var tillike verdslige høvdinger og rettsbestyrere; og disse gode-embeder, som kalles godord — de var i 2nen halvdel av 10de årh. 39 i tall, knyttet til likeså mange offentlige hov — var arvelige i deres ætter. Våre forfedre brukte, som alle hedenske folkeslag, ved hellige ceremonier å utfritte gudernes vilje eller utsagn i vanskelige tilfelle. Dette kalte de "å gå til fritten" (ganga Ulfréttar), og de gjorde det oftest på den måte at de felte blotspån, som det het. Noget nærmere herom oplyser forresten ikke sagaerne; men romeren Tacitus forteller i sitt skrift om de gamle tyskere hvorledes de bar sig ad. De skar en kvist av et tre som bar frukt, op i mindre pinner, merket hver av disse med et tegn og strødde så kvistene ut over et hvitt klæde, som det falt sig. Derpå gjorde presten, hvis det gjaldt en offentlig sak, eller husbonden, hvis det bare vedkom hans familie, en bønn til guderne, og tok så, med opadvendt blikk, hver pinn op, en for en; dette blev gjentatt tre ganger, og de innskårne merker fortolket. (Her kan ikke være tale om runer; på Tacitus’s tid var runeskriften ennu ikke opfunnet.)

En annen fremgangsmåte når man vilde få tilkommende ting å vite, var å vende sig til spåfolk eller trollmenn. Det var især kvinner, såkalte volver (vǫlva flertall vǫvlur), som ga sig av med sannsigeri og trolldom. Mange slike er omtalt i den gamle litteratur, og vi ser at de nød stor anseelse hvor de kom. Der var to slags trolldom, galder og seid. Galder skal først ha vært øvet og utbredt av Odin; den holdtes for mer tillatelig enn seid, og har visst mest bestått i tryllesanger og formularer (galdr beslektet med at gala), til dels i forbindelse med innrissning av runer. Seid blev derimot allerførst øvet og utbredt av Frøia. Det var især kvinner som blev oplært i denne lave slags trolldom som var vanærende for mannfolk. Allikevel blev seid like inntil kristendommens tider ikke sjelden øvet av menn, endog høiættede som f. eks. Ragnvald Rettilbeine, Harald Hårfagres søn. En seidmann eller skratte, som han også kaltes, var likeså fryktet som han var forhatt og foraktet på grunn av de forargelige ceremonier og besvergelser som hørte med til seiden.


Anm. Forøvrig kan henvises til R. Keyser, Nordmændenes Religions-forfatning i Hedendommen, Chr.a 1847 (= Samlede Afhandlinger, Chr.a 1868, s. 249—399); K. Maurer, Die Bekehrung des Norwegisehen Stammes zum Christenthume II, München 1856, s. 188—238; Henry Petersen, Om Nordboernes Gudedyrkelse og Gudetro i Hedenold, Kbh. 1876; videre til de i fortalen nevnte mytologiske håndbøker. — En enkelt side ved gude-dyrkelsen, blotgildet er indgående behandlet av Maurice Gaben; i Etudes sur le vocabulaire religieux du vieux-scandinave. La llbation", Paris 1921.


Hovedtempler i Norden


85. De hedenske gudsdyrkelsessteder kjenner vi dels fra gamle skriftlige efterretninger i norrønt sprog og på latin, dels fra stedsnavn. Om de norske stedsnavn som inneholder minner om hedensk kultus, handler det følgende avsnitt {§ 86). Her skal derimot anføres det viktigste av hvad der i den gamle litteratur er oplyst om kultsteder i forhistorisk tid, og det ligger i sakens natur at de utførligere og direkte efterretninger vesentlig gjelder hovedtemplene i Norden.

To sådanne fins omtalt i den gamle litteratur, i kort avstand fra hinannen. Til et hovedtempel i Sigtuna hentyder Snorre i Ynglinga saga kap. 5: "Odin satte bo ved Lågen (Mælaren), der som nu kalles Gamle Sigtuner, og gjorde der et stort hov og blot efter æsernes vis." Og i et senere kapitel (kap. 10) forteller han om et anselig Frøislempel ved Uppsala: "Frøi bygde ved Upsaler et stort hov og satte der sitt hovedsæte, la til det alle sine inntekter, land og løsøre. Det er ophavet til Upsala-aud ("Uppsala ød", det svenske krongods; audr, rikdom, eiendom) som alltid siden har holdt sig." Om innretningen av Uppsala-templet hører vi nærmere i Adam av Bremens beretning; se § 56.

Også Danmark skal ifølge en fremmed forfatter ha hatt et hovedlempel, som lå i Leire (i norrøn form Hleiðrar). Den tyske krønikeskriver Thietmar av Merseburg som skrev omkring år 1000, forteller nemlig (1. bog, kap. 9): I rikets hovedstad Lederun (Leire) i landskapet Seion (Sjælland) samledes hvert niende år i januar måned alle folk og ofret til sine guder 99 mennesker og likeså mange hester samt hunder og — istedenfor høker — haner. Han forteller siden at først kong Henrik Fuglefenger tvang danskerne til å avskaffe denne kultus (i 930-årene). De danske kilder tier imidlertid ganske herom.

I Norge omtales flere ansette hovedtempler. Således på Trondenes på Hinnøy (í ǫmð á Þrándarnesi), hvor sannsynlig de gamle hålogalandske konger har bodd. Om Sigurd Toresson, bror til Tore Hund, forteller Snorre i Olav den Helliges saga (kap. 117): "Sigurd bodde på Trondenes i Omd ... Så lenge hedendommen varte, var han vant til å holde tre blot hver vinter, ett ved vinternatt, et annet ved midvinter, el tredje henimot sommeren; men da han tok ved kristendommen, holdt han fast på samme vis med gjestebud: om høsten hadde han et stort vennegilde, fremdeles om vinteren et julegilde — og bød da atter mange menn til sig —; det tredje gilde hadde han ved påske, og da hadde han også en mengde gjester". Videre nevnes, som bekjent, i sagaerne store templer på Lade ved Trondhjem og på Mære i Sparbu. Om et hovedtempel i Viken, i Skiringssal (det nuværende Tjølling), forteller sagnhistoriske kilder som her lar konger optre ved blotene. Foruten sådanne offentlige hov fantes der i Norge også mange private som mektige bønder og høvdinger hadde latt reise på sine gårder. På Island var egentlig alle hov private og tilhørte goderne; men da goderne, som nevnt i § 84, var bærere av den arvelige jurisdiksjon, blev hovene derved også offentlige, således at de kan sidestilles med de offentlige hov i Norge.


Fotnoter

  1. Om horg se M. Olsen, Hedenske kultminder I s. 285 ff. De horger som de islandske stedsnavn Hörgsdalr og Hörgsholt inneholder minner om. er blitt utgravet av Bjørn M. Ólsen og Daniel Bruun (se Årbók hins Íslenzka fornleifafjelags 1903 s. 1 ff.). På det første sted blev påvist en avlang firkantet, sikkert med tak forsynet bygning (9,7 X 6,3 meter, indre mål) som ved en 60 cm. høi vegg var delt i et mindre rum i nord og et omtrent dobbelt så stort rum i syd. På Horgsholt var "horgen" bare 5,3 X 1,6 meter, med tvervegg i nordenden; den har visst vært en helligdom under åpen himmel.
  2. Dette ord har intet med "blod" å gjøre. Ved blóta tenkte man tillike på de bønner og formularer som blev fremsagt, og derfor brukes ordet "blot" også om å banne. Man sa heller ikke f. eks. å blote til Tor, men å blote Tor. Også angelsakserne hadde dette ord; derav er avledet angels. bletsian velsigne, engelsk bless (gl. norsk bleza, velsigne, er lånt fra angels.
  3. Resultatet foreligger i Aarbøger for nordisk oldkyndighed 1900 s. 245 ff. (hvorfra omstående tegning velvillig er overlatt til benyttelse,)