Sagaen om Hallfred Vandrådeskald

Fra heimskringla.no
Revisjon per 23. des. 2013 kl. 07:48 av Jesper (diskusjon | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif Dansk.gif


Islandske ættesagaer


Sagaen om Hallfred Vandrådeskald


Oversat av Charles Kent


Utgit efter tiltak av Riksmaalsvernet


Forlagt av
H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)

Oslo 1928


1. OTTAR OG ÅVALDE

Torvald het en mann med tilnavnet meglingsmann; han bodde på øen Ylf i Hålogaland. Til hustru hadde han Torgerd, datter av Hallfred. Hun hadde en bror som het Galte; han var en mektig mann og bodde i Sogn. Torvalds sønner var Ottar og Torkel sølv, og Torkel var uekte. Der på øen bodde det også en mann, som het Ingjald, med sønnen Åvalde. Ottar bodde hos Ingjald. Så var det en storviking som het Sokke; han var ikke grei å ha med å gjøre. Han fór vidt omkring på hærtog og var en venn av Gunhildssønnene (1). Han kom til Torvalds gård ved nattetid og sa til følget sitt, at der kunde de hente sig godt bytte, for her bodde det en rik mann, «og vi skal legge ild om gården». Og det gjorde de. Torvald gikk til døren og spurte, hvem som hadde tendt ild på. Sokke sa hvem han var. «Hvad bøter vi for?» sa Torvald; «jeg minnes ikke jeg har gjort dig noe.» Sokke sa: «Det spør ikke vi vikinger efter; vi vil ta livet ditt og alt du eier.» «Det har De nu makt over dennegang», sa Torvald. Dermed satte vikingene inn på gården med ild og våben, og enden blev at Torvald brente inne selv femtende, men nogen slapp unda branden. Vikingene tok alt det løsøre som de kunde føre med sig. Endel av Sokkes folk fór til Ingjalds gård og la ild om huset. Ingjald gikk til døren og bad om utgangslov for mennene, men det fikk han ikke på vilkår. Da gikk Ingjald til guttene Ottar og Åvalde og sa: «Det ser mest ut, som min tid er ute nu; men jeg vilde gjerne ha dere ut av branden, — dere turde det være lengere liv laget. Jeg skal lukke dere ut av en lønndør; og høve til å hevne dette blir det nok, kommer De så sant litt til makt igjen.» De svarte, at det skulde ikke være viljen som vantet, «men vi kan ikke se hvordan det skal bli, slik det nu er stelt.» Siden blev de sluppet ut av en lønndør og fulgte røken og sprang ut på øen; og for larmens skyld og branden — og eftersom de ikke var feige den gang — så kom de unda og til en bonde som bodde der på øen. Ottar sa da: «Vil du sette oss over til landet?» Og bonden kjente dem og satte dem over. Der kom de til et sted, hvor det lå en sildebåt; mennene ombord var nord fra Vågar. De sa at de var fattige gutter, og fikk tjeneste der. Så fór de, til de kom sørpå til Sognsjøen; da sa guttene at de vilde inn i fjorden, «for der har vi frender.» Styrmannen sa: «Det skal bli som De vil; De er vel ikke verre farne her, enn der vi tok dere op. De har skikket dere vel i vår tjeneste og De kan snart duge til mere.» Dermed skiltes de. Sent på dagen kom de til Galte, morbror til Ottar, og satte sig nede ved døren. Galte gikk bort til dem og spurte hvem de var. Ottar fortalte hvad han het og hvordan det var stelt for dem. «Da høver det godt at De kommer hit,» sa Galte, «og gå nu til sætes!» Der var de i syv eller åtte vintrer og hadde det bra i alle måter, og det blev dugelige menn av dem. Men så stod slaget på Fitjar, hvor kong Håkon falt, og Gunhildssønnene tok riket, og en dag sa Galte: «Dig, Ottar, setter jeg så høit, at jeg tror du er den fremste av dere fostbrødrene, og jeg venter, at du blir en mann som kommer frem i verden. Men nu er det slike tider i Norge, at jeg ikke trøster mig til å ha dere hos mig. Jeg skal gi dere handelsvarer, og så får De seile vest til England og prøve hvad vei det bærer.» Ottar sa han vilde følge rådet. Galte hadde solgt hvad de eide av jordegods, og fått løsøre for det. De fór da fra landet, Ottar og Åvalde, og kom vest til England og tjente bra. Tre vintrer, eller var det fire, seilte de på England og blev storrike. Så fór de til Orknøene og stod i akt og ære hos de beste menn der. Ottar sa da til Åvalde: «Jeg har tanke på å kjøpe en islandsfarer og reise dit og slå mig ned. Men jeg så helst at vi hevnet frendene våre, før vi drog bort for godt.» Åvalde bad ham råde for dem begge. Så kjøpte de et godt skib og hyrte sig mannskap og seilte til Norge. De kom til Sogn, til Galte og fortalte, hvad de eslet sig til. Galte sa: «Det kunde ikke bedre høve; Sokke ligger kort herfra med et eneste skib, og om natten sover han i et loft på land. Jeg skal skaffe dere en mann som har greie på det hele, og Sokke venter nok fred og ingen fare.»


2. FARTEN TIL ISLAND. INGOLF OG VALGERD

Ottar og Åvalde rodde nu fra skibet, og med dem en mann som het Stein. Sent om kvelden kom de til gården, dèr Sokke sov om nettene, sammen med en bror, Sote. Stein gikk op på gården alene, og kom snart i samtale med Sokke og Sote og drakk med dem om kvelden, og da de gikk op i loftet og skulde sove, gav Stein et tegn til Ottar og Åvalde. Sokke og Sote hadde fem mann med sig op på loftet; men da de skulde til å klæ sig av, kom Ottar og Åvalde over dem og stakk sverdet i Sokke, under brynjen og op i underlivet, og det blev Sokkes bane. Åvalde hugg til Sote med sverdet, og hugget tok hele bakdelen av ham. Siden løp de ut alle tre, og lot mørket gjemme sig. De kom sig ombord og stod til havs med en gang og fikk god bør; på den ferden hadde de gjort det godt, syntes de. — Gunhild spurte dette, og sa det var ille hun ikke med egne øine hadde sett dem som drepte og vanæret hennes venner; «men jeg vet det likevel,» sa hun, «hvem som har gjort det.» — Ottar og Åvalde kom inn til Blanda-oset på Nordlandet; da var det ikke land å ta lenger der. Ottar kjøpte jord på Grimstungene i Vatnsdal av en mann som het Einar, og gav kjøpmannsskibet i bytte. Der satte Ottar bo. Åvalde bodde hos Ottar første vinteren. På våren kjøpte han jord ved Knjuke i Vatnsdal; til hustru fikk han Hild, datter av Eyvind Sørkve; de fikk en datter som het Kolfinna, hun var en vakker kvinne og stor på det.

Olav het en mann som bodde på Haukegjel, han var rik og gift med Torhalla, datter av Ævar den gamle; de hadde en datter som het Aldis og var en dugelig kvinne; henne bad Ottar om og fikk mange penger med henne. De hadde én sønn som het Hallfred og én som het Galte, og en datter som het Valgerd; hun var den vakreste kvinne én kunde se. Hallfred blev fostret hos Olav på Haukegjel, og der hadde han det godt i alle måter. Han var tidlig stor og sterk, mandig av utseende, litt mørk i huden var han, og nesen var ikke av de vakreste, håret var brunt og falt pent. Han var en god skald, nokså spottelysten og omskiftelig; vennesel var han ikke.

På den tid var Torstein Ingemundssønn høvding i Vatnsdal. Han bodde på Hov, og blev holdt for den fremste der i bygden. Han var vennesæl og en stor lykkemann. Han hadde sønnene Ingolf og Gudbrand. Ingolf var den vakreste mann på Nordlandet; det var om ham dette blev kvedet:

Alle vilde møene
ha følge med Ingolf,
som voksne var,
jeg stakkar, er for liten!
Jeg vil og, sa kjerringen,
ha følge med Ingolf;
det henger da to tenner
i overmunnen på mig!

På Grimstungene holdt de engang høstgjestebud med ballspill. Ingolf kom til leken, og flere til nedenfra dalen; det var vakkert vær, og kvinnene satt ute og så på leken. Valgerd Ottarsdatter og noen andre kvinner satt oppe på en haug. Ingolf var med i leken, og ballen fløi dit op. Valgerd tok ballen og la den under kappen sin og sa at den fikk lete som kastet hadde. Nu var det Ingolf som hadde kastet; og han sa de andre kunde leke, og satte sig ned hos Valgerd og talte med henne hele dagen.


3. HALLFRED OG KOLFINNA

Da nu leken var slutt, fór de hjem, de som ikke var med i gjestebudet. Men siden kom Ingolf ofte til Grimstungene for å tale med Valgerd; Ottar tok da Ingolf for sig og sa: «Jeg liker ikke å ha dig farende her; og jeg tenker du har spurt, at vi ikke er de folk som lar forurettelser og skam sitte på oss. Men giftermål kan det bli av, om du vil.» Ingolf svarte at han fór dit han vilde, hvad så Ottar sa; og slik stod det til der i dalen, sa han, at han var ikke nødt til å føie sig efter nogen. Efter det gikk Ottar til Torstein og bad ham sørge for, at han ikke fikk skam av sønnen; «du er jo en forstandig mann og vil ingens uferd.» Torstein sa: «Det er visst, at i dette gjør han mot min vilje; og jeg skal love dig å tale for ham»; og dermed skiltes de. Til Ingolf sa Torstein: «Det er en annen gjerd på dere, enn vi hadde da vi var unge; å bære sig så uvettig, De som er emnet til høvdinger. Nu holder du op med å tale med datter til Ottar bonde.» Ingolf sa, at det skulde bli som faren sa, og at han fikk bedre sig; og han holdt op å gå der en tid fremover. Men siden virket Ingolf en kjærlighetsdråpa om Valgerd; da blev Ottar stor-vred og fór og fant Torstein og sa, at nu hadde han lidt en stor forsmedelse. «Og nu ber jeg dig om lov til å stevne sønnen din, for nu orker jeg ikke å la saken hvile.» Torstein sa: «Meget rådelig er det ikke; men jeg vil ikke nekte dig det.» Da sa Jøkull, bror av Torstein — han var tilstede nettop da —: «Hørt på maken! Du kan bare stevne oss frender her i bygden, så skal det gå dig ille.» Jøkull bodde oppe på Tunga i Vatnsdal. Torstein synte godvilje en gang til, han opnevnte voldgiftsmenn for dem på Hunavatstinget og tilbød på sønnens vegne å legge saken i hendene på dem. Men ellers bad han Ottar gå med på at han selv dømte i målet om dråpaen og det som var dem imellem; folk rådet Ottar til å ta mot tilbudet, og de blev da forlikt om det, at Torstein alene skulde avgjøre saken. Torstein sa: «Det er snart sagt, hvad jeg her vil: jeg vil se på begges beste, enten De liker det eller ei. Jeg svarer Ottar et halvt hundre sølv; men han skal selge gård og grunn og flytte bort fra bygden her.» Ottar sa, at slik ubillighet hadde han ikke ventet å lide; men Torstein sa han hadde ikke sett mindre på Ottars fordel, — slik som lynnet var hos dem begge to. Og det blev da til at Ottar flyttet syd i Norderådalen, og det første stedet han bodde var Ottarstad (2). Hallfred, sønn til Ottar, var da nærepå tyve år. Han hang støtt efter Kolfinna Åvaldesdatter; det var ikke med Åvaldes gode vilje: han hadde budt ham datteren til ekte; men Hallfred vilde ikke gifte sig. Åvalde fór da og fant en venn av sig, som het Må og bodde på Måsstad, og fortalte hvor vondt det var stelt for ham. «Vi får finne på en råd. Jeg skal få en mann til å be om henne. Det er en mann som heter Gris Sæmingssønn, han er en venn av mig og bor i Geitskard i Langdalen. Han er en mann med penger og vennesel også.» Gris hadde vært helt nede i Miklegard og vunnet stort ry der.


4. HALLFRED OG GRIS

Må sendte så bud til Gris, og da han kom til Måsstad, sa Må: «Jeg har funnet et gifte til dig; du skal be om Kolfinna, datter til Åvalde; der mangler det ikke på penger, hun er et godt gifte. Men det sies at Hallfred Ottarsønn er og taler med henne støtt og stadig.» Dette var før Ottar flyttet sørpå. Må og Gris drog avsted til Åvalde, de hadde fem mann med sig; de satte spydene utenfor — Gris hadde et spyd som var slått med gull. De satte sig ned og talte sammen, og Må førte ordet for Gris. Åvalde sa, at det skulde bli som Må sa — «om det er så De vil dette; De skal ikke få nei av mig.» Men i samme stund kom Hallfred og en følgesvenn og fikk se spydene. Hallfred sa: «Her er nok kommet langveisfarende til gårds. Stå nu du og vokt hestene våre, jeg går inn til Kolfinna i dyngjen (3),» — og det gjorde han. Han satte sig hos henne og spurte, hvem som var kommet; «de er ikke kjærkomne, for de er vel her for å be om dig; og det kan jeg aldri tro går godt.» Kolfinna svarte: «La du dem stelle med det, som har retten til det.» Han sa: «Jeg ser du alt synes han som ber om dig er gjævere enn jeg.» Hallfred satte henne på kneet sitt utenfor dyngjeveggen og talte med henne, så at alle som kom ut måtte se det. Han trykket henne inn til sig, og det falt en kyss eller to også. Gris og de andre kom ut i det samme, og han spurte: «Hvem er de der som sitter ved dyngjeveggen og later til å være så vel kjent?» Gris var nokså svaksynt og surøiet. Åvalde svarte: «Det er Hallfred og Kolfinna.» «Er det slikt de pleier å ha for sig?» spurte Gris. «Det er ikke så sjelden det bærer til,» sa Åvalde; «og nu spørs det, om du er mann for å gjøre slutt på denne plagen, — nu er hun jo din festekone.» Gris sa: «Det er lett å se at han søker fiendskap med mig, og at det er for å erte mig han gjør dette»; og dermed gikk han og de som var med ham bort til hestene sine. Da sa Hallfred: «Vær du sikker, Gris, mitt fiendskap skal du ha, om du ikke gir op dette giftermålet.» Må svarte: «Det er ingen som bryr sig om hvad du sier i denne saken, Hallfred; jeg tenker Åvalde har rett til å gifte bort sin egen datter.» Da kvad Hallfred en vise:

Hedningen ram, som redd
på boss-traug bærer, får rase, —
er i mine øine
ikke mere å frykte,
enn når eldgamle buhund
utenfor buret knurrer
vredt til folk på veien.
Nu er visen diktet.

«Ellers kan du si hvad du vil, for mig, Blot-Må,» sa Hallfred. Må sa, at laget han spott viser om ham, skulde han få det igjen,— og hårdt. Hallfred svarte, at han og ingen annen rådet for hvad han vilde si; og han kvad en vise til:

Best var det visst for skjoldorms
bærere (4), ikke å be om
Åvaldes eneste datter, —
dermed truer de skalden!
Sent vil trollbunden tanke
vendes ifra den tause
Kolfinna, — så mener
alle menn om møen.

Dermed red Hallfred bort og var vred. Må sa: «La oss ri efter dem,» — og det gjorde de. De var ni ialt, for Åvalde gav dem to menn med. Olav, fosterfar til Hallfred, hadde sine egne tanker om Gris og Mås ferd; han sendte straks bud efter Ottar, og da de møttes, sa Olav, at Hallfred visst trengte folkehjelp. Imens red Hallfred og hans mann unda, og de ni efter. Hallfred så at de blev forfulgt og sa: «La oss ikke flykte lenger.» De var kommet til en haug; der gjorde de sig kampferdige og brøt op stein. Da Gris og de andre kom, gikk de løs på dem, og de verget sig tappert, men det gikk likevel som ordtaket sier, at makta blir liten når det er mange imot, og både Hallfred og følgesvennen blev håndtatt og bundet. Da sa Gris: «Her kommer det folk ridende mot oss; det er minst tredve av dem, så det er ikke visst seiren blir så langvarig.» Han og hans vendte da om og red unda så fort de kunde og kom over åen. Der gikk veien gjennem en fjellskjæring, så det var lett å verge sig, og der stanste de. Ottar og hans følge kom til åen i det samme; og Gris hilste på Ottar og spurte hvad han vilde. «Hvor er Hallfred, min frende?» spurte Ottar. «Han ligger bunden, men ikke drept, under haugen der vi fantes,» sa Gris. «Skammelig har du handlet mot ham,» sa Ottar; «vil du gi mig rett å dømme mellem dere?» Gris sa han skulde vyrde Ottars avgjørelse høit; det blev de forlikt om, og dermed skiltes de. Ottar red tilbake og fant Hallfred og løste ham og følgesvennen. «Stor ære har du ikke vunnet på denne ferden, frende», sa han. Love den kunde han ikke, sa Hallfred; «men avgjør likevel denne saken, som du vil, far, — bare Gris ikke får Kolfinna.» «Gris skal ha kvinnen,» sa Ottar; «for han liter på mig; men du, frende, skal fare utenlands og vinne dig større heder.» «Hvem skal jeg lite på da, når far min sviker mig,» sa Hallfred; «før skal det hende, at jeg byr Gris holmgang, såsnart jeg ser ham.» Dermed red Ottar hjem, men Hallfred til Haukegjel (5). Olav syntes bare måtelig om det som var hendt, og hadde ikke stor tro på at Hallfred vilde holde forliket, og han sendte bud til Ottar, at han syntes det så ulikt ut. Det kom da bud til Hallfred at faren var syk, og gjerne vilde se ham for å si ham sin siste vilje. Hallfred reiste, men straks han kom, sa Ottar de skulde ta ham og legge ham i jern; «og nu byr jeg dig to vilkår: enten å sitte i jern eller la mig råde for dig.» «Du er den samme støtt mot mig, du», sa Hallfred, «men du får heller råde enn at jeg skal sitte her i jern.» De tok da lenkene av Hallfred. Må holdt Gris og Kolfinnas bryllup hjemme hos sig, og hun fór ut til Geitskard og satte bo med Gris; stor kjærlighet kjente hun ikke til ham. Olav på Haukegjel talte det han vant for Hallfred og vilde han skulde fare utenlands; «og jeg skal gi dig penger, så du ikke trenger skjemmes blandt godt folk.» Faren talte også for ham og vilde han skulde fare utenlands. Saken med Gris og Må avgjorde Ottar slik at Hallfred fikk et hundre i sølv; men Hallfred vilde ikke ta imot pengene. «Jeg ser du er glad i mig, far, og det skal bli som du vil; men det kjenner jeg på mig, at denne floken kommer vi ikke ut av så snart.» Et år efterpå flyttet Ottar sørpå til Norderådal.


5. HALLFRED FARER TIL NORGE

Denne sommeren fór Hallfred sør til Hvitå, og da han kom ombord, kvad han en vise:

Kolfinna enn jeg kunde
kysse, selvom strømmen
hamrer tungt mot stavnen,
hard mot havstrømshesten (6);
Ti den ættgode kvinne,
evnerik, armringprydet,
elsker jeg næsten mere
nu, enn var hun lovt mig.

Hallfred reiste da fra landet og kom til Norge. Han fór til han fant Håkon Jarl den mektige — han rådet for Norge dengang — og steg frem for ham og hilste. Jarlen spurte hvem han var, og Hallfred sa han var islending, — «og ærendet mitt er det, herre, at jeg har virket et kvede om Eder, og det vilde jeg få si frem.» Jarlen svarte: «Du ser ikke ut som du mister frimodigheten i storfolks nærvær; slik fører du dig. Visst skal du få kvede.» Hallfred kvad kvedet, det var en dråpa, og han bar den vakkert og dyktig frem. Jarlen takket ham og gav ham en stor, sølvslått øks og gode klær og bød ham være hos sig vinteren over, og det tok Hallfred imot. Sommeren efter fór han til Island, til Sørlandet, og hadde mange penger. Han fór frem og tilbake nogen år; men kom aldri til Nordlandet (7). Så var det en sommer han var kommet fra Island og lå ved Agdanes. Der kom de til tals med nogen menn og spurte dem efter tidender. De fikk da vite, at det var blitt høvdingskifte i Norge og at Håkon jarl var død, men Olav Tryggvesønn kommet isteden, med ny tro og nye bud. Skibsfolkene kom da overens om å gjøre løfter; de skulde gi Frey meget gods, hvis de fikk bør til Svitjod, og Tor eller Odin, om de kom til Island; men hvis de ikke fikk fralandsbør, da skulde kongen råde. Fralandsbør fikk de aldri, og det var ikke annet å gjøre enn å seile inn til Trondheim. De kom til en havn som het Flagde; der lå det flere langskib. Om natten blåste det op en sterk pålandsvind, så at skibet drev for ankeret. Da sa en av langskibsmennene: «Disse folkene på kjøpmannsskibet er ille stedt; det kommer til å gå galt med dem, for vinden står like på, der de ligger. Vi vil ro bort til dem.» De gikk på et skib, tredve mann ialt, og en av dem satt i akterstavnen; da de var på siden av kjøpmannsskibet, sa han som satt i stavnen: «Her er De ille ute, her er urent farvann, nu skal vi hjelpe dere.» Denne mannen var stor av vekst. Hallfred ropte: «Hvad heter du?» «Jeg heter Ankerfrank,» sa den andre. I det samme de taltes ved, røk ankertauget, men han som satt i stavnen, kastet sig straks overbord og dukket efter tauget i stormen og fikk tak i det med én gang, så de fikk ankeret op. Da kvad Hallfred dette verset:

Kom, la oss forhale!
Styrtsjø slår mot knarren;
hårdt er trossen strammet.
Hvor mon Ankerfrank er?

Mannen i kuften svarte:

Sendt har jeg hjelp til tauget;
her har De Ankerfrank nu!
Drengen i grønne kuften
klarte å dra op dreggen!

De rodde nu skibet i godt leie. Kjøpmennene visste ikke hvem det var, men siden fikk de høre det var kongen selv som hadde hjulpet dem (8). Siden la de tillands ved Lade; kong Olav var kommet dit før dem, og han fikk høre at disse mennene var hedninger og nykomne fra Island. Han stevnet dem da til møte med sig, og da de kom, forkynte kongen troen for dem og bad dem avlegge hedendommen og den onde troen, og tro på den sanne Gud, himmelens og jordens skaper. Hallfred svarte på kongens tale: «For ingenting tar jeg nå ikke ved den læren du byr, konge.» «Hvad er ditt vilkår?» spurte kongen. «Du skal aldri slå hånden av mig, hvor ille det enn går mig,» sa Hallfred. Kongen sa: «Jeg er redd du er en mann som ikke viker tilbake for noe, og synes alt sømmer sig.» Da gikk Hallfred sin vei, men tenkte å tale med kongen en annen gang. Da det var gått en stund, spurte kongen efter islendingen og sa de skulde hente ham. Så stod Hallfred annen gang for kongen. «La dig nu døpe, det skal bli som du ber om,» sa kongen; «men hvad heter du?» Han sa han het Hallfred. «Du er en kjekk og uforsakt mann, dyrk ikke lenger djevelen.» «Jeg har en bønn til, Herre,» sa Hallfred: «— at du står fadder til mig.» «Du ber om så mangt, at jeg vet ikke råd med dig,» sa kongen. Da sa biskopen: «Gjør som han ber dig om; Gud gjør dess mere for din skyld, jo mere du gjør for Guds rikes vekst.» Efter det stod kongen fadder til Hallfred, og gav ham siden i hendene på sin bror, Torkel Nefja, og Jostein foråt de skulde undervise ham i den hellige lære. Dette sanner Hallfred i det ene av kvedene som han virket om kong Olav:

Slik mann fikk jeg til gudfar,
sanner jeg, som i Norden
under dvergbåren himmel
ypperst var av alle.


6. HALLFRED HOS KONG OLAV

Da Hallfred hadde vært hos kongen en tid, diktet han en flokk om ham, og bad om å få si den frem; men kongen sa han vilde ikke høre den. Da sa Hallfred: «Det rår du for; men vil du ikke høre på kvedet, så vil ikke jeg ha mere å gjøre med den læren som du lar dem undervise mig i; det er ikke mere skaldskap i den læren som du vil jeg skal kjenne, enn i det kvedet jeg har gjort om dig.» «Sandelig skulde ikke du hete Vandrådeskald», sa kong Olav; «jeg skal høre kvedet.» Hallfred bar frem kvedet vel og vakkert, og da det var fremsagt, sa kongen: «Dette var et godt kvad; ta imot dette sverdet av mig, vakkert er det, men vondt å vare, for det følger ingen slire med; tre dager og tre netter skal du bære det slik, uten at nogen får mén av det.» Hallfred kvad da en vise:

Kongen med vidstrakt velde
sendte visesmeden
nakent sverd ihende,
ser jeg, for skibet til dvergen (9).
Herlig for sverdets herder (10)
kongsgavens hjalte skinner.
Heder kom fra kongen.
Kjørrelets fisk (11), den fikk jeg.

Hallfred tok vel vare på sverdet; men gudene holdt han i stor ære, og sa at det skulde gå dem ille som hånet dem. Engang kvad han dette, så kongen hørte på:

Snur sig, gjør folke-lagnaden:
før gikk jeg fromt og bar frem
blot til selve Hlidskjalvs
herre (12) med hugen snare.

«Det var en meget ond vise,» sa kongen; «dikt en annen til bot.» Hallfred kvad videre:

Sanger har alle slekter
smidd for å vinde Oden
for sig, og våre fedres
frege kunst jeg minnes.
Vidres (13) velde likte
skalden (14) vel; nu tjener
Kristus jeg, men hater
helst ei Friggas husbond (15).

Da sa kongen: «Altfor meget tenker du på gudene; det høver sig ille for dig.» Hallfred svarte med en vise:

Gavmilde! Avskyr gjør vi
navnet fra hedning-old på
ravneblots gode (16) falsk, som
fant på svik, når han pristes.

«Det blir ikke bedre,» sa kongen. «Kved enda en vise til bot.» Hallfred kvad:

Gram være Frey mig og Freya!
Ferdig med Njords hov er jeg.
Trollpakk til Oden sig trøste
eller til Tor den sterke!
Krist jeg alene og Gud om
kjærlighet ber; ti Sønnens
harme jeg skyr, dèr han styrer
herlig vår jord under Faren.

Da sa kongen: «Dette er vel kvedet og bedre enn ugjort. Kved videre.» Hallfred kvad en vise:

Så er hos sogningers herre (17)
sed at blót er nektet.
Eldgammel bruk må opgis,
Norners bud mest alle.
Odens ætt i vanry
er hos hvermann kommet.
Ikke Njord, men Kristus,
nødes jeg nu å be til.

Det var en mann fra Oplandene som het Ottar; han hadde en bror som het Kalv. De var hirdmenn hos kongen, og han satte dem høit, for det var to kjekke karer. De misunte Hallfred, og syntes han stod altfor høit hos kongen, og en kveld, da de drakk, blev det en kvass trette mellem dem. Kongen var der, og han hjalp Ottar under ordskiftet, for han så at han ikke var mann for å klare en ordstrid med Hallfred. Men så gikk kongen bort, og efter det blev tretten mellem dem enda hårdere, og det endte med at Hallfred sprang op og hugg Ottar banehugg med øksen Håkonsgave. Kalv og de andre grep Hallfred og bandt ham; nu var loven slik at den mann skulde drepes som vog en annen i kongens gård, og de gikk til kongen og sa, at nu kom det da frem, hvad slags mann Hallfred var, og sa at han gav sig vel ikke før han hadde gjort ende på hele hirden, og baktalte ham så meget de kunde, og tilslutt sa kongen de skulde drepe ham morgenen efter. Da blev det glede på Kalv; og dagen efter leide de ham ut for å rette ham. Hallfred spurte: «Hvor er kongen?» «Hvad raker det dig?» sa de; «du er dømt til døden, du.» «Er han død, han jeg hugg ned?» spurte Hallfred. Det var han, sa de. «Er så, det er nogen her, som jeg har gjort vel imot, da ber jeg ham lønne mig slik at han leier mig i kongens nærhet; jeg vil takke for den tiden jeg har vært hos ham.» Da gikk det, som ordtaket sier, at ingen vinner sig uvenner uten å få en venn; der var folk som kjentes ved takken de skyldte ham for det gode han hadde gjort dem, og de leide ham dit kongen og bispen var. Da Hallfred stod for dem, sa han: «Tenk paa det, herre, som du lovte mig, at du aldri vilde slå hånden av mig; og bli ikke løftesbryter mot mig. Og gudfar til mig er du også.» Biskop Sigurd bad kongen: «la ham nyte godt av de tingene nu.» «La det så være», sa kongen og bød dem å løse ham med én gang, og det gjorde de. Og enda det gikk hårdt inn på Kalv, var Hallfred hirdmann fremdeles og kom sig snart op igjen; men så vennlig som før var kongen ikke mot ham, — likevel greide han da ut drapsbøtene for ham. Så var det en dag, at Hallfred gikk frem for kongen og gjorde knefall for ham. Kongen så at han felte tårer og spurte, hvad det var han tok sig så nær av. Da sa Hallfred: «Din vrede er det jeg tar mig nær av; kunde jeg bare vende den fra mig!» «Så skal skje,» sa kongen; «efter jul skal du fare bort i mitt ærend, og fører du det frem, skal vi være forlikt. Si mig, har du det sverdet jeg gav dig?» «Det har jeg visst, herre, og aldri har det vært i slire.» «Det høver vel at vandrådeskalden eier vandrådegripen (18),» sa kongen; «tror du du kan dikte en vise og nevne sverd i hvert vers?» «Jeg skal prøve, om I vil,» sa Hallfred; «det er ikke det jeg ikke vil gjøre, kan jeg bare vende Eders vrede fra mig.» «Så kved da,» sa kongen, og Hallfred kvad denne visen:

Ett er det sverd mellem sverd som
rik på sverd har gjort mig.
Fullt blir det nu av sverd for
den som sverdene svinger!
Jordens vinner! Brukt skal
sverdet bli, selv om slire
jeg skulde få til sverdet.
Verd er jeg tre sverd sikkert.

Kongen takket ham (19) og sa han var dyktig i skaldskap og gav ham en slire som var meget vakkert prydet, — «og om så bærer til,» sa kongen, «at du blir skyldig i å komme for sent til bords eller til kirke, så skal du få tilgivelse fremfor nogen annen.» Hallfred takket kongen for det. Så var det en gang, at kongen spurte, hvor Hallfred var. Kalv sa: «Jeg tror han har den vanen ennu å blote i lønn; for han har en liknelse av Tor i pungen sin, den er enda gjort av en hvalrosstann. Han bare fører dig bak lyset, herre, du vet ikke hvordan han er på bunnen.» Kongen sa de skulde hente Hallfred, så han kunde svare for sig. Da Hallfred kom, spurte kongen: «Er det sant det de skylder dig for, at du bloter?» «Det er ikke sant, herre,» sa Hallfred; «ransak bare pungen min; selv om jeg vilde, kunde jeg ikke ha noget hemmelig her for dig.» De fant heller ikke noget i hans vold som kunde brukes til slikt. «Dette er dødelig baktalelse,» sa Hallfred; «og det skal ikke gå Kalv godt, får jeg tak i ham; har han ikke villet drepe mig engang før alt!» Da sa kongen: «Det går ikke å ha dere to sammen. Kalv skal fare hjem til sig selv; men du, Hallfred, skal fare i sendeferd for mig til Torleiv den spake på Oplandene. Han vil ikke bli kristen, og nu skal du drepe ham eller blinde ham. Han er en dattersønn av Torleiv, sønn av Horda-Kåre. Du kan ta så mange menn med som du vil, og jeg skal legge min lykke til.» Det blev ikke nogen gammensferd, sa Hallfred; «men allikevel skal jeg fare, som I vil; og Jostein, Eders morbror, vil jeg gjerne ha med mig, og av dem som sitter på benk med mig, to og tyve mann som jeg vil velge selv.» «Gjør som du vil,» sa kongen; «men jeg har sendt folk til Torleiv før, og det de skulde utrette, kom de ingen vei med.» Hallfred og de andre skiltes fra kongen og red, til de kom til en skog som ikke var langt fra Torleivs gård. Der stanste de på en rydning og steg av hestene, og Hallfred sa: «Her skal De vente på mig i tre dager, og er jeg ikke her den tredje dagen, da skal De fare hjem igjen.» Jostein bød sig til å fare med ham; men det vilde han ikke. Han tok på sig stavkarsklær, og lot dem legge farve i øinene på sig og vrengte øienlokkene, så han så ut som en annen mann, og på ryggen hadde han en lang sekk; i den lå sverdet han hadde fått av kongen. Så gikk han til Torleivs gård og til den haugen han satt på, — det var enda tidlig på dagen. Torleiv hilste og spurte hvem han var. «Jeg er en fattigmann,» sa Hallfred; «jeg kom til kongen, og han vilde tvinge mig til å ta troen; men jeg kom mig unda i lønn, men ikke før jeg hadde drept en kongsmann. Og nu vilde jeg be dig hjelpe mig litt.» Torleiv svarte ikke stort på det, men spurte ham om mange ting — både om land og havner, og Hallfred gav god greie på alt. Så sa Torleiv: «Var det ikke en mann hos kongen som het Hallfred?» «Jeg hørte ham nevne,» sa Hallfred; «men sjelden for det gode.» «Den mannen drømmer jeg ofte om,» sa Torleiv; «det har jo ikke stort på sig; men det er vel ikke lenge til vi har kongsmennene her, og eftersom folk sier, er det ikke greit å vite, hvad slags mann Hallfred er, og lykken min er det ute med efter den dag.» Torleiv hadde en mistanke om, hvem mannen var, og vilde stå op, men Hallfred trev ham og fikk ham under sig, for han var meget sterkere, og dermed veltet de nedover bakken; men Hallfred blev liggende øverst, og så satte han hælen i øiet på Torleiv og trykket det ut. Da sa Torleiv: «Du har kongens lykke med dig; dig har jeg lenge vært urolig for, og nu er det slått til. Jeg vet at du gjør det kongen har budt dig, å blinde eller drepe mig; men nu vil jeg be dig skjenke mig det andre øiet, — så skal jeg gi dig kniv og belte; det er gode griper begge deler, og de vil komme dig til hjelp, om så bærer til, at du trenger det, — og det er ikke så ulikt, det.» Men Hallfred sa, at skulde han bryte kongens bud, så vilde han ikke ta imot kostbarheter for det; da vilde han før ta det på sig, sa han, å skjenke ham det andre øiet. Torleiv takket for det, og så skiltes de. Hallfred gikk tilbake til sine, og da blev det glede på dem. Torleiv gikk hjem til gården og sa ingenting om mishandlingen til nogen, før de andre var langt borte. Hallfred og hans folk red, til de traff Kalv på veien. «Nu skal vi drepe denne illgjerningsmann,» sa Hallfred. «Gjør ikke det,» sa Jostein; «la oss ikke blande lykke med ulykke.» «Her har det ikke blitt skiftet rett,» sa Hallfred; «en tapper mann er lemlestet, og dette manneliknelset lever», og dermed trev han Kalv og stakk ut det ene øiet på ham. Kalv bar sig ille, men Hallfred sa: «Nu syner du feigheten din igjen.» Så fór de bort, og kom til kongen, — han satt ved tavlbordet, da de hilste ham. Kongen spurte hvad nytt de fór med, og Hallfred fortalte. «Vel har du gjort,» sa kongen; «la mig se øiet.» Hallfred tok frem Kalvs øie. «Hvor fikk du det øiet fra?» spurte kongen. «Dette er Torleivs øie». «Nei,» sa kongen; «du har nok gjort mere enn jeg bød dig.» Hallfred synte ham da Torleivs øie. Da sa kongen: «Dette er hans øie, men ennu er det ikke mere enn halvgjort.» «Jeg gav Kalv igjen, fordi han stakk mig med spydsodden, da han leide mig til banehugg,» sa Hallfred, — og så fortalte han alt som var tilgått. «Vil du fare til Torleiv en gang til, da?» spurte kongen. «Dit vil jeg ikke fare,» sa Hallfred; «men til Kalv vil jeg fare og stikke ut det andre øiet på ham.» Da sa kongen han skulde bli her han var. Fra da av stod Hallfred meget høit hos kongen.


7. HALLFRED REISER ØSTPÅ

Så var det en gang at Hallfred trådte frem for kongen og sa: «Jeg vilde be om lov til å fare i kjøpmannsferd øster til Eyr (20) til sommeren.» «Det vil jeg ikke nekte dig,» sa kongen; «men så sier min hug, at du skal lengte like meget tilbake til mig, som du nu lengter bort; og mangt får du å gå igjennem.» «Jeg får nu prøve det likevel,» sa Hallfred, og en stund efter reiste han; han hadde spurt at Sigvald jarl var en stor høvding, og fór til han fant ham, og da sa han at han hadde virket et kvede om ham. «Hvem er du?» spurte jarlen. Han sa hvad han het. «Er du kong Olavs skald?» spurte jarlen. «Det er jeg,» sa Hallfred, «og jeg vil be dig høre.» «Hvorfor skulde ikke det, som kong Olav liker, høve for mig?» sa jarlen. Hallfred sa frem kvedet, det var en flokk, og jarlen takket ham for det og gav ham en gullring som vog en halv mark, og bød ham ophold hos sig. Hallfred takket for tilbudet, — «men jeg må først fare til Svitjod.» Han fikk råde selv, sa jarlen. Samme høsten fór han øster til Viken, men der forliste de på østsiden av fjorden og led stort tap. Derfra fór Hallfred til Kongehelle, og der blev han en stund. Så var det en dag Hallfred gikk ute på markedsplassen, at det kom en mann imot ham. De kom i tale med hverandre, og Hallfred spurte, hvem han var. Han sa han het Audgisl og var kommet vesterfra, fra England, «og det mangler mig ikke midler. Men er ikke dette Hallfred vandrådeskald?» Han sa at det var det. «Jeg har spurt det,» sa Audgisl, «at du har lidt stort tap. Skal vi bli enig om, at du farer øst til Gautland med mig og blir hos mig vinteren over? Jeg skal gi dig ti merker sølv for følget, for det har jeg hørt at det er penger verd å ha følge med dig.» Veien dit var usikker, og mange snudde om. Hallfred sa, at det vilde han. Hallfred og Audgisl hadde fem kløvhester og en ridehest, og med dem fór de østerpå og inn i skogen. Så var det en dag, det kom en mann imot dem, som var stor av vekst. De spurte hvem han var, og han sa han het Anund og at han kunde fare med dem, hvis de vilde gi ham litt i lønn; «jeg kjenner alle veier her.» Audgisl sa han likte ham ikke; det var ikke godt å vite, hvad slags mann han var, sa han. Men Hallfred vilde de skulde ta ham, og slik blev det, og tolv øre i sølv skulde han få. Hallfred var i sin beste alder dengang, men Audgisl drog på årene. De fór nu efter veien, — Anund gikk foran om dagen, — og om kvelden kom de til et selehus (21). «Nu har vi tre ting å gjøre,» sa Hallfred. «Du, Anund, skal hente inn ved, for du har en stor øks. Audgisl skal gjøre op varme, og jeg skal gå efter vann.» «Det er best å dra meget ved i hus, da,» sa Anund; «for det er mange som kommer her og trenger brensel.» Det var vel sagt, sa Hallfred. Men Audgisl sa: «Jeg har mere lyst til å hente vann, så kan du nøre på åren, Hallfred.» «Gjerne det,» sa han. Så kveikte han ild, og Anund bar ved, og hver av dem gjorde som sagt var; men Hallfred syntes det gikk sent med dem. Han stod bøid over varmen og hadde kastet beltet om halsen på sig; i det hang det en stor kniv, en slik som folk ofte gikk med dengang, og kniven lå på ryggen hans. I det samme kom Anund inn med børen og gikk løs på Hallfred med en gang og hugg til ham med øksen, og det med begge hender; men hugget traff kniven, og Hallfred tok om føttene på ham og bad til Gud og sa: «Hjelp mig nu, du Hvite-krist, hvis du er så sterk som kong Olav sier, og la ikke denne mannen vinne på mig.» Og med Guds hjelp og kong Olavs lykke fikk han rettet sig op under ham, og løftet Anund op og kastet ham ned så hårdt, at han falt i uvit, og øksen falt ut av hendene på ham. Hallfred hadde et lite sverd og drog det. Da kom Anund til sig igjen. «Har du drept Audgisl?» spurte Hallfred. Han sa, at det hadde han. Da støtte Hallfred sverdet igjennem ham, og drog ham ut av huset og stengte døren godt. Om natten brøt Anund på døren, men Hallfred stod innenfor og holdt imot, og slik holdt de på, til det blev lyst. Om morgenen fant Hallfred Audgisl død ved bekken; han tok av ham kniv og belte og bar med sig, og jordet så Audgisl som skikk og bruk bød. Nu skjønte han, at Anund hadde vært en illgjerningsmann som drepte og ranet folk, og han fant både penger og varer i mengde. Hallfred kvad da en vise:

Ravnevins-ildens eier (22)
ól jeg op med mitt hvite
sølv, og tenkte minst på
svik, — men han snek efter penger.
Alt det gode jeg orket,
ydet jeg stridsmåsens metter (23);
lumsk efter livet stod mig
likevel ufredsmannen.

Så red han østpå, over fjellet, men hadde ondt for å finne vei.


8. HALLFRED OG INGEBJØRG

En dag, det led mot kvelden, hørte han det hugget i skogen. Han red efter lyden og kom til en rydning; der stod det en mann og hugget ved. Han så bondsk ut, rødskjegget og mørk i huden og ikke nettop velsinnet. Mannen hilste på ham, og Hallfred spurte hvem han var. Han sa, han het Bjørn, «og du får komme og ta inn hos mig.» Det tok Hallfred imot, og Bjørn gjorde sig meget fore mot ham. Bonden lå i én skapseng og Hallfred i en annen; men han trodde ikke Bjørn for vel, og reiste sig under sengtjeldet med sverdet Kongsnaut draget; i det samme stakk Bjørn i sengen, men Hallfred hugg ham banehugg. Bondekonen bad folk stå op og ta illgjerningsmannen, og så bar de klær på Hallfreds våben, og han blev håndtatt og bundet. Efter det sendte de bud til en mann som het Ubbe. Han var bror av en som het Tore, og var høvding der. Han hadde en datter som het Ingebjørg, og hun hadde vært gift med Audgisl, og var riktig en drivende kvinne. Det kom nu folk sammen for å holde dom over Hallfred, og til møtet kom Tore og Ubbe og Ingebjørg. De blev enige om å blóte Hallfred. Da gikk han frem til Ingebjørg og hilste og sa at han hadde de kostbarhetene med sig, som Audgisl hadde sendt til henne. «Jeg kjenner tingene», sa hun, og så fortalte Hallfred alt som var tilgått, og kvad en vise:

Slik har jeg villsint hevnet
sorgen jeg led — tí sårorms
svinger (24) segnet i kampen;
ringenes giver (25) jeg savner, —
at jeg lot Audgisls bane
ligge som æreløst lik
der sydpaa, da stridslarmen tystnet.
Slik har jeg hevnet oss begge.

Ingebjørg spurte nøie om hvordan det hadde båret til. Hallfred kvad en vise:

Havildens hundske eier (26)
hugg jeg ned i vrede;
Yggs stormende byges
bål (27) fikk blodrød farve.
Nu er det slutt med å stå i
bakhold med Hløkks stormtre (28);
aldri mot folk han det hever:
hånd har jeg lagt på hunden.

«Jeg ser du sier sant», sa Ingebjørg; «og du får bli med mig hjem.» Så fór Hallfred hjem med henne; han var støl efterat han hadde vært bundet sålenge, men hos Ingebjørg fikk han god pleie. Tore og Ingebjørg sendte folk tilfjells, og de fant allting som Hallfred hadde sagt; og det var svare til rikdom som blev flyttet ned derifra. Alle der tillands var enige om, at Hallfred skulde ta de pengene Anund hadde hatt; og folk blev ikke trett av å tale om ham. Hallfred kom til å synes godt om Ingebjørg og fridde til henne. «Er det vel overveiet?» sa hun, «du er kristen og utlending også, — men vil du, så gå og tal med min far.» Han gjorde det, han la saken frem for Tore; de kom vel overens, og det blev til at Hallfred fikk Ingebjørg. Han levde godt med henne; der var stor rikdom samlet, og Hallfred stod i stor akt og ære der i landet. Kristentroen viste han ikke med stort annet enn at han blåste i kors over det han drakk; for det var ikke meget han sang. Så var det engang han sa til Ingebjørg: «Jeg tenker på å fare til Olav sviakonge og bære frem et kvede som jeg har virket om ham.» Hun tenkte nok han vilde høre lovkvedet, sa hun.


9. HALLFRED KOMMER TILBAKE TIL ISLAND OG MØTER KOLFINNA

Den sommeren fór Hallfred til Svitjod og fant kongen og hilste ham. Kongen spurte, hvem han var, og han navngav sig. «Det er et navn som er båret vidt omkrig», sa kongen; «og store menns skald er du.» «Nu har jeg gjort et kvede om Eder og vilde be om lyd for det» sa Hallfred, og kongen sa, det skulde han få. Så bar Hallfred frem kvedet, og kongen bød ham ophold hos sig og gav ham gode gaver. Men Hallfred sa at han hadde både eget bo og kone i kongens skattland, — «og dit vil jeg nu.» Kongen bad ham fare vel og Hallfred drog hjem til konen, og der bodde han i to år. Men en natt på det tredje året syntes han kong Olav kom til ham og var vred og sa at han hadde jo rent opgitt kristendommen: «far nu hjem til mig med folket ditt!» Da Hallfred våknet, var han dyktig andpusten, og Ingebjørg spurte, hvad han hadde drømt. Det fortalte han, — «og nu spørs det, hvad du mener: vil du fare med mig? Jeg har meget godt å lønne dig for, og det beste som kunde hende dig, var om du tok ved troen.» «Det var ikke annet å vente, enn at du måtte lengte dit», sa hun; «og det tror jeg også, at den læren er meget bedre; så jeg vil fare med dig.» De hadde en sønn som het Audgisl og var to år gammel. De drog da til kong Olav, og han tok vel imot Hallfred, men formante ham også strengt og satte en prest til å skrifte ham. Ingebjørg fødte der et guttebarn; den gutten het Hallfred — faren gav ham sitt eget navn. Både hun og sønnene hennes blev døpt. Til Hallfred sa kong Olav: «Nu skal du bøte til Gud, fordi du har bodd så lenge blandt hedenske menn og ikke mere holdt av troen.» Det, sa Hallfred, vilde han gjerne; og så virket han Opstandelsesdråpaen, det var et godt kvede. Den vinteren døde Ingebjørg, og det gikk hårdt inn på Hallfred. Da det led ut på våren, sa han til kong Olav, at han hadde lyst til å se Island, og kongen sa han skulde gjøre, som han vilde, — «en kjekk kar har jeg røint, at du er; men den tid kan komme, da du lengter hit til mig igjen — slikt lynne er du skapt med. Disse kostbarheter skal du få av mig, en pelskappe og en ring og en hjelm, — for uvisst er det, om vi finnes og når. Og disse gripene skal du ikke skille dig ved», la kongen til; «for de skal følge med dig til kirken, når du er død, men legges i kisten hos dig, om du dør på sjøen.» Ringen var verd tre ører. Hallfred hadde ikke lett for å skilles fra kongen. Audgisl Hallfredssønn fór øst til morfaren, Tore, men Hallfred skaffet han gode fosterforeldre, og så stakk han tilsjøs. Han kom inn med skibet i Kolbeinså-oset efter tingtid, og sa til skibsfolket: «Jeg har en ferd fore sørover heien for å finne far min, og vi skal ride tolv sammen.» Så satte de skibet op, og de tolv red avsted og tok veien vestover til Langdalen. De hadde farvete klær allesammen, og de stevnet til Gris’s seter. Der var Kolfinna og nogen andre kvinner, — det var flere setrer der, det var den setergrenden i Laxådal, mellem Langdalen og Skagafjord. Smalemannen til Kolfinna kom til henne og sa at det kom tolv mann ridende til seters, og alle hadde de farvete klær (29). «Det må være folk som ikke vet veien,» sa Kolfinna. «Å, de rider da som de kjente veien,» sa han. Da de kom frem til seteren, blev de vel mottatt, og Kolfinna spurte Hallfred om nytt. «Det er smått med tidender,» sa Hallfred; «men de skal bli fortalt med tid og stunder; nu vil vi bli her inatt.» «Jeg vilde heller du red til gårds,» sa hun, «jeg skal gi dig veiviser med.» Men han sa han vilde bli der. «Vi kan gi dere mat,» sa hun; «om De vil nøies med det.» De steg da av hestene, og om kvelden, da de var mette, sa Hallfred: «Nu vil jeg ligge hos Kolfinna inatt; men folkene mine kan få gjøre som de har lyst til.» Det var mange setrer der — så det sies at hver og en av dem fikk sig en kone for natten. Da Hallfred og Kolfinna kom til sengs, spurte han, om det var nogen kjærlighet mellem henne og Gris. Hun sa det var som det skulde være. «Det kan vel hende», sa Hallfred, «at så er; men anderledes tyder jeg de visene du har kvedet om Gris.» Hun hadde ingen viser kvedet, sa hun. «Så kort tid jeg har vært her, så har jeg da hørt visene», sa han. «La mig høre», sa Kolfinna, «hvad det er for en vise, som jeg får skylden for.» Hallfred kvad denne visen:

Stanken står av Grisens
sved mot henne, den lyse
bærer av armens is (30),
og ondt hos ham hun plages.
Likesom svanen på sundet
bøier hun sorgfull hodet,
luter hun over dynen.
Love må jeg slikt lynne!

«Hvad skal slikt være godt for?» sa Kolfinna; «det undrer mig, at en kjekk kar vil gjøre slikt.» «Å, jeg har hørt en til», sa Hallfred:

Tungt og tregt til sengen
havild-giveren (31) trasker,
stankmåsen (32) lik som svømmer,
sildstinn, på bølgeveien;
knapt nok, at ljåskaftbrytern (33)
tør under klærne krype,
— skynder sig ikke til søvn hos
pandegulls valkyrje (34), styggen!

«Aldri har Gris virket nidvise om dig», sa Kolfinna; «og det sømmet sig bedre for dig ikke å gjøre dig uvenner med ham; én vet aldri hvad det kan hende én.» Hallfred kvad videre:

Fort vil feige kriger
ikke med hunden fare
utenfor buret, og aldri
rikdoms Eir (35) vil han vinne,
selvom ljåbryter-styggen
store fehus og lange
kveer eier for smalen, —
buskap har skjoldvoktren (36) nok av.

Da blev Kolfinna vred. Hallfred kvad en vise:

Kolfinna sier at ille
anger skaldens ondskap.
Klok er kvinnen; noe,
er der kanskje i det.
Men fra den unge viv, som
gjerne et vers jeg vier,
slår det mot rikdoms øder (37)
ut en kostelig ange.

Smalemannen red bort om natten og fortalte Gris, hvad det var hendt, og han red hjemmefra med tyve mann. Tidlig om morgenen var Hallfred på benene med sine, og før han steg tilhest, kvad han en vise:

Lite vyrdet jeg, om i
kvinnens armer jeg dreptes
— sjøhestens rytter (38) har våget
viv med fare å vitje, —
om på den åsynjeklædtes (39)
skulder jeg sov; min attrå
efter livstykkets lyse
lind (39) kan jeg ikke binde.

Dermed sprang han op på hesten og lo. Kolfinna spurte: «Hvorfor ler du nu?» Han kvad en vise:

Hvad vil havildens søile (39),
hun som jeg elsker — bølgens
solgløds valkyrje (40) — si hvis
folk i bygden får spurt det
— gode menn og glad for
gullet de samler, — om de
spør det jeg er glad for:
at jeg trakk gjeitbelg av grisen (41).

Hallfred vilde gi Kolfinna kappen han hadde fått av kongen, men hun vilde ikke ta imot den; før de red bort kvad han en vise:

Hjem fra setrene kommer
de som sjøglød skjuler (42),
alle med glatt hud; godt ser
kvinnene ut og glade.
Jeg står nu ikke til svars mer,
om hun blir stram og sturen,
ølskålens dis (43); nu får én og
hver ta over sin kvinne.

Og så red de sin vei.


10. HALLFRED OG GRIS

Da Gris kom til seters, var Kolfinna sorgtung. Gris så dette og kvad:

Her har det nok gått vilt til,
verkenskjolens tre! (43) — mens
jeg var vekk. Så meget
ser jeg, her har vært gjester.
Ille har de fart frem;
ut går konen truten,
vakre, vene, hun tørrer
øinene, de våte.

Einar, sønn av Tore Trondsønn, var kommet sammen med Gris. Gris vilde ride efter Hallfred, men Kolfinna rådet fra og sa det var uvisst, om han vant noget med det. Men Gris vilde ride, og så drog de forbi Audolfstad til Blanda; da de kom dit, var Hallfred med sine midt ute i elven, og Gris skjøt et spyd efter Hallfred. Han tok spydet i luften og skjøt det tilbake mot Gris; Einar holdt øksen imot, men spydet traff Einar i brystet, og det blev hans bane. Gris ropte, at Hallfred flyktet; men han sa, at han skulde ikke lenger enn over elven, der kunde de søke inn på ham. Men Gris red ikke over, og så tok mennene til å tale om, at Hallfred burde bøte noe til Gris for all den vanære han hadde gjort ham. Hallfred spurte, hvad han vilde ha, og Gris svarte: «Jeg var nøid, om jeg fikk de to ringene, jarlsgaven og kongsgaven.» «Det hender ikke,» sa Hallfred, og dermed skiltes de. Hallfred red sørpå til broren — faren var da død — og der blev han om vinteren. Om våren da de red nordpå, kom de ut for uvær, og Hallfred sa det var trolldomsvær. De red ned langs Vatnsdal, inntil de kom til en steingard; der sprang det frem tyve mann, — det var Må som var kommet dit fra Måsstad. Han gikk løs på Hallfred, men Hallfred hugg straks til ham, men Må holdt et blóttrau imot, og blev ikke såret. Hallfred kom sig ut gjennem grinden, og Må ropte: «La oss søke inn på dem.» Hallfred kvad en vise:

Gullets minsker (44) tror sig
meget til mann og tenker
sterkt på å drepe mig, (kvinne,
dager dyre vi minnes!)
Truer mig, gjør han, men tyngre
tror jeg, blir det, enn å love
blótteinen høit og slikke
bollen ren efter blótet.

Dermed skiltes de.

Hunrød het en mann som bodde på Moberg, Gris var hans tingmann. Torkel Kraflæ bodde på Hov dengang, men Ingolf var død. Den vinteren virket Hallfred viser om Gris, og da Gris fikk det å vite, fór han til Hunrød og bad ham om råd: «for det er ikke ende på Hallfreds fiendskap mot mig.» «Da rår jeg dig til det,» sa Hunrød, «at du går rettens vei og stevner Hallfred til Hunavatsting.» Det gjorde Gris; da våren kom, red han sørpå til Hreduvatn, for der bodde brødrene Hallfred og Galte nu, og Gris stevnet Hallfred til Hunavatsting for drapet på Einar. Da de var borte, spurte Galte Hallfred: «Hvad tenker du å gjøre med denne saken?» «Jeg tenker jeg vil søke støtte hos Torkel, mågen min.» De red nordpå samme våren, og var tredve mann ialt, som var gjester på Hov. Hallfred spurte Torkel, hvad hjelp han skulde få der. Torkel sa han skulde hjelpe ham i målet, om det blev budt Gris noen opreisning. Da folk kom sammen til tings, gikk Hallfred og Galte til Torkels bod og spurte, hvad det nu skulde gjøres. «Jeg skal tilby mig å gjøre op saken, hvis De vil voldgi mig den begge to», sa han; «og så får jeg prøve å få dere forlikt.» Så gikk de ut av boden, men Brand Åvaldeson, bror til Kolfinna, lå ved bodveggen, og han hugg Galte banehugg, i det samme han gikk ut. Hallfred fortalte Torkel om drapet, og Torkel gikk med ham til Gris’s bod og sa han vilde ha mannen ut, — «ellers bryter vi op boden.» Da sprang Hild med Brand frem i døren og spurte, hvad Torkel vilde; han sa, hvad ærend han kom i, men da sa Hild: «Du vil da ikke drepe sønnen min, du som jeg gjemte under kappeskjørtet mitt og frelste dig fra døden efter drapet på Glede, da Torgils og Torvald vilde drepe dig (45).» «Det er lenge siden,» sa Torkel; «alle kvinner skal gå ut av boden, og siden vil vi lete efter mannen.» Da gav de Brand et skaut på hodet, og på den måten kom han ut og blev ikke funnet; Torkel sa han måtte ha gått til Hunrøds bod. Da sa Hallfred: «Nu tviler jeg på hjelpen og vil heller by Gris holmgang.» Gris sa at det tilbudet var det samme som Gris selv vilde by. Da kvad Hallfred en vise:

Sannrøynd visst i sverdets
trette (46) vil hver stridsmann
skaldens (47) hug da kalle,
(Kolfinna jeg kysser,)
— hvis mot Gris til holmgang
naustets gangers gjæve
høvedsmann (48) mig viser.
Heldig høver det mig.

Gris bar det sverdet som kongen i Miklagard hadde gitt ham. Hallfred så en dag Kolfinna gå forbi. Da kvad han en vise:

Ser jeg den lette kåpes
valkyrje (49), synes hun lik et
skib som flyter på skibets
sti mellem to øer.
Ser jeg henne, sømmens
dis (49), i strømmen av kvinner,
skrider et prektig langskib
frem med gullskrud bremmet.

Så var det om natten før de skulde slåss, at Hallfred lå i sengen og sov; da syntes han kong Olav kom til ham, og han blev glad og redd på samme gang. Kongen sa: «Sove gjør du, enda du synes du våker; det er et dårlig forsett du har, å slåss med Gris for en slett sak. Og han har manet og bedt til Gud om at den av dere skulde få seier som hadde den beste saken. Lyd mitt råd og vær glad til, om det ingen holmgang blir av, og du får bøte penger. Men imorgen, såsnart du er i klærne, skal du gå ut til haugen ved siden av tingstedet, der hvor veiene møtes; der vil du få se noen menn komme ridende, gi dig i samtale med dem, da kan det hende du synes der er viktigere ting til enn å gå på holm med Gris. Og vyrd det ikke, om han mener du er redd.» Hallfred husket drømmen, da han våknet, og han fortalte det til den mannen han lå sammen med. «Nu reddes du for Grisen», sa han; «du skulde ha hørt på et godt råd før, du, dengang han var villig; nu vil uvennene dine tro du er redd for å slåss.» «Det får den tro, som vil», sa Hallfred; «men jeg vil lyde kong Olavs råd, det vil gavne mig best.» Om morgenen gikk han ut til haugen, og der så han noen menn komme ridende i farvete klær. Han spurte dem om tidender, og de fortalte ham om kong Olavs fall. Hallfred kjente det, som han blev truffet av en sten, og gikk hjem til boden med en gang og i stor sorg og gikk like tilsengs. Da sa Gris’s menn, at han bar sig umandig; men Gris svarte: «det er ikke på det viset. Mindre ære gjorde kongen i Miklagard på mig, og det var da stortidender, syntes jeg, da jeg mistet ham. Het er kjærligheten til høvdingen. Og godt er det jeg ikke skal slåss mot kongens lykke. Jeg vil nu som før: at Torkel dømmer, som eslet var.» Torkel sa: «Da skal jeg ta op målet på Hallfreds vegne og forlike dere.» Hallfred gikk med på det. «Dette er min dom,» sa Torkel, «at drapet på Einar går op imot drapet på Galte, og i det opgjøret skal også fremferden mot Kolfinna regnes med, så stor forskjellen er mellem de drepte. Men for visene om Gris skal Hallfred gi Gris en kostbarhet.» Da kvad Hallfred en vise:

I en usæl stund jeg
eiendom vant mig tappert
— gram (50) og jarl med gullet
ære på mig gjorde, —
om jeg til Grisen matklok
bot skal gjelde og gi for
aldri så ørlite dikt og
enda ha mistet kvinnen.

Torkel sa, at nu fikk han holde op å virke viser, — «og by frem en eller annen grip, det trenger ikke være en av kongsnautene». Hallfred gav ham da ringen han hadde fått av Sigvalde jarl. Og dermed skiltes de.


11. HALLFREDS DØD

Siden fór Hallfred sørover heien, og gav gården i hendene på Valgerd, søsteren; men selv fór han fra landet — fra Kolbeinså-oset — og kom til Orknøene. Derfra drog han til Norge og kom til Sognsjøen ved vinternatts tid. Der spurte han om kong Olavs fall, og da virket han Olavsdråpaen, — den som har dette stevet:

Øde efter den døde
ligger Norges vidder.
Fryden falt med Tryggves
sønn som aldri rømte.

Han tok sig så nær av kong Olavs fall, at det ikke var den ting han kunde gledes ved; og han eslet sig til å fare sør til Danmark eller øst til Svitjod. De la inn i en bortgjemt vik, det var ikke så langt fra hvor Erik Jarl var oppe i land, og Hallfred satte sig fore å drepe jarlen, om han så selv skulde bli drept på flekken. Men om natten drømte han at kong Olav kom til ham og sa: «Det er et unyttig råd du har satt dig fore. Virk heller en dråpa om jarlen». Morgenen efter gikk Hallfred til gården hvor jarlen bodde, og inn i stuen hvor jarlen drakk. Der var det dem som kjente ham, og så blev han tatt og ført frem for jarlen. Jarlen vilde la ham drepe, fordi han hadde lemlestet Torleiv spake, og bød at han skulde legges i jern. Men da de kom med jernet, trev han det og rev det fra ham som skulde legge det på ham og slo til ham i hodet så han falt død om. Da sa jarlen de skulde drepe ham straks, så han ikke gjorde mer ondt. Men så stod det op en gammel mann nede på benken og gikk frem for jarlen og bad ham skjenke Hallfred livet. Det var Torleiv spake. Da sa jarlen: «Det høver ikke godt at du ber om grid for ham, eller har du glemt at han lemlestet dig?» Men Torleiv svarte: «Jeg vilde det, herre, at Hallfred fikk grid», og jarlen sa da det skulde bli som han vilde. Torleiv tok Hallfred i følget sitt. Han spurte ham: «Vil du at jeg skal dømme mellem jarlen og dig?» Det vilde han gjerne, sa Hallfred. «Da skal du virke et kvede om jarlen og ha det ferdig på 3 dager». Da 3 dager var ledne, bar Hallfred frem kvedet. Første ordene er:

Kampraske! verdig til lovkvad,
laget om dig, å lytte — —

Jarlen lønnet ham vel for kvedet. «Men jeg vil ikke ha dig hos mig, så nær du stod Olav Tryggvessønn». Da bød Torleiv ham hjem til sig, og dit fór han, og Torleiv viste sig som en utmerket mann imot ham. Da sommeren kom, fór Hallfred ut til Island og kom inn med skibet i Leiruvåg på Sørlandet. Dengang bodde Anund på Mosfell. Hallfred skyldte en av Anunds huskarer en halv mark sølv, og svarte nokså hårdt, da han blev krevd. Da gikk huskaren hjem og fortalte hvor ille han var stedt. Det var ikke annet å vente, sa Ravn (51), enn at han blev den minste, når han innlot sig med en slik mann. Men morgenen efter red Ravn til skibs og vilde hugge trossen over og hindre Hallfreds bortferd. Da la folk sig imellem og hjalp til å få dem forlikte, — huskaren fikk en halv gang til så meget som han hadde tilgode. Og dermed skiltes de. Andre sommeren derefter fór Hallfred og Gunlaug Ormstunge sammen og kom til Melrakkesletta; da hadde Ravn fått Helga. Hallfred fortalte Gunlaug hvor godt han selv hadde gjort det, da han hadde med Ravn å gjøre. — Støtt og stadig var Hallfred på langferd, ingenting hadde han glede av siden kong Olavs fall. Han fór til Svitjod for å se til sønnen Audgisl og eiendommene sine, og da tenkte han å bosette sig der. Han var nær de firti da, men først vilde han fare til Island og hente de pengene han eide der. Sønnen Hallfred blev med. De fikk en hård reise. Hallfred (52) tok sin tørn med øsingen, enda han ikke var frisk. Så var det en dag han gikk fra øsingen og satte sig på seilstangen; da kom det en sjø og kastet ham ned i skibet og stangen ovenpå ham. Da spurte en mann som het Torvald: «Slo du dig meget, bror?» Hallfred kvad en vise:

Stangen, slengt av vinden,
slo mig nær ved hjertet.
Snaut har De for slike
skumbrott før vært ute.
Havet klemte til knarren.
Dyvåt er jeg. Knapt kan
bølgen den våte sies å
spare skalden sin egen.

De mente å se han var syk, og leide ham akterover og stelte med ham og spurte, hvordan han trodde det gikk. Han kvad en vise:

Heftig vil lindukens Rind (53) med
hånden den hvite tørre
brynene myke, — mere
fatter hun enn de mange,—
hvis overbord mig skjoldets
støtter (54) død skal senke.
Også før den unge
kvinnes sorg jeg øket.

Da så de en kvinne som gikk efter skibet; hun var stor, og brynje hadde hun på, og hun gikk på bølgene som på fast land. Hallfred så på henne, og skjønte det var fylgjen hans, og sa: «Nu sier jeg mig løs fra dig i alt». Da sa hun: «Vil du, Torvald, ta imot mig?» Det vilde han ikke, sa han. Men da sa unge Hallfred: «Jeg vil ta imot dig». Så blev hun borte. Da sa Hallfred: «Dig, sønnen min, vil jeg gi sverdet Kongsnaut; men de andre gripene skal legges i kisten med mig, om jeg dør her ombord». Og så kvad han denne visen:

Ung var jeg skarp i tungen;
sorgløst dø jeg skulde,
bare jeg visste, sjelen
blev med det samme berget.
Utenom Helvete intet
engster mig, det vet jeg:
dø skal hvermann. Råde
Gud for hvor jeg skal dvele.

Kort efter døde han og blev lagt i kiste og gripene hans med ham: kappen, hjelmen og ringen, og alt sammen skutt over bord. Kisten kom inn til «den hellige ø» blandt Suderøene; der fant noen av abbedens sveiner den, og de brøt op kisten og stjal tingene, men liket senket de ned i en stor myr. Men samme natten drømte abbeden at kong Olav kom til ham, og var vred og sa det var onde sveiner han hadde: «de har brukket op skibet til min skald og stjålet tingene hans og bundet en sten om halsen på ham. Få nu sannheten ut av dem, ellers skal det komme underlige ting over dere». Efter det blev sveinene grepet, og de gikk ved det de hadde gjort, og derfor slapp de fra det med livet. Hallfreds lik blev flyttet til kirken og jordet på sømmelig vis. Av ringen blev det gjort en alterkalk og alterklæde av kappen og lysestaker av hjelmen. Torvald og de andre kom til lands og fór til Ottarstad og var der over vinteren. Da sommeren kom, fór Torvald utenlands, men Hallfred slo sig ned på Ottarstad. Han fikk også navn av vandrådeskald, og var en ypperlig mann og lykkemann; mange er de som stammer ned fra ham. Og her slutter fortellingen om Hallfred.


Noter:

1. Originalen har her en tilføielse: «for de var dengang herrer over Norge». Dette stemmer ikke med det følgende (se s. 48). [Ref. til slaget ved Fitjar ca. 961 senere i kap. 1].

2. Tretten mellem Ottar og Ingolf og hans frender fortelles på annen vis i Vatnsdølasaga, kap. 37.

3. Huset hvor kvinnene holdt til.

4. ɔ: Krigerne: Må og Gris. Skjoldorm: sverd.

5. I den lengere form av sagaen sies at Hallfred bodde på Haukegjel før besøket hos Åvalde.

6. ɔ: Skibet.

7. Den lengere form av sagaen tillegger her: han blev en rik mann og eide kjøpmannsskibet. (FMS II, 15).

8. Om Hallfreds første møte med kong Olav forteller også Snorre i Olav Tryggvesøns Saga, kap. 81 & 83.

9. ɔ: Diktet; skib er her en omskrivning for skål, den nemlig som inneholdt diktermjøden, som dvergene hadde brygget og som de måtte gi Suttung i bot for drapet på hans bror.

10. ɔ: Krigeren, Hallfred selv.

11. ɔ: Sverdet; en hentydning til det usedvanlige ved gaven: jeg fikk fisken, men ikke kjørrelet.

12. ɔ: Oden.

13. Vidre, et navn på Oden.

14. Hallfred selv.

15. ɔ: Oden.

16. ɔ: Oden. «Ravneblot» er kamp, dets «gode» (offerprest) er krigsguden.

17. ɔ: Kong Olav.

18. grip: Klenodie. Vandråde-ting, ting som er vanskelig å komme tilrette med.

19. Et av Heimskringla-håndskriftene lar kongen innvende: «Der er ikke sverd i hver linje.» Hallfred svarer: «Men så er det tre i den ene.» «Så er det», sier kongen.

20. Antagelig det nuværende Helsingør.

21. Et selehus var et herberge opført på øde steder, hvor reisende kunde få hus for natten. Hver reisende hadde til plikt å hugge og bære inn så meget ved, at den næste som kom, ikke skulde savne brendsel.

22. Ravnens vin er blodet, dens ild sverdet; ravnevins ilds eier er stridsmannen, her Anund.

23. Stridsmåsen er ravnen, dens metter stridsmannen, her Anund.

24. Sårormen er sverdet, dets svinger krigeren, her Audgisl.

25. Ringenes giver er mannen, her Audgisl.

26. ɔ: mannen, her Anund.

27. Ygg er Odin (krigsguden), hans stormbyge er kampen, dens bål er sverdet.

28. Hløkk er en av valkyrjene; hennes storm er kampen, dens tre er sverdet.

29. Farvete klær hadde folk som kom fra utlandet; på Island virket de bare ufarvet ulltøi.

30. Armens is er sølvarmringen, dens bærer er Kolfinna.

31. ɔ: Mannen, her Gris.

32. En islandsk måkeart; når den svømmer, skal den grangivelig ligne en vraltende, før gamling.

33. Et nedsettende tilnavn på Gris. Sikter formodentlig til en eller annen hendelse i dagliglivet; Sml. Bjørn Hitdølakjempes vise om Tord Kolbeinssøns uhell med selhunden, (s. 118) og Tords vise om Bjørn og kalven (s. 123). [I Sagaen om Bjørn Hitdølakjempe.]

34. ɔ: Kvinnen, her Kolfinna.

35. Eir var lægedommens gudinne; navnet uttrykker lindring, fred, mildhet. Rikdoms Eir er kvinnen, her Kolfinna.

36. Skjoldets vokter er krigeren, her Gris.

37. ɔ: Mannen, her Hallfred.

38. ɔ: Sjøfareren, her Hallfred.

39. ɔ: Kvinnen, her Kolfinna.

40. ɔ: Kvinnen, her Kolfinna.

41. I vår tids ord: at jeg satte horn på Gris.

42. ɔ: Kvinnene.

43. ɔ: Kvinden, her: Kolfinna.

44. ɔ: Krigeren, her Må.

45. Om denne hendingen se Vatnsdølasagas fortelling.

46. ɔ: Kampen.

47. ɔ: Hallfred.

48. Naustets ganger er skibet, dets høvedsmann er sjøfareren; sikter vel til Torkel, som ikke levner ham annen utvei enn holmgang med Gris.

49. ɔ: Kvinnen, her Kolfinna.

50. ɔ: poetisk betegnelse på en konge.

51. Anunds sønn, den ene av hovedpersonene i Sagaen om Gunlaug Ormstunge.

52. Skalden.

53. Rind, gudinnenavn. Lindukens R. ɔ: Kvinnen, her Kolfinna.

54. ɔ: krigerne, skibsfellene.