Tolkien og norrøn mytologi

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Knut Rage

Tolkien og norrøn mytologi
Knut Rage

Tysnes
© 2022

Innledning

sh nazg durbatulûk, ash nazg gimbatul,

ash nazg thrakatulûk agh burzum-ishi krimpatul...

I sin utmerkede Tolkien-biografi forteller Humphrey Carpenter at Ronald, som han gjerne ble kalt, allerede i guttedagene fattet stor interesse for norrøne sagn og mytologiske tekster. Bøker som var populære blant gutter flest, som R.L. Stevensons "Skatten på sjørøverøya", hadde ingen appell til ham. Derimot fattet han tidlig interesse for Sagaen om Sigurd Fåvnesbane, det var en leseglede og en kjærlighet til nettopp denne sagaen som han skulle komme til å ta med seg inn i voksen alder, og som skulle vare livet ut.

Det ble tidlig klart at Ronald ikke var som gutter flest, men hvorfor nettopp fortellingen om Sigurd Fåvnesbane?

Sigurd Fåvnesbane var en germansk helt som ifølge den nordiske varianten av legenden var sønn av Sigmund og Hjørdis. Sigurd drepte dragen Fåvne med sverdet Gram og sikret seg med det en stor skatt. Hans liv er beskrevet i heltediktene i Den eldre Edda, der han kalles Sigurðr Fáfnisbani, og i det tyske Nibelungenlied (diktet om Nivlungene), der han kalles Siegfried, og i Volsungesaga, en islandsk fornaldarsaga basert på heltediktene i Den eldre Edda.

Sagaen om Sigurd Fåvnesbane danner også bakteppet i Wagners gigantopera "Der Ring des Nibelungen", populært kalt "Ringen". I en debatt i studentersamfunnet i Oxford husker forøvrig en av medstudentene at Tolkien ga uttrykk for ringeakt for Wagners tolkning av sagaen. Men ikke desto mindre skulle Tolkien komme til å gjøre bruk av nøyaktig det samme plottet. Allerede i begynnelsen av "Rhingullet", den første av de fire operaene som utgjør "Ringen", setter den nedrige dvergen Alberich handlingen i gang med å fornekte kjærligheten, for dermed å få muligheten til å smi den magiske ringen som skal gi ham herredømme over verden. I siste akt blir ringen tatt fra dvergen, og Alberich lyser en forbannelse over den: "Den som får ringen i sitt eie skal være ringens slave".

Da Tolkien hentet frem denne historien, som utgjør selve bærebjelken i "Ringenes herre", har han altså kjent til fortellingen om ringens forbannelse i alle fall siden ung voksen alder.

Ronald mistet sin far da han var liten gutt, bare fem år gammel, og hans mor ble tvunget til å klare seg så godt hun kunne. De levde på forskjellige adresser i storbyen Birmingham, for det meste i det nedre skiktet av byens befolkning, men også i perioder ute på landet, hvor Ronald følte seg lykkelig. Moren konverterte til den katolske kirke, til familiens misbilligelse, og det skulle på mange måter bli Ronalds redning, ettersom sognepresten i deres katolske menighet ga den språklig begavede gutten økonomisk støtte gjennom ungdomsårene til han, med et stipend ved siden av, omsider fikk studere klassiske språk ved Oxford. Den katolske troen spilte en stor rolle i Tolkiens fortellinger, og er ikke minst til stede i "Silmarillion", hans første verk, som var ment å skulle uttrykke en dyp sannhet om Guds eksistens.

Jeg tror det blir umulig å forstå Tolkiens verker fullt ut uten samtidig å fatte den dybden som hans katolske tro ga hans fortellinger, samtidig som han var dypt forankret i sin angelsaksiske kulturarv. Imidlertid følte han også en sterk tilknytning til den gamle norrøne kulturen, som er tema for denne artikkelen.

En vikingklubb i Leeds og en heftig diskusjon

John Ronald Reuel Tolkien (1892-1973). Fotografi fra 1925. (Commons.)

Allerede tidlig i studieårene fattet han interesse for det norrøne språket, og for den gamle nordiske mytologi, ved siden av en sterk interesse for andre utdødde språk, ikke minst angelsaksisk, samtidig som han ble mer og mer beskjeftiget med å konstruere språk på egen hånd. Det blir sagt at hans litterære interesser knapt strakte seg forbi Chaucer. Det skulle etter hvert få en direkte betydning for den sterke vektleggingen han la på Snorre Sturlasons Edda i forhold til f.eks. William Shakespeare, og naturligvis for hans egen diktning. Men også Den eldre Edda opptok ham sterkt. Den merkeligste teksten i denne eldgamle diktningen er Voluspå, eller Volvens spådom, som forteller om skapelsen av Kosmos og som spår om verdens undergang. Diktet stammer fra slutten av hedensk tid, da kristendommen begynte å ta de gamle gudenes plass. Voluspå formidler i sin fremstilling av et hedensk kosmos en følelse av en mytologisk verden som er preget av en dyp respekt for tilværelsens mysterium. Volvens spådom talte i høyeste grad til Tolkiens fantasi.

Allerede i skoledagene på King Edward´s School i Birmingham hadde Ronald stiftet bekjentskap med Volsungesagaen. Vinteren 1911 publiserte han en artikkel for skolens "litterære selskap" om "norske sagaer". Som skolemagasinet rapporterer, ga Tolkien et detaljert sammendrag av den "merkelige og strålende historien", sammenlignet den med Homers epos, og forsvarte det "høyeste episke geni som kjemper seg ut av villskapen". Han refererte også til andre sagaer, og leste deler av dem i originalen.

Den skjebnetunge sommeren 1914, da den første verdenskrig brøt ut, fikk den 22 år gamle Tolkien en beskjeden pris i engelsk ved sitt college, bestående av fem pund. Pengene gikk med til bokkjøp, bl.a. to bøker av William Morris (1834-1896). Morris hadde lært seg selv norrønt og oversatte flere sagafortellinger i samarbeid med islendingen Eirikr Magnusson. Bøkene som Tolkien gikk til anskaffelse av var Morris´oversettelse av Volsungesagaen både på vers og på prosa. Volsungesagaen dannet som nevnt selve fundamentet i Richard Wagners 15 timer lange gigantiske operaverk "Der Ring des Nibelungen", som Tolkien kjente og hadde lite til overs for.

William Morris ga uttrykk for et litteratursyn som stemte godt overens med Tolkiens eget. Handlingen i "The House of the Wolfings", som altså var en gjenskaping av Volsungesagaen, foregår i et land som er truet av invasjon av romerne. I vers og prosa blir det fortalt om en ætt som holder til i et skogland som heter Mirkwood, et navn som er hentet fra germansk mytologi, og som norske Tolkien-lesere kjenner som Myrkskog. Mange elementer fra denne boken skulle etter hvert dukke opp i Tolkiens eget forfatterskap, ikke minst blikket for å utvikle en fantasiverden bestående av landskap, samtidig som han fikk nok et puff i retning av å skrive lignende fantasiverk.

Tolkien ønsket å skape en engelsk mytologi. Sett bort fra det gammelengelske diktet "Beowulf" skrevet av en ukjent skald omkring 750, fantes det nemlig ingen gammel angelsaksisk mytologi som kunne måle seg med germansk og nordisk mytologi, eller det finske nasjonalepos "Kalevala", som opprinnelig satte ham på tanken. Idéen var å samle alt av store og små legender og romantiske angelsaksiske fortellinger, der de store skulle stå på jorden ved de hjelp av de mindre, mot en bakgrunn av keltisk kultur. Det var et prosjekt som tidlig dannet utgangspunkt for de verkene som skulle komme: "Hobbiten" (1937), "Ringenes herre" (1954-1955,) og særlig "Silmarillion", som var det verket han først begynte å skrive på. "Silmarillion" ble påbegynt i 1917 og er en samling av historier fra Tolkiens verden, som ble redigert av hans sønn Christopher Tolkien etter hans død, med assistanse fra fantasy-forfatter Guy Gavriel Kay. Den første legenden i "Silmarillion" handler om verdens skapelse og om hvordan den kjente verden ble til, som Tolkien kalte Middle Earth, som for en leser som er fortrolig med norrøn mytologi ikke er så vanskelig å kjenne igjen som det gamle nordiske "Midgard".

I 1921 flyttet Tolkien med sin kone Edith og deres to barn til Leeds, der han hadde fått en stilling som dosent ved universitetet. Sammen med en kollega startet han en "vikingklubb" for studentene, der man kom sammen og drakk øl i store mengder, leste fra sagaer og sang skjemteviser, oversatte barnerim til angelsaksisk og skrålte drikkeviser på norrønt.

Vikingklubben ble enormt populær blant studentene. Det ble til og med gitt ut en diktantologi med tittelen "Northern Venture", "Nordiske eventyr".

Tittelsiden i den første amerikanske utgaven av "Hobbiten" 1938. (Foto: Daniel R. Strebe, 2004. Commons.)

I 1925 var Tolkien tilbake i Oxford. I det ytre var dette og de nærmeste årene en tid da ingenting hendte. Tolkien levde et stille og bortimot anonymt liv som en ganske ordinær oxfordprofessor, med West Midland-dialekten og middelalderengelsk som fagområde. Det var i disse årene han skrev "Hobbiten", og senere "Ringenes herre", som i dag, nesten hundre år senere, har gledet millioner av lesere.

Her dannet han en ny forening, med vikingklubben i Leeds som forbilde. Medlemmene møttes noen kvelder hver termin for å lese og drøfte islandske sagaer. Et av medlemmene var en annen kommende berømt forfatter, som i likhet med Tolkien hadde en dyp forankring i sin kristne tro, og som - også i likhet med Tolkien - skrev fortellinger som i dag går under merkelappen "fantasy", nemlig C. S. Lewis. I 1949 ga han ut den første av Narnia-bøkene.

Det var Tolkien som førte an i denne norrøne foreningen. Han var den som kunne norrønt best. De leste Grettis saga sammen, og oversatte den muntlig etter hvert som de leste.

Tolkien hadde en ganske bestemt tanke med disse sammenkomstene. Han ville gjerne lære sine kolleger å sette pris på det norrøne språket, norrøn litteratur - og, fremfor alt, Edda-diktningen.

Forut for at denne klubben, som fikk navnet "Kolbitar", ble dannet, hadde Tolkien fremprovosert en heftig diskusjon, for ikke å si krangel. En av hans argeste motstandere i denne diskusjonen var C.S. Lewis. Det handlet om en revidering av læreplanen for hovedfag i engelsk ved universitetet i Oxford. Etter Tolkiens mening ble det brukt altfor mye tid på kjedelige og uviktige diktere som William Shakespeare, som Lewis satte meget høyt. I stedet mente Tolkien at elevene burde lese Snorre Sturlason - og ikke bare Snorre, men også Edda-diktene og islendingesagaene, og de skulle leses på originalspråket, på norrønt.

Lewis kunne til en viss grad følge Tolkien i dette resonnementet. De møttes jo jevnlig for å lese islandske sagaer sammen. Lewis hadde lest de mytologiske fortellingene fra Snorres Edda på engelsk som gutt. "Jeg fant de norrøne mytene mer overbevisende – som historier – enn til og med Bibelen.". I likhet med Tolkien ble Lewis tiltrukket av den nordiske kulturen: av den norrøne mytologiens skildringer av drager og dverger, vakre alver og varulver, vandrende trollmenn og troll som ble til stein, av menn som med et bittert mot som sto fast på sin rett og på det godes side, selv når det ikke var det minste håp i sikte.

Men viktigere og større litteratur enn Shakespeare? Det kunne ikke Lewis og hans meningsfeller på universitetet gå med på.

Ettert hvert endret de mening. Å lese Snorre var langt viktigere for studentene enn å lese Shakespeare, fremholdt Tolkien, fordi Snorres verker, og da i særdeleshet hans "poetiske Edda", var mer sentrale for språket vårt og vår moderne verden. Hvor mange engelske ord og vendinger var ikke avledet av norrønt?

Disse akademiske kolbiterne satt ved bålet i peisen og oversatte islandsk poesi og prosa fra middelalderen høyt for hverandre. De begynte med mytene i Snorres Edda. Noen år senere, etter å ha fullført de store islandske sagaene og det mytologiske universet i Snorres Edda, endret klubben navn til "Inklings", men da leste de fra sine egne verker.

Dverger, alver, drager og orker

For en leser med et endog relativt overflatisk kjennskap til norrøn mytologi er det ikke vanskelig å dra kjensel på elementer hentet nettopp herfra i Tolkiens verker, selv om de er blandet med mytologi og legender også hentet annetsteds fra, germansk mytologi, det finske "Kalevala", "Beowulf" og keltiske sagn og eventyr, vevet inn i en kristen mystisisme - men det skal vi la ligge her. I det følgende handler det om elementer hentet fra den norrøn mytologien, som Tolkien var vel fortrolig med og som han skattet høyt.

Dverger

Trollmannen Gandalv Grå. (Illustrasjon av Nidoart, 2013. Commons.)

Den amerikanske forfatteren Nancy Marie Brown, som har publisert flere bøker med emner fra norrøn historie, skriver at hennes store "aha"-opplevelse kom da hun som ung student første gang leste Snorres Edda og støtte på navnet Durin. Hadde hun ikke sett det navnet før? Jovisst, i "Ringenes herre". Og så kom et navn som var enda mer kjent - Gandalv!

Ganske riktig, Tolkien fortalte nemlig selv at det var nettopp her han hadde funnet navnet, i oppramsingen av dverger i Snorres Edda, selv om Tolkiens Gandalv ikke er det minste dvergaktig - men for et navn for en trollmann!

Også i "Hobbiten" og i Tolkiens andre bøker spiller dverger en viktig rolle. I Edda-diktningen holder dvergene til i huler og fjell, der de graver etter gull og edelsteiner. Men de er også dyktige håndverkere, og smir både magiske våpen - og ringer. Det var dverger som smidde Tors hammer Mjølnir og Draupne, Odins magiske ring. Ringen er smidd av dvergen Sindre og hans bror Brokk. Hver niende natt drypper den åtte like praktfulle ringer.

Av de mange dvergenavn som blir ramset opp i Voluspå og Gylfaginning kjenner vi igjen flere navn fra Tolkiens fortellinger, etter slik de forekommer i Eddaen: Dvalin, Bivur, Bombur, Nore, Tror, Troin, Tråin, File, Kile, Fundin, Gloin, Dore og Ore, foruten Durin og Gandalv.

Dverger opptar stor plass i Tolkiens første fantasy-bok "Hobbiten", som kom ut som barnebok ("ypperlig for barn mellom fem og ni år", het det hos forlagskonsulenten) i 1937. I boken legger hobbiten Bilbo Lommelun ut på en farefull ferd med en flokk dverger, for å vinne tilbake deres tidligere fjell og deres tidligere skatter fra dragen Smaug. Sentral i handlingen er også trollmannen Gandalv, som også spiller en stor rolle i "Ringenes herre", som altså også er hentet fra dvergenes verden i Edda-diktningen.

Men selv om navnene er hentet fra norrøn mytologi, avspeiler de like mye en germansk tradisjon og tysk eventyrdiktning, som i det kjente eventyret om Snøhvit og de syv dverger. Tolkien hentet mytologiske elementer fra mange kanter. I "Ringenes herre" spiller dvergene en langt mindre rolle.

Alver

Også alver inntar en betydelig plass i Tolkiens fiksjonsunivers. De opptrer både i "Hobbiten" og "Ringenes herre", og blir beskrevet i detalj i "Silmarillion". Også her hentet Tolkien inn elementer mange steder fra, men først og fremst bygget han alve-karakterne og deres språk på norrøn mytologi. Her møter vi lysalvene, som bor i Alfheim hos Frøy, og som skinner sterkere enn solen, og svartalvene, som bor nede i jorden og er svartere enn bek. Svartalvene blir ofte forvekslet med dvergene, som de ser ut til å være synonyme med selv i Eddaene, selv om det i [[Odins Ravnesang (FM)["Odins ravnesang"]] blir fortalt om dverger og svartalver (mørkalver) i ett og samme åndedrag.

I den norske ( og kanskje også norrøne) folketroen blir det imidlertid gjort stor forskjell på dverger og alver. De sistnevnte lever gjerne alene og fører et stille liv, mens dvergene lever i selskap og elsker dans og musikk. De er å betrakte som en mellomting mellom lyse og svarte alver, siden de sannsynligvis er lyse, vakre og livlige, men også kan være slemme og skadelige. Tolkien lot alvene beholde sine bosteder som i den norrøne mytologien, men de norrøne alvene er magiske vesener som er ganske sjeldne i Midgard.

Drager

Sigurd dreper dragen Fåvne. (Illustrasjon: Arthur Rackham, 1911. Commons.)

I tillegg til dverger og alver inntar drager stor plass i Tolkiens fortellinger, som de også har hatt i folketro, eventyr og sagaer like tilbake til middelalderen og før den tid også - i "Tusen og én natt", ja, like tilbake til det gamle Babylon.

Dragen er et ildssprutende, edderspyende vesen, og ofte en nidkjær vokter av fabelaktige skatter. Den kan fly, svømme, krype og grave seg frem under jorden, og holder som regel til på øde, utilgjengelige steder. Den som dreper dragen blir usårlig, og kan selve vinne usynlighet og evnen til å fly. Og blir naturligvis herre over dragens store skatt.

Dette er i hovedsak den oppfatningen som har festet seg i Europa og i Orienten, og helt siden oldtiden har kommet til uttrykk i så forskjellig diktning som myter og sagn, epos og viser, legender og eventyr, og forekommer også flere steder i Bibelen og i kristne legender. Og tenk på vikingskipenes dragehoder! Dragen er det fabelvesen som har vunnet størst utbredelse i folkediktningen.

Drager dukker også opp i den norrøne mytologien, hvor de lever i huler og vokter sine skatter. Deres eneste svake punkt er magen. Det er imidlertid uklart om det er den norrøne mytologiens drager som inspirerte Tolkien til hans "dragons", ettersom også de keltiske mytene inneholder fortellinger om drager. Men det er slående likheter mellom dragen Glaurungs død og måten dragen Fåvne blir drept på i Snorres Edda - og i Wagners "Der Ring des Nibelungen", som vi har vært inne på.

Glaurung var den første ildsprutende dragen i Tolkiens fiktive verden, Midgard - alle dragers far. Det var Glaurungs natur å lure og svike, og å spre løgner som var så utspekulerte at de ikke kunne bli oppdaget før det var for sent. På denne måten forårsaket han den totale ødeleggelsen av den alviske festningen i Nargothrond, og også selvmordet til manneættens største helt, Túrin Turambar. Túrins søster, Nienor, mistet også alt minne på grunn av sitt møte med den fryktelige dragen. Men Glaurung ble drept av Túrin før han begikk selvmord.

I den norrøne originalen gjemte Sigurd seg i en kløft som lå på veien der Fåvne ville komme, og ventet der med sitt sverd. Da Fåvne krøp over kløften, og den myke magen hans var rett over Sigurd, sprang han opp og støtte sverdet dypt inn i magen på dragen (nøyaktig på samme måte som Túrin drepte Glaurung). Mens Fåvne lå døende spurte han Sigurd hvem han var, og Sigurd svarte i gåter. Så fortalte Fåvne Sigurd sannheten om fortiden, nåtiden og fremtiden.

Dette går igjen i fortellingen om Bilbos møte med dragen Smaug, en grådig, rødlig gulldrage i Midgard. Smaugs størrelse og hans skjell gjorde ham nesten helt uskadelig, men når Bilbo Lommelun konfronterte ham i hans hule, oppdaget han at Smaug hadde en bar flekk på magen. Da Bilbo fortalte dette til sine dvergvenner, ble dette overhørt av en trost som satt over dem på fjellet. Dette fortalte trosten videre til Bard av Esgaroth, og da Smaug angrep Esgaroth, drepte Bard den mektige draken med sin svarte pil. Etter Smaugs død ville Thorin og hans følge ta skatten som dragen voktet. Det førte til at de kom i krig med Bard og Thranduil av Myrkskog – som også ville ha hver sin del av gullet som en erstatning for alt Smaug hadde ødelagt. Konflikten gikk over til å bli et slag, nemlig Femhærerslaget. Ifølge Gandalv i "Ringenes herre", var det heldig at Smaug ble drept. Hadde han levd, ville han ha kommet under Saurons kontroll og ødelagt hele Myrkskog. Heller ikke Glaurung kunne lyve da han var døende.

Orker

Ordet "orker" har glidd inn i vokabularet hos svært mange, i språk over hele verden, og da er det naturligvis Tolkiens orker det blir referert til. Og fra Tolkien har orkene vandret inn i populærkulturen, i fantasyromaner, rollespill, dataspill og filmer. De blir vanligvis fremstilt med et mørkegrønt, uhyggelig utseende og med store tenner stikkende ut av munnen.

Men også orkene er, som dverger, alver og drager, av et eldgammelt opphav. Ordet "ork" er avledet av det latinske ordet "Orcus", som var et annet navn for den romersk-greske guden Pluto, eller Hades, som hersket over underverdenen og de døde, som kan sammenlignes med de bibelske demoner og lignende. Vi kjenner dem også fra angelsaksiske eventyr og i "Beowulf", hvor helten kjemper mot den onde Grendel som skal ha nedstammet fra rasen "Orc-néas", som betyr "døde orcus". Grendel bodde i en hule som lå under vann, akkurat som en annen av middelalderens orker, Spekkhoggeren. På engelsk kalles spekkhoggeren for "orca" og ble i en kilde fra middelalderen beskrevet som skjellet, stivbørstet, med grisetryne og støttenner.

Mye av det samme finner vi hos Tolkien. I "Ringenes herre" har han hentet inspirasjon fra sagnet om "Beowulf". Tolkiens orker bor i huler og i klipper, hvor de tjener en enda mer ondskapsfull skapning enn de selv. I Midgard hadde Melkor (Morgoth) gjort mange alver til slaver. Han slo og ødela dem over lang tid, og av dem skapte han det elendige folket orker. Orkene er fylt med et hat til den som skapte dem, men frykten for ham tvinger dem til å følge ham. Melkior tilsvarer Lucifer i de bibelske mytene.

I den norrøne mytologien var kjemper et veldig viktig element. Vanene var æsenes fiender, og hadde en hånd med i skapelsen og verdens undergang.

Andre elementer fra norrøn kultur

Trollmannen Gandalvs hest Skuggfaks har mye til felles med Odins hest Sleipner. Her rir Odin med ravnene Hugin og Munin og ulvene Gere og Freke. Vignett av Lorenz Frølich utgitt i Den ældre Eddas Gudesange 1895.

Også til personer og gjenstander i Tolkiens fortellinger er det hentet elementer fra norrøn kultur. I norrøn mytologi som i vikingtiden var det ofte vanlig å gi sverd et navn. Et godt eksempel er Gurthang, Túrin Turambars sverd. Ja, når Túrin til slutt tar sitt eget liv taler sverdet til ham. Men det beste eksempelet er utvilsomt sverdet Glamdring, som ble skapt av alven Turgon i det første tidevervet. Det forsvant en tid, i flere tusen år, helt til Gandalv fant det i en trollhule nord for Kløvendal, sammen med sverdene Orcrist og Stikk (i "Hobbiten"), og beholdt det som sitt eget sverd. Han brukte det også gjennom hele boka "Ringenes herre". Glamdring har inskripsjoner av runer på alvespråket.

I "Hobbiten" møter vi Beorn, som hjelper Gandalf, Bilbo og de 13 dvergene. Han gir dvergene og Bilbo hver sine ponnier, og Gandalv får en hest. De bruker dem til å komme til Myrskog når de skal til Ensomfjellet for å få en skatt. Beorn har den egenskapen at han kan endre skikkelse til en bjørn. "Beorn" er det oldgermanske ordet for "bjørn". I norrøn tid ble berserker ofte kalt "ulv" eller "bjørn", og Beorn i "Hobbiten" kan ikke bare endre oppførsel til en bjørn, han endrer også form når han går inn i denne rollen.

Et annet likhetstrekk med norrøn kultur er Gandalvs hest Skuggfaks. Det er den raskeste hesten som noen gang har levd. Det er en lignende hest i den norrøne mytologien. Odins hest Sleipner var også den raskeste hesten som noensinne har levd. Den var barnet til Loke, som endret skikkelse til en hest for å forføre hesten til en kjempe. Den store forskjellen mellom Skuggfaks og Sleipner er at Sleipner har åtte ben. Men ellers er fremstillingen av disse hestene stort sett den samme både hos Tolkien og i norrøn mytologi.

Middle Earth - det norrøne Midgard

Midgard er kjent fra norrøn mytologi. Midgard (norrønt Miðgarðr, "den inngjerdede verden i midten") er i norrøn mytologi menneskenes boplass, et av de ni hjem. Midgard ligger utenfor Åsgard, mellom gudeheimen og jotneheimen. Midt i Åsgard ligger en vidstrakt slette, Idavollen, her vokser det eviggrønne verdenstreet Yggdrasil. Treet får næring og styrke gjennom tre lange og dype røtter. En rot går under Åsgard hvor Urds brønn ligger, den andre roten går til Nivlheim, "Skoddeheimen", som før jordens skapelse var den nordligste og kaldeste delen av Ginnungagap. Den tredje roten går gjennom Jotunheim, jotnenes rike, og frem til Mimes brønn som fylt med visdommens vann.

a:miþkarþi, norrønt à Miðgarði i betydningen "i Midgard" som er bevitnet på Fyrbyrunesteinen (utsnitt) i Södermanland, Sverige. (Commons.)

]Navnet Midgard er registrert i mange gamle germanske språk, ja, endog som et begrep i en gotisk oversettelse av evangeliet etter Lukas. Selv skal Tolkien ha hentet det fra det gammelengelske ordet "middangeard" og gitt det navnet "Middle Earth", navnet på det fiktive kontinentet Arda. Navnet dukket første gang opp med karakteren Eärendel, som igjen var hentet fra det angelsaksiske diktet "Crist" (Kristus) som er bevart i Exeterboken. Diktet handler om den lyseste engel over middangeard som er sendt til menn. Hos Tolkien ble Eärendel (senere Eärendil) til en sjømann som blir en aftenstjerne og deretter skinner over Middle Earth.

Som en kontrast til Middle Earth skapte Tolkien et annet kontinent, Valinor. I norrøn mytologi er Åsgard, hvor æsene holder til, den høyeste verden og ligger over Midgard. Tiden går saktere i Åsgard, og det er et sted for lykke og glede. Derfor passer den som kontrast til Midgard. Her har hver av æsene sin egen hall, bak en stor mur som omslutter Åsgard. I Tolkiens Valinor finner vi også disse hallene, eller borgene. Åsgard er forbundet med Midgard med en regnbue kalt Bifrost. Over denne broen kan æsene reise til Midgard. Denne regnbuebroen dukker opp i den første versjonen av "Silmarillion", men blir forlatt da og siden ikke nevnt i den endelige "Silmarillion".

I Åsgard bor også lysalvene, i Alvheim. Tolkien innlemmet lysalvene og hjemmet deres og ga dem et eget språk som han selv hadde skapt - "qenya".

Nord for Midgard er det et sted som heter Nivlheim, som i norrøn mytologi hører til dødsrikets nederste del. Det er et sted med snø og is. Inngangen til underverdenen, Hel, ligger også der. På noen punkter ligner Angband dette stedet. I Tolkiens fiktive Midgard var Angband navnet på borgen til den onde valaen Morgoth. Angband ble skapt før begynnelsen av det første tidevervet, og lå i Jernfjellene (også kalt Ered Engrin) nord i Beleriand.

Svartalvene holdt til i Svartalfheim. I norrøn mytologi er det en av de ni verdener, i henhold til Snorre Sturlason i Den yngre Edda. Det er uklart hva og hvem den atskilte gruppen svartalver er ment å være, men det er mulig at dette kan være det samme sted som dvergenes hjem i det underjordiske, Nidavell (Niðavellir). Svartalfheim ligger i Midgard og kan nås gjennom gruver og huler i fjellet. Tolkien innførte "Dark Alves" for å danne en kontrast til "Light Alves". Han trengte denne kontrasten for å vise hvordan et språk kan endre seg hvis en del av folket bor på et sted med evig lykke og den andre delen bor i et sted for krig og terror. I motsetning til den norrøne originalen, lever ikke Tolkiens mørke alver i huler (bortsett fra Menegroth, hjemmet til Thingol), men i skogen. Grottene ble boligene til dvergene alene i Tolkiens mytologi.

Også Skirners reise (fortalt om i Skirnesmål i Den yngre Edda) gjennom tåkefjellene, der han må ta seg varsomt frem på grunn av kjempene som holder til i fjellene og trollhulene, går igjen i Tolkiens mytologi.

Tolkiens mytologiske geografi følger altså det norrøne mytologiske kartet, med innslag av angelsaksiske og germanske sagn underveis, men bare et stykke på vei. Muspelheim var et sted sør i Midgard hvor det brant hete bål. Det var et sted med stekende varme og ikke bebodd av mennesker. Denne verdenen forekommer ikke i Tolkiens mytologi. Det ser ut til at Middle Earth er begrenset av Angband mot nord og den brennhete verden i sør.

Også mange andre elementer i norrøn mytologi er utelatt hos Tolkien. Vanaheim, hjemmet til vanene, har ikke noe motstykke i Tolkiens fortellinger. Heller ikke Hel, som var motstykket til Åsgard og ligger under Midgard. Hos Tolkien er Hel erstattet av Angband, som ligger i selve Middle Earth. Heller ikke Jotunheim, som er jotnenes verden i den norrøne kosmologien, fant veien til Tolkiens univers. Selv om det er kjemper i de første narrative tekstene, forlot Tolkien dette elementet etterpå og ga dem aldri en plass blant sine egne skikkelser.

Den ene Ringen

Den ene Ringen. (Illustrasjon: Osa 150, 2010. Commons.)

Den magiske ringen utgjør naturligvis alltid et hovedtema når man diskuterer forholdet mellom Tolkiens fortellinger og norrøn mytologi. Ringer, enten de er magiske eller bare vanlige ringer, forekommer ofte i Edda-diktningen. De aller mest magiske ringene er Draupne, Odins magiske ring, og ringen i Volsungesagaen, eller Nibelungensangen. Sistnevnte er brukt som tema i Richard Wagners gigant-opera Der Ring des Nibelungen, som ble fullført i 1876, hvor dvergen Alberich fornekter kjærligheten, for dermed å få muligheten til å smi den magiske ringen som skal gi ham herredømme over verden. Dette kjenner vi straks igjen fra "Ringenes herre". Som nevnt uttrykte Tolkien på et tidlig tidspunkt sin forakt for Wagners tolkning av det norrøne sagnstoffet, men ikke desto mindre ser det ut til at han har hentet selve hovedplottet herfra: "Den som får ringen i sitt eie skal være ringens slave".

Både Odins ring og ringen som forekommer i Volsungesagaen er smidd av dverger, men ingen av dem har de samme mektige magiske egensapene som Tolkiens "Den ene ringen". Tolkien sa selv en gang at både hans ring og ringen i Volsungesagaen var runde, og at det var den eneste likheten.

I Edda-diktningen kan man se på ringen som en metafor - å eie en ring ga makt. En herre som bryter istykker en ring, legger sin eiendom åpent tilgjengelig for sine undersåtter. Det blir en metafor for gavmildhet og generøsitet. Røde ringer blir ofte brukt som en metafor for rikdom som man har tilegnet seg i krig, eller ved å drepe den rettmessige eier. Ringer handler også ofte om å dele noe av seg selv med andre, et symbol som går igjen i vår tids gifteringer.

Når Bilbo finner en ring i Gollums hule er det noe umiskjennelig norrønt over hele scenen.

Referanser og litteratur

• Tolkien: "Hobbiten", eller Fram og tilbake igjen. Tiden, 2011.
• Tolkien: "Ringenes herre". Tiden, 2002.
• Tolkien: "Silmarillion". Tiden, 2005.
• Nancy Marie Brown: Song of the Vikings. Snorri and the Making of Norse Myths. Palgrave Macmillan, 2012.
• Bengt Holbek og Jørn Piø: Fabeldyr og sagnfolk. Politikens forlag, 1979.
• Humphrey Carpenter: J.R.R. Tolkien. A biography. George Allen & Unwin Publishers, 1977.
• Dimitra Fimi: Tolkien and Old Norse Antiquity. Real and romantic links in material culture. Viking Society for northern research, 2007.
• Tommy Kuusela: In Search of a National Epic. The use of Old Norse myths in Tolkien’s vision of Middle-earth. Academia.com
• Ronald Kyrmse: The Tridimensionality of Myth in Tolkien. Academia.com.
• Carsten Lyngdrup Madsen: Nordboernes gamle religion. Univers, Aarhus 2014.
• Martin Wettstein: Old Norse elements in the work of J.R.R. Tolkien. Academia.com