Forskjell mellom versjoner av «Vikinger i Spania»

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Linje 20: Linje 20:
  
  
TEKST PÅ VEI!
 
  
  
 +
 +
==Arabiske krøniker om vikinger i Spania==
 +
 +
Under Ommayad-dynastiet i Córdoba hadde maurerne i Spania, på 800- og 900-tallet, nådd et kultur- og sivilisasjonsnivå som var uten sidestykke i samtiden. Både i vitenskap og kunnskap forøvrig, i kunst og litteratur var de Europa fullstendig overlegne. Europas lærde måtte nærmest nøye seg med smulene fra de arabiske vismenns bord, som det er sagt. Araberne var også de første til fred, og de første i krig. Kanskje det var nærmest av uvitenhet, eller en total mangel på respekt, at vikingene gikk til angrep på de uovervinnelige arabiske legionene. I kristne land hadde de møtt liten motstand. Det var nærmest fritt frem for å plyndre byer, kirker og klostre hvor de enn gjorde strandhugg. Slik var det også da de la ut på plyndringstokter i Middelhavet - i begynnelsen. De kom ganske overrumplende på araberne. Men det snudde seg relativt snart, og vikingene måtte etter hvert gi tapt mot de overlegne arabiske styrkene etter hvert som de fikk summet seg til å organisere et slagkraftig forsvar.
 +
 +
Vi har bare arabernes side av denne historien. Deres beretninger er langt mer livfulle og fyldige enn de ofte korte og magre opplysningene om vikingangrep som vi kan hente ut av de europeiske annalene. Gjennom arabernes øyne får vi et ganske godt innblikk i hvordan vikingangrepene må ha artet seg også i de kristne landene.
 +
 +
De spanske kildene kaller vikingene ved mange navn, for eksempel:-''hombre del norte'' (nordmann), ''Nortmanni'', ''Normanni'', ''Nordomanni'', ''Lordomani'',  ''Lormanes'', ''Lodormani'', ''Lotimani'', ''Lothomani'', "sønner av Belial, ulver, barbarer";  og i Alfonso el Sabios beretninger:  ''Almojuces'', ''Almozudes'', ''Almonides'' - disse siste betegnelser er alle forvrengninger av det arabiske navnet ''Madjus'', dvs. "magus", magiker, tilbeder av mange guder, hedning. ''Madjus'' er det eneste arabiske navnet på vikingene.
 +
 +
 +
==Det første vikingtoget 844==
 +
 +
[[Fil:Catoira 060905 033.JPG|thumb|Moderne vikingstatue i Catoira, Galicia. (Foto: Lmbuga, 2006. Commons.]] Det første vikingangrepet på Spania og maurerne fant sted allerede i 844. De spanske krønikene forteller at "grusomme mennesker som aldri før har vært sett i vår del av verden" angrep Asturia under Ramiro I´s regjeringstid, 842–850. Fra andre annaler fra denne perioden får vi fortalt at det var kameratene Hasting og Bjørn Jernside som herjet langs spanskekysten. Bjørn Jernside, som var en sønn av den legendariske Ragnar Lodbrok, blir omtalt som en stor kriger i vikingtiden. Tilnavnet "jernside" hang ved ham ettersom han aldri ble skadet i strid. Det var hans mor som hadde seidet for å gjøre ham usårbar. Ifølge [[Sagaen om Hervarar og Kong Heidrek]] fikk han Svitjod i arv fra sin far, mens hans bror Sigurd Orm-i-auga arvet resten av Skandinavia. De to vikinghøvdingene hadde herjet langs kysten av Frankrike og rodd opp Seine, Loire og Garonne, før de til slutt kom ned på nordkysten av Spania. De plyndret mye overalt hvor de kom, men led et nederlag da de prøvde å innta byen La Coruña i Galicia, først og fremst på grunn av de kraftige katapultene som slynget steiner og jernkuler mot dem. Deretter ble de beseiret ved Herkulessøylene, høydene på begge sider av Gibraltarstredet og inngangen til Middelhavet, og flyktet til skipene sine for å redde seg unna. De etterlot seg mye av byttet sitt i forvirringen, men det er ganske sikkert en overdrivelse når en krønike forteller at sytti av skipene deres ble brent. Seieren over angriperne ble feiret med storslåtte gaver av gull, sølv og silke til St. Jakobs helligdom i Santiago.
 +
 +
En rekke arabiske oppegnelser knytter seg til denne hendingen. Og hvorfor ikke like godt begynne med den andalusiske krønikerskriveren Ibn al-Qutiyyas (d. 977) historie om hvordan emiren, eller kalifen, i det mauriske riket i Spania, Abdurrhaman II. (822-852), drømmer en drøm som varsler store begivenheter:
 +
 +
 +
<blockquote>Da den store moskéen i Sevilla sto ferdig, drømte Abdurrhaman at han gikk inn i den og fant profeten liggende død, i likklede, i den helligste delen av moskéen. Da han våknet, ble han sårt bedrøvet, og da han spurte spåmennene om meningen med denne drømmen, svarte de at gudstjenesten ville opphøre for en tid i denne moskéen. Dette skjedde da Madjus (dvs. vikingene) hadde erobret byen. Flere sjeiker i Sevilla har fortalt at Madjus skjøt brennende piler mot taket av moskéen, og at deler av taket som ble truffet av disse falt ned. Selv i dag kan man se spor av disse pilene der. Da Madjus fant ut at de ikke ville lykkes med å brenne moskéen på denne måten, stablet de opp brennved og siv i skipet. De mente å sette den i brann, og håpet brannen ville nå taket. Men en ung mann som kom fra den helligste delen av moskéen møtte dem. Han drev dem ut av moskéen, og hindret dem i å vende tilbake dit de tre påfølgende dagene, til dagen da det store slaget ble utkjempet. Madjus sa at den unge mannen som drev dem ut av moskéen var av en ekstraordinær skjønnhet.</blockquote>
 +
 +
 +
Den detaljerte beretningen om kampanjens hendelser, gitt av samme forfatter, er som følger:
 +
 +
 +
<blockquote>Abdurrhaman bygget den store moskéen i Sevilla, og da murene til denne byen var blitt ødelagt av Madjus i 230 (dvs. 844), bygget han dem opp igjen. Ankomsten av disse barbarene slo innbyggerne med skrekk. Alle flyktet og søkte tilflukt, dels i fjellene i nabolaget, dels i Carmona. I hele vesten var det ingen som våget å møte dem i kamp. Derfor ble innbyggerne i Córdoba og de nærmeste distriktene kalt til våpen så snart Madjus hadde landet på kysten lengst vest, og hadde erobret Lisboas sletteland. Våre ledere med sine tropper inntok stilling ved Carmona, men ettersom fienden var uvanlig modig våget de ikke å gå til motangrep før det var kommet forsterkninger. Grensesjefen ville ha nøye rede på fiendens bevegelser, og kommandanten svarte at Madjus sendte inn avdelinger hver dag, både mot Alicante og Córdoba. Høvdingene spurte om det ikke fantes et sted i nærheten av Sevilla hvor de kunne ligge i bakhold uten å bli sett. Kommandøren fortalte dem om landsbyen Quintos-Maafir, sørøst for Sevilla. De forflyttet seg dit midt på natten, og la seg i bakhold. En av mennene deres ble utstyrt med en bunt fakler som han kunne antenne dersom det var nødvendig å sende ut et varsel, og ble satt til å holde vakt fra tårnet til landsbykirken.
 +
 +
Ved soloppgang gjorde vakten kjent at en skare på 16 000 Madjus marsjerte mot Moron. Muslimene lot dem passere, avskar dem fra Sevilla og meiet dem ned. Så rykket lederne våre frem, gikk inn i Sevilla og fant dens kommandant beleiret i slottet. De slo seg sammen, og innbyggerne vendte tilbake til byen i mengder. Foruten angriperflokken som var blitt hugget ned, hadde to andre flokker av  Madjus satt kursen bort derfra, den ene mot Lacant, den andre mot traktene til Benit-Laith-stammen i Cordova. Da flokken av Madjus som ble igjen i Sevilla så den muslimske hæren komme, og hørte om katastrofen som avdelingen som marsjerte mot Moron hadde møtt, gikk de plutselig ombord i skipene sine. De seilte oppover elven mot et slott. Her møtte de sine landsmenn, og da disse også hadde gått ombord, begynte de alle sammen å seile nedover elven, mens landets innbyggere utøste forbannelser over dem og kastet steiner på dem. Da de hadde ankommet en mil (liga) nedenfor Sevilla, ropte Madjus til folket: "La oss være i fred, hvis dere ønsker å kjøpe fanger av oss."Folk sluttet da å kaste stein på dem, og de tillot alle å løse ut fanger. Det ble betalt en viss sum for de fleste, men Madjus takket nei til både gull og sølv. De tok bare klær og mat.
 +
 +
Etter dette satte emiren Abdurrhaman i verk en rekke sikkerhetstiltak. Han bygget et arsenal i Sevilla, beordret bygging av skip og samlet sjømenn på kysten av Andalos; til disse ga han meget høy lønn og skaffet dem krigsmaskiner og nafta. Da Madjus kom tilbake neste gang,  i 244 (19. april 858—; april 860), under emir Mohammeds regjeringstid, ble de møtt med hard kamp ved munningen av elven, og da de var blitt slått og flere av skipene deres brent, dro de sin vei igjen. I år 230 (844) ankom et brev til hovedstaden (Córdoba) fra Wahballahibn-Hazm, guvernøren i Lisboa. Han skrev der at Madjus var blitt sett på kysten av provinsen hans, i 54 skip, og i samme antall mindre fartøyer. Abdurrhaman ga ham, som til andre guvernører i provinser som grenser til havet, myndighet til å ta alle nødvendige tiltak.</blockquote>
 +
 +
 +
[[Fil:MoroMuza(2010-10-31).JPG|thumb|Musa ibn Musa al-Qasi, en av de muslimske kommandantene som kjempet mot vikingene. (Foto: Arenillas, 2010. Commons.]]Krønikeskriveren Ibn Ḥayyān (987–1076 ) nedtegnet den fyldigste og også mest pålitelige historien om al-Andalus vi har, det arabiske navnet på de delene av Iberia som var under muslimsk styre fra 711 til 1492. Som geografisk størrelse varierer derfor al-Andalus etter gitt tidsperiode. Al-Andalus er opphavet til Andalucía hvor muslimsk styre varte lengst. Arabiske og berberske styrker invaderte Iberia i 711 og erobret raskt mesteparten av halvøya. Unntaket var de fattige fjellområdene i nord hvor selvstendige kristne kongedømmer etter hvert ble etablert. I 756 etablerte Abd al-Rahman I, en prins av Umayyade-dynastiet, seg som emir med hovedstad i Córdoba. Under Abd al-Rahman I og hans etterkommere hadde al-Andalus sin politiske og kulturelle storhetstid, og i 929 tok Abd al-Rahman III tittelen kalif. Ibn Ḥayyāns historie bygget på en rekke tidligere kilder, hentet fra forskjellige forfattere. Beretningen om vikingenes angrep på Sevilla i 844 er således nøye kreditert Ahmad ibn Muhammad al-Rāzī (888–955) og hans sønn Īsā (d. 980).
 +
 +
Etter å ha vært på plyndringstokt langs kysten av det som nå er Spania og Portugal, ankom en vikingflåte Sevilla gjennom Guadalquivir 25. september, og inntok byen 1. eller 3. oktober. Vikingene plyndret byen og områdene rundt. Emir Abd ar-Rahman II fra Córdoba mobiliserte og sendte en stor styrke mot vikingene under kommando av hajiben (sjefsminister) Īsā ibn Shuhayd. Etter en rekke ubesluttsomme engasjementer beseiret den muslimske hæren vikingene enten 11. eller 17. november. Sevilla ble gjenerobret, og restene av vikingene flyktet fra Spania.
 +
 +
Etter raidet reiste muslimene nye tropper og bygget flere skip og annet militært utstyr for å beskytte kysten. Den raske militære responsen i 844 og de påfølgende defensive forbedringene motvirket ytterligere angrep fra vikingene. Dette er det første dokumenterte vikingangrepet på halvøya, men trolig har det vært mindre angrep i kongeriket Asturias tidligere på 800-tallet før raidet. Vikingflåten kom etter tokt lenger nord, langs de franske elvene Seine, Loire og Garonne, før de plyndret Asturias, under den kristne kong Ramiro I.
 +
 +
I august eller september 844 tok de den muslimske byen Lisboa og okkuperte den i 13 dager før maurerne drev dem ut. 25. september ankom vikingene Sevilla etter å ha seilt opp Guadalquivir. De opprettet sin base på Isla Menor, en befestet øy i Guadalquivir-myrene. Den 29. september marsjerte lokale mauriske styrker mot vikingene, men ble beseiret. Vikingene tok Sevilla med storm 1. eller 3. oktober etter en kort beleiring og tunge kamper. De herjet og plyndret byen, og ifølge muslimske historikere ga de dens innbyggere "fengsel eller død" og skånet "ikke engang lastedyrene". Selv om byen Sevilla ble tatt, forble citadellet i muslimske hender.
 +
 +
Vikingene prøvde, men klarte ikke å brenne byens nylig bygget store moské. Da han hørte om Sevillas fall, mobiliserte Abd ar-Rahman II styrkene sine under ledelse av sin "hajib" , Īsā ibn Shuhayd. Han tilkalte guvernører i nærheten for å samle mennene deres. De samlet seg i Córdoba, og marsjerte deretter til Axarafe , en høyde nær Sevilla, hvor Īsā ibn Shuhayd satte opp sitt hovedkvarter. En kontingent ledet av Musa ibn Musa al-Qasi , lederen av det semi-uavhengige Banu Qasi-fyrstedømmet i nord, sluttet seg til denne hæren til tross for Musa ibn Musas politiske rivalisering med Abd ar-Rahman og spilte en viktig rolle i kampanjen. I de påfølgende dagene støtte de to sidene sammen flere ganger.  Til slutt vant muslimene en stor seier 11. eller 17. november ved Talyata.
 +
 +
I følge mauriske kilder ble 500 til 1000 vikinger drept og 30 vikingskip ødelagt. Maurerne brukte "gresk ild", en brennende væske kastet av katapulter, for å brenne inntrengernes skip. De gjenværende vikingene trakk seg tilbake til fartøyene sine og seilte nedover elven mens innbyggerne i det omkringliggende landskapet kastet steiner på dem.  Snart tilbød vikingene å bytte plyndregods og fanger de hadde tatt mot klær, mat og uhindret ferd nedover elven. Etter dette slo de seg sammen med resten av flåten på kysten. Den svekkede flåten, forfulgt av Abd ar-Rahmans skip, forlot Den iberiske halvøy etter et kort raid i Algarve. De fleste av vikingene seilte tilbake til Frankerriket (dagens Frankrike), og deres nederlag mot den andalusiske hæren kan ha tatt fra dem motet til å angripe Den iberiske halvøy igjen. Året etter sendte vikingene en ambassadør til hoffet til Abd ar-Rahman, som kvitterte med å sende poeten Yahya ibn al-Hakam (med kallenavnet Al-Ghazal, "Gasellen") som ambassadør til vikingene. Senere mauriske kilder rapporterer at noen av vikingene ble værende og slo seg ned i området, konverterte til islam og begynte som ostehandlere.
 +
 +
Det er mulig at mange detaljer i de arabiske kronikørenes beretninger om angrepet på Sevilla kan være upålitelige i den forstand at det her er seierherrene som skriver sin versjon av historien og gjerne vil sette vikingene i et dårlig lys, samtidig som de fremhever sin egen kultur og den islamske tro, men i det store og det hele er denne beretningen som ble ferdig redigert av Ibn Ḥayyān 150 år etter at begivenhetene fant sted i alt vesentlig ganske etterrettelig.
 +
 +
 +
<blockquote>Dette er beretningen om nordboernes flåte, "majūs",  måtte Gud forbanne dem – som dukket opp i Middelhavet utenfor vestkysten av al-Andalus i den tiden da emir Abd al-Rahm ā n ibn al- Hakam hersket, og deres angrep på hans folk og den store skade de gjorde på hans byer og alle muslimer, og om hvordan emiren kom sitt folk til unnsetning og berget dem alle, og hva som skjedde under dette angrepet, så langt vi har vært i stand til å lære, for full kunnskap tilhører bare Gud, hvis veier er underfulle.
 +
 +
[[Fil:Dragon ships in Catoira.JPG|thumb|Replikaer av vikingskip nær borge Torres de Oeste i Galicia. (Foto: Froaringus, 2011. Commons.)]]Ahmad ibn Muhammad al-Rāzī berettet: Mot slutten av året 230 (844) kom nordboernes ([al-Urdumānīyīn), som i al-Andalus ble kalt "majūs", seilende oppover langs vestkysten og landet i Lisboa, som var det første stedet der de kom inn i vårt land. Det var en onsdag, den første dagen i "Dhū al-Hijjah" (20. august) det året, og de ble der tretten dager. I løpet av denne tiden deltok de i tre kamper med muslimene. Deretter dro de videre til Cádiz, og etter det til Medina Sidonia. Der fant en kamp sted med muslimene, der Lubb ibn Mūsā var til stede, etter å ha fått trygt leide av emir Abd al-Rahmān. Han hadde mottatt et brev fra Wahb Allāh ibn Hazm, guvernøren i Lisboa, som fortalte ham at det langs kyststrekningen hans hadde dukket opp 54 skip med "majūs", med 54 mindre fartøyer og deres mannskaper, og at emiren umiddelbart hadde sendt ut brev til guvernørene i kystområdene slik at de kunne bli advart om å være på vakt.
 +
 +
Onsdag, etter den fjortende natten i måneden Muharram i år 230 (1. oktober 844), stanset nordboernes skip ved Sevilla, som var uforsvart. Den dagen plyndret de alt de kunne, og utnyttet innbyggernes uaktsomhet. Så snart nyheten nådde emiren, sendte Abd al-Rahmān umiddelbart kavaleriet sitt til elven, ledet av  Abd-All āh ibn Kulayb, Muhammad ibn Sa'īd ibn Rustum og  Abd al-Wāhid bin Yazīd al-Iskandarānī . De okkuperte Aljarafe og slo leir der. Senere ble de forsterket av Abd Allāh ibn al-Mundhir og Īsā ibn Shuhayd med en gruppe menn som hadde sluttet seg til dem. De sendte brev til guvernørene og ba dem om å proklamere en generell oppfordring til muslimene om å ta til våpen for å bekjempe disse uventede tyrannene, hvis uprovoserte angrep på en forsvarsløs region var uten sidestykke. Folk kom dit fra alle kanter og samlet seg ved Córdoba.
 +
 +
I spissen for dem sto evnukken Abū al-Fath Nāsir, emir Abd al-Rahmāns yndling, som ledet an for en stor mengde menn  og virkelig demonstrerte hvor mektig han var. I mellomtiden hadde nordboerne – måtte Gud forbanne dem! – ankommet, skip etter skip, og okkupert byen Sevilla. De ble der i syv dager,  og drepte mennene og gjorde kvinnene og barna til slaver, inntil kommandantene kom og gikk i nærkamp med dem igjen og igjen, og forårsaket flere og flere ofre, inntil dødstallene begynte å påvirke dem og det ble klart at de var blitt beseiret.
 +
 +
Det største slaget mot dem fant sted på en onsdag, da det var fem netter igjen av måneden Safar i år 230 (11. november 844) i landsbyen Tejada, nær Sevilla. Gud ødela mange av dem og de døde der, og 30 av skipene deres ble brent og mange av de døde ble hengt fra stolper og andre fra stammene til Sevillas palmer. Fra den dagen de gikk inn i Sevilla og overvant innbyggerne til dagen for deres nederlag, og de overlevende nordboerne flyktet, var det gått 40 dager. Gud førte deres leder til å dø og reduserte deres antall, og nyheter om seieren ble sendt til provinsene, ikke bare i al-Andalus, men også til berberne på den nordafrikanske kysten, til Aflah ibn Abd al- Wahhāb, herren til Tahert og umayyadene, og til andre. De ble sendt til lederen og hans to hundre paladiner. Gud dempet uroen til al-Andalus, der alle hadde grøsset over en slik frekkhet mot folket og trosset dets makt, og fordrev frykten.</blockquote>
 +
 +
 +
Īsā ibn Ahmad al-Rāzī , som har kommentert denne hendelsen, berettet:
 +
 +
 +
<blockquote>Flåten til nordboerne – måtte Gud ødelegge dem! – kom fra Vesthavet, som ligger like ved dem,  og inntok Sevilla i begynnelsen av år 230 (september 844). Det første stedet  hvor de gikk i land var på øya Qabtīl (Isla Menor), et stykke opp i elven, et sted hvor man drev hesteavl. De gikk i land på søndagen, 12 netter etter begynnelsen av Muharram, i året 230 (29. september 844), og skipene deres var 80 i antall. Den andre dagen etter deres ankomst ble fire skip sendt til Coria (del Rio), som ligger ved bredden av elven, vest for byen, bebodd av jemenittiske arabere fra Yahsub, kjent som Ban ī Ma'dī, fire mil fra stedet der de gikk i land ved Qabtīl. De plyndret umiddelbart landsbyen og drepte alle de møtte der i et stort angrep, det første de utførte mot muslimene. Denne landsbyen har fortsatt å være en ''ribāt''<ref>En ribāṭ er en arabisk betegnelse for et lite festningsverk bygget langs en grense i løpet av de første årene av den muslimske erobringen av Maghreb for å huse militære frivillige, kalt murabitun, og kort tid etter at de dukket også opp langs den bysantinske grensen, hvor de tiltrakk seg konvertitter fra Stor-Khorasan, et område som skulle bli kjent som al-ʻAwāṣim på 800-tallet e.Kr. Disse festningsverkene tjente senere til å beskytte kommersielle ruter, som karavaner og som sentre for isolerte muslimske samfunn, i tillegg til å tjene som fromhetssteder.</ref>, og under kalifen Abd al-Rahmān III´s regjeringstid ble det bygget en menighetsmoske der, fordi det tidligere ikke fantes noe sted hvor man kunne fremsi bønner. Så, onsdag, den tredje dagen etter ankomsten, forlot nordboerne – måtte Gud forbanne dem – landsbyen Qabtīl og la ut i retning av byen Sevilla.
 +
 +
Da de nådde  Kanīsat al-Mā (Kirken ved Vannet), to ''farsakhs'' (ca. 12 km) fra byen, og allerede var i nærheten, bestemte muslimene i byen og andre som sluttet seg til dem å kjempe mot de vantro. De slo tilbake mot dem, fylt av stort mot og besluttsomhet, men uten disiplin. De hadde ingen utpekt leder, ikke engang en fanebærer, fordi guvernøren hadde desertert og flyktet til byen Carmona, og etterlot dem ingen støtte de kunne stole på. Da nordboerne nærmet seg byen fra elven, var folkets svakhet og deres avtagende antall tydelig for dem, så de la ut etter dem i skipene sine og skjøt den ene skuren med med piler etter den andre mot dem, så de spredte seg. Så gikk de fra borde og kjempet mot dem på elvebredden, kraftig og med ubøyelig press, slik at sevillianerne ble drevet på flukt og ingen av dem holdt stand. De fleste av dem flyktet tilbake til byen, og gikk hver sin vei og prøvde å rømme, for nordboerne falt over dem og angrep alle som var igjen, folk som var svake eller sta, og konene og barna til de som flyktet, og drepte og tok til fange og  slavebandt dem alle.
 +
 +
De ble i byen i syv dager mens de fortsatte å plyndre og viste ingen respekt for det som er hellig. Så, da det gjensto åtte netter av Muharram-måneden (9. oktober), la de ut, lastet med byttet sitt og fraktet det bort på skipene sine. De vendte tilbake til sitt opprinnelige leirsted på øya Qabtīl, hvor de ble i flere dager. De krevde løsepenger for fanger og barn, men samtidig var de rasende på innbyggerne i byen som hadde flyktet, så de vendte tilbake og angrep igjen, fast bestemt på å utrydde dem. Men de som hadde flyktet var imidlertid kloke og kom ikke tilbake, og dukket ikke opp i det hele tatt. Da nordboerne kom til byen, fant de ikke en sjel der, bortsett fra et lite antall flyktninger som forsøkte å forsvare seg i en moské. De ble omringet og alle ble drept, og av denne grunn ble den kjent som "Martyrenes moské ". 
 +
 +
Nyheten nådde snart emir Abd al-Rahmān. Han var veldig sint og sendte brev til distriktene og grensevokterne, og ba dem mobilisere folket sitt og skynde seg å komme fra alle kanter.
 +
 +
De første tiltakene ble satt i verk av Muhammad ibn Saīd ibn Rustum, som dro til Sevilla med en tropp ryttere, som raskt nådde distriktet der nordboerne herjet og begynte å sette opp feller for dem. De fikk i stand  et bakholdsangrep på et sted som heter Tablada, to mil sør for Sevilla, ved siden av elven. Ibn Rustum sendte noen av sine raskeste menn, utvalgt blant grensevaktene og andre for å sette kursen mot byen og provosere frem trefninger med nordboerne, som okkuperte den. Dette var på en fredag, da det gjensto ni netter av måneden Safar i året 230 (7. november 844). Da de så at angriperne var få i antall kastet nordboerne seg mot dem; de flyttet skipene sine nedover elven parallelt med forsvarerne og gikk i land i stort antall for å kjempe og forfølge dem til de nådde landsbyen Tejada, hvor kommandanten Muhammad ibn Sa'īd ibn Rustum og hoveddelen av troppene hans lå i bakhold. Da nordboerne hadde gått forbi dem, slo muslimene til mot dem. Muslimene som var på flukt snudde plutselig om mot sine forfølgere, som ga opp jakten, forferdet over det som hadde skjedd. De led et forferdelig nederlag, der Gud tildelte deres hoder til muslimene. Mer enn tusen barbarer ble drept og fire hundre tatt til fange. Bare de som skyndte seg til skipene, flyktende og livredde, slapp unna. De gikk ombord og forsvarte seg fra skipene, og etterlot  30 skip, uforsvarte av mannskapene deres, som enten var døde eller fanget. Ibn Rustum stanset foran dem og beordret at fangene skulle halshugges foran sine ledsagere, noe som økte deres redsel. I mellomtiden tok muslimene nordboernes tomme skip i besittelse og brente dem alle.  Guds fiender, skammelig beseiret, trakk seg tilbake. Takket være Gud!</blockquote>
 +
 +
 +
Den følgende beretningen er hentet fra Ibn Adhari, som levde i begynnelsen av 1300-tallet-tallet. Han etterlot seg det berømte verket " Al-Bayan al-Mughrib", en historie om Nord-Afrika fra erobringen av Miṣr i 640  til Almohad-erobringene i 1205. Han skrev også en viktig middelalderhistorie som omhandlet Marokko og Nord-Afrika, hvor man finner denne historien om de første vikingangrepene på al-Andalus på 800-tallet.
 +
 +
 +
<blockquote>Madjus ankom med rundt åtti skip. Man kan si at de så å si fylte havet med mørkerøde fugler (dvs. vikingskipenes mørkerøde seil), på samme måte som de fylte menneskenes hjerter med frykt og beven. Etter å ha landet i Lisboa, seilte de til Cadiz, deretter til Sidona, og deretter til Sevilla. De beleiret byen og tok den med storm. Etter å ha latt innbyggerne lide i frykt for fengsel eller død, ble de der i syv dager, hvor de lot folket tømme begeret av bitterhet. Så snart Abdurrhaman fikk nyheter om dette, ga han til Hadjib (statsminister) Īsā ibn-Chohaid kommandoen over kavaleriet. Muslimene samlet seg skyndsomt under denne generals banner og sluttet seg til ham så nært som øyelokket er forbundet med øyet. Abdullah ibn-Kolaib, Ibn-Wasim og andre store høvdinger sluttet seg også til kavaleriet. Den øverstkommanderende gjorde Axarafe (en høy bakke nær Sevilla) til sitt hovedkvarter, og skrev til guvernørene rundt om for å befale dem å kalle sine menn til våpen. De dro til Córdoba, og evnukken Xasr tok dem med til hæren. Men Madjus fikk stadig forsterkninger, og ifølge forfatteren av boken "Bahdja an-n-afs" fortsatte de i tretten dager med å drepe menn og dra kvinner og barn inn i slaveri. I stedet for tretten dager sier forfatteren av "Dorar al-Kalayid" syv dager, og vi har fulgt ham ovenfor.
 +
 +
Etter noen trefninger med muslimene dro de (Madjus) til Kaptel (en øy i Guadalquivir) hvor de bodde i tre dager. De gikk deretter inn i Caura, tolv mil fra Sevilla, hvor de myrdet mange mennesker. Så tok de Talyata, to mil fra Sevilla. Der overnattet de, og ble sett neste morgen ved Al-Fakkharin. Så tok de seg inn i byen og gikk i kamp med muslimene, som ble drevet på flukt og mistet så mange menn at de ikke kunne telles. Etter å ha returnert til skipene sine, seilte Madjus til Sidona, og deretter til Cadiz, etter at Abdurrhaman hadde sendt sine generaler mot dem og kjempet mot dem, noen ganger med suksess, noen ganger med tap. Til slutt, da det ble brukt katapulter mot dem, og forsterkninger hadde ankommet fra Córdoba, ble Madjus satt på flukt. De (maurerne) drepte rundt 500 av mennene deres, og tok fire av skipene deres med all last. Ibn-Wazim fikk disse brent, etter å ha solgt alt som ble funnet i dem.
 +
 +
Så ble de (Madjus) beseiret ved Talyata den 25. Safar i år (11. nov. 844). Mange ble drept, andre ble hengt i Sevilla, andre ble hengt i palmene ved Talyata, og tretti av skipene deres ble brent. De som rømte fra blodsutgytelsen flyktet ombord i skipene. De seilte til Niebla og deretter til Lisboa, og ingen hørte mer om dem. De ankom Sevilla den 14. Moharram, 230 (1. oktober 844), og det var da gått førtito dager fra den dagen de kom inn i Sevilla til de av dem som ikke ble slått for sverdet, dro. Generalen deres ble drept. For å straffe dem for deres forbrytelser, ga Gud dem til vårt sverd og slaktet dem, mange som de var. Da de var blitt tilintetgjort, gjorde styresmaktene denne lykkelige begivenheten kjent gjennom alle provinsene, og Abdurrhaman skrev også til Cinhadja-stammen i Tanger, for å fortelle dem at han med Guds hjelp hadde lyktes i å ødelegge Madjus. Samtidig sendte han deres høvdinger til generalen, sammen med to hundre av de edleste Madjus-krigerne.</blockquote>
 +
 +
 +
Den samme begivenheten er også skildret av den egyptiske historikeren Al-Nuwayri (1278-1333), som bl.a. nedtegnet verket "Historien om almohadene i Spania og Afrika og erobringen av byen Marrakesh".
 +
 +
 +
<blockquote>I 230  foretok Madjus, fra fjerne deler av Andalus (dvs. fra Galicia) en ekspedisjon inn i det muslimske landet. De (Madjus) ble først sett i Lisboa i måneden Dzu'l-hiddja (20. august - 17. september 844), år 230. De ble der i tretten dager, hvor muslimene kjempet flere slag mot dem. Så dro de til Cadiz og til Sidona. Der fant det sted en stor kamp sted mellom dem og muslimene. På Moharram (25. september) slo de leir 12 parasangs (persiske mil) fra Sevilla. Muslimene marsjerte mot dem, men den 12. Moharram (29. september) led de nederlag og mistet mange menn. Så kom Madjus og slo leir to mil fra Sevilla. Innbyggerne i Sevilla kom ut og kjempet mot dem, men ble slått den 14. Moharram (1. okt.). Mange ble drept eller falt i hendene på Madjus, som ikke sparte på noe, ikke engang lastedyrene.
 +
 +
Da seierherrene var kommet inn i byen, ble de der én dag og én natt, hvorpå de vendte tilbake til skipene sine. Da de så Abdurrhamans hær komme, skyndte de seg å møte den. Muslimene sto på sitt, og i kampen mistet 70 hedninger livet. De andre flyktet og gikk ombord, da muslimene ikke våget å forfølge dem. Så sendte Abdurrhaman en annen hær mot dem. En ny kamp ble utkjempet, som var veldig hard, men Madjus trakk seg. Den 17. november begynte den muslimske hæren å forfølge dem, og etter å ha blitt forsterket fra alle deler, angrep de dem igjen fra alle kanter. Da flyktet Madjus, etter å ha mistet rundt 500 mann. De (maurerne) tok fire skip fra dem, som ble brent, etter å ha blitt tømt for all last. Så dro Madjus til Niebla, hvor de tok et skip, og etter å ha slått leir på en øy ved Corias, delte de byttet sitt der. Muslimene seilte oppover elven (Tinto) for å angripe dem, og drepte to av dem. Madjus gikk deretter ombord og plyndret provinsen Sidona. De beslagla mye mat der og tok mange fanger, men to dager etter at de kom, ankom Abdurrhamans skip Sevilla, og da de nærmet seg, vendte Madjus tilbake til Niebla, hvor de foretok et plyndringstokt og tok fanger. Deretter dro de til Ocsonoba, og deretter til Beja. Da de endelig var kommet tilbake til Lisboa, forlot de Spanias kyst, så det ikke lenger ble hørt om dem, og menneskenes sinn var stille.</blockquote>
 +
 +
 +
I 1868 kjøpte British Museum en arabisk avskrift av et av verkene til Ibn-Dihya (d. i Kairo 1235). Dette utdraget er hentet fra Ibn-Dihya fra Ibn-Alcama (d. 896), som hadde historien "fra leppene til Al-Ghazal selv", kalt "Gasellen" på grunn av sin skjønnhet. Han ser ut til å ha vært på en mottakelse ved hoffet til kong Hårek av Danmark. Det er helt klart en pålitelig beretning fra første hånd, og den ble gitt til "Orientalist Congress" i 1889 i professor Dozys oversettelse, som vi bruker her:
 +
 +
 +
<blockquote>En utsending fra Madjus kom for å slutte fred med Abdurrhaman (etter Sevilla-ekspedisjonens nederlag høsten 844), som sendte Al-Ghazal til Madjus-kongens hoff; for Al-Ghazal hadde stor sinnsnærvær, og ingen dør forble lukket for ham. Al-Ghazal tok med seg kostbare gaver ombord, og seilte i sitt eget skip sammen med Madjus-skipet. Han kom til en av øyene deres, hvor han hvilte og reparerte skipet sitt (trolig i den sørlige delen av Portugal).
 +
 +
Madjus-utsendingen seilte deretter først for å melde sin ankomst. De seilte dit kongen bodde. Det var en flott øy i havet, og i den var det rennende vann og hager. Det var tre dagers reise fra kontinentet. Utallige Madjus var der, og i nærheten var mange andre øyer, små og store, bebodd av Madjus, og kontinentet (der oppe) hører også til dem. Det er et stort land, og det tar flere dager å passere gjennom det. Madjus var da hedninger, men er nå kristne. Kongen hadde et hus klart for utsendingen, og to dager etter at de ankom kalte han dem til seg. Al-Ghazal satte som betingelse at han ikke trengte å bøye kroppen, men kunne beholde sine hjemlige skikker. Kongen samtykket, men da de kom til hallen, var dens dør gjort så lav etter ordre, at de måtte bøye seg for å gå inn. Så satte Al-Ghazal seg ned utenfor, og ved hjelp av føttene presset han seg frem til han var innenfor døren, da han reiste seg. Salen var fylt med strålende våpen, men Al-Ghazal ga ingen tegn til forbauselse eller frykt; han ble stående og talte: "Hill og velsignelse, o konge, til deg og alle i ditt nærvær! Måtte du få lang herlighet, liv og Guds beskyttelse."
 +
 +
Etter å ha lyttet til tolken, sa kongen beundrende: "Dette er en av de vise mennene i hans nasjon." Overrasket over at han først kom inn på føttene, og satt på bakken, sa han: "Vi ønsket å ydmyke ham, men han tok hevn ved å vise meg fotsålene hans først. Hvis han ikke var en utsending, burde vi bli fornærmet."
 +
 +
Så ble Abdurrhamans brev lest opp for ham. Han likte det godt, og stakk det inn i brystet. Så ble maurernes sekker åpnet, og gavene tatt ut. Kongen undersøkte dem nøye, og ble glad og sendte dem bort.
 +
 +
Al-Ghazal kom ofte siden i disputt med vismenn fra Madjus, eller i heftig ordveksling. Dronningen, som hørte dette, sendte bud etter ham. Han hilste og så på henne, stille, en lang stund. "Spør ham," sa hun til tolken, "hvorfor han stirrer så lenge på meg? Synes han jeg er vakker, eller tvert imot?"
 +
 +
Al-Ghazal sa: "Årsaken til det er at jeg ikke visste at slik skjønnhet var å finne i verden! Jeg har sett blant araberne kvinner utvalgt blant de vakreste av alle nasjoner, men aldri har jeg lagt mine øyne på en skjønnhet som nærmer seg dette."
 +
 +
"Spør ham om han erter meg eller snakker alvor?" spurte hun tolken.
 +
 +
"Alvor," sa han.
 +
 +
"Finnes det ikke vakre kvinner i ditt land, da?" spurte hun.
 +
 +
"La meg se noen av hoffdamene dine som jeg kan sammenligne," sa han. De kom. Han mønstret dem fra topp til tå og sa: "De har skjønnhet, men det er ikke som dronningens, for ingen i verden kan vurdere det, men bare poetene, og hvis Dronningen ønsker, vil jeg beskrive hennes skjønnhet og edle egenskaper i et dikt som vil bli resitert i alle våre land. Med stor glede vil jeg gjøre det."
 +
 +
Her er diktet:
 +
 +
 +
:Du må stå imot, mitt hjerte,
 +
:en kjærlighet som plager deg,
 +
:og som du forsvarer deg mot som en løve.
 +
:Du er forelsket i en normannisk dame,
 +
:som aldri lar skjønnhetens sol gå ned,
 +
:og som bor i den sjeldent besøkte ytterkant av verden.
 +
:Noud (Nôd), skjønne dame,
 +
:som har ungdommens friskhet,
 +
:og hvis ansikt skinner som en stjerne,
 +
:aldri, jeg sverger, har jeg sett en person
 +
:som har sjarmert hjertet mitt som deg,
 +
:og hvis jeg sa en dag mine øyne hadde sett din like,
 +
:ville jeg garantert lyve."
 +
 +
 +
Dronningen var så fornøyd at hun skalv. Hun tilbød ham en gave, som han nektet. "Spør ham hvorfor han nektet," sa hun til tolken. "Er det landet vårt eller meg selv han forakter?"
 +
 +
Al-Ghazal svarte: "Sannelig, gaven er fantastisk, og det er en stor ære å motta den fra henne, for hun er en dronning og en konges datter; men gaven som tilfredsstiller meg er min lykke til å se henne og bli mottatt vennlig. Det er den største gaven hun kan gi meg, og også om hun vil være glad for å gi meg tillatelse til å komme hit til enhver tid."
 +
 +
Dronningen sa. "Jeg vil at gaven skal bæres hjem til ham, og jeg lar ham komme så ofte han vil. Aldri vil min dør bli forbudt for ham, og alltid vil jeg motta ham mest ærefullt."
 +
 +
Ibn-Alcama spurte senere Al-Ghazal: "Var hun så vakker som du sa til henne?"
 +
 +
"Hun så ikke dårlig ut, men jeg trengte henne, og ved å snakke på den måten vant jeg hennes gunst og fikk mer enn jeg forventet."
 +
 +
Al-Ghazals følgesvenn fortalte så: Dronningen ble så sjarmert at hun lot ham komme hver dag, og hvis han ikke kom, sendte hun bud etter ham, og han ble igjen og fortalte om muslimene, deres land, historie og folk, og etter hvert besøk sendte hun gaver til huset hans. Besøkene hans ble snakket mye om, og følgesvennene hans rådet ham til å være mer forsiktig.
 +
 +
Al-Ghazal kom da sjelden. Hun spurte ham hvorfor. Han fortalte det. Så sa hun og smilte: "Sjalusi er ikke blant våre skikker. Hos oss knytter ikke konene seg tettere til sine menn enn de selv ønsker, og når mannen deres har sluttet å behage dem, skiller de seg fra ham." (Madjuskvinner er tvunget til å gifte seg innenfor egen rang, bemerker forfatteren).
 +
 +
Dermed ble Al-Ghazal beroliget, og fortsatte sine besøk. Nå var Al-Ghazal en mann på femti år, og selv om han var ungdommelig i alle kunster, var håret hans grått. Hun spurte ham hvor gammel han var.
 +
 +
"Tyve," sa han.
 +
 +
"Hvordan kan en mann på tyve ha grått hår?"
 +
 +
"Hvorfor ikke ? Har du aldri sett en kylling som er født med grått hår?"
 +
 +
Dronning Noud lo, og befalte ham å farge håret svart. Da han kom hjem, stoppet Al-Ghazal ved Santiago i to måneder, og leverte et brev fra Madjus-kongen som ga ham fritt leide. Han dro videre til Castille og Toledo, og ankom Córdoba etter et fravær på tjue måneder.</blockquote>
 +
 +
 +
Selv om denne beretningen tydeligvis i mangt og meget er et utslag av arabisk fantasi må fortellingen i hovedsak anses som sann. Det beviser at samkvemmet Norden og Orienten var nærmere enn vi tror på den tiden. Dette bekreftes også av det store antallet orientalske mynter, spesielt funnet i Sverige. Uavhengigheten og den høye statusen til skandinaviske kvinner, så fullstendig i strid med det arabiske idealet, bekreftes her. Dronningens navn kan være en forskyvning av Oddny, Iðun eller til og med av Auð(r). Al-Ghazal ankom tydeligvis Hleiðra på Sjælland, setet for de danske kongene. Sjælland er "den store øya" med "rennende vann og hager". At "mange andre øyer, små og store, bebodd av Madjus, var nære", samsvarer med virkeligheten. Kontinentet "der oppe" kan være Jylland.
 +
 +
 +
==Det andre vikingtoget 859-861==
 +
 +
Vi gir igjen ordet til Ibn-Adhari, som skriver:
 +
 +
 +
<blockquote>I året 245 (8. april 859 - 27. mars 860) ble Madjus sett igjen, og denne gang med 62 skip på vestkysten. De fant kysten godt bevoktet, for muslimske skip holdt vakt fra kysten av Frankrike (i Middelhavet) til Galicia i det fjerne vesten. To av skipene deres, fortroppen til de andre, ble jaget av vaktskipene og tatt i en havn i provinsen Beja. Sølv, gull, fanger og forsyninger ble funnet i skipene. De andre Madjus-skipene seilte videre langs kysten, og ankom elvemunningen ved Sevilla. Så ba emiren<ref>Mohammed I. 852-886</ref> at hæren skulle sette seg i bevegelse, og gjorde kjent overalt at menn skulle komme under fanene til Hadjibben, Īsā-ibn-Hasan. Madjus forlot elvemunningen og seilte til Algeziras, som de tok, og hvor de brente den store moskéen. Så dro de over til Afrika og plyndret innbyggerne i det landet, hvorpå de vendte tilbake til kysten av Spania, gikk i land på kysten av Todmir og rykket frem til festningen Orihuela. Så seilte de til Frankrike, og overvintret der. De tok mange til fange, tok mye penger og gjorde seg til herrer over en by der de slo seg ned, og som heter To-dav<ref>den algirske provinsen Murcia</ref>. Deretter returnerte de til Spanias kyst, men de hadde allerede mistet mer enn førti av skipene deres (i en storm), og da de sluttet seg til kamp med flåten til emiren Mohammed på kysten av Sidona, mistet de to andre, lastet med store rikdommer. De andre skipene deres gikk videre.</blockquote>
 +
 +
 +
Al-Nuwayri forteller:
 +
 +
 +
<blockquote>I år 245 kom Madjus i sine skip for å angripe Spania. De ankom provinsen Sevilla, og da de hadde tatt hovedstaden, brente de den store moskéen der. Deretter dro de over til Afrika, hvorpå de vendte tilbake til Spania, og da troppene i Todmir hadde flyktet, grep de fortet Orihuela. Så rykket de frem til Frankrikes grenser, gjorde et tokt inn i dette landet og tok mye bytte og mange fanger. På vei tilbake møtte de flåten til emiren Mohammed, kom i kamp med den og mistet fire av skipene sine, hvorav to ble brent. Det som var i de to andre falt i hendene på muslimene. Da begynte Madjus å kjempe som rasende, og en stor mengde muslimer døde som martyrer. Madjus dro helt til Pamplona og tok der den frankiske herren Garcia til fange. Hans løsepenger var 90 000 dinarer.</blockquote>
 +
 +
 +
Etter å ha forlatt Sevilla dro vikingene til Nekor, hvor de tok til fange bestefaren til Ibn-Salih, men emiren Abdurrhaman ibn-Hakam frikjøpte ham, og av takknemlighet for denne gjerningen har Beni-Salih alltid vært venner til Omayadene. Derpå plyndret Madjus begge kyster på en gang, og på denne ekspedisjonen, som varte i fjorten år, kom de til Rumland (dvs. "Romaland", Italia) og til Alexandria.
 +
 +
Den andalusiske historikeren Ibn al-Qutiyya skriver:
 +
 +
 +
<blockquote>Madjus- måtte Gud forbanne dem - kom i land ved Nekor<ref>Nekor er i de spanske besittelsene på Middelhavskysten av Marokko, nær Cape Tres Forcas, ved en elv, litt inne i landet.</ref> i år 244 (19. april 858—7. april 859). De tok byen, plyndret den og gjorde dens innbyggere til slaver, unntatt de som reddet seg selv på flukt. Blant fangene deres var Ama-arrah-man og Khanula, døtrene til Wakif ibn-Motacim ibn-Salih. Mohammed ibn-Abdurrhaman løste dem. Madjus ble åtte dager i Nekor.</blockquote>
 +
 +
 +
Den romersk-katolske Sebastián de Salamanca (død 1526) bemerker om det andre vikingangrepet:
 +
 +
 +
<blockquote>På dette tidspunktet (regimet til Ordono I. 850—866) angrep Lordomani våre kyster (Galicia) andre gang. Så dro de til Spania. De myrdet, brente og plyndret overalt, og herjet alle kysten av dette landet. Etter å ha seilt gjennom sundet<ref>De kunne bare komme seg til Pampelona fra Biscayabukta.</ref> tok de Nachor, en by i Mauretania, hvor de drepte en mengde muslimer. Deretter angrep de øyene Mallorca, Formentera og Minorca, hvor de drepte alle menneskene. Til slutt seilte de til Hellas, og vendte etter en ekspedisjon på tre år tilbake til fedrelandet.</blockquote>
 +
 +
 +
Den angelsaksiske kronikøren Wace (1100-1174), den franske poeten Benoît de Sainte-Maure (d. 1173) og William av Jumièges (d. før 1070) som satte sammen historien kjent som "Gesta Normannorum Ducum", skriver alle at Bjørn Jernside og Hasting ledet denne ekspedisjonen. Etter å ha erobret de baleareske øyene (Sebastian, Alfonso el Sabio) og Pamplona (Al-Nuwayri), plyndret de og satte fyr på et kloster på den franske grensen, seilte opp Rhône, plyndret Nimes og Arles (Chron. Nem.), og slo leir på øya av Camaria (Camargues), nær munningen av Rhône (Prudentius, Chron. Gest. Normann). Det var under denne ekspedisjonen at Hasting tok Pisa og Luna, i Italia. Ibn al-Qutiyya, Sebastian og Alfonso el Sabio sier alle at de landet i Hellas. Da de kom tilbake i 861 mistet de 40 skip i en storm i sundet (Ibn-Adhari). William av Jumieges forteller også om dette tapet av skip. Historien fortalt i Irish Three Fragments (red. O'Donovan, s. 159-163) om krigføringen til de tre sønnene til Ragnar Lodbrok i Afrika, passer perfekt med ekspedisjonen til Nekor. Den irske tradisjonen er også sann når den forteller hvor mange av dem som ble druknet i en storm i sundet på vei tilbake. Mange blåmenn (maurere) ble brakt som fanger til Irland.
 +
 +
==Det tredje vikingtoget 913==
 +
 +
[[Fil:NHM Bellariastraße side risalit right - Al Masudi - Emmerich Alexius Swoboda 3890.jpg|thumb|Takstatue av al-Masuydi, utført av kunstneren Emmerich Alexius Swoboda. Naturhistorisches Museum, Wien. (Foto: Hubertl, 2016. Commons.]]Fra årene 912 eller 913 finnes en skildring av et vikingangrep i Det kaspiske hav, jordens største innsjø, som i nordøst grenser til Kasakhstan, i nordvest til Russland, i vest til Aserbajdsjan, i sør til Iran og til Turkmenistan i sørøst. Kronikørens navn er Al-Mas'udi (ca. 896 - 956), en pioner innen vitenskapelig geografi. Han reiste over hele den muslimske verden og forfattet en rekke verker - både reisefortellinger, historieverk og kartverk. Han la ut på sine reiser i en alder av 30 år, på vei østover gjennom Persia og Khurasan (en del av det moderne Afghanistan), og dypt inn på Deccan-platået i det sentrale India. Underveis tok han omfattende notater om plante- og dyreliv, og rapporterte tilbake informasjon han fikk fra reisende han møtte som hadde vært i Kina og Ceylon (moderne Sri Lanka). Al-Mas'udi flyttet vestover i 916 eller 917, og seilte til Oman og deretter Øst-Afrika. Hans forfatterskap gir noen av de første skriftlige beretningene om Afrika sør for Sahara, spesielt de kystnære handelsbyene i området som strekker seg fra det som nå er Somalia til det moderne Mosambik.
 +
 +
Fra og med 918 brukte al-Mas'udi et tiår på å reise rundt i Irak, Syria, den arabiske halvøy og Palestina. I løpet av denne tiden studerte han en rekke forskjellige sekter og etniske grupper. Mellom 932 og 941 streifet han rundt i Kaukasus og den sørvestlige delen av Sentral-Asia, og reiste blant khazarene<ref>Khazarer var et halvnomadisk tyrkisk folk fra Sentral-Asia, som i sine velmaktsdager var en betydelig regional maktfaktor. I det 7. århundre dannet de et uavhengig khanat i det nordlige Kaukasus langs Kaspihavet. På høyden av sin makt kontrollerte de og deres undergivne folk store deler av det som i dag er det sydlige Russland, Vest-Kasakhstan, Øst-Ukraina, store deler av Kaukasus (medregnet Dagestan, Aserbajdsjan, Georgia) og Krim. (Kilde: Wikipedia.)</ref> og andre folkeslag. Han ga også den første skriftlige beskrivelsen av Aralhavet, og ble den første geografen som korrekt bemerket at ferskvannet Det kaspiske hav ikke er knyttet til Svartehavet. I 941 foretok al-Mas'udi en pilgrimsreise til Mekka som kreves av alle muslimer, og flyttet deretter sørover til det som nå er Jemen. I 942 var han i Egypt, hvor han tilbrakte tid blant de koptiske kristne.
 +
 +
Fra ham stammer denne beretningen om et vikingangrep i Det kaspiske hav, som foruten å være en ganske detaljert samtidig skildring også inneholder en rekke andre opplysninger av stor historisk interesse. I den arabiske teksten blir navnet "Rūs" brukt om angriperne. Jeg har for anskueliggjøringens skyld valgt å oversette ordet med "vikinger" eller "væringer", som jo også vil være det mest korrekte i denne forbindelse, selv om det både for samtiden og sett med arabernes øyne vil være både et fremmedord og en anakronisme.
 +
 +
 +
<blockquote>Rus-folkene (dvs. væringer, vikinger) er delt i mange nasjoner, som igjen er delt inn i forskjellige grupper. En av dem, den mest tallrike, er al-Ludh 'āna. De skiller seg ut og reiser vidt og bredt, og handler med al-Andalus, Roma, Konstantinopel og khazarene. Det var like etter år 300 (912 – 913) at rundt 500 av deres skip, hver bemannet med 100 mann, gikk inn i stredet Pontus, som slutter seg til khazarenes elv. Menn ble sendt dit av kongen over khazarene, og fra sine godt befestede stillinger er de under ordre om å sperre veien for alle som kommer fra Pontushavet (Svartehavet) eller ved land som grenser til enhver gren av elven til khazarenes land som har forbindelser med Pontushavet. Dette er fordi de nomadiske ghuzz (oguz)-tyrkerne satte opp vinterleirene sine i disse delene. Siden vassdragene som forbinder elven til khazarene med Pontusstredet ofte er frosne, krysser ghuzzene dem med hestene sine, for det er så mye vann og det er frosset så fast at det ikke er fare for at det knekker under vekten av dem,  og dermed plyndrer de khazarenes land. Ved flere anledninger, etter at vaktene ikke har klart å avvise dem, har kongen av khazarene blitt tvunget til å marsjere ut mot dem med makt, for å hindre dem i å krysse isen, og dermed har han reddet sitt rike fra invasjon.
 +
 +
[[Fil:Chasaren.jpg|thumb|Khazarriket 650–850. (Commons.]]
 +
Om sommeren har tyrkerne ingen mulighet for elvene. Da vikingenes  fartøyer nådde khazarenes kontrollpost som vokter inngangen til sundet, sendte de et bud til kongen for å om tillatelse til å krysse riket hans og ta seg nedover elven til khazarene og så gå inn i Khazarhavet (Kaspiahavet),  som også er kjent etter navnene til de barbariske folkene som lever ved dee – ved Jurjān-havet, Tabaristhavet, og så videre, som vi allerede har forklart. Vikingene gikk sammen om å gi kongen halvparten av alt de klarte å plyndre fra folket langs kysten av det havet. Herskeren gikk med på deres anmodning, og de gikk inn i sundet og nådde munningen av elven (Don), og fortsatte oppstrøms til de nådde elven til khazarene. Så seilte de nedover elven, gikk gjennom byen Itil og kom til slutt frem til munningen, hvor den renner ut i Khazarhavet. Fra byen Itil til munningen av elven [er det en avstand på … ]
 +
 +
Khazarenes elv er bred og vannmassene er veldig store. Vikingenes skip spredte seg over dette havet. Så sendte de ut flokker av angripere mot Jīl (Gilan), Daylam, Tabaristān og Ābaskūn på kysten av Jurjān. De invaderte landene til Nafta (Bil ā dal-naffāta] og herjet så langt som til Aserbajdsjan – byen Ardabil i Aserbajdsjan er faktisk tre dagers reise fra havet. Vikingenes herjinger avstedkom elver av blod, de tok kvinner og barn og eiendom, herjet overalt, ødela og brente. Folket som bodde ved disse breddene var lamslått av forskrekkelse, for de hadde aldri blitt angrepet av en fiende fra havet, og deres kyster hadde bare vært besøkt av skipene til kjøpmenn og fiskere. 
 +
 +
Det kom til flere kamper med folket i Jīl, Daylam, Jurjān-kysten, grenseregionen Bardha´a, Arrān, Baylaqān og Aserbajdsjan, og også med en general sendt av Ibn Abī al-S āj. Vikingene trengte seg videre frem til Naftakysten, som er kjent under navnet Baku og utgjør en del av kongeriket Shirwān. Da de kom tilbake fra disse ekspedisjonene, søkte de tilflukt blant øyene bare noen få mil utenfor Naftakysten. På den tiden var Ali ibn al-Haytham (regjerte 913 – 917) konge av Sharwān. Tropper ble utkommandert. De rekvirerte båter og kjøpmannsskip og dro til disse øyene. Men vikingene vendte seg mot dem, og tusenvis av muslimer ble drept eller druknet.
 +
 +
Vikingene ble i her mange måneder og gjorde de ugjerningene vi har beskrevet, uten at noen av folkene som bor rundt dette havet var i stand til å motsette seg dem. Innbyggerne på disse kystene, som er svært tett befolket, gjorde det de kunne for å forberede seg og forble i en tilstand av høy beredskap. Fulle av tyvegods og utslitte av sine tokter vendte vikingene tilbake til munningen av Khazar-elven og sendte en melding til khazarenes konge sammen med andelen av byttet de hadde lovet ham. Denne prinsen har ingen skip og undersåttene hans er ikke kjent med navigasjonskunsten, ellers ville det vært en ulykke for muslimene.
 +
 +
I mellomtiden fikk Arsīyya og andre muslimer som bor i khazarenes land vite hva som hadde skjedd og sa til khazarene: "La oss gjøre hva vi vil med disse menneskene som har plyndret landene til våre muslimske brødre, sølte blodet deres og dro deres kvinner og barn bort til slaveri." Kongen klarte ikke å stoppe dem, så han sendte bud til vikingene og advarte dem om at muslimene hadde bestemt seg for å angripe dem. Muslimene samlet en hær og gikk ut for å møte vikingene, som seilte nedstrøms. Da de to hærene var innenfor synsvidde av hverandre, forlot væringene sine båter. Muslimene utgjorde omkring 15 000; de hadde hester og var godt utstyrt, og ble ledsaget av et visst antall kristne bosatt i Itil. De to sidene kjempet i minst tre dager og Gud ga seieren til muslimene. Væringene falt for sverdet eller druknet. Antall drepte på bredden av Khazar-elven var 30 000. Omtrent 5000 klarte å rømme og krysset til den andre siden med båtene sine til Burtā, eller forlot båtene sine og reddet seg inn på tørt land. Noen av dem ble drept av innbyggerne i Burtās, andre nådde den muslimske Bulghārs, som massakrerte dem. Rundt 30 000 ble dermed drept på bredden av Khazar-elven. Siden den gang har væringene aldri prøvd noe slikt igjen.</blockquote>
 +
 +
 +
==Det fjerde vikingtoget 964-966==
 +
 +
Ibn Idhari var en marokkansk historiker som virket på slutten av 1200- og begynnelsen av 1300-trallet, og som i 1312 skrev den berømte boken "Al-Bayan al-Mughrib", et av de største historieverkene som omhandler Mahgreb (Marokko, Noprd-Afrika) og al-Andalus. Han forteller om vikingenes angrep i 960-årene:
 +
 +
 +
[[File:Rus Caspian.png|thumb|Kart som viser vikingenes angrepstokter rundt Det kaspiske hav fra midten av 800-tallet til midten av 1000-tallet. Blått viser større angrep, mens lilla viser områdene som ble berørt av angrepene i 913. Commons.]]<blockquote>På den første Redjeb i år 355 (23. juni 966), mottok Khalifa Hakam II. et brev fra Kasr abi-Danis. Det fortalte at en flåte av Madjus var blitt sett i det vestlige hav nær land og at innbyggerne langs hele denne kysten var svært bekymret, da de visste at Madjus tidligere pleide å foreta plyndringstokter inn i Spania, og til slutt ble det opplyst at flåten besto av 28 skip. Deretter kom andre brev med nyheter om Madjus fra disse kystene; de fortalte blant annet at Madjus hadde plyndret her og der, og var kommet til sletten i Lisboa. Muslimene gikk da mot dem og kjempet. Mange av våre menn døde som martyrer, men flere hedninger fant sin død der også. Så kom den muslimske flåten ut av Sevilla-havnen (munningen til Guadalquivir), og angrep Madjus-flåten i elven ved Silves. Våre menn satte flere fiendtlige skip ut av spill, frigjorde de muslimske fangene ombord, drepte en stor mengde hedninger og jaget de andre på flukt. Etter dette kom det stadig nyheter til Córdoba fra vestkysten av bevegelsene til Madjus, inntil Gud sendte dem bort. Samme år hadde Hakam II. befalte Ibn-Fotais (hans admiral) å gå tilbake til elven (Guadalquivir) ved Córdoba, og bygge skip der som lignet på skipene til Madjus (måtte Gud drepe dem alle!). Han håpet de ville ta disse skipene for å være deres egne, og nærme seg dem i tett formasjon.</blockquote>
 +
 +
 +
Dette minner om Alfred den store som bygget skip som en etterligning av vikinglangskip. Disse vikingene var sannsynligvis de samme som de som raidet Galicia i 964 (Dudo, William av Jumieges).
 +
 +
==Det femte vikingtoget 968-987==
 +
 +
[[Fil:Sampiro.jpg|Illustrasjon fra Códice de Batres som viser Sampiro som biskop av Astorga. (Commons).]]Det  siste store vikingangrepet mot de spanske kystene kom i årene 968-971. Krønikeskriveren og den senere biskop Sampiro (c. 956 – 1041) forteller oss om denne ekspedisjonen at i det andre året av Ramiro III´s regjeringstid, 968, landet en normannisk flåte på 100 skip under kommando av kong Gundered (Gudrød) i Galicia. Som en flom spredte de seg over landet, plyndret byer og landsbyer, og ''ingen kunne stoppe dem. '' De overmannet hele Galicia og kom tilbake til skipene sine med mye bytte og mange fanger. Så bestemte de seg for å angripe helligdommen St. James i Santiago de Compostela, full av skatter og gaver som den var. De forlot flåten sin i Arosa Bay og marsjerte innover i landet. Da biskop Sisenand hørte at de gjorde alle menn og kvinner til slaver og dro dem med seg og plyndret landet, ble han grepet av raseri. Han angrep dem ved Fornellos 29. mars 970, og ble selv drept i en rasende kamp. Helligdommen Santiago de Compostela ble tatt.
 +
 +
I tre år var nordboerne herrer i landet. Men Herren gjorde gjengjeld og tok hevn på dem, heter det i krøniken. På samme måte som de tok kristne til fanger og lot mange dø for sverdet, så led de selv mye nød før de forlot Galicia. Da de skulle tilbake til sine skip, lastet med bytte, kom en mengde menn som tørstet etter hevn, og la seg i bakhold. Gonzalo Sanchez, greve av Galicia, overrasket dem med en stor hær i nærheten av skipene deres, nær Ferrol, da de var i ferd med å seile bort med fangene og byttet. Det ble en bitter strid, men med St. Jakobs hjelp seiret han. De fleste falt sammen med sin konge Gudred, resten ble gjort til fanger  og  "ingen ble igjen til å løfte våpen mot de kristne." Fangene ble frigjort og vikingskipene ble brent.
 +
 +
Likevel slapp noen av vikingene likevel, for Ibn-Adhari sier:
 +
 +
 +
<blockquote>I begynnelsen av måneden Ramadhan, år 360 (omtrent 1. juli 971), nådde nyheten Córdoba om at Madjus - Alordomani (som Gud forbanner!) hadde blitt sett på havet, og hadde til hensikt, som deres skikk var, å angripe vestkysten av Andalos. Sultanen befalte da sin admiral å skynde seg til Almeria, ta flåten dit til Sevilla og samle alle de andre skvadronene i vest.</blockquote>
 +
 +
 +
==Sluttord==
 +
 +
Det høres ikke mer om vikingene. Den mauriske marinen ser ut til å ha vært for sterk til at vikingene våget å angripe. I alle fall dro de. Dermed ble forsøket på å slå seg ned og opprette en vikingkoloni i Galicia forpurret, etter at vikingene hadde vært herrer i landet i tre år. Spania skulle ikke få sitt Normandie slik Frankrike hadde opplevd. Det er imidlertid, ifølge den danske historiske forfatter A. Fabricius, i dag tre landsbyer nær Coimbra, i Portugal, kalt Lordomao. Navnet er avledet fra det spanske navnet på vikingene, ''Nordoman, Nortman, Lordoman''. En spansk legende forteller at den hellige biskopen, Gonzalo, knelte i dyp bønn på toppen av en høy bakke under kampen med vikingene, og hver gang han så opp sank et normannisk skip i havet; de sank alle, bortsett fra lederens skip, som Gud og St. Gonzalo reddet slik at han kunne fortelle sine landsmenn om denne hendelsen.
 +
 +
De arabiske krønikene forteller en annen - og sin egen -  historie. Det handler om hvem som til syvende og sist er herrer på havet. Taktikken er den samme som vi kjenner fra Saxon Chronicle da vikingene var i England. De trakk seg tilbake på elvene og befestet øyer, men dette var bare mulig så lenge fienden ikke ble en match for dem på havet. Araberne begynte å gjøre dette så effektivt at i århundret etter den andre vikingekspedisjonen til Spania, 859-861, vendte vikingene oppmerksomheten mot land, som var dårligere forsvart, frem til år 964.
 +
 +
Al-Nuwayri sier om vikingene: "Skipene deres var godt bygget og godt utstyrt med menn og med alt nødvendig utstyr." Maurerne ga dem det mest oppriktige kompliment da kalifen bygget eksakte kopier av vikingskipene. Hvis vi regner med rundt åtti mann i snitt ombord på hvert vikingskip, finner vi at hærene som de invaderte det mauriske riket med på ingen måte var små, sett fra den tidens synspunkt. De lette etter skattene som var stuet bort i moskéer, akkurat som de plyndret kirker og klostre, på grunn av det rike byttet som ble funnet der. Dette hadde ingenting med religion å gjøre.
 +
 +
Det kan legges til, for å fullføre emnet, at Olav Haraldsson i 1014 sannsynligvis nådde kysten av den spanske halvøya, og noen av slagene som er registrert i hans saga kan ha blitt utkjempet der. Stedene kan ikke identifiseres, men det opplyses at han ble omvendt etter en drøm mens han ventet på at en god vind skulle ta ham til Norvasund, Gibraltarstredet. Sigurd Jorsalafar (korsfareren) hadde 60 skip og 10 000 krigere på sitt korstog, som varte 1107-1111. Han kjempet mot en flåte av mauriske bysser i 1109, tok Cintra, kjempet et slag ved Lisboa, inntok fortet "Alkasse" ("al Kasr", arabisk, et fort), og herjet Balearene. Ragnvald jarl fra Orknøyene dro på et korstog med 2000 mann, 1153-1155, erobret et slott i Galicia og herjet mye i det hedenske (mauriske) Spania.
 +
 +
 +
<center>__________</center>
 +
 +
 +
Krønikeskriveren Ibn Ḥayyāns beretning om vikingenes angrep på Sevilla er redigert sammen fra flere forskjellige gjengivelser, det samme gjelder for beretningen om vikingtoktet i Det kaspiske hav. Av litteratur nevner jeg Jón Stefánsson: "The Vikings in Spain from Arabic (Moorish) and Spanish Sources" (Saga-Book. London: Viking Society for Northern Research. Vol.6 1908-9) som inneholder en engelskspråklig oversettelse av en rekke samtidige øyenvitneskildringer av vikingenes angrep langs den spanske kysten, mer enn det som er tatt med her. Vikingtoktene på de aller sørligste breddegrader er i all hovedsak redusert til fotnoter i historien, som Ann Christys uttrykker det i sin bok "Vikings in the South: Voyages to Iberia and the Mediterranean" (Bloomsbury Publishing 2015). Vikingene fikk da heller aldri bitt seg fast på disse breddergrader, og med tiden er det blitt redusert til en del av vikingenes historie - og arabernes - som altfor sjelden blir fortalt.
  
 
==Fotnoter==
 
==Fotnoter==

Revisjonen fra 11. mai 2022 kl. 12:11

Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Knut Rage

Vikinger i Spania
Knut Rage


Tysnes
© 2022



Arabiske krøniker om vikinger i Spania

Under Ommayad-dynastiet i Córdoba hadde maurerne i Spania, på 800- og 900-tallet, nådd et kultur- og sivilisasjonsnivå som var uten sidestykke i samtiden. Både i vitenskap og kunnskap forøvrig, i kunst og litteratur var de Europa fullstendig overlegne. Europas lærde måtte nærmest nøye seg med smulene fra de arabiske vismenns bord, som det er sagt. Araberne var også de første til fred, og de første i krig. Kanskje det var nærmest av uvitenhet, eller en total mangel på respekt, at vikingene gikk til angrep på de uovervinnelige arabiske legionene. I kristne land hadde de møtt liten motstand. Det var nærmest fritt frem for å plyndre byer, kirker og klostre hvor de enn gjorde strandhugg. Slik var det også da de la ut på plyndringstokter i Middelhavet - i begynnelsen. De kom ganske overrumplende på araberne. Men det snudde seg relativt snart, og vikingene måtte etter hvert gi tapt mot de overlegne arabiske styrkene etter hvert som de fikk summet seg til å organisere et slagkraftig forsvar.

Vi har bare arabernes side av denne historien. Deres beretninger er langt mer livfulle og fyldige enn de ofte korte og magre opplysningene om vikingangrep som vi kan hente ut av de europeiske annalene. Gjennom arabernes øyne får vi et ganske godt innblikk i hvordan vikingangrepene må ha artet seg også i de kristne landene.

De spanske kildene kaller vikingene ved mange navn, for eksempel:-hombre del norte (nordmann), Nortmanni, Normanni, Nordomanni, Lordomani, Lormanes, Lodormani, Lotimani, Lothomani, "sønner av Belial, ulver, barbarer"; og i Alfonso el Sabios beretninger: Almojuces, Almozudes, Almonides - disse siste betegnelser er alle forvrengninger av det arabiske navnet Madjus, dvs. "magus", magiker, tilbeder av mange guder, hedning. Madjus er det eneste arabiske navnet på vikingene.


Det første vikingtoget 844

Moderne vikingstatue i Catoira, Galicia. (Foto: Lmbuga, 2006. Commons.

Det første vikingangrepet på Spania og maurerne fant sted allerede i 844. De spanske krønikene forteller at "grusomme mennesker som aldri før har vært sett i vår del av verden" angrep Asturia under Ramiro I´s regjeringstid, 842–850. Fra andre annaler fra denne perioden får vi fortalt at det var kameratene Hasting og Bjørn Jernside som herjet langs spanskekysten. Bjørn Jernside, som var en sønn av den legendariske Ragnar Lodbrok, blir omtalt som en stor kriger i vikingtiden. Tilnavnet "jernside" hang ved ham ettersom han aldri ble skadet i strid. Det var hans mor som hadde seidet for å gjøre ham usårbar. Ifølge Sagaen om Hervarar og Kong Heidrek fikk han Svitjod i arv fra sin far, mens hans bror Sigurd Orm-i-auga arvet resten av Skandinavia. De to vikinghøvdingene hadde herjet langs kysten av Frankrike og rodd opp Seine, Loire og Garonne, før de til slutt kom ned på nordkysten av Spania. De plyndret mye overalt hvor de kom, men led et nederlag da de prøvde å innta byen La Coruña i Galicia, først og fremst på grunn av de kraftige katapultene som slynget steiner og jernkuler mot dem. Deretter ble de beseiret ved Herkulessøylene, høydene på begge sider av Gibraltarstredet og inngangen til Middelhavet, og flyktet til skipene sine for å redde seg unna. De etterlot seg mye av byttet sitt i forvirringen, men det er ganske sikkert en overdrivelse når en krønike forteller at sytti av skipene deres ble brent. Seieren over angriperne ble feiret med storslåtte gaver av gull, sølv og silke til St. Jakobs helligdom i Santiago.

En rekke arabiske oppegnelser knytter seg til denne hendingen. Og hvorfor ikke like godt begynne med den andalusiske krønikerskriveren Ibn al-Qutiyyas (d. 977) historie om hvordan emiren, eller kalifen, i det mauriske riket i Spania, Abdurrhaman II. (822-852), drømmer en drøm som varsler store begivenheter:


Da den store moskéen i Sevilla sto ferdig, drømte Abdurrhaman at han gikk inn i den og fant profeten liggende død, i likklede, i den helligste delen av moskéen. Da han våknet, ble han sårt bedrøvet, og da han spurte spåmennene om meningen med denne drømmen, svarte de at gudstjenesten ville opphøre for en tid i denne moskéen. Dette skjedde da Madjus (dvs. vikingene) hadde erobret byen. Flere sjeiker i Sevilla har fortalt at Madjus skjøt brennende piler mot taket av moskéen, og at deler av taket som ble truffet av disse falt ned. Selv i dag kan man se spor av disse pilene der. Da Madjus fant ut at de ikke ville lykkes med å brenne moskéen på denne måten, stablet de opp brennved og siv i skipet. De mente å sette den i brann, og håpet brannen ville nå taket. Men en ung mann som kom fra den helligste delen av moskéen møtte dem. Han drev dem ut av moskéen, og hindret dem i å vende tilbake dit de tre påfølgende dagene, til dagen da det store slaget ble utkjempet. Madjus sa at den unge mannen som drev dem ut av moskéen var av en ekstraordinær skjønnhet.


Den detaljerte beretningen om kampanjens hendelser, gitt av samme forfatter, er som følger:


Abdurrhaman bygget den store moskéen i Sevilla, og da murene til denne byen var blitt ødelagt av Madjus i 230 (dvs. 844), bygget han dem opp igjen. Ankomsten av disse barbarene slo innbyggerne med skrekk. Alle flyktet og søkte tilflukt, dels i fjellene i nabolaget, dels i Carmona. I hele vesten var det ingen som våget å møte dem i kamp. Derfor ble innbyggerne i Córdoba og de nærmeste distriktene kalt til våpen så snart Madjus hadde landet på kysten lengst vest, og hadde erobret Lisboas sletteland. Våre ledere med sine tropper inntok stilling ved Carmona, men ettersom fienden var uvanlig modig våget de ikke å gå til motangrep før det var kommet forsterkninger. Grensesjefen ville ha nøye rede på fiendens bevegelser, og kommandanten svarte at Madjus sendte inn avdelinger hver dag, både mot Alicante og Córdoba. Høvdingene spurte om det ikke fantes et sted i nærheten av Sevilla hvor de kunne ligge i bakhold uten å bli sett. Kommandøren fortalte dem om landsbyen Quintos-Maafir, sørøst for Sevilla. De forflyttet seg dit midt på natten, og la seg i bakhold. En av mennene deres ble utstyrt med en bunt fakler som han kunne antenne dersom det var nødvendig å sende ut et varsel, og ble satt til å holde vakt fra tårnet til landsbykirken.

Ved soloppgang gjorde vakten kjent at en skare på 16 000 Madjus marsjerte mot Moron. Muslimene lot dem passere, avskar dem fra Sevilla og meiet dem ned. Så rykket lederne våre frem, gikk inn i Sevilla og fant dens kommandant beleiret i slottet. De slo seg sammen, og innbyggerne vendte tilbake til byen i mengder. Foruten angriperflokken som var blitt hugget ned, hadde to andre flokker av Madjus satt kursen bort derfra, den ene mot Lacant, den andre mot traktene til Benit-Laith-stammen i Cordova. Da flokken av Madjus som ble igjen i Sevilla så den muslimske hæren komme, og hørte om katastrofen som avdelingen som marsjerte mot Moron hadde møtt, gikk de plutselig ombord i skipene sine. De seilte oppover elven mot et slott. Her møtte de sine landsmenn, og da disse også hadde gått ombord, begynte de alle sammen å seile nedover elven, mens landets innbyggere utøste forbannelser over dem og kastet steiner på dem. Da de hadde ankommet en mil (liga) nedenfor Sevilla, ropte Madjus til folket: "La oss være i fred, hvis dere ønsker å kjøpe fanger av oss."Folk sluttet da å kaste stein på dem, og de tillot alle å løse ut fanger. Det ble betalt en viss sum for de fleste, men Madjus takket nei til både gull og sølv. De tok bare klær og mat.

Etter dette satte emiren Abdurrhaman i verk en rekke sikkerhetstiltak. Han bygget et arsenal i Sevilla, beordret bygging av skip og samlet sjømenn på kysten av Andalos; til disse ga han meget høy lønn og skaffet dem krigsmaskiner og nafta. Da Madjus kom tilbake neste gang, i 244 (19. april 858—; april 860), under emir Mohammeds regjeringstid, ble de møtt med hard kamp ved munningen av elven, og da de var blitt slått og flere av skipene deres brent, dro de sin vei igjen. I år 230 (844) ankom et brev til hovedstaden (Córdoba) fra Wahballahibn-Hazm, guvernøren i Lisboa. Han skrev der at Madjus var blitt sett på kysten av provinsen hans, i 54 skip, og i samme antall mindre fartøyer. Abdurrhaman ga ham, som til andre guvernører i provinser som grenser til havet, myndighet til å ta alle nødvendige tiltak.


Musa ibn Musa al-Qasi, en av de muslimske kommandantene som kjempet mot vikingene. (Foto: Arenillas, 2010. Commons.

Krønikeskriveren Ibn Ḥayyān (987–1076 ) nedtegnet den fyldigste og også mest pålitelige historien om al-Andalus vi har, det arabiske navnet på de delene av Iberia som var under muslimsk styre fra 711 til 1492. Som geografisk størrelse varierer derfor al-Andalus etter gitt tidsperiode. Al-Andalus er opphavet til Andalucía hvor muslimsk styre varte lengst. Arabiske og berberske styrker invaderte Iberia i 711 og erobret raskt mesteparten av halvøya. Unntaket var de fattige fjellområdene i nord hvor selvstendige kristne kongedømmer etter hvert ble etablert. I 756 etablerte Abd al-Rahman I, en prins av Umayyade-dynastiet, seg som emir med hovedstad i Córdoba. Under Abd al-Rahman I og hans etterkommere hadde al-Andalus sin politiske og kulturelle storhetstid, og i 929 tok Abd al-Rahman III tittelen kalif. Ibn Ḥayyāns historie bygget på en rekke tidligere kilder, hentet fra forskjellige forfattere. Beretningen om vikingenes angrep på Sevilla i 844 er således nøye kreditert Ahmad ibn Muhammad al-Rāzī (888–955) og hans sønn Īsā (d. 980).

Etter å ha vært på plyndringstokt langs kysten av det som nå er Spania og Portugal, ankom en vikingflåte Sevilla gjennom Guadalquivir 25. september, og inntok byen 1. eller 3. oktober. Vikingene plyndret byen og områdene rundt. Emir Abd ar-Rahman II fra Córdoba mobiliserte og sendte en stor styrke mot vikingene under kommando av hajiben (sjefsminister) Īsā ibn Shuhayd. Etter en rekke ubesluttsomme engasjementer beseiret den muslimske hæren vikingene enten 11. eller 17. november. Sevilla ble gjenerobret, og restene av vikingene flyktet fra Spania.

Etter raidet reiste muslimene nye tropper og bygget flere skip og annet militært utstyr for å beskytte kysten. Den raske militære responsen i 844 og de påfølgende defensive forbedringene motvirket ytterligere angrep fra vikingene. Dette er det første dokumenterte vikingangrepet på halvøya, men trolig har det vært mindre angrep i kongeriket Asturias tidligere på 800-tallet før raidet. Vikingflåten kom etter tokt lenger nord, langs de franske elvene Seine, Loire og Garonne, før de plyndret Asturias, under den kristne kong Ramiro I.

I august eller september 844 tok de den muslimske byen Lisboa og okkuperte den i 13 dager før maurerne drev dem ut. 25. september ankom vikingene Sevilla etter å ha seilt opp Guadalquivir. De opprettet sin base på Isla Menor, en befestet øy i Guadalquivir-myrene. Den 29. september marsjerte lokale mauriske styrker mot vikingene, men ble beseiret. Vikingene tok Sevilla med storm 1. eller 3. oktober etter en kort beleiring og tunge kamper. De herjet og plyndret byen, og ifølge muslimske historikere ga de dens innbyggere "fengsel eller død" og skånet "ikke engang lastedyrene". Selv om byen Sevilla ble tatt, forble citadellet i muslimske hender.

Vikingene prøvde, men klarte ikke å brenne byens nylig bygget store moské. Da han hørte om Sevillas fall, mobiliserte Abd ar-Rahman II styrkene sine under ledelse av sin "hajib" , Īsā ibn Shuhayd. Han tilkalte guvernører i nærheten for å samle mennene deres. De samlet seg i Córdoba, og marsjerte deretter til Axarafe , en høyde nær Sevilla, hvor Īsā ibn Shuhayd satte opp sitt hovedkvarter. En kontingent ledet av Musa ibn Musa al-Qasi , lederen av det semi-uavhengige Banu Qasi-fyrstedømmet i nord, sluttet seg til denne hæren til tross for Musa ibn Musas politiske rivalisering med Abd ar-Rahman og spilte en viktig rolle i kampanjen. I de påfølgende dagene støtte de to sidene sammen flere ganger. Til slutt vant muslimene en stor seier 11. eller 17. november ved Talyata.

I følge mauriske kilder ble 500 til 1000 vikinger drept og 30 vikingskip ødelagt. Maurerne brukte "gresk ild", en brennende væske kastet av katapulter, for å brenne inntrengernes skip. De gjenværende vikingene trakk seg tilbake til fartøyene sine og seilte nedover elven mens innbyggerne i det omkringliggende landskapet kastet steiner på dem. Snart tilbød vikingene å bytte plyndregods og fanger de hadde tatt mot klær, mat og uhindret ferd nedover elven. Etter dette slo de seg sammen med resten av flåten på kysten. Den svekkede flåten, forfulgt av Abd ar-Rahmans skip, forlot Den iberiske halvøy etter et kort raid i Algarve. De fleste av vikingene seilte tilbake til Frankerriket (dagens Frankrike), og deres nederlag mot den andalusiske hæren kan ha tatt fra dem motet til å angripe Den iberiske halvøy igjen. Året etter sendte vikingene en ambassadør til hoffet til Abd ar-Rahman, som kvitterte med å sende poeten Yahya ibn al-Hakam (med kallenavnet Al-Ghazal, "Gasellen") som ambassadør til vikingene. Senere mauriske kilder rapporterer at noen av vikingene ble værende og slo seg ned i området, konverterte til islam og begynte som ostehandlere.

Det er mulig at mange detaljer i de arabiske kronikørenes beretninger om angrepet på Sevilla kan være upålitelige i den forstand at det her er seierherrene som skriver sin versjon av historien og gjerne vil sette vikingene i et dårlig lys, samtidig som de fremhever sin egen kultur og den islamske tro, men i det store og det hele er denne beretningen som ble ferdig redigert av Ibn Ḥayyān 150 år etter at begivenhetene fant sted i alt vesentlig ganske etterrettelig.


Dette er beretningen om nordboernes flåte, "majūs", måtte Gud forbanne dem – som dukket opp i Middelhavet utenfor vestkysten av al-Andalus i den tiden da emir Abd al-Rahm ā n ibn al- Hakam hersket, og deres angrep på hans folk og den store skade de gjorde på hans byer og alle muslimer, og om hvordan emiren kom sitt folk til unnsetning og berget dem alle, og hva som skjedde under dette angrepet, så langt vi har vært i stand til å lære, for full kunnskap tilhører bare Gud, hvis veier er underfulle.

Replikaer av vikingskip nær borge Torres de Oeste i Galicia. (Foto: Froaringus, 2011. Commons.)

Ahmad ibn Muhammad al-Rāzī berettet: Mot slutten av året 230 (844) kom nordboernes ([al-Urdumānīyīn), som i al-Andalus ble kalt "majūs", seilende oppover langs vestkysten og landet i Lisboa, som var det første stedet der de kom inn i vårt land. Det var en onsdag, den første dagen i "Dhū al-Hijjah" (20. august) det året, og de ble der tretten dager. I løpet av denne tiden deltok de i tre kamper med muslimene. Deretter dro de videre til Cádiz, og etter det til Medina Sidonia. Der fant en kamp sted med muslimene, der Lubb ibn Mūsā var til stede, etter å ha fått trygt leide av emir Abd al-Rahmān. Han hadde mottatt et brev fra Wahb Allāh ibn Hazm, guvernøren i Lisboa, som fortalte ham at det langs kyststrekningen hans hadde dukket opp 54 skip med "majūs", med 54 mindre fartøyer og deres mannskaper, og at emiren umiddelbart hadde sendt ut brev til guvernørene i kystområdene slik at de kunne bli advart om å være på vakt.

Onsdag, etter den fjortende natten i måneden Muharram i år 230 (1. oktober 844), stanset nordboernes skip ved Sevilla, som var uforsvart. Den dagen plyndret de alt de kunne, og utnyttet innbyggernes uaktsomhet. Så snart nyheten nådde emiren, sendte Abd al-Rahmān umiddelbart kavaleriet sitt til elven, ledet av Abd-All āh ibn Kulayb, Muhammad ibn Sa'īd ibn Rustum og Abd al-Wāhid bin Yazīd al-Iskandarānī . De okkuperte Aljarafe og slo leir der. Senere ble de forsterket av Abd Allāh ibn al-Mundhir og Īsā ibn Shuhayd med en gruppe menn som hadde sluttet seg til dem. De sendte brev til guvernørene og ba dem om å proklamere en generell oppfordring til muslimene om å ta til våpen for å bekjempe disse uventede tyrannene, hvis uprovoserte angrep på en forsvarsløs region var uten sidestykke. Folk kom dit fra alle kanter og samlet seg ved Córdoba.

I spissen for dem sto evnukken Abū al-Fath Nāsir, emir Abd al-Rahmāns yndling, som ledet an for en stor mengde menn og virkelig demonstrerte hvor mektig han var. I mellomtiden hadde nordboerne – måtte Gud forbanne dem! – ankommet, skip etter skip, og okkupert byen Sevilla. De ble der i syv dager, og drepte mennene og gjorde kvinnene og barna til slaver, inntil kommandantene kom og gikk i nærkamp med dem igjen og igjen, og forårsaket flere og flere ofre, inntil dødstallene begynte å påvirke dem og det ble klart at de var blitt beseiret.

Det største slaget mot dem fant sted på en onsdag, da det var fem netter igjen av måneden Safar i år 230 (11. november 844) i landsbyen Tejada, nær Sevilla. Gud ødela mange av dem og de døde der, og 30 av skipene deres ble brent og mange av de døde ble hengt fra stolper og andre fra stammene til Sevillas palmer. Fra den dagen de gikk inn i Sevilla og overvant innbyggerne til dagen for deres nederlag, og de overlevende nordboerne flyktet, var det gått 40 dager. Gud førte deres leder til å dø og reduserte deres antall, og nyheter om seieren ble sendt til provinsene, ikke bare i al-Andalus, men også til berberne på den nordafrikanske kysten, til Aflah ibn Abd al- Wahhāb, herren til Tahert og umayyadene, og til andre. De ble sendt til lederen og hans to hundre paladiner. Gud dempet uroen til al-Andalus, der alle hadde grøsset over en slik frekkhet mot folket og trosset dets makt, og fordrev frykten.


Īsā ibn Ahmad al-Rāzī , som har kommentert denne hendelsen, berettet:


Flåten til nordboerne – måtte Gud ødelegge dem! – kom fra Vesthavet, som ligger like ved dem, og inntok Sevilla i begynnelsen av år 230 (september 844). Det første stedet hvor de gikk i land var på øya Qabtīl (Isla Menor), et stykke opp i elven, et sted hvor man drev hesteavl. De gikk i land på søndagen, 12 netter etter begynnelsen av Muharram, i året 230 (29. september 844), og skipene deres var 80 i antall. Den andre dagen etter deres ankomst ble fire skip sendt til Coria (del Rio), som ligger ved bredden av elven, vest for byen, bebodd av jemenittiske arabere fra Yahsub, kjent som Ban ī Ma'dī, fire mil fra stedet der de gikk i land ved Qabtīl. De plyndret umiddelbart landsbyen og drepte alle de møtte der i et stort angrep, det første de utførte mot muslimene. Denne landsbyen har fortsatt å være en ribāt[1], og under kalifen Abd al-Rahmān III´s regjeringstid ble det bygget en menighetsmoske der, fordi det tidligere ikke fantes noe sted hvor man kunne fremsi bønner. Så, onsdag, den tredje dagen etter ankomsten, forlot nordboerne – måtte Gud forbanne dem – landsbyen Qabtīl og la ut i retning av byen Sevilla.

Da de nådde Kanīsat al-Mā (Kirken ved Vannet), to farsakhs (ca. 12 km) fra byen, og allerede var i nærheten, bestemte muslimene i byen og andre som sluttet seg til dem å kjempe mot de vantro. De slo tilbake mot dem, fylt av stort mot og besluttsomhet, men uten disiplin. De hadde ingen utpekt leder, ikke engang en fanebærer, fordi guvernøren hadde desertert og flyktet til byen Carmona, og etterlot dem ingen støtte de kunne stole på. Da nordboerne nærmet seg byen fra elven, var folkets svakhet og deres avtagende antall tydelig for dem, så de la ut etter dem i skipene sine og skjøt den ene skuren med med piler etter den andre mot dem, så de spredte seg. Så gikk de fra borde og kjempet mot dem på elvebredden, kraftig og med ubøyelig press, slik at sevillianerne ble drevet på flukt og ingen av dem holdt stand. De fleste av dem flyktet tilbake til byen, og gikk hver sin vei og prøvde å rømme, for nordboerne falt over dem og angrep alle som var igjen, folk som var svake eller sta, og konene og barna til de som flyktet, og drepte og tok til fange og slavebandt dem alle.

De ble i byen i syv dager mens de fortsatte å plyndre og viste ingen respekt for det som er hellig. Så, da det gjensto åtte netter av Muharram-måneden (9. oktober), la de ut, lastet med byttet sitt og fraktet det bort på skipene sine. De vendte tilbake til sitt opprinnelige leirsted på øya Qabtīl, hvor de ble i flere dager. De krevde løsepenger for fanger og barn, men samtidig var de rasende på innbyggerne i byen som hadde flyktet, så de vendte tilbake og angrep igjen, fast bestemt på å utrydde dem. Men de som hadde flyktet var imidlertid kloke og kom ikke tilbake, og dukket ikke opp i det hele tatt. Da nordboerne kom til byen, fant de ikke en sjel der, bortsett fra et lite antall flyktninger som forsøkte å forsvare seg i en moské. De ble omringet og alle ble drept, og av denne grunn ble den kjent som "Martyrenes moské ".

Nyheten nådde snart emir Abd al-Rahmān. Han var veldig sint og sendte brev til distriktene og grensevokterne, og ba dem mobilisere folket sitt og skynde seg å komme fra alle kanter.

De første tiltakene ble satt i verk av Muhammad ibn Saīd ibn Rustum, som dro til Sevilla med en tropp ryttere, som raskt nådde distriktet der nordboerne herjet og begynte å sette opp feller for dem. De fikk i stand et bakholdsangrep på et sted som heter Tablada, to mil sør for Sevilla, ved siden av elven. Ibn Rustum sendte noen av sine raskeste menn, utvalgt blant grensevaktene og andre for å sette kursen mot byen og provosere frem trefninger med nordboerne, som okkuperte den. Dette var på en fredag, da det gjensto ni netter av måneden Safar i året 230 (7. november 844). Da de så at angriperne var få i antall kastet nordboerne seg mot dem; de flyttet skipene sine nedover elven parallelt med forsvarerne og gikk i land i stort antall for å kjempe og forfølge dem til de nådde landsbyen Tejada, hvor kommandanten Muhammad ibn Sa'īd ibn Rustum og hoveddelen av troppene hans lå i bakhold. Da nordboerne hadde gått forbi dem, slo muslimene til mot dem. Muslimene som var på flukt snudde plutselig om mot sine forfølgere, som ga opp jakten, forferdet over det som hadde skjedd. De led et forferdelig nederlag, der Gud tildelte deres hoder til muslimene. Mer enn tusen barbarer ble drept og fire hundre tatt til fange. Bare de som skyndte seg til skipene, flyktende og livredde, slapp unna. De gikk ombord og forsvarte seg fra skipene, og etterlot 30 skip, uforsvarte av mannskapene deres, som enten var døde eller fanget. Ibn Rustum stanset foran dem og beordret at fangene skulle halshugges foran sine ledsagere, noe som økte deres redsel. I mellomtiden tok muslimene nordboernes tomme skip i besittelse og brente dem alle. Guds fiender, skammelig beseiret, trakk seg tilbake. Takket være Gud!


Den følgende beretningen er hentet fra Ibn Adhari, som levde i begynnelsen av 1300-tallet-tallet. Han etterlot seg det berømte verket " Al-Bayan al-Mughrib", en historie om Nord-Afrika fra erobringen av Miṣr i 640 til Almohad-erobringene i 1205. Han skrev også en viktig middelalderhistorie som omhandlet Marokko og Nord-Afrika, hvor man finner denne historien om de første vikingangrepene på al-Andalus på 800-tallet.


Madjus ankom med rundt åtti skip. Man kan si at de så å si fylte havet med mørkerøde fugler (dvs. vikingskipenes mørkerøde seil), på samme måte som de fylte menneskenes hjerter med frykt og beven. Etter å ha landet i Lisboa, seilte de til Cadiz, deretter til Sidona, og deretter til Sevilla. De beleiret byen og tok den med storm. Etter å ha latt innbyggerne lide i frykt for fengsel eller død, ble de der i syv dager, hvor de lot folket tømme begeret av bitterhet. Så snart Abdurrhaman fikk nyheter om dette, ga han til Hadjib (statsminister) Īsā ibn-Chohaid kommandoen over kavaleriet. Muslimene samlet seg skyndsomt under denne generals banner og sluttet seg til ham så nært som øyelokket er forbundet med øyet. Abdullah ibn-Kolaib, Ibn-Wasim og andre store høvdinger sluttet seg også til kavaleriet. Den øverstkommanderende gjorde Axarafe (en høy bakke nær Sevilla) til sitt hovedkvarter, og skrev til guvernørene rundt om for å befale dem å kalle sine menn til våpen. De dro til Córdoba, og evnukken Xasr tok dem med til hæren. Men Madjus fikk stadig forsterkninger, og ifølge forfatteren av boken "Bahdja an-n-afs" fortsatte de i tretten dager med å drepe menn og dra kvinner og barn inn i slaveri. I stedet for tretten dager sier forfatteren av "Dorar al-Kalayid" syv dager, og vi har fulgt ham ovenfor.

Etter noen trefninger med muslimene dro de (Madjus) til Kaptel (en øy i Guadalquivir) hvor de bodde i tre dager. De gikk deretter inn i Caura, tolv mil fra Sevilla, hvor de myrdet mange mennesker. Så tok de Talyata, to mil fra Sevilla. Der overnattet de, og ble sett neste morgen ved Al-Fakkharin. Så tok de seg inn i byen og gikk i kamp med muslimene, som ble drevet på flukt og mistet så mange menn at de ikke kunne telles. Etter å ha returnert til skipene sine, seilte Madjus til Sidona, og deretter til Cadiz, etter at Abdurrhaman hadde sendt sine generaler mot dem og kjempet mot dem, noen ganger med suksess, noen ganger med tap. Til slutt, da det ble brukt katapulter mot dem, og forsterkninger hadde ankommet fra Córdoba, ble Madjus satt på flukt. De (maurerne) drepte rundt 500 av mennene deres, og tok fire av skipene deres med all last. Ibn-Wazim fikk disse brent, etter å ha solgt alt som ble funnet i dem.

Så ble de (Madjus) beseiret ved Talyata den 25. Safar i år (11. nov. 844). Mange ble drept, andre ble hengt i Sevilla, andre ble hengt i palmene ved Talyata, og tretti av skipene deres ble brent. De som rømte fra blodsutgytelsen flyktet ombord i skipene. De seilte til Niebla og deretter til Lisboa, og ingen hørte mer om dem. De ankom Sevilla den 14. Moharram, 230 (1. oktober 844), og det var da gått førtito dager fra den dagen de kom inn i Sevilla til de av dem som ikke ble slått for sverdet, dro. Generalen deres ble drept. For å straffe dem for deres forbrytelser, ga Gud dem til vårt sverd og slaktet dem, mange som de var. Da de var blitt tilintetgjort, gjorde styresmaktene denne lykkelige begivenheten kjent gjennom alle provinsene, og Abdurrhaman skrev også til Cinhadja-stammen i Tanger, for å fortelle dem at han med Guds hjelp hadde lyktes i å ødelegge Madjus. Samtidig sendte han deres høvdinger til generalen, sammen med to hundre av de edleste Madjus-krigerne.


Den samme begivenheten er også skildret av den egyptiske historikeren Al-Nuwayri (1278-1333), som bl.a. nedtegnet verket "Historien om almohadene i Spania og Afrika og erobringen av byen Marrakesh".


I 230 foretok Madjus, fra fjerne deler av Andalus (dvs. fra Galicia) en ekspedisjon inn i det muslimske landet. De (Madjus) ble først sett i Lisboa i måneden Dzu'l-hiddja (20. august - 17. september 844), år 230. De ble der i tretten dager, hvor muslimene kjempet flere slag mot dem. Så dro de til Cadiz og til Sidona. Der fant det sted en stor kamp sted mellom dem og muslimene. På Moharram (25. september) slo de leir 12 parasangs (persiske mil) fra Sevilla. Muslimene marsjerte mot dem, men den 12. Moharram (29. september) led de nederlag og mistet mange menn. Så kom Madjus og slo leir to mil fra Sevilla. Innbyggerne i Sevilla kom ut og kjempet mot dem, men ble slått den 14. Moharram (1. okt.). Mange ble drept eller falt i hendene på Madjus, som ikke sparte på noe, ikke engang lastedyrene. Da seierherrene var kommet inn i byen, ble de der én dag og én natt, hvorpå de vendte tilbake til skipene sine. Da de så Abdurrhamans hær komme, skyndte de seg å møte den. Muslimene sto på sitt, og i kampen mistet 70 hedninger livet. De andre flyktet og gikk ombord, da muslimene ikke våget å forfølge dem. Så sendte Abdurrhaman en annen hær mot dem. En ny kamp ble utkjempet, som var veldig hard, men Madjus trakk seg. Den 17. november begynte den muslimske hæren å forfølge dem, og etter å ha blitt forsterket fra alle deler, angrep de dem igjen fra alle kanter. Da flyktet Madjus, etter å ha mistet rundt 500 mann. De (maurerne) tok fire skip fra dem, som ble brent, etter å ha blitt tømt for all last. Så dro Madjus til Niebla, hvor de tok et skip, og etter å ha slått leir på en øy ved Corias, delte de byttet sitt der. Muslimene seilte oppover elven (Tinto) for å angripe dem, og drepte to av dem. Madjus gikk deretter ombord og plyndret provinsen Sidona. De beslagla mye mat der og tok mange fanger, men to dager etter at de kom, ankom Abdurrhamans skip Sevilla, og da de nærmet seg, vendte Madjus tilbake til Niebla, hvor de foretok et plyndringstokt og tok fanger. Deretter dro de til Ocsonoba, og deretter til Beja. Da de endelig var kommet tilbake til Lisboa, forlot de Spanias kyst, så det ikke lenger ble hørt om dem, og menneskenes sinn var stille.


I 1868 kjøpte British Museum en arabisk avskrift av et av verkene til Ibn-Dihya (d. i Kairo 1235). Dette utdraget er hentet fra Ibn-Dihya fra Ibn-Alcama (d. 896), som hadde historien "fra leppene til Al-Ghazal selv", kalt "Gasellen" på grunn av sin skjønnhet. Han ser ut til å ha vært på en mottakelse ved hoffet til kong Hårek av Danmark. Det er helt klart en pålitelig beretning fra første hånd, og den ble gitt til "Orientalist Congress" i 1889 i professor Dozys oversettelse, som vi bruker her:


En utsending fra Madjus kom for å slutte fred med Abdurrhaman (etter Sevilla-ekspedisjonens nederlag høsten 844), som sendte Al-Ghazal til Madjus-kongens hoff; for Al-Ghazal hadde stor sinnsnærvær, og ingen dør forble lukket for ham. Al-Ghazal tok med seg kostbare gaver ombord, og seilte i sitt eget skip sammen med Madjus-skipet. Han kom til en av øyene deres, hvor han hvilte og reparerte skipet sitt (trolig i den sørlige delen av Portugal).

Madjus-utsendingen seilte deretter først for å melde sin ankomst. De seilte dit kongen bodde. Det var en flott øy i havet, og i den var det rennende vann og hager. Det var tre dagers reise fra kontinentet. Utallige Madjus var der, og i nærheten var mange andre øyer, små og store, bebodd av Madjus, og kontinentet (der oppe) hører også til dem. Det er et stort land, og det tar flere dager å passere gjennom det. Madjus var da hedninger, men er nå kristne. Kongen hadde et hus klart for utsendingen, og to dager etter at de ankom kalte han dem til seg. Al-Ghazal satte som betingelse at han ikke trengte å bøye kroppen, men kunne beholde sine hjemlige skikker. Kongen samtykket, men da de kom til hallen, var dens dør gjort så lav etter ordre, at de måtte bøye seg for å gå inn. Så satte Al-Ghazal seg ned utenfor, og ved hjelp av føttene presset han seg frem til han var innenfor døren, da han reiste seg. Salen var fylt med strålende våpen, men Al-Ghazal ga ingen tegn til forbauselse eller frykt; han ble stående og talte: "Hill og velsignelse, o konge, til deg og alle i ditt nærvær! Måtte du få lang herlighet, liv og Guds beskyttelse."

Etter å ha lyttet til tolken, sa kongen beundrende: "Dette er en av de vise mennene i hans nasjon." Overrasket over at han først kom inn på føttene, og satt på bakken, sa han: "Vi ønsket å ydmyke ham, men han tok hevn ved å vise meg fotsålene hans først. Hvis han ikke var en utsending, burde vi bli fornærmet."

Så ble Abdurrhamans brev lest opp for ham. Han likte det godt, og stakk det inn i brystet. Så ble maurernes sekker åpnet, og gavene tatt ut. Kongen undersøkte dem nøye, og ble glad og sendte dem bort.

Al-Ghazal kom ofte siden i disputt med vismenn fra Madjus, eller i heftig ordveksling. Dronningen, som hørte dette, sendte bud etter ham. Han hilste og så på henne, stille, en lang stund. "Spør ham," sa hun til tolken, "hvorfor han stirrer så lenge på meg? Synes han jeg er vakker, eller tvert imot?"

Al-Ghazal sa: "Årsaken til det er at jeg ikke visste at slik skjønnhet var å finne i verden! Jeg har sett blant araberne kvinner utvalgt blant de vakreste av alle nasjoner, men aldri har jeg lagt mine øyne på en skjønnhet som nærmer seg dette."

"Spør ham om han erter meg eller snakker alvor?" spurte hun tolken.

"Alvor," sa han.

"Finnes det ikke vakre kvinner i ditt land, da?" spurte hun.

"La meg se noen av hoffdamene dine som jeg kan sammenligne," sa han. De kom. Han mønstret dem fra topp til tå og sa: "De har skjønnhet, men det er ikke som dronningens, for ingen i verden kan vurdere det, men bare poetene, og hvis Dronningen ønsker, vil jeg beskrive hennes skjønnhet og edle egenskaper i et dikt som vil bli resitert i alle våre land. Med stor glede vil jeg gjøre det."

Her er diktet:


Du må stå imot, mitt hjerte,
en kjærlighet som plager deg,
og som du forsvarer deg mot som en løve.
Du er forelsket i en normannisk dame,
som aldri lar skjønnhetens sol gå ned,
og som bor i den sjeldent besøkte ytterkant av verden.
Noud (Nôd), skjønne dame,
som har ungdommens friskhet,
og hvis ansikt skinner som en stjerne,
aldri, jeg sverger, har jeg sett en person
som har sjarmert hjertet mitt som deg,
og hvis jeg sa en dag mine øyne hadde sett din like,
ville jeg garantert lyve."


Dronningen var så fornøyd at hun skalv. Hun tilbød ham en gave, som han nektet. "Spør ham hvorfor han nektet," sa hun til tolken. "Er det landet vårt eller meg selv han forakter?"

Al-Ghazal svarte: "Sannelig, gaven er fantastisk, og det er en stor ære å motta den fra henne, for hun er en dronning og en konges datter; men gaven som tilfredsstiller meg er min lykke til å se henne og bli mottatt vennlig. Det er den største gaven hun kan gi meg, og også om hun vil være glad for å gi meg tillatelse til å komme hit til enhver tid."

Dronningen sa. "Jeg vil at gaven skal bæres hjem til ham, og jeg lar ham komme så ofte han vil. Aldri vil min dør bli forbudt for ham, og alltid vil jeg motta ham mest ærefullt."

Ibn-Alcama spurte senere Al-Ghazal: "Var hun så vakker som du sa til henne?"

"Hun så ikke dårlig ut, men jeg trengte henne, og ved å snakke på den måten vant jeg hennes gunst og fikk mer enn jeg forventet."

Al-Ghazals følgesvenn fortalte så: Dronningen ble så sjarmert at hun lot ham komme hver dag, og hvis han ikke kom, sendte hun bud etter ham, og han ble igjen og fortalte om muslimene, deres land, historie og folk, og etter hvert besøk sendte hun gaver til huset hans. Besøkene hans ble snakket mye om, og følgesvennene hans rådet ham til å være mer forsiktig.

Al-Ghazal kom da sjelden. Hun spurte ham hvorfor. Han fortalte det. Så sa hun og smilte: "Sjalusi er ikke blant våre skikker. Hos oss knytter ikke konene seg tettere til sine menn enn de selv ønsker, og når mannen deres har sluttet å behage dem, skiller de seg fra ham." (Madjuskvinner er tvunget til å gifte seg innenfor egen rang, bemerker forfatteren).

Dermed ble Al-Ghazal beroliget, og fortsatte sine besøk. Nå var Al-Ghazal en mann på femti år, og selv om han var ungdommelig i alle kunster, var håret hans grått. Hun spurte ham hvor gammel han var.

"Tyve," sa han.

"Hvordan kan en mann på tyve ha grått hår?"

"Hvorfor ikke ? Har du aldri sett en kylling som er født med grått hår?"

Dronning Noud lo, og befalte ham å farge håret svart. Da han kom hjem, stoppet Al-Ghazal ved Santiago i to måneder, og leverte et brev fra Madjus-kongen som ga ham fritt leide. Han dro videre til Castille og Toledo, og ankom Córdoba etter et fravær på tjue måneder.


Selv om denne beretningen tydeligvis i mangt og meget er et utslag av arabisk fantasi må fortellingen i hovedsak anses som sann. Det beviser at samkvemmet Norden og Orienten var nærmere enn vi tror på den tiden. Dette bekreftes også av det store antallet orientalske mynter, spesielt funnet i Sverige. Uavhengigheten og den høye statusen til skandinaviske kvinner, så fullstendig i strid med det arabiske idealet, bekreftes her. Dronningens navn kan være en forskyvning av Oddny, Iðun eller til og med av Auð(r). Al-Ghazal ankom tydeligvis Hleiðra på Sjælland, setet for de danske kongene. Sjælland er "den store øya" med "rennende vann og hager". At "mange andre øyer, små og store, bebodd av Madjus, var nære", samsvarer med virkeligheten. Kontinentet "der oppe" kan være Jylland.


Det andre vikingtoget 859-861

Vi gir igjen ordet til Ibn-Adhari, som skriver:


I året 245 (8. april 859 - 27. mars 860) ble Madjus sett igjen, og denne gang med 62 skip på vestkysten. De fant kysten godt bevoktet, for muslimske skip holdt vakt fra kysten av Frankrike (i Middelhavet) til Galicia i det fjerne vesten. To av skipene deres, fortroppen til de andre, ble jaget av vaktskipene og tatt i en havn i provinsen Beja. Sølv, gull, fanger og forsyninger ble funnet i skipene. De andre Madjus-skipene seilte videre langs kysten, og ankom elvemunningen ved Sevilla. Så ba emiren[2] at hæren skulle sette seg i bevegelse, og gjorde kjent overalt at menn skulle komme under fanene til Hadjibben, Īsā-ibn-Hasan. Madjus forlot elvemunningen og seilte til Algeziras, som de tok, og hvor de brente den store moskéen. Så dro de over til Afrika og plyndret innbyggerne i det landet, hvorpå de vendte tilbake til kysten av Spania, gikk i land på kysten av Todmir og rykket frem til festningen Orihuela. Så seilte de til Frankrike, og overvintret der. De tok mange til fange, tok mye penger og gjorde seg til herrer over en by der de slo seg ned, og som heter To-dav[3]. Deretter returnerte de til Spanias kyst, men de hadde allerede mistet mer enn førti av skipene deres (i en storm), og da de sluttet seg til kamp med flåten til emiren Mohammed på kysten av Sidona, mistet de to andre, lastet med store rikdommer. De andre skipene deres gikk videre.


Al-Nuwayri forteller:


I år 245 kom Madjus i sine skip for å angripe Spania. De ankom provinsen Sevilla, og da de hadde tatt hovedstaden, brente de den store moskéen der. Deretter dro de over til Afrika, hvorpå de vendte tilbake til Spania, og da troppene i Todmir hadde flyktet, grep de fortet Orihuela. Så rykket de frem til Frankrikes grenser, gjorde et tokt inn i dette landet og tok mye bytte og mange fanger. På vei tilbake møtte de flåten til emiren Mohammed, kom i kamp med den og mistet fire av skipene sine, hvorav to ble brent. Det som var i de to andre falt i hendene på muslimene. Da begynte Madjus å kjempe som rasende, og en stor mengde muslimer døde som martyrer. Madjus dro helt til Pamplona og tok der den frankiske herren Garcia til fange. Hans løsepenger var 90 000 dinarer.


Etter å ha forlatt Sevilla dro vikingene til Nekor, hvor de tok til fange bestefaren til Ibn-Salih, men emiren Abdurrhaman ibn-Hakam frikjøpte ham, og av takknemlighet for denne gjerningen har Beni-Salih alltid vært venner til Omayadene. Derpå plyndret Madjus begge kyster på en gang, og på denne ekspedisjonen, som varte i fjorten år, kom de til Rumland (dvs. "Romaland", Italia) og til Alexandria.

Den andalusiske historikeren Ibn al-Qutiyya skriver:


Madjus- måtte Gud forbanne dem - kom i land ved Nekor[4] i år 244 (19. april 858—7. april 859). De tok byen, plyndret den og gjorde dens innbyggere til slaver, unntatt de som reddet seg selv på flukt. Blant fangene deres var Ama-arrah-man og Khanula, døtrene til Wakif ibn-Motacim ibn-Salih. Mohammed ibn-Abdurrhaman løste dem. Madjus ble åtte dager i Nekor.


Den romersk-katolske Sebastián de Salamanca (død 1526) bemerker om det andre vikingangrepet:


På dette tidspunktet (regimet til Ordono I. 850—866) angrep Lordomani våre kyster (Galicia) andre gang. Så dro de til Spania. De myrdet, brente og plyndret overalt, og herjet alle kysten av dette landet. Etter å ha seilt gjennom sundet[5] tok de Nachor, en by i Mauretania, hvor de drepte en mengde muslimer. Deretter angrep de øyene Mallorca, Formentera og Minorca, hvor de drepte alle menneskene. Til slutt seilte de til Hellas, og vendte etter en ekspedisjon på tre år tilbake til fedrelandet.


Den angelsaksiske kronikøren Wace (1100-1174), den franske poeten Benoît de Sainte-Maure (d. 1173) og William av Jumièges (d. før 1070) som satte sammen historien kjent som "Gesta Normannorum Ducum", skriver alle at Bjørn Jernside og Hasting ledet denne ekspedisjonen. Etter å ha erobret de baleareske øyene (Sebastian, Alfonso el Sabio) og Pamplona (Al-Nuwayri), plyndret de og satte fyr på et kloster på den franske grensen, seilte opp Rhône, plyndret Nimes og Arles (Chron. Nem.), og slo leir på øya av Camaria (Camargues), nær munningen av Rhône (Prudentius, Chron. Gest. Normann). Det var under denne ekspedisjonen at Hasting tok Pisa og Luna, i Italia. Ibn al-Qutiyya, Sebastian og Alfonso el Sabio sier alle at de landet i Hellas. Da de kom tilbake i 861 mistet de 40 skip i en storm i sundet (Ibn-Adhari). William av Jumieges forteller også om dette tapet av skip. Historien fortalt i Irish Three Fragments (red. O'Donovan, s. 159-163) om krigføringen til de tre sønnene til Ragnar Lodbrok i Afrika, passer perfekt med ekspedisjonen til Nekor. Den irske tradisjonen er også sann når den forteller hvor mange av dem som ble druknet i en storm i sundet på vei tilbake. Mange blåmenn (maurere) ble brakt som fanger til Irland.

Det tredje vikingtoget 913

Takstatue av al-Masuydi, utført av kunstneren Emmerich Alexius Swoboda. Naturhistorisches Museum, Wien. (Foto: Hubertl, 2016. Commons.

Fra årene 912 eller 913 finnes en skildring av et vikingangrep i Det kaspiske hav, jordens største innsjø, som i nordøst grenser til Kasakhstan, i nordvest til Russland, i vest til Aserbajdsjan, i sør til Iran og til Turkmenistan i sørøst. Kronikørens navn er Al-Mas'udi (ca. 896 - 956), en pioner innen vitenskapelig geografi. Han reiste over hele den muslimske verden og forfattet en rekke verker - både reisefortellinger, historieverk og kartverk. Han la ut på sine reiser i en alder av 30 år, på vei østover gjennom Persia og Khurasan (en del av det moderne Afghanistan), og dypt inn på Deccan-platået i det sentrale India. Underveis tok han omfattende notater om plante- og dyreliv, og rapporterte tilbake informasjon han fikk fra reisende han møtte som hadde vært i Kina og Ceylon (moderne Sri Lanka). Al-Mas'udi flyttet vestover i 916 eller 917, og seilte til Oman og deretter Øst-Afrika. Hans forfatterskap gir noen av de første skriftlige beretningene om Afrika sør for Sahara, spesielt de kystnære handelsbyene i området som strekker seg fra det som nå er Somalia til det moderne Mosambik.

Fra og med 918 brukte al-Mas'udi et tiår på å reise rundt i Irak, Syria, den arabiske halvøy og Palestina. I løpet av denne tiden studerte han en rekke forskjellige sekter og etniske grupper. Mellom 932 og 941 streifet han rundt i Kaukasus og den sørvestlige delen av Sentral-Asia, og reiste blant khazarene[6] og andre folkeslag. Han ga også den første skriftlige beskrivelsen av Aralhavet, og ble den første geografen som korrekt bemerket at ferskvannet Det kaspiske hav ikke er knyttet til Svartehavet. I 941 foretok al-Mas'udi en pilgrimsreise til Mekka som kreves av alle muslimer, og flyttet deretter sørover til det som nå er Jemen. I 942 var han i Egypt, hvor han tilbrakte tid blant de koptiske kristne.

Fra ham stammer denne beretningen om et vikingangrep i Det kaspiske hav, som foruten å være en ganske detaljert samtidig skildring også inneholder en rekke andre opplysninger av stor historisk interesse. I den arabiske teksten blir navnet "Rūs" brukt om angriperne. Jeg har for anskueliggjøringens skyld valgt å oversette ordet med "vikinger" eller "væringer", som jo også vil være det mest korrekte i denne forbindelse, selv om det både for samtiden og sett med arabernes øyne vil være både et fremmedord og en anakronisme.


Rus-folkene (dvs. væringer, vikinger) er delt i mange nasjoner, som igjen er delt inn i forskjellige grupper. En av dem, den mest tallrike, er al-Ludh 'āna. De skiller seg ut og reiser vidt og bredt, og handler med al-Andalus, Roma, Konstantinopel og khazarene. Det var like etter år 300 (912 – 913) at rundt 500 av deres skip, hver bemannet med 100 mann, gikk inn i stredet Pontus, som slutter seg til khazarenes elv. Menn ble sendt dit av kongen over khazarene, og fra sine godt befestede stillinger er de under ordre om å sperre veien for alle som kommer fra Pontushavet (Svartehavet) eller ved land som grenser til enhver gren av elven til khazarenes land som har forbindelser med Pontushavet. Dette er fordi de nomadiske ghuzz (oguz)-tyrkerne satte opp vinterleirene sine i disse delene. Siden vassdragene som forbinder elven til khazarene med Pontusstredet ofte er frosne, krysser ghuzzene dem med hestene sine, for det er så mye vann og det er frosset så fast at det ikke er fare for at det knekker under vekten av dem, og dermed plyndrer de khazarenes land. Ved flere anledninger, etter at vaktene ikke har klart å avvise dem, har kongen av khazarene blitt tvunget til å marsjere ut mot dem med makt, for å hindre dem i å krysse isen, og dermed har han reddet sitt rike fra invasjon.

Khazarriket 650–850. (Commons.

Om sommeren har tyrkerne ingen mulighet for elvene. Da vikingenes fartøyer nådde khazarenes kontrollpost som vokter inngangen til sundet, sendte de et bud til kongen for å om tillatelse til å krysse riket hans og ta seg nedover elven til khazarene og så gå inn i Khazarhavet (Kaspiahavet), som også er kjent etter navnene til de barbariske folkene som lever ved dee – ved Jurjān-havet, Tabaristhavet, og så videre, som vi allerede har forklart. Vikingene gikk sammen om å gi kongen halvparten av alt de klarte å plyndre fra folket langs kysten av det havet. Herskeren gikk med på deres anmodning, og de gikk inn i sundet og nådde munningen av elven (Don), og fortsatte oppstrøms til de nådde elven til khazarene. Så seilte de nedover elven, gikk gjennom byen Itil og kom til slutt frem til munningen, hvor den renner ut i Khazarhavet. Fra byen Itil til munningen av elven [er det en avstand på … ]

Khazarenes elv er bred og vannmassene er veldig store. Vikingenes skip spredte seg over dette havet. Så sendte de ut flokker av angripere mot Jīl (Gilan), Daylam, Tabaristān og Ābaskūn på kysten av Jurjān. De invaderte landene til Nafta (Bil ā dal-naffāta] og herjet så langt som til Aserbajdsjan – byen Ardabil i Aserbajdsjan er faktisk tre dagers reise fra havet. Vikingenes herjinger avstedkom elver av blod, de tok kvinner og barn og eiendom, herjet overalt, ødela og brente. Folket som bodde ved disse breddene var lamslått av forskrekkelse, for de hadde aldri blitt angrepet av en fiende fra havet, og deres kyster hadde bare vært besøkt av skipene til kjøpmenn og fiskere.

Det kom til flere kamper med folket i Jīl, Daylam, Jurjān-kysten, grenseregionen Bardha´a, Arrān, Baylaqān og Aserbajdsjan, og også med en general sendt av Ibn Abī al-S āj. Vikingene trengte seg videre frem til Naftakysten, som er kjent under navnet Baku og utgjør en del av kongeriket Shirwān. Da de kom tilbake fra disse ekspedisjonene, søkte de tilflukt blant øyene bare noen få mil utenfor Naftakysten. På den tiden var Ali ibn al-Haytham (regjerte 913 – 917) konge av Sharwān. Tropper ble utkommandert. De rekvirerte båter og kjøpmannsskip og dro til disse øyene. Men vikingene vendte seg mot dem, og tusenvis av muslimer ble drept eller druknet.

Vikingene ble i her mange måneder og gjorde de ugjerningene vi har beskrevet, uten at noen av folkene som bor rundt dette havet var i stand til å motsette seg dem. Innbyggerne på disse kystene, som er svært tett befolket, gjorde det de kunne for å forberede seg og forble i en tilstand av høy beredskap. Fulle av tyvegods og utslitte av sine tokter vendte vikingene tilbake til munningen av Khazar-elven og sendte en melding til khazarenes konge sammen med andelen av byttet de hadde lovet ham. Denne prinsen har ingen skip og undersåttene hans er ikke kjent med navigasjonskunsten, ellers ville det vært en ulykke for muslimene.

I mellomtiden fikk Arsīyya og andre muslimer som bor i khazarenes land vite hva som hadde skjedd og sa til khazarene: "La oss gjøre hva vi vil med disse menneskene som har plyndret landene til våre muslimske brødre, sølte blodet deres og dro deres kvinner og barn bort til slaveri." Kongen klarte ikke å stoppe dem, så han sendte bud til vikingene og advarte dem om at muslimene hadde bestemt seg for å angripe dem. Muslimene samlet en hær og gikk ut for å møte vikingene, som seilte nedstrøms. Da de to hærene var innenfor synsvidde av hverandre, forlot væringene sine båter. Muslimene utgjorde omkring 15 000; de hadde hester og var godt utstyrt, og ble ledsaget av et visst antall kristne bosatt i Itil. De to sidene kjempet i minst tre dager og Gud ga seieren til muslimene. Væringene falt for sverdet eller druknet. Antall drepte på bredden av Khazar-elven var 30 000. Omtrent 5000 klarte å rømme og krysset til den andre siden med båtene sine til Burtā, eller forlot båtene sine og reddet seg inn på tørt land. Noen av dem ble drept av innbyggerne i Burtās, andre nådde den muslimske Bulghārs, som massakrerte dem. Rundt 30 000 ble dermed drept på bredden av Khazar-elven. Siden den gang har væringene aldri prøvd noe slikt igjen.


Det fjerde vikingtoget 964-966

Ibn Idhari var en marokkansk historiker som virket på slutten av 1200- og begynnelsen av 1300-trallet, og som i 1312 skrev den berømte boken "Al-Bayan al-Mughrib", et av de største historieverkene som omhandler Mahgreb (Marokko, Noprd-Afrika) og al-Andalus. Han forteller om vikingenes angrep i 960-årene:


Kart som viser vikingenes angrepstokter rundt Det kaspiske hav fra midten av 800-tallet til midten av 1000-tallet. Blått viser større angrep, mens lilla viser områdene som ble berørt av angrepene i 913. Commons.

På den første Redjeb i år 355 (23. juni 966), mottok Khalifa Hakam II. et brev fra Kasr abi-Danis. Det fortalte at en flåte av Madjus var blitt sett i det vestlige hav nær land og at innbyggerne langs hele denne kysten var svært bekymret, da de visste at Madjus tidligere pleide å foreta plyndringstokter inn i Spania, og til slutt ble det opplyst at flåten besto av 28 skip. Deretter kom andre brev med nyheter om Madjus fra disse kystene; de fortalte blant annet at Madjus hadde plyndret her og der, og var kommet til sletten i Lisboa. Muslimene gikk da mot dem og kjempet. Mange av våre menn døde som martyrer, men flere hedninger fant sin død der også. Så kom den muslimske flåten ut av Sevilla-havnen (munningen til Guadalquivir), og angrep Madjus-flåten i elven ved Silves. Våre menn satte flere fiendtlige skip ut av spill, frigjorde de muslimske fangene ombord, drepte en stor mengde hedninger og jaget de andre på flukt. Etter dette kom det stadig nyheter til Córdoba fra vestkysten av bevegelsene til Madjus, inntil Gud sendte dem bort. Samme år hadde Hakam II. befalte Ibn-Fotais (hans admiral) å gå tilbake til elven (Guadalquivir) ved Córdoba, og bygge skip der som lignet på skipene til Madjus (måtte Gud drepe dem alle!). Han håpet de ville ta disse skipene for å være deres egne, og nærme seg dem i tett formasjon.


Dette minner om Alfred den store som bygget skip som en etterligning av vikinglangskip. Disse vikingene var sannsynligvis de samme som de som raidet Galicia i 964 (Dudo, William av Jumieges).

Det femte vikingtoget 968-987

Illustrasjon fra Códice de Batres som viser Sampiro som biskop av Astorga. (Commons).Det siste store vikingangrepet mot de spanske kystene kom i årene 968-971. Krønikeskriveren og den senere biskop Sampiro (c. 956 – 1041) forteller oss om denne ekspedisjonen at i det andre året av Ramiro III´s regjeringstid, 968, landet en normannisk flåte på 100 skip under kommando av kong Gundered (Gudrød) i Galicia. Som en flom spredte de seg over landet, plyndret byer og landsbyer, og ingen kunne stoppe dem. De overmannet hele Galicia og kom tilbake til skipene sine med mye bytte og mange fanger. Så bestemte de seg for å angripe helligdommen St. James i Santiago de Compostela, full av skatter og gaver som den var. De forlot flåten sin i Arosa Bay og marsjerte innover i landet. Da biskop Sisenand hørte at de gjorde alle menn og kvinner til slaver og dro dem med seg og plyndret landet, ble han grepet av raseri. Han angrep dem ved Fornellos 29. mars 970, og ble selv drept i en rasende kamp. Helligdommen Santiago de Compostela ble tatt.

I tre år var nordboerne herrer i landet. Men Herren gjorde gjengjeld og tok hevn på dem, heter det i krøniken. På samme måte som de tok kristne til fanger og lot mange dø for sverdet, så led de selv mye nød før de forlot Galicia. Da de skulle tilbake til sine skip, lastet med bytte, kom en mengde menn som tørstet etter hevn, og la seg i bakhold. Gonzalo Sanchez, greve av Galicia, overrasket dem med en stor hær i nærheten av skipene deres, nær Ferrol, da de var i ferd med å seile bort med fangene og byttet. Det ble en bitter strid, men med St. Jakobs hjelp seiret han. De fleste falt sammen med sin konge Gudred, resten ble gjort til fanger og "ingen ble igjen til å løfte våpen mot de kristne." Fangene ble frigjort og vikingskipene ble brent.

Likevel slapp noen av vikingene likevel, for Ibn-Adhari sier:


I begynnelsen av måneden Ramadhan, år 360 (omtrent 1. juli 971), nådde nyheten Córdoba om at Madjus - Alordomani (som Gud forbanner!) hadde blitt sett på havet, og hadde til hensikt, som deres skikk var, å angripe vestkysten av Andalos. Sultanen befalte da sin admiral å skynde seg til Almeria, ta flåten dit til Sevilla og samle alle de andre skvadronene i vest.


Sluttord

Det høres ikke mer om vikingene. Den mauriske marinen ser ut til å ha vært for sterk til at vikingene våget å angripe. I alle fall dro de. Dermed ble forsøket på å slå seg ned og opprette en vikingkoloni i Galicia forpurret, etter at vikingene hadde vært herrer i landet i tre år. Spania skulle ikke få sitt Normandie slik Frankrike hadde opplevd. Det er imidlertid, ifølge den danske historiske forfatter A. Fabricius, i dag tre landsbyer nær Coimbra, i Portugal, kalt Lordomao. Navnet er avledet fra det spanske navnet på vikingene, Nordoman, Nortman, Lordoman. En spansk legende forteller at den hellige biskopen, Gonzalo, knelte i dyp bønn på toppen av en høy bakke under kampen med vikingene, og hver gang han så opp sank et normannisk skip i havet; de sank alle, bortsett fra lederens skip, som Gud og St. Gonzalo reddet slik at han kunne fortelle sine landsmenn om denne hendelsen.

De arabiske krønikene forteller en annen - og sin egen - historie. Det handler om hvem som til syvende og sist er herrer på havet. Taktikken er den samme som vi kjenner fra Saxon Chronicle da vikingene var i England. De trakk seg tilbake på elvene og befestet øyer, men dette var bare mulig så lenge fienden ikke ble en match for dem på havet. Araberne begynte å gjøre dette så effektivt at i århundret etter den andre vikingekspedisjonen til Spania, 859-861, vendte vikingene oppmerksomheten mot land, som var dårligere forsvart, frem til år 964.

Al-Nuwayri sier om vikingene: "Skipene deres var godt bygget og godt utstyrt med menn og med alt nødvendig utstyr." Maurerne ga dem det mest oppriktige kompliment da kalifen bygget eksakte kopier av vikingskipene. Hvis vi regner med rundt åtti mann i snitt ombord på hvert vikingskip, finner vi at hærene som de invaderte det mauriske riket med på ingen måte var små, sett fra den tidens synspunkt. De lette etter skattene som var stuet bort i moskéer, akkurat som de plyndret kirker og klostre, på grunn av det rike byttet som ble funnet der. Dette hadde ingenting med religion å gjøre.

Det kan legges til, for å fullføre emnet, at Olav Haraldsson i 1014 sannsynligvis nådde kysten av den spanske halvøya, og noen av slagene som er registrert i hans saga kan ha blitt utkjempet der. Stedene kan ikke identifiseres, men det opplyses at han ble omvendt etter en drøm mens han ventet på at en god vind skulle ta ham til Norvasund, Gibraltarstredet. Sigurd Jorsalafar (korsfareren) hadde 60 skip og 10 000 krigere på sitt korstog, som varte 1107-1111. Han kjempet mot en flåte av mauriske bysser i 1109, tok Cintra, kjempet et slag ved Lisboa, inntok fortet "Alkasse" ("al Kasr", arabisk, et fort), og herjet Balearene. Ragnvald jarl fra Orknøyene dro på et korstog med 2000 mann, 1153-1155, erobret et slott i Galicia og herjet mye i det hedenske (mauriske) Spania.


__________


Krønikeskriveren Ibn Ḥayyāns beretning om vikingenes angrep på Sevilla er redigert sammen fra flere forskjellige gjengivelser, det samme gjelder for beretningen om vikingtoktet i Det kaspiske hav. Av litteratur nevner jeg Jón Stefánsson: "The Vikings in Spain from Arabic (Moorish) and Spanish Sources" (Saga-Book. London: Viking Society for Northern Research. Vol.6 1908-9) som inneholder en engelskspråklig oversettelse av en rekke samtidige øyenvitneskildringer av vikingenes angrep langs den spanske kysten, mer enn det som er tatt med her. Vikingtoktene på de aller sørligste breddegrader er i all hovedsak redusert til fotnoter i historien, som Ann Christys uttrykker det i sin bok "Vikings in the South: Voyages to Iberia and the Mediterranean" (Bloomsbury Publishing 2015). Vikingene fikk da heller aldri bitt seg fast på disse breddergrader, og med tiden er det blitt redusert til en del av vikingenes historie - og arabernes - som altfor sjelden blir fortalt.

Fotnoter

  1. En ribāṭ er en arabisk betegnelse for et lite festningsverk bygget langs en grense i løpet av de første årene av den muslimske erobringen av Maghreb for å huse militære frivillige, kalt murabitun, og kort tid etter at de dukket også opp langs den bysantinske grensen, hvor de tiltrakk seg konvertitter fra Stor-Khorasan, et område som skulle bli kjent som al-ʻAwāṣim på 800-tallet e.Kr. Disse festningsverkene tjente senere til å beskytte kommersielle ruter, som karavaner og som sentre for isolerte muslimske samfunn, i tillegg til å tjene som fromhetssteder.
  2. Mohammed I. 852-886
  3. den algirske provinsen Murcia
  4. Nekor er i de spanske besittelsene på Middelhavskysten av Marokko, nær Cape Tres Forcas, ved en elv, litt inne i landet.
  5. De kunne bare komme seg til Pampelona fra Biscayabukta.
  6. Khazarer var et halvnomadisk tyrkisk folk fra Sentral-Asia, som i sine velmaktsdager var en betydelig regional maktfaktor. I det 7. århundre dannet de et uavhengig khanat i det nordlige Kaukasus langs Kaspihavet. På høyden av sin makt kontrollerte de og deres undergivne folk store deler av det som i dag er det sydlige Russland, Vest-Kasakhstan, Øst-Ukraina, store deler av Kaukasus (medregnet Dagestan, Aserbajdsjan, Georgia) og Krim. (Kilde: Wikipedia.)