Biskop Gudmunds saga
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
 |
 |
|||
|
||||||
|
Biskop Gudmunds saga
Guðmundar biskups saga, hin elzta
oversatt av Knut Rage
Heimskringla.no
© 2022
Biskop Gudmunds saga er fortalt i flere manuskripter, og i ulike versjoner - her er Guðmundar biskups saga, hin elzta (uten tillegget) lagt til grunn. Sagaen er lite oversatt, og det til tross for at den langt på vei har mange av de historiske islendingesagaenes litterære kvaliteter, i det minste i den redigerte formen den har fått her. Skildringen av hans liv, folk og miljø er realistisk, og dramatisk "action" er det såvisst ingen mangel på!
Gudmund ble født som barn utenfor ekteskap i 1161 i Grjótá i Hörgárdalur på Island. Han ble ordinert som prest i 1185, i en alder av 24 år. Ti års tid senere hadde han blitt en av de mest betydningsfulle prester på Island, noe som kulminerte med at han ble valgt som biskop av Holar, Islands nordlige bispesete, i 1203.
Det ble forventet at han skulle følge i sine forgjengeres fotspor, nemlig å styrke kirkens makt og posisjon. Men Gudmund gikk i en ganske annen retning. Gudmund preket fattigdommens evangelium, og hevdet at kirken hadde blitt ledet på villspor i sin streben etter rikdom. Ganske snart hadde en gruppe fattige bosatt seg på kirkens jord. Han ertet dermed på seg lokale jordeiere og høvdinger, og det hele endte til slutt med en åpen konflikt som gikk over i nærmest borgerkrigslignende tilstander med bruk av regulære hærstyrker. Om alt dette, og biskop Gudmunds senere landsforvisning, blir det fortalt utførlig og dramatisk om i sagaen, som også, som nevnt, virker relativt troverdig som historisk kilde.
Gudmund måtte gi tapt for de mektige høvdingene, men minnet om den heftige striden forsvant relativt snart fra islendingenes kollektive hukommelse, og i stedet vokste hans fromhet og mildhet til legendariske proporsjoner. I 1315 ble hans fysiske etterlatenskaper tatt vare på i en storslått seremoni. Gudmund ble uoffisielt opphøyd til en nasjonal helligdom, selv om hans helgenstatus aldri er blitt anerkjent av den katolske kirke. Også i Norge ble Gudmund dyrket - på Gardermoen var det et katolsk kapell under navnet "Hellige Gudmunds kapell". Antagelig er dette det samme kapellet som nevnes i Biskop Øysteins jordebok fra 1393.
—-
Finnur Jónsson skriver i Den islandske litteraturs historie tilligemed den oldnorske om den uforkortede versjonen av Biskop Gudmunds saga at "Den fortælles i en meget annalistisk form og for hvert år gives synkronistiske oversigter over begivenheder i ind- og udland. Sagaen er optaget i Sturl. saml. Den fortæller meget vidtløftigt om Gudmunds rejser og farten om, hans vidunderlige gærninger, helbredelser og vielser af vande og brønde; men alt er blandet sammen og endel er frygtelig smagløst."
Det håper jeg å ha unngått i denne redigerte versjonen.
Oversettelsen følger som sagt Guðmundar biskups saga, hin elzta, bortsett fra tillegget som er utelatt. Som nevnt ovenfor er sagaen i min oversettelse noe (enkelte steder sterkt) forkortet og redigert, fordi jeg har prøvd å holde sagafortellingen til selve historien og dermed unngått en rekke sidespor og digresjoner underveis, som altså etter Finnur Jónssons mening gjør sagaen bortimot uleselig.
Jeg har således utelatt omstendelige slektsrekker, og også endel kortere og lengre avsnitt med hendelser som har skjedd ute i verden, uten noen direkte forbindelse med sagaens hovedhandling, og endel annet annalistisk stoff som ikke er vesentlige for hovedtemaet, og som ville gjort sagaen unødig tung å lese. Etter de samme prinsipper har jeg også redigert (og lagt til) enkelte kapitteloverskrifter. Selv med de 107 kapitler som står igjen er Biskop Gudmunds saga ganske lang. Så er det den gamle diskusjon om islandske person- og stedsnavn skal gjengis som de er eller oversettes til norsk. Jeg har holdt meg til tradisjonen med å gjengi dem i norsk språk.
1. I de dager da kong Inge Haraldsson[1] hersket i Norge, og mens Klæng i Skålholt og Bjørn på Holar var biskoper på Island, levde det en mann ved Hvassafell i Eyjafjord som het Torgeir Hallsson. Konen hans het Hallbera Einarsdatter; hun var datter av Einar fra Reykjanes, som var sønn av Are Torgilsson, sønn av Torgils, sønn av Are, sønn av Mår; hun hadde ti barn med Torgeir som overlevde barnårene, fem sønner og fem døtre.
En av deres sønner het Einar, han etterlot seg ingen barn. Han døde i isødet ved Grønland, og det finnes to beretninger om hvordan han møtte sin død. Styrk Sigmundsson, som var en stor og pålitelig historieforteller, fortalte at skipet deres var blitt funnet uskadet i et av de mest forlatte områdene; mannskapet hadde delt seg i to deler og sloss mot hverandre fordi den ene delen av dem hadde tatt forsyninger fra de andre. Så hadde Einar dratt avgårde med to kumpaner for å lete etter en gård. De hadde klatret opp på en isbre og døde bare en dagsreise fra nærmeste bebyggelse; likene ble funnet der en vinter eller to senere. Einars legeme var helt og fullstendig bevart, og han ligger gravlagt på Herjolfsnes.
En annen av Torgeirs sønner var Torvald. Han reiste til Norge da han var atten år gammel, og så snart han var kommet i land i Bjørgvin slo han til en av kong Inges hirdmenn som het Jon, med et slag som var så kraftig at han aldri ble bra igen og døde den påfølgende vinter. Grunnen til dette var at Jon hadde latt Torvald bli stående alene igjen på stranden da han seilte ut av Eyjafjord, men Torvald hadde snart fått plass på et annet skip som nådde frem til Bjørgvin tre netter senere enn Jons skip. Etterpå gikk Torvald for å oppsøke Ketil Kalfsson, mens han holdt den ene hånden over øksehodet og den andre over skjeftet, for øksen hans hadde brutt istykker da han slo til Jon. Enden på det hele ble at Torvald gikk inn i kongens hird og ble høyt verdsatt av ham.
Men nå skal det ikke fortelles mer om Torvalds opplevelser i Norge, for de er av et langt større omfang enn vi vil klare å få plass til i denne sagaen. Da hans reiser var over giftet han seg med Herdis Sigvatsdatter. Han fikk ti døtre som alle overlevde barndommen. Torvard fikk også en sønn, Ogmund, med en kvinne som het Helga; Ogmund giftet seg med Sigrid Eldjarnsdatter fra Espehole.
En annen sønn av Torgeir Hallsson het Tore. Han var munk på Tverå og etterlot seg ingen barn.
Den fjerde sønnen til Torgeir var Ingemund, som ikke etterlot seg noen barn; han var gift med Sigrid Tumesdatter. Ingemund var prest og en fremragende mann.
Are var den femte sønnen til Torgeir. Han var en stor mann med en rekke gode gaver, og han var ugift.
2. Det var en mann som het Gunnar, som ble kalt Slegge-Gunnar. Han var sønn av Helge Tordsson, sønn av Tore Arngeirsson, sønn av Bodvar den kloke. Han var gift med Rannveig Ulfhedinsdatter; Ulfhedin var sønn av Kolle Tormodsson, sønn av Torlak Kolleson, som var bror av Steintor fra Øre, som øyrbyggene fra Øre stammer fra. Tormod Kollesson giftet seg med Torunn Arnesdatter fra Reykjanes.
Gunnar og Rannveig hadde en datter som het Ulfheid. Hun ble giftet bort mot sin vilje, men siden ble Are Torgeirsson glad i henne. Ulfheid fødte ham fire barn. En av sønnene het Klæng, som døde ung. De fikk enda en sønn som het Gudmund. Han ble født på den gården som het Grjota i Horgadal. På den tiden var det Steinunn, datter til Torstein og Sigrid Ulfhedinsdatter, som bodde på gården. På morssiden var Steinunn søskenbarn til Ulfheid, og de var gode venner og vel forlikte.
Det var tre netter etter mikkelsmesse[2] at barnet ble født. En vis mann som bodde på Grjota nettopp da, og ble kalt Gudmund Krøllhode, hadde kunnskaper om mange ting, og det blir fortalt en historie om de ordene han sa - som skulle vise seg å være profetiske - da det nyfødte barnet ble båret ut. Han hevdet at han aldri hadde hørt maken til stemme hos noe barn før, og sa at han var overbevist om at gutten, hvis han levde, ville overgå dem alle; han hadde følt seg helt utslått da han hørte skriket.
Are og Ulfheid fikk et tredje barn, en datter som het Gudrun, og et fjerde, en sønn som ble kalt Gunnar og døde ung.
Da de først begynte å leve sammen ga Ulfheid femten merker sølv til Are som han kunne bruke som han hadde behov for, men holdt unna sin gullring og andre kostbare og skattede eiendeler. Men ettersom Are var en mann med stadig nye planer, hadde han snart sløst bort rikdommen, for han hadde tidligere hatt svært lite å rutte med.
3. Nå skal vi ta opp igjen tråden der Torvard Torgeirsson vender tilbake til Island etter kong Inges fall[3]. Han erklærte at han aldri mer ville tjene noen annen jordisk fyrste enn Inge, for han trodde at ingen kunne bli hans like. Han ba sin bror Are om at han ikke måtte ha mer å gjøre med de mennene som hadde drept kong Inge, om han noensinne skulle komme til Norge. Det var å vente, sa han, at det ville bryte ut et opprør øst i Viken av menn som ville hevne kong Inge, og Are måtte slutte seg til denne flokken og ta hans plass for å hevne kongen, om det ble gitt ham. Da de skiltes kvad Torvard et vers:
- Are den standhaftige, bring mine
- hilsener til den konge av alle menn,
- Magnus drott, hvis bitende blad
- i kamp går varmt og eter seg gjennom
- menns rustninger! Hils også Erling!
- Måtte Guds fred bli gitt dem begge,
- og fryktløst å leve lenge i landet,
- høyest av alle.
Deretter reiste Are til Norge, og etterlot seg Ulfheid på Island med sønnen Gudmund. Da han kom til Norge fant han veien til Erling jarl, og møtte ham øst i Viken våren etter. Kort tid etter gikk Håkon Herdebrei og Erling jarl til kamp mot hverandre i Tønsberg, og Håkon ble drevet på flukt. Ikke lenge etter kjempet de mot hverandre igjen ved Veøya, og Håkon ble jaget på flukt for annen gang. Det ble kjempet for tredje gang mellom dem samme sommer ved Sekken i Romsdal, og der mistet Håkon og mange gjeve menn livet. For sin trofaste tjeneste fikk Are stor heder av Erling jarl, og han ble værende hos kongen den vinteren.
Etter jul dette året dro kong Magnus og Erling jarl til Opplandene, med Are og hele hirden i sitt følge, og de utkjempet et slag mot Sigurd jarl ved Re, nær Hamarkaupangen. I dette slaget mistet Sigurd jarl en mengde menn. Det blir fortalt om da tidenden nådde Island om hvilken ære og hvilket ry som var blitt Are til del for hans mot og trofaste tjeneste, sprang dette verset fra broren Torvards lepper:
- Djerv han sto
- med sitt skjold
- modig i kamp ved Erlings side,
- min krigsglade bror i sommer.
- Den ungdommelige helt
- vant stor ære da han fryktløst
- blandet min rolle med hans egen,
- da de brøtes med skjoldene!
Våren etter var Are ivrig etter å reise tilbake til Island, og jarlen forærte ham et skip med varer og alt utstyr. Ingen mann hadde etter så kort tjeneste vunnet et høyere ry enn Are hadde gjort. Han satte seil med kurs for Island og fikk en god overfart, og brakte skipet inn i Gåsar i Eyjafjord. Åmund Kodransson eide en halvpart i dette skipet med Are.
Sommeren etter fikk navnet "steinkastings-sommeren", for det kom til et stort slagsmål på Alltinget, og i dette slagsmålet kom mange til skade og Halldor prest Snorreson, som var sønn av Kalv, ble drept. Torvard Torgeirsson var blant de sårede. På grunn av dette mente noen av høvdingene at det ville være hensiktsmessig å forlenge møtet, slik at søksmål som oppstod derav straks kunne bringes inn for retten, enten de gjaldt drap, sår eller andre skader påført i skuren av steiner og våpen. Så skammelig var faktisk denne steinkastingen, og så forbløffende, at pålitelige vitner sa etter kampen at man nesten ikke skulle tro at noen var i stand til å løfte de tunge steinblokkene som var blitt kastet gjennom luften.
Da forslaget om å forlenge møtet var blitt gjentatt av stadig flere, svarte Torgeir Hallson med disse ordene: "Jeg er i sannhet redd for at dette tiltaket for å forlenge møtet ikke vil bringe noe godt med seg, men snarere innebære tap og ulempe for oss alle, og heller øke enn dempe våre vanskeligheter og vår uenighet. Det er ganske sikkert de klokeste menns mening at en krangel bør avsluttet snarest mulig, så den ikke blusser opp igjen. Min sønn har lidd skade, og han er en mann av høy anseelse, som fortjener, etter min mening, full erstatning, men jeg ønsker ikke, for min eller hans regning, at slike problemer og ubehag skal påføres alle. Jeg vil heller vente og ta råd og reise hjem inntil videre." Da han hadde avgitt denne erklæringen, godtok alle høvdingene hans forslag, og Alltinget brøt opp, for alle mennesker forsto at dette var den klokeste og mest fordelaktige veien å gå.
Om høsten dro Are for å bo hos sin far på Hvassafell. Ulfheid fulgte ham, og de oppholdt seg der to vintre; sønnen Gudmund hadde allerede kommet til Hvassafell vinteren før de kom dit. Men da Are hadde vært to vintre på Island, var han ivrig etter å reise til Norge igjen. Med ham dro broren Ingemund og mange av vennene hans; Ulfheid og barna deres ble på Island. De fikk en god overfart over havet, og Are dro for å ta tjeneste hos Erling jarl og var hos ham den vinteren.
4. Den vinteren ledet Olav Gudbrandsson et opprør. Han var sønnesønn av Harald Gille, og flokken hans samlet tilhengere i Opplandene. Om våren gjorde Are og hans kumpaner i stand et skip for å seile til Island, men da de var klare for å dra til sjøs fant noen av de hirdmennene som var mest misunnelige på ham, frem til skipet og sa at han brøt sin troskapsed til Erling jarl og sviktet ham nå da han mer enn noen gang trengte støtte og det var utsikter til krig. Og da slike ord nådde Ares ører fikk han sakene sine brakt i land fra skipet, for han ville ikke ha et slikt rykte hengende ved seg. Han dro straks og fant kongen og jarlen, mens Ingemund og resten av Ares venner satte seil for Island og fikk en god overfart. Are gjorde tjeneste i hirden den sommeren og fulgte jarlen og hans mektige tilhengerflokk øst til Viken, og der forsvarte de landet mot Olav Gudbrandsson og hans menn.
Om kvelden Allehelgensdag slo jarlen leir ved en gård som het Rydjøkul. Han sto opp av sengen om natten for å delta i ottesangen, som han alltid gjorde, og gikk til kirken med sine nærmeste følgesmenn. Da ottesangen var slutt fortsatte jarlen å synge salmer som han alltid pleide. I det samme hørte hans menn lyden av trompeter og var sikre på at det innvarslet et angrep, og de fortalte jarlen hva som hendte. Jarlen avsluttet salmen og forlot kirken; da så de at en hær var på vei mot gården, og tunet var fullt av menn. Jarlen ville gå tilbake til losjiet for å finne sine krigere og bevæpne seg selv. Da talte Bjørn Bukk og sa at det fantes bare én vei for jarlen, og det var flukt, ettersom de var uten våpen og ikke kunne forsvare hverken seg selv eller jarlen. Men Are svarte: "Men siden vi er her kan vi hjelpe jarlen desto mer, ettersom vi mangler våpen." Dermed tok de til flukten med fienden tett i hælene. Blant dem var Bjørn Bukk, lendmannen Ivar Galle, Bjørn stallare og Are Torgeirsson.
Jarlen og hans menn kom til en skigard; Bjørn og Ivar hoppet over den, men jarlen klarte det ikke fordi han var så tung. Mens Bjørn og Ivar hjalp ham over, sprang Are frem mellom hæren og jarlen og brukte sitt eget legeme som et skjold for å skjerme sin herre, samtidig som han snudde seg mot fienden. Ved denne handlingen reddet han jarlens liv på bekostning av sitt eget; han var aldri før blitt såret, men nå ble han stukket gjennom spiserøret og naglet fast til gjerdet. Slik mistet han sitt liv mens jarlen klarte å unnslippe, til tross for at han hadde skadet hoften før han klarte å klatre over gjerdet. Tolv mann falt i denne striden foruten Are. Blant dem var Einar Åpen-pung, Bjørn den sterke, Jon, Tang-Gunnar og Tord Jorsalafare.
Da jarlen hadde kommet trygt over gjerdet og fant et skjulested, spurte han hvor islendingen Are var, og det ble fortalt ham at Are var blitt igjen på den andre siden for å forsvare ham, og der lå han livløs. Da sa jarlen: "I sannhet, den mannen som døde der var min beste følgesmann; ingen andre av mine menn har vist seg så modig som ham. Av dere alle var han alene den som var rede til å ofre sitt liv for mitt, av hans egen frie vilje. Jeg vil aldri klare å gi hans frender en fullgod erstatning for det tapet de har lidd for min skyld." Så samlet jarlen alle sine menn, og sørget for at de falne ble gravlagt ved Rydjøkul.
Da tidenden nådde Island sommeren etter om Ares skjebne og all den ære han hadde vunnet på sine reiser utenlands, og om hvordan han hadde mistet livet, begynte hans bror Torvard å dikte et minnekvad om ham, for han mente at den beste trøst ved brorens død var å berette om hans ærefulle liv i vers som kunne bli spredt vidt og bredt.
5. Nå skal vi ta opp tråden igjen, da Gudmund ble født på Grjota, som vi har fortalt før, og dette var det samme året som kong Inge falt og Sturlas gård i Hvam brant ned. På denne tiden satt Bjørn som biskop på Holar og Klæng som biskop i Skålholt. Erkebiskop Øystein var blitt vigslet året før. Dette skjedde 1154 år etter Kristi fødsel, i følge Beda prest[4].
Sommeren etter dro biskop Bjørn nord til Tverå for å vigsle sin broder abbed Bjørn der, og på denne reisen konfirmerte han Gudmund på Mødruvellir. Dette fant sted om våren, etter påske. Senere på sommeren la biskop Bjørn i vei Alltinget, men han ble syk underveis og klarte ikke å komme så langt. Han kalte til seg sine frender og venner og satte dem inn i de mest nødvendige saker, og med dette viste han at han visste - og at hans forutanelser var oppfylt - at han måtte forberede seg på døden. Han testamenterte hundre hundreder fra bispesetet til Munkatverå kloster, og dette tydet på to ting, både at han følte at han hadde vært for motvillig til å gi gaver til klosteret fra bispegodset, og at han anså det som det sikreste middel til å styrke den kristne tro var ved å støtte klostrene. Han påla presten Brand Sæmundsson plikt til å kreve denne betalingen fra den som måtte bli hans etterfølger som biskop. Det lå et stort fremsyn i dette, for han hadde dermed sikret at hans etterfølger på bispesetet var forpliktet til å betale pengene. Deretter dro biskop Bjørn hjem til Holar, hvor han lå syk hele sommeren og døde om høsten, på festdagen for jomfrufesten i Köln[5].
Om våren tilbød Torgeir Hallson å ta sin sønnesønn Gudmund hjem til sin gård og fostre ham. Gudmund var i sitt andre år da biskop Bjørn døde. Om sommeren det tredje året ble Brand Sæmundsson valgt til biskop i Holar og reiste til Norge for å bli vigslet.
6. I Gudmunds syvende år ble meldingen om Ares død brakt til Island, og siden han ikke var arving til farens eiendom, mente hans slektninger at den beste måten å sørge for hans fremtidige behov ville være å sette ham til boken. Onkelen Ingemund tok ansvar for Gudmunds utdanning og oppdragelse, og de første erstatningene han fikk for tapet av faren var pisk for å få ham til å lære. Han var ekstremt sta, og det var allerede tydelig at han ville ta etter sine forfedre i oppførsel og utholdenhet, siden han ville ha alle ting på sin egen måte, hvis han kunne, hvem han enn hadde med å gjøre. Av denne grunn var hans formynder Ingemund streng og holdt en fast hånd over ham.
Den vinteren ble kalt "den merkelige vinteren", for det hendte mange underlige ting. To soler ble sett samtidig. I Skagafjord ble alver eller andre mystiske vesener sett ridende i et stort følge; Ån Bjørnsson så dem. På Hegranes hendte det at en søye rømte fra båsen og presset opp døren, og sprang bort til en seng hvor en kvinne lå med sitt barn. Søya kastet seg over barnet og bet det i hjel, og løp sin vei. Barnet ble liggende dødt igjen mens søya gikk tilbake til båsen.
Året etter besluttet Torgeir fra Hvassafell seg for å tre inn i klosteret på Tverå, og hans sønn Torvard tok over gården sammen med broren Ingemund. Samme år brente kirken på Lauvås ned til grunnen. Gudmund var da åtte år gammel. Ingemund og fosterbarnet Gudmund reiste nord til Hals for å besøke Brand Tjorvesson, og de ble værende hos ham det året; men Torvard dro til Ljosavatn. Gudmund var nå ni år gammel. På den tiden delte Ingemund gården med Brand, som var svogeren hans.
Da Gudmund var ti år gammel, flyttet hans fosterfar Ingemund til Vaglar, mens Torvald bodde på Hals. Ettersom brødrene Ingemund og Torvard var nære naboer, var Torvards sønn Ogmund og Gudmund lekekamerater, og mange andre barn kom også og var med i leken deres. Men det endte alltid med det samme, uansett hvilken lek de lekte, at de ga Gudmund en mitra, en bispestav, messehagel, kirke og alter, mens Ogmund ble gitt øks, skjold og våpen, for å vise at han var ment til å bli en kriger. Denne leken gikk så desto mye mer i oppfyllelse da det senere viste seg at dette var de livsbaner som var bestemt for de to.
Dette året ble nesten åtti mennesker borte i snøskred, og av den grunn ble den kalt "den grusomme vinteren".
7. I dette året[6] ble erkebiskop den hellige Thomas myrdet i England, og Torgeir Hallson døde. Våren etter flyttet Ingemund og hans husstand til Mødruvellir, hvor han leide jorden for ti hundreder. Ingemund giftet seg det året; hans hustru het Sigrid Tumesdatter.
Da Gudmund var tolv år gammel oppga Ingemund gården og flyttet for å bo hos sin svigerfar Tume på Ås i Skagefjord, og tok med sin hustru Sigrid; ekteskapet deres kunne knapt kalles lykkelig. Gudmund dro for å bo hos sin onkel Torvald i Hals. Om høsten reiste Ingemund fra Hals, fordi han og Sigrid ikke lenger kom overens. Mange gjeve menn ba ham komme og bo hos dem, og han dro for å besøke Hall Rafnsson på Grenjadarstad, hvor nevøen Gudmund også kom i fasten det året. Denne vinteren ble kalt "den gode vinteren".
Medregnet vinteren ble Ingemund og hans fostersønn boende på Grenjadarstad i fire år. I løpet av denne tiden ble Gudmund ordinert av biskop Brand, fikk tonsuren da han var tolv år og ble dermed en akolytt[7], og ble ordinert til subdiakon[8] da han var tretten og diakon[9] da han var fjorten.
8. Da Gudmund var sytten år gammel, ble den hellige Torlak vigslet til biskop og kom tilbake til Island.
Dette året[10] forlot Ingemund prest Grenjadarstad og dro for å bo hos Torarin Skinnfakse på Stad i Kaldakinn, hvor han bodde i to år, mens Gudmund flyttet for å bo hos Olav Torsteinsson på Saurbæ i Eyjafjord; her holdt han til i de to årene hans fosterfar bodde på Stad. I det første av disse årene fikk Gudmund Krøllhode et syn fra Gud og jomfru St. Agnes[11], og sommeren etter ble festdagene for St. Ambosius, St. Cecilie og St. Agnes vedtatt ved lov på grunn av synet han hadde hatt, og to pinsedager ble opphevet. I det samme året døde Hallbera Einarsdatter, og Gudny Torvardsdatter ble gift med Torgeir, biskop Brands sønn. Bryllupsfesten ble holdt på Hals, og det var fem hundre gjester.
Om våren, da Gudmund var nitten, ga Ingemund opp gårdsdriften og byttet sin eiendom inn i vadmel, og gjorde alt i stand til å fare utenlands med sin fostersønn Gudmund. De la ut fra Gåsar med Hallstein Pukkelrygg, og seilte til sjøs om kvelden på mikkelsmesse, som var en lørdag. Vinden førte dem nord for Grupar, utenfor Melrakkasletta; men så fikk de en sterk motvind, så de lot skipet drive og ble kastet frem og tilbake på sjøen en lang stund inntil de hadde drevet vest for Hornstrandir.
Lørdag kveld, da de satt og åt kveldsmat, ropte Åsmund, en nordmann, på dem; han åpnet en flik av teltet og sa: "Hei, ned med teltduker og presenninger! Kom dere opp, menn, og gjør det kvikt! Det er brenninger forut! Dytt vekk bordet og glem kveldsmaten!"
Alle mann sprang opp og hjalp til med å ta ned teltduker og presenninger.
Håvard styrmann ropte og spurte hvor presten på skipet var.
"Du trenger ikke se langt etter ham," sa Ingemund, "hva vil du ha ham til? "
"Vi ønsker å komme med våre bekjennelser."
Ingemund svarte: "Det er ikke bedre om du bekjenner dine synder nå enn det ville vært i fjor høst, da jeg ba deg hver søndag om å gjøre det, av kjærlighet til Gud, men da ville du ikke høre; det er ingen vits i å bekjenne dine synder for Gud nå, for havet er like nær meg som det er deg. Vær nå modig og frykt ikke for noe."
De svarte: "Da, prest, må du love å gå med oss på en pilegrimsreise til Rom, eller avlegge et annet stort løfte, for ingenting mindre kan hjelpe oss nå."
"På ingen måte," sa Ingemund. "Jeg vil avlegge et løfte hvis jeg er den som bestemmer hvilket løfte det skal være. Ellers vil jeg på vegne av de andre islendingene ombord kreve at du ikke avkrever løfter av meg eller andre. For jeg vil ikke underkaste meg deg nå, like lite som du ville underordne deg meg i fjor høst."
"Hvilke løfter vil du at vi skal ta, prest?" spurte de.
Ingemund svarte: ”Jeg vil at du skal love av den allmektige Gud og det hellige kors, ved den salige jomfru Maria og alle de hellige, å gi tiende av alt som kommer trygt i land, til kirkene eller til de fattige, slik biskopen bestemmer."
"Da overlater vi det i dine hender, prest, for vi kan ikke klare oss uten din veiledning." Så samlet alle mennene ombord på skipet seg for å bekrefte dette løftet.
Men nå var de på full fart på vei mot brenningene, og de kranglet mye om hva de skulle gjøre; alle ville ha det på sin egen måte. Noen ville heise seil og prøve å styre unna. Da snakket Håvard styrmann med Ingemund prest og spurte ham om han kjente det høyeste navnet på Gud.
Ingemund svarte: "Jeg vet noe om Guds navn, og jeg tror det apostelen Paulus sier: Det er ikke noe høyere navn for Gud og ikke noe mer hellig enn navnet Jesus, men jeg vet ikke hvilket navn du kaller høyest."
"Jeg kaller ikke det det høyeste navn, og jeg kaller ikke slike mennesker prester som er uvitende om Guds høyeste navn." Så ropte han på den andre skipperen Hallstein og spurte: "Kjenner du navnet?"
"Gud vet," sa en. "Jeg husker det ikke i farten, så mye jeg enn skulle ha visst det, men Tord Kråka vet det sikkert."
Så spurte Håvard om Tord visste navnet. "Dessverre, kamerat," svarte Tord, "men det har blitt borte fra minnet, men jeg kan heldigvis fortelle navnet på den mannen som kjenner det. Det er Torbjørn Humle."
"Godt, så si oss navnet da, Torbjørn Humle, om du kan det."
"Gud skal vite at jeg ønsker at jeg visste det, men jeg vise dere mannen som jeg tror vet det, og det er Einar Nebb."
De spurte ham, men han svarte bare det samme[12].
De hadde knapt rukket å løfte seilet mindre enn seks fot over lasten før tunge brottsjøer skyllet inn over skansekledningen, både for og akter, og brøt over det. Noen klamret seg til hvert sitt tau. Ingemund tok tak i en båtkrok og forsøkte å trekke ned seilet, mens nevøen Gudmund hadde sin plass i skipsbåten og måtte prøve å løsne den mens han sto mellom båten og seilet. Men akkurat i det øyeblikket kom det enda en tung sjø, så stor at den slo over hele skipet. Den feide bort mastens skovl og begge lybordene, og over bord gikk både seilet og hver minste del av lasten som ikke var godt nok festet, bortsett fra mennene. Skipet fikk store skader, og det samme gjorde skipsbåten. De hadde kommet seg unna brenningene da en tredje sjø traff dem, og denne var ikke like tung som de andre. Nå skyndte mennene seg å bringe skipet i orden, både for og akter, og seilet ble heist. Så gikk de i land og begynte å diskutere hvor de var. Noen trodde de hadde nådd Malmøy, men Torarin den stolte, en islending, sa at de ikke hadde drevet veldig fort, i så fall. Da sa Mår, sønn til Eyjolf, at han kunne fortelle at de var kommet vestover til Skjalda-Bjarnarvik på Hornstrandir, siden han hadde vært der tidligere om sommeren. Så sa de at han skulle lose dem til havn, og de satte kursen nordover til Taralåtsfjorden, for der var det en trygg havn.
De tok et oversyn over skipet for å se hvor store skader som var gjort, og Ingemund gikk bort til sin fostersønn Gudmund; den tunge sjøen hadde slått ham overende i skipsbåten, og den høyre foten dinglet langs siden, etter at den hadde hektet seg fast i seilet. Ingemund spurte hvorfor han ikke reiste seg opp, men han svarte at det lå som en tung vekt over foten og at det var helt umulig. Så løftet de bort seilet fra ham, men selv da kunne han ikke rikke seg, og da Ingemund ville vite hvorfor svarte han at foten var så tung at han ikke klarte å røre den.
"Kanskje den er brukket?" sa Ingemund.
"Jeg vet ikke," sa han. "Jeg føler ingenting."
Så undersøkte de foten hans; den var knust som et skjørt skjell da den traff siden av båten, og tærne var vridd rundt til der hælen skulle være. De la ham flatt ned i båten og dekket ham til.
Da oppdaget Ingemund at bokskrinet hans manglet, for det var skylt over bord. Dette var et hardt slag for ham, for med bøkene sine hadde han mistet sitt hjertes glede og brutalt frarøvet det han elsket aller best. Likevel takket han Gud i sin nød og tenkte at drømmen han hadde drømt natten før ikke hadde hadde brukt lang tid før den gikk i oppfyllelse. Han hadde drømt at han kom til erkebiskop Øystein, og erkebiskopen ønsket ham hjertelig velkommen: "Og likevel tror jeg at reisen din ikke vil gå fort," sa han, "og mitt sinn er urolig over det." Ingemunds fostersønn Gudmund hadde tolket drømmen og sagt at den betydde at en stor ulykke ville ramme dem.
Samme dag, før de hadde hadde kommet til brenningene, hadde Magnus Amundsson begynt å spørre om hvor disse brenningene, kjent som Tufu-brenningene, var, og mannskapet hadde svart at de lå utenfor Strandir. "Jeg har hatt en drøm," sa Magnus, "om at vi skulle komme til å seile nær dem." Og han hadde ikke før sagt det, før de fikk øye på brenningene.
Nå ble skipet drevet nord for Reykjafell, men så kom de ikke lenger, og de revet seil og kastet anker. Etter en tid fikk ankerne feste, og de ble liggende der for natten. Neste morgen gikk mennene i land på planker av skipstømmer; de hugget av masten og ankerkabelen på relingen, og skipet drev mot land. Så diskuterte de hva som skulle gjøres med Gudmund, og en mann som het Berse tok til orde. Han fikk tilnavnet "lik-kjøtt", fordi et av kinnene hans var kullsvart. Han sa: "Hvorfor må vi ta med oss en mann med brukket ben, når vi kanskje ikke engang kan redde våre egne liv? Hvorfor kaster vi ham ikke over bord?"
Torarin Roste svarte: Måtte en forbannelse hvile over deg og dine ord! Det riktige ville være å kaste deg over bord i stedet. Men vi kan tenke oss en annen plan for Gudmund." Deretter hoppet han over bord med Einar Nebb, og på dette tidspunktet hadde skipet drevet så langt at landsiden sto på grunn. Mannskapet senket Gudmund over skutesiden i en slynge av vadmål ned til Torarin og Einar. Hver av dem grep ham i det ene låret, og han hadde armene rundt begge halsen på dem begge. Noen av mannskapet gikk bak dem for å skjerme dem fra brenningene, og de kom seg trygt inn til land, og ble drevet tilbake ettersom brenningene trakk seg tilbake, men gikk litt framover da brenningene stormet inn. Dermed klarte de å få ham på land. Så krenget skipet bort fra land, og alt på det ble ført til havs; selve skipet brøt sammen og bare en liten del av lasten drev i land.
På stedet der de kom i land bodde det en mann som het Snorre Arngeirsson, som var en dyktig lege. Han tok vare på Gudmund og førte ham hjem til huset sitt, og selv om han var svært fattig, ga han Gudmund den beste behandling han kunne, for han var en snill mann. Mange kom dit fra distriktene rundt omkring, og ville hjelpe dem og berge varene deres. Så ba Ingemund prest høytidelig om at bokskrinet hans og bøkene skulle bli skylt i land, og fem netter senere kom meldingen om at kisten hans var skyllet i land på Drangar, uskadd og uten at noe av innholdet manglet; den ble holdt sammen av én enkelt haspe, for de andre hadde knekket. De få andre kistene som ble skylt i land var knust istykker og innholdet borte. Ingemund dro til Drange for å tørke bøkene sine, og ble der til St. Martinsmesse, så dro han tilbake for å se hvordan det sto til med fostersønnen og om han kunne trø på foten, og nå hadde den satt seg.
9. Etter dette dro Ingemund sør til Breidabolstad i Steingrimsfjord. I de dager bodde Jon Brandsson der, han var gift med Steinunn Sturladatter; hennes mor var Ingemunds søster Ingeborg Torgeirsdatter. Jon og Steinunn tok imot ham med åpne armer, og han ble der den vinteren.
To uker før påske brøt Gudmund opp nordfra, med beinbiter stikkende ut av foten, og i denne tilstanden red han sørover til han nådde frem til Breidabolstad in passione domini[13]. Hans formynder Ingemund var veldig glad for å se ham. Han ble der til slutten av påskeuken, men foten hans kunne ikke lenger stå som den var, for benet som stakk ut kunne ikke fjernes, og kjøttet ville heller ikke gro over det. Så reiste han til Reykjaholar på Reykjanes for å oppsøke presten Helge Skjeljungsson, som var en utmerket lege og en mann av stor anseelse. Han var gift med Torgerd; hennes far var Halldor Toroddsson den slappe, og hennes mor var Gudrun, datter av Torgils, sønn av Odd. Helge tok Gudmund inn i huset sitt, og han ble der til behandling til faredagene[14] var over. Rett etter ankomsten eltet og knadde Helge foten hardt, og to menn måtte trekke i beinstykket med tang før de fikk det vekk, men etter det grodde foten og ble fullstendig leget, og Gudmund var helt frisk rett før faredagene, og da de var over kom han tilbake til Breidarbolstad.
Den vinteren Gudmund hadde tilbrakt på Strandir ble kalt "den syke vinteren", for denne vinteren døde mange menn hvis død var et stort tap.
Gudmund var nå tyve år gammel.
10. Neste sommer reiste han, Jon Brandsson, for å delta på en festdag på Tingøre oppe i nord. Gudmund var med ham, for hans fosterfar Ingemund ønsket at han skulle bo hos Torvard på Hals, hvor han tilbrakte vinteren. Men da våren kom var Gudmund ivrig etter å dra tilbake til sin fosterfar vestpå, så dermed forlot han Hals og reiste med Torvard til Alltinget. Denne sommeren ble kalt "den gressløse sommeren". Gudmund var en og tyve år da han dro på Alltinget, og da det var over dro han tilbake med Jon Brandsson vest til Breidabolstad i Steingrimsfjord.
Samme sommer foretok biskop St. Torlak sin første visitasreise til Vestfjordene. Da han kom til Steingrimsfjord tok han losji på Kalfanes, for kirken der var nylig bygget og ennå ikke vigslet. Mange stormenn kom dit for denne anledningen, blant dem abbed Ogmund og Orm Eyjolsson prest, som var i biskopens tjeneste; Torstein Tumesson, som senere ble abbed, og Torfinn Torgeirsson var også der, og det var også Brand Bergtorsson med sin sønn Jon, og Ingemund prest med sin fostersønn Gudmund.
Gudmund fant det mer underholdende å snakke med biskopens klerker enn å gå til messe eller til vigslingen av kirken. Da gikk Ingemund for å hente fostersønnen og sa til ham: "Gå til messe og på vigslingsseremonien og følg nøye med, for ingen vet hvem som senere skal overta biskopembetet, men etter min mening blir det en mann som kan ta eksempel og lære av en langt klokere mann enn den hvis plikt det nå er å utføre embetet her." Dette var en todelt profeti, for begge de tingene som var antydet i hans ord, ble etterpå oppfylt, da biskop Torlak sannelig var en helgen og Gudmund selv etterpå skulle utføre det samme embetet.
Neste høst dro Ingemund til et skip som lå ved Hvitå for å kjøpe varer som han kunne selge med fortjeneste, for han forberedte seg alltid på å reise til Norge når han mente at det var en god anledning til det. Han og hans fostersønn tok avskjed i Dalir, og Sturla og Gudmund red nordover, for Ingemund ønsket at han skulle bli med dit. Men Gudmund orket ikke å være der i mer enn to uker før han dro rett tilbake i vest inntil han nådde frem til Breidabolstad, og ble værende der om vinteren.
11. Etter Sturlas død reiste Gudmund så langt som til Tingøre, hvor Torgrim heimemann, hans venn og fosterbror, bodde. Han innbød Gudmund til å bli med ham vestover til hestekamp på Vatnsende i Vesterhop. "Jeg vet ikke hvor bra det vil bli," svarte Gudmund, "for der er det menn jeg nærer liten kjærlighet til; Odd, mannen jeg har lyst i bann, og de som gir ham ly. Det vil bli en påkjenning å møte dem. Men ikke desto mindre blir jeg med, om du vil, og Gud vil ta vare på meg."
Dermed la de i vei til samlingen. Dit hadde Jon Hunrodsson kommet med en stor flokk råbarkede landstrykere, og også Toll-Odd, den bannlyste. Tord Ivarsson var også der med sine følgesmenn, og Bjarne Hallsson med mange menn fra Midtfjord.
Hunrod, som var sønn av Jons søster, og Toll-Odd røk opp i en heftig krangel; Hunrod hugget til Odd og såret ham i armen. Jon ble rasende over dette og prøvde å angripe sin egen nevø Hunrod. Det hadde samlet seg en stor folkemengde nå, og da Hunrød slo til Odd for andre gang, fikk Jons sønn Eyjolf slaget, og han døde straks. Jon skadet Torodd, som var en av mennene til Tord Ivarsson, og mange andre ble såret der. Resultatet av dette møtet var at da Gudmund forlot Alltinget, hadde Gud tatt en så bitter hevn på hans fiender at Jon hadde mistet sønnen sin på grunn av Odd, og Odd selv ble alvorlig såret. Odd var ansvarlig for hele det katastrofale utfallet , men Gud holdt vakt over Gudmund slik at han hverken med ord eller handling hadde bidratt til ufreden. Etter dette dro Gudmund til Stad for å bo hos Torgeir, sønn av biskop Brand, og ble hos ham den vinteren i så høy gunst at han siden sa at ingen utenom hans egen ætt hadde behandlet ham så vennlig som Torgeir.
Våren etter anla Tord Ivarsson sak mot Jon Hunrodsson angående den skade han var blitt påført, og Jon ble lyst fredløs samme vår. I sin sak fikk Tord støtte av biskop Brand og hans sønn Torgeir, og av deres slektninger og venner, og om sommeren dro de nordfra i en stor flokk for å holde rettssaken; dom i saken ble tillagt biskop Brand og hans sønn. Men Torgeir sa til biskopen at han mente det ville være til hinder for freden om ikke Gudmunds sak om Odds bannlysning og det fristedet som var blitt gitt ham der, ble tatt opp og forfulgt. Torgeir støttet Gudmund så iherdig i søksmålet hans at det ikke var annen mulighet enn forlik, og saken ble avgjort slik etter biskop Brands og Torgeirs dom.
Gudmund var nå tre og tyve år gammel.
12. Om sommeren var Gudmund til stede på Alltinget, og derfra dro han sørover til Nes for å besøke Magnus Amundsson og Torfinn, som siden ble abbed. Han deltok i gilder der, i følge med presten Gelli Hoskuldsson, og var derfor ikke til stede på forsoninsgmøtet på Åsgeirså. Men da hans besøk i sør var over, dro han nordover for å bo hos Torgeir på Stad, og ble der det året, det samme gjorde hans formynder Ingemund.
Om våren ga Torgeir fra seg gården sin da han skulle seile til Norge. Han ble med på et skip i Eyjafjord som tilhørte Ogmund Flyndrehode , som var far til Helge som siden ble biskop på Grønland. Torgeir var i følge med Toralf Snorresson prest , Torstein, Torkel Eiriksson og mange andre islendinger. Samme sommer seilte abbed Karl, Ingemund prest og hans nevø Ogmund Torvardsson sammen med mange andre islendinger til Norge på et annet skip. Torgeirs gård på Stad ble da overtatt av en mann som het Hesthovde Gunnarsson; hans mor var Gudrun Sæmundsdatter, biskop Brands søster.
Gudmund var nå fire og tyve år gammel.
13. Om våren dette året, i fastetiden, fire netter etter festen for St. Gregorius, ble Gudmund ordinert til prest av biskop Brand. Hans fosterfar Ingemund ga ham alle sine beste og mest lærde bøker da de skiltes, og et sett med messeklær. Først nå forlot han sin fosterfar for å stå på egne ben og leve et liv i lærdom og kyskhet. Så dro de to mennene som han elsket mest av alle sin vei, Ingemund og Torgeir, skjønt lite visste noen av dem at atskillelsen skulle bli så lang som den viste seg å bli.
De to skipene deres seilte ut fra Eyjafjord og kom til Norge i nord, og både Ingemund og Torgeir ble værende i Trondheim den vinteren. Torgeir, biskop Brands sønn, var erkebiskop Øysteins gjest for vinteren. Ingemund hadde sitt losji i byen, og kapellet som var vigslet St. Johannes i Kristkirken ble stilt til deres disposisjon; de holdt sine messer der, men tilbrakte alle festdager til jul og påske sammen med erkebiskopen, som sto høyest i aktelse av alle.
Om våren, etter påske, seilte Torgeir og alle hans følgesvenner tilbake til Island, mens Ingemund ble værende i Norge og holdt messer i Mariakirken ved Stad, hvor han var to vintre. Det var et bevis for hvor høyt erkebiskopen satte hans lærdom at han ønsket at Ingemund skulle utnevnes til biskop på Grønland da biskop Jon dem første, kjent som Knutm, døde på Grønland. Det tjente Ingemund til ære at han svarte nei.
Den første vinteren da Ingemund bodde i Norge var Gudmund sogneprest på Hov, hvor han bodde hos sin onkel Grim. Han var nå fem og tyve år gammel.
14. Om sommeren ble Torgeir, biskopens sønn, syk da de befant seg til sjøs, og han lå i køyen inntil de fant havn i Øyre. Så snart han kom i land falt han om, og døde to netter etter Mariamesse førre[15]. Hans venner og slektninger bestemte seg for å bringe legemet hans nord til Holar, og biskop Brand hørte ikke nytt om sin sønns død før de nådde frem til Holar med legemet hans. Torgeir var elsket av mange, og hans død gjorde et dypt inntrykk på hans venner og slektninger, men hans far mest av alle. Gudmund vitnet senere om at han aldri hadde mistet noen som var ham mer dyrebar; han sørget så dypt at man nesten kan si at han var en helt forandret mann på mange måter.
Gudmund ble på Hov det året. Han ble så ivrig i bønn og gudstjeneste, i disiplin og i nestekjærlighet, at noen mente hans iver var litt i meste laget, og noen mente at han ikke var i stand til å tåle livets påkjenninger slik han sørget over Torgeirs død. Han mottok også unge klerker til undervisning, og hadde for vane å skrive hver dag mellom gudstjenestene. I tillegg til dette tilbrakte han en stor del av natten i kirken, både på begynnelsen og slutten av natten. Han var flittig med å avgi syndsbekjennelse når han kunne komme i kontakt med andre prester, men hvis dette hendte sjeldnere enn han ønsket, fulgte han sin faste vane med å skrive ned hver ugjerning han begikk, og sendte disse opptegnelsene til biskop Brand i hemmelighet. Uansett hvilke menn han besøkte, undersøkte han bøkene deres og studerte dem nøye, og hentet fra bøkene til hver enkelt informasjon som var ny for ham. Alle var imponert over hans tro, spesielt alle de som var klokeste. Han innførte mange religiøse skikker som ingen kjente til å ha sett på Island før.
Men det var først på et senere tidspunkt at man så den største forandringen i Gudmunds vesen. Det var den vinteren da han lå med et beinbrudd på Strandir, for da var tankene hans urolige både dag og natt til inntil han kom tilbake til sin verge. Fra den tiden så man hvert år ytterligere forbedringer i hans væremåte og innsikt, slik at han i oppførsel virket nesten som en annen mann enn det han hadde tegnet til å bli i ungdommen. Dessuten var mange tegn allerede åpenbare da han velsignet kilder og drev ut onde ånder, og man la dyp betydning i dette. Det styrket hans egen og hans venners og slektningers tro, og var et tegn på at Gud fant glede i hans opptreden. Folket viste sin mening om ham ved å gi ham tilnavnet "Gudmund den gode".
Men det skjedde også her, som det gjør overalt, at alle ikke var like fornøyde selv om de hadde all grunn til å være det. Noen takket Gud, for i nøden fikk de av Gudmund både åndelig og legemlig trøst, men andre var misunnelige fordi de gjorde mindre godt enn ham, selv om de sto høyere i rang. Det var enda større forskjell mellom disse mennene og Gudmund i de savn de var villige til å lide for sin tros skyld, i bot eller for Guds kjærlighet. De fikk hele tiden beviser for hvor forskjellig deres oppførsel var fra hans, for hver vår hendte det at alle de tiender og underhold han hadde fått var brukt opp; han hadde brukt alt på mat og klær for de fattige og for sine frender, og det var syv fattige som han forsørget fast. De som bar nag til ham, søkte nå både å legge vanskeligheter i veien for ham og gjøre ham mindre i stand til å ivareta andres behov. Hans prestegjeld ble endret, og han ble utnevnt til de sognene som var de fattigste. Så gjorde biskop Brand krav på bøkene og klærne hans, idet han sa at bispesetet på Holar var rettmessig arving til Ingemund prests eiendeler. Men ingenting av dette lyktes i å forpurre hans nestekjærlighet eller hans nøysomme liv, og det kunne sees at Gud ga ham støtte, for ved hjelp av verdige og gudfryktige menn hendte det alltid noe som gjorde at han kunne fortsette med det han hadde begynt på.
I dette året fant mange bemerkelsesverdige hendelser sted. Jerusalem ble erobret av saracenerne, og som følge av at alle de kristne som hadde bodd der enten måtte flykte eller ble drept, ble kristendommen fullstendig utryddet der. Solen ble formørket midt på dagen, slik at mange enfoldige menn trodde at verdens undergang måtte ha kommet. Den vinteren ble kalt "dødens vinter", og den ble fulgt av en alvorlig mangel på gress og hungersnød om sommeren, og ingen skip kom til Island fra Norge.
Gudmund var nå seks og tyve år gammel.
15. Våren etter flyttet Gudmund til Miklabæ, hvor han bodde to vintre som gjest hos Audbjørn; her fortsatte han sitt levesett som beskrevet ovenfor. Det første året han bodde på Miklabæ døde erkebiskop Øystein, etter at han hadde vigslet Jon, Sverres fostersønn, til biskop av Grønland[16]. Dette året falt Jon Kuvlung[17]. Gudmund var nå syv og tyve år gammel. Det andre året han bodde på Miklabæ døde kong Henrik av England, og om våren druknet abbed Ogmund, og abbed Karl utåndet.
16. i denne tiden bodde Ingemund prest i Norge med en kvinne som het Brynhild. Overalt hvor han kom, satte alle de klokeste menn og alle stormenn stor pris på hans fremtreden, jo mer de ble kjent med ham, og han nøt også stor respekt hos Jon Kuvlung og alle medlemmer av hoffet. Det var også heldig at Ogmund, av Torvards jord[18], da var ved hoffet og var meget aktet. Han tok imot sin onkel Ingemund med åpne armer, og tilbød ham all den hjelp han kunne.
Våren før hadde Ingemund seilt på en handelsekspedisjon til England, og da han kom tilbake om høsten, hadde han dratt til Bjørgvin. Men da han og hans følgesvenner brakte tilbake sin verdifulle last med vin, honning, hvete og mange andre ting fra England, ønsket kongens hirdmenn å legge hånd på lasten for å rane dem. Da gikk brorsønnen til Ingemund, Ogmund, frem for kongen og sa til ham: "Jeg er sikker på at dersom kong Inge hadde levd, så ville han tatt min far Torvard i nåde og forsvart ham dersom han hadde underkastet seg som hans undersått, og kong Magnus ville ha gjort det samme for Ares skyld. Det er vårt håp, herre, at I for deres og vår skyld vil sørge for at Ingemunds eiendom er fredet.
Kongen svarte: "Vel talt, Ogmund, og slik skal det være at hver penning av hans eiendom skal respekteres. Bring det videre til din frende, så vil han bli tatt godt imot her."
Etter dette gikk Ogmund til skipet og kunngjorde for hirdmennene hva kongen hadde sagt. Så gikk hirdmennene opp til noen store vinfat som tilhørte kjøpmennene og spurte hvem som eide dem; Ingemund gjorde krav på fire eller fem av dem, og det samme med de andre tingene de spurte om, inntil de begynte å mistenke at han neppe kunne være eier av så mye som han sa. "Vi skjønner at du er en svindler," sa de, "ettersom du gjør krav på varer som er andres eiendom, dessuten har vi ikke i sinne å miste alt." Så tok de et fat, og de tok også seksten alen brunt tøy som var Ingemunds eiendom. Men han ville ikke si noe, for han foretrakk å miste tøyet sitt fremfor å yppe til strid, selv om det var svært verdifullt.
Etter dette fant Ingemund herberge og ble i Bjørgvin den vinteren. I løpet av vinteren kjente han tilfeldigvis igjen i hirdmennenes tunikaer det samme tøyet som han var blitt frastjålet om høsten. Tunikaene de hadde på seg var i to farger, halvt rødt og halvt brunt. Ingemund ba imidlertid folk om å la saken bero, "for", sa han, "jeg vil ikke skape splid"; han forsikret dem om at rikdommen hans ville vare hele livet.
17. Det var en mann som het Bjørn med tilnavnet Plankenese. Han var anfører for kongens gjester[19], og hadde ledet an da hirdmennene plyndret Ingemund prest. Så hendte det en dag at Ogmund fikk øye på noen menn som hadde på seg tunikaer som laget av Ingemunds tøy. Han fortalte dette til vennene Bård den dorske, Fråtse-Peter og Eindride, og sa til dem: "Nei, dette går ikke bra. Jeg har nettopp sett Bjørn Plankenese og flokken hans sprade rundt i tofargede tunikaer, halvt brune og halvt røde, laget av finvevd stoff, og jeg kjenner igjen materialet deres som det som ble stjålet fra min onkel Ingemund i høst."
Eindride sa: "Hvorfor gjør du ingenting med det, og heller gjør krav på det?"
Ogmund svarte: "Ingemund vil la saken ligge, for han vil ikke at saken skal volde oss problemer."
Eindride sa til ham: "Det er aldri godt å la slike forbrytere få ha overtaket på oss, og herse over oss og våre venner på denne måten. Selvfølgelig må vi ta saken opp, selv om Ingemund ikke bryr seg."
De sprang straks opp og gikk ut og tok øksene i hendene, og Ogmund fulgte med dem. De gikk opp til hallen hvor Bjørn Plankenese satt og drakk med karene sine, nesten førti mann i alt, og de var bare fire. Eindride ville angripe dem der og da, men Peter sa at det ikke ville holde, for det var førti mot de fire; det ville være bedre å vente til de kom ut. Og da hendte det rent tilfeldig at da fire menn forlot drikkesalen, var det nettopp de de ville ha valgt, for det var de som gikk kledd i tunikaene, og Bjørn selv var blant dem. Eindride ga Bjørn hans dødsstøt, mens Bård, Peter og Ogmund drepte de tre andre, som ikke gjorde motstand. Så lød trompetene til kongens gjester, og nesten fire hundre mann samlet seg. Tidenden ble brakt til kongen, hvorpå hirdmennene blåste i trompetene sine. Hver enkelt fortalte sin egen historie til kongen, men Bård og Peter var nære slektninger av erkebiskop Øystein, og kongen følte at de var så mye med i saken at han avskjediget fra sin tjeneste alle som hadde deltatt plyndringen av Bjørn. Ogmunds folk fikk klærne tilbake i sin varetekt, saken ble henlagt og forble ubestridt.
Da våren kom fikk Ingemund skipsleilighet med et skip som het Stangarfolen, og gjorde seg reiseklar til å dra fra Bjørgvin til Island. Bergtor Tordsson, sønn av Tord Ivarsson, var ombord, sammen med mange andre islendinger og nordmenn, alle gode menn. Men skipet ble drevet inn på den øde kysten av Grønland, og reisen endte med at alle omkom. Deres skjebne ble kjent fordi skipet deres ble funnet der atten år senere, og restene av syv menn ble oppdaget i en hule. En av disse mennene var presten Ingemund; hans kropp var like hel og uten spor av forråtnelse, og det samme var hans klær. Ved siden av ham lå skjelettene til seks menn, sammen med vokstavler og runer som fortalte historien om deres skjebne. Alle mente det var et klart tegn på hvor velbehagelig hans oppførsel hadde vært for Gud at Ingemunds kropp skulle ha ligget hel og ufordervet så lenge uten å være gravlagt.
Gudmund var nå åtte opg tyve år gammel.
18. Mens Gudmund bodde på Miklabæ pleide han å holde messer på en gård som het Mårbøle, og her holdt han en gang messe på en viss festdag. En klok og forstandig kvinne som het Hallfrid Ofeigsdatter, som bodde der, var til stede under Gudmunds messe og fulgte oppmerksomt med, som hun alltid gjorde. Da han hadde lest fra evangeliet og snudde seg for å si frem Dominus vobiscum, så hun en flamme springe ut av munnen hans og opp i luften, mye klarere enn noen annen flamme hun hadde sett tidligere. Hun følte seg ganske overbevist om, som alle andre hun fortalte det til, at det var ilden av Den hellige ånd som hun alene hadde sett.
Etter dette forlot Gudmund Miklabæ og dro til Vidvik, hvor han bodde om vinteren hos Måfe Finnsson. Det hendte en dag under vinteroppholdet på gården at han satt i bønn inne i kirken da bonden kom inn. Og da Måfe gikk inn så han en liten fugl fly opp i luften fra Gudmunds skulder, før den forsvant ut av syne. Han kunne ikke si hva slags fugl dette var, for han var lite vant til å se Den hellige ånd. Så glad ble Måfe over denne underlige hendelsen at han etter dette mente at Gudmunds vesen var av på et høyere trinn enn andres, og behandlet ham derfor med mye større respekt enn før.
Gudmund var nå ni og tyve år gammel
19. Neste vår sendte en kvinne ved navn Arntrud, fra Vollar i Svarfardal, bud til Gudmund og spurte om han kunne komme og hjelpe henne med noen saker. Arntrud var datter av Forne og i slekt med Gudmund; hun var enke og sønnene hennes var ennå ikke helt voksne. Så dermed reiste Gudmund til Vollar, og da han kom dit overtok han en gård der og bodde der med sitt følge.
Året etter hendte det at en kvinne på Flatøy ble fullstendig gal og måtte bindes. Mange løfter ble avgitt på hennes vegne, men de fikk henne ikke til å bli frisk. Flere prester skvettet vievann på henne og mange midler ble prøvd, men de var til ingen nytte. En natt drømte en kvinne som voktet over henne at Vår Frue, den salige Maria, kom til henne og sa: "Hvorfor er du så maktesløs når du prøver å hjelpe den ravende gale kvinnen som ligger her?"
"Vi tror at vi har prøvd alt som står i vår makt, men hvem er du som du ser ut til å vite hva som bør gjøres?"
"Jeg er Maria, Guds mor, som du har bedt til. Nå skal jeg vise deg en plan som vil være til nytte. Send etter litt vievann velsignet av min venn, Gudmund den gode, for jeg tror hans velsignelse er den beste, og det vil helbrede henne."
Etter det våknet hun og fortalte hva hun hadde sett. De gikk for å hente vannet, og da det ble helt og dynket over henne, ble hun straks helbredet.
En annen underlig hendelse, som skjedde på Vollar, blir også fortalt: Det bodde en gammel kvinne der, som var svært sterk i sin tro. Hun hadde for vane å sitte like ved alteret på kvinnesiden av kirken under messen. Gudmund prest var streng når det gjaldt folks oppførsel, særlig når de befant seg i kirken, og det gjorde ham fortvilet at denne kjerringa satt så nær alteret, men han var vennlig mot barn og gamle, og alle som trengte hans hjelp, og dette gjorde ham elsket av Gud og gode menn. Han nølte derfor med å irettesette henne og sette henne i forlegenhet, for hun elsket ham høyt, som han elsket henne. En dag etter messen vaklet kjerringa bort til døren i koret, for hun ville se Gudmund mens han tok av seg klærne. Gudmund gikk mot den gamle kvinnen, hilste henne hjertelig, og spurte henne hva hun ville, men hun spurte ham hvem han var.
Han svarte: "Dette er Gudmund prest, din venn."
"Da er jeg virkelig heldig," sa hun, "for jeg tror jeg forstår ordentlig nå hva som skjedde, men jeg vet ikke hva som forårsaket det. Jeg ble temmelig døsig under messen da du begynte på teksten, og da syntes jeg at en mann kom bort til meg og sa: ´Løft opp deres hjerter´. Så sprang jeg opp og hørte at du sang sursum corda, og jeg vet ikke hva som skjedde."
"Du trenger ikke å undre deg over det, søster", sa Gudmund. "Gud vekket deg, for han ville ikke at du skulle sove under messen så nær alteret."
I dette året døde mange av sykdom på Island. Gudmund var nå tredve år gammel.
20. Ved en annen anledning hadde Gudmund ridd ned til et skip for å møte noen venner da de kom tilbake til Island. Han ble forsinket, for hvor enn han gikk, pleide folket, både utlendinger og islendinger, nå å spørre ham til råds og be ham om å drive ut onde ånder. Det var sent på kveld natten før St. Matteusmesse[20] da han kom hjem igjen. Ettersom han ikke var kommet tilbake da de ventet ham, sang følgesvennene hans messen alene, låste kirken og la seg. Da Gudmund kom til kirkegården, lurte han på om han skulle forstyrre husstanden og be om nøkkelen, eller om han skulle la være å gå inn i kirken, og det ville han nødig gjøre. Han gikk til kirkedøren og oppdaget at det var ikke nødvendig å lete etter nøkkelen, for kirken sto åpen, og ingen kunne si hvem som hadde låst opp døren, for ingen medlemmer av husstanden hadde gjort det.
Men selv om hendelser som disse er skrevet ned, forekom det også mange andre hendelser som viste hvor høyt Gud verdsatte Gudmunds vesen og religiøse liv. Hvor enn han gikk, begynte han nå å samle alle de hellige relikvier som han kunne klare å få tak i. Han bar dem med seg på alle sine reiser og pleide å holde dem over syke menn, og dette var et tegn på at han hadde større tro på deres hellighet enn på sine egne fortjenester. Men alle mente det var tydelig av disse og mange andre ting at Gud var mer tilfreds med Gudmunds oppførsel enn andres. Historiene vi nettopp har fortalt, og mange andre som dem, ble fortalt over hele Island, og folket begynte å vise dyp hengivenhet til Gudmund i sin tro. Mange innbød ham til sine hjem slik at han kunne velsigne vannet på deres land og høre deres bekjennelser. Biskop Brand og mange andre gode menn valgte Gudmund til sin skriftefar.
21. Denne hendelsen handler om Gudmund da han var to og tredve år gammel at han en dag i sin egen kirke på Vollar sang messe og klerkene skulle ha forberedt offergaven, men oblatene var låst inne i en kiste og nøkkelen kunne ikke bli funnet. Da ble det foreslått at lokket skulle brytes opp, men det forbød Gudmund. Han sang messen i ro og mak, som om han ikke var klar over at oblatene var låst inne. Men da evangelieteksten var lest og lovsangen begynte, gjorde han korsets tegn over kisten som inneholdt oblater, og låsen spratt opp, selv om ingen rørte ved den, og falt på gulvet, og dermed kunne oblatene hentes frem.
En annen gang da Gudmund sang messe borte fra hjemmet, på Hovså, var det ingen sacrarium[21] satt ved siden av alteret, slik at presten måtte utføre håndskyllingen over gulvet. Her lå en skål formet som fire håndledd sammen, som var brukt året før og lagt ned ved alteret, og etter nattverden vasket Gudmund fingrene over dem. Men så ble de hentet derfra, for Gudmund sa det var bedre å oppbevare dem et tryggere sted, og nå hadde både blomster og blader spiret i håndflatene. Gudmund og andre menn la stor vekt på denne hendelsen.
Den vinteren døde biskop Torlak den hellige på Skålholt to netter før jul.
22. Den neste vinteren, etter jul, på St. Brettivamesse,[22] gjorde Gudmund seg klar til å reise hjemmefra og reise vestover over heia til Holar for å besøke biskop Brand og andre venner; som vanlig fulgte mange mennesker ham på reisen, og det var til sammen seksten i følget. Om kvelden dro de opp til Skeid og overnattet der. Neste morgen gjorde de seg klare til å gå over heia over Heljardalsmyra, og de tilkalte Gudmund og ba ham skynde seg med gudstjenesten, men det gjorde han ikke; gudstjenesten tok lengre tid enn de ville, skjønt den var kortere enn han ville ha det; han sa at det ikke ville gjøre reisen deres lettere om de skynde seg med å få messen overstått. Så gjorde de seg klare for reisen, men startet veldig sent.
I reisefølget var Helge, bonden på Skeid, presten Erlend Brandsson, sønn av biskop Brand, som senere ble munk, Bjarne Jonsson, som fikk tilnavnet Sang-Bjarne, en mann som het Sigmund, og Klæng Torsteinsson. Gudmunds fostersønner og elever var der også. Den ene var en gutt som het Gest, sønn av Snorre Åssabana, som var ordinert til prost, og den andre het Vermund, sønn av Torgrim på Brattavoll. Gudmund elsket dem begge like høyt som om de hadde vært hans egne sønner. Han hadde også fosterdatteren Jodis, datteren til Berse, med seg. En kvinne som het Helga bodde på Grov, like ved Vollar, og hun var der med sønnen Ingjald. Andre i flokken var en pike som het Dyrhild, en annen som het Una, datter av Herleif, og en mann som het Ravnkjell Skeggeson, med konen Hallbera.
Da de kom på vei ble det tåkete vær, med tett sludd, men lite vind; utsiktene virket truende for alle og spesielt for Gudmund. Etter hvert som de kom høyere opp på heielandet ble det verre; det ble kaldere, og til slutt blåste det opp en snøstorm. Vinden sto fra vest, og det var motvind; lemmene deres ble kalde, og de ble forsinket fordi mange i følget, kvinnene og barna var dårlig kledd og gikk sakte. Så ble vinden så bitende og så sterk at selv mennene knapt kunne gå mot den. Den drivende snøen var så tett at de ikke kunne se en hånd fremfor seg. Så begynte natten å falle på.
Da Gudmund selv kom opp på heielandet, satte han seg ned for å vente på de langsomste i følget, og da de alle var samlet, sa han at han ønsket at de skulle snu og gå nedover med vinden i ryggen, for ingen visste hvor de var, og han sa at han trodde det var større sjanse for at noen av dem i alle fall ville komme i ly hvis de ikke gikk videre. Denne planen ble vedtatt, men Ravnkjell og konen Hallbera hadde gått foran de andre og gikk blindt vestover over heia. Ravnkjell kom til en gård ved Heljardal[23], mens Hallbera lå ute i det fri rett ved siden av gården, men overlevde likevel.
23. Nå må vi fortelle mer om Gudmund prest og hans reisefølge. Flere i flokken snudde og vendte tilbake den samme veien de hadde kommet, men før de dro avgårde, tok Gudmund av seg kappen og kastet den over en jente som het Una, for hun var allerede veldig kald. Han tok fosterdatteren Jodis i hånden og ledet henne, mens Erlend prest ledet Vermund, men Gest fulgte dem på egen hånd. Så begynte flokken deres å splittes opp, og gutten Ingjald fant ikke moren Helga. Hun og Sigmund hadde skilt lag fra resten, og de hadde falt ned i et gjel. Helga følte at hun ikke kunne gå lenger, så Sigmund gravde henne ned i en snøfonn og lot henne være der; men så raste det et snøskred, og i dette omkom hun, og kroppen hennes ble ikke funnet før sommeren på St. Columbamesse. Sigmund gikk imidlertid videre og kom i ly på Skeid. Så forsvant også lille Ingjald, da han prøvde å finne sin mor, og liket hans ble funnet på St. Antoniusmesse; kirkeklokken på Vollar ringte av seg selv for å ønske ham velkommen da liket ble båret til kirken. Bonden Helge og Bjørn bar og støttet Una til hun ikke hadde krefter igjen; så la de henne ned og gravde henne inn i en snøfonn, svøpt i Gudmunds kappe, og så forlot de henne og kom til slutt hjem samme natt.
De som fulgte Gudmund begynte å bli veldig slitne da de snublet ned fra heielandet. Gutten Vermund kunne ikke gå lenger, men Gudmund nektet å etterlate ham. Erlend prest begynte å grave dem ned i en snøfonn, og mens han holdt på med dette, døde gutten i fosterfarens armer, under hans kappe. Gudmund la seg i snøfonnen, med fosterdatteren Jodis ved siden av seg, og kroppen til Vermund liggende på toppen av ham. Så forlot Erlend dem, og med ham gikk Gest og Helge, men Gest falt hodestups i elven, og etter dette kunne han ikke gå lenger, så Erlend gravde ham ned i en snøfonn, og han utåndet før de forlot ham. De fortsatte til de omsider kom til en gård den natten og kunne fortelle hvordan reisefølget hadde brutt opp, og at de hadde etterlatt noen av dem døde og andre så forkomne at de hadde segnet om. Straks ble det sendt menn ned til Vollar for å melde at Gudmund og mange av hans følgesvenner var savnet, og Arntruds sønn Brand samlet straks en flokk på nærmere førti mann for å lete etter Gudmund.
Mens Gudmund lå i snøfonnen sammen med fosterdatteren Jodis, fortalte hun at nakken hennes var kald der den lå bar på snøen. Han gjorde det eneste han kunne, og strakte ut armen under nakken hennes, og hun hvilte på den hele natten. Han lå på ryggen, med guttens kropp oppå seg, og han ble så stiv av vekten av dem begge at han nesten ikke kunne bevege seg. Men da dagen begynte å lyse, prøvde han og Jodis å komme seg ut av snøfonnen, og da var snøstormen nesten over. Gudmund kunne knapt gå, så de kom seg lite frem, men prøvde likevel å streve videre.
Den første som fant dem var Helge, bonden på Skeid. Han hadde hest og slede og kjørte dem tilbake til gården nærmest heia, hvor de overnattet, og dagen etter for å hvile. Gudmund lot straks sende ut menn for å hente likene til de to guttene, Gest og Vermund, og de ble ført ned til Skeid. Dette var på fredagen, festen for St. Hilarius[24], og på lørdagen ble det gjort en ny hærferd på heielandet for å lete etter likene, men Dyrhilds legeme var det eneste som ble funnet, for været var så dårlig at de ikke kunne gjennomføre søket. Den kvelden kom de tilbake til Skeid med Gudmund og liket av Dyrhild. Søndagen ble likene fraktet ned til Vollar på slede; Gudmund og fosterdatteren Jodis ble tatt med på en annen slede. Så sendte Gudmund bonden Helge med andre opp på heia nok en gang for å se om det fantes flere lik. Og de kom på stedet hvor jenta Una var lagt ned, og hun var helt uskadd av frostskadene, bortsett fra på en tå; dette var den eneste delen som ble avdekket av Gudmunds tunika, og det var altså den eneste delen som ble frostbitt. Etter dette ble søket avbrutt.
Dagen etter ble likene gravlagt, og det kom folk i stort antall til Vollar den dagen, og mennene i Svarfadardal viste ved dette hvor høyt de elsket Gudmund som de følte seg reddet fra dødens klør. Gudmund sang gudstjenesten over likene, og andre sydde likklær. Gudmund strøk gråtende over hodet på guttene og kysset dem, og sa så: ‘Måtte Gud gi dere begge liv i Hans rike.
Da begravelsen var over, sprang noen hunder som hadde fulgt mennene til Vollar på hverandre og bet hverandre så voldsomt at ingen kunne skille dem fra hverandre. Det ble kastet vann over dem, de ble dratt fra hverandre og de ble slått, men likevel ville de ikke slippe taket. Så gikk Gudmund bort til dem og gjorde korsets tegn over dem og ba dem slippe løs og tie, i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Med det samme slapp hundene taket og ble stille, og hver av dem gikk sin vei.
Den natten drømte Jodis, Gudmunds fosterdatter, at hun kom til et sted hvor mange gutter brøt; blant dem kjente hun igjen Vermund og sa til ham: "Hvordan har det seg at du kjemper, du som er død?" Han svarte: "Jeg var død, men nå lever jeg, for min fosterfar kastet kappen sin over meg i det øyeblikket jeg døde, og i går, da han kjærtegnet meg, hørte Gud hans bønn om at jeg skulle leve i Hans rike. Nå lever jeg i sannhet, og du må fortelle min fosterfar at mine krefter nå er mye større enn før jeg døde. Hvis han ønsker det, kan han sende meg på oppdrag til en eller annen person, og jeg skal fungere som hans talsmann i enhver sak han mener er nødvendig. Men Gest kan gjøre enda mer enn jeg kan, for han er nå Gudmunds hovedtalsmann." Etter dette våknet hun og fortalte drømmen sin til fosterfaren, som gledet seg stort over det.
Og før denne mirakuløse hendelsen hadde Gudmund drømt at han var til messe og sang gudstjenesten til begynnelsen av Te igitur; husfruen Arntrud satt ved sengen hans, og hun hørte det hele tydelig, for han sa det høyt i søvne.
Det var en bonde som het Kalv, som var en god venn av Gudmund prest. Han ble plaget av en så alvorlig halssykdom at han ikke var i stand til å snakke eller svelge mat. Gudmund gikk for å besøke ham, og ba over ham og slapp vann fra hellige relikvier på leppene hans. Han hadde så store problemer med å svelge det at det fikk ham til å svette kraftig, og straks etterpå fortalte han om dette med lav stemme og reiste seg, fullstendig helbredet. Deretter gikk han ut til fjøset sitt for å passe buskapen, med gjenvunnet helse.
Gudmund var nå tre og tredve år gammel.
24. Dette hendte året etter at det skjedde en bemerkelsesverdig begivenhet på Holar i Hjaltedal. Natten før St. Leonardsmesse[25] tok det fyr i en bygning der, og folk våknet og oppdaget at hele stedet brant. De skyndte seg å slukke flammene, men ilden hadde allerede fått så godt grep at den bare blusset opp jo mer det ble kastet vann på den. Tidenden ble brakt til biskop Brand, og han sto opp sammen med alle sine klerker og gikk inn i kirken for å sette seg. Så, mens han grep om bispestaven og et kar med vievann, gikk han rett til ilden, utstyrt med hellige relikvier og tro på Gud, og fortsatte til det stedet der ilden var på sitt høydepunkt - selv om den ikke var stort mindre andre steder. Folk begynte da å spørre om noe vann velsignet av Gudmund prest var for hånden, og presten Brand, sønn av Dalk, fortalte dem at det kunne skaffes hvis de ville. Biskopen beordret dem å hente noe av vannet og prøve å skvette det over flammene, og straks ble hele ilden slukket, til alles store glede.
Biskop Brand tok imot denne prøvelsen i en slik ånd at han takket Gud for hans tap; han mente det hadde hendt ham fordi han hadde oppført seg dårlig med de fattige, og fordi Gud mente at altfor mange ting på Holar hadde kommet i forfall. Fra denne tiden kjente alle en høyere respekt for Gudmund og for vannet han velsignet, hans utdrivelser av onde makter og alle hans gjerninger, selv om han var godt aktet ham fra før.
En annen bemerkelsesverdig hendelse var denne: Det var to nordmenn på Grund i Svarfadardal, den ene het Guttorm, den andre Hermund, og de var dypt hengivne til Gudmund. De kom for å se ham en dag for å avgi sine bekjennelser, og de kalte ham ut til kirken. Hodet hans var vått, ettersom det nettopp hadde blitt vasket, og det var skarp frost. Kulden trengte gjennom hodet hans, og som et resultat ble han rammet av sykdommen som hadde rammet hans mor. Hun hadde ofte fått anfall av det inntil Gudmund hadde bedt ved sengen hennes, og herefter var hun helt fri for det, men det var denne samme sykdom som nå rammet ham. Gudmund ble ført inn i huset, og han kunne ikke snakke og heller ikke ligge stille. Både menn og kvinner sto ved siden av ham og ba for ham, og tok hans situasjon så mye til hjertet at mange gråt da de ba Gud om å få ham til å bli frisk. Men da det var gått nesten tre timer, ble han fullstendig helbredet gjennom forbønn fra de som sto og gråt ved siden av ham, og han forrettet selv messen den dagen.
Mens Gudmund lå syk, hadde elevene hans gått ned til stranden for å leke, og det virket som om en diger hund kom mot dem med gapende kjever, klar til å bite dem. De ble overveldet av frykt og panikk, og påkalte i sin redsel de hellige om hjelp. Hunden forsvant straks, og guttene dro hjem og fortalte hva som hadde hendt dem; det; deres verge følte seg trygg på, som andre kanskje også skjønner, at de var blitt fristet av den onde.
25. I dette året ble Pål vigslet til biskop av Skålholt og vendte tilbake til Island. Gudmund var nå fire og tredve år gammel.
26. Den sommeren var Gudmund til stede på Alltinget, og mens tingsamlingen pågikk ba Halldora Eyjolfsdatter, som var abbedisse i Kirkjubæ i øst, ham komme og hjelpe henne med å styre klosteret. Gudmund samtykket i hennes anmodning, og det ble lagt til rette for hans reise til Kirkjubæ; hun skulle sende noen menn nord på Island for å møte ham, for han måtte først tilbake til sitt hjem der.
Gudmund red så hjem fra Alltinget til Vollar, hvor han ble til jonsok, for den dagen var det årsdagen for innvielsen av kirken på Vollar, og Gudmund ville vente på det. Etter feiringen dro Gudmund sørover til Eyjafjord for å besøke sine venner og slektninger før han flyttet fra distriktet. Skipet fra Norge med biskop Pål ombord hadde akkurat kommet til havn ved Gåsar, og Gudmund og biskopen møttes på Grund, gården til Torlak Ketilsson. Gudmund sørget for at kirkeklokkene ringte når biskopen nærmet seg, for å gi ham en ærefull mottakelse. Biskopen var veldig fornøyd med dette.
Nå kom abbedissens utsendinger, blant dem hennes bror Sokke, østfra for å møte Gudmund. De ba om tillatelse av biskop Pål om at Gudmund kunne ta bolig i Kirkjubæ kloster. Biskop Brand var nå kommet til Eyjafjord for å besøke Pål, og de to biskopene ga ham lov til å reise. Så reiste Gudmund heim til Vollar og meldte avreise til sine sognebarn; til nå hadde ingen trodd at han skulle reise.
Det var etter at Gudmund hadde forlatt Svarfadardal at sognebarna først skjønte hvilket tap han var, så de holdt et møte hvor de bestemte seg for å sende menn etter ham, og først og fremst bønnfalle biskop Brand om å forby hans avgang. Biskopen gjorde som de ba om, for han følte at han hadde gjort en feil ved å gi ham permisjon, for å reise bort. Da budbringerne kom til Gudmund og fortalte ham om biskopens påbud og om bønnene fra alle hans sognebarn, gjorde han vendereis og red for å snakke med biskopen, som fortalte ham at det var hans vilje å forby hans avreise fra distriktet. Gudmund vendte så tilbake til Vollar og ble der om vinteren.
Biskopen tilla denne hendelsen så stor betydning at han sa at saken minnet ham om det som hadde hendt pave Gregor, som ble tilbakekalt på sin reise til England på grunn av bønn fra sin menighet.
Vinteren etter oppsto det uenighet mellom Torstein Traslaugsson og Gudmund, og årsaken til det var at folket i Svarfadardal pleide å overrekke Gudmund de gaver de hadde lovet som offer til Gud og de hellige, og Torstein hevdet at Gudmund beholdt disse gavene for seg selv. Også på høytider var det Gudmunds skikk å la folk kysse de hellige relikvier, men Torstein hevdet at han ikke visste om dette var ben av hellige menn eller av hester. Av disse grunner ble det en bitter strid mellom dem, og Torstein krevde av biskop Brand å få Gudmund fjernet fra distriktet.
Gudmund var nå fem og tredve år gammel.
27. Våren etter dro biskop Brand nord til Vollar, og han så selv at allmuen i distriktet ikke ville at Gudmund skulle reise derfra. Biskopen bød ham om å godta livet på Vollar, men Gudmund var ikke villig til det, for han var lite villig til å påta seg alt slitet og alle bekymringer og alt ansvaret som fulgte en slik avgjørelse, fattig som han var. Da svarte biskopen at han ville utnevne en annen prest til embetet, slik han etterpå gjorde. Om våren sendte Gudmund ut to stevninger mot Torstein, den ene på grunn av at Torstein hadde beskyldt ham for å tilegne seg offergavene til kirken, og den andre på grunn av blasfemi, siden Torstein hadde sagt at de hellige menns ben var hestebein. Gudmund forlot Vollar under flyttedagene og dro til Upsar.
Om sommeren var det stort oppmøte på Alltinget; Gudmund red dit og ble tilkjent full domsrett i sine søksmål. Da tinget var avsluttet innbød Sigurd Ormsson øst fra Svinefell ham hjem til seg, så fra Alltinget red Gudmund til Haukadal, derfra sør ved Eyjafell, og så østover til Ver og Svinefell. Fra Svinefell red han til Østfjordene, til Fljotsdal, Reydarfjord og Våpnafjord, så nordover over Reykjadal og Hnjoskadal, og så sjøover til Eyjafjord og Svarfadardal, og kom hjem til Upsar mot begynnelsen av vinteren. På denne reisen foregikk det flere oppbyggelige og bemerkelsesverdige hendelser enn vi kan ta med her, som et resultat av hans utdrivelser, vigsling av vann og velsignelse av både brønner og andre ting. Og på grunn av slike ting og mange andre, ble folkets oppriktige hengivenhet for Gudmund større, så alle forstandige menn gledet seg ivrig til hans hjemkomst da de ville se ham igjen.
Den følgende høst døde Jon Loptsson øst i Odde. Gudmund ble i Upsar den påfølgende vinteren, og deretter reiste han vestover over heiene for å besøke biskopen og høre skriftemål, som det var hans skikk nesten hver vinter. Ofeig, en vennlig og rettskaffen mann, kom for å se ham; han var plaget av en så alvorlig øyesykdom at han ikke kunne se for bare smerter. Han fant Gudmund opptatt med å lytte til syndsbekjennelser på baderommet. Det ble brakt noe vann til Gudmund for at han kunne vaske hendene, og det vannet ble skittent av vasken. Det var nå mange menneskers skikk å vaske seg i den samme skålen som Gudmund hadde brukt til å vaske hendene sine, og de som gjorde det ble ofte helbredet for sine øyesykdommer og for andre plager også. Ofeig tok bollen og vasket seg i dette vannet, da han ikke kunne se hvor misfarget det var, men etter det ble synet like skarpt som om han aldri hadde lidd av øyesykdommen, og det plaget ham aldri igjen.
I løpet av denne vinteren ble biskop Torlaks hellighet åpenbart i et syn som viste seg for presten Torvald den tenksomme og mange andre nord på Island. Tidenden om denne åpenbaringen ble fortalt til presten Orm Eyjolfsson, som hadde vært biskop Thorlaks kapellan og nå var på Holar hos biskop Brand. Orm sendte straks en skriftlig beretning om det til Gudmund prest, for han og Gudmund hadde allerede talt sammen om biskop Torlaks hellighet, og Gudmund hadde bekreftet at Torlak var den helligste av menn. Som et resultat av denne åpenbaringen påkalte mange mennesker på Nord-Island den salige biskop Torlak dette året.
Gudmund var nå seks og tredve år gammel.
28. I løpet av denne vinteren inntraff det dessuten en bemerkelsesverdig hendelse i Østfjordene. En kvinne ved navn Rannveig falt i transe; hun var frillen til en prest som het Audun og hadde bodd hos en annen prest før det. Selv om hun hadde få skrupler for dette, var hun på mange måter en veldig from kvinne. Det som skjedde var at hun tidlig en morgen falt ned fra trammen da hun kom ut av baderommet. Hun var alene og ingen fant henne før hun hadde ligget der i mange timer. Men da de fant henne, bar de henne tilbake til rommet hennes, og folk satt ved henne hele dagen og så at hun ikke var død, for hun rykket voldsomt i lemmene av og til, som om hun var i store smerter. Dette var lørdagen før første søndag i fastetiden.
Da hun kom til bevissthet om kvelden, satte hun seg opp og korset seg og påkalte Guds hjelp for dem alle. Hun sa at hun hadde fått en åpenbaring om mange underfulle begivenheter som hun måtte viderebringe til kirkens høyeste personer, og som disse valgte hun Gudmund, sønn av Are, så snart hun kunne komme i kontakt med ham, og Brodde prest, som da var i Fljotsdalsdistriktet. Hun sa at hun ville gjenfortelle alle de tingene som gjaldt dem i hennes åpenbaring, selv om oppgaven måtte være ubehagelig.
Vi hørte følgende beretning fra dem som var tilstede; dette er hennes egne ord slik hun fortalte Gudmund prest om sitt syn. Hun sa at fryktinngytende demoner hadde angrepet henne, og hadde grepet henne i hendene og ført henne grusomt og nådeløst over lavamarker overgrodd med tornebusker. På sin vei så hun mange ulykker og mennesker som ble rammet av dem, men hun ble ført videre til de kom til et sted hvor hun så foran seg noe i naturen som en diger gryte eller en dyp, bred grop; den var fylt med kokende bek og rundt var det flammende bål. I flammene så hun mange menn, både de som levde på den tiden og de som var døde, og hun kjente igjen noen av dem. Der så hun nesten alle høvdingene som hadde misbrukt sin autoritet. Så henvendte demonene seg til henne og sa: "Ned i denne gropen skal du bli kastet, for slik er sviket ditt. Du har deltatt i den samme synden som de som er der nede, nemlig den avskyelige lidderligheten som du begikk da du lå med to prester og tilskitnet deres embete. I tillegg har du gjort deg skyldig i både forfengelighet og grådighet. Nå skal du bli her, siden du aldri ville forlate vår tjeneste, og vi vil plage deg på mange vis." Etter dette dro de henne til kanten av gropen, og det kokte så voldsomt at benene hennes ble brent inn til margen, og hver del av kroppen hennes som ikke var dekket av klærne hennes ble brent da hun kom til bevissthet.
Hun var så livredd at det ikke kan beskrives, og hun ba de hellige om å gå i forbønn om Guds nåde for henne; hun kalte først og fremst på Maria, Himmeldronningen, og apostelen Peter, og deretter St. Olav, kongen, St. Magnus jarl og Hallvard, for mange på Island pleide å påkalle dem i de dager. Og i det øyeblikket strålte et kraftig lys opp rundt henne, og hun så skikkelser i lyset, med edelt utseende, men likevel fryktinngytende. Dette synet gledet hennes hjerte, og straks ble hun så oppmuntret at hun våget å spørre hvem de var, og de fortalte henne at de var kong Olav og Magnus jarl og Hallvard den hellige. De tok tak i henne og reddet henne fra demonenes klør og førte henne bort. Demonene slo på henne med en pisk, på skuldrene, ryggen og lendene, og sa til de hellige: "Selv om vi må gi etter for dere nå, slik det ofte er tilfellet når vi handler mot dere, skal hun likevel få kjenne noe for sin fordervelse." Pisken var rødglødende og brant uansett hvor den berørte henne.
Da demonene hadde gått, begynte hennes utfriere å si: "Nå har du blitt vist hva du og mange andre fortjener, for mange menneskers levemåte er ikke som den burde være. Det er din plikt nå å fortelle hver enkelt hva du har sett om skjebnen hans. Grunnen til at benene dine ble brent var at du hadde staselige strømper av kostbart materiale og svarte sko, og hadde pyntet deg for å glede menn. Hendene dine ble brent fordi du hektet opp ermene for deg selv og andre på festdagene, og ryggen og skuldrene fordi du kledde deg i fint tøy og lin, og pyntet deg for menn i din forfengelighet og moralske svakhet. Siden Gud er barmhjertig og mild, og du påkalte himmeldronningen Maria og apostelen Peter og oss til å gå i forbønn for deg, sendte de oss på deres vegne, for ellers ville du ha gått til grunne her. De har fått et budskap fra Gud om at du skal vende tilbake til livet for å gjøre opp for dine synder. Og nå skal du få lov til å se belønningene til de rettferdige mennene i ditt land, både de levende og de døde, for i intet annet land er det en større andel av hellige menn enn på Island; det er deres og våre bønner som opprettholder landet, for ellers ville det gå til grunne."
Nok en gang skinte et strålende lys ned over henne, og i det så hun en mann, høy og strålende; han og klærne hans var lyse som snø, og dette fortalte de henne var apostelen Peter. Da de hadde ført henne et stykke videre, skinte et annet stort lys ned over henne, klarere enn hun noen gang hadde sett; med den kom det en søt duft, og innenfor den utstrålingen var dronningen Maria, Guds mor. Hun var lys som solen, så Rannveigs øyne kunne ikke se på henne. Foran dem lå vakre glatte daler av glede, med blomster av alle slag og søte dufter. Der så hun mange vakre palasser og mange boliger, så høye og praktfulle at hun følte seg ute av stand til å fatte en slik storhet, men de var ikke alle like storslåtte. Så henvendte de seg til henne og sa: "Her ser du boligene som er tildelt rettferdige menn, både de levende og de døde, men disse er ikke alle like rettferdige. Her er dine biskopers bolig, for de har alle vært hellige menn, men de mest hellige er biskop Jon og biskop Torlak den yngre, og ved siden av dem biskop Bjørn, biskop Isleif og biskop Torlak den eldre. På samme måte er de nålevende biskopene hellige menn, på grunn av prøvelsene de gjennomgår og deres tålmodighet med hjordens ulydighet, for jo helligere hvert menneske er, desto større er hans utholdenhet – i Guds navn. Huset du ser der borte, som er vakkert og høyt og som ingen lyd kommer fra, for der hersker stillheten, det er tilholdsstedet til Bjørn, eneboeren på Tingøre. Ved siden av den står en annen bolig, høy og praktfull, hvorfra du kan høre vakker sang og høy og herlig musikk, og det er boligen til Gudmund, Ares sønn, for hans bønner holder dette landet fra ødeleggelse likesom vi opprettholder Norge og Orknøyene, og han vil bli den største forsvarer av dette landet og ta en plass ikke lavere enn erkebiskop Thomas i England."
Rannveig så og hørte mange merkelige ting der, men da hun kom til bevissthet, ble hun veldig redd, så hun nesten ikke kunne snakke om det, og likeså pleide hun noen ganger senere å skjelve om hun måtte nevne dem. Mange menn som hun fortalte skjulte saker om deres liv til, hadde stor nytte av synet hennes, men andre var harme fordi de ble foraktet for sine feil, og likevel var uvillige til å gi avkall på dem ved å gjøre soning for deres synder.
29. Om våren etter påske, da Gudmund var syv og tredve år, reiste han vestover heia for å besøke venner og slektninger. Da innbød Kolbein Arnorsson ham til å bo hos seg på Stad, og han og moren dro dit på flyttedagene. Det var en hard vår, og hverken biskop Brand eller Gudmund red til Alltinget den sommeren. Men etter tinget sendte biskop Pål bud nordover, og innbød biskop Brand og Gudmund straks å komme sør til Skålholt så raskt de kunne, fordi biskop Brand hadde sendt brev til Alltinget angående biskop Thorlaks mirakler og de syner flere menn hadde hatt av ham, og på tinget ble det bestemt å grave opp relikviene hans og inkludere ham på listen over helgener.
Biskop Brand og Gudmund reiste sørover og kom til Skålholt på St, Margaretsmesse førre[26]. Under messen som ble holdt til ære for Gud og den salige biskop Torlak, satte biskop Pål Gudmund ved siden av de to biskopene i utførelsen av hvert embete; da Torlaks kiste ble båret inn i kirken, ba biskopene ham tørke den sammen med dem, og det var Gudmund som for det meste bestemte hva som skulle synges da det hellige legeme ble tatt opp av jorden. Biskop Torlaks hellighet i Guds øyne førte til mange underfulle mirakler ved denne anledningen.
På Skålholt bad biskop Pål Gudmund om å vigsle et stort fat fullt av vann til å helbrede de syke, for overalt hvor Gudmund hadde velsignet vann i hele landet, hadde det skjedd mirakler som hjalp både mennesker og dyr, ettersom det var bruk for det.
Så dro Gudmund nord til Stad i Skagafjord og ble der det året med Kolbein, sønn av Arnor.
Denne merkelige hendelsen skjedde på Stad, at en kvige som tilhørte Kolbein ble så syk at han trodde hun var nær døden, og han gikk til Gudmund og fortalte at kvigen lå ute på enga med benene og halsen så stivt utstrakt at hun nesten var død. Gudmund gikk bort til henne med sine hellige relikvier og gikk syv ganger rundt henne med dem og sang bønner over henne. Da sprang kvigen opp, ble fullstendig kurert med en gang, og sprang over engen.
En annen hendelse skjedde ved Ravnegeil. En pest hadde angrepet sauene, og folket der spurte Gudmund om han ville komme. Han gjorde det og fikk alle sauene drevet inn i en innhegning, og så vigslet han vann og førte hellige relikvier over dem. Etter dette rådet han folket til å ta ned den ytterste kirkeklokken og inngravere et kors på dens fire sider og så ringe med denne klokken over sauene, men da Gudmund var gått, glemte de å ta den ned. Ikke lenge etter falt klokken ned av seg selv, men selv om bakken under var steinete, ble den ikke skadet, og Gudmunds råd ble da fulgt og pesten opphørte umiddelbart.
Gudmund var da åtte og tredve år gammel. Om våren dro han sammen med sine tilhengere for å besøke Kolbein Tumesson på Videmyr. Han bygde et hjem for sine tilhengere på Brekka, men selv ble han på Videmyr.
30. Om sommeren dro Gudmund til Alltinget, og derfra reiste han til Borgarfjord. Folk i alle deler av det distriktet innbød ham til sine hjem. Han vigslet brønner vidt og bredt, og overalt ble mennesker helbredet for sine plager ved hans hellige vann og hans bønner, selv om det er lite skrevet om det her. Denne mangelen i vår historie skyldes vår egen dårskap og uvitenhet, snarere enn tilgang på materiale.
Fra Borgarfjord dro Gudmund til Kvam, hvor han var i bryllupet til Snorre Sturlason, og derfra dro han til Saurbæ og inn til Fagradal, og derfra til Reykjaholar på Reykjanes. Ved Reykjaholar vigslet han en brønn som folk etterpå helte vann i for å håne ham, men brønnen beholdt ikke desto mindre sine helbredende krefter. Derfra dro Gudmund på besøk til Torgils Gunnsteinsson, på Stad på Reykjanes, og så begynte han på hjemreisen og dro nordover til Steingrimsfjord, og derfra dro han og hans tilhengere videre til Midfjorden, og så hjem til Videmyr i høsten. Han ble på Videmyr om vinteren og sto i høy gunst der. Kolbein aktet Gudmund så høyt i de dager at han sa at han virkelig var en helgen, og at han selv hadde hatt mange bevis på sin hellighet.
31. Etter Jon Loptssons død oppsto det en tvist mellom sønnen Sæmund og Sigurd, sønn til Orm; de kranglet om arven til en mann som heter Gelli, for Jon hadde hatt tilsynet med Gellis gods, men arvingene bodde i Sigurds distrikt i øst, og Sigurd tok eiendommen i besittelse og satte en mann som het Káre til styre den. Til slutt ble det gjort en avtale om at biskop Pål skulle avsi sin dom i tvisten på Alltinget. Begge parter reiste til tingforsamlingen, og etter å ha rådført seg med de mektigste mennene, avsa biskop Pål sin dom. Han tildelte eiendommen til Sæmund, men justerte vilkårene slik at begge parter kunne bli godt fornøyd. Sæmund fikk både ære og respekt av denne saken. Kolbein Tumesson var svært misfornøyd med oppgjøret, og Sigvat Sturlasson enda mer.
32. Vinteren som Gudmund tilbrakte på Videmyr var svært streng, og utsiktene var alvorlige for mange. På denne tiden ble biskop Jons hellighet gjort kjent for menn i drømmer, og det ble avslørt i en åpenbaring at været ville bli bedre hvis relikviene hans ble gravd opp. Biskop Brand bestemte seg for å sende bud til Videmyr etter Gudmund, og ba ham om å komme for å foreta utgravningsseremonien, da han selv var bundet til sengen. Biskopen tilkalte flere geistlige, men været var så dårlig at Gudmund selv kom en dag senere enn den dagen han var ventet - som var den dagen som var fastsatt for seremonien. Likevel ventet de på ham, og da han kom, ble relikviene til biskop Jon tatt opp av jorden, midt under vidunderlige tegn på hans hellighet. Dette hendte i fasten på den syvende dagen etter mattismesse[27]
Om våren etter påske dro Gudmund til Eyjafjord og videre til Saurbæ, hvor det var en forkrøplet gutt som var så plaget av smerte at han nesten ikke holdt det ut. Han talte til Einar og sa at Gudmund prest ville være klar til å komme til ham og be over ham. Gudmund gikk til gutten og ba lenge over ham og gned det hellige vannet på ham til hele kroppen til gutten var våt. Og etter det begynte guttens lemmer å rette seg ut med en gang, og kort tid etter var han blitt helt frisk fra plagene sine. Denne gutten vil bli nevnt senere i historien.
Mens Gudmund var borte fra hjemmet, var hans mor Ulfheid død, og kroppen hennes ble ført til Holar. Hun var blitt grundig salvet før hun døde, og biskop Brand tok imot kroppen hennes med dyp hengivenhet.
33. Gudmund vendte nå tilbake til Videmyr, og det ble ordnet slik at han skulle bo der i fremtiden, for Kolbein hadde forkynt for alle at han fant at det ble fortært betydelig mindre mat i husstanden når Gudmund og hans klerker var der, enn når de var borte, og han sa at han derfor var desto mer ivrig etter at Gudmund skulle bo der enn han ellers ville ha vært.
Gudmund dro atter til Alltinget igjen den sommeren, og på tinget ble det nå fattet vedtak om at festdagen for Jon skulle gjøres til lov for hele landet etter en bønn fra biskop Brand og de formaninger Gudmund kom med på Alltinget. På tinget fikk Gudmund en invitasjon fra vestfjordingene om å besøke distriktet deres, og så dro han fra tinget inn i de vestre distriktene, først til Borgarfjord og så videre til Breidafjord. Da han kom ut til Reykjanes for å besøke Torgils Gunnsteinsson, ble de enige om at Gudmund skulle ta ansvar for oppdragelsen og undervisningen til Torgils sønn Lambkar. Lambkar var senere tilstede på mange møter og arrangementer som det blir fortalt om i denne sagaen.
Da ville Gudmund forlate Reykjanes og reise ut til Flatøy i Breidafjorden, en strekning på tre sjømil, og det ble ordnet at ungguttene til Torgils og en gårdsdreng skulle ta ham hele veien over. Torgils sa til Gudmund: "Gi mine gutter en god medbør og din velsignelse, når de kommer tilbake, for de har lite krefter, og jeg overlater dem i din omsorg." Gudmund svarte: "Jeg skal be om at Gud gir dem en god vind." Så reiste de og kom til Hvallatr, for det er mange øyer på veien, og neste kveld kom de til Flatøy. Det hadde ikke vært vind den dagen. Da gjorde guttene seg straks i stand til å reise tilbake, og sa til Gudmund at han skulle holde løftet sitt og gi dem en vind, men han sa at han ville be til Gud og gikk bort til kirken. Guttene gikk til båten sin, gjorde seg klar for å dra til sjøs og heiste seilet. Straks fikk seilet en bris, og de seilte ut av ankerplassen og tok ikke inn seilene før de var hjemme ved landingsplassen morgenen etter. Jo lenger de seilte, jo gunstigere hadde brisen blitt.
Fra Flatøy dro Gudmund videre til Vestfjordene, og der inntraff det mange bemerkelsesverdige på grunn av alle hans store mirakler, selv om det er lite fortalt om dem her. Mens han var i Saudlausdal velsignet han litt vann, og en kvinne der tok det med hjem i hatten sin, for hun hadde ikke noe kar å ha vannet i, og utsiden av hetten holdt seg tørr og vannet ble liggende inni. En mann gikk over et bratt fjell og bar vannet i en bøtte; han satte bøtta ned ved siden av seg mens han festet skoen, og den rullet nedover fjellet og ble kastet fra stein til stein til den nådde bunnen av dalen. Mannen sørget over tapet av vannet og gikk ned fjellet til stedet hvor bøtten hans hadde havnet. Han fant den uskadet, og ikke en dråpe av vannet ble sølt.
Så dro Gudmund nordover i distriktet til Keldudal for å bo hos Tord, sønn av Are. Tord led av en så alvorlig lidelse at hånden hans var vissen, og alt han gjorde var smertefullt, så han ikke engang kunne skjære opp sin egen mat. Han tok varmt imot Gudmund, som alle andre der. Om natten, da han ikke orket å ligge stille, gikk Tord ut, og da han kom inn i gangen, så han et stort lys på Gudmunds seng, som en solstråle. Han gikk bort til sengen for å se nærmere, og det hendte at han strakte ut sin syke hånd under lyset, og lyset skinte på hånden hans like sterkt som det så ut til å skinne før. Deretter ble hånden hans like frisk som før, sterk og fri for smerte, og så bleknet lyset.
Fra Keldudal dro Gudmund for å bo hos Arne Rødskjegg i Haukadal. Om kvelden ble en kvinne bedt om å gni foten hans når han hadde lagt seg, og hun ble plaget av å ha to eller tre av fingrene bøyd sammen. Og fordi Gudmund syntes hun gned seg for forsiktig, sparket han kraftig med foten, og hælen hans traff de forkrøplede fingrene så hardt at det gjorde vondt for henne. Men noen netter senere kom hun for å besøke ham og viste ham hånden sin, som var helt frisk, og alle som så det, takket Gud.
34. Fra Haukadal dro Gudmund sin vei så langt som til Møgs gård på Myrar, hvor han velsignet en kilde som kom til å gi helbredelse til nesten hver skapning som smakte den. To kvinner fikk, så vidt vi vet, legebot etter å ha vasset i bekken, eller bekken som rant fra denne kilden. Fra Myrar dro Gudmund ut til Ingjaldssand, og så til Onundarfjord, og derfra nordover til Isafjord. Han kom til Sudavik på mattismesse, og da han var der, ga han sin frende Bård tredve hundre vadmåler som morgengave for hans trolovelse med datteren til presten Steintor Bjørnsson.
En kvinne ved navn Turid flyktet til Gudmund ved Sudavik. Hun var frillen til Arne Rødskjegg og var blitt lyst i bann av biskop Pål, men han hadde ikke vært i stand til å skille dem. Men da hun hørte Gudmund preke og var vitne til hans mirakler, lengtet hun ikke så mye etter å være sammen med Arne lenger. Hun måtte da søke noen midler for å komme vekk fra ham, for han elsket henne høyt og de hadde mange barn. Turid var veldig vakker. Hun flyktet fra ham og kom til Gudmund på mattismesse, og falt ned for hans føtter og bønnfalt om hans nåde med omvendelsestårer. Hun ba ham ta henne i sin varetekt, dersom hun skulle klare å forlate sine onde veier, og hun fikk så mye nytte av hans nærvær at hun aldri mer vendte tilbake til den samme synden, og hun fulgte Gudmund alltid etterpå, unntatt når de ble skilt av menns fiendtlige handlinger. Denne hendelsen, som skjedde på den måten den gjorde, var til stor åndelig hjelp for mange mennesker.
Fra Sudavik dro Gudmund til Vatnsfjord og derfra til Steingrimsfjord for å besøke Jon Brandsson. På den tiden hadde han en stor flokk tilhengere med seg, og det ble foreslått at noen av mennene skulle sendes i forveien for å si fra til Jon, slik at de ikke skulle komme uventet. Men Gudmund sa at det ikke var behov for det: "for Gud vil sende dem en hval før vårt besøk er avsluttet." Hans ord ble oppfylt på den måten, at samme dag ble en finnhval skylt opp på den delen av fjæra hvor Jon hadde enerett til fiske, og han ble informert om det morgenen etter. Folket gledet seg over dette, og Jon ga Gudmund en meget verdifull bok som biskop Pål hadde gitt ham. Herfra dro Gudmund til Broddanes og så over Floa til Midtfjord.
Under sine reiser i Vestfjordene hadde Gud gitt Gudmund nåde til å utføre flere og større mirakler, både åndelige og kroppslige, enn vi har telling på. Vestfjordingene kom til å anse Gudmund og hans lære så høyt at de av dem som kunne gjøre mest for ham, ble mest fornøyd, enten det var ved pengegaver eller andre goder. Deres hengivenhet til Gudmund, som de i all tid senere opprettholdt, ble sett av Gud og skaffet dem straks større nåde fra Ham.
Om sommeren forlot noen gutter som forberedte seg til å bli prester sine slektninger og venner og sluttet seg til Gudmund, for de var ivrige etter å følge ham. Blant dem var Gudmunds frende Snorre, sønn av presten Bård Snorresson, som ble hos ham en lang tid etter dette, og Pål, sønn av Ingjald prest. Lambkar, sønn av presten Torgils Gunnsteinsson, var også en av dem, og han fulgte også med Gudmund i mange år.
35. Denne merkelige hendelsen fant sted da Gudmund oppholdt seg på Hov i Vatnsdal den høsten: Gudmund ba over en syk mann som lå sengeliggende og holdt sine hellige relikvier over seg. Han la seg på en benk ved siden av den syke, og det så ut for dem som sto ved siden at han sovnet mens han ba. Diakonen hans lå ved åen ved siden av ham, og Gudmund sank ned på ham da han sovnet. Men etter at han hadde sovet en liten stund, kjente diakonen ikke lenger tyngden av kroppen hans, selv om både han og de andre så Gudmund ligge der. Dette varte veldig lenge. Og da Gudmund våknet, spurte diakonen ham hvordan det hadde seg at han ikke hadde følt vekten av ham, selv om han hvilte på brystet, men Gudmund ville ikke si ham dette.
Så kom historien fra Vestfjordene at en mann som het Snorre, fra Skålavik i vest, var blitt plaget av en trollkvinne, som pleide å angripe ham så voldsomt at han følte seg ute av stand til å stå imot henne. Før daggry den samme natten som vi nettopp har nevnt, siden det var en lørdagskveld, gikk Snorre til messe; han var alene og hadde en lang vei å gå. Så kom trollkvinnen over ham og angrep ham ustanselig og drev ham opp til et fjell. Han ba Gudmund komme ham til unnsetning og fri ham fra dette uhyret, hvis han var så kjær for Gud som han trodde han var. Og i det øyeblikket syntes et stort lys å skinne ned på ham, og i dets utstråling var en mann iført kappe, som holdt en aspergillum som han strødde vann med på trollkvinnen, og hun forsvant straks som om hun hadde sunket ned i jorden. Lyset fulgte med Snorre hele veien til gården, og han mente han visste sikkert at det var Gudmund prest som hadde vist seg med det.
Nå falt disse to hendelsene sammen, for det var akkurat samtidig som Snorre hadde sett synet at diakonen ikke hadde vært i stand til å føle Gudmunds tyngde. Ved mange andre anledninger var denne diakonen klar over at han ikke kunne kjenne Gudmund i sengen - for han pleide å sove ved siden av ham - selv om han aldri våget å rekke ut hånden mot ham. På disse tider skjedde det alltid mirakler i andre deler av landet, når menn hadde påkalt Gudmund i hans fravær.
Etter dette reiste Gudmund og hans tilhengere til Tingøre, hvor de ankom allehelgensaften. Munkene tok imot ham den dagen med en prosesjon, selv om han ennå bare var prest, og for å hilse på ham sang de svarene: Vir iste in populo suo mitissimus apparuit, dei gratia plenus; iste est qui assidue, etc[28]. Dette viste tydelig den oppriktige aktelse han fikk av de kritiske mennene på Tingøre på den tiden, av abbed Karl, Gunnlaug munk og mange andre, før misunnelse og stolthet ble tent i deres hjerter av Gudmunds fiender, som han irettesatte for deres synder. Hele mottakelsen vitnet om den respekt slike menn hadde for Gudmunds råd inntil de ble blendet av arroganse.
Gudmund holdt en minneverdig preken om allehelgensfesten på Tingøre, og derfra dro han til Blondubakken hvor han oppholdt seg lenge. Fra Blondubakken ble Gudmund ført opp gjennom Langadal, og en mann ble sendt i forveien for å hente den fineste og sterkeste hesten i dalen; men eierne nektet å låne ham den, og så falt hesten ut i en elv på eiernes eiendom og der døde den. Gudmund gikk sin vei til han kom hjem til Videmyr på St. Nikolasmesse, og Kolbein var glad for å se ham. Han ble i Videmyr den vinteren, og mange bemerkelsesverdige mirakler fant sted.
Kolbein hadde en vær av stor verdi, som han satte stor pris på. Denne væren ble syk av sykdommen kjent som svivesott[29], og det virket som alt håp var ute, men da sang Gudmund bønner over ham og la et bilde av døperen Johannes mellom hornene hans, og han ble helbredet.
Gudmund var nå ni og tredve år gammel.
36. Gudmund tilbrakte den andre vinteren på Videmyr i høy anseelse. Om våren dro han og hans tilhengere på besøk i de nordlige distriktene, ut til Flatøy og så opp i Eyjafjord. Derfra dro de sørover til Alltinget, som Gudmund deltok på den sommeren. På tinget innbød både sørlendinger og østlendinger ham til sine hjem, og derfra red han sørover til Skålholt. Natten da han kom dit døde nonnen Ketilbjørg, og biskop Pål ba Gudmund lede dødsmessen som ble sunget over hennes legeme i nærvær av ham selv og Gissur Hallsson. Denne gudstjenesten var så bemerkelsesverdig at Gissur vitnet i sin tale ved graven at de aldri før hadde hørt en slik begravelsessang, og at de følte det som et tegn på Ketilbjørns hellighet at dette skulle ha blitt gitt henne.
Fra Skålholt drog Gudmund østover over elvene, og Arne innbød ham til å bli hos seg på Skumstad, hvor det var en så alvorlig og voldsom pest at syv menn var døde av den, foruten storfe og hester. Gudmund overnattet på Skumstad; han velsignet noe vann, og med sine hellige relikvier skvettet han det selv over alle Arnes kornåker, slåttemarker og enger, og straks opphørte pesten. Derfra dro Gudmund østover til Eyjafjell, så videre til Sida og over Østfjordene og velsignet brønnene ved hver gård han besøkte.
På sin vei kom han til en gård som heter Lomagnup, hvor elven, kjent som Lomagnups-elv, hadde sprengt sine bredder med så stor kraft at Ørn, bonden der, så vidt hadde sluppet fra livet, og mannen som kjørte med ham var druknet; folks land hadde blitt ødelagt av det. Det var menn som ventet ved den østlige bredden av elven, som ikke klarte å komme seg over, for det var tydeligvis ufremkommelig, og da Gudmund og hans følge kom til elven så de at de ikke kunne ri gjennom den, så de steg av og ventet også. Da så de at vannet sank. Og da folket på østbredden hadde ventet lenge, uten å våge å krysse elven, så de også at den sank og bestemte seg for å ri gjennom den. Så dro Gudmund og hans tilhengere avsted, og de møtte dem som hadde startet fra østbredden omtrent midtstrøms, og begge parter kom seg over uten uhell. Men så snart begge var over, begynte elven å stige igjen, og den forble ufremkommelig i flere dager etter dette.
37. Fra Lomagnup dro Gudmund til Svinefell og tok inn hos Sigurd Ormsson. Sigurds stesønn Kolbein Tumesson var kommet dit på gjestebud, og de var der alle sammen i tre netter. Etter dette dro Kolbein, og Sigurd og Gudmund fulgte ham en del av veien. Da de hadde skilt lag, red Gudmund og Sigurd til et sted hvor en mann hadde begått selvmord; det ville ha krevd stor mot å bo der, for selvmorderen hjemsøkte stedet, og Sigurd var ivrig etter å få det fordrevet av Gudmund.
Sigurd ville også snakke privat med Gudmund om hans egne problemer som var oppstått ved søksmålet hans mot Sæmund. Han sa at han knapt orket all den ydmykelse og fornedrelse og de overgrep som denne saken hadde ført til, og spurte Gudmund hva han skulle gjøre. Han sa at det ikke var noe han ønsket mer enn å hevne seg på Sæmund. Men Gudmund rådet ham til å passe seg mest for ikke å skade hans sak, siden den var så god: "for", sa han, "du kan vel være fornøyd med å ha en god sak; du blir foraktet fordi du handler godt, mens han blir hyllet fordi han gjør galt og understøtter sine gale handlinger med tyranni. Nå skal jeg be til Gud så godt jeg kan om å gi deg styrke og våke over deg."
"Men jeg vil heller be deg om dette," sa Sigurd, "at du ber Gud om at han gir deg makt til å skaffe meg en stor gård i nord, en slik som ville gi meg prestisje. Du virker for meg som en mann med slike talenter at jeg føler at du vil ha større makt i fremtiden enn du har nå. I så fall ville jeg overlate min eiendom på Svinefell til min nevø Jon Sigmundsson. Nå er det to veier jeg kan følge; hvis du vil gi meg det jeg ber om, skal jeg avstå, men ellers vil jeg følge opp min sak mot Sæmund, uansett hva utfallet blir." Og Gudmund svarte at han helst lovte at han skulle prøve om Gud ville gi ham makt til å oppfylle Sigurds ønske eller ikke.
Det skjedde slik at samme dag som de holdt denne diskusjonen døde biskop Brand på Holar, og dermed ble begges ord oppfylt: den edle skjebne som Sigurd sa han kunne forutse for Gudmund, og løftet som Gudmund ga Sigurd om at han ville skaffe seg en gård i nord, dersom han dermed kunne få slutt på striden mellom Sigurd og Sæmund. Det var på denne dagen at bispemyndigheten falt i Gudmunds lodd, selv om de ikke visste noe om det da.
38. Det hendte på Svinefell at Sigurd ba Gudmund gi ham noen hellige relikvier, og det gjorde Gudmund. Men da han rakte ham et stykke av biskop Jons ben, sa en prest ved navn Stein at biskop Jons ben syntes å ha en dårlig farge, og han syntes ikke det så særlig hellig ut. Gudmund svarte ham mildt og spurte om han syntes biskop Martin var mindre hellig enn andre menn fordi benene hans var svarte, og om han mente biskop Torlak var en helgen eller ikke. Stein svarte at han ikke anså biskop Jon som likemann til biskop Torlak. Da sa Gudmund til dem som sto der: "La oss nå alle be til Gud og til salige Maria, himmeldronningen, og til biskop St. Jon at han viser et tegn på sin hellighet for å mildne Steins vantro."
De falt alle på kne og sang pater noster med Gudmund, hvorpå han fikk hver av dem til å kysse benene. Da luktet de alle sammen den søteste lukten av røkelse bortsett fra Stein alene; han luktet ingenting. Derpå skammet han seg over sin vantro og over de ord han hadde talt, for Guds vrede og St. Jon biskop var nå synlig over ham, da han således ble fratatt denne gleden. Stein ba biskop Jon om tilgivelse med omvendelsens tårer, og så tilbød Gudmund å gi ham en bit av biskopens ben hvis han ville love å ære ham av hele sitt hjerte. Han sa at han gjerne ville gjøre dette, men han var redd for at biskop Jon skulle være uvillig til å ta imot hans hengivenhet. Så fortsatte Gudmund med å si at alle skulle be om at den salige biskop Jon ville gi et tegn på at han tilgav Stein for sine ord. Og da Stein fikk benene, snuste han inn da den samme duften som de andre. Nå takket alle Gud og den salige biskop Jon; alle klokkene ble ringt og Te Deum ble sunget, og på denne måten ble miraklet som nettopp hadde skjedd kjent.
Det var en annen bemerkelsesverdig hendelse på Svinefell. Elven som rant ved gården ble plutselig oversvømmet og ødela kornåkre og slåttemarker og gjorde stor skade. og Sigurd bad Gudmund gå til elven og synge bønner over den. Neste morgen var elven forsvunnet. Men Gudmund hadde gått ned til elven dagen før med sine klerker og tatt med seg sine hellige relikvier og et bilde av biskop Nikolas, og hadde sunget bønner over elven. Og så hadde den forlatt leiet sitt og hadde skåret en ny kurs for seg selv lenger øst på sanden.
Det var en gammel kvinne på Svinefell; hun var sengeliggende og var kommet så nær døden at hun hadde vært målløs i syv netter, og hele denne tiden hadde hun ikke svelget mat eller beveget seg på noen del av legemet utenom tuppen av fingre og tær. Men selv om det var blitt gitt henne salvelse og alle bønner for de døende, hadde sjelen ennå ikke forlatt legemet hennes. Hun var dypt hengiven til Gudmund. Og da Gudmund skulle opp på hesten sin for å forlate Svinefell, tok han til orde og sa: "Sannelig, jeg har latt være å kysse den stakkars kjerringa der inne. Det vil jeg sannelig gjøre." Så gikk han inn i huset, og alt folket fulgte ham. Han gikk inn i stuen og opp til sengen der den gamle kvinnen lå, og hun så ut til å være nesten død. Gudmund talte til henne og kysset henne og sa: "Måtte alle mine velsignelser følge deg, min gamle venn! Snart skal du gå til Gud; ta nå mine hilsener til den salige Maria, Guds mor, til erkeengelen Mikael, til døperen Johannes, til Peter og Paulus, til kong Olav, og spesielt til min venn, biskop Ambrosius, og til alle de hellige." Da svarte kjerringa slik at de som sto utenfor rommet hørte ganske tydelig: "Ja, det skal jeg," sa hun. Dette var de siste ordene hun sa. Dette fant sted midt på dagen, og hun døde rundt klokken tre samme dag, som var en lørdag.
Sigurd la stor vekt på alle disse hendelsene, og han og hans husstand takket Gud og alle de hellige.
39. Det var ett år etter striden mellom Sæmund og Sigurd at biskop Brand døde på Holar. Ved hans død tok Kolbein Tumesson styring alene over alle saker i nord. Han tilkalte mange av lederne i nord og innkalte til et stort møte på Vollar på St. Egediusmesse[30]. Han søkte råd fra alle om valg av en biskop til Holar, men de fleste av dem henviste avgjørelsen til ham. Så valgte han etter sine venners og frenders råd presten Gudmund den gode, sønn av Are, til biskop. Gudmund var dengang Kolbeins kapellan på Videmyr; han var søskenbarn til Kolbeins kone Gyrid, datter av Torvard. Gudmund var en populær mann, med et elskverdig og mildt sinn, og mange sa at grunnen til at Kolbein var ivrig etter å velge ham til biskop, var at han trodde at han selv ville få større makt hvis han kontrollerte presteskapet så vel som lekfolk i nord.
Gudmund var nå førti år gammel.
40. Vi må nå gå videre med historien på det punktet hvor vi kom på avveier, da Gudmund og hans følgere skulle forlate Svinefell på vei til Østfjordene. De nådde Stafafell på barsok[31], og det var der under morgenbønnen at Gudmund først hørte tidenden om biskop Brands død; han ble like stum over denne tidenden som om han hadde blitt truffet av en stein. Straks fikk han sunget en requiemmesse for Brand med en tale, og dagen etter ledet han alle bønner for de døde og begravelsesgudstjenestene med all kjærlig omsorg.
Etter dette dro de sin vei, og på St. Egidiusmesse nådde de Valtjofsstad, i Fljotsdalsdistriktet, gården til Jon Sigmundsson. Denne dagen var det årsdagen for innvielsen av kirken på Valtjofsstad, og Gudmund og hans ledsagere ble tatt godt imot. Da Jon tok Gudmund med inn i kirken den kvelden, spurte Gudmund ham om nytt, og Jon svarte: "Det er både mye nytt og godt. Skagafjordingene holder møte i morgen for å velge en biskop, og du vil være deres valg, for det er Guds vilje." Og fra dette øyeblikk var Gudmunds hjerte så fullt av frykt at han hverken kunne sove eller spise måltidene sine i ro, på grunn av hans angst og forferdelse over disse ordene.
Rannveig, kvinnen som hadde ligget i transe, var i Fljotsdalsdistriktet på denne tiden, og hun kom til Gudmund og beskrev synet sitt for ham med stor frykt og beven.
Om kvelden på korsmesse[32] kom Gudmund til en gård som heter Hlid, i Fljotsdalsdistriktet. I løpet av natten drømte han at han gikk inn i kirken på Vollar i Svarfadardal og at alteret, som var prydet med de dyreste duker, falt i armene hans. Drømmen gikk i oppfyllelse på denne måten: om kvelden dro han og hans selskap nordover heia til Våpnafjord, og nådde Krossavik før kvelden ble kveld, og da de satte seg til kveldsmat, kom det sendebud fra Kolbein, Tumes sønn; blant dem var Einar Påle. De gikk opp til Gudmund og hilste varmt på ham. Han takket vennlig for deres hilsen, og spurte dem deretter hvilke tidender de kom med. Einar svarte: "Vi bringer gode tidender: Du er blitt valgt til biskop, både av Kolbein og alle distriktets menn og alle abbedene. Jeg har med meg et brev fra dem, sammen med en melding som ber deg komme hjem til nord så snart du kan." Gudmund ble så overveldet av denne tidenden at han lenge ikke kunne snakke. Da han endelig gjorde det, ba han til Gud om å ta saken i hans varetekt og se til at utfallet var det beste for alle.
På den følgende dag dro Gudmund til Hov, gården til Teit Oddssson, som presten Halldor bodde hos dengang. Gudmund diskuterte med Halldor om det var utsikter til at han ville frita ham for dette ansvaret ved å påta seg det selv. Men Halldor sa at han ikke var villig til det, for han var en gammel mann og dessuten ikke skikket til oppgaven; han følte seg overbevist om at det ikke ville nytte for Gudmund å avslå det, for det var både Guds og menneskers vilje at han skulle være biskop. "Men jeg vil hjelpe deg," sa Halldór, "ved mine bønner og med all hjelp jeg kan gi."
41. Fra Våpnafjord red Gudmund og hans følge nordover til Øksefjord over Mødredalsheia. På veien møtte de dårlig vær og en blindende snøstorm, og følget ble spredt. Til slutt skjønte Gudmund at de måtte være kommet på avveie. Han og hans tre diakoner, Sturla Bárdsson, Lambkar Torgilsson og Torlak Torsteinsson, var de første som kom i hus; mange timer senere kom Snorre Bårdsson, Grim Hjaltesson, og Grim den spøkefulle, og sist av alle kom Jon Alesson, med deres forvalter. Så red de videre til Grenjadarstad, som på den tiden var gården til presten Eyjolf Hallsson. Gudmund snakket med Eyjolf om han ville påta seg bispeembetet, men Eyjolf svarte at han var overbevist om at det ikke nyttet å prøve å utforme en annen plan enn den som var vedtatt.
Fra Grenjadarstad dro de videre, og ved mikkelsmesse ankom de Hals, gården til Gudmunds fetter Ogmund Torvardsson. Ogmund spurte om det var sant at Gudmund nektet å bli biskop, og Gudmund svarte at det var sant. "Av hvilken grunn?" spurte Ogmund, og Gudmund svarte: "Det synes jeg er en svært vanskelig oppgave å ha å gjøre med mange mektige høvdinger som er egenrådige og fylt av sjalusi. Ville du selv adlyde meg hvis jeg skulle finne feil på din måte å leve på?
"For hvis onde veier burde du føle et større ansvar enn for mitt?" svarte Ogmund. "Og selv om jeg skulle være ulydig mot deg, skulle jeg være mer ulydig mot alle andre. Det nytter ikke for deg å nekte embetet, for din skjebne vil være den samme som din skytshelgen, biskopen St. Ambrosius. Barndomslekene dine forutsa at du skulle bli biskop, og det samme gjorde hans; og det hjalp ikke for ham å nekte, og det vil det heller ikke være for deg. Vi vil at ingen andre skal være biskop enn deg."
42. Gudmund fortsatte reisen og kom hjem til Videmyr på begynnelsen av vinteren; alle der var veldig glade for å se ham, Kolbein og konen Gyrid og hans svigerfar Torvard, og alle de andre. Lørdagen etter gikk Torvard, som var Gudmunds onkel, for å snakke med ham i enerom. Han spurte Gudmund om det var sant at han var fast bestemt på å nekte å bli biskop, og dermed ignorere den retningen som han hadde utpekt for seg selv, og som også var andre vise menns mening, og også hva hans venner, frender og slektninger mente. Gudmund sa at det var slik. Torvard svarte: "Jeg føler at det er min plikt å passe på dine saker og være din verge. Jeg vil avgjøre denne saken."
Gudmund sa: "Er det noen grunn til at jeg ikke skal styre mine egne saker?"
Torvard svarte: "La meg si deg, nevø, at jeg har vært overhode for vår slekt, som min far var før meg. Din far underkastet seg min myndighet som alle mine slektninger, og nå råder jeg deg til å gjøre det samme, for du er bestemt bestemt til å være familiens overhode etter meg."
"Du har ikke innbudt meg til å arve min fars eiendom," svarte Gudmund, "og til nå har du anstrengt deg lite for min fremgang, bortsett fra å piske meg for å få meg til å lære. Det ser ut til å være det samme nå, at du ønsker å sette meg i en vanskelig posisjon, og ikke i en av ære. Jeg skal ikke samtykke til dette."
Torvard sa: "Jeg har aldri hørt om noe slikt, at noen toer sine hender for sin egen og sin families fremgang. Men det er ikke bra, du skal bli biskop, for jeg har hatt drømmer om det."
"Hva var drømmene dine?" spurte Gudmund.
"Jeg drømte," sa Torvard, "at jeg var på vei inn i et hus så stort og høyt at jeg aldri hadde sett et så digert hus, og døråpningen var tilsvarende stor. Men da hodet mitt hadde gått gjennom døråpningen, satt skuldrene mine fast og jeg kom ikke lenger. Jeg tolker drømmen dithen at din herlighet vil bli så stor at hele kristenheten ikke vil være i stand til å fatte den; det høye huset betyr kristendommen, og jeg antar at det ikke vil bli gjort noen forskjell mellom deg og meg. Så hadde jeg en annen drøm, og drømte at jeg kom nord til Trondheim og gikk inn i kong Olavs sal; kongen satt på sin trone, og salen var full av menn. Han reiste seg for å ta imot meg, strakte ut armene og hilste på meg og sa: "Velkommen, Torvard, velkommen! Du vil bli velsignet i hele Norden." Jeg vet godt at disse drømmene sikter til deg. Du skal til Norge og bli gjort til biskop, og din innvielse vil finne sted i St. Olavs kirke i Trondheim. Det er ikke godt for deg å nekte, for dette vil skje, enten du ønsker det eller ikke."
Så avsluttet de samtalen, og Torvard fortalte Kolbein alt som var sagt mellom dem.
Etter dette gikk Kolbein til Gudmund og fortalte at de hadde holdt møte på Vollar på St. Egidismesse: "Og abbedene i Tingøre og Tverå var der, samt Gissur Hallsson, Gudmund den edle og mange andre i distriktet. Du og Magnus Gissursson ble foreslått til valg, og Gissur presset på saken til sønnen Magnus, og sa at han hadde sterkere støtte bak seg, og at han var mer erfaren i å forvalte eiendom enn deg. Jeg sa jeg skulle være godt fornøyd hvem av dere som ble valgt, men da svarte Hjalm Asbjørnsson, Hafr og mange andre at de ikke brydde seg om fremmede og ikke mente at en mann fra en annen del av landet skulle være valgt. Alle var så fullstendig enige i dette synet at ingen kom frem for å komme med innsigelser, og det ble derfor enstemmig vedtatt. Du er nå ukrenkelig valgt, både av Gud og mennesker, og vi forventer det av deg at du følger Guds og vår vilje."
Gudmund svarte: "Jeg vil først vite om de andre i distriktet mener det samme som deg, for jeg tror mye står på spill, og det er tungt ansvar. Det er av denne grunn at jeg er motvillig til å påta meg vervet."
43. Søndagen ble det holdt møte på Videmyr, og distriktets menn kom dit og diskuterte spørsmålet en gang til, men enden på det hele ble den samme som før, og de var enstemmig enige. Så ble Gudmund hentet til kirken, og da han kom inn, fortalte Kolbein at de bad ham gi sitt samtykke til å påta seg det ansvaret de ba ham om, nemlig å være biskop. Gudmund skjønte at Kolbein ikke hadde til hensikt å nøye seg med annet enn dette, da han mente dette passet best for hans egen hensikt. Han svarte: "Med Guds nåde vil jeg heller ta risikoen med å akseptere denne tunge anklagen enn å være årsaken til at ingen biskop ble valgt." Kolbein sa: "Velsigne deg for de ordene", og så takket de alle en gang til. Valget ble bestemt avsluttet for andre gang, og de som hadde deltatt på møtet kom tilbake til sine hjem om kvelden.
Det ble holdt en hedersfest for Gudmund den kvelden, og Kolbein selv ventet på ham ved kveldsmaten og bredte et klede på bordet foran ham. Men siden tøyet måtte skaffes i all hast, var det en rift i duken, og Kolbein sa om dette: "Vår mangel på seremoniell synes å være et bevis for din beskjedenhet, siden en slik utslitt klut er under tallerkenen din." Men Gudmund svarte smilende: "Det spiller ingen rolle om tøyet er slitt, men slik blir skjebnen til mitt bispeembete: som dette tøyet blir det revet i filler." Kolbein forble taus og svarte ikke.
Morgenen etter gjorde Kolbein, Torvard og Gudmunds klerker seg klare til å ri til Holar med den bispevalgte. Kolbein ga Gudmund en fullvoksen okse om morgenen før de dro avgårde, og sa at dette var bare den første av alle gavene han skulle få. De begynte på reisen sent på dagen, og kvelden før jomfrufesten i Köln ankom de Holar, hvor den bispevalgte ble møtt av en prosesjon.
Så snart de kom til Holar, overtok Kolbein all kontroll både over husholdningssaker og økonomi uten tillatelse fra den bispevalgte. Kygri-Bjørn var på Holar på denne tida. Før de kom dit, hadde Gudmunds diakon Lambkar tatt vare på all Kolbeins korrespondanse hver gang han var hjemme, men så snart de flyttet til Holar var all korrespondansen tatt ut av Lambkars hender, og Kygri-Bjørn ivaretok den i hans sted. Kolbein gjorde nå Bjørn til sin kjæreste venn, men Bjørn mislikte Gudmund og bar nag, fordi han følte at Gudmund foraktet ham. Dette var et tegn på Bjørns oppførsel senere, for desto større og mer mangfoldig vokste det djevelske og uopphørlige hat som hele menneskehetens fiende hadde plantet i hans hjerte; den ble bare hardere jo lenger den bodde i ham.
Gudmund tok bolig på Holar som tilvalgt biskop om høsten, som beskrevet ovenfor. Han hadde ansvaret for presteskapet der den vinteren, og han ordnet alle saker i det nordre bispedømmet i den tiden.
44. Om vinteren sendte Kolbein sine tjenere østover til Svinefell for å levere bud til Sigurd Ormsson og Sigurds kone Turid, hans egen mor. Han innbød dem til å flytte til Holar og påta seg forvaltningen av bispedømmets finanser sammen med den bispevalgte. Han la til at de ville bli holdt i mye større respekt i de nordlige distriktene enn de var i sør. Sigurd og Turid tok godt imot denne invitasjonen, og de overlot gårdsdriften og alt styre og stell som tilhørte Svinefell til Jon Sigmundsson, som var Sigurds nevø. Jon var gift med Tora den eldre, og barna deres het Orm og Solveig. Jon og konen bodde på Valtjofsstad. Han solgte landet sitt der til Teit Oddsson som var gift med Helga, datter av Torvard, som var Gudmunds første kusine.
Nå flyttet Jon fra Valtjofsstad, og da han kom opp på Økseheia, så han seg tilbake og sa: "Nå forlater jeg Fljotsdalsdistriktet, og det er ikke noe av meg igjen." Men til dette svarte konen Tora: "Jeg er den som ikke etterlater noe, mens du etterlater noe." Noen år senere ble sannheten av disse profetiske ordene tydeliggjort, for Jon ble oppgitt som far til en gutt kalt Torarin i dette distriktet. Han ble en stor mann da han vokste opp.
Samme sommer som disse forretningene ble gjennomført, dro Sigurd og Turid til Holar, hvor de ble i to. år. De tok på seg å fostre Tume Sigvatsson, og elsket ham høyt.
Nå skal det fortelles at i løpet av vinteren hadde Kolbein alene styrt alt på Holar. Den bispevalgte ble så overstyrt at han ikke engang var i stand til å ha nevøene sine til å bo der, og derfor satte han opp et hjem for dem på Kalvstad med pengene han hadde fått om sommeren, mens Kolbein ga seg selv rett til å ta bolig i biskopens bispegården med seks tilhengere. Ikke nok med dette, men den bispevalgte ønsket å dele ut nok mat til de fattige til tre måltider om dagen, og Kolbein gjetet dem inn i gjestesalen og beordret dem til å få ett enkelt måltid.
Da julen var over, kom forvalteren Torarin for å drøfte med Gudmund om kvelden på St. Hilarymesse, og sa til ham: "Du viser ingen nysgjerrighet angående tilstanden av husholdningen som er i min ansvar."
Gudmund svarte: "Jeg tror neppe det er en god ting å blande seg inn i ting man ikke har kontroll over."
"Allikevel," sa forvalteren, "vil jeg gjerne fortelle deg hva som har skjedd. Jeg sørget for samme mengde mat til julefesten i år som det alltid har vært vanlig, mange år tilbake, og hver vinter har maten holdt gjennom julen. Men i år har den vart en uke lenger, og aldri før har det vært en så stor samling her til jul som i år."
Da svarte den bispevalgte: "Grunnen er, min sønn, at jomfru Maria setter større pris på gjestfrihet enn hun gjør på Kolbein." Kolbein satt like ved og tiet, han svarte ikke.
Forvalteren gikk da bort, men akkurat i dette øyeblikk kom kugjeteren inn og fortalte akkurat den samme historien om kvegfôret som han hadde ansvaret for, og sa at det aldri hadde holdt så godt som i år. Gudmund ga ham det samme svaret:. "Hvem vet, men at jomfru Maria er bedre fornøyd med gjestfrihet enn med Kolbein, det er sikkert."
45. Etter jul sendte biskopen Tord Vermundsson, vest til Øre for å be Ravn Sveinbjørnsson, om møte ham i Midtfjord på såmannssøndagen[33], da han ville be Ravn følge ham på reisen til Norge for bispevigslingen.
Da det nærmet seg tidspunktet for møtet deres, gjorde Gudmund sine forberedelser til å forlate Holar. Da han skulle opp på hesten sin, kom Kolbein bort til ham og sa: "Nå ønsker jeg at vi skal legge bort det vonde som har vært mellom oss i vinter; det var ingen grunn for det, så la ingen av oss holde det mot den andre."
Den bispevalgte svarte: "Jeg tror ikke jeg har hatt skylden, og det er bra om din oppførsel har vært som min, men du må svare for det hvis du har handlet annerledes. "
"Vi er begge ansvarlige for det til en viss grad, slik det er vanlig," sa Kolbein, "men sannsynligvis var det mest min gjerning, og derfor vil jeg be om unnskyldning; Jeg er klar til å tilgi deg hvis du har krenket rettighetene mine på noen måte."
Til dette svarte den bispevalgte: "Dine vakre ord er rettferdige, og vi synes begge å være uvitende om våre egne handlinger i denne saken, for jeg er uvitende om at jeg har gjort inngrep i dine rettigheter denne vinteren — jeg har ikke skjønt det."
Så red Gudmund til de vestre distriktene og oppholdt seg en tid på Tingøre på sin vei. Der bodde en from nonne; hun var en abedisse og var veldig klok. Hun het Ulfrun, og var mor til presten Simon den store. Hun opprettholdt sitt ensomme liv så strengt at hun ikke engang lot sønnen hennes komme til syne når han besøkte henne. Ulfrun fortalte Gudmund hvordan jomfru Maria hadde gjort det kjent for henne i en visjon at det både var Guds vilje og hennes egen at han skulle være biskop. "Du må ikke avslå dette embetet," sa hun, "hvis du ønsker å gjøre Guds vilje, som jeg ikke tviler på at du gjør, for dette er bestemt." Denne avsløringen syntes Gudmund hadde stor betydning, og han satte sin lit til den. Så reiste den bispevalgte derfra for å nå Stadarbakke i Midtfjord på den fastsatte dagen. Ravn, sønn til Sveinbjørn, kom dit fra Vestfjordene den samme kvelden som de hadde avtalt. Denne søndagen holdt Gudmund en lang og minnerik tale; han stilte offentlig spørsmålet om det var noen tilstede på møtet som kjente til en mann som var villig til å påta seg den vanskelige oppgaven som var ment for ham selv, og sa at han gjerne ville gi den fra seg, hvis det kunne gjøres med folkets samtykke. Men ingen av de tilstedeværende våget å reise noen motstand mot det valget som var tatt, og på dette møtet ble det avgjort at Ravn skulle reise til Norge med den bispevalgte. Fra møtet red Ravn hjem, vest til Øre, og Gudmund nordover til Holar med sitt følge.
46. I løpet av vinteren hadde den bispevalgte sendt bud øst til Svinefell med brev til Sigurd Ormsson og Turid. Dette var brevet:
Gudmund, nå kjent som tilvalgt biskop, sender Guds hilsen og sin egen til Sigurd og Turid. Gud har vist oss ved mange tegn at vi skulle oppfylle vårt løfte om å skaffe en eiendom til Eder, slik vi ga vårt løfte om å gjøre. Nå har jeg behov for Eders hjelp, for jeg har tatt på mine skuldre en tyngre byrde enn jeg kan bære, og jeg inviterer Eder til å styre bispesetets anliggender og dens økonomi sammen med meg. Kom så raskt I kan, for dette haster både for forvalteren, for meg selv og for oss alle. Valete.
Da han fikk budet fra Gudmund, gjorde Sigurd seg klar til reisen og dro østfra etter jul. Han møtte den bispevalgte da den sistnevnte var på vei tilbake nordover fra Midtfjord, men dro videre foran ham til Holar. Og da Gudmund kom hjem, diskuterte de hvilke forhold som skulle ordnes med Sigurd. Han sa at han ikke var villig til å gå i gang med dette, med mindre både bispesetets administrasjon og eiendommen ble overlatt til ham, men Gudmund var motvillig til å overlate bispesetets administrasjon til andre. Men mange klarsynte menn, blant dem Kolbein Tumesson og Hafr Brandsson, oppfordret Gudmund til å gi fra seg administrasjonen av bispesetet, heller enn å gi avkall på tjenestene til en slik mann som Sigurd. Alle var overbevist om at det ikke fantes noen bedre måte til å sørge for administrasjonen av bispesetet enn å legge den i hendene på Sigurd og Turid. Så til slutt overlot Gudmund hele styret til Sigurd i fellesskap med ham selv.
Da dette var gjort, vendte Sigurd hjem og leverte dette brevet fra den bispevalgte til biskop Pål i Skålholt:
Gudmund, kjent som den bispevalgte, sender Guds hilsen og sin egen. Vi har påtatt oss et større ansvar enn vi er i stand til å makte, og vi har ikke innhentet Eders tillatelse, slik vi burde ha gjort. Nå ber vi Eder om å vurdere denne saken på vegne av Gud, slik Eders plikt er, og si Eders mening. Hvis I heller vil utnevne en annen mann til myndighets- og ansvarsstillingen, som vi, uverdige som vi er, har påtatt oss, så vil jeg gjerne si opp og gå av, for jeg er klar over at noen føler at de har gått for langt i denne saken. Jeg har utnevnt Sigurd Ormsson til å forvalte bispesetet sammen med meg, siden folk var bekymret for hvordan jeg skulle styre økonomien. Bestem Eder nå omgående, på den ene eller den andre måten, slik Gud skal lede Eder, og send meg et brev så snart som mulig, om I velger meg eller avviser meg.
47. Da Sigurd nådde Skålholt og leverte Gudmunds brev til biskop Pål, sendte Pål følgende brev til sin bror Sæmund i Odde:
Biskop Pål sender Guds hilsen og sin egen til sin bror Sæmund. Jeg har mottatt et brev fra Gudmund, den bispevalgte, der han byr meg velge en annen mann til biskop, hvis jeg ønsker det, og sier at han er villig til å trekke seg fra sitt valg. Videre har han satt inn Sigurd Ormsson til å bistå ham i administrasjonen, for mange har først og fremst fryktet at hans forvaltning av økonomien ikke ville være forsvarlig. Jeg forstår av brevet hans at han har til hensikt å reise til Norge i sommer hvis han blir valgt, for han ba meg om å ta min beslutning om å velge ham eller avvise ham uten opphold. Jeg ønsker å få Eders mening som jeg bør ta stilling til.
Sæmund sendte dette brevet til biskop Pål som svar:
Til biskop Pål Sæmund sender hans bror Guds hilsen og sin egen. Som I vet, bror, er Gudmund ingen venn av meg i min strid med Sigurd. Likevel er det mange som snakker veldig godt om ham, og det virker sannsynlig at han har blitt utvalgt fordi det er Guds vilje. Jeg har også hørt at han i mange henseender er velegnet til stillingen, på grunn av sin nestekjærlighet, sin rettferdighet, og sin kyskhet, som er viktigst av alt. Og det er en annen side av spørsmålet, at man ikke bør frita nordlendingene for ansvaret for å svare for eget valg. Dette er mitt råd, at I heller velger ham enn avviser ham, for man kan ikke si hvem som ville være å foretrekke fremfor Gudmund i Guds øyne, og det er sikkert best å ta denne risikoen. Det er på ingen måte sikkert at man kunne finne noen som hadde mindre feil. Nordlendingene unnlot å be om andres hjelp til å gjøre sitt valg, så la dem nå ta ansvaret for resultatet.
Da dette brevet nådde Skålholt, sendte biskop Pål beskjed til Torvard Gissursson, og hans bror Magnus, og til Sigurd, og de holdt et møte hvor biskopen gjorde dem kjent med at valget var henvist til ham, og at han hadde kommet til den avgjørelse å ta Gudmund til biskop, som allerede var bestemt. De gikk alle formelt med på dette, og biskop Pål, Sigurd og de andre sendte Ingemund, Grimsson, med følgende brev til den bispevalgte:
Biskop Pål sender Guds hilsener og sine egne til Gudmund, den bispevalgte. Gud har utvalgt Eder til biskop i henhold til Guds og menneskers lov, så uomtvistelig som det kan gjøres i vårt land. Nå, siden Gud og gode menn har lagt dette ansvaret på Eder, er det nødvendig for oss å møte Eder så snart som mulig, ettersom vi forstår av Eders brev at I har tenkt å reise til Norge i sommer, hvis saken går etter Eders plan. Jeg er villig til å komme og møte Eder hvor I måtte ønske, men jeg skulle være dypt takknemlig om I vil besøke meg her, selv om jeg ikke forplikter Eder til det. Jeg har mange presserende oppdrag for erkebiskopen, på grunn av hvilke jeg ønsker at I skal se meg før I drar til Norge.
Nå gikk vinteren, og etter pinseuken dro den bispevalgte sørover til Skålholt for å møte biskop Pål. Han tok ansvar for brevene som Pål sendte til erkebiskopen, og reiste hjem til Holar etterpå. Det var på denne tiden Sigurd og Turid forlot de østlige distriktene for godt og kom til Holar. De satte denne betingelsen for den bispevalgte at deres inntekter ikke skulle reduseres, og de anslo den til ti hundre hundreder, i storfe og i eiendom, og av andre slag. Gudmund hadde ikke annet valg enn å si ja. Etter dette forberedte Gudmund seg på å legge ut på reisen og tok med seg det han hadde fått i tiende.
Gudmund var 41 år gammel da han dro til Norge for å la seg vigsle som biskop.
48. Da den bispevalgte var kommet til skipet sitt, kom Ravn Sveinbjørnsson sjøveien vestfra, klar til å foreta reisen sammen med ham, etter deres plan. Foruten Gudmund var det femten islendinger som seilte med dette skipet; disse var Ravn Sveinbjørnsson, Tomas Torarinsson, Ivar Jonsson, Grim munk Hjalteson, Erlend prest, Berg Gunnsteinsson, Eyjolf Snorreson, Torstein Kambeson, Gudmund prest Tormodsson, Brand Dalksson, Pettr Bårdsson og hans bror Snorre, Tord Vermundsson, Hoskuld Areson og Kollsvein Bjørnsson.
De la ut på havet søndagen før Divisio Apostolorum[34]. Fra skipet sendte den bispevalgte Kollsvein nordover over fjorden for å hente noen vannfat, og han var akkurat på vei tilbake til sjøen da skipet la ut fra havnen, og ble derfor stående alene igjen på land. Men akkurat i det øyeblikket kom det noen menn i en robåt, kun iført skjorter. Blant dem var Narve på Brekka, og de hadde kommet fra Flatøy med en båtlast med fisk. Kollsvein fortalte dem hvilken nød han var i og tryglet dem om å hjelpe ham. "Du er i en trist situasjon," sa Narve, "og det er ikke bare du som er i nød, men også den bispevalgte, så selvfølgelig skal vi hjelpe deg." De losset straks lasten og tok Kollsvein og lasten hans ombord og rodde under seil nedover fjorden.
Da begynte vinden å bli sterkere, og skipet til Gudmund seilte bort fra dem. Da båtens mannskap så at de to fartøyene kom lenger fra hverandre, spurte Narve: "Hvor langt må vi jage etter det handelsskipet før du tror at forfølgelsen vår ikke har gjort oss til skamme?"
Kollsvein svarte: "Til munningen av fjorden, der den møter åpent hav."
"Greit nok," sa Narve, "og slik skal det være."
Da handelsskipet nådde øya Hrisøy, sa den bispevalgte: "Nå må seilet reves, for jeg vil ikke seile bort fra min tjener som er på land; dessuten ønsker jeg å feire messe på øya i dag." Det norske mannskapet protesterte mot dette, og alle var motvillige til å sløse bort en så gunstig bris. Men Gudmund sa at de måtte lide for dette: "For da vil Gud sørge for en enda større forsinkelse på vår ferd." Da de så hvor misfornøyd han var, rev de seil og kastet anker, og den bispevalgte gikk i land for å holde messe. Narve og hans menn hadde ikke behov for å ro lenger, for Kollsvein kom ombord på Risøy.
Morgenen etter var det god vind, men da de prøvde å trekke opp ankeret, fikk de det ikke løs. Den ene mannen etter den andre ga en hånd, og de prøvde alt de kunne tenke seg, men ankeret ville likevel ikke røre seg. Til slutt fortalte de Gudmund om det; han gikk opp til ankeret og sa: ‘Slipp dette ankeret, Herre! ” og tok tak i tauet. Straks ble ankeret fritt, og de heiste seil og seilte så langt som til Grimsøy, hvor de lå en uke. Da fikk de gunstig vind og seilte nord for Gnupar, men nå møtte de motvind og ble drevet langt vestover forbi Skagafjorden. Etter dette sluttet de å drive og klarte å ta seg nordover igjen og forbi Langanes. Så møtte de igjen en østavind og drev foran den en gang til, og skipet deres ble drevet vestover på havet.
En natt drømte en kvinne ombord at en høy og praktfull mann, kledd som en biskop, kom ombord på skipet og gikk langs dekket til han kom til stedet der den bispevalgte sov, og han gjorde korsets tegn over ham; hun tok ham for å være biskop St. Jon. Etter dette våknet hun.
49. Neste morgen sa den bispevalgte: "Jeg råder deg til å heise seil og seile rundt vestkysten, for der blåser det nordøstlige vinder, og det vil være umulig å gå rundt nordkysten." De fulgte hans råd om å heise seil og seilte vestlandskysten rundt, og gikk således forbi Vestfjordene, så sør for Snæfellsnes og så øst for Eyjafjell. På dette tidspunktet møtte de nordøstlige vinder, og ble drevet sørover rett ut i åpent hav, helt til de så Hebridene og kjente at de hadde nådd øyene som heter Hirtir.
De ble drevet videre sørover til havs så langt som til Irland, og seilte deretter østover. De møtte kraftige stormer og hørte brølet fra brenninger på alle kanter. Da sa den bispevalgte at alle ombord burde avgi sin skriftemål, at alle prestene der skulle rake seg, og at alle skulle avlegge løfter. De gjorde som han sa til dem. De lovte å gi en alen med vadmål fra hver sekk ombord, sende en mann på pilegrimsreise til Roma, og hver av dem skulle gi en halv mark voks til kirkene. Med en gang la stormen seg.
Til slutt ble de drevet til Skottland og lå noen dager nord for Staure[35]. Utenfor Skottland fikk de en sørlig kuling, som var så voldsom at mennene som opplevde det pleide å si at de aldri hadde møtt et så voldsomt hav som da de seilte utenfor Hvarfe[36]. Det var nå Grim, sønn av Hjalte, kvadde dette verset:
- Det skummende havet fosser forbi;
- utenfor Hvarfe raser nå sønnavinden;
- det ruvende hav er mektigere enn noen gang.
- Vi har hast. Kjølen gir etter;
- ved stormens styrke er menn i trengsel.
- Bølgene stormer; havet svulmer opp
- som fjell, men fortsatt følger vår stolte
- skute sin kurs.
Så drev de nok en gang på havet, på kulingens nåde, og i løpet av natten hørte mennene som var våkne og holdt vakt noen høye og forferdelige smell, og så en kjempestor sjø, som en diger valse, som de trodde ville bli deres endelikt hvis den traff skipet på bredsiden. Styrmannen ville heise seil, og sa at de bare kunne redde livet hvis de klarte å snu baugen på skipet inn i bølgene på denne måten. Ravn Sveinbjørnsson svarte at de høye bølgene allerede var for nær til at de kunne gjøre dette; han oppfordret dem til å gå til den bispevalgte og fortelle ham hvilke vanskeligheter de var i. Gudmund reiste seg straks, tok sine hellige relikvier og gikk til siden av skipet med dem, og ga sin velsignelse. I samme øyeblikk snudde skipet mot bølgene, og da roet sjøen seg, så langt de kunne se, bortsett fra foran stevnen, og derpå brøt vannet inn på begge sider og feide bort lebrettene, og hengekøyene ble vasket bort over rekken. Kjøpmennene sa alle det samme: "Det gikk bedre enn vi forventet", men den bispevalgte takket Gud og sa at det hadde blitt akkurat som han trodde.
Så heiste de seil igjen, og kulingen var så sterk at de seilte uten stans. En kveld så de land og kom så nær at de fikk brenningene på begge sider. De skjønte at de var blitt drevet tilbake til Hebridene, men det var ingen som var i stand til å holde kursen i disse farvannene, og de fleste av dem forventet at skipet ville bli knust i stykker og de ombord omkom.
Mens de svevde i så stor fare kunne kjøpmennene ikke tenke seg noen utvei, og da talte de med den bispevalgte til og ba Ravn være los. Ravn ville helst ikke dette, og sa at han aldri før hadde vært i disse vannene, men Gudmund ba ham prøve, og sa at med et slikt hell som hans kunne han utrette mye. Ravn svarte: "Herrens ord er lov" og ba Gudmund gi ham sin velsignelse. Så tok han over navigeringen av skipet med samtykke fra hele mannskapet, og han beordret dem til å seile opp til øyene under hans ledelse. Presten Tomas, sønn av Torarin, sa at tre ganger, mens de seilte den natten, var det ikke annet å se enn høye klipper umiddelbart foran dem, så vidt han kunne se.
Samtidig som de var kommet inn forbi øyene så de at dagen nærmet seg, og etter dette klarte de å bringe skipet sitt inn i en god havn på øya Sandøy. Det var kong Olav[37] som hersket over Hebridene på den tiden. Den bispevalgte gikk i land og til kirken, for han ønsket å holde en gudstjeneste. Kongen var tilstede; han innbød Gudmund til å spise hos seg, og hans innbydelse ble tatt imot. Etterpå vendte Gudmund tilbake til skipet, og de seilte fra Sandøy med god vind og fikk en god overfart, og kom til Norge sør for Trondheim, på et sted som heter Eide. Det var her de hørte om kong Sverres død[38]. De lå der om natten, og seilte så nordover til Trondheim og førte skipet sitt til Nidaros.
50. Den bispevalgte oppholdt seg i Norge den vinteren, og hans sak ble inngående drøftet. Han ba gjentatte ganger om å få slippe et slikt embete, og sa at han var lite skikket for det. Det fortelles mange historier om ting som skjedde før Gudmund fikk sin vigsling. Men til slutt ble han vigslet til biskop av erkebiskop Eirik på festen for Jomfruen St. Euphemia[39]. Håkon, sønn av Sverre, var konge av Norge på den tiden.
Sommeren etter seilte biskop Gudmund til Island, og skipet hans kom til havn i Mjovafjord, i Østfjordene. Derfra dro han til bispesetet sitt på Holar. Han var da to og førti år gammel.
51. Presten Berse den rike døde samme år som biskop Brand, og Snorre Sturlason, arvet hele eiendommen hans. Snorre bosatte seg da på Borg og bodde der noen år. Etter avtale med Magnus prest flyttet han til Reykholt. Han ble nå en stor høvding, for han manglet ikke eiendom og var en utmerket forretningsmann. Men han var ustadig og fikk barn med flere kvinner enn konen Herdis.
Sæmund Jonsson ble ansett for å være den mest fremstående mann på Island på denne tiden. Han hadde en praktfull eiendom på Odde og mange andre gods også. Han var ikke lovlig gift.
Sigvat Sturlasson bodde noen år på Hjardarholt og kjøpte så Saudafell og dro dit da den store fepesten herjet. Han bosatte seg på Saudafell, og ble en meget stor høvding og var godt likt av sine menn. Han var svoger til Kolbein Tumesson, og det var stor vennskap mellom dem. Kolbein var på denne tiden den mest innflytelsesrike mannen nord på Island.
52. Da biskop Gudmund kom tilbake til Island og overtok ledelsen av presteskapet og ledelsen av kirkesakene i nord, oppsto det mange saker som han og Kolbein Tumesson var uenige om, og det oppsto mange stridigheter mellom dem. Biskopen viste seg mindre lett å lede enn Kolbein hadde forventet.
Våren etter, da Sigurd og Turid hadde bodd på Holar i to vintre, ba Gudmund Sigurd om å besøke klosteret på Munka-Tverå for å sette i stand bygningene der, som var i svært dårlig forfatning. Sigurds far Orm var nevø av biskop Bjørn, som hadde grunnlagt klosteret i Tverå, og Orm selv hadde endt sine dager som munk der, og Sigurd var derfor dypt knyttet til det. Etter ønske fra Gudmund og abbed Orm, som var hans slektning, dro Sigurd til Tverå og forbedret klosterets økonomiske stilling og reparerte bygningene.
Sigurd hadde bare vært i Tverå en kort tid da Gudmund utpekte ham til å bo på Mødruvellir. Han og Gudmund sto på god fot i begynnelsen, men det gikk snart dårlig mellom dem. Tume Sigvatsson var stadig sammen med Sigurd, og det samme var Herdis og Sigrid, døtrene til Arnor Tumesson.
Dette var opphavet til striden mellom Gudmund og Kolbein og hans slektninger: Det var en prest som het Asbjørn, som Kolbein stevnet på grunn av et gammelt pengekrav, og noen sa at Kolbeins krav ikke var rettferdig. Presten søkte biskopen om hjelp i sin sak, og Gudmund mente at dommen over presten tilhørte ham, og erklærte ham løst fra Kolbeins krav. Ved dette forfulgte Kolbein presten i henhold til sivil lov og krevde ham lyst fredløs og død. Og mens de var opptatt med saken på tinget, kom Gudmund til retten med sin bispestav og bispekappe og forbød dem å dømme presten, men ikke desto mindre dømte de ham. Dagen etter la Kolbein og alle de som hadde vært medlemmer av tingretten og hadde sverget ed og avlagt vitnesbyrd der, ned forbud mot at Gudmund fikk holde messe der. Han tok presten inn i sitt eget hus, men prestens kone betalte Kolbein penger for at deres eiendom ikke skulle bli beslaglagt.
Om høsten gikk Kolbein hardt ut mot biskopens husstand, og innkalte sine menn på grunn av Gudmunds tilknytning til presten for lovbrudd. Gudmund ble så opprørt over dette at han lyste Kolbein i bann. Så grep vennene deres inn og prøvde å forsone dem, og på disse vilkår ble det enighet om at Kolbein godtok biskopens enerett til å ilegge bot og bøter, men bøndene ga Kolbein sitt løfte om å frita for ham for alle bøter Gudmund påla ham. På Alltinget sommeren etter avsa Gudmund, med råd fra biskop Pål og Sæmund i Odde, en dom over Kolbein at han skulle betale en bot på tolv hundre vadmål. Halvparten av denne summen ble betalt, men den andre halvparten ble det ikke, for Kolbein ville at Gudmund skulle hente den fra bøndene som hadde forpliktet seg til å betale den, men Gudmund ville ta den av Kolbein selv, da det var han som hadde gitt Gudmund det løfte å betale.
Gudmund hadde da vært biskop i to år.
53. Samme sommer bannlyste biskop Gudmund to høvdinger, Sigurd Ormsson og Hall Kleppjarnsson, fordi de hadde tatt en prest fra et kloster, bortført og lemlestet ham. De hadde også presset mange penger fra en bonde, og kalt det hans løsepenger, og hadde beholdt alt selv. Hall inngikk et forlik med presten og nektet å godta biskopens dom i denne saken, og etter dette ble de bannlyst.
Kolbein unngikk først forholdet til Sigurd og Hall, men til slutt ble han knyttet til dem. Den neste utvikling i saken var at de forbød all handel med biskopens husholdning. Men saken endte på denne måten, at om høsten på St. Mauritiusmesse[40] kom Sigurd og Hall til enighet med biskopen og overgav hele saken til hans dom. Kolbein deltok ikke i denne avtalen da han ikke var villig til å betale bot, og biskopen ønsket at vilkårene skulle være de samme for ham som for de to andre. Ved dette erklærte biskopen bannlysing av Kolbein med den begrunnelse at han hadde knyttet seg til Sigurd og Hall, hverken Kolbein eller noen andre hadde etterfulgt hans advarsler.
54. Det var om vinteren før jul at biskopen bannlyste Kolbein på de to punkter som han var knyttet til bannlyste menn, og at han hadde holdt tilbake halvparten av pengene som Gudmund hadde krevd av ham. Om våren etter påske gikk Kolbein igjen hardt på biskopens gård med åtti mann, og innkalte alle som var der, av hans husstand, klerker, diakoner og lekmenn, til Hegranestinget med anklager mot dem som ville medføre fredløshet, de fleste av dem falske. Biskopen og hans menn klatret opp på hustakene, han var i sine bispeklær og avsa dommen om bannlysning, og talte på folkespråket slik at alle skulle forstå. Det ville kommet til kamp om Kolbein hadde vært mindre behersket ved denne anledningen, men han gikk bort og diktet dette verset:
- Den prydelige prelaten
- som har all makt på Holar
- bannlyser hver og en,
- også dem som gir meg hjelp
- på noen måte.
- Denne noble mann
- kjenner ikke ordet storsinn
- når han innfører sine forbud,
- selv om han er god til overdrivelser
- i andre ting.
- Dette vil gjøre vondt verre
- for oss alle.
Til dette la han til:
- Biskopen bannlyser menn
- på sine besøk i våre kirker
- og jager oss alle bort for godt,
- og sprer oss alle vidt gjennom landet.
- Men Gudmund er heller ikke
- til å spøke med.
- Det skal nok snart tiden vise.
Og videre :
- Gudmund, som har arvet Ares tapperhet,
- holder fast ved sitt ønske
- om å bli like mektig som hin Thomas Becket.
- Det lover ikke godt.
- Med strålende sinn og mektig hjerte
- legger han Kirkens tunge lov på mennesker.
- Alene er det Gud Gudmund frykter.
Om våren samlet Kolbein en mengde menn fra alle distrikter for å dra til vårtinget. Torvald Gisursurson kom sørfra for å delta, og der gikk de løs på biskopens menn. Det gikk rykter om at de hadde til hensikt å angripe biskopen, mannssterke som de var, og gripe mennene som de hadde tiltalt. Så grep vennene deres inn og prøvde å få til et forlik, og Kolbein og Gudmund kom til en avtale, i følge denne skulle alle deres stridigheter henvises til erkebiskopen. Kolbein og hans flokk trakk alle sine anklager, og Gudmund opphevet bannlysningene for alle.
Igjen og igjen forfulgte Gudmund Kolbeins menn med forskjellige anklager, for å ha unnlatt å betale tienden, eller for å holde tilbake kirkeavgift, eller for å ha forsømt å bøte på kritikkverdige forhold. Bøndene var ekstremt misfornøyde og mente at biskopen ikke ville la noen være i fred.
55. Den neste hendelsen gjaldt en klerk som ble kalt Skéring, som var en akolytt[41]. Han var svært uaktsom i måten han bar våpnene sine og gikk kledd på. Han hadde bare en arm fordi noen nordmenn hadde kuttet av ham andre ved Gåsar. Denne mannen fikk barn med en kvinne som hadde en bror som søkte Kolbeins hjelp for deres sak, mens klerken på sin side søkte Gudmunds hjelp for sin sak. Kolbein opprettholdt sine anklager mot biskopen og nektet å godta hans domsavsigelse. Gudmund tilbød seg å betale seks hundre i erstatning, og sa at dette var mer enn det dobbelte av det som loven krevde, men Kolbein avviste dette. Han hevdet at det ikke nyttet å gjøre avtaler med biskopen, siden han brøt enhver avtale. Kolbein fikk klerken dømt til fredløshet, mens biskopen satte Kolbein under tiltale, sammen med alle dem som hadde på tinget. Fjorten dager senere holdt Kolbein og Sigurd tvangssalg på klerkens eiendom og konfiskerte den. Da biskopen fikk vite dette, bannlyste han dem begge, fordi klerkens eiendom var blitt overdratt til ham selv.
Biskop Gudmund holdt seg hjemme under Alltinget, men Sigurd og Kolbein deltok, og alle menn som var knyttet til dem, og de med andre menn. De anklaget seks av biskopens menn for å hjelpe klerken, og da Alltinget var over, samlet Kolbein en styrke fra alle distrikter, og hadde til hensikt å avsi dødsdommer på Holar over dem som var blitt erklært bannlyste og å beslaglegge deres eiendom. Biskopen oppholdt seg i sin bolig med bare noen få tilhengere, men folk ba ham om å komme seg unna, og sa at det var usannsynlig at hans menn ville få gå fri. Gudmund var først motvillig til å gjøre dette, men fulgte vennenes råd og dro til den nordlige delen av bispedømmet sitt. Han så bort fra de dommene som ble avsagt over menn som Kolbein hadde tiltalt og lot dem gå i kirken som frie menn. Kolbein og hans tilhengere gjorde det samme, for alle som biskopen hadde bannlyst gikk i kirken, og prestene gikk sammen med de mennene som biskop Gudmund hadde bannlyst for ulydighetshandlinger, og begynte dermed en praksis som de opprettholdt i lang tid etterpå.
Da sommeren var kommet og biskopen var på vei tilbake til Holar, var det mange som strømmet til ham. Den fremste av de tapre mennene som sluttet seg til ham, var hans fetter Ogmund Torvardsson, med tilnavnet Sneis. Vigfus den geistlige, sønn av Onund Konalsson, sønn av Sokke, og mange andre tapre menn var blant hans støttespillere. Gudmund kom til å få en stor flokk tilhengere, for fiendene hans hadde kunngjort at hvis han vendte tilbake til bispegården med de bannlyste mennene ville de drepe dem, og disse mennene turde ikke forlate ham siden de ikke hadde noe annet håp om tilflukt hos ham.
Da Gudmund var på vei nordfra gjennom Eyjafjord, forlot noen av hans mest uregjerlige tilhengere flokken og ranet noen utlendinger som biskopen hadde satt under bannlysning på grunn av deres tilknytning til Kolbein og Sigurd. Da Gudmund og Ogmund fikk vite dette, beslagla de det meste av tyvegodset. Etter dette dro Gudmund til Mødruvellir med flokken sin og bar bort helligdommene, de hellige relikviene og visse bøker, for han mente det var upassende at hellige relikvier havnet i bannlyste menns eie. Kolbeins bror Arnor Tumesson var på Mødruvellir sammen med mange andre.
Så red biskopen bort fra Mødruvellir, og Sigurd meldte dette til Kolbein Tumesson, og de påsto nå at Gudmund hadde begynt å plyndre og røve. Anførerne for de to flokkene, Sigurd, Arnor og Hall Kleppjarnsson på den ene siden, og Kolbein på den andre, samlet sine styrker i den hensikt å gjøre et felles angrep mot biskopen, og satte planen i verk. Gudmund kom tidlig på dagen tilbake til sin bolig, de gikk til kirken og biskopen lot feire messe. Dagen etter var Mariamesse førre, og biskopen ønsket å feire denne dagen da kirken var blitt viet til Jomfru Maria. Det var akkurat denne dagen Kolbein kom dit med mer enn tre hundre mann og beleiret bispeboligen.
Noen menn gikk imellom og prøvde å megle for å få i stand et forlik, men Kolbein var fast bestemt på at han ikke ville bli fornøyd med mindre de bannlyste mennene ble overgitt til ham, men Gudmund var ikke villig til å overlate sine følgere til øksen uten garanti for deres sikkerhet. Ogmund prøvde så godt han kunne å få i stand et forlik, for han var i slekt både med Kolbein og biskopen. Men siden Kolbein ikke var til å rikke, ble det foreslått at biskopen skulle få ri uhindret bort fra bispeboligen med sine menn. Kolbein gikk ikke med på dette, men Gudmund og hans tilhengere vedtok denne planen da det virket som den beste måten å unngå onde gjerninger og ulykke på. Om kvelden denne festdagen ringte alle domkirkens klokker til kveldsmesse, men det blir fortalt at lyden av klokkene ikke ble hørt av Kolbein.
56. Så red biskop Gudmund ut fra bispeboligen, ledsaget av tre hundre tilhengere, blant dem tre abbeder, to munker, nesten førti prester og mange klerker. Mange av dem som var med ham var gjeve menn, men noen var fattige omstreifere menn og kvinner. Da Kolbein og flokken hans så Gudmund ri bort, sa Bruse prest disse ordene til Kolbein: "Der drar biskopen, bærer av både din ære og sin egen." Kolbein bød mennene sine å ta hestene deres, og sa at han ikke ville la Gudmund ri bort med sine følgere akkurat da. Han red for å avbryte biskopens flokk med fire hundre mann og sperret veien for dem. Gudmund svingte av veien for å ta en annen retning, men Kolbein og mennene hans snudde for å møte dem, og da de to styrkene møttes, begynte kampen.
Gudmund satt på hesten sin, og abbedene og noen av prestene var med ham. Han ropte ut og sa at det ikke måtte komme til kamp, men bare én tok hensyn til det. Berse av Moberg, sønn av Vermund, gikk frimodig frem og kalte til seg Ogmund Torvardsson Sneis. Ogmund hadde en tilhenger som het Nadd, og han angrep Berse, og enden sammenstøtet mellom dem var at Berse drepte ham. Da sa Ogmund: "Nå går du tappert frem, Berse." "Du skal finne," svarte Berse, "at jeg skal komme deg enda nærmere", hvorpå Ogmund snudde seg mot ham og slo ham dødsstøtet.
Gudmunds menn kjempet godt og frimodig, Konal Sokkesson, Svein Jonsson, Vigfus den geistlige og mange andre. I slaget ble Kolbein truffet av en stein i pannen, og ved dette falt han til jorden; skaden hans var dødelig, men han var ved bevissthet og ba om en prest, og Gudmund ønsket at hans ønske skulle bli oppfylt. Kolbein sverget en fredsed, så fikk han den siste olje, og etter dette døde han. Og ingen visste noen gang hvem som hadde kastet steinen.
57. Disse mennene falt sammen med Kolbein Tumesson i slaget ved Videnes: Bruse prest, Tord prest Einarsson, Berse Vermundsson, Bodvar Tannsson, Eyjolf Hallsson, Glum Styrbjørnsson, Bjørn Steindorson og Starre Sveinsson. Av biskopens menn ble Nadd Torarinsson og Einar Olavson drept. Resten av Kolbeins menn tok på flukt, bortsett fra de som var for hardt såret til å gjøre det. Noen av dem la ned våpnene og overga seg til Gudmund, ba om nåde og sverget og lovte å ta godta de bøter og bøter som han skulle ilegge.
Da så mennene til Gudmund at Sigurd og Arnor kom ridende med sine styrker; de snudde seg mot dem, og var nå utstyrt med våpen tatt fra Kolbeins flokk. Sigurd og hans tilhengere vendte om og trakk seg tilbake, men biskopens menn fulgte etter, om enn temmelig halvhjertet i begynnelsen, for noen av dem talte imot forfølgelsen og andre oppfordret til den. Men den følgende natt så Sigurd og Arnor at biskopsmennene var kommet tett bak dem, og de snek seg bort fra sine tilhengere med to følgesvenner og red inn i de sørlige distriktene, hvor de tilbrakte den vinteren med sine slektninger gjennom blod eller ekteskap. Men Hall Kleppjarnsson og de andre sluttet fred med biskop Gudmund, og hver av dem avla ed på å godta hans domsavsigelser i sine egen saker.
Kolbein hadde tilkalt Torvald Gissursson, som biskopen anså som opphavet til alle disse stridighetene, for å slutte seg til ham i hans angrep på Gudmund. På Kjøl fikk Torvald høre om Kolbeins død, hvorpå han vendte tilbake. Han møtte tilfeldigvis Snorre Grimsson, en frende av Gudmund og Ogmund. Snorre var en klok og populær mann; han var blitt ordinert til underdiakon. Torvald lot ham gripe og beordret en mann å gjøre ham skade, men mannen var uvillig til å gjøre det. Da sprang Torvalds Klængsson, en diakon, opp til Snorre og ga ham dødsstøtet.
58. Biskopen tilbrakte vinteren i bispegården på Holar, og tilbød seg å sende alle disse sakene til erkebiskopens domsavsigelse, men høvdingene var ikke enige. Ogmund foreslo da, som han ofte hadde gjort før, å stille sin egen gård til rådighet for å få i stand et forlik, og det gjorde mange andre også. Men Gudmund la bøter på dem som hadde angrepet ham på Holar, og bøtene var på tre hundre vadmål per hode, eller til og med fem hundre eller ti hundreder, alt etter hans vurdering av den enkeltes skyld. En mann påla han en bot på tyve hundre. Biskopen sendte sine menn for å samle inn penger, men de våget ikke å gå i små følger, og de som betalingen falt på, gjorde ikke annet enn å betale summen som krevdes, selv om de erklærte det for ran.
Bøndene knurret. De følte at de var blitt fratatt sin leder og vanæret, og hadde mistet mange av sine slektninger og venner; noen syntes at de hadde mistet hele slekten, og nå måtte de betale bøter på toppen av det hele. Pengene de ga fra seg erklærte de å være tatt med makt, ved plyndring og ran. Men de som hadde ansvaret for flokken som fór over hele distriktet for å kreve inn bøtene, ble rasende, og anklaget bøndene for andre forseelser i tillegg. De plyndret eiendommene til Sigurd og Arnor og gjorde mange ting som biskopen ikke hadde befalt dem å gjøre, men som han tvert om hadde forbudt. De brente ned en gård, og angrep noen menn som de mente at de hadde fått klager på, og som de mistenkte for å ha sammensverget seg mot deres liv. En av disse mennene drepte de, og de drepte også en prest. Og uansett hvilke ordensbrudd biskopens menn gjorde seg skyldige i, la bøndene skylden på Gudmund. Biskopen nedla det samme forbudet mot bøndene som før de var kommet overens, for han skjønte at de ikke var villige til å oppfylle sine eder og løfter, men ønsket å gjøre alt som sto i deres makt mot ham, som senere hendelser skulle vise. Mange menn flyktet sørover til Sigvat Sturlason i Dalir, og klaget til ham over sin situasjon. Hans kone Halldora, Kolbeins søster, oppildnet ham stadig.
59. Nå må det fortelles at vinteren etter slaget ved Videnes fødte Torvald Gissurssons kone en sønn; hun het Tora Gudmundsdatter. Folk foreslo for Torvald at han skulle oppkalle sønnen etter Kolbein Tumesson. Men Torvald svarte: "Min sønn vil ikke være like begavet som Kolbein, og dessuten har kloke menn sagt at menn ikke skal gi sønnene sine navn etter dem som en plutselig død har kalt til seg fra denne jorden. Jeg skal få min sønn kalt Gissur, siden de som hittil har båret dette navnet blant mennene i Haukadal, neppe har vært blant familiens sorte får."
Etter hvert som vinteren gikk, ble det utvekslet sendebud mellom høvdingene for å samordne deres planer om å reise styrker mot biskop Gudmund. Hovedmannen var Torvald Gissursson, og de andre var Arnor Tumesson, Jon Sigmundsson, Sigvat Sturlason, og hans bror Snorre, Magnus Gudmundsson, og Torvald fra Vatnsfjord.
Sigvat sendte bud til sin bror Tord, og de møttes i Hitardal. Sigvat ba Tord reise med ham, og Tord spurte ham hvilken myndighet han ville ha om han kom. "Hvorfor skulle du ikke ha den autoriteten du ønsker?" sa Sigvat. "Med hvor stor følge vil du komme?" "Med fire andre," svarte Tord. Sigvat spurte da: "Hva nytte vil du da være for meg enn noen annen, hvis du har så lite følge?" "Du skal få se," sa Tord. Sigvat sprang på hesten sin i sinne, og brødrene skiltes uten flere ord. Tord fortalte at han og broren hans aldri var så gode venner etter det.
60. Det fortelles at om vinteren etter slaget ved Videnes ble det drømt mange drømmer. En mann i Stegafjord drømte at han kom inn i et stort hus. Det satt to kvinner inne; de var gjennomvåte av blod, og de vugget frem og tilbake. Blod regnet inn gjennom vinduene. En av kvinnene sang:
- Valkyriegudinnene,
- Gunn og Gondul,
- vi gynger og vi gynger.
- Det regner med blod,
- før menn faller.
- Vi kommer nok til slaget
- der ved Raptalid.
- Menn vil bli slaktet
- som offer for oss,
- og menneskenes forbannelser
- vil komme over oss begge.
En mann i Østfjordene drømte at han kom inn i et lite rom, og inne satt to menn, kledd i svart, og med grå, tettsittende hetter på hodet. De holdt hverandre i hendene mens de satt på hver sin benk. De vugget frem og tilbake, og presset skuldrene så hardt mot veggene at de nesten falt om. Så sang de dette verset, og hver kom med annen hver linje:
- Hodeskaller skal bli slått
- og hus vil bli knust,
- et sørgelig syn er vi
- i våre grå hetter
- Onde gjerninger skal de gjøre,
- disse ulykkes-handlerne.
- Bortvist vil de bli
- på dommens dag.
Gudmund hadde nå vært biskop i seks år.
61. Nå skal det fortelles at den påfølgende våren samlet de høvdingene vi før har omtalt, flokker med bevæpnede menn og forberedte et angrep på biskopen. Torvald fra Vatnsfjord kom vestfra med tredve mann, alle til fots. Torvald bar øksen i hånden, og han lot aldri skaftet hvile på bakken hverken mens han var på reise nordover eller da han kom tilbake. Og da styrkene var samlet, hadde de syv hundre mann klare til å angripe Gudmund i bispegården. Selv hadde han en svært liten tilhengerskare utenfor sin egen husstand, fordi nesten alle hadde forlatt ham, og få hadde lyst til å hjelpe ham. Ogmund ønsket å stå ved hans side, men klarte ikke å komme frem, for en flokk var sendt mot ham; Ogmund Sneis slapp unna, men de tok skjoldene hans fra kirken og hestene hans, så han måtte bli der han var.
Sigurd og Hall var lederne for flokken som angep. Da flokkene red inn på bispegården, var biskopens menn på hustakene og hadde forberedt seg på å forsvare gården. Det var mange modige menn blant dem. Høvdingene gikk rundt bygningene for å finne stedet der det ville være lettest å angripe. Tord, sønn av Bodvar, som var morbror til Sturlasønnene, rådet dem til å rope krigsrop den kvelden, men ikke angripe før det ble morgen; han trodde det da ville være færre forsvarere i bygningene enn om kvelden. Og det ble som Tord regnet med, for i løpet av natten rømt mange fra biskop Gudmund, noen for å slutte seg til fiendene hans, og atter noen andre steder, slik at det ble få menn ble igjen i bygningene. Dessuten, om morgenen søkte mennene som ikke forventet å få opphold der, tilflukt inne i kirken. Og da få av biskopens menn var igjen, ble angrepet iverksatt mot dem.
Presten Torkel Bergtorsson som hadde fått tilnavnet "stokken", forsvarte seg godt og djervt, og han mistet livet i bispegården. Flere andre falt der, men de drepte en mann på selve kirkegården, slik at blodet hans sprutet inn i kirken. Seks av biskopens menn ble drept, og Arnors flokk mistet også seks.
Deretter sprang de inn i bygningene og brøt opp låser og lokk i jakten på menn. De ga nå biskopen to valg. Det ene var at han skulle løslate dem fra bannlysningen, i så fall ville de slippe fri noen av mennene som var inne i kirken, og kreve at biskopen måtte forlate bispeboligen og aldri vende tilbake dit. Ellers ville de drepe alle i kirken, og ikke spare noen, og ville drive biskopen med alle hans menn bort fra bispeboligen. Gudmund valgte ingen av alternativene, og sa at han følte seg ute av stand til å frikjenne dem. Imidlertid ble det slik at for å redde livet til sine menn som ikke hadde annen utsikt enn en brå død, ble biskop Gudmund av deres bønner foranlediget til å synge en miserere[42] over sine fiender, og fortalte dem at de ikke var mer fritatt fra sin bannlysning enn de enn hadde vært før.
62. Etter dette innbød Snorre Sturlason biskop Gudmund hjem til seg, og Gudmund reiste med ham den dagen. Og da han var gått, gikk Arnor og hans menn til kirken med våpnene sine og prøvde å overtale de menn som de mente hadde de alvorligste anklager mot til å komme ut av kirken; ellers ville de enten angripe dem eller sulte dem i hjel inne i kirken.
Da begynte Svein Jonsson å si: "Jeg må stille en betingelse om jeg skal komme ut av kirken." De spurte ham hva dette var, og han svarte: "At du skal kutte av mine armer og ben før du halshugger meg." De lovet ham dette. Så kom han ut, og alle de andre også, fordi de ikke ønsket at kirken skulle bli uren av dem eller deres blod. De kom alle ut ubevæpnet. Så ble Sveins lemmer hugget av, og han sang Ave Maria mens dette ble gjort, og etterpå strakte han ut halsen under øksen. Hans mot ble høylydt rost. Skæring klerk ble også halshugget, og en tredje dømt mann.
Disse av Gudmunds menn var allerede drept: Torkel prest, Leif Torbergsson, Brand, Steingrim, Hånd-Leif , Einar Hallvardsson, og Torarin, og i denne listen er medregnet mannen som var drept på kirkegården. Av angriperne ble disse mennene drept: Bergtor, Gissur, Sigmund, Sval, Einar Birkefot og Simon prest.
De som var erklært straffedømte ble kastet ut i en skur, og ble liggende der i to måneder. Men i kirken begravde de sine egne menn som var døde uten omvendelse og frelse, og erklærte at det bare var å ta et blad fra biskop Gudmunds bok, siden han hadde tillatt domfelte å gå inn i kirkene. Men biskopen hadde ikke godkjent kirkebegravelse for en av Kolbeins menn, som hadde dødd uten omvendelse. De plyndret mye som tilhørte bispeboligen eller de som bodde der, både hester og husholdningsgoder, og tok praktisk talt alt som ikke var i selve kirken.
Da nedslaktingen var til ende, tok høvdingene Gudmunds menn til makten, ga ly til dem de ville og gjorde skade på andre. Sigvat ga ly til Konal Sokkesson, mens Snorre hadde gitt ly til Vigfus den geistlige. De fleste menn av høy rang tok en eller annen inn i sin flokk. Og da Gudmund hadde forlatt distriktet, sendte de ut meldinger vidt og bredt, og bød prestene løse alle fra bannlysningene og synge messer og utføre alle embeter, både på Holar og i alle andre kirker; de sa at dette var med tillatelse fra biskopen. De tvang alle Gudmunds støttespillere som var igjen, både geistlige og lekmenn, til å akseptere deres enedomsrett, og påla dem bøter på tre eller fem hundre, eller ti eller tyve eller til og med tredve eller førti hundreder. Før striden var over, tapte Ogmund Sneis hundre hundreder og sin rett til å bo i distriktet. Han dro til Hofsteig i øst. Noen menn erklærte de for forbrytere og fredløse. Fire gode menn, to av dem prester og to lekmenn, ble tvunget til å gjennomgå prøvelsen med å bære varmt jern for å bevise at de ikke hadde påført Kolbeins skade, men de ble alle frikjent.
Nå tok Arnor og Sigurd bispegården og dens eiendom i besittelse. Men våren etter sendte biskop Gudmund et brev til Holar og befalte at kirken skulle låses, siden den var blitt besmittet både ved menneskeslakting og ved begravelse av bannlyste menn. Dette påbudet ble utført; det ble satt opp telt utenfor kirkegården, og der ble det så sunget messer. Arnor og Sigurd orket ikke å la kirken stå ledig uten gudstjenester, og de kom til Holar og tvang prestene til å holde gudstjenester i kirken, dog ikke selve messen først; litt senere ble imidlertid fulle gudstjenester utført, og lik ble gravlagt. Tilstanden for den kristne tro var elendig og beklagelig i de dager. Noen prester forlot messefeiringen av frykt for Gud, men noen utførte den på grunn av frykt for høvdingene, andre etter eget ønske; katedralen, kirken, moren, sto i sorg og sorg, som noen av døtrene hennes også, men andre jublet over hennes trengsel, og alle levde som han ville, og ingen våget å protestere eller si sannheten på grunn av Sigurd og Arnor.
63. Biskop Gudmund overvintret hos Snorre på Reykjaholt, - men om våren dro han nordover til Hrutafjorden, med tanke på å reise sjøveien enten tilbake til bispesetet sitt, eller helt til Østfjordene. Da Arnor og hans støttespillere hørte om Gudmunds ferd og fikk mistanke om at han ville vende tilbake til bispesetet, samlet de straks sine styrker og stasjonerte menn ved de havnene som det var mest sannsynlig at Gudmund kunne seile til. Arnor planla å la sine menn marsjere mot biskopen så snart han visste nytt om ham.
Da Gudmund hørte at Arnors styrker var samlet, vendte han tilbake og gikk i motsatt retning til Steingrimsfjorden. Han fikk da vite hvordan prestene hadde utført gudstjenestene, både på Holar og andre steder, hvorpå han bannlyste alle prester som hadde sunget messe uten hans tillatelse, eller som hadde omgang med bannlyste menn.
Om sommeren reiste Gudmund gjennom Vestfjordene og overvintret hos Bergtor Jonsson på Breidabolstad i Steingrimsfjord, og der skjedde det mange bemerkelsesverdige hendelser. Selv om de ikke er nedtegnet i denne boken, er disse hendelsene verdt å fortelle; noen av dem ble ansett som mirakuløse, som hans kamp mot trollkvinnen, kjent som Selkolle[43], så vel som mange andre ting. Prestene gikk sine egne veier med å holde gudstjenester, uansett hva biskopen sa. I sine vanskeligheter søkte de råd først og fremst hos Gunnlaug munk, som var den største lærde og den mest velvillige mannen i nord.
Gudmund hadde nå vært biskop i åtte år.
64. Om våren ble det arrangert et møte mellom Gudmund og Arnor, for å skape fred mellom dem. Tilbudet som ble gitt Gudmund var ikke dårlig, men Arnor ønsket ikke at Gudmund skulle ha kontroll over noe annet enn kirken og gudstjenestene, hvis han flyttet tilbake til bispesetet.
Sommeren etter dro Gudmund vestover med ni ledsagere og kom uventet til Eyjafjord for å besøke Hall Kleppjarnsson. De var allerede kommet overens, og Hall tok varmt imot ham. Arnor og hans flokk fikk bud om dette og samlet sine styrker, og det samme gjorde Hall og biskopen på deres side, og de to styrkene møttes. Det ble tatt så mange hensyn at de skiltes uten sammenstøt, men det ble ikke oppnådd noe forlik. Hall og Gudmund trakk seg tilbake, for ingen av dem ønsket å fremkalle åpen strid. Gudmund dro nordenfor bispedømmet sitt og sang messe i telt, i stedet for i kirkene, så lenge domkirken forble vanhelliget.
Så kom det et brev fra erkebiskop Tore til Island. Gudmunds motstandere ble kalt til Norge, og i brevet ble de sterkt kritisert. Arnor og hans tilhengere holdt seg i ro i lang tid etter dette. Biskop Gudmund dro til Holar og ble der om vinteren, mer eller mindre i fred; han og Arnor hadde ingen krangler. I løpet av denne vinteren kom mange menn til forsoning med Gudmund.
65. Det fortelles at på denne tiden innbød Arnor Tumesson og Sigurd Ormsson begge Sigvat Sturlason til å komme og bo hjemme i de nordlige distriktene. Sigurd var opptatt av at han skulle overta den myndighet han hadde gitt Sigvat Tumesson, og Arnor hadde nå meldt at han skulle til Norge på grunn av sakene mellom ham og biskop Gudmund. Sigurd bodde da på Mødruvellir i Horgardal, og Sigvat og Halldora var ofte hos ham.
66. I fastetiden etter advent, da Hall Kleppjarnson ble drept, fikk Torvald Snorreson drept Ravn Sveinbjørnsson på Øre i Arnarfjord, slik det fortelles i historien om Torvald og Ravn. Torvald og hans menn plyndret også mange verdifulle skatter før de dro. To skatter på Øre, som biskop Gudmund hadde gitt til Ravn, nevnes; dette var en solstein og en kvinnekjole av mørkeblått materiale, med broderte kanter. Da de skulle ta av kjolen, så det ut som svarte filler for dem, og de kastet den tilbake, men solsteinen tok de med seg til sjøen. Da så det ut som en hvilken som helst annen rullestein for dem, og de kastet den ned, og etter at de hadde gått bort, ble solsteinen funnet.
Gudmund hadde nå vært biskop i elleve år.
67. Det skal nå fortelles at om våren etter gjorde biskop Gudmund og Arnor Tumesson forberedelser til sin reise til Norge. Gudmund lå seilklar til sjøs i seks uker, og to ganger seilte skipet hans ut og ble drevet tilbake. Gudmund ble båret av skipet, men to av de seks mennene som erkebiskopen hadde kalt til Norge, dro dit, og også Torvald Gissursson, og Teit den bispevalgte. Gudmund dro selv til Norge et år senere og tilbrakte sin første vinter øst i Vik, mesteparten av tiden hos biskop Nikolas.
Tre vintre etter drapet på Hall Kleppjarnson flyttet Sigvat Sturlason til Eyjafjord. Han bodde hos Sigurd Ormsson på Mødruvellir i Horgardal den første vinteren, og den neste delte han gården med ham. Etter det kjøpte Sigvat eiendommen på Grund. Han gjorde det til sitt faste tilholdssted, og bodde der resten av livet. Dengang var det mange viktige bønder i Eyjafjord, og de sto på temmelig dårlig fot med Sigvat; de mente at han hverken hadde arv eller familierett i distriktet.
I løpet av årene Gudmund tilbrakte i Norge på denne tiden, skjedde det mange bemerkelsesverdige hendelser. I det femte året dro Snorre Sturlason til Norge.
68. Den sommeren Snorre dro til Norge, vendte biskop Gudmund tilbake til Island, og dro hjem til sitt sete. Han etablerte en skole på Holar, og Tord Kullfisk ble utnevnt til skolemester.
Det myldret av en mengde tilhengere rundt biskopen, og utgiftene så ut til å bli store. Arnor Tumesson samlet sine styrker og kom uventet til Holar i løpet av natten. De grep Gudmund i sengen hans og dro ham ut gjennom bygningene. Han stakk hendene eller føttene mot dørstolpene og bordskilleveggene, men de trakk ham bare desto hardere, slik at det var fare for at han ble alvorlig skadet. Om morgenen førte de ham ut av bygningene på vestsiden og la ham på en kjerre, og kjørte med ham til Arnors gård i Ås. Fra bispeboligen jaget de alle som tjente biskopen, og drev ut skolemesteren - så vel som alle elevene, og truet med å brenne skolen og de som var inne i den. Mester Tord dro til Vollar, med Eyjolf Brandsson fra Vollar, og han underviste mange gutter der den vinteren. Men Gudmund overvintret på Ås, og ble holdt i et fangehull som en forbryter. Han hadde en ledsager, men han var aldri fri til å gå ut, bortsett fra i nødvendige ærender.
Gudmund hadde nå vært biskop i seksten år.
Sommeren etter tok de Gudmund sørover til Hvitå på båre. Han fikk en så hard og brutal behandling på denne reisen at lemmene hans nesten ble brukket, etter hva de fleste beretter. Hestene som trakk ham løp så fort at båren knakk sammen, og Gudmund ble slengt ut på myren og den steinete bakken, og ingen hjalp ham. Arnor selv hadde reist med et skip til Hvitå den sommeren, og tenkte at han og Gudmund skulle reise til Norge sammen, enten dette var etter Gudmunds smak eller ikke. Arnor ventet i havnen om sommeren, og biskop Gudmund ble holdt vakt i arresten.
På denne tiden bodde Eyjolf Kårsson på Flatøy i Breidafjorden. Han var en nær venn av biskop Gudmund, og da han hørte at han var forfulgt og fengslet, tok han det svært tungt. Han sendte en yngling som ble Skuma "Pjokken" sørover; Skuma var vågal og tok igjen det han manglet i høyden med kløkt og mot. Han ble på Hvitarvellir om sommeren og gjorde ærend hvor enn han ble sendt; han tilbrakte mesteparten av sin tid i boden til nordlendingene, hvor Gudmund var innesperret. dengang lå bodene vest for Hvitå, under Tjodolfsholt, hvor det nå er hytter. Døren var midt i nordlendingenes bod, og vendte mot den steinete bredden; Gudmund var i fløyen på boden som vendte mot elven, og hengekøyen hans lå ved gavlen, med sengegavlen vendt ned mot Ferjubakki.
69. Det fortelles at om sommeren, etter Mariamesse, dro Eyjolf Kårsson sørover fra Flatøy til Øre, hvor hans frende Gudrun bodde, og der fikk byttet hester. Han hadde fem-seks følgesvenner, og de red sørover over heiene og videre til Myrar, til de kom til Eskiholt, der en mann som het Gudmund bodde. Han holdt Eyjolf trygt skjult i sauehuset sitt og fortalte biskopen at han kom.
Et forferdelig uvær satte plutselig inn en natt, en drivende storm med en sluddregn. Eyjolf og hans menn red da til Hvitarvellir og sendte en av flokkene deres i forveien for å møte Skuma, for å fortelle ham hvordan det sto til. Seks menn holdt nattevakt over boden, men de hadde alle søkt tilflukt inne i den på grunn av regnet. Da Eyjolf kom dit oppdaget han at alle i teltet hadde sovnet og snorket kraftig. Været var stormfullt. Han løsnet kantene på bodkledningen ved biskop Gudmunds hode og fjernet bordplankene, både innvendig og utvendig. Han tok biskopen i armene, bar ham ut av boden og kledde ham i klærne som de hadde gjort i stand til ham, en kappe og en hvit tunika, og avsted red de med ham ut til Myrar. De sa at de ikke syntes at jorden myrlendt over Valbjarnaryellir, men myrlyset spilte på våpnene og spydene deres, så de lyste sterkt.
Skuma Pjokken la seg i Gudmunds hengekøye, og mennene som var på vakt sa at den gamle gråskjeggen sov sent om morgenen; noen sa at han måtte være syk siden han forsømte andakten. Så gikk de bort til ham for å snakke med ham, og det var Skuma som fortalte dem at Gudmund var gått, og at Eyjolf Kårsson hadde båret ham bort; han sa at de etter hans mening ville ha kommet minst like langt som til andre siden av Langavatnsdal.
Tidenden ble fortalt til Arnor, og han var svært misfornøyd. De red ikke etter biskopen fordi de ikke visste om han hadde gått over Myrar, eller snudd mot Dalir. Arnor avbrøt Norgesreisen og dro til Skagafjord, hvor han overvintret.
Gudmund og hans ledsagere red uten stopp til Øre, hjem til Gudrun, datteren til Sveinbjørn. Der gikk de ombord på et skip som førte dem til Flatøy; de ble på Flatøy bare en liten stund før de dro til Kerlingarfjord, hvor de gjemte seg i skogen til de hørte at Arnor ikke lette etter dem.
Det fortelles at Gudmund før Mariamesse førre sendte bud til Olleif, presten i Mule på Skalmarnes, og sa at han ville feire messen og bli der med fem ledsagere, men presten kom med unnskyldninger og erklærte at han ikke var i stand til å ta imot ham. Så, før de skiltes, spurte Gudmund om han kunne komme med bare to ledsagere, men presten gjorde kom igjen med unnskyldninger, hvorpå biskop Gudmund sa at en større ulykke ville ramme ham det året enn å underholde en biskop og to andre. Denne profetiske ytringen ble oppfylt på denne måten at den neste sommeren før Mariamesse førre ble hele gården hans brent til aske.
Biskop Gudmund ble en tid i Kerlingarfjord, og spøkeriet der avtok mye; folk hadde følt at det var nesten umulig å leve der ute på grunn av gjenferdene, men fra nå av gjorde de ingen skade. Gudmund dro ut til Flatøy og overvintret der med en stor flokk tilhengere. Eyjolf ble pålagt svært store utgifter, og ga dem en kostelig oppvartning.
Gudmund hadde nå vært biskop i sytten år.
70. Om våren dro biskop Gudmund inn i de nordre distrikter, ledsaget av Eyjolf Kårsson og Einar Ravnsson; Ketil Ingjaldsson, og Eyjolfs bror Jon Ofeigsson, var også med ham. De kom til Holar og ble der en tid. Etterpå dro de nordover til Svarfadardal, for Gudmund hadde til hensikt å besøke den nordre delen av stiftet sitt, men Eyjafjordsmennene ville ikke ta imot hans følge på gårdene sine. Gudmund dro over til Hovda og så videre til Reykjadal, og tok seg god tid på reisen. Han ble i Reykjadal store deler av sommeren, og en mengde mennesker strømmet til for å slutte seg ham. Bergtor Jonsson var med ham. Siden Gudmund hadde nesten hundre tilhengere i alt, syntes bøndene det var en tung byrde å bære, men holdt ut en stund.
Gudmund dro til Muli, der Ivar tok imot ham med god nåde. Han underholdt ham på en passende måte, men gjorde det klart at dette ikke ble gjort av hengivenhet fra hans side. Men de skiltes på god fot, og Gudmund forlot Muli og slo seg ned på Einarstad en tid. Ogmund prest tok med seg melkekyrne hans og dro til Muli, men Hoskuld Gunnarsson, som drev halvparten av eiendommen, ble igjen på Einarstad og stilte alt han eide til biskopens disposisjon.
En liten stund lå biskopen på Grenjadarstad. Det ryktes at han skulle til Muli igjen, men Ivar var mest uvillig til å ta imot ham. Han hadde førti mann utstyrt som til kamp, og satte dem opp i formasjon; i dette øyeblikk red biskopen inn på markene hans. Eyjolf og hans ledsagere spurte hva som var grunnen til en slik samling. Ivar svarte at de skulle betale dyrt før de la hånd på eiendommen hans, og "eieren skulle ikke lide samme skjebne som kuflokken". Da Gudmund hørte dette, sa han: "La oss dra, mine sønner, og ha ingen omgang med Ivar, for det er en uren ånd i ham,” og så red de over til Kaldakinn og tok veitsle et annet sted.
71. Det skal nå fortelles at bøndene sendte bud til Sigvat Sturlasson og Arnor Tumesson og ba dem redde dem fra disse stridighetene. De tok straks grep, og Arnor red og sanket menn i dalene og Sigvat i Eyjafjord.
72. Etterpå dro biskop Gudmund til Einarstad, og hadde til hensikt å gå derfra til Helgastad for å vigsle kirken dagen etter Jonsmesse[44], og dette gjorde han. Eyjolf Kårsson red til Muli og ba Ivar om at biskopen skulle fikk vigsle kirken på Muli senere på dagen. Ivar ville ikke samtykke til dette, og sa at han ville gjøre motstand dersom biskopen forsøkte å komme. Da kom det Gudmund for øre at det samlet seg flokker av menn på alle kanter. Han fullførte vigslingen på Muli, og så gjorde han og hans menn seg klar til å forsvare seg på kirkegården, og samlet sammen store steinrøyser. Da så de flokker med menn som kom ridende ned til Einarstad. Biskopens menn sto på kirkegården, men bonden Torljot og broren Sigurd inntok sin en egen forsvarsstilling med sine husfolk.
Sigurd ropte: "Se, menn, hvor flokken til høvdingene rir: og nå er dørene til Reykjadals stabbur låst for biskopens menn."
Etter det så de en annen flokk ri opp ved Vatnshlid. De to flokkene ankom nesten i samme øyeblikk; dette var ved middagstid. Da gjallet kampropet, og de trakk sammen styrkene sine og gjorde seg klar til angrep. Arnor Tumesson angrep fra sør med mennene sine; Sigvat ved kirkegårdsporten fra markene sine og Ivar fra nord.
Biskop Gudmund var inne i kirken, og nå ble det kjempet hard kamp med steiner og raketter. Sturla, sønn av Sigvat, ble truffet av en stein. Da ropte Sigvat: "Biskopens menn skyr ingenting. Nå går de løs på gutten Sturla som andre menn. Hvor er du, Gudmund Gilsson? Ser du ikke at Eyjolf Kårsson er på kirkegården, eller har du glemt kampen på Mel?" Med disse hånlige ordene presset Sigvats menn på og angrep hardt. En av biskopens menn falt da foran spydstøtene; han het Gisli. Litt senere ble en av Arnors menn såret i øyet av et spyd. Hamund het han, og han var sønn av Torvard. Han overlevde natten, men døde neste morgen.
Så kom biskopen ut fra kirken til sine menn. Nå hadde den verste trengselen avtatt, og de kjempet tappert, men ingen av dem bedre enn Jon Ofeigsson. På dette tidspunktet trakk Sigvat og de andre seg tilbake for en tid og sa at de heller ville vinne seier ved å vedta kloke planer enn ved å sette menneskers liv i fare. De hadde dessuten ikke noe ønske om å kjempe på noen måte som kunne sette biskopens liv i fare. De satte ut vakter for å se til at ingen av biskopens tilhengere kom seg unna uten deres samtykke.
Lederne gikk sørover til beitet, og Arnor spurte Sigvat: "Synes du ikke det har vært en hard kamp, frende?"
"Meget hard," svarte Sigvat.
Arnor sa: ‘‘I sommer var jeg plaget av dårlig helse, men da det kom bud til meg fra mennene i Reykjadal om at de trengte hjelp, forsvant alle plagene mine; nå føler jeg meg helt bra."
"Det må synes som et jærtegn for deg," sa Sigvat.
"Jeg kaller det bare en hendelse", svarte Arnor, "intet jærtegn."
Etter dette omringet Gudmunds fiender kirkegården, og det ble gjort noen forsøk på å trenge inn på gravplassn, men uten resultat. Natten gikk. Gudmund og hans menn var inne i kirken, og deres fiender omga den. En av biskopens menn klarte å komme seg ut av kirken og ut på den andre siden av elven. Han ble kalt Eyjolf Stormmaker; han var en uregjerlig mann. Han ble innhentet og slått, og de dro ham halvdød tilbake og drepte ham senere.
Tidlig søndag morgen laget de et stormtak, og under dekke av dette gravde de seg gjennom kirkegårdsmuren, og nesten like så snart som det ble laget et hull i muren, forlot biskopens menn kampen og gikk inn i kirken. De hadde satt opp stormtaket på sørsiden av kirkegårdsmuren.
Isleif Hallsson var nå kommet til Helgastad, men hverken han eller noen av hans menn hadde deltatt i kampen. På denne tiden bodde han på Tverå i Laksdal, og han innbød biskopen til å komme på gjesting. Gudmund reiste bort med ham, og de mennene som var igjen overga seg. Eyjolf Kårsson fikk fritt leide av Arnor, og det samme fikk Jon Ofeigsson og Tume Sigvatsson. To menn ble drept i åsene nord for husene; den ene het Torgeir, den andre var Tord Aresson.
Sigvat red bort den dagen, og Arnor den neste. Biskop Gudmund reiste fra Tverå nordover over Reykjaheia og hele veien til Saudanes, hvor han utførte ordinasjoner i imbredagene[45]. Så dro han tilbake til Øksefjord og over Reykjaheia. Da han kom til Reykjadal, ble han fortalt at innbyggerne i Eyjafjord ville reise seg mot ham. Han drog så til Bardardal og gjennom Krokdal og så sørover, og han stoppet ikke før han kom til Odde. Sæmund ønsket biskopen velkommen og innbød ham til å bli der så lenge han ville. Gudmund gikk med på det, og overvintret på Odde med noen av mennene sine, og for de andre fant Sæmund losji på steder i nærheten.
Gudmund ble der om vinteren etter slaget på Helgastad med Sæmund i Odde, og om sommaren drog han til Borgarfjord i vest, og reiste gjennom den sent på hausten. Tord, sønn av Sturla, fulgte ham nordover til Skagafjord og hjem til bispesetet hans. Biskopen slo seg ned på Holar, mye mot mennene i distriktets vilje, for de ville fordrive ham fra alt hans gods.
Gudmund hadde nå vært biskop i atten år.
73. Biskop Gudmund ble igjen på Holar etter at Tord Sturlasønn kom tilbake til sin gård. En mengde mennesker strømmet til for å slutte seg til ham, og hele sommerbeholdningen av matforsyninger ble fortært. Det var vanlig snakk blant bøndene om at bispesetet skulle legges øde, men de følte at de hadde lite støtte, siden Torarin var ung på denne tiden og uerfaren i tingrett og høvdingskap.
I Eyjafjord ba Tume Sigvatsson faren sin om å gi ham en gård, og også en del eller hele den myndighet som Sigurd hadde hatt. Han sa at han ikke var mindre dyktig enn broren Sturla, som nå hadde overtatt gården ved Saudafell og styret over Dalir. Men Sigvat ønsket ikke å svekke sin egen stilling i nord.
Tume red så vestover til Skagafjord. Han holdt et møte med bøndene og ga uttrykk for at biskopens menn ville gi dem problemer, så snart matforsyningene begynte å avta i bispegården. Han sa at lederen deres var ung og uprøvd. Tumes ord falt i god jord, og bøndene bestemte seg for å sende bud til Gudmund og si at de ikke ville ha ham til å sløse med bispegodset. De erklærte at hvis ikke biskopen selv ryddet opp og kastet ut ut sine tilhengere, ville de selv gjøre det med makt. Da Gudmund hørte dette, og innså at nordlendingene aldri kom med tomme trusler når de truet ham, bestemte seg for å gå i dekning fremfor for å overlate sine menn til døden.
74. Nå var det tydelig at det brygget opp til en alvorlig strid nord på Island mellom biskop Gudmund og Sigvat. Sturla støttet faren, og det samme gjorde broren Tume, og mange andre høvdinger i tillegg. Men fremferden deres førte til alvorlig bekymring hos mange menn i nord, for de mente at de forfulgte Gudmund med stor urett og vold.
Gudmund hadde nå vært biskop i nitten år.
Tume og hans flokk samlet sine styrker. Deres ankepunkt mot biskopen var at de fant ham for sta, når de selv ikke klarte å ture frem med all den urett de ønsket mot vennene hans, for biskopen beskyttet dem edelt og storartet.
Da Gudmund hørte om fiendenes handlinger og deres hensikt ble han dypt bekymret, men han tok klokelig i bruk en dristig plan om å sende et kvikt bud etter vennene sine og be dem bli med ham. Den første mannen han tilkalte var Eyjolf Kårsson. Eyjolf svarte villig på meldingen og skyndte seg å slutte seg til Gudmund. Dette var første gang at Aron Hjørleifsson red sammen med Eyjolf. De og andre venner av biskopen kom til ham mot slutten av sommeren. De rådførte seg sammen, og de fleste av dem var enige om at biskopen ikke hadde tilstrekkelig støtte til å kjempe med så mange høvdinger. Dette var også hans egen mening. Mens de fortsatt diskuterte disse sakene og la planer, hadde de fiendtlige styrkene samlet seg.
Så lot biskop Gudmund samle skip i Skagafjord. Han mente det var mest tilrådelig å flykte, for det ble rapportert at høvdingene hadde til hensikt å ta ham i sin makt og påtvinge ham harde vilkår og etablere seg i bispegården på Holar, noe de faktisk gjorde. Han seilte sine skip ned Skagafjorden til Malmøy, og han og hans menn slo seg ned på øya. Til sammen utgjorde de sytti våpenføre menn. De kom til Malmøy i adventstiden. Med biskop Gudmund var mange fine menn, Einar Lillesel, Petr Bårdsson, Eyjolf Kårsson, Aron Hjørleifsson, Ketil Ingjaldsson og mange andre.
Da styrkene kom til bispeboligen på Holar og fant ut at biskopen ikke lenger var der og at alle skipene hadde seilt, bestemte de seg for å spre sine flokker. Tume tok deretter bolig i bispegården, som om han var arving til det hellige setet, og utviste alle som biskopen hadde utnevnt. Det ble holdt sterk vakt over bispeboligen. Tume hadde et stort antall menn, selv om noen av dem knapt var i stand til å bære våpen. Han bodde på Holar på denne måten en tid.
75. Nå skal det fortelles at biskop Gudmund og hans menn slo leir på Malmøy og samlet proviant. Eyjolf, sønn av Kår, var en av biskopens hovedrådgivere, og det samme var Aron Hjørleifsson, som Eyjolf elsket høyt. Det var hovedsakelig Aron som ble tiltalt for å skaffe forsyninger, og han valgte menn etter sitt eget hjerte for å hjelpe ham. De måtte ofte til fastlandet for å få proviant, men da Tume fikk vite dette, sørget han for å sette opp vakthold for å gjøre det vanskelig for dem, slik at Aron kunne ingensteds dra uten risiko.
Gudmund led nå av alvorlig angst og gjennomgikk tunge prøvelser. Han var blitt fordrevet fra bispegården, og følget hans kunne ikke skaffe proviant noe sted; det var åpenbart at fiendene hans strebet ham etter livet. Lederne av biskopens flokk hadde det som et løfte å utsette seg selv for den ytterste fare for å hevne alle de uretter som var blitt gjort mot biskopen og dem selv.
Forholdene på øya begynte å bli alvorlige. Været var elendig; og tilgangen på mat ble dårlig. De holdt ut med dette en stund. Vinteren sto for døren, og da skjønte de at de ikke kunne fortsette slik. Eyjolf og Aron planla, med samtykke fra biskopen, å risikere livet for å skaffe proviant der de mente de hadde mest rett til dem. Det var fra Holar, hvorfra de nylig var blitt bortvist. Eyjolf og Aron hadde ikke til hensikt å la sjansen til å gjøre store gjerninger unnslippe dem, hvis den skulle lage seg slik. Julen kom, og planene deres ble utsatt inntil videre fordi de trodde Holar ville være uinntagelig på grunn av vaktholdet som ble holdt nå da så mange menn ville være samlet der.
Det var en mann som het Audun, med tilnavnet "Sårhånd". Han var en liten mann, nesten som en nisse. De sendte ham til fastlandet etter jul for å speide. De ga ham ordre om å bli i bispeboligen på Holar så lenge han kunne mellom jul og faste. Tume var veldig gjestfri. Audun skulle undersøke husholdningens ordninger, og se hvor de viktigste mennene sov, og om Tume sov i uthuset eller gangen. Audun skulle sove mindre om natten enn om dagen, og oppføre seg som om det var visse utsikter til et angrep fra biskopens menn, som mer sannsynlig ville bli gjort om natten enn om dagen.
Da det nærmet seg Kyndelsmesse, blåste det opp til stormvær. Det fortelles at Tume en kveld hadde satt seg til bords, kalte til seg vaktmennene sine og lot dem få fri for natten, og de tok gjerne imot denne fristunden. Og samme kveld sa Gudmund til mennene sine, Eyjolf og Aron, at han følte at denne natten ville gi den beste anledning til å løse noen av deres vanskeligheter, selv om de kunne tro det var farlig på grunn av stormen. Etter Gudmunds antydninger ønsket de å avklare saken umiddelbart, for hans ord til dem virket alltid svært profetiske.
76. Det skal nå fortelles at de samlet sine tilhengere for å velge ut de menn som var best egnet for denne hærferden. Det var fem og tredve menn som ikke vek tilbake for noe, og ingen hadde noen innvendinger. Lederne for hærferden var Eyjolf og Aron; Einar ble utnevnt som den tredje. Kallenavnet hans var "Lillesel". Han var i slekt med biskop Gudmund, og hadde lidd tunge prøvelser fra Sturlungenes side gjennom både tap av menn og tap av eiendom. Petr Bårdsson var en høyst tapper mann, men han ville ikke gå til angrep på sin frende Tume. De begynte med en gang, og satte skipene sine ut på havet. De lastet dem med steiner, fordi de trodde stormen ville gjøre det umulig å seile uten ballast. Biskopens menn stoppet ikke før de nådde land. De dro til gården som heter Osland, hvor de fikk vite at Tume var hjemme, og at han sov i uthuset med fjorten ledsagere, de fleste håndplukkede stridsmenn.
Da tok Eyjolf og hans menn på sine hærklær og presset ivrig på. Litt før daggry nådde de bispegården for å ta alle der på sengen. Det var natten før festen for St. Agatha[46]. Eyjolf og Aron stilte opp styrkene sine for angrepet. De som var mest våpenføre ble valgt til å angripe uthuset, mens de andre skulle vokte utgangen av boligen. De sperret denne døren.
Ved det store bråket sprang mennene i uthuset opp og tok på seg klærne, og alle grep etter våpen. I dette øyeblikk bar biskopens menn vedstokker ned til dørene til uthuset; dørene var sikret med jernbolter, og de ble slått inn med makt. En sterk flokk av tapre menn befant seg der inne, og de iverksatte et iherdig forsvar som varte lenge. Så snart de brøt ned døren med vedstokkene, gikk Aron og fire av hans menn inn i uthuset. Det ble utvekslet slag, og Tume ble hardt såret. Skaden ble tilskrevet Aron, men han hverken bekreftet eller avkreftet at det var ham.
77. Nå slukket alle lysene i uthuset. Aron og hans følgesvenner tok seg tilbake til sine menn, fordi de trodde de ikke kom videre. De bestemte seg for å prøve andre måter å storme uthuset på. De brakte med brennende fakler og satte fyr på veden som de hadde stablet opp. Samtidig fortsatte de med sitt angrep, og sjelden har en hardere kamp pågått så lenge som dette, ifølge mange menns beretninger. Den sterke vinden satte fart på brannen; flammene slo til værs og røyken ble sterk. Tume og mennene hans skjønte at de ville bli slått.
Tume ba biskopens menn om å la dem komme ut og spare dem. Han tilbød dem en foreløpig avtale om fritt leide. De fikk lov til å komme ut hvis de ga fra seg våpnene, men det gikk de ikke med på. De ble deretter slått og skadet på krigersk vis, og fem-seks menn overga seg. Så fulgte Tume etter. Da Tume kom ut, la de hendene på ham og dro ham rundt omkring utenfor en lang tid. Noen av biskopens menn sa at de mente å torturere ham, men andre ba dem skåne ham. Tume ble så forfrossen og sa at det så nesten ut som om noen av dem trodde han skalv av frykt. Da priste alle motet hans og ba om at han måtte bli spart. Einar Lillesel sa at han ikke hadde tildelt sin myndighet nord på Island på den måten at han fortjente å leve, og han drepte ham fordi ingen andre ville gjøre det. Etter dette kom resten av mennene ut. To menn foruten Tume ble drept, Torgeir Steingrimsson og Bergtor Oddson. De hugget over benene på to menn. Den ene av var Jon Tordsson, og den andre Halldor Klaseson, men de gjenværende mennene ble spart.
Dette verset ble kvadd:
- Grim i kamp brukte
- bispestav-mennene sine våpen
- om vinteren på Holar.
- Torgeir ble drept
- av de ivrige våpenmenn.
- Enda de var i familie,
- nådeløst deres fiende Tume
- felte de i bakken
- sammen med Bergtor.
Det var nå klart dagslys, og biskopens menn holdt et ganske sterkt vakthold over dem som overlevde. De utforsket husene og hentet ut alle bispens eiendeler, og stjal med seg proviant og klær; noe annet valg hadde de ikke. De trakk seg raskt tilbake da de trodde sjansene deres var best. De var nå muntre og glade.
Husfolket på Holar slukket brannen. Tumes tilhengere og bøndene i distriktet samlet seg og forfulgte biskopens menn, som rømte unna så raskt de kunne, men de to flokkene fikk øye på hverandre og det kom til kamp før biskopens menn rakk å nå skipene sine. En av dem ble etterlatt, og han ble drept to netter senere. Han het Jon. En annen, Torarin ved navn, døde av kulde.
På dette tidspunktet hadde biskopens menn kastet alle saker ombord, lagret den dyrebare lasten på skipene og kastet ut steinene. I samme øyeblikk som de kom ut på sjøen, stilnet stormen seg. De rodde så det fosset, og reisen gikk lettere enn de forventet. De nådde Malmøy natten etter, og Eyjolf og Aron gikk rett hjem fra skipet og kom til rommet hvor Gudmund sov. Han fortsatte med å be sine bønner, og etter å ha ønsket dem velkommen spurte han dem etter tidender. De fortalte ham hva som hadde skjedd, og han syntes historien deres var bemerkelsesverdig, men han var misfornøyd med at de hadde drept Tume under angrepet, i stedet for å bære ham bort. Imidlertid sa han at han følte seg sikker på at deres behandlng av Tume hadde foregått slik Gud ønsket det.
Dette verset ble kvadd:
- Krigerne fikk ry
- for sitt tokt.
- Holar de angrep
- med fare for livet.
- Stolt Tume falt.
- Den første av alle
- som uthuset inntok
- var Aron den dristige.
- Han farget sine våpen
- med dryppende blod.
Det skal nå fortelles at mennene på Holar stimlet sammen rundt de døde og tok seg av likene. Så nådde tidenden Sigvat og Sturla, og de mente slaget hadde berørt dem alle.
Tidenden spredte seg deretter over hele landet. Sturlungenes harme ble vekket, og mang en mann skulle lide for det senere. Sigvat satte ut nytt vakthold på bispegården. Ingenting nevneverdig hendte, og begge parter holdt seg i ro i lang tid, resten av vinteren. Men da vinteren var over, trengte biskopens menn ny proviant, for det var mange av dem, og de kunne ikke få tak i mat. Gudmunds ledere hadde ikke lyst til å sulte i hjel. De var alltid verdige og besluttsomme i alt de foretok seg. De seilte nordover til Grimsøy, og det fortelles bare at reisen gikk greit og som de ønsket. De bosatte seg på øya og etablerte seg der.
78. På denne tiden bodde det en mann som ble kalt Gnup på Grimsøy, og han var den fremste blant bøndene. Som regel var det rikelig med fangst på øya, og det var ofte nok å leve av, selv om det var mangel på mat i andre deler av Island. Det var også en annen grunn til at biskopen ønsket å reise til Grimsøy. Han følte det som sin plikt, som det faktisk var, å se til hvordan det sto til med folket der. Så langt han kunne, ønsket han å forbedre kirkens kår, der behovet var størst, i samsvar med sitt bispeembede.
Det hendte i påsken at Einar Lillesel ble syk av en blødning, og det rant blod fra neseborene hans. Einar var biskop Gudmunds slektning og venn, og en mann av høy rang, og man mente at hans død ville bli et alvorlig tap. Biskop Gudmund kom selv til ham for å stoppe blødningen, og dette lyktes for en stund. Men blødningen kom tilbake, og den var så voldsom at folk sier at det sprutet blod ut både fra munnen og ørene hans. Da sa Gudmund at etter hans mening ville denne sykdommen bli hans død, så voldsom ville blødningen være. Likevel klarte han å stoppe det for en stund, etter hva som er blitt fortalt. Men når blodet ikke fant veien ut gjennom nesen eller andre organer, sprutet det ut mellom skuldrene hans. Etter det ble han svakere, og senere døde Einar.
79. Da Sigvat Sturlason først kom for å bo i Eyjafjord likte folk der i distriktet det lite, men da han hadde bodd der en stund vant han tilhengere, og folk likte ham bedre. På denne tiden bodde Ingibjørn, datter av Gudmund den noble, på Ravnegeil med sine sønner, barna til Hall Kleppjarnson. Rådsmannen deres var en mann som het Hafr. Han var bror til Einar Lillesel, som hadde drept Tume Sigvatsson. Det var fiendskap mellom dette husfolket og folkene på Grund. Mennene i Ravnegeil tenkte at Sigvat hadde tilranet seg den æren som tilhørte dem, og som hadde blitt opprettholdt av deres far, Hall. De som ikke var venner av Sigvat sa at han ikke hadde opptrådt rettferdig i tvistene mellom Hall og Kalf Guttormsson.
Sigvat gikk en gang over hjemmemarkene sine, over husene på Grund. Han hadde på seg en tunika med en kappe over. Han så tre menn ri sørover mot gjerdet. De var fullt bevæpnet, og blant dem kjente han igjen Hafr, rådsmannen. De red opp til gjerdet, men hilste ikke på Sigvat. Hafr sa: "Hvorfor har goden så få følgere?"
"Jeg visste ikke," svarte Sigvat, "at jeg trengte menn."
Hafr og Sigvat stirret på hverandre en stund, før de red bort og Sigvat dro hjem.
Det var en mann som het Gunnar den tykke. Han var en omtykt mann, og tilbrakte mesteparten av tiden sin på Grimsøy. Han tok arbeid på Ravnegeil, og noen sier at Hafr ikke holdt avtalen med ham, andre at han holdt tilbake lønnen. Gunnar forsøkte å få Sigvats hjelp i saken. Han ville ikke ha noe med ham å gjøre, men ba ham se til Halldora, som var i slekt med Gunnar. Ingen visste hva de sa til hverandre, men Gunnar ble i distriktet på forskjellige steder om vinteren.
Det hendte den siste dagen i måneden Goi[47], tre uker før påske, at Jon Birnason kom til Ravnegeil. Jon hadde ikke noe fast sted å bo, men hadde vært fått losji på Stokkelade. Høskuld Gunnarsson bodde da på Ravnegeil. Det var vinteren etter at han hadde drept Ogmund prest og sønnen Gunnstein. Høskuld og Jon delte seng på innersiden i sovekammeret, og rett overfor dem i en annen seng i gavlen lå Hafr rårdsmann. Hafr hadde en god vakthund, som alltid pleide å ligge foran sengen hans, men natten før forsvant hunden og ble aldri funnet. Hafr pleide å gå til kirken hver kveld for å be sine bønner. Da han kom tilbake og hadde vært inne en liten stund, hørte Høskuld og Jon at han hadde en raslende lyd i halsen. De gikk bort til ham og oppdaget at han var såret i brystet. Han var blitt slått med en øks som lå der. Den tilhørte Hafr og hadde hengt ved siden av sengen hans. De sa at de hadde hørt en mann løpe ut gjennom sovehallen til ytterdøren og sørover langs veggen. Da ble et lys tent. Hafr var død, og de la ut kroppen hans.
Om morgenen ble det holdt møte på Grund, og disse begivenheter ble gjort kjent. Gunnar den tykke kom til Grund og erklærte seg skyldig i drapet på Hafr, men Sigvat tok lett på det og sa at det ikke var tilrådelig å holde tilbake lønnen til løsarbeidere. Gunnar gikk i skjul hos Halldora resten av fasten, og om våren omkom han på hærferden til Grimsøy.
Sommeren etter dro Jon Birtasson, sør til Stafaholt til Snorre Sturlason og sa at Sigvat hadde sendt ham. Jon holdt faste på Stafaholt, og det gikk rykte om at det var han som hadde drept Hafr. Dette ryktet vedvarte lenge etterpå.
80. Vi må skal nå gjenoppta historien der vi kom på avveier. Om våren etter påskeuken sendte Sigvat menn vestover til Sturla i Dalir og ba ham komme nordover med en stor mengde menn. Han sa at det var på tide at Sturla søkte hevn for sin bror, for han følte seg sårt fortapt ved sine frenders og venners død. Mange var enige om at det var slik. Og da budskapet nådde Sturla, kalte han til seg menn og dro nordover til Skagafjord med en stor hær. Skalden Gudmund Oddsson, som deltok i hærferden, fremsa dette kvadet:
- Våre krigere kledd
- i prektige kapper
- vil møte bispestav-mennene
- i hissig kamp.
- Med pilskurer
- blir heiene feid.
- Vår svikerske fiende
- vil ingen tilflukt fiende.
- Jeg sverger ved min ære,
- striden vil bli hard
- når vi slår til!
Da Sturla kom til Skagafjord, var Torarin Jonsson der. Torarin samlet flokker av menn i Skagafjord-distriktet, mens Sigvat samlet menn i Eyjafjord, og en stor mengde menn var snart for hånden. De følte mest av alt et bittert fiendskap mot dem som hadde deltatt i drapene på Holar, og mente de hadde mange andre gode grunner for å gå i strid mot dem. Da fikk de høre at Gudmund hadde seilt til Grimsøy, og derfor kunne de finne hverken ham eller hans menn med mindre de dro på hærferd til øya. Sigvat og Sturla samlet skip hvor de kunne få tak i dem, store og små. En større gruppe menn ble samlet da enn ved nesten noen tidligere anledning i Islands historie, bortsett fra på møter i Alltinget. Det sies at de dro med fem og tredve skip på ferden til Grimsøy.
Det var først og fremst Sturla som tok ansvaret for hærferden, for han var nesten på høyden av sin styrke, etter at de først hadde ment at han var for ung. Sigvat og sønnen Sturla foretrakk at Sturla skulle ta den mer fremtredende rollen når det var behov for ledelse, selv om de styrte sine felles saker sammen. Sigvat og mennene hans la ut på ferden i godt vær så snart de var klare.
Biskopens menn hadde et sterkt vakthold, etter de beste midler de hadde til rådighet, for de hadde ingen grunn til å tvile på at de måtte forvente åpen fiendtlighet. Det var en morgen ved soloppgang at vaktpostene så skipene nærme seg. De informerte biskopen og Eyjolf, og så spredte tidenden seg til alle. De sprang alle opp med stor glød og tok på seg den hærkledningen de hadde, men det var veldig lite. De var nå godt klar over at de måtte møte et angrep så snart skipene kom til land.
Biskop Gudmund sto opp og gikk til kirken med sine klerker. Han sa noen oppmuntrende ord til sine menn, men svært få. Det var ikke tid for dem til å lytte til så mange gode råd som han ville ha likt å si. Men enhver hengiven mann kan ane med hvilken oppriktighet han fremsa sine bønner til fordel både for seg selv og sine menn, for det visste han godt, at alle de beste menn har satt sin tro på bønn i tider med stor nød.
Nå drog Eyjolf og Aron ned til sjøen med mennene sine, og samlet styrken ved havnene som skipene seilte mot. De skjønte hvor underlegne styrkene deres var, og det virket sannsynlig for de fleste at ikke alle der ville være i live til å fortelle tidendene når kvelden kom. Aron inntok stilling ved den beste havnen på øya; de mente det var mest sannsynlig at noen av lederne for hærferden ville gå i land der. Biskopens menn ble stilt opp ved alle havnene. Det var sytti menn skikket til å bære våpen med biskop Gudmund, og tredve kvinner og fattige tiggere. Eyjolf og Aron hadde til hensikt å stille opp et tappert forsvar, og Eyjolf skulle støtte de tre avdelingene. Han bar seg tappert den dagen, som den modige mann han var. Sytten mann var med Aron på hans post, og Eyjolf syntes de hadde en fin leder i ham. Noen menn avla sine syndsbekjennelser for biskop Gudmund før de gikk ned til stranden. Skipene var da fortsatt et stykke fra land.
81. Det fortelles at Aron mente at mennene under hans ledelse var dårlig utstyrt med våpen. Årsaken til dette var hovedsakelig mangelen på penger. Aron spurte Eyjolf om noen i flokken hans bar Tumes våpen. Eyjolf sa at ingen av mennene hans bar dem, og at han hadde latt dem ligge igjen: "Med tanke på deres overlegenhet i antall, tror jeg Sigvat og sønnen hans vil være arrogante nok selv om de ikke blir provosert på denne måten." Men Aron svarte at det for ham virket som en uhyrlig tanke at hans menn skulle møte sverdslagene uten stridsklær og våpen, og at de ikke skulle våge å bære slike skatter, for de var virkelig utmerkede våpen: "Og jeg tror jeg skal leve like lenge selv om jeg bærer de våpnene, og det er fortsatt god tid til å hente dem." Deretter overleverte han sine egne våpen til de mennene som han syntes det var mest sannsynlig ville gjøre god bruk av dem.
Aron rykket så tilbake, og han møtte Gudmund og hans klerker på kirkegården. Han hilste biskopen, som svarte hjertelig tilbake fordi han hadde en spesiell hengivenhet for Aron, som senere hendelser skulle vise. Da skyndte Aron seg og bevæpnet seg, og utstyrte seg med en god kappe, en sterk hjelm og et solid skjold. Det fjerde våpenet var en stor sabel, på størrelse med et langt sverd, et høyst praktfullt våpen. Han skyndte seg ut. Biskopen møtte ham igjen, og uttrykte sin godkjennelse for Arons handling. "Og nå, min sønn," sa han, "er det mitt ønske at du skal bekjenne dine synder for meg."
"Det er ikke tid til det, herre," sa Aron, "for forsvaret vårt kan neppe kalles for godt bemannet, men en manns hjelp er alltid noe."
"Vel talt," sa biskopen, "men du må være så from som mulig, min sønn, og gjøre alt du kan for de fattige." Så velsignet han Aron og la til: "Jeg har en anelse om at du neppe vil bli behandlet godt av Sturlungene, men det er mitt håp at vi skal møtes igjen." Dette har vært ansett som en høyst profetisk ytring, for både på den tiden og etterpå virket det høyst usannsynlig at han og Aron skulle møtes igjen.
Så dro Aron sin vei og kom til sine menn, men biskop Gudmund ble igjen og tok senere avskjed med Aron. Nå var skipene på vei mot land, og Aron vendte tilbake til den stillingen han hadde hatt før. Havnen var ikke bred, men det var veldig dypt vann tett inntil land. Det var en haug med tang over landingsplassen, og bratte svaberg på hver side, som det ikke var trygt å bestige, siden det var noen menn på vakt på toppen, men få av dem. Det blir sagt at antall menn som fulgte med Sigvat og Sturla var tre hundre, mens det var sytti menn på øya.
Aron ba mennene sine trekke våpnene sine og forsvare seg mandig, med det utstyret de hadde til rådighet. Det samme sa Eyjolf til sine menn: "Den mann er modig som vil kjempe med dødsforakt i dag, og som vil viser stor tapperhet før kampen er over."
Nå kom syv skip mot land der Aron sto, og Sturla hadde kommando over dem. Han var lett å kjenne igjen, for han sto oppreist; han overgikk andre menn i stor grad, både i vekst og styrke, slik at det i det meste ikke var noen som lignet ham her i landet. Og da skipene nærmet seg land, søkte Sturla langs kysten for å se hvor lederne var, for det var der han mest ønsket å angripe.
82. Da ropte Sturla: "Der står den djevelen Aron; angrip ham nå frimodig, og la oss raskt drepe ham.
Viftende med sverdet "Thumes arv," svarte Aron: "Her ser du, drapshungrige fiende, bladet som er arven etter din bror Tume. Så angrip meg desto heftigere på grunn av det, om du vil, jeg skal rolig vente på deg."
Tormod prest, Olavs sønn, sier dette:
- Den sterke kriger
- sto støtt ombord i sitt skip.
- Ordene var harde
- og flammet av hat
- som han nå ropte
- til edle Aron.
- Sant nok var han
- en stor kriger, og like heftig
- som han kjempet kastet
- han sitt svar tilbake
- til den mektige
- høvding.
Sturla ble rasende og sprang fra skipet opp på tanghaugen; han skled rundt på den, og Aron snudde seg mot ham og drev Tumes sverd med all kraft på hans befaling. Slaget rammet på midten av Sturlas kropp, og fordi skoen hans gled på den glatte tangen og slaget var hardt, vaklet han og falt.
Thormod prest sier dette:
- Mektige Sturla,
- streng i kamp,
- gikk nå i land,
- mens trofaste Aron
- landet forsvarte
- med fryktløse menn.
- Så lot Aron sverdet svinge
- og slo mot Sturlas kropp.
- Han vaklet og falt,
- og Arons bedrift vil for alltid
- være kjent.
Og videre:
- Med jernhard arm
- Aron, helten av blodige sår,
- felte krigerne.
- Stort var slaktet.
- Sverd ble knust.
- Til slutt han falt
- nær det kjølige dyp.
Da slo Aron til Sturla med begge hender. En mann som het Sigmund Kvassøks hadde med stor hurtighet kastet et skjold over Sturla, og slaget traff skjoldet. Sturla kom seg raskt på benene, og da var det ingen grunn til å håne kraften i angrepet på Aron og alle de andre med ham. Forsvaret deres var også tappert, men de fleste av dem kunne ikke opprettholde det lenge, siden de måtte forholde seg til så stor overlegenhet i antall. Noen av mennene mistet snart livet, men andre ble såret.
Aron kjempet noe lenger enn de andre mennene som hadde stått på linje med ham. Og dette var ganske bemerkelsesverdig, for det sies at Sturla selv trodde han hadde overvunnet ham, og mange andre menn rundt ham ble også med i angrepet. En tid var spydene samlet så tykt på Aron at noen av spydhodene holdt ham oppe mens flere slag ble slått med andre, og skjoldet hans var så ugjennomtrengelig at det ikke ble hugget istykker, dermed falt han ikke så raskt som, han ellers ville ha gjort. Han fikk tre sår, ganske alvorlige, men ikke dødelige, i kampen. Det ene støtet traff kinnet og gikk gjennom ganen og ut på den andre siden, og en slik knebling var neppe smertefri; han hadde et annet sår i låret, og det tredje på vristen. Han forsvarte seg på minneverdig vis. Men til slutt ble han utmattet av tretthet og tap av blod, og han falt, men likevel mye senere enn noen ville ha trodd.
Selv om Aron nå viste større styrke i forsvaret enn forventet, tilskriver menn det mer til Guds barmhjertighet og biskop Gudmunds bønner enn til noen spesiell dyktighet fra hans egen side. Ogh for det annet hadde de mennene som forsvarte Gudmund mindre å stå til rette med for Gud enn de som angrep ham.
Dette verset ble deretter resitert:
- Sturla kjempet
- en hard kamp på Grimsøy.
- De gode bønder der
- flyktet alle sin vei.
- Den gode kriger
- høstet hoder.
Og også dette:
- Aron førte an
- i den hissige strid.
- Han kjente ingen frykt
- i den kamp han førte.
- Med vrede raste han
- frem med sitt sverd
- og knuste menn
- heller enn skjold.
83. Sturla ville nå vite nytt om faren og høre hvordan møtet med Eyjolf hadde forløpt. Kampen hadde gått omlag som forventet. Eyjolf hadde forsvart seg på vanlig vis, og mange menn hadde falt, noen døde og andre såret. I tillegg hadde noen menn flyktet til kirken, og tenkte å få hjelp der for liv eller lemmer. Sigvat og Sturla mente det mest sannsynlig var at Eyjolf var blant dem som hadde gått til kirken, så de tok veien til gården. Biskopen og klerkene hans var til sin andakt i kirken, men da Gudmund hørte bråket, gikk han bort til kirkedøren. Og da Sigvat kom, hilste han biskopen og hans menn ganske strengt. Biskopen svarte frimodig, men likevel behersket, for han var nå ganske forvirret. De spurte om Eyjolf var inne i kirken, og for det annet om Einar Lillesel, drapsmannen til Sturlas bror, var der, for de hatet ham bittert. De ble fortalt at Eyjolf ikke var inne, og de ble også informert om Einars død og om hvordan det hadde skjedd, som de ennå ikke hadde hørt.
Sturla var ikke villig til å stole på deres ord alene, så han lot kirken ransake, og etter det valgte han noen menn som skulle dras ut av kirken og pines voldsomt; av disse nevner vi bare to, Knut og Snorre, som begge var prester. Etterpå fikk han dem begge kastrert. Sturlas menn fant mange fornærmende ord å si til biskopen, sammen med andre uttrykk for deres arroganse. De sa at det passet at tungen hans skulle kuttes ut, og etter det ville han ikke kunne uttale så strenge forbud mot dem som han hadde gjort før. Men den onde gjerningen ble heldigvis ikke noe av.
De ville ikke tro beretningen de fikk om Einars død. Kroppen hans ble gravd opp og plassert ved kanten av graven, likkledet ble revet av ansiktet hans og han ble gjenkjent, og så trodde de at historien var sann. Da slo Sigmund Kvassøks et slag mot liket med økskolben og sparket det ned i graven. Så tok deres mishandling av ham slutt, og deres oppførsel ble ansett som den mest hensynsløse villskap.
84. Nå vender vi historien til Eyjolf og hans frender Aron. Da mange av mennene hans hadde falt og noen hadde flyktet til kirken, fant Eyjolf veien til stedet hvor Aron og Sturla hadde kjempet, og snublet på Aron liggende med våpnene sine, og rundt ham lå døde og sårede menn. Det antas at rundt ni menn hadde mistet livet. Eyjolf spurte sin frende Aron om han kunne gå bort fra stedet. Aron sa at han kunne, og reiste seg, og de gikk sammen langs land en stund. De kom til en avsides elv hvor et skip Fløtt utenfor kysten; fem-seks mann satt klare ved årene, og baugen var vendt ut mot havet. Eyjolf hadde gitt instrukser om dette, i tilfelle det skulle være behov for å gjøre bruk av det i all hast.
Da sa Eyjolf til Aron at han hadde tenkt at de skulle gå ombord på det skipet. Han erklærte at han nå kunne forutse at de ikke kunne gi ytterligere hjelp til biskopen ved denne anledningen: "Men jeg håper fortsatt at bedre dager vil komme."
"Det synes jeg er en merkelig utsikt," sa Aron, "for jeg trodde vi ikke ville forlate biskop Gudmund på denne tiden, og dessuten har jeg en mistanke om at det ligger noe annet bak dette. Jeg vil absolutt ikke gå med mindre du går ombord før meg."
"Det går ikke, frende," sa Eyjolf, "for her strekker grunnen seg langt ut, og jeg vil ikke at noen av mennene ved årene skal gå ut av skipet for å skyve det av, og det er for hardt for deg med dine farlige sår. Du må gå ombord først."
"Du satte våpnene dine i skipet," sa Aron, "og da skal jeg tro deg."
Så gikk Aron ombord, og Eyjolf gjorde som han var bedt om. Eyjolf vasset ut bak skipet, fordi grunnen var vidstrakt, og da han mente at sjansen var best, grep han en stor øks fra hekken og skjøv skipet av med all kraft. "Farvel, Aron," ropte han, "og vi møtes igjen når Gud vil." Og siden Aron hadde store skader og var utslitt av tap av blod, var det ingenting å gjøre. Aron følte tung sorg ved avskjeden, for han visste at de aldri ville se hverandre igjen. Da sa Eyjolf til mennene i skipet at de skulle ro veldig hardt, og at de ikke måtte la Aron komme på øya den dagen, heller ikke like etterpå, hvis det sto i deres makt.
Aron og hans ledsagere dro videre, og Eyjolf vendte tilbake til fjæra og gikk til et naust hvor det lå en stor ferge, eid av bonden Gnup. I dette øyeblikk så han at flokken av menn myldret ned fra gården etter de ugudelige gjerningene som var gjort. Han gikk inn i naustet hvor Gnups ferge lå, og tok stilling der, fast bestemt på å forsvare seg så godt han kunne. Det var to dører til naustet, og han gjorde dem fast med tunge steiner.
85. Det var en mann som het Brand, som var en av Sigvats støttespillere og en høyst dyktig mann. Han fikk et glimt av en mann i bevegelse, og sa til kameratene at han trodde han kunne kjenne ham igjen som Eyjolf Kårsson, og han ba dem gå etter ham. Sturla var ikke til stede, og de var ni eller ti til sammen.
De skyndte seg ned til naustet hvor de mente at Eyjolf var. Eyjolf var der, og Brand spurte hvem som var der inne, og Eyjolf oppga navnet sitt. "Da vil du visst gjerne komme ut," sa Brand, "og gå Sturla i møte."
"I så fall, vil du love meg fritt leide?" sa Eyjolf.
"Et kort pusterom skal du få," sa Brand.
"Da må du angripe," sa Eyjolf, "og jeg må forsvare, men utsiktene synes ikke like for meg."
Eyjolf bevæpnet seg med et skjold og den største øksen, men ingen andre våpen. Da de angrep ham, forsvarte han seg godt og mandig; han slo spydene deres fra skaftene, og de utvekslet mange kraftige slag. Skaftet på Eyjolfs øks knakk i angrepet, og han grep en åre fra fergebåten og forsvarte seg med denne, og så grep han en annen, og de knakk begge i to i hans kraftige forsvar. Nå fikk Eyjolf et støt under armen som stakk dypt inn i kroppen hans. Noen menn sier at han brakk av skaftet på spydet, og etterlot spissen sittende fast i såret. Han innså at han ikke kunne holde unna dem lenger, så han hoppet plutselig ut blant dem, og dette knepet var vellykket, for mennene rundt ble overrumplet, men de nølte ikke, og en mann som heter Mår slo et slag etter ham; det rammet ham i benet nær ankelen, slik at foten hans hang i en trevl. Han haltet bortover stranden. Det var høyvann, og Eyjolf begynte å svømme, og svømte tolv favner ut på havet og inn på et skjær. Han falt på kne, og deretter kollapset han på bakken, strakte ut armene og snudde seg mot øst, som i bønn. Fiendene hans sjøsatte et skip, for de ville finne ut hva som hadde skjedd med ham, og da de kom til skjæret, stakk en mann ham med et spyd og en annen fulgte etter, men ingen av sårene blødde.
Så forlot de ham og gikk tilbake til land. De møtte Sturla og fortalte ham den sanne historien om møtet deres. Sturla var enig med dem, som andre menn, at dette forsvaret virkelig hadde vært minneverdig. Sturla var godt fornøyd med budskapet deres.
Brand resiterte deretter dette verset:
- Eyjolf den heltemodige
- mot ni fiender
- på Grimsøy holdt vakt.
- Hans modige forsvar
- er vel kjent blant menn.
- Til slutt svømte han
- med hovne sår,
- ut til skjærgården,
- rømte for å dø.
Dette verset er komponert av Tormod prest:
- Seierrik i sin tapperhet,
- selv om han var beseiret,
- var han, den rettferdige Eyjolf
- tjente ære fra slag
- som ti menn slo.
- Han svømte fra landet,
- den tapre helt;
- foten hans ble hugget av,
- kroppen hans gjennomboret.
- Jeg priser hans styrke.
Sturla dro til det stedet hvor han hadde skilt lag med Aron, og oppdaget at Aron hadde dratt derfra, noe som kom ganske uventet på ham. Da så de seg omkring og fikk øye på et skip som ble rodd bort fra øya, allerede langt ute på havet. Sigvat sa at den måtte ha Aron ombord, og beordret dem til å ro etter ham og drepe ham. "Jeg forlot ham i en slik tilstand at jeg syntes det ville være umandig å angripe ham med store mengder menn da," sa Sturla." Men hvis det blir gitt ham å leve lenger enn jeg forventer, så kan det godt hende vi snart møtes igjen."
"Jeg har en sterk tro om at du vil angre dette ved en senere anledning, om ikke flere," svarte Sigvat.
Så skiltes de foreløpig.
Disse mennene falt sammen med Eyjolf Kårsson, på Grimsøy: Are, Ketil prest, Svein og Martein Jonsson, og Skegge Snorreson, Einar og Gunnar, og to-tre flere av biskop Gudmunds menn.
Det blir fortalt at Sigvat og Sturla tok biskopen i fangenskap, og han forlot øya på samme skip som Sigvat. Det fortelles at før de dro bort, da noen av skipene allerede hadde lagt ut på havet, utbrøt biskop Gudmund: "Hevne deg på dem, Herre, for jeg, min stakkars stakkar, har ingen makt til å gjøre det." Han så opp mot himmelen da han sa dette.
Disse ordene er nedtegnet fordi det er tydelig i hendelsene som umiddelbart fulgte, at Gud med glede hørte hans bønn, at ikke alle disse onde gjerningene skulle forbli ustraffede. For så snart de alle var på vei, kom det dårlig vær, og en storm blåste opp fra nord, og det ble veldig kaldt, så. at de alle var i stor fare. De fleste av dem nådde land etter å ha lidd grusomt, men ikke mindre enn fem og tredve menn omkom på reisen. Likene av noen ble funnet, men andre ble aldri sett igjen. Det er min oppfatning at Gud besvarte Gudmunds bønn både da og andre ganger.
86. Sturla dro hjem til Saudafell etter kampen. Skalden Gudmund kvad nå dette verset:
- Sturla den tapre
- har hevnet Tume.
- Den mørke ravn
- fråtser i lik.
- Ære og trøst
- er det Krist gir.
- Herskeren over flåter
- og menneskers rikdom
- har straffet plyndrerne.
Samme sommer tvang de biskop Gudmund til å reise til Norge, og han ble grusomt behandlet av sine fiender. Han var noen år i Norge, og der skjedde det mye bemerkelsesverdig, både angående det han gjorde og det han sa.
De fleste mennene som nådde fastlandet etter at de forlot Grimsøy, kom til land nord for Eyjafjord. Gudmund hadde da vært biskop i tyve år.
87. Det skal nå fortelles om Aron og hans følgesvenner at de ikke led noen stor fare fra værets side på reisen. Da de trodde de praktisk talt hadde sluppet unna angrepsfaren, undersøkte presten Arni Arons sår, og tre av dem var laget med sverdets egg, og kroppen hans var blitt såret og knust mange steder. De badet sårene med vann velsignet av biskop Gudmund, og forbandt dem etterpå.
Det blir ikke fortalt noe mer om reisen deres før de nådde land. De trakk skipet opp på land, der de syntes det passet best, og gikk så til nærmeste gård og ba bonden om ly for natten. Bonden tok gjestfritt imot dem og sa at han ville gi dem ly, så de gikk inn og satte seg raskt ned, for de var meget trette etter reisen, og noen av dem hadde også andre grunner.
Etter det spurte bonden dem nærmere ut om de siste tidender, og de fortalte ham rett ut hva som hadde skjedd. De ble på gården i flere netter. Så tok Arni prest tok bandasjene av Arons sår, og alt det størknede blodet hadde blitt borte fra sårene, som om en utmerket salve var påført. Aron sa at sårene hans ga ham lite smerte, med tanke på hvor alvorlige de var; han tilskrev dette hovedsakelig den allmektige Gud og til vannet velsignet av biskop Gudmund Han hadde ingen annen behandling for sine sår enn vann som Gudmund hadde velsignet, og de helbredet ikke bare godt, men mye raskere enn vanlig.
Etterpå gjorde de en handel med bonden og byttet skipet mot hester og annet av det de trengte mest. Så forlot de det stedet, og hver av dem gikk ganske bra sin vei i den retningen som virket mest lovende. De skaffet Aron den hesten de syntes best, og med en ledsager til fots. Etter dette skiltes de, og Arni prest kommer ikke inn i denne historien igjen.
88. Aron reiste på vanlige stier til Østfjordene, helt til han kom til Våpnafjord, og derfra svingte han av til Fljotsdalsdistriktet, og hadde til hensikt å dra sør på Island. Det fortelles at han en kveld stoppet for natten på gården som heter Valtjofsstad. Torarin, gårdens eier, var ikke hjemme, men hans kone tok gjestfritt imot Aron og så at han trengte vennlig behandling. Han tilbrakte noen netter der og hadde det veldig komfortabelt. Etter en tid ville han gjerne atter bli fri, men bondekonen ga ham mulighet til å bli hvis han ville. Han fulgte så stiene over Østfjordene til Hornafjorden, og det fortelles ingenting om ferden før han kom til gården Svinefell.
En stor høvding kalt Orm, sønn av Jon, med tilnavnet Svinfelling, bodde der på denne tiden. Aron ventet å bli godt mottatt på Svinefell, men han ble lurt, for tidender som satte livet hans i fare hadde nådd dem fra Sturlungene. Det var sent på kvelden, og alle var ferdig med kveldsmaten, mens bonden Orm hadde gått for å ta et bad. Badet var utenfor, og noen menn var på vakt der: Aron red bort til dem, og hesten hans falt straks sammen på bakken av utmattelse. Mennene hilste på Aron og spurte ham hva han het, og han fortalte dem sitt eget navn og sin fars navn, uten å tenke på at dette ville ødelegge hans sak. Så gikk en av mennene raskt inn på badet og fortalte om hvem som var kommet. "Der er mannen", sa Orm, "som ikke vil få leve lenge nok til å fortelle sin historie, hvis jeg får det som jeg vil. Før ham til hytta Sörlastofa og hold vakt over ham."
Mannen gikk ut og samlet sammen sine ledsagere for å gripe Aron. Aron ble forbauset og spurte hvorfor han måtte lide dette, men de fortalte ham årsaken, og hva deres ordre var. Han erklærte at det var unødvendig for dem å legge hendene på ham, for han ville gå et lite stykke med dem, 'hvor de måtte ønske". Han sa også at med tiden kunne harde trusler endre seg til det bedre. Så gikk de alle sammen til et lite rom, og mennene lukket døren og lot Aron være alene. Han hengte opp våpnene og mente at han på ingen måte hadde det bedre enn han hadde forventet, og likevel måtte han tåle det. En god del folk på gården var sterkt imot denne mottakelsen, særlig de som visste mest om hans forfedre, men få sa noe om det. Orm bonde forlot badet sitt og spurte hva de hadde gjort med mannen, og de berettet for ham det som hadde foregått mellom dem. De sa at de trodde at han ikke ville ha vist noen mangel på mot hvis antallet hadde vært likt, og la til, "vi forlot ham i henhold til dine instruksjoner." Orm erklærte seg godt fornøyd.
89. Det var en mann som het Torarin Jonsson, som var bror til Orm. Han var en godhjertet mann, og var ikke så stor venn av Sturlungene som Orm. Han var kommet for å bo på Svinefell i anledning et gjestebud. Han fikk vite hva Orm hadde tenkt å gjøre, og reiste seg opp av sengen og gikk til sengen hvor Orm lå. Orm ønsket broren hjertelig velkommen og spurte hva han ville.
"Lite nok, når ting er som de er," sa Torarin. "Jeg vil bare høre om mottakelsen som Aron fikk, om den var like ubehagelig som folk sier. Det må ha virket ganske sjokkerende for ham å ha blitt tatt imot på en slik måte, siden han har kommet hit som en fullstendig fremmed, og han er bare en gutt, og sårene hans er ikke i nærheten av å være leget."
Orm sa: "Du snakker ofte klokt, men til tider ønsker jeg å ha mest å si i endel saker."
Hver holdt seg til sin egen mening. Etter det snudde Torarin seg bort og gikk til det lille rommet med ledsageren sin. Han løftet opp låsen og gikk inn. Aron satt på benken, og han holdt sverdet "Tumes arv" i hånden. Han hilste på mannen. Torarin svarte på hilsenen hans og hvisket så til kameraten, som forlot rommet. Aron spurte Torarin hva han het, og han fortalte det. Aron visste nå hvem han var og kunne nesten ikke si hvilket ærend som hadde ført ham dit. Han følte seg ganske mistenksom da Torarins ledsager gikk bort, og lurte på hva utfallet ville bli. Så spurte Torarin om tidender, og Aron svarte på spørsmålene hans. Og mens de hadde denne praten, gikk døren opp, og den samme mannen kom rett inn i rommet, og han bar sengetøy av edderdun og spredte dem på benken. Deretter tok han opp et lite bord, og til dem kom en kvinne inn med mat. Torarin ba Aron spise sitt måltid og gå så til sengs, hva som enn måtte skje senere. Jeg må gå nå, men min oppvarter skal sove her og holde deg med selskap."
Da Aron var ferdig med måltidet gikk han til sengs, og følte seg noe mer munter enn han kanskje hadde forventet. Nå gikk natten, og morgenen kom. Torarin var tidlig oppe, og vekket tjenerne sine og ba dem forlate sengene og kle seg og være klare for alt som kunne skje. De gjorde som han sa. En mann ble sendt til Aron for å be ham stå opp og kle seg, og Aron reiste seg med en gang. Og da Orm var våken, gikk Torarin til broren sin og spurte om Orm i det hele tatt hadde ombestemt seg i løpet av natten. Han sa at han ikke hadde gjort det.
"Da må si deg," sa Torarin, "at dette vil bli regnet som en høyst skammelig gjerning på Island, og en som ikke er høvding verdig, og jeg vil helst at en slik gjerning ble overlatt til Sturlungene selv."
"Jeg ser at du er en mektig talsmann," sa Orm, "men jeg står fast ved min beslutning."
Torarin svarte: "Jeg vil avsløre de tanker som er i mitt sinn og ikke skjule dem lenger. Det vil være flere tidender å fortelle i dag enn Arons død, for vi vil alle stå sammen og forsvare oss, og hvis du bestemmer deg for å angripe oss, da blir det din død."
"Du viser stor sta du er, bror," sa Orm, "som alltid gjør, og jeg vil ikke kjempe mot deg, med mindre jeg blir tvunget til det. Ta nå Aron i ditt ansvar og gjør det du vil med ham.
Torarin takket sin bror, og det er ikke fortalt at de hadde noen videre uenighet om dette.
Torarin fikk mye ros for sin oppførsel, og det vil lenge bli husket. Tormod prest skrev dette verset om det:
- Torarin var han som modig
- hjalp Aron på Svinefell,
- den trofaste mann.
- Han var i fare,
- det var hans nød.
- Fra Orm møtte han
- trusler og fare.
- Torarin i sitt fangenskap
- forberedte seg derfor på å verge
- hans sin bror, den tapre kriger.
90. Torarin tok nå Aron til seg på gården. Han ble på Svinefell en stund, og de dro samtidig. Torarin ga Aron en trofast følgesvenn medn på ferden. Han het Gudmund Olavsson, og deltok senere sammen med Ravns sønner i innebrenningen av Torvald fra Vatnsfjord.
Disse versene ble skrevet om Arons fengsling på Svinefell:
- Morgenen rant
- for krigeren på kampens dag.
- Hans mot ble for alvor
- satt på prøve.
- Hans død
- hadde Orm dømt.
- Faren tappert
- krigeren møtte,
- viden berømt han var.
- Torarin den tillitsfulle
- vernet ham best.
- Aron som høstet
- ære i krig,
- med hovne sår
- dro han over fjordene
- til gården Svinefell,
- den edle kriger
- i mangel på ly.
- De grep ham der,
- truet med døden,
- holdt ham fanget
- i et kammer så trangt.
Så fikk Torarin Aron bort fra Svinefell. De hadde planlagt reisen nøye, men de måtte reise i hemmelighet, og om natten i stedet for om dagen, fordi deres liv var i ytterste fare. Ingenting er fortalt om nattekvarteret deres før de kom til gården som heter Sør-Raudamel i Borgarfjord. På denne tiden bodde Solve prest, sønn av Jørund, og Arons mor Sigrid, datter av Haftor, der. Alltinget var nå kommet omtrent halvveis.
De kom til gården ved daggry, da de fleste lå og sov. To gutter hadde gått ut for å se til hestene, og de var ute da mennene kom ridende opp til gården. En av guttene var Arons bror Bård, og den andre het Orm. Guttene hilste på dem og spurte dem hvem de var. De oppga navn, men ikke deres riktige navn, og førte hestene sine til baksiden av bygningene og tok guttene med seg. Aron ba dem gå stille inn til Sigrids seng og fortelle henne at det var kommet menn som ville møte henne. Guttene gjorde som de ble bedt om. Sigrid spurte hvordan mennene var, for Arons krigstog var henne sterkt i tankene. De fortalte henne at mennene var høye og sterkt bevæpnet. Så reiste hun seg, ba guttene legge seg og tie om dette.
Sigrid kom ut, og en av de to mennene gikk bort til henne og kysset henne, og hun ble så glad over å se ham, at hun først ikke kunne snakke. Hun ba dem forlate landeveien, og gikk inn til Solvis seng og fortalte ham hva som hadde skjedd. Han sprang raskt opp og gikk ut, og frendene møttes. Han ga dem et raskt råd. Litt senere ble de ført til en hule i en lavamark, en lang vei fra gården; hulen ble senere oppkalt etter denne hendelsen, og kalt "Arons hule." Etterpå ble det brakt proviant til dem av deres betrodde venner, og også klær, for at de ikke skulle sulte. De slo seg ned i hulen en stund.
91. Etter sin hærferd til Grimsøy fikk Sturla Sigvatsson satt Aron under tiltale, og han ble dømt, i likhet med femten andre av biskopens menn. Aron fikk en tyngre straff enn de andre, for han ble gjort til en fullstendig fredløs; ingen fikk gi ham mat eller transportmidler, heller ikke husly, slik det senere skulle ses.
Aron var siden i Vestfjordene og bodde hos sine frende, Ravns sønner, på Øre i Arnarfjord, som det fortelles i sagaen om Arons liv, inntil Sturla fikk reist sak mot dem for å ha gitt ham ly. Bodvar Tordsson var talsmann for dem på tinget, og betalte en bot på ti hundre på deres vegne. Han gjemte seg forskjellige steder. Lenge var han på Øre i Geirthofsfjord hos en fattig bonde som het Torarin, men Sturla fikk mistanke om dette og sendte tre av sine menn til Vestfjorden, Ragnvald Kårsson, Torvald Sveinsson, og Danza-Berg. Han sendte også Ingemund Jonsson til Arnarfjord i vest for å oppsøke Aron, og på denne tiden var Aron på Øre i Geirthofsfjord.
Aron var i naustet og reparerte Torarins båt. Før han visste ordet av det så han to bevæpnede menn som kom mot båthuset, og de kom inn da de så noen inne. Han hilste på dem og spurte hvem de var. En av dem sa at han ble kalt Egil den staute, og det han hadde planlagt var å finne Aron, fordi han og hans ledsagere hadde vært tilhengere av biskop Gudmund; den andre het Sigurd Eyvindsson. De sa at de var tjenerne til Torvald fra Vatnsfjord. Aron grep øksen, for Torvald var ingen venn av ham. Ringbrynjen hang i akterenden på båten, og Sigurd tok den og hektet den på seg. Aron følte seg usikker og lurte på hvor lenge han skulle vente på at de skulle gjøre noe. Sigurd spurte Aron hva nytt han hadde hørt. "Ingenting," svarte Aron. "Vi har hørt det sagt at noen av Sturlas menn var her i fjordene, og at det ble spionert på dine bevegelser’
"Det kan godt være, sa Aron, for i natt drømte jeg om biskop. Gudmund, og at han la kappen sin over meg." Sigurd så ut og sa: "Tre menn rir nedover fjorden, og de ser absolutt ikke ut til å være mindre i stand til å kjempe enn oss." ‘‘De vil ikke være bedre enn oss, hvis vi støtter hverandre godt, men jeg vet ikke hvilken hjelp jeg kan forvente." "Det ville være en modig gjerning å ikke forlate deg," sa Sigurd, "men jeg vet godt hva Egil synes om det." "Jeg vil ikke forlate deg," sa Egil. Sigurd begynte å ta av seg ringbrynjen, men Aron sa: "Ikke ta den av, hvis du skal hjelpe meg."
De gikk ut, og i det øyeblikk red Ragnvald og hans ledsagere ut på marken, steg av hestene og kom mellom dem og gårdsbygningene. De to flokkene gikk videre på hver sin kant; Egil var den høyeste av dem og gikk i midten, og det var han som Ragnvald angrep. Ragnvald hadde på seg en stridsvest utenpå klærne og fikk slått et hakk i stålhetten. Han såret Egil i benet. Sigurd angrep Danza-Berg, og Aron angrep Torvald, som ga etter. Da Ragnvald skadet Egil, vendte Aron seg plutselig mot dem og slo ut bunnen av Ragnvalds stålhjelm bakfra med øksen. Hjelmen falt ned over ansiktet hans og la nakken hans bar. Aron snudde øksen i hånden og slo Ragnvalds nakke så hodet fløy av. Sigurd var blitt såret.
Torvald og Danza-Berg løp til hestene sine og svingte seg opp. Torvald sporet hesten som Berg red på, for Berg selv lå med ansiktet ned på salen; dette var måten de rømte til åsryggen. Aron løp etter dem, og da Torvald så dette, ropte han: "Kom igjen, Sturla og mennene dine! Den djevelen Aron løper etter oss." Aron stoppet en kort stund da han hørte ropet, og de kom utenfor rekkevidde. Så snudde Aron tilbake og tok av Ragnvald klærne og våpnene, og bar deretter liket hans ut på havet og sank det.
Tormod prest smidde dette verset:
- En farlig kamp
- ble utkjempet av Aron;
- han kløvde våpnene,
- den barske kriger.
- Han sprang på fienden
- i stridens raseri:
- bittert var døden
- tiltenkt Ragnvald.
92. Aron tok Sigurd og Egil med til Ravns sønners gård på Øre, hvor de ble friske av sårene sine. De dro hjem til Vatnsfjord, og selv om Torvald ikke var venn av Aron, uttrykte han beundring for deres hjelpsomhet. Aron flyktet til Bardastrond, og bodde i en hule i Arnarbølesdal, hjulpet av kvinnen som bodde på gården på Tungumule. Om høsten tok Aron et skip av Jon Audunsson som bodde i Vadil, og seilte sørover over Breidafjorden med en ledsager. Så dyttet han skipet ut på havet, og det drev i land ved Øre på Tords land. Aron bodde forskjellige steder i de sørlige distriktene, og Haftor, hans mors bror; ble med ham denne gangen.
Om høsten dro Sturla ut til Helgafell for å besøke abbed Hall, og han var i følge med Vigfus Ivarsson og Bjørn Jonsson, og Torkatla Torgeirsdatter fra Brunna. På denne tiden var hun hos Tord på Øre. Aron var i skogen bortenfor Valshamar da Sturla og hans ledsagere red forbi. Han ville angripe dem, for det var tre av dem på hver side, men Haftor holdt ham tilbake - Sturla og hans følge la ikke merke til dem.
Sturla sendte Bjørn fra Øre for å speide om Aron var der i distriktet. Senere om høsten fikk han beskjed om at Aron var på Valshamar, og ble støttet av Vigfus, som bodde der. Så red Sturla til Strond med fjorten ledsagere. Aron var på Valshamar; det var bare de to, han selv og Haftor, og de var i sauefjøset på beitet. Sturla og mennene hans red inn på beitet og opp til gården. De laget mye støy, men det var mørkt da. De steg av og gikk innendørs, og tente et lys i !rommet.
Det var en mann som het Eirik, med tilnavnet Bjørkeben; han hadde nettopp sluttet seg til Sturla og var nærmest en vagabond. Eirik gikk inn og ut, for å spionere og finne ut alt han kunne. Aron og Haftor bestemte at Haftor skulle gå til gården for å finne ut hvem som var kommet. Han krøp til baksiden av bygningene. Rommet hadde et sidevindu, og han la øret til det. Da kom Eirik birkebein opp og slo ham på kinnet, og det var hans dødsstøt. Eirik stormet inn og sa at han hadde drept en av skurkene. De beslagla våpnene og løp ut. Aron hadde nå reist til gården for å finne ut hvordan det hadde gått med Haftor. Han hadde kommet over beitet nesten opp til bygningene da Sturla og hans følgesvenner kom ut, og de lyktes i å omringe ham på beitet.
Skalden Olav den hvite laget et vers om dette:
- På Valshamar kom det den dagen
- til et farlig møte mellom
- Aron og Sturla, mandige var de begge.
- Aron hadde med dyktighet
- bevist sin tapperhet.
- Menn slo ring rundt krigeren,
- før stridsmannen flyktet sin vei.
Sturla sprang opp på hesten sin, mens Aron prøvde å komme seg ut av innhegningen til elven. I dette øyeblikk virket det for Sturlas menn som om et lysglimt plutselig blinket over fjellknausen ved Valshamar, og alle vendte blikket mot den, og Aron hoppet øyeblikkelig på Sturlas følger Bjørn og slo ham med sverdet "Tumes arv". Han trakk den ikke fra sliren, for han hadde ingen mulighet. Bjørn ble falt av slaget, og Aron hoppet over ham og kom seg ut av innhegningen og forsvant ut av syne deres i nattemørket.
Tormod prest Olavsson diktet dette verset:
- Aron den mektige
- slapp bort
- fra ringen av menn
- mønstret rundt ham.
- Han viste sitt mot
- mot de ivrige krigere.
- Fra en vill død
- sprang han uforferdet.
- Lagt lavt ble Bjørn
- ved den tapre manns slag.
93. Aron flyktet sørover over heia til moren sin på Raudamel, og da var han utslitt. Sturla og hans menn dro bort. De fikk eneretten i saken mot Vigfus, og krevde av ham øyer verdt tyve hundre som bot, mens Bjørn slo Vigfus et slag med økskolben. Sturla dro hjem, og Aron dro sørover over heia, som vi før har sagt. Aron ble på Raudamel til han var i stand til å reise igjen, og så dro han sørover inn i Øre prestegjeld og ble på Berserksøy hos Halldor, sønn av Arni. Fruen til Arons far Hjorleif bodde på denne gården, og Aron og faren hans pleide å møtes der. Det var her Starkad, sønn av Bjørn, som fikk tilnavnet den snakksomme, sluttet seg til. Aron og hans følge reiste sørover før jul, og gikk i skjul på det ene stedet etter det andre.
Til jul sa Aron at han ville at de skulle kvitte seg med Sigmund Kvassøks, "for han er utpekt til å ta livet av meg". Sigmund bodde ute på Faskrudarbakka. 9. juledag var Aron og kompanjongen i en stabelgård, og et lite stykke unna lå en annen stabelgård som Sigmund og en annen mann bar høy fra. Aron ønsket ikke å angripe ham før om kvelden da det var blitt mørkt. Så gikk han og Starkad opp til bolighuset på Eidehus. Aron ble stående utenfor, og stilte seg nær døren, ved støttebjelken som var bygget ut fra husveggen, mens Starkad gikk inn og ba om å få forfriskning. Sigmund var den eneste mannen i huset, og han hadde lagt seg i dagslys, for det var fastedag. Hans frille Helga sa at hun ikke ville gi Starkad noe. Sigmund og Starkad gikk så til ytterdøren, og Starkad ba Sigmund gå først med høy røst. Og da Sigmund kom utenfor døren, gjennomboret Aron ham med sverdet "Tumes arv", og det ble hans bane. Etter dette gikk de inn i rommet og drev alle inn i det, og gjorde som de ville i huset, og ble der så lenge det var mørkt. Så dro de sørover over lavamarkene til Raudamel, hvor de ble en tid.
Etterpå dro Aron til Harald Sæmundsson, øst i Odde, og bodde der en tid i den trang kirkegangen. Harald lot ham føre til Norge, hvor han besøkte kong Håkon. Så dro Aron til Jerusalem, og da han kom tilbake til Norge, gjorde kongen ham til sin vaktmester.
Skalden Olav den hvite diktet dette verset:
- Den strålende helt
- spydkasteren, på pilegrimsreise
- til Jerusalem, renvasket sitt navn
- fullstendig i Jordans vann.
- Jeg priser hans ære.
94. Året etter hærferden til Grimsøy kom biskop Gudmund til Bjørgvin, og det andre året oppholdt han seg i Trondheim. Også det tredje året var han i Trondheim.
Kolbein, sønn av Arnor Tumesson, som senere fikk tilnavnet Kolbein den unge, kom tilbake til Island om sommeren, og landet i Hvitå. Om høsten dro han nord til Eyjafjord og overvintret på Grund hos sin frende Sigvat. Sommeren etter reiste Sigvat til Skagafjord og ba sine lekmenn la Kolbein komme opp og bo på en gård. De svarte velvillig på hans anmodning, og Kolbein ble etablert på gården som het Ås på Hegranes. Han viste seg selv en veldig pågående ungdom og så ut som å bli en høvding. Sigvat styrte for det meste hans saker mens han var ung. Samme sommer landet et skip i Hrutafjord med biskop Gudmund og Bjørn skriver ombord, og Gudmund vendte tilbake til sitt sete. Tord og hans nevø Sturla møttes ved skipet, og møtet deres gikk bra. De drakk sammen, og hver av dem innbød en av nordmennene hjem til seg, Bård gjerdebryter, sønn av Torstein den kuede, på vei til Kvam, og Bård treskjærer som fulgte med Sturla.
95. Den neste sommeren dro biskop Gudmund nordfra med tredve tilhengere til Alltinget, og Snorre Sturlason underholdt ham og hele flokken hans under sesjonen. Da det var slutt, dro Gudmund vestover til Borgarfjord og reiste dit om sommeren. Mange strømmet til for å slutte seg til ham på denne tiden. Likevel tok bøndene godt imot ham og ga ham mange gaver. Han gikk da over Snæfejlsnes og så inn i Dalir, men han overnattet ikke hos noen der. Så gikk han inn i Hvammssveit og over Strond og Reykjanes og til Steingrimsfjord. Derfra dro han tilbake til Saurbæ, og han nådde Stadarhol om høsten før vinteren begynte. Nå hadde han hundre tilhengere.
Sigvat var kommet til Dalir, og han og sønnen Sturla holdt seksti mann på Saudafell, fordi Tord og Sturla ikke hadde kommet til enighet. Tord var nå flyttet østover til Kvam, etter å ha vært på Øre om sommeren, og han og sønnen Bodvar hadde seksti mann. Tord møtte broren Sigvat på Ljarskogar. Sigvat var i svært muntert humør mens de snakket om hester og en mengde andre temaer, men når det gjaldt å diskutere saken deres, kunne de ikke engang snakke med hverandre, og de skiltes uten å komme til enighet. Sigvat sendte melding til Gudmund og sa at han ikke måtte tenke på å reise til de nordre distrikter. Biskop Gudmund var fremdeles på Stadarhol da han fikk høre at det var ham forbudt å reise. Så sendte mennene hans bud etter oksene som var gitt til biskopen. Det var nesten tyve av dem, og de ble spist først. Etter dette besøkte Gudmunds menn dem som hadde angrepet ham på Holar og tok rikelig med proviant hos dem. Men mot slutten av adventstiden ble Gudmund syk, og de kunne ikke lenger føre denne hånd-til-munn-tilværelsen.
Så dro Tord til Stadarhol og bad biskop Gudmund til å bo hos seg, hvilket han var glad for. Tords sønn Bodvar bar Gudmund på båre til Kvam, og han ble der til faste. Etter hans ankomst var det aldri mindre enn hundre mann på Kvam. Torfi prest, sønn av Gudmund, og Kolli Torsteinsson gikk frem og tilbake mellom frendene om vinteren og prøvde å få til et forlik, og dette ble nådd før fasten begynte. Biskop Gudmund skulle reise til bispesetet med de menn som hadde vært hos ham om vinteren, mens Torlak Ketilsson og Bodvar skulle dømme i saken mellom Tord og Sturla. Sigvat dro straks nordover, og Gudmund litt senere, og Sturla møtte ham på Hjardarholt og de kom da til enighet for annen gang, mens Sturla og Tord møttes på Torbergsstad og kom til orde der. Nå var det stille resten av vinteren.
96. Den vinteren som biskop Gudmund tilbrakte i Kvam, dro Kolbein den unge, Arnors sønn, sørover til Reykjaholt for å be en kvinne om å ekte ham, og hans valg var Hallbera, datter av Snorre. Bryllupsfesten deres fant sted med en gang, og Hallbera dro med ham tilbake nordover.
Gudmund hadde nå vært biskop i fem og tyve år.
97. Biskop Gudmund satt hjemme på Holar inntil Skagafjordsmennene drev ham bort fra setet på foranledning av Kolbein den unge. Han dro så nordover om sommeren og tok seg god tid på reisen, til han kom til huset til Gudmund Husviking på Husavik. Han hadde en rekke uregjerlige tilhengere med seg. Gudmund satte Ravns sønner til å se at intet ble stjålet av godset hans. Så den dagen de red fra Husavik, lå brødrene på lur etter godset og lot ingen ri forbi før de hadde ransaket alle, også biskopen selv. Mange ting som tilhørte bøndene ble funnet, og alt ble sendt tilbake til eieren.
Etter det dro biskopen til Øksefjord. Der tok han tiende av hvalfangsten av mange, og det ble samlet inn et stort lager, både kjøtt og spekk. Det ble ført til Skinnastad og hengt der. Jon og Gudleif bodde da på Skinnastad. Biskop Gudmund kom dit i advent med flokken sin og ble nesten til jul. Matlagrene var nå oppbrukt, og bøndene var redde for at de måtte ta utgiftene og knurret bittert. Gudmund og hans menn forlot da Skinnastad og dro vestover over Jølkulså. Han ble i Keldunes. Hans samling av menn oppførte seg dårlig seg imellom med uenighet og oppstyr.
Fra Keldunes dro biskopen til Fjell, og om kvelden da han hadde lagt seg og de som ville hadde gått og badet, begynte de å danse i rommet. Presten Knut satt på tverrstolen, og lampen ble hengt høyt oppe i rommet. Jon Birnasson gikk opp til Knut. Han var nettopp kommet fra badet og hadde på seg en badekappe og undertøy av lin. Jon sa: "Jeg skulle ønske at vi kunne sette en stopper for fiendskapen, motviljen og truslene mellom oss, siden biskop Gudmund ikke ville få særlig godt for betalt for sine gode gjerninger, selv om det ikke hadde vært noen kjeltringer i tilhengerflokken hans."
Knut prest sa: "Jeg er så listig som deg, selv om jeg er laget av hardere stoff."
I det øyeblikket sprang tjeneren hans frem fra et hjørne som lå i skyggen og slo mot skulderen til Jon. Det var et alvorlig sår, men Jon svingte sverdet bak seg og tjeneren fikk et betydelig sår. Etter dette ble de skilt fra hverandre, og Jon ble sengeliggende med skadene sine.
Så dro biskopen over bakkene med de mest aktive medlemmene av hans følge, mens de andre ble ført forbi neset med skip. Han tok turen lett, helt til han kom til Risøy, hvor Jon Birnasson sluttet seg til ham. Fastetiden var nå nesten over. Fra Risøy dro Gudmund til Olafsfjord med det meste av flokken sin, men Knut prest og de som hadde ærend i Svarfadardal dro dit, og så over heia til Olafsfjord.
Biskop Gudmund oppholdt seg på Toroddsstad natten før jonsokfesten, og om kvelden etter kveldsmat satt han innendørs, mens mennene hans var ute i heime-enga. De så at Knut prest red fra myren mot gården, og de la en ond plan. De ventet at Knut skulle ri mellom kirkegården og snøfonnen som hadde hopet seg opp på stien gjennom heime-enga. Noen av dem sto nå på kirkegården og noen i snøfonnen. Det ble som de trodde. Knut og hans følgesvenner ventet ikke fiendtlighet. Knut red alltid bevæpnet, for han var stadig på reise og hadde ikke noe fast embete. En mann sprang frem og slo Knut i nakken slik at stålhjelmen hans falt fremover over ansiktet, hvorpå han slo ham en gang til i nakken. Knut falt frem over hesten. Han var død, for hjernen hans ble igjen på øksen.
Folk stormet inn i huset og fortalte biskopen at Knut var blitt angrepet da han kom. Gudmund var i huset, og han sendte Ketil prest, Odds sønn, ut. Ketil sprang ut og beordret kjøterne om å dra sin vei. De prøvde å hugge fingrene av Knuts lik, selv om de ennå ikke hadde klart det, for på hånden hans var det en gullring som de ønsket å gripe. Deretter ble liket vasket, og begravet neste morgen.
Om kvelden etter nedslaktingen sa bonden til Gudmund at badet hans var ferdig, hvis han ville ha det, og biskopen svarte: "Mine egne menn har fått badet klart for meg denne gangen, og har således belønnet meg for å ha støttet dem i løpet av vinteren."
Etter å ha forlatt Toroddsstad vendte de bort fra Ikefjorden og gikk over heia til Fløtt og så langs kysten innover i landet. De kom til Vidvik skjærtorsdag. Kolbein den unge var der med en stor flokk tilhengere. Han drev hver og en bort fra biskopen unntatt to klerker alene, Torkel, sønn av Ketil Ingjaldsson, og hans egen nevø Helge. Han sørget for at biskopen skulle reise tilbake til Holar, og der ble Gudmund holdt i så tett varetekt at han bodde i et enkelt rom, med sine klerker. Der sov han, og der spiste han, og der sang han alle messene sine unntatt messekanonen. Han hadde ingenting på sin side bortsett fra sine to ledsagere, og kunne ikke gi noen mann veldedighet i materielle eiendeler, men han ble heller holdt som en leilending selv. Slik fortsatte det til biskop Magnus kom tilbake til Island ved Gåsar, og hadde med seg brevene som erkebiskopen hadde sendt til de menn som hadde tyrannisert biskop Gudmund og fratatt ham embetet og søkt å undertrykke ham.
98. Dette skjedde på Holar like før midtsommer. Biskop Gudmund satt utendørs, sør for kirken, en vakker dag. Kolbein den unge, sønn av Arnor, og Kleppjarn, sønn av Hall Kleppjarnson, var kommet til bispegården. Jon Birnasson var også kommet for å besøke biskopen, og han sto foran kirken, mens Kolbein var i klokketårnet og spilte med klokkene, mens hans menn og Kleppjarn var på nordsiden av kirken. De fikk øye på Jon og sprang på ham med våpnene sine. Han forsvarte seg godt og trakk seg tilbake til østsiden av kirken og så nordover rundt koret, men der falt han over en stolpe. Han prøvde å reise seg igjen da Kleppjarn slo ham mellom skuldrene så han vaklet. Jon tok ett skritt mot kirken, falt om og levde bare en kort stund etterpå. Noen sa at før han døde, benektet han at han hadde drept Hafr. Stolpen var gjennomvåt av blod.
Så dro de, og biskopen og hans klerker sang dødsmesse over Jons legeme. Kolbein hadde ridd avsted, men det ble utvekslet meldinger mellom ham og biskop Gudmund, som foreslo forlik. Enden på saken ble at Kolbein og Kleppjarn sendte saken inn for biskopens domsmyndighet. Han opphevet bannlysningen fra dem, og beordret dem til å utbetale til hver og en den erstatningen som skyldtes, både til Jons slektninger og til biskopen og kirken. De skiltes med denne ordningen, og Gudmund dro hjem etter forliket mellom ham og Kolbein.
99. Mot slutten av sommeren dro biskop Gudmund på visitas nordover heiene og over Eyjafjorden, i den hensikt å reise gjernnom de nordlige distriktene. Han kom til Laufås, og der fikk han høre at folkene i Reykjadal gjorde seg klare til å reise seg mot ham. Biskopen vendte så tilbake og krysset fjorden for å følge kysten inn i Eyjafjord. Men da han kom til Årskog, fikk han høre at innbyggerne i Eyjafjorden ikke ville ta imot ham. Brand, bonden på Hovda, fikk vite dette og kom for å invitere Gudmund til å bli hos seg om vinteren, og biskopen tok svært gjerne imot invitasjonen og ble der i to vintre. Deretter dro han vestover til Rutafjord, og derfra nord til Steingrimsfjord, og så tilbake til Saurbæ, og endelig til Tords hus i Kvam. Nå hadde mange følgere sluttet seg til ham. Da sendte Sturla bud om at de ikke ønsket at biskopen skulle fortsette sine reiser videre. Tord red til Torbergsstad, og han og Sturla ordnet det slik at Gudmund skulle vende tilbake til Holar ved Laksdalsmyr, og at Sturla skulle skaffe sauer frå Dalir på Dønustad og i Jardarholt, der biskopen skulle oppholde seg. Gudmund drog så hjem til Holar.
100. Biskop Gudmund dro til Alltinget om sommeren og ble hos Snorre med en stor flokk menn så lenge tinget varte. Snorre red bort fra Alltinget i selskap med Sturla. Kolbein Sigvatsson og Orækja Snorreson gikk også med dem, og de skulle begge slutte seg til Sturlas flokk og fulgte ham til Saudafell.
Fra Alltinget dro biskop Gudmund vestover til Borgarfjord. Med seg hadde han en prest kalt Dalk, som var kjent for å være en dyktig lege, og for å vite hvordan man kurerer folks sykdommer. Og da Gudmund bodde på Borg, diskuterte de om Dalk ville være i stand til å kurere sykdommen til Hallbera, som nå var svært syk. Dalk sa at han visste hvordan han skulle tilberede et bad for henne som ville kurere henne hvis hun tålte det. Hallbera var ivrig etter å komme seg og bestemte seg for å ta risikoen. Så satte presten i gang og gjorde i stand badet, og hun gikk inn. Etter at hun hadde fått innpakningen, ble hun slått av smerter i brystet, og så døde hun.
Da tidenden om dette nådde Kolbein den unge, red han sørover og fridde til Helga Sæmundsdatter, og hun ble gift med ham.
Biskop Gudmund reiste sørover om sommeren. Da han kom til distriktet der Tord Sturlason bodde, satte Tord sønnen Sturla til å følge ham og ordne med nattopphold for flokken, for Gudmund hadde et stort følge med seg. Gudmund ble ført fra Øre til Bjarnarhofn i det skipet som het Langhulk, med følge i et annet stort skip, og så til Helgafell. Derfra ble han ført til Påls hus på Øre. Etter at han kom til Øre, kom Sturla Sigvatsson med Kolbein og Ørøkja og drev bort det meste av folket han hadde med seg, men lot Gudmund selv gå til Dalir og så nord ved Haukadalsskård til bispedømmet sitt.
101. Det skal nå fortelles at den følgende høst kom det brev til Island fra erkebiskop Sigurd, som nettopp var kommet til Norge. I brevet ga han uttrykk for en ganske alvorlig kritikk av Sigvat og Sturla for deres hærferd til Grimsøy, og andre fiendtlige handlinger begått mot biskop Gudmund. Både far og sønn ble innkalt til Norge, men det ble bestemt at Sturla skulle reise og få saken oppgjort for dem begge.
102. Sturla Sigvatsson reiste til Norge fra Gåsar om sommeren med flere ledsagere. Seilasen gikk sent, og de kom til Norge nord for Stad og holdt kursen til Borgund. Alf av Tornberg, en frende av hertug Skule, var da i Borgund, og han ønsket Sturla hjertelig velkommen og ba ham vente der til hertugen kom tilbake nordfra, og sa at han ville sette ham på god fot med hertugen. Alf sa til Sturla at hertugen ganske sikkert kunne tale hans sak, siden Sturla var en mann med slike fremragende begavelser. Han erklærte at hertugen hadde de beste følelser for islendinger, og mest av alt for Sturlungene. Men Sturla ville ikke gjøre annet enn å reise sørover til Bjørgvin for å møte kong Håkon. På denne tiden var det stor uenighet mellom kongen og hans frende Skule, og de samlet begge så store hærstyrker de bare kunne mønstre. De holdt møte i Bjørgvin om høsten og kom til enighet, men hertugen syntes betingelsene var harde.
Sturla tilbrakte den første delen av vinteren i Bjørgvin, men da det led mot våren dro han på pilegrimsreise. Han dro først til Danmark og besøkte kong Valdemar den gamle, som tok nådig imot ham. Han ble der en tid, og kong Valdemar gav ham en god hest og andre hederlige gaver, og de skiltes med den varmeste kjærlighet. Så dro Sturla sørover til Tyskland, hvor han møtte biskop Pål, og de tok reisen til Roma sammen. Biskop Pål opptrådte som en veldig god følgesvenn for Sturla, og var til den aller beste støtte i alle hans saker da de hadde audiens hos paven.
Sturla fikk syndsforlatelse i alle sine saker i Roma, og han ble tuktet utenfor de fleste hovedkirkene og tok det som en mann, som man kunne vente. Men de fleste hadde medlidenhet med ham, og mange sto utenfor kirkene og undret seg og slo seg på brystet og sørget over at en mann med et så vakkert utseende ble så sørgelig tuktet. Hverken menn eller kvinner klarte å holde tårene tilbake. Biskop Pål og Sturla dro sammen tilbake til Skandinavia og skiltes med den største kjærlighet og utvekslet flotte gaver. Så dro Sturla til kong Håkon i Tunsberg, og kongen tok veldig varmt imot ham. Der ble han lenge den andre vinteren han tilbrakte i Norge.
103. Det fortelles om Sigvat at Styrmes spion Eirik, med tilnavnet greven, kom til Grund sent på kvelden i følge med en annen mann. Sigvat satt i setet sitt, iført en pelskappe med en stropp på skuldrene og en svart lammeskinnshette på hodet. Eirik og hans ledsager ble spurt om tidender, og de fortalte at det var samlet styrker i Skagafjord og sa at Kolbein og Ørøkja var i ferd med å avlegge et fiendtlig besøk til Grund om natten. Sigvat sukket dypt og sa at det var ingen sak, og han viste ingen iver etter å ta grep. Så gikk konen hans bort til ham og sa at det eneste han kunne gjøre var å sende bud etter menn. Sigvat ba henne sende bud etter dem hun ville. Hun sendte straks bud ut til Kaupangsdistriktet og derfra nordover til Sigvats sønn Kolbein på Grenjadarstad, hvorpå Kolbein lot hente menn fra nedre del av Eyjafjord. Senere tilkalte Torvard menn fra øvre del av distriktet, for han hadde mange venner.
Torgisl Holar-svein kom først med førti mann, og alle bøndene fra indre Eyjafjord var kommet før messetid neste morgen. Sigvat var nå iført en blå tunika, og hadde stålhjelm på hodet og en øks dekorert med sølv i hånden, og han var en mye mer krigersk skikkelse enn kvelden før da spionene kom. Han satte ut vakter oppe på Skjalgdalsmyren, og andre langs fjorden. Snart kom tidenden om at Kolbein og Ørøkja hadde vendt tilbake. Bøndene reiste hjem, men Sigvat hadde mange folk på Grund og holdt sterk vakt. Og da han hørte at de hadde samlet en hær i Skagafjord, samlet han også en hærstyrke på Grund, og han alene bekostet alt. Det led nå langt utpå vinteren.
104. Det skal nå fortelles at på denne tiden oppholdt biskop Gudmund seg på Hovda hos Brand bonde. Sigvat sendte folk dit for å invitere Gudmund til å komme til seg, og ville ha ham på sin side i denne striden. Men da budene hans nådde Hovda, var det allerede kommet bud fra Kolbein og Ørøkja, som innbød Gudmund til å dra vestover. Og da Ørøkja hadde vært Gudmunds venn i lang tid, helt siden han vokste opp, og hans far Snorre før ham, falt Gudmunds valg på dem, og han dro vestover til Flugumyr for å bli med dem, og ble der i fasten. Ørøkja sendte menn inn i Vestfjordene for å samle støttespillere, og Illuge Torvaldsson dro vestfra med tredve mann den våren. Svarthofdi Dugfusson og Odd Gudlaugsson på Høskuldsstad kom med dem fra Laksdal. Kolbein og Ørøkja sendte menn østover til Fljotsdalsdistriktet til Torarin Jonsson, og ba ham komme dem til hjelp, og han reiste med førti mann. Ogmund Sneis fulgte med Torarin, og han var nå i syttiårene, men alle sa at han var den tapreste mannen i Torarins flokk.
105. Da Sigvat fikk høre at Kolbein og Ørøkja hadde samlet soldater både fra vest og øst, samlet han sine styrker og dro til Skagafjord med fire hundre mann. Hans sønner Kolbein og Tord Kakale var med ham; de yngre sønnene var ennå ikke i stand til å bære våpen. Ravns sønner, Sveinbjørn og Kråke, fulgte også med Sigvat. Og da Sigvat red ned langs Nordrardal, ble han fortalt at Kolbein og Ørøkja var på Silfrastad med seks hundre mann. Biskop Gudmund var der med dem. Noen av Sigvats menn hadde ridd dit og var blitt grepet og plyndret. Så dro Sigvat til Flatatunga og overnattet der med sine styrker, mens Kolbein og hans følgere var på Silfrastad.
Det skal nå fortelles at om morgenen gjorde begge sider seg klare til kamp, og biskop Gudmund lot Kolbeins menn bekjenne sine synder, men fortalte dem at det ikke ville bli kamp den dagen: "Og likevel vil Sigvat følge kong Haralds Sigurdssons vei,” la han til. "Han førte krig i England og falt der i andres herredømme, som et resultat av sin begjærlighet og misunnelse." Og samme skjebne rammet Sigvat. Han gikk inn i Skagafjord, og han og hans sønner falt der på andres enemarker, og slik ble denne profetien til biskop Gudmund oppfylt, som så mange andre.
Sigvats flokk gjorde sine forberedelser ved Flatatunga og trakk opp sine styrker ved siden av bygningene i heime-enga.
Mens Kolbein og Ørøkja red nordfra mot Flatatunga, red Torstein Jonsson fra Kvam opp til Kolbein og spurte ham hvilken plan han hadde tenkt å følge i sin strid med Sigvat, og Kolbein sa at de ville slåss så snart de møtte hverandre. Torstein sa at alle menn var villige til å hjelpe ham med å få et hederlig oppgjør, men var uvillige til å kjempe mot Sigvat. Kolbein trakk sverdet for å ramme ham, og ropte en rekke forbannelser, men Torstein parerte støtet. Så prøvde Kolbein å gjennombore ham med sitt spyd, men Orækja kom opp og holdt ham igjen, og mange andre deltok i dette, og Kolbein ble roligere, selv om han fortsatt var meget sint.
Etter dette red de opp til Flatatunga og steg av og skyndte seg til gården, men da de så Sigvats stridsstilling, var flokken større enn de hadde ventet, og de nølte med å angripe. Da sa Sigvat: "Vi trenger ikke å frykte dem, siden de først trakk seg tilbake." Etter det gikk høvdingene i Eyjafjord over i Sigvats flokk sammen med noen menn fra Kolbeins flokk og prøvde å få til enighet. Olav av Stein var en av dem. Han var på sin første reise til Island og var blitt medlem av Halfdans husstand på Keldur. Han var atten år gammel og den tapreste av menn. Resultatet var at begge sider lyttet til mennenes meninger og kom til enighet om at biskop Magnus skulle avsi dom i saken.
106. Etter at Sigvat var kommet i strid med Kolbein og Orækja i Flatatunga, fulgte biskop Gudmund med Kolbei til Flugumyr og dro derfra til Holar. Fra dette tidspunktet til slutten av sitt liv forlot han bispesetet for svært korte fravær. Han tilbrakte all sin tid i et lite rom, med to klerker, Torkel Ingjaldsson, og hans egen nevø Helge.
Han levde mer som en stille og mild eremitt enn den sta og stridbare biskopen hans fiender gjorde ham til. Han bodde på Holar i to hele år og en del av det tredje året frem til sin død. Mesteparten av tiden hadde han dårlig helse. Da han forlot Hovda kunne han ikke se å lese, og han var blind det siste året av sitt liv. Ansiktet hans var sykt, og smertene satt i høyre kinn under øyet. I sine våkne timer gjentok han vanligvis bønner eller fikk de helliges liv lest opp for seg på latin.
I Gudmunds siste vinter, litt før fastetiden, kom munken Magnus den snakksomme fra Holar for å besøke Tord Sturlasson på Øre. Tord spurte ham hva hans oppdrag var, og Magnus ga ham en hilsen til biskop Gudmund og sa: "Han ba meg si deg at du kunne være sikker på at dere to skulle møtes i vår."
"Det synes jeg er usannsynlig", sa Tord, "da ingen av oss er skikket til å foreta en lang reise. Men hva hadde Gudmund å si om sine motstandere? ”
"Han sa litt om denne saken", svarte Magnus, "for han sa at det ville gå få vintre før motstanderne hans ville legge hendene på hverandre, og deres avkom vil rive hverandre i filler som ulver. Han la til at konsekvensene vil falle tyngst på dem sok har vist størst arroganse." Han forutsa mange andre ting også, men de hører ikke hjemme her.
107. Det var litt før fastetiden om vinteren at biskop Gudmund ble syk av en alvorlig og lumsk sykdom. Han lå i sengen med denne sykdommen til etter St. Gregoriusdag[48], som det året falt mellom emberdagene. Fredag ba han presten Jon den dypt lærde om å gi ham den siste olje med bistand fra sine diakoner og de andre prestene som tilhørte bispesetet. Etter dette ritualet snakket han bare om slikt som var nødvendig. Han hadde ordnet opp i alle praktiske saker før han ble syk, bortsett fra fordelingen av bøkene hans blant klerkene. Lenge før dette hadde han sagt at han ønsket å ligge gravlagt i kapellet på sørsiden av kirken, mellom to prester som han hadde gravlagt der. Han sa at hver mann burde dø på den bare jord.
Da søndagen kom ebbet kreftene raskt ut, og mandag døde han, i det seks og syttiende året av sitt liv, da han hadde vært biskop i fem og tredve år. Da han døde, løftet Helge og Torkel ham opp fra sengetøyet og over på et leie som var strødd med aske, og der forlot sjelen hans legeme, og der, liggende på brettet, kysset de ham. Deres sorg var så stor ved å skille seg fra han som så lenge hadde vært deres åndelige far, at de sørget veldig lenge, for helt siden barndommen hadde de fått farskjærlighet og godhet fra ham. Dessuten har det knapt eksistert i vårt land, og ikke engang i andre land heller, en mann som har vært høyere elsket av sine tilhengere og venner enn denne salige biskopen. Vi har vitne i brevene fra erkebiskop Tore og erkebiskop Sigurd og kong Håkon, og mange andre fornemme menn i Norge, at de elsket ham som en bror og bad om hans hjelp i deres andakt som far.
Det ble våket over liket av biskop Gudmund i dette rommet den natten, og tirsdag ble han båret inn i kirken og kledd. Da kom Eyjolf, presten på Vollar, til Holar og la gullringen på Gudmunds hånd som han bar til graven. Alle de som så liket, trodde de aldri hadde sett legemet av en avdød så strålende og vakkert som hans. Jon prest sang rekviemet, og Kolbein takket for fremføringen og holdt en edel tale over graven.
Kirken på Holar hadde på denne tiden kommet mye i forfall, og ikke mer enn en eller to av klokkene kunne ringes med om gangen uten fare for kirken. Da liket av biskop Gudmund ble båret til graven, beordret klerkene at det skulle ringes med alle klokker. De ringte med to klokker, og kirken ristet voldsomt. Da sa presten Jon at det skulle ringes med to til; dette ble gjort, og de fant at kirken nå sto fastere enn før. Jon ba dem om å ringe flere klokker, og etter dette tok de hele natten, og de menn som var tilstede har sagt at det så ut for dem akkurat som om det ble satt en bjelke mot kirken hver gang det ble ringt med flere klokker, slik at den ristet ikke i det hele tatt. Dette ble ansett for å være en mirakuløs hendelse. Mange andre slike hendelser fant sted der på denne dagen, selv om vi ikke forteller dem her, og de var straks til trøst for dem som var i sorg, for de var denne dagen vitne til deres fars oppstandelse. Og vi tror at biskop Gudmund har vunnet himmelriket med Gud og hans helgener i all evighet. AMEN.
Fotnoter
- ↑ Inge 1. Haraldsson, kalt Krokrygg på grunn av en ryggskade han skal ha fått som treåring i slaget ved Minne, var norsk konge fra 1136 til 1161.
- ↑ Mikkelsmesse er en kirkehøytid til minne om erkeengelen Mikael. Dagen feires 29. september.
- ↑ 1161.
- ↑ Kong Inge døde i 1161, det samme år som Øystein Erlendsson ble vigslet til erkebiskop i Nidaros. "Beda prest" var en angelsaksisk munk og forfatter som døde i 735. Munken Dionysius Exiguus hadde i 525 utarbeidet en tidsregning med utgangspunkt i året han antok at Kristus ble født, til avløsning av en tidsregning basert på keiser Diokletians regjeringstid. Bede tok i bruk denne tidsregningen, og ett av hans verker har det tidligste kjente eksempel på uttrykket anno Domini ("Herrens år", dvs. "etter Kristus").
- ↑ Festdag for Den hellige Ursula og de 11 000 jomfruer som i følge sagnet led martyriedød i Køln på 200- eller 300-tallet. Minnedagen for Ursula og hennes ledsagere er 21. oktober.
- ↑ 1170.
- ↑ Person som har som oppgave å hjelpe presten i gudstjenesten. Jfr. ministrant.
- ↑ Subdiakon var fra 1207 til 1972 den laveste av de høyere vielser (ordines majores) i den katolske kirke. Subdiakonens oppgave i gudstjenesten bestod i å synge epistelen, bære frem brødet og vinen ved offergangen før nattverden og å fjerne de hellige karene fra alteret etterpå.
- ↑ I oldkirken ble diakon den laveste graden innen det kirkelige embete: biskop, presbyter, diakon. Diakonatet var en nødvendig gjennomgangsstilling til prestestillingen og hadde fortrinnsvis liturgiske funksjoner.
- ↑ 1178.
- ↑ Agnes, kjent som St. Agnes eller St. Agnese (født ca. 291 i Roma, død ca. 304 i Roma) var en romersk martyr anerkjent som helgen i blant annet den romersk katolske kirke. Hennes minnedag er 21. januar.
- ↑ Hva navnet var, blir ikke sagt; i middelalderen kjente man mange navn på Gud, — hebraiske, greske og latinske.
- ↑ Langfredag.
- ↑ Faredager eller flyttedager var to ganger i året 14. april og 14. oktober. Dette var de lovlige sluttdatoer for dem som ville ut av tjenesten som dreng, stallkar eller tjenestejente.
- ↑ Mariamesse om høsten, 15. august, en av de eldste og viktigste mariafestene i den katolske kirke. Dagen ble feiret til minne om jomfru Marias opptagelse til himmelen.
- ↑ Jon Arneson med tilnavnet Smyril var den tredje biskopen på Gardar, fra 1189. I 1202–1203 dro han på en pilgrimsreise til Roma hvor han møtte pave Innocent III. Han døde på Gardar i 1209. Ordet "smyril" kan ha flere betydninger: "dvergfalk", men også "salvet, den salvede."
- ↑ Jon Kuvlung (død 1188) var en av de mange som krevde den norske tronen i borgerkrigstiden i Norge. Han påsto at han var en sønn av kong Inge Krokrygg, men Sverres saga hevder, sannsynligvis med rette, at dette ikke var riktig. Jon var en ung prest da han ble gjort til en gallionsfigur for motstandsflokken. Tilnavnet Kuvlung, fra norrønt kufl, betyr munkehette. Jon og hans tilhengere styrte regionen Viken som motkonge inntil han ble drept av birkebeinerne i Bjørgvin 1188.
- ↑ Dvs. Island
- ↑ En lavere avdeling av de gamle norske kongenes hird. De utgjorde nærmest et eget konstabel- eller ekspedisjonskorps i hirden som dels ble brukt til det ytre vaktholdet rundt kongen, men dels også til speidertjeneste.
- ↑ Matteusmesse, 21. september, er en katolsk festdag til minne om apostelen og evangelisten Matteus. Ifølge legenden led Matteus martyrdøden på denne dagen. I Norge ble dagen kalt mattismesse om høsten for å skille den fra apostelen Mattias’ festdag den 24. februar.
- ↑ Et sakrarium eller en piscina er en utslagsvask i katolske og mange anglikanske kirker. De sto opprinnelig nær alteret, men senere har det blitt vanligere å plassere dem i sakristiet. Vannet som helles i sakrariet renner rett ned i vigslet jord, og ikke i kloakksystemet, slik at eventuelle rester fra nattverden behandles med respekt når man vasker kalk og ciborium. Sakrariet brukes også til å helle ut dåpsvann og vievann. Dersom en konsekrert hostie blir uspiselig skal den løses opp i vann og helles i sakrariet. Etter andre Vatikankonsil ble de fjernet i mange katolske kirker som en følge av liturgiske reformer, men det er fortsatt påbudt å ha et sakrarium i enhver katolsk kirke.
- ↑ Brettemesse er en norsk og islandsk kirkehøytid, som ble feiret 11. januar til minne om en noe obskur helgen ved navn Brettiva eller Brictiva (latin).
- ↑ Heljardal er en avdal fra Kolbeinsdal i Skagafjörður. En vei går langs Heljardal over Heljardalsheia. Legenden forteller at dalen har fått navnet sitt fordi mange mennesker i følget til Gudmund den gode døde der.
- ↑ Hilary av Poitiers (latin: Hilarius; c. 310 – c. 367)[ var biskop av Poitiers. Navnet hans kommer fra det latinske ordet for glad eller munter. I tillegg til hans viktige arbeid som biskop, var Hilary gift og far til Abra av Poitiers, en nonne og helgen som ble kjent for sin veldedighet.
- ↑ Leonard av Noblac (død 559 e.Kr.), er en frankisk helgen nært knyttet til byen og klosteret Saint-Léonard-de-Noblat i Haute-Vienne, i Limousin (regionen) i Frankrike. Han ble omvendt til kristendommen sammen med kongen, julen 496. Leonard ble eremitt i Limousin-skogen, hvor han samlet en rekke tilhengere, og ble senere en av de mest ærede helgenene i senmiddelalderen. Hans forbønn ble satt i sammenheng med mirakler for løslatelse av fanger, fødende kvinner og sykdommer hos storfe. Hans festdag er 6. november.
- ↑ Marit Vassause, Margretemesse, Margitmesse eller Mari(t)messe (latin Margarethe virginis) er en kirkelig minnedag, viet Margareta fra Antiokia som har 20. juli som sin merkedag. Dagen er i kirkekalenderen til minne om Margareta, som ble halshugget i år 275. Den hellige Margareta av Antiokia (275-290) er skytshelgen for bønder, hushjelper, ammer og barnepiker; for de fødende og ammende kvinner; for en god fødsel; mot ufruktbarhet og mot å miste melk; mot sår og sykdommer i ansiktet; for en god død; for å unnslippe djevler. Da hun ble halshugget ble hun lagt på hjul. Derfor er primstavmerket gjerne et hjul, en runding som i folkefantasien ble til en vassause.
- ↑ Mattismesse, 24. februar, er en katolsk festdag til minne om apostelen Mattias, så dette må ha skjedd 30. eller 31. februar 1198.
- ↑ Vir iste in populo suo mitissimus apparuit sanctitate autem et gratia plenus iste est qui assidue orat pro populo et pro civitate ista. ("Denne mannen fremsto som mest saktmodig blant sitt folk, men han er full av hellighet og nåde, som stadig ber for folk og for land").
- ↑ En ryggmargssykdom på småfe.
- ↑ Den hellige Egidius levde sør i Frankrike på 700-talet. Legenden forteller at han holdt til som eneboer i en skog nær Nîmes med en hind som eneste selskap. Under en kongelig jakt ble eremitten skadet av en pil som var ment for hjorten. Kongen fikk stor aktelse for Egidius og lot bygge et kloster for ham.
- ↑ Barsok, 24. august, var i den norske kirkens katolske tidsalder en festdag til minne om Bartolomeus, som var en av Jesu 12 disipler. Ifølge Frostatingsloven skulle Bartolomeus' messedag holdes hellig som en søndag med faste.
- ↑ Korsmessene er to høytidsdager som også i Norge ble feiret i katolsk tid (før reformasjonen 1537). Korsmesse om våren, 3. mai, var en høytid til minne om at Helena, keiser Konstantins mor, angivelig skulle ha funnet Kristi kors og nagler på 300-tallet og reist korset på Golgata. Ifølge legenden ble imidlertid det originale korset bortført av perserkongen Khusrou. Det ble så gjenerobret av keiser Heraclius i 628 og gjenreist på Golgata den 14. september året etter. Dette ble grunnlaget for feiringen av korsmesse om høsten.
- ↑ Såmannssøndagen, sexagesima, av latin, "den sekstiende dagen (før påske)", den nest siste søndagen i åpenbaringstiden (tiden mellom jul og faste). Dagen blir kalt såmannssøndagen fordi evangeliet som blir lest i kirken, er hentet fra fortellingene om såmannen eller om såkornet.
- ↑ I 1202 var Divisio Apostolorum 15. juli, en mandag. Divisio apostolorum (det vil si apostlenes atskillelse), 15. juli, til minne om utsendelsen av apostlene. Divisio apostolorum falt på samme dag som translatio Svituni, for helgenen St. Svithun, Stavangers skytshelgen.
- ↑ Point of Stoer i Skottland.
- ↑ Cape Wrath i Skottland.
- ↑ Óláfr Guðrøðarson (død 1237) (skotsk gælisk: Amhlaibh Dubh), også kjent som Olav den svarte, var en konge av øyene fra det trettende århundre, og medlem av Crovan-dynastiet.
- ↑ Sverre Sigurdsson var norsk tronpretendent fra 1177 og konge fra 1184 til sin død i 1202.
- ↑ Euphemia var en jomfru, som ble martyrdød for sin tro i Chalcedon i 303 e.Kr. I følge tradisjonen ble Euphemia arrestert for å nekte å ofre til den greske krigsguden Ares. Etter å ha lidd tortur døde hun på arenaen i Chalcedon av et sår påført fra en bjørn. Graven hennes ble et mål for pilegrimsreiser. Hun blir minnet 16. september.
- ↑ Legenden forteller at Mauritius var anfører for en kristen legion i Egypt 287 år etter Kristi fødsel. Hans ærekjære soldater var kjent for sin rettskaffenhet. Men de romerske styresmaktene drev systematisk undertrykking av kristne, og under et opprør i Gallia ga keiser Maximian Herculius ordre om ofring til gudene på tradisjonelt romersk vis foran et slag. I ofringen inngikk drap på kristne innbyggere i området. Dette kunne ikke den thebanske legionen under ledelse av Mauritius akseptere, og som straff ble hele avdelingen med 6666 mann først desimert, ved at hver tiende mann ble drept. Herkules slaktet deretter hele styrken da soldatene fortsatt sto fast på sin ordrenekt. Dette er den største nedslaktingen av egne styrker noensinne. Mauritiusmesse er 22. september.
- ↑ En person som har som oppgave å hjelpe presten i gudstjenesten.
- ↑ Miserere er begynnelsesordet i den latinske oversettelsen av salme 51 i Salmenes bok og dermed navnet på hele salmen. Salmen brukes ved anledninger som har preg av bot. Salme 51 er også brukt som tekstgrunnlag for musikk-komposisjoner som har navnet miserere.
- ↑ Selhode.
- ↑ Dvs. jonsok, St. Hans, en kirkelig høytid til minne om døperen Johannes' fødsel.
- ↑ De fastedagene onsdag, torsdag el. fredag og lørdag før jul, påske, jonsik og mikkelsmesse.
- ↑ Agata var en jomfru og en martyr som levde på 200-tallet i Catania på Sicilia. Hun dyrkes som en helgen og er ammenes og vevernes skytshelgen. Hennes minne feires 5. februar.
- ↑ Vintermåned, etter måneden þorri fra midten av januar til midten av februar. Goi strakte seg fra midten av februar til midten av mars.
- ↑ 12. mars, helgenpaven Gregorius I´s dødsdag i 604.
