Den angelsaksiske krønike og vikingene - Angelsakserne
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Av Knut Rage
© 2023
Innhold
Angelsaksernes samfunn
Ordet "angelsaksisk" får meg gjerne til å tenke på et annet ord: "erke-engelsk". For oss som har lest "Ivanhoe" og "Robin Hood" i barndommen, eller slukt de mange bøkene om kong Arthur og ridderne av det runde bord med historien om trollmannen Merlin, fremstår angelsakserne som representanter for "det gode, gamle England", i strid med de arrogante normanniske inntrengerne. Men skiller vi ut "sakser"-delen i sammensetningen, begynner vi imidlertid straks å ane noe ganske annet - vi drar kjensel på Sachsen i det nåværende Tyskland. Også "angel"-delen hører hjemme her. Etter Romerrikets sammenbrudd på de britiske øyer på 400-tallet svermet det inn med stammer fra dagens Tyskland, Holland og den sørlige delen av Danmark, anglere og saksere.
Benediktinermunken Beda (ca. 672–735) skriver at inntrengerne kunne regnes i tre distinkte folkegrupper, som dannet grunnstammen i det senere angelsaksiske riket. Anglere, som antagelig kom fra Angeln i det moderne Schleswig-Holstein og bosatte seg i Northumbria, Mercia og East Anglia, saksere, som kom fra områder i det moderne Nederland og Niedersachsen og bosatte seg i Essex, Middlesex, Sussex og Wessex, og endelig jyder, som kom fra Jylland og bosatte seg i Kent og på Isle of Wight. Helt presist er nok ikke dette, ettersom også frisere og frankere bosatte seg på de britiske øyer i denne tidlige perioden.
Da de legendariske historiene om Robin Hood og kong Arthur ble til i middelalderen, på 1200-tallet kanskje, hadde England forlengst utviklet seg til en angelsaksisk nasjon, basert på innvandrernes kultur og gammelsaksiske og gammelnedertyske språk som hadde utviklet seg til det engelske språket vi kjenner i dag. Da normannerne erobret landet i 1066 hadde angelsakserne bodd der i 600 år og langsomt forandret det erobrede landet til sitt eget, med sine egne skikker og tradisjoner, byggestil og klesdrakt - så ja, kanskje det stemmer det vi leste i "Ivanoe" i guttedagene, om det gode, gamle England. Det er fra angelsakserne at det moderne England har utviklet seg - og det er fra dem landet har fått sitt navn, England, etter anglerne.
Angelsakserne var ikke alene på de britiske øyer. I utkantene levde det fremdeles mennesker som hørte til rester av det keltiske samfunnet, som romerne ikke hadde nådd eller underlagt seg, og nord i Skottland og på vesterhavsøyene, på Orknøyene og Shetland, hadde pikterne forskanset seg - dette merkelige folket som har etterlatt seg symbolrike bildesteiner og et skriftspråk som ennå ikke er fullt ut forstått.
Det angelsaksiske samfunnet var sammensatt av en rekke små riker og folk - Northumbria, Wessex, Kent, East Anglia, Essex, Sussex og Mercia. Maktforholdene mellom disse små kongedømmene varierte og vekslet stadig mellom allianser og stridigheter.
Fire hundre år før den normanniske invasjonen i 1066 sto angelsakserne overfor en annen stor trusel - vikingene, som er hovedemnet for dette arbeidet. De kranglevorne kongedømmene ble nå forent under én felles konge for å stå imot de herjende hordene fra Danmark og Norge - den store kong Alfred, rex Anglorum Saxonum eller rex Angul-Saxonum. Det er første gang at samlebegrepet "angelsaksisk" er brukt i skriftlig offisiell sammenheng. Med denne tittelen som Alfred ga seg selv blir det signalisert at de angelsaksiske kongedømmene nå er forent under en felles konge. Det var også i kong Alfreds tid at "Den angelsakiske krønike" ble påbegynt.
Beda[1], som selv var angelsakser, skriver i sitt verk "Historia ecclesiastica gentis Anglorum" ("Den engelske kirkens historie"), som antas å ha blitt fullført på latin i 731, lite om ankomsten til de første germanske folkeslagene. Han gjentar den gamle legenden om kong Hengest[2] som skal ha levd på 400-tallet og var konge i Kent, og som sammen med broren skal ha ledet germanske stammer (anglere, saksere og jyder), men går raskt forbi denne historien og fokuserer i stedet på religiøse hendelser. Imidlertid forteller Beda oss hvem nykommerne var, hvor de kom fra, og hvor de bosatte seg:
De kom fra tre av de mektigste nasjonene blant germanske folk; disse er sakserne, anglerne og jydene. Fra jydene kom folket i Kent og Wight, og den delen av vestsakserne som fortsatt kalles jydenes nasjon, overfor Isle of Wight. Fra sakserne, det vil si fra landet som nå kalles "Gammelsachsen", kom østsakserne, sørsakserne og vestsakserne. Fra anglerne, det vil si fra det landet som kalles Angulus, og som sies å ha vært ubeboelig fra gammel tid frem til i dag, mellom provinsene til jydene og sakserne, kom østanglerne, midtanglerne, merianerne og hele det northumbriske folket, det vil si de menneskene som bor nord for elven Humber, sammen med de andre folkeslagene fra anglerne.
Bedas tradisjonelle forklaring på den germanske sammensetningen i England er sannsynligvis en forenkling. De første bosetterne var delt inn i egne stammer som senere dannet kongedømmer og småkongedømmer. De mindre kongedømmene ble etter hvert underlagt de større og mektigere. Innen 800-tallet var England delt inn i fire hovedkongedømmer: Northumbria, Mercia, East Anglia og Wessex. Angelsaksisk, som ble hovedspråket deres, er avledet fra vestgermanske dialekter og var delt inn i fire hoveddialekter i England: vestsaksisk, merciansk, northumbrisk og kentisk. Men kulturelt sett var det mer som forente enn skilte de germanske folkeslagene i England. Forskjellene i dialektene mellom regionene var sannsynligvis ikke fra før innvandringen, men heller en utvikling som skyldtes senere samspill mellom regionene og deres forhold til kontinentet, samt forskjeller i sosial struktur, sedvane og jordbrukspraksis.
I følge de eldste legender, som blant annet er gjengitt av Beda, var britene selvstyrte etter romernes fravær, og Vortigern, britenes leder, ga området Thanet i Kent til jyden Hengest i bytte mot støtte mot kelterne og andre germanske folkeslag. På et nokså tidlig tidspunkt sluttet også anglerne og sakserne seg til alliansen. Senere ble motstanden ledet av Ambrosius Aurelianus og kong Arthur, som klarte å stoppe invasjonene i slaget ved Mons Badonicus.
Omkring 590 var britenes skjebne fortsatt usikker, men etter kong Urien av Rhegeds død falt den keltiske offensiven sammen, og angelsakserne sikret kontroll over England. Erobringen er kjent som den saksiske erobring, men andre folkeslag som anglerne, jydene, frisere og muligens frankere deltok også. De etablerte selvstyrte kongedømmer i ulike deler av landet. Det er uklart hva som skjedde med den romersk-britiske befolkningen, men mens noen hevder at de ble myrdet til siste mann, hevder moderne historikere at de stort sett overlevde, mens mange havnet i slaveri eller ble leilendinger. De opprinnelige britene ble kun funnet i Cornwall og Wales, og i Strathclyde i Skottland når sikre kilder ble tilgjengelige.
Man kan i høy grad snakke om en særegen angelsaksisk kultur, som blir gjenspeilt på nær sagt alle områder: språk, litteratur, arkitektur, kunst og religion. Angelsaksisk, også kjent som gammelengelsk, var et språk som ble talt i England frem til normannerne tok makten i 1066. Det var utviklet fra gammelsaksisk og nært beslektet med nedertysk. Sammenlignet med mellomengelsk, var det nærmere tidlige germanske språk, og mindre latinisert. Angelsaksisk litteratur dekker perioden fra midten av det 5. århundre til 1066, og inkluderer eksempler på episk diktning, hagiografi, prekener, bibeloversettelser, lovsamlinger, krøniker og gåter.
De viktigste eksemplene på angelsaksisk kunst finnes i illuminerte manuskripter. Noen av de viktigste manuskriptene inkluderer St. Æthelwolds Benedictionale, Leofric-missalet og Harley-psalteret. St. Æthelwolds manuskript blander hiberno-saksisk, karolingisk og bysantinsk stil, mens Harley-psalteret etterligner det karolingiske Utrecht-psalteret. Harley-psalteret representerer en mer "ren" angelsaksisk stil, kjent som Winchesterstilen.
Et annet velkjent eksempel på angelsaksisk kunst er Bayeux-teppet. Selv om det primært assosieres med normannerne, ettersom det skildrer Vilhelm Erobrerens inntog i England, var kunstnerne bak teppet faktisk angelsaksere og arbeidet innenfor sin egen tradisjonelle stil. Teppet gjenspeiler også stilen innenfor malerkunsten. Det finnes også noen få bevarte eksempler på angelsaksisk kunst i form av kalkmalerier, elfenben- og steinarbeid samt emalje.
Det finnes få bevarte eksempler på angelsaksisk arkitektur, men det er kjent at minst femti kirker er av angelsaksisk opprinnelse. De hadde distinkte trekk som ujevn tegl og ekstremt tykke vegger, buede vinduer og mye gjenbrukt romersk materiale. De fleste bygningene var av tre, men noen var også bygd av stein. Kirken i Greensted-juxta-Ongar er et sjeldent eksempel på en opprinnelig angelsaksisk kirke med eikeplanker som materiale.
Kong Alfred den store
Første halvdel av 800-tallet ble en grusom tid for angelsakserne. Vikingene, eller "danene" som de angelsaksiske kronikørene kaller dem, uten hensyn til om de kom fra Danmark eller Norge, syntes ustoppelige. At de fra første stund utnyttet de konstante indre stridighetene i særlig Øst-England gjorde at de ville vikinghordene med letthet la under seg hele denne delen av landet. Kirker og klostre ble brent ned til grunnen, prester og nonner myrdet, ærbare kvinner voldtatt, fra bøndene tok de både buskap og hester og satte bonden selv for plogen. Angelsakserne kjempet for livet, men vikingene fortsatte å strømme på, og etter flere års forbitrede kamper var angelsakserne for alvor kommet på vikende front og visste ikke lenger sin arme råd. På 870-tallet så det for alvor ut til at danene ville erobre hele England og dermed også underkue angelsakserne fullstendig.
Angelsaksernes redningsmann i disse nødsårene ble kongen av Wessex, det sørligste av de mange angelsaksiske småkongedømmene - den 23 år gamle Alfred. I 876, etter at han var bltt konge, måtte Alfred også rømme for danene. Han skjulte seg i skog og myrer, og skal en tid ha bodd i en hyttte forkledd som gjeter. Men i det stille fikk han sendt ut budbringere til de andre kongene i landet, og ganske raskt fikk de samlet seg til et felles motangrep mot nordboerne.
Mye ved kong Alfreds liv har utviklet seg til sagn og eventyr. For ettertiden er han blitt stående som en av Englands aller største konger, med tilnavnet "den store"[3].
Alfred ble født i landsbyen Wanating, som i dag heter Wantage, i Oxfordshire. Han var den yngste av sønnene til kong Æthelwulf av Wessex og hans første hustru Osburga. Da Alfred var fire år gammel, fortelles det, ble han sendt til Roma hvor hans arverett til tronen i Wessex ble bekreftet av pave Leo IV. Noen tolket dette som en "forutseende kroning", men historien lyder helt usannsynlig og hører nok som så mange andre historier om kong Alfred hjemme i skuffen merket "sagn og eventyr", ettersom han hadde tre eldre brødre som levde og som alle hadde større arverrett enn ham. Senere fulgte han imidlertid sin far på en pilegrimsreise til Roma og tilbrakte en tid ved hoffet til Karl den skallede, frankernes konge.
På vei tilbake fra Roma i 856 ble Æthelwulf avsatt av sin sønn Æthelbald. Adelen ble enige om et kompromiss hvor Æthelbald skulle overta de vestlige områdene, og Æthelwulf skulle styre i øst. Da Æthelwulf døde i 858, ble Wessex styrt av tre av Alfreds brødre i denne rekkefølge: Æthelbald, Æthelberht og Æthelred.
Den walisiske munken Asser, som døde i 909, skrev en historie om kong Alfreds liv. Biografien er en av hovedkildene til vår viten om kong Alfreds liv og virke, og har bidratt til at ettertiden har fått en større viten om kong Alfred enn noen annen tidlig britisk monark[4]. I 885 ble Asser spurt av kong Alfred om å slutte seg til en sirkel av lærde menn ved kongens hoff. Asser ble senere utnevnt til biskop.
I sitt verk om kong Alfreds liv forteller Asser en historie om hvordan Alfred som barn vant en bok med saksiske dikt som premie for å huske den utenat. Det sies også at den unge Alfred tilbrakte en tid i Irland av helsemessige årsaker, og at han hadde problemer med magen og fordøyelsen hele livet. Historikere har spekulert på om han kan ha lidd av Crohns sykdom. Selv om statuer av Alfred framstiller ham som en kraftfull kriger i rustning, var han ikke fysisk sterk. Han var mer kjent for sitt intellekt enn sin krigerske fremtoning.
I løpet av Æthelbalds og Æthelberhts korte regjeringstider blir ikke Alfred nevnt. Det var først da danenes "store hedenske hær" invaderte East Anglia med planer om å erobre de fire angelsaksiske kongerikene i 865, at Alfreds offentlige liv begynte. Alfreds tredje bror, Æthelred av Wessex, ble konge på denne tiden. I denne perioden ga biskop Asser Alfred den unike tittelen "secundarius", som kan indikere en posisjon som var lik en keltisk "thegnist" - en anerkjent arving som var nært knyttet til den sittende monarken. Det er mulig at dette systemet ble etablert for å hindre at det oppsto en konflikt om tronen dersom Æthelred ble drept i kamp. Systemet med å utnevne en kongelig prins og militær hærfører som etterfølger var kjent blant germanske stammer, inkludert frankerne, som angelsakserne hadde nær kontakt med.
I 868 kjempet Alfred sammen med sin bror Æthelred i et mislykket forsøk på å drive ut den store hedenske hæren, anført av Ivar Beinlaus, fra Mercia. I 870 nådde danene hans hjemland Wessex, og dette året ble senere kjent som "Alfreds stridsår". I Berkshire vant angelsakserne en seier i slaget ved Englefield den 31. desember 870, men led et tungt nederlag i beleiringen og slaget ved Reading mot Ivars bror Halvdan Ragnarsson den 5. januar 871. Fire dager senere vant Alfred og angelsakserne en stor seier i slaget ved Ashdown, som sannsynligvis fant sted i nærheten av Compton eller Aldworth. Alfred fikk spesielt æren for å ha bidratt til å vinne dette slaget. Senere samme måned led angelsakserne et nederlag i slaget ved Basing, som kanskje fant sted i Marden i Wiltshire eller Martin i Dorset. Æthelred døde kort tid etter den 23. april.
Alfred fikk trolig den militære utdannelsen som var normalt for en ung mann av hans rang. Han ble først aktivt med i krigshandlinger i 868, da han og hans bror, kong Æthelred I, dro for å hjelpe Burgred av Mercia (kongeriket mellom Themsen og Humber) mot en stor dansk hær som hadde gått i land i East Anglia i 865 og tatt kontroll over Northumbria i 867. Danskene nektet å gi opp, og det ble inngått fred. Dette året giftet Alfred seg med Ealhswith, som nedstammet fra mercianske konger gjennom sin mor.
I april 871 døde kong Æthelred, og Alfred tok over som konge av Wessex og ble ansvarlig for rikets forsvar. Æthelreds to sønner, Æthelhelm og Æthelwold, var ikke gamle nok til å styre, og Alfred fulgte en avtale inngått med sin bror om at den som overlevde skulle arve deres fars eiendom. Dette inkluderte å bli konge. Men mens Alfred var opptatt med begravelsen, vant danene to slag mot angelsaksiske hærer, inkludert et avgjørende nederlag ved Wilton i mai 871. Dette knuste håpet om å fordrive angriperne, og Alfred måtte inngå en fredsavtale med dem. Det er ikke kjent hva betingelsen for avtalen var, men det er mulig at Alfred betalte danene en tributt for å trekke seg tilbake. Danene dro deretter til London for å tilbringe vinteren der og okkuperte senere andre deler av England i de neste fem årene. Funnet av forråd som dateres til den danske okkupasjonen av London antyder at å betale fred med vikingene var en kostbar affære.
Under sin nye leder Guthrum[5] klarte danene å unngå den angelsaksiske hæren og okkuperte Wareham i Dorset. Selv om Alfred blokkerte dem, kunne han ikke gjenerobre Wareham og valgte i stedet å inngå en fredsavtale som inkluderte utveksling av gisler og gjensidige forpliktelser. Danene sverget på en "hellig ring" knyttet til dyrkelsen av guden Tor, men brøt senere avtalen ved å drepe alle gislene og rømme til Exeter i Devon under dekke av nattemørket.
Alfred greide å blokkere vikingskipene i Devon, og en avlastningsflåte som ble spredt av en storm tvang danene til å underordne seg. Danene trakk seg deretter tilbake til Mercia. Imidlertid angrep danene uventet Chippenham i januar 878, drepte de fleste folkene og tvang Alfred til å flykte gjennom skogen og sumpene med en liten gruppe. Etter påske bygget han en festning ved Athelney i myrene ved Somerset, der han samlet en effektiv motstandsbevegelse ved å samle milits fra Somerset, Wiltshire og Hampshire. En legende forteller at da Alfred først flyktet til Somerset Levels, ble han beskyttet av en bondekone som lot ham passe på noen kaker hun hadde etterlatt på ildestedet. Men opptatt som han var av kongerikets problemer, lot Alfred kakene bli brent og ble skjelt ut av kvinnen da hun kom tilbake.
Året 878 var et mørkt år for det angelsaksiske England, da alle andre kongeriker var erobret av vikingene, og bare i Wessex fortsatte folket motstandskampen.
Men det skulle snart snu seg.
Syv uker etter påske i 878 red Alfred til Egbert´s Stone, som ligger øst for Selwood i Somerset. Der ble han møtt av folk fra Somerset, Wiltshire og Hampshire. Dette var en del av Alfreds planlagte offensiv, hvor han samlet hærer fra alle tre fylker og opprettholdt nok autoritet i lokalsamfunnene til å mønstre en stor bondehær. Alfreds handlinger antyder også et system med speidere og budbringere.
Alfred vant en viktig seier i slaget ved Edington, som kan ha blitt utkjempet i nærheten av Westbury i Wiltshire. Deretter forfulgte han danene til deres festning ved Chippenham og sultet dem ut til de overga seg. En betingelse for overgivelse var at Guthrum ble døpt og konverterte til kristendommen. Tre uker senere ble Guthrum og 29 av hans fremste menn døpt ved Alfreds hoff ved Aller, i nærheten av Athelney, hvor Alfred mottok Guthrum som sin åndelige sønn.
Mens de var ved Wedmore forhandlet Alfred og Guthrum frem det som historikerne kaller avtalen ved Wedmore, men det var imidlertid en del år etter at fiendtlighetene hadde opphørt at en formell avtale ble signert. Etter betingelsene av denne avtalen, ble den døpte Guthrum krevd å forlate Wessex og dra tilbake til East Anglia. Den formelle avtalen mellom Alfred og Guthrum ble forhandlet fram senere, kanskje i 879 eller 880, og ble bevart på angelsaksisk ved Corpus Christi College ved Universitetet i Cambridge og i en latinsk sammenfatning kjent som Quadripartitus, da kong Ceolwulf II av Mercia ble avsatt.
I henhold til avtalen som var blitt inngått ble kongeriket Mercia delt. Alfred beholdt kontrollen over det vestlige Mercia, inkludert London og byens myntverksteder.
Vikinghæren under ledelse av Guthrum utgjorde ikke lenger noen trusel. De forlot England og herjet i stedet på forskjellige steder i Europa i årene som fulgte.
Men det betydde ikke at freden var vunnet. Stadig nye innslag av danske og norske vikinger gjorde tilværelsen utrygg for angelsakserne over hele England. I 881 kjempet Alfred i et sjøslag mot fire danske skip. To av danskenes skip ble senket, og resten overga seg. Langs hele den engelske kysten kjempet Alfreds hærstyrker mot stadige vikingangrep. I 885 ble Kent, et alliert kongerike i det sørøstlige England, angrepet, og dette var muligens det største angrepet siden krigen med Guthrum. Ifølge Assers redegjørelse bygget den danske hæren en midlertidig festning i byen Rochester for å beleire byen. Alfred svarte med å lede en hær mot danene, men de valgte å flykte til skipene sine ved kysten i stedet for å gå i kamp med hans styrker. Deretter seilte de til et annet sted på De britiske øyer.
Høsten 892 eller 893 angrep danene igjen England med rundt 330 skip. De gikk i land med to hærer i Kent, ledet av vikinghøvdingen Hásteinn[6]. Denne gangen hadde med seg kvinner og barn, noe som tyder på at det var et forsøk på erobring og bosetning.
Alfred stilte sin hær i posisjon og forhandlet med Hásteinn, men en gruppe av danene brøt ut og marsjerte nordover. De ble beseiret av Alfreds sønn Edvard i et slag ved Farnham i Surrey, og søkte tilflukt på en øy i elva Colne ved Thorney. Der ble de blokkert og tvunget til å gi ed på at de skulle forlate Wessex.
Danene dro deretter videre til Essex hvor de ble beseiret på nytt. De overlevende slo seg sammen med Hásteinns hovedstyrke ved Shoebury. Alfred avbrøt beleiringen av Exeter og hastet vestover for å hjelpe sin sønn, men danene fra Northumbria og East Anglia beleiret også en festning ved kysten av North Devon. Alfred klarte å bryte beleiringen av Exeter, men skjebnen til den andre festningen er ukjent.
Hæren til Hástein begynte å marsjere opp langs elven Themsen, men ble tvunget til å dra nordvest til Wales hvor de ble omringet og blokkert ved Buttington. Et forsøk på å bryte gjennom den angelsaksiske linjen ble nedkjempet, og danene trakk seg tilbake til Shoebury i Essex. Mot slutten av året trakk de skipene sine opp elvene Themsen og Lea og befestet seg rundt 32 km nord for London. Et direkte angrep mot de danske linjene mislyktes, men senere samme år sørget Alfred for å blokkere elven for å hindre utløp for de danske skipene. Danene innså at de var blitt utmanøvrert og dro nordvest til Cwatbridge i nærheten av Bridgnorth. Året etter ga de opp kampen og dro tilbake til Northumbria, East Anglia, eller det europeiske fastlandet.
Samtidig med den stadige uroen som vikingene skapte, klarte Alfred å samle de angelsakiske kongedømmene til ett rike. Han gjenoppbygget også London etter Guthrums angrep og anla nye gateløp, og sørget for en ny og bedre befestning. Det er også i denne perioden at alle krønikeforfattere er samstemte om at England ble samlet til ett rike, selv om Alfred aldri noensinne kalte seg selv konge av England. Bortsett fra vikingenes angrep hersket det fred i det samlede angelsaksiske riket.
Men Alfreds virksomhet var langt mer omfattende enn bare å omfatte forandringer av London. Han sørget for en omstrukturering av det militære forsvaret. Etter å ha besøkt Karl den skallede i Roma, lærte han hvordan karolingerkongene hadde håndtert problemene med vikingene, og han tok med seg disse erfaringene hjem og opprettet et system med skattelegging og forsvar for sitt eget kongerike.
Det hadde allerede eksistert et system med befestninger i Mercia før vikingtiden, og dette kan ha påvirket Alfreds strategier. Da vikingangrepene begynte igjen i 892, var Alfred mye bedre forberedt på å møte dem. Han hadde en stående og mobil hær, et nettverk av garnisoner og en liten flåte med skip som kunne navigere elvene og elvmunningene. Dette gjorde det enklere for ham å beskytte kongeriket sitt mot vikingangrep. Han fikk også bygget en flåte bestående av ca. 50 krigsskip.
Men kong Alfreds mest varige innflytelse på det engelske samfunnet for ettertiden er utvilsomt hans omfattende lovgivning som er nedfelt i 120 kapitler i "Doom Book", "Dōmbōc", som blir innledet med Mosebokens ti bud og bygger på Moseloven. Alfred forklarer i innledningen at han har samlet lover fra ulike "synodebøker" (tekster fra kirkemøter) og deretter valgt ut de lovene fra gammel tid som han likte og beordret dem å bli skrevet ned. Men han avviste også mange lover som ikke behaget ham, og ba om råd fra sine rådgivere før han bestemte at de skulle vurderes på en annen måte.
Det gammelengelske ordet "dōm" betyr dom eller lov. "Døm rettferdig!" heter det i boken. "Ikke døm rike etter én lov, og en annen for de fattige! Ikke døm en venn etter én dom; en fiende en annen!" Ordenene bygger direkte på Mosebokens lov (3. Mosebok 19:15), hvor det heter: "Dere skal ikke gjøre urett når dere dømmer. Du skal ikke holde med den svake parten og ikke ta parti for den mektige. Du skal dømme landsmannen din rettferdig."
Ca. en femtedel av lovene er mer eller mindre direkte oversettelser fra Bibelen, hentet fra De ti bud, Mosebøkene og et apostolisk brev fra Apostlenes gjerninger. Med dette knyttet Alfred en direkte forbindelse mellom Guds hellige lover og hans egne forordninger til det vestsaksiske folket, og sikret dermed en guddommelig autoritet til innholdet i "Doom Book."
Alfreds lovverk er blitt vurdert veldig forskjellig, fra et "upraktisk sammensurium" fullstendig uegnet for domstolene, til "salomonisk" og "et brudd med gammel barbarisk tradisjon", som Grimberg uttrykker det. I folketradisjonen fremstår han som "den vise kongen", en engelsk Salomo.
Lovkoden inneholder forøvrig noen lover som kan virke bisarre etter moderne standarder, for eksempel: "Hvis en mann ved et uhell dreper en annen mann ved å la et tre falle på ham, skal treet gis til den drepte manns slektninger." På den annen side kan dette prinsippet ha forutsett fremtidig common law om uaktsomhet, som fastslår at en person som er skadet på grunn av en annens uaktsomhet, har rett til å kreve erstatning for skaden. I konteksten av den nevnte loven ville det felte treet være en verdifull vare.
Man vet forøvrig lite om de kirkelige forholdene på Alfreds tid. Vikingangrepene hadde lagt mange klostre i grus, eller i beste fall fullstendig utplyndret. Alfred grunnla klostre ved Athelney og Shaftesbury; dette var de første nye klosterhusene i Wessex på flere hundre år. Alfred lokket utenlandske munker til England for å bemanne sitt kloster ved Athelney, da lokale innbyggere ikke hadde mye interesse for klosterlivet.
Alfred gjennomførte ikke noen systematiske reformer av kirkens institusjoner eller religiøse praksis i Wessex. Han mente at nøkkelen til åndelig fornyelse var å utnevne fromme, lærde og pålitelige biskoper og abbeder. Som konge så han på seg selv som ansvarlig for både den verdslige og åndelige velferd til sine undersåtter, og han så ikke på sekulær og åndelig autoritet som separate kategorier.
For bedre å utdanne og overvåke prester, spredte Alfred sin egen oversettelse av pave Gregors "Liber Regulæ Pastoralis" (en bok om pastorale regler) til biskopene sine. Han brukte også disse samme biskopene som kongelige myndighetspersoner og dommere. Til tross for sin fromhet eksproprierte Alfred strategisk viktige kirkelandsområder, spesielt langs grensen til Danelagen, og ga dem til kongelige tjenere og myndighetspersoner som bedre kunne forsvare dem mot angrep fra nordboerne.
Alfred rekrutterte geistlige og lærde og skriveføre menn både fra England og utlandet til sitt hoff. Målet var å opprette en hoffskole hvor hans egne sønner skulle få undervisning og lærdom, sammen med andre gutter av adelig herkomst, men også evnerike gutter av mer beskjeden herkomst fikk plass ved skolen. Latinske verker ble oversatt til gammelengelsk, og det var i dette summende intellektuelle miljløet at arbeidet med "Den angelsaksiske krønike" tok til. Alfred ønsket et omfattende genealogisk historieverk som skulle strekke seg like tilbake til Adam, for så å trekke linje frem mot de vestsaksiske kongene og dermed gi både dem og ham selv en bibelsk avstamning.
Plyndringen og brenningen av klostre og kirker på 860-tallet fikk en katastrofal langtidsvirkning på det lærde miljøet. En rekke uvurderlige manuskripter gikk tapt, og munker som arbeidet med avskrivning ble drept. Med det forfalt også kunnskapene i det skrinne lærdomsmiljøet som var tilbake. For Alfred ble det en viktig oppgave å reise nivået igjen, etter mønster av Karl den store.
Som nevnt etablerte Alfred en skole som strakte seg langt utover grensene av en snever og eksklusiv hoffskole, også ved det at unge gutter uten bemidlede foreldre fikk plass her, eller "stipend" som vi ville sagt i dag. En annen radikalt ny tanke i samtiden var den bevisste dyrkingen og foredlingen av morsmålet. Flere sentrale latinske verk ble oversatt og gjort tilgjengelig på angelsaksisk. Alfred oversatte selv fire verk: Pave Gregors "Pastoralis", som var meget populær i samtiden, Boëthius’ "Filosofiens trøst", det enkeltstående viktigste og mest innflytelsesrike verket i Europa i løpet av den middelalderen og den tidlige kristne renessanse, kirkefaderen Augustin og de første femti salmene i "Psalterium" (bønnebok).
Det England som ble bygget av Alfred var gjennomsyret av kristen tro og tanke. Om man skal tro hans biograf Asser gikk kong Alfred alltid med en liten bok i lommen, en notisbok som inneholdt bønner som han hadde samlet gjennom årenes løp, og som hadde en spesiell betydning for ham. Alfred var utvilsomt en krigerkonge, det ‘’må’’ han ha vært, men han var også en mann med sans for lærdom og kristen tro og kultur.
Det var til dette miljøet at en norsk høvding og handelsmann kom seilende en gang i 890-årene. Ottar, en mektig leder fra Nord-Norge, avleverte en muntlig rapport til kong Alfred om sine handels- og oppdagelsesreiser til området rundt Kvitsjøen og Bjarmeland. Han hadde også besøkt handelsplassene Skiringssal i Vestfold og Hedeby i Danmark før han reiste videre til England. Ottars beretning ble senere nedskrevet i gammelengelske manuskripter fra 900- og 1000-tallet. Han blir her kalt ‘’Othere’’, og hans hjemplass for ‘’Halgoland’’, dvs. Hålogaland.
Kong Alfred tok gjerne imot langveisfarende, og var alltid interessert i å lære om andre folk og skikker, og om geografiske forhold.
Ottar tilhørte den fastboende norske bondebefolkningen i det nordligste området i Norge. Lenger nord og østover mot Kvitsjøen var det kun samer som drev med jakt, fangst og fiske. Det er ukjent nøyaktig hvor Ottar kom fra, da teksten ikke gir noen klare indikasjoner på dette. Imidlertid har forskere foreslått flere mulige steder for hans høvdinggård, fra Bjarkøy i Sør-Troms til Gjesvær i Vest-Finnmark. Basert på det kjente arkeologiske materialet antas det imidlertid at gården ikke lå lenger nord enn Lyngstua i Nord-Troms. Dette passer både med korngrensen i vikingtiden og med de seilingsdistansene Ottar oppga for turen til Kvitsjøen.
Takket være det lærde miljøet ved kong Alfreds hoff ble Ottars beretning omhyggelig nedtegnet og tatt vare på. Det er den eldste kjente beretningen om forholdene i Danmark, faktisk eldre enn runene på Jellingesteinen, og kanskje også for Norge, og er slik sett av stor historisk verdi. I tillegg til å beskrive hans reiser, inneholder rapporten også en geografisk beskrivelse av Norge, som på den tiden ble kalt "Norðmanna land" eller "Norðweg", og en beskrivelse av livet til mektige stormenn fra Nord-Norge.
Kong Alfred døde i 899. Hvordan han døde er ukjent. Imidlertid er det kjent at han led av smertefulle symptomer. Hans biograf Asser beskrev i detalj Alfreds symptomer, og moderne medisinere har brukt denne informasjonen til å spekulere over en mulig diagnose. Det er antatt at han kan ha hatt Crohns sykdom eller hemoroider. Tilsvarende symptomer ble også observert hos hans sønnesønn Ædred.
Etter kong Alfreds død ble han først midlertidig gravlagt i Old Minster i Winchester, som senere ble erstattet av Winchesterkatedralen. Fire år senere ble hans levninger flyttet til New Minster, kirken til det kongelige benediktinerklosteret i Winchester. Det er antatt at denne kirken ble bygget spesielt som gravsted for Alfreds levninger. Da New Minster senere ble flyttet til Hyde, nord for byen, i 1110, ble munkene overført til klosteret i Hyde sammen med Alfreds levninger, samt levningene til hans kone og barn. De ble sannsynligvis gravlagt på nytt foran høyalteret. Etter oppløsningen av Englands klostre i 1539, ble kirken revet, men gravene forble intakte.
Den anglikanske kirke har opphøyet Alfred til helgen, med festdag 29. oktober.
Kong Adalstein
Alfreds sønner og sønnesønner fortsatte arbeidet med å underlegge seg de små angelsaksiske kongedømmene, og skapte et samlet rike med London som hovedstad. Men med hans sønnesønn Æthelred, med tilnavnet "den rådville", kan man nok si at eplet var falt langt fra stammen. Den norske kongen Olav Tryggvason og andre vikinger trengte inn i England, og Æthelred måtte flere ganger punge ut med store pengesumnmer for å bli kvitt dem. Også den danske Svein Tjugeskjegg måtte han kjøpe seg fri fra - den såkalte "danegjelden".
I 1002 kom det et rykte for hans øre om at danene i den angelsaksiske delen av England hadde planer om å drepe ham og hele hans ætt. Æthelred ga ordre om at alle danske menn i England skulle bli drept på sankt Brictius' dag. Dette ble utført i noen deler av England, men ikke alle steder på grunn av den sterke norrøne tilstedeværelsen. Gunhild Haraldsdatter, søsteren til den danske kongen Svein Tjugeskjegg, var et av ofrene for massakren som fant sted i Oxford, hvor byborgerne satte fyr på en kirke og alle menneskene som var inne i den ble brent levende.
Svein Tjugeskjegg ønsket sannsynligvis å hevne søsterens død, og i 1003 invaderte han det vestlige England med en flåte som besto av krigere fra hele Norden. Han herjet Norwich, men ble beseiret av en hær ledet av en adelsmann fra East Anglia. Svein forlot England, men kom tilbake i 1007, da han fikk utbetalt en tributt på 36 000 pund. England opprettet en ny flåte i 1008, men en av lederne dro selv på viking, og kongen og hans råd besluttet å ikke risikere en generell aksjon. I 1009 invaderte en dansk hær England og herjet landet inntil det ble kjøpt fred for 48 000 pund i april 1012.
Sammen med Svein Tjugeskjegg var også den senere norske kongen Olav Haraldsson. Det endte med at Æthelred måtte flykte fra landet, og Svein lot seg utrope til konge. Hans sønn Knut den mektige fullførte på sett og vis Alfreds verk ved å underlegge seg hele England, i tillegg til at han også underla seg vendernes land og også erobret Norge. Ingen nordisk konge hadde hersket over et større rike. Det var vikingenes største triumf, som Grimberg uttrykker det.
Mot slutten av sagaen om Harald Hårfagre står det en morsom fortelling, som snarere har anekdotens preg og følgelig må være oppdiktet. Håkon var den yngste sønnen til Harald Hårfagre, som han fikk med Tora Mostrastong da han var omkring 70 år gammel:
Adalstein var kongen av England på den tiden, etter å nylig ha erobret kongedømmet. Han ble kalt den seiersrike og den trofaste. Han sendte menn til Norge til kong Harald med en spesiell gave. Sendebudet gikk foran kongen og ga ham et sverd med forgylt hilt og håndtak, og hele sliren var også prydet med gull, sølv og dyrebare edelsteiner. Sendebudet overrakte sverdet til kongen og sa: "Her er et sverd som kong Adalstein sier at du skal ta imot." Kongen tok tak i håndtaket, og straks sa sendebudet: "Nå gjorde du som vår konge ønsket, og nå skal du være hans mann siden du tok ved hans sverd." Kong Harald forsto at dette var ment som en spott, men han ville ikke være en annens mann. Likevel husket han det som var hans sedvane, hver gang sinnet kom over ham, å holde seg i tømme, la sinnet avta og vurdere saken uten sinne. Nå gjorde han det igjen og bar saken frem for sine venner, og de var alle enige om at det beste rådet var å la sendebudene dra uskadd hjem.
Sommeren etter sendte kong Harald et skip vestover til England og utnevnte Hauk Håbrok som skipets fører. Hauk var en stor kriger og kongens gode venn, og han tok med seg kongens frillesønn Håkon. Hauk seilte da vestover til England for å møte kong Adalstein i London, hvor det var gjestebud og en stor fest. Hauk fortalte mennene sine hvordan de skulle oppføre seg når de kom inn i hallen. Han sa at den som gikk inn først skulle gå ut sist, og at alle skulle stå like langt fremme ved bordet. De skulle ha sverdet på venstre side og feste kappen sånn at sverdet ikke var synlig. Deretter gikk de inn i hallen, de var 30 menn. Hauk gikk frem til kongen og hilste ham. Kongen ønsket ham velkommen. Hauk tok da gutten Håkon og satte ham på kong Adalsteins kne. Kongen så på gutten og spurte Hauk hvorfor han gjorde dette. Hauk svarte: "Kong Harald ba deg oppfostre et av hans frillebarn for ham." Kongen ble veldig sint og grep sverdet som lå ved siden av ham, og trakk det som om han ville drepe gutten. "Nå har du ham på fanget," sa Hauk, "nå kan du drepe ham hvis du vil, men du vil ikke ødelegge alle kong Haralds sønner med det." Deretter gikk Hauk og alle hans menn ut, og de gikk tilbake til skipet og seilte ut på havet så snart de var klare, og kom tilbake til Norge til kong Harald. Han likte dette godt, for det er sagt at den er minst fornem, som fostrer en annens barn.
Kong Adalstein lot døpe Håkon og lærte ham den rette troen, gode skikker og all slags dannelse. Kong Adalstein elsket ham høyt, mer enn alle sine slektninger, og alle som kjente ham elsket ham også. Han ble senere kalt Adalsteinsfostre. Han var den fremste idrettsutøveren, større, sterkere og vakrere enn noen andre. Han var vis og klok og en god kristen. Kong Adalstein ga Håkon et sverd med et gullhilt og håndtak, selv om bladet var bedre; med dette sverdet hugget Håkon en kvernstein tvers gjennom. Det ble senere kalt Kvernbit; det var det beste sverdet som kom til Norge. Håkon eide det til sin dødsdag.
I sin bok om Håkon den gode peker historikerne Jón Viðar Sigurdsson og Synnøve Veinan Heller[7] på en rekke usannsynlige momenter i denne historien, som at kronologien stemmer dårlig overens, og som det urimelige i at kong Adalstein, som var Alfred den stores sønnesønn, skulle ha sendt et så praktfullt sverd i gave til en annen konge, som ville symbolisere at mottakeren sto under giveren i det sosiale hierarkiet. Kong Harald skulle dermed ha hevnet seg med å sende sin frillesønn Håkon i retur.
Men historiske usannsynligheter til tross, står vi tilbake med det faktum at kong Håkon faktisk ble oppdratt ved den engelske kong Adalsteins hoff, hvordan det enn kan ha gått til, noe som ga Håkon tilnavnet Adalsteinsfostre, senene kalt Håkon den gode. Harald må ha hatt en tanke med å gi sin yngste sønn en oppforstring i England. Sannsynligvis kan han ha hatt et ønske om å innføre kristendommen i Norge, via Håkon. I alle fall gjorde Håkon flere forsøk i den retning da han vendte tilbake til Norge for å gripe kongemakten. Han brakte med seg prester fra England og fikk reist noen kirker. Kong Adalstein sto altså slik sett indirekte for kristningsverket i Norge.
Det må ha vært litt av en overgang for Håkon å forlate kongsgården på Seim med sine tunge, grå tømmerbygninger, med utsikt over fjord og fjell, og til London med sine ti tusen innbyggere, for ikke å snakke om kongens hoff.
Kong Adalalstein (Æthelstan på angelsaksisk) blir ofte sett på som den første virkelige kongen av England, og en av de største av de angelsaksiske kongene, på linje med sin farfar Alfred den store. Adalstein giftet seg aldri. Det blir sagt at da Adalstein ble konge var hans dedikasjon til rollen tydelig, og gjennom hele sin regjeringstid valgte han å ikke gifte seg eller få barn. Alfred avsluttet sin regjeringstid ved å styre over sitt omfattende rike. Etter sin død ble han etterfulgt av halvbroren Edmund.
Etter hans far kong Edvards død i 924 ble hans halvbror Aelfweard anerkjent som konge av Wessex, men han døde bare tre uker senere. Adalstein besteg dermed tronen og ble kronet den 4. september 925 i Kingston upon Thames.
Selv om veien til kongedømmet nå var åpen på grunn av brorens bortgang, var det ikke alle som var fornøyde med at han overtok tronen. Mens han kunne stole på støtte fra Mercia, møtte han motstand mot sitt styre fra Wessex.
Som konge hadde Adalstein en omfattende oppgave foran seg, Han hadde arvet et stort ansvar fra sin far Edvard, som hadde klart å få kontroll over hele England sør for elven Humber.
Adalstein hadde forventet å bli konge en dag, og han hadde god kunnskap om militære prosedyrer og hadde samlet erfaring gjennom ulike felttog mot vikingene for å forberede seg på den tiden da han en dag skulle ha ansvar for kongedømmet. Det ble også sagt at hans bestefar, Alfred den store, ga Adalstein gaver før han døde: en skarlagenrød kappe, et juvelbelte og et saksisk sverd.
Like etter sin kroning i september 925 sto han overfor trusler mot kongedømmet i form av et opprørskomplott som ønsket å styrte ham nesten umiddelbart etter at han hadde besteg tronen. Komplottet var planlagt av en adelsmann ved navn Alfred, som ønsket å fange og blinde den nykronede kongen for å diskvalifisere Adalstein fra rollen. Heldigvis for Adalstein ble dette komplottet aldri gjennomført, og han klarte så vidt å unngå den første trusselen mot sin posisjon.
Adalstein innså snart at hvis han skulle bekjempe truslene både innenfra og utenfra sitt rike, måtte han bruke diplomati på et høyere nivå. Derfor foreslo han, i et forsøk på å danne en allianse, at vikingkongen Sihtric av York skulle gifte seg med en av sine søstre, mot at begge parter avsto fra å angripe hverandres områder. Selv om begge parter gikk med på denne ordningen, døde dessverre Sihtric bare ett år senere. Sihtrics død ble sett på som en mulighet for Adalstein, og han bestemte seg for å invadere York, hvor han møtte motstand fra Sihtrics fetter, Guthfrith. Adalsteins fremstøt viste seg å være vellykket ved denne anledningen. I et forsøk på å bygge videre på suksessen, angrep han også Bamburgh og tvang jarlen Ealdred Ealdufing til å underkaste seg etter angrepet.
Fremgangen fikk Adalstein å gå enda lenger. Han erklærte krig mot kongene i nord og Wales, og ba dem om å underkaste seg for å unngå strid.
Bare to år etter at han ble konge, i 927, ble det holdt et møte nær Penrith. Der ble kong Konstantin av Skottland, kong Hywel Dda av Deheubarth og kong Owain av Strathclyde enige om å anerkjenne Adalstein som deres overherre. Dette markerte en betydelig personlig suksess for Adalstein og styrket hans voksende maktbase.
Adalstein valgte deretter å rette sin oppmerksomhet mot Wales. Det ble avholdt et møte i Hereford der kongene av Wales ble tvunget til å akseptere Adalsteins krav og anerkjenne ham som "mekteyrn" (stor konge). Han fortsatte deretter med å definere grensen mellom England og Wales ved elven Wye. Som en del av det nye forholdet krevde Adalstein årlige tributter som var betydelige. Dette inkluderte tyve pund gull, tre hundre pund sølv og 25 000 storfe.
Mens de to nasjonene England og Skottland klarte å opprettholde en skjør fred ulmet misnøyen blant waliserne, som fortsatt følte seg undertrykt. Uten store hindringer fortsatte Adalstein sitt felttog mot det han kalte "vestwaliserne", det vil si befolkningen i Cornwall. Han etablerte sin autoritet i Cornwall, opprettet en ny administrativ struktur og utnevnte en biskop.
Samtidig som han aktivt arbeidet med å utvide sin militære og politiske innflytelse, fortsatte han også arbeidet med de juridiske reformene som hans bestefar, Alfred den store, hadde påbegynt. I løpet av sin regjeringstid gjorde han mye for å vise sin fromme karakter ved å bygge kirker og fokusere på opprettholdelse av sosial orden gjennom lover og utbredelsen av kristendommen.
Han viste seg også dyktig i diplomati og valgte å delta aktivt i politikken på kontinentet. I noen tilfeller styrket han forholdene gjennom ekteskapene til sine søstre.
På begynnelsen av 930-tallet hadde Adalstein etablert seg som en effektiv overhersker over Storbritannia, og det var svært få områder som ikke var påvirket av hans makt.
I 934, mens det var relativt fredelige forhold i hans eget land, tok han beslutningen om å invadere Skottland. Ved å gjøre dette tvang han skottene til å inngå en forsoningspolitikk etter at hans hær hadde skapt kaos på skotsk territorium.
Den engelske hæren inkluderte fire walisiske konger som hadde sluttet seg til ham. Sammen med sin halvbror Edmund oppnådde han en avgjørende seier over den skotske kong Konstantin - en triumf som innebar betydelige tap på begge sider.
Etter å ha erobret Winchester, ledet Adalstein og hans hær til Midlands, hvor de ble ledsaget av seks danske jarler. Som en del av angrepsstyrken klarte Adalstein å plyndre skotsk storfe og angripe den skotske kystlinjen før han tvang skottene til å trekke seg tilbake. Dermed vendte Adalstein seirende tilbake til sør med nyvunnet makt.
Med en slik prestisje ble det imidlertid vekket motstand, som snart ble manifestert i form av en allianse initiert av kong Konstantin II av Skottland, som planla å gjengjelde nederlaget med et motangrep i 937. For opprørerne som hadde slått seg sammen i opposisjon, ville alt kulminere i slaget ved Brunanburh. Selv om den nøyaktige lokasjonen av dette slaget forblir ukjent, er det kjent at Adalstein, sammen med sin halvbror Edmund, oppnådde en avgjørende seier over Konstantin. Men denne triumfen fikk en svært høy pris da begge sider led store tap. Kong Adalsteins seier hadde en langt større betydning enn bare én kamp. Den markerte hans personlige prestasjon som den første dominerende herskeren over angelsakserne. Et par år senere, den 27. oktober 939, døde han i Gloucester og etterlot seg et betydelig større rike enn det han hadde arvet.
Kong Adalstein har til tider blitt oversett i historiebøkene, overskygget av andre innflytelsesrike herskere fra tidlig middelalder i Storbritannia. Likevel kan ikke hans styre og innflytelse over angelsakserne undervurderes. Som den første overherrekongen som regjerte over England, skaffet kong Adalstein seg ikke bare store territorier, men sentraliserte også sin makt, innførte juridiske reformer, styrket klosterlivet og integrerte England på den europeiske scenen. Av disse grunnene, og mange flere, er det ikke overraskende at William of Malmesbury, en krønikeskriver fra det tolvte århundre, en gang skrev: "Ingen har noen gang styrt riket med større rettferdighet eller kunnskap." Selv om han til tider har blitt oversett, forblir kong Adalstein en grunnlegger av middelalderens England og de kongedømmene han hersket over. Bare tiden vil vise om hans etterkommere kunne opprettholde en slik makt.
Hva så med det hoffet den unge Håkon møtte da hans far kong Harald sendte ham for å la ham oppfostres hos kong Adalstein? Og hvordan ville han ha endret Norge med sin bakgrunn fra det engelske hoff, dersom hans kristingsfremstøt hadde lykkes? Kanskje ville han ha begynt med å innføre et omfattende lovverk i landet, etter mønster av kong Alfred og hans sønnesønn kong Adalstein.
Angelsakserne var det første folket som skrev administrative dokumenter på morsmålet, og deres lovverk gikk tilbake til Æthelbert av Kent på begynnelsen av 600-tallet. Lovverket til Alfred den Store fra slutten av 800-tallet var også skrevet på angelsaksisk. Lovene var basert på de karolingske lover, og de ble behandlet som retningslinjer som kunne bli tilpasset lokalt nivå. Muntlige lover basert på skikk og sedvane var også viktige. Det finnes flere lovtekster fra Adalsteins styre som er bevart, og de eldste synes å være hans forordninger om tiende og bestemmelser om velgjerninger mot syke og fattige. Loven ble riktignok skrevet av Wulfhelm, som etterfulgte Athelm som erkebiskop av Canterbury i 926, mens andre historikere mener at den første æren bør tilskrives Adalstein selv. Lovene viser den økende innflytelsen fra kirken i lovgivningen.
Det finnes flere bevarte lovtekster fra Adalsteins tid som konge enn fra noen andre angelsaksiske konger på 900-tallet. I tillegg ble fire andre lovtekster vedtatt av kongens råd tidlig på 930-tallet ved Grateley i Hampshire, Exeter, Faversham i Kent, og Thunderfield i Surrey. Det er også bevart juridiske tekster fra London og Kent, samt en tekst angående Dunsæte (Archenfield) ved grensen til Wales som sannsynligvis også stammer fra Adalsteins tid som konge.
Senere bestemmelser viste Adalsteins bekymring for trusler mot samfunnsordenen, spesielt tyverier, som han anså som den mest truende form for nedbrytning av samfunnet. Ved Grateley forordnet han harde straffer, inkludert dødsstraff for dem over tolv år som ble tatt i tyveri av varer verd mer enn åtte pence. Men dette hadde begrenset virkning, og Adalstein gikk tilbake til en hardere linje på Thunderfield, selv om han så behovet for å moderere dødsstraffen for ungdommer under femten år. Hans styre så også innføringen av systemet med tithing, der grupper på ti eller flere edsvorne menn var kollektivt ansvarlige for å opprettholde freden. Adalsteins lovgivning har blitt vurdert svært forskjellig blant historikere, fra hard kritikk av Patrick Wormald til en dyp og langtrekkende reform av lovmessige strukturer beskrevet av David Pratt. Simon Keynes ser bestemmelsen ved Grateley som et imponerende stykke lovgivning som viste kongens bestemthet på å opprettholde samfunnsmessig orden.
Håkon må dessuten ha ervervet seg kunnskap på en rekke omnråder, både om krigskunst og politisk innsikt og kunnskaper som en fremtidig norsk konge trengte å vite, men også om kristendom og klassiske ferdigheter.
Adalstein bygget på sin bestefars anstrengelser for å fornye den geistlige lærdommen, som hadde forfalt i løpet av tiden etter. Hans interesse for utdannelse, og hans omdømme som en samler av bøker og relikvier, tiltrakk seg en kosmopolitisk gruppe av geistlige lærde til hans hoff, særlige bretonere og irlendere, som også Håkon kan ha møtt og blitt kjent med.
Adalstein ga omfattende støtte til geistlige i Bretagne som hadde flyktet fra landet som følge av vikingangrep fra nordboere i 919. Han inngikk et broderlig avtale med presteskapet ved Dolkatedralen i Bretagne, som da var i landflyktighet i det sentrale Frankrike, og de sendte ham relikvier av bretonske helgener i håp om hans beskyttelse. Kontaktene resulterte i en brottsjø av interesse i England for å minnes bretonske helgener. En av de meste kjente lærde ved Adalsteins hoff var Israel grammatikeren (Israël Grammaticus), som kan ha vært bretonsk. Israel og "en bestemt franker" tegnet et brettspill som ble kalt for Alea evangelii ("Spillet om evangeliene", se Illustrasjon over), på engelsk populært kalt Gospel Dice, for den irske biskop Dub Innse som tok det med hjem til Bangor i Wales. Adalstein spilte en avgjørende rolle i opprinnelsen til den angelsaksiske klosterreformbevegelsen.
Få prosafortellinger har blitt bevart fra Adalsteins tid, men det ble produsert rikholdig med poesi, mye av det er norrøn-influert lovprisning av kongen i storslåtte begreper, slik som diktet om slaget ved Brunanburh. Sarah Foot har fremmet argumenter for at det episke verket Beowulf kan ha blitt komponert i Adalsteins sirkler.
Adalsteins hoff var et senter for gjenopplivingen av den utpenslede hermeneutiske stilen av senere latinske skribenter. Den var påvirket av den vestsaksiske lærde Aldhelm (ca. 639–709), og av fransk munkevesen fra tidlig på 900-tallet. Blant utenlandske lærde ved Adalsteins hoff var Israel grammatikeren en som praktiserte det. Stilen var preget av lange, snirklete setninger og med omfattende bruk av uvanlige, arkaiske og nye ord, særlig avledet fra gresk.
Alt dette og mer til må Håkon hatt med i bagasjen da han som en ennå ung mann seilte til Norge for å kreve kongetronen etter sin far, også den utstrakte kontakten med andre europeiske land som hadde vært en del av kong Adalsteins gjerning. Konrasten til det landet han kom til må ha vært stor og kanskje også forvirrende og skuffende. Snorre skriver lite om det. For de norske jarlene og storbøndene må han ha vært en fremmed fugl, men sikkert også en imponerende figur med fine manerer og kunnskaper, og med en innsikt og viten om England og Europa som de plyndrende vikingene neppe kan ha vært i besittelse av.
Kong Adalstein sendte med ham et praktfullt sverd, og enda viktigere, et stort følge (blant dem en biskop) og flere skip. Det var viktig også for kong Adalstein at Håkon gjorde et så godt inntrrykk som mulig på de norske bøndene. Adalstein sendte også "misjonærer" ut til andre land for å spre kristendommen i Europa.
Det ble med noen spredte forsøk på å spre kristendommen i Norge. Håkon fikk reist noen kirker, men prestene ble jaget og kirker satt fyr på.
I Trøndelag måtte Håkon bite i gresset da han besøkte Sigurd jarl og møtte trønderhøvdingene på Frostatinget, hvor det oppsto en kraftig konfrontasjon. Senere deltok han i høstblotet på Lade, der han drakk til ære for Odin, men klarte å gjøre korsets tegn over drikkehornet i all hemmelighet. Imidlertid gikk det galt under juleblotet på Mære, da han måtte drikke alle skålene uten å gjøre korsets tegn og til og med spise noen biter av hestelever. Tolkingen av disse hendelsene varierer blant historikere, noen mener at han forlot sin kristne tro, mens andre mener at han bevarte troen, men holdt den skjult. Uansett led han et stort politisk nederlag.
Imidlertid klarte Håkon, ved hjelp av den utdannelsen han hadde fått ved kong Adalsteins eliteuniversitet, å reforhandle de gamle avtalene som hans far Harald Hårfagre hadde inngått med jarlene av Møre og Lade. Dette var noe som halvbroren Eirik Blodøks, hans forgjenger på kongetronen, ikke hadde klart å oppnå, og det kan være en av årsakene til hans mislykkede styre som konge. Håkon klarte imidlertid å gjenopprette føderasjonen og ble anerkjent som overkonge av jarlene, og dermed klarte han å gjenopplive farens gamle samlingsverk.
Sutton Hoo-funnet
I hjertet av Suffolk ligger et arkeologisk funnsted som har avdekket en fantastisk skattkiste fra Englands fortid. Sutton Hoo-funnet, oppdaget i 1939, er en av de mest betydningsfulle arkeologiske oppdagelsene i Storbritannias historie. Dette bemerkelsesverdige funnet har kastet lys over en tidligere ukjent periode i landets historie og gitt verdifull innsikt i den angelsaksiske kulturen og dens forbindelse til den tidlige middelalderen.
Blant de mest imponerende gjenstandene som ble funnet var et komplett skipsvrak av en stor båt, som nå anses som en av de viktigste arkeologiske gjenstandene i England. Det var også gravgaver utført i et enestående håndverk, inkludert forgylte hjelmer, vakre smykker, våpen og praktfulle kunstverk. Disse funnene vitner om den høytstående og sofistikert kulturen som blomstret i den angelsaksiske perioden.
Sutton Hoo-funnet er ikke bare en utrolig samling av gjenstander fra fortiden; det er også et vindu inn i en tidligere skjult historie. Det har gitt oss en sjelden mulighet til å gjenopplive og hylle den angelsaksiske arven som formet det moderne England. Gjennom grundig undersøkelse og tolkning av Sutton Hoo-funnet, kan vi løfte sløret på en kultur som en gang var glemt og bringe den til live igjen i vår kollektive bevissthet.
Oppdagelsene fra Sutton Hoo er ekstremt fascinerende når det gjelder utforskningen av den tidlige middelalderen i England, i og med at de gir innsikt i grenselandet mellom myter, legender og faktiske hendelser. Disse funnene spiller en avgjørende rolle i forståelsen av den angelsaksiske perioden, spesielt den tidlige historien til East Anglia, og de er blitt beskrevet som "en av de mest betydningsfulle arkeologiske oppdagelsene noensinne".
Et utrolig antall verdifulle gjenstander hadde blitt nedgravd sammen med dette skipet, blant dem et sverd og en gullbeltespenne. En samtale som fant sted under Woodbridge Floral Fete, en blomsterfestival, satte i gang en rekke hendelser da Vincent Redstone kontaktet sine kolleger angående Sutton Hoo. Basil Brown, en selvstudert arkeolog og astronom fra Suffolk, ble til slutt ansatt for å starte utgravninger på eiendommen. Brown var antagelig nysgjerrig på potensialet som lå på eiendommen, men han kunne aldri ha forutsett at han ville grave ut en enorm gravhaug som kunne sammenlignes med de store gravene til vikingene. Skipet i seg selv - sammen med liket som hadde blitt plassert inni det - hadde allerede blitt oppløst av den sure jorden, men Brown klarte forsiktig å avdekke den distinkte formen, som viste seg å være 27 meter lang. Det ble oppdaget utrolige skatter sammen med skipet, inkludert et sverd og en gullbeltespenne med et intrikat mønster av vevde slanger. Men det var den 28. juli 1939 at utgraverne fant det mest ikoniske anglosaksiske artefaktet gjennom tidene: Sutton Hoo-hjelmen.
.JPG)
Men hjelmen var ikke en hjelm da den ble funnet. Skipsgraven hadde åpenbart rast sammen på et tidspunkt og knust artefaktet i hundrevis av biter. Utgraverne sto overfor et utrolig komplekst puslespill, men det vanskelige og arbeidskrevende arbeidet med å sette hjelmen sammen igjen skulle lønne seg. Som de andre verdifulle gjenstandene i graven, er hjelmen overdådig dekorert og har en illusjonsaktig kvalitet. Ved første øyekast viser ansiktet et ansikt, komplett med bart, nese og øyenbryn. Men ved nærmere undersøkelse avdekkes det at disse trekkene faktisk danner et parallelt bilde av en drage i flukt, der barten er halen, nesen er kroppen og øyenbrynene er vingene. Øyenbrynene er også kronet på begge sider av små, urovekkende villsvinhoder.
Hjelmen er utsmykket med gåtefulle scener, inkludert paneler som avbilder dansende krigere. Den intrikate utformingen og tilstedeværelsen av andre verdifulle gjenstander i skipsgraven antyder sterkt at den tilhørte en svært betydningsfull anglosaksisk skikkelse på 700-tallet. Trolig er det Rædwald, kongen av East Anglia, hvis liv og styre er innhyllet i mysterium. Det er en frustrerende mangel på direkte kilder fra hans tid, delvis på grunn av ødeleggelsen av klostre etter vikingenes herjinger, hvor historisk verdifulle dokumenter kan ha blitt borte. En verdifull bevart kilde er den kirkelige historien om det engelske folket, sammensatt på 700-tallet av den ærverdige munken Beda. Hans skrifter betraktes som en av de mest essensielle kunnskapskildene om anglosakserne.
Takket være Beda vet vi at Rædwald konverterte til kristendommen, selv om han også tillot at hedenske guddommer ble dyrket i hans rike. Personlig hadde han to altere i sitt tempel, ett for kristen tilbedelse og ett for hedensk tilbedelse. Denne religiøse splittelsen gjenspeiles også i funnene ved Sutton Hoo. Mens hjelmen har dekorative elementer som kan referere til den norrøne guden Odin, viser andre gjenstander i gravfunnet korsformede graveringer. Det er også to sølvskjeer merket med navnene "Saulos" og "Paulos", som kan være mulige referanser til den bibelske historien om Sauls omvendelse på vei til Damaskus.
Vi vet også at Rædwald var en krigerkonge som kjempet mot styrkene til en rivaliserende anglosaksisk monark i det som er kjent som slaget ved River Idle rundt år 616 - en konfrontasjon som førte til Rædwalds egen sønns død. Rædwald selv antas å ha dødd rundt 624 - og potensielt bli begravet med skipet ved Sutton Hoo.
Uansett om man tror hjelmen tilhørte denne avdøde monarken eller ikke, går dens betydning utover tilknytningen til én person. Ansiktet til Sutton Hoo-hjelmen er ansiktet til det anglosaksiske England selv, som ser tilbake på oss over århundrenes kløft. Og vi ville kanskje aldri ha visst om det hvis det ikke hadde vært for den samtalen på et blomstermarked i 1937.
Kilder og litteratur
En rekke kilder og litteratur er brukt i arbeidet med disse artiklene, i tillegg til generelle oppslagsverk som Store Norske Leksikon, Wikipedia og Encyclopedia Britannica. Men disse verkene er i særdeleshet benyttet som referanser:
- (J.A. Giles, ed.): Old English Chronicles. (Asser´s The life king Alfred.) Cambridge, 1906. Gutenberg Project, 2021.
- (Red.) Vikingene. Wennergren-Cappelen, 1975.
- Andres A Tuccillo: Warrior Elites, Style, and the Hinged Clasps from the Sutton Hoo Treasure. Academia.com
- Asser: Life of king Alfred. Translated by Albert S. Cook. London, 1906. Gutenberg Project, 2020.
- Bede: A History of the English Church and People (aka The Ecclesiastical History), translated by Leo Sherley-Price (Penguin Classics, London, 1955, 1968).
- Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie. Bind 7, Folkevandringene: Afred den store og hans ætlinger. Den Norske Bokklubben, 1985.
- Classen, E. and Harmer, F.E. (eds.): An Anglo-Saxon Chronicle from British Museum, Cotton MS. Tiberius B iv. (Manchester, 1926.)
- Colin McGarry: The Sutton Hoo Helmet: Scandinavian and Roman Origins. Academia.com
- Flower, Robin and Smith, Hugh (eds.): The Peterborough Chronicle and Laws (Early English Text Society, Original Series 208, Oxford, 1941.)
- Garmonsway, G.N.: The Anglo-Saxon Chronicle (Everyman Press, London, 1953, 1972).
- James Campbell (ed.): The Anglo-Saxons. Penguin, 1991.
- Jonathan Clements: A brief history of the Vikings. Robinson, 2005.
- Marc Morris: The Anglo-Saxons. A history of the beginning of England. Penguin, 2021.
- Martin Carver: Sutton Hoo - An Archaeography. Academia.com
- Poole, A.L.: Domesday Book to Magna Carta (Oxford University Press, Oxford, 1951, 1953)
- Stebe Ashby & Alisaon Leonard. Vikings. Thames & Hudson,u.å.
- Stenton, Sir Frank W.: Anglo-Saxon England (Oxford University Press, Oxford, 1943, 1947, 1971)
- Taylor, S. (ed.): The Anglo-Saxon Chronicle: MS B (aka The Abingdon Chronicle I) (Cambridge, 1983.)
- The Anglo-Saxon Chronicle. Translator: James Henry Ingram, 1823. (Gutenberg Project, 1996.)
- Tore Skeie: Hvitekrist. Om Olav Haraldsson og hans tid. Gyldendal, 2018.
Fotnoter
- ↑ Beda den ærverdige, Beda Venerabilis, engelsk: Venerable Bede (født ca. 672, død 25. mai 735) var en angelsaksisk munk og forfatter. Beda bodde og virket først i et kloster viet apostelen Peter i Wearmouth i Northumbria (i dag i Sunderland i England) og deretter i datterklosteret viet apostelen Paulus i dagens Jarrow. Han ble satt i kloster da han var syv år gammel, ble diakon da han var 19, og prest da han var 30. Han flyttet antagelig til Jarrow i 682, da var han rundt ti år gammel. Der viet han sitt liv til studier, forelesninger og skrivearbeid. Hans viktigste verk er Historia ecclesiastica gentis Anglorum (Anglernes kirkes historie). Han skrev også om en rekke andre temaer, som musikk, metrikk og kommentarer til Bibelen. Han skal også ha vært svært opptatt av sine religiøse plikter. Beda siterer blant andre Plinius den yngre, Vergil, Ovid, Horats og andre klassiske forfattere. I tillegg til latin, som var språket han selv skrev mest på, og som han behersket svært godt, kunne han gresk og noe hebraisk. Han skrev også på sitt morsmål, angelsaksisk (gammelengelsk), og er blant de tidligste kjente forfattere som skrev på dette språket. (Redigert fra Wikipedia.)
- ↑ "Hengest" og "Horsa" peker etymologisk på ordene "hingst" og "hest", som tydelig symboliserer kraft og styrke og virilitet. Den vanligste oppfatningen er at Hengest er en ren sagnkonge, selv om enkelte, som J.R.R. Tolkien, har argumentert for ham som en historisk person. Om Hengest er det fortalt både i "Anglernes kirkes historie", nedtegnet av Beda, og ""Den angelsaksiske krønike"", samt "Historia Brittonum". Det er fra sistnevnte at historiene om hans datter Rowena og trollmannen Merlin stammer. Også Snorre omtaler ham i Den yngre Edda. I en beskrivelse av verden, og i en redegjørelse av germansk historie, ramser han opp ætten til noen av gudene, blant annet "Voden; han kallar vi Odin. Han var namngjeten for visdom og all dugleik." Og han hadde tre sønner, og "i det landet som no heiter Saksland", det vil si i østlige Sachsen, der innsatte han den ene av sønnene som het Vegdeg. Hans sønn var Vitrgils, som hadde blant annet sønnen Vitta, som var far til Hengest."
- ↑ Tilnavnet "den store" ble ikke hektet på navnet hans før i 1799. Synet på Alfred som en stor konge er i høy grad et produkt av 1800-tallet. Til forskjell fra Karl den store som fikk sitt tilnavn i sin egen samtid, ble Alfred aldri kalt ‘’magnus’’ i sin egen levetid.
- ↑ Det er blitt hevdet at denne biografien først ble skrevet på 1000-tallet og tillagt Asser i ettertid. Biografien er uansett skrevet for å rose og fremheve Alfred som en stor konge, full av anekdoter som neppe bør tas for sannhet.
- ↑ Guthrum (Guthrum den eldre, død 890) var konge over de danske (norrøne) vikingene i Danelagen, et vikingrike i England sist på 800-tallet. Han er også kjent under navnet Gorm den gamle (må ikke forveksles med den danske Gorm den gamle, konge i Danmark fra 934 til 958). Guthrum lot seg døpe og tok navnet Æthelstan (Athelstan). Guthrum døde i 890 og ble begravet i Hadleigh i Suffolk. Det er ikke kjent at han etterlot seg barn.
- ↑ I "Den angelsaksiske krønike" blir Hásteinn omtalt som en dane, men utover det er lite kjent om hans bakgrunn. Han blir imidlertid også omtalt i "Gesta Normannorum Ducum" (Dådene til de normanniske hertugene), en latinsk krønike foprfattet av den normanniske munken William av Jumièges en gang før 1060. Her blir Hásteinn skildret som skitten, brutal og forræderisk. Før Hàsteinn dukket opp i England hadde han sin egen vikingflåte på herjetokt i Spania og Middelhavet, og i Frankrike. For ettertiden har Hásteinn blitt en populær skikkelse både i en rekke romaner, i tv-serier og videospill.
- ↑ Håkon den gode. I serien Sagakongene. Saga Bok Spartacus, 2012.
