Den viktorianske vikingen

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Knut Rage

Drømmen om det norrøne

Den viktorianske vikingen

Knut Rage

Tysnes
© 2024

Dronning Victoria og vikingene

Den unge dronning Victoria, som hersket over det britiske imperiet i mer enn en mannsalder og ga navn til en hel tidsepoke. Maleri av Thomas Sully (1783–1872) fra 1838, da hun ble kronet til Storbritannias dronning. Hva hun siden måtte mene og tro om påstanden om at hun stammet fra Odin er det ingen som vet.

På mange måter ble vikingene oppfunnet i viktoriatiden, innleder den britiske professor i anglo-islandsk litteratur Andrew Wawn sin bok The Vikings and the Victorians (2002). Det er en påstand som kan vise seg å stemme. Ordet "viking" dukket ikke opp i Oxford English Dictionary før tredve år innen den unge prinsesse Victorias kroning i 1838. Vikingbegrepet var altså i sin spede begynnelse på starten av 1800-tallet. På den tiden fantes det knapt en håndfull akademikere som hadde kjennskap til de angelsaksiske skriftene som omtaler den store hedenske hær, de norske og danske vikingene som i tre hundre år angrep de britiske øyer, og for en tid også klarte å ta kontrollen i England.

Men det skulle snart endre seg. I løpet av de kommende femti år skulle "vikingtiden" komme på alles lepper. Det ble skrevet dikt og skuespill, fabler, parodier, historiske romaner, føljetonger og barnebøker, og naturligvis lærde avhandlinger. Kunstnere tolket vikingtiden på romantisk vis, og en strøm av turister reiste til Island og Norge for å oppleve "vikingenes hjemland" ved selvsyn. Det artet seg som en ren flodbølge av interesse for alt som hadde med vikinger å gjøre, eller norsemen, som det gjerne het. Britiske lesere var tilsynelatende umettelige på historier hentet fra norrøn mytologi, eller sagaer om vikinghelter og de gamle norske konger.

At det på denne tiden oppsto en glødende interesse for norrøn historie i vikingenes hjemland, Danmark, Norge, Sverige og Island, som i stor grad hadde med nasjonsbygging og utvikling av kulturell identitet å gjøre, og som dermed trengte den historiske legitimeringen som de nordiske landenes norrøne historie ga dem for å hevde sin kulturelle og politiske selvstendighet, er ganske forståelig - men hvorfor var denne interessen så stor også i Storbritannia, og, spør Andrew Wavn, hva tenkte dronning Victoria om det? For noe må hun ha tenkt.

Hvordan reagerte den britiske monarken, herskerinnen over et imperium der solen aldri gikk ned, på påstanden om at hun ættet fra Odin, eller at hele den hannoverianske fyrstefamilie, som i generasjoner hadde vært en del av det britiske kongehuset, nedstammet fra Ragnar Lodbrok, som endte sine dager i en ormegård i Northumbria? Riktignok var både Odin og Ragnar Lodbrok rene sagnfigurer, men ikke desto mindre ble de begge knyttet til de europeiske kongehus som for å si: "Vår makt er legitim, solid forankret ikke bare i den norrøne historie, men endog i den norrøne mytologi". På Island bodde en bonde som hevdet at han var i slekt med dronning Victoria og skrev et hyllingskvad til henne, og på et slektstre fra 1860-årene er Alexandra, prinsesse av Wales, tegnet inn som en etterkommer av Harald Blåtann.

Eller hva tenkte dronning Victoria om at hennes egen livlege, den vidt bereiste Sir Henry Holland, som også hadde besøkt Island, hadde viet en stor del av sitt liv til islandske studier og skrevet en avhandling om sagaøyas vikingtidshistorie, eller at hofforganisten i kapellet på Windor Castle med den største iver hadde komponert musikk til Sir Walter Scotts vikingtidsinspirerte roman The Pirate fra 1822?

Kort sagt, begeistringen for vikingtiden og norrøn kultur var i høyeste grad til stede i England på 1800-tallet, ikke bare ved hoffet eller i intellektuelle og akademiske kretser, men også blant folk flest. Som i de nordiske land og i Tyskland ble det også i England skapt en drømmeverden befolket av heltemodige vikinger og eventyrlige norrøne gudekjemper.

Herfra går det en direkte linje til The Viking Club, som ble grunnlagt av J.R.R. Tolkien på 1920-tallet. Hans storverk Ringenes herre er tuftet på norrøn mytologi. Ja, til og med på det erkebritiske bilmerket Rover dukket den norrøne historien opp. En viking med bevinget hjelm ble introdusert som en radiatorfigur på Rover-modellen i 1920.

Tørrfisk og drømmen om Island

Stóra-Vatnshorn i Haukadal. Illustrasjon av W.G.Collingwood (1854-1932). Kilde: Fegurð Íslands og fornir sögustaðir.

At det på 1800-tallet oppsto en stor interesse for de nordiske landenes norrøne fortid kan man forstå, gitt de skandinaviske rikenes nyoppvåknede nasjonalisme, ikke minst i Norge som strevde med å reise seg på egne ben for å bli en selvstendig nasjon, og til en viss grad også i Tyskland - men hvorfor i dronnig Victorias England, det verdensomfattende imperium der solen aldri gikk ned?

Svaret er kanskje mer opplagt enn man tror.

Et stikkord er vikinger. I 1066 ble det siste vikingangrepet stoppet i det berømmelige slaget ved Stamford Bridge i North Yorkshire. Men det betydde ikke det samme som at de norske og danske vikingenes tre hundre år lange tilstedeværelse i England, Skottland og Wales var en saga blott. De gamle vikingsamfunnene i Cumberland, Lincolnshire og andre steder levde videre, i folkets DNA, i stedsnavn, ordspråk, sagn og myter. Selv om Harald Hardråde og hans hær ble drevet tilbake ved Stamford Bridge levde tusenvis av daner, fellesnavnet for danske og norske vikinger, fortsatt på de britiske øyer, og, som tiden gikk, deres etterkommere. Vikingblodet var blitt en del av den britiske befolkningen. Etter hvert sluttet de å eksistere som en spesifikk folkegruppe, men glemt ble de aldri. De gamle vikinger var fortsatt til stede, om enn på et mer subtilt vis.

Det andre ordet er ikke fullt så opplagt: tørrfisk.

Handelen med tørrfisk mellom Island og Storbritannia var en viktig del av Islands økonomi fra middelalderen og i århundrene som fulgte, og koblet Island til markeder over hele de britiske øyer. Tørrfisk, som er usaltet og lufttørket fisk, var spesielt ettertraktet på grunn av sin lange holdbarhet, noe som gjorde den til et ideelt eksportprodukt før kjøleteknologien kom.

Islands geografiske posisjon, rike fiskebestander og unike tørkemetoder gjorde det mulig å produsere tørrfisk av høy kvalitet, som var etterspurt i hele Nord-Europa, særlig i Storbritannia. Etterspørselen i Storbritannia var sterk, spesielt i middelalderen da religiøse høytider som fasten krevde alternativer til kjøtt. Tørrfisk ga en næringsrik, holdbar proteinkilde som var lett å transportere.

Handelen bidro også til økonomiske og kulturelle bånd mellom Island og Storbritannia. Britiske handelsmenn tok ofte med seg ull, tøy og andre industrivarer i bytte mot fisk, noe som bidro til å styrke Islands økonomi. Noen av de viktigste handelssentrene var havner langs den nordøstlige kysten av Storbritannia, som Northumberland og Yorkshire, hvor islandsk tørrfisk ble en grunnleggende del av kostholdet og handelsutvekslingen.

I 1780-årene tilbød Danmark seg å selge Island til England, i bytte mot rettighetene til krabbefisket i Vest-India. For britene var det et interessant tilbud. Island hadde både torsk og svovel å by på, i tillegg til en tryggere ferdsel i farvannene ved Færøyene, dessuten fikk de den islandske ullindustrien med på kjøpet. Island kunne også brukes som fangekoloni. Men forhandlingene løp ut i sanden, riktignok for å bli gjenopptatt under napoleonskrigene og igjen så sent som på 1860-tallet, da den engelske regjeringen tilbød Danmark støtte i den pågående konflikten i Slesvig-Holsten mot at de fikk Island som en belønning.

En britisk fascinasjon for sagaer

The story of Burnt Njal (Njåls saga) av George Webbe Dasent var selve saga-bibelen for britiske reisende på Island. Man oppsøkte stedene som det ble fortalt om i sagaen, leste høyt for hverandre og gjenopplevde dramatiske høydepunkter.

Den merkantile interessen for Island som en mulig ny britisk koloni medførte at landet ble et reisemål for både handelsfolk og naturvitenskapsmenn. Før viktoriatiden ble Island ofte sett på som et barbarisk og øde land. Reisende fokuserte på naturfenomener som vulkaner og geysirer. Moderne turister besøker fortsatt sagasteder og museer knyttet til sagaene, og Islands rolle som filmsted for produksjoner som Game of Thrones vitner om den vedvarende appellen til Islands mytiske landskap.

Med oversettelser av sagaer som Njáls saga av George Webbe Dasent i 1861 oppsto en ny interesse for Island som et sted for sagalitteratur og et vindu inn mot den norrøne fortiden.

Oversettelser av sagalitteratur og popularisering av Island som reisemål spilte en viktig rolle i å forme disse idealene. Dasents oversettelse skapte en bølge av litterære pilegrimer som ønsket å oppleve stedene der sagaene utspilte seg. Reiser til Island ble populære blant britiske intellektuelle og kunstnere, som den engelske multikunstneren William Morris (1834-1896), som ble fascinert av sagastedene og det islandske landskapet. Det var særlig steder som Hliðarendi og Bergþorsvoll som fikk status av bortimot hellig grunn, og selvfølgelig også Þingvollir.

George Webbe Dasent (1817–1896) var utdannet jurist, men også oversetter av folkeeventyr og bidragsyter til avisen The Times.

Gisle Sursson med sin hustru Aud og deres fosterdatter Gudrid, fra en engelsk utgivelse ved George Webbe Dasent i 1866.

Etter å ha fullført studier i klassisk litteratur i 1840, ble han ansatt som sekretær for Thomas Cartwright i en diplomatisk stilling i Stockholm. Der møtte han Jakob Grimm, som anbefalte ham å interessere seg for skandinavisk litteratur og norrøn mytologi. Han publiserte sitt første resultat av disse studiene, en engelsk oversettelse av Den yngre Edda (1842), etterfulgt av en oversettelse av Rasmus Christian Rasks Grammatikk for det islandske eller gammelnorrøne språket(1843).

Da han returnerte til England i 1845, ble han assisterende redaktør i The Times. Samtidig som han arbeidet for avisen, fortsatte Dasent sine skandinaviske studier og publiserte oversettelser av ulike norrøne historier.

I 1853 ble han utnevnt til professor i engelsk litteratur og moderne historie ved King's College London. I 1859 publiserte han Popular Tales from the Norse, en oversettelse av Norske Folkeeventyr, samlet av Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, med et innledende essay om opprinnelsen og utbredelsen av folkeeventyr.

Hans mest kjente verk er imidlertid The Story of Burnt Njal, en bearbeidet oversettelse av den islandske Njåls saga som han først hadde forsøkt å oversette i Stockholm, men som først ble utgitt i 1861. Dette arbeidet etablerte en varig interesse for islandsk litteratur, noe som førte til flere oversettelser senere.

Dasent besøkte Island i 1861–1862, hvor han ble hyllet i Reykjavík som en av sagalitteraturens forkjempere, som hadde styrket båndene mellom det engelske og det norrøne. Etter dette besøket publiserte han oversettelsen av Gisli the Outlaw (Gisle Surssons saga) i 1866. Men det var særlig hans oversettelse av Njåls saga som ble en bibel for sagaturister. Eller, oversettelse og oversettelse, fru Blom. Dasent skrev sagaen om i tidens romantiske stil, og forsynte den med flere lange dikt i 1800-talls stil.

J.R.R. Tolkien nevner forøvrig Dasents historie Soria Moria Castle som en mulig inspirasjon for navnet på Moria-gruvene i Ringenes herre.

Som nevnt fikk han raskt følge av flere kunstnere, som tekstildesigneren og poeten William Morris, som lærte seg islandsk og oversatte The Saga of Gunnlaug Worm-Tongue (Gunnlaug Ormtunges saga) og Grettis saga i 1869, og The Story of the Volsungs and Niblungs (Volsungesaga) i 1870.

Andre sagaturister, som kunstneren Samuel Edward Waller, reiste til Island med et sterkt ønske om å oppleve stedene beskrevet i Njåls saga. Waller skrev i 1874 en skildring som er et godt eksempel på den nesten religiøse ærbødigheten noen reisende følte for sagaene og deres geografiske kontekst.

"Sagamannen"

Begeistringen for sagalitteraturen bidro til å skape en ny type turist på Island: sagamannen. Disse reisende var som oftest godt bevandret i sagalitteraturen og ville gjerne besøke og oppleve den spesielle atmosfæren som de mente å finne på de autentiske stedene der sagaenes drama og heltemot hadde utspunnet seg. Her leste de gjerne høyt fra sagaene for hverandre.

Samtidig ble interessen for Nordens vikingtidshistorie utviklet til en konstruksjon om Island som selve kilden til britisk imperiemakt og identitet. Det eksisterte nemlig en utbredt teori om at nordboerne hadde gitt det britiske imperiet mange av dets beste arveegenskaper. Island ble betraktet som de britiske forfedres grunn, og derfra var ikke veien lang til å konstruere en tanke om den britiske rasens overlegenhet, tuftet på den norrøne arv. Reisende som Lord Dufferin og Charles Forbes mente at det britiske folkets beste egenskaper kunne spores tilbake til den "gnisten" som de norrøne barbarene hadde tent i dem.

Alle var riktignok ikke like enige. De romantiske forestillingene om vikingtiden hadde også sine kritikere. Det ble påpekt at vikingene var barbarer og slett ikke noe ideal for den moderne brite. Men det var tent en glød for Island som et slags ur-England som ikke så lett lot seg slukke, og som bidro til en økt interesse for Norden som reisemål blant det britiske borgerskap, ikke minst til Vestlandet i Norge.

Vikingarven i England

"Valkyriens vakt". Oljemaleri av Edward Robert Hughes (1851–1914). Inspirert av Richard Wagners romantiske nytolkning av de gamle mytene, avbilder Hughes den fryktinngytende norrøne krigsgudinnen i en eterisk, eventyrlig malerstil: barføtt, iført en gjennomsiktig kjole som faller nedover skuldrene og opplyst mykt ovenfra. Hennes krigerske trekk tones ned; hun holder hjelmen i armkroken og sverdet ved ricassoen (den sløve delen rett utenfor håndbeskytteren). Det er ingen spor av krigernes utkårede falne, eller av den skarve ulven og ravnen.

Men man behøvde ikke å reise over havet til Island eller det norske Vestlandet for å finne spor av vikingtiden og det urnordiske, eller ur-engelske, om man vil. Vikingtidens historie var i høyeste grad til stede også i England.

Den mangfoldige W.G. Collingwood, forfatter, kunstner, antikvar og professor i kunst ved University College i Reading, som også var president for Cumberland and Westmorland Antiquarian Society samt medlem av Lake Artists' Society, løftet frem vikingarven slik den hadde overlevd i myter og sagn, og ikke minst i lokale stedsnavn av norrønt opphav. Collingwood ble en sentral figur for å etablere forståelsen av norrøn innflytelse på lokale dialekter og stedsnavn.

Collingwood var spesielt interessert i norrøn kultur og "norsemen", og ga i 1895 ut romanen Thorstein of the Mere. Boken er et personlig prosjekt der Collingwood kombinerer sin kunnskap om vikingene med sin kjærlighet til Lake District, skrevet som et undervisningsverktøy for en ung gutt, og kan gjerne ses på som en tidlig forløper til dagens læringsmetoder i museer.

Historien følger den unge "hiberno-norske" vikingen Thorstein, hvis far bosetter seg i Greenodd nær Ulverston, Cumbria, og følger hans eventyr og personlige kamper, som flettes sammen med de større politiske hendelsene rundt grunnleggelsen av "Angle-Land" (England). Reisen tar ham til det monastiske fellesskapet i Cartmel og den store vikingbyen York, og kulminerer i slaget ved Dumnail Raise, som markerte slutten på Cumbrialands uavhengighet.

Collingwood forsøker å male et lysere og mer respektfullt bilde av vikingene enn det som var vanlig, men viker heller ikke tilbake for å portrettere sine karakterer historisk nøyaktig og menneskelig feilbarlige.

I 1897 reiste Collingwood til Island, hvor han tilbrakte tre måneder om sommeren sammen med Jón Stefánsson og utforsket stedene der de islandske middelaldersagaene utspiller seg. Han laget hundrevis av skisser og akvareller underveis og publiserte, sammen med Stefánsson, en illustrert beretning om ekspedisjonen i 1899 under tittelen A Pilgrimage to the Saga-steads of Iceland.

Collingwood var medlem av The Viking Club, en klubb for filologer og historikere som spesialiserte seg på germanske og norrøne studier, stiftet av E.V. Gordon og J. R. R. Tolkien, og fungerte en periode som klubbens president.

I 1902 samarbeidet han igjen med Jón Stefánsson om en oversettelse av Kormáks saga, utgitt som The Life and Death of Kormac the Skald. Hans studier av norrøn og angelsaksisk arkeologi gjorde ham anerkjent som en ledende autoritet på området.

Særlig skulle Collingwood gjøre et omfattende arbeid med å dokumentere norrøn tilstedeværelse i Lake District, ved å påvise hvordan vikingtiden hadde bidratt til å forme en lokal identitet knyttet til den norrøne kulturarven.

Collingwoods sønn, R. G. Collingwood, videreførte farens interesse for forhistorien, og dette inspirerte ham til å studere romersk innflytelse på britisk kultur, men som det heter - "das ist eine andere Geschichte".

Arven fra viktoriansk tid

Sagaturisme er fortsatt populært i dag, med spesielle sentre og guidede turer til sagaområder. Undertegnede artikkelforfatter har sittet i små busser på tur til dalene der Ravnkjells saga og Njåls saga skal ha utspunnet seg, eller på tur til landnåmsmuseet i Borgartun, for ikke å nevne Reykholt, Snorres storgård, hvor man finner et dokumentasjonssenter. Det betyr nødvendigvis ikke det samme som at alle turister som melder seg på disse turene virkelig har lest sagaene, men det forteller i det minste at sagaturismen fra viktoriatiden er still going strong. Det er ingen tvil om at den viktorianske fascinasjonen for norrøn kultur har satt sitt preg på moderne oppfatninger av Island.

Samtidig lever stereotypier fra viktoriatiden om skandinaver som en blanding av sofistikerte og ville mennesker som en ganske utbredt oppfatning. Det har jeg selv opplevd blant ellers hyggelige engelskmenn. Denne ambivalente holdningen til vikingene, som både edle forfedre og barbarer, gjenspeiles fortsatt i populærkulturen.

I tillegg har Island blitt et populært sted for filmproduksjon på grunn av sitt dramatiske landskap og avanserte infrastruktur. Island har blitt brukt som location for filmer som Thor, Beowulf, Batman Begins og tv-serien Game of Thrones.

Denne populariteten kan delvis forklares med den vedvarende interessen for norrøn kultur og mytologi, samt Islands image som et eksotisk og uberørt reisemål.