Erling Skakke og klosteret på Halsnøy

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Knut Rage

Erling Skakke og klosteret på Halsnøy
Knut Rage


Tysnes
© 2022


Innledning

Bautastein ved Stødle kirke i Etne. (Foto: Knut Rage, 2020. Commons.)

"Sunnhordland er eit av dei bygdelag i heile Norig, som var mest rikt paa gamall stordom, gamle adelege ætter og fine ættegardar. Her laag òg Halsnøy-klostret, her var St. Olavs-gildet paa Onarheim, og her var den aalkjende Mostra-kyrkja, desutan kongsgarden paa Fitjar og storgardarne Stødle og Gjerde", skriver historikeren Anton Espeland i en artikkel i Sunnhordland Årbok 1917, og risser dermed opp denne delen av det sørlige norske Vestlandet som spilte en så sentral rolle i tidlig middelalder, da vikingtiden var i ferd med å ebbe ut. Han kunne nok ha tilføyd både Harald Hårfagres kongsgård på Utstein, hvor det senere ble bygget et kloster, og Lysekloster sør for Bergen, som begge ble bygget midt på 1100-tallet.

Om de eldste klosterbygningene på Halsnøy vet vi lite. Derimot er historien om når og hvorfor klosteret ble reist relativt godt kartlagt. Og vårt utgangspunkt for denne historien blir naturlig nok den eventyrlige korstogsfareren, lendmannen og stormannen Erling Ormsson, som på korstogsferd til Det hellige land kom i kamp med arabere utenfor Sicilia og fikk et hugg i halsen slik at hodet kom til å helle over, eller på "skakke", til den ene siden.

En dag i juni 2020, på min egen bursdag, står jeg på haugen bak Stødle kirke, i dagens Etne kommune i Vestland fylke. Det er reist en skyhøy bautastein her, med vid utsikt over den rike jordbruksbygda under. Jeg kom egentlig hit for å ta bilder av kirken, som var Erling Skakkes huskapell mens han residerte på Stødle 1115-1179. Riktignok er kirken påbygget en gang på 1600-tallet, men middelalderdelen i romansk stil er fremdeles godt bevart, og det er denne jeg er kommet for å se.

Stødle danner et vidt og bredt platå, en terrasse, høyt over selve Etnebygda og fjorden. Det er flatt her, med god jord og plass til flere gårder. Fra gammelt har det vært et høvdingsete, og det er fremdeles noe storslått over landet.

Jeg snur meg og tenker at her, like ved kirken, må Erling Skakkes gård ha ligget. En traktor durer forbi, som en flittig bie. Det er en travel tid nå, på sommeren. Landskapet er flatt, grøderikt. Bonden har andre ting å tenke på enn hva som foregikk for mange hundre år siden. Det finnes ikke lenger spor av storgården som var et lokalt maktsentrum på 1100-tallet, for åtte hundre år siden, men jeg har heldigvis fantasi nok til å følge Erling og hans husstand det korte stykket fra gårdstunet til huskirken, "høgendeskirken"[1].

Nettopp nå tenker jeg ikke over det, at nettopp dette stedet to år senere skal komme til å danne utgangspunktet for en artikkel om Halsnøy kloster. Men jeg faller i tanker om, der jeg står og lener meg til bautasteinen og skuer ut over kommunesenteret langt der nede, med små miniatyrbiler som svinger inn og ut mellom betongbygninger og forbi minnesmerker fra gammel tid, hvor mye den sosiogeografiske geografien har endret seg siden Stødle var en middelaldersk storgård med sitt huskapell, og ikke minst - storbonden som bodde og levde her, mannen som reiste i korstog til Jerusalem og spilte en så stor og avgjørende rolle i den norske rikspolitikken at han fikk sin sønn Magnus kronet som konge. Hvem var han, egentlig?

Og, et sted underveis, satte han i gang byggingen av Halsnøy kloster, der jeg året etter reiste for å ta bilder og spise kald, medbrakt pizza.

Den unge kongen

"Lendermændene hylder den kronede konge." Ill. av Erik Werenskiold til Snorre-utg. 1899.

I det Herrens år 1163 ble en konge kronet i Bergen, bare syv år gammel - Magnus 5. Erlingsson. Han etterfulgte Håkon 2. Sigurdsson (Herdebreid), som var blitt jaget og drept året i forveien av den unge kongens far, Erling Skakke. Hans mor het Kristin Sigurdsdotter, som var en ektefødt datter av Sigurd Jorsalfare.

Magnus var den første norske kongen som ble vigslet og kronet, etter en nylig vedtatt tronfølgerlov som slo fast at det bare skulle være én konge i landet, med førsterett for den eldstefødte sønn. Dersom den eldste ikke var skikket til å være konge skulle et råd av 60 bonderepresentanter velge en av de andre ektefødte kongssønnene. Om heller ikke det gikk, kunne de velge blant de andre arvingene etter kongen. Og om det ikke fantes noen arvinger, kunne rådet av bonderepresentanter velge den som de mente høvde best til å "våke over Guds rett og landslovene". I siste instans kunne biskopene avgjøre valget.

Da Inge Krokrygg falt utenfor Oslo i 1161 ble den fem år gamle Magnus straks tatt til konge av partiet hans. Magnus var ingen kongssønn, men hans far Erling Skakke var derimot den mektigste mannen i partiet, som fikk i stand en avtale med erkebiskop Øystein, og la dermed veien åpen til kroningen to år senere. Avtalen innebar mer makt til kirken. De kirkelige lovene ble nå godkjent som likeverdige med de gamle landslovene. For å få sin syv år gamle sønn Magnus vigslet og kronet som konge måtte den unge kongen love å adlyde paven og støtte og fremme kirkens sak så godt han kunne.

Hvor mye den syv år gamle Magnus skjønte av det som foregikk rundt ham skal være usagt. Så lenge faren Erling levde var det han som tok alle de viktigste avgjørelsene i landet, og tok kampen opp mot de kongsemnene som prøvde å gjøre opprør. Men som voksen oppførte Magnus seg alltid som en konge av Guds nåde, og så på seg selv som vasall og ombudsmann for den hellige kong Olav.

Hjemme på gården i Etne levde Magnus et liv med lite glede og nærhet. Forholdet mellom foreldrene var dårlig, og moren hans var mest opptatt av den makt han hadde fått som konge. Derimot hadde Magnus et nært og godt forhold til farens frille og hans sønner. I Sverres saga blir han skildret som en gladlynt ungdom, raus og vennesæl, og glad i kvinner, drikk og stas.

Det var hans far Erling alt handlet om, og som det også skal handle om her. Erlings menn kjempet for sønnen Magnus' kongedømme, mens en gruppe utfordrere, birkebeinerne, ønsket Sverre Sigurdsson som norsk konge. Erling ble til slutt drept av Sverres menn i slaget på Kalvskinnet i 1179, mens Magnus tapte for Sverre under det avgjørende slaget ved Fimreite i Sognefjorden i midten av juni 1184.

Erling Skakke - fra korstogsfarer til landets mektigste mann

Hvordan gikk det til at Erling fra garden Stødle i Etne i Sunnhordland ble Norges mektigste mann på 1100-tallet? Veien var riktignok lang og kronglete inntil han ble formynder for Inge Krokrygg og etter hans død leder for det såkalte lendmannspartiet

Stødle kirke fra 1160 i Etne kommune, Vestland fylke. Kirken er Erling Skakkes tidligere huskapell mens han residerte på Stødle 1115-79. (Foto: Knut Rage, 2020. Commons.)

For det første kom han av god ætt. Som nevnt var Stødle en storgård, med utsikt vidt og bredt utetter Etnefjorden. I følge Fagrskinna og Heimskringla stammet han fra ladejarlene og Arnmødlingene[2]. Hans far, Orm, kalt Kyrping-Orm var fosterfar til kongssønnen Magnus Haraldsson, yngste sønn av Harald Gille og en ikke navngitt frille. Erlings eldre halvbror Ogmund Dengje (el. Deng, Denger) tok etter deres far Kyrping-Orms død hans plass i landets politiske elite, og var en av de viktigste rådgiverne for sønnene til Harald Gille da de satt med makten i Norge. Flere sagaer gjør et poeng ut av at den fremtidige riksstyreren Erling Skakke var mindre ansett enn sin bror så lenge Ogmund levde. Erling måtte reise ut fra Stødle og skape sin egen karriere.

I 1151 dro Ragnvald Orknøyjarl på korstog. Erling var en av de mange som fulgte orknøyjarlen. Deres åndelige leder på ferden var Vilhelm den gamle, den senere så berømte biskop på Orknøyene. Korstoget skulle komme til å vare i fire år. I løpet av disse årene fikk Erling se mye av verden, og han må ha fått med seg erfaringer som kom til god nytte senere i livet. Han besøkte Det hellige land, Konstantinopel og Roma. Utenfor Sicilia kom han i kamp med araberne. Her fikk han et hugg i halsen slik at den kom til å helle over, eller på "skakke", til den ene siden - og det er under dette tilnavnet at vi kjenner ham i dag.

I 1160-årene blir Erling Skakke kastet inn i stridigheter som til slutt skulle koste ham selv livet.

"Erling og mennene hans går over åa." Ill. av Erik Werenskiold til Snorre-utg. 1899.

Erling var formynder for kong Inge, med tilnavnet Krokrygg[3]. Det blir sagt at Erling var en av kretsen rundt kongen som sto ham aller nærmest[4]. Til tross for sitt åpenbare handikapp (Inge ble båret i strid) nedkjempet han ikke desto mindre sine to halvbrødre Sigurd Munn og shetlendingen Øystein Haraldsson. Etter å ha ryddet sine to brysomme halvbrødre av veien kunne kong Inge kanskje ha senket skuldrene en smule.

Men så dukket hans nevø Håkon opp på banen.

Håkon Sigurdsson Herdebreid [5] blir omtalt som en "guttekonge", han var bare 15 år gammel og sønn av Sigurd Munn. Snorre forteller om ham at "til tross for at han av utseende så ut som en mann var han ikke eldre enn alder tilsa. Det skulle også bli hans bane." Ikke desto mindre samlet han en flokk av kamplystne menn rundt seg.

For å gjøre en lang historie kort, ettersom dette er på siden av emnet for denne artikkelen, så tilspisset situasjonen seg og det kom til en avgjørende kamp, det såkalte slaget ved Ekeberg 4. februar 1161, som endte med at kong Inge falt. Dermed sto Håkon igjen som seierherre, mot alle odds, og var Norges enekonge.

Håkon og hans menn kunne glede seg over seieren et års tid. I mellomtiden samlet restene av kong Inges mest trofaste menn seg rundt den ene mannen som hadde den viljestyrken og autoriteten som skulle til for å samle en styrke som var sterk nok til å yte motstand, nemlig Erling Skakke. Mer enn noen annen hadde han en like stor makt, om ikke større, enn Håkon. Men i motsetning til Håkon, som var kongelig av fødsel, hadde Erling ingen "rett" til å styre Norge. Gjennom en ny lov fikk han likevel utnevnt sin sønn Magnus til rettmessig kongsemne. Magnus var nemlig ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter, ettersom hun var en datter av Sigurd Jorsalfare, og nesten like viktig var det at Erling fikk kirken over på sin side. Dermed ble Magnus hyllet som konge da han ble født, og for å styrke kravet på kongstronen reiste Erling Skakke til Danmark og forhandlet frem støtte fra den danske kong Valdemar den store i 1161.

Samme sommer satte han kursen nordover med hele sin styrke. Håkon var også på vei dit, men over land med sin hær. Våren etter bød de ut leidang og seilte videre nordetter kysten. På Veøya i Romsdal tok mennene en pause. Snorre forteller at den unge kong Håkon var opptatt med "leik" mens lendmennene la seg i dekning like i nærheten. Ikke lenge etter ble Håkon fullstendig overrumplet da Erling og hans hær brått kom på dem. Håkon beordret sine menn ombord i skipene og seilte innover fjorden til øya Sekken, hvor det kom til kamp. I forvirringen kom Håkon ombord i fiendens skip og ble drept - det heter seg at det var Erling Skakke selv som drepte ham.

Dermed sto Erling igjen som seierherre, og på Øretinget i Trøndelag ble det vesle guttebarnet Magnus hyllet som konge. Etter Håkon fantes ingen sønner, men derimot en påstått halvbror, Sverre Sigurdsson, en presteutdannet ung mann fra Kyrkjubø på Færøyene, som skulle bli den neste utfordrer til den norske kongekronen. Han fikk senere fraktet liket av Håkon til Kaupanger i Trøndelag, og gravla ham i steinveggen i Kristkirken på sørsiden i koret.

Etter Håkon Herdebreids død sto Erling Skakke igjen som den reelle herskeren i Norge, gjennom sin sønn Magnus. Men det var en seier som hadde sin pris. Han hadde inngått en avtale med Valdemar den store i Danmark som gikk ut på at Valdemar skulle hjelpe Erlings sønn til makten i Norge mot at Valdemar selv fikk kontroll over Viken, slik danskene hadde hatt i århundrer. Valdemar overholdt imidlertid ikke avtalen, for noen år senere, i 1169, sendte Erling sin hustru Kristin til Danmark for å minne Valdemar om løftet han hadde gitt (de var fetter og kusine). Heller ikke dette ærendet kom det noe ut av, så til slutt, i 1170, reiste Erling selv til Danmark, og da avtalte han at han skulle bli Valdemars jarl på Østlandet.

Sverre Sigurdsson, slik han er fremstilt i Nidarosdomen. (Foto hentet fra "Norges historie fremstillet for det norske folk: Andet binds anden del tidsrummet 1103–1319" av Alexander Bugge (1916). Commons.))

Hans hustru Kristin hadde fra før ekteskapet med Erling en sønn som het Harald, som hun hadde fått med sin fetter Sigurd Munn. Erling fikk ham halshugget, så han ikke skulle bli en konkurrent til kongemakten med Erling. Om Kristin kjente til at hennes egen mann sto bak drapet på hennes eldste sønn, er visstnok ikke på det rene. Men det skulle snart dukke opp en rival til kongetronen likevel, fra en ganske uventet kant. Som nevnt dukket færøyingen Sverre Sigurdsson opp på scenen, ettersom hans mor Gunnhild hadde fortalt at hans egentlige far var ingen ringere enn Sigurd Munn. Sverre var av en ganske annen støpning enn Håkon. Han fant frem til den ledende opprørsflokken i landet, birkebeinerne. De tok Sverre til høvding og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. Det var ikke bare kong Magnus og hans far Erling han fikk å kjempe mot, men også biskopene, som dannet sin egen krigerflokk - baglerne.

I 1179 falt Erling Skakke i det såkalte slaget på Kalvskinnet. Slaget ble et vendepunkt i norgeshistorien. Opprøreren Sverre hadde seiret og nådd sitt mål om kongeverdighet. Striden etter slaget fortsatte deretter mellom Sverre og Magnus om et enekongedømme.

Norge var nå delt mellom to partier i borgerkrig, der birkebeinere og heklunger hadde hver sin konge. Betegnelsen heklung kom av hekle, ermeløs kappe brukt av prester. Dette henspilte på at Magnus Erlingsson hadde kirkelig støtte, siden kirken satte seg mot en avløsning av den regenten man hadde bundet seg til.

Det endelige oppgjøret mellom Magnus Erlingson og Sverre Sigurdson fant sted i slaget ved Fimreite i 1184, hvor Sverre Sigurdson beseiret og drepte Magnus Erlingson og hans menn.

Den blodige borgerkrigstiden, som ble innledet ved Sigurd Jorsalfares død, som en slags "Game of Thrones" om å gripe den eneveldige makten i Norge, var i all sin blodighet til tross også innledningen til kirkens glanstid i norsk historie, etter at Sverre Sigurdsson hadde seiret og innførte et eneveldig kongedømme en gang for alle. Hans ætt, Sverreætten, skulle bli en mektig faktor på 1200-tallet, og gjorde det norske riket til et av de mektigste kulturområdene i det katolske Europa.

Erkebiskop Øystein

Statue av erkebiskop Øystein med en modell av Nidarosdomen i hendene. (Foto: HuBar, 2006. Commons.)

I 1157 ble Øystein Erlendsson (latinisert til Augustinus Nidrosiensis), som var født ca. 1120, vigslet til erkebiskop av Nidaros. Erkebiskopen i Nidaros var ikke underlagt noen konge eller andre, men direkte underlagt erkebiskopen av Roma (paven). Erkebiskopens fyrsteliknende rolle gjenspeiles ved at noen av erkebiskopene også hadde tittelen jarl. Av de 27 erkebiskopene i Nidaros er Øystein den eneste som ble utropt til helgen etter sin død[6].

Øystein var født i Trøndelag, og hørte til en av de gjeveste ættene i landet. Han er skildret som en dugelig mann, rik på gods og med gode forbindelser. Øystein ønsket å styrke økonomien til erkebispesetet i Nidaros, og tinget med bøndene for å få tillatelse til å kreve inn høyere pengebøter. Bøndene gikk med på å betale bøtene "sølvvurdert øre" som var verd dobbelt så mye som den vanlige mynten. Erkebispesetet tjente tilsvarende mye på avtalen. Ifølge Snorre kunne han gjøre dette med støtte fra frender og venner. De fleste stormennene i Trøndelag og erkebiskopen var knyttet sammen i frendeskap og giftemål.

Det er mulig at han studerte i England, men mest sannsynlig fikk han sin presteutdannelse i Paris, i det nye augustinerklosteret Saint-Victor. Han valgte da også Augustinus som den latinske formen for navnet sitt. I Norge var han, i likhet med Erling Skakke, knyttet til kong Inge som kapellan og fehirde[7].

Som nyvalgt erkebiskop reiste han til Italia for å ta imot sitt pallium[8], trolig i 1161. Erkebiskopen skal ha tatt med seg til Nidaros en kapsel med blod fra Jesus Kristus. Han igangsatte bygging i Erkebispegården umiddelbart etter tilbakekomsten fra Roma. Øystein skal også være opphavsmann til det oppbyggelige skriftet og legendesamlingen Passio Olavi, skrevet på latin.

Da kong Sverre og birkebeinerne etter hvert fikk kontroll over større deler av riket, ble Øystein nødt til å flykte utenlands. For kong Sverre var det viktig å reetablere kongsmakten. Det var ikke akseptabelt for kirken og erkebiskop Øystein. Øystein bodde i Nord-England i omtrent tre år før han atter vendte tilbake til Norge sommeren 1183. Det ble en slags forsoning mellom kongen og erkebiskopen, uten at noen av dem gikk tilbake på sine krav.

En kongelig gave

Pave Gregor 7 1073–1085). Fra "Heiligenlexikon", et manuskript fra 1200-tallet. Commons.

Erling Skakkes sønn Magnus ble den første konge i Norge som ble kronet. Erkebiskop Øystein kronet ham i Bergen i 1164 med en utsending fra Roma, Stefanus, som vitne. Hendelsen var særdeles viktig. Det var den første kongekroningen i Norden som var velsignet av kirken, og det skjedde i Norge før det skjedde i Sverige og Danmark.

Erkebiskopen var en varm tilhenger av det reformprogrammet som var iverksatt av pave Gregor 7 (1073–1085) hundre år tidligere, og som hadde gitt støtet til utbredelsen av augustinerordenen, han hadde jo selv tatt det latinske navnet Augustin og trolig fått sin utdannelse ved et augustinerkloster. Samtidig kom augustinermunker fra England til Norge for å utbre reformprogrammet og bygge klostre. Det må være da, under kroningen av den unge Magnus, at Erling Skakke, enten frivillig, som en gave, eller etter et visst press fra erkebiskop Øystein, satte i gang byggingen av et kloster på Halsnøy i Sunnhordland.

Byggingen av Halsnøy kloster inngikk som en del av det gregorianske reformprogrammet, som lå erkebiskop Øystein på hjertet. I korthet gikk den gregorianske reformen ut på å forsterke de geistliges politiske selvstendighet og minimere den verdslige innblandingen i kirkens anliggender.

Det var et stort og gjennomgripende prosjekt som innebar å stramme inn de geistliges disiplin, å fremme deres lærdom og bekjempe kjettersk oppførsel innad i kirken. Forholdet til den verdslige eliten - konger, fyrster, adel - måtte også endres, siden denne ble ansett for å være skyldig i kirkens korrupsjon. Reformen førte til en konsolidering av pavemakten og dens kontroll over den kirkelige organisasjonen.

For erkebiskop Øystein gjaldt det om å sikre en fast basis for reformen. Ikke minst ønsket Øystein en kongemakt som var villig til å innrømme den plass kirken hadde krav på etter dette synet. Erling Skakke på sin side ville svært gjerne sikre seg kirkens fulle støtte i sine bestrebelser på å få den unge kong Magnus godkjent som landets rettmessige konge av folket.

De gregoriansk-inspirerte geistlige var overbevist om at en økt politisk innflytelse for kirken var nødvendig dersom de skulle få gjennomført sine mål, til samfunnets beste. Samtidig arbeidet de for å heve nivået i egne rekker.

Augustinerordenen var således et ektefødt barn av 1100-tallet. Augustinerne var egentlig ikke munker, men klerker som sluttet seg sammen i små kommuniteter etter en felles regel. Også de hadde, som Cistercienserordenen, et fattigdomsideal, men drev i tillegg med studier. Erkebiskop Øysteins reformprogram virket spesielt tillokkende for augustinerne, som etter opprettelse av ordenen i Frankrike spredte seg til England, og herfra kom engelske augustinere til Vestlandet og resten av landet - til Halsnøy, Stavanger, Bergen, Trondheim, Kongshelle og Tønsberg, som alle fikk sine augustinerkommuniteter.

Som en gave til sønnens kroning til konge i Bergen lar altså Erling Skakke seg bevege til å bygge et augustinerkloster på Halsnøy i Sunnhordland, som hørte til jordegodset hans.

Byggingen av klosteret

Maleri av Halsnøy kloster fra 1656 med den daværende herregården og klosterruinene, malt av Elias Fiigenschoug. Maleriet gir et godt inntrykk av klosteret før murene ble revet på 1800-tallet.

"Halsnøy-klostret ligg paa ei av dei finaste øyarna i Sunnhordland. Munkarne i gamall tid visste aa finna seg ein uneleg bustad med gode innkomor baade av land og sjø, og ein slik stad var nettopp Halsnøy", skriver historikeren Anton Espeland i 1916[9].

Hvorvidt det var munkene selv som valgte stedet hvor klosteret skulle ligge, er nok heller tvilsomt. Trolig hørte Halsnøy som nevnt til Erling Skakkes jordegods. Det er lite å finne av skriftlige kilder om klosteret i de to første hundreårene, klosterets egne jordebøker er borte. I de gamle sogebøkene er det ikke nevnt, trolig fordi det ligger noe innenfor den vanlige gamle sjøleia. I sør finner vi øya Moster med den gamle steinkirken som opprinnelig ble bygget av Olav Tryggvason, i nord ligger Lyse kloster og den middelalderske Fana kirke utenfor Bergen.

Halsnøy kloster, vestfløyen med badstu og eldhus. (Foto: Knut Rage, 2021. Commons.)

I Sunnhordland Årbok 1952 skriver professor Knut Robberstad at Erling Skakke må, som andre klostereiere, ha gitt mye annet jordegods til klosteret enn selve gården Holsno[10]. Han mener at Erling må ha gitt en anselig del av ætteodelen sin til klosteret, og at det også er tenkelig at han ga kongsgods til det nye tiltaket. Byggingen av Halsnøy kloster må ha vært en stor prestisjesak for ham. Formålet var selvsagt å holde på vennskapet med erkebiskopen, og det lå også en bevisst politikk bak valget av augustinerordenen som knyttet klosteret til domkirken på Bjørgvinsholmen (Bergenhus), med en tanke om at det kunne få en innflytelse på hvem som ble valgt inn i domkapitlet, på tilgangen av bispeemne i Bjørgvin og på bispevalgene der. Men det kan også ha vært et annet motiv for at Erling Skakke opprettet klosteret, nemlig at han på dette viset fikk demonstrert både rikdom og raushet på vegne av seg selv og sin sønn, den unge kong Magnus. Helt siden vikingtiden hadde det vært gammel skikk at en gave også krevde lojalitet mot giveren, spesielt hvis den ikke lett kunne gjengjeldes.

Gården Kongsvik på Tysnes gikk i alle fall over til å bli klostergods, etter å ha vært i kongens eie tidligere. I tillegg eide klosteret fire gårder som alle het Landa, på Holsno, Fitjar, Finnøy og Avaldsnes. Robberstad hevder at gårder med navnet Landa har tilhørt kongsgårdene i gammel tid. Ettersom middelalderens jordebøker er borte er det umulig å si noe sikkert om hvor mange gårder som ble lagt under klosteret, men det er i alle fall på det rene at klosteret hadde et usedvanlig stort jordegods da det ble nedlagt.

Klosteret ble kalt "Den hellige ånds kloster". Helligåndsordenen ble grunnlagt i 1198, altså en tredve års tid etter at Erling Skakke hadde iverksatt byggingen i 1163 eller 1164, og inngikk altså i erkebiskop Øysteins gregorianske reformprogram. På dette tidspunktet var Erling Sverre forlengst død, drept i slaget på Kalvskinnet i 1179, og Sverre Sigurdsson var landets konge. Som kjent hadde Sverre et anstrengt forhold til kirken, han var den som - for å tale med Bjørnson - "talte Roma midt imot". Om dette fikk konsekvenser for kommuniteten ved Halsnøy-klosteret er ukjent.

Biskop Arne av Bergen (1226 - 1250) omtaler i et dokument abbed Vilhelm på Halsnøy, og det er den første abbeden vi kjenner navnet på. I 1287, får vi vite, dør abbed Sigurd, og Jon blir hans etterfølger, nevnt i 1295.

Abbeden på Halsnøy var underlagt biskopen i Bergen, som han måtte sverge troskapsed til. Det var ellers ikke skikk at biskopen var andre abbeders overmann. Til klosteret var det knyttet et klosterhospital, som skulle ta imot reisende og røkte syke.

Mange av de norske klostrene er bygget like etter år 1100, i Sigurd Jorsalfares tid. Det første var trolig Nidarholm kloster, et benediktinerkloster som lå på øya Munkholmen i Trondheimsfjorden, ved innseilingen til Trondheim, etter tradisjonen bygget av lendmannen Sigurd Ullstreng[11], og dernest Munkeliv kloster i Bergen, som ble reist av kong Øystein mens hans bror Sigurd Jorsalfare var på langferd[12]. Samtidig bygget biskopen i Bergen et kloster på øya Selja[13], og Gregorius Dagson fikk grunnlagt et kloster på Gimsøy ved Skien. Det ligger nær å tro at Sigurd Jorsalfares korstogsferd må ha initiert en voksende interesse for oppretting av klostre i landet. Da det i 1140-årene ble arbeidet for å opprette en norsk erkebispestol kom det atter fart i klosterbyggingen. Før 1200 var det reist ikke mindre enn tretten klostre i landet. Et av disse var Halsnøy kloster.

Erling Skakke valgte å bygge det på gården sin, Holsna. "Staden må seiast å vera klokt og godt vald," som Olav Havro uttrykker det[14]. For det første er denne nordlige delen av Halsnøy et av de fineste partiene langs kysten. Jorden er usedvanlig grøderik, og enda tyngre veide det vel for Erling Skakke at gården lå sentralt plassert langs de viktige skipsleiene: Bømlafjorden sørover, Langenuen nordover og Hardangerfjorden innover, samtidig som det ikke lå for utsatt.

Gården het før klosterets tid "Holsná". Det blir gjerne tolket som at det kommer av ordet "hals", og det kan godt stemme ettersom klostertunet ligger på et smalt eid, og ellers er øya formet nærmest som en svanehals fra Sætre til Sæbøvik. Og ikke langt fra Munkebrygga stikker et lite skjær opp av sjøen, som kalles Hålsen. Sjøen kan gå grov her når det blåser, og det kunne være utrygt for fartøy å seile forbi. Det er mulig at det først er holmen som har fått sitt navn, og navnet deretter siden har "skylt i land", skriver Olav Havro.

Erling Skakke må straks ha gått i gang med byggingen av klosteret, for i 1168 sto det fullt ferdig. Og han hadde slått stort på det, så stort at det faktisk var et av de største klostrene i landet.

Et kloster i ruiner

Klosterruinene før utgravningene i 1937. (Foto: Cato Enger, 1935. Commons.)

På et tidspunkt forfalt Erling Skakkes opprinnelige kloster, og nye klosterbygninger ble reist på tuftene av de gamle. I "Foreningen til Norske Fortidsminnesmærkers Bevaring"´s årsberetning for 1894 skriver B.E. Bendixen om klosterruinenes tilstand:


I 1825 fandt Neumann af kirken kun gjenstående endel af den vestre gavl med indgangsportalen, kirken var 20 alen bred og 60 alen lang, gavlsiden da kun indtil 3 alen høi, men han antager at når det foranliggende grus var bortryddet, vilde høiden blive 1 Alen. Alle yderstene og hjørnestenene havde været af huggen sten, men var borttagne for at bruges andetsteds. Murene var 3 alen tykke. Af de gamle klosterbygninger stod kun en igjen, Stenstuen, ligeledes med meget tykke mure. En stor kirkegård har omgivet klosteret i en halvcirkel mot nord, syd og øst, og en stor, gammel mur ned mod søen synes at have dannet gjærde om klosterhaven. Fra den søndre eller syd-vestre side af øen går en brolagt vei op til gaarden, som rimeligvis ogsaa hører til klostrets beboelsestid. I 1838 var gruset foran kirken, som laa der fra den tid da kirken og klosteret blev ødelagt af brand, taget bort, men samtidig var den vestre gavl med indgangsportalen nedreven, naar undtages levninger af den 2-alen brede hovedindgang, indenfor hvilken vievandsbækkene stod paa venstre side. Man fandt endnu spor af flere altere og nisjer og skabe til helgenbilleder og ornamenter, hvortil maa henregnes 2 forgyldte dyrehoveder af kobber, som af gaardens eier, løyt. Juel, blev skjænket til Bergens Museum. Paa høire side, ikke langt fra høialteret, var det adgang til klosteret, i hvilket cellerne endnu kunde sees. Kirken havde i den ydre mur 59 alen i længde og 22 alen i bredde. Det var tydelig at klosteret havde havt et stort omfang, og fundamenterne kunde endnu dengang for størstedelen forfølges. De to dyrehoveder forgyldte gavlfigurer af kobber til et relikvieskrin, har ikke ganske samme form som de gabende dragehoveder paa vore andre relikvieskrin, der ligner stavkirkenes. De har en langstrakt hals med et kort hoved der viser et tilbagestrakt øre, aaben mund men uden fremspringende tunge. Over øverste delen av halsen og over panden samt under struben er en kort kamaktig manke. Omkring den lange hals gaar en rekke paralelle linier: Med beslagstykkerne, hvormed de var fæstet til skrinet, måler de 8 cm.


Halsnøy kloster. Løytnant Hertzbergs plan over klostreret fra 1843. (Foto: Sunnhordland Årbok 1962.)

Det eneste man i dag kan si med noenlunde full sikkerhet, er hvor klosterkirken fra Erling Skakkes tid sto, nemlig muren på sørsiden. Selv om det på Bendixens tid ble arbeidet etter ganske andre kriterier enn hva arkeologene arbeider ut fra i dag, må vi gå ut fra at målene er til å stole på. Det må ha vært en usedvanlig stor kirke. Samtidig kan vi da vite omtrent hvor sakristiet og kapitelsalen sto, ettersom disse alltid befant seg nærmest inn til kirken, på sørsiden.

Kapitelsalen, eller konventstuen, har vært vakkert pyntet med mye stas. Gulvet var lagt med røde, svarte og gule fliser - disse siste var lagt midt i salen, i eit stort kryss, slik at de delte gulvet i fire like store kvadrat. Både i kirken og de andre rommene i klosteret er det funnet slike glaserte gulvfliser i forskjellige farger, røde, grønne, gule og blåsvarte, men alle disse er dessverre kommet vekk.

Foldekapitel funnet i 1939 i hagen sør for hovedhuset. (Foto: Sunnhordland Årbok 1962.)

Under utgravningene som ble foretatt før krigen ble det gjort et viktig funn i hagen sør for hovedhuset, der et kapitél, som etter størrelsen å dømme kan ha tilhørt korsgangen eller en portal, kom for dagen. Det er et foldekapitél av en velutviklet type, som Hans-Emil Lidén uttrykker det[15], som man finner bl.a. i Lyse kloster utenfor Bergen, og det daterer klosteret med sikkerhet til Erling Skakkes tid.

Med støtte i Hertzbergs plantegning fra 1823 kan man, etter utgravningene i moderne tid, danne seg et noenlunde sikkert bilde av hvordan kirken kan ha sett ut. Det var en lang, sannsynligvis enskipet bygning med kor og skip av samme bredde. I samsvar med det som var vanlig i klosterkirkene, var den delt opp i tre rom med plass for munkene, i selve koret, proventsfolk, tjenestefolk og tilfeldig besøkende. Det er også mulig at kirken kan ha hatt et hvelv, men så langt er det ingen funn under utgravningene som kan bekrefte dette, skriver Lidén.

Gravfunn

Begravelse under nordmurens fundament i nordøstre hjørne av kirken. (Foto: Sunnhordland Årbok 1962.)

Det er funnet en rekke likrester, blant annet en hodeskalle like ved der alteret i det opprinnelige klosteret må ha vært. Et annet sted lå to skjeletter side om side. De avdøde var lagt i trekister, sannsynligvis av kløvde bord. I korgangen fant man en usedvanlig stor kiste, to meter lang. Et lik var inntullet i et grovt, svart lintøy. Tøyet er tatt vare på i Bergen museums samlinger, og noe av det ved universitetssamlingene i Oslo.

Det er altså gravlagt flere døde inne i selve kirken, i overensstemmelse med den skikk man hadde i middelalderen; å gravlegge de døde under kirkegulvet. De døde må dels ha ligget i kister, dels uten der hvor selve gravstedet gjorde kisten unødvendig. Skjelettene var i mange tilfeller relativt godt bevart. De aller fleste lå på ryggen med vanligvis høyre hånd over brystet og venstre over magen. I hallen fantes på noen av dem ringformede spenner som må ha hørt til begravelsesdrakten. En av de døde holdt en gjenstand av jern i hånden, men den var dessverre så ødelagt av rust at den vanskelig kan identifiseres.

På et sted ble det funnet en dobbelbegravelse — to mennesker lagt ned i en kiste samtidig, og på et annet sted en barnebegravelse. Enkelte steder lå de døde i to lag over hverandre. I fyllmassen over disse intakte gravene støtte man dessuten ofte på benrester og skaller som viser at graver er blitt ryddet av veien for å skaffe plass til nye avdøde.

Signet og myntfunn

Koppersignet med bokstavene S*FRS*Steinari*ASL (broder Steinar Aslakssons segl). (Foto: Sunnhordland Årbok 1962.)

Bare ett løsfunn av betydning fra Halsnøy kloster har hittil vært kjent: en spissoval, ca. 5 cm. lang signet med bokstavene S*FRS*STEINARI*ASL*. Innskriften forteller oss at dette er broder Steinar Aslakssons segl. En augustinermunk ved dette navn kjennes fra et brev fra 1402, der han bevitner at en mann i Bergen i sitt testamente har skjenket sin formue, dels til Munkeliv kloster, dels til Jonsklosteret der.

Det ble også funnet en del mynter og fragmenter av mynter i kirketuften — i alt 25 stykker. De fleste av disse er funnet i eller like sør for midtmurfundamentet i omrotede jordlag over begravelser. Det dreier seg i alt vesentlig om nordiske mynter og brakteater fra senmiddelalderen, men også et par tyske mynter er kommet med.

Men først og fremst er det bare å slå fast den nedslående kjensgjerning at nedrivningen i 1840-årene var usedvanlig grundig, konkluderer Lidén. I forbindelse med rivningen må det ha vært foretatt et ganske omfattende planeringsarbeide med sikte på å skape en jevn tunslette i området nord for den nye hovedbygningen. Ikke bare har man jevnet ut opphopningene av ras- og rivningsmasser rundt de gamle kirkemurene, men man har også fjernet alle gulvlag i kirken. I dag støter man derfor umiddelbart under torvbakken på lag som må ha ligget under de egentlige gulvlagene.

Helligånd-kloster

Rekonstruert brønn på Halsnøy kloster. (Foto: Knut Rage, 2021. Commons.)

Som nevnt var abbeden ved Halsnøy kloster direkte underlagt biskopen i Bjørgvin, gjennom å avlegge en troskapsed. Munkene som levde her var bundet til det vanlige munkeløftet: lydighet, fattigdom og kyskhet.

Tidligere fantes det flere augustinerklostre i landet, Helgesæter ved Trondheim og St. Johannes ved Bergen. Senere kom også Utstein kloster til. Klosteret på Halsnøy blir nevnt i gamle skrifter som "Spiritus Sancto de Haulsno" og har altså vært et Helligånd-kloster. Abbedene til disse klostrene har en due i seglet sitt. Men ettersom Helligånd-ordenen først ble dannet i 1198, må Halsnøy-klosteret som nevnt ha blitt omdannet etter 1198 og har først hørt til en annen klosterregel under samme orden.

Disse Helligånd-klostrene hadde som sin særlige oppgave å ta seg av farende folk, gi dem hus og mat, og kannikene skulle dessuten ta seg av syke. Til oppgaver som disse måtte klosteret disponere mange hus og stuer, og et stort tun, og kan være en, kanskje den viktigste, grunn til at klosteret ble et av de største i landet.

Ellers er det lite av konkrete opplysninger å finne i skriftlige kilder om kannikkonventet på Halsnøy på 1200-tallet. Men, som det heter, "intet nytt er godt nytt". Alt tyder på at det må ha vært en langvarig og god periode for klosteret, selv i skiftende tider og under forskjellige makthavere. Vi ville trolig visst mer om det ikke var for alle ødeleggelser i reformasjonstiden, som også må ha rammet Halsnøy kloster.

Klosterhospital

Fra kjøkkenet på Halsnøy kloster. (Foto: Knut Rage, 2021. Commons.)

I den første tiden har kannikene levd mer i det stille. Tilværelsen var rettet strengt etter klosterreglene, de ba sitt Pater Noster, sa frem Ave Maria, de vandret tause i korgangene, de lyttet til ottesangen, til høymesse og vesper, de samlet seg i kapitelsalen til skrifte og botsøvinger, og til stille meditasjon, de skrev sine bøker og andre skrifter, de arbeidet i hagen med oldertre og blomster, og levde et liv i avhold, faste og ydmykhet, etter Kristi egne ord.

Klesdrakten de bar måtte ikke falle i øynene. Man skulle utmerke seg ved gode seder, ikke med strålende klær. Det var vestarius som tok vare på munkenes drakter, og enhver bror fikk ta den drakten han ble utdelt, uten å knurre. Helligånd-munkene gikk kledd i svart ordensdrakt, som lignet den senere prestekjolen i moderne tid (Luther var augustinermunk). Et særmerke var munkehetten med fire hjørner, eller snuter. Denne kappen brukte de bare når de befant seg utenfor klosteret. Korkappen var den samme som alle andre munker brukte.

Klosteret tok imot reisende fra fjern og nær. I de store gjestestuene fikk de hvile og mat og godt stell, og niste med seg på den videre ferden. Kanikkene drev også som nevnt med sykestell. Klosteret må ha vært et av de aller første offentlige sykehus i landet. Folk har utvilsomt kommet sjøveien langveis fra og stevnet inn i Klostervågen med sine syke. Munkebrødrene tok imot dem med kjærlige og øvde hender. Mange har nok reist friske hjem igjen, og det må ha gått gjetord om Halsnøy-munkenes sykepleie og behandling, for selveste drottseten[16] i landet, Ogmund Finnson[17] til Hesby, ba om å få komme til Halsnøy kloster da han ble syk. Han fikk viljen sin, og ble stelt av munkene her den siste tiden han levde. Og her, i den vesle konventstuen, døde han en vårdag i 1388. Ikke minst dette at en så prominent person søkte seg dit, må ha gjort sitt til at pengegavene strømmet inn. De som reiste friske derfra ville gjerne vise sin takknemlighet, mens de som dro sitt siste sukk i klosterets sykesal som regel hadde slekt og venner ga gaver som en takk for godt stell og en verdig gravferd.

Det fantes mange gode grunner til å besøke klosteret. Folk kom dit fra hele Vestlandet, og resten av landet med. Det ble et midtpunkt for kristenliv og åndsliv, et arnested for kulturell utvikling og fremgang.

Kalkbrenning og hagebruk

Foruten å ta imot farende gjester og driften av klosterhospitalet var kannikene foregangsmenn innen flere praktiske felt.

Kannikene startet opp med kalkbrenning, etter mønster fra England, og fikk etter hvert lært opp bøndene. Kalkbrenning ble en viktig næringsvei for mange bønder i Sunnhordland, like frem til slutten av 1800-tallet. Ikke langt fra Eidsvik er det f.eks.et sted som kalles Limomnen. Navnet stammer trolig fra den tiden da munkene drev kalkbrenning. ("Lim" er det gamle norske ordet for kalk.)

Enda mer kjent er det at munkene dyrket frem en stor hage på sørsiden av klosteret, der de drev med både fruktdyrking og grønnsakdyrking. Det er god og grøderik jord der, og klosteret ble utvilsomt tidlig kjent for hagebruket. I tillegg innførte de en rekke treslag som ikke fantes i distriktet fra før, både nyttetre og prydtre. Noen mener at den ruvende asken som nå står like ved ruinene, skriver seg helt tilbake til munketiden, skriver Olav Havro.

Stridigheter

Vindusglugger på kjøkkenet i Halsnøy kloster. (Foto: Knut Rage, 2021. Commons.)

Klosteret fikk etter hvert store inntekter og eide mye jordegods, og ble utover 1300-tallet en stor maktfaktor på Vestlandet og i landet ellers. Men samtidig innebar rikdommen at den gamle klosterånden forvitret, og ble erstattet av dette som Bibelen så treffende kaller "havesyke". På 1300-tallet gikk klosteret inn i en periode med stadige prosesser og feider, snart med den ene og snart med den andre. Dette er da også mye av grunnen til at Halsnøy kloster er blitt så mye omtalt i lokalhistoriske skrifter i Sunnhordland, ettersom disse feidene er godt dokumentert og byr på mye dramatikk. Imidlertid ligger dette stoffet på siden av emnet for denne artikkelen, enda det nå på tampen kunne vært fristende å by leseren på god underholdning.

Abbeden og klosterbrødrene lå ikke bare i strid og trette med omverdenen, om rettigheter til laksefiske i Suldal og tvister om skogeiendommer på Onarheim, og la seg ut med biskopen i Bjørgvin ved flere anledninger, men det gikk ikke særlig fredelig for seg innenfor klosterets murer heller. Klosterets glanstid var over, vold og mammon hadde tatt overhånd, og etter svartedauen gikk det bratt nedoverbakke med konventet på Halsnøy.

Først i 1450 dukker klosteret opp igjen i dokumentene. Abbeden på Halsnøy er til stede ved riksrådsmøtet i Nidaros, der det ble fattet en beslutning om at Kristian I var Norges eneste og rettmessige konge. Noen år i forveien, i 1435, var hans forgjenger som abbed blitt lyst i bann etter at han hadde nektet å innfinne seg ved et stort kirkemøte som erkebiskopen hadde innkalt til.

I 1531 skrev klosterets siste abbed til kong Kristian og ba om kongens vern, nærmest som et nødrop - "gods, klenodier, rørlig som urørlig." Vernebrevet fikk han, det er det siste av sitt slag i Norgeshistorien. Hva som skjedde med klosterets munker i reformasjonstiden er ukjent.


__________


Det er lite som står igjen av klosterets murer i dag, og slett ingenting av Erling Skakkes opprinnelige kloster. I 1840 ble noen av murene brukt til å reise et nytt herskapshus, som står der ennå. Men før murene ble tatt ned hentet eieren en viss løytnant Hertzberg fra Bergen til å lage en tegning av klosterruinene slik de da sto. Tegningene til Hertzberg er imidlertid et lite pålitelig materiale i arbeidet med å skape en rekonstruksjon av middelalderens kloster.

I 1536 ble det forlenet til Jens Splid som Halsnøy klosterlen. Som len ble det ikke opprettholdt lenge; alt i begynnelsen av 1600-tallet ble det slått sammen med Hardanger len. Selve klosteranlegget forfalt raskt, og ble etter en tid ombygget til adelig hovedgård.

I 1801 var klostergården eid av "Hr. Christopher Munthe Juel, Sogne Præst Til Lye Kald".

Klosterruinene ble offisielt overtatt fra familien Juel av Sunnhordland Museum i 1959. Arbeidet med å sikre ruinene hadde da pågått i flere år, siden 1937. Samtidig gjaldt det å få frikjøpt ruinene og grunnen rundt klosteret, slik at de antikvariske myndigheter fritt kunne få albuerom til å grave ut klosterruinene og sette dem i stand. Det lyktes takket være en løyving fra Norgen Almenvitenskapelige Forskningsråd og gaver fra både offentlige og private virksomheter.

Sluttord

Jeg har alltid vært glad i ruiner og eldgamle murer. I guttedagene, da jeg var gammel nok til å farte litt rundt omkring på egen hånd, hendte det mer enn én gang at jeg tok den vesle rutebåten fra min fødeby Stavanger til Rennesøy i Ryfylke og syklet videre til Utstein kloster, som i nettopp disse årene sto ferdig restaurert slik vi finner klosterbygningene i dag, Norges best bevarte kloster. Å vandre mellom steinsøylene i den stille korsgangen ved klostergården, med vinden som rusket i de enorme trekronene utenfor murene, å vandre inn i refektoriet og klosterkjøkkenet, ble blandet med guttedagenes romantiske fortellinger om borger og riddere, Robin Hood og Ivanhoe.

Det mest spennende av alt var å klatre opp den stupbratte vindeltrappen, helt opp i tårnet, og lytte med gru og grøss til den bloddryppende beretningen om den ondskapsfulle abbeden som pisket ulydige munker her oppe i tårnet. Vi var ganske overbevist om at det virkelig var sant, og i min fantasi ble denne abbeden blandet sammen med "munken i Nidarosdomen", som nettopp da var på alles lepper - denne heslige gjengangeren som flere påsto at de hadde møtt.

Men den aller første gangen jeg kjente denne fascinasjonen for middelalderske ruiner var i barneårene, da jeg fulgte med mor til hennes barndoms by Bergen, og vi reiste for å besøke slekt i Fana, i nærheten av Lyse kloster. Jeg var kanskje syv eller åtte år gammel, men minnet om disse buegangene og det jeg forestilte meg var munkenes gravkister (som jeg la meg oppi) har jeg aldri glemt.

Halsnøy kloster kom ganske sent inn i mitt liv. Da var jeg voksen og hadde bak meg endel år som lokalhistoriker, blant annet som redaktør for Sunnhordland Årbok, årboken til Sunnhordland Museum. Denne gangen stilte jeg med bakgrunnskunnskaper, men i motsetning til barneårenes og guttedagenes fantasier og åpenhet for selv det minste inntrykk, sa ruinene på Halsnøy meg ingenting som helst. Det var før jeg etter et spontant innfall fikk den ideen å feire bursdagen min på hjul. Og etter et stopp ved stavkirken i Røldal gikk turen videre til Etne, til den gamle kirken på Stødle, Erling Skakkes gamle kirke. Jeg tok endel bilder, til senere bruk.

Året etter reiste min kone og jeg på blåtur, med cola og hjemmelaget pizza fra fryseskapet, og endte opp, via Rosendal baroni, på Halsnøy kloster. Mer fotografering, "til senere bruk". Tid for cola og hjemmelaget pizza. Pizzaen var ennå ikke tint skikkelig, så fra dette besøket husker jeg best "cola og kald pizza".

Men så, enda et år senere, oppdaget jeg linken mellom Erling Skakke og klosteret på Halsnøy.

Og jeg hadde en historie.

Litteratur og kilder

Anton Espeland: Halsnøy-Klosteret. Sunnhordland Årbok 1916.
Bård Gram Økland: Mellomalderbrev om Halsnøy kloster. Sunnhordland Årbok 2003.
Diplomatarium Norvegicum.
Erik Gunnes: Rikssamling og kristning ca. 800-1177. Cappelens forlag, 1986.
Hallvard Rieber-Mohn: Kors og katedral. Norges kulturhistorie b. 2. Aschehoug, 1979.
Hans-Emil Lidén og Ellen Marie Magerøy: Norges kirker bind III, Bergen, Gyldendal forlag, 1990.
Hans-Emil Lidén: Utgravingsarbeidene på Halsnøy kloster sommeren 1961. Sunnhordland Årbok 1962.
Ivar Skre: Opningshøgtid på Klostertunet. Sunnhordland Årbok 1959.
Jardar Skaadel og Svein Erik Skarsbø: Norske konger og regentar. Det Norske Samlaget, 1988.
Jón Viðar Sigurðsson: Norsk historie 800 - 1300. Det Norske Samlaget, 1999.
Knut Helle: Norge blir en stat. Utg. Universitetsforl.. 1964.
Knut Helle: Under kirke og kongemakt 1130-1350. Aschehougs Norgeshistorie, b. 3. 2005.
Knut Robberstad: Jordeiga til Holsnaklosteret. Sunnhordland Årbok 1952.
Kulturhistorisk veibok. Utg. Hordaland fylkeskommune Nord 4, Vestkyst. 1993.
Olav Havro: Holsnøy Kloster. Sunnhordland Årbok 1916.
Sverre Bagge: Kirken og folket. Norges kulturhistorie b. 2. Aschehoug, 1979.
Wikipedia (for generelle opplysninger)

Fotnoter

  1. Høgendeskirke var i norsk middelalder en privat kirke som en bonde fikk reist på egen gård. Av gammelnorsk "hǿgendiskirkja" i betydningen makelighet eller bekvemmelighet. Bekvemmeligheten kom av at man slapp lang kirkevei eller slapp å stå tidlig opp søndag. "Høgende" eller "høgendi" ("høginde", "høgjende" eller "høiende" hos Ivar Aasen) betyr sovepute, pute, lang benkepute, fordelaktig eller bekvemmelighet. Ordet er relatert til oldnorsk høgr i betydningen "bekvem". Høgendeskirkene var ikke knyttet til inndeling i sogn. På Island var de fleste kirkene høgendeskirke. (Wikiwand)
  2. Arnmødlingene eller Arnungene ("ørnungene") var en norsk stormannsætt. Ættens hovedsete ble regnet for å være Giske på Sunnmøre. Ellers eide ættens medlemmer de store godsene Austråt og Bjarkøy. Flere av ætten ble kongelig gift.
  3. Tilnavnet skal ha henspilt på at han var vanfør. Noen har ment at han hadde pukkelrygg. Ifølge tradisjonen skal han ha vært med i slaget ved Minne som 2-åring, plassert i en sekk, båret av lendmannen Tjostolv Ålesson. Denne sekken ble truffet av en pil, og barnekongen ble skadet for livet. Den danske historieskriveren Saxo Grammaticus hadde imidlertid en annen forklaring på Inges vanførhet. Han mente at Inge ble skadet fordi ammen hans var uforsiktig og mistet ham i gulvet, slik at han knakk ryggen. I Haraldssønnenes saga (Heimskringla) beskrives Inge slik: "Kong Inge hadde det vakreste ansikt, han hadde gult hår; det var temmelig tynt og svært krøllet. Han var liten av vekst og kunne snaut gå alene, så vissen var den ene foten hans, og han hadde en pukkel både på ryggen og brystet. Han var blid og vennlig med sine venner, gavmild på gods, og lot høvdingene rå mye med landsstyringen; han var vel likt blant almuen, og alt dette drog makt og mye folk til ham".
  4. Edvard Bull oppsummerer kongens liv: "hverken ved drapet på kong Sigurd i 1155, eller på kong Eystein i 1157, eller ved kampen mot Håkon Herdebreid merker vi i nevneverdig grad Inges personlighet; det er grupper av høvdinger, i de senere årene særlig Gregorius Dagsson og Erling Skakke, som gjør sig gjeldende, og neppe en eneste gang er det råd å se kongens personlige inngripen, selv om den nok antydes i sagaenes anekdoter". Bull, samme sted.
  5. tilnavnet betyr "skulderbrei"
  6. Formelt er ikke Øystein hverken salig- eller helligkåret, men Liturgikommisjonen i Vatikanet slo i 2002 fast at dødsdagen hans kunne feires som "fest" i Trondheim stift, og som valgfri minnedag i Oslo katolske bispedømme og i Tromsø stift.
  7. Fehirdsle eller Fehirde (norrønt: féhirði, eg. en person som vokter annen manns fe, gods el. penger) var navnet på de norske kongers skattmestere i middelalderen. Som navnet sier var det opprinnelig en hirdmann, men ble etter hvert en regional skattmester i et fehirdsle.
  8. Et pallium er et verdighetstegn for erkebiskoper i Den katolske kirke. Det skal normalt overrekkes av paven personlig til hver ny metropolitanerkebiskop. Dersom spesielle forhold tilsier det kan det i stedet bringes til erkebiskopen av en pavelig delegat. Når en ny pave innsettes er det dekanus for kardinalkollegiet som overrekker palliet til ham.
  9. Sunnhordland Årbok 1916.
  10. Sunnhordland Årbok 1916.
  11. I følge islandske kilder rundt 1100 av Sigurd Ullstreng, en lendermann av Magnus Berrføtt. Engelske kilder forteller at det var Knut den mektige som var klosterets grunnlegger. Klosteret var viet til den hellige Benedikt av Nursia og Sankt Laurentsius. Klosterets kirke ble omtalt som Laurentiuskirken.
  12. Hans-Emil Lidén mener ut fra kunsthistoriske vurderinger at Munkeliv ble påbegynt om lag 1120. Klosteret ble bygd på Nordnes, i det området av Bergen som fortsatt kalles Klosteret.
  13. Se Sunnivalegenden av Just Bing. Innledning ved Knut Rage.
  14. Sunnhordland Årbok 1950.
  15. Sunnhordland Årbok 1962.
  16. Drottsete var opprinnelig tittel på den hirdmannen som hadde ansvaret for den kongelige husholdningen. Først i unionstiden ble drottsete riksembetsmann i Norge, og fungerte da som riksforstander dersom den regjerende fyrsten var mindreårig, eller når unionskongen var fraværende. Embetet ble aldri fast, slik som kanslerens, og det ble ofte stående ubesatt i årevis. I Danmark og Sverige ble navnet i senmiddelalderen fortrengt av rikshovmester.
  17. Ogmund Finnsson (født ca. 1315, død 1388) var en norsk ridder og riksråd. I to perioder fungerte han også som drottsete. Drottseten styrte landet på vegne av kongen, med samme rettigheter som kongen.