Fedrekult - Dødsland i luftregionen

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Fedrekult

Dødsland i luftregionen

av Emil Birkeli

Med originale illustrasjoner

Dreyers Forlag

Oslo, 1943.

Hvorhen gikk likbrenningstidens døde?

Den tradisjon som i motsetning til de andre forbauser ved å være ganske godt bevart når det gjelder det hinsidige, er den som knytter seg til Alvheim i luftregionen. Men den har vært mindre påaktet fordi Alvheimen ikke har vært satt i forbindelse med dødsland. Når man husker på at dette må være en eldgammel tradisjon og at vikingtiden på ingen måte synes å ha tatt hensyn til den, står vi unektelig også her overfor en vanskelighet. Hvordan kan et slikt minne oppbevares skarpt og klart uten å etterlate seg noe spor i den praktiske religion? Det rimeligste er å anta at tradisjonen skriver seg fra den eldre bronsealder med likbrenningen, og at bruddet med den gamle tro var så dypt at alt det som tilhørte denne kom på avstand og kun ble oppbevart som sagn av merkelig og ukjent natur. Alvene ble overjordiske vesener, deres menneskelige herkomst ble glemt. Men innholdet av den gamle tro må ha tatt seg ut som et skjønt dikt. Og folketanke og fantasi har vært fristet til å vende tilbake til emnet som til en barndoms poesi. Som en eventyrverden, helt forskjellig fra den som tidsutviklingen etterhånden skapte, må den derfor ha fortsatt å eksistere ved siden av den nye. I motsetning til alle de foregående bosteder for døde er alvheimen bygget på det vertikale verdensbilde med sfære over sfære. Og det er Snorre som ellers har tegnet sin samtids planbilde av tilværelsen, som har fortjenesten av å ha samlet de gamle sagn om luftrikene. Han levde i vår æra og tilhørte forsåvidt den moderne tid. Men han levde samtidig så nær den norrøne oldtid at han kunde samle og gjengi brokker av det som fortidens mennesker hadde tenkt og talt ut fra sin religiøse oppfatning av synet på disse ting. Når man vet at primitive stammer i tropene uten skrift og uten skole kan fastholde og gjengi tradisjoner som går mange hundre år tilbake i tiden, tradisjoner som kan kontrolleres og bekreftes, får man en sterk tillit til en så dyktig og enestående kritisk samler og forteller som Snorre. Det er nødvendig å minne om dette, da det i senere tid har gjort seg gjeldende en besynnerlig tendens til å forringe og betvile riktigheten av hans meddelelser.

Himmelen og hovedstedene

I sin religionshistorie, som er kalt "Gylves ginning", ("hildring"), deler Snorre himlene i den nederste lufthimmel, den mellomste, "Andlang" — den uendelig lange, og den øverste, "Vid-blåen". Om den siste sier han: "I denne himmel mener vi at lysalvene bor." I denne øverste himmel innfører han også nord og syd, og her plaseres "hovedstedene", som han kaller dem. Hva han mener med dette uttrykk, er ikke klart. Her er Alvheim, Breidablikk, Glitne, Gimle, Fagerheim og Himinbjørg — Himmelbjergene samlet.

Øyensynlig er disse hovedstedene tenkt som grender eller samlingssteder. Han legger de lykkeligste steder i syd og de farligste med jotnene i nord. Snorre sier at der er mange skjønne steder på himmelen, og overalt er der gudevern. Hvordan dette vern er og mot hvem det er rettet, hører vi intet om, men det tyder på at farene for de døde også fulgte med i det hinsidige. I de dødsland som plaseres nede på det horisontale plan og i Hel, har man overalt "konger". I Jotunheimen nevnes både Hyme og Utgardsloke som gudehøvdinger. I Turseheimen er der en tursekonge. I Nivlheim Rimgrimne, i havet Æge, og Hel i det tilsvarende navn for dette dødsland, i Valhall Odin.

Himmelbroen

Nordlys. Etter tegning av O. Gladtvet.

Noe av det merkeligste i denne tradisjon er himmelbroen. Og her er ikke lenger Snorre alene om å vite beskjed, også i Eddakvadene omtales den. Broen fremstilles i disse som veien mellom jorden og himlen. Den er sterk og kunstferdig bygget. Den fører til himmelbergene ved himmelenden.

Berget som også skildres som borg, er Heimdalls bolig, og han er vokter for broen. Broen kalles også gudebro, og der brenner ild over den. Snorre identifiserer broen med regnbuen og finner flammen igjen i den røde farge, men det oldnorske navn er "Bivrast", "den bevende vei", og det passer ikke på regnbuen. Den bever ikke. Der forekommer også et annet navn "Bivrast", som man har oversatt med den "svake vei", men heller ikke det passer. For av alle broer som er til, sier kvadet, er Bivrast den sterkeste. Og det er bare til slutt, når Muspelsønnene skal ride over den, at den vil briste. En bro som brenner og som bever har vi imidlertid i nordlyset, og det er underlig at islendingene kan ha glemt det. Men tradisjonene har lenge vært døde og sammenhengen var vel glemt fordi de lå for langt tilbake. I det gamle Grimniskvad blir denne brennende bro ufarbar for Tor, som må vasse elven på sin vei til tingstedet. Bortsett fra at broen i denne forbindelse er flyttet ned på jorden, er det forestillingen om den luende brann som har fulgt med som dens viktigste kjennetegn. Det passer på det alltid flammende og flakkende nordlys, som topper seg opp i luer og faller ned igjen for atter å flamme opp i et ustanselig fargespill. "Rast" betyr avstand, vei, og den tanke som fra de eldste tider synes å ha vært lagt i navnet, peker derfor mer i retning av himmelvei. Bro og brovokter er sikkert yngre og mere moderne tolkninger. Den aller yngste tolkning har så gjort regnbuen til bro. Det er nemlig ikke noe nytt dette å møte forestillingen om en sjelenes himmelvei og nordlyset som en slik vei. Her får vi som ovenfor nevnt hjelp fra de arktiske folk til tolkningen. Rundt hele nordpolkalotten hos alle arktiske folk, fra eskimoer og indianere på nordamerikanske fastland til de nordasiatiske stammer, finner vi nordlyset igjen som farvei eller oppholdssted for de døde. Nylig har endog en grønlender skrevet en roman over dette motiv og fått boken illustrert etter grønlandsk oppfatning.

Nansen støtte på den samme tradisjon i den form at det var barnesjelene som danset i nordlyset. Knud Rasmussen gjengir de gamle grønlandske tradisjoner om at når menneskene dør, stiger de opp til himmelen og blir lysende. I andre gjengivelser heter det at sjelen passerer opp og ned "sjeleveien". Indianerne i Alaska plaserer krigerne i nordlyset. Det er derfor også alminnelig å oppfatte nordregionen som de dødes oppholdssted. Et sterkt nordlys er et tegn på at de døde ønsker kamerater fra jorden. På vår side av Atlanterhavet har vi de russiske lapper og skoltelappene som oppfatter nordlysstrålene som kjempende krigere. De skandinaviske lapper kaller nordlyset "fugleveien". De samme forestillinger forekommer dessuten spredt sydover så langt som til visse trakter av Tyskland. Når vi kjenner den arktiske stenalder og dens befolkning her i Norge, faller der også nytt lys over slike arktiske forestillinger i norrøn religion. Forestillingen om himmelveien må være meget gammel. Og er den fra stenalderbefolkningen, som vi har grunn til å tro, så viser dette at de også har lagt sitt dødsrike i astralregionen i nord og at det er fra denne forestilling nordregionen skriver seg. Den har holdt seg og er gått igjen i skiftende former til kristendommen kom.

Nordregionen vender, som vi har sett, stadig tilbake i eldre og yngre tradisjoner, dels som dødsland, dels som Jotunheim eller turse- og trolleheim. Dette peker uvilkårlig hen på en meget sterk religiøs tradisjon som har hatt med nord å gjøre. Hva der volder vanskeligheten er at nord på denne måte blir polaregnens og vinternattens kalde og mørke oppholdssted.

"De døde spiller ball med hvalrosshode i nordlyset". Tegnet av grønlenderen Hans Tynge.

Dødslandet i luftregionen med Alvheim i Vidblåen endrer imidlertid hele problemet. For den bevende og brennende bro, som finner sin forklaring i nordlyset som sjelenes vei, fører nettopp tanken mot nord. Foruten de egenskaper som uttrykkes i navnet, "den bevende vei" eller "mellomrommets vei", gjenfinnes altså også nordlyset som sjelevei hos de arktiske folk, og dette fellesskap er sikkert det påliteligste vidnesbyrd om det nordlige dødslands eksistens i norrøn religion.

Vei betyr samtidig reise. Og her kommer det kanskje merkeligste fenomen til, at det nettopp er veidefolkene langs hele det arktiske belte som har utviklet begreper om reiser i dødslandet. Stenalderfolket i Norge var også hovedsakelig veidefolk. Disse paralleller fra geografisk sammenhengende folkegrupper med beslektede yrker har derfor stor vekt. I hele denne kulturkrets har det vært en alminnelig forestilling at de døde var en slags luftånder. De indianske og eskimoiske forestillinger gikk ut på at den døde stanset visse dager ved liket, og så lenge det var tilfellet, ble der intet foretatt med gravlegning eller likbrenning. Her finner vi altså de kjente terminer for den rituelle begravelse også på amerikansk grunn. Etter en bestemt frist begynte reisen til det fjerntliggende dødsland. Dette har mange navn, alt etter de lokale forestillinger: Oppheim, Blomsterheim, Åndeheim osv. Der fører de døde et lykkelig liv med jakt, fiske og lek, ikke minst det siste. Disse naturbundne folk flyttet således også naturen med seg over i det hinsidige, og i overensstemmelse med sin vane forestilte de seg et rikt veideland med vilt i skogene, gress på slettene, laks i elvene. Indianernes "evige jaktmarker" er virkelig et gammelt stykke av deres hinsidighetstro. Men på reisen forestilte de seg også store farer. Lokkende ting langs veien som kjempestore jordbær, sprudlende kilder etc. vilde stanse de reisende. Strie elver, farlige broer, sinte hunder stengte veien for dem.

Alvheim

Så langt synes det derfor å være sikker grunn for sammenligninger. Men så reiser spørsmålet seg om vi har noen visshet for at Alvheim virkelig var alvenes, dvs. de dødes oppholdssted, og om der er tilknytninger til nordlyset og det nordlige dødsrike i Alvheim. I kvadet om alvene kalles himmelen "Fagerloftet", solen "Fagerhjul", skogen "Fagergren". Denne fagerhet savnes i beskrivelsen av de andre heimer, og man må spørre hva det er som har skapt den. Alvene selv er vistnok forskjellige, sier Snorre, men de egentlige alver beskrives som lette og lyse, og deres utseende stråler mer enn solen. Dette minner påfallende om nordlyssymbolikken hos de arktiske folk, som identifiserer de døde med strålene. Og uttrykkene "leikande logar", som er et påtagelig nordlysbilde, brukes i Svipdagmål om alvegarden ifølge Mortensons oversettelse:

Vita det vil eg, kva salen heiter,

som det seg sveiper leikande logar ikring!

Lyr han heiter, og lenge han skal bivra

på sverdodd og brodd.

Um fegra hans mun millom folk

einast gjetord gange.

En sal som bevrer på sverdodd og brodd, er en gåte. Men er det nordlyset som ligger til grunn for bildet, blir det lett forståelig. Nordlyset tenkes da som "salen", og de gåtefulle ord blir en nøkkel til å forstå fortidens dunkle tale. Temaet går også igjen i folkevisen om Olav Liljekrans, hvor helten sprenger gjennom alvelogen.

Det samme motiv er likeledes opptatt i Skirneskvadet. Her gjelder det ikke det egentlige dødsland, enda mindre luftriket, men motivet, hus omgitt av "frøsande eld", som er opptatt som dekorasjon i beskrivelsen av jotungarden. Der er derfor en umiskjennelig forbindelse mellom Alvheim og nordlyset.

Om alvenes reise hører vi intet i litteraturen. Der er dog antydninger til en reise på "sælevegen" til "himmelbøen", slik som Egil Skallagrimsson uttrykker det i "Sonatorrek". Men vi vet, som allerede nevnt, av Eddakvadene at luftfarere var kjent, og at det var menneskets annet jeg som på den måten kunde "leike i luften" og forville seg bort fra sin egen hug, sin egen ham. Vi kommer også senere til julefølgene som farer i luften, og skjønt de ikke kalles for alver andre steder enn på Island, så er det dog avdøde som kommer hjem på besøk.

Denne alvetro med reise til alvelandet passer på likbrenningstiden. Og er det riktig, som vi før har vært inne på, at luftriket skriver seg fra veidefolket i stenalderen, så har bronsealderfolket tatt ideen opp og innforlivet den i sin tro. Den gud som fra gammel tid var brovokter og som muligens selv har fått sitt navn etter nordlysets "dallr" og Heim — Verdensbivreren, har beholdt sitt familienavn som jotun fra den gamle tid, men har allikevel bevart sin anseelse som en stor og hellig gud i den nye tid. Nettopp dette tyder på at han og de vise jotner har hatt forbindelse med stenalderfolkets religion.

Det er mulig at bronsealderens nordmenn har hatt noenlunde de samme forestillinger om himmelveien og de dødes reise som perserne, som jo også hører til den ariske språkgruppe. De tenkte seg den legemsløse sjel som et sart og ømfintlig barn like etter døden; selv kunde det ikke finne veien, det måtte derfor veiledes av en sjelefører som het "Shrausa". På veien ble det næret og styrket av denne som av en amme. Demoner fulgte etter og vilde røve den vergeløse, og Shrausa måtte forsvare den. I den øverste lufthimmel hevet seg den lette Sinvatbro, og ved broens ende og ved himmelberget måtte de døde underkaste seg en prøve. Fikk de adgang til broen, kom de på den annen side inn i et duftende paradis og ble mottatt av en strålende gudinne.

Sjeleførere

Dersom vi skulde lete etter slike sjeleførere på nordisk grunn, så viser det seg at de ikke finnes nevnt i den senere tradisjon, heller ikke hører vi noe til dem i den litteratur som behandler dødsreisene på det horisontale plan. Det eneste spor vi har av dem er de såkalte "diser". I Kråkediktet forekommer følgende strofe:

Heim bjoda meg diser

som frå høge herfars

hall meg Odin sende.

I Grimniskvadet forekommer et lignende sted: "livet ditt veit eg er lidi, yvne (grumme) er diser." Her oppfattes disene som de der henter sjelen, og vi kan se bort fra at de kobles sammen med Odin. Diser og alver har ikke så lite tilfelles. De er begge luftvesener, lyse og lette. I et islandsk sagn settes endog diser i forbindelse med slektens fylgjer, d. e. avdøde. Og alt dette vil passe godt til likbrenningstiden. Vi kan da tenke oss at den første 7 dagers periode her i Norge ble oppfattet på samme måte som hos eskimoene og indianerne, nemlig slik at den avdøde ikke forlot legemet før 7 dager var gått. Utsatt for farer, hjelpeløs og forsvarsløs måtte så den nylig døde ha en dise, d. e. en fører og forsvarer på den lange farlige reise som foresto. 30.-dagen var allerede en termin med bedre vilkår, men først året etter var reisen slutt og den døde blitt "alv", en av de mektige og hellige som kunde hjelpe sine. Slik tenker nemlig og der ut fra handler fedredyrkerne jorden rundt den dag i dag. Så langt vekk fra sannheten kan derfor dette under ingen omstendighet være.

Skip på gotlandsk gravsten. Jernalderen. Slike avbildninger er meget hyppige og antas av de fleste forskere for å være stiliserte dødsskip.

Det vilde også passe til den dunkle og utydelige plass som disene har fatt i den yngste tradisjon, at de tilhørte en lengst svunnen tid. De var ikke lenger nødvendige. De hørte en annen skikk og en annen tankegang til. Men de gamle stedsnavn og de religiøse handlinger som enda til visse tider fant sted for disene, viser at de i sin velmaktstid har inntatt en stor plass i bevisstheten.

Hermed har vi fått et dypere innblikk i bronsealderens hinsidighetstro og gravskikker enn vi før hadde, og det som må forundre oss er, at der tross alt finnes så megen sammenheng i de religiøse forestillinger fra så forskjellige tidsaldre som årtusenerne før kristendommen og det påfølgende etter Kristus, før religionsskiftet kom. Det er lett å se at en kristen forkynnelse av de hinsidige ting vilde hatt mange flere tilknytningspunkter i bronsealderen enn i vikingtiden. Men på samme tid kan det være at den materialistiske og rasjonalistiske tendens i denne tid var ebbet ut, og at mottageligheten for det nye var en naturlig konsekvens av utviklingen.

De reisetradisjoner om dødslandet som kommer frem i visjonsdiktningen og i de gamle kvad, er en interessant arv fra en svunnen tid da menneskeslekten uttrykte sin tro og sine anelser mere i symboler enn i begreper. Man har kalt denne måte for symboltenkning i motsetning til vår tids logiske tenkning. Vi følger årsaksbegrepet og slutter fra årsak til virkning, idet vi bruker en utpreget rasjonal (forstandsmessig) metode. Symboltenkningen derimot kjenner ikke begrepet, men bruker bildet og identifiserer tingen og tilstanden på en såkalt irrasjonal måte. Symboltenkeren "skuer", logikeren "tenker". Den første er passiv, den annen aktiv. Hos den første er det mere underbevisstheten og drømmelivet som er virksomme og dominerende, hos den annen den våkne klare dagbevissthet. Dersom det er så at symboltenkningen i sin tid har vært menneskenes ordinære uttrykksmåte, og meget taler for det, så har også personutviklingen vært en annen og mennesket har stått på et mere umiddelbart og barnlig standpunkt med et annet virkelighetsbegrep enn i var realistiske tid. Symboltenkning er meget alminnelig i den religiøse verden. Og det er forståelig, fordi religionen selv er en nasjonal materie, og fordi symbolet ofte bedre tolker innholdet enn det tørre begrep. I reiseberetningene har sten- og bronsealderens mennesker sikkerlig nedlagt sine meninger om livet etter døden og om de dødes tilstand. Men siden alt har vært ikledd symbolsk drakt, må det en nøkkel til for å tolke innholdet rett, og den mangler vi. Vi vil derfor aldri kunde tolke innholdet slik som det opprinnelig var oppfattet. Vi kan kun slutte oss til at det hele fremstiller menneskets emansipasjon fra jordlivet til det hinsidige, og at denne emansipasjon har vært tenkt å foregå i visse etapper. Dette synes omtrent sikkert både av de terminer i tid som er oppstilt og av de skiftende scener i reiselandskapet.

Den form vi har fått overlevert, er sikkerlig en rasjonalisert utgave fra den etterfølgende periode. Ifølge den endrede livsoppfatning ble symbolene oppfattet som realistiske skildringer og stilt inn i tidens miljø. Den gamle forståelse var borte, derfor kunde nye detaljer innføyes og nye motiver innlegges. Det man beholdt var enkelte store trekk som lange trettende reiser, øde landskap, vanskelige veier, farer og forfølgere osv. I den kristne tid fikk den gamle symbolikk nye vinger, fordi bildet av det hinsidige igjen forandret seg. Men nå kom middelalderens lære om skjærsild og straff mere frem i skildringene.

Det mest bemerkelsesverdige resultat av den omstilling og omdiktning som ble foretatt, var dog nedflytningen av dødslandet fra luftregionen. Dermed braktes det fagre Alveland med "de leikande logar" og fargespillet pa den "bevende vei" ved himmelenden til å forsvinne, og dødslandet i nord ble plasert i polaregnens mørke og kulde, et rimtursenes og trollenes helvede eller "nede".

Fra den gamle tid sitter kun Heimdal igjen ved himmelgrensen. Han er blitt den ensomme og gåtefulle skikkelse i den gamle mytologi; der er ingen gudeskikkelse som har voldt sa meget tankebrudd eller som har fremkalt så mange hypoteser som han. Også han er innbefattet i den gamle symbolikks store gåte.