Fedrekult - Rester av en forsvunnen religion

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Fedrekult


Rester av en forsvunnen religion

av Emil Birkeli

Med originale illustrasjoner


Dreyers Forlag

Oslo, 1943.


Nissen og julegrøten

Nissen. Tegning av Theodor Kittelsen (1857-1914).

I Asbjørnsens eventyr forekommer en fortelling om den jenten i Hallingdal som skulde gå med fløtegrøt til nissen. Men hun syntes det var synd å gi nissen den gode maten og åt selv grøten og drakk fettet på kjøpet. Så gikk hun på låven med havremelsgrøt og sur melk i et grisetrau. "Der har du trauet ditt, styggen," sa hun. Men ikke før hadde hun sagt dette før nissen grep henne og danset med henne til hun lå og gispet. Om morgenen fant folk henne mere død enn levende. Og mens dansen foregikk, sang nissen: "Å har du iti opp grauten for tomten du, så skal du få danse med tomten du." Denne nissetradisjon tvinger en til å spørre: Hvem er nissen, Og hvorfor skal han ha julegrøt? Disse spørsmål fører oss med en gang inn i de religiøse forhold som har avsatt seg i folketradisjonen i landet, og i den såkalte "overtro" som i seg selv er "tro" god nok, bare det at den er av hedensk art og opprinnelse.

Forestillingene om nissen her i landet er temmelig forskjellige og var i sin tid sterkt begrenset som vi skal se. Det viktigste nissefelt er Østlandet. Tidligere hadde nesten hver gård sin nisse her, en liten gråskjegget pussling med sid underleppe som helst holdt til i fjøs eller stall. "Står du her du da, stakkar," sa valdreskonen til den. Der hvor han ikke er fast stallgutt, kommer han på besøk i julen og forveksles da med andre vesener som også folk har trodd på og som ble ventet på besøk i julen, f. eks. julesveinene.

Drakten til nissen minner om den middelalderlige døledrakten med knebukser, rund trøye og topplue. Særlig gammelt er dette kostyme ikke, og det gir et fingerpek om at heller ikke nissen selv er så gammel her i landet. På sine steder, f. eks. på Hadeland, betraktes nissen som en spilloppmaker og en skjelm som morer seg med å gjøre folk alleslags fantestreker. Men nesten overalt vet man å skjelne mellom nissen og mennesket som vesener.

Nissen er "løen" og har bare fire fingrer, tommelen mangler. Dette viser at han er mere i slekt med huldren, og begge disse tilhører derfor de naturmytologiske vesener.

Kart over de forskjellige nissetradisjoners utbredelse.

På Sørlandet kalles nissen for bisse, og her opptrer han som sjømann. På Vestlandet er han lite kjent og er innvandret først i senere tid. Vi kan slutte av nissens fravær på Island at nissetroen enda ikke var kommet til Norge på den tid utvandringen foregikk. Men i 1537 beskriver en forfatter ham som et "vesen folk gir grøt forat han skal røkte kveget".

Meget tyder på at nissen er innvandret til Østlandet fra Sverige. Navnet nisse er en forkortelse av Nils som igjen kommer av Nicolaus. I Sverige er nissen først og fremst "tomte" og "tomtegubbe", en slags stedlig vakt og skytsånd.

Denne norske stallvette og svenske tomtegubbe gjenfinnes overalt i Europa under de mest forskjellige navn: Kobold, Redcap, Lutin, Domovoy er noen av de viktigste navn. Den får overalt en viss belønning for sine tjenester i form av mat, drikke, klær. Men dersom den får for meget, blir den overmodig og forlater sin stilling.

Så langt kan vi følge dens herkomst og utbredelse, men hvorfor den er blitt hetende nisse — Nils, Nicolaus, og går igjen som julenisse, St. Nicolaus, forkortet til "Sankt-Klaus" som bringer barna gaver, er en gåte som ennå ikke er løst. Skulde det virkelig være helgenen Nikolaus fra Myra (Lilleasia) som tilskrives særlig omsorg for barn og sjøfarende, som var dalt så langt ned? Denne ærverdige mann var biskop og deltok i Nikeamøtet hvor vår trosbekjennelse ble avfattet, ble opphøyet til helgen i det 9. århundre og var en tid overmåte populær. Hans dag var 6. desember, og i Tyskland var han skippernes, fiskernes, bakernes og barnas vernehelgen.

Hvis det er tilfelle at den ærverdige greske biskop er blitt identifisert først med skipsnisse (skytsånd) og siden med husvakt (tomte) og fjøs og stallvette, må det være fordi han har fylt en plass som var blitt tom ved kristendommens innførelse i landet, og leter vi etter dem som hadde plassen før ham, og beholdt den samtidig som han kom, møter vi de avdøde fedre.

Julegrøten var nok opprinnelig ikke bestemt for en slik landeveistraver som nissen, men for gårdens og slektens verdige fedre. Det var også fra først av utenkelig å sette den på et slikt sted som låven. På selve julebordet, med beste oppdekning, sto den i den hedenske tid, og det var først etter religionsskiftet at den gamle skikk fikk en slik ny og uventet form. Dessuten var det kun på visse steder på Østlandet at nissen fikk oppvartning. Fra Numedal, Telemark, Setesdal, Sørlandet og hele Vestlandet hører man ikke om nisseoffer -— unntagen i sjeldne tilfelle.

Her er det andre vesener som haugebonde, haugbu, tussen, vetten osv. som får festmaten.

Fedrereligion

Gresk gravbilde som synes å forestille et fellesmåltid mellom slektens levende og døde medlemmer, De siste fremstilles i forstørret målestokk. Ny Carlsbergs Glyptotek i København.

Ad denne vei er vi altså kommet til de avdøde fedre som offermottagere. Men før vi går inn på de norske skikkene, er det nyttig å orientere seg litt i den alminnelige fedrereligion. Alle jordens raser og folk er felles om å betrakte slektens døde som sine skytsånder og forbundsfeller til hvem de henvendte seg i alle vanskeligheter med bønn om hjelp. Dette er en religionsform som dominerer alle andre, også gudetroen og gudedyrkelsen. Afrikanerne i Vest-Afrika kjenner meget godt det høyeste vesen som de kaller NZAMBY, han har skapt og oppholder alt, han er tålsom og vennlig. Allikevel er det bare en sjelden gang de henvender seg til ham. For han forandrer ikke sine beslutninger og lar seg ikke bevege dertil av mennesker. Men daglig står alteret og tilstelningene for de døde beredd, og man kan se og høre hvordan menn og kvinner samles for å bønnfalle om hjelp og bistand hos disse. Ved siden av de døde er det snarere de lavere guder og makter som får deres oppmerksomhet enn de høyeste. På Madagaskar har de arabiske kolonister innført satan under navnet Iblis, og visse stammer av innfødte kan undertiden ofre til ham forat han ikke skal skade dem.

Det er derfor en stor feiltagelse å tro at gudetro og gudedyrkelse går sammen med fedretro og fedredyrkelse i et folks religion. Hver familie har nemlig sine egne hellige personer med rot i slekt og tradisjon, og de dyrkes helt selvstendig og uavhengig av alt og alle. Fedrereligionen er dagliglivets — husets — og slektens religion. Gudereligionen derimot kommer for seg og er gjerne henvist til enkelte store felles høytider, eller til store felles helligdommer som står under kongens, høvdingens eller fellesskapets beskyttelse.

Forholdet belyses best ved den kinesiske bruk. I ethvert kinesisk hus er der et alter og en fedretavle hvor der daglig fremsettes et lite matoffer, og hvor familiefaren foretar bønner og seremonier. Til den høyeste Gud Shang-ti ble der ofret bare en gang om året på det berømte "Himmelens alter", som fremdeles er en av Chinas severdigheter, og keiseren selv utførte handlingen i sin egenskap av Himmelens Sønn. Nå er denne ofring opphørt. Men familiereligionen fortsetter i sin konservative kurs som den har holdt fra uminnelige tider og sikkert fremdeles lenge vil holde tross alle omveltninger.

Noe lignende har man overalt. Templene var i sin tid, der hvor de nå er avskaffet, offentlige helligdommer som sto under kongenes eller det sosiale fellesskaps beskyttelse. Seremoniene der hadde mere karakter av statshandlinger, forsåvidt som fellesskapet uttrykte det som vi legger i "stat". Således var også tempelforstanderen i Norge, "goden", både seremonileder, domsmann og herredshøvding. Og hovene var felleseie og felles helligdom for et bestemt distrikt (fylke). Hver av disse religionsformer har således sitt eget originale tankegrunnlag, sine begreper og sine grenser som ikke faller sammen. I det praktiske liv går de imidlertid side om side. Men der er mange folkeslag som har bygget opp sin samfunnsorden utelukkende på fedrereligionen med fedrenes lover som de høyeste regler for liv og fellesskap, således amerikanske, afrikanske og indonesiske folk.

Fedrereligionen blir ofte fremstilt som om den bare var dødekult, og at denne kultus spiller en stor rolle må alle være enige om; det blir det anledning til å konstatere nærmere i det følgende. Men det har vært en stor mangel ved fremstillingene av folkenes religioner hittil, og mange har derfor avfeiet hele fedredyrkelsen som et anhang til "religionen", bestående av dødekult. Den er nemlig likeså meget en "livskult". For hele dens store omfattende apparat går ut på i alt å sikre livet, dets beståen og velferd i et inderligere samspill mellom levende og døde medlemmer av slekten. Dette samspill og samarbeide, som lyder så uforståelig for oss, er nemlig bygget opp på samhørigheten i slekt og familie. Det betraktes derfor av fedredyrkerne selv som likeså naturlig, for ikke å si meget naturligere og virkeligere, enn slektsskapet betraktes mellom mange levende mennesker i moderne kultursamfunn. Men i en slekt er der jo ikke bare menn, der er også kvinner, og det kan ligge nær å spørre, hvorfor bare "fedrekultus", hvorfor ikke også "mødrekultus"? Faktum er imidlertid, at det omtrent utelukkende er de mannlige medlemmer som opphøyes til skytsånder. Dette står i forbindelse med den sosiale og menneskelige orden som kalles "faderrett", idet navn og arv overtas fra faren. I de folkeslag som har beholdt "moderrett" og i den tid da moderretten var gjeldende også hos nulevende folk som har innført faderrett, tok etterkommere navn og arv etter moren, og de hadde da sikkerlig kvinnelige aner til skytsånder, men dette forhold har endret seg. Skjønt også nå forekommer mektige kvinner side om side med tilsvarende menn. Her i Norge har vi eksempler på dette som vi senere skal få se.

Grekerne valgte ut de tre siste ledd med far, bestefar og oldefar eller bestefar, oldefar og tippoldefar til skytsånder og lot de andre gå i glemmeboken. Det var bare enkelte rydningsmenn, bygrunnleggere eller andre berømte, som fikk navn av "heros" og ble dyrket av hele byen eller provinsen, på samme måte som de lokale helgener i den Syd-Europeiske katolisisme. Disse fikk da gjerne sin egen helligdom og årlige fest med større folkesamlinger i likhet med festene for de felles guder. Men familiens hellige hadde sin helligdom, enten på graven, eller ved et alter inne i huset, og ved støtter som ble oppstilt. Alt som angikk familiens liv og velferd: tiltak, kamp for tilværelsen, sykdom, død osv. delte de levende og døde med hverandre. Når den eldste døde, opptok den nesteldste hans plass og utførte den samme tjeneste. Han anbefalte sin formann til de avdødes velvilje og ba dem ta vel imot ham og hjelpe ham inntil han fikk krefter og visdom til å innta sin nye stilling. Og hermed er vi kommet til et kardinalpunkt i fedrereligionen, nemlig hinsidighetstroen og forestillingene om livet etter døden: dette absolutte grunnlag og forutsetning for all fedrereligion. Når man vet at alle jordens folk har dyrket og at mange enda dyrker sine døde, forstår man også først hvilken fundamental faktor troen på livets fortsettelse er i menneskehetens åndsliv.

Gravby hos de nå utdøde mandanindianere ved siden av leirbyen. Gammel tegning.

Forestillingene om et dødsland arter seg meget forskjellige, men som regel blandes aldri de dødes oppholdssted sammen med gudenes. Den samme avstand som føltes her i livet mellom dem blir også opprettholdt i det annet liv. Det hører til unntagelsene at et menneske opphøyes til rang med gudene og finner opptagelse i gudesamfunnet. Dødslandet legges både på jorden, under den og over den i luft- og astralregionen. Dels lokaliseres de dødes sted til graven eller gravbyene, dels til ville og utilgjengelige fjell eller til fantasiland som øyer i havet, under havet eller langt vekk i en eller annen retning. Der møter ofte farer på veiene, og reisene dit er lange og besværlige, men som regel er det ønskeland når man først er kommet vel frem.

Av alt dette fremgår det at fedrereligionen fra først til sist danner et sammenhengende system, som nok kan variere fra folk til folk og fra rase til rase, men som allikevel på en merkelig måte bygger på de samme ideer verden over og synes å være felleseie for alle.

Når vi så etter denne mere alminnelige oversikt går tilbake til Europa, finner vi at sydeuropeerne har vært flittige fedredyrkere. Men germanerne har heller ikke stått tilbake, og nordmennene sammen med de andre skandinaviske folk danner ingen unntagelse. Tvertimot. Dette overrasker oss å høre, for det har vært meget lite omtalt. Det kommer imidlertid av at religionsvidenskapen er ny og har enda ikke rukket så langt. Det som har opptatt forskningen fra først av, var gudetro og gudedyrkelse, fordi man fant skrevne beretninger i form av dikt og fortellinger om gudemaktene og fordi kulten hadde gudehov med religiøs og politisk betydning som til dels hadde avsatt seg i tradisjonen. I Norge har det vært mange gudehov, det vidner stedsnavnene på -hov og -hof om. En hovforstander het "gode" og fungerte samtidig som dommer og høvding. Men det er lite sannsynlig at der ofte ble blotet til den gud hovet var innviet til. Som regel var der faste fester og dager visse tider på året for de religiøse handlinger, og kun når enkelte personer ønsket varsler eller hjelp til ett eller annet foretagende i fellesskap med andre, kunde goden forestå blotet.

Anderledes med fedrene. De hørte gården og folket til. De skulde ha den første drikk av ølet og mjøden når der ble brygget. De skulde ha den første melken når kua hadde kalvet. De skulde ha kjernemelken når smøret var kjernet, og de skulde ha sin del av festmaten ved de store høytider. Og både kvinner og menn utførte her de hellige handlinger.

Der var stor forskjell til de forskjellige tider på formene og måten. Men selv i den første kristne æra og langt opp i middelalderen, gikk den gamle kultus igjen i delvis endrede former, slik som vi skal høre senere.

Her kom nemlig religionsskiftet og gjorde gudekulten helt ulovlig. Den var knyttet til hovet, og det var en lett sak å brenne eller rive ned alle hov. For det var ikke så mange av dem. Fedrereligionen derimot var mere skjult, og selv de første prester og misjonærer bar over med den, slik som f. eks. de jesuittiske misjonærer forsøkte å bære over med den kinesiske fedrekult i det 18. århundre i China. Det var bare enkelte mere iøyenfallende former for begravelse og gravkult som ble forbudt i de første kristenretter i det 12. århundre i Norge.

Dertil kom at kristningen skjedde ved lovbud og hadde form av "sedskifte" — altså mere var kulturreform enn en indre religiøs omlegning. Folket var derfor ikke løst fra sin religion og kjærligheten til fedrene, selv om den felles offisielle religion ble lagt over fra hedenskap til kristendom. Tvertimot må en tenke seg at det holdt fastere på de gamle skikker, for å fcevare sammenhengen med sin egen fortid, jo større de politiske forandringer ble.

Men fordi denne religionsform vakte så liten oppmerksomhet i det første sedskifte og fordi der ikke ble skrevet noe om den, har det også vært vanskelig å rekonstruere de gamle religionsskikker. Det er gjennom spredte bemerkninger i de gamle norske lover, men aller mest gjennom folketradisjonene at vi kan samle de enkelte detaljer. Hertil kommer så den alminnelige religionshistoriske forskning med sammenligninger og opplysninger som kaster lys over tildels eldgamle og tildekkede religionsformer.

Etter hvert som religionsskiftet kom på frastand og den kristne religion trengte inn i folkebevisstheten og tok den gamle religions plass, kom også de dyrkede vesener på avstand og fikk nye navn. De religiøse tanker i forbindelse med de gamle skikker bortfalt, og derfor fant man nye forklaringer på disse. Der foregikk således en omdiktning og en forvandling, så det faller vanskelig å kjenne igjen de gamle tilbedte fedre i de nye forkledninger og former som i senere tid fikk navn av "overtro". Men dette at de religiøse skikkene har holdt seg så lenge gjør at vi allikevel kan følge utviklingen og iaktta den langsomme oppløsning av den gamle religion. Et ubedragelig, lettkjennelig vidnesbyrd om den forsvunne religion har vi i de gamle gravhaugene. Det vil derfor passe å begynne fremstillingen med dem og derfra oppta tråden i den norske religionshistorie.

Gravhaugen

Tussehaugen i Sunnfjord med tømret gravrom. Foto. H. Shetelig.

I det norske landskap hører gravhaugen med som et naturlig ledd. Fra eldgammel tid har denne gravform vært den alminnelige, og selv om oppfatningen av de døde og deres skjebne har skiftet fra den ene ytterlighet til den armen, så har gravhaugene holdt seg. De har ligget nær gårder og har vært fredet om. Trær som vokste på dem ble ikke hugget, gresset på dem ble ikke slått. Husdyr fikk ikke komme dem nær. Der har derfor på sine steder vært satt opp gjerde rundt dem. Slike forbud kalles med et ord fra andre religioner "tabu", og de har vært overholdt til langt opp i tiden av frykt for ulykke som følge av å bryte dem. På en gård i Sunnfjord var der en stor vakker haug hvor aldri en kvist ble skåret, aldri et gresstrå slått. Men da gården fikk ny eier, prøvde han å bryte den gamle tro ved å slå gresset en sommernatt. At den gamle eier da straks etter døde og at konen besvimte da han også hugg en selje i kanten av haugen, ble av bygdefolket satt i forbindelse med helligbruddet. Lignende eksempler er der mange av.

De gravhaugene som har øvet sin virkning på oppfatningen i vår tid skriver seg mest fra vikingtiden og eldre jernalder. Eldre gravformer fra bronsealderen og stenalderen forekommer nok, men er også ofte utslettet og glemt. Utviklingen har gått i bølgegang. Der finnes tomme kjempehauger som Farmannshaugen ved Sem og Raknehaugen i Ullensaker, som bare er minnehauger etter den hvis navn haugen bærer, menn som sannsynligvis er falt og begravd ute i det fremmede. Og der finnes også på den annen side uanselige stenrøyser over en branngrop hvor liket er blitt brent.

Det som viser hvilken ærbødighet folk har vist gravhaugene, er de personnavn som er knyttet til dem. Der har ikke vært ført bøker eller register over disse. Slekten kan være dødd ut, nye folk, ofte langveis fra, har tatt plassen; men i århundrer og årtusener har man husket og bevart navnet på gravhaugene jevnsides med gårdsnavn og stedsnavn i bygden. På den måten kjenner vi en rekke av de gamle døde: Sote, Gaute, Rakne, Krane, Alf, Hjell, Halvard, Håvard, Snøre, Ragna, Møsse, Orm, Ime, Stein, Farmann, Ragnall, Gevald, Trå, Ry, Fridtjov, Bru, Boste, Mjelte, Giermund, Skjegge, Sakse, Ølve, Dagring, Sverre, Kopt, Mugg, Sigurd osv. osv.

Det gamle navn på den døde i haugen var "haugbu" og "haugebonde". De tenktes å bo i haugen på samme måte som gårdsbonden på gården. Ofte ble der også innredet hus i haugen. I "Tussehaugen" i Sunnfjord lå der enda spåner igjen fra den tid gravhuset ble bygget. En islandsk kone som het Grunnhelga, innredet seg hus før hun døde og satte inn en stol hun kunde sitte på. Dette var helt i overensstemmelse med tanken om bustad i graven. Denne tanke dominerte i tiden før kristendommens innførelse, og vi skal senere høre om de dramatiske scener folkediktningen laget om kamp med haugbuen ved gravrov. Helt sikkert er det imidlertid ikke at graven og dødslandet i denne tid var ett og det samme. Med skipsgravene skulde man tro at også reisetanken måtte være forbundet, likeså med graven med oppsadlede hester som ble gitt den døde.

Livet i haugen, slik som folk flest tenkte seg det, får vi et innblikk i av folkevisen om haugebonden. Der heter det:


De va den heilage joleftaskvell,
bonden ville av finne limar,
og som han kom seg i lunden ut
då høyrde han koss haugebonden rima.
Snillan du,
de lyer han på, bonden,
koss haugebonden dansar og rimar.


De va den heilage joleftaskvell,
bonden ville av hente kransar,
og som han kom seg åt bakko nord,
då høyrde han koss haugebonden dansa.
Snillan du
de lyer han på, bonden,
koss haugebonden dansar og rimar.


Raknehaugen etter avdekningen av det øvre lag. Første tømmervelte. Foto. S. Grieg.

Denne vise avdekker sikkerlig en meget utbredt oppfatning av livet i haugen. Det var ikke bare på gården, men også i haugen at dansen og sangen gikk ved festlige anledninger. Og det var derfor ikke så underlig at rikelig med mat og drikke ble båret bort på haugen til fest og hverdag. Den festtid som i så henseende er best bevart i folkeminne, er julen. Da sies i sagnene at "en ølskål ble satt på haugen julaften", at "haugbuen fikk sin del av juleølet", at "man heldte øl hver jul på Kollshaug", eller på den og den haug, at "der ble båret øl i julen til kranes gravhaug", at "juleaften bar man øl ut på en haug" osv.

I den folkevise som er sitert ovenfor, er der også en fortsettelse hvor haugebonden selv taler og klager over at drengene på gården danser ved hans hodegjerde og slår i haugen med ølkruset. Dette tyder på at det ikke bare i haugen, men også oppå haugen ble lekt og danset til glede og ære for de døde. Men i rusen går leken for vidt, og de strenge regler for det hellige sted overtredes. Det kan også tenkes at der hvor været og temperaturen tillot det, drakk man de dødes minnebeger på selve gravhaugen nettopp i julen. "Minnet" var en religiøs, nesten sakramental skikk, som vi kommer tilbake til nedenfor og som ellers ble foretatt i huset.

I et sagn, som har fått navnet Vallarhaugsagnet, fortelles det nettopp om besøk på gravhaugen i julen, men av en fremmed og uvedkommende mann som til og med oppfordret haugbuen til å gi seg drikke, altså det helt motsatte og bespottelige: "Statt upp draugen i Vallarhaugen og gjev Gunnar Gjermann drikke." Haugbuen kom da virkelig ut, men mannen ble så redd at han tok flukten. En skvett av drikken kom dog på hestens lend og svidde av skinnet. Og begeret fikk han merkelig nok med seg som slektseie.

I den norske form er, som vi merker, poenget uklart oppfattet. Men at folkediktningen i det hele beskjeftiger seg med emnet gravhaug, juleskål og døde, viser at det bygger på forestillingene om besøk på gravhaugen med drikk til de døde. Dette sagn har imidlertid allikevel sin verdi fordi det avdekker alle de navn som haugbuen fikk i den kristne æra etter at fedrekulten var blitt ulovlig. Sagnet som er spredt over hele landet og oppført med 68 varianter, viser at den tidligere haugbu og slektsfar som mottok offer og bønner fra sine etterkommere, blir klassifisert som troll og jutul i 12 sagn, som draug (gjenganger) i 14, tuss i 15, huldrekall og hulder i 4. Men fra Nord-Norge til Sørlandet er der samtidig spredte sagnformer som fastholder haugbuen i forskjellige navne-variasjoner såsom: haugekall, haugekar, haugemann, haugebonde.

I en rekke sagn røpes også den dype religiøse innstilling til gravhaugene, idet poenget i handlingen ikke oppfattes som spott og overmot overfor haugbuen, men som gravrov. En tilsvarende forbannelse — "våbønn" — lyses derfor over forøveren i 9 ledd, gården skal brenne, hornet skal føre ulykke med seg osv. Dette kan føres tilbake til gårdens og haugenes stilling i den hedenske tid. Alt tilhørte ætten. Den første representerte den levende del og den siste den døde — men alle fortsatte de å eksistere som et sammenhengende fellesskap.

Haugen som helligdom

Haugen var gårdens helligdom i vikingtiden og eldre jernalder. Derfor beskyttes "haug-odel" likesåvel som gårdsodel i de gamle norske lovene. Haugen med nedlagte verdisaker tilhørte den slekt som hadde sine tradisjoner bundet til den. Men dette hindrer ikke at den religiøse forbindelse brytes ved loven. I Magnus Håkonsøns nyere Gulatings kristenrett fra 1267 blir det forbudt å "forsøke å vekke draug eller haugbu" og overtredelse belagt med stor straff. Dette viser at de gamle religionsformer var temmelig alminnelige flere hundre år etter religionsskiftet. "Å vekke haugbuene" betyr sikkerlig bare å utføre bønner og hellige handlinger på haugen. En annen skikk, som også ble forbudt, var å "sitte ute" på haugen. Sikkert er det bare en av de mange former for hellige handlinger, for i Borgartingsloven er det å sitte ute og vekke opp "troll" knyttet sammen.

Troll og draug er brukt i nedsettende betydning for å gi forbudet så meget sterkere virkning. Etter hvert ble også slike hedenske handlinger satt i samme klasse som store forbrytelser som ikke kunde avgjøres med bøter. "Utesete for å spørre lagnad eller forsøke å vekke opp draug eller vekke haugbu." "Hedenskap, spådom og utesete for å vekke opp troll og fremme hedensk vesen." "Det er oss befalet ikke å ofre til hedensk gud eller på haug og horg" — alt dette er bestemmelser som går igjen i de gamle lovene og beviser gravhaugens plass som gårdens og slektens helligdom. Og tross forbudene og den kristne religion har mange av skikkene holdt seg til nær opp mot nutiden.

I Setesdal har man kalt haugene for "bønehauger". Hvorvidt det er et minne fra den gamle tid eller det virkelig skulde være en kristen skikk, er uklart, men det sannsynlige er at navnet er en kamuflasje for de gamle sedvaner som ikke passet inn i den nye tid.

"Dei totte mæte i det at det var heidninghaugar på garden" på den ene side, og når de så "skaut upp bønehaug med garden allstødt i gamall tid og tente med stein kringum" (Skar), så synes sammenhengen med hedenskapet å være klar.

Men hvordan forestilte man seg forbindelsen med graven og Hel? Skulde de døde tenkes bundet til graven for alltid, eller hadde de både graven som en slags inngangsport og helheimen på frastand? Såvidt man kan skjønne var forestillingen om helheimen som et felles oppholdssted for alle døde på ingen måte alminnelig. Mange slekter hadde et fjell i nærheten av buplassen som de mente de tok opphold i etter døden. Det var tilfelle på Island. Det har også vært tilfelle i Norge, og er dessuten en alminnelig tro hos lappene.

Egil Skallagrimsson som diktet "Sønnetapet" og var vel kjent med den nordiske mytologi, gir uttrykk for en merkelig blanding av forestillinger. Hans sønn ble hauglagt på Digraneset, og om det sa han i sitt sørgekvad: "Hel stend og drygjer på Digraneset," men samtidig taler han om sønnens reise på "Gledesvegen til høge himmel". En ensartet oppfatning av busted og dødsrike har det derfor ikke vært. Men av de mange fortellinger om gjengangere, drauger og gravrov synes det som om oppfatningen av gravhaugen som det lokale busted for den døde var meget alminnelig. Derfor kan vi også lettere forstå den frykt alle hadde for å bygge galt over de døde. Dette motiv går igjen i alle mulige skikkelser i folkesagnene, men fra først av gjaldt det gravfreden og frykten for å pådra seg de dødes mishag.

Disse tenktes nærværende ved graven. Ellers er de dødes oppholdssted og deres vesen knyttet så nær sammen at det ene vanskelig kan løses ut av det annet, og forholdet vil belyses videre i neste avsnitt.

Kart over haugebonde-tradisjonenes utbredelse.

På samme måte som gravhaugene gir oss det sikre utgangspunkt for fedredyrkelsen, gir de også et utmerket lengdesnitt for den utvikling de gjennomgikk i oppfatningen fra hedenskapet og til den endelige oppløsning av de gamle religioner, som har vist seg a være så seige. I de eldste kilder vi har, kalles de med et poetisk navn for "heimehaugene". I diktet om Hårbard (Odin) og Tor blir følgende replikk lagt Tor i munnen: "Hvor har du dog lært slike skjærende hånsord som jeg aldri før har hørt maken til?" Harbard: "Av de gamle som bor i heimehaugene." Tor: "Der ga du et godt navn til dysjene, når du kaller dem heimehaugene." Dette stemmer godt med hva vi har hørt om deres beliggenhet og deres anvendelse. I denne replikk får vi også en bekreftelse på bustaden og omgangen mellom levende og døde. Tor opptrer her som jevn bonde. Han har i samme dikt røpet at han hadde havrebrød og sild til niste.

I neste omgang hører vi at gravhaugene tituleres for "hedningehauger", ("fra hedningehaugene" er et uttrykk som går igjen i dokumenter og kontrakter og uttrykker eldgammel hjemmel) og "blotbauger". Men dette var etter religionsskiftet, da en ny gravskikk ble innført og de gamle haugene sto igjen som minner om det hedenske.

Når så arkeologene i vår tid kommer for å undersøke en av disse "heidninghaugene", har de fått nok et nytt navn og er kommet på enda større avstand. Deres opprinnelige karakter er glemt, og de er blitt "tussehauger". Dette viser samtidig at tussetradisjonen må føre gamle religiøse elementer med seg. Det har visstnok sin vanskelighet å utnytte et slikt stoff som er så blandet sammen med alminnelig naturmytologisk diktning, men heldigvis har vi bestemte motiver å holde oss til for det, som kan klassifiseres som religiøst stoff, og vi vil derfor med stort utbytte etter hvert kunne granske i folkeminnernes rikdom.

Nå må ingen tro at det alltid har rådet den samme gravskikk i landet, eller at vi, når vi har funnet hovedtankene vedrørende denne form, også kan slutte bakover og forklare alle tiders religionsformer ved hjelp av den. Hva vi her har behandlet angår kun den siste tid før kristendommens innførelse og det meste av gravlegningstiden etter likbrenningen. Denne innfører et helt annet, nesten motsatt bilde med fullstendig avvikende skikker. Og før denne igjen kommer vi til en ennå eldre gravlegningsperiode hos veidefolket og stenalderfolkene i forhistorisk tid. Også de har etterlatt seg enkelte minner som gir oss små glimt inn i deres religion og tankegang. Av dem som tenktes å bo i haugen, har den folkelige tradisjon laget en fellestype etter samme lov som når øyet trekker perspektivet i et fjerntliggende landskap sammen til visse enkle linjer. Denne type kjennes under navn av "haugebonden", med diverse variasjoner, og han står således som representant for de hauglagte døde i den hedenske tid.

Samler man trekkene fra folketradisjonene og sammenholder dem med det vi vet om gravutstyr, gravskikker og offerskikker, stiger konturene av fortidens døde frem slik som tiden så dem. Bildet er visselig på mange måter uklart og ufullstendig, men bortsett fra rester fra den foregående periodes oppfatning, som representerte et ganske annet syn, og likeså den sydfra kommende kristne påvirkning, kan det fastslåes at oppfatningen av haugebonden og de døde han representerer, var utpreget materialistisk.

Haugebonden

Kart over utbredelsen av tradisjonene om underjordiske.

Skipene som ble brukt til gravlegning ble overdekket. De døde trengte mat og drikke som materielle vesener, og dessuten våpen eller verktøy. Lykkelig var derfor den som hadde velvillige og formående slektninger som kunde utruste ham eller henne på beste måte. Stakkars træl og leilending som kun fikk lite eller intet med seg.

Helge Hundingsbane hadde ingenting å klage over i gravhaugen. Han hadde nok av drikke iallfall, og det synes også som han hadde kvinnelig selskap, det eneste var at han ble uroet av Sigruns gråt. Gunnar på Lidarende satt munter og glad i haugen og så mot månen, idet han sang så tydelig at man kunde høre ordene. En Åsmund Langeholt fikk en træl med seg i haugen, frivillig ble det sagt. Men sønnen drømte at faren var misfornøyd med selskapet, det ble for liten plass for ham. Sagaen forteller at man åpnet haugen og tok trælen ut.

I fortellingen om gravrovet i Kåre den gamles haug, blir det fortalt at Kåre selv satt på en stol og voktet sitt gravgods. For å få tak i det, måtte gravrøveren "drepe" ham. Dette skjedde ved å hugge hodet av ham. I Torstein Oksefots haug var der kamp mellom de to brødre og deres følge; kampen endte med drap og utryddelse av hele det ene parti.

Døde som spiser, drikker, drepes, tilhører en meget bastant og materiell type og gir oss antagelig et pålitelig bilde av hvordan vikingtidens mennesker betraktet seg selv. De trodde på et liv etter dette, men bygde på et helt annet grunnlag enn nutidens mennesker forestiller seg.

Hvad de første kristenretter mener om haugebonden, har vi allerede forstått av forbudet mot å vekke ham opp. Og i de nedsettende navn som ble brukt, leser vi en naturlig reaksjon mot det hedenske. Vender vi oss derimot til folketradisjonen som er oppsamlet i vår tid og avleser navnene og innholdet av tradisjonene, får vi et ganske annet bilde. De navn som har beholdt "haug" i sammensetninger, kan temmelig sikkert ansees som gamle rester av haugbu-troen.

Haugebonde forekommer i Valdres, Sogn, Sunnfjord, Nordfjord, Telemark. Haugkall og haugekar i Hallingdal, Ryfylke, Møre. Haugetuss i Numedal, Sunnfjord. Haugekjerring og haugejente, haugefolk i Hallingdal, Valdres og på Sørlandet. Hauggubbe i Trøndelag. Haugbokke på Nordmør.

Men i disse navn skjuler der seg også "underjordiske" og "hulder". Det er lett å forstå at de døde, som ble oppfattet som levende i haugen, kunde gå over til underjordiske og "ondebuande" i folkediktningen. De bor nær gården, kommer og låner snart ett, snart annet, men belønner alltid godt. Deres liv arter seg på samme måte som folkets med kyr, hester, smykker og kostbarheter. Å motstå eller nekte dem noe straffer seg alltid. Avstanden mellom de to grupper, mennesker og underjordiske, er ikke større enn at de kan blande seg med hverandre og få barn sammen.

Kart over huldretradisjonenes utbredelse.

Ofte flyter forestillingene sammen, så huldren og de underjordiske blir ett og samme folk. Tonen går da lett over i det groteske og humoristiske. Haugbuen eller den underjordiske kommer f. eks. og beordrer gardens hus flyttet. Midt under måltidet "staller" hestene rett over bordet, og måltidet må i hast avbrytes. "Ta av bordet, nå staller hesta!"

På Auståsen i Land kom den underjordiske konen til mannnen på gården og sa: "Hesta ska væra fløtt tur størese inna to da’ar, og hvis du itte gjør de sjøl, så ska andre gjøra de, og da blir de gaa’n deg gæli." Allikevel er også dette et religiøst motiv fra gravkulten. Uttrykket "å legge husene galt" betydde som regel å bygge over "underjordiske hus". Det finnes mange eksempler på at sætrer og beboelseshus er flyttet eller rømt fordi det kom ulykker som man tilskrev usynlige naboer. Visstnok kan det tenkes at det her gjaldt de farlige makter i naturen, som også kunde holde til på bestemte steder og straffe menneskene for deres mangel på respekt. Men det sies likefrem i forbindelse med flyttning "at det var så mange gravhauger der, og huset hadde kanskje skadd en av disse".

Den opprinnelige religiøse situasjon er fremstilt i fortellingen om Åsolv på Island. Hans grav er blitt liggende i fjøsveien på gården, og han kom i drømme til konen og klaget over at den ble vanæret og befalte henne å få sin mann til å endre forholdet. Mannen, Haldor, ga ikke akt på konens drøm. Åsolv kom da selv til ham og truet med en streng straff. Resultatet ble at graven ble flyttet, ellers skulde det altså ha vært fjøset.

Tross diktning og glemsel er der altså klare minner om forbindelsen med haugene. Men selv disse kan gå over fra gravhauger til formasjoner i terrenget med naturvetter som beboere.

I de store dalfører viser det seg at tross omdiktninger avslører haugfolket seg som nær beslektet med haugbuen. I julen kommer de nemlig på besøk til gårdene, og i dette motiv gjenkjenner vi et ekte trekk fra fedrereligionen som skal bli behandlet utførlig senere. I visen om haugbuen sier denne til gårdsbonden: "Å adler æ da nåkæ julenatt, minner æg æ i stovinne dinne" (Ross). Dette julebesøk har vært så fremherskende at det er overført på de fleste former av usynlige som opptrer i folketradisjonene.

I Valdres satt Lars stille en jul og så følget kom inn, der var både gamle og unge med. Lars ga seg i prat med noen gutter, og både de og han svarte og spurte. Lars vilde vite hvor lenge de dro omkring på gårdene i julen. "Å me rier ut imber eftan, og så halde me på te tjuendagskvelden, men de e’ki allestane me era like djerve." "Kor har de heime då," sa Lars. "Noko taa oss hava heime på Helestrønd, noko høyre te på Skytestøle, aa sumle paa Bøastøle i dei store Hauge som e synnst i Øygardstræ’e."

Mannen på Hóvtun var død og begravet, men traff Kari Tippebrøta og forundret seg over hvor snaut det var blitt omkring husene. Skogen var nemlig ryddet vekk. "Kos lika du deg no daa, Aadne?" sa Kari. — "Aa eg lika meg væl — e æ kongji i Hahaug." — "Aa nei, ko i Jøssu namn æ du dæ daa." — "Dette skulle du kje sagt," sa han og forsvant. Et av de sikreste kjennetegn på de gamle haugbuer er at de er "hedninger". Og i den kristne tid ga dette anledning til mange spørsmål. For naturvettenes vedkommende, som var frukten av en ulydighet fra stammorens eller Lilo’s side og derfor nedstøtt i jorden og "løynde", var spørsmålet klart. Men for de gamle egentlige hedningers vedkommende, som bodde i haugene, kjempet tanken så lenge etter en løsning at den enten ble funnet i et "håp" for dem eller derved at de også ble gjort til døpte med kirke og prest. Den siste løsning er særlig kjent fra Setesdal, hvor de gamle fedre var blitt til "tusser", men fremdeles nøt daglig oppmerksomhet. Det hedenske ved dem kunde dog også settes i forbindelse med det trollske og farlige. Denne linje har også sin utvikling. Det er klart at problemet "hedning" eller "kristen" ikke kunde foreligge for andre enn likemenn og vesener som en selv. At også huldrer og underjordiske ble trukket inn i debatten, skriver seg fra kultens oppløsning og overgangen til folkediktningens blanding av mystiske vesener. Men alle naturvetter og deres beslektede kjennes allikevel fra de dyrkede fedre derved at det alltid er et eller annet farlig som henger ved dem, et eller annet usedvanlig. Rent bokstavelig har dette fått uttrykk i de "lodne" egenskaper som tuss og nisse tilskrives, eller i andre egenskaper som nissens fire fingre eller huldrens hale. Gammeldags kledd, små av vekst, grå i ansiktet osv.

Figur fra Jellingegraven i Danmark.

Fedrene derimot var lykkebringere, skytsånder og velgjørere for folk og fe. Disse egenskaper vil derfor også henge ved haugebonden, selv i sterkt omdiktet skikkelse, og ved tussene der hvor de erstatter haugebonden. Med deres hjelp og godhug kunde avlingen øke, kornet berges og feet formere seg og trives, kort sagt livets velvære garanteres. Den tiltale som haugebonden og hans variasjoner får, er merkelig. Ved alminnelig hilsen brukte valdresfolket å si: "O væl vøro de." Eller: "O væl vøro de, stakkare." Svaret fra haugen var: "O væl vøro de atte." Dette må da ha vært en gammel hilseformel folket imellom. Medlidenhetsfølelsen får ofte uttrykk i tiltalen "stakkar".

En haugebonde, som endog navngis og kalles Just på Baugerud i Tinn og beskrives som en "staut, førvaksen mann med pikkel-huve, knebukser og sølvspenne i skoene", hadde tent opp varme på peisen for husbonden Torstein. Da denne kom og så det, sa han: "Stakkar, no hev de vore her og gjort vel mot meg att." Denne "stakring" overføres også til nissen. Etter all sannsynlighet røper denne medlidenhet en senere tids oppfatning av haugfolket og de underjordiske som en nedstøtt og utstøtt rase som har fått en så meget ringere lodd enn mennesket. Dette vil da igjen si at den religiøse avhengighetsfølelse av dem som høyere vesener helt er oppløst. Ved siden av denne stakring har man imidlertid helt andre tiltaler som f. eks. "O du Guds vett!" — "Guds fred i haugen" (Sørlandet). "Heil vere deg, sæl vere deg. Hev nokon arga deg so gjev deim til" (Ryfylke).

Offer

Kart over tusse-tradisjonenes utbredelse.

Det rette inntrykk av forholdet til de døde får man først ved å betrakte ofringene. Presten og salmedikteren Landstad, som samtidig var en fremragende iakttager, har samlet følgende liste over det som braktes frem som offergave i sin tid i Telemark: Allslags mat og drikke, kort sagt alt hva husmoren hadde under hendene: saup, øl, klin, fetgraut, ølskåler, smørgraut, skjenk, bufargraut, skokadrykk, kjernemelk, vørter osv. Dette vil si festmat og av det beste som kunde skaffes. Denne oppregning bekreftes ved meddelelser i alle folketradisjoner. Her er fremdeles noen utdrag: Rømmegrøt, fløtegrøt (feitgraut), "fagna tvill" osv., i en rekke meddelelser. Ellers oppgis ganske enkelt "mat" og "mat og drikke" uten spesialisering. Av variasjonene kan anføres: saupringje, melkegraut, julegraut, lefse med smør, lefse, frumsmjåkk (råmelk), feit og fagna lefseklining, skiningslefse, kinnerøra fløte, kjøtt, saup, melk, myse, skinkestykker, gryngrøt, risgrøt, smørgås, slåttegombe osv.

Av drikke er det mest alminnelige øl, til alle tider og fra alle kanter av landet. Av variasjoner for drikkofferet kan anføres: en ølbolle, en bøtte med øl, en tønne med øl, dram, brennevin, øl og brennevin, juleøl, eller bare "drikkendes" og "ætendes og drikkendes".

Alt dette er hentet fra nyere kilder og svarer til et begrenset omfang av matvarer. Hadde vi hatt eldre kilder med samme slags opptegnelser, vilde vi antagelig fått et lengdesnitt av befolkningens hele levemåte. Hovedsakelig består alle gaver av jordens produkter med en liten kjøttprosent. Den alminnelige drikk er altså ølet. Ubegripelige kvanta av mat ble på denne måte satt ut eller slått ut og oppspist av dyr og fugler. Brennevinet har liten plass som offergave. Men nå må vi huske at det særlig er høytidsofferet som tradisjonen har fastholdt. Til hverdags var kosten flatbrød med sild eller spekekjøtt, og av denne hverdagskost har man sikkert ydet like så meget som av festmaten. Vi har her det samme bilde som av fedrekulten i verden ellers. De levende bringer fedrene "sin del", som det også heter i norske tradisjoner. I flere land har det vært faste regler for hvordan det daglige offer skulde bringes og anrettes. Men denne daglige tjeneste utføres som regel i huset, sjeldnere pa graven. Vi må derfor gå ut fra at gravofrene har være sjeldnere og muligens begrenset til de dødes årdager og ellers til vanlige festtider. Når en slik gave ble brakt, kan vi tenke oss at den ble deponert med en bestemt formel eller hilsen, og den kan da ha vært en variasjon av følgende fra Valdres:


Aa væl vøro de.
Aa væl va du, Aagot Syndrol.
Aa væl va du, store Hølge.
Heil aa sitt i fre.


Offergavene ble for en stor del deponert på gravhaugen også i kristen tid. Men det sees meget ofte at de ble plasert ved et tre eller en sten, ja endog i en bergskore eller ved en røys. Trærne kan ha stått i forbindelse med en gravhaug eller ha vært tuntre i et forlatt tun. De kan også være fritt valgt. Men som regel får de et tilnavn som vettetreet, tussebjørka, vettebjørka osv. Dessuten må vi huske at siden den gamle religion var erklært ulovlig, ble også kulten skjult og kamuflert mest mulig. Derfor denne spredning utover på flere steder.

En hel gruppe av offergaver ble satt på forskjellige steder i huset og gården og må behandles for seg. I tradisjonene blir ofrene utenfor gårdens område brakt til haugfolket, haugebonden, haugetussen, haugtassen, haugbukken, tussen, vetten, underjordiske og huldren.

Av disse inntar tussen og underjordiske den største plass. I oldnorsk betyr tuss troll eller halvtroll, og når det er satt sammen med haug, så har det vært gjort for å brennemerke gravkulten. Skjønt man i den eldste litteratur også har bevis for at tuss kunde brukes om en haugbu. Om en haugtusse (skrevet Houadyssia) skriver Knud Leem i en ordliste fra 1740-årene følgende: "Saa kaldes i Stavangers Egn et meget taabeligt Menneske, et Menneske der er saa taabeligt som det var kommen udaf een Høy."

"Tosse", "tussete", "tusling", om en klodrian, sløv person, er avledet av tuss. Men så sterk har den religiøse betraktningsmåte vært at navnet er opptatt som betegnelse på de avdøde fedre i Setesdal, Telemark og Numedal, samt delvis i Sunnfjord og Trøndelag.

På Østlandet har tusse derimot samme betydning som naturvette, eller et farlig vesen som kan sette "tussebit" og sykdom på folk. I det hele har tussen beholdt ikke lite av "naturvette" overalt i landet, med unntagelse av Telemark og Setesdal. Ofte tar den også nissens plass som fjøs og stallvette. I Numedal fikk en tusse nye klær av matmoren og da ble den så kry at den ikke lenger vilde stelle fjøset. Dette å gi tussen nye klær må ha foregått på den måte at en drakt som kunde ansees passende ble hengt opp i fjøset eller i uthuset på den plass hvor tussen mentes å holde til. Inntredende ulykker og uhell med buskapen har muligens skapt forestillingen om at tussen hadde forlatt sin tjeneste. Og årsaken hertil ble så igjen satt i forbindelse med klærne. Tussen har i dette tilfelle ikke fått noen høy sosial rang, men allikevel finner man den koblet sammen med krav om flytning av huser og berettiget til høytidsoffer. Tradisjonen er derfor her sterkt blandet.

I Telemark flyter tussen, haugetyet og nissen sammen, og dette viser da bare den gamle kults fullstendige oppløsning. Men det var ikke bare Gunleik og Tor, gårdbrukerne i Seljord, som "øsla saa fælt med dei". Wille forteller, at "Haugetassen bor i smaa Bierge og Høie, vare tilforn saa utallige, at Christne kunde ei beboe Norge, og Norge ikke blive bebygget, førend de indgik Ægteskab med dem. Vætterne boe i Høie, kaldet Vættehougar, hvorhen man maae bære Mad til Beboernes Tjeneste". En annen forfatter forteller om "vetir", at noe av den beste mat og drikke ofredes på "opkastede Høie", især kjernemelk og vørter, når ølet ble brygget. "Deres venskab var bonden særdeles nyttig for hans kvæg og øvrige velferd." Her viser det seg at tussen har tatt nissens plass med karakter av stall og fjøsvette. "Vette" derimot står i nærmere forbindelse med gravhaugen.

Kart over vette-tradisjonenes utbredelse.

I Setesdal er tussen kristnet og lever på samme vis som folket med kirke og prest. Skar sier at "med Tussarne var det slike Mollor. Det var dei som rådde for Velferd og Trivnad i Huset, dei og Vetti. So gav dei Tussarne og Vetti kvar Laurdag det beste dei hadde av Drykkjer og Mat". Betraktet fra bygdefolkets standpunkt var tussen det samme som gårdens, stølens, familiens skytsånd. Det eneste er at den setesdalske tusse viser innslag av huldretradisjonen med noe av huldrens seksuelle gjøglende makt. Men hele offerkulten viser ellers tilbake på det religiøse grunnforhold til fedrene.

Med de underjordiske og huldren svinner det religiøse stoff mere og mere, skjønt mange trekk viser sammenblanding. Det oldnorske ord for underjordiske var jardbu og jardbuar. De ble plasert i "Heimrinn nedri" (Underheimen) og tilhører således den førkristelige tids forestillinger. Husflytning og tabu mot kveldstøy har de tilfelles med haugebonden, likeså at de er hedenske. Berte Tuppenhaug sa om dem at de var "grove til å stæla", hvilket ikke skulde tyde på noen særlig velvillig stemning. Det faste tabu overalt i landet overfor underjordiske var ikke å tømme ut varmt vann uten først å varskue: Akta dykk! Dette er formodentlig en meget gammel skikk.

De underjordiske i Norge er særlig begrenset til Sørlandet og Østlandet og samler i seg meget forskjellige elementer. Huldren opptrer over hele landet fra førkristelig tid som en naturvette med gjøglende evne. Kun i Rogaland er huldren innført som erstatning for tusse og haugbu. Ja, den plaseres i huset hos folk og overtar endog nissens tjeneste. Den får offer, kommer på julebesøk og forbyr all støy etter solnedgang.

Om huldren kan det ellers sies "at den nasker og stjeler". At huldretradisjonen er blandet sammen med de øvrige tradisjoner og har delt motivene fra den gamle religion, viser også hvor sterkt dette element har vært og hvilket fast tak det hadde i folketanken mange hundre år etter religionsskiftet.

Den klasse som har bevart det meste rendyrkede religiøse stoff, nest etter haugebonden, er vetten. Navnet er i seg selv helt nøytralt og betyr et "vesen". Det kan brukes som fellesnavn både for guder og makter. Vi har naturvetter som ifølge sin natur nærmest hører til trollenes familie, vi har landevetter som igjen hører til landets skytsånder, vi har husvetter som nissen og andre, og vi har endog en ild- og årevette som der er ofret til. Men så er også navnet vette på sine steder overført på haugbuen som gravvette eller haugvette, nemlig den som bor i haugen. Og når folk ser lys over haugen, kalles det vettelys. Vetten får derfor rikelig med mat og drikke, og det er særlig på offerskikkene det kan sees at man har skjult de avdøde bak et nøytralt navn. Det som vekker betenkeligheter er at ofte settes ofrene ved et tre. Da kunde man jo like snart tenke på huldren eller naturvetten. Men så viser det seg at treet ofte står igjen som tuntre eller gravtre, og da benyttes det som et slags offersted. En mann på Sørlandet (Grindheim) sa: "D’e ei dyre bjørk, der maa me ber'ut øl og mat kvar jolepta, o so e’ de teken om morgonen." Og slike bjørker eller eketrær har det vært mange av. Slindebjørken, som er foreviget av kunstneren (Th. Fearnley), viste seg å stå på en gravhaug fra det 4. århundre. Og den kan derfor godt ha vært "blotbjørk", som det heter i eldre kilder.

Fearnleys bilde av Slindebjørken. Den sto på en gravhaug som inneholdt gravrester fra folkevandringstiden. Nasjonalgalleriet.

Vettene får en særdeles religiøs og høytidelig tiltale når folk hilser og sier: "O du Guds vett." Eller "Guds fred i haugen". Og når gravvetten på sine steder kjenner eieren på gården, hans bestefar og langbestefar, så har vi påtagelig tilknytninger til slekten og den gamle tradisjon. — Naturvetten får aldri matoffer på samme måte som fedrene. På et farlig sted i et fjell eller en bratt kleiv kunde man legge fra seg en sten eller en kvist til et såkalt "varp" (stenhaug) som tributt og underkastelse, eller knytte en fille eller en gjenstand på en stang eller tre, slik som folk gjør så mange steder i verden den dag i dag; men menneskelig føde gir man kun til vesener som står menneskene så nær som deres egne avdøde slektninger og venner. Vi kan herav se at selve skikken med å ofre eller sette ut mat og drikke har vært så alminnelig og så dypt rotfestet i befolkningen at selv lenge etter religionsskiftet fortsatte den uforminsket.

Det var kun litt etter litt at man glemte og kom bort fra den religiøse oppfatning som lå til grunn for ofringen. Og da ga man allikevel noe, og derfor ser vi denne spredning på så mange navn og så mange forskjellige grupper og sagnpersoner.

Oversikt

«Franesteinen» i Frafjord, Ryfylke, bekjent som offersten for knapt 100 år siden.

Vi har i det foregående studert restene av en forsvunnen religion her i landet. Vi står som i en gammel skog hvor skogfall dekker skogfall. De underste lag består av gamle hedenske forestillinger: minner om avhengighet av vesener som bodde i gravhauger, og om plikten til å tjene dem og være dem til behag for selv å få hjelp av dem og lykke i dagliglivets alle foretagender. Ovenpå dette lag, som viser seg å ha gjennomtrengt folkesinnet med sine urkrefter, skjøt folkediktningen frem i frodig vekst. Og her trivdes også fantasien. De døde var ikke døde, og deres eksistens var ikke bare innskrenket til haugen, men de bodde skjult og løynd i naturen rundt omkring dem i et rikere, lykkeligere og triveligere liv enn de levende selv. Sin egen mangel og fattigdom utlignet de ved fantasiens hjelp med de løynde naboers rikdom og velvilje.

Avstanden mellom de levende, strevende bygdefolk og de døde skrumper stundom i den grad inn, at den ene part giftet seg med den annen. Snart ble en underjordisk eller huldrepike innfanget ved hjelp av de rette midler. Snart ble en bygdejente eller en bygdegutt innkvervet av de løynde og forsvant.

Men bak fantasien og diktningen lå der lenge en religiøs dragelse tilbake til det opprinnelige utgangspunkt, og det ga seg særlig uttrykk ved leiligheter hvor de gamle skikker enda hadde holdt seg, som f. eks. ved begravelser, ved særlige fester som julefesten og andre.

Det kunde synes vanskelig for ikke å si umulig å rekonstruere den gamle kult igjen i våre dager. Men takket være den religionshistoriske forskning kjenner vi nå fedrereligionen så godt at vi kan lete frem en hel del trekk, som tilsammen vil gi oss et overraskende bilde av fedrenes daglige religion før og etter kristendommens innførelse. Dette bilde vil, foruten den rent historiske betydning det har, også kaste lys over vårt folks åndsutvikling og gi forklaring på mange tankeformer som ennå eksisterer, og som ellers er uforståelige. Det er jo også denne religion som har fylt gravene med alle de vidunderlige fortidsminner arkeologene har samlet i de historiske museer og som hittil er det påliteligste og sikreste vidnesbyrd om menneskenes daglige liv, deres redskaper, deres våpen og kunst.

Uten gravene og gravgodset vilde vi stått helt uvidende om alt dette som vi nå kan innordne i sammenhengende rekker etter de forskjellige tiders sed og skikk. Men den religion som har bevirket at så mange nyttige og kostbare ting ble bevart, og som derigjennom har forklart oss så meget, har man hatt meget lite rede på. Fra gudedyrkelsen, som har fått en så enerådende plass i fremstillingen av fortidsmenneskets liv, har vi ikke fått levnet et eneste sikkert historisk minne utenom gårdsnavn og stedsnavn.

Simpel billighet krever derfor at en av de sterkeste faktorer til bestemmelse av folkets liv og skjebne i svunnen tid får en bredere plass i den historiske fremstilling enn hittil.