Kvinnelige makter - Idunn: Evig ungdoms vokter

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Kvinnelige makter

Idunn: Evig ungdoms vokter

av Knut Rage

Loke og Idunn. Tegning av John Bauer, 1911.

I gudenes frodige hage blomstret en gudinne med et navn som alene klang av vitalitet: Idunn. Hun var mer enn bare en av Odins følge; hun var selve legemliggjørelsen av evig ungdom, vokteren av de mystiske eplene som holdt gudenes aldring i sjakk. Idunns historie er en fortelling om skjønnhet, tap, og den avgjørende rollen selv den tilsynelatende svakeste kan spille i gudenes evige kamp mot tidens tann.

Idunn fremstår for oss gjennom eddadiktningen som hustruen til den veltalende skaldeguden Brage. Sammen utgjorde de et par med kunstneriske og livgivende krefter som syntes å utfylle hverandre. Men Idunns primære betydning lå i hennes besittelse av en helt unik skatt: en kurv fylt med gyldne epler. Disse var ikke vanlige frukter; de var selve kilden til gudenes udødelighet. Hver gang en av æsene følte alderens tyngde, kunne de ty til Idunns epler og gjenvinne sin ungdomskraft.

Freden i Åsgard, som så ofte i mytene, skulle imidlertid bli truet. Den listige og uforutsigbare Loke, som med sine intriger ofte førte til både glede og ulykke, ble en dag offer for jotunen Tjatse, far til skigudinnen Skade. Tjatse, i ørneham, tvang under trusler Loke til å lure Idunn ut av Åsgard. Med løfter om enda vakrere epler i en avsidesliggende skog, klarte Loke å overtale den godtroende gudinnen til å forlate sitt trygge hjem. I skogen ventet Tjatse, som i sin ørneham raskt grep Idunn og fløy med henne bort til sitt hjem i Jotunheimen.

Idunns forsvinning kastet Åsgard ut i dypeste bekymring. Gudene, som nå var uten tilgang til hennes livgivende frukt, begynte sakte men sikkert å eldes. Håret grånet, rynkene ble dypere, og den ungdommelige gløden i øynene deres falmet. Det ble snart klart for dem at Lokes forræderi var årsaken til deres svekkede tilstand. Under gudenes vrede og press, innså Loke alvoret i sine handlinger og lovet å bringe Idunn tilbake.

I skikkelse av en falk, med fjærene flagrende i vinden, la Loke ut på sin farefulle ferd til Jotunheimen. Etter lang leting fant han endelig Idunn, ensom og fanget i Tjatses bolig. Med sin vanlige kløkt forvandlet Loke gudinnen til en nøtt og fløy av sted med henne i klørne.

Rasende over tapet av sitt bytte, antok Tjatse igjen sin ørneham og satte etter Loke i et voldsomt forfølgelsesløp over himmelen. Gudene i Åsgard, som ventet spent, hadde i mellomtiden bygget et stort bål midt i gårdsplassen. Akkurat idet Loke, med Idunn trygt i form av en nøtt mellom klørne nådde frem til Åsgard, tente de et bål. Tjatse, ute av stand til å stoppe sitt frenetiske angrep, styrtet rett inn i flammene. Med brennende fjær falt han til bakken, der gudene overmannet og drepte ham.

Med Idunns tilbakekomst vendte ungdommen tilbake til Åsgard. Gudene kunne igjen nyte livskraften fra hennes magiske epler, og balansen i deres verden var gjenopprettet.

Så blir det fortalt i diktet Haustlong,

Idunns rolle i mytologien strekker seg kanskje dypere enn bare vokterskapet av de livgivende eplene. Noen teorier antyder en mulig forbindelse til fruktbarhet, da epler ofte har vært et symbol på liv og overflod i ulike kulturer. Hennes tilknytning til evig ungdom kan også sees i lys av naturens evige syklus av fornyelse.

Navnet Idunn har blitt tolket på flere måter, ofte knyttet til ideen om evig ungdom eller fornyelse. Den etymologiske koblingen som Jacob Grimm foreslår til de gåtefulle idisene, kvinnelige vesener med en mulig tilknytning til skjebnen og det overnaturlige, åpner for enda mer spekulative, men likevel fascinerende perspektiver på hennes opprinnelse og natur.

Selv om Idunn kanskje ikke er blant de mest fremtredende gudinnene i den norrøne gudeverdenen, er hennes betydning likevel uvurderlig. Hun representerer selve livskraften som holder gudene vedlike, en konstant påminnelse om viktigheten av fornyelse i møte med tidens uunngåelige gang. I skyggen av det mektige Yggdrasil, med sin kurv av gyldne epler, står Idunn som et tidløst symbol på håp og evig ungdom, en stille men essensiell kraft i den fascinerende verdenen av norrøn mytologi.

Fortellingen om eplene, evig ungdom og den dramatiske flukten som blir fortalt i Den yngre Edda, gir oss en uvurderlig gløtt inn i norrøn mytologi, og lar gudinnen tre Idunn tydeligere frem. Særlig i Gylvaginning presenteres hun som Brages ektefelle og vokteren av en eski – et skrin av asketre som ofte ble brukt til personlige eiendeler – hvor hun oppbevarer sine dyrebare epler. Disse eplene er selve livsnerven for æsene. Når alderens tegn begynner å melde seg, tar gudene en bit av Idunns frukt og fornyes, en prosess som skal fortsette helt frem til Ragnarok, den skjebnesvangre verdensundergangen.

Ganglere, som i forkledning er kong Gylve, bemerker at gudene synes å være svært avhengige av Idunns pålitelighet og omsorg. Høg, en av de tre skikkelsene som er Gangleres guide i den mytologiske verden, ler og antyder at ulykken en gang var nær. Han lover å fortelle Ganglere om dette, men først må han høre flere navn på æsene, og fortsetter dermed sin utdypende beretning om gudeverdenen.

I Skaldskaparmål nevnes Idunn som en av åtte åsynjer som sitter på sine troner under et gjestebud for jotunen Ægir i Åsgard. Her gjenforteller Brage for Ægir den dramatiske historien om Idunns bortføring av jotnen Tjatse, som vi nettopp har fortalt.

I det samme diktet nevnes det at "Idunns ektemann" er en måte å referere til Brage på. Her listes også opp flere måter å omtale Idunn: "Brages hustru", "vokteren av eplene", og hennes epler kalles "æsenes urgamle kur". I tillegg, i forbindelse med fortellingen om hennes bortførelse av Tjatse, kan hun omtales som "Tjatses bytte".

I diktet Haustlong, hvor skalden Tjodolv fra Kvine gir en lang beskrivelse av et rikt dekorert skjold som viser bortførelsen av Idunn, omtales Idunn som "jomfruen som kjente æsenes urgamle kur", "gudenes frue", "øl-Gefn", "æsenes venninne", og en gang ved navn.

I det samme diktet nevnes Idunn som en av seks åsynjer som besøker Ægir. Idunn opptrer for siste gang i Den yngre Edda, hvor hun er inkludert i en liste over åsynjer.

__________

Dette med epler er interessant. Rent umiddelbart leder det tanken hen mot Edens hage i Bibelen og en mulig kristen påvirkning. Epler er også et motiv i en rekke sagn og eventyr - og i norrøn mytologi, som jeg skal komme tilbake til under. Tenk f.eks. på "stridens eple" i gresk mytologi. I norske og europeiske folkeeventyr er eplet ofte et symbol på det uoppnåelige eller fristende, vi finner det i eventyrene om Prinsessen på glassberget, Soria Moria slott og Snøhvit.

Bortsett fra villepler fantes det ikke epler i Norden i norrøn tid. I en artikkel skriver Sophus Bugge om Idunns epler at det i Norge i førkristen tid ikke fantes annet enn ville epletrær :

Der er al Grund til at antage, at der i Slutningen af Hedendommen, da de mythiske norröne Sagn tale om foryngende, gyldne, frugtbargjörende Æbler, ikke fandtes andre Æbletræer i Norden end de vilde. Disses Frugter med sin sure snærpende Smag, ofte endog uspiselige for Mennesker, kunde umulig fremkalde mythiske Forestillinger som de nævnte.

Sagnet om Idunn og hennes livsfornyende epler kan således ikke ha kommet til i et land som Norge, men må helst skrive seg fra det greske sagnet om Hesperidemøyene og deres gullblanke epler, konkluderer han med.

Men ikke desto mindre, om villeplene her i landet kan folk "som selv er velkjente med disse ting og kan tale av rik erfaring", fortelle at det er mange og ulike slag av dem også, fortsetter Bugge. Får slike epletrær vokse i god jord og under gode forhold, helst vel i flere generasjoner, så kan det imellom dem bli rent røslige trær, med frukt som man kan kalle velsmakende, når den er fullt moden, i det minste med en ren og frisk smak. Bugge siterer professor Schübeler, som i sin bok "Norges væxtrige", sier om disse eplene at de er "uspiselige", og fortsetter:

I Romsdalen og tilstødende Egne er det nu Skik, at de smaa vildtvoksende Æbler samles om Høsten, gjemmes i Hø til udover Vinteren og spises. Schübeler mener da, at man har gjort det samme i den tidlige Middelalder, da spiselige Træfrugter maa have været meget sjældne i Norge, og at det anførte Lovsted saaledes kan forstaaes om vilde Æbler.

Derimod i den nyere Landslov af 1274 er der paa det tilsvarende Sted (IX, 9, Norg. gl. Love II, 175) brugt et utvetydigt Udtryk: ”Om en Mand gaar i en anden Mands Løghave, Angelicahave, Æblehave (eplagarðr) eller Næpe-, Erte- eller Bønne-Bed, da erstatte han det dobbelte til Eieren og give to Øre i Bod (þökkabót), og det samme gjælder for al Frugt, som værges med Hegn eller Vagt; men hvis han tager saa meget som til en Øres Værd eller mere, da er han strafskyldig derfor som for andet Tyveri”. Her maa nødvendig være Tale om dyrkede Æbler.

Schübeler antager da, at dyrkede Æbler er indførte i den Del af Norge, hvor Frostatingsloven gjaldt, i den Tid, som ligger mellem begge Loves Tilblivelse, idet han henfører Stedet i Frostatingsloven til Tiden kort efter Kristendommens Indførelse. Men selv om den ældre Lovbestemmelse skulde forstaaes om dyrkede Æbler, kan det ikke gjøre det sandsynligt, at der fandtes Æblehaver i Norge i den hedenske Tid.

Idunn og skrinet med eplene. Malt av den irske kunstneren James Doyle Penrose, 1890.

Bugge konkluderer med at sagnet om Idunn og eplene ikke har vært folkeeie her i landet. Han tar for seg fremstillingen av Idunn i det gammelnorske skaldekvadet Haustlong og hva dette forteller oss om mytenes status i samtiden. Utgangspunktet er at både Idunn og hennes mann, Brage, er skapt av høvdingeskaldene, og at publikum for disse diktene ikke var en lukket elite, men vanlige folk som ikke trengte lærde tolkninger for å forstå innholdet. I Haustlong beskrives Idunns funksjon som den som gir æsene "rådbot for elden" – altså et botemiddel mot alderdommen – og hun omtales med det lykke-økende tilnavnet mun-stærandi. Kvadet skildrer tydelig hvordan gudene visnet og ble grå da hun ble bortført til Jotunheim, men det mest bemerkelsesverdige er at eplene overhodet ikke nevnes.

At skalden unnlater å nevne eplene direkte, til tross for at de er selve nøkkelen til gudenes evige ungdom, tolkes som et bevis på hvor godt kjent myten var. Bugge argumenterer for at skalden følte seg helt trygg på at tilhørerne kjente sammenhengen fra før. Ved å kun bruke sidebemerkninger om hennes virkning på gudene, fremgår det at sagnet om Idunn og eplene må ha vært fullstendig folkeeie på den tiden kvadet ble til. Hadde vi bare hatt Haustlong som kilde, ville vi vært usikre på virkemiddelet hun brukte, men skalden forutsatte at publikum allerede eide denne kunnskapen, avslutter han.

Uansett.

Sentralt i de overlevende mytene om Idunn står altså de gylne eplene som sikrer gudenes evige ungdom. Den britiske forskeren Hilda Ellis Davidson kobler disse eplene til religiøse skikker i germansk hedendom. Hun peker på arkeologiske funn, som bøtten med epler funnet i Osebergskipet i Norge (9. århundre), samt funn av frukt og nøtter i tidlige germanske graver både i England og på kontinentet. Dette kan ha hatt en symbolsk betydning; i Sørvest-England er nøtter fremdeles et anerkjent fruktbarhetssymbol. Det er også verdt å merke seg at Idunn i Skaldskaparmål forvandles nettopp til en nøtt.

Davidson trekker linjer mellom epler og vanene, gudegruppen knyttet til fruktbarhet. I Skirnismål forsøker Skirne, på vegne av vaneguden Frøy, å beile til den vakre Gerd ved å gi henne elleve "gylne epler". I samme dikt nevner Gerd sin brors drapsmann, noe som har ført til teorier om en forbindelse mellom Gerd og Idunn, da begge har lignende trekk i mytologien.

En tydelig kobling mellom epler og fruktbarhet finnes i Vølsungasaga. Kong Rere ber Odin om et barn, og gudinnen Frigg sender ham et eple via et sendebud i kråkeham. Sendebudet slipper eplet i kongens fang mens han sitter på en haug. Dronningen spiser eplet, som resulterer i et seks år langt svangerskap før helten Vølsung blir født ved keisersnitt.

Skalden Torbjørn Brúnason bruker i et dikt fra 1000-tallet den spesielle frasen "Hels epler". Davidson mener dette kan tyde på at eplet også ble sett på som dødens føde. Hun peker videre på gudinnen Nehalennia, som noen ganger avbildes med epler, og lignende historier i irsk mytologi. Selv om epledyrking i Nord-Europa strekker seg tilbake til romertiden, var de opprinnelige, ville eplesortene i nord små og bitre. Davidson konkluderer med at Idunn sannsynligvis er en svak gjenspeiling av et gammelt symbol: skytsgudinnen for den andre verdens livgivende frukt.

David Knipe lanserer en teori om at bortføringen av Idunn (hvor Tjatse opptrer i ørneham) er et eksempel på et klassisk indoeuropeisk motiv: en ørn som stjeler middelet for udødelighet. Knipe trekker paralleller til keltiske myter, spesielt historien om Turenn-sønnene (Brian, Iuchar og Icharba). De forvandler seg til hauker for å stjele hellige epler fra hagen til Hisberna, som voktes av kvinnelige griffer – et scenario som også involverer flukt og forfølgelse.

John Lindow foreslår at Idunns navn, som etymologisk kan bety "evig ung", antyder at hun kanskje hadde evnen til å gi evig ungdom uten eplene. Han påpeker at diktet Haustlong ikke nevner epler spesifikt, men omtaler Idunn som "møyen som foresto æsenes evige liv". Lindow mener også at bortføringen av Idunn representerer et av de mest kritiske øyeblikkene for gudene, ettersom det snur opp ned på den vanlige "trafikken" av kvinner i mytologien (som vanligvis går fra jotner til guder, ikke omvendt).

Lee Hollander mener på sin side at beskyldningene Loke retter mot Idunn i Lokasenna som "den mannsgale gudinnen" først og fremst er ment humoristisk. De bør ikke nødvendigvis leses som akseptert lærdom, men heller som påstander som er lette for Loke å slenge ut, og vanskelige (eller likegyldige) for mottakeren å motbevise.

__________

Idunn har satt sitt preg på kunst og kultur langt inn i moderne tid:

Hun er motiv for en rekke kunstverk, inkludert statuer av H.E. Freund (1821) og C.G. Qvarnström, samt malerier og illustrasjoner av kunstnere som Nils Blommér, Carl Larsson og John Bauer. Logoen til den første utgaven av det svenske leksikonet Nordisk familjebok (1876) viste Idunn. I Richard Wagners operasyklus Nibelungenringen opptrer karakteren Freia, som er en sammenslåing av gudinnene Frøya og Idunn.

Flere tidsskrifter har båret hennes navn, inkludert det svenske kvinnetidsskriftet Idun (hvor hun prydet banneret med sin eplekurv), det svensk-amerikanske Nya Idun (1906–1924), og magasinet Idunna utgitt av den nyhedenske gruppen The Troth. I Norge finner vi Idunn.no, som er en plattform for vitenskapelig publisering av bøker, antologier og fagtidsskrifter som tilbyr elektroniske utgaver i fulltekst,

I 2024 døpte Sjøfartsverket i Sverige en nyinnkjøpt isbryter Idun. Navnet ble valgt for å symbolisere hvordan skipet, som er tiår yngre enn resten av flåten, ville "forynge" den aldrende statlige isbryterflåten. Både asteroiden 176 Iduna og fjellformasjonen Idunn Mons på planeten Venus er oppkalt etter henne.

Gjennom Den yngre Edda får vi et klarere bilde av Idunns essensielle rolle i gudeverdenen. Hun er ikke bare Brages hustru, men selve garantisten for gudenes ungdom og dermed deres fortsatte eksistens i sin kraftfulle form. Fortellingen om hennes bortførelse og den påfølgende dramatiske redningen understreker hennes verdi og den potensielle katastrofen som ville rammet gudene uten hennes magiske epler. Den yngre Edda maler et levende bilde av Idunn som en uunnværlig skikkelse i Åsgards indre sirkel, en stille men vital kraft i den komplekse veven av norrøn mytologi.