Om den norske Kirkes Forhold til Staten

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Speculum regale - Konungs skuggsjá

Konge-speilet

R.Keyser, P. A. Munch og C. R. Unger

Christiania 1848

Om den norske Kirkes Forhold til Staten

____

(Utdrag fra felles Fortale med Konungs-skuggsjá, red.)

(...) Vi have, som allerede ovenfor antydet, troet at burde tilföie denne Udgave af Kongespeilet som Anhang den mærkelige Afhandling om den norske Kirkes Forhold til Staten, hvilken tidligere særskilt er udgiven af Conferensraad E. C. Werlauff under Titelen Anecdoton historiam Sverreri regis Norvegiæ illustrans. Havniæ 1815, Dette lille Stridsskrifts Forfattelsestid lader sig med temmelig Sikkerhed bestemme. Hvor det nemlig taler om den Strid, der fandt Sted mellem Norges Konger Eystein og Inge, Harald Gilles Sönner, angaaende Besættelsen af Bergens Biskopstol efter Biskop Sigurds Död, heder det, at denne Begivenhed ikke laa fjærnere i Tiden, end at Folk, som endnu levede, kunde erindre den. Nu döde Biskop Sigurd i Aaret 1156; og netop 40 Aar senere, nemlig ved 1196 - en Tid som godt passer til den anförte Angivelse - naaede Striden mellem Kong Sverrer og de norske Biskopper med Erkebiskop Erik i Spidsen netop sin störste Höide, i det de sidste bevirkede Pavens Band over Kongen og desuden reiste Baglernes farlige Parti imod ham, medens Sverrer fra sin Side standhaftigen baade med Vaaben og Ord forsvarede sin og Kongedömmets Ret. Der er intet Tidspunkt i hele Norges Historie - især inden de Grændser af Tid, som Skriftets anförte Yttring medgiver - paa hvilket Afhandlingens Tone og Skildringer saaledes passe som paa den ovennævnte nemlig mellem 1196 og Sverrers Dödsaar 1202. Til denne Tid har ogsaa Werlauff i Fortalen til sin Udgave henfört Skriftets Affattelse. Forfatterens Navn er os ubekjendt, skjönt det ikke synes at have været det for Samtiden; i det mindste har man Grund til at slutte dette af de Udtryk, som bruges paa et Sted: „Men hvis der er Nogen, som siger, at vi ikke have ret fortolket disse Ting (nemlig de Sætninger, der i det Foregaaende ere anförte af Decretalerne) da henvende han sig, hvis han vil, til os og lade sig siden overbevise, saafremt vi faa svaret ham med gode Grunde“. Ved dette Skrift er der forövrigt visseligen Adgang til at gjette paa Kong Sverrer selv som Forfatter, da baade Tanker og Tone i det svare til hvad man af denne Konge kunde vente, og han desuden, som bekjendt, havde faaet en geistlig Opdragelse. Skulde man imidlertid finde, at den Indsigt i den canoniske Ret og i Kirkens Historie, som i Skriftet lægges for Dagen, er for stor, til at man skulde formode, at Sverrer skulde have kunnet tilegne sig den i sin Ungdom, eller vedligeholdt den under sit senere urolige Liv, - saa maa man tillægge det en af de norske Geistlige, der trods Erkebiskoppens og Pavens Fiendskab mod Kongen vedblev at være denne tro, og antage, at det er forfattet efter Kongens Opfordring og muligen under hans Tilsyn, for at oplæses offentlig til Gjendrivelse af de Beskyldninger, hans Modstandere gjorde ham, og af Geistlighedens overdrevne Anmasselser. Skriftet er fuldkommen populært, i det nemlig Citaterne af den canoniske Ret ikke alene ere anförte paa Latin men ogsaa i norsk Oversættelse. Vi ville ikke udförligere omtale dette lille Skrift, da alt hvad derom kan siges allerede er udviklet af Werlauff med den ham egne Skarpsindighed og Lærdom i Fortalen til hans Udgave, til hvilken vi henvise vore Læsere.

Det vil lettelig sees, at vi ved Udgaven af dette lille Skrift have brugt en ganske anden Fremgangsmaade end ved Kongespeilet, i det nemlig Texten ordret er given efter det, saavidt hidtil bekjendt, eneste gamle Haandskrift af den, hvilket indtager 12 tvespaltede Sider i den arnamagnæanske Membran-Codex No. 114 A. 4to, og maa efter Bogstavtræk og Retskrivning antages at være fra det 14de Aarhundredes förste Halvdeel eller Midte. Heri er Werlauffs Udgave fulgt, efterat dog undertegnede, Munch, forud nöiagtigen havde sammenholdt den med Original-Haandskriftet og hist og her foretaget en ubetydelig Rettelse. Vor Mening kunde ikke være at levere noget bedre, end hvad der allerede havdes fra Werlauffs kyndige Haand, men vi önskede kun, at Læseren af Kongespeilet skulde stedse have en let Adgang til denne Afhandling, med hvilken hiint Skrift efter vor Formening staar i en saa nær Forbindelse. Vi have i Margen tilföiet Tal, der betegne Spalterne i Original-Haandskriftet og ved en liden vertical Streg i Texten antydet Overgangen fra den ene Spalte til den anden. Da flere af de forekommende latinske Citater af Decretalerne indeholde Feil, der vistnok skyldes en senere Afskriver, men som vi dog ikke have troet os berettigede til at forandre i selve Texten, saa have vi ved Slutningen tilföiet disse Citater med Decretalernes egne Ord efter Corpus juris canonici ed. Boehmeri 1747.

(...)

Christiania, i Juli 1848.

R. Keyser. P. A. Munch. C. R. Unger.

---

Kong Sverre

Vere þat vphaf rødo varrar, at gud allzualldande se med oss ok gæfue monnum goda skilningh till þeirra orda er ek vill røtt hafwa. En sua mykill siukleikr er landz vars, at huerium manne er full naudzsyn at henda þau ord saman, er allþyda mætte dræga till skilningar, ok þo være mæst af sannyndum ok med skynsæmd; ok vilium nu her þa luti framføra ok firir ydr røda, æftir þeirri syn ok tilluisan er gud hæfuer lett oss ok oss þikkir nu vera aat komet, at ver hafuum glatat þui er kristni var er. Ek bidia þess, at menn skili ok skyni huadan þat tion kæmr er aat tion værdr, med þui at þeir er varir lærefædr ero ok þeir er oss skilldu læida till rettrar truar, kænna Konunge at þadan tapezst kristni var, sem hann er ok hans menn.

Enn þetta er vphaf skilningar þessarrar, at Kristr ok heilogh kirkia fullgæra .j. likam algorfuan vskaddan med allum heilum limum. Kristr sialfuer er hafud þessa likams, kirkia er bulrenn. Augu þessa likams skylldu vera byscupar varir, þeir er oss skylldu visa á retta leid ok grandlausa þiodgotu on allra villustiga ok sea vel firir allum limum utt i fra. Nasar þessa likams skylldu vera archidiaknar, þeir skilldu þæfuia ok ylma allan søtleik retlætes ok heilagrar truar. Eyru þessa likams skilldu vera decani ok profastar, er høyra skilldu allar sakir ok vandendamal heilagrar kristni. Tunga þessa likams ok varrir skilldu vera prestar varir, þeir er telia skilldu firir oss godar kænningar . . . . . . ok god døme i sinni medferd. Hiarta ok briost þessa likams skilldu vera konungar, þeir er bera skilldu . . . . ok ætlan ok radagerd, dirfd ok vorn firir allum adrum . . . . . . Hærdar . . ok hryggr þessa likams skilldu vera . . . . . ok storhofdingiar þeir er . . . . ok . . . allan þunga þan er till handa bære. Armleggir þessa likams skolo vera lendirmenn, þeir er vruggir studlar være bædi briosti ok hærdum. Handleggir ok hendr þessa | likams skildu vera riddarar ok hirdmenn ok adrir hermenn vtt i fra, þeir sem vera skilldu lifdaruapn ok uarner firir briosti ok allum adrum limum. Enn kuidr ok innifli þessa likams skolu vera munkar ok reinlifuismenn, þeir er þa eina fødzslo skolo nyta ok bergia, er allr likamr skulldi taka nøringh ok styrk af. En leggir ok føtr þessa likams skolu vera bøndr ok fiolmænne, þæir sem vpp hallde bæde med verknade ok allre atuinnu þenna likama.

En þui er vær, at nu skipta allir limir sinni natturu, þui at huær limr hamnar þeirri syslu ok þionostu er hann skyldi hafua. Augu skælgiazst ok vskygnazst ok er þat sama reistr a fallet a augu byskupa vara, er fæll af augum postola þa natt er gud var tækin. Sa hin same hofge ok þungi er nu komen a augu byskupa vara ok sea þeir nu alla luti sem i sæfnerom, er þeir eigi skilia biartleik ne sanna syn. Nasar þæfka nu daun en eigi ylm edr søtleik. Eyru ero nu læmhøyrd ok mægo eigi høyra sannyndi ne retta skilningh, þui at nu værda sannyndi huarke høyrd ædr seed, ok blindar nu byskupa vara ok adra hofdingia þa er kristni skilldi gæta, fesinki, vhof, agirnd, dramb ok ranglæte, ok ero þeir byskupar nu vppkomner er fordom drap gud sealfuer nidr, Ofni ok Finies synir Ely byskups i Silo, þeir firirkomo hælgum fornom þeim sæm alþyda villdi gudi føra, ok toko med rane ok herfange af hælgo folke gudz allar fornir ok heilogh offr. Nu er komit aat hinum sama hætte, mer erom krafder tiunda vara ok annara godgerninga med hotan ok med banne ok stormælom. Mer erom till þrøngder kirkiur vp at gera en sidan gorfuar værda, þa erom ver fraræknir sem heidnir menn. Mer erom till þrøngder at hafua kostnad firir enn eigi forræde. Syndir ok gløper er mænn falla i, þeir ero hafder til bannbola en eigi hirtir med rettum ræfsingum ok a huer kost sinna synda at . . . . gia er vill, þui at þegar verdr ifuir þaght, er fe verdr firirbodet. | Fiarlutir varir sumir verda af oss teknir med rettyndum, en þegar er þrytr þa skall komazst aat fe varo med sakargiftum ok rangyndum, en sa audr er af oss værdr tækin ok samnadr, þa er fluttr vttan landz till illra kaupferda, þui at hann er sendr till Rumaborgar ok køypt þar med bann ok bolbøner, ok er þat aptr sent i mote kristni ok kirkiu vigslu i land vart, ok ero þær giæfuer ok sendengar oss mote fluttar tiundum varom ok adrum fearlutum varom ok er nu skænkt oss gall firir vin, en eitr firir guds blod. Munnar ok varrer kennemanna vara taka nu at stamma ok tunga kleisist, þui at þeir gera annat huart at þegia med allu ædr mæla værra en ekki. Syna þau ein døme er ill ero ok vtrunadr fylgir, vela konor manna ædr døttr ædr adrar frendkonor med legorde meir en nokor annarra skamsynna manna olærdra, ok eigi skammazst þeir at bera lyguitni ok sueria eida vsøra ok sitia i sleitudomum ok i allu ranglegu agirndar kappe, telia þat ranght er rett er, en þat rett er ranght er, ok villa sua allt folk ok sealfua sek med sinum hegomlegom fortolum. Ok æf þeir gera vid oss illa oc beidumzst ver af þeim ifuirbota, þa segia þeir sva, at þeir æigu oss engo at suara, ne vidr oss at bøta, sua sæm ver sem till þess skipader at vera firir þeim retlausir menn ok maklæger at þola af þeim allar skæmder þær sem þeir vilia aat oss gort hafua, med hinum sama hætte sæm Ofni ok Finees gerdo vidr folk guds i Sylo, ædr tueir villu prestar firirdømdo Susannam in Babilonia firir sinnar illzsku saker, en eigi firir hennar tilgærningh, ok er þat nu openbert at klæde ok daudaband er gud leysti af andliti Lazari i grofuenne, þa er nu bundit vm andlit lærefædra vara, þui at þeir syna oss engar adrar gatur en daudlegar, firir þvi at sumir sysla bann ok bolbøner i land vart, sumir samna her saman ok muga, vapn ok skillde, taka af oss fe vart ok frealse, ok etia saman storom mandrapum ok vilia sua huartueggia firirdøma likama vara ok saler. | Enn þo at ver liotem auit af Rumaborgar byskupi ædr af kardenalom, þa mægom ver þat ekki pafwa kænna, þui at ekki veit hann hælldr till huat framfer i þesso lande ædr i adru þui er honum liggr i fiærska, hælldr vallda þui byskupar varer ok kænnimenn, þui at þeir bera drøso ok lygi firir pafwa oss till fiandskapar, ok hyggr sidan pafwe at þeir fare med sannyudum, þar særa þeir fara med falslegom ordom ok lygilegom. Enn konungr hæfuer sa nokor i lande veret, at allum monnum er þat kunnict huart konungr hafue nokor rangyndi gort heilagre kirkiu ædr lærdom monnum, þui at þat hyggium ver at faer konungar hafue bætra rett kennemonnum gæfuit ædr frælse, ædr halldet hende ifuir hælgom stadum, en þesse konungr æf hann skal sannyndum na. En med þui at þesser lutir ero sannir, þa er þat audsynt allum, æf þeir hafua ill tidende or Norege fra konunginum boret firir pafua, at þeir hafua mædr lygi ok illum prettum framflutt, ok gort bæde konunginum i þui ok sua allu folke mykin skada, en sealfum ser ekki gagn. En æf pafwe hæfuer nokorn dom a lagdan þa man sa ekki till konungs taka, ædr enskes saklaus manz i lande, þui at gud er iæmnan rettdømr, ok fara þui guds domar iæmnan æftir rettyndum en engi æftir ranglæte lygina manna ok suikfulra, æftir þui sem enn ber Decretum vitni vm ok heilogh ritningh, af þui at sua mælir Gregorius pafwe, ok a þæim hinum sama hætte Vrbanus i . . . . . . þritugtu gato vm formæle . . . . . . Sentencia pastoris sive justa sive injusta fuerit semper timenda est: en þat er at skilia a vara tungu: „bann byskops þat sem hann gerir, þa ma þat rædazst hvart sem þat er gort med rango edr retto.“ „Postea nostra decreta determinant autoritates Gregorii et Vrbani; eodem modo Gregorius loquitur: Sentencia injuste illata non est seruanda sed timenda. Sic et Vrbanus . . . . . . ex superbia contempnenda;“ er þat at skilia a vara tungu: „at sealf decreta skili þat | sidan huorsu þeir hafwa þat mælt fenget Gregorius ok Vrbanus, þui at eigi (er) Gregorius vardueitanda þat ban er med rango er gort, næma þo skall rædazst. Hina samo lund segir ok Vrbanus, rædazst skall at madr falle eigi i firir drambs saker edr gaumgæfuesløysis, en eigi skall han sik sua hallda sæm sealfuan banzsættan, þui at hann er saklaus“. Mædr hinum sama hætte ber vitni Gelasius pafwe i hinni samu ritningh, þa er hann mæler sua: „Cui illata est injusta sentencia, tanto curare eam non debet, quanto apud Deum et ejus ecclesiam, neminem potest grauare iniqua sentencia. Ita ergo ab ea absolui non desiderat, quia se nullatenus prospicit obligatum.“ En þat er at skilia a vara tungu: „sa er saklaus værdr firir banne ok bolbønom þa skall þui sidr røkea þat bann, þui at firir gudi ok heilagre kirkiu bitr engan ne ofga gæfuer rangsætt bann, ok ekki skal madr lausnar leita at lata løysa sik af þui banne er han veit sik saklausan ok ekki i vera bundin, þui at þat var med rango framflutt“. Item Augustinus in eadem causa: „temerarium judicium plerumqve nichil nocet ei de qvo temere judicatum est, ei autem qui temere judicat, ipsa temeritas est et noceat.“ Idem: „Quid obest homini quod ex illa tabula vult eum delere humana ignorancia, si de libro viuencium eum non deleat iniqua sentencia.“ Þat er at skilia a vara tungu, er hin hælge Agustinus mæler i samo ritningh, þa er hann kuædr sua aat orde: „Illgiærn ok diærflægr domr gerir ekki mein þeim er bradlega ok ranglega verder dømdr. Enn sa er i dome er bæde hardr ok diarfuer ok ranglatr, hans dirfd ok ranglætes domr fællr a sealfuan han.“ En lætr þetta Agustinus fylgia: „Qui justus est et injuste maledicitur premium illi redditur.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Sa er retlatr er ok saklaus værdr firir banne ok bolbønom, þa er þat hælldr gagn en mein.“ Item ex verbis Calixti Pape in eadem causa: „Viribus caret sentencia injuste prolata.“ Þat er at skilia a vara tungu af ordum Calixti pape þa er hann sua mæler: „Þat bann er med rango er gort, hæfuer huarke kraft ne afl till enskes meins vidr þan er firir værdr.“ Item ex verbis Augustini in eadem causa: „illud non temere dixerimus, qvod | si qvisqvam fidelium anatematizatus fuerit injuste, ei pocius oberit qui facit, quam ei qui hanc patitur injuriam.“ Þat er at skilia a vara tungu vm þat mal ok i þeirri samo ritningh af ordom hins hælga Agustini, þa er hann kuædr sua at orde: „Þat porer ek diærflega at segia, ef einhuær værdr firir banne med rangum sakum, þa fællr a þan ban er med rango gerir, en ekki sakar þan er firir þeim kinroda værdr þegar han er sealfuer saklaus.“ Item ex verbis beati Ghieronimi in vicesima quarta causa questione tercia: „Si quis non recto judicio eorum qui presunt ecclesie depellatur et foras mittatur, si non ita egit ut mereretur exire, nichil leditur in eo quod non recto judicio ab hominibus videtur expulsus, et ita fit vt interdum ille est foris qui intus videtur teneri.“ Þat er at skilia a vara tungu af ordum hins hælga Jeronimi i hinni tuttughtu causa ok hinni fiordo sok ok hinni þridiu questione, i þeirri sok er han mæler sua: „Ef nokor værdr firir rangom dome edr hatre af þeim er firir ero skipader at gæta heilagrar kirkiu; ok værdr med stormæle fratekin samsæte annara kristinna manna, ok er vson sakargift su er honum er gæfuen, sua at han er ei firir þa sok værdr brott vera rekin fra annara manna samnøytslu, þa sakar han þat ekki firir gudi, þo at han værde firir rangom dome af monnum, þui at idulega kan sua at berazst, at sa er brott værdr hatadr af monnum, at þo værdr hann vyrdr af gudi i samnøytlu godra manna, en hin er synizst hallden vera i samnøytslu godra manna firir manna augum, han er þo fiærre raunar ok vtibyrgdr firir gudi.“ Þesse døme ok nogh annur bera vitni vm, at eigi ma oss saka ranger domar, þo at flærdsamlegh illska kennemanna vara hafwe valldet oss þeim kinroda at þeir flyia oss edr land þetta sua sem heidna menn, þui at annat huart er at vitrir stiornadarmenn heilagrar kirkiu ok kristni hafwa engen stormæle gort þo at þeir hafwe verit eggiader, elligar at stormæle hafua gor veret, þa er vist at stormæle hæfuer a þa fallet er med rangyndum ok illzsku hafua beidzst slikra luta en eigi a oss, er vist hyggiumzst vera | saklausir ok vist truum ver oss fra vera skillda allu stormæle. En þo at ver mælom þessa alla luti med breidu atkuæde, nalega sem till allra lærdra manna, þa vilium ver þó at menn viti, at till þeirra einna mælom ver, er sin mork kenna a þessom viæmnade a oss vm villu sina ok fals ok suikræde, en vidr þat ero eigi aller kender ok ero þo fleiri en þeim se gagn i edr oss till hagræda. Enn þess vilium ver bidia at þeir er eigi kenna sin mork a þessom rangyndum vidr oss, þa se vidr at þeir hafwe ekki samþykki vidr hina er nu hafwa i villu rad stigit. En þeir er sin mork kenna a rangyndum vidr oss, þa laate af ok take retlæte i stad ok hage eigi sua at þeir take hatr þessa heims af allum þeim er sea kunnu mædfærd þeirra, en salo tion ok fordømingh af gudi annars heims. Hugleidi þa luti er þeir mego retdøme aftaka þui at enge bonde sælr af þui saudi sina i hendr saudasueini, at han skal annat huart selia ædr sealfuer dræpa æda firir fiall ræka ædr føtr sundr a þeim briota ædr vll er a væx af þeim rifua. Hælldr ero honum saudir till þess i hendr fengner, at vardueita þa till goda haga ok gæta þeirra firir allum haska. En ef han tynir einumhuerium, þa skall hann med myklu erfuæde ganga alla skoga, þar til er han finnr, en eigi hina fraræka er adr hafdu goda haga ok vndan hende bonda ok i mun rifuanda varge. Ok þui skolo þat aller skilia bæde lærder ok vlærder, at eigi ero firir lærder leidtogar skipader till þess firir folk guds, veita hadulegh halstigh ædr brigsla sarlegar suiuyrdingar edr hafua till ruplanar edr ranglegra fearfanga. En ero þeir sidr till þess skipader at visa guds folke fra gudi ok till hæluitis, sua sem i mun varge rifuanda, annat huart med rango banne ok bolbønom ædr villusamlegom fortolum. En hælldr eigu þeir at giæta þeirra med astsemd gudi till handa, þa er kristnir vilia vera, ok æf nokor er sua heimskr at sealfuer gengr a villustiga, þa eigu þeir han aptr at leida med godom fortolum ok blidum kænningum ok ollu astsemdar | rade. Þui at sua mæler gud sealfuer vid Petr postola med þrefualldre spurningh: Petr annt þu mer, en Petr suarade: þu veist drotten at ek ann þer væl; ef þu annt mer væl þa gæt þu væl sauda minna. Þa spurdi gud annat sinni Petr mædr samum ordom: annt þu mer vel; Petr suarade ok hinuin samum ordom; ef þu annt mer væl þa gæt þu væl sauda minna. Ok en spurdi gud med hinum sama hætte: Petr annt þu mer væl, þa ræddezst Petr at grand nokot myndi hafwa funnizst i astsæmd hans vidr gud, ok suarade skialuande ok þo oruglega, þui at han vissi aast sina orugga vidr herra sin: Drotten min þu veizst alla luti ok þu veizst at ek ann þer væl. Ok gud suarade han: ef þu annt mer væl þa gæt þu allual sauda minna. Nu skal af sliku merkia huessu godra ambuna er sa ma ser venta af gudi, er rækr nau(d)ga saudi hans fra godom haga ok sender guds ouinum, en þat er fra kristni ok till hæluitis, medr ranglego banne ædr adrum villu fortolum, þar sem gud baud Petre þrysuor sinnum i einni rødo, at hann skilldi medr iæmmykilli ahyggiu gæta sauda hans, sæm han ynni honum mykit till. En med þessa luti mego eigi lærder menn varir dyliazst, ef þeir skilia sealfuir huat þeir læsa ædr syngia i heilagre kirkiu, þui at þetta er ritat i gudspialde ok ero þat eigi annara manna ord hælldr ero þat sealfs gudspialldz ord. Þesse villa er su er sumir lærder menn varir ero i stadder, at þeir hyggia ser þat till godz virkis ædr sidar gietslo, at þeir firirlita konung sin ædr adra landzhofdingia, þa er honum þiona ædr hans menn þa er styrkia rikis giætslo med hanum, ok hafua hælldr i hatre sua sæm konungr se gagnstadlegr skipadr gudi ædr heilagre kirkiu. En annathuart er at þeir fara vfroder vm þat mal huat heilogh ritningh bydr þeim, ædr elligar falla þeir i tynisamlega ætslan firir villu saker ok ofmykillar ofuundar. Nu firir þui at ver hyggium fleirum ganga fafrøde till en illzska, ok mono þo vera huarotueggia, þa er oss naudsyn at leida þau vitni fram af hælgom bokom, er þat syni allum till, at skyllda ok guds bodord leida till þa at | hallda trunad vid konung sin ok gæta hans sømdar i alla stade, þui at ver hyggium þa openbærlega i villu vera stadda er ganga mote konunge ædr konunglegre tighn, allra hællzst æf þeir dræga adra menn till slikrar villu med ser ok gæfua þeir eigi gaum aat, ædr lærder menn adrer er i þesso vrade ero stadder, huat sealfuer gud mæler i hælgo gudspialde: „Ve vobis qui regnum claudatis nec vos intratis nec alios intrare permitt(it)is.“ Þat er at skilia a vara tungu: „vei værde ydr er byrgir himna riki ok gangir ei sealfuir i ok ei vili þer adra menn lata i ganga.“ Ok þyrfti væl þat at ranzsaka at þeir være tæknir till at vera varir lærefædr, er skilia kynni heilagar ritningar ok være sidan goduiliugire at fylgia þui allu bætr er þeir skildi þat sein nytsamleght er, þui at ver hygium þat eigi rett vera, at þeir se varir meistarar er ekki kunna meira en mer, ok eigi hyggium ver þa eiga at standa vidr heilaght altere ok þær fornir framflytia er till heilags alteres byria, næma þeir skili sealfuir med godre skipan huat æmbætte þeim er i hendr fenget, sua sem skiluistlegazst ma finna i ordom Gregorii Pafwa i Decretis in .xxv. causa, questione prima, ok þui capitulo er sua mæler: „Hanc consona sanctis patribus diffinicione sancimus vt qui sacris altaribus . . . . . . . ignorant ne communionem accipere dignus sit.“ En þat er at skilia a vara tungu: „sua sem ver hafvum i skipan heilagra fædra, þa stadfæstum ver fram a leid at þeir sæm eigi skilia æmbætte heilags alteres ædr vrøkelaga gæta, þa ero þeir eigi værder at niota þeirra forna er till heilags alteres byria.“

Nu skolo þer vita aller lærder ok vlærder ok skilia, at eigi ero konungar skipader ædr veralleger hofdingiar gagnstadleger gudi ædr heilagre kirkiu, hælldr samtengir gud sialfuer saman veralldar riki ok æmbætte heilagrar kirkiu, ok eigu konungar vald ok gætslo heilagrar kirkiu, ok eigu þædan sidan at kræfuia mykillar þionostu af hennar vmbods monnum ok sua taka, sua sem skyrir decreta in tercia causa in questione quinta i þui capitulo er sua mæler: „Principes seculi non vmquam intra ecclesiam potestatis adepte culmina tenent, vt per eandem potestatem disciplinam ecclesiasticam muniant.“ En þat er at þyda a vara tungu: „Hofdin-|giar væralldar hafua at hallda hina hæsto tighn heilagrar kirkiu till þess at med þui sama vælde skolo þeir gæta kenningar heilagrar kirkiu ok lærengar kristni.“ En mæler decre(t)a i annat sinn: „Sepe per regnum terrenum celeste regnum perficit, vt qui contra ecclesiam et disciplinam agant rigore principum conterantur.“ Þat er at skilia a vara tungu: „allopt tækr himna riki traust af veralldar riki, þui at af vlydinum ero hælgom kænningum þeim sæm till kristni høfua, þa verda eigi till fullz stiornader, næma þeir take retzslo af veralldar hofdingium.“ En mæler sua i þeirri samo ritningh: „cognoscant principes seculi, Deo se debere racionem esse reddituros propter ecclesiam quam Christo tuendam suscipiunt.“ Þat er at skilia a vara tungu: „viti viist veralldar hofdingiar, at þeir skolu gudi giællda skynsæmd firir kirkiu hans, þui at han hæfuir hana sællt vndir þeirra vorn ok giætslo.“ En mæler Leo pafue litslu sidar i hinni samo ritningh: „Res omnes tute aliter esse non possunt, que ad divinam confessionem pertinent, nisi regia et sacerdotalis defendat auctoritas.“ Þat er at skilia a vara tungu: „aller þeir lutir er byria til æmbættes heilagrar kirkiu, mego eigi vera i oruggri stiorn, næma huartuæggia gæte konungdomrenn ok byskupsdomrenn.“

En med þui at stiorn ok gætzsla heilagrar kirkiu ero sua miok bunnar a hondom konunga, at þeir skolo gudi sealfuum suor ok skynsæmd firir giællda, þa er þat nu skiliande huern trunad ædr tighn lærder menn eigu konungum ædr konungdomenom at veita mote þui trausti er þeir taka af honum, at þeir hygdi eigi ædr engir adrer at þeir se eigi skylldugir konunge til þionostu ædr fullz trunadar, þui at sua sægir hin hælge Jeronimus i þeirri samo ritningh er ek hæfuer fyr leset: „Eterna mercede fraudatur (qui fidem) et reverenciam principibus et potestatibus seruare contempnit.“ Þat er at skilia a vara tungu: „sa er eigi vill veita konunge fullan trunad edr tighn, þa værdr han firir gudi afspyttr eilifri sømd.“ En mæler annat sinni i þeirri samo ritningh: „Quomodo enim fidelis potest esse in substantia Dei qui carnali domino fidem exibere non potuit.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Huorsu ma sa vera tryggr i guds audøfuum er ei ma tryggr vera iærdlegom herra sinum þeim er ifuer honum er.“ Æftir hinum sama hætte mæler hin hælghi Ambrosius in .xi.| causa questione prima: „Si tributum petit imperator, non negamus, agri ergo ecclesie soluant tributum. Si agros desiderat imperator potestatem habet vendicandorum, tollat eos si libitum est, imperatori non dono sed non nego.“ Þat er at skilia a vara tungu: „En konungr kræfuer skatt af oss, þa løysi eignir heilagrar kirkiu skatt af oss. En ef konungr beidizst eignir heilagrar kirkiu, þa hæfuer þau vællde at hafwa æf han vill, take æf han vill, en huerke gere ek aat, eigi nikuæde ek þat ok eigi gef ek, þui at þat er ekki mitt.“ En mæler hin hælge Ambrosius litslu sidar i hinni samo ritningh: „Magnum quidem est et speciale documentum quod Christiani virs sublimioribus potestatibus docentur debere esse subjecti, ne quis constitucionem terreni regis putat esse soluendam, si enim censum filius Dei soluit, quis tu tantus es qui non putas esse soluendum.“ Þat er at skilia a vara tungu: „þat er stormæle ok skilit bodord, at aller kristnir menn se till lærder at vera tryggir ok lydnir storhofdingium veralldar, at eigi hyggi þat menn at smamæle mege løysa þat sem iærdlegr konunger skipar, edr huer er sua mykyll madr firir ser, at hann vili eigi vera vndir fullri lydni vidr konung sin, þar sem sealfuer guds son gallt skatt ok var vndir fullri lydni vidr iærdlegan konung.“ En mæler i þeirri samo ritningh hin helge Pall postule, þa er han kuædr sua aat orde: „Omnis anima potestatibus sublimioribus subdita sit.“ Þat er at skilia a vara tungu: „huær madr se vndir orpen ok lydin veralldar hofdingium.“ En mæler hin hælge Petr postule till allra kristinna manna ok kuædr sua aat orde: „Estote subditi dominis vestris siue regi quasi precellenti, siue ducibus tamquam ab eo missis ad vindictam malorum laudem vero bonorum.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Vere þer lydnir ok trygguir lafwardum ydrum sua konunge sæm keisara sua adrum hofdingium þeim sæm af konunginum verda sender sua sem sealfuum hanum, þui at þeir ero skipader at refsa illuirki ok gæta rettynda.“ En mæler Pall postule annat sinni ok kuædr sua at orde: „Serui subditi estote in omni timore dominis vestris non tantum bonis sed etiam distolis.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Aller hinir smærre menn værer vndir orpner ok lydnir i allum lutum lafwardum ydrum, eigi at eins høguærom, nema iæmvæl bradlyndum.“ En mæler Pall postule | litslu sidar ok kuædr sua aat orde: „Reddite omnibus debita, cui tributum, tributum, cui vectigal vectigal, cui honorem, honorem.“ „Giællde þat huærium er hafwa a, þeim skatt er þat a, þeim skulldartoll er þat a at hafua, þeim tign ok sømd er þat a at hafua.“ En mæler gud sealfuer i gudspiallde ok kuædr sua aat orde: „Reddite que sunt cesaris cesari et que sunt Dei Deo.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Giællder þat keisara er han a at hafwa, en þat gudi er han a at hafwa.“ Þessa lydni fylti sealfuer guds son vidr veralldar konung, þa er vtt var boden skattr a Jorsalalande at giælda keisara, þa gek oll allþyda vndir, en þat var vm þa daga er gud sealfuer var med monnum her i verolldo ok villdi giærna þa lærder eigi vera j þessare lydni med vlærdom monnom ok vildu þat frelse hafwa at þeir skilldu enga lydni veita iærdlegom hofdingium, þui at þeir kalladozst gudi einum vilia þiona en eigi monnum a iordu. Þa toko þeir þat till rads, at þeir gengo till guds sonar ok spurdu hann huart þat myndi vera rett ædr eigi, at þeir gylldi keisara skatt ok veitti lydni iærdlegom hofdingia. En guds son baud þeim at syna ser þan peningh, er till skatsens er ætladr, en þeir syndu honum þan peningh. Þa spurdi han huers mot ædr mark a var þeim peningi. En þeir sagdu, at mark keisarans være a peninginum. Þa suarade gud þeim hinum samo ordom er fyr varo lesen ok mælte sua: giællde þat keisaranom er han a at hafwa, en þat gudi er han a at hafwa. En synde gud þetta openbera(n)de firir monnum fram a leid at aller skilldi þat vita till sanz at engen skildi vera vttan lydni vidr veralldar hofdingia, þui at han mælte vidr Petr postola sin þan hin sama er nu er kennemanzdomrenn af hallden: „Accipe hamum tuum et mitte in aquam, et primum piscem quem capis aperias os ejus et inuenies in ore ejus denarium, redde illum pro me et pro te Cesari in tributum.“ Þat er at skilia a vara tungu: „tak þu angul þin ok kasta i diupt vatu ok þan hin fyrsta fisk er þu tækr, þa skallt þu vplata mun hans ok mant þu þar finna ein pening, þan hin sama peningh skalltu i skatt giællda firir mik ok þik, þui at eigi skolom vit vera firir vttan retta lydni vidr keisaran helldr en adrir menn.“ Nu mega varir lærder menn eigi þesso nikuæda ædr dylia, | vidr þui at þetta er i hælgo gudspiællde ritat ok leset i heilagre kirkiu. Þo skolo þat aller vita, at i þan tima er gud baud Petr postula þessa lydni ok sealfuum ser at hallda vidr keisaran ædr konungdomenn, þa var huartuæggia heidin keisaren ok aller hofdingiar i heiminum allum, ok er þui vndarleght huadan þeir dræga þau døme at firirlita konung ædr hans menn, er hann er kristin. En gud villdi þa eigi firirlita tighn konungdomsens er konungar varo heidnir. Þui at sua mykill døma fiolde syna openbærlega, at huerium liggr salotion vidr, er eigi gæter fullz trunadar ædr konunglegar tignar ok rettrar lydni, þui at konungdomr er skipadr æftir guds bodorde, en eigi æftir manna sætningh, ok fær enge konungdom nema med gudlegre forsio. En eigi være konungr oflugare ædr maatkare en adrer menn, æf eigi hæfde gud han hærra sættan en adra menn i sinni þionosto, þui at gudi þionar han i sinum konungdome en eigi sealfuum ser. Nu mædr þui at skyllda drægr till suor at veita ok skynsæmd gudi sealfuum firir vorn ok giætslo heilagrar kirkiu, sua sæm fyr var leset i ritningh, ædr drægr ok skyllda till þionostuman heilagrar kirkiu at vera konunge lydin ok fulla tighn ok flærdalausan trunad at veita, þa megom ver þat eigi skilia med huerri skynsæmd er varer lærder menn vilia fra bægia þeirre forsio er han a at hafwa firir heilagre kirkiu, ok gud bydr honum suara firir, medr þui at ver vitum vist, at smærre menn eigu at hafwa nokot valld firir heilagre kirkiu en konungr sealfuer, þui at riddarar ok hirdmenn ok sua bøndr eigu firir heilagre kirkiu forsio at hafwa, ef þeir ero hennar vphalldzmenn. Ok værdr þrenne tillgongh, at madr værdr forsiomadr heilagrar kirkiu:

Ein ero þau, er han værdr arfwe þeirrar eignar æftir fodur edr adra frendr, ef kirkiu vphalld fylgir þeirri ærfd.

Annur ero þau tillgongh, ef madr kaupir þær eignir vndir sik, er kirkiu vphalld fylgir þeim iordum er han køypti.

Þau ero hin þridiu, ef madr gerir vp kirkiu med starfue sealfs sins ok kostnade ok læggr sidan fram a leid eignir till þeirrar kirkiu, henne till vpheldes. Ok er þat nu | skyrande sua ut allum skilizst till fullz, hueria forsio er þeir eigu at hafwa med retto er nu hafuum ver næmda firir heilagre kirkiu, sua sem i .xvi. causa ok vltima questione ejusdem cause ok adrum stad i ritningum sealfra postulanna hittazst, er sua mæla: „Filiis, nepotibus ac honestioribus propinquis, qui construxerint vel ditauerint ecclesiam, licitum sit hanc habere sollerciam, vt, si sacerdotem aliquid de collatis rebus defraudare præuiderint, aud honesta conuencione compescant aud Episcopo vel iudici corrigenda denunciant. Si Episcopus talia agere contempnat, metropolitano suo hoc insinuare procurent. Si vero metropolitanus falia gerat, Regis hoc auribus intimare non differant.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Þessa forsio eigu synir ædr sonar synir firir heilagre kirkiu, ædr adrer høfueleger erfwingiar þess manz er gort hæfuer kirkiu edr vphalldzmadr hæfuer veret, þa skolo þeir gæfua gaum aat er erfwingiar ero retter at enger lutir verde þeir fra kiptir heilagre kirkiu med enskes flærd edr fradrætte, er vphalldzmenn skipado till firir anduerdo, liggi þat til profuento prests, er þar var at anduerdo skiþat till, en þat kirkiu till brads ok till lios ok till skrudrs er firir anduerdo var tillskipat; en æf prestr vill nokor brigdi a þui gera er firir anduærdo var skipat, sua at kirkiu se skade aat, þa skolo þesser vphaldsmenn er nu hæfuer ek talda, byskupi kunnict gera, bidia han bøtr a rada, æf þeir þa eigi sealfuer bøtr a radet, en æf byskup vill eigi bøtr a rada ædr sealfuer gerir þessa luti er nu hæfuer ek vm røtt, þa skolo vphalldzmenn kunnict gera erkibyskupi ok bidia hann bøtr a rada; vill ok eigi erkibyskup bøtr a rada ædr gerir þetta sealfuer, þa skolo vphalldzmenn firir konung bera þetta mal, ok lata han retta med þui vællde, er gud hæfuer honum i hendr fenget.“ Nu ber her vitni vm at konungr er skipadr ifuer allar adrar tignir, þui at konungr skall her stiorna till rettlætes byskupi ædr erkibyskupi, æf þeir vilia eigi sealfuer gæta retlætes, ok er þo þetta vm stiorn ok gætslo heilagrar kirkiu, en eigi vm þau loghbrot annur er till kunnu at falla er till veralldar luta horfua. Ok er þat nu markande at, huorsu mykit valld er konungr man hafua af þeim lutum er till veralldar luta horfwa, þar sem han a at sitia i hinu hæsta domsæte vm þa luti | er horfwa till heilagrar kirkiu ok sua myndi synazst at vndir byskups stiorn ætte þesser lutir at liggia, adr en menn høyrdi þesse døme. En røder vm forsio þeirra fleiri manna er vphalldzmenn ero heilagrar kirkiu, þui at decreta mæler sua in .xii. causa questione tercia i ofuanuerdo þui capitulo er sua mæler: „Si autem conuictus fuerit construxisse monasterium de ecclesiasticis redditibus, tradat idem ecclesie ipsum monasterium.“ Þat er at skilia a vara tungu: „æf byskup værdr sannr aat þui, at hann gerir eitt huært klaustr af kirkiu audøfuum, vttan þeirra rad ok løyfui er vphalldzmenn ero kirkiu, þa eignazst kirkia klaustr en eigi klaustr kirkiuna.“ En æf vphalldzmenn kirkiu lofua at hon se till klaustrs gæfuen, ok verder klaustr vpptimbrat af hennar audøfuum ædr fearlutum, ædr elligar gæfuer madr eignir sinar till at gera klaustr af med sinna erfwingia lofue, sua synir han in .xviii. causa, questione secunda af ordum Pelagii pafwa i þui capitulo ok er sua mæler: „Abbatem in monasterio illum volumus ordinare, qvem sibi de sua congregacione et monacorum electio et possessionis dominus et quod magis obseruandum est, ordo vite et meritum poscant ordinari.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Þan vilium ver abota hafwa till klaustrs, er kosen værdr med skynsæmd ok samþycki allra brødra ok med iayrdi þess er lafwardr er ifuir eighn þeirre er sa stadr er vp gor af, ok þa lutti hæfuer ok med ser allramest er sidsæmi ok værdleika heilags liifs, æftir skipan þeirrar reglu er han a at gæta.“ En mæler sua decreta vm kirkiu vphalldzmenn in .xvi. causa, questione septima, æftir þui sæm tækit var a stæmfnu allra byskupa i þeirri borgh er Toletana heitir i þui capitulo er sua mæler: „Decernimus vt quamdiu fundatores ecclesiarum in hac vita superstites fuerint, pro eisdem locis curam habeant solicitam atque rectores ydoneos in eisdem basilicis idem episcopo ipsi offerant ordinandos. Quod si spretis eisdem fundatoribus, rectores ibidem in alios episcopus presumpserit ordinare, ordinacionem suam nouerit irritam et ad verecundiam suam alios ordinat in eodem loco, quos ipsi fundatores elegerunt ordinari.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Þat stadfæstom ver skilvislega, sua lenge sem nokorir lifwa af þeirra ætt, er grunduallar menn varo aat einhuerri kirkiu ok med laghum ber | vphalld vndir hina er þa lifwa æftir, þa skolo þeir iæmnan hafwa till fynd till þessarar kirkiu ok þessa giætzslo, sia till þess, at engen værde frakipt þui sæm till hennar vphalldz byriar, finna henne þan kennemann, er henne se hofwelægr ok sømelegr at hafwa ædr elligar annan høuelegan lærdan mann, þan sæm byskup vigir till þessarar kirkiu, æftir þeirra beidslu. En æf byskup vill eigi þan vigia er þeir vilia, ok vill hælldr annan vigia æftir sinu lundærni till kirkiu, mote vilia vphalldzmanna, þa skall sa byskup sik sækian vita mote þessara ritningh, ok þo at honum þikki nokor neisa j vera ok suiuirding, at lata han fra er adr hæfuer byskup till kirkiu sættan, þa skall han þan fra lata ok hin j stad setia, er vphalldzmenn kirkiu vilia, æf men sea at sa se iæmuæl till fallen firir manvitz saker ok lærdoms.“ En mæler sua i samo ritningh: „Racionis ordo non patitur ut monasterium contra voluntatem fundatorum ab eorundem dispocitione ad arbitrium suum quis debeat vendicare.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Skynsæmdar skipan ma eigi þola, at einhuer mæge drega æftir sinni ætslan klaustr ædr kirkiu i gægn vilia vphalldzmanna ok þeirra forrædom“. En mæler sua Gracianus, er oll decreta skipade sua sæm med alyctardome, ok kuædr sua aat orde: „Hic distinguendum est, quid iuris fundatores ecclesiarum in eis habeant vel quid non habeant, ius consulendi et prouidendi et sacerdotem inueniendi, sed non habent ius vendendi vel donandi vel vtendi tamquam propriis.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Her er nu med retto at skilia huat vallde, er vphalldzmenn heilagrar kirkiu eigu a þeim at hafua, þeir eigu valld till forræda ok forsio ok prest till finna, en eigi eigu þeir valld at gæfwa ædr sælia ædr nøytslu af taka, sem af sinum eignum.“

Eftir sua vaxnu male, sæm nu huarfuar mellim konungs ok byskupa ok kennemanna, þa eigu nu þat vitrir menn skilia, huarir rettare hafwa ædr sakum vallda, æf kristnispæll verdr i lande varo, puiat þessar hafwa þeir sakar giftir mote konunge at dræga þessa luti vndan honum, er hælgar bøkr visa vndir hans forræde, er minni ero firir ser en konungr, ok telia þat firir monnum at se kristnispæll ok kalla at konungr vill allt þetta land heidit gera, þui at han vill a hallda ok till gæta þess sem sealfuer gud bydr | honum ok konungdomrenn, skall han suara firir æf han gætir eigi, ok ma a sliku marka at þeir hafwa villubodord i munni, þui at þeir bioda þat ranght er rett er, en þat rett er ranghter. En ver hafuum idulega høyrt ord þeirra manna, at þeir hafua ser þat till malsbota funnit, at konungr hafwe þetta valld vndan ser gæfuit ok vndir þa. En þat mægho aller skilia þeir sæm gud hæfuir nokot vit i brioste gæfuit, þo at konungr villdi þetta vndan ser gæfua, þa mætte þeir eigi gæfuet fa, þar sæm þeir skolo skylldir suarum vpp at hallda vid gud, æftir þui sæm skilade firr i þessare ritningh; þui at aller þeir lutir, er gud hæfuer skiþat vndir konungdomen, þa beidizst han af konunge svara firir, en allt þat, er gud hæfuir skiþat vndir byskupsdom, þa beidizt han af þeim suara firir, ok mego þui huaregir skipa vndan adrum, huarke mædr giæfuum ædr þægum, þui at þat er imote þui, er gud hæfuir skipat ok gægn hans bodorde. En æf konungar være sua frafrodir, at þeir vissi eigi þæssar ritningar ok hæfde þeir firir þa sok þesso iattat, þat sem þeir matto eigi gæfwa ok þo være hinom gløpr i ok synd er þess beiddizst, er imote var guds skipan, ok vissi þat adr, at huarke matte standa beidsla hans ne skipan ædr iatkuæde mote gudlægre skipan ok heilagre sætningh. En ver hyggium vist Konunga alldre iattat hafwa, þui at þeir matto eigi firir þui at ver vitum till vist at frekare er saght en iayrdi konunga hafwa verit, en konungar gafwo þo mykit at eigi være saghd frekare giof þeirra en var, þui at ver erom sanfroder vm þa sidueniu, er her var fordom i þesso lande, þui at su siduenia var þa, at konungar gafuo hueria kirkiu af sinni hende er þeir villdu gæfuit hafwa. Sua var ok vm byskupa ok abota þa kusu þeir þan til er þeim syntizst ok visado till þeirra byskupsdoma er þeir villdu, firir vttan oll vmræde lærdra manna. En þa var i þan tima at flæstum byskupstolom enge fiolde lærdra manna ok korsbrødra till slikra vmræda ok skipado firir þui konungar sæm þeir villdu, ok stod þessi siduenia allt ifra vphafue kristninar; eftir þui var vm daga hins hælga Olafs konungs ok iæmnan sidan allt till þeirra dagha Haraldz | sona Œysteins ok Siughurdar ok Inga. En sidan er palleum kom i Noregh æftir konunga vmrædum þeim er nu ero næmfndir ok Erkibyskupstoll var skipadr i Norege, þa varo profwentor skipadar aat byskopstolom ok korsbrødr till sættir. Ok var þeirrar giafuar beizst af konungum at þeir skilldu huartuæggia kirkiu ok kosnenga lata fara sæm likazst være þui, er finna mætte i hælgum ritningum ok allra hælzst var firir þess lutar saker mæst beist at þa varo þrir konungar at lande, ok var hælldr liklæght till at sundrþyckui myndi þeirra i mellim gerazst, sæm nu bar raun a sidan ok syndezst þat vitrum monnum haskasamlæght, æf einhuer byskupstoll tømdezst, at þa kysi huer konunganna sin klærk till byskups at þeim stad, ok vyrdi þa þrir hofdingiar kosner till eins stadar ok huer framhallden med kappe, ef eigi være samþyki konunga imællim, sæm sidan bar raun a ok gærduzst døme till i Biorgwin, er Eystein kaus Pal till byskups kapalin sin, æftir frafall Siugurdar byskups. En Ingi rak Pal fra þeim stad ok kaus till Nicholas Petrs son j Soghne. Nu kan þat vera, at konungannir hafwe þar nokor iayrdi a þui gort er þeir vrdu eigi samsattir, mædan þeir være aller i senn konungar, at þat skilldi vera nokot j vmræde vitra manna ok sua lærdra, ok man þo minna hafwa iattat været en beizst var. Enda var þo þa þess enskes beizst er a mote hælgum ritningum se, ædr adrum rettyndum þo at þat sæge nu varer lærder menn. En þat er þo vitni till, at konunganner iattado engo valdeno vndan ser, þui sæm þeir vrdu samsatter a, þui at þa er Ingi ein lifdi æftir frafall brødra sinna ok Jon Erchibyskup var frafallen i Nidarose, þa kaus Inge Eystein kapalin sin till Erchibyskupsstols ok fehirdi, sua at han spurdi engan lærdan mann aat er i var Þrondeimi ok eigi hælldr korsbrødr en adra, ok þa rak han Pal byskup fra byskupstolenom i Biorgwin, ok sætte i staden Nicholas Petrs son. Nu var þesse aatburdr skammo at marger menn mægo þat muna, ok þarf þar engar frettir till at hafwa en i minni þeirra manna er en lifwa, ok ero þat drøsor ok hegomlegh ord, er byskupar ok lærder menn gera ser ok till enskes værda, næma med false ok suikrædom mæla þeir slik ord er allum monnum værdr vro aat, ok þat er vist openbær syn at þeir vilia nu vera bæde byskupar ok konungar, þar sem sua mykin døma fiolda | ma finnazst i gægn þeim ok þeirra bodorde. Sua hafuum ver ok høyrt þa þat mæla, at þeir kalla konunga stadfæst hafwa ser þessar giæfuer. Sua kallazst þeir ok hafwa priuilegia pafwa till þeirrar samo stadfæsto. En ver ætslum vist þessa luti med lygi framborna, en þat at þeir hafwa nokor sannyndi till, þa lata þeir fram firir oss j fiolda ok lata sea ok ranzsaka med huerium hætte þat er; finnazst þeir lutir þar j, at þau bref ero retlega fengen ok med skynsæmdar atkuædom ok med allum þeim lutum, er skyrir in decretis ædr in sacris legibus, þa er þat rett at konungar hallde huer æftir annan, er med skynsæmd hæfuer været skipat ok med retto hæfuer beizst. En æf beizst hæfuer været mote heilagra laga sætningh ædr adrum hælgum ritningum ædr flærdsamlægom sløgdom ædr med skadasamlægre agirnd, þa er þat retlæght, at hof ok sannyndi rindi aftr bæde flærd ok vhofue, þui at sua mæler siolf regla ok skipan heilagra laga: „Rescripta que contra ius fuerint impetrata, nisi talia fuerint quæ illis quibus data sunt prosint et nullo obsint, nullius momenti esse censentur.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Bref þau, er med flærd verda aflad mote heilagre ok loghlægre skipan, þa eigu þau at vera ænskes værd, nema þau se aflat, sua at engom se skade j ædr tion en hinum se þo gaghn aat er fær.“ En mæler Gregorius pafwe annat sin i Registro sinu, sua sem segir in .xxv. causa, questione secunda, i þui capitulo er sua mæler: „Imperiale constitucione sancitum est aperte vt ea quæ contra leges fiunt non solum inutilia sed etiam pro infectis habeantur.“ Þat er at skilia a vara tungu: „sua er stadfest j hælgo loghmale af keisara hende openbærlega, at þeir lutir, er aflader værda mote hælgum sætningum, þa skolo eigi at eins þeim vnyt vera er afla, næma hælldr dømazst i þui nidrfalle sæm alldre hafue aflader veret.“ Þui at en mæler sua i þeirri samo ritningh: „Nec dampnosa fisco nec iuri contraria postulari oportet.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Engra luta skall þeirra beidazst med stadfæsto, er annathuert se skade konunglegre fehirdslu ædr j gæghn loglegre skipan.“ En mæler Simplicius pafwe in .lxxiiij. causa, ok þo i morghum stadum adrum in decretis mæla med hinum sama hætte, ok kvæda sua aat orde: „Preuilegium meretur omnino amittere, qui sibi permissa abutitur potestate.“ Þat er at skyra a vara tungu; „Sa er med allu væ(r)dr | at laata sitt preuilegium, er han vill þess nøyta med afle ok kappe, er honum værdr veitt mædr milldi ok gøtzsko.“ En mæler Constantinus keisare sua i þeirri samo ritningh, er mest vællde hæfuer gæfuit været heilagre kirkiu iardlegra konunga: „Rescripta contra ius licita ab omnibus iudicibus præcipimus refutari, nisi forte sit aliqvid quod non lædat et prosit petenti.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Þat biodum ver allum hofdingium, at firirdøma oll bref er fengen værda mote loghlegum sætningum, næma þau se sua gor, at engom manne stande mein af ne skade, ok se hinum þo gagn aat er fenget hæfuir.“ En mæler sua regla ok skipan laga: „Ea que sub recepcione vel falsis precibus forsitan inpetrantur nullum supplicationibus possunt ferre remedium.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Aller þeir lutir, er aflader værda med flærdsamlegra vel ædr suiklæghre beidslu, þa mægo enga nytsæmd gæfua þeim er fenget hafwa.“ En mæler annat sin heilaght loghmal i hinni samo ritningh: „Rescripta siue sint annotaciones siue pragmatice sanctiones, expressam debent habere in se condicionem si precum vertantur. Mendax enim precator hoc debet carere impetratis et quibus scripta diriguntur sunt puniendi, si precum mendacia venerint argui.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Oll bref ædr adrar stadfæstor eigu a ser skiluisilegh mork, at þeir se aflader med beidzslu ok sanlegom bønom, þui at flærdsamr ædr lygin beidzslumadr a at tyna þui er han hæfuir fenget med flærdsamlegri list. En þeir ero vist ræfsingar værdir, er flærdsamlegh bref ero till send, æf þeir vilia eigi ræfsa lygilega flærd.“ En mæler Constantinus keisare annat sinni i þeirri samo ritningh: „Puniri jubemus decem librarum iudices qui metuerint precum argui falsitatem.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Þeir hofdingiar er eigi ga at ræfsa flærdsamlega beidslumenn, þa biodum ver at þeir giallde i skatt .x. pund gullz firir sina vrøkt.“ En mæla þeir i samo ritningh Theodosius keisare ok Valerianus keisare: „Et si legibus consuetanium sacrum oraculum mendax precator attulerit, careat penitus impetratis, et si minima mencientis inuenitur improbitas eciam severitati subiaceat iudicantis.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Þo at vælin beidzslumadr hafue fenget bref, ok stadfæstur þær sæm loglegar þikkia vera, þa skall han þo tyna med allu, æf med nokore flærd ero aflader, ok æf han er funnin med þeirri lygi er stor skade stendr af, þa a han at liggia vndir hardum dome refsingarmanz.“ En mæler Constantinus keisare vm þat sama mal: „Si qua beneficia sine die et consule fuerint | deprehensa auctoritate careant.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Þo at þau bref se er retlega se aflad ok þarnazst þau skiluislegan dagh ner þau varo gor, þa skolo enskes vera værd.“ En mæler Siluius pafue vm þat sama mal in .xxv. causa questione secunda, ok tækr sua till ordz: „Sic decet fidem sanctorum patrum in ecclesia seruari catholica, vt quod habet amittat, qui inprobabili temeritate quod non accepit asumpserit.“ Þat er at skilia a vara tungu: „Sua byriar at vardueita retlæte heilagra fædra i heilagre kirkiu, at sa einhuer, er sealfuer hæfuer vptækit till nokorar nytsæmdar einahueria stadfæstu er han mæge eigi syna med skiluislegre dirfd ok menzsko, þa late han þat allt, er han hæfuir.“ Þesser lutir aller er nu hafuum ver talda huartuæggia skilningh heilagra loghmala ok sealf decreta, þa ero oll skrifuad i einni bok med adrum morghom dømum þeim sæm þessom dømom bera fullt vitni med opnum stadfæstum, þo at þau se nu eigi her scrifuod. En þesser lutir ero ritader ok fylltir till varar tungu, at þeir er eigi skildu mædan j bokmale stod, at þo skili þeir nu sidan er ritningh er framlæsen a vara tungu, huart sæm þeir ero lærder ædr vlærder, ok virdi nu huer j hugh ser med sannyndum, en eigi med grimleik (grunleik?), huadan su vro er er nu er i lande varo, med þui at þeir lærder menn varir, er vpp hæfuia þessa vro kenna konunge at hann vill kristni spilla. En aller lutir ero sua till þydingar drægnir, sem rett skilningh malsens stendr, þo at sumir lutir hafua annur ord a atkuæde hælldr en latino sealfre gægnir i þydingu. En æf sa er nokor er þat sægir, at ver hafuum eigi þessa luti till rettrar skilningar flutt, þa leiti han, æf han vill, vidr oss, ok lata ser sidan skiliazst, æf ver faam honum med skynsæmd suarat, þui at eigi þikiumzst ver þessa luti till kapps hafua gort vidr einhuern, næma hælldr firir naudsyniar saker ok færa vm røtt en skilningin sealf vill hafua æftir er ranzsakat, ok ma nu marka huart helldr vælldr at konungr kallar till þess, er þeir eigu ok þeirra sømd vndan þeim kippa, ædr þrætta þeir till konungs sømdar ok vilia vndan dræga ok gera konunginn sømdarlausan. En æf þesse vro kan i villur at snuazst, sem ofliklæght er nu till, þa er þess von at pædan kome enn villa ok kristnispell, sæm fyr hæfuer komet, þui at eigi vitum ver þau morgh døme, at konunganner hafue villur vphafdar, helldr vitum ver þau morgh døme, at konunganner hafua nidrfældar | villunnar en byskupannir vphafdar, sua sæm nu ma høyra nomfn þeirra, er villumenn hafua værit med ymsum hattom.

Su hin hæsta ok hin mesta villa er þeir gerdo a Jorsalalande, Anna ok Kayphas byskupar, þeir er firidømdo gud sealfuan, ok eggiado till þess mugh ok margmenne, at þau skilldi dræpin vera, þo at þeir sæ vm daga hans iærteignir, þær sem han gerde, bæde at han gaf blindum syn ok reinsade likþra ok gaf daudum lif med margfallegom adrum iærteignum, ok virdu þeir honum þat till illuirkia en eigi til goduirkia. Herodes konungr i Galilea, Pilatus iarll i Jorsalaborg mælto han vndan dauda ok kuadozst eigi finna loglegar saker a hendr honum, þær sem han være dauda firir verdr. Byskupanner bader samnado saman fiolda ok fafrodom mugh ok kuadozst tynazst mundu rett bodord firir folkeno, æf eigi være Kristr dræpin. Folket trudi þeim sæm lærefædrum en eigi sæm villumonnum, ok var sua flutt þeirra bodord. Sua ok sidan er postular guds hafdu bodat kristni vm allan heim ok kristni tok at styrkiazst ok stadfæstazst, þa gerduzst byskupar villumenn, ok ero þau en j dagh nokor lond heidin, er byskupannir spilltu kristni firir villu saker. Sua sæm Arrius byskup j Alexandria, er snere allu folke till villu ok fra kristni, ok er hans byskupsdomr allr j dagh heidin ok myndi þa villa hafwa genget vm allan heim, æf eigi hæfde Konstantinus keisare mote honum snuzst med þeim byskupum er gæta villdu rettrar truar, ok var han firirdømdr. Þa var Macedonius en j Myklagarde er snere allu folke till villu, þar till er Theodosius keisare snerezst j mote, ok var han sua firirdømdr. Þa var Nestorius byskup en j Myklagarde er allt folk vilti, þar till er Theodosius hin yngre snærezst mote honum mædr myklum fiolda ouiltra byskupa, ok var han sua firirdømdr. Þa var Eodex abote en i Myklagarde er folke snere till villu, þar till er Marcianus agætr madr ok mykill hofdingi snærezst mote honum, ok var hans villa sua nidrfælld. Nestorius byskup i Alexandria varde þetta mal med abota ok sagde sua, at han baud rett bodord, ok varo þeir bader firirdømder vndir hofdingia. Þa var Makarius byskup i Antiokia er allu folke kom till villu, þar till er Justinianus keisare samnade saman retlatom byskupum ok var | hans villa nidrfælld. Marger varo adrer byskupar villumenn þeir sæm kristni spilltu, ok ver vilium næmfna med skiotre talu, sua sæm varo Socianus byskup i Gallo-Grecia ædr Donatus byskup i Numidia, en han villti nalega þridiungh heims, ok (ero) flester aller en heidnir i dagh firir hans bodorda saker. En Pricianus var j Spania ok snere folke þar till villu, þa var Nonacus cardinalis villumadr i Rumaborgh, þa var Appollinarius byskup villumadr, þa var Luciferus villumadr, þa var Tertullianus profuastr villumadr, er tungu hæfuer haft suikalazsta allra villumanna, þa var Pelagius munkr villumadr, þa varo þeir byskupar villumenn Theodosius, en annar het Gayanus, er bader varo ein dagh vigdir till byskupa ok vurdu sidan villumenn.

En þo at ver hafuem þessa tallda, þa ero marger vnæmfndir þeir sæm þa varo villumenn ok mykill stod skade af þeirra villu; en var sa ein vestr er mæstr stod skade af er Nicholas Aduena var kalladr, er var læresuein drottens sealfs ok sidan var byskup a Serklande, ok er nu kalladr Maumett, ok stendr su villa sua hatt, er han bodade i sinum byskupsdome, at nalega annar hælfuing heims truir a han ok kalla han gud vera. Ver hafuum halzste marga þa lærda menn talda er villa hæfuer afstadet, þo at ver vitim fleiri. En ver hafuum firir þui þessa luti talda, at menn skili þat ok viti, at optar hæfuer villa komet af byskupum en af konungum. Þui at eigi munu þeir þa konunga almarga hitta, er villa hæfuir af stadet, þui at konungar røda iæmnan vm riki sitt, vm konungdom sin ok vm varner firir londom sinum. En byskupar ero till þess sættir, at bioda tru ok kristni, huart sem þeir telia i kirkiu ædr a þingum, þa telia þeir þat firir folke, at þui skall allu fylgia er þeir bioda, ok kalla þat ranght ok mote kristni, æf eigi er allt æftir þui gort sæm þeir telia. Ok finnazst firir þui stundum villumenn i þeirra flokke, at eigi hafua þeir iæmnan rett at eins bodord framme haft, sua sem ver hafuum nu nokora næmfnda af þui lidi, þo skolo menn þat vita, at eigi hafua þesser villzst aller med einum hætte, hælldr hafua þeir iammarga villistigu genget sæm nu hafua været næmfndir till, þui at j þa villistigu fæll annar er ei fæll annar. En iæmnan hæfuir villa aftr været rundin med afle ok rikdome godra manna, þægar hon hæfuer været med nokoro afle vppreist. En þau ord, er ver hafuum samansætt af ritningum heilagra boka ædr skipan heilagra loghmala, þa hafuum ver eigi firir þui | gort, at lærder menn skolo þar nokora suiuird af taka ædr heilagh kirkia nokorn ostyrk ædr nidrfall af liota, hælldr hafuum ver firir þui þessa luti ritada ok flutta vndir skilningh varar tungu, at þeir er vfroder ero, ok adr gengo vm slika luti viltir, þa skili nu till fullz ok viti till sannynda, huorsu slikum lutum er skipat manna i mællim i heilagre ritningh, ok huorsu þat a at standa. Nu latet laust vhof þetta er veret hæfuer vm ridir manna i mællim ok veret huartuæggia retter vidr adra, þui at þa hafua huarir sitt frælse, er æftir þui fer er stendr i heilagre ritningh. En huarir sem ifuir þat vilia stiga, þa hallda þeir a rangyndum ok man huartuæggia þeim aftr rinda gud ok goder menn ok sanzsyni. Nu aller þesser lutir, er ver hafuum ritat ok vpp læsit vm iayrdi þau er lærder menn kalla vndir sik gæfuen vera, ædr einir huerir adrir þeir sæm ser kuæda ymisa luti gæfna vera, þa hafwe menn nu minningh ok skilningh huersu aat iayrdum ædr giafuum skall komazst, æf eigi skall riufuazst, þui at sua hafua vitrir hofdingiar sett, at eigi ma lyda at huer drage till sin af konungdomenom slikt er fa mætte med flærdsamlegra vel, ok eignade ser sidan sua sæm han hæfdi vel aflat, þui at bratt myndi þar konungdomr værda vndir adrum monnum en eigi vndir sealfuum ser, æf þat skilldi lyda. Sua ok adra luti, þa er ver hafuum skyrda firir ydr, þa hugleidi menn med godre skilningh, huartuæggia vm kirkiu vphalld ædr lydni vidr konung sin, ædr vm rangflutt bann ok stormæle, þa megom ver þat rædazst firir synda vara saker ædr kinroda þan er ver liotum af þui adru folke, er spyr till þeirrar suivyrdingar er varer lærder menn gera vidr oss. En þat hafuum ver eigi at rædazst, at ver værdem af gudi rangdømder, þui at han dømer engan annan dom en rettan, ok þui nerre er hans rettdøme till hialpar huerium manne, er meir værdr þrøngdr med rangdøme af monnum.

---

Berigtigelse af de citerede Steder af den canoniske Ret.

„Cui illata . . . . obligatum“ lyder saaledes: „Cui est illata sententia, deponat errorem, et vacua est: sed si injusta est, tanto eam curare non debet, quanto apud deum et ecclesiam ejus neminem potest iniqua grauare sententia. Ita ergo ea se non absolui desideret, qua se nullatenus perspicit obligatum.“ Decreti P. II. Causa XI. Qvæst. III. c. 46.

„temerarium judicium . . . . noceat“ lyder saaledes: „Temerarium judicium plerumque nihil nocet ei, de quo temere judicatur. Ei autem, qui temere judicat, ipsa temeritas necesse est ut noceat.“ Decr. P. II. C. XI. Qv. III. c. 49.

„Qvid obest . . . . sentencia“ lyder saaledes: „Qvid obest homini, qvod ex illa tabula non vult eum recitari (tabula vult eum delere v. l.) humana ignorantia, si de libro viuorum (viuentium v. l.) non eum delet iniqua conscientia.“ Decr. P. II. C. XI. Qv. III. c. 50.

„illud non temere . . . . injuriam“ lyder saaledes: „Illud plane non temere dixerim, quod si quisquam fidelium fuerit anathematizatus injuste, potius ei oberit, qui facit, qvam qui hanc patitur injuriam.“ Decr. P. II. C. XI. Qv. III. c. 87.

„Si quis non . . . . teneri“ lyder saaledes: „Si quis non recto judicio eorum, qui præsunt ecclesiæ, depellatur et foras mittatur, si ipse non ante exiit, hoc est, si non ita egit, ut mereretur exire, nihil læditur in eo, quod non recto judicio ab hominibus videtur expulsus. Et ita fit, ut interdum ille, qui foras millitur, intus sit, et ille foris, qui intus retineri videtur.“ Decr. P. II. C. XXIV. Qv. III. c. 4.

„Hanc consona . . . . dignus sit“ lyder saaledes: „Hac consona sanctis patribus diffinitione sancimus, ut qui sacris nescit obedire canonibus, nec sacris administrare, nec communionem capere sit dignus altaribus.“ Decr. P. II. C. XXV. Qv. I. c. 13.

„Sepe per regnum . . . . conterantur“ lyder saaledes: „Sæpe per regnum terrenum coeleste regnum proficit, ut qui intra ecclesiam positi contra fidem et disciplinam ecclesiæ agunt, rigore principum conterantur.“ Decr. P. II. C. XXIII. Qv. V. c. 20.

„Cognoscant . . . . suscipiunt“ lyder saaledes: „Cognoscant principes seculi, deo debere se rationem reddere propter ecclesiam, quam a Christo tuendam suscipiunt.“ Decr. P, II. l. c.

„Res omnes . . . . auctoritas“ lyder saaledes: „Res autem, humanæ aliter tutæ esse non possunt, nisi quæ ad diuinam confessionem pertinent et regia et sacerdotalis defendat auctoritas.“ Decr. P. II. C. XXII. Qv. V. c. 21.

„Filiis . . . . differant“ lyder saaledes: „Filiis vel nepotibus ac honestioribus propinquis ejus, qui construxit vel ditauit ecclesiam, licitum sit hanc bonæ intentionis habere solertiam, ut si sacerdotem seu ministrum aliquid ex collatis rebus præuiderint defraudare, aut commonitionis honestæ conuentione compescant, aut episcopo vel judici corrigenda denuntient. Quod si talia episcopus agere tentet, metropolitano ejus hæc insinuare procurent. Si autem metropolitanus talia garat, regis hæc auribus intimare non differant.“ Decr. P. II. C. XVI. Qv. VII. c. 31.

„Abbatem . . . . ordinari“ lyder saaledes: „Abbatem in monasterio illum volumus ordinari, quem sibi de sua congregatione et monachorum electio, et possessionis dominus, et, quod magis observandum est, ordo vitæ ac meritum poposcerit ordinari.“ Decr. P. II. C. XVII. Qv. II. c. 4.

„Decernimus . . . . ordinari“ lyder saaledes: „Decernimus, ut quamdiu fundatores ecclesiarum in hac vita superstites extiterint (fuerint v. l.), pro eisdem locis curam [permittantur habere ([habeant v. l.) solicitam, atque rectores idoneos in eisdem basilicis iidem ipsi offerant episcopis ordinandos . . . . Qvod si spretis ejusdem fundatoribus rectores ibidem præsumpserit episcopus ordinare, et ordinationem suam irritam nouerit esse, et ad verecundiam suam alios in eorum loco, quos iidem ipsi fundatores condignos elegerint, ordinari.“ Decr. P. II. C. XVI. Qv. VII. c. 32.

I Citatet „Hic distinguendum . . . . propriis“ læses: „vel quid non. Habent ius etc.“ Decr. P. II. C. XVI. Qv. VII. c. 30.

„Preuilegium . . . . potestate“ lyder saaledes: „Nam priuilegium meretur amittere, qui permissa sibi abutitur potestate.“ Decr. P. I. Dist. LXXIV. c. 7.

„Rescripta . . . . petenti“ lyder saaledes: „Rescripta, contra jus elicita, ab omnibus judicibus præcipimus refutari; nisi forte aliquid est, quod non lædat alium, et prosit petenti.“ Decr. P. II. C. XXV. Qv. II. c. 15. af Keiserne Theodosius og Valentinianus.

„Ea que . . . . remedium“ lyder saaledes: „Ea vero, quæ subreptione vel falsis precibus forsitan impetrantur, nullum supplicantibus ferre remedium.“ Decr. P. II. C. XXV. Qv. II. c. 16.

„Rescripta . . . . argui“ lyder saaledes: „Rescripta, siue sint adnotationes siue pragmaticæ sanctiones, expressam debent in se habere conditionem: si preces veritate nitantur. Mendax enim precator debet carere impetratis; et quibus scripta diriguntur, sunt puniendi, si precum mendacia vetuerint argui.“ Decr. P. II. l. c.

„Puniri . . . . falsitatem“ lyder saaledes: „Puniri jubemus decem librarum auri mulcta judices, qui vetuerint precum argui falsitatem.“ Decr. P. II. l. c.

„Et si legibus . . . . judicantis“ lyder saaledes: „Et si legibus consentaneum sacrum oraculum mendax precator attulerit, precator careat penitus impetratis; et si nimia mentientis inueniatur improbitas, etiam severitati subjaceat judicantis.“ Decr. P. II. l. c.

---

Sag- og Navne-Register

Abbed.

Alexandria, Stad i Ægypten.

Ambrosius, Kirkefader.

Anna, jödisk Ypperstepræst.

Antiochia, Stad i Syrien.

Apollinarius, Biskop i Laodicea.

Archidiaconus.

Arius, Biskop i Alexandria.

Ark, Guds.

Augustinus, den hellige.

Babilonia.

Bansættelse.

Biskop.

Biskoppens Stilling i Kirken og Staten.

Biskopperne Kirkens Öine.

Biskopperne i Forening med Kongen ere Kirkens Styrere.

beskikkede af Kongen.

paaberaabe sig pavelige Privilegier, som ikke existere.

have oftere vakt Kjætteri.

Björgvin, Bergen, Stad i Norge.

Bonde og Buthegn (bœndr ok búþegnar)

Bönder og Almue ere Kirkens Födder.

Bönder kunne være Bestyrere af Kirker,

Calixtus, Pave.

Constantinus, romersk Keiser.

Decanus.

Decretum, decreta, de pavelige Decretaler.

Domme, Guds,

Geistlighedens Domme.

Donatus, Biskop i Numidia.

Ely, Ypperstepræst i Israel, hans Sönner Finies og Ofni.

Eodex (Entyches?), Abbed i Constantinopel.

Erkebiskop.

Erkebiskopsstol, dens Oprettelse i Norge.

Eysteinn Haraldssonr, Norges Konge.

Eysteinn, Kg. Inge Haraldssöns Kapellan og Fehirder, siden Erkebiskop i Nidaros.

Féhirðir, Skatmester.

Gallo-Græcia, Gallatia, Landskab i Lille-Asien.

Gayanus, Biskop og Kjætter.

Geistlighed,

den norske Geistligheds Fordærvelse.

belyver Kongen hos Paven.

benytter Bansættelsen uretfærdigen.

Geistlighedens Begjærlighed.

Geistligheden har oftere vakt Kjætteri i Kirken.

Gelasius, Pave.

Gratianus, Decretalernes Ordner.

Gregorius, Pave.

Herodes, Konge.

Hieronymus, Kirkefader.

Hirdmænd (hirðmenn),

Riddere og Hirdmænd ere Kirkens Hænder.

Hirdmænd kunne være Kirkens Bestyrere.

Íngi Haraldssonr, Norges Konge.

Jón, Erkebiskop i Nidaros.

Jórsalaland, Palæstina.

Justinianus, romersk Keiser.

Kanniker,

deres Opkomst i Norge.

Kapellan (kapalin), Kongens.

Kardinal.

Kayphas, Ypperstepræst hos Jöderne.

Keiser (keisari), den romerske.

Kjætteri, oftere reist af Biskopperne end af Kongerne.

Kirken,

den christelige, dens Forhold til Kongedömmet og Staten.

Christus og den hellige Kirke udgjöre eet Legeme.

Kirkens Ejendomme skulle erlægge Skat til Kongedömmet.

Kirkens Indtægter skulle anvendes ifölge deres Bestemmelse.

Kirker, deres Bygning og Bestyrelse.

Kloster.

Kongen,

Kongens Forhold til Kirken.

Kongen er Kirkens Hjærte og Bryst.

Guds Ord indskjærper Troskab mod Kongen.

Kongen skylder Gud Regnskab for hvorledes han har beskjærmet Kirken.

Kongen har Overopsyn med Biskopperne.

har i Norge havt Ret til at beskikke Biskopper og Præster.

Lazarus, opvækkes fra Döden af Jesus.

Lendermænd (lendir menn), skulle være Kirkens Arme.

Leo, Pave.

Luciferus, Biskop paa Sardinien.

Macarius, Biskop i Antiochia.

Macedonius, Biskop i Constantinopel.

Marcianus.

Maumett, Mahomed.

Munke,

skulle være Kirkens Bug og Indvolde.

Mykligarðr, Constantinopel.

Mynt.

Nestorius, Biskop i Alexandria.

Patriarch i Constantinopel.

Nicholás Petrsson, Biskop i Bergen.

Nicholaus Advena, Kjætter, siden kaldet Maumett (Mahomed).

Nonacus, Kardinal.

Noregr, Norge.

Numidia, Rige i Africa.

Ólafr, den Hellige, Norges Konge.

Páll, Biskop i Bergen.

Pallium, Erkebiskoppens Værdighedstegn.

Paven, Roms Biskop.

Pelagius, Pave.

Pelagius, Munk fra Britannia.

Petrus, Apostel.

Pilatus, romersk Statholder i Judæa.

Pricianus (Priscillianus), Biskop i Spanien.

Proventa, geistlig Indtægt.

Provst (profastr).

Ridder (riddari).

Rúmaborg, Rom.

Serkland, Saracenernes Land, betegner snart Nord-Afrika, snart det Indre af Asia.

Sigurðr, Biskop i Bergen.

Sigurðr Haraldssonr, Norges Konge.

Silo, Stad i Palæstina.

Silvius, Pave.

Simplicius, Pave.

Skat.

Spania.

Susanna.

Svededug over den Dödes Ansigt.

Tertullianus, Præst i Karthago.

Theodosius, romersk Keiser.

Theodosius, den Yngre, romersk Keiser.

Theodosius, Biskop og Kjætter.

Tiende.

Toletana, Toledo i Spanien.

Urbanus, Pave.

Valerianus, romersk Keiser.

Þróndheimr, Throndhjem, Landskab i Norge.

Öysteinn s. Eysteinn.

---

Fotnoter