Vis kilden til Hjaltland og Orknøyene i norrøn tid - Sagaenes beretninger

{|class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
|- style="background-color:#e9e9e9"  
!align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
|-
!  Denne teksten finnes på følgende språk ►!! !!  !!   [[Fil:Norsk.gif|32px|link=Hjaltland og Orknøyene i norrøn tid - Sagaenes beretninger]] !!  !!  !!
|-
|}


<center>'''[[Hjaltland og Orknøyene i norrøn tid]]'''</center>



<center><big>'''Sagaenes beretninger'''</big><br>


<br>Av '''Knut Rage'''

<br>&#169; 2023</center>




==Orknøyingenes saga==

[[File:Flatey Book, Orkneyinga saga.jpg|thumb|En side fra Orknøyingenes saga, slik som den ser ut i det islandske manuskriptet Flatøybok fra 1300-tallet.]]Som tidligere nevnt (i del 2: [[Hjaltland og Orknøyene i norrøn tid - Nordboernes samfunn|Nordboernes samfunn]] mangler Shetland og Orknøyene og de andre øyene vest i havet en landnåmsbok som på Island, der det blir gjort nøye rede for hvor bosetterne kom fra, hvilken slekt de tilhørte og hvor de bosatte seg. Den islandske Landnámabók dekker stort sett perioden 870 - 930 og består hovedsakelig av slektsoversikter, selv om det også er flettet inn fortellinger, f.eks. om hvordan Island ble oppdaget.

Landnåmabók ble nedtegnet tidlig på 1100-tallet av Are Frode og andre. Hundre år senere skrev Styrme Frode en ny utgave, som nå er gått tapt, men som er lagt til grunn for yngre bearbeidelser. 

Omtrent samtidig med at Styrme Frode skrev sin utgave av den islandske landnåmsboka så den store Orknøyingenes saga dagens lys. Det er en storslått saga som tar til med myten om Nor og Goe som ga navn til Norge, og strekker seg like frem til begynnelsen av 1200-tallet. Men det var ikke bare Orknøyingenes saga som ble til på denne tiden, også Fagerskinna, som er en fullstendig Norgeshistorie, og Morkinskinna, som omhandler kongene etter Olav den hellige frem til kong Sverres saga begynner i 1177, ble skrevet i disse årene. Også Snorre Sturlassons saga om Olav den hellige og Sverres saga ble skrevet i dette tidsrommet.

På 800-tallet utvandret en rekke stormenn og mer jevne bønder fra Norge. De spredte seg vidt og bredt, til Island og Færøyene i nord, og vesterut til Shetland, Orknøyene, Skottland, Cumbria, Man og Irland. Det har vært oppgitt en rekke årsaker til denne store utvandringen, som at det rett og slett ble for trangt om plassen i Norge, altså omtrent de samme grunner som utvandringen til Amerika på 1800-tallet, men også at Harald Hårfagre,  som oppkastet seg til konge over store deler av Vestlandet og inngikk allianse med Ladejarlen Håkon Grjotgardsson, tok odelen, dvs. den egentlige eiendomsretten, fra bøndene. 

På Island ble det etablert en fristat med sine egne lover, basert på mektige ætter, som Landnámabók forteller om. Men hvorfor ble det aldri skrevet noe tilsvarende verk som omhandlet de norrøne landnåmsmennene og deres kvinner på vesterhavsøyene? 

Men sin store saga fikk de. Da kong Harald hadde røyket ut vikingbølet i vest innsatte han den første jarlen på Orknøyene, Sigurd - og Orknøyingenes saga kan begynne. For Orknøyingenes saga er i alt vesentlig en saga om Orknøyjarlene, helt frem til den siste norrøne jarlen, Harald Maddadson, dør i  1206. 

Orknøyingenes saga begynner med en mytologisk fortelling, så hopper beretningen plutselig over til Mørejarlene på Harald Hårfagres tid. En nærliggende teori, som har blitt kastet frem av flere historikere, er at det var storfolk som utvandret til Island, mektige høvdinger som opprettet sitt eget fristatssamfunn der oppe i nord hvor ingen norsk konge så lett kunne nå dem, mens det var mer småkårsfolk og rene eventyrere som  bosatte seg på øyene i vest. Snorre forteller da også at det grodde frem plagsomme vikingreir på vesterhavsøyene som kom på plyndringstokt lang norskekysten om somrene, og at Harald til slutt seilte over til Hjaltland og Orknøyene og jaget dem derfra. Med andre ord - dette var folk som det kanskje ikke var så mye en landnåmsbok om. 

Orknøyingenes saga er en ''jarlesaga'', i tråd med de norske kongesagaene. Det er ukjent hvem som har skrevet sagaen, selv om noen kandidater har vært nevnt. De fleste er imidlertid enige om at teksten bærer preg av å være skrevet av en islending. Trolig er sagaen også skrevet på bestilling av en eller flere mektige personer på Orknøyene, folk i geistlige og verdslige maktposisjoner, kanskje av jarlen selv. Anne Holtsmark nevner at Harald jarl, som døde i 1206, og sønnen Jon jarl, kan ha vært oppdragsgiverne<ref>Anne Holtsmark: "Orknøyingenes saga".  I oversettelse og med forord. Aschehoug, 1970. </ref>. 

Orknøyingenes saga er et mangslungent verk som spenner over et vidt tidsrom. Sagaen bærer tydelig preg av å være bygget på en rekke forskjelligartede kilder. Men selv om det er sanket stoff herfra og derfra, er det likevel den anonyme forfatterens helstøpte verk. 


Sagaen kan sies å være delt inn i tre deler:

:I. Første del består av skaldetradisjon omkring Torv-Einar og hans vers. Deretter blir hans ætlinger og striden mellom dem skildret; også her danner skaldevers bakgrunn for fremstillingen. Første del ender da Torfinn jarl dør i 1064.

:II. Annen del handler helt og holdent om St. Magnus orknøyjarl, og er en typisk helgenbiografi som skildrer helgenens liv og mirakler. Forfatteren har godt trolig brukt en latinsk tekst som underlag. Anne Holtsmark bemerker at uttrykksmåten i den norrøne teksten tyder på det.

:III. Tredje del kretser rundt Svein Åsleivson, "den siste viking", og den norskfødte Ragnvald Kolsson Kale, som  ble jarl på Orknøyene; han diktet en versnøkkel sammen med en islending og dro på pilgrimsreise til Det hellige land - og kontrasten mellom disse to, den gamle halvhedenske "vikingen" Svein og den kristne, dannede Ragnvald tegner et fint bilde av den gamle og nye tid på Øyene. 


Orknøyingenes saga var populær i middelalderen, og bruddstykker av teksten er gjengitt i flere håndskrifter - og den er også tatt opp i sin helhet i Flatøybok, innvevd i de norske kongesagaene. Sagaen har kommet ut i en rekke oversettelser, på flere språk, og selvsagt på både bokmål og nynorsk. 

Sagaens innhold vil forøvrig danne hovedgrunnlag for fjerde del av denne artikkelserien, "De norske jarlene", og vil bli  behandlet nærmere der. 

==Snorre Sturlassons kongesager==

Snorre Sturlassons kongesagaer, som senere fikk navnet "Heimskringla", ble til i den samme epoken som Orknøyingenes saga ble skrevet, "Heimskringla" omhandler som kjent de norske kongene fra Halvdan Svarte til Magnus Erlingsson og strekker seg dermed over et tidsrom på nesten 400 år, fra ca. 810 til 1177. Shetland og Orknøyene ble sett på som norske bygder i kanskje større grad enn de andre vesterhavsøyene eller Færøyene og Island, på grunn av sin nære beliggenhet og tette tilknytning til moderlandet. Allerede fra Harald Hårfagres tid ble det opprettet et norsk jarledømme på Orknøyene.

Det er først og fremst Orknøyene som blir omtalt i sagaene. Hjaltland blir nesten ikke nevnt i det hele tatt, og da som regel i forbindelse med Orknøyene. Det er tydelig at Hjaltland spiller en ubetydelig rolle i samtiden. Det er Orknøyene, med sitt jarledømme og bispesete, og etter hvert sin helgen og sin katedral, som er det uomtvistelige hovedsetet i det norrøne kulturområdet utenfor Norge, men likevel nok med unntak av Island. 


===Harald Hårfagres saga===

I Harald Hårfagres saga forteller Snorre at i den ufreden som oppsto da Harald la under seg Norge, "ble de funnet og bygget landene ute i havet", Færøyene og Island, og det var også stor utferd til Hjaltland, dvs. Shetlandsøyene. Mange stormenn flyktet fredløse for kong Harald og fór i vesterviking. De oppholdt seg da på Orknøyene eller Suderøyene (Hebridene) om vinteren, men om sommeren vendte de tilbake til Norge og gjorde stor skade på landet. 

Til slutt ble kongen lei av det, og seilte en sommer vest over havet til Hjaltland og drepte alle de vikingene som ikke kom seg unna; dernest gikk ferden videre til Orknøyene, Suderøyene og Man, og overalt flyktet folk da ryktet gikk om at kong Harald og hans krigere var underveis. 

Fra Snorres relative korte avsnitt om kong Haralds straffetokt til vesterhavsøyene har det som tidliigere nevnt dannet seg en seiglivet mye om "vikingbølene" på Shetland og Orknøyene. Det er trolig sant, det han skriver, men det er neppe hele sannheten. Perspektivet er sett fra kong Haralds synsvinkel. Hva bøndene og stormennene som ble fratatt odelen i Norge og følte seg fordrevet derfra tenkte og følte er ikke Snorres ærend. 

Snorre forteller videre om hvordan det gikk til at Orknøyene ble et jarledømme. Ivar, sønn av Ragnvald Mørejarl, falt i kamp med vikinger i vesterhavet, "og som bot ga kong Harald, før han seilte vestfra, Orknøyene og Hjaltland til jarl Ragnvald. Men jarl Ragnvald ga umiddelbart begge landene til sin bror, Sigurd, og han ble igjen vestover da kongen seilte østover. Han hadde tidligere utnevnt Sigurd til jarl." Jarl Sigurd drepte den skotske jarlen Melbridge Tand og bandt hans hode til salremmen, men ble såret i leggmuskelen av en tann som stakk ut fra hodet, og det ble hans død. Han ble gravlagt ved Ekkjalsbakke. Deretter styrte Guttorm, hans sønn, landet i ett år, men døde uten arvinger. Etter det slo vikinger seg ned i landene - dansker og nordmenn.

Litt senere i sagaen blir det fortalt om Ragnvald Mørejarl, som var  jarl på nordvestlandet i Norge på midten av 800-tallet, tilsvarende det området som i dag heter Møre og Romsdal, at hans bror Sigurd var blitt værende igjen vestpå etter kong Haralds tokt til vesterhavsøyene. Ragnvald fikk bud om at Sigurd var død og at det nå satt vikinger i landet. Om Sigurds død forteller Snorre forøvrig: "Mens dette pågikk, falt Ivar, sønn av Ragnvald Møre-jarl. Som bot for dette ga kong Harald, før han seilte fra vest, Orknøyene og Hjaltland til jarl Ragnvald. Men jarl Ragnvald ga umiddelbart begge landene til sin bror, Sigurd, og denne ble igjen vestover da kongen seilte østover. Før dette hadde han utnevnt Sigurd til jarl. Senere sluttet Torstein Rød seg til ham, han var en sønn av Olav Hvite og Aud den djuptenkte. De herjet i Skottland og tilegnet seg Katanes og Suderland helt til Ekkjalsbakke. 

Ragnvald sendte sønnen Hallad vestover, etter at han hadde gitt ham jarlsnavn og utstyrt ham med en stor hær. Da han kom til Orknøyene slo han seg ned der, men året rundt ble øyene herjet av vikinger, inntil Hallad til slutt ble lei av det, "veltet seg ut av jarledømmet og tok odelsbonderett", før han til siutt seilte hjem til Norge. 

Da dette kom Ragnvald Mørejarl for øre tok han det ikke nådig opp, og mente at sønnene hans slektet lite på foreldrene. Men sønnen Einar kom til ham og sa:  "Jeg har ikke stor kjærlighet til deg, og har lite å forlate her. Jeg skal dra vestover til øyene hvis du vil hjelpe meg. Jeg lover deg noe som du vil sette stor pris på, at jeg ikke kommer tilbake til Norge." 

Og slik ble det. Ragnvald ga Einar et langskip og utrustet det for ham. Einar seilte om høsten vestover over havet, men da han kom til Orknøyene, møtte han to skip med vikingene Tore Treskjegg og Kalv Skurv. Einar gikk straks til kamp mot dem og vant, og de falt begge.  Han ble kalt Torv-Einar fordi han lot skjære torv og brukte det som brensel, da det ikke var skog på Orknøyene. Etterpå ble Einar jarl over øyene, og han var en mektig mann. Han hadde et skremmende utseende, var enøyd, men likevel svært skarp i synet, forteller Snorre.

Torv-Einar figurerer gjerne som den første i rekken av Orknøyjarler, selv om han stengt tatt ikke var det. 

Men freden skulle ikke vare lenge. På Møre ble Ragnvald Mørejarl brent inne av Gudrød Ljome og Halvdan Hålegg, som var en sønn av Harald Hårfagre og Snøfrid Svåsedatter, en finnejente som var den vakreste kvinne en kinne se, og ikke lenge etter dukket Halvdan Hålegg ganske uventet opp på Orknøyne. Einar flyktet umiddelbart fra øyene, men han vendte tilbake samme høst, og støtte uventet på Halvdan igjen. De møttes, kampen var kort og Halvdan flyktet - det var midt på natten. Einars menn lå utenfor teltene om natten, men om morgenen, da det ble lyst, lette de etter flyktningene på øyene, og de ble drept der de ble funnet. Da sa jarl Einar: "Jeg vet ikke," sa han, "om det er en mann eller en fugl jeg ser ute på Rinansøy<ref>North-Ronaldsey, den nordøstligste av Orknøyene.</ref>; til tider reiser den seg opp, andre ganger legger den seg ned." Så gikk de dit, fant Halvdan Hålegg og tok ham til fange. 

Hevnen var grusom. Einar skar ørn bak på ham på en slik måte at han stakk sverdet inn i ryggen, kuttet alle ribbena ned til lendene og trakk ut lungene. Det ble Halvdans død, skriver Snorre noe lakonisk. 

Men Halvdans brødre, Harald Hårfagres sønner, likte dårlig denne nyheten. Kong Harald utstedte leidang, samlet en stor hær og dro deretter vestover til Orknøyene.

Det gikk menn og budbringere mellom kongen og jarlen; det endte med at de avtalte et møte. Kong Harald dømte jarl Einar og alle orknøyinger til å betale 60 mark gull; bøndene fant bøten altfor stor, men så tilbød jarl Einar å betale bøten alene, og derfor skulle han få all odelsjord på øyene. Dette samtykket de til, mest fordi de fattige eide lite jord, og de rike mente at de kunne innløse sin jord når de ville. Jarlen innløste gjelden til kongen, som om høsten dro østover igjen. Deretter var det lenge slik på Orknøyene at jarlene eide all odelsjord - helt til Sigurd Lodveson ga den tilbake.

===Håkon den godes saga===

[[Fil:Gunhild på Orknøerne efter sine sønners død.jpg|thumb| Gunhild på Orknøyene etter sine sønners død. Illustrasjon til 1899-utg. av Heimskringla av Christian Krohg.]]Håkon Adalsteinsfostre, som fikk tilnavnet den gode fordi det var gode år i landet så lenge han konge, var en av de yngste, kanskje den yngste sønnen til Harald Hårfagre, en frillesønn som Harald hadde med Tora Mosterastong. Håkon ble som liten sendt til oppfostring hos kong Adalstein i England, trolig som ledd i en allianse, blant annet for å få bukt med vikinger som herjet på begge sider av Nordsjøen. I tillegg kan Harald ha hatt en langsiktig plan med dette prosjektet, nemlig å innlemme Norge i det kristne Europa. I alle fall fikk Håkon en kristen oppdragelse, og da han vendte tilbake til Norge for å gripe kongsmakten var det blant annet med det siktemål for øye å kristne landet. Til det formålet brakte han med seg prester. 

Men han skulle snart møte motstand. Hans eldre bror Erik, som fikk tilnavnet Blodøks, gikk mot Håkon med en hær på Vestlandet. Men han fikk dårlig med folk, forteller Snorre, for mange av stormennene sviktet ham og gikk over på Håkons side. Han så ingen annen utvei enn å seile vest over havet og samle folk der. På Orknøyene fikk han med seg et stort følge, fortelles det videre i sagaen. Her møter vi igjen opprørstrangen mot gamlelandet Norge, som tydeligvis har eksistert helt siden nordboerne slo seg ned vest i havet. Her fikk han blant andre med seg Torv-Einars sønner. 

Men Erik måtte til slutt gi tapt for Håkon. Etter en omtumlet tilværelse ble han til slutt drept i England. Om tiden som fulgte forteller Snorre at da hans kone Gunhild og de andre ble klar over dette — at kong Erik var falt og at han tidligere hadde herjet i den engelske kongens land — kjente de at de ikke kunne vente fred der. De gjorde seg straks klare til å forlate Nordimbraland, og de hadde alle skipene som kong Erik hadde hatt. De ble fulgt av alle som ville støtte dem, og de hadde rikelig med løsøre, som de hadde beslaglagt som skatt i England og delvis skaffet seg ved raid. De førte flokken sin nordover til Orknøyene, hvor de slo seg ned en tid. Da var Torfinn Hausakljuv (Skallekløyver) — Torv-Einars sønn — jarl der. Eriks sønner la under seg Orknøyene og Hjaltland og krevde inn skattene. De ble der om vinteren, men dro om sommeren på et vikingtog vestover, hvor de herjet i Skottland og Irland.

Gunhild, med tilnavnet Kongemor, var trolig en datter av Gorm den gamle og Thyra Danebod, og dermed søster til Harald Blåtann.

Men etter en tid kjente de at det var utrygt for dem der. De var redde for at kong Håkon skulle komme dit, og bare Torfinn jarl ble igjen. 

===Olav Tryggvasons saga===

[[File:Moster gamle kirke.jpg|thumb|Moster gamle kirke, bygget etter påbud av Olav Tryggvason. Foto: Knut Rage.]]Nå blir det ikke fortalt mer fra Orknøyene før i Olav Tryggvasons saga, dvs. at hverken Hjaltland eller Orknøyene er nevnt i  de mellomliggende Eirikssønnenes saga og Håkon jarls saga. Eirikssønnenes saga er den korteste av sagaene i Heimskringla, bare snaue fem sider. Så var da også deres regjeringstid kort – fra Håkon den godes død i 961 til Harald Gråfells død i 969 eller 970. Eirikssønnene var sønnene til Eirik Blodøks og hans hustru, den meget markante kvinneskikkelsen Gunnhild Gormsdatter. Selv om sagaen er gitt navnet Eirikssønnenes saga omtaler forfatteren dem konsekvent som Gunnhildssønnene. Sagaen beskriver Norge etter Håkon den gode som et firedelt rike hvor Eirikssønnene hersket over Vestlandet, Sigurd ladejarl i Trondheimen, Tryggve Olavsson øst i landet og Gudrød Bjørnsson i Vestfold.

Med Olav Tryggvason er vi nå kommet til tett oppunder 1000-tallet, og kristningen av Norge begynner for alvor å gjøre seg gjeldende. I følge Orknøyingenes saga ble Shetland og Orknøyene kristnet av Olav i 995, da gjorde et stopp her på vei fra Irland til Norge. 

Igjen kjenner Gunhild og sønnene hennes at det brenner under føttene, da de får vite at Håkon jarl er ute etter dem. Håkon Sigurdsson Ladejarl  fungerte i praksis som Norges konge fra ca. 970 til 995. Eirikssønnene dro flere ganger til Norge for å prøve å slå Håkon og overta makten. 

Snorre forteller at Eirikssønnene ofte søkte tilflukt på Orknøyene: "Håkon jarl dro med flokken sin nordover langs landet, og da Gunhild og sønnene hennes fikk vite dette, samlet de en hær, men de hadde vanskeligheter med å få folk; så tok de igjen samme avgjørelse som før og seilte vestover over havet med flokken som skulle følge dem. De dro først til Orknøyene og ble der en stund. Torfinn Skallekløvers sønner var den gang jarler: Lodve og Arnvid, Ljot og Skule."

Da de hadde oppholdt seg der et års seilte den eldste av Gunhildssønene, Ragnfred, til Norge med mange skip og en stor hær. Han møtte Håkon jarl i Sogn, men ble tvunget til å flykte og dro tilbake til Orknøyene. 

I 961 lyktes de da Håkon ble såret og døde etter slaget ved Fitjar på Stord. Før han døde rakk imidlertid Håkon å si til sine menn at de skulle tilby Eirikssønnene riket etter ham, ettersom han selv ikke hadde noen sønner. Understøttet av danskekongen Harald Blåtann ble dermed Harald Gråfell, den eldste av de gjenlevende brødrene, konge.


<center>__________</center>


Herfra blir ikke Orknøyene nevnt mer i sagaen før det skal fortelles om hvordan Olav Tryggvason brakte kristendommen til Norge. Her er det så mye av historie og geografi som henger sammen at jeg siterer noen avsnitt i sin helhet, i ovs. fra Storm-utgaven:


<blockquote> Der var en mand, der hed Tore Klakka; han var en god ven af jarl Håkon, og han var ofte på vikingetogt, men indimellem også på handelsrejse, så han var bekendt med forholdene vidt omkring. Jarl Håkon sendte denne mand vestpå over havet og bad ham gøre en handelsrejse til Dublin — sådan som mange dengang gjorde — og finde ud af, hvad denne Ole var for en mand, og hvis han fik vished for, at det var Olav Tryggvason eller en anden af norsk kongeslægt, da skulle Tore forsøge at lokke ham i baghold, hvis han fik mulighed for det.

Derefter drog Tore vestpå til Irland og Dublin og spurgte dér efter Ole; denne var dér sammen med sin svoger — Olav Sko. Siden gav Tore sig i tale med Ole; Tore var en veltalende mand. Da de havde talt meget længe sammen, begyndte Ole at spørge om Norge; først om Oplandskongerne og hvem af dem, der var i live, og hvilken magt de havde. Han spurgte også til jarl Håkon og hvor vellidt denne var i landet. Tore sagde: "Jarlen er så mægtig en mand, at ingen tør sige andet end det, han vil, men det skyldes, at der ikke er nogen anden at gå til. Sandt at sige, så ved jeg om mange gæve mænds sindelag — og tilsvarende blandt almindelige folk — at de ville være villige og klar, hvis der kom en konge af Harald Hårfagers slægt til landet, men det er der nu ingen udsigt til, og det mest af den grund, at man nu har erfaret, at det ikke nytter noget at kæmpe imod jarl Håkon." De talte ofte om dette, og så røbede Olav sit navn og sin slægt for Tore og spurgte ham til råds, hvad han mente, og om bønderne — hvis Olav drog til Norge — efter hans opfattelse ville modtage ham som konge. Tore opildnede ham kraftigt til denne rejse og roste både ham og hans duelighed meget. Olav begyndte da at længes meget efter at drage til sit fædreland.

Olav sejlede derpå vestfra med fem skibe — først til Suderøerne. Tore fulgtes med ham. Derefter sejlede han til Orknøerne. Jarl Sigurd Lodveson lå da med et langskib i Asmundsvig på Ragnvaldsø og agtede at tage over til Katanæs. Da kom Olav med sin flok sejlende vestfra til øerne og lagde til dér i havnen, idet Petlandsfjorden ikke var farbar. Da kongen fik at vide, at jarlen lå dér, lod han jarlen kalde til samtale med sig, og da jarlen kom til samtale med kongen, havde de kun talt sammen i kort tid, før kongen sagde, at jarlen og hele hans folk skulle lade sig døbe — i modsat fald skulle han straks dø på stedet. Kongen sagde, at han ville fare med bål og brand over landet og lægge det øde, hvis ikke folket blev kristne. Sådan som jarlens sag stod, valgte han at tage dåben; han og hele det følge, der var dér sammen med jarlen, blev da døbt. Derefter sværgede jarlen ed til kongen, blev hans mand og gav ham sin søn, der hed Hvalp eller Hunde, som gidsel, og ham havde Olav med sig til Norge.

Olav sejlede derpå til havs østpå og kom fra havet ind til Moster, hvor han først gik i land i Norge, og dér lod han holde gudstjeneste i et telt på land. Siden er der blevet opført en kirke på det samme sted. </blockquote>


===Olav den helliges saga===


<blockquote>Kong Olav spurgte nøie efter, hvorledes kristendommen blev holdt paa Island; da tyktes det ham at fattes meget i, at det var godt, thi de sagde ham om kristendomsholdet, at det efter lovene var tilladt at æde hester og bære børn ud, som hedenske mænd gjorde, og endnu flere ting, som det var kristendomsspilde i. De fortalte ogsaa kongen om mange stormænd, som da var paa Island. Skafte Toroddsøn var da lovsigemand[95] i landet. Vide om i landene spurgte han de mænd, som bedst vidste derom, efter mænds seder, og mest førte han spørgsmaalene hen paa kristendommen, og hvorledes den blev holdt baade i Orknøerne og paa Hjaltland og paa Færøerne, og han syntes at skjønne, at det maatte skorte meget paa, at det var godt. Slige taler havde han ofte i munden, eller han talte om lov eller om landsret.</blockquote>


Etter hva kong Olav fikk vite om tilstandene på Orknøyene og Hjaltland skal det altså ikke ha stått godt nok til med overholdelsen av kristendommen. 

Noe senere blir det fortalt om Einar jarl på Orknøyene, som kom i kamp med irskekongen Konofogor på Ulvreksfjorden<ref>Lough Larne, en smal fjord et stykke nord for Belfast.</ref>. Irskekongen stiller med en mektig hær og jager Einar på flukt  med bare ett skip, og da han kom tilbake til Orknøyene var det som en dypt slagen mann. Han hadde mistet nesten hele hæren og alt det byttet han hadde vunnet. Han la skylden på nordmennene som hadde deltatt på irekongens side for nederlaget. 

I kap. 96 av sagaen om Olav den hellige er det tatt med en historikk som nærmest er en  kortversjon av Orknøyingenes saga, som ble skrevet noenlunde samtidig med at Snorre dikterte sagaen om kong Olav. Snorre forteller om Torfinn jarls kamp med brødrene Sumarlide, Einar og Bruse. Da brødrenes far, Orknøyjarlen Sigurd Lodvesson døde, ble riket delt i tre mellom Torfinns brødre, siden Torfinn allerede hadde et rike, Caithness. Torfinn ville imidlertid herske over Orknøyene også, og drepte først Sumarlide og Einar. Kong Olav blandet seg inn i denne konflikten, og klarte å få til en midlertidig fred mellom Torfinn og Bruse i 1021, ved at brødrene skulle være Olavs underkonger med Orknøyene i len. Torfinn drepte imidlertid Bruse også, men ikke før etter Olavs død. 

Jeg gjengir hele denne passasjen, i Gustav Storms klassiske oversettelse fra 1899-utg. av Heimskringla:


<blockquote>

[[Fil:Vikinger seiler ind til Orknøerne.jpg|thumb|400px|Vikinger seiler ind til Orknøerne. Illustrasjon av Gerhard Munthe.]]96. Saa er sagt, at Orknøerne byggedes i Harald den haarfagres, Norges konges, dager; men før var der et vikingebøle. Sigurd hed den første jarl paa Orknøerne, han var søn af Øistein Glumra og broder til Ragnvald Mørejarl, men efter Sigurd fulgte hans søn Guthorm én vinter. Efter ham tog Torv-Einar, Ragnvald jarls søn, jarledømme og var længe jarl og en mægtig mand. Halvdan Haalegg, Harald Haarfagres søn, fór imod Einar jarl og drev ham bort fra Orknøerne. Einar kom derefter tilbage og dræbte Halvdan paa Rinansø. Efter det fór kong Harald med hær til Orknøerne; Einar flyede da op til Skotland. Kong Harald lod Orknøingene sverge til ham al sin odel. Derefter forligtes kongen og jarlen; jarlen blev hans mand og tog landet i len af kongen, men skulde ikke betale skatter deraf, thi det var udsat for fiender. Jarlen betalte kongen 60 mark guld. Da herjede kong Harald i Skotland, saa som nævnt er i Glymdraapa. 

Efter Torv-Einar raadede hans sønner Arnkel, Erlend og Torfinn Hausekljuv for landet. I deres dager kom Eirik Blodøx fra Norge, og jarlene blev ham undergivne. Arnkel og Erlend faldt i hærfærd, men Torfinn raadede for landet og blev gammel. Hans sønner var Arnfinn, Haavard, Lådve, Ljot og Skule; deres moder var Grelåd, datter af Dungad jarl af Katanes; hendes moder var Groa, datter af Torstein Røde. I Torfinn jarls senere tid kom Eirik Blodøxes sønner fra Norge, da de havde flyet for Haakon jarl; deres fremfærd paa Orknøerne var meget voldsom. Torfinn jarl døde sottedød. Efter ham raadede hans sønner, og om dem er det mange frasagn. Lådve levede længst af dem, og han raadede tilsidst alene. Hans søn var Sigurd Digre, som tog jarledømme efter ham; han var mægtig og en stor hærmand. I hans dager fór Olav Trygvesøn med sin hær fra vesterviking og lagde til Orknøerne og tog Sigurd jarl tilfange i Ragnvaldsø [995]; han havde ligget der med ét skib. Olav bød jarlen til løsning af sit liv, at han skulde tage daab og den rette tro, blive hans mand og byde kristendom over alle Orknøer. Kong Olav tog til gissel hans søn, som hed Hunde eller Hvelp. Derfra fór Olav til Norge og blev konge der. Hunde var hos kong Olav nogle vintre og døde der; men siden viste Sigurd jarl ingen lydighed imod kong Olav; han giftede sig da med en datter af skotekongen Melkolm, og deres søn var Torfinn; Sigurd jarls ældre sønner var Sumarlide, Bruse og Einar Vrangmund. Fem eller fire vintre efter Olav Trygvesøns fald fór Sigurd jarl til Irland, men satte sine ældre sønner til at raade for landet; Torfinn sendte han til skotekongen, hans morfader. I den færd faldt Sigurd jarl i Brian-slaget. Men da det spurgtes til Orknøerne, blev brødrene Sumarlide, Bruse og Einar tagne til jarler og skiftede landet i tre deler mellem sig. Torfinn Sigurdsøn var fem vintre, da Sigurd jarl faldt. Men da hans fald spurgtes hos skotekongen, gav kongen Torfinn, sin frænde, Katanes og Suderland med jarlsnavn og satte mænd til at styre riget for ham. Torfinn jarl var strax i opvexten sterkt udviklet i al legemsfærdighed; han var stor og sterk og styg, og eftersom han voxte til, var det synligt, at han var grisk, haard, grusom og klog. Om det taler Arnor Jarleskald: 

Ingen mand under himlen
saa ung, som Einars broder,
sagdes mere virksom
til at verge land og at herje. 


97. Brødrene Einar og Bruse var ulige i sindelag. Bruse var stilfærdig og forligelig, klog og maalsnild og vennesæl, Einar var stivsindet, tilbageholden og uvenlig, grisk og vindesyg og en stor hærmand. Sumarlide var lig Bruse i sindelag han var ældst og levede kortest af brødrene; han døde sottedød. Efter hans død krævede Torfinn sin del af Orknøerne. Einar svarer, at Torfinn havde Katanes og Suderland — det rige som forhen deres fader Sigurd jarl havde havt —, og det regnede han for meget større end en tredjedel af Orknøerne, han vilde ikke unde Torfirin skifte, men Bruse tillod skifte for sin del; "jeg vil," siger han, "ikke kræve at have mere af landet end den tredjedel, som jeg har frit." Da tog Einar under sig to tredjedeler af øerne; han blev nu mægtig og mandsterk, var ofte om somrene i hærfærd og havde stort udbud af landet, men meget ujevnt var det med at vinde hærfang i viking. Bønderne tog til at blive leie af det stræv, men jarlen holdt med haardhed alle paalæg oppe og taalte ikke, at nogen talte imod. Einar var en meget overmodig mand. Det blev nu dyrtid i hans rige af al det stræv og de omkostninger, bønderne havde; men i den del af landet, som Bruse havde, havde bønderne godt aar og rolighed; han var vennesæl. 


[[Fil:Jarlen slog sig vred og rasende.jpg|thumb|Jarlen slo seg vill og gal. Illustrasjon av  Gerhard Munthe.]]98. En mand hed Aamunde, mægtig og rig; han boede paa Rossø<ref>Mainland på Orknøyene.</ref> i Sandvik<ref>Sandvik på østsiden av halvøya Dyrnes, den østligste delen av Mainland. </ref>paa Laupandanes. Torkel hed hans søn, og han var den dygtigste mand paa Orknøerne. Aamunde var meget klog og en af de gjæveste mænd paa øerne. Det var en vaar, at Einar jarl atter havde udbud som sedvanlig, men bønderne knurrede og bar sagen for Aamunde og bad ham tale med jarlen til hjælp for dem. Han svarer: "Jarlen har ikke lyst til at høre indvendinger," og mener, det ikke nytter at bede jarlen nogen bøn om dette: "mit og jarlens venskab er godt for nærværende; men hvis vi bliver uenige, tykkes det mig farligt efter begges sindelag; jeg vil ikke give mig af med det." 

Da talte de med Torkel om dette; han vilde nødig til, men lovede det dog, da man bad ham meget derom. Aamunde mente, at han for raskt havde givet det løfte. Men da jarlen holdt ting, talte Torkel paa bøndernes vegne, bad jarlen give folk lidt lindring i paalæg og nævnte folks nød; jarlen svarede venlig og sagde, at han burde lægge megen vegt paa Torkels ord: "Jeg havde ønsket at have sex skibe fra landet, men nu skal jeg ikke have mere end tre; men du, Torkel, bed ikke oftere slig en bøn." Bønderne takkede Torkel meget for hans hjælp. Jarlen fór i viking og kom tilbage om høsten. Men vaaren efter havde jarlen samme bud, som han var vant til, og holdt ting med bønderne. Da talte Torkel atter og bad jarlen skaane bønderne. Jarlen svarer da vredt og siger, at bøndernes kaar skulde nu blive værre efter hans forbøn; han slog sig da saa vred og rasende, at han sagde, at en anden vaar skulde ikke de to være levende paa tinget, og dermed endte dette ting. Da Aamunde fik høre, hvad Torkel og jarlen havde talt imod hinanden, bad han Torkel fare bort, og han fór over paa Katanes til Torfinn jarl. 

Torkel var der længe siden og var venlig imod jarlen, mens han var ung; han blev siden kaldt Torkel "Fostre" og var en udmerket mand. Det var flere stormænd, som for Einar jarls magt flyede fra Orknøerne fra sin odel; de fleste flyede over paa Katanes til Torfinn jarl, nogle flyede fra Orknøerne til Norge, men nogle til andre lande. Men da Torfinn jarl blev voxen, sendte han bud til sin broder Einar jarl og krævede af ham det rige, som han tyktes have ret til i Orknøerne; men det var en tredjedel af øerne. Einar var ikke villig til at mindske sit rige. Da Torfinn spurgte det, bød han hær ud fra Katanes og fór ud til øerne. Men da Einar jarl fik vide det, samlede han hær og vilde verge landene. Bruse jarl samler ogsaa hær og farer imod dem og bærer forligsord mellem dem. Det blev da til forlig mellem dem, at Torfinn skulde have en tredjedel af landet i Orknøerne, saa som han havde ret til. Men Bruse og Einar lagde sine deler sammen, og Einar skulde ene raade for dem; men hvis den ene døde før den anden, skulde den af dem, som levede længst, arve landene efter den anden. Men den aftale tyktes ikke retfærdig, thi Bruse havde en søn, som hed Ragnvald, men Einar var sønneløs. Torfinn jarl satte da sine mænd til at styre det rige, han havde i Orknøerne, men han var oftest paa Katanes. Einar jarl var oftest om somrene paa hærfærd om i Irland og Skotland og Bretland. Det var en sommer, da Einar jarl var paa hærfærd i Irland, at han kjæmpede i Ulvreksfjord imod irekongen Konofogor, saa som før er skrevet, at Einar jarl der fik en stor useier og mandskade. 

Sommeren efter fór Øivind Urarhorn vestenfra Irland og vilde til Norge; men da veiret var hvast og strømmene ufarbare, lagde han ind til Aasmundarvaag og laa der nogen tid veirfast. Men da Einar jarl spurgte det, styrede han did med en stor hær, tog der Øivind og lod ham dræbe, men gav de fleste af hans mænd fred; de fór øster til Norge om høsten, kom til kong Olav og fortalte ham om Øivinds drab. Kongen svarer lidet dertil, men man fandt det paa ham, at det tyktes ham en stor mandskade, og at det var gjort meget paa trods imod ham; han var faamælt om de fleste ting, som tyktes være ham imod. Torfinn jarl sendte Torkel Fostre ud til øerne for at samle sammen hans skatter. Einar jarl gav mest Torkel skyld for den reisning, da Torfinn jarl havde gjort krav paa øerne. Torkel fór skyndsomt fra øerne og over til Katanes. Han siger Torfinn jarl, at han var bleven vis om, at Einar jarl havde villet dræbe ham, hvis ikke hans frænder og venner havde givet ham nys derom; "nu har jeg det at trækkes med," sagde han, "at lade mødet mellem mig og jarlen blive sligt, at det bliver afgjort mellem os; men det er det andet vilkaar, at jeg farer længere bort og did, hvor han ikke har nogen magt." Jarlen ønskede, at Torkel skulde fare øster til Norge til kong Olav; "du vil" siger han, "blive høit agtet, hvor du kommer blandt fyrster, og jeg kjender baade dit og jarlens sindelag at være sligt, at I to vil inden kort tid støde sammen." 

Da gjorde Torkel sig rede og fór om høsten til Norge og siden til kong Olav og var der hos ham om vinteren i stor yndest. Han tog Torkel meget paa raad i sine sager; det tyktes ham, som sandt var at Torkel var en vís og dygtig mand. Kongen skjønte det af hans tale, at han talte meget forskjellig om jarlene, var en god ven af Torkel, men havde meget at sige paa Einar jarl. Og tidlig om vaaren sendte kongen et skib vester over havet til Torfinn jarl med det bud, at jarlen skulde komme øster til kongen. Jarlen skjød ikke til side den færd, thi løfte om venskab fulgte med ordsendingen. 

[[Fil:Torkel Fostre efter Einar jarls drab.jpg|thumb|Torkjell Fostre etter drapet på Einar jarl. Illustrasjon av Gerhard Munthe.]]99. Torfinn jarl fór øster til Norge og kom til kong Olav og fik der god modtagelse og dvælte der længe om sommeren. Men da han skulde vestover, gav kong Olav ham et stort og godt langskib med fuld udrustning. Torkel Fostre gjorde sig ogsaa rede til færden, og jarlen gav ham det skib, som han havde havt med vestenfra om sommeren. Kongen og jarlen skiltes med stor kjærlighed. Torfinn jarl kom om høsten til Orknøerne. Men da Einar jarl spurgte det, havde han en stor hærstyrke og laa paa skibe. Bruse jarl fór da til møde med begge sine brødre og bar forligsord mellem dem; det kom da dertil, at de gjorde forlig og bandt det med eder. Torkel Fostre skulde være i forlig og venskab med Einar jarl, og det blev aftalt, at hver af dem skulde gjøre den anden et gjestebud, og jarlen skulde først søge til Torkel paa Sandvik. Da jarlen var der i gjestebud, blev det skjænket sterkt i; jarlen var ikke lystig. Det var der en stor skaale med dør i begge ender. Den dag, da jarlen skulde fare bort, skulde Torkel fare med ham til gjestebud. Torkel sendte mænd ud for at speide frem over den vei, de skulde fare om dagen; men da speiderne kom tilbage, sagde de til Torkel, at de fandt tre baghold med væbnede mænd, "og tror vi," sagde de, "at det vist er svig." Da Torkel spurgte dette, udsatte han med at gjøre sig rede og kaldte sine mænd til sig. Jarlen bad ham gjøre sig færdig og sagde, at nu var det tid at ride. Torkel siger, at han havde meget at gjøre istand; han gik stundom ud, stundom ind. Ild brandt paa gulvet. Da gik han ind ad den ene dør og efter ham en mand, som hed Halvard; han var en Islænding fra Østfjordene; han lukkede døren igjen. Torkel gik længer ind mellem ilden og det sted, hvor jarlen sad. Jarlen spurgte: "Er du ikke endnu rede?" Torkel svarer: "Nu er jeg rede," og saa hugg han til jarlen i hovedet. Jarlen stupte ned paa gulvet. Da sagde Islændingen: "Her saa jeg den daarligste raadvildhed, at I ikke drager jarlen ud af ilden." Han drev en stridsøx ind under jarlens nakkeben og rykkede ham op paa bænken. Torkel og hans følgesvend gik skyndsomt ud af den modsatte dør af den, de havde gaaet ind gjennem; der ude stod Torkels mænd, fuldt væbnede. Jarlens mænd tog fat paa ham, men da var han død. 

Alle var nu haandfaldne, saa det blev ikke hevnet; det kom af, at det gik saa raskt, og ingen ventede sligt verk af Torkel, thi det tænkte alle, at det var venskab mellem jarlen og Torkel, som før var aftalt; de fleste mænd derinde var ogsaa vaabenløse og mange forud gode venner af Torkel. Dertil kom nu ogsaa heldet, da Torkel skulde have et længere liv. Da Torkel kom ud, havde han ikke færre mænd end jarlsmændene. Torkel fór til sit skib, men jarlsmændene sin vei. Torkel seilede den dag bort og øster i havet; det var efter vinternat, men han kom uskadt til Norge og fór strax skyndsomt til kong Olav og fik der god modtagelse. Kongen ytrede sig rosende over dette verk; Torkel var hos ham om vinteren.


100. Efter Einar jarls fald tog Bruse jarl den del af landene, som Einar jarl forud havde havt, thi det var kjendt blandt mange mænd, med hvilken aftale brødrene Einar og Bruse havde gaaet i fællesskab. Men det syntes Torfinn rettest, at hver af dem havde halvdelen af øerne; dog havde Bruse denne vinter to tredjedeler land. Vaaren efter gjorde Torfinn krav paa disse lande hos Bruse, nemlig at han vilde have halvdelen med Bruse, men Bruse negtede det. De holdt nu ting og stævner i disse sager; deres venner søgte da at jevne denne sag, og det kom da frem, at Torfinn ikke vilde finde sig i andet end at have halvdelen, og han sagde tillige, at Bruse trængte ikke til at have mere end tredjedelen med det sindelag, han havde. Bruse siger: "Jeg nøiede mig med at have den tredjedel, som jeg tog i arv efter min fader; ingen krævede heller den af mig; men nu har jeg taget den anden tredjedel i arv efter min broder efter ret aftale. Men om jeg end ikke har evne til at føre strid med dig, broder, da vil jeg dog forsøge andet end at sige fra mig riget under slige forhold." 

De endte saaledes denne maalstævne. Men da Bruse saa, at han ikke vilde have magt til at staa jevnsides med Torfinn, thi Torfinn havde meget større rige og støtte i skotekongen, sin morfader, tog Bruse det raad at fare fra landet øster til kong Olav og havde med sig sin søn Ragnvald; han var da ti vintre gammel. Men da jarlen kom til kongen, tog han vel imod ham. Jarlen bar da frem sine erender og fortalte hele sagen, som var mellem brødrene, og han bad kongen yde sig hjælp til at holde sit rige, men bød derimod sit fuldkomne venskab. Kongen tog da først at tale om, at Harald den haarfagre havde tilegnet sig al odel i Orknøerne, medens jarlene stadig siden havde havt de lande i len, men aldrig til eiendom; "men det er vidnesbyrd derom, at da Eirik Blodøx og hans sønner var i Orknøerne, var jarlene dem undergivne; men da Olav Trygvesøn, min frænde, kom did, da blev din fader, Sigurd jarl, hans mand. Nu har jeg taget al arv efter kong Olav; jeg vil give dig det vilkaar, at du bliver min mand, da skal jeg give dig øerne i len. Om jeg yder dig min støtte, skal vi to friste, om ikke det skal nytte bedre end skotekongens støtte for din broder Torfinn. Men hvis du ikke vil dette vilkaar, da vil jeg søge efter de eiendommer og den odel, som vore frænder og forfædre har havt der vester." 

Disse taler fæstede jarlen i sin hug og bar dem for sine venner og søgte raad hos dem, hvad han skulde gaa ind paa, om han skulde under dette vilkaar gaa i forlig med kong Olav og blive hans mand: "men hvis jeg siger nei, er det mig uklart, hvad min lod bliver ved skilsmissen, thi kongen har aabenbaret det krav, han har til Orknøerne; men med hans store raad og med det, at vi nu er komne hid, vil det være ham let at gjøre med os, som ham synes." Men om end jarlen fandt meget at udsætte paa begge deler, tog han dog det vilkaar, at lægge alt i kongens vold, baade sig og sit rige. Derefter tog kong Olav af jarlen magt og herredømme over alle jarlens arvelande; jarlen blev da hans mand og bandt det med eder. 


101. Torfinn jarl spurgte, at hans broder Bruse havde faret øster til kong Olav for at søge støtte hos ham. Men da Torfinn før havde været hos kong Olav og vundet sig hans venskab, tyktes det ham, at hans sag stod godt, og han vidste, at det der vilde være mange talsmænd for hans sag; men dog ventede han, at det vilde være endnu flere, om han selv kom til. Torfinn jarl valgte da det raad, at han gjorde sig skyndsomst rede og fór øster til Norge, og tænkte, at det skulde blive saa liden forskjel som muligt i tiden for begges afreise, og at Bruses erende ikke skulde være naaet, før end Torfinn traf kongen. 

Men det gik anderledes, end jarlen havde tænkt, thi da Torfinn jarl kom til kong Olav, var forligsmaalet mellem kongen og Bruse jarl fuldt aftalt; Torfinn vidste heller ikke, før end han var kommen til kong Olav, at Bruse jarl havde givet sit rige op. Og saasnart som Torfin jarl og kong Olav mødtes, kom kong Olav frem med det samme krav paa riget i Orknøerne, som han havde lagt for Bruse jarl, og forlangte af Torfinn det samme, at han skulde overgive kongen den del af landene, som han havde forud. Jarlen svarede vel og sindig paa kongens ord og sagde saa, at han lagde megen vegt paa kongens venskab. "Og hvis I, herre, tykkes at trænge min hjælp imod andre høvdinger, da har I fuldt virket til det; men jeg kan ikke gaa eder til haande, thi jeg er forud skotekongens jarl og skylder ham lydighed." Men da kongen fandt af jarlens svar, at han vilde unddrage sig den fordring, han forud havde stillet, sagde kongen: "Hvis du ikke vil blive min mand, da har jeg det valg, at jeg sætter over Orknøerne den mand, som jeg vil; men jeg vil, at du skal da sverge ed paa, at du vil ikke kræve de lande og vil lade dem, som jeg sætter over landene, være i fred for dig. Men hvis du ikke vil noget af disse vilkaar, da vil det tykkes ham, som raader for landene, som om det kan ventes ufred fra dig; og da vil det ikke synes dig underligt, om dal følger efter bakke." Jarlen svarede og bad ham give sig frist til at tænke over denne sag. Kongen gjorde saa, gav jarlen tid til at raade om disse vilkaar med sine venner. Da bad han om, at kongen vilde lade ham faa frist til næste sommer og han kunde fare først vester over havet, thi hans raadgivere var hjemme, men han var endnu barnslig af alder. Men kongen bad ham vælge nu. Torkel Fostre var da hos kong Olav; han sendte lønlig en mand til Torfinn jarl og bad ham, hvad han saa havde i sinde, ikke at tænke paa at skilles denne gang saaledes fra kong Olav, at de ikke var forligte, eftersom han nu var i kongens hænder. Ved slige mindelser tyktes jarlen at se, at hans eneste vilkaar var at lade kongen raade denne gang; det tyktes ham ikke ønskeligt at miste selv ethvert haab om sit ætteland, men gjøre ed paa, at de, som ikke var fødte til riget, skulde have det i ro; men da det tyktes ham usikkert at komme bort, valgte han at gaa kongen til haande og blive hans mand, saa som Bruse havde gjort. 

Kongen fandt, at Torfinn var meget mere storsindet end Bruse og fandt sig mindre godt i denne tvang. Kongen troede mindre Torfinn end Bruse, og han saa, at Torfinn vilde tykkes at kunne vente støtte hos skotekongen, om han brød dette forlig. Kongen skjønte med sin gode forstand, at Bruse gik trægt til forliget, men lovede ikke andet end det, han tænkte at holde; men da Torfinn først havde afgjort, hvad han vilde vælge, gik han glat ind paa enhver aftale og gjorde ingen indvending imod det, som han lovede fra først af. Men kongen havde mistanke om, at jarlen vilde gjøre om igjen nogle forligsvilkaar. 


102. Da kong Olav havde overlagt med sig selv hele denne sag, lod han blæse til en talrig stævne og lod jarlene kalde did. Da sagde kongen: "Jeg vil nu aabenbare for alle forliget mellem mig og Orknøjarlene. De har nu gaaet ind paa mit eiendomskrav til øerne og er begge blevne mine mænd og har bundet det med eder, og jeg vil nu give dem det i len, til Bruse en tredjedel og til Torfinn den anden tredjedel; men den tredjedel, som Einar Vrangmund havde, den dømmer jeg har faldet i min gaard, fordi han dræbte Øivind Urarhorn, min hirdmand, bolagsmand og kjære ven; jeg vil sørge for den del af landet saaledes, som jeg har lyst til. Det vil jeg ogsaa fordre af eder, mine jarler, at I tager imod forlig af Torkel Aamundesøn for drabet paa eders broder Einar; jeg vil, at dommen herom skal ligge under mig, hvis I vil gaa ind paa det." Men det var som alt andet, at jarlene gik ind paa alt, som kongen sagde. Torkel gik da frem og fæstede kongens dom i denne sag, og saaledes endte dette ting. Kong Olav dømte saa store bøder for Einar jarl som for tre lendermænd; men tredjedelen af bøderne skulde falde bort formedelst hans brøde. Torfinn jarl bad da kongen om hjemlov, og saasnart han havde faaet det, gjorde han sig skyndsomst rede. Men da han var ganske færdig, hændte det en dag, da jarlen drak paa skibet, at der kom Torkel Aamundesøn pludselig for ham og lagde sit hoved i jarlens knæ og bad ham gjøre dermed, som han vilde. Jarlen spurgte, hvorfor han fór saa. "Vi er jo forud forligte efter kongens dom, og staa du op, Torkel." Han gjorde saa og sagde: "Det forlig, som kongen gjorde, vil jeg efterkomme i sagen mellem mig og Bruse; men i det, som kommer til dig, skal du alene raade; om end kongen har tildømt mig mine eiendommer og landsvist i Orknøerne, saa kjender jeg dit sindelag, at det blir mig ugjørligt at være i øerne, uden at jeg har eders troskabsløfte, jarl; jeg vil love eder aldrig at komme til øerne, hvad end kongen siger til det." Jarlen var taus og tog sent til orde; han sagde: "Hvis du heller vil, Torkel, at jeg skal dømme i sagen mellem os, end følge kongens dom, vil jeg have det til ophav i vort forlig, at du skal fare med mig til Orknøerne og være hos mig og ikke skilles fra mig uden mit lov eller samtykke og være skyldig til at verge mit land og til at udføre alt det, som jeg vil kræve, saalænge vi begge er i live." Torkel siger: "Det skal være i eders vold, jarl, som alt andet, hvad jeg kan raade over." Torkel gik da til og fæstede jarlen alt det, som han krævede. Jarlen siger, at om pengebøder kunde han siden fastsætte; men han tog strax ed af Torkel. Torkel gjorde sig da strax rede til at fare med jarlen. Saasnart jarlen var færdig, fór han bort, og han og kong Olav saaes aldrig siden. 

Bruse jarl dvælte efter der og gjorde sig rede i god tid. Men inden han fór bort, holdt kong Olav stævne med ham og talte saa: "Det synes mig, jarl, at jeg kan have i dig en tro mand der vestenfor havet. Min vilje er, at du skal have to tredjedeler af landene at styre over, dem som du før har havt. Jeg vil, at du skal ikke være mindre mand eller mindre mægtig, naar du er mig haandgangen, end du før var. Men jeg vil fæste din troskab derved, at jeg vil, at din søn Ragnvald skal blive efter her hos mig. Naar du har min støtte og to tredjedeler af landet, tænker jeg, at du vel kan holde fast ved dit med rette for din broder Torfinn." Bruse tog med tak imod at have to tredjedeler af landene. Bruse dvælte siden kun en kort tid, inden han fór bort, og kom om høsten vest til Orknøerne. Ragnvald, Bruses søn, blev efter øster hos kong Olav. Han var meget vakker, havde stort haar, gult som silke, var tidlig stor og sterk, den dygtigste mand i klogskab og høviskhed. Han var længe siden hos kong Olav. Om dette taler Ottar Svarte i den draapa, som han digtede om kong Olav: 


Hjaltlændinger har hyldet
som herre dig (det kjendes).
Du holder sterkt paa hele
tjodkongernes vælde.
Ingen krigersk Yngling,
(inden dig vi naaed’)
kom paa jorden, som kunde
kue øerne vester.


103. Da brødrene Torfinn og Bruse kom vester til Orknøerne, tog Bruse to tredjedeler af landene at styre over, men Torfinn en tredjedel; han var stadig paa Katanes eller i Skotland, men satte sine mænd over øerne. Bruse havde da ene landevern for øerne, men i den tid var det uroligt, thi Nordmænd og Daner herjede meget i vesterviking og kom ofte til Orknøerne, naar de fór vestover eller østover, og røvede paa nessene. Bruse klagede da for sin broder Torfinn over, at han ikke havde leding ude for Orknøerne eller Hjaltland, men alene tog fulde skatter og skylder for sin del. Da bød Torfinn ham det vilkaar, at Bruse skulde have én tredjedel af landene, men Torfinn de to og saa han alene have landevern for dem begge. Men skjønt dette skifte da ikke blev strax godkjendt, saa siges det dog i Jarlesagaerne, at dette skifte, at Torfinn fik to deler og Bruse en del, fik fremgang, da Knut den mægtige havde taget Norge under sig, men kong Olav havde faret fra landet. Torfinn jarl Sigurdsøn havde været den gjæveste jarl i øerne og har havt størst rige af Orknøjarlene; han tilegnede sig Hjaltland, Orknøerne og Suderøerne, han havde ogsaa et stort rige i Skotland og Irland. Om det kvad Arnor jarleskald: 

Fra Turseskjær til Dublin
drengene maatte lyde
ring-øderen; sandt jeg melder,
hvad magt Torfinn havde.


Torfinn var den største hærmand; han tog jarledømme fem vintre gammel og styrede mere end 60 aar og døde sottedød i Harald Sigurdsøns sidste tider, men Bruse døde i Knut den mægtiges tid lidt efter kong Olav den helliges fald</blockquote>


Torkjell Fostre kom senere til kong Olav i Trondheim og ble der om vinteren, etter at han hadde drept Vrangmunn jarl, Bruse Sigurdssons bror Torfinn Sigurdsson Rikes halvbror, forteller sagaen litt senere. 

Da Olav hadde vært Norges konge i syv år kom jarlene Torfinn og Bruse til ham fra Orknøyene.  Det blir senere i sagaen understreket at kong Olav hadde kristnet hele landet og innført kristne lover for folket, og at han også hadde lagt under seg Orknøyene og "hadde sendt bud til både Island og Grønland og fått seg mange venner der, og likeså på Færøyene." Det tyder på at Orknøyene sto i en særstilling som en fast og integrert del av det norske kongedømmet, mens de øvrige norske besittelsene i vest og Island og Færøyene ikke var det.

===Harald Hardrådes saga===

Hjaltland og Orknøyene blir ikke nevnt i Magnus den godes saga, men  i den påfølgende Harald Hardrådes saga spiller øyene en viss rolle. 

Harald var bare en guttunge da han ble med halvbroren Olav den hellige på flukten til Gardarike i 1028. Da Olav vendte tilbake til Norge to år senere, var Harald med som en av de meget få blant Olavs menn som unnslapp etter slaget på Stiklestad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike til Bysants. Her ble han tatt opp i den bysantinske keiserens livvakt bestående av nordiske leiesoldater, den fryktløse, sterke og dristige væringgarden. 
 
Etter en omtumlet tilværelse som kriger i middelhavslandene og Bulgaria oppnådde han å bli fyrst Jaroslavs svigersønn da fikk hans datter Jelisaveta til ekte, i Norge kjent som Ellisiv av Kyiv.

Søkkrik og med større militær erfaring enn det var vanlig for noen norsk konge vendte han tilbake til Norge i 1046 og krevde å bli Magnus den godes medkonge. Da Magnus døde året etter satt Harald alene på tronen. 

I 1066, etter et forgjeves forsøk på å legge under seg Danmark, vendte han seg mot England. Som kjent tapte han slaget ved Stamford Bridge og ble dermed et lett bytte for Wilhelm Erobreren senere på året da han kom over fra Normandie. Slaget ved Stamford Bridge ses på som vikingtidens slutt og begynnelsen på middelalderen i Norge. 

Av interesse for oss er hva Snorre forteller om overfarten til England i begynnelsen av september, da han forlot Norge med 300 skip. Reisen gikk via Shetland og Orknøyene. I følget var den engelske kongen Harold Godwinsons bror Toste Godwinson, og Haralds sønn Olav (Kyrre).  Snorre forteller at "Kong Harald laa der en kort tid, inden han seilede til Orknøerne, og derfra havde han med sig mange mænd og jarlene Paal og Erlend, Torfinn jarls sønner; men der lod han efter dronning Ellesiv og sine døtre Maria og Ingegerd."

Før det skjebnesvangre slaget ble orknøyjarlene Pål og Erlend igjen med en reservestyrke for å vokte skipene, en vital og livsviktig oppgave dersom det skulle bli aktuelt med et hurtig tilbaketog. 

Etter nederlaget ved Stamford vendte Olav tilbake til Orknøyene. "Olav, søn af kong Harald Sigurdsøn, styrede med sine mænd bort fra England; de seilede ud fra Ravnsøre og kom om høsten til Orknøerne, og der var da de tidender, at Maria, datter af kong Harald Sigurdsøn, havde faaet en braa død paa samme dag og i samme stund, som hendes fader kong Harald faldt. Olav dvælte der om vinteren. Men sommeren efter fór Olav øster til Norge; der blev han da taget til konge med sin broder Magnus."

Av dette leser vi som så ofte ellers at Hjaltland og Orknøyene som så ofte ellers fungerte som en trygg mellomhavn for norske skip, og ble sett på som en del av det norske riket.  

===Magnus Berrføtts saga===

Ingen av de norske kongene er trolig mer assosiert med øyriket vestpå, Skottland og Irland enn Magnus Berrføtt. Han stod med varierende hell for en aggressiv og ekspansiv norsk utenrikspolitikk, og sørget blant annet for at en del av de skotske øyene med norsk bosetning, Orknøyene, Hebridene og Man, ble enten lagt inn under eller bundet tettere til Norgesveldet. Tilnavnet Berrføtt fikk han etter alt å dømme fordi han fulgte skotsk skikk og gikk kledd i kilt. Snorre skriver i alle fall at navnet kom av at kongen og mange av mennene hans i vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå "med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper".

I 1098 la seilte han med skipene sine vest i havet og kom først til Orknøyene, forteller Snorre. Her tok han jarlene Pål og Erlend til fange og sendte dem til Norge. I deres sted satte han den unge sønnen til å styre over øyene. Her satt Sigurd fremdeles som jarl i 1103, da det kom bud om Haralds død, og forlot straks jarlesetet og reiste hjem til Norge. 

Selv om sentrale deler av Magnus Berrføtts saga utspiller seg i Skottland og øyene vestpå, spiller hverken Hjaltland eller Orknøyene noen særlig rolle, annet enn som en mellomstasjon. 


<center>__________</center>


Etter Magnus Berrføtts fall vender livet på Orknøyene tilbake til det normale. I Magnussønnenes saga fortelles det at sønn til Pål jarl, kom til Norge vest fra Orknøyene. Magnussønnene ga ham jarledømme og styring over Orknøyene, slik som jarlene, hans far Pål eller hans farbror Erlend, hadde hatt før ham. 

Siste gang Orknøyene blir nevnt i Snorres "Heimskringla" er i Haraldssønnenes saga, som utspiller seg midt på 1100-tallet. Her fortelles det om Erling Skakke fra Etne i Sunnhordland:


<blockquote>Erling fór fra landet, og med ham Eindride Unge og end flere lendermænd, og havde en vakker hær. De havde gjort sig rede til Jorsale-færd og fór vester over havet til Orknøerne. Derfra fór Ragnvald jarl, som kaldtes Kale, og biskop Viljalm; de havde i alt fra Orknøerne 15 langskibe og seilede til Suderøerne og derfra vester til Valland og siden den vei, som kong Sigurd Jorsalefare havde faret ud til Nårvesund, og herjede vide i det hedenske Spanien.</blockquote>


==Flatøybok==

[[File:Flateyarbok 001.jpg|thumb|En side av den originale Flatøybok. Illustrasjonen er en fremstilling av drapet på Olav den hellige under slaget på Stiklestad ]]Flatøybok ble til relativt sent i forhold til Orknøyingenes saga og kongesagaene, nedtegnet i 1387 og fullført i 1394 eller kort tid senere, og er gjennom århundrene blitt betraktet som en kompilasjon av tidligere sagaverk og dermed uten selvstendig verdi. Først med den påkostede seksbinds-utgivelsen på 2000-tallet har man tatt til å se på Flatøybok som et selvstendig, originalt verk. 

Mye av det historiske stoffet som er fortalt i Heimskringla, Orknøyingenes saga og andre verker er naturligvis det samme, men noe er ulikt fortalt eller ulikt vinklet. Ettersom Flatøybok nå er i ferd med å innta en plass side om side med Heimskringla er det på sin plass å gjennomgå dette store verkets innhold angående Hjaltland og Orknøyene på samme måte som vi nettopp har sett på hva som står nevnt om øyene i vest i kongesagaene. 
 
Flatøyboks forfattere fremhever mer enn Snorre betydningen av Orknøyene, som sammen med Island og Færøyene utgjør de mest betydningsfullle greinene på treeet der Norge er stammen - det norske treet, som det blir uttrykt i innledningen til Flatøybok-utgaven fra 2014, "Panorama over Flatøyboks tilblivelse". Orknøyene og Shetland er en fast og innlemmet del av det norrøne riket, på lik linje med Island, Færøyene og Hebridene, der enhver nordmann vil føle seg hjemme. 

Flatøybok har lite å fortelle om øyene i vest om vi ser bort fra den innlemmede Orknøyingenes saga, som vil bli hovedemne for 4. del av denne artikkelserien, "De norske jarlene", og som jeg dermed springer over her. Som regel fungerer Orknøyene som en mellomstasjon til og fra Norge, eller som et oppholdssted i utrygge tider. Det blir aldri, hverken hos Snorre eller i Flatøybok, fortalt om direkte ufred på Hjaltland og Orknøyene, utenom indre stridigheter fra tid til annen - øyene virker som et trygt oppholdssted, ikke bare for fiender vestfra England eller Irland, eller Skottland, men også for den norske kongen. Det tok da også relativt lang tid før øyene ble regelmessig skattlagt, det var som før nevnt først da orknøyjarlene hyllet kong Inge i 1136 at øyene ble skattlagt av norske konger, og da hadde norske jarler styrt på øyene i nærmere 150 år. Flere ganger poengteres det at daner og nordmenn ofte stoppet på Orknøyene når de var på plyndringstokter.

I Tåtten om Færøyingene blir det imidlertid fortalt at kong Olav (Haraldsson) hadde skatteinntekter av alle de landene som lå under Norge, bortsett fra Island:  Hjaltland, Orknøyene, Færøyene og Grønland.

Orknøytåtten (i bind 4 av Saga Boks utgaven av seksbindsverket Flatøybok) er av stor interesse for oss med henblikk på Hjaltlands og Orknøyenes historie. Tåtten om orknøyjarlene kan ha blitt nedtegnet så tidlig som på 1170-tallet, enten på Island eller Orknøyene. Sagaen kom i en rekke varianter og utvidelser, og Flatøybok inneholder den mest fullstendige versjonen av sagen. Som Færøyingesagaen kommer den "porsjonsvis" utover i Flatøyboks tekst. Orknøyingenes saga inneholder så mange detaljerte opplysninger, både når det gjelder geografi og lokalkunnskap, og personopplysninger, at forfatteren i det minste må ha besøkt øyene, om han ikke har bodd eller oppholdt seg der. 

Orknøyingenes saga er forøvrig en misvisende tittel, ettersom den også omhandler Hjaltland, Suderøyene og Vest-Skottland. En stor del av sagaen er konsentrert om Ragnvald jarl og byggingen av St. Magnus-katedralen i Kirkwall. Det tegner et omriss av et eget norsk Orknøyrike.   

Flatøybok blir avsluttet med en årstallsoversikt, de såkalte Flatøyannalene, der viktige hendelser er tatt med. Fra Hjaltland og Orknøyene blir det fortalt om bispevisitaser og andre begivenheter fra kirkelig hold, om uvær og naturkatastrofer, sykdom og pest og annen elendighet., Men opplysningene kommer spredt og er relativt sparsommelige, og skal ikke tas med her. Annalstoffet vil bli vevd inn i den delen som omhandler de norske jarlene.  

I det følgende gjengir jeg noen utdrag og omtaler av de stedene der Hjaltland og Orknøyene blir nevnt i Flatøybok. Ofte er Orknøyene bare nevnt i forbifarten med en setning eller to, og blir ikke tatt med her, men noen ganger kommer teksten med opplysninger og fortellinger som er verdifulle bidrag til kunnskapen om vesterhavsøyene i norrøn tid.  

Olav Tryggvason inntar en stor plass i Flatøybok. Men tittelen "Olav Tryggvasons saga" i verket er egentlig noe misvisende, for i realiteten omhandler sagaen alle norske konger fra Harald Hårfagre til og med Olav Tryggvason, som spiller en overordnet rolle for ikke bare Norges historie, men også for Island, Færøyene og Orknøyene. Olav Tryggvasons tid på kongetronen var kort, bare fem år, men hans verk var stort - han får i følge Flatøybok æren for å ha grunnfestet kristendommen i Norge og de norske landområdene, ja, på Island var han til og med på tale som helgen.

I de delene som omhandler Eirik Blodøks blir det fortalt at Eirik mistet sitt høvdingdømme over Northumberland etter kong Adalsteins død, og dro i vesterviking. Han seilte til Orknøyene og hentet med seg Torv-Einars sønner Arnkjell og Erlend derfra. Men det skulle ikke ta lang tid før de alle tre ble drept i kamp i et forsøk på å vinne tilbake makten i England. Konen Gunhild og sønnene hans, som fremdeles holdt til i Northumberland, flyktet vest til Orknøyene og slo seg til der for en tid. Det var Torfinn Hausakljuv som hersket over øyene, sønn til Torv-Einar. 

Flatøybok forteller at Eirikssønnene la Orknøyene og Hjaltland under seg og krevde inn skatt, og at holdt til der i vinterhalvåret og dro i viking og herjet i Irland og Skottland om somrene. Da de til slutt dro bort tok Torfinn jarl makten på øyene. 

Men de skulle snart vende tilbake, da de tapte kampen om kongemakten i Norge i strid med Håkon den gode. Flatøybok sier det samme som Snorre, at de "tok det samme råd som før" og seilte til Orknøyene, hvor de ble værende en tid.  Herfra rustet Ragnfrød, den fjerde av Eirikssønnene, seg til ny kamp mot Håkon. Etter en foreløpig seier legger Gudrød alt land sør for Stad under seg, men blir senere slått av Håkon under et sjøslag i Sogn. 

Orknøyene dukker ikke opp igjen før et stykke lenger ute i Flatøyboks beretninger, i Færøyingesagaen som ble nedtegnet på Island omtrent 1200. Deler av sagaen er flettet inn i Snorres sagaer om Olav Tryggvason og Olav den hellige, mens den er bevart i sin helhet i Flatøybok. Olav Tryggvasons kristning av Færøyene, Island og vesterhavsøyene går som en rød tråd gjennom sagaen. 
 
Her blir det fortalt om Sigmund Brestesson, en vikingehøvding som på kongebud forkynte læren om Hvíte-Krist på tinget i Tinganes på Færøyene omkring år 1000. En dag kommer Håkon jarl til Sigmund og ber ham dra til Orknøyene for å finne en mann som heter Harald Jarnhaus. "Han er min største uvenn," sier Håkon, "og har gjort seg skyldig i mang en udåd. Ham skal du drepe."

Sigmund seilte fra Norge med åtte skip. Men i stedet for å seile direkte til Orknøyene drar Sigmund på vikingtokt, og møter til slutt Harald Jarnhaus i Anglesey i Englandshavet, utenfor kysten av Wales. De ender opp som gode venner. Hele denne historien har eventyrets preg. 

[[File:Flateyarbok 002.jpg|thumb|Illustrasjon i Flatøybok til begynnelsen av Olav Tryggvasons saga.]]Som tidligere nevnt er Orknøyningenes saga bevart komplett i Flatøybok, mens den ellers bare er tatt med som bruddstykker i andre avskrifter og sagaer. Også her, som i Færøyingesagaen, handler det om Olav Tryggvasons kristning av de norrøne bosetningene i Nord-Atlanteren. 

Sentralt i sagaen står Olav Tryggvasons møte med Sigurd jarl på Orknøyene, hvor han gir Sigurd påbud om å la folket der kristne. I Heimskringla blir denne hendelsen fortalt med noen få linjer, mens det i Flatøybok er tatt med som en lang og omstendelig monolog (i min gjengivelse):


<blockquote>Olav Tryggvason seilte mot Orknøyene og la skipene sine i leie i Åsmundarvåg ved Ragnvaldsøy da han ikke kunne passere Pettlandsfjorden. Der fant han Sigurd jarl Lodvesson som hadde planer om å dra ut på en hærferd. Olav Tryggvason inviterte jarlen til en samtale og fortalte om historien til kong Harald den hårfagre som erobret Orknøyene og Hjaltland, og ga dem til jarlen sin, Ragnvald den mektige, som senere ga dem til Sigurd. Olav fortalte også om kong Haralds kriger og forlik med jarlene på øyene, samt Eirik Haraldssons erobring av øyene og hans sønner som tok makten etter ham. Olav Tryggvason påpekte at Sigurd jarl nå hadde jarledømmet over riket som Olav betraktet som sin eiendom, og ba ham velge mellom å la seg døpe og bli Olavs mann og undermann med full frihet, eller å dø og se Orknøyene lide under Olavs hevn og brennende ild. Olav advarte også om evig pine i helvete for de som ikke ville tro på den sanne Gud.

Men da Sigurd jarl hadde hørt hvor grundig og klokt kong Olav hadde brakt ærendet sitt frem, tok han hardt mot til seg og sa: “Det kan jeg si deg, kong Olav, at jeg har bestemt meg for at ikke vil jeg, ikke skal jeg og ikke må jeg, gi opp den sed og skikk som mine frender og forfedre hadde før meg, for jeg kan ikke rå meg bedre enn dem, og ikke vet jeg om den tro som du byr, er bedre enn den som vi til alle tider har hatt og holdt.” 

Da kongen så at jarlen ville tviholde på sin villfarelse, grep han den unge sønnen hans som han der hadde med seg og som var oppvokst i øyene. Denne sønnen til jarlen bar kongen frem under bart sverd, gjorde seg klar til å hogge gutten og sa: “Nå kan du se, Sigurd jarl, at jeg ikke skal spare noen mann som ikke vil tjene den allmektige Gud og lyde mine råd og høre det velsignede budskapet. Og derfor skal jeg nå straks på flekken drepe denne sønnen din for øynene dine med dette samme sverd som jeg her holder, om ikke du og dine menn vil tjene min Gud. For her fra øyene skal jeg ikke fare før jeg har fremmet og fullført hans strålende budskap, og du og din sønn som jeg holder, har tatt dåpen.” 

Og slik det nå var stelt for jarlen, valgte han det vilkåret som kongen ville, og som gagnet ham bedre, å ta den rette tro. Jarlen og hele folket i Orknøyene ble siden døpt. Etter dette ble Sigurd jarl, etter de verdslige æresbevisninger, kong Olavs jarl, og holdt av ham land og len og ga ham den sønnen sin som før er omtalt, som gissel. Han het Valp, eller Hunde. Kong Olav lot ham døpe med navnet Lodve, og tok ham med seg hjem til Norge. Sigurd jarl svor ed på å holde hele avtalen deres. Dernest seilte kong Olav bort fra Orknøyene, men satte etter seg prester for å oppdra folket og gi dem den hellige kunnskap. Kong Olav og Sigurd jarl skiltes i vennskap. Lodve levde bare kort tid, og etter han var død, viste ikke Sigurd jarl kong Olav noen plikttroskap. Han fikk datteren til Melkolv Skottekonge, og sønnen deres var Torfinn.</blockquote>


En lignende passasje kommer senere i Flatøyboks gjengivelse av Orknøyingenes saga. Etter en heftig arvestrid med broren Torfinn etter bortfallet av deres bror Einar jarl, bestemmer Bruse jarl seg for å oppsøke kong Olav Haraldsson for å be om hans råd og la ham avgjøre saken. Olav svarer med en monolog som ikke er så uiik Olav Tryggvasons tale over, i min noe forkortede gjengivelse:


<blockquote>Kongen svarte med å si at Harald Hårfagre hadde forbeholdt seg seg alle odelsrettigheter på Orknøyene, og at jarlene siden den tid holdt alltid disse landene som len, og aldri som deres egne.

"Et bevis på dette, " sa han, " er at da Eirik Blodøks og sønnene hans var på Orknøyene, var jarlene deres vasaller; og når Olav Tryggvason, min frende, kom dit ble faren din, Sigurd jarl, hans mann. Jeg vil gi deg øyene som et len, på betingelse av at du blir min mann, og så skal jeg prøve om ikke min hjelp vil være til mer nytte for deg enn hjelpen og bistanden fra skottenes konge til din bror Torfinn. Men hvis du ikke godtar disse vilkårene, vil jeg prøve å gjenopprette herredømmet som mine frender har arvet og besatt der i vest."

Selv om jarlen hadde innvendinger mot begge alternativene, bestemte han seg derfor å gi opp alt, seg selv og hans herredømme, til kongens makt. Deretter hevdet kong Olav sin overlegenhet over alt sitt arvegods, og jarlen ble hans mann og stadfestet denne pakt med edsavleggelse.

Da Torfinn jarl fikk høre at broren hans hadde reist til Norge for å be kong Olav om hjelp, besluttet han seg for å reise dit så raskt som mulig, han også. Han var viss på at han hadde kongens vennskap, og at hans sak var godt forberedt, og at han hadde støtte fra mange. Men det gikk annerledes enn Torfinn hadde tenkt, for han fikk ikke møte kongen før avtalen mellom Olav og Bruse var inngått, og han var heller ikke klar over at Bruse hadde sagt fra seg herredømmet over øyene til kongen.

Da han til slutt fikk foretrede hos kongen ga Olav ham det samme valget som han hadde gitt Bruse jarl -  nemlig at han skulle erkjenne kongens overherredømme over hans del av øyene.

Jarlen ga et høflig svar på dette kravet og sa: "Jeg ser på ditt vennskap av stor betydning; og hvis du tror du trenger min bistand mot andre høvdinger, så har du vel fortjent det; men jeg kan ikke godt hylle deg, siden jeg allerede er en jarl av kongen over skottene, og hans vasall."

Da kongen hørte at Torfinn ikke ville anerkjenne ham som sin konge og gå med på hans krav, svarte han tvert:  "Hvis du ikke vil bli min mann, da er det andre alternativet at jeg plasserer den mannen over Øyene som jeg selv velger. Men jeg ønsker at du lover meg med ed å la være kreve disse landene og la ham i fred som jeg setter over dem. Nå, hvis du ikke vil godta noen av disse betingelsene, vil han som styrer landet tenke at det kan forventes fiendtligheter fra din side, og i det tilfelle må du ikke synes det er rart om en dal møter en ås."

Jarlen svarte med å be om tid til å vurdere disse sakene. Kongen ga ham tid og tillatelse til å rådføre seg med vennene sine; men jarlen ba kongen om en ytterligere utsettelse til neste sommer, slik at han kunne reise hjem først, " for, " sa han, " rådgiverne mine er hjemme, og min dømmekraft er ikke nok utviklet på grunn av min unge alder."

Kongen skjønte at Torfinn var en mann med en mye sterkere vilje enn Bruse, og stolte desto mindre på ham. Han skjønte at Torfinn så på seg selv som tilstrekkelig mektig til å bryte enhver avtale, så lenge han mente at han hadde skottekongen i ryggen.</blockquote>. 


Av dette avsnittet leser vi nok en gang hvor lite makt den norske kongen egentlig hadde over Orknøyene, som med sin beliggenhet like nord for Skottland fort kunnne skifte allianse og gå over på den skotske kongens side. 


<center>__________</center>


I Kristentåtten, en bearbeidelse av Kristni saga fra midten av 1200-tallet, blir det nevnt at Aud den djuptenkte, datter av den norske hersen Ketil Flatnev og gift med vikingkongen Olav Hvite i Dublin, oppholdt seg på Orknøyene en tid. Etter mannens fall flyktet hun til Suderøyene med sønnen Torstein. Nye uroligheter fulgte. Aud oppholdt seg på Katanes i Skottland da hun fikk budskapet om at sønnen var drept i kamp. Hun bestemte seg da for å ta landnåm på Island. I 890 seilte hun inn i Hvamsfjorden med et stort følge og tok landnåm der.  Aud ble stammor til en av Islands mektigste ætter. Til Auds etterkommere hørte Are Frode.

Underveis til Island stoppet hun på Orknøyene en tid. Her fikk hun giftet bort Torgerd, datteren til Torstein. 

I Tåtten om Tidrande og Torhall, som hører hjemme i Flatøybokens Olav Tryggvasons saga, blir det fortalt at da kong Harald hadde samlet landet til ett rike bad han Ragnvald Mørejarl om å klippe håret hans. Det var jarlen som deretter ga Harald det tilnavnet han er blitt så kjent for - "Hårfagre". Det syntes Harald var et riktig bra navn, og ga jarlen Hjaltland og Orknøyene som belønning for hårskjæringen. 

Jarlens sønner ville straks dra dit, men faren var ikke noe videre stemt for det, og sendte den ene av dem til Island i stedet.

Orknøytåtten i Flatøybok er av stor interesse for oss med henblikk på Hjaltlands og Orknøyenes historie. Tåtten om orknøyjarlene kan ha blitt nedtegnet så tidlig som på 1170-tallet, enten på Island eller Orknøyene. Sagaen kom i en rekke varianter og utvidelser, og Flatøybok inneholder den mest fullstendige versjonen av sagen. Som Færøyingesagaen kommer den "porsjonsvis" utover i Flatøyboks tekst. Orknøyingenes saga inneholder så mange detaljerte opplysninger, både når det gjelder geografi og lokalkunnskap, og personopplysninger, at forfatteren i det minste må ha besøkt øyene, om han ikke har bodd eller oppholdt seg der. 

Orknøyingenes saga er forøvrig en misvisende tittel, ettersom den også omhandler Hjaltland, Suderøyene og Vest-Skottland. En stor del av sagaen er konsentrert om Ragnvald jarl og byggingen av St. Magnus-katedralen i Kirkwall. Det tegner et omriss av et eget norsk Orknøyrike.   

Hele denne historien vil bli fortalt i del fire av denne kapittelserien, "De norske jarlene", og vil ikke bli behandlet nærmere her. 

Håkon Håkons saga inntar en bred plass i Flatøybok. Og det er ganske naturlig, ettersom Håkon også inntok en bred plass i samtiden og i hundreårene som fulgte, da Flatøybok ble skrevet. Han ledet Norge i det kristne norrøne rikets storhetstid, gjennom nesten hele 1200-tallet, fra 1217, da han ble valgt til konge av birkebeinerne, til sin død i Kirkwall på Orknøyene i 1263. Med den monumentale Håkons saga er også Flatøybok egentlig slutt. 

I sin regjeringstid var Håkon en av de mektigste herskerne i Europa. Han styrket de diplomatiske båndene til andre land, bl.a. ved å gifte bort datteren Kristina til den kastiljanske kongens bror i 1258. Kongen var foreslått av paven som tysk-romersk keiser (ca. 1250). Håkon sendte også sendemenn til sultanen av Tunis i 1262.

Håkon la Island og Grønland under den norske kronen. I 1263 rykket han ut med en stor flåte for å forsvare Suderøyene mot den skotske kongen. Etter noen kortvarige sammenstøt som ikke førte til noe som helst trakk han seg tilbake på Orknøyene, der han døde. Kort tid etter blir han flyttet til en grav i Kristkirken i Bjørgvin. 

Flatøybok nevner at biskopen på Orknøyene var til stede ved viktige begivenheter, som da bispekollegiet var samlet i Bergen i 1218, sammen med erkebiskop Guttorm, biskop Nikolas, biskop Heinrek i Stavanger, biskop Ivar i Hamar og andre lærde. Her måtte kongemoren Inga gjennom jernbyrd for å bevise at Håkon virkelig var Håkon Sverressons sønn. Kirken var i utgangspunktet negativ til Håkon som konge, dette ble delvis begrunnet med at han var uekte barn. Jarlen av Orknøyene var der forøvrig også. Det var også slik at da kongssønnen Håkon Håkonsson Unge (1232-1257 på Munkelivklosteret i Tønsberg) fikk kongenavn skjærtorsdag 1240 i Kristkirkegården avla lendmennene den formelle eden etter ham, før bonderepresentanter fra hele Gulatingslagen og Orknøyene og Hjaltland avla ed.

Jon orknøyjarl hørte også naturlig hjemme sammen med de norske stormennene som omga kongen.  I Flatøybok blir det fortalt at Jon jarl av Orknøyene sendte gode gaver til kongen. Kong Håkon gjengjeldte gaven på fyrstelig vis ved å sende jarlen et langskip og mange andre staselige gaver. 

[[File:King Hákon Hákonarson and his son Magnús or King Hákon and Jarl Skúli Bárðarson.png|thumb|Kong Håkon Håkonsson og Skule jarl. Illustrasjon fra Flatøybok.]]Fra vinteren 1231 fortelles det om en dramatisk historie fra Orknøyene. Det var en mann på øyene som het Snæøkoll Gunnerson. Han var av fornem slekt, ettersom moren hans var en datter av Ragnvald den hellige. Snækoll krevde eiendomsrett på noen gårder på øyene som hadde tilhørt Ragnvalds ætt, men Jon jarl var lite villig til å høre på kravet hans. Det ene ordet tok det andre, og til slutt spurte jarlen nokså tvert om han ville gjøre slik som Harald, morbroren hans, og kreve Orknøyene som sitt land, men, sa han, han skulle nok verge riket sitt for Snækoll, slik faren hadde gjort mot morbroren hans

Snækoll følte seg truet og dro derfor til  sin venn Hånev for å være trygg. Hånev var kongens sysselmann på øyene og var en mektig mann med et stort mannskap. 

Om høsten dro de begge til Torså på Katanes, hvor de hver hadde sine herberger, og det ble ofte krangel mellom mennene deres når de møttes beruset om kveldene. En kveld ble Hånev og hans menn varslet om at jarlen planla å angripe dem om natten, så de bestemte seg for å angripe jarlen først. De gikk til jarlens herberge og angrep ham og hans menn, og mange mennesker ble drept. Etter dette reiste Hånev og hans følge til øya Vigr, hvor de bygde et kastell og samlet forråd og folk. Da venner av jarlen fikk vite om dette, beleiret de borgen, men til slutt kom de frem til en avtale om å vente på kong Håkons avgjørelse om saken. Om vinteren ble avtalen holdt, og om våren reiste Hånev og hans menn til Norge, mens venner av jarlen og andre menn fra øyene dro på et annet skip.

En annen historie som er gjengitt i Håkon Håkonssons saga forteller hvor prisgitt de alle var havets og naturkreftenes luner, selv de mektigste blant dem. Håkon giftet  bort frilledatteren Cecilia til Harald Suderøykonge. Da høsten kom seilte kong Harald fra Bjørgvin med sin nybakte hustru. Men de nådde aldri frem til Suderøyene. Skipet forliste med mann og mus; folk mente det gikk under for en storm ved Dynrost sør for Hjaltland, for det drev vrakgods i land der. Folk mente at det var et stort tap, beretter sagaen.


<center>__________</center>


Så kom det skjebnesvangre året 1263. Håkon hadde da vært Norges konge og en av Europas største herskere i 46 år. Tre netter før seljemannavake seilte kong Håkon i Solundhavet med hele hæren. Målet for den store flåtestyrken var å beskytte Suderøyene, som hadde vært under angrep fra skottekongen Alexander III. 

Flatøybok gjengir i de følgende delene detaljert om alt som hendte, og ramser opp i den minste detalj en rekke enkeltheter, også om alle de viktigste personene i hans følge - geistlige, lendmenn, skutelsveiner  - og Magnus jarl av Orknøyene, som kongen hadde utrustet med et godt langskip. 

Etter to døgns seilas la de til i Breiøysund på Hjaltland, hvor hæren gikk i land. Etter et fjorten dager langt opphold her satte kongens flåte kursen for Orknøyene. Også her ble det et langt opphold, Kongen informerte rådet sitt om at han hadde tenkte å dele hæren i to og la den ene delen dra ut på plyndringstokt mens han selv lå i ro og ventet med størsteparten av hæren og store skip på Orknøyene. Men det ville ikke mennene hans gå med på. De ville ikke dra noen steder uten kongen, sa de. 

Olsok, som falt på en søndag, holdt kong Håkon en høytidelig messe i teltet på land, og senere tok han imot folk på skipet sitt. En dag eller to senere seilte han med hæren sin til Ragnvaldsvåg sør på Øyene og ble der en stund, mens han sendte en mindre hærstyrke over Pentlandsfjorden til Katanes nord i Skottland for å kreve en skatt fra folket der. Han lovte dem fred hvis de underkastet seg, men advarte dem om at de ville bli straffet hvis de ikke gjorde det.

Mens kong Håkon var i Ragnvaldsvåg, falt det et tungt mørke over solen, og bare en liten ring var synlig rundt solskiven i en time den dagen. Det er fristende å dra en paralell til solformørkelsen før slaget på Stiklestad, da Olav den hellige ble drept, som igjen viser tilbake til det mørket som falt over landet da Jeus ble korsfestet. Den dag i dag er historien brukt som bevis for at Jesus virkelig var Guds sønn. Det samme mørket opptrer også i Det gamle testamente under landeplagene i Egypt. Flatøyboks forfattere har tydeligvis flettet inn en solformørkelse i kong Håkons saga som et symbolsk tegn på hans hellighet, og at enden nærmer seg. 

Fra Suderøyene kom det dårlige nyheter. Suderøykongen Jon, som Håkon hadde kommet for å  beskytte, hadde gått over gått over på skottekongens side. Kong Håkon ba ham følge ham, som var hans plikt, men Jon nektet og sa at han hadde sverget en ed til den skotske kongen og at han ville få et større kongerike fra ham enn fra den norske kongen. Kong Håkon holdt ham hos seg en stund i håp om å myke opp lojaliteten hans, men mange kritiserte ham for dette.

Så munner den lange sagaen ut i Håkons sykdom og død. Det er en lang og detaljert skildring som følger. 

Kong Håkon blir liggende syk i Kirkwall på Orknøyene. På sykeleiet ba han om å få lest opp Konungatal for seg, en oppramsing av alle Norges konger, en etter en. Da han følte at sykdommen grep sterkere tak og at døden var uavvendelig, befalte han at hver hirdmann skulle få en brent sølvmynt, mens gjester, skipsgutter og andre tjenestemenn skulle få en halv mark hver. Han veide også alt sitt uutsmykkede sølvbestikk og sa at hvis det ikke var nok rent sølv, ville bordklærne være nok til å gi alle det de hadde krav på. Han skrev også et brev til kong Magnus om alle slike saker som virket mest nødvendige.

Kong Håkon mottok den siste olje fra kirken natten før St. Lucias fest, 12. desember 1263. Biskop Torgils av Stavanger, biskop Gillibert av Hamar, biskop Heinrek av Orknøyene, abbed Torleiv og mange andre lærde menn var til stede. 

Sagaen om kong Sverre ble lest for ham dag og natt mens han var våken.

Jomfru Lucias messedag falt på en torsdag, og på den påfølgende lørdagen, sent på kvelden, forverret kongens sykdom seg så mye at han mistet stemmen. Rundt midnatt ble Sverres saga lest opp, og rett etter midnatt kalte den allmektige Gud kong Håkon fra dette livets verden.  

Etter dette forlot alle herberget, bortsett fra biskop Torgils, Brynjolv Jonsson og to andre menn. De vasket kroppen og ordnet den, utførte alt som passet for en konge så berømt som kong Håkon hadde vært. På søndag ble legemet båret opp til loftshallen. Der ble båren gjort klar med praktfullt utstyr. Kroppen ble kledd i kongelig drakt, en krone ble plassert på hodet hans, og han ble ordnet på enhver måte som var passende for en så fremstående høvding og kronet konge. Kroppen ble lagt på båren. Deretter kom alle biskopene og prestene i byen og alle mennene til armer. Fakkelbærere holdt lys, slik at hallen var lyst opp. Så kom folket for å se kroppen, og alle syntes den så lys og vakker ut, med en rettferdig rødme i ansiktet som på en levende person. 

Igjen ser vi paralellen til Olav den hellige, idet det blir fortalt at Håkon i døden ser lys levende ut. Håkon selv, og ikke minst Flatøybok og Håkon-sagaens forfatter, er opptatt av å fremheve Håkon som den fremste forsvarer av den norske nasjonens suverenitet, og også som kristendommens ypperste stridsmann. Opplesningen av Konungatal og Sverres saga setter ham inn i en lang tradisjon av Norges konger, og forteller dessuten litt om hans intellektuelle sider. Det skal ikke herske noen tvil om at det nå er en stor konge som dør.

Håkon ble gravlagt i den store St. Magnus-katedralen i Kirkwall, men legemet ble senere stedt til hvile i Kristkirken i Bergen nordvest for Håkonshallen.  På 1200-tallet var Kristkirken Norges politiske sentrum. Kirken ble brukt til forhandlinger og kirkegården til tingsted ved kongehyllinger og riksmøter. Kongene ble også kronet, viet og gravlagt i kirken. I 1531 ble kirken jevnet med jorden. 


<center>__________</center>


I 1066, etter at Harald Hardråde hadde sittet som konge i Norge i tyve år,  først sammen med brorsønnen Magnus den gode, siden som enekonge fra 1047 til 1066, kom budskapet fra England om at kong Edvard den gode var død. Harald ønsket å ta over den engelske tronen, og reiste i starten av september over med en stor flåte – på ca. 300 skip – sammen med sønnen Olav. Reisen gikk via Shetland og Orknøyene. Det var en hærferd som skulle bli skjebnesvanger, som kjent ble Harald og hans menn slått ved Stamford Bridge, og han selv ble drept. i Flatøybok blir det fortalt at han først seilte til Orknøyene, der han fikk med seg flere av sønnene til Torfinn jarl.
 
Etter nederlaget samlet Haralds sønn Olav restene av hæren og ble deres høvding. I Flatøyøybok blir det fortalt at da høsten kom høsten seilte de nordover til Orknøyene, og der la Olav seg i ro for vinteren. Folketroen ville ha det til at i samme time som Harald falt i England døde datteren hans Maria på Orknøyene, de to skulle ha vært ett, fortelles det i sagen. 

Det er få tåtter, korte historier, som utspiller seg på Orknøyene. Men noe finnes det. I Tåtten om Helge og Ulv blir det fortalt om tre menn som bodde i Orknøyene. 

Sigurd jarl Lodvesson var herskeren over Orknøyene, og en av hans fremste høvdinger var Ulv Ille, en hærfører som bodde i Sandøy på Orknøyene. En dag ba Harald fra Rinansøy sin sønn Helge om å skaffe skip så han kunne reise og herje i Skottlandsfjordene. Harald ga ham tillatelse til å dra, og Helge dro ut på en suksessfull vikingferd.

Mens Helge var borte, dro Ulv Ille til Rinansøy og forsøkte å kjøpe Haralds jordeiendommer. Da Harald nektet å selge, tok Ulv ham til fange og drepte ham. Sigurd jarl Lodvesson mislikte denne ugjerningen og påla Ulv å betale en bot til Haralds venner.

Bård Fagre, en av Ulvs slektninger og venner, ønsket å forlate Ulv fordi han var uenig i Ulvs ugjerninger. Likevel bestemte han seg for å vente til saken mellom Ulv og Helge var avgjort.
Helge kom tilbake og Ulv forsøkte å angripe ham, men tapte kampen og Bård ble drept. Sigurd jarl Lodvesson ble informert om konflikten og påla Helge å betale en bot til Ulvs venner. Helge aksepterte og dro tilbake til sin gård, hvor han giftet seg med Helga, Ulvs datter. De fikk en sønn som het Bård.

Senere dro Helge tilbake til Orknøyene og overtok både sine egne og Ulvs eiendommer etter Ulvs død.

==Kilder og litteratur==

:Flatøybok b. 1-6. Ovs. Edvard Eikill.  Saga Bok. Stavanger, 2014-2019. <br> 
:[https://heimskringla.no/wiki/Flateyjarbók Flateyjarbók.]<br>
:Holtsmark, Anne: "Orknøyingenes saga".  I oversettelse og med forord. Aschehoug, 1970.<br>
:Skaadel, Jardar og Skarsbø, Svein Erik: Norske kongar og regentar. Det Norske Samlaget, 1998.<br>
:Snorre Sturlason: Heimskringla.  Div. utgaver.<br>
:[https://heimskringla.no/wiki/Snorre:_Kongesagaer Snorre Sturlason: Heimskringla.]</br>

==Fotnoter==

<references/>


[[Kategori: Alfabetisk indeks]]
[[Kategori: Tekster på norsk]] 
[[Kategori: Artikler]]
[[Kategori: Knut Rage]]