Vis kilden til Olav den hellige i sagn og folketro på Vestlandet

{| class="toccolours" border="1" width="100%" cellpadding="4" style="border-collapse:collapse"
|- style="background-color:#e9e9e9"  
!align="center" valign="top" width="40%" | '''Velg språk''' !!align="center" valign="top" width="10%" | Norrønt !!align="center" valign="top" width="10%"| Islandsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Norsk !!align="center" valign="top" width="10%"| Dansk !!align="center" valign="top" width="10%"| Svensk !!align="center" valign="top" width="10%"| Færøysk
|-
! Denne teksten finnes på følgende språk ► !!  !!  !! [[Fil:Norsk.gif|32px|link=Olav den hellige i sagn og folketro på Vestlandet]] !!  !!  !! 
|-
|}


[[Fil:Knut Rage.png|thumb|120px|<center>Knut Rage<br>Tysnes</center>]]

<center>




<big>'''Olav den hellige i sagn og folketro på Vestlandet'''</big>

<br>av Knut Rage
<br>© 2021</center>






==Olav og Vestlandet==

Olav Haraldssons liv besto av en konstant forflytning fra det ene stedet til det andre, både innenlands og utenlands. Slik var en konges tilværelse, ikke minst for den som strebet etter stor makt og gjorde alt han kunne for å holde på den. Snorre forteller at Olav var tolv år gammel første gang han reiste i viking. Fra Østersjøen bar det videre til Danmark og England, til Spania og Jorsalaland, inntil han tok til den kristne tro i Normandie. Her vokste tanken frem om å gjøre seg til konge i Norge. Det skulle bli en lang og hard kamp om å ta og ikke minst beholde overmakten i landet. Da det endelig så ut som han hadde seiret glapp alt for ham, og han ble tvunget til å dra i landflyktighet via Sverige til Novgorod. Så vender han tilbake og blir drept ved slaget på Stiklestad 29. juli 1030, ca. 35 år gammel.

Inntil hans dødsdag skilte Olavs liv seg ikke ut fra andre konger eller vikinghøvdinger. Hans halvbror Harald fikk tilnavnet Hardråde. Det kunne like gjerne hektes på Olavs navn, men i stedet ble nederlaget vendt til seier for mennene hans. Lojale følgesvenner førte liket hans til Nidelva og fikk det gravlagt i sanden. Da det ganske snart begynte å spre seg rykter om overnaturlige hendinger ble liket gravd opp. Under stor deltakelse ble liket hans lagt i et skrin og ført til Klemenskirken, med status som martyr og helgen.

Fra det tidspunktet da Olav vendte tilbake fra Normandie for å ta opp kampen om kongedømmet i Norge, i 1015, fortsatte hans omflakkende liv med en enda større intensitet enn før. De politiske tyngdepuktene i landet, som det mer enn noe annet gjaldt om å skaffe seg endelig kontroll over, lå i Viken og fremfor alt i Trøndelag. Men også Vestlandet spilte en vesentlig rolle i disse bestrebelsene, som en opptakt til kampen om tronen, og til slutt også som skueplassen for den hendelsen som innledet en rekke av dramatiske begivenheter som førte til Olavs endelige fall. 

===Selja, 1015===

[[Fil:Selje kloster Mikaelskirken.jpg|thumb|350px|Mikaelskirken i Sunnivahulen på øya Selja kan ha tjent som den første kirken på øya da Olav Haraldsson gikk i land her i 1015. Senere skulle kong Sverre, "Olav den helliges stridsmann", gjøre det samme. Her krysset Olavs vei en annen Olav - Olav Tryggvason, som hadde kommet hit med sin biskop og et stort følge noen tiår tidligere. De to Olav´enes spor krysset hverandre også ved en senere viktig anledning, på Moster i Sunnhordland. Foto: Ivar Vik 2010. Commons.]]Vinteren 1013-1014 ble Olav døpt til den kristne tro i Normandie, i Rouen. På sin ferd til Jorsalaland hadde han en natt hatt en underlig drøm: "… det kom til ham en merkelig og kraftig, men tillige rædsom mand og talte til ham og bad ham give den tanke op, at fare ud i landene: ´far du tilbage til din odel, thi du skal blive konge over Norge til evig tid.´ Han forstod den drøm saaledes, at han vilde blive konge over landet og hans ætmænd i lang tid efter"<ref>Snorres kongesagaer, Storm.utg. 1900.</ref>.

Siden Olav Tryggvasons tid hadde øya Selja vært hellig grunn. Legenden forteller at en irsk prinsesse hadde flyktet over havet og drev i land på øya, hvor hun levde sammen med sitt følge av fromme kvinner og menn. Men etter en tid blir de forfulgt av Håkon jarl, "den vildeste blandt Tyranner"<ref> Scr. Rer. Dan. IV, (efter Brev. Nidros.).</ref>, og søker tilflukt i en hule. Vårherre skåner dem alle for den fryktelige skjebne som venter ved å sperre inngangen til hulen med store steiner, "og begrave dem under disse. Dette skete, Klipperne faldt over Martyrerne, og deres Sjæle optoges i Himmelen. Tyrannen og Hedningernes Skare, der ikke fandt de Hellige, droge forbausede bort…."<ref> Scr. Rer. Dan. IV, (efter Brev. Nidros.).</ref>

Legenden forteller videre at Håkon jarl en tid senere led "en ynkelig Død for sin Træls Haand til retfærdig Straf for sine Synder", og herredømmet tilfalt den kristne Olav Tryggvason, som fikk folket til å ta den rette tro. Så hendte det en stund etter dette at noen handelsmenn som seilte forbi Selja fikk øye på en lyssøyle som steg opp mot himmelen. Til sin store forundring så de, da de seilte nærmere, et menneskeansikt som beveget seg inne i selve lyset, og kjente en uimotståelig vellukt. Kjøpmennene tok det hellige hodet med seg og seilte videre til Nidaros for å bringe det frem for kongen, og selv om de var hedninger tok de til den kristne tro, alle sammen. Kongen ville naturligvis ha nøyaktig beskjed om hva de hadde sett og opplevd, og da det kom flere vitnesbyrd fra andre folk som hadde sett og opplevd det samme synet, reiste kongen selv til øya i følge med mange andre troende, og fant frem til et sted der berget var styrtet ned. Her fant kongen og biskopen ben med en søt lukt. Og da de kristne hadde samlet alle ben som var å finne, "fandtes Sunnivas Legeme helt og uskadt, hvilket omsider blev skrinlagt i det Naadens Aar 996", avslutter legenden<ref>Ludvig Daae: Den hellige Sunniva. Christiania 1879</ref>.

Er det en tilfeldighet at Olav Haraldsson velger å komme nettopp hit som første stopp på sin ferd for å vinne kongemakten i Norge? Senere gjorde kong Sverre nøyaktig det samme. Riktignok hadde Selja relativt raskt blitt etablert som et religiøst maktsentrum, men så tidlig som i 1015 var det neppe slik. I følge sagaen hadde Olav Tryggvason latt bygge en kirke på stedet, men det finnnes ingen spor etter en slik kirke. Det tyder på at fortellingen er oppdiktet. Legenden som inkluderer Sunniva er trolig laget omkring 1100-1140 ut fra ønsket om å ha en spesifikk person som helgen. 

Man kan også spekulere på om Olav gikk i land her som det første sted på norsk jord først og fremst på grunn av symbolikken det ville innebære, eller om Snorre iscenesetter det hele som et litterært grep. (For Sverre, som kom hit 160 år senere, da det fantes både en kirke og et kloster på øya, må det virkelig ha vært symboltungt.) 

I alle fall gir Snorre en livaktig fremstilling av hendingen, og det er ingen tvil om at han ved ordvalget og ikke minst replikkvekslingen mellom Olav og hans mann Rane ønsker å sette denne episoden inn i sagaen som en storslått visjon:


<blockquote>"Her siges det, at kong Olav kom ind til midten af Norge, men den ø, hvor de tog land, heder Sæla udenfor Stad. Det sagde kongen, at det var en lykkesdag, siden de havde landet ved Sæla, og mente, at det vilde være et godt varsel, at det havde hændt. Da gik de op i øen; kongen stiger med den ene fod der, hvor der var lere, men sank i knæ med den anden; da sagde han: ´nu faldt jeg.´ Da siger Rane: ´Ikke faldt du, konge; nu fæstede du fødder i landet.´ Kongen lo til og svarede: ´Saa kan være, om Gud vil.´De gik derefter ned til skibene og seilede til Ulvesund. Der fik de høre om Haakon jarl, at han var syd i Sogn, og at man ventede ham nordover, saasnart han fik bør, og han havde ét skib"<ref>Snorres kongesagaer, Storm.utg. 1900.</ref>.</blockquote>

===Fjaler, 1015===

[[Fil:Korssund.jpg|thumb|Det fire meter høye korset er av typen "Olavskross", som er reist av Olav den hellige omkring år 1030, Korssund i Fjaler. Foto: Jesper Lauridsen, 2010.]]Fra Selja satte Olav og hans følge kursen sørover. Han ville hjem til moren Åsta og stefaren Sigurd Syr og samle folk som var villige til å støtte ham i kampen for å vinne makten i Norge. Den mektige Eirik jarl hadde fulgt den enda mektigere kong Knut til England, og selv om Olav fremdeles ville møte motstand både i Trøndelag og på Jæren, var Norge så godt som ubeskyttet om han bare fikk samlet nok folk. Planen var å bli hyllet som konge på Oppdalstinget, hans egne hjemtrakter. Det skjedde da også året etter, i 1016.

I Ulvesund ved Måløy hadde Olav fått vite at sønnen til Eirik jarl, den unge Håkon, var på reise med bare ett skip; selv hadde Olav kommet fra England med to kjøpmansskip. Håkon skulle ligge i Sogn med skipet sitt, men var ventet nordover ved første anledning. Olav styrte inn i et sund sør for Fjaler som den unge jarlen ville passere - Sauesund. Han la de to knarrene sine langs land, ett på hver side av sundet, spente en trosse mellom dem og lot den henge slak under vannet.

Så var det bare å vente. 

Da Håkon jarl kom dit fikk han straks øye på de to knarrene og tenkte at de hadde kjøpmenn ombord, så han ble ganske overrumplet da trossen strammet seg under skipet hans og løftet det så høyt opp at stavnen boret seg ned i sjøen så skipet la seg over og kantret.

Om dette forteller Snorre:


<blockquote>"Haakon jarl blev leiet op paa kongens skib; han var den vakreste mand, nogen havde seet, og havde stort haar, fagert som silke; om hans hoved var et guldbaand bundet. Han satte sig i forrummet. Da sagde kong Olav: ´Ikke er det løiet om eder frænder, at I er fagre mænd af udseende, men ude er det nu med eders lykke.´ Da siger Haakon: ´Ikke er dette en ulykke, som har hændt os. Det har været længe saa, at snart den ene og snart den anden har lidt useier; saa har det ogsaa gaaet med eders og vore frænder, at nu den ene, nu den anden er kommen ovenpaa; men jeg er nylig kommen ud af barneaarene, og vi var nu ikke rede til at verge os og ventede ikke ufred; det kan være, at vi en anden gang faar bedre held end nu.´ Da svarer kong Olav: ´Venter du ikke det, jarl, at det her er gaaet saa til, at du fra nu af hverken vil faa seier eller useier?´ Jarlen siger: ´I monne raade denne gang, konge.´ Da siger kong Olav: ´Hvad vil du gjøre, jarl, for at jeg skal lade dig fare hel og uskadt, hvorhen du vil?´ Jarlen spørger, hvad han vilde kræve. Kongen siger: ´Intet andet, end at du farer fra landet og giver saa op dit rige og sverger ed paa det, at du herefter ikke holder nogen kamp imod mig.´ Jarlen svarer, at han vilde gjøre saa. Nu sverger Haakon jarl kong Olav ed paa, at han aldrig siden skal kjæmpe imod ham og ikke verge Norge med ufred imod kong Olav eller søge imod ham. Da giver kong Olav ham og alle hans mænd grid; tog da jarlen imod det skib, han før havde havt. De ror nu sin vei bort. Om dette taler Sigvat skald:

:Den mægtige konge sagde,
:kamplysten, at i det gamle
:Saudungsund han maatte
:søge imod Haakon.
:Den strenge unge fyrste
:fandt der den jarl, som var
:næst ypperst og af ædlest
:æt i den danske tunge."<ref>Snorres kongesagaer, Storm.utg. 1900.</ref></blockquote>


Håkon holdt løftet. Han seilte til sin far i England, og fikk siden land å styre av kong Knut der borte.

Snorre forteller at Olav holdt en rekke ting med bøndene på Vestlandet på sin videre ferd tilbake til sine egne hjemtrakter. Bare på Jæren, der den mektige Erling Skjalgsson rådde, skulle han i mange år fremover kjempe for å få kontroll. Snorre forteller at Olav reiste snart forbi:  "… mange gaar ham nu til haande, men andre, som var Svein jarls venner eller frænder, taler imod. Derfor fór kong Olav skyndsomt øster til Viken."

I ti år møtte Olav liten motstand. Han arbeidet iherdig for å kristne landet, ofte med brutale metoder, bygget ut den kirkelige organisasjonen og styrket statsadministrasjonen. Samtidig gjenreiste han Nidaros og bygget festningen Borg (Sarpsborg). Det indre Østlandet ble sammen med resten av landet lagt under rikskongedømmet, og han arbeidet for å legge øyene i vest nærmere kronen. 

Et sitat fra Snorre tjener kanskje som den beste fremstillingen av Olavs bestrebelser for å kristne landet:


<blockquote>"Kong Olav fòr paa gjestning over Hordaland om vaaren;  og derefter fòr han op paa Voss, thi han spurgte, at folket der var lidet kristent. Han holdt ting med bønderne der, som heder Vangen; did kom bønderne i mængde og med fuld væbning. Kongen bød dem at tage ved kristendommen, men bønderne bød kamp imod, og det kom saa langt, at begge fylkede sine mænd. Da blev det saa med bønderne, at rædsel fór dem i bringen, og ingen vilde staa fremmest; enden derpaa blev det, som lønnede sig bedst, at de gik kongen til haande og tog kristendommen. Kongen skiltes ikke fra dem, før end det var bleven fuldkristnet der"<ref>Snorres kongesagaer, Storm.utg. 1900.</ref>.</blockquote>

===Moster, 1024===

[[Fil:Bautasteinene.jpg|thumb|450px|Bautasteinene ved Moster gamle kirke med relieffer av Olav Tryggvason og Olav Haraldsson med biskop Grimkjell i midten. Minnesmerket ble avduket av kong Olav V i 1979. Relieffene er tegnet av Johannes Mjeldheim og modellerte av Sverre Loge Pettersen. Foto: Knut Rage, 2020.]]For ettertiden skiller tinget som Olav holdt på Moster seg ut som en viktig hending i disse bestrebelsene, så viktig at man i dag gjerne snakker om at det var på Moster at kristendommen først kom til Norge, ikke minst siden Olav Tryggvason bygget landets første kirke ved tingplassen. Det er da også på Moster at "1000 år med kristenretten" vil bli feiret med en storstilt markering i 2024. De første kristne lovene ble vedtatt på Mostertinget i 1024. Kristenretten som ble satt dette året er kanskje den viktigste og mest avgjørende arven etter Olav når det gjelder statsdanningen i Norge.  

Snorre nevner ikke tinget på Moster i sagaen om Olav den hellige. Professor dr. philos. Gro S. Steinsland skriver imidlertid: "Kildene forteller at det ble det avholdt et offisielt møte her mellom kong Olav Haraldsson, biskop Grimkjell og tingmennene, trolig i året 1024. Det var jo her Olav Tryggvason hadde gått i land i 995. Det kan være møtet i 1024 som runesteinen fra Kuli, populært kalt ”Norges dåpsattest”, viser til når teksten forteller at kristendommen hadde vært tolv vintre i Norge. På Moster ble kristendommen proklamert som eneste tillatte religion i landet, og her ble de grunnleggende reglene for rett kristenliv fastsatt i lovs form"<ref>Profesjonsutsegner www.mosteramfi.no</ref>.

Olav kom til tinget på Moster sammen med flere prester fra Wessex i England, som ble ledet av biskop Grimkjell. Han hadde virket som prest i Norge siden 1015, og skulle forbli i landet til 1035, fem år etter Olavs død, før han returnerte til England. Det er ingen tvil om at Grimkjell må ha spilt en sentral rolle i utformingen av kristenretten på Mostratinget i 1024, og det var også han som ledet prosessen med å få Olav helligkåret, og enn videre bisto Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson med å la Magnus den gode komme til makten i 1035. Så sent som i 1046 skal han ha vært til stede under forliket mellom Magnus den gode og Harald Harddråde. Grimkjell var opphavsmann til den første Olavsliturgien og bidro sterkt til å fremme Olavskultusen i England.

Kristenretten som ble vedtatt på tingmøtet på Moster representerte på alle måter et radikalt brudd med det gamle samfunnet. På dette tinget ble Olav Haraldsson og hans hirdbiskop Grimkjell enige om grunntrekkene i den norske kristenretten. Følgende fem punkter blir uttrykkelig sagt å ha blitt slått fast der<ref>Se [[Moster - der kristenretten ble satt]]</ref>:


:1. Bøndene skal opprettholde kristendommen og alle de kirker som kong Olav og biskop Grimkjell bestemte på Mostertinget.
:2. Biskopen skal rå for kirkene på samme måte som kong Olav innrømmet biskop Grimkjell på Moster, og som vi (lagtingsmennene) siden ble enige om.
:3. Bøndene skal skaffe presterne slikt underhold (officia) som kong Olav og biskop Grimkjell tilla dem på Mostertinget.
:4. Bønderne skal helligholde de dager som kong Olav og biskop Grimkjell blev enige om på Mostertinget.
:5. Ingen skal ta seg kone av sin egen ætt utrenom de regler som biskop Grimkjell ga lov til på Mostertinget og alle menn siden ble for enige om.


Med disse fem punktene har folket godtatt å overta både kirkebygging og underhold av prester, det blir innført helligdager og forbud mot ekteskap med kvinnelige slektninger uten godkjenning, og var i realiteten et voldsomt inngrep i folks vante rettsforestillinger. 
Samtidig står forhandlingene på tinget også mellom kirkemakt og kongemakt, og kan ikke annet enn å tolkes som en stor politisk seier for biskop Grimkjell.

Beslutningene på Mostratinget var ingen lov. Vedtakene som ble gjort måtte sendes til de fire lagtingrene til godkjenning før man kunne snakke om en virkelig lov. Men likevel kan man med full rett hevde at kristendommen ved tinget på Moster i 1024 var innført som eneste religion i Norge.

Også på Moster, som på Selja, krysser de to Olav´ene hverandres spor. Før han steg i land på Moster 995, det året han tok kongsmakten, hadde Olav Tryggvason en underlig drøm. Den hellige Martin kom til ham i søvnen og fortalte at han fra nå av skulle drikke til hans egen og de andre helgeners ære ved gildene og ikke lenger til de gamle guder.

Olav Tryggvason reiste som nevnt landets eldste kjente kirke ved tingplassen på Moster, i 995, og slik sett kan man med full rett hevde at kristendommen kom til landet nettopp her. 

På samme vis som Olav den hellige levde Olav Tryggvason i minnet hos folket som eventyrkongen, idrettsmannen og krigeren, omgitt av sagn og saga, ofte mer fantasi enn virkelighet. Fra disse traktene fantes det på folkemunne en rekke sagn om dem begge. 

===Kvitsøy, 1027===

[[Fil:Kong Olav stikker øxespidsen i Erlings kind.jpg|thumb|"Kong Olav stikker øxespidsen i Erlings kind." Ill.: Erik Werenskiold. Snorres kongesagaer, 1899.]]Fire år etter tinget på Moster fikk Olav endelig inngått et forlik med den siste stormannen han ennå ikke hadde beseiret - "rygekongen" Erling Skjalgsson, som hersket over hele Sørvestlandet, fra Jæren og like opp til Sogn. Forut for dette møtet hadde det kommet til strid mellom dem i 1022,  etter at Erlings søstersønn, hålogalendingen Asbjørn Sigurdsson, drepte en av Olavs årmenn på Avaldsnes, da Asbjørn trass i kongens forbud mot å selge korn til Nord-Norge, hadde kommet sørpå for å hente korn. Men konflikten bie bilagt, og det kom til en slags våpenhvile mellom Erling og Olav.

Møtet mellom Erling og Olav fant sted på Kvitsøy, i Ryfylkeleia. Erling krevde å beholde alle de veitslene han hadde fått av Olav Tryggvason, og siden av jarlene, "da vil jeg blive din mand og hulde ven", sa han. Men det ville ikke Olav høre snakk om. 
Snorre forteller videre:


<blockquote>"Saa ser det ud for mig, Erling, som om det ikke er værre for dig at tage af mig ligesaa store landindtægter, som du fik af Eirik jarl, den mand, som havde gjort dig den største skade; jeg vil lade dig være den gjæveste mand i landet, om jeg end vil give landindtægterne ud efter min egen vilje, men ikke lade, som om lendermænd er ætbaarne til min ættejord og jeg skulde kjøbe eders tjeneste for mangedobbelt værd.´ Erling havde ikke sind til at bede kongen om nogen forandring heri, thi han saa, at kongen ikke var let at lede; han saa ogsaa, at to vilkaar var for haanden: det ene, ikke at gjøre forlig med kongen og lade det staa til, hvorledes det vilde gaa, eller ogsaa at lade kongen ene raade derfor, og det valgte han, skjønt det tyktes ham meget imod, og sagde til kongen: ´Den tjeneste vil synes dig nyttigst, som jeg yder dig frivillig.´ De endte samtalen. Derefter gik Erlings frænder og venner til og bad ham give efter og handle med klogskab, men ikke med overmod: ´Du vil,´ siger de, ´altid blive den gjæveste lendermand i Norge baade i dygtighed, frændskab og rigdom.´ Erling fandt, at dette var et godt raad, og at de, som talte saa, handlede af velvilje; han gjør derfor saa, at han gaar kongen tilhaande paa den vis, at kongen raadede for vilkaarene. Efter det skiltes de og var forligte, saa at sige"<ref>Snorres kongesagaer, Storm.utg. 1900.</ref>.</blockquote>


Men freden var skjør. Året etter tok Erling kong Knuts parti, helt og holdent. Kong Knut var tatt til konge på de viktigste tingene, og Håkon jarl, som Olav hadde tatt til fange og gitt grid i Fjaler noen år før, tok landet i len.

Dermed seilte Olav nordover langs kysten for å komme overraskende på Håkon i Trondheim. Men han kom ikke lenger enn til Rogaland før det kom til kamp<ref>I følge Sigvat skald sto slaget på thomasmesse, dvs. 21 desember 1027.</ref>. Her ble den vesle flåten hans forfulgt av skipene til Erling Skjalgsson. Kampen endte med at Erling ble tatt til fange. Etter at Erlings menn var ryddet av veien sto Erling og Olav alene igjen, ansikt til ansikt i løftingen.

"Du vender ansiktet til i dag, Erling!" ropte Olav.

"Ansikt til ansikt skal ørner klores," svarte Erling.

Olav bød Erling grid, og Erling tok imot. Men så fór det en djevel i Olav, og han kunne ikke dy seg for å gi Erling et risp i kinnet med øksen.

"Merkes skal han, drottensvikeren!"

Så skjer det plutselig at Erling blir hugget ned. I følge Snorre var det Aslak Fitjaskalle som drepte Erling:


<blockquote>"Da løb Aslak Fitjeskalle til og huggede sin øx i Erlings hoved, saa at den stod ned i hjernen. Det var strax et banesaar, og Erling lod der sit liv. Da sagde kong Olav til Aslak: ´Gid du maatte faa en ulykke for dit hugg; nu hugg du Norge af min haand.´ "<ref>Snorres kongesagaer, Storm.utg. 1900.</ref>.</blockquote>


Ikke lenge etter rømte Olav fra landet, til Russland. Mindre enn halvannet år senere blir han selv drept på Stiklestad.  

===Olav i kirkene på Vestlandet===

[[Fil:MOSTER KIRKE - an10071205042015.jpg|thumb|Klokken i kirken på Moster fra 1130. Olav den hellige med hanap og øks. Fortidsminneforeningen. Commons.]]Over hele Vestlandet finner man spor av Olav, både i den historiske geografien og ikke minst i de mange kirker, skulpturer, altertavler og andre billedlige fremstillinger, ikke bare fra middelalderen, men interessant nok også fra tiden etter reformasjonen. 

Olavs-skikkelsen overlevde de religiøse stormværene som fulgte etter 1540-årene. 
Det kunne vært fristende å gi seg i kast med et nærmere studium av dette feltet, med en nøyaktig kartlegging av Olavskirker og ikke minst kirkekunst som bærer hans navn, men det vil føre for langt i denne sammenhengen, så her og nå får dette interessante kapitlet ligge, ettersom det til dels også faller utenfor rammen av emnet for denne artikkelen, som handler om Olav den hellige i sagn og folketro.

Men likevel noen raske skisser. 

Fra sagaen om Olav Tryggvason og andre kilder vet vi at det ble reist flere kirker i hans tid, og det blir også fortalt at Håkon den gode lot bygge flere kirker, ikke minst på Vestlandet. Men hvor mange kirker reiste Olav Haraldsson? Tatt i betraktning hans ti år lange regjeringstid og konstante misjonering for kristendommen, er det ikke urimelig å anta at en rekke kirker ble bygget i hans dager. Det blir da også flere ganger omtalt i Snorres Olavssaga, og selvsagt også i hans helgensaga. Men bortsett fra i noen enkelte tilfeller er ingen kirker bygget på ordre av Olav kjent.

Derimot er det flere kirker som fra tidlig middelalder bærer hans navn. Og i enda flere kirker finner vi Olav avbildet på altertavler, alterskap eller som utskåret figur. 

At Olav var en populær helgen i Bergen vitner det faktum at to kirker ble viet til ham på 1100-tallet, altså to Olavskirker samtidig, og på 1200-tallet kom dominikanernes Olavskirke til. I tillegg hadde dominikanerklosteret på Holmen trolig en Olavskirke. Olav er sammen med St. Erik avbildet på klosterseglet, og det er da rimelig å anta at kirken hadde et alter for disse to helgenene<ref>Hans-Emil: Lidén: ''Norges kirker''. Utg. Land og kirke. 1990.</ref>.

Den nåværende domkirken ble bygget på strandvollen på østsiden av Vågsbunnen, helt nede i sjøkanten. I Sverres saga blir det fortalt at bondehøvdingen Jon Kutiza overfalt Sverre i Bergen. Noen av Sverres menn flyktet da inn i Olavskirken, forteller sagaen. Dette må da ha vært i 1181.

Fra Hordaland må spesielt nevnes Olavsskulpturene i gamle Austevoll kirke og Fjell kirke, begge fra senmiddelalderen<ref> Anne Marta Hoff: Norges kirker.  Utg. Land og kirke. 2000.</ref>. Figurene er relativt like. På dem begge trakker Olav et uhyre med menneskehode og kongekrone under føttene. 

Olav er også sterkt nærværende i de gjenværende stavkirkene på Vestlandet. Fra Kaupanger stavkirke er det bevart et antemensale sammensatt av stykker av eik. Dekorasjonene fremstiller scener fra liv til helgener, blant annet St. Olav, St. Andreas og St. Nikolas. Antemensalet skriver seg fra siste del av 1200-tallet. I Røldal kirke, som i århundrer har vært pilgrimskirken fremfor noen på Vestlandet, fantes det en statue av Olav den hellige fra ca. 1250 som i dag er bevart på Bergen Museum. Derimot knytter det seg mer usikkerhet til en treskulptur fra ca. 1180 i Urnes stavkirke som man trodde forestilte St. Olav, men som nyere forskning har gitt andre muligheter. En ny teori er at det kan være en fremstilling av Jesusbarnet, og at den kan ha sittet på fanget til en tapt madonnafigur.

Bare noen korte riss så langt. Men det burde være nok til å vise at Olav den hellige var konstant til stede i kirkene på Vestlandet, der han er avbildet på f.eks. flere altertavler sammen med Kristus, Maria og de hellige menn fra Bibelen. 

===Olavsgildet på Onarheim===

Olavskirken og det sentrale Olavsgildet på Onarheim i Sunnhordland ble en viktig del av Olavskulten på Vestlandet i middelalderen. Kirken ble bygget på 1100-tallet, først som en gårdskirke, men ble senere betratraktelig utvidet. Olavsgildet fungerte som et gilde for et større område, Sunnhordland, Ryfylke og Voss, og innbefattet kanskje også Bergen. Fra  gildet er bevart to skråer fra ca. 1300 og 1394, som de eneste kjente gildelover i Norge utenom den såkalte Trøndelagsskråa fra ca. 1300. Her ble Olavsgildet innledet med en storslått feiring på Olavsmesse 29. juli og "så lenge mungåt (ølet) rekker".

At Olav sto sentralt i gildet blir slått fast allerede i det første punktet i vedtektene fra 1300: 

"1. Me har såleis bestemt og lova Gud og den heilage Maria og den heilage kong Olav at me skal halda gildet vårt kvar tolvte månad om sommaren til Jesus Kristus og den heilage Jomfru Maria og den heilage kong Olav, som er vår kyrkje sin skytsengel, si ære, til frelse for oss sjølve og til gode år og fred og til Gud sin fulle nåde både i denne verda og den komande."<ref>[[Skrå for Olavsgildet i Onarheim ca. 1300 og 1394]]</ref>

===Olsokfeiringen===

Olsok 29. juli var ikke bare en kirkelig festdag, dagen ble også viktig i det folkelige festlivet og i den folkelige tidsregningen, like inn i vår tid. Kanskje man kan sammenligne den gamle norske olsokfeiringen med Olavsfesten, ‘’Olai’’ som i dag blir feiret på Færøyene. 

Olsokaften ble det brent bål, slik man feirer St. Hans i dag. På Vestlandet var det vanlig at folk kledde seg til høytid og åt olsokgraut, dvs. rømmegrøt med øl og spekemat, som var festmat til alle høytider. Ingen arbeidet denne dagen, og ungdommen samlet seg til lek og moro om kvelden. I Evanger sa man at nå skulle det være kommet så mye tørrhøy at det dekket låvegulvet, og på Osterøy het det seg at høystålet skulle være så høyt at en hund ikke klarte å hoppe over det. I bygdene høyt til fjells begynte slåttonna først nå. Olsok var også en viktig merkedag for høstfisket av ørret, laks, sild og ål<ref>Mogens Eilertsen: Alle tiders bok. Grøndahl, 1986.</ref>. 

Olav overlevde reformasjonen. Ikke bare i folketroen og på bondens primstav, men også i kirken selv. Ved det gamle Olavsgildet på Onarheim er den kirkelige olsokfeiringen tatt opp igjen. Riktignok er feiringen mer dempet enn den en gang var, men glemt er hverken Olav eller olsok.

==Sagnkongen Olav==

[[Fil:Stiklestad.jpeg|thumb|450px|Peter Nicolai Arbos romantiske maleri Olav den Helliges død fra 1859.]]Det er blitt sagt av historikeren Ludvig Daae at sagnhistoriene om Olav den hellige er så talløse at det rett og slett vil være en håpløs oppgave å regne dem opp<ref>Norges Helgener, 1879.</ref>. I hver eneste bygd og grend finnes det en Olavskilde, ikke bare her i landet, men overalt i Norden og lenger enn det, til Orknøyene og Shetland i vest og Russland i øst. Overalt i Danmark og særlig i Sverige finner man Olavskilder og Olavsbrønner. De mange sagnene om Olav er blandet med folkeeventyr og har etterhånden fått en rent anakronistisk karakter, som en historie om Olav den helliges snushorn (!).

I en relativt kort artikkel som denne, som tar sikte på et oversyn over noe av det sagnmaterialet som finnes om Olav på Vestlandet, er det ikke tatt sikte på noen dyptpløyende kulturhistorisk analyse. Her blir bare sagnene gruppert og gjenfortalt. Jeg er også på det rene med at det heller ikke er noen fullstendig oversikt. Som sagt  - det ville være bortimot nytteløst. 

Av sagnmaterialet fra Vestlandet er de fleste sagnene konsentrert til Hordaland og Rogaland. Men de er langtfra lokale sagn - historiene om Olav er vandresagn som man finner igjen over det ganske land i forskjellige varianter. 

Man kan undre seg over denne eksplosive helgendyrkelsen av en mann som en generasjon tidligere av mange var forhatt og forfulgt. Av kirken og kongemakten sto Olav relativt kort tid etter sin død frem som Norges evige konge, en beskytter av kirken og det norske kongedømmet. Gjennom århundrene har dyrkingen av Olav antatt mange former og skikkelser, fra en populær helgen både i den romersk-katolske og den russisk-ortodokse kirken, til den mannen som i kommentarfelt på Facebook gjerne blir holdt frem som den brutale tyrannen som fór land og strand rundt og slo i hjel alle gode hedninger som fluksens ikke ville omvende seg til Hvite-Krist, som et skrekkens eksempel på all den vold og elendighet som kristendommen har dratt med seg. Eller man har den nasjonalistiske Olav den hellige, som ble dyrket av Nasjonal Samling og inngikk i Vidkunn Quislings nasjonalsosialistiske politikk. 

Alt dette faller langt utenfor rammen av denne beskjedne artikkelen. I folketroen var det ingen kontroverser rundt Olavs-skikkelsen. Men det illustrerer på en måte den helt spesielle tiltrekningen som Olav har utøvd, og som aldri ble de andre norske helgenene Sunniva og Hallvard til del - Olav har aldri unnlatt å fascinere og engasjere. 

Etter bare ett års tid ble Olav altså forvandlet fra en forhatt tyrann til en æret og elsket helgen. Nordmennene ble grepet av en inderlig overbevisning om at denne mannen var falt som en martyr for den sanne tro. Hvor dyp og oppriktig denne overbevisningen var kan man best se av hans fienders bitre anger. Ja, en av opprørernes hovedmenn la ut på en ferd til Jerusalem for å vinne Herrens tilgivelse for sin store synd<ref>Norges Helgener, 1879.</ref>.    

Men hvordan kunne dette gå til? Og hvordan kunne Olav ta en så bred plass i den folkelige kulturen og i folks religiøse liv, i sagn og som helgenskikkelse, i kirker og avbildet på ikoner? Sagnene er stort sett glemt, men fremdeles blir Olav æret som helgen.

Så er det naturlig å spørre: hva hendte egentlig i årene umiddelbart etter Olav Haraldssons død i 1030? Mens han levde var det ingen som så på Olav som "hellig". Likevel opplevde samtiden ikke lenge etter hans død en eksplosiv helgendyrkelse, etter at ryktene hadde gått om mirakler og undere, og fortellinger om at både hår og negler har fortsatt å vokse på det døde legemet, som om Olav fremdeles skulle være i live.

Hva skjedde?

[[Fil:Olavskrossen Voss.jpg|thumb|Olavskrossen på Voss, reist av Olav den hellige i 1023. Foto: Jesper Lauridsen, 2010.]]Generelle historieverk gir egentlig ingen forklaring. I tiden etter Olavs fall opplever befolkningen en stor hungersnød, i tillegg til et brutalt fremmedstyre. Olav står frem som et symbol på det "nasjonale" (i den grad et slikt uttrykk kan brukes her), han blir et samlingsmerke. Kirken later i tillegg til å ha støttet opp under den stadig voksende floraen av undere og mirakler som Olav skal ha forårsaket. Fra hele landet, og fra Danmark og særlig Sverige, og fra England, strømmet det til pilegrimer som valfartet til Nidaros.

Kanskje svaret er å finne et annet sted enn i kristendommen, nemlig i den gamle hedenske norrøne forestillingsverden. Det sto age av en konges død. Selv en død høvding kunne vise seg å ha makt, å kunne gi "år og fred". Og da Olav viste seg å demonstrere sin makt etter døden, i form av at hår og negler vokste, gjorde folk som skikken var når en stor høvding døde - de haugla ham, i dette tilfellet i form av en skrinlegging ("hauglegging") i Hvitekrists kirke<ref>Norges historie bv. 2 v/ Erik Gunnes. Cappelen, 1986.</ref>. Og da danskene i kjølvannet av Olavs død ble drevet ut av landet trådte Olav frem som et nasjonalt samlingsmerke - og en nasjonal helgen, godt understøttet av kirken. Hverken Danmark eller Sverige hadde helgener av denne størrelsen på den tiden, langt mindre en kongelig helgen. 

Det var kirken som tok initiativ til Olavskulten på 1000-tallet, og den ble brukt til å gi kongedømmet et mer religiøst preg. I andre halvdel av 1100-tallet førte erkebiskop Øystein i pennen "Passio Olavi", et skrift om livet til Olav den hellige og miraklene som var knyttet til ham, der Olav blir fremstilt som et ideal for den kristne herskeren. Etter Olavs død var motstanden mot rikskongedømmet minimal, og norske konger satt nå på tronen i et udelt, norsk kristent rike<ref>Jón Viðar Sigurðsson: Norsk historie 800-1300. Det Norske Samlaget, 1999.</ref>.

Ut av denne bakgrunnen sprang den rike floraen av Olavssagn, over hele det norrøne kulturområdet, fra øyene i vesterveg, til Danmark og Sverige og Novgod, og selvsagt over hele Norge, ikke bare i middelalderen, men like frem til vår tid.  

Men til syvende og sist står den intense helgendyrkelsen og sagndannelsen nesten som et mysterium. 

===Olavskilder===

[[Fil:Olavskilde Fjære 01.jpg|thumb|Olavskilden i Fjære ved Grimstad. Foto: KEN, 2012. Commons.]]Noe av det mest karakteristiske ved Olavsdyrkelsen er de mange historiene om kilder som er knyttet til navnet hans. Fra Danmark blir det fortalt at ennå på 1800-tallet valfartet de syke og vanføre til St. Olavs-kilder St. Hans-aften, eller de gned seg mot et økseblad for å bli friske, ettersom øksen skulle ha en symbolsk helbredende kraft. De samme historiene finner vi også i Norge.  

Fra Syvde på Sunnmøre er det fortalt om en gammel kone som lå og skulle dø. Hun ba da om vann fra en helsebringende kilde ved Blæjavatnet langt inne på fjellet. Det virker som det var en utbredt tro på at folk trengte vann fra visse kilder for å fare bort i fred. Det var som en slags "altergang", og skikken holdt seg helt frem på 1800-tallet. 

Mange av disse kildene var St. Olavs-kilder, eller jettegryter med stillestående vann som bar Olavs navn. Ikke uventet så man på kildene med sine oppkommer av rent og friskt vann som de mest helbredende. Jettegrytene brukte man helst til å lege vorter, mens oppkommene hadde et vidt spekter av helbredende kraft, som øyesykdommer, barnesykdommer, "blodflod", alle mulige slags hudsykdommer, tannverk, tæring og vanskelige fødsler<ref>Olav Bøe:  Heilag-Olav i norsk folketradisjon''. Utg. Samlaget. Oslo. 1955.</ref>. 

Ettersom urensligheten var stor er det kanskje ikke så rart at folk mente at vannet virket!  
Noen steder blir det fortalt om offergaver ved disse kildene, av penger eller klær. Men hvor utbredt denne skikken var på Vestlandet, eller i Norge i det hele tatt, er usikkert. Derimot var det en utbredt tradisjon å sette ned trekors ved kildene. Man kunne også legge igjen små tøystrimler, og i noen tilfeller staver eller krykker.

Om Olavskilden ved Gildreskredurda i Indre Sogn er det sagt: "Der pleier man gjerne at lægge et par pinner i kors i eller ved bækken, naar man farer forbi, eller man stikker korset eller pinden ind mellem stenene nær kilden. Det er almindeligt at det gjøres, uden at de, som gjør det, derved har anden tanke end at følge gammel skik"<ref>Helland, Norges Land og Folk XIV, I, s. 1045.</ref>.

Hvor lenge denne skikken pågikk og hvordan korsene så ut forteller godseier G. F. Heiberg fra Kaupanger i Sogn:


<blockquote>"To simpelt forarbejdede kors, det ene av en selv-vokset furukvist, ca. 17,5 cm langt, det andet av to bjerke-kvister korsvis sammenbundet med en tynd vidje 31.5 cm langt. Korsene er tæt ved Olafskilden i Gildreskreen, den gamle vei-overgang frå Aarøen i Sogndal til Oklevik i Hafslo. For tiden (1925) laa der ved Olafskilden ca. 50 kors. Naar man drakk av kilden, skulde man lægge igjen et kors som tak til St. Olaf, til hvem kilden var indviet. Denne middelalderske skik har holdt sig til vore dage. For ca. 25 aar siden blev samtlige kors medtat til Sverige av den svenske arkeolog dr. Emil Eckhoff. De kors som nu ligger ved kilden er altsaa av nyere oprindelse"<ref>De Heibergske Samlinger finst som katalognr. 11754/55.</ref>.</blockquote>


Om Olavskilden i Veibust på Sunnmøre har presten og naturforskeren Hans Strøm (1726-1797) skrevet: 


<blockquote>"I hvilken Anseelse denne Kilde tilforn har været kan sluttes af den Skik, som gamle Folk endnu kan erindre sig i deres Ungdom at have været brugelig, nemlig at ingen maatte drikke eller hente Vand fra Kilden, uden at sætte derhos et lidet Kors af Træ; hvilket blev saa hellig iagttagen, at man ofte paa een Gang kunde see mere end 100 smaae Træ-Korser, staaende rundt om Kilden. Nu omstunder er vel denne Skik ganske aflagt, men ikke des mindre besøges dog Kilden endnu idelig af reisende Folk, som finde her et meget klart og velsmagende Vand"<ref>Beskriv. over Søndmør, II, s. 101.</ref>.</blockquote> 


I en oppskrift fra nyere tid heter det at kilden "har været søgt af Folk, der har haft et eller andet Meen; og naar de har drukket eller badet sig deri, ere de blevne friske igjen, og enhver saadan helbredet Syg, som paa denne Maade er bleven frisk, skulde han som Erkjendtlighedstegn gjensætte i Jorden ved Kilden et lidet Trækors…"<ref>Gjengitt i Olav Bøe: Heilag-Olav i norsk folketradisjon''. Utg. Samlaget. Oslo. 1955.</ref>

Fra Gildeskreda blir det fortalt noe lignende: "Naar en forbireisende drikker derav, sætter han et lidet kors dannet av et par kvister ved bredden. Man finder den dag i dag ofte kors ved St. Olavskilden i Gildreskredbækken. Skikken bruges til alle aarets tider, ikke bare ved Olsok"<ref>P. Fylling, Folkesagn, NFL 49, s. 11.</ref>.

Også planter med Olavs navn ble brukt til helbred og legedom. St. Olavsskjegg måtte plukkes før jonsok. Avkok av denne urten skulle hjelpe mot brannsår. En annen helbredende urt var St. Olafsmynt, også kalt Olavsbolle, men den vokste ikke på Vestlandet. 

Fra nyere tid har vi noen morsomme historier om hvordan kildevann, og spesielt de kildene som kunne knyttes til Olavsnavnet, eller i det minste til kirken, ble sett på som særdeles helbredende. 

På Fløgstad i Sauda er det en kilde som etter gammel tro skulle ha legende vann. På begynnelsen av 1900-tallet lå mange Stavanger-folk med svak helse der om sommeren, på en helseheim. Endog distriktslegen rådet folk til å drikke av "Sundhedsbrønden" på Fløgstad. Det ble sendt ut reklameplakater som annonserte for kildevannet som skulle inneholde "glaubersaltholdige mineraler"<ref>Opplysn. fra Johan Veka, Suldal.</ref>.

Like ved Moster kirke er det en Olavskilde, og likeens på Finnås prestegård ikke så langt unna<ref>Peder Harboe Hertzberg. Trondhjems Videnskabsselskabs skriifter 1788.</ref>. På 1950-tallet ble kildevannet sendt til analyse ved Universitetet i Oslo. Det ble konstatert at vannet var noe radioaktivt. En journalist slo dette stort opp. Det medførte en voldsom etterspørsel etter kildevannet:


<blockquote>"Resultatet ble at der ble stor rift om Olavs-vatnet. Det fortaltes endog at godsruten, som anløper Moster, hadde flere spann med vatnet til sjuke, både nord- og sørover leia. Her til Rubbestadneset ble regelmessig hentet vatn pr. bil — en gang for uken. Det var til syke med innvortes eller utvortes lidelse. Det gikk så vidt at der kom folk like fra Rogaland og slo seg ned ved kjelda en hel uke, for å ta regelmessige behandlinger.

De syke roste vatnet i høye toner. En av dem sa til meg at de kunne nå kalle det for overtro eller hva de ville: "Faktum er at det hjelper for min lidelse, og da er hensikten oppnådd". — I det siste er nok valfarten til helsebrønnen avtatt"<ref>Opplysn. fra Haldfan Endresen, Bremnes.</ref>.</blockquote> 


I Brekkedalen på vestsiden av Karmøy finnes det en kilde som Olav har laget, forteller sagnet. Her er det en bukt som skjærer inn fra sjøen sør for gården Vikingstad. Fra havbukten går Brekkedalen helt ned til sjøen ved Torvastad. Dalen går fra nord til sør, og på det laveste er bakkenivået ikke stort høyere enn havet. På folkemunne het det at sjøen gikk tvers gjennom dalen i gamle dager.

[[Fil:Asplenium septentrionale 070906a.jpg|thumb|Olavsskjegg (latin: Asplenium septentrionale ) er en art av klatrende og nøysomme bregner innenfor småburkneslekten i småburknefamilien. Den danner også den sjeldne hybriden ''Svartola'' eller ''Svart-ola'' (Asplenium septentrionale x trichomanes) sammen med ''Svartburkne''. Foto: Bernd Haynold, 2006. Commons. ]]En gang kom Hellig-OIav seilende forbi nettopp her. Skipet holdt stor fart og seilte bent på berget. Men det satte seg ikke fast oppå som andre skip ville ha gjort, tvert om skar det seg vei gjennom berget, og etter hvert som skipet gled frem fulgte sjøen etter. Da de var kommet omlag midtveis i dalen ble kongen tørst. Men det fantes ikke mer vann på skipet, så dermed gikk kongen i land for å se om han kunne finne noe å drikke der. Men det var helt tørt, ikke en vanndråpe var å finne noe sted. Kongen støtte knyttneven inn i berget. Det ble et hull der vannet kom sildrende ut. Både kongen og de som fulgte ham fikk alt det vannet de trengte, og ennå er det vann  nok i kilden - den tørker aldri ut, selv om det er aldri så lang tørketid. I eldre tid ble vannet brukt til helsebot, særlig skulle det gjøre godt for vonde øyne. Kilden ser ut som en knyttneve skal ha trengt ned, riktignok en ganske svær neve<ref>Torkell Mauland: ''Folkeminne fraa Rogaland. Oslo. 1931. </ref>.

Lignende historier går igjen andre steder. Fra Eidfjord blir det fortalt at Olav den hellige en gang kom over fjellet med hestene sine. Her hugget han tre hugg i skarvet så hestene skulle få drikke. I denne kilden fryser aldri vannet, og det ble fortalt at syke folk ble friske igjen når de drakk av vannet<ref>Innsamlet av skolebarn (Nordisk institutt UIB) (1931-46).</ref>.

I Ullensvang kom Olav den hellige også reisende over fjellet. Han trengte å gi hestene vann, og da støtte han staven sin mot fjellet der en liten bekk rant ned fra en snøfonn oppe i fjellsiden, og det ble til et hull der vannet samlet seg. Vannet går rundt som en strømhvirvel, og bærer navnet Sankt-Olavskjeldo. Dersom det la seg skum på kildevannet varslet det godt vær<ref>Innsamlet av skolebarn (Nordisk institutt UIB) (1931-46).</ref>.

På Sunda, sør på øya Reksteren i Tysnes kommune, er det en kilde som heter Olavskjelda. Sagnet forteller at kilden fikk navnet etter at Olav den hellige en gang reiste over Reksteren og lot hesten drikke av kilden<ref>Ingelin Røssland, bladet Tysnes. Informant: John Flygansvær</ref>.

Mest synlig er nok sporene som Olav den hellige skal ha etterlatt seg ved Bårdsund, ikke så langt unna Sunda. Om dette blir det fortalt i en bok fra 1860:


<blockquote>"Sundet mellom Reksteren og Tysnes kaldes Baardsund efter Baardhaugen, en stor Kjæmpehaug paa Sydspidsen af Reksteren, hvorfra man kan se udover til havs. Foruden denne ligger der tre mindre ved Stranden, og paa den andre Side af Sundet Olafsrøisen ved St. Olafs kilde paa Havneviksnesset, det vestligste nesset af Tysnesøen. Sagnet forteller at St. Olaf kom seilende fra Havet, og der var Mangel paa Vand ombord, men ingensteds kunde han finde noget. Da lagde han tillands i Baardsund og holdt Bøn, men af Fjeldet sprang der friskt Vand frem nogle Alen fra Søen. Til Minde herom befalede Olaf at reise en stor Steenhoug, og hver Mand tog en Sten med sig fra Stranden, thi han havde stor Mandskab med sig"<ref>H. P. Schreuder, 1860, sitert av Johannes Heggland.</ref>.</blockquote>


I dag er røysa overgrodd av lyng og mose. Med tanke på hvor mange gravrøyser som er registrert bare i Tysnes kommune, må denne røysa ha merket seg ut på et vis, ettersom den fikk navn etter den store helgenkongen<ref>Knut Rage, bladet Tysnes. 2017.</ref>. 

En ganske identisk historie har vi også fra Bømlo. Men den handler ikke om Olav den hellige, derimot om en gang da Olav Tryggvason kom i land og var så tørst at han gikk omkring og lette etter vann. Han fant et godt sted der han gravde en kilde som ble hetende Vetahaugskjeldo<ref>Innsamlet av skolebarn (Nordisk institutt UIB) (1931-46).</ref>.

I Sundelva på Sunnmøre finnes det noen jettegryter som i følge sagnet skal være laget av Olav den hellige. Han kjente at han var tørst, men kunne ikke finne vann. Så satte han staven sin dypt ned i berget slik at det ble runde dype hull fulle av vann<ref>Bugge-samlinga (NFL)</ref>.

===Kirkebyggeren Olav===

At  Olav den helliges navn er knyttet til kirker og kirkesteder er ikke underlig, all den tid han ble dyrket som helgen. Men i alle fall i sagnmaterialet fra Vestlandet er det langt mellom overleveringene som knytter navnet hans til kirkestedene, der kirkebyggene gjerne var reist på eksisterende hedenske lokaliteter. I middelalderen eksisterte det som nevnt et sentralt gilde på Onarheim (på øya Tysnes i Sunnhordland) som bar hans navn. Olavsgildet dekket et stort område som ser ut til å ha omfattet Ryfylke i sør, Voss i øst og Bergen i nord. Om Olav selv noensinne var i land her er uvisst. Bortsettt fra de to sagnene som er knyttet til øya Reksteren like i nærheten (også i Tysnes kommune) er det ingenting som tyder på det, men det er heller ikke umulig.

Derimot kjenner vi til fra sagaen at Olav var på Moster lenger sør, der han holdt ting med bøndene i 1024. Olav kom til tinget på Moster sammen med flere prester fra Wessex i England. Seks år etter tinget på Moster i 1024 ble Olav Haraldsson drept i slaget på Stiklestad, og kort tid senere ble han erklært som helgen. Gjennom hele middelalderen og frem til denne dag har Olav den hellige hatt en enorm betydning både som et kristent, men ikke minst som et nasjonalt symbol - ‘’Rex Perpetuus Norvegiae’’, "Norges evige konge".

Olav Tryggvason lot reise en kirke ved tingplassen. Kirken fra 900-tallet ble senere erstattet av kirken som står der i dag, bygget på 1130-tallet, og som blir regnet som Norges eldste eksisterende kirke. Kirkeklokken er fra denne tiden, her er Olav den hellige avbildet med hanap og øks.

[[Fil:Avtalesteinen.jpg|thumb|"Avtalesteinen", eller "Gapestokken", ved Moster amfi på Bømlo.I følge sagnet skal Olav den hellige ha stukket hånden inn gjennom hullet i steinen. Vi vet at Olav ledet tinget på Moster i 1024, og at steinen sannsynligvis sto der da, så helt usannsynlig er det ikke. Foto: Knut Rage, 2020.]]Like utenfor kirken, på sørsiden, står det en stein på kirkegården. Tvers gjennom steinen er det et hull, og i følge sagnet skal Olav den hellige ha stukket hånden sin gjennom hullet. Steinen ble også kalt for Gapestokken. En gang da Olav den hellige preket i kirken ble trollet som bodde i Vetahaugen like ved så forarget at det gjorde et byks ned på kirkegården og satte foten i steinen, slik at det ble et stort hull der som hullet etter en fot.  Det blir også etter gammelt fortalt at steinen ble reist den gangen kirken ble bygget. Da festet de tauene som ble brukt under byggingen til steinen. De finnes fra gammelt av ingen tegn eller rissinger i steinen, men ettersom Moster var en havn som ble mye benyttet, har utallige sjøfolk og andre reisende laget merker i steinblokken, som er en myk kalkstein av den typen som ble brukt til kalkbrenning. Senere sagn forteller at kjærestepar først ble ordentlig forlovet da de hadde gitt hverandre hånden gjennom hullet<ref>Ivar Helleland. SHL-årbøker 1976</ref>.

I en annen variant av dette sagnet heter det:


<blockquote>"Paa Moster Kirkegaard staaer en Steen med et Hul i. Dette fremkom derved, at St. Olav i sin Harme stak sit Spyd gjennem Stenen, fordi Almuen ei var flittig nok til at høre Messe i Kirken." Et sagn fra Eidfjord forteller at folket der "var vilde og stridbare og vilde ikke lade sig døbe. Da de hørte, at Kongen nærmede sig, stimlede Bønderne sammen for at gjøre ham Modstand og samlede sig om to Sjøkonger, der boede paa Hereid og i Erdal, og disse lod da sine Vikingeskibe bemande og lagde ud i Fjorden for at hindre Kongen at komme i Land. Det kom til en hidsig men kort Kamp i hviken St. Olaf seirede og fangede  begge Sjøkongerne" <ref>A. Faye, Norske Folke-Sagn, 1844.</ref>.</blockquote>


Om vi forflytter oss fra Moster til Avaldnes lenger sør, finnes det noen interessante sagnfortellinger om Olav den hellige herfra. Også her skal Olav Tryggvason ha reist en trekirke, før den nåværende kirken ble reist ca. 1250, og viglset til St. Olav. Kirken fikk sogar rang av Kongelig Kapell av Håkon Magnusson. Avaldsnes var forøvrig også en av Harald Hårfagres fem kongsgårder på Vestlandet, og ifølge sagaen skal han ha blitt gravlagt i dette området. 

[[File:Avaldseskirke.jpg|thumb|400px|Avaldsnes kirke.Foto: Knut Rage, 2020.]]Folkesagnet forteller imidlertid at det var Olav den hellige som bygget kirken. Da kong Olav var ute og kristnet landet var han også på Karmøy for å lære folket Guds ord. Før han reiste derfra ville han bygge en kirke på Avaldsnes. Det skulle være en steinkirke med tårn. Men da de tok til å bygge gikk det ikke så fort som Olav gjerne ville. 

I en haug like ved bodde det et troll. Trollet tilbød seg å bygge hele kirken for ham på en uke, med tårn og det hele, men da ville han ha solen og månen i lønn, eller hvis ikke, så ville han ha kongen selv. Ja, det gikk kongen gjerne med på, for han tenkte med seg selv at så fort kunne ingen bygge. 

Men så kvikt gikk det med byggingen at ingen skulle ha trodd det. Fredag var trollet kommet så langt at kirken ganske visst ville stå ferdig til søndag. Da visste ikke Olav den hellige sin arme råd - sol og måne kunne han jo ikke få tak i, og han hadde jo heller ikke lyst til å selge seg til et troll. Men én ting visste han, nemlig at dersom han kunne få rede på navnet til trollet, så var han berget - for når troll hører navnet sitt nevnt av kristenfolk, da sprekker de. Men hvordan skulle han få tak i navnet? Han var i en større knipe enn han noensinne hadde vært. 

Fredagskvelden gikk han ut og var full av tunge tanker. Rett som det var kom han bort til haugen der trollet bodde. Da hørte han med ett noe som lød som sang. Det var en kjerring som holdt på å bysse barnet sitt i søvn inne i haugen. Kongen lyttet nøye etter, og da 
syntes han tydelig at han kunne skilne disse ordene:


:''"Byssa, lulla, liten kinn!''
:''I morgen kommer Sigg, faren din''
:''med sol og måne til barnet…"


Den som ble glad, det var kongen. Han reiste seg straks opp og gikk hjem. Da lørdagen kom, sto kirken ferdig med tårnet på plass. Jutulen sto og arbeidet med kuppelsteinen. Kongen sto og så på en stund, og best som det var ropte han opp: 


:''"Akte deg, Sigg!
:''Jeg tror snaut den siste steinen ligger.''"


I det samme stupte trollet ned så hardt at hodet boret seg ned i molden ved kirkeveggen. Han ble til stein, og står der ved kirkeveggen den dag i dag. 

[[File:Jomfru maria synaal.jpg|thumb|"Jomfru Marias synål" på nordveggen, Avaldsnes kirke. 7.2 m høy bauta. Sagnet forteller at den dagen steinen støter mot veggen skal verden forgå. Foto: Knut Rage, 2020.]]Alle som har besøkt den gamle steinkirken på Avaldsnes har forundret seg over den høye, skjeve steinen som luter seg mot kirkeveggen. I folketradisjonen er den mest av alt knyttet til jomfru Maria, det er også derfor steinen bærer nettopp dette navnet, "Jomfru Marias synål". Johan Koren Christie,  som var huslærer på Avaldsnes omkring 1840, nedtegnet denne historien og knytter den til Olav den hellige og trollet Sigg:


<blockquote>"I det Samme sprak Sig, dat ned og kom hovedstups ned i Mulden nordved Kirken, hvor han stod fast, blev til Sten og staar der endnu. Hans Krop er Marias Synaal; men Taarnet rapede ned og slog Kirkeskibet istykker, saa Guds Huset blev en Ruin, slig som den stod til den just 1839 blev sat i stand".</blockquote>


Det blir antatt at den åtte meter høye bautasteinen skriver seg fra den romerske jernalderen, omkring 300 år etter Kristus. Steinen er trolig satt opp til minne om den samme kongen som ble gravlagt inne i haugen. Uansett kan man ikke annet enn å stusse over at kirken ble bygget så tett inntil steinen. Et nyere sagn forteller at den dagen da steinen treffer kirkeveggen, da vil verden forgå…<ref>Flere kilder er brukt for dette avnittet. Mauland-samlinga: Folkeminne frå Rogaland, 1931. Per Hernæs: Karmøys historie. Fra istid til 1050.  Karmnøy kommune, 1997. Vigleik Rosseland: Olavskyrkja paa Avaldsnes. Utg. Byggjenemndi 1929.</ref>

Sagnet om trollet og Olav blir også fortalt om byggingen av Olavskirken i Trondheim, og kan spores tilbake til tysk mytologi. Det var også et utbredt vandresagn både i Danmark og Sverige. Ludvig Daae nevner at sagnet skriver seg fra slutten av middelalderen<ref>Ludvig Daae, Norges Helgener.</ref>.

En lignende fortelling finner vi fra Voster i Strand, Ryfylke. Da kristenmennene reiste Olav den helliges kirke  på Voster gikk det ikke upåaktet hen. En jotne som bodde på Bokn fikk nemlig teften av kristenmannsblod. Trollet grep etter en stor stein som han kastet mot kirken. Steinen landet med brask og bram i den første viken på Fogn, og ble kløyvd i to, derfor heter det senere Kløyvsteinen her. 

Risen som bodde på Fognefjellet syntes at det sto til, og begynte å håne grannen. Da tok jotnen opp en enda større stein. Men det gikk ikke stort bedre med denne enn den første steinen som ble kastet. Steinen føk forbi risen på Fognefjellet, og landet på neset som siden ble hetende Trollaneset. 

Men da ble jotnen sint  for alvor og kastet den første steinen han fant. Denne gangen traff han Olav den helliges kirke, men i det samme ble jotnen selv forvandlet til stein. Kirken ble aldri bygget opp igjen, derfor satt bygdefolket kun igjen med en kirkegård i enden av Vostervatnet, der kirken en gang sto<ref>Strand historielag 2012 (nettside)</ref>.

I sitt verk "Norske Folke-Sagn" fra 1844 har presten og folkeminnesamleren Andreas Faye med denne historien fra Eivindvik i Sogn, om da OIav ville at det skulle bygges en kirke der:


<blockquote>"Han lod Folket kristne og bød det at bygge en Kirke der. Paa Gaarden Virkesdal bodde paa samme Tid en Høvding ved Navn Thorstein. Han gik just og slog Hø med sin Lange aarv	 paa Virkesdalsmyrene, da Kongens Bud kom og bød, at han skulde lade sig christne og være med at bygge en Kirke. Thorstein blev saa opbragt ved dette Forlangende, at man endnu i vore Dage tydelig kan see dybe Furer i Myrene efter hvert Tag med Langaarven, som han nu førte vred i Hu. Endelig slængte han den bort, greb Øxen og svor, at kunde ikke det Træ, han nu huggede, tjene til Dørstolpe til Kirken, vilde han ikke gjøre et Hug mere i St. Olavs Kirke".</blockquote>
 
 
Olav benyttet treet til dørstolpe i kirken, men var ennå likevel ikke helt fornøyd med Torstein:


<blockquote>"Thorstein lod alt andet, som Olaf fortalde ham om den hvide Christ, staae ved sitt Værd, men at han ei skulde faae Lov til at spise sit Hestekjød, det kunne han ei begribe. Flere af Sognets Bønder regne sig endnu i Slægt med denne Thorstein"<ref>Norske Folke-Sagn, 1844.</ref>.</blockquote>

===I kamp med troll og vetter===

[[Fil:Sankt Olof i Sankt Olof.jpg|thumb|Fremstilling av Olav den hellige i koret i St. Olafs kyrka i Simrishamn, Sverige. Skulpturen understreker på mange vis likheten med den mytologiske norrøne guden Tor. Foto: David Castor, 2012. Commons.]]Olav den helliges stadige kamp med troll og vetter og andre uhyrer er det fortalt mye om. Som vi nettopp har hørt likte ikke trollene at det ble bygd kirker i landet. Folkeminnegranskeren Olav Bøe bemerker at Olav den hellige var trolldreperen fremfor noen. Mange av disse sagnene vandret rundt omkring i Europa, og her var det djevelen som hadde trollenes rolle, eller rettere sagt omvendt - i Norge ble djevelen erstattet med troll. Det å drepe troll og utyske var en sentral del av arbeidet for å gi folket gode seder, rett og gode åringer.

På et dypere plan kjenner vi igjen karakteristiske drag fra den gamle norrøne gudelæren, kampen mellom jotner og æser. Det er en kamp som aldri stilner av, og som har forplantet seg videre til Olav den hellige. Man ser også mange felles personlige trekk mellom Tor og Olav, slik de begge fremstilles i folkelige sagn. Begge er skildret som tettvokste ("digre"), rødhårede, brå og med et lynende blikk. 

På samme vis synes det som om Olavs øks er en arv etter Tors hammer. Det kan være slik at den øksen ("Hel") som Olav alltid holder i hånden bare er martyrøksen hans. På relikvieskrinet fra stavkirken i Hedalen fra ca. 1200, som sies å ha inneholdt Olav den helliges finger, holder Olav øksen med venstre hånd med eggen rettet innover mot seg selv. Det kan imidlertid også tenkes at øksen hans er det aller første "utkastet" til et riksvåpen. Øksen var også et symbol for rettferdighet. Det virker som øksen har hatt legedomskraft, og var en opprettholder av lov og rett. I alle fall virker det som øksen har hatt en helbredende kraft i folketroen.

På Olav den helliges tid fantes det i Hordaland en "angr" (= fjord) der det steg opp høye og ville fjell. Utover fjellet lå evig is og snø, og store blå elver fosset ned gjennom liene. Frampå fjellene og inn i dype daler lå det på begge sider av fjorden store urer og steinrøyser, men størst var steinene under Gjelgjane i Kvinnherad, der skred og snøskavler hadde gått inn. Inne mellom disse fjellene hadde både troll, nisser og dverger samlet seg etter at Olav den hellige fór med kristendommen rundt i landet, og det kunne ikke trollene tåle. Derfor hadde de rømt inn i avkrokene der det fantes godt med gjemmeplasser. Her kunne de leve trollelivet sitt i fred. Likeens hadde det på hver en gård flyttet inn en gårdsbonde eller tunvord som det ble holdt helg for hver torsdagskveld. 

Det satte en støkk i dvergeflokken med det samme de hørte at Olav den hellige var kommet til Hordaland, men ellers mente de at de nok skulle klare seg. Ja, så sikre var de i sin sak at de svor på at Olav ikke skulle komme levende derfra. Så krøllet de seg i hop med trollskapet med alle sine verjer rundt seg, modige fordi de var så mange. Da Olav så at det "mauret" av troll og dverger i fjorden, så ga han "angeren" navn og kalte den Mauranger.

På folkemålet ble fjorden kalt Måringen, trolig av "mår" , "mør"  eller "maur". Det er uansett et godt navn for den trange fjorden, der folket i århundrer har "mauret" både høyt og lavt, mellom stein og ur, dersom de skulle klare seg.<ref>Th. S. Haukenæs: Natur, Folkeliv og Folketro, 1888.</ref>.

Andre sagn har mer å fortelle fra Kvinnherad. Mellom Olav den hellige og trollene ble det en kvass strid inne i Mauranger. Trollene likte dårlig kristendommen og reisefølget til Olav. Verst var det da Olav ville bygge en kirke på Gjellmyro ved Sundal. Da de en dag hørte klangen fra Olavs kirkeklokke yrte de frem alle sammen, og de klemte på og veltet stokk og stein nedover liene. Om nettene dro de vekk både redskaper og materialer. Til slutt ble Olav lei av det og mante en dverg til stein. Da kvapp de andre dvergene og smatt inn i berghamrene, der de satt og hermet etter folk.

Men en natt var de ute og prøvde å få løs dvergen som var blitt til stein. Men det gikk ikke. Likevel fikk de steinen såpass løs at den alltid siden har ligget truende over Sunndalsgården. Bonden på gården betalte hvert år penger til domkirken i Bergen for at steinen ikke skulle rulle ned på husene. 

Olav fikk bygget kirken, og den ble stående der i lang tid på Gjellmyro, inntil den ble for liten og skulle gjøres større. Materialene kom på plass, arbeidsfolket likeså, men om natten ble materialene flyttet vekk derfra med mye sjau og bråk. Morgenen etter lå de ved Enessjøen. Natten etter  ble de flyttet videre opp gjennom Enesgarden til dit kirken står i dag. Av Olavskirken i Mauranger står bare altersteinen igjen, og den skal finnes på Gjellmyro den dag i dag, forteller sagnet. Dette stemmer også overens med Olavs-visa som ble skrevet om hans ferd til Mauranger:


:"Kirken stod ved Strand i mange hundred År,
:nu er dog dens Mur forsvunden;
:men til Olafs Ros endnu blandt Løvet står
:alterstenen over Grunden.
:Moseteppet hviler nu på Stenen grå;
:abildtræet strør sin hvide Blomst derpå,
:og fra Birkens Top stemmer Fuglen op
:Pintsesalmerne i Lunden."<ref>Th. S. Haukenæs: Natur, Folkeliv og Folketro, 1888.</ref>


[[Fil:Olav der Heilige03.jpg|thumb|400px|Olav den hellige forvandler troll til stein. Veggmaleri fra middelalderen i Dintuna kirke i Västmanland, Sverige. Fingalo, 2006. Commons.]]En gang var det en gygre som ville sperre veien for Olav den hellige for at han ikke skulle bygge flere kirker. Dermed tok gygra til med å stenge Hardangerfjorden for ham. Hun startet med en stor øy ute ved havet og dro den med seg inn i Kvinnheradsfjorden. Der ble øya slitt av hvor man i dag finner Kalvsund og Mjørnasund. I det samme gikk gygra på baken borte i Neslia, og der kan man ennå se spor etter baken hennes i fjellet. Da ble hun sint og la i vei utetter den høyeste øya for å se hva som var på ferde. Gygra skjønte at alt strevet hadde vært til ingen nytte, og i sinne skled hun ned over Skorpegavelen og hoppet tvers over Storsundet mellom Skorpo og Uskedalen og opp på bergheiene. Der tok hun en stor stein og slengte den bortover Skorpefjellene, og her kan man se steinen den dag i dag<ref>Anton Espeland: Segn og Soge fraa Hordaland, 1933.</ref>. 

En annen gang, forteller sagnet, kom Olav den hellige ridende i Lærdal. Da han kom til Bjørkjo løsnet skoen under den ene foten til hesten hans, så han måtte stige av salen og feste den. Da var det noen gygrer oppe i lia som skrattet og lo. Da sa Olav:

"''Stao i stein!''" 

Dermed ble de til stein. både Gygra og Gygremannen. Gygra har ramlet ned, men Gygremannen står der den dag i dag. 

I en annen variant av dette sagnet heter det at trollet kom frem og ropte:


:"''Olav, med ditt lange skjegg'',
:''du rir for nær vår kjellervegg!''" 


Til det svarte Olav:


:"''Stå du der i stokk og stein'',
:''til jeg kommer tilbake!''"<ref>Olav Christensen: Bergteken. Nye vegar i gamle segner. År 2000.</ref>


Apropos dverger,  en artig liten historie er dette sagnet fra Lærdal i Sogn:

Olav den hellige hadde kommet med hæren sin til Mósóddo. Ettersom det var på sensommeren og kornet var ferdigslått, hadde folk bundet kornet sammen og satt det på staur. Overalt var det fullt av slike kornstaurer. Da kongen så over Lærdalselva, oppdaget han kornstaurene som sto tett i tett på Ljøsne-gårdene. Olav ble redd, for på avstand kunne det se ut som det sto en stor hær og ventet på ham<ref>Olav Christensen: Bergteken. Nye vegar i gamle segner. År 2000.</ref>.

===Ormen i Røldal===

[[Fil:Kors røldal stavkirke.jpg|thumb|400px|Keltisk kors i forgrunnen og såkalt Olavskors på takmønet. Røldal stavkirke. Foto: Knut Rage, 2020.]]Røldal var gjennom hele middelalderen et mål for pilgrimer. Like frem til 1800-tallet kom det troende hit. Ned gjennom Austmannalia kom de flokkevis, på krykker, liggende på bårer, halte og blinde, hele skarer av folk som kom østfra over fjellet for å søke frelse og legedom fra krusifikset som svettet hver jonsokaften, eller de kom fra bygdene på Vestlandet, ja, helt nede fra Ryfylke kom det folk som hadde reist i dagevis for å oppleve det undergjørende krusifikset.

Det følgende sagnet tar sitt utgangspunkt i Olav den hellige, men har mye av de senere folkeeventyrene i seg.

Som i folkeeventyrene hadde Olav et skip som gikk like godt på sjø og land. På grensen mellom Sand og gamle Suldal står "Jøvra" som et minne fra den gangen Olav seilte til Røldal. Men heller ikke her ville folk ta imot den nye læren. Her var det to kvinner som satte seg plent på bakbena, så Olav hadde ikkje anna valg enn å sette "ormeråd" på dem. Hvordan det gikk med de to stivnakkede kvinnfolkene sier historien ingenting om, men de to ormene kom seg ut i det og ble til en stor plage i Røldal, ettersom det var en hann og en hunn. 

Og det var ikke småtterier hva ormene stelte i stand. En sommer var det verre enn verst. Hver dag ble både folk og fe stukket av ormene, og mange døde. Men når nøden er størst er hjelpen nærmest, som det heter - i dette tilfellet i form av en prest som hadde studert i Wittenberg (en referanse til Martin Luther) og kunne mer enn sitt fadervår. Sagnet er dessuten lett gjenkjennelig fra det tyske eventyret om "Rottefangeren fra Hameln": 


<blockquote>"I Røldal tok de vel imot den nye presten, både med mat og drikke og husly, men han kunne ikke skjønne hvorfor alle i den vakre dalen var så sorgfulle. Og da han spurte om hva som var i veien fortalte de ham om ormeplagen, som var blitt så ille at de trolig snart måtte reise fra gårdene sine. Presten, som straks var blitt glad i sognebarna sine, syntes synd på dem og ga seg til å studere noen gamle bøker han hadde. 

Og en søndag fortalte han fra prekestolen at han var viss på at han kunne få ormene bort for alltid. Men da måtte de alle sammen, store som små, sverge på at det ikke fantes et eneste lindetre i Røldal. For der det fantes lind fantes det også lindorm, og den kunne være både stor og sterk, og det kunne koste både ham selv og andre livet, sa han. Og sognebarna svarte at aldri hadde de sett et slikt tre i bygda.

Så ble det slik at de alle måtte møte til messe på olsokdagen, i den nye, vakre kirken. Den dagen sto presten selv i kirkegårdsporten og tok hver enkelt i hånden, og alle, både klokkeren og store og små, sverget på at lind fantes det ikke der. Da alle var kommet tok presten hyrdestaven sin, som han hadde fått av paven på en pilgrimsreise til Roma, og satte den midt i porten. Så lødde han opp en masse ved i porten og satte fyr, så det ble et stort bål. Så snart det brant godt tok presten frem fløyten sin og spilte, og aldri hadde noen hørt maken til mykere og vakrere toner. Og da tok ormene til å komme, i hundrevis, kanskje i tusenvis, og rett opp på bålet bar det med dem alle sammen. De største ormene prøvde å krype oppover hyrdestaven for å berge livet, men datt ned i bålet og brant opp. 

Da det ikke var flere ormer hørtes med ett et voldsomt brak, og en stor, hvit lindorm kom rennende. Hvor lang den var ble folk aldri enige om, men den var iallfall så tykk som låret på en velvoksen kar. Presten møtte ormen i porten, og det ble et hardt basketak så voldsomt at de begge måtte late livet. Folk sørget og syntes det var ille at en så gjev mann som presten skulle miste livet, han som hadde gjort så mye godt. Så tok de til å lete, og jammen fant de ikke en eldgammel lind på en flekk der det nesten ikke fantes jord,

Siden den olsokdagen har det aldri vært orm i Røldal, ikke siden den dagen for lenge siden da presten spilte fløyte"<ref>Norsk Folkeminnesamling, UIO (NFS). Tor Skiftun-samlinga.</ref>.</blockquote> 


===Olavs hester (og en hund)===

Ikke så underlig kanskje at historier om hester går igjen i sagnene om Olav. Hesten sto jo sentralt i alle kongers og krigeres liv. Og i historiene om Olav symboliserer hesten makt og velde. Mer utypisk er historien om hunden til Olav den hellige. 

Da Olav den hellige var på Moster og satte ting i 1024, hadde han en hund med seg. Og hunden sprang omkring og snuste alle steder, og rotet seg bort. Da kongen skulle reise fra tinget fant han ikke hunden igjen. 

Hunden hadde forvillet seg inn i et hull i Vetahaugen. Ingen hadde noen gang krøpet til ende i hullet, for det var så trangt. Men hunden hadde klart det, og kom ut igjen på Valestrand, for hulen førte inn i en undersjøisk tunnel. Så trangt hadde det vært at hunden ikke hadde et hår igjen på kroppen. Men kongen hadde forlengst seilt sin vei, så hunden ble værende igjen på Valestrand. Den satte seg på baken og ga seg til å ule, og så høyt og så lenge ulte den at hunden fikk navnet Ulabrand<ref>Birger Røksund, www.segner.no</ref>.

Sagnet forteller at Olav den hellige kom vestover til Eidfjord med hest og folk. Da hestene og folket trengte vann, hugget Olav i isen så hardt at det ble hull i berget. Om sommeren kan man se  en ring med en hvit skumdott på, og det blir sagt at de tre øksehuggene etter Olav viser tydelig ennå<ref>Innsamlet av skolebarn (Nordisk institutt UIB) (1931-46).</ref>.

En gang kom Olav forbi Galdane i Lærdal. Han hadde en stor hest og kløv på. Da han kom til det som i dag blir kalt Olavs-Klemma, kom ikke hesten forbi med kløvet. Men Olav presset på, og da utvidet klemmen seg slik at det viser merker etter kløvet den dag i dag
<ref>Anders Nesse Larson. Røberg-samlinga (1994/95/98).</ref>.

Der inne som dammen i Valldalen er nå, er det et berg som heter Geitakleiva. Olav den hellige kom ridende inne fra Valldalen, enten over vidden eller om Kjørnbergjet og ned mot stølen. Kongen red på en føllmerr. Der han hadde ridd var det spor etter hesten hans. Det underlige var at sporene ble stående igjen i berget etter dem<ref>Ingebjørg Nordby Seim-samlinga.</ref>.

===Seileren Olav===

Mange Olavs-sagn handler om hvordan fjell og fjorder ble til etter at Olav hadde kommet seilende med skipet sitt, som gikk like godt til vanns som til lands. Det er et skip vi kjenner godt fra folkeeventyrene, bortsett fra at eventyrskipet fløy til værs i tillegg. Disse sagnene kan kanskje samles under kategorien "tilblivelses-sagn". 

I Mauranger er det en stein som kalles Olav den hellige-steinen. Den ligger et stykke opp fra sjøen i en liten vik, og fra gammel tid er dette sagnet blitt fortalt om denne steinen:


<blockquote>"I den tiden da Olav den hellige var på ferd rundt omkring i landet for å kristne folket, kom han en gang innom Mauranger. Her var det fullt av dverger som folket måtte trelle under. Da Olav kom likte de det lite. Det var om våren, og alt sto i den fagreste blomstring. Kongen la skipene sine til rette i viken, og solen som stekte på himmelen glinset de i gullforgylte dragehodene. Han steg i land med mennene sine, og freden og godviljen lyste lang vei, syntes folket. Så talte han om Kvite-Krist og den gode guden som han trodde på. 

Folket omvendte seg straks og ble kristne, og så ville Olav at de skulle bygge en kirke. Men da greide ikke dvergene å holde seg i ro lenger. De veltet stokker og steiner nedover fjellet for å drepe Olav og mennene hans. Men kongen ba til Vårherre, og steinene la seg til rette og ble til en kirkegårdsmur. Så kastet dvergene enda mer stein, heftigere denne gangen, og Olav sto med korset i hånden slik at steinen formet seg til et alter i kirken. Olav den hellige steg opp på altersteinen, ba for folket og forbannet dvergene, og de måtte pent krype inn i fjellet og viste seg aldri mer.

Kirken er det ikke spor etter i dag, men altersteinen står på stranden, og i dag kan man se søkk i steinen etter knærne til Olav da han ba til Vårherre"<ref> Innsamlet av skolebarn (Nordisk institutt UIB) (1931-46).</ref>.</blockquote>


Forfatteren Birger Røyksund har fortalt følgende histore fra Bømlo:


<blockquote>"Me trudde no det òg då me var ungar at det var ein skatt som Olav den heilage gøymde oppi Siggjo. Og eg veit det at det har vore folk og grave i røysa der oppe og leita. Røysa ligg her på sundsida. Eg har vore oppi røysa, for eg har gått forbi på den gamle vegen opp i Siggjo. Den gjekk opp ifrå Steinsland den. Men grave har eg ikkje gjort. Olsokdag, viss sola var framme då, og det var klårt, då skein det inn gjennom nøklaholet i skrinet der skatten låg. Så viss du kunne passa på og finna retninga då, så fekk du peiling på kor skrinet var. Men det kan jo henda at det har vore einkvan som har funne det, for det er lenge sidan Olav den heilage var på Moster"<ref>Birger Røksund, www.segner.no</ref>.</blockquote>


Fra Suldal finnes det flere sagn om Olav den hellige. 


<blockquote>"I utmarka på Brommeland i Sand er det en dal som blir kalt Gyvradalen. På den ene siden av et skar i denne dalen står det en kjempestor stein, som ser ut som en kjerring som spinner på en rokk. Denne steinen har fått navnet Gyvro-gygro. Sagnet forteller at Olav den hellige en gang kom seilende gjennom dalen. Da ble en gygre som satt og spant på rokken sint og sa til Olav:

"''Hvorfor seiler du meg til mein?''" 

Olav svarte:

"''Stå du der og bli til stein!''" 

Og slik gikk det til at kjerringa står der den dag i dag"<ref>Aamund Salveson :"Folkeminne", Stavanger 1924</ref>.</blockquote>


[[Fil:Olav der Heilige01.jpg|thumb|Olav den hellige seiler tvers gjennom berget. Malt på altertavle fra middelalderen i  Värmdö kyrka i Stockholm. Commons.]]I en annen historie fra Suldal blir det fortalt at Olav den hellige seilte skipene sine rett i berget, og revnen som skipene laget ble siden hetende Hylsfjorden. Det blir fortalt at man ennå kan se avtrykket av et hvitt seil, og fisker som ble trykket inn i fjellet og mye annet - ja, helt østover til Telemark<ref>Aamund Salveson: Folkeminne, Stavanger 1924.</ref>.

I en annen variant av dette sagnet blir det fortalt at Olav den hellige kom seilende med skuten sin inn i Hylsfjorden. Han ville østover til Setesdal for å kristne hedningene der. Da han kom til bunnen av fjorden tok han strake veien og kløvde fjellet i to, slik at det ble et skar der - Hylsskaret, som det heter. Så seilte han videre langsetter nordsiden av Suldalsvannet til han kom et stykke ovenfor Litlehamar. Der kan man ennå skimte seilet hans i en bratt fjellvegg. Herfra tok han så over på sørsida av Suldalsvatnet og over Rolleivsjuvet og videre østover til Setesdal. Folk som er godt kjent i heiene mellom Suldal og Setesdal sier at skipet hans ennå står i et fjell der<ref>Aamund Salveson: Folkeminne, Stavanger 1924.</ref>.

Mange sagn handler om hvordan Olav formet fjorder og land. Således blir det også fortalt hvordan han formet Ryfylke:

 
<blockquote>"En gang var Olav ute og seilte i Ryfylke-fjordene. Skipet seilte like godt på sjø og på land, men da han seilte over land skar skipet ned i berget slik at det ble til en fjord etter ham. 

Olav var i Karmsund og fór østover, inn Røyksund, og kom til Straumen ved Skjoldastraumen. Der lettet han opp skipet et stykke, så det ikke ble annet enn et eid, men innenfor skar han dype fjorder. Først var det Yrkjefjorden mellom Skjold og Nedstrand, så Vindafjorden på den andre siden av Sandeidfjorden, der ble det formet som et kors, og fjorden har all tid siden blitt hetende Krossfjorden. I den innerste delen av Vindafjorden lettet han skipet igjen, så det ble bare et eid mellom Vindafjord og Sandsfjord. Eidet er ikke bredere enn at man kan rope til hverandre, derfor ble det hetende Ropeid.  

Fra Sandsfjorden skar han seg vei gjennom Hylsfjorden, men der ble det så store fjell han han nesten ikke kunne komme seg gjennom. I Hylen lettet han skipet. Så ble det til Hylsskar der, som er nesten en halv mil fra  Hylsfjorden til Suldalsvatnet. Da  skipet kom ut på vannet blåste det en fæl "utantevind", så det ble verre for ham der enn noe annet sted. Han mistet seilet, og det var lite om å gjøre at han ikke satte til livet der. Ovenfor Suldalsvatnet kan man ennå se merker etter seilet hans, det står i fjellet utenfor Litlhamar, et sted de kaller Bansane. Fra Suldalsvatnet bar det sørover og østover gjennom Rodleivsjuvet. Veien etter ham kan man ennå se i fjellet"<ref>Torkell Mauland: ''Folkeminne fraa Rogaland. Oslo. 1931.</ref>.</blockquote>


Historier som disse er det mange av. På Vestlandet finner vi flere slike sagn. Inn fra havet ved Egersund finnes det en dal som blir kalt Spjotedalen, herfra går St. Olavsvegen. Det blir fortalt at St. Olav og "en annen prins eller stormann" skulle kappseile, og den som kom først i mål skulle få hele Norge<ref>Bahr V (NFS).</ref>. I en annen variant blir det fortalt om en St. Olavsveg øst for Egersund og inn gjennom hele Sogndal. På begge sider av veien kan man se størknede bølger<ref>Oluf A. Løwold: "Fra Dalene". Stavanger, 1895.</ref>. Fra Nærbø på Jæren sies det at Olav slapp unna sine fiender da han seilte tvers gjennom en bergvegg<ref>Faye (NFS)</ref>. I Røldal og Suldal finnes det fleire sagn som forteller at Olav seilte langs de gamle ferdselsveiene over til Telemark. 

En gammel skildring fra Hardanger forteller at Olav og halvbroren Harald<ref>Om forholdet mellom Olav og Harald i ettertidens sagndannelse skriver Ludvig Daae i "Norske Helgener" (1879): "En særegen og mærkelig Plads i Sagnene om Olaf indtager hans Halvbroder, Kong Harald Sigurdssøn, kun at han ikke forherliges som Aasta og Magnus. Den virkelige Olaf og den virkelige Harald have udentvivl lignet hinanden temmelig meget og navnlig begge været myndige Herskernaturer, og der er som bekjendt i Haralds Saga bevaret en Beretning om, at allerede en Samtidig, Halldor Brynjulfssøn, har udtalt sig bestemt i denne Retning. Men i Sagnet ere de gjorte til fuldstændige Modsætninger, Olaf er den fromme Helgen, Harald er bleven Troens Modstander, han fremstilles ligefrem som Hedning, som sin Broders Fiende og Medbeiler til Riget, ja stundom endog som delagtig i hans Mord." </ref> (Hardrråde) la ut på kappseiling. Olav skilte Tysnesøy fra fastlandet slik at Lukksundet ble liggende igjen som en smal renne etter ham<ref>Johan Veka (NFS)</ref>. Fra Lærdalsøyri er denne historien litt annerledes. Da Olav hadde vært i Eivindvik tok det så lang tid før han reiste videre at broren dro i forveien. Olav hørte ferdig mange og lange messer, og da han endelig la i vei åpnet fjellet seg for ham og det dannet seg et sund, Korssund. Navnet kommer fra et høyt steinkors som ble reist til minne om underet<ref>Olav Bøe, 1955.</ref>. I Floastranda på Sunnmøre er det en stor stein som ser ut som et skip. Steinen blir da også kalt for St. Olavs skip<ref>Olav Bøe, 1955.</ref>. 

[[Fil:Fem dårlige jomfruer.jpg|thumb|400px|De fem dårlige jomfruer er det folkelige navnet på fem bautasteiner som står på fastlandssiden av Salhusstraumen, dvs. den trangeste delen av Karmsundet mellom fastlandet og Karmøy, så å si innunder Karmsund bru. Foto: Colliekar, 2016. Commons.]]Litt mer utypisk er sagnet fra Karmsundet. Et sted er det så trangt at det nesten ser ut som sundet lukker seg. En gang var Olav den hellige på vei nordfra til kongsgården ved Avaldsnes. Da han passerte Salhusstraumen fikk han se fem unge jenter som sto på stranden. De ropte til ham, og ville at han skulle komme i land til dem. Men kongen ropte tilbake at de kunne bare stå der i all sin skamløshet og vente til han kom. Da ble jentene til stein, og all tid siden har de stått og sett over mot Avaldsnes og ventet på kongen. I dag kan man se steinstøttene, som har fått navnet "de fem dårlige jomfruer" etter beretningen i Matteus’ evangelium, om lignelsen om de fem gode og fem dårlige jomfruer<ref>Olav Bøe, 1955.</ref>.

Motivet med det smale sundet som går igjen også på Sunnmøre:


<blockquote>"Strømmene i Skøye skal i den ældste tid have været lukkede. Men da Olaf paa en af sine reiser gjennom Søndmøre ikke kunde komme ind Flisnæsfjorden stevnede han gjennem Ellingsø-fjorden mod Strømmene, som strax aabnede sig for ham lige ind til Skøyebugten. Herfra lod han sine skibe trække over et eid, som endnu kaldes Langedraget til Solnørbugten i Ørskaug. Siden den tid har Strømmene været aabne og farbare endog for skibe"<ref>Fylling, Folkesagn b. 1.</ref>.</blockquote>


I mange sagn unnslipper Olav sine fiender ved å seile tvers inn i fjellet. Som for eksempel en gang da han hadde sett til kirkene på Møre og ble forfulgt av et skip i Vannylvsgapet som ville ham vondt. Olav styrte innover og ba til Vårherre om at havet skulle stige. Skipet hugget et stykke av fjellet da han dro fram dem. Uvennene ble igjen på Stadhavet. Merker etter kongens skip kalles Dragseid.  

Et av de mest kjente sagnene av denne typen forteller om Olav ferd i Nordfjord, da han støtte på det 2500 fot høye fjellet Hornelen ved Bremangerlandet. Dette fjellet skulle i følge sagnet henge sammen med øya Marøy. Da Olav kom seilende bød han fjellet om å åpne seg, slik at han kunne komme gjennom. I samme øyeblikk dukket et troll opp av fjellet, som Olav forvandlet til en stein<ref>Fayes Folke-Sagn, 2. Udg.</ref>. I den danske folkevisetradisjonen heter fjellet ved en forvanskning "Hornelummer", og sagnet fortelles litt annerledes. Her forvandles både et troll og en trollkvinne "de andre smaa Trolde" til
stein, og ved Hornelummer, hvor det før "aldrig var god Havn formedelst Troldenes Ondskab, kan man nu seile uden Fare." Den samme visen forekommer også på Færøyene som "Trøllini i Hornalondum"<ref> Danmarks gamle Folkeviser, udg. af Svend Grundtvig, 11. S. 140-141.</ref>.

==Kilder og henvisninger==

De enkelte kilder blir nevnt fortløpende som fotnoter. I tilegg er det benyttet to hovedkilder til dette arbeidet:

:*Olav Bøe:  Heilag-Olav i norsk folketradisjon''. Utg. Samlaget. Oslo. 1955.
:*Segner på Vestlandet, et prosjekt i regi av Høgskulen på Vestlandet. https://segner.no Redigering: Nils Tore Gram Økland og Bjørn Bjørlykke. 

==Fotnoter==

<references/>

[[Kategori:Alfabetisk indeks]]
[[Kategori:Tekster på norsk]]
[[Kategori:Artikler]]
[[Kategori:Knut Rage]]