Kvinnelige makter - Bil og Hjuke: Månens gåtefulle barn

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Kvinnelige makter

Bil og Hjuke: Månens gåtefulle barn

av Knut Rage

Det mytologiske paret Bil og Hjuke er satt i forbindelse med det langt senere barnerimet "Jack og Jill". Reklamekort for J. & P. Coats’ seks-tråds sytråd, basert på Kate Greenaways illustrasjon av "Jack og Jill" fra hennes bok Mother Goose (1881).

I norrøn mytologi opptrer Bil og Hjuke, som begge er evig bundet til månen, som to av mange i det store galleriet av bipersoner i eddadiktningen. Deres historie, som er bevart i Den yngre Edda, gir et flyktig innblikk i det norrøne verdensbildet og de gamles forståelse av himmellegemenes innvirkning på menneskets verden. Den sparsomme informasjonen om Bil og Hjuke har naturligvis ført til en rekke teorier som forsøker å avdekke deres sanne natur og plass i det norrøne mytologiske landskapet. Fra spekulasjoner om deres representasjon av månefenomener til mulige forbindelser til senere folketro i germansk Europa, forblir Bil og Hjuke to mystiske, men akk så forlokkende figurer som inviterer til fortsatt utforskning og tolkning.

I Gylvaginning, den primære og forsåvidt eneste kilden til fortellingen om Bil og Hjuke, blir det fortalt følgende historie:

"Hvordan styrer han solens og månens gang?" spurte Ganglere. Høg svarte: "Det var en mann som het Mundilføre, og han hadde to usedvanlig vakre barn. Han kalte sønnen sin Måne og datteren Sol, og giftet henne bort til mannen Glen. Men gudene ble rasende over denne hovmodigheten. De tok de to søsknene og plasserte dem oppe på himmelen. Der lot de Sol kjøre vognen med solen, som gudene hadde skapt av gnister fra Muspelheim for å lyse opp verden. Hestene hennes heter Årvåk og Alsvinn. Under bogen på hestene plasserte gudene to blåsebelger for avkjøling, noe som i enkelte kvad kalles jernkjøling. Måne styrer månens gang og rår over nye og fulle måner. Han tok også to barn fra jorden, Bil og Hjuke, da de gikk fra brønnen Byrge mens de bar karet Søg på stangen Simul over skuldrene. Faren deres het Vedfinn. Disse barna følger Måne, slik man kan se dem fra jorden."

Her presenteres de altså som barna til Vedfinn (Viðfinnr). Som i et øyeblikk fanget i tid beskrives deres ferd fra brønnen Byrge, bærende på stangen Simul over skuldrene med bøtten Søg dinglende seg imellom. Det er i denne tilsynelatende hverdagslige handlingen at Måne griper inn og tar dem med seg opp til himmelen. Siden den gang, fortelles det, har de fulgt månen trofast over himmelvelvet, et skue som er synlig fra jorden.

Mens Hjuke forsvinner fra de mytologiske tekstene etter denne introduksjonen, dukker Bil sporadisk opp igjen i Den yngre Edda. Hun nevnes i kapittel 35 av Gylvaginning, blant åsynjene, sammen med Sol, solen, til tross for at Bils spesifikke egenskaper aldri utdypes. Navnet hennes figurerer også i Skaldskaparmål og i Nafnaþulur, navneremsene, både som en del av en kjenning for "kvinne" og i en oppregning av gudinner, noe som antyder en viss, om enn vag, guddommelig status.

Det faktum at Bil og Hjuke kun omtales i Snorres verk har naturligvis reist spørsmål om deres autentisitet og betydning i den bredere norrøne mytologien. Noen forskere har spekulert på om Snorre selv kan ha konstruert disse figurene, mens andre argumenterer for at han kan ha hatt tilgang til nå tapte poetiske kilder.

Den norske professor i norrønt, Anne Holtsmark, kjent for sin imponerende faglige bredde som omfattet studier av skaldedikt og mytologi, fremmet i 1945 en interessant teori om at Bil og Hjuke kan ha personifisert månens sykliske faser, den voksende og minkende måne. I en artikkel i Maal og minne spekulerer hun også over Bils mulige tilknytning til disene.

En annen dominerende tolkning ser på Bil og Hjuke som en representasjon av selve månen. Jacob Grimm, en fremtredende forsker på 1800-tallet, kjent for sin samling av tyske eventyr i samarbeid med sin bror Wilhelm, avviste ideen om at paret representerte månefasene og argumenterte for at de snarere personifiserte kratrene som er synlige på månens overflate sett fra jorden. Han trakk frem observasjoner fra svensk folketro, der "flekkene" på månen ble oppfattet som to individer som bar en stor bøtte på en stang.

Grimm undersøkte også koblingen til den utbredte germanske folkloren om "Mannen i månen", ofte fremstilt som en vedtyv som ble straffet med forvisning til månen. Han foreslo at "vannstangen" og bøtten i den hedenske fortellingen om Bil og Hjuke kunne ha blitt transformert til økseskaftet og kvistbunten i den kristent pregede fortellingen om "Mannen i månen", mens temaet om en overtredelse forble sentralt: I den hedenske forestillingen om "Mannen i månen" var det viktigste poenget straffen for en handling utført på hellig grunn eller til feil tid. Historien handler om en som ble bortført til månen som straff for å ha stjålet trevirke. Det understreket en slags universell rettferdighet eller konsekvens for brudd på visse normer.

Når fortellingen ble tilpasset kristendommen, skiftet fokus. Mannen på månen ble nå sett på som en som stjal trevirke på sabbaten (søndagen). Det var ikke lenger selve tyveriet som var hovedsynden, men bruddet på helligdagsfreden. Øksen på ryggen og bunten med kvister (som ble til en tornebusk) ble beholdt som visuelle elementer, men den underliggende moralen endret seg: I det hedenske samfunnet straff for tyveri eller overtredelse, kanskje knyttet til naturlover eller åndelige makter, og i kristen tid straff for å bryte den kristne hviledagen, med en sterk vektlegging av viktigheten av å holde søndagen hellig. Det viser hvordan folkehistorier kan tilpasses nye kulturelle og religiøse kontekster, der elementer beholdes, men meningen bak dem endres for å reflektere nye verdier og læresetninger.

Engelskmannen Benjamin Thorpe, som virket på 1800-tallet og som huskes best i ettertid for sitt arbeid om angelsaksisk litteratur, støttet Grimms tolkning og anså Bil og Hjuke som personifikasjoner av månekratere.

Det er blitt pekt på den uklare naturen til gjenstandene som nevnes i fortellingen – brønnen Byrge, stangen Simul og bøtten Søg – som mulige indikasjoner på at Snorre kan ha hentet inspirasjon fra et eksisterende folkeeventyr. Det er også paralleller mellom fortellingen om Bil og Hjuke og det panskandinaviske, engelske og nordtyske folkeeventyret om "Mannen i månen", som ofte avbildes med en stang og en kvinne med en kornbunt. Disse likhetene antyder en mulig felles underliggende fortelling som har utviklet seg forskjellig i ulike germanske kulturer.

Den overraskende forbindelsen som er blitt foreslått mellom historien om Bil og Hjuke og det engelske barnerimet "Jack and Jill" er også verdt å nevne. Begge fortellingene handler om to barn, en gutt og en jente, som har som oppgave å hente vann i en bøtte. I tillegg er det en fonetisk likhet mellom navnene "Jack" og "Jill" og "Hjuke" og "Bil". Selv om dette er spekulativt, har teorien om en potensiell forbindelse fått noe fotfeste og har til og med dukket opp i enkelte skolebøker.

En annen interessant kobling utforsker forholdet mellom gudinnen Bil og skikkelsen Bilwis, som dukker opp i tyskspråklig folketro fra 1200-tallet. Den tyske folkeminneforskeren Leander Petzoldt antyder at Bilwis kan ha utviklet seg fra gudinnen Bil, og gjennomgått betydelige forandringer (transformasjoner) over tid:

I løpet av 1200-tallet ble Bilwis sjeldnere behandlet som personifiseringen av en overnaturlig kraft, men ble i økende grad identifisert som et ondsinnet menneske, en heks. Enda senere, med fremveksten av hekseforfølgelsen på slutten av middelalderen, ble Bilwis demonisert; hun ble en inkarnasjon av djevelen for heksen og trollmannen.

En utvikling har funnet sted siden det sekstende århundre, spesielt i Nordøst-Tyskland: Bilwis har blitt oppfattet som en kornånd som bringer velstand til folket. Likevel har denne siste manifestasjonen av Bilwis også sin skadelige side, nemlig "Bilwis-kutteren", som får skylden for de uforklarlige mønstrene som dannes blant radene med stående korn. "Kutteren" er en trollmann eller heks som kutter ned kornet med sigder festet til føttene. Han klassifiseres som en i hovedsak ondsinnet kornånd.

Dermed er Bilwis ekstremt polymorf, og tar på seg mange skikkelser og betydninger i alle tysktalende områder gjennom middelalderen.

Bilwis er en av de merkeligste og mest mystiske skapningene i all folklore; hans eller hennes varierende former gjenspeiler bekymringene til en bondekultur, og den tjener til å forklare det uhyggelige utseendet av nedbøyde planterader på kornåkre.

Fra å være en personifisering av overnaturlig kraft, utviklet Bilwis seg til å få et alvisk eller dvergaktig utseende, med evnen til å lamme mennesker og dyr med piler. Senere, spesielt i forbindelse med hekseforfølgelsene, ble Bilwis demonisert og sett på som en av djevelens tjenere. I en senere fase, særlig i Nordøst-Tyskland, ble Bilwis oppfattet som en ånd som brakte rikdom til kornet, men også som en skadelig kraft i form av "Bilwis-kutteren", som ble klandret for uforklarlige mønstre i kornåkrene. Denne utviklingen illustrerer hvordan mytologiske figurer kan transformeres og tilpasses innenfor folketroen, reflekterende ulike samfunnsmessige bekymringer og forsøk på å forklare uforklarlige fenomener.

Til slutt er det også antydet et toponymisk bevis, dvs. adjektiv som betyr som gjelder stedsnavn eller stedsnavnforskning, for Bills mulige bredere anerkjennelse i germanske kulturer. Landsbyen Bilsby i Lincolnshire, England, antas av noen å ha fått navnet sitt etter Bil, noe som ytterligere antyder en mulig tilstedeværelse av denne figuren i tidlig germansk tro.

__________

Men summa summarum forblir Bil og Hjuke gåtefulle skikkelser i norrøn mytologi, primært belyst gjennom Snorre Sturlusons gåsepenn. Deres potensielle representasjon av månefenomener, de spekulative koblingene til senere folklore som "Mannen i månen" og Bilwis, og til og med den overraskende parallellen til "Jack and Jill", bidrar alle til deres vedvarende mystikk. Selv om deres nøyaktige plass og betydning i den norrøne mytologien forblir gjenstand for debatt, inviterer Bil og Hjuke oss til å reflektere over hvordan gamle kulturer forsøkte å forstå og personifisere himmellegemene og deres innvirkning på menneskelivet, og hvordan disse forestillingene kunne transformeres og overleve i ulike former gjennom tidene. Bil og Hjukes historie er et vitnesbyrd om den dynamiske og ofte gåtefulle naturen til myter og folklore.