Makt og maktsentre i vikingtid og middelalder

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Makt og maktsentre i vikingtid og middelalder

Maktsentre på Østlandet fra ca. 800 til 1200 e. Kr. i Snorre og arkeologiske kilder

Even Ballangrud Andersen

Masteroppgave i historie
Institutt for arkeologi, konservering og historie
Universitetet i Oslo
Vår 2012

Forord

Jeg må selvfølgelig først takke min veileder professor Jon Vidar Sigurdsson for uvurderlig hjelp underveis i skrivingen av denne oppgaven. Takk også til medstudenter fra masterstudiet ved UiO og til kollegaer både ved Kommunearkivet i Fredrikstad og i Fredrikstad kommune ellers som har vært hjelpsomme og/eller har vist interesse for mine studier og undersøkelse.

Forsideillustrasjon: Tegning av en vikinghøvding, tegnet av Rune Borvik.

Kart over de mest kjente stormannsgårdene i vikingtidens Norge.

Maktstrukturene – undersøkelsens rammeverk

Problemstilling

Med basis i tidligere forskning samt skriftlige og materielle kilder har undersøkelsen som hovedmål å undersøke makt og maktsentre på Østlandet i Norge i vikingtid og tidlig middelalder fra ca 800 til ca 1200 e. Kr.. Det vil bli forsøkt gitt en samlet beskrivelse av maktsentrenes organisering og utvikling på Østlandet gjennom vikingtid og utover i middelalder ved både skriftlige og arkeologiske kilder. Undersøkelse vil være interessant da det ikke foreligger noen helhetlig undersøkelse av maktsentre og maktstrukturer på Østlandet. Dette til tross for at området er en av tre sentrale maktområder ved rikssamlingen i Norge, der de to andre er Trøndelag (med Nord-Norge) og Vestlandet. Disse tre regionene fremstilles som tre politiske dynastiske tyngdepunkt rundt Ladejarlætten i Trøndelag medNord-Norge, Hårfagreætten på Vestlandet og nordre Østlandet samt den danske kongemakten i Viken. De fleste undersøkelser om lignende tema tar hovedsakelig for seg enkeltområder. Disse har kanskje et kapittel eller avsnitt om maktstrukturer generelt eller de bruker forskjellige sentre som eksempler for å beskrive maktsentre. På grunn av det manglende fokuset på Østlandet og hva slags maktsentre og maktstrukturer som fantes i vikingtid her er det interessant å belyse dette. Det går særlig på hvordan makten var fordelt på høvdinger, stormenn og småkonger før utviklingen av en norsk kongemakt, hvordan denne så ble endret og utviklet med kongemaktens utvikling og videre hvordan urbaniseringen og kristendommen påvirket maktstrukturene og maktsentrene.

Problemstillingen i denne undersøkelsen blir derfor å undersøke hva slags makt, maktsentre og maktstrukturer som fantes på Østlandet i vikingtid og hvordan disse utviklet seg gjennom perioden og utover i middelalderen. Dette skal undersøkes med bakgrunn i en hypotese om tilstedeværelsen av sentrale maktsentra i Norge styrt av høvdinger. Høvdingene la seg deretter under de norske rikssamlingskongene da disse kom til makten, eller ble erobret av disse i løpet av vikingtid og middelalder som følge av motstand mot denne kongemakten. Hypotesen innebærer også at urbaniseringen og kristendommen som begge hadde sterk innflytelse på det norske samfunnet i periodene også hadde stor innvirkning på hvordan maktsentrene og maktstrukturene utviklet seg, på lik linje og sammen med kongemaktens innvirkning. Med Østlandet menes hovedsakelig dagens Østlandsfylker samt Båhuslen i Sverige. Undersøkelsen gjennomføres ved en analyse av skriftlige og materielle kilder. Snorre står sentralt blant de skriftlige kildene, men også andre sagaer og skriftlige kilder kan være til hjelp. Arkeologiske kilder som kjennetegner maktsentra i vikingtid vil også være viktig i undersøkelsen.

Det tas utgangspunkt i 18 maktsentre som skal undersøkes nærmere på Østlandet da disse synes å skille seg ut som sentre i perioden (figur 1). Da det er Østfold og Vestfold som har fått mest utskilte maktsentre innen sine regioner, slik man ser i figur 1, vil disse to regionene bli vektlagt i undersøkelsen, mens de andre regionene hovedsakelig brukes til sammenligning. Figur 1 gir en innledende oversikt hvilke sentre som kommer frem både i arkeologiske og historiske kilder. På den måten vil spesielt de hvis navn går igjen i begge kildetypene kunne vektlegges. Ut ifra figuren er det noen sentrale områder. Det er særlig Tune-Rolvsøy-Borg i Østfold, Borre-Kaupang-Oseberg-Gokstad i Vestfold samt Opplandene der det i figuren nok noe feilaktig ser ut som om hver av disse var større maktsentre. Maktsentrene fra Vestfold i undersøkelsen vil nok heller ikke se helt ut som i denne figuren da fokuset legges på de navnene Snorre nevner. Dette kommer fram videre i undersøkelsen.

Regionene synes hyppig omtalt i sagaene når det gjelder maktsentre og stormenn her og det synes også som de har arkeologiske kilder som støtter opp om dette. Ved hjelp av de utvalgte kildene burde man kunne danne et helhetlig bilde av vikingtidens maktstrukturer og maktsentra og utviklingen av disse på Østlandet gjennom vikingtid og middelalder. Østfold har for eksempel to hovedregioner som markerer seg. Den ene er området på og sør for Raet i ytre Østfold, spesielt rundt Glommas utløp og består særlig av Tune, Rolvsøy, Alvim, Skjeberg, Borge og Sarpsborg (vikingtidens Borg). Dette maktsenteret har blitt kalt for Alvimriket. Det andre området er i indre Østfold og består av Rakkestad, Eidsberg i Trøgstad, Askim og Spydeberg. Dette har blitt kalt Vingulmorkriket.

Figur 1. 18 maktsentre på Østlandet som skiller seg spesielt ut som maktsentre i vikingtid.

Maktsentre og maktområder på Østlandet i vikingtid	Historisk bekreftet	Arkeologisk bekreftet	Navn på regionen i skriftlige kilder	Større arkeologiske kilder herfra
Maktsentre i Østfold			Vingulmork, Øst for Folden, Viken	Gravhauger, ryttergraver, skip
Tune/Rolvsøy – Halden/Jellhaugen	*	*	Gloma/Rauma, Alvum, Londe, Borg, Tune	Tuneskipet, Valle, ryttergraver, Jellhaugen
Askim/Spydeberg/Eidsbeg/ Værne	*	*	Marker, Varna, Vingulmork	Gullspore, kloster
Maktsentre i Vestfold			Viken, Vest for Folden, Tunsberg/”Tønsberg”	Gravhauger, ryttergraver, skip
Borre/Holtan	*	*	Borre, Holtan	Borrehaugene
Sem/Tunsberg/Haugar	*	*	Sem, Tunsberg, Kaupang	Osebergskipet
Sandar/Gokstad	*	*	Geirstadir (Gjekstad?)	Gokstadskipet
Utløpet av Lågen (Skiringssal)	*	*	Skiringssal (dvs. Kaupang)	Kaupang
Hedrum	*	*	Tønsberg, Skiringssal (dvs. Kaupang)	Kaupang , større gravfelt, ryttergraver
Brunlanes / (Mølen)	*	*	Tønsberg, Skiringssal (dvs. Kaupang)	Kaupang, større gravfelt, ryttergraver
Lardal	*	*	Laurvig, Tønsberg, Skiringssal (dvs. Kaupang)	Kaupang, større gravfelt, ryttergraver
Oslo – et senter i Vingulmork	*	*	Oslo	Oslo
Maktsentre / -områder i det indre av Østlandet			Opplandene, Hedmark, Romerike, Ringerike, Toten, Hadeland, Gudbrandsdalen	Gravhauger, bosetning, gravfelt, kirker
Romerike	*	*	Romerike/Raumariki	Ryttergraver, Raknehaugen, gravfelt
Ringerike	*	*	Ringerike/Ringariki	Gjermundbu, Stein
Hadeland	*	*	Hadeland	Ryttergraver
Toten	*	*	Toten	Graver
Hedmark	*	*	Hedmark	Ryttergraver (By, Løten)
Gudbrandsdalen/Dovre/Hardanger	*	*	Gudbrandsdalen, Opplandene	Gravfelt, bosetning
Telemark	*	*	Telemark, Bratsberg
Båhuslen	*	*	Viken, Øst for Folden,	Konghelle

Kilder: Oversikten er basert på arkeologen Lars Forseths (1993:51) undersøkelse av gravmaterialet i Østfold og Vestfold og arkeologen Dagfinn Skres (2001:8) oversikt over det indre Østlandet.

Teoretisk fundament og rammeverk

For å kunne gjennomføre undersøkelsen og belyse problemstillingen kan et teoretiske fundament med en historisk, kontekstuell og sosial innfallsvinkel på samfunnets oppbygning være nødvendig. Denne fremgangsmåten benytter seg av skriftlige og materielle kilder på lik linje. Problemstillingen vil undersøkes ved å sette vikingtidens maktsentre og maktstruktur inn i en kontekstuell ramme som en viktig del av samfunnet. Den beste måten å studere maktsentrene og få en større og bedre forståelse av selve maktstrukturene er antakelig gjennom dens kontekst. Maktsentrene bør derfor settes inn i en bredere sosial og økonomisk kontekst der stormennenes makt og maktstrukturer regnes som en nøkkelkomponent i studiet av europeisk middelalder, noe som for øvrig også favner vikingtid. Makt, maktsentre og maktstrukturer i vikingtid bør også settes inn i sin rettmessige samfunnsmessige kontekst på samme måte som andre sider av samfunn både i fortid og nåtid. Viktig er det også å huske på at den historiske sammenhengen er en del av konteksten og når man studerer de ulike aspektene i samfunnet må man samtidig ta den historiske konteksten med i betraktning. Dette gjelder også geografiske hensyn, der hver enkelt region, med ett eller flere maktsentre, må undersøkes i forhold til sin egen kontekst og sin egen regionale forutsetning.Derfor vil det antakelig være størst sjanse for å belyse problemstillingen ved en helhetlig undersøkelse av maktsentrene på Østlandet. Av den grunn vil nok en innfallsvinkel der emnet settes inn i sin rettmessige samfunnsmessige, historiske, kontekstuelle og sosiale sammenheng være lurt.

Innfallsvinkelen vil antakelig med fordel kunne brukes i en tverrvitenskapelig undersøkelse av samfunnet der både historiske og arkeologiske kilder brukes.

Vikingtidens maktstrukturer og maktforhold blir en sentral del av den historiske konteksten ved at de virker sterkt delaktig innen de fleste sider av samfunnet. Når man undersøker vikingtiden er det også helt nødvendig å undersøke både skriftlige og materielle kilder. Dette spesielt fordi perioden ligger i en såkalt overgangsfase, fra tidligere perioder der kildene hovedsakelig er materielle til perioder der man får mer og mer skriftlige kilder. I tillegg må andre kilder som kan belyse emnet også tas med. Vikingtidens historikere studerer stort sett bare skriftlige kilder, men har i stadig større grad forstått nødvendigheten av også å benytte materielle kilder. På motsatt side må vikingarkeologene også benytte skriftlige kilder, de må være såkalt tekstbasert, på grunn av alle skriftlige kilder som finnes fra perioden og selv om gjenstandene hos dem fremdeles står i fokus. På den måten må begge kildetyper brukes til å belyse hverandre. Det er derfor i vikingtidsforskning nødvendig med en tverrfaglig innfallsvinkel der man bruker alle tilgjengelige kilder for å få et best mulig bilde av perioden. Ved den innfallsvinkelen kan man belyse politiske, sosiale og økonomiske strukturer i samfunnet, både forandringer over tid og kontinuitet. Siden maktstrukturene spilte både en sosial, rituell, økonomisk og politisk rolle må man undersøke disse som teoretisk sammenkoblet i en samfunnsmessig sammenheng. En slik reproduksjon av samfunnet gjelder både sosiale, politiske, religiøse og økonomiske forhold da de alle var deler av samfunnet som påvirket og ble påvirket av hverandre.

Norges historie kan belyses godt gjennom koordinert bruk av mange forskjellige kildetyper. Gjennom en slik samlet bruk av ulike kilder sammen med tilbakeslutninger fra nyere kilder, såkalt retrospektiv metode, kan man få større kunnskap om det eldre middelaldersamfunnets struktur og kulturforhold. Når det gjelder vikingtid og eldre middelalder i Norge vil dette når det gjelder yngre skriftlige kilder særlig si kilder fra høy- og senmiddelalder. Ved studier av perioder med få skriftlige kilder er det fornuftig å bruke teorier som har støtte i et relevant materiale man kan akseptere. På den måten er det også smart med systematiske studier for å sette noe inn i en større sammenheng. Retrospektiv metode er effektivt når man studerer en del av samfunnet som har vært forholdsvis stabil og kontinuerlig gjennom hundrevis av år. Metoden gjør det mulig å sette spredte og ufullstendige middelalderkilder inn i en større sammenheng. Man kan slik forsøke å bygge mange deler sammen til et sammenhengende hele og skape en såkalt syntetiserende fremstilling av emnet. Dette betyr at man setter noe inn i sin rettmessige samfunnsmessige sammenheng, der man setter sammen flere deler til en helhet. Man kan slik skape et mer helhetlig bilde av fortidens samfunn, så også vikingtidens.

Metode

I denne undersøkelsen skal de kjente storgårdene og stormennene fra Østlandet som Snorre nevner sammenlignes med arkeologiske kilder som viser maktsentre og stormannsgårder, samt eventuelt øvrig tilstedeværelse i en region. Dette vil spesielt være gårdsnavn og stedsnavn som nevnes spesielt i kildene, som for eksempel Borro (Borre i Vestfold) og Londe (Lande i Tune, Sarpsborg) som begge nevnes i Snorre. Områder som var sentralplasser og maktsentre allerede i eldre jernalder vil også kunne bli tatt med i sammenligningen. Spesielt da hvis de fremdeles har denne statusen gjennom vikingtid og inn i middelalder, noe som viser en kontinuitet som maktsentre gjennom periodene. Kontinuitet eller flytting av maktsentre med urbanisering, kirke og kongemakt er spesielt interessant. Gjennom å samle disse opplysningene fra kildene vil de kunne settes sammen til et sammenhengende forståelig hele. En slik systematisk sammenligning er antakelig en av de mest effektive metodene for å kunne svare på prosjektets problemstilling og gjøre en vellykket analyse. I selve undersøkelsen av maktstrukturer og maktsentre på Østlandet belyses dette altså gjennom både skriftlige og materielle kilder. Fra Østfold er det hovedsakelig Alvim og Borg som undersøkes som maktsentrene herfra og fra Vestfold er det Kaupang, Holtan med Borre, Geirstad med Gokstad, kongsgårdene Tunsberg og Sem, middelalderbyen Tønsberg og gårdene Linnestad og Ramnes.

Mens Snorre er hovedkilden vil andre skriftlige kilder og arkeologiske kilder brukes for å utfylle bildet. Det blir særlig lagt merke til gårder som eksplisitt nevnes som kongsgårder og stormannsgårder i Snorre, i tillegg til navngitte stormenn på disse gårdene generelt på Østlandet. Kongsgårder fra regionen tas også med og også kongene som satt her. Siden Båhuslen var en del av Norge i vikingtid og middelalder er også gårder herfra inkludert, noe som også er nødvendig da regionen var viktig for de norske kongene i vikingtid og middelalder. Det blir fokusert på maktsentrene i Østfold og Vestfold da prosjektets tidsrammer og sidebegrensninger gjør det umulig å ta for seg de øvrige maktsentrene på Østlandet i samme grad, men disse er med i analysen og appendixene.

Historiografi

Det er gjort en del forskning på maktsentre, maktstrukturer og sentralplasser i Norge i middelalder. Både historikere og arkeologer har studert og undersøkt dette for vikingtid og middelalder, både Norge som helhet og for utvalgte områder av Norge. Det synes likevel som det er flest arkeologer som har studert enkeltregioner som maktsentre mens historikere har vært mer opptatt av statsdannelse som følge av samling av sentre. Likevel blir også skriftlige kilder brukt sammen med de materielle kildene av arkeologene som studerer emnet, og på den måten blir likevel regioner og områder studert også ut ifra skriftlige kilder i større grad enn det ellers kanskje virker som. I studiet av spesifikke regioner er det hovedsakelig Vestlandet og Vestfold som har fått størst oppmerksomhet, ganske sikkert fordi disse regionene regnes som de sentrale områdene for den norske rikssamlingen. Historikerne har naturlig nok hovedsakelig konsentrert seg om skriftlige kilder, for eksempel sagaer, jordebøker, stedsnavn, diplomer og lover. Når det gjelder arkeologene har disse hovedsakelig konsentrert seg om materielle kilder som regnes som kjennetegn på makt og status. Arkeologene synes å ha tatt de skriftlige kildene mer med i sine undersøkelser enn hva historikerne har gjort med de arkeologiske kildene, der de arkeologiske kildene gjerne bare synes brukt som supplement og til å belyse de skriftlige kildene. Dette forholdet har jevnet seg ut de siste tiårene slik at også historikerne har blitt mer klar over nytten i det arkeologiske materialet og det har blitt vanligere for både arkeologer og historikere å benytte begge kildetyper som likeverdige kilder. Det kan likevel synes vanligere for arkeologer enn for historikere å bruke begge kildetyper da det finnes flere materielle kilder til vikingtid enn skriftlige kilder om perioden.

En spesiell maktsentertype som har blitt spesielt undersøkt når det gjelder studiet av maktsentre i Norge (og i Sverige) er husebygårdene. Den historikeren som har gjort det mest inngående studiet av disse er Asgaut Steinnes og dette verket blir fremdeles brukt av tilsynelatende alle som studerer husebyene i Norge. Husebyene er spesielt interessante fordi de regnes som kongsgårder som ble brukt av konger i vikingtid som deres veitslegårder. Steinnes kan også brukes som eksempel på en av de få forskerne som undersøker Østlandet (og Norge) som en helhet hva gjelder maktsentre. Som en spesiell type gårder i maktsentre, eller sentra i disse maktsentrene, står ryttergravene. Her er det spesielt arkeologen Helge Braathen som må fremheves. Dette gjelder både undersøkelsen av ryttergravene på landsbasis og for Østlandet som helhet. Som Braathen viser er det nettopp på Østlandet at ryttergravene dominerer. En nyere oversikt er skrevet av Westerdahl og Stylegar.

Det er noen flere eksempler på forskere som har tatt for seg mindre regioner innen forskjellige landsdeler enn det er for undersøkelser av hele landet eller Østlandet som region. Det er gjort flere viktige studier over maktsentra fra andre deler av landet som ofte blir brukt som referanse til andre studier av maktsentre og sentralplasser. Noen eksempler på dette er arkeologene Frode Fyllingsnes, Ann-Brith Hatleskog, Frode Iversen, Bjørn Myhre og Bjørn Ringstad, som alle skriver om maktstrukturer og godsdannelser på Vestlandet i vikingtid og middelalder. Spesielt bør Bjørn Myhres publikasjon ”Fra smårike til stat” nevnes da denne omhandler en mulig og plausibel inndeling av regioner og maktsentre på Vestlandet med Rogaland og antakelig kan regnes som hovedpublikasjonen når norske arkeologer skal diskutere maktsentre og maktstrukturer i Norge i forhistorisk tid. En av de nyere studiene for Rogaland er arkeologen Arnfrid Opedals forskning på kongsgården på Avaldsnes (en av Harald Hårfagres kongsgårder ifølge Snorre) og på området som et viktig maktsenter for de norske kongene. For Trøndelag er doktoravhandlingen til historikeren Merete Røskafts spesielt verdt å legge merke til da den tar for seg sentralgårder her mellom 800 og 1200 e. Kr.

Selv om det ikke synes å ha vært mange studier av Østlandet i vikingtid skal studiet av større områder på Østlandet ha tradisjoner tilbake til 1700-tallet i norsk historieforskning. På tross av det skal det ha vært manglende interesse for dette området i et rikshistorisk perspektiv, der interessen heller har fokusert på Vestlandet, Trøndelag og/eller Vestfold. Dette gjelder også for undersøkelser av regioner ut ifra et utviklingshistorisk perspektiv, eller da undersøkelser av områder som er i ferd med å utvikle seg fra mindre til større geografiske samfunnsenheter, i denne sammenhengen mot statsdannelse. Østlandets samfunnsstruktur i høymiddelalderen er delvis godt undersøkt, men en totalvurdering ut ifra et samlet forskningsmateriale savnes.

Når det gjelder forskningen på Østlandet i nyere tid er det særlig to forskere som må trekkes fram. Begge har studert kongsgårder, maktsentra, gods og utvikling av disse på Romerike i vikingtid og/eller middelalder. Den første av dem er arkeologen Dagfinn Skre. Skre studerte utviklingen av gods og kongsgårdene på Romerike fra jernalder og inn i middelalder ved hjelp av arkeologiske og skriftlige kilder, med et naturlig fokus på de arkeologiske. Historikeren Knut Dørums undersøkelse kom senere og bruker Skres avhandling ekstensivt i sin undersøkelse av samme område, men da hovedsakelig middelalder og herunder lenger ut i middelalder enn Skre. Dørum legger mest vekt på de skriftlige kildene, men benytter seg også av de arkeologiske kildene og da som oftest ved hjelp av Skres avhandling. Husebygårdene blir også nevnt og det refereres blant annet til Steinnes. Begge tar opp en viktig gravtype fra vikingtid som særlig finnes i slike maktsentre. Dette er de før nevnte ryttergravene, definert som dette på bakgrunn av tilstedeværelsen av stigbøyler og/eller sporer i gravene. Braathens utførlige undersøkelse blir så godt som alltid anvendt når forskere kommer inn på ryttergraver, så også hos Skre og Dørum. Ryttergravene regnes som sikre stormannsgraver etter menn som var i kongens tjeneste som hans menn. Det området som på Østlandet har fått mest oppmerksomhet i vikingtid og middelalder er likevel Vestfold og herunder særlig Borre. Dette på bakgrunn av Vestfolds betydning for rikssamlingen, selv om det bør nevnes at det de siste tiårene har blitt mer fokus rettet mot Vestlandet og Rogaland som antatt geografisk kjerneområde for den begynnende rikssamlingen i Norge med Harald Hårfagre.

Selv om Harald Hårfagre opprinnelig var fra Hadeland/Ringerike ble Vestlandet det strategisk viktigste området for kontroll av landet. Vestfold og Borre som helt sentrale maktsentra på Østlandet har slik stått helt sentralt i forskningen på statsdannelsen i Norge. Borre har fått sin status som kanskje et av de viktigste maktsentrene på bakgrunn av de mange store gravhaugene her og det rike gravfunnet fra flere av disse. I tillegg har regionen fått betydning takket være sagaene og kanskje spesielt Ynglingesaga og Ynglingatal. Flere av de tidlige norske historikerne tok for seg rikssamlingen og Vestfold, slik som Alexander Bugge og Edvard Bull den elde. Av nyere historikere kan spesielt nevnes Claus Krag. Av arkeologer som har studert Vestfold og Borre kan man særlig trekke fram Anthon W. Brøgger, Sverre Marstrander, Bjørn Myhre og Terje Gansum. Skre tar også for seg Ynglingasaga og Ynglingatal når han diskuterer Kaupang. Vestfold har som kjent også de to rikeste og viktigste gravene fra norsk vikingtid, nemlig Oseberg og Gokstad. Her bør man også ta med Halldis Hobæks undersøkelse av kongsgården Sem som viser hvordan denne gården med omland kan ha utgjort et større kongsgods i vikingtid og middelalder. For en interessant beskrivelse av Tønsbergs utvikling fra storgård til by vil arkeologen Jan Brendalsmos publikasjon være verdt å lese.

Det synes ikke å være gjort mange studier over Østfold og dette fylkets maktsentra, men en undersøkelse bør spesielt trekkes fram. Dette er arkeologen Lars Forseths undersøkelser av maktsentra fra vikingtid i Østfold og Vestfold, med en sammenligning av disse to områdene. I tillegg bør man nevne Norseng, Pedersen og Stylegar der temaet kommer opp i verket om Østfolds historie. Nevnte Brøgger skrev en viktig og ofte referert undersøkelse av Rolvsøyætten, og Rolvsøy er en av de mest sentrale maktsentrene i Østfold. Slik blir også Rolvsøy et eksempel på en undersøkelse av ett senter, slik Borre er det for Vestfold. Steinnes gjorde også en studie av Alvim og det såkalte Alvimriket, der Rolsvøy var sentralt område. For Buskerud har hovedsakelig Ringerike, Stein og Hadeland blitt trukket fram som maktsentre, og særlig området med Halvdanshaugen. I tillegg blir selvfølgelig Gjermundbugraven trukket inn i studier av områdets sentrale maktforhold, som en av de rikeste gravene fra vikingtid. For Hedmark har det hovedsakelig vært Løten, Stange og Vang som har vært vurdert som maktsenterområde, spesielt i forbindelse med Åkerområdet og Åkerfunnet. Disse områdene har størst konsentrasjon av ryttergraver, en gravtype som hovedsakelig forekommer nettopp på Østlandet (spesielt Romerike og Hedmark).

Den foreløpige forskningen har således kommet frem til at det fantes flere maktsentre på Østlandet, karakterisert ved spesifikke områder og regioner. I tillegg fantes det forskjellige gårdstyper som er spesielt verdt å legge merke til som sentre for disse maktsentrene og gårder for stormenn. Dette er for eksempel husebyene og ryttergravene, i tillegg til gårder som kan stedfestes gjennom skriftlige og materielle kilder. Dette prosjektet tar sikte på å føre undersøkelsene av maktsentre videre og i stedet for å undersøke bare ett område eller en gård vil hele Østlandet undersøkes under ett. Dette skal i tillegg gjøres ved hjelp av både skriftlige og materielle kilder i stedet for å fokusere ensidig på ett materiale der andre kilder bare er belysningskilder. Slik vil en helhetlig undersøkelse av maktstrukturer og maktsentre på Østlandet kunne utføres og forhåpentligvis skaffe ny kunnskap om et viktig område i vikingtid og middelalder både tematisk, historisk og geografisk.

Kilder

Skriftlige kilder

Snorres kongesagaer er som nevnt den viktigste skriftlige kilden i undersøkelsen, men også andre sagaer vil kunne benyttes som tillegg til denne. Dette vil hovedsakelig være andre eldre kongesagaer, men også Sverres saga og Håkon Håkonssons saga er aktuelle. Snorres kongesagaer, eller Heimskringla som den også kalles, ble skrevet av den islandske stormannen og historikeren Snorre Sturlasson mellom 1220 og 1230 e. Kr. Snorre skrev først Olav den Helliges saga for deretter å utvide den i begge ender. Dette forklarer nok hvorfor den sagaen utgjør en tredjedel av hele kongesagaen. Snorre startet verket med Ynglingesaga og dermed tiden før Harald Hårfagre (konge ca 872-935 e. Kr) og avslutter med slaget på Re i 1177 e. Kr. omtrent der Sverres saga begynner. Det er også her de andre samtidssagaene slutter. Snorre bruker andre historieverker som alt er skrevet som kilde og skaldedikt blir brukt i mye større utstrekning enn de andre sagaene.

Kvadene brukes som sikker sannhetskilde da de regnes for sanne av lærde menn og det å fortelle kvad basert på løgn er hån og ikke ros. Dette er en årsak som Snorre selv oppgir og som fremdeles i dag regnes for sant. Den eneste navngitte kilden Snorre oppgir, når man ser bort fra skaldene som ofte blir navngitt, er Are Frode (1068-1148 e. Kr.). Snorre var en lærd historiker og som andre historikere i middelalderen konstruerte han historien ganske mye og endret og la til der han syntes det passet for å få en mer flytende historie. Dette var vanlig og akseptert i middelalderen siden alle visste at ikke alt var akkurat slik i virkeligheten.

Andre kongesagaer som kan benyttes for å supplere Snorre og undersøke om disse har ytterligere opplysninger som kan belyse problemstillingen er Historia Norvegia, Theodoricus monachus, Ågrip, Morkinskinna og Fagerskinna. Man kjenner ikke forfatteren til verket Historia Norvegica, men ifølge ham selv er dette det første verket som ble skrevet om Norges historie på latin. Forfatteren kan ha vært Nikolas Arnesson, biskop av Oslo og baglerhøvding. Dateringen er satt til et mellom 1170 e. Kr. og slutten av 1200-tallet, men den eldste dateringen regnes for mest sannsynlig. De aller eldste Norgeshistoriene ville ha vært Sæmund Frodes (1056-1133 e. Kr.) og Are Frodes verker, men disse er tapt slik at Historia Norvegia er det eldste bevarte verket om Norges historie. Forfatteren forteller om Norges konger fra Ynglingesagakongene til Olav den Hellige (konge 1015-1030 e. Kr.). Verket bygger på muntlige tradisjoner og skriftlige kilder, i tillegg ligner den mye på Ågrip, noe som tyder på felles kilder.

Theodoricus monachus (betyr munk) som forfatteren av ”Historien om de gamle norske kongene ” kalles er egentlig ukjent. To muligheter er erkebiskop Tore av Nidaros (1206-1214 e. Kr.) eller biskop Tore av Hamar (1189/90-1196 e. Kr.) da begge var registrert som studenter ved St. Victorklosteret i Paris med navnet Theodoricus. Forfatteren fremstiller seg som den første som skrev Norges historie og har tydeligvis ikke kjent til Sæmund og Are Frodes verker, ei vel heller Historia Norvegia. Theodoricus begynte sin historie med Harald Hårfagre og stoppet opp med Sigurd Jorsalfares død i 1130 e. Kr.

Ågrip ble skrevet omtrent ti år etter Theodoricus monachus sitt verk og bruker dette flittig. Verket ble skrevet på norrønt rundt 1190 e. Kr., men man kjenner ikke forfatteren og heller ikke det opprinnelige navnet på boka. Den kalles Ågrip (betyr ”utdrag”) på grunn av at den er veldig kort og det er muligens et utdrag fra et større verk. Boka er overlevert som islandsk håndskrift fra mellom 1200 og 1220 e. Kr. Som Historia Norvegia skal forfatteren være nordmann, og det er foreslått at han kan være fra Trøndelag da han har mye lokalkjennskap herfra. Begynnelsen mangler, men har antakelig startet med Halvdan Svarte og fortsatt til omkring 1177 e. Kr. I tillegg mangler deler av verkets slutt og er ellers veldig sporadisk slik at fortellingen i foreliggende utgave slutter i 1150 e. Kr. Ågrip er tolket som en klar forløper for både Fagrskinna og for Snorre.

Morkinskinna ble skrevet tidlig på 1200-tallet av en ukjent islending. Den starter med Magnus den Gode (konge 1035-1147 e. Kr.) og slutter også den i 1177 e. Kr., om enn slutten er tapt. Som i Snorre brukes skaldedikt som sannhetskilde og bruken av skaldedikt her skal være forløperen til både Fagerskinnas og Snorres bruk av samme kildetype. Fagerskinna er en ren kongesaga som går direkte på kongene og beskriver deres liv og levnet. Det fortelles om kongene i Norge og deres politikk fra Halvdan Svarte til Magnus Erlingsson i 1177. Verket er regnet som skrevet i Norge, muligens i Trøndelag, i 1220-årene, men mellom 1236 og 1239 er også foreslått.

For å belyse undersøkelsens hovedperiode mer kan også de såkalte samtidssagaene benyttes som kompletterende skriftlige kilder, det vil si Sverres saga og Håkon Håkonssons saga. De kan brukes retrospektivt ved at de kan ha opplysninger om stormenn og høvdinggårder som med stor sannsynlighet hadde forfedre som var stormenn i vikingtid med gårder som var høvdinggårder allerede da. Alle kongesagaene slutter som man så i overgangen mellom Magnus Erlingssons styre (1161-1184 e. Kr.) og kong Sverres styre (1177-1202 e. Kr.). Hovedårsaken til dette er at Sverre lot skrive sin egen saga der han selv redigerte og bestemte innholdet. På den måten brukte han historieskrivingen til sin egen og kongemaktens fordel i sagaen om seg selv. Kongenes bruk av historieskriving for å styrke egen makt var ikke spesielt for Norge, men stemte overens med politikken ute i Europa der konger og fyrster brukte litteraturen for å fremme egen politikk.

Sverres saga regnes innen norrøn kongesagalitteratur for hovedverket før Heimskringla (som altså ble skrevet etter denne). Sagaen har kjennetegnene til samtidssagaene, detaljrik, lettleselig og underholdende. Særlig første del av sagaen (”Gryla”) ble er mest påvirket av Sverres egen medvirkning. Sverre vil overbevise folk om at han er kongssønn med legitim rett til riket. Siden sagaen bygger på øyenvitner (særlig Sverre selv) og skrevet kort tid etter begivenhetene fant sted regnes opplysningene som pålitelige. Likevel må den selvfølgelig brukes forsiktig fordi den nettopp er redigert direkte av Sverre og ledende birkebeinere. Hele eller deler av sagaen ble nedskrevet av abbed Karl Jonsson.

Håkon Håkonssons saga er den siste av de store sagaene som er bevart. Sagaen om Håkon 4 (konge 1217-1263 e. Kr.) ble skrevet av Snorres nevø Sturla Tordsson (1214-1284 e. Kr.) like etter Håkons død på oppdrag av sønnen Magnus Lagabøte (konge 1263-1280 e. Kr.). Sagaen har både underholdende og tørre deler, forskjellig fra andre kongesagaer. Dette skyldes særlig at Sturla bygde fremstillingen sin hovedsakelig på dokumentmateriale fra kongens arkiv (som avtaler, lovtekster, brev og reisefortellinger), og det gjenspeiler hvordan sagaen er skrevet. Heller ikke denne sagaen er nøytral og upartisk. Sturla skrev under Magnus Lagabøtes overoppsyn og kontroll der kongen ville fremheve farens storhet. Som Sverres saga er Håkon Håkonssons saga et talerør for birkebeinerkongedømmets og Sverreættens politikk, i tillegg til at de preges av konflikter i samtiden og saker som var viktige for kongemakten. Sagaen er likevel pålitelig med sin massive bruk av arkivene som hovedkilde til Håkon Håkonssons liv og levnet, slik sett nok også den mest pålitelige. I tillegg til de øvrige sagaene utenom Snorre vil andre skriftlige kilder bli trukket inn der de kan belyse Snorre. Dette kan eksempelvis være Landnåmabok, Islendingesagaene, Sturlungasaga og Orknøyingasaga som kan ha opplysninger av interesse for undersøkelsen, som navn på stormenn og høvdinggårder på Østlandet.

Arkeologiske kilder

Av forskjellige arkeologiske kilder til stormenn og maktsentre på Østlandet vil arkeologisk materiale fra stormannsgårder, sentralplasser og tidlige byer fra utvalgte maktsentre på Østlandet bli vektlagt. Dette vil særlig være kilder som spesielt karakteriserer maktsentre, slik som store gravhauger, ryttergraver, rike graver, våpengraver, haller, storgårder, skip, store nausttufter, forsvarsverk og kirker. Ryttergravene på Østlandet er en egen viktig kategori på grunn av sin spesielle karakter som høvdinggraver for kongsmenn og siden de hovedsakelig finnes nettopp på Østlandet. Rike stormannsgraver her vil stå sentralt og skipsgraver og våpengraver vil inngå spesielt i dette materialet da disse er sentrale for å kunne vurdere ulike sosiale sjikt i samfunnet. Skattefunnene vitner om oppsamling av rikdommer og om ulike typer utenlandskontakter og de settes ofte i forbindelse med konflikter. Av spesielt høvdingrelaterte graver er skipsgraver, storhauger, kammergraver og ryttergraver. Storhaugene har ofte blitt brukt til å rekonstruere maktsentra i vikingtid og tidligere.

Skattefunn fra vikingtid med sølv og gull er nok et tegn på stormannsstatus. En stor gruppe gjenstander som spesielt karakteriserer stormannssjiktet i vikingtid er importgjenstandene. Dette er gjenstander som har kommet til de nordiske landene gjennom kontakt med resten av verden, det være seg gjennom handel i utlandet eller med utenlandske handelsmenn og håndverkere i vikingenes hjemland, eller plyndring og annen krigføring som krigstog, leiesoldattjeneste, danegeld og løsepenger. De fleste stormenn skaffet seg importgjenstander på de fleste av disse måtene, og disse gjenstandene gjør ofte et markant og karakteristisk innslag i funnmaterialet. I tillegg utgjør de noen av vikingtidens ypperste symboler på makt og prestisje. En av de mest markante importgjenstandene som alltid blir trukket fram både som import og stormannsindikatorer er våpen, spesielt sverd. Sammensetningen av våpen i gravene kan også brukes til å tolke sosiale sjikt. Gullgubber er en spesiell gjenstand med sterke høvdingsymboler. Dette er små gullplaketter med figurer av mennesker. De er sjeldne og har hovedsakelig blitt funnet i tilknytning til stormannsseter, ofte i hall og langhus. De er klare symboler på herskermakt. Haller er et annet klart tegn på høvding- og stormannsstatus i vikingtid, som i tidligere perioder av jernalder og bronsealder og også inn i middelalder. Store nausttufter etter skipsnaust vitner også om tilstedeværelse av en stormann. Byer og handelssteder som er maktsentre i seg selv og som også er påvist arkeologisk fra vikingtid og/eller middelalder på Østlandet er Hamar, Kaupang, Oslo, Konghelle, Sarpsborg og Tønsberg. Kirker bygd i tidlig middelalder er en viktig kilde når det gjelder maktsentre og stormenns gårder da de tidligste kirkene oftest først ble bygd på kongsgårder og på stormenns gårder. Alle disse arkeologiske kildene tolkes som gode maktsenterindikatorer og vitner om tilstedeværelsen av maktsentre og høvdinger i vikingtid og middelalder.

Kildekritikk og de skriftlige kildene

Som alltid når det gjelder bruk av skriftlige kilder må man gjøre en kildekritisk vurdering av disse. Det har lenge vært en faghistorisk diskusjon rundt bruken av skriftlige kilder og deres historiske troverdighet. Snorre har for eksempel gått fra å bli tolket fra troen på at alt som står der var historisk korrekt til å tvile på absolutt alt som står der og å tolke alt som oppspinn. Begge deler er nok å gå for langt, men sannheten bør ligge et sted midt i mellom, slik de fleste av dagens historikere synes å tolke det. Det er ikke riktig at ingenting i Snorre har rot i virkeligheten, en tanke beskrevet som absurd. Snorre forsøkte å skrive så sant som mulig og å finne de historiske sannhetene der han kunne. Selv om Snorre la inn dialoger og handlinger som han umulig kunne vite visste samtiden godt at ikke alt var sant. Slike dialoger og handlinger er for øvrig et tegn på hvordan det andre ytterpunktet om at absolutt alt i Snorre er historisk korrekt også kan virke noe absurd. Heimskringla ble helt riktig skrevet som et historieverk som skulle fortelle sannheten. Heimskringla ble skrevet i en muntlig kultur der menneskene hadde kunnskap om forhistorien. Snorre var også del av høymiddelalderens aristokratiske og lærde miljø som godt visste hva som skjedde rundt i verden. I dette miljøet var det også tradisjoner for å skrive historieverk etter visse normer og regler, noe som også Snorre fulgte. Snorre måtte dessuten forholde seg til andres kunnskaper om hendelsene han skrev om og kunne ikke bare dikte fritt. Dette følger Snorres egen forklaring rundt bruken av kvad. I tillegg er dette klart da Snorre skriver at han bruker både eksisterende skriftlige og muntlige kilder han har tilgjengelig, da det var opplysninger som lærde menn tok for sannhet.

Sagaene blir nå vurdert mer kritisk enn tidligere, men de delene som kan kontrolleres ved hjelp av samtidige utenlandske kilder, ved arkeologiske undersøkelser eller ved at kapitlene det er snakk om tydelig er bygd på skaldekvadene blir nå særlig vektlagt. Det som i Snorre nok er fri diktning har nok også rot i virkeligheten. Et nyttig begrep i vurderingen av Snorres Heimskringla og dens kildeverdi er ”historisk sannsynlighet”. Sagaforfatternes fortellermetoder ga nok mening for datidens samfunn siden det representerte en tolkning av samfunnet de levde i. Tolkningen ble formidlet uavhengig av forfatterens eget syn ved forhold som gjaldt andre personer og hendelser. Siden Snorre var en historiker som jobbet etter historiske prinsipper kan derfor Heimskringla ha rot i virkeligheten og med opplysninger som er historisk sannsynlige. Selv om man ikke alltid kan si med sikkerhet om fortellinger i sagaene er historisk troverdige betyr ikke det at de ikke kan være riktige. Dette gjelder også selv om man ikke alltid kan vite sikkert om noe i Heimskringla er sant. Det kan være det, og historisk sannsynlighet er derfor et godt begrep. Alle kongesagaene kan derfor å ha en historisk kjerne, der to viktige faktorer er hvordan avstanden i tid mellom hendelse og nedskriving stadig minsker og at skaldekvad brukes som sannhetskilde.

Arkeologiske kilder, gravene og tolkning av sosial status: Nyere vikingtidsforskning er i større grad tekstbasert enn tidligere i arkeologien, men tradisjonelle tilnærminger og temaer vektlegges fremdeles. Gjenstandene i gravene kan tolkes som standardiserte uttrykk for de døde og deres etterkommeres sosiale status. Samtidig har gravgodset bidratt til å sette de døde inn i en sosial kategori som ble regnet som betydningsfull for både levende og død. Funnmaterialet i gravene synes å opptre etter spesielle samfunnsregler for sammensetning og type gjenstander. Av den grunn kan et slikt gjentagende mønster av gravgodsets sammensetning vise hvordan gravene kan vise samfunnets måte å uttrykke sosial status innen en hierarkisk samfunnsorden på, og som identifikatorer for sosiale kategorier. Vikingtidens våpengraver kan for eksempel brukes slik ved undersøkelser av vikingtidens krigføring og de dødes krigerstatus og rang. En analyse av gjenstandenes sammensetning i gravene kan derfor gi et bilde på samfunnets oppfatning av den dødes sosiale identitet, tilhørighet og status.

Om bruken av skriftlige og materielle kilder side om side: Mens arkeologiske kilder og stedsnavn gir opplysninger om viktige sider ved tidens samfunnsliv er det skriftlige kilder som gir kildematerialet økt omfang og ny karakter. For et best mulig bilde av et steds historiske funksjon må alle funksjonene et sted har tas med i beregningen. For et mest mulig helhetlig bilde trengs det en tverrvitenskapelig undersøkelse siden arkeologien kan gi svar på ting historien ikke kan svare på, og historien kan gi svar på ting arkeologien ikke kan svare på. Skriftlige og materielle kilder må begge tolkes og forstås ut ifra sammenhengen de ble skapt i. Det burde ikke være betenkelig å bruke kilder fra andre fag enn sitt eget for å belyse problemstillingen, men sees som naturlig og selvfølgelig. I motsetning til tidligere synes de fleste av dagens historikere å verdsette materielle kilder på lik linje med skriftlige kilder. Det har blitt en større forståelse og enighet i at de må brukes kompletterende.

Maktstrukturer og maktsentre i Østfold

I dette kapittelet skal maktsentrene fra Østfolds vikingtid belyses gjennom Snorre og de arkeologiske kildene. I delkapittel 2.1 vil først Snorres fortellinger fra nåværende Østfold bli gjennomgått og diskutert og de maktsentrene som fortelles om her vil bli trukket fram. I delkapittel 2.2 er det maktsenteret Alvheim som står i fokus. Her vil også de arkeologiske kildene trekkes inn for å belyse Alvheim som maktsenter. Delkapittel 2.3 vil belyse det maktsenteret som tok over for Alvheim i middelalderen, nemlig byen Borg. Det bør nevnes en faktor ved valget av Østfold, nemlig at Østfold ikke var noen egen region for seg selv i vikingtid. Det var del av det større Vingulmork, også kalt Vingulmorkriket (se figur 2).

• 

  Figur 2: Kart over Viken.

• 

  Figur 3: Kart over Opplandene.

Vingulmork strakk seg over hele østsiden av Oslofjorden og i en liten bøy nedover mot Vestfold, slik man ser i figur 2. Det har riktignok vært diskusjoner om hvor grensene til Vingulmork egentlig lå og særlig hvor langt regionen strakk seg. Det som likevel virker mest sannsynlig er at Vingulmork omfattet hele området fra Svinesund og nordvestover helt til Drammensfjorden. Nord for Vingulmork lå Romerike og resten av Opplandene (figur 3). Det hadde i undersøkelsen vært mulig heller å undersøke hele denne regionen i stedet for bare Østfold, men på grunn av dagens fylkesinndeling velges det her bare å undersøke Østfold. For en mer kronologisk gjennomgang av hele Snorres fortellinger fra Østlandet der man kan få et innblikk i gårder, stormenn og maktsentre herfra henledes oppmerksomheten på Appendix I der alle benevnelsene og hvor de finnes i Snorre er oppført. Utenom det er selvfølgelig Snorre selv en enda bedre kilde til handlingen.

Østfold og dets maktsentre i Snorre

Østfold som navn forekommer altså ikke på denne regionen i vikingtid, men blant annet Snorre nevner flere ganger betegnelsen Øst for Folden. Det er selvfølgelig derfra navnet Østfold kommer fra.

Analyse av maktsentrene på Østlandet og deres utvikling

Epilog

Undersøkelsens bruk av både historiske og arkeologiske kilder har vist nytten av å benytte begge typer kilder i undersøkelsen og samtidig har det vært nyttig med kjennskap til både arkeologifaget og historiefaget. Emnet har på den måten kunnet bli belyst mer inngående og helhetlig. Det har også vært nyttig og interessant med de forskjelllige kildetypene for å belyse emnet fra flere sider og å kunne forsterke inntrykket som den ene eller andre kilden bare gir alene. Samtidig fyller de ut hverandre på den måten at perioden blir tydeligere og klarere. Selv om studiet av maktsentrene hadde gitt interessante opplysninger selv med bare en av kildetypene har det vært en klar fordel å benytte både skriftlige og arkeologiske kilder da dette har gjort at maktsentrene har kunnet bli belyst mye bedre. Snorres Heimskringla har belyst de arkeologiske kildene og samtidig har de arkeologiske kildene belyst det Snorre forteller om Østlandets maktsentre. Det har gitt et mye bedre bilde av maktsentrene når begge kildetypene er brukt. I denne undersøkelsen selvfølgelig spesielt i Østfold og Vestfold. I denne oppgaven der begge kildetyper er brukt har det selvfølgelig vært en stor fordel med utdanning innen både arkeologi og historie og dermed også en bakgrunn fra begge fag. Med et hovedfag i arkeologi ble selvfølgelig den arkeologiske delen veldig mye letter å skrive. Samtidig er det for så vidt en ulempe i at man gjerne skulle ha skrevet mer om den arkeologiske delen enn det her var mulig og det derfor måtte kuttes ned på opplysningene om de forskjellige arkeologiske kildene. Forhåpentligvis har i alle fall bruken av begge kilder hjulpet til å gi en god fremstilling og oversikt over maktsentre fra Østlandet i vikingtid og middelalder.

Litteraturliste

Primærkilder:

Codex Frisianus
1871 En samling af norske konge-sagaer. Udgiven efter offentlig foranstaltning. Christiania. Den eldste bevarte utgaven av de norske kongesagaene skrevet ca 1300-1330. Digitalisert av Riksarkivet http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok&bokid=codexfris

Edda
2002 Edda. Edda-kvede (Den eldre Edda) til nynorsk ved Ivar Mortensson-Egnund og Snorre-Edda (Den yngre Edda til nynorsk ved Erik Eggen, Det Norske Samlaget, Oslo

Fagerskinna
2007 Fagerskinna. Norges Kongers Ættetavle. Oversatt av Edvard Eikill, Saga Forlag, Stavanger

Frostatingsloven
1994 Frostatingslova. Oversatt av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, Norrøne Bokverk, Samlaget, Oslo

Gulatingsloven
1952 Gulatingslovi. Oversatt fra norrønt av Knut Robbestad, Norrøne Bokverk nr. 33, 2 utgave, Samlaget, Oslo

Hirdloven/Hirdskråen
2000 Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn. Etter AM 322 fol, ved Steinar Imsen, utgitt av Riksarkivet, Oslo, 2000

Historia Norvegia
1950 Den eldste Noregs-Historia, oversatt av Halvdan Koht, Norrøne Bokverk nr. 19, Samlaget, Oslo

Håkon Håkonssons saga
1963 Soga om Håkon Håkonsson. Skrevet av Sturla Tordsson, Oversatt av Kr. Audne, 2. utgave ved Knut Helle, Norrøne Bokverk nr. 22, Samlaget, Oslo

Islendingesagaene
1996 Norrøn Saga. Bind 1-5, Oslo

Jordanes
1997 Getica, Oversatt av Charles E. Mierow, http://www.acs.ucalgary.ca/~vandersp/Courses/texts/jordgeti.html, lest og lagret 15.07.2009

Landnåmabok
2002 Landnåmabok. Etter Hauksbok, oversatt av Jan Ragnar Hagland, Erling Skjalgssonselskapet, Hafrsfjord / Stavanger

Monachus, Theodoricus
1969 Norges historie. Historien om de gamle norske kongene. Historien til danenes ferd til Jerusalem. Oversatt av Astrid Salvesen, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug forlag, Oslo

Morkinskinna
2001 Morkinskinna : norske kongesoger 1030-1157, oversatt av Kåre Flokenes, Erling Skjalgssonselskapet, Hafrsfjord / Stavanger

Orknøysaga
1981 Orkneyinga saga. The history of the earls of Orkney. Oversatt av Hermann Pálsson og Paul Edwards, Penguin Classics, London

Snorre
2005 [1899] Snorre. Snorre Sturlason kongesagaer, oversat af Gustav Storm, J M Stenersen og co Forlag, Kristiania, <Stormutgaven>, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, redaktør Finn Hødnebø, J. M. Stenersen Forlag AS, Oslo

1994 Snorre. Snorres kongesagaer. Oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, redaktør Finn Hødnebø og Hallvard Magerøy, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo

Sturlungasaga
1904 Sturlunga Saga. Oversatt av Kristian Kålund og Olaf Hansen, utgitt av Det kongelige nordiske oldskriftselskab, første og andet bind, Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag, København og Kristiania

Sverressaga
1995 Sverresoga. Norrøne Bokverk, 6. utgave, oversatt av Halvdan Koht, Det Norske Samlaget, Oslo

Ågrip
1973 Ågrip or Norges kongesoger. Oversatt av Gustav Indrebø, 2. utgave, revidert av Arnt Løftingsmo, Norrøne Bokverk, Samlaget, Oslo

Sekundærkilder:

Andersen, Even Ballangrud
2004a Vikingtidens sverdtyper. Deres sosiale og symbolske betydning. Upublisert hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo

2004b Vikingtidens sverdtyper. Deres sosial og symbolsk betydning. Middelalderforum, nr. 2: 79-116, 2004, utgitt av Foreningen Middelalderforum, Universitetet i Oslo

2006 Vikingenes sverd og sverdtyper. Norsk Våpenhistorisk Selskap årbok 2006:161-220, Oslo

Andersen, Per Sveaas
1977 Samlingen av Norge og kristningen av landet. 800-1130. Universitetsforlaget, Oslo

Andrén, Anders
1997 Mellan ting och text: en introduktion till de historiska arkeologierna. Kulturhistorisk bibliotek, Brutus Östlings bokförlag, Stockholm

Bagge, Sverre
1991 Society and Politics in Snorri Sturlusons Heimskringla. University of California Press, Berkley

2002 Mellom kildekritikk og historisk antropologi. Olav den hellige, aristokratiet og rikssamlingen. Historisk Tidsskrift nr 81: 173-212, Universitetsforlaget

Belsvik, Cato
1997 Tønsberg – kongens by. Tønsbeg som administrativt sentrum for kongedømmet i middelalderen. Lillehammer

Berg, Johan
2000 Stormannamiljöer och Landskap. I Olausson, Michael (red) En bok om husabyar, side 151-165, Riksantikvarieämbetet, Uppsala

Bloch, Marc
1966 (1931) French rural society-an essay on its basic characteristics. Engelsk oversettelse av L. A. Manyon, London

Bintliff, John (red)
1991 The Annales school and archaeology. Leicester University Press, London

Blindheim, Charlotte og Birgit Heyerdahl-Larsen
1995 Kaupang - funnene, bind II, del A. Norske Oldfunn XVI, Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo

Blindheim, Charlotte, Birgit Heyerdahl-Larsen og Anne Sine Ingstad
1999 Kaupang - funnene, bind II, del B. Norske Oldfunn XIX, Universitetets Kulturhistoriske Museer, Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo

Blindheim, Charlotte, Birgit Heyerdahl-Larsen og Roar Tollnes
1981 Kaupang - funnene, bind I. Norske Oldfunn XI, Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo

Braudel, Fernand
1972-73 (1949) The Mediterranean and the Mediterranean world in the age of Philip II. Volum 1 og 2, engelsk oversettelse av Sian Reynolds, New York

Brendalsmo, Jan
1994 Tønsberg før år 1000. Fra gård til by. Varia nr. 28, finnes også elektronisk på http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?&urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2008013100088#&struct=DIV144, Universitetets Oldsaksamling, UiO, Oslo

Brendalsmo, Jan, Marianne Selsjord og Unn Plather
2000 Hertug Skule til evig minne. NIKU Temahefte 33, finnes også elektronisk på http://www.niku.no/filestore/Publikasjoner/NIKUTemahefte33.pdf, NIKU, Oslo

Brink, Stefan
1996 Political and Social Structures in Early Scandinavia. Tor 28:235-281, Uppsala

1999 Social order in the early Scandinavian landskape. I Fabech, Charlotte og J. Ringtved (red) Settlementand Landscape. Proceedings of a conference in Århus, Denmark, Maj 4-7 1998, s 423-439, Jutland Archaeological Society, Højbjerg.

2000 Nordens husabyar – unga eller gamla? I Olausson, Michael (red) En bok om husbyar, 65–73. Uppsala.

'Broch, Theodor
1971 Drøm og virkelighet. I Theodor Broch og Erling Eriksen (red) Gamle Tønsberg – Slottsfjellet, Gamle Tønsberg nr. 4, utgitt av Stiftelsen Gamle Tønsberg, Tønsberg

1998. Drøm og virkelighet. I Theodor Broch og Erling Eriksen (red) Gamle Tønsberg – Slottsfjellet, Gamle Tønsberg nr. 4, utgitt av Stiftelsen Gamle Tønsberg, Tønsberg, Nettversjon redigert av Anita Gjessing, her lest og kopiert 08.01.2012, http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/slottsfjellet/slott3.html

Brøgger, Anton Wilhelm
1916 Borrefundet og Vestfoldkongernes graver. Kristiania

1921 Rolvsøyætten. Et arkeologisk bidrag til vikingtidens historie. Bergen Museums Aarbok 1920-21, Hist.-antikv. Række, vol. 1:1-42, Bergen

Brøgger, Anton Wilhelm og Håkon Shetelig
1950 Vikingskipene. Deres forgjengere og etterfølgere. Dreyers forlag, Oslo

Braathen, Helge
1989 Ryttergraver. Politiske strukturer i eldre rikssamlingstid. Varia 19, KHM, Universitetet i Oslo

Bugge, Alexander
1909 Vestfold og Ynglingeætten. Historisk Tidsskrift 20:433-454

1910 Tidsrummet ca. 800-1030. I Bugge, Alexander, Ebbe Hertzberg, Oscar Albert Johnsen, Yngve Nielsen, Johan Ernst Sars og Abaslon Taranger (red) Norges historie fremstillet for det norske folk, Bind 1, Aschehoug, Kristiania

Bull, Edvard
1920 Studier over Norges administrative inndeling i middelalderen. Historisk Tidsskrift 25:257-282

Callmer, Johan
2002 Extinguished solar systems and black holes: traces of estates in the Scandinavian Late Iron Age. I Hårdh, Birgitta (red) Centrum och sammanhang, Uppåkrastudier 3:109–137, Lund

Carman, John (red)
1997 Material Harm. Archaeological studies of war and violence, Cruithne Press, Glasgow

Christensen, Arne Emil, Anne Stine Ingstad og Bjørn Myhre (red)
1992 Oseberg - dronningens grav. Schibstedt, Oslo

Christensen, Arne Emil og Eldrid Straume
1963 En gravhaug på Linnestad i Ramnes, Vestfold. Universitetets Oldsakssamlings Årbok 1960-61

Clark, Stuart (red)
1999 Fernand Braudel. The Annalèl school-critical assessments. London og New York

Dørum, Knut
2004 Romerike og riksintegreringen : integreringen av Romerike i det norske rikskongedømmet i perioden ca. 1000-1350, Dr. avhandling, Acta Humaniora 183, Universitetet i Oslo

Eikill, Edvard
2007 Oversetterens forord. I Fagerskinna. Norges Kongers Ættetavle. Oversatt av Edvard Eikill, side 23-25, Saga Forlag, Stavanger

Ekman, Tomas
2000 Item Husaby in Niericia. I Olausson, Michael (red) En bok om husbyar, Riksantikvarieämbetet, side 9-38, Uppsala

Eliassen Sven G.
1978 Fra viking til industriarbeider. I Øy, Nils E. (red) Østfold. Bygd og by i Norge, side 145-183, Gyldendal norsk forlag, Oslo

Eriksen, Thomas Næss
2010 Konger, konflikter og konfliktløsning i Norge 1015-1157 med utgangspunkt i Heimskringla. Mangfoldiggjort masteroppgave, Universitetet i Oslo

Eriksson, Anna-Lena
1995 Maktens boningar. Norska riksborgar under medeltiden. Lund Studies in Medieval Archaeology 14, Lund Universitet, Lund og Stockholm

Eriksson, Jan E. G.
1993a Olavsklosteret i Tønsberg – en introduksjon. I Eriksson, Jan E. G. og Kari Schei (red) Seminaret ”Kloster og By” 11-13 november 1992 – omkring Olavsklosteret, premonstratenserordenen og klostervesenet i middelalderen, side 5-8, Tverrfaglige Seminarer i Tønsberg, Rapport nr 1, Tønsberg bibliotek og Riksantikvaren, Utgravningskontoret for Tønsberg, Tønsberg

1993b Tønsberg og omlandet – Olavsklosterets økonomiske grunnlag i Vestfold. I Eriksson, Jan E. G. og Kari Schei (red) Seminaret ”Kloster og By” 11-13 november 1992 – omkring Olavsklosteret, premonstratenserordenen og klostervesenet i middelalderen, side 94-111, Tverrfaglige Seminarer i Tønsberg, Rapport nr 1, Tønsberg bibliotek og Riksantikvaren, Utgravningskontoret for Tønsberg, Tønsberg

1997a Bosetningens forutsetninger. I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

1997b Bebyggelsen før ca 1100. I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

1997c Tønsberg formes. I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

1997d Hus og gater. I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

Eriksson, Jan E. G. og Per Thoresen
1976 Gamle Tønsberg – middelalderbyen. Gamle Tønsberg nr. 5, utgitt av Stiftelsen Gamle Tønsberg, Tønsberg

1997 Gamle Tønsberg – middelalderbyen. Nettversjon redigert av Lars Egeland og Kjell Ove Jahr, her lest og kopiert 18.08.2011, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

Ersland, Geir Atle
2000 Kongshird og leidangsbonde. I Ersland, Geir Atle og Terje H. Holm (red) Norsk forsvarshistorie, bind 1:11-154, krigsmakt og kongemakt 900-1814, Eide forlag, Bergen

Fabech, Charlotte
1997 Slöinge i perspektiv. I Callmer, Hoan og Erik Rosengren (red) ”… GICK GRENDEL ATT SÖKA DET HÖGA HUSET…”, side 145-160, Halmstad (16 s)

Fabech, Charlotte og Jytte Ringtvedt
1995 Magtens geografi i sydskandinavia. Varia 30, Kulturhistorisk Museum,

Fischer, Gerhard
1950 Oslo under Eikaberg. 1050 – 1624 – 1950. Aschehoug, Oslo

1971 Berget-Borgen-Tunsberghus. I Theodor Broch og Erling Eriksen (red) Gamle Tønsberg – Slottsfjellet, Gamle Tønsberg nr. 4, utgitt av Stiftelsen Gamle Tønsberg, Tønsberg

1998 Berget-Borgen-Tunsberghus. I Theodor Broch og Erling Eriksen (red) Gamle Tønsberg – Slottsfjellet, Gamle Tønsberg nr. 4, utgitt av Stiftelsen Gamle Tønsberg, Tønsberg, Nettversjon redigert av Anita Gjessing, her lest og kopiert 07.01.2012, http://www-bib.hive.no/tekster/tunsberg/slottsfjellet/index.html

Forseth, Lars
1993 Vikingtid i Østfold og Vestfold: En kildekritisk granskning av regionale forskjeller i gravfunnene. Mangfoldiggjort magistergradsavhandling i arkeologi, Universitetet i Oslo

2003 Maktsentra og forskjeller mellom Østfold og Vestfold under jernalderen: en kildekritisk undersøkelse basert på de arkeologiske funnene og fornminnene. I Sigurdsson, Jon Vidar og Per G. Norseng (red) Over grenser. Østfold og Viken i yngre jernalder og middelalder. Occasional Papers Skriftrserie 5/2003:31-69, Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder, Universitetet i Oslo

Frost, Tore (red)
1997 Gokstadhøvdingen og hans tid. Sandefjordmuseene og Anders Jahres Humanitære Stiftelse, Sandefjord

Fuglesang, Signe Horn og David M. Wilson (red)
2006 The Hoen-hoard: a viking gold treasure of the ninth century. Norske Oldsfunn nr 20, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Fyllingsnes, Frode
1999 Jordegods og samfunnsstruktur – Nordhordland i yngre jernalder. I Fuglestvedt, Ingrid, Terje Gansum og Arnfrid Opedal (red) Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60–årsdagen AmS-Rapport 11B:293–337, Arkeologisk museum i Stavanger

Gansum, Terje
1995 Jernaldergravskikk i Slagendalen: Oseberghaugen og storhaugene i Vestfold. Lokale eller regionale symboler? En landskapsarkeologisk undersøkelse. Mangfoldiggjort magistergradsavhandling i arkeologi ved Universitetet i Oslo, Oslo

1996 Borrehaugene på ny i støpeskjeen – tanker omrking storhaugene i Vestfold. Borreminne 1996:9-20, Borre Historielag

1997 Jernaldermonumenter og maktstrukturer. Vestfold som konfliktarena. I Fuglestvedt, Ingrid og Bjørn Myhre (red) Konflikt og forhistorien, AmS-Varia 30, s 27-40, Arkeologisk museum i Stavanger 2004 Hauger som konstruksjoner – arkeologiske forventninger gjennom 200 år. Dr. avhandling, Gotars Serie B, Gothenburg Archaeologigal Thesis No 33, Universitetet i Gøteborg

Gansum, Terje og Bjørn Myhre
2003 Skipshaugen. 900 E. Kr. Borrefunnet 1852-2001, Midgard Historisk Senter, Vestfold Fylkeskommune, Tønsberg

Gjerpe, Lars Erik (red)
2005 Gravfeltet på Gulli. Varia nr 60, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Grieg, Sigurd
1943 Vestfolds oldtidsminner. Bearbeidet med bistand av Guttorm Gjessing og Sverre Marstrander, Arkeologiske landskapsundersøkelser i Norge, bind 2, utgitt av A. W. Brøgger, Oldsaksamlingen, Kristiania

1947 Gjermundbufunnet. Norske Oldfunn VIII, Universitetets Oldsaksamling, Universitetet i Oslo

Grimm, Oliver
2002 The military context of Norwegian boathouses AD 1-1500. I Jørgense, Anne Nørgård, John Pind, Lars Jørgensen og Birthe Clausen (red) Maritime Warfare in Northern Europe, Publications from the National Museum (PNM), Studies in Archaeolgoy and History, Volume 6, side 105-123, Nationalmuseet, København

Gräslund, Anne-Sofie
2008 The material culture of old norse religion. I Brink, Stefan og Neil Price (red) The Viking World, side 249-256, Routledge, London og New York

Gurevich, Aron
1995 The French Historical revolution. The Annales school. I Ian Hodder, Michael Shanks, Alexandra Alexandri, Victor Buhli, John Carman, Jonathan Last og Gavin Lucas (red) Interpreting Archaeology. Finding meaning in the past, side158-169, Routledge, London and New York

Gustafson, Lil
2004 Jernalderlandskapet rundt Tyrifjorden. UKM Skrifter nr. 3:127-144, Universitetet i Oslo

Hagland, Jan Ragnar'
2007 Innleing. I Fagerskinna. Norges Kongers Ættetavle. Oversatt av Edvard Eikill, side 15-22, Saga Forlag, Stavanger

Hagen, Anders
1992 Åkerfunnets arkeologi. Universitetets oldsaksamlings skrifter. Ny rekke 13, 155–179. Oslo.

Halsall, Guy
2003 Warfare and society in the barbarian west, 450-900. Routledge, London and New York

Harrison, Dick
1997 Centralorter i historisk forskning om tidig medeltid. I Callmer, Hoan og Erik Rosengren (red) ”… GICK GRENDEL ATT SÖKA DET HÖGA HUSET…”, side 25-29, Halmstad

Harsson, Margit
2000 Stein – en storgård på Ringerike. Hole

2004 Ringerike og Stein – et landskap og en gård. UKM Skrifter nr. 3:113-125, Universitetet i Oslo

Hatleskog, Anne-Brith
1997 Samfunnsorganisatoriske endringer eller religionsskifte i yngre jernalder med utgangspunkt i gravmateriale fra Sunnhordland og Hardanger. AmS-Varia 31:7-36, Arkeologisk museum i Stavanger

Hedeager, Lotte
2002 Scandinavian ”central places” in a cosmological setting. I Birgitta Hårdh og Lars Larsson (red) Central Places in the Migration and Merovingian Peroids, Uppåkrastudier nr. 6, 3-18, Papers from the 52nd Sachsensymposium, Almquist & Wiksell International, Lund.

Helle, Knut
1963 Innleing. I Soga om Håkon Håkonsson. Skrevet av Sturla Tordsson, Oversatt av Kr. Audne, 2. utgave ved Knut Helle, Norrøne Bokverk nr. 22, side 7-15, Det Norske Samlaget, Oslo

1996 Norge blir en stat. 1130-1319. Universitetsforlaget, Oslo

2006 Fra opphav til omkring 1500. Del 1 av Norsk byhistorie. I Urbanisering gjennom 1300 år, redigert av Knut Helle, Finn Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu, side 21-142, Pax forlag, Oslo

Hernæs, Per
1985 De østnorske sverdfunn fra yngre jernalder: en geografisk analyse. Mangfoldiggjort magistergradsavhandling, Universitetet i Oslo

Hjardar, Kim og Vegard Vike
2011 Vikinger i krig. Spartacus forlag, Oslo

Hobæk, Halldis
2008 Kongsgården Sem i Vestfold. En arkeologisk analyse av hovedgård og gods i middelalder og yngre jernalder. Mangfoldiggjort masteroppgave i arkeologi, Institutt for arkeologi, historie, kulturvitenskap og religion, Universitetet i Bergen

Hodder, Ian
1982a Symbols in action. Etnoarchaeological studies of material culture. Cambridge University Press, Cambridge

1982b Theoretical archaeology: a reactionary view. I Ian Hodder (red) Symbolic and structural archaeology, side 1-16, New Directions in Archaeology, Cambridge University Press, Cambridge

1987b The contribution to the long term. I Hodder, Ian (red) Archaeology as long term history, side 1-8, Cambridge University Press, Cambridge

Hodder, Ian (red)
1987a Archaeology as long term history. Cambridge University Press, Cambridge

Hofseth, Ellen Høigård
1982 Loven om våpenting sett i lys av arkeologisk materiale. Universitetets Oldsaksamlings Årbok 1980/1981: 103-118, Oslo

Holck, Per
2008 Skjelettet fra Gokstadskipet – ny vurdering av et gammelt funn. Michael 2008 nr 5:292-304, Michael Quarterly, The Norwegian Medical Society / Det Norske medicinske Selskab, nettversjon av det medisinske tidsskriftet lest 19.11.2011 på http://www.dnms.no/index.php?seks_id=72568&a=1

Holm-Olsen, Ludvig og Kjell Heggelund
1982 Norges litteraturhistorie. Bind 1, Fra runene til Norske Selskab, red. Edvard Beyer, J. W. Cappelen Forlag, 3. opplag, Bokklubben Nye Bøker, Oslo

Hødnebø, Finn
2005 [1899] Om Snorres kongesagaer. I Snorre. Snorre Sturlason kongesagaer, oversat af Gustav Storm, J M Stenersen og co Forlag, Kristiania, <Stormutgaven>, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, redaktør Finn Hødnebø, side XXI-XXXVI, J. M. Stenersen Forlag AS, Oslo

Hårdh, Birgitta
2002 The contacts of the central place. I Hårdh, Birgitta (red) Centrality – Regionality, Uppåkrastudier nr. 7:27-66, Lund

Iversen, Frode
1998 Godsdannelser på Vestlandet i vikingtid og middelalder – et eksempel fra Jølster. Samfunn i endring. I Øye, Ingvild (red) Fra vikingtid til reformasjonen, Onsdagskvelder i Bryggens museum XIII, 41–65. Bergen.

1999a Var middelalderens lendmannsgårder kjerner i eldre godssamlinger? En analyse av romlig organisering av graver og eiendomsstruktur i Hordaland og Sogn og Fjordane. Arkeologiske avhandlinger og rapporter fra Universitetet i Bergen, nr. 4, Bergen

1999b Hva arvet Erlend? Om gods og godsproblematikk på Vestlandet i yngre jernalder og middelalder. Et eksempel fra Etne i Hordaland. I Fuglestvedt, Ingrid, Terje Gansum og Arnfrid Opedal (red) Et hus med mange rom – vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, AmS-Rapport 11b, 339–353, Stavanger

2002a Nye arkeologiske undersøkelser på kongsgården Seim i Nordhordland – på sporet av en indre omorganisering i vikingtid? Arkeologiske skrifter fra Universitetet i Bergen 11, 73–98, Bergen

2002b Seim og jordegodset. Et nytt forsøk på arkeologisk og historisk rekonstruksjon. Heimen 39, 175–212, Trondheim.

2004 Eiendom, makt og statsdannelse : kongsgårder og gods i Hordaland i yngre jernalder og middelalder. Upublisert doktoravhandling, Universitetet i Bergen

2006 Veien gjennom Vestfold - E18. Arkeologiske registreringer 2005/2006 – delrapport Sky/Nøklegård, Vestfold Fylkeskommune, Tønsberg.

2008 Eiendom, makt og statsdannelse : kongsgårder og gods i Hordaland i yngre jernalder og middelalder. Publisert doktoravhandling, UBAS 6, Universitetet i Bergen

Jacobsen, Kjersti
2010 Bakteppe for slagene på Re prosjektet. Fortiden for fremtiden, nyhetsmagasin for Norges metallsøkerforening, http://fortidenforfremtiden.com/2011/10/25/bakteppe-slagene-pa-re/

Jakobsen, Alfred og Jan Ragnar Hagland
1980 Fagrskinna-studier. Nordisk institutt, Skrifter no. 3, Universitetet i Trondheim (nå NTNU), Trondheim

Jakobsson, Mikael
1992 Krigarideologi och vikingatida svärdstypologi. Stockholm Studies in Archaeology, bind 11, Universitetet i Stockholm

James, Edward
1997 The militarisation of Roman Society, 400-700. I Anne Nørgard Jørgensen og Birthe L, Clausen (red) Military Aspects of Scandinavian Society in a European Perspective, AD 1-1300, Publications from The National Museum (PNM), Studies in Archaeology and History, Volume 2:19-24, Nationalmuseet, København

Johansen, Erling, Lauritz Opstad og Martin Dehli
1976 Olav Haraldssons by 1016-1567. Sarpsborg før 1839. Bind 1 av Sarpsborg byhistorie, Sarpsborg

Johansen, Øystein Koch
1979 En ryttergrav fra vikingtid. Nicolay nr. 31:13-21, Institutt for arkeologi, kunsthistorie og numismatikk, Universitetet i Oslo

Johnsen, Oscar Albert
1929 Tønsbergs historie. Bind 1 Middelalderen, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo

1945 Sem og Slagen. En bygdebok. Bind 1, utgitt av Sem og Slagens bygdebokkomite efter foranstaltning av Sem kommune, red. O. A. Johnsen, Tønsberg

Kjeldstadli, Knut
1994 Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget. Universitetsforlaget, Oslo

Kleivane, Kjell-Jørund
1981 Høvding, jordegodseier og kongelig ombudsmann – en studie av lendmannsinstitusjonen fra slutten av 1000-tallet til Magnus Lagabøters død. Mangfoldiggjort hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo

Knapp, A. Bernard (red)
1992 Archaeology, Annales and ethnohistory. Cambridge University Press, Cambridge

Koht, Halvdan
1995 [1968] Forord. I Sverresoga. Norrøne Bokverk, oversatt av Halvdan Koht, Det Norske Samlaget, Oslo

Krag, Claus
1990 Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen. Collegium Medievale 3:179–195

1991a Ynglingatal og Ynglingatal. En studie i historiske kilder. Studia Humaniora, vol. 2, Universitetsforlaget, Oslo

1991b Ynglingekongene og Vestfold. Vestfoldminne 1991:3-11, Tønsberg

1993 Hvem var Harald Hårfagre. I Vea, Marit Synnøve (red) Rikssamlingen og Harald Hårfagre, side 32-40, Historisk Seminar, Karmøy 10 og 11 juni 1993, Karmøy kommune

1995 Vikingtid og rikssamling 800-1130. Aschehougs Norgeshistorie, bind 2, Aschehoug, Oslo

2000 Norges historie fram til 1319. Universitetsforlaget, Oslo

2004 Halvdan Svarte i de eldste historiske kildene. UKM Skrifter nr. 3:183-191, Universitetet i Oslo

2005 Sverre. Norges største middelalderkonge. Aschehoug, Oslo

2010 Winner takes all. Levende Historie nr 1(2010):28-36

Kristiansen, Kristian
1984 Ideology and material culture: an archaeological perspective. I M. Spriggs (red) Marxist perspectives in archaeology, side 72-100, New Directions in Archaeology, Cambridge University Press, Cambridge

1999 The Emergence of Warrior Aristocracies in Later European Prehistory and Their Long-Term History. I Carman, John og Anthony Harding (red) Ancient Warfare. Archaeological Perspectives, side 175-189, Sutton Publishing, Gloucestershire

Lunde, Øivind
1987 Klosteranleggene. I Klosteranlegg i Norge. En oversikt. Fortidsminner nr. 68:85-119 (er også publisert i Fortidsminneforeningens årbok 1987), Oslo

1993 Premonstratensernes kloster i Tunsberg – kirken og klosteranlegget. I Eriksson, Jan E. G. og Kari Schei (red) Seminaret ”Kloster og By” 11-13 november 1992 – omkring Olavsklosteret, premonstratenserordenen og klostervesenet i middelalderen, side 9-22, Tverrfaglige Seminarer i Tønsberg, Rapport nr 1, Tønsberg bibliotek og Riksantikvaren, Utgravningskontoret for Tønsberg, Tønsberg

Lundqvist, Lars
1997 Central Places and central areas in the late iron age. I Andersson, Hans, Peter Carelli og Lars Ersgård (red) Visions of the Past, side 179-197, Riksantikvarieämbetet og Lund Universitet, Stockholm og Lund

Marstrander, Sverre
1976 Ynglingeætten og skipsgravene i Vestfold. Norsk slektshistorisk tidsskrift, s 263-276

1986 De skjulte skipene. Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo

1999 Tuneskipet. Tidligere utgitt som eget kapittel i Sverre Marstranders bok "De skjulte skipene" fra 1986, denne utgaven utgitt av Borgarsyssel Museum, med tillatelse fra Anne Thue Marstrander, julen 1999, Sarpsborg

Martens, Irmelin
1969 Gravfeltet på By i Løten, Hedmark. Universitetets Oldsaksamlings Årbok 1965/1966: 11-148, Oslo

2003 Mestersmeden fra By: gammelt funn i ny sammenheng. Lautin 29 (2003):9-20, Lokalhistorisk årbok for Løten historielag, Løten/Flisa

Myhre, Bjørn
1985 Boathouses as indicators of political organization. Norwegian Archaeological Review 18(1-2):36-60

1987a Frå smårike til stat. I Rommetvedt, Hilmar (red) Hafrsfjord. Fra rikssamling til lokalt selvstyre, 111–125, Dreyer Bok, Stavanger

1987b Naust, skip og leidang. Kystliv. Onsdagskvelder i Bryggen Museum III:28-48

1991 Bosetning og politisk organisasjon i Vest-Norge før vikingtid. I Joensen, Jóan Pauli, Ruth Johansen og Jan Kløvstad (red) Nordatlantiske foredrag – seminar om nordatlantisk kulturforskning i Nordens hus på Færøerne 27. –30. august 1990, Annales Societas scientiarum Færoensis. Supplementum 15:10–19. Torshavn.

1992 Borre – et merovingertidssenter i Øst-Norge. Økonomiske og politiske sentra i Norden ca 400–1000 e. Kr. Universitetets oldsaksamlings skrifter. Ny rekke 13, 155–179. Oslo.

1993 Rogaland forut for Hafrsfjordslaget. I Rikssamlingen og Harald Hårfagre, side 41-64, Historisk Seminar, Karmøy 10 og 11 juni 1993, Karmøy kommune

1994 The Royal Cemetery at Borre, Vestfold: A Norwegian centre in a European periphery. I The Age of Sutton-Hoo. The seventh century in North-Western Europe, side 301-313, red. Martin O. H. Carver, The Boydell Press, 2. ed., Suffolk

1997 Boathouses and naval organization. I Jørgense, Anne Nørgård og Birthe L. Clausen (red) Military Aspects of Scandinavian Society. In a European Perspective AD 1-1300, Publications from The National Museum (PNM), Studies in Archaeology and History, Volume 2, side 169-183, Nationalmuseet, København

2003 Borregravfeltet som historisk arena. Viking 2003:49-77, Norsk Arkeologisk Selskap, Oslo

Nicolaysen, Nicolay
1854 Om Borrefunnet i 1852. Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring, Aarsberetning 1852:25-32, Christiania

1882 Langskibet fra Gokstad ved Sandefjord./The Viking Ship from Gokstad. Alb. Cammermeyer forlag, Kristiania

Nilsen, Jan Otto
2008 Vikingtidsfunnene fra Rolvsøy. mangfoldiggjort masteroppgave i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier, Universitetet i Oslo Finnes også elektronisk på http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=74192

Norseng, Per G, og Arnved Nedkvitne
2000 Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000-1536. Cappelen forlag, Oslo

Norseng, Per G., Ellen Anne Pedersen og Frans Arne Stylegar
2003 Øst for Folden. Østfolds Historie, bind 1, Østfold fylkeskommune, Sarpsborg

Norseng, Per G. og Sven G. Eliassen
2005 I Borgarsyssle. Østfolds Historie, bind 2, Østfold fylkeskommune, Sarpsborg

Nybruget, Per Oscar
1992 Åkerfunnet. Grav eller depot? Universitetets oldsaksamlings skrifter. Ny rekke 13:23–39, Oslo

Näsman, Ulf
1997 Från region til rike-från stamme til stad. Om danernas etnogenes och om den danska riksbildningen. I Krøger, Jens Flemming (red) Rikssamlingen. Høvdingmakt og kongemakt, side 46-65, Karmøyseminaret 1996. Karmøy kommune, Stavanger 1998 Sydskandinavisk samhällsstruktur i ljuset av merovingisk och anglosaxisk analogi eller vad är det som centralplatserna är centrala? I Larsson, Lars og Birgitta Hårdh (red) Centrala Platser – Centrala Frågor. Uppåkrastudier 1:1-26, Lund

Olausson, Michael
2000 Husabyar, krig och krigare under yngre järnålder och tidig medeltid. I Olausson, Michael (red) En bok om husbyar, Riksantikvarieämbetet, s 125–150, Uppsala

Olausson Michael (red)
2000 En bok om husbyar (red. Michael Olausson), Skrifter / Riksantikvarieämbetet. Avdelningen för arkeologiska undersökningar 33, Uppsala

Orning, Hans Jacob
2004 Uforutsigbarhet og nærvær. En analyse av norske kongers maktutøvelse i høymiddelalderen. Doktoravhandling, Acta Humaniora nr198, Universitetet i Oslo

Opedal, Arnfrid
1998 De glemte skipsgravene – makt og myter på Avaldsnes (med bidrag fra Arne Emil Christensen og Berit J. Sellevold). AmS-småtrykk 47. Stavanger.

1999 Forbundsfeller som byggesteiner for en tidlig riksdannelse. I Vea, Marit Synnøve og Helge Rolf Naley (red) Fiender og forbundsfeller. Regional kontakt gjennom historien. Side 71-80, Karmøyseminaret 1999, Vikingfestivalen, Karmøy kommune, HBO AS, Haugesund

2005 Kongens død i et førstatlig rike : skipsgravritualer i Avaldsnes-området og aspekter ved konstituering av kongemakt og kongerike 700-950 e.Kr. Acta humaniora 228. Avhandling for dr. philos., Universitetet i Oslo.

Paulsen, Vidar Alne
2006 Stormenn og elite i perioden 1030-1157. En undersøkelse av stormenns bakgrunn, matkgrunnlag og strategier gjennom tre konflikter. Mangfoldiggjort hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen Finnes også elektronisk på https://bora.uib.no/bitstream/1956/2024/1/Masteroppgave_Paulsen.pdf

Parker-Pearson, Mike
1984 Social change, ideology and the archaeological record. I M. Spriggs (red) Marxist perspectives in archaeology, side 59-71, New Directions in Archaeology, Cambridge University Press, Cambridge

Paasche, Knut
2010 Tuneskipet. Dokumentasjon og rekonstruksjon. Dr. avhandling, Universitetet i Oslo

Pedersen, Unn
2000 Vektlodd – sikre vitnesbyrd om handelsvirksomhet? Vektloddenes funksjoner i vikingtid: en analyse av vektloddmaterialet fra Kaupang og Sørøst-Norge. Mangfoldiggjort hovedfagsoppgave, Institutt for arkeologi, kunsthistorie og konservering (nå IAKH), Universitetet i Oslo

2001a Vektlodd - sikre vitnesbyrd om handelsvirksomhet? Primitive Tider nr 4(2001):19-36

2001b Nye vektlodd fra Kaupangs bosetningsområde. Nicolay: Arkeologisk tidsskrift. s 21- 28

Petersen, Jan
1916 Gravplassen fra Store-Dal i Skjeberg. Norske Oldfunn nr. 1, Universitetets Oldsaksamling, Kristiania

1919 De Norske Vikingesverd. En typologisk – kronologisk studie over vikingetidens vaapen. Videnskapsselskapets skrifter, 2. Hist. Filos. Klasse, No. 1, Kristiania

Pettersson, Jonatan
2000 Husabyarna-en kritisk forskningsöversikt. I Olausson, Michael (red) En bok om husbyar, Riksantikvarieämbetet, s 49–63, Uppsala

Price, Neil S.
2002 The Viking Way. Religion and war in Late Iron Age Scandinavia. Aun 31, Uppsala Universitet, Uppsala

Ringstad, Bjørn
1992 Økonomiske og politiske sentra på Vestlandet ca. 400–1000 e. Kr. Universitetets oldsaksamlings skrifter. Ny rekke 13:107–128, Oslo.

Risbøl, Ole
1997 Arkeologi i vegen - om de nyere arkeologiske undersøkelsene på Engelaug Østre og By i Løten. Lautin 1997:7-23, Lokalhistorisk årbok, utgitt av Løten historielag, Løten/Flisa

Roen, Knut
1978 Sarpsborg. I Øy, Nils E. (red) Østfold. Bygd og by i Norge, side 422-420, Gyldendal norsk forlag, Oslo

Rolfsen, Perry
1992 Åkernaustet. Åkerseminaret, Hamar, 1990. Universitetets oldsaksamlings skrifter. Ny rekke 13:41-65, Oslo.

Rolfsen, Perry og Jan Henning Larsen
2004 Hva skjuler Halvdanshaugen? I Rolfsen og Larsen (red) Halvdanshaugen - arkeologi, historie og naturvitenskap. KHM Skrifter nr. 3:23-78, Universitetet i Oslo

2005 Er det flere Halvdanshauger? Viking 2005:101-130, Norsk Arkeologisk Selskap, Oslo

Rolfsen, Perry og Jan Henning Larsen (red)
2004 Halvdanshaugen - arkeologi, historie og naturvitenskap. KHM Skrifter nr. 3, Universitetet i Oslo

Røskaft, Merete
1996 Høvdingmakt og lokale sentra. Brudd eller kontinuitet ved overgangen fra vikingtid til kristen middelalder? I Walberg, Øystein (red) Før og etter Stiklestad, side 37-46, Seminar på Stiklestad 1994, Stiklestad

2003 Maktens landskap : sentralgårder i Trøndelag ved overgangen fra vikingtid tilkristen middelalder, ca 800-1200, Skriftserie fra Historisk institutt, bind 39

Samdal, Magne
2005 Båtgravene på Gulli. I Gjerpe, Lars Erik (red) 2005 Gravfeltet på Gulli. Varia nr 60:105-130, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Sawyer, Birgit og Peter Sawyer
1996 Medieval Scandinavia. From Conversion to Reformation circa 800-1500. Univeristy of Minnesota Press, Minneapolis and London

Sawyer, Peter
1988 Da Danmark blev Danmark. Fra ca. år 700 til ca. 1050. Danmarks Historie, bind 3, København

Schia, Erik
1991 Oslo innterst i Viken. Aschehoug forlag, Oslo

Schou, Terje
1993 Onsøys historie. Bind 1, Onsøy kommune (i dag i Fredrikstad kommune), Onsøy

Schnitler, Carl Wille
1920 Norges kunstneriske oppdagelse. Maleren Erik Pauelsens norske landskaper. Steenske forlag, Kristiania Finnes også elektronisk på http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?&urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2007042604024#&struct=DIVP3

Shetelig, Håkon
1917 Tuneskibet. Norske Oldfunn 2, Oldsaksamlingen, Universitetet i Kristiania, Kristiania

Sigurdsson, Jon Vidar
2003 Viken og fullføringen av rikssamlingen. I Sigurdsson, Jon Vidar og Per G. Norseng (red) Over grenser. Østfold og Viken i yngre jernalder og middelalder. Occasional Papers Skriftrserie 5/2003:7-29, Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder, Universitetet i Oslo

2008 Det norrøne samfunnet. Pax forlag, Oslo

2010 Den vennlige vikingen. Pax forlag, Oslo

Sjøberg, Bengt
2005 Aristokratiskt rum och gränsöverskridande. Riksantikvarieämbetet, Arkeologiska undersökningar, Skrifter No. 62, Riksantikvarieämbetets förlag, Stockholm

Skeie, Tore
2009 Alv Erlingsson. Fortellingen om en adelsmanns undergang. Spartacus forlag AS, Oslo

Skre, Dagfinn
1996a Kristningsverk og politisk makt. I Walberg, Øystein (red) Før og etter Stiklestad, side 27-36, seminar på Stiklestad 1994, Stiklestad

1996b Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e. Kr. Upublisert doktoravhandling, Univeristetet i Oslo

1998 Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e.Kr. Acta Humaniora 32

2001 The Social Context of Settlement in Norway in the first Millenium AD. Norwegian Archaeological Review 34/1:1-12

2007a Introduction. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 13-24, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, UiO, Oslo

2007b Exploring Skringssal 1771-1999. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 27-42, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007c Preparing the New Campaig. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 43-51, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007d Excevations of the Hall at Huseby. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 223-246, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007e The Skiringssal Cemetery. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 363-383, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007f The Skiringssal Thing site Tjodalyng. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 385-406, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007g The Dating of Ynglingatal. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 407-429, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007h The Emergence of a Central Place: Skiringssal in the 8^th Century. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 431-443, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

2007i Towns and Markets, Kings and Central Places in South-western Scandinavia c. AD 800-950. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, s 445-469, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

Skre, Dagfinn (red)
2007 Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

Skre, Dagfinn (red)
2008 Means of Exchange. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 2, Norske Oldfunn XXIII, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

Skre, Dagfinn (red)
2011 Things from the town. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 3, Norske Oldfunn XXIV, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

Smyth, Alfred P.
1977 Scandinavian Kings in the British Isles 850-880. Oxford University Press, Oxford

Solberg, Bergljot
1984 Norwegian spear-heads from the merovingian and vikingperiods. Upubliserht doktorhavhandling, Universitetet i Bergen

1985 Social Status in the Merovingian and Viking Periods in Norway from Archaeological and Historical Sources. 'Norwegian Archaeological Review, bind 18:61-76, Universitetsforlaget i Oslo

1991 Weapon Export from the Continent to the Nordic Countries in the Carolingian Period. Studien Zur Sachsenforschung, band 7:241-259, Hildesheim

1994a Våpenfunnene fra yngre jernalder-avspeiler de urolige tider eller rangposisjoner i samfunnet? Spor, 1994 nr. 2:16-20, Trondheim

1994b Våpeneksport fra kontinentet til Norden i vikingetiden. Det Norske Videnskaps-Akademi, Årbok 1993:138-153, Oslo

1997 Vikingtidens sverd - en ettertraktet handelsvare. Bergen Museum Årbok 1996:47-50, Bergen

2000 Jernalderen i Norge. 500 før Kristus til 1030 etter Kristus. Cappelen Akademisk Forlag, Oslo

Solhaug, Mona Bramer
2005 Borg-krusifikset og dets forunderlige historie. Viking 2005:137-150

Spriggs, Matthew (red)
1984a Marxist perspectives in archaeology. New directions in archaeology, Cambridge University Press, Cambridge

Spriggs, Matthew
1984b Another way of telling: Marxist perspectives in archaeology. I Spriggs, Matthew (red) Marxist perspectives in archaeology, side 1-9, New directions in archaeology, Cambridge University Press, Cambridge

Steinnes, Asgaut
1951 Alvim. Historisk Tidsskrift 35:353-404

1952 Utskyld. Historisk Tidsskrift 36:301-411

1955 Husebyar. Den norske historiske Forening, Oslo

Stenvik, Lars
1996 Gravminner som kilde til stormenn. I Walberg, Øystein (red) Før og etter Stiklestad, side 79-92, seminar på Stiklestad 1994, Stiklestad

Stylegar, Frans Arne
1998 Maktens strukturlandskap. Bidrag til den yngre jernalders kosmografi. Ekspemplet Tune i Østfold. I Østmo, Einar (red) Fra Østfolds oldtid. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter nr. 2:197-210, Universitetet i Oslo

2004 Mellom Stein og Gjermundbu: Makt og bebyggelse på Ringerike i vikingtid og middelalder. I Rolfsen, Perry og Jan H. Larsen (red) Halvdanshaugen-arkeologi, historie og naturvitenskap. UKM Skrifter nr. 3:145-182, Universitetet i Oslo

2007 The Kaupang Cemeteries Revisited. I Skre, Dagfinn (red) Kaupang in Skiringssal. Kaupang excavation Project, Public Series, Volume 1, Norske Oldfunn XXII, side 53-128, Aarhus University Press og Kaupang-undersøkelsen, Universitetet i Oslo

Theliander, Claes
2000 ”Huseby-problemet” – igen…. I Olausson, Michael (red) En bok om husbyar, Riksantikvarieämbetet, 167–176, Uppsala

Thoresen, Per
1997a Tønsberg er den ældste Kiøbstæd i Norge, det maa da bevises" (Jens Müller). I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

1997b "Der er også en sjette, Turesberga, som ligger i øst overfor mot danene ..." ( Ordericus Vitalis). I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

1997c Glanstid. I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

1997d Viktig senter i høymiddelalderstaten. I Eriksson og Thoresen Gamle Tønsberg – middelalderbyen, nettversjon av Eriksson og Thoresen 1976, http://www-bib.hive.no./tekster/tunsberg/middelalderbyen/index.html

Titlestad, Torgrim
2002 Erling Skjalgssson. Rygenes konge. Erling Skjalgssonselskapet, Hafrsfjord

2005 Vikingkongen. Erling Skjalgsson. 963-1028. Erling Skjalgssonselskapet, Stavanger

2007 Fagerskinna som historie. En bakgrunn. I Fagerskinna. Norges Kongers Ættetavle. Oversatt av Edvard Eikill, side 7-14, Saga Forlag, Stavanger

Tsigaridas Glørstad, Ann Zanette
2010 Ringspennen og kappen. Kulturelle møter, politiske symboler og sentraliseringsprosesser i Norge ca. 800-950. Doktoravhandling, Universitetet i Oslo

Tøtlandsmo, Ole Steinar
1996 Før Norge ble Norge. Politiske forhold på sørvestlandet i vikingtid. Sola kommune

Ulriksen, Eli
2008 Tønsberg – bebyggelse og beboere fra 1000-tall til 1200-tall. UBAS nr. 5:93-108, Arkeologiske Skrifter, Nordisk serie, bind 5, 2008, Universitetet i Bergen

Westerdahl, Christer og Frans Arne Stylegar
2004 Husebyene i Norden. Viking 2004, Norsk Arkeologisk Selskap, Oslo

Appendix I

SNORRE

Benevnelser av Østlandsområder og østlandsstormenn i Snorre. Noen sentrale og interessante begivenheter og hendelser tas med i tillegg til dette. Forhåpentligvis er alle benevnelser med her, men det kan selvfølgelig ikke garanteres at noen ikke har blitt oversett. Steder i Snorre der noen personer er sentrale i handlingen har noen steder bare blitt nevnt kort og samlende på steder det er aktuelt da det ellers vil bli for langt. Kapitlene hvor de forskjellige hendelsene er i hver saga nevnes først, mens sidetallshenvisninger er etter Stormutgaven; 2005 [1899] Snorre. Snorre Sturlason kongesagaer, oversat af Gustav Storm, J M Stenersen og co Forlag, Kristiania, <Stormutgaven>, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, redaktør Finn Hødnebø, J. M. Stenersen Forlag AS, Oslo

---