Kvinnelige makter - Nerthus: Grødegudinnen som ble til Njord

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Kvinnelige makter

Nerthus: Grødegudinnen som ble til Njord

av Knut Rage

Tilskuere ser på mens prosesjonsvognen til den germanske gudinnen Nerthus kommer kjørende. trukket av to okser. Maleri av Emil Doepler, 1905.

Nerthus var en gudinne i eldre tid som var kjent for spesielle seremonier der hun ble kjørt rundt i en vogn. Den romerske historikeren Tacitus skrev om henne rundt år 100 e.Kr. i sin bok Germania.

I kapittel 40 av Germania forteller Tacitus at i tillegg til de største stammene semnonene og langobardene var det syv andre, mer avsidesliggende svebiske stammer. Disse stammene bodde omgitt av elver og skoger. Tacitus mente det ikke var noe spesielt med dem hver for seg, men som gruppe utmerket de seg fordi de alle tilba gudinnen Nerthus.

Det er ingenting spesielt bemerkelsesverdig ved disse stammene, bortsett fra deres felles dyrking av Nerthus, også kjent som Moder Jord (Terram matrem). De tror at hun vandrer blant menneskene. På en øy i havet finnes en ukrenkelig lund, og i denne lunden står en innviet vogn som er dekket av et teppe. Kun presten har tillatelse til å berøre vognen. Han vet når gudinnen er til stede i sitt skjulte hjemsted, og han følger henne med stor ærbødighet når hennes vogn trekkes av kyr. De stedene hun velger å ære med sin tilstedeværelse, feires med fest og høytid. Ingen går til krig, og ingen løfter våpen. Fred og ro er det eneste folk fokuserer på, helt til gudinnen, trett av menneskelig selskap, føres tilbake til den hellige lunden av den samme presten. Deretter blir vognen, teppet, og – om man våger å tro det – gudinnen selv vasket i en avsidesliggende sjø. Det er treller som utfører denne tjenesten, og sjøen sluker dem øyeblikkelig. Hvorvidt dette skyldes frykten for det hellige, er usikkert, ettersom ingen får se på uten å våge døden.

Tacitus forteller oss ikke hvor han fikk sin informasjon om gudinnen Nerthus (eller resten av Germania) fra. Han kan ha brukt gamle bøker som nå er tapt, som skrifter av Plinius den eldre. Det er også mulig han samlet informasjon gjennom egne reiser i Germania, eller fra handelsmenn, soldater, germanere i Roma, og andre romere eller germanere som bodde i området.

Noen forskere tror at en del av informasjonen kan ha kommet fra kong Masyas av semnonerne og hans yppersteprestinne, spåkvinnen Ganna. De besøkte Roma i år 92 e.Kr. for å få velsignelse av keiser Domitian. Selv om Tacitus trolig ikke var i Roma da, var det enkelt for ham å få informasjon fra dem som hadde vært sammen med kongen og prestinnen.

Det er en slående likhet mellom Tacitus’ beskrivelse av Nerthus og vogner fra jernalderen og vikingtiden, som Dejbjergvognen fra Danmark og Osebergvognen fra Norge. Andre stikkord er rituelle bad som er knyttet til gudetilbedelse, dagligliv og dødsritualer i germansk og nordisk kultur, og de mange funnene av myrlik, ikke minst i Danmark

Navnet Nerthus er den gamle formen av det norrøne gudenavnet Njörðr (Njord). Njord er som kjent en mannlig gud og er også knyttet til vogner og vann. Både Njord og hans barn Frøya og Frøy er forbundet med fruktbarhet. Norrøne fortellinger beskriver også vognprosesjoner som ligner på det Tacitus skrev om, og disse handler ofte om Njords sønn Frøy.

Mange forskere har også undret seg over hvorfor Nerthus var en kvinnelig, mens Njord var en mannlig gud. De har sett på mulige forbindelser til en ukjent gudinne kalt Njörun, Njords mystiske søsterkone. Den urgermanske formen er rekonstruert til Nerþuz. Dette betyr at Nerthus ble til Njord gjennom lydendringer over tid. Det finnes flere avskrifter av Tacitus' Germania fra rundt 1400-tallet. Gudinnenavnet er skrevet på flere forskjellige måter i disse manuskriptene. De vanligste formene er Nertum (som gir navnet Nerthus) og Herthum (som gir navnet Hertha), pluss noen andre varianter.

Spesielt Nerthus og Hertha har skapt mye debatt. Tidligere forskere foretrakk navnet Hertha og koblet det til det tyske ordet for jord (Erde). Men de fleste forskere i dag avviser denne tolkningen. Det var språkforskeren Jacob Grimm som på 1800-tallet lanserte tanken om at Nerthus var den språklige forløperen til den norrøne guden Njord. Siden da har Nerthus-lesningen blitt allment akseptert som den riktige.

Noen forskere foreslår likevel andre lesninger. For eksempel mente Lotte Motz i 1992 at koblingen mellom Nerthus og Njord var tilfeldig. Hun hevder at ulike kvinnelige figurer i tysk folketro stammer fra en felles kilde, som hun mener var Nerthus. Hun antar også at migrerende germanere tok med seg gudinnen til Sentral-Tyskland og Alpene fra kyst-Skandinavia. Men om dette synspunktet hersker det uenighet, og selv om Lotz til en viss grad får støtte for dette synet av Rudolf Simek, møter hun motbør fra John Lindow.

Historikere har foreslått flere steder for Nerthus-prosesjonen. For eksempel sier Anders Andrén at Tacitus sannsynligvis plasserte gruppen av stammer som tilba Nerthus i den sørlige delen av dagens Danmark. Noen mener således at Nerthus-prosesjonen fant sted på Sjælland i Danmark. De peker på et gammelt stedsnavn der, Niartharum (nå Nærum), og på at Lejre, et gammelt kongesete, også ligger på Sjælland. Nerthus blir da ofte sammenlignet med gudinnen Gjevjon, som i norrøn mytologi pløyde Sjælland løs fra Sverige.

Til tross for sin utbredte tilbedelse blant de gamle germanerne, har Nerthus etterlatt seg få spor i geografi, historie og litteratur. I dag trer hun tydeligere frem som en populærkulturell figur, mens den historiske Nerthus forblir innhyllet i historiens tåke. Litteraturen om andre germanske og nordiske fruktbarhetsgudinner er langt mer omfattende, kanskje nettopp fordi Nerthus tilhører en svunnen tid, skjult bak den norrøne mytologiens slør. Vi har ingen fortellinger eller myter om henne, kun den romerske historikeren Tacitus' beretning.

__________

Våtmarksområdet på Hellesø på Als, en kandidat til Nerthusøya. (Foto: Kliojünger, 2021. Commons.)

Nerthus ble dyrket av mange germanske folkestammer i dagens Danmark, Sverige og Norge. Det må derfor ha eksistert flere slike hellige lunder og innviede vann spredt rundt i Norden.

På Hellesø på Als i Sønderjylland finner man en slik lund, eller rettere sagt et vann, selveste "Nerthus´ hellige sø". Herfra blir det fortalt:

Der ligger en vogn av det reneste gull på Hellesøs dypeste bunn, den kaster et lyst og gyllent skjær over vannet hver midnattstime. Fra sjøens dyp hører man en lyd, som var det gylne klokkers klang, den kommer fra vognen, den toner så ren, dens gjenlyd går over Hellesøs vang. Gullvognen, den hviler fra hedenold dypt skjult, så lenge den ligger i fred og ro vil Nerthus velsigne vårt Als. Men den som vil heve den guddommelige skatt, vil finne den sikreste død, og vannet vil lukke seg over ham i Nerthus' hellige sjø. Omtrent 2 kilometer vest for byen Holm ligger den tidligere skogsjøen Hellesø. Skogen er for lengst forsvunnet og sjøen er nå nesten utslettet og oppdyrket. Sjøen lå før gjemt dypt i Holmskogen. Skogen og sjøen var helliget gudinnen Nerthus. Til denne hellige sjøen knyttes mange sagn: Når våren er kommet, kjører gudinnen Nerthus, den mest yndede gudinne, igjennom vår øy. Hun kjører på en vogn av det reneste gull, den trekkes av hvite okser. En larmende jubel omgir gudinnen, ingen er så høyt elsket av folket som henne. Men gleden er kun kort, vognen vender snart tilbake til den hellige sjøen i skogen. Der renses vognen, for at jordens støv ikke skal bli sittende på den. To slaver i klær, hvite som snø, foretar renselsen. Så senkes vognen ned i sjøens dyp, hvor den må ligge til neste vår, slavene blir likeledes senket ned i sjøen, fordi ingen skulle forråde det stedet hvor helligdommen gjemmes. En hellig kilde, hvis vann hadde en helbredende kraft, fantes ved Tinghøj. Allerede for årtusener var denne kilden kjent. De syke kom i store skarer, ved å drikke av det hellige vannet og vaske de syke lemmene i vannet, fant enhver helbredelse. Disse folkene ble boende i nærheten av "Helligkilde" og snart var stedet blitt til en blomstrende landsby, som fikk navnet Holm.

I Schrøders Topografi fra 1837 heter det:

På Holm Mark ved Nordborg ligger to hauger ved navn Tinghøj, hvor det tidligere har vært et tingsted. I nærheten springer det ut i en dybde av omtrent to fot en sterk, fremspringende kilde. Vannet fra den damper i den strenge vinteren, fryser ikke, og isbiter som kastes i den, løses raskt opp.

P.A. Munch søker imidlertid tilbake til Danmarks mytologiske fortid når han henlegger Tacitus´ "Ø i Oceanet" til Sjælland:

Ej alene Navnet Nerthus´s reengotiske Form, men ogsaa den Omstændighed, at hendes tildækkede Tempelvogn i det gotiske Sprog maatte kaldes hleidra, hvilket netop er Navnet paa det Sted i Sjæland, kjendte Nationalhelligdom og Kongeresidens var i den allerældste Tid, foruden en Mængde andre Grunde, som vi i det følgende ville komme til at berøre, viser noksom, at hiin af Tacitus omtalte Ø i Oceanet ikke kan være nogen anden end Sjæland, hvor Goterne paa den Tid havde deres Hjem, og hvorfra de saaledes upaatvivlelig, som Nationalhelligdommens Besiddere, udøvede en vis Indflydelse ej alene paa de Nationer, Tacitus nævner, der alle maa være at søge i det nu værende Sønderjylland, Holsten og Meklenburg, men ogsaa paa de nordenfor boende Folk, hvis efterladte Indskrifter med gotiske Runer vidne om, at de have hørt til den gotiske Kulturs Kreds.

Også Vevatnet i Lunde på øya Tysnes sør for Bergen, som i eldre tid het Njardarlog, er satt i forbindelse med Nerthus-kulten. Som nevnt i innledningen til denne artikkelserien er Tysnes forfatterens hjemsted, og Nerthus-myten knyttet til Vevatnet er den direkte foranledningen til at jeg satte meg fore å samle materiale til denne (nesten) komplette guiden til de øvrige av germanske og norrøne gudinner.

Navnet Njardarlog kommer fra det norrøne Njarðarlog, som betyr "Njörðrs lovområde" eller "Njörðrs hellige sted". Det indikerer at Tysnes var et sentralt kultsted viet til guden Njord. Det er vanlig å finne stedsnavn med gudenavn ("Ty", "Odin", "Tor") i områder som var viktige religiøse sentre i vikingtiden og jernalderen. På Tysnes finner man også andre navn som "Ve" (helligdom), "Lunde" (hellig lund) og "Hovland" (gudehov), som støtter teorien om at dette var et betydningsfullt religiøst område. Koblingen mellom Nerthus og Njardarlog ligger altså i skikkelsen Njörðr. Dette viser hvordan religiøse forestillinger og praksiser utviklet seg og spredte seg gjennom århundrene i Norden.

Nerthus-myten smelter sammen med eldre myter. Plakett som avbilder Kybele, et votivoffer og solguden Ai Khanoum, 200-tallet f.Kr. (Afghanistans nasjonalmuseum, fotografert da den var del av en midlertidig utstilling ved Musée Guimet i Paris i 2006 Commons.

Til tross for det vesle vi egentlig vet om Nerthus og ritualene rundt henne som beskrevet av Tacitus, er hun en ekstremt populær skikkelse i moderne populærkultur og selvsagt et forbilde for feminister.

Nerthus og figurer inspirert av henne opptrer i forskjellige fantasybøker som utforsker norrøn og germansk mytologi. Hun forekommer også i den norske forfatteren Margit Sandemos superpopulære serie "Sagaen om Isfolket". I flere av bøkene er det referanser til Nerthus, spesielt i boken "Fergemannen". Sandemos verk blander historiske elementer med fiksjon, og Nerthus er en del av det mytiske bakteppet.

Innenfor sjangeren folkemusikk og metal, spesielt band som utforsker hedenske temaer, refereres det til Nerthus. Det finnes faktisk et østerriksk folk/black metal-band som heter "Nerthus". Bandet startet som en hyllest til band som Drudkh og Burzum, men har utviklet seg til en mer folk-inspirert stil. Musikken deres kombinerer elementer fra klassisk norsk black metal og moderne ukrainsk black metal.

Det finnes ingen umiddelbart tydelige referanser til Nerthus som en direkte karakter eller et sentralt element i kjente tv-serier, på samme måte som i mytologien. Imidlertid er det viktig å ha i mente hvordan mytologiske temaer og figurer kan gjenspeiles i moderne underholdning. Norrøn mytologi, inkludert figurer som Nerthus, har hatt en økende innflytelse på populærkultur, spesielt i fantasy- og dramaserier. Det er mulig at elementer av Nerthus' historie og attributter (som jordgudinne og symbol på fred og velstand) kan finnes i forskjellige karakterer eller plottlinjer. Serier som Vikings eller The Last Kingdom utforsker den norrøne verdenen, og selv om Nerthus ikke nødvendigvis er direkte portrettert, kan hennes innflytelse kjennes i skildringen av religiøse og kulturelle praksiser. Moderne serier kan utforske temaer knyttet til natur, fruktbarhet og moderjord, som er sentrale for Nerthus' mytologiske rolle. I slike tilfeller kan Nerthus' ånd være til stede, selv om hun ikke er nevnt ved navn.

Nerthus har en betydelig, om enn variert, betydning i moderne nyhedensk praksis, spesielt innenfor grupper som fokuserer på germansk eller norrøn tradisjon. Mange nyhedninger ser Nerthus som en sentral jordgudinne, en representasjon av Moder Jord og naturens fruktbarhet. Hennes tilknytning til jorden gjør henne relevant i praksiser som fokuserer på natur og miljøvern. Hun blir ofte påkalt i ritualer knyttet til såing og innhøstning, og assosiasjonen til fred og velstand gjør henne relevant i ritualer som søker harmoni og balanse i livene til de troende. Nerthus er dermed en gudinne som minner om viktigheten av fred og balanse i livet, en egenskap som appellerer til mange nyhedninger i vår moderne verden.

Nerthus kan også sees på som et symbol for feminisme, spesielt innenfor visse greiner av nyhedensk feminisme og økofeminisme. Hun representerer en respekt for jorden og dens sykluser, noe som kan tolkes som en utfordring til patriarkalske systemer som ofte utnytter og ødelegger naturen. Som en mektig gudinne representerer Nerthus en feminin kraft. Hun viser at kvinner kan være sterke og innflytelsesrike. Hennes rolle som en kilde til liv og fruktbarhet kan sees på som en feiring av den kvinnelige kroppen og dens evner. For noen feminister representerer Nerthus en forbindelse til førpatriarkalske samfunn der kvinner hadde en mer sentral rolle. Å gjenoppdage og hedre slike gudinner kan være en måte å utfordre patriarkalsk historie og skape alternative fortellinger. Det at gudinnen er en fruktbarhetsgudinne, gjør at moderne feminister kan tenke nytt rundt kvinners reproduktive evner, og se dem som en styrke.