|
|
| Linje 19: |
Linje 19: |
| | <br>Dreyers Forlag | | <br>Dreyers Forlag |
| | Oslo, 1943.</center> | | Oslo, 1943.</center> |
| − |
| |
| − |
| |
| − | ==Hamskiftetroen==
| |
| − |
| |
| − | [[File:Fedrekult 33.png|300px|thumb|Fisk (laks?) på helleristning fra Drammensfjorden. Foto. Engelstad.]]Før likbrenningen ble fast skikk, har vi imidlertid hatt en lang periode i stenalderen med gravlegging, og selv om der foreligger brudd på utviklingen også mellom disse to perioder, så var dog bruddet langt lempeligere enn ved likbrenningen og vikingtidens gravskikker. Stenalderfolket har i arkeologisk henseende etterlatt seg et større antall gjenstander enn de senere perioder, og deres etterlatenskaper går like tilbake til den arktiske periode. I den siste del av stenalderen var der allerede fast busetning med februk og muligens et begrenset akerbruk. Men ellers er stenalderfolket fiskere og jegere. De levde nær naturen og har sett på livet og kreftene stort sett som nulevende primitive jeger- og fiskerfolk. Religionsvidenskapen, som i de senere år har gjort så store fremskritt i utforskningen av de primitive folks liv og tankegang, kan derfor også i mangt og meget følge disse forhistoriske slekters spor i den arv de har etterlatt seg. Så overraskende det høres, kan vi trekke opp et like så tydelig bilde av veidefolket med dets religiøse syn, deres oppfatning av mennesket og maktene som av bronsealderfolket, fordi det første var så meget enklere sammensatt.
| |
| − |
| |
| − | Den arv som stenalderfolket etterlot til slektene som fulgte, var rik på mange måter, og fordi den var helt igjennom preget av forholdet til naturen, kan den betegnes som religiøs naturalisme. Det sterkeste uttrykk for denne var ''hamskiftetroen'', og den gikk som arv over til etterslekten i mange ledd. Dette gir oss også et sikkert utgangspunkt for bedømmelsen av st enaldertidens religiøse type som ''hamskiftemenneske''.
| |
| − |
| |
| − | Denne type lignet sannsynligvis vikingtidens deri at der ikke ble gjort noen forskjell på kroppen og sjelen. Også stenaldermennesket var antropologisk talt monist, men det var den store forskjell at hamskiftet forutsatte at det kunde gis mange forskjellige former. Når Loke tok skikkelse av en laks, så var laksen Loke. Når Volsungkvadet lar Siggeirs mor opptre i elgeskikkelse, da var hun det og ikke noe annet. Ham betyr ytre bedekning, utseende. Det må derfor ikke forveksles med personens annet jeg som fylgjen og vorden. Det er først i tiden for fylgjetroen at man lar individet selv ligge dødt og bare lar fylgjen ta hamen på seg. Men denne dualisme synes ikke å ha vært oppkommet i stenalderen. Den enkle og primitive form for hamskifte har holdt seg langt ned i tiden. I gudemytologien er det alminnelig at guder, jotner og tusser bytter ham på samme måte som mennesket. Selveste Odin opptrådte som fugl, fisk og orm. Loke opptrådte som merr, sælhund, laks osv. Jotnen Tjatse som ørn. Oksen "Harri" var hamen av en mann; da den ble drept døde også mannen. Personen var absorbert i hamskikkelsen. Dette viser at stenalderfolket hadde et utviklet metamorfosebegrep, og det vil lønne seg å se litt nærmere på hvordan dette begrep kan være oppstått.
| |
| − |
| |
| − | Først og fremst må man ha for øye den kamp veidefolket førte for å skaffe seg føden. Naturen var hård, redskapene i høy grad primitive og alt avhengig av hva jakt og fiske kunde innbringe for anledningen. Dernest var oppfatningen av forholdet mellom dyr og menneske helt forskjellig fra vår. Vi er individualister og føler vårt menneskeverd og avstanden fra den lavere skapning som umåtelig. Men for den tids mennesker var der ingen uoverstigelig kløft mellom dyr og menneske og ingen forakt fra menneskets side overfor dyret. Tvertom forteller det primitive menneskes forhold til dyret om beundring og ærefrykt. Dyrets egenskaper blir det misunt: ulvens villhet, bjørnens styrke, elgens og hjortens hurtighet, revens list, selens frie bevegelser, fiskens lynsnare flukt osv. Mennesket ønsket selv å kunne eie slike egenskaper i kampen for tilværelsen. Det følte seg heller ikke skilt ut som en "overskapning", men så seg til alle sider forbundet med levende og døde ting. Denne siste inndeling mellom levende og døde hører dessuten vår tid til, og var ukjent i stenalderen. Dyresamfunnet ble oppfattet som en parallell til det menneskelige. Vi kan derfor få nærmere innblikk heri ved å undersøke nulevende mennesker som har samme innstilling. I Sydøst-Asia betraktes således tigeren enten som hamen av et menneske eller som et vesen med liv og innretninger omtrent som menneskenes. Dyrene har hus med taksperrer av menneskeben, dekket med menneskehud og kvinnehår, de bor i byer, har høvdinger og råd osv. Ved siden av tigeren lever elefanten, villoksen, villsvinet, hjorten, krokodillen i lignende samfunn. Indianerne tenkte seg bjørnen som jeger og nomade med hus, lys og diverse gjøremål om vinteren. Og til slutt — dyrene kan også skifte ham og opptre i helt annen skikkelse, av og til i et annet dyrs, av og til i et menneskes.
| |
| − |
| |
| − | [[File:Fedrekult 34.png|300px|thumb|Nord-amerikansk dobbeltmaske som viser hvordan indianerne tenkte seg hamskiftet.]]Denne samme innstilling må stenalderfolket, i ethvert fall veidefolket, ha hatt, ellers vilde de ikke ha kunnet bygge sin oppfatning på hamskifte med dyr. De tilhørte derfor gruppen kollektive naturmennesker. Enhver form for individualisme lå uendelig fjernt fra dem, de følte seg bare som levende skapninger sammen med alle andre. I religionshistorien kalles dette kulturnivå for totemisme. Denne religionsform bygger på forbund og slektsskap med, ja nedstamning fra dyrene. Og de dyreavbildninger som veidefolket har etterlatt seg her i landet, synes med sikkerhet å kunne betraktes som totemdyr. Dermed har vi imidlertid en forbindelse med andre historiske folk rundt omkring den nordlige polarsirkel som også har tilhørt og delvis ennå tilhører gruppen veidefolk med totemisme. De har samme kulturutvikling, lever under samme naturforhold som våre arktiske stenaldermennesker, og de må derfor forutsettes også å ha fellesskap i religiøse tradisjoner med dem. Dette forhold skulde derfor kunne utnyttes til å lette tolkningen av symboler som skriver seg fra de nordiske folks eldste overleveringer.
| |
| − |
| |
| − | For det hinsidige menneske har ikke ham og hamskifte direkte interesse, men ved de flytende grenser til alle sider åpner der seg muligheter både for å forklare redselsmystikken i bronsealderen og forvandlingsmulighetene etter døden. Det vilde ikke være overraskende om stenaldermennesket, som levde i en så sterk natursymbolikk og med forestillinger som dette med hamskifte, også først hadde skapt alveforestillingene. Eskimoer, indianere og nordasiatiske folk som fremdeles deler hamskiftetroen, har også samtidig forestillinger om lange reiser til dødslandet, lykkelige jaktmarker og et ønskeland hinsides. Særlig dette med reisen, som vi skal komme tilbake til, må skrive seg fra denne tid; for det har ikke vært noe utpreget emne i den kultur som innvandret fra Asia og Sydøst-Europa i bronsealderen. Emnet synes med forkjærlighet å ha vært behandlet av nordlige folk.
| |
| − |
| |
| − | ==Likbehandling==
| |
| − |
| |
| − | [[File:Fedrekult 35.png|200px|thumb|And. Totemlignende dyrebilder på gotlandske gravstener.]]De eldste graver vi kjenner, er boplassgraver. Det kunde synes å være en barbarisk skikk å begrave likene nær bostedet, men skikken forekommer både hos halvsiviliserte og primitive folk. Sannsynligheten taler for at det bare dreier seg om en midlertidig begravelse og altså mere var en likbehandling. I boplasser fra Mellom-Europa har man nemlig funnet kranier og skjelettdeler bisatt i huler som også var bosteder. Etter forråtnelsen ble liket tatt opp, renset og satt i familiegraven. Ellers ble likene i den yngre stenalder lagt i en muret hellekiste og tildekket. De store familiegraver som man har funnet i sydligere land, har ikke vært brukt i Norge. Stenkretsene og de stensatte graver skriver seg fra den megalitiske tid. Det var en blomstringstid med invasjon av nye redskapstyper og former som er utbredt over hele det sydlige Norge. I flere stenkretser finner man gravkammere, men da alt innhold er fortæret, kan de ikke gi megen beskjed om det folk som bygde dem. Etter analogier fra andre land må disse stenkretsgraver imidlertid ha hatt noe med familie og forsamlinger å gjøre, selvfølgelig da alltid i forbindelse med de avdøde stamfedre. I stenaldergraver og bygninger kan man fastslå en bestemt orientering mot nordøst og nord. Dette er ellers gjerne forbundet med forestillingen om en himmelport eller inngang til dødslandet i retning av soloppgangen. Vi er derfor berettiget til å tro at også stenalderen hadde en mening med denne orientering mot nord og nordøst. Lå deres dødsland i den retning? Dersom det er så at også stenalderfolket delte alvetroen, kaster dette et merkelig lys over en gåtefull inndeling av disse alver i svart-alver og lys-alver. Det ligger da nær å anta at det er likbrenningstidens høye vurdering av sin egen gravskikk i motsetning til den tidligere stenalder-praksis som førte til at man kalte de brente for lysalver, de begravne for svartalver. Men i og for seg har denne inndeling ingen religiøs hovedinteresse.
| |
| − |
| |
| − | ==Oversikt==
| |
| − |
| |
| − | [[File:Fedrekult 36.png|200px|thumb|Hester. Totemlignende dyrebilder fra gotlandske gravstener.]]Hermed har vi fått et innblikk i norsk folkeliv fra den arktiske stenalder og fremover til tiden før religionsskiftet. Det blir på den måten mulig å forklare mange gåtefulle og hittil uforståelige trekk i folkets tankegang og religion. Det er alle forskeres samstemmige mening at befolkningen fra den eldste tid er vesentlig identisk med den samme språkætt og rase som ennå lever i landet. Kun at det fra tid til annen har funnet sted innvandringer fra syd og øst. Tankegods såvelsom kulturgods, redskaper og tilpassede former i hus og bohave er overlevert fra det ene århundre og det ene årtusen til det annet. Det er derfor intet underlig i at der fremdeles lever minner i folketanke og språk fra de svunne tider.
| |
| − |
| |
| − | Den eldste religion var, som vi har sett, naturalistisk. Mennesker og dyr gikk så å si sammen i et felles liv. Og levende og døde hadde ikke mindre, snarere mere med hverandre å gjøre. Det er jo meget som tyder på at de gigantiske naturmakter, som senere ble kalt jotner, da representerte de høyeste guder. Av dem var noen gode, andre onde eller farlige. Selv mytologien har jo fastholdt tanken om de vise og rike jotner som blandet seg med æserne, til tross for at ellers alle jotner ble betegnet som gudenes (æsenes) fiender. Æsene, dvs. visse kulturguder som fulgte invasjonen fra syd, ble først kjent senere i bronsealderen, og andre guder først i den kristne æra. Bronsealderen frigjorde seg litt etter litt fra det naturalistiske standpunkt og antok den dualistiske oppfatning av mennesket som bestående av to vesensdeler, men beholdt hamskiftetroen i modifisert form. Det ble ikke lenger personen selv som forsvant med hud og hår i hamen, kroppen lå bare som livløs under hamskiftet, mens fylgjen, ens annet jeg, tok ham på seg og opptrådte uavhengig av kroppen. Gudehelten Odin skildres derfor således i Ynglingesagaen: "Odin skiftet ofte ham, da lå legemet som sovnet eller dødt, men han var da fugl eller dyr, fisk eller orm, og fór på øyeblikket til fjerne land." Ennå så sent som i Eddadiktenes tid ble hamskifte betraktet som lovlig og normalt, men i sagatiden har der funnet sted et nytt tankeskifte. Hamskiftet betegnes heretter som abnormt og tilskrives uhyggelige og unaturlige krefter. Det overlates helst til seidmenn og abnorme personer. Men man trodde likefullt på muligheten av å opptre i en annen ham.
| |
| − |
| |
| − | Verdensbildet har også skiftet i løpet av disse store epoker. Dødslandet i astralregionen skriver seg enten fra bronsealderen og likbrenningen eller fra stenalderen. Det hviler på et såkalt vertikalt verdensbilde med sfærer som går i dybden og høyden. I Edda-kvadene har dette fått uttrykk i de 9 heimer eller verdener, den ene over den annen. I vikingtiden og på den tid da gudemytologien skaptes, opptrer forestillingen om det horisontale plan med den flate jordskive og gudeheimen i sentrum, mannaheimen utenom denne, og jotun- eller tusseheimen ytterst i periferien. Det var oldtidens bilde av jorden som en bakstehelle eller et utbredt plan som lå til grunn. Og når vi skal forstå de religiøse forestillinger, må også disse ting holdes klart for øye. Der hersker ingen uniformitet i det religiøse. Tvertom er der variasjoner og bølgegang, bevegelser frem og tilbake. Denne siste del av vår fremstilling har derfor særlig tatt sikte på å få mere klarhet over de vekslende epokers syn på mennesket selv, forat vi med større sikkerhet skal kunne trekke korrekte slutninger om dets religion og tro på livet etter døden.
| |
| − |
| |
| − | [[Kategori:Alfabetisk indeks]]
| |
| − | [[Kategori:Tekster på norsk]]
| |
| − | [[Kategori:Emil Birkeli]]
| |
