Fedrekult - De mektige døde

Fedretempel på Nyseland. Støtten i midten er ekte fedrestøtte. Men de utskårne figurer langs veggen tør være symbolske og mytologiske eller rent dekorativt oppfattet. Foto: Ettie Rout.

Fedrekult

De mektige døde

av Emil Birkeli

Med originale illustrasjoner

Dreyers Forlag

Oslo, 1943.

Hva man ventet seg av de døde

Fedretempel på Nyseland. Støtten i midten er ekte fedrestøtte. Men de utskårne figurer langs veggen tør være symbolske og mytologiske eller rent dekorativt oppfattet. Foto: Ettie Rout.

Når man overskuer mengden av de daglige plikter mot de døde helt fra den stund de har lukket sitt øye og til den tid da de forventes å være sterke, mektige vesener som kan hjelpe og værne slekten, har man for seg et område med langt større og mere innviklet kultus enn det vi kjenner til fra den kristne religion. De religiøse plikter var virkelig en byrde, men byrden ble lettet på flere måter. I den første tid etter begravelsen var nemlig selve familiekjærligheten og omhuen for den døde en spore til utholdenhet. Dernest artet selve forholdet seg som en oppsparing av kapital der senere kom en til gode. For når den døde vel var kommet gjennom den kritiske tid og hadde fått sin endelige plass i det hinsidige, kunde han eller hun gjengjelde alle tjenester og hjelpe slekten i en grad som de levende ikke var i stand til. Dette menneskelige forhold til de døde kom også frem på andre måter. De som i dette liv var betraktet som ubetydelige, ble det også i det hinsidige. Andre derimot som hadde vist at de hadde hamingja og fremgang i sine foretagender eller på annen måte hadde skaffet seg anseelse, ble også betraktet som kraftindivider i det hinsidige og æret deretter. Alle tok sine egenskaper med seg, døden opphevet ikke egentlig årsaksloven. De begunstigede i en slekt kom derfor til å bli foretrukket selv av fjernerestående slektninger. De tok plassen som skytsånder for mange slektsledd, inntil avstanden ble så stor at de til slutt forsvant i glemselen. Senere, under en mere utviklet samfunnsorden da bygder og småfylker tok slektssamfunnets plass, fikk fellesskapet visse store personer som ble felles skytsånder. Man kaller dem gjerne med det greske navn heros, og slike heroser oppnår en slags lavere guderang.

I den norske overlevering finnes ingen bestemte beretninger fra de enkelte familier om hvordan de dyrket sine døde. Vi har kun enkelte navn og løsrevne begivenheter, gravene og de bilder som er omtalt. Derimot kjenner vi flere navn på slike bygdeheroser og trekk som er oppbevart om dem. Det kommer av at deres ry er nådd så meget lenger og at tradisjonen derfor har kunnet beskjeftige seg så meget mere med dem. Men skjønt de er unntagelser, så møter vi allikevel her idealet for fedrereligionen, det den tar sikte på og ønsker, nemlig mektige fedre, velvillige bundsforvanter på den annen side, som forsto seg på å øke avkastningen av feet, gi gode avlinger, rikdom og anseelse, medgang med alt i livet og beskyttelse mot trolldom og vonde vetter. Meget av det som i en senere tid ble henlagt til spesialguder for fruktbarhet og kornavl i en offentlig og felles dyrkelse med opptog og prosesjoner, har opprinnelig hørt fedredyrkelsen til.

Blant de mest berømte eksempler på mektige døde her i landet, raker Haakon jarls kvinnelige ane Torgerd Hølgebrud og hennes søster Irpa høyest. Torgerd var så mektig at jarlen henvendte seg til henne i det voldsomme slaget i Hjørungavåg. Han ba vendt mot nord, og ofret sin sønn for å understreke sitt behov for hjelp. Som svar kom et svært haglvær med mørke, og jarlen vant slaget. Snorre, som selv ikke trodde på slike makter, sløyfer denne versjon i sin historie og nevner bare haglværet. Torgerd er omgjort til troll og uvette i de kristne beretninger. Det er den samme utvikling som alle de gamle kultpersoner undergår, og årsaken ligger i nedvurderingen av det hedenske i den kristne tid. For enda trodde folk på eksistensen av alle disse vesener. I Sigmund Brestesons saga fortelles om måten Torgerd ble dyrket på. Jarlen selv viste sin ydmykhet og respekt ved å knele eller kaste seg ned foran bildet. Torgerd var også dyrket av en videre krets i Trøndelag.

Av en lignende karakter har også alven på Gjerstad eller Gokstad vært. Han het Olav og var sønn av Gudrød, halvbror av Halvdan Svarte, dersom Snorres og de andre kilders person er identiske. For religionshistorien har forresten ikke denne identifisering slik interesse som for profanhistorien. Snorre sier heller intet om kulten av denne Olav. I et skaldevers blir han skildret som en "gudelignende" person (allikevel døde han av fotverk); men det er en annen islandsk kilde fra det 14. århundre som forteller i detalj om ham. Før vi refererer hovedtrekkene i denne fortelling, må vi opplyse at Olav Geirstadalv ble dyrket for å skaffe gode åringer. Han var altså langt mere en bygdeheros, han nærmet seg sterkt guderangen. For å forklare opprinnelsen til dyrkelsen av denne mann fortelles i sagaen om en drøm Olav selv hadde. Han så en svart og mannvond okse komme østenfra. Den drepte halvparten av befolkningen. Denne drøm uttydet han derhen at det skulde komme en sott med stor dødelighet etter en lang periode av ro og gode åringer. I den anledning forordnet han oppkastet en stor gravhaug hvori han og alle hans menn skulde ligge. Og på denne gravhaug skulde alle nedlegge sine gaver inntil tiden kom da han selv skulde gravlegges. I denne fremstilling finnes der hverken historie eller mening; men de to motiver som er benyttet, er øyensynlig mannedauen på den ene side og frasagnet om de store kongehaugene i Vestfold på den annen. Olavs gravhaug må ha gjort et usedvanlig sterkt inntrykk på befolkningen, for like til vår tid husker man at en konge har bodd på "Gjerrestad" og ligger begravd i nærheten

I den fortsatte fortelling advarer den hedenske konge selv mot den skikken "somme brukte", å blote til avdøde personer i den tro at de kunde få hjelp fra dem. For det var fare for at de som det ble blotet til, kunde bli gjort til troll og meinvetter. Men folk hørte ikke på hans advarsel, og slik gikk det til at man blotet til Olav for å få godt år og kalte ham for "Geirstadalven".

I tilfelle som dette har den religiøse dyrkelse antatt former ikke ulik dem som brukes ved gudedyrkelse. Men såvidt man kan se var det gravhaugen som var den helligdom hvor ofrene og dyrkelsen foregikk. Dette eksempel er temmelig enestående og har sin store interesse, fordi det knytter alvenavnet til den dyrkede person i en periode som ellers har forlatt alvetradisjonen.

Et annet og nyere eksempel foreligger fra Telemarken. I Tinn herred er der en dal som kalles Tessungdalen. Her levde fra omkring år 1600 og oppover en mann som kaltes Tollev Salemann. Han bodde på Sønstebø og var en "rik og aktanes mann". Sagnene om ham er forskjellige, men man er enige om at i "Salstogo" skulde hans kiste være opphengt under taket i to lenker. Hvert år på "Tollevsvok" (vaka) samlet folk seg ved den omtalte Salstogo, "formodentlig for at siunge Tellef Lovsanger" som det heter i en av rapportene om saken fra 1724. Denne stue skulde han selv ha bygd, og opphengningen av kisten skulde han også ha forordnet før han døde. Imidlertid er dette meget lite sannsynlig. I en annen versjon som er mindre kjent, får vi vite mere av sannheten. Tessungdalen skulde før ha hett Tellefsdal etter den første bumann Tellef. Han ble en gammel mann og opplevde å få se at der vokste opp en frukbar og vakker bygd omkring ham. For å ære ham ble han ikke begravd på alminnelig måte, men lagt i en kiste som ble opphengt i huset, muligens hans eget. Den årlige sammenkomst må da ifølge all analogi ha vært henlagt til hans årdag.

I den katolske tid æret og dyrket germanerne sine fedre som helgener, og det kan også tessungdølene ha gjort. Derfor ble vel Tollev i sin tid kalt for "bondehelgen". Denne særstilling kan vi føre tilbake til den kult, som etter at det faste jordbruk kom i gang i landet, ble vist alle rydningsmenn. Det viser på den ene side religiøsitet, men kanskje enda sterkere vurdering av den innsats som lå i erobringen av jorden. Tollev Saleman har sikkert fra først av bare vært den aktede rydningsmann på Sønstebø. Tradisjonen forteller at han selv skulde ha sagt at dersom man fulgte hans anvisning, skulde lykke og signing følge Sønstebøfolket, men i motsatt fall skulde det bestandig være en krøpling på gården. Fra denne gård kan bebyggelsen ha spredt seg videre, og med den dyrkelsen av Tollef som en bygdeheros.

Hva folk ventet seg igjen for sin fedredyrkelse får vi også vite av folkesagnene om haugebonde og underjordiske, om tussenes hjelp i gårdsstellet osv. For det er alle disse vesener som i tradisjonen er blitt arvtagere av de engang dyrkede fedre. Følgende eksempler vil være tilstrekkelige til å overbevise om den plass de har hatt og det syn man hadde på tingen.

På Uvås i Hjartdal ga folket tussene rikelig med mat og drikke. Til gjengjeld rettledde tussene alt på gården og var med både i kjøkken, kjeller, stall og fjøs. "Hestar og kyr vart stulla og stelde baade dagar og nættar, og dei økla og ols og voks og trivdes betre enn andre stadir." Ved kalving ble det satt ned en ekstra god rømmegrøt til tussene i fjøset. Da senere oppsittere forsømte denne skikk, fant man snart en to-tre sauer klemt ned i en vassbøtte og druknet, snart var to kyr klemt inn i samme klave og kvalt, og snart gikk en hest utfor stupet og slo seg ihjel. Grøden slo ikke til, intet lykkedes.

På Nordgarden i Seljord trodde både far og sønn, Gunnleik og Tor (begge lensmenner omkr. 1700 tallet), på tussene og "øsla so fælt med dei". Tussene holdt til i en stor rund haug like ved gården hvor de satte ut mat og drikke til dem. Heri fulgte de bare en gammel skikk, og der var lykke og velstand på gården. Sønnesønnen derimot vilde ikke høre noe om tussene og sluttet med dette. Men deretter gikk det rent tilbake med velstanden og slekten. Barna ble straffet med blindhet, vanførhet, tussebit i fingrer og føtter etc.; av 14 barn var bare 2 normale. Senere ble der gravd i haugen og funnet sølvpenger; da ble det enda verre, for mannen la seg dermed enda mere ut med tussene.

De tanker som kommer til orde i disse beretninger, har dype røtter i fortidens religiøse syn og bruk. Det var religionsskiftet som gjorde at de vesener som folk allikevel trodde på, ble kamuflert som tusser. Og bak den gode virkning som tilskrives deres velvilje og de dårlige virkninger av deres uvilje, kan man utlese den opprinnelige religions hovedbud: opprettholdelsen av det gode forhold til de usynlige skytsånder på gården. Slekten som degenererte, var saktens et offer for inngifte eller for mangelfull hygiene, som det så ofte har vært tilfelle. Men at årsakene føres tilbake til "tussene" er et bevis på hvor seigt den religiøse oppfatning fra den hedenske tid holdt seg.