Hjaltland og Orknøyene i norrøn tid - Den norrøne kulturarven
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Av Knut Rage
© 2023
Innhold
17. mai i Scalloway
16. mai 2012 gikk jeg ombord i et chartret fly på Stord lufthavn, noen kilometer fra Leirvik, for å fly over Nordsjøen til det andre Leirvik - Lerwick, hovedstaden på Shetlandsøyene. Jeg var langtfra alene - ombord i flyet satt et entusiastisk turfølge på 45 personer, både menn og kvinner. Med i flybagasjen var en modell av Shetland-Larsens legendariske skøyte "Arthur". I morgen skulle det altså brake løs med 17. mai-feiring på Shetland, med fokus på shetlandsfarten under krigen.
Mange, kanskje de fleste, som satt på flyet denne morgenen var etterkommere eller pårørende av dem som hadde deltatt, og i mange tilfeller mistet livet, i denne risikable trafikken - og to, tre av dem hadde faktisk vært med selv. Den ene spiste jeg middag med på et hotell dagen etter, den andre delte jeg sete med.
Båndet mellom Shetland og Norge har alltid vært sterkt, helt fra vikingtiden til den såkalte skottehandelen på 1600- og 1700-tallet, og annen verdenskrig, da det ble holdt en åpen korridor mellom Norge og den frie verden gjennom shetlandsbussene, som de ble kalt. For nordmenn er 17. mai en viktig dag, med all grunn til ettertanke. På Shetland får denne ettertanken en ekstra historisk dimensjon.
Og Shetland var virkelig norsk. Vikinger bosatte seg her på slutten av 800-tallet, og øyene var en del av jarledømmet under Orknøyjarlene. Men på 1400-tallet mistet Norge øyene til Skottland gjennom en kjede av uheldige omstendigheter. Etter at Norge i 1397 ble en del av Kalmarunionen kom landet under dansk overherredømme. Og da Christian I's datter Margrethe ble forlovet med Jacob III av Skottland trengte han penger til medgiften, og i 1468 ble både Orknøyene og Shetland pantsatt til skottekongen, uten det norske riksrådets vitende. Til tross for en klausul om at øyene kunne løses inn på et senere tidspunkt, samt en rekke fremstøt fra dansk-norsk side på 1600- og 1700-tallet, ble alle tilnærmelser avvist. Men like fullt, befolkningen på Shetland kjente seg fremdeles som norske. Selv i dag møter man ofte folk på gaten som sier at de gjerne skulle ha sett at Shetland igjen ble en del av Norge. Ja, også oljeindustrien har vi felles! Østsiden av Shetlandsbassenget er et av Europas største oljefelter, og oljen som utvinnes her sendes til oljeterminalen i Sullom Voe (norrønt for Solheimavágr). Den offentlige velstanden har kommet shetlenderne til gode, blant annet i form av flotte veier, skoler og svømmebasseng, og mange lever av gode oljeinntekter. De 150 tusen sauene fordelt på 22 000 innbyggere er ikke lenger Shetlands økonomiske ryggrad, selv om sauehold fremdeles gjør seg sterkt gjeldende.
17. mai 2012, for 11 år siden i skrivende stund, ble en ganske spesiell opplevelse. Det var lagt opp til en ganske spesiell feiring dette året, ettersom statsminister Jens Stoltenberg besøkte Shetland denne dagen. For oss nordmenn var det kanskje litt vanskelig å forstå hvor populært dette statsministerbesøket egentlig var. Jeg hørte etterpå at det norske flagget vaiet over rådhuset i Lerwick en hel uke etter at statsministeren hadde reist.
Modellen av skøyten "Arthur" ble overlevert det nye museet i Scalloway under en forestilling om kvelden 16. mai, mens selveste statsminister Jens Stoltenberg sto for den offisielle åpningen dagen etter, på 17. mai.
Omlag ett tusen shetlendinger og nordmenn hadde samlet seg til 17. mai-feiringen i den lille byen Scalloway, som var hovedkvarteret til Shetlandsgjengen under krigen. Anført av sekkepiper og både voksne og barn i fantasifulle vikingkostymer gikk paraden gjennom byen til minnesmerket over de falne nordmennene under krigen.
Etterpå var det 17. mai-feiring av godt, gammelt merke. Kanskje ikke helt som hjemme i Norge, men alle storkoste seg, og til og statsministeren unnet seg en varm pølse i den iskalde vinden.
Scalloway - med bånd til Norge
Opp gjennom hundreårene har Scalloway hatt besøk av mange nordmenn, ikke minst sjøfolk, men har også spilt en viktig rolle på andre områder. Det mest iøynefallende fortidsminnet i den lille byen er ruinene etter slottet fra begynnelsen av 1600-tallet som jarlen Patrick Stewart lot bygge.
Jarlene som bodde her fór hardt frem mot lokalbefolkningen, som var fratatt jorden, i tillegg til at de stadig lå i krig med den ene og den andre. Like i nærheten finner vi også Gallow Hill, galgebakken, hvor de to siste heksene på Shetland ble brent i 1690. En brutal og uhyggelig tid! Til sist var det ingenting tilbake av jarledømmet heller, etter mye strid og elendighet, og alt utpå 1700-tallet tok det til å lekke regnvann inn gjennom taket på borgen, som må ha vært både imponerende og ikke så rent lite fryktinnngytende i sin tid. Alle skyteskårene i murene forteller sitt.
Skjønt, ruiner er ikke helt rett å kalle det - du kan fortsatt vandre gjennom lange korridorer og opp brede trapper. Jeg stanser lenge i jarlens sovekammer, som er intakt - og man trenger ikke mye fantasi for å se for seg livet i den høyloftede hallen med det store ildstedet langs den ene veggen. I anmarsj ned trappen finner jeg frem til fangehullet på bakkeplan. Om disse kalde, fuktige steinveggene kunne tale...
Anders Mowat, bosatt på Tysnes i Sunnhordland - svigerfar til Ludvig Rosenkrantz som bygget slottet i Rosendal - tok del i rettssaker her, som dommer. I Sunnhordland var det tett kontakt med Shetland på 1600-tallet.
Skottehandelen på 1600-tallet
Shetland blir av og til omtalt som en del av det gamle norske Vestlandet. Ikke minst var kontakten med Sunnhordland tett, særlig Tysnesøy, der det ble bygget såkalte hjeltabåter i "flatpakket" stand, som ble solgt til shetlendinger og fraktet til Shetland hvor båtene ble klinket sammen.
Tømmerhandelen med selve Skottland, Orknøyene og ikke minst Shetland var et årvisst innslag for folk i Sunnhordland gjennom lange tider, da skipene kom over Nordsjøen for å kjøpe tømmer, ofte i bytte mot varer som tøystoffer, klær, vin og brennevin. Den språklige kommunikasjonen var det ingenting å si på. Hjaltlendingene snakket sin egen variant av norrønt mål, norn, og om ikke det hjalp, "skåtet" man, dvs. pratet skotsk. Det oppsto et eget slags "skåtespråk", variert med sunnhordlandsord og norn.
Det var også gjennom denne skottehandelen at kvinner i Sunnhordland ble gjort kjent med bruk av rokker. For Tysnes sitt vedkommende ble kontakten med Shetland ekstra sterk, ettersom den adelige Haard-familien og den søkkrike skogeieren, skotten Anders Mowat, som en tid tjenestegjorde som dommer i Scalloway, den gamle hovedstaden på Shetland, hadde en sterk tilknytning til øyene i vest. Både Haard- og Mowat-familien hadde eiendommer på Shetland, hvor noen av familien fra Tysnes tidvis bodde.
Under den engelske blokaden av Danmark og Norge, den såkalte barkebrødstiden 1807-1814, ble det definivt slutt på det livlige handelssamkvemmet mellom hjaltlendingene og sunnhordlendingene. Med det var den siste rest av den livlige kontakten med Shetland, som hadde eksistert siden vikingtiden, forbi.
Shetlandsbussene under krigen
Under den annen verdenskrig ble den såkalte Shetlandsfarten en uunnværlig kanal til den frie verden - med fiskebåter, og etter hvert fartøyer fra den amerikanske marine, blant dem jageren "Hitra", hvor artikkelforfatteren var ombord for ti år siden og hilste på etterkommerne til Shetlands-Larsen, den mest berømte av disse krigsheltene.
Da krigen tok slutt hadde shetlandsbussene transportert 192 agenter og hele 383 tonn med våpen og forsyninger til Norge, samtidig som de hadde hjulpet 73 motstandsfolk og 373 flyktninger ut av landet. Men det hadde også sin pris - 44 sjøfok mistet livet.
Hovedkvarteret hadde de i Scalloway, den gamle norrøne havnen Skálavág.
Shetlandsfarten var et viktig og avgjørende transportledd over Nordsjøen under andre verdenskrig. Det var egentlig en mye større operasjon enn navnet skulle tyde på. Britene bygget det opp som en regulær norsk marineavdeling. Båtene fraktet våpen og ammunisjon, agenter, jøder og andre flyktninger over til Shetland, Skottland og England – eller fra Storbritannia til Norge. De fleste som tok del i denne farefulle trafikken var unge menn, de fleste i alderen 17 - 30 år.
I begynnelsen ble det benyttet vanlige norske fiskefartøyer, men da tyskerne skjerpet bevoktningen langs norskekysten ble det satt inn tre amerikanske ubåtjagere som en gave fra USA til Norge.
Mest kjent er Shetlands-Larsen, eller Leif Larsen (1906-1990) som han egentlig het. Som skipper gjorde han 52 turer over Nordsjøen, i begynnelsen med vanlige fiskefartøy, før han ble skipssjef på KNM "Vigra". I 1945 hadde han kapteins grad i den norske marine, og var en av de høyest dekorerte allierte sjøoffiserene. Han fikk også Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd i 1942. Det er laget både film og skrevet bøker om Leif Larsen, og navnet Shetlands-Larsen er i dag et begrep.
I del 2 av denne artikkelserien, Nordboernes samfunn ble den færøyiske språkforskeren Jakob Jakobsen (1864-1918) omtalt, som med sitt store arbeid "Shetlandsøernes stednavne" i 1901 lanserte granskningen av stedsnavn på Shetland som et helt eget arbeidsfelt.
Det er som nevnt ikke bare ruiner og arkeologiske funn som vitner om vikingtiden på Shetland. Også i et utall av stedsnavn lever den norrøne fortiden som et klart vitnesbyrd om hvordan vikingtid og norrøn kristen tid artet seg på øyene. Man glemmer, eller overser, så altfor ofte at stedsnavn er like viktige historiefortellere som ruiner eller funn av gjenstander. Listen over stedsnavn av norrønt opphav er lang. Endelser som -wick (vik), -land, -ness (nes), -settr (seter), -wall (voll), -firth (fjord) osv. går igjen (alfabetisk):
Bakka, Bakkasetter, Bratta Breck, Bratta Field, Breiholm, Breitoe, Breiwater, Breiwick, Bretto, Brimness, Brugarth, Bruray, Buness, Busta, Calstad, Collafirth, Dale, Dalsetter, Djuba Wick, Djupa Gill, Feideland, Forso, Gallagarth, Grimista, Grimsetter, Hamar, Hamarness, Hamarsland, Hamna Field, Hamnadale, Hamnavoe, Haroldswick, Heimarwater, Helga Water, Hellibergs Wick, Herra, Hestaford, Hestaness, Hestinsetter, Hogaland, Holmsgarth, Houlland, Hoversta, Hundi Stack, Kettlaness, Kirka Ness, Kirkabister, Kirkholm, Kurkigarth, Lambaness, Lerwick, Lilla Pund, Liora Field, Lit Lunga Water, Muckla Loch, Muckle Lunga Water, Norby, Norwick, Oddsta, Olasvoe, Olligarth, Olnafirth, Otters Wick, Ramsness, Sandness, Sandvatn, Sandvoe, Sandwick Holm, Sandwick, Scarf Stack, Setter, Silwick, Skogadale, Skudasound, Steinswall, Stoura Clett, Stoura Pund, Stovabreck, Stromness Voe, Swartaskerry, Tangwick, Toft Ness, Trondavo, Trondray, Troswick, Ulsta, Valla Dale, Vatsland, Vatsness, Wester Hævdi, Westerwick, Whalwick.
Stedsnavn som referer til fugl og fisk finner vi i navn som Laxfirth, Foglaskerry, Foulawick, Fuglaness, Fuglastack, Fuglawater, Laxdale, Laxfirth, Laxovoe.
Av norske personnavn som ble brukt i de shetlandske bygdene ennå på begynnelsen av 1900-tallet var Olla eller Ollaw, Magnus, Sigurd, Erik, Tervel (Torvald), Brita og etternavn som Ollason, Magnason osv. Lenge holdt også skikken med patronymer seg for mange kvinner, som Magnusdaughter (Magnusdotter) osv.
Flere steder på øyene finner vi navn som forteller litt om hvem som bodde der: Colbinstoft, Finnister, Finsteg, Gunnista, Gunnister (av Gunnarr, Gunnhildotter), Haraldsdal, Haraldswater, Ollaberry, Sweyn Holm.
Som alle andre steder der vikingene bosatte seg opprettet de ting. Det shetlandske tingstedet Tingwall lå ikke så langt fra Lerwick. Like ved finner vi Gremista (Grista), trolig av norrønt Griðastaðr, som betyr en fredlyst plass. På holmen i Tingwallvannet satt dommerne når tinget var samlet. Før den tid lå tinget på Unst, den nordligste øya. Trolig var det her de norske vikingene først bosatte seg. På Tingwall sto Tingvollskirken senere, som var viet til St. Magnus, og var som en slags domkirke å regne. Til hovedtinget i Tingwall lå det bare på Mainland i alle fall syv mindre ting, og for fem av dem er navnene gjemt i Sandsting (Sandsþing), Aithsting (Eiðsþing), Delting (Dalaþing), Lunziesting (Lundeiðisþing) og Nesting (Nesþing).
Viking-DNA og lokal dialekt
DNA-undersøkelser viser at 25% av befolkningen på Orknøyene kan spores til Norge. Også trekk ved den lokale dialekten peker på det samme. Filologen Ragnhild Ljosland ved Centre for Nordic Studies ved Orkney College i Kirkwall peker på slektskapet med norsk. Ikke minst kommer dette frem ved bruk av vokaler (her sier man f.eks. båt med "å" som i moderne norsk og ikke boat som i engelsk). Arven etter norrønt kommer også frem i stedsnavn og navn for fugler og dyr - "skarv" heter "scarfe" på Orknøyene, "teist" heter "tistie" og "lomvi" heter "loomie".
Norn - det gamle målet i vesterveg
Så sent som midt på 1900-tallet levde det gamle norrøne talemålet norn i manns minne på noen av Shetlands-øyene. Fremdeles lever det gamle mennesker på øya Foula som kan huske en tilårskommen kvinne som lærte dem ord og uttrykk av forfedrenes talemål, som ennå ble talt da hun var barn. I 1958 fremsa en mann "Ørnens sang" for dem, og de glemte det siden aldri. Sangen begynte slik:
- "A’nti padua sat ən skūa
- padua sat ən grūa…"
"En ørn flyr avgårde med et barn, som er blitt lagt utenfor et hus. Da barnet begynner å skrike løper moren ut og knytter en knute på en hyssing, en magisk knute som hun håper vil drive ørnen vekk..."
Det skal ha vært den aller siste gang som man vet at norn var i bruk.
Men selv om norn ikke lenger var i bruk blant beboerne på vesterhavsøyene, lever språket videre i det daglige talemålet blant folk flest. En shetlender forteller: "Jeg sto en gang i kø i en temapark i Danmark da jeg hørte noen velkjente stemmer bak meg, og jeg snudde meg i den tro at de var shetlendere, men så viste det seg at det var en gjeng nordmenn!" En annen forteller: "Jeg sto en gang på fisketorvet i Bergen sammen med to andre shetlendere og diskuterte hva som ville være det beste utstyret for å dra torsk. Da kom en ung ekspeditrise bort til oss og sa at hun kunne høre at vi ikke var nordmenn, men likevel var det nesten som vi snakket norsk".
Norn ble ikke nedtegnet før på 1700-tallet, etter å ha vært i bruk som talemål på Orknøyene og Shetland i flere hundre år, og man vet ikke når språket skilte lag med det gamle norrøne talemålet og utviklet seg til et eget norrønt språk, som færøysk og islandsk. De eldste skriftlige nedtegnelsene på norrønt går tilbake til 1100- og 1200-tallet, både i form av runer og dokumenter, etter at norske vikinger hadde erobret øyene så tidlig som på 800-tallet.
Det er uklart om befolkningen relativt snart gikk over til å bli rent norsk, eller om det ennå levde en rest av den opprinnelige befolkningen på øyene, som fremdeles holdt på sine gamle skikker og sitt eget språk. Eller kan det ha utviklet seg en egen lokal variant av norrønt, en egen "vesterhavs-dialekt", blant dem som levde der, også blant de norske jarlene?
Uansett ville de ikke ha benyttet lokale ord og uttrykk i skriftlige dokumenter, som i den offisielle korrespondansen med den norske kongen, som så sent som i 1231 ble anerkjent som øyrikets kongelige overhode. Skrivere fra Orknøyene og Shetland fikk trolig sin formelle utdannelse i Norge. Vesterhavsøyene ble også innlemmet i den såkalte Kalmarunionen i 1380, og fra da av ble gammelnorsk erstattet av dansk i alle offentlige dokumenter. Så sent som i 1607 var dansk fremdeles i bruk i offentlige dokumenter på Shetland.
Talemålet blant den opprinnelige norrøne befolkningen på Orknøyene og Shetland, nemlig norn, ble aldri nedtegnet. I tillegg begynte skotsk å gjøre seg gjeldende på vesterhavsøyene på 1300-tallet, som en konkurrent til det norrøne talemålet, først og fremst på Orknøyene. Shetlandsøyene var såpass fjerntliggende og isolerte at de for en stor del unngikk den "skottlandiseringen" som gjorde seg gjeldende da skotske jarler overtok etter rekken av norske jarler. Skottenes språk var gælisk.
Det tok lang tid før de skotske jarlene fikk fotfeste på Shetlandsøyene som den danske kongens representanter, ikke før på 1500-tallet. De eldste bevarte dokumenter på skotsk er fra 1433 på Orknøyene, og 1525 på Shetland. Øyene var på det tidspunktet pantsatt til den skotske kongen og lagt inn under den skotske tronen. Skotsk ble dermed det offisielle språket på øyene (selv om dansk også ble brukt).
Norn ble for alvor henvist til de nedre lag av folket, det var de fattige fiskernes og småbrukernes språk. Bedre ble det ikke etter reformasjonen, som nådde øyene i 1560. Det ble da opprettet almueskoler, hvor undervisningen foregikk på engelsk, som også var det språket som ble brukt av skotske prester. Det ble dermed bare et spørsmål om tid før norn ville forsvinne ut av folks talemål for godt.
På øya Foula ble dette simple dagligspråket kalt "Da Dansk". Etter tradisjonen skal det ha dødd ut som talespråk i løpet av to generasjoner. Besteforeldrene ville ikke lenger lære det bort til sine barnebarn. Det hadde for en stor del med den engelske bibelskolen som ble opprettet på øya i 1740 å gjøre, for å utbre kjennskap til kristen tro.
Norn var forlengst gått over i en dialekt som hovedsaklig besto av engelske ord, ispedd gamle "norske" ord og vendinger, og i 1773 regnet man med at rendyrket norn var fullstendig utdødd. Men noen steder levde det videre, på avsidesliggende og fjerne øyer som Foula i vest, og Unst, Fetlar og Yell i nord. Men i siste halvdel av 1800-tallet var det praktisk talt utdødd også her.
Interessen for norn blant språkforskere og folkeminnesamlere ble ikke vekket før språket var nesten helt borte. I 1770-årene nedtegnet den skotske presten George Low den shetlandske norn-versjonen av "Fadervår", samt "Hildinakvadet" og en kort liste med ord og uttrykk.
I 1866 skrev T. Edmonston en etymologisk ordbok, "An Etymological Glossary of the Shetland and Orkney Dialect". I dag er dette verket en skattkiste for den som gir seg ut på en oppdagelsesreise i det rikholdige ordforrådet i dette underlige, foraktede språket som ble kalt norn, ikke minst når man går på jakt etter reinspikka norrøne ord for å lete opp arven etter "dansk tunge", det språket vikingene talte.
I 1901 ble det som nevnt utgittt et viktig arbeid av den færøyske filologen og folkeminneforskeren Jakob Jakobsen: "Shetlandsøernes stednavne", og i årene 1908 -1921 "Etymologisk ordbog over det norrøne sprog på Shetland" (engelsk utgave 1928–1932). Materialet inneholdt en rekke tekster, som små dikt, gåter, vuggeviser og fragmenter av dagligtale, samt en ordbok på 10 000 ord. Noen få år senere, i 1929, utga Hugh Marwick fra Orknøyene ordboken "Orkney norn", som inneholdt 3000 ord med norrøne røtter.
Selv om både selve gloseforrådet og eksempler hentet fra folks hverdagslige bruk av språket viser et tydelig rendyrket norrønt opphav, kan man også spore et iøynefallende innslag av skotsk. Sannsynligvis har det skotske språket sneket seg inn og blandet seg med den lokale varianten av norrønt inntil resultatet ble den særegne utgaven av norn som ble samlet inn av av folkeminneforskere og språkfolk først fra 1700-tallet av. Da hadde oppløsningen av det norrøne språket på vesterhavsøyene pågått gjennom flere århundrer. Til slutt var man kommet frem til et punkt der brukerne av språket oppga det fullstendig og gikk over til å snakke skotsk-engelsk, bortsett fra i enkelte små avkroker, som på Foula.
Særlig gjennom Jacobsens arbeid ble det påvist at det hersket visse dialektforskjeller i norn. Man taler gjerne om "Orkney norn" og "Shetland norn". Noe annet ville nesten ikke vært å vente, ettersom disse øygruppene ligger forholdsvis langt fra hverandre. De lokale dialektforskjellene er like fremtredende på Orknøyene som på Shetland. Ikke minst mellom de mange øyene, og enten de er lokalisert i sør eller i nord.
Også på Caithness, det norrøne Katanes, i den nordøstre delen av Skottland var norn i bruk i norrøn tid og senere, likeens på Hebridene. Begge steder forsvant den siste rest av språket på 1500-tallet, eller senest på 1600-tallet. På Hebridene ble norn oppslukt av gælisk. På Man fant en lignende prosess sted.
Lengre tekster som "Hildinakvadet" og "Fadervår" gir et godt innblikk i den grammatiske strukturen. Her er "Fadervår" opptegnet av George Low på 1700-tallet, gjengtt i "A Tour through the Islands of Orkney and Schetland. Kirkwall: William Peace, 1879."
- Fy vor or er i Chimeri. / Halaght vara nam dit.
- La Konungdum din cumma. / La vill din vera guerde
- i vrildin sindaeri chimeri. / Gav vus dagh u dagloght brau.
- Forgive sindorwara / sin vi forgiva gem ao sinda gainst wus.
- Lia wus ik? o vera tempa, / but delivra wus fro adlu idlu.
- For do i ir Kongungdum, u puri, u glori, Amen.
En annen prøve på norn er et kort utdrag av "Hildinakvadet" som illustrerer forskjeller og likheter:
|
|
|
Til slutt skal nevnes nynorn, et prosjekt som har hentet navn og ikke minst mønster og inspirasjon fra nynorsk. Nynorn er et forsøk på å gjenskape norn til et levende språk, slik det fremdeles kunne ha blitt talt om det hadde fått leve og utvikle seg uhindret i århundrenes løp. Det er et visst håp om at det kan være mulig, ettersom ikke bare rent konkrete ord som ble brukt om f.eks. verktøy og gårdsredskaper, og om vær og vind og fiske, men også mer abstrakte ord og vendinger, som "ober" (ansvarlighet), "afgeng" (resultat), "skatt" (skatt), "soind" (investering), "upphald" (vedlikehold), "vokster" (initiativ) osv. er bevart - faktisk flere tusen ord.
I tillegg kan man dra god nytte av å se på den språklige utviklingen på Færøyene og Island, og selvfølgelig tilføre ny-ord. Dette ble gjort da HBO-serien "Beforeigners" ble filmet med norrøne historiske skikkelser som beveger seg i dagens Oslo. Da trengte man å skape norrøne ord for f.eks. "mobiltelefon". Naturligvis vil det hele bare være rent hypotetisk, en akademisk lek, og enn så lenge eksisterer "nynorn" kun i det virtuelle rom.
Jeg viser forøvrig til min artikkel om norn og oversettelse av Hildinakvadet publisert på Heimskringla.no Hildinakvadet.
Up Helly Aa!
Men skrev jeg forresten at vikingtiden var forbi? På langt nær! Ingen steder utenfor Norden, med et mulig unntak av York i England, er den norrøne tiden så nær. Den siste tirsdagen i januar hvert år går den spektakulære ildfestivalen Up Helly Aa av stabelen, med en rekke "squads" som marsjerer gjennom gatene i vikingkostymer som ser ut som de hører hjemme i en Wagner-opera, med flotte dekorerte skjold for hvert lag. Høydepunktet er ildspåsettelsen av et vikingskip nede i havnen i Lerwick.
Rundt omkring i samfunnshus og andre forsamlingslokaler finner man de lokale skjoldene hengende på veggene. Selv om Up Helly Aa er en klar feiring av vikingtiden er det imidlertid en midtvinterfest som hadde sitt opphav i 1881. Feiringen har en klar referanse tilbake til bombardementet som Lerwick opplevde under Napoleonskrigene, som igjen førte til at den århundrelange kontakten med "moderlandet" Norge ble brutt, så slik sett kan man føre en direkte linje fra Shetlands moderne Wagner-vikinger til det norrøne vikingsamfunnet som eksisterte her. Idag er Up Helly Aa spredt til tolv festivaler over hele Shetland. Og også en egen kvinne-squad! Hverken i Norge eller Danmark, eller noen andre steder, leker så mange barn og voksne vikinger som på Shetland!
