Kvinnelige makter - Frau Holle: En gåtefull skikkelse i tysk folketro
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Frau Holle: En gåtefull skikkelse i tysk folketro
av Knut Rage
I brødrene Grimms eventyrsamling finner vi eventyret om Frau Holle, som forteller historien om to stedøtre med ulikt vesen og om hvordan deres handlinger blir belønnet eller straffet:
En enke hadde to døtre. Den ene var hennes egen datter, som var lat og uskikkelig, men likevel yndling. Den andre var stedatteren, som var vakker, flittig og snill og het Goldmarie; men hun var dårlig behandlet og tvunget til å gjøre alt husarbeidet.
En dag, mens stedatteren spant ved brønnen, stakk hun seg på teinen så den ble blodig. Da hun bøyde seg for å vaske den, falt teinen ned i brønnen. Hennes stemor, i sin ondskap, befalte henne å hente den opp igjen. I fortvilelse hoppet jenta etter ned i brønnen etter teinen.
Jenta mistet bevisstheten og våknet opp i en vakker eng full av solskinn og blomster. Der gikk hun og kom til en bakerovn full av brød som ropte: "Ta oss ut, ta oss ut, ellers brenner vi opp!" Hun tok ut alle brødene. Deretter kom hun til et epletre fullt av modne epler som ropte: "Rist meg, rist meg, eplene mine er alle modne!" Hun ristet treet til alle eplene falt ned og samlet dem i en haug.
Til slutt kom hun til et lite hus hvor en gammel kvinne med store tenner kikket ut. Det var Frau Holle. Jenta ble først redd, men Frau Holle snakket vennlig til henne og tilbød henne å bli og hjelpe til med husarbeidet. Den viktigste oppgaven var å riste sengklærne hennes så grundig at fjærene føk rundt – dette fikk det til å snø i verden. Jenta arbeidet flittig og gjorde alt Frau Holle ba om. Hun hadde det godt og fikk god mat hver dag.
Etter en tid fikk jenta hjemlengsel. Frau Holle sa hun kunne dra, og som takk for hennes flittige arbeid, førte hun jenta til en stor port. Da jenta gikk gjennom porten, regnet det gull over henne, og alt gullet festet seg til klærne hennes. Hanen på gårdsplassen hjemme gol: "Kykeliky! Vår gyldne jomfru er kommet tilbake!" Hun ble godt mottatt, spesielt på grunn av alt gullet hun hadde med seg.
Da stemoren hørte hvordan stedatteren hadde fått sin rikdom, ønsket hun det samme for sin egen late datter. Hun sendte derfor datteren til brønnen for å spinne og kaste teinen ned i dypet. Den late datteren hoppet etter. Hun kom også til den vakre engen. Men da brødene ropte om å bli tatt ut, svarte hun at hun ikke ville skitne seg til. Da epletreet ba om å bli ristet, gad hun ikke fordi hun kunne få et eple i hodet. Hun gikk til Frau Holle og begynte å arbeide for henne, men hun var lat fra starten. Hun gad ikke å riste sengklærne ordentlig, og Frau Holle ble fort lei av henne og sa henne opp. Den late jenta var bare glad for å dra, for hun forventet nå gullregnet. Frau Holle førte også henne til porten, men i stedet for gull, falt en stor kjele med bek (tjære) over henne. Hanen hjemme gol: "Kykeliky! Vår tilgrisete jomfru er kommet tilbake!" Beket ble sittende fast på henne og gikk aldri av så lenge hun levde.
Det finnes også en norsk versjon av eventyret, nemlig "Manndattera og kjerringdattera". I den norske versjonen må manndattera hoppe i brønnen etter at spinnetråden ryker, og hun ender opp hos en ond trollkjerring. Med naturens og dyrenes hjelp løser hun umulige oppgaver og blir belønnet med et skrin fullt av gull og sølv. Kjerringdattera, drevet av misunnelse, mislykkes og får et skrin fylt med ormer og padder. Fortellingen om "Manndattera og kjerringdattera" er et av de mest populære norske folkeeventyrene, med hele 67 opptegnelser fra ulike deler av landet. Det er også spekulert på om det tyske Holle kan gå igjen i det nordiske hulder-begrepet.
Diskusjonen rundt skikkelsen Frau Holle er en fascinerende reise inn i tysk folketro, hvor trådene fra hedensk mytologi, kristen tro og lokale tradisjoner veves sammen til et komplekst bilde. Kildene presenterer oss for en rekke fasetter ved Frau Holle, fra hennes spesielle karaktertrekk og mulige førkristne opprinnelse til de mangfoldige tolkningene forskere har presentert gjennom tidene.
Frem til 1800-tallet var Frau Holle en kjent skikkelse i folketroen i sentrale deler av Tyskland, med Hessen som et sentralt område. Slik tilfellet er med mange mytologiske figurer, har også hennes karakter blitt formet av diverse påvirkninger, noe som resulterer i en kompleks historie. I utgangspunktet var Frau Holle en germansk fruktbarhetsgudinne med makt over fødsel, død og ekteskap. Hun delte egenskaper og karaktertrekk med andre guddommer og vetter, blant disse huldrene, som det sies at Holle er beslektet med både på et mytologisk og språklig plan.
Frau Holle ble sett på som et overjordisk, moderlig vesen som ofte beveget seg svevende over jorden. Hun var særlig virksom om vinteren – da snøen ble ansett for å være fjær fra dynen hennes – og var på farten i de tolv dagene mellom jul og helligtrekongersdag. Det knytter henne til temaer som vintersolverv og gjenfødelse. Samtidig kunne Frau Holle anta en mer uhyggelig rolle, som leder for "en rasende hær" som fór gjennom luften i tordenvær, og som herskerinne over sjelene til de døde. Hun hadde også evnen til å forvandle seg til en frastøtende, gammel kvinne, noen ganger ondskapsfull, med karakteristiske trekk som lang nese og store tenner, brukt til å skremme barn. Til tross for at hun var arbeidsom og streng, kom hun også til jorden for å yte hjelp som en guddom for blant annet spinning og husdyrhold, og for å belønne de flittige og straffe de late.
I en rekke eventyr møter vi Frau Holle som en godhjertet og arbeidsom fe som bistår med dagligdagse sysler og bidrar til jordens grøde. I denne egenskapen har hun likhetstrekk med jomfru Maria-figuren slik denne fremstilles i katolske legender.
Den ruvende 1800-talls forskeren og eventyrsamleren Jacob Grimm viet betydelig oppmerksomhet til Frau Holle, eller Frau Holda som han også kaller henne, i sitt monumentale trebindsverk Deutsche Mythologie. Han beskriver henne som en nærmest guddommelig skikkelse, grunnleggende god og hjelpsom overfor menneskene. Hennes vrede blir kun vekket av uorden og forsømmelse i husholdningen. Ifølge Grimm var tradisjonene knyttet til henne særlig sterke i regionene Hessen og Thüringen, men hun var også kjent i andre områder som Voigtland og Wetterau. Men mer tysk var hun altså ikke enn at hun også vandret inn i norske folkeeventyr.
Grimm så for seg Holle som et vesen fra himmelen, en kraft som omga jorden. Han knyttet henne til naturfenomener som snø, idet han hevdet at når det snødde, "redde hun sengen sin, og fjærene fløy". Han trakk en parallell mellom Holdas frembringelse av snø og tordenguden Donars evne til å fremkalle regn. Ideen om snøfnugg som fjær anså han for å være en gammel forestilling.
Holle ble også beskrevet som en skikkelse som kunne bevege seg fritt gjennom luften. Hennes tilholdssteder ble gjerne lokalisert ved innsjøer og fontener, og ved middagstid kunne hun angivelig vise seg som en vakker, hvit dame som badet før hun forsvant igjen. For å nå hennes bolig måtte man, ifølge folketroen, gå gjennom en brønn. Hun ble også forestilt å reise i en vogn. En viktig del av hennes virke var hennes årlige ferd gjennom landet mellom jul og helligtrekongersdag, en tid som ble ansett å bringe fruktktbarhet til landet. Samtidig hadde Holda, i likhet med guden Wotan (det tyske navnet på Odin), en mer uhyggelig side. Hun kunne ri på vinden og spre frykt og gru, og var en del av "der wütende Heer" – Åsgardsreia, eller "The Wild Hunt of Odin", som det heter på engelsk.
Frau Holle var altså ikke bare god, men hadde også en vill og grusom side.
Grimm var overbevist om at Frau Holle, sammen med sin sørligere slektning Frau Perchta, hadde en svært gammel opprinnelse, og at de var overlevninger fra en førkristen gudeverden som hadde holdt seg i live i tysk folketro og tradisjon. Han mente at navnene deres i noen tilfeller hadde blitt erstattet med navnet Diana, eller at deres roller hadde blitt overtatt av jomfru Maria i den kristne perioden.
Imidlertid har Grimms teorier ikke stått uimotsagt. Andre forskere har presentert ulike syn på Frau Holles opprinnelse og natur. 1800-talls forskeren Wilhelm Müller avviste Grimms paralleller mellom Holle og den kontinentale germanske gudinnen Perchta (Frøya). Hans kollega Wilhelm Mannhardt på sin side anså Frau Holle for å være et fenomen innenfor lavmytologien, uten noen reell tilknytning til den gamle gudeverdenen.
En annen gruppe forskere på 1800-tallet, blant dem Wolfgang Golther og Edgar A. List, argumenterte for at Frau Holle i realiteten var en folkelig representasjon av jomfru Maria. Golthers teori baserte seg på påfallende likheter mellom folkeeventyr som omhandlet Frau Holle og fortellinger om Maria, og han mente at Holle var en senere tilvekst, influert av kristen tro[1]. Edgar A. List pekte på tittelen Himmelskönigin (en mer sammensatt og vanlig form, spesielt i religiøs kontekst, f.eks. om jomfru Maria) som noen ganger ble brukt om Frau Holle som et bevis for hennes identitet med jomfru Maria[2]</ref>. Eugen Mogk, spesialist i norrøn litteratur og germansk mytologi ved universitet i Leipzig, foreslo en annen vinkling, idet han mente at Holle og Perchta var skikkelser som først i ettertid ble skapt som ledere for spøkelsesaktige horder, kjent som henholdsvis "Holden" og "Perchten"[3]. Skandinavisten og religionshistorikeren Viktor Waschnitius tolket Frau Holle som en slags "vegetasjonsdemon" knyttet til liv og vekst, mens han så på Perchta som en "dødsdemon" assosiert med livets avslutning og vinter. Den tyske folkeminnegranskeren Karl Meisen gikk enda lenger og hevdet at Frau Holle i folketroen var en manifestasjon av djevelen selv[4].
I 2003 publiserte den tyske lingvisten Erika Timm en omfattende studie som tok for seg Jacob Grimms teorier om Frau Holle og beslektede skikkelser[5]. Hennes konklusjon munnet i stor grad ut i at hennes egne funn støttet Grimms opprinnelige ideer. Timm stilte spørsmål ved hvordan det kunne eksistere så mange forskjellige teorier om opprinnelsen til Frau Holle dersom alle forskerne hadde undersøkt de samme kildene. Hun fant at mange av Grimms kritikere faktisk ikke hadde hatt tilgang til alle de relevante tekstene som Grimm hadde basert sin forskning på. Timm kom til den konklusjonen at dette eventyret ikke har noen reell akademisk verdi for å forstå den historiske eller mytologiske Frau Holle. Hun mente at det sannsynligvis var en tysk versjon av et arkaisk eventyr med røtter i Midtøsten.
Erika Timm støttet også Grimms påstand om at Diana av Würzburg, en skikkelse nevnt i eldre kilder, faktisk var en referanse til Holle, og videre at Holle var et annet navn for den germanske (og norrøne) gudinnen Frøya. Hun argumenterte for at Frøya ble dyrket i Würzburg i førkristen tid. Timm mente at de parallellene som finnes mellom Frau Holle og jomfru Maria skyldtes at Maria i den kristne perioden hadde overtatt noen av de funksjonene som tidligere hadde vært tillagt Holle[6].
Den østerriksk-amerikanske folkloristen Lotte Motz presenterte et annet interessant perspektiv ved å fokusere på likhetene mellom Frau Holle og gudinnen Nerthus (som er omtalt i en egen artikkel), slik hun er beskrevet av den romerske historikeren Tacitus[7]. Lotte Motz var mindre opptatt av det eksakte navnet på gudinnen hun sammenlignet med Holle, og mer opptatt av de felles trekkene i deres attributter og funksjoner. Hun argumenterte for at en rekke regionale navn i folketroen refererte til mange individuelle ånder, inkludert Frau Holle, Frau Perchta, og i Nord-Tyskland skikkelser som Frau Harke og Frau Gode. Motz understreket også viktigheten av dokumenter fra kristen tid som viser Frau Holles fortsatte betydning i folkelig tro, og nevnte blant annet Martin Luthers prekener som var rettet mot henne.
Motz fant flere påfallende likhetstrekk mellom attributtene som ble tillagt Nerthus og de som ble tillagt Frau Holle i tysk folklore. Det inkluderte et avsidesliggende tilholdssted, transport i en vogn, aktiv innblanding i menneskers liv, tilknytning til bading og visse tabuer knyttet til å se gudinnens ansikt. Det eneste betydelige unntaket var menneskeofring, som ikke er knyttet til Frau Holle i folketroen. Basert på disse likhetene foreslo Motz at dyrkingen av Nerthus kan ha vært et lokalt fenomen som var nært knyttet til dyrkingen av skikkelser som Frau Holle og Frau Perchta[8].
Jacob Grimm mente at Frea, slik hun ble kjent hos langobardene, tilsvarte den gammelhøytyske Fria, som han anså for å være identisk med Frigg i norrøn mytologi, og som den opprinnelige formen av navnet. Erika Timm utvider dette ved å antyde at skikkelsen "die Frick" som finnes i visse tradisjoner, kan være en overlevingsform av gudinnen Frøya. Hun spekulerer på om "die Frick" i denne konteksten kanskje lignet mer på en "Stor Gudinne" av samme type som Nerthus, snarere enn den Frigg eller Freyja vi kjenner fra skandinavisk tradisjon.
Et forlokkende motiv som går igjen er vannets rolle som en inngang til den andre verden. Det antyder en mulig underliggende forestilling om hellige steder og overgangen mellom forskjellige verdener i førkristen tro.
Lotte Motz peker også på en mulig forbindelse mellom Die Blanke Helle, et tjern i Berlin, og gudinnen Hel fra norrøn mytologi. Imidlertid finner hun sterkere paralleller mellom dette stedsnavnet og Nerthus, samt med folketroen knyttet til Frau Holle. Det er viktig å merke seg at det øvrige kildematerialet som diskuteres her ikke eksplisitt knytter Frau Holle til Hel.
Et interessant tema som dukker opp i eventyret om Frau Holle er ideen om en jente som dykker ned i en brønn og kommer inn i et annet rike. Dette motivet kan indikere vannets symbolske rolle som en inngang til den andre verden i førkristen tro. Det er et utbredt tema som strekker seg fra Tacitus' beskrivelse av Nerthus' hellige øy, som trolig lå i en innsjø eller et myrområde, til arkeologiske funn av offergaver som er funnet i vann og myrer. Selv om dyrking ved vann er dokumentert også i senere perioder, var det trolig mer fremtredende før 500 e.Kr.
Det trekkes også linjer mellom Frau Holle og den germanske dødsgudinnen Hel. Ifølge forskeren Erika Timm ligger tyngdepunktet for overleveringene om Frau Holle i regionene Hessen, Thüringen og Nedre Franken (Unterfranken). I disse områdene er denne ærefulle tittelen utbredt, mens man lenger sør i Alpene vanligvis bruker tittelen Berchta/Perchta (som betyr "den glinsende"). Lenger nord derimot, blir hun i folketroen omtalt enten med egennavnet Fru Frerk (avledet fra Frigg/Frea/Frija), eller etter sin mytiske ektemann som Fru Wode eller Fru Gode (Wodan/Odin).
Steder hvor Frau Holle ble dyrket kan identifiseres gjennom motivet med kultkontinuitet, og på dette grunnlaget kan kildehelligdommen ved Amorsbrunn (i Amorbach, Nedre Franken) sannsynliggjøres som et slikt kultsted. Helt siden uminnelige tider har spesielt kvinner valfartet hit for å bli fruktbare. Det er knyttet til forestillingen om at Frau Holle vokter dammene som barnesjelene kommer fra – et motiv som blant annet er opphavet til postkortbildet av storken som bringer babyer til nybakte foreldre. Keiserinne Maria Teresia foretok selv en pilegrimsreise hit fra Wien og innstiftet egne messer for å sikre "barnevelsignelse" for huset Habsburg. Helt frem til i dag er strømmen av besøkende som øser vann fra kilden uavbrutt. Selve kilden ble overbygd med et kapell allerede i det 8. århundre, og vannet ledes i dag inn i et basseng bak kirken hvor det hentes vann og foretas rituelle bad.
I norrøn mytologi har gudinnen Frigg sitt hjem i Fensal, "vannsalen", og visdomsgudinnen Såga sies å bo ved en "sunken bekk" (Sökkvabekkr), noe som ytterligere understreker den potensielle forbindelsen mellom guddommelige figurer og vann. Søkkvabekk er i norrøn mytologi et av gudepalassene i Åsgard. Den ombruses av kalde bølger. Odin og Såga møtes her daglig og drikker av gylne kar.
- Søkvabæk den fjærde;
- og dér monne de svale
- Bølger over bruse;
- dér de, Odin og Såga,
- i alle Dage drikker
- glade af gyldne Kar.
- – Fra Grimnesmål[9]
For å oppsummere:
Frau Holle fremstår som en kompleks og gåtefull skikkelse i tysk folketro, med røtter som med stor sannsynlighet strekker seg tilbake til førkristen tid. Det berettes at det i middelalderen fantes en kult dedikert til Frau Holle flere steder i Tyskland, spesielt ved Meissner-fjellet i nærheten av Kassel. Som en germansk kultfigur antas hun å ha spilt en rolle som kan sammenlignes med den romerske jakt- og månegudinnen Diana, og delvis også med Bibelens Herodias. Den angivelige hedenske tilbedelsen av slike kvinnelige vesener har sannsynligvis hatt innvirkning på middelalderens forestillinger om flygende hekser. Innenfor den nyhedenske trosretningen åsatru, blir Frau Holle ansett som en guddom.
Selv om det ikke finnes noen definitive svar på hennes eksakte opprinnelse og natur, peker forskningsarbeidet til Jacob Grimm og Erika Timm mot en mulig forbindelse til en eldre germansk gudinne, kanskje nært beslektet med Frøya. Lotte Motz' paralleller til Nerthus gir et annet interessant perspektiv. I tillegg antyder vannets symbolske rolle i folketroen en mulig kobling til hellige steder og overgangen til den andre verden.
De mange og til dels motstridende tolkningene som har blitt presentert av ulike forskere, inkludert de som identifiserer henne med jomfru Maria, understreker hvor mangfoldig og gåtefull denne fascinerende skikkelsen fortsatt er. Frau Holle forblir et vitnesbyrd om hvordan gamle trosforestillinger kan overleve og transformeres gjennom århundrer, vevd inn i nye kulturelle og religiøse kontekster.
I Richard Wagners verker finnes det mange henvisninger til ulike sider ved skikkelsen Frau Holle (Holda), noe som gjenspeiler Wagners kreative omgang med germansk mytologi. I operaen Tannhäuser synger den unge gjeteren om vårens ankomst med ordene: "Frau Holda kom frem fra fjellet, for å dra gjennom enger og lier". Holles sagnomsuste tilholdssted i Hörselberg ved Eisenach blir hos Wagner transformert til Venusberg, dit helten trekker seg tilbake fra verden. Her knyttes altså aspekter av vårgudinnen sammen med aspekter av kjærlighetsgudinnen (selv om det er den gresk-romerske Venus i stedet for den germanske Frigg/Frøya). Tilbaketrekningen til dette verdensfjerne riket omfatter dessuten aspekter knyttet til Hel, dødsriket. I Rhingullet blir Frøya, gudinnen for kjærlighet og ungdom, omtalt av jotnene som "Frøya, den huldfulle, Holda, den frie" ("Freia, die holde, Holda, die freie"), hvor Wagner dermed etablerer en språklig kobling mellom Frau Holle og den germanske ungdoms- og vårgudinnen. Det ktoniske (underjordiske) aspektet ved dødsgudinnen tydeliggjøres i Nibelungenringen gjennom sammensmeltningen av Holla og Hel til nyskapningen Hella: I Valkyrjen nekter Siegmund å bli brakt til Valhall etter sin skjebnebestemte død, og sier at han ønsker å forbli i dødsriket med ordene: "Måtte Hella holde meg fast!" ("Hella halte mich fest!"). Også i Gudenes skjebne (Götterdämmerung) snakkes det om "Hellas nattlige hær".
Frau Holle er også levende til stede i populærkulturen, i sagn og fortellinger, dikt og folkeviser, og i nyere tid på film, teater, tv-serier og i barnebøker. I 1967 ble eventyret fremstilt på frimerker med samme motiv, utgitt av Deutsche Bundespost Berlin og Deutsche Bundespost.
Fotnoter
- ↑ Wolfgang Golther: Handbuch Der Deutschen Mythologie. Leipzig, 1895.
- ↑ Edgar A. List: Is Frau Holda The Virgin Mary?. The German Quarterly 29. No. 2 (March, 1956).
- ↑ Referert i Cat Heath: From Fairytale To Goddess: Frau Holle And The Scholars That Try To Reveal Her Origins
- ↑ Referert i Cat Heath: From Fairytale To Goddess: Frau Holle And The Scholars That Try To Reveal Her Origins
- ↑ Erika Timm og Gustav Adolf Beckmann: Frau Holle, Frau Percht Und Verwandte Gestalten: 160 Jahre Nach Jacob Grimm Aus Germanischer Sicht Betrachtet. Stuttgart: Hinzel, 2003.
- ↑ Gjengitt etter Catherine Heath From Fairy Tale To Goddess Frau Holle And The Scholars That Try To Reveal Her Origins 2013.
- ↑ Lotte Motz: The Goddess Nerthus: A new approach. Amsterdamer Beiträge zur älteren Germanistik. 1992.
- ↑ Lotte Motz: The beauty and the hag: Female figures of Germanic faith and myth. Fassbaender. 1993.
- ↑ Ovs. av Carl Arnold Edwin Jessen, 1867.
.jpg){kind=link}
