Kvinnelige makter - Jord: Urkraften og Tors mor
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Jord: Urkraften og Tors mor
av Knut Rage
I norrøn mytologi er Jord, et navn som kan bety både "jord" eller "land", en mektig og sentral skikkelse, kjent som moren til den store tordenguden Tor. Hun nevnes også som en av Odins seksuelle partnere, noe som understreker hennes viktige rolle i gudenes slekt.
Navnet Jord er et norrønt ord som betyr "jord, land". Det fungerer både som et fellesnavn for jorden vi går på, og som et egennavn for gudinnen selv. Ordet stammer fra det urgermanske ordet erþō-, som har slektninger i mange andre germanske språk, som gotisk, gammelengelsk og gammelhøytysk. Noen forskere mener også at det kan være beslektet med det antikke greske ordet éra, som også betyr "jord".
Ideen om "Moder Jord" er universell. I hinduismen er Prithvi (Den Brede) personifiseringen av jorden. Hun blir ofte jaktet på av den himmelske faren Dyaus. Hun sees på som støttende og tålmodig, lik naturen selv.
I den klassiske mytologien er skillet mellom jorden som materie og jorden som dyrkbar mark tydelig. Den mest direkte parallellen til Jord er den greske Gaia, "ur-moren" som oppsto ut av kaos. Hun er selve jorden, på samme vis som den norrøne Jord. Hun fødte himmelen (Uranus) og fjellene. Den romerske ekvivalenten til Gaia er Terra Mater/Tellus. Navnet betyr rett og slett "Moder Jord".
Selv om rollene i keltisk mytologi er flytende, regnes Danu ofte som en mødregudinne med sterke bånd til landet og vannet (som gir liv til jorden).
Jord er en av de få mytologiske skikkelsene som har blitt omtalt i flere historiske tekster, inkludert den danske historien Gesta Danorum fra 1100-tallet og i eddadiktningen fra 1200-tallet. I tillegg til navnet Jord, er hun også kjent under andre navn som Fjorgyn og Hlodyn, som ofte brukes som poetiske uttrykk for "land" eller "jord" i skaldekunsten.
Fjorgyn blir på samme måte omtalt som Tors mor og er et synonym for "land" eller "jord" i skaldekvad. Hlodyn, et navn av uklar opprinnelse, er også nevnt som Tors mor og regnes derfor som et annet navn for Jord. Noen mener det kan være en forbindelse mellom Hlodyn og en gudinne ved navn Hludana, som er funnet på votivtavler langs Rhinen, som omtales i en egen artikkel i denne serien.
I den eldre Edda nevnes Jord i diktene Voluspå og Lokasenna. I Voluspå blir Tor omtalt som "Hlodyns sønn" og "Fjorgyns barn", mens han i Lokasenna kalles "Jords sønn". Det bekrefter at de tre navnene, Jord, Fjorgyn og Hlodyn, alle er knyttet til den samme gudinnen.
Den yngre Edda gir oss en mer detaljert beskrivelse av Jords slekt. I teksten Gylfaginning listes hun opp blant åsynjene, gudinnene i Åsgård, og beskrives som datter av Annar og nattens datter, Natt. Det er verdt å merke seg at de ulike manuskriptene av Edda har små ulikheter i denne slektslinjen.
I Skaldskaparmål blir Jord nevnt i forbindelse med Tor. Han omtales som "sønn av Odin og Jord", "Jords sønn" og "Jords barn". Teksten inneholder også en liste over skaldiske kjenninger, poetiske omskrivninger, for Jord. Hun omtales blant annet som "Ymes kjød", "Tors mor", "Odins brud" og "Friggs rival". Disse kjenningene viser hvor viktig og sentral hun var i norrøn poesi og tro.
Jord er en gudinne av æsenes ætt, selv om hun også omtales som en jotne, et mytologisk vesen ofte assosiert med naturens krefter. Denne doble identiteten er ikke uvanlig i norrøn mytologi. Ifølge forskere kan Jords forhold til Odin sees i sammenheng med Odins andre strategiske forhold til jotunkvinner.
Paralleller mellom Tors indiske motpart, Indra, er også interessante. Akkurat som Indra er født av himmelguden Dyaus og Jorden, er også Tor sønn av Jord, som personifiserer jorden. Denne koblingen tyder på en dyptliggende, gammel forbindelse mellom jorden som en guddommelig mor og tordenguden som hennes mektige sønn.
Jord er altså ikke bare en gudinne, men selve sinnbildet av jorden vi lever på. Hennes tilstedeværelse i mytene og poesien understreker den dype respekten og ærefrykten oldtidens mennesker hadde for naturens kraft og fruktbarhet.
