Minneskrift om Mostertinget 1024 - Moster kirke

Velg sprák	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes pá følgende sprák ►

Minneskrift om Mostertinget 1024

Moster kirke

av Johan Meyer

Grunnleggelsen

Moster kirke 1924, sett fra nordvest.

Mellem Rogaland og Hordaland åpner den tette skjærgård sig i Bømmelfjordens brede løp, merket langt tilhavs ved Siggenfjellets renskårne reisning over utøenes knauser og stormvredne småskog. Den er landkjenning for alle til Skjold- og Etnebygdene og Hardanger hjemvendende skuter og for alle dem, som veirliget tilsir å ta indre led mellem Fitjar og Jarlsøy (Tysnesøen) nordover til gamle Bjørgvin. Fra Bømmelfjorden åpner sig litt i syd for landkjenningen Mosterhavns lille men sikre skibsleie som en heimens forstue, der skipperen — før fyrlyktenes tid — kunde vente på dagslys og høvelig bør for siste veistykke gjennem urene løp og trange sund.

Den lille havn var derfor fra oldtiden av blitt et kjært sted prentet i de unge farmenns sinn med hjemkomstens glede og ferdeminnenes dragning.

Derfor var også stedet fra oldtiden av helliget til gudene. Her stod på Harald Hårfagres tid Torolv Mostrarskjeggs prektige Torshov; men det blev flyttet over til Island og vi vet ikke, om noget nytt var reist, dengang Olav Tryggvason en sommeraften i 995 la inn i havnen.

Sikkert stod Torsmerket ennu over blotstedet da kongen gikk iland og reiste korsmerket i hammerens sted. Foran korset lot han alteret mure op. Et landtjeld blev satt over dette og her holdt biskop Sigurd messe på den eldste nu kjente kirkeplass i Norge. En lav høiderygg skjermer den lille kirkeslette mot nord og vest og oppe mellem ryggens knauser, temmelig nær ved alterplassen, sprudler Olavskildens vann i uforanderlig fylde. Snorre sier i O. T. S., kap. 47, at Olav kom av havet inn til Moster. Der gikk han først i land i Norge og lot der synge messe i et landtjeld. På det samme sted blev siden en kirke bygget (997?). Således viet den unge konge sin gjerning til landets gavn. Sagaen forteller i livlige billeder, hvorledes det lille kongsbarn måtte føres av landet, hvorledes gutten blev bjerget i alle farer og fra sitt 9de til 18de år opfostret, som hans byrd krevet det, hos kong Waldemar i Holmgard (Nowgorod). Men utlengsel og dådstrang grep det unge sinn. Som vikingehøvding for han til Vendland, Danmark, Frisland, England, Irland og Frankrike. Intet vern kunde holde mot Olavs kløkt og kraft og dårende skjønhet. Endelig vendte han sine skibe nordover med nye og større planer for kampene på de britiske øer. Men under en rast på Scillyøene kom han under den hvite Krists påvirkning. Han blev døpt, sluttet fred med kong Ethelred og vilde ikke mere herje innen hans kristne landemerker. Kristi lære slo dyp rot i den ridderlige høvdings sinn og gjorde ham rotløs blandt vikingflokkene. Så våknet lengselen mot odelsjorden og mot det folk, som han ved ættens og evnenes rett vikle lede og først og fremst føre fra neverettens brytninger over i kristentroens fremgang mot de høie mål.

I manndommens fulle kraft, med ungdommens lysende glød i sjel og kropp og med et blink av hengivelsens offervilje i de hvasse øine gjenså han sine lengslers land og viet sitt virke for dette ved kirkereisningen på Mosterhovets gamle tomt.

Som en mektig sneplog gikk hans krigerry forut over landet og i hans skibe var lagret det røde gull og de kunstskatter i form av kirkebøker, hellige kar og "róde-kors", som Olav trengte til sine kirkers utstyr. I hans følge var biskop Sigurd, den saksiske prest Tangbrand og andre lærde menn, og således rustet tok han fatt på sin opgave, vel ikke uten sverd og hårde ord — det tidsånden vanskelig kunde undvære — men dog i første rekke ved eksemplets makt og hjertets tale.

Moster kirke 1924, sett fra sydvest.

I særlig grad har Olav Tryggvasons lysende minne været knyttet til den gamle Moster kirke, som den ennu i vesentlig uendret skikk står oss for øie. Fra århundrede til århundrede har minnet levet og hegnet om dette vårt eldste kirkeanlegg inntil forrige århundredes materialisme bredte sit grå dekke over så mangt et historisk minne. Da blev kirkens dør lukket. Men solstrålene begynner igjen å bryte gjennem likesælhetens tåke. Forståelsen for de dype historiske perspektivers verd våkner og synes snart å måtte gjengi dette gudshus sin plass som Hordalands ærverdigste herredskirke. Er det da historisk riktig å knytte Norges skjønneste kongsskikkelse til den byggning, som nu står? — Som det i næste kapitel skal bli påvist, er dens murer visstnok reist nær 100 år etter slaget ved Svolder. Det er murenes egen tale, som antyder dette. Sagaen har intet å si oss om nogen nybyggning efter Olav Tryggvasons tid. Men en sådan nybyggning kunde skje forholdsvis ubemerket, fordi den i de gamles øine ikke var av særlig stor betydning.

Når det oprinnelig viede alter blev stående på sin plass og det dertil hørende utstyr av billeder, alterklæder og hellige kar og alle andre til kirken skjenkede gaver som jordegods og årlige avgiften blev overført, var en nybyggning av vegger og tak nærmest å anse som et kjortelskifte. Selv om det ytre hylle skal vise sig å tilhøre en senere tid, er derfor likefullt strengen ubrutt som knytter anlegget til Norges første misjonskonge, og såvidt vi kan se føier byggningsfornyelsen ennu en edel sten inn i minnekransen — Olav Kyrres vakre billede med litt svakere stråler men dog i inderlig slektskap med grunnleggerens. Kirkeklokkens vakre kongsbillede synes å si oss, at kirken ved ombyggningen blev viet på nytt til Hellig Olavs ære. Til hvem den oprinnelig var dediceret, vet vi ikke.

Moster kirke 1890. Blyanttegning av E. Skari.

Kirkens alder

Tverrsnitt av vestveggen. Grunnplan, lengdesnitt.

Så tiltalende det kan være uten videre å godkjenne de gamle overleveringer om, at Olav Tryggvason bygget Moster kirke, som den nu står, så vil det dog her som i alle forhold vise sig, at sannheten er et bedre grunnlag for enhver tankebyggning enn alle de skjønneste fabler tilsammen, og sannheten er vi derfor pliktig til å søke. Den vil såvisst ikke skade hverken kirkehusets minnerike helg eller dets grunnleggers heder.

Ikke sten men tre var overalt i Nord-Europa almindelig byggemateriale, selv for kirkelige anlegg til omkring år 1000 e. K. Så var utelukkende ennu tilfellet i vårt for antikk påvirkning fjerntliggende land et halvt århundrede videre frem.

Ganske visst hadde i Nedersaksen fra 10de århundredes midte de saksiske keiseres forbindelse med Italien og Konstantinopel fremkalt en rekke prektige stenkirker både ved keiserhusets klosteranlegg og ved de fornemste bispesæter. I nogen grad hadde England fulgt efter. Men tross den livlige forbindelse, som helt fra Karl den stores tid inntil den normanniske invasjon hadde sambandet England med de tyske lande, var stenbyggningen hos angelsaksene vedblitt å stå på et særlig i teknisk henseende primitivt standpunkt. Og når vi tar med i betraktningen vårt lands forholdsvis ennu mere isolerte stilling, må vi gå ut fra, at om stenbyggning overhodet var forsøkt her, dens resultater neppe kunde være de engelske overlegne. Det synes også, som om i det hele tatt kunsthåndverket i Norge blir svekket i jernalderens yngste periode, mens det fra Alfred den stores tid på mange områder står høit i Vesterleden. Man sammenligne således kong Alfreds smykker, nu opbevaret i Britisk Museum, med lignende gjenstande på norsk grunn.

At det er den engelske kultur, som fortrinsvis med kristendommen får innpass i vårt land, kan ikke være tvilsomt; navnlig viser den sig å være næsten enerådende vestenfjells og nordenfjells. De østenfjellske landsdeler har derimot ganske visst også mottatt vesentlige inntrykk fra Saksen og Danmark.

Tenker vi oss nu Moster kirke reist i sten før år 1000, måtte vi vente den påvirket av angelsaksisk byggeskikk.

Med utgangspunkt i byggningens grunndrag kunde vel en slik forbindelse tenkes, om enn skibet har noget bredere og lavere forhold enn hos angelsaksene vanlig og samtidig en noget større murtykkelse. Men tross Mosterkirkens tilsynelatende enkle skikk er dens murverk gjennemarbeidet med langt større omhu enn det angelsaksiske — kanskje på en undtagelse nær, kirken i Bradford on Avon som tidligere blev henlagt til 8de men av de yngre forskere sikkert med rette, til 10de århundrede.

At treffe hel kvaderklædning som i vestre og søndre vegg på Moster er yderlig sjelden i England forut for William Erobrerens tid, mens så sikker økseføring og så knappe lagerfuger som her (ca. 5 mm.) neppe finnes i England eller Normandie forut for ca. 1050.

Vil vi undersøke selve huggeteknikken, så har tidens tann og de mangedoble kalklag ganske visst for størstedelen utslettet verktøiets spor. Men enkelte steder særlig ved nordsidens sokkel og innvendig ved nordre korveggs repositorium blir vi dog ved gunstig lysfall var en eiendommelig sikkert ført skrå stripning av flatene, et fenomen som er velkjent særlig i Nordfrankrike, England og Norge i mange daterbare byggninger og omhyggeligst gjennemført i tiden omkring år 1100. Således er tilfellet ved William Erobrerens og hans nærmeste efterfølgeres kirker i Caen og ved de store katedraler og borganlegg, som kort efter 1066 begynte å reise sig i det sydlige og østlige England. Hos oss finner vi teknikken igjen ved Albani klosterkirke og Sunnivakirken på Selje og ved flere andre anlegg. Denne flatenes skråhuggning, minnende om våre gamle tømmermenns "spretteljing" er fremstått ved stenhuggerens arbeidsglede og er uttrykk for hans stolte tanke, at hvert drag av øksen skulde stå som minste led i byggverkets utsmykning. I de enkle arbeider fra tiden om 1100 når denne streben virkelig sin hensikt.

Til feste av vår middelalderlige byggningskronologi i almindelighet og særlig til bestemmelse av Mosterkirkens alder kan Albanus-klostret og Sunnivakirken på Selje gi god ledning.

Både de foreliggende arkitektoniske former og en viktig litterær overlevering angående Norges eldste klostre gir nemlig vink, som tilnærmelsesvis fastlegger Seljekirkens anleggstid.

Vestfrontens murverk.

Bortsett fra en noget usikker fortelling om, at Knut den store lot engelske munker ta ophold på Nidarholmen (Munkholmen ved Trondhjem) hører vi intet om norske klosteranlegg før Magnus- sønnenes tid. Men omkring 1130 skriver den engelske kirkehistoriker Ordric Vitalis, at Sigurd Jorsalfar oprettet munkeklostre. Han tenker sig øiensynlig disse som de første i Norge. Helt korrekt er dette visstnok ikke. Eystein hadde således før Sigurds hjemkomst fra Jorsal bygget Benediktinenes Mikalskirke på Nordnes ved Bergen. Både av rent historiske grunne og ut fra den arkitektoniske detaljutformning kunde det ligge nær å anta Albanusklostret på Selje fra omtrent samme tid. Vi møter der det eldste basilikaformede kirkeanlegg i Norge med arkadene båret av rundpiller. Disses veldannede kapitæler er rikt utformet under nøie hensyntagen til fremstilling med stenøks uten meiselens hjelp. Det er den normanniske retnings tidlige stadium som karakteriserer hele formbehandlingen. Visse drag av en eldre, for hele Nord-Europa felles antikiserende strømning går dog ennu igjen, særlig i søilers og pillers sokler.

Også ved Albanuskirken på Selje er fortrinsvis anvent hel kvader- klædning og det både inn- og utvendig. Kvaderflatene er skråhuggne som på Moster, men lagerfugene er betydelig bredere — hele 2 cm.

Høit oppe under Sunnivahellerne, på de svære terrasser som sikkert nok Olav Tryggvason lot bygge efter stevnet på Dragseid ved Stad (997), ligger restene av den lille Sunnivakirken. Der var Sunnivas skrin opstillet på den høie pall, som ennu sees muret mot østre vegg tvert over kirkens kor. På Selje vet vi, at biskop Bernhard den saksiske residerte under Olav Kyrre, efter at han var vendt tilbake fra sitt 20-årige arbeide på Island. Sunnivakirken, som også i sin nuværende form med urette har været hevdet som Olav Tryggvasons verk, var Gulatingslagens første biskopskirke. Den er overmåte omsorgsfullt bygget — tydeligvis samtidig og av samme håndverkere som Albanuskirken og kan med den aller tidligst henlegges til tiden omkring 1080. Den er meget mindre men forøvrig i plan vesentlig stemmende med Mosterkirken. Av sten blev den reist som avløser av Olav Tryggvasons trekirke med de hellige relikviers vern for øie; men de forunderlig små mål synes valgt, fordi den store Kristkirke i Bergen allerede dengang var grunnlagt og eslet til endelig bolig for disse hellige levninger. Utsagnet i O. K. S., kap. 2: "Han (Olav Kyrre) lot der (i Bjørgvin) reise fra grunnvollen Kristkirken, den store stenkirke, men der blev lite fullført" antyder, at grunnleggelsen fant sted i hans senere regjeringstid — omkring 1090. Således støtter begge Seljekirkene gjensidig den antagelse, at de reistes i den store nybyggningsperiode, som Olav Kyrres kulturvenlige styre fremkalte over hele landet. Sammenligner vi nu Mosterkirken med Selje-kirkene, så finner vi ved siden av de store overensstemmelser også påfallende avvikelser i detalj behandlingen.

Merkeligst er forskjellen i kvaderverkets fugebredder, og de meget knappere lagerfuger på Moster skulde nærmest betegne denne kirke som den yngste i gruppen.

Vestdørens hurd med bumerker og årstall 1639.

Nogen sikker slutning i den retning lar sig dog ikke drage, fordi utviklingen selvfølgelig ikke ytrer sig helt samtidig i de forskjellige landsdeler og fordi stenhuggerne ved Moster øiensynlig har tilhørt et annet lag enn de på Selje. Dette fremgår tydelig av veggåpningenes utformning. Dørene er ved Moster overdekket av en svær gråstensbjelke. Den eneste helt bevarede dør på Selje, den vestre ved Albanuskirken, har også en rett overligger. Men her er overensstemmende med tidlig normannisk skikk en halvcirkelformet avlastningsbue ståt over denne, og det mellemliggende felt (tympanon) trukket litt tilbake fra ytre veggplan.

Vinduene er derimot av helt forskjellig art — på Selje ekte normanniske med lysåpningen nær ut mot ytre veggflukt; i Moster derimot med den traktformige utvidelse utgående til begge sider fra murtykkelsens midte og med en særskilt innsatt plate (her av furu) hvori den egentlige lysåpning er hugget. Denne vindusform ansees almindelig utviklet på tysk grunn i 10de århundrede men blev overført til det angelsaksiske England, hvor den dog aldri blev enerådende fordi innflydelse først fra Irland og senere fra Normandie i de fleste tilfeller hitførte den vindusform, som vi gjenfinner på Selje og som gjennemgående anvendtes vesten- og nordenfjells i 12te århundrede.

Mosterkirkens vindusform gjenfinner vi derimot likeså almindelig gjennomført over hele Sørlandet og Viken i 11te og 12te århundrede og den er kanske sammen med en rekke andre for disse landsdeler eiendommelige detaljer vidnesbyrd om Olav Kyrres loyale anerkjennelse av erkebiskopen av Bremen som den norske kirkes primas og en dermed forbunden tilgang av tyske eller danske prester.

Ved Seljekirkene er veggåpningene jevnbrede oppe og nede. På Moster viser derimot vestportalen svak sammendragning av vangene opad. Også denne egenhet peker på forbindelsen med Sørlandets byggeskikk. Vinduene og kordøren har derimot også her samme bredde oppe og nede. Vangene og for vestgavlens vindu også buen er dannet i vel huggen kvader. Men langveggsvinduenes buer er satt av gråstensheller, en egenhet som kanskje peker mot angelsaksisk overlevering. Det er egentlig blott anvendelse av åpen takstol som tyder på normannisk påvirkning. Deler av en sådan oprinnelig takstol kan muligvis være dekket av kortakets yngre klædning; der er tegn av interesse som styrker formodningen herom. I skibet er takstolen derimot, antagelig i 17de århundrede, helt fjernet og nuværende bjelkeloft innlagt. Røstningen blev samtidig fornyet på en måte, som intet har å gjøre med våre middelalderske tømmerkonstruksjoner. Samtidig med den nye takreisning kan den øverste del av vestgavlen være nedtatt og erstattet med plankeklædning. Først efterat bjelkelaget var innlagt blev det nemlig mulig å anbringe kirkeklokken heroppe, og hensynet til klangens rekkevidde må da ha medført fjernelsen av den murede gavltop, hvori ny lydåpning vanskelig lot sig sprenge. Middelalderen igjennem hang sikkert klokken i en frittstående støpul reist av stavverk.

Kirkens tilstand før og nu

Kirkeklokke fra 13de århundrede.

Allerede kirkens ytre vidner, til tross for at grunntrekkene er uforandret, om en i ny tid fremskridende degradasjon. I 17de århundrede er på søndre side to små rundbuede vinduer utvidet til uformelig store kvadratiske åpninger, mens et oprinnelig vindu i korgavlen er blitt tilmuret. Vestre gavltopp er, som nevnt, blitt nedtatt og veggenes fine kvaderverk og farverike, kvaderinnfattede bruddstensflater er gang på gang oversmurt med kalk. Kanskje ennu mere skjemmende enn disse endringer er ombytningen av den tykke øksede og tjærede furuspon på taket — omkring 1670 med røde taksten og denne igjen i 1896 med en grønlig, blank skifer. Det sier sig selv, at spontekket både av praktiske og særlig av æstetiske hensyn i 1896 burde ha været gjenoptatt. Intet tekke er uheldigere i sin samvirkning med de grå murer enn skiferen, hvorimot den mørke, varme spon både i farve og struktur står i ypperlig kontrastvirkning til disse. Tenker vi oss nu det tilhørende utstyr med mønekam, vindskier og gavlkors, alt i nøieste forbindelse med de småmønstrede sponflater og derunder de rensede vegges mattgrønne, lyse flater brutt ved portalenes og de små vinduers dype skygger, får vi en anelse om det kunstnerisk-håndverksmessige klarsyn, hvorved middelalderens kirkebygger kunde nå sitt høie mål, selv hvor forholdsvis små midler stod til rådighet.

Vender vi oss så til interiøret, blir vi gledelig overrasket ved, at sansen for gudstjenestens festlige preg her ytrer sig i forståelse og offervilje helt frem mot år 1800.

Majuskler fra klokkeinnskriften, leses fra høyre.

Ganske visst har rumvirkningen lidt meget, da den åpne takstol og det gode lys gjennem vestgavlens forholdsvis store vindu forsvant ved innlegg av bjelkeloftet. Lyset fra sydveggens nyere åpninger som skulde erstatte vestvinduets, virker for grelt; men hensikten å skape et kirkerum bedre avpasset efter den lutherske gudstjenestes krav forsoner med manglene. Og alt det utstyr, som velstående folk innen menigheten gjennem 17de og 18de århundrede skjenket, vidner både om deres levende gudsforhold og om en kunstnerisk taktfølelse, som står langt over, hvad landdistriktene i nutiden vanlig presterer.

I middelalderen må vi tenke oss at to helgenaltre med kostelig billedverk var stillet i skibet til begge sider for den enkle men veldannede korbue og at man gjennem denne så inn mot det litt høiere stillede, grunnmurede alterbord fra Olav Tryggvasons tid. Kostelige relikvier var innfelt i den hugne stenplate. Krusifikset var det fornemste smykke mellem bordets hellige kar. En i senere middelalder kanskje opsatt altertavle må vi tenke dekket av skulptur i gull og rike farver. Dens dreibare vinger kunde til høitids åpnes og den favnet da næsten hele korbredden. Alterbordets forside blev forsynt med et antemensale, som vi ennu har dem i stort utvalg i våre museer, dekket av helgenlegender eller bibelske symboler i farverik fremstilling. Gulvet var visstnok hellelagt og ingen andre sitteplasser fantes i skibet enn de lave men fint formede veggbenker, hvorav kirken ennu eier en rest. Veggene må vi tenke kalkpusset og dekorativt behandlet i enkle farveharmonier som kunde samstemme dem med det åpne takverks varme tretone. Rummet kunde ikke med slikt utstyr synes tomt men fritt og rikt i dempet lys fra de små vinduer og med alterkjertenes flammer tindrende i rolig glans som stjernene i sommernattens halvlys.

Dette interiør måtte med nødvendighet endres, da den lange preken inntok messens plass og menigheten i større utstrekning enn før skulde ta aktiv del i bønn og hymnesang.

Da kom i 17de århundrede prekestol, lukkede stolestader, vestgalleriet og en ny altertavle, som vel kunstnerisk stod langt under den oprinnelige men som stemte med den lutherske lære og formelt klang sammen med de helt nye inventargjenstande.

De efter reformasjonen overkalkede veggflater fikk i 17de århundrede en gjennemført dekorativ behandling som i kunstnerisk kraft neppe stod meget under den forsvunne middelalderlige dekor.

Nu sees den på nordre vegg og over korbuen, men blir fullstendig virkningsløs fordi et omkring 1800 opsatt nordgalleri krysser over alle komposisjonens hovedfelter.

Over en vakker bred bølgebord omtrent i mannshøide kommer en rekke scener som "Kain og Abel", "Kunnskapens tre", visstnok et preste-epitafium, en korsfestelsesgruppe og — i høide med disse billeder — mellem nordøsthjørnet og korbuen en fremstilling av Golgatha med Jerusalem storartet tegnet i bakgrunnen som en middelalderlig by med hvelvede porter og med slanke kirkespir over de tette husrekker. Over disse billeder følger en smal innskriftfrise og over denne en ca. 1.3 m. bred rikt utviklet rankebord som vinner sig om veltegnede kartuscher (rammer) i rødbrune toner med sort skrift i de indre, hvite felter.

Rankeborden fortsetter frem mot korbuen og brytes over dens topp av en meget eiendommelig fremstilling.

Øverst skimtes ordet Jehova og derunder straks ovenover buetoppen i en nedentil avkortet mandorla to sittende skikkelser — enten Jesus og den kronede Maria eller en treenighetsfremstilling, hvor i så fall duen i mandorlatoppen må være forsvunnet. Om hodene er tegnet femkanter, som neppe kan tydes anderledes enn som en omsetning av helgenglorien.

De i veggdekoren anvendte farver er rødbrunt, grønt og sort, muligvis litt gult og grått på hvit kalkgrunn. Tegningene minner noget om takmaleriene i Røldalskirkens kor. De samme farver, men i olje, er anvendt ved vestgalleriets buefelter med en apostel i feltets grunn og rikt ornamentalt utstyr i rammeverket. Tre av disse felter, dekket av nordgalleriet, viser den oprinnelige polykromi, likeså skimtes denne ved prekestolen og ved dåpsstolen vestligst på skibets nordside. Men forøvrig er samtidig med nordgalleriets opsetning skibets inventar hvitmalt og altertavlen ved samme anledning overmalt i sterke men mindre godt samstemte farver. Dette må efter datering på altertavlen være skjedd i 1825. Å gjengi Mosterkirken dens efterreformatoriske interiør i oprinnelig form og farve vil efter de forhåndenværende tilvisninger være en forholdsvis lett sak. Men den første betingelse for, at så kan skje, er at nordgalleriet fjernes.

Kirkens inventar

T.v. alterstake, kalk og døpefont. T.h. prekestolen.

Flere mindre gjenstande blev overført til den nye sognekirke da den gamle i 1874 blev overtatt av "Foreningen til norske Fortidsmindesmerkers Bevaring". Men sitt vesentligste utstyr har den dog beholdt, og om ikke hvert enkelt stykke i utpreget grad er preget av kunstnerisk kraft, er de dog alle vakkert formet og høvelig for sin hensikt. Den senere tids uforstand har imidlertid satt de aller fleste ledd ut av funksjon, dog uten vær re skade enn at den lett kan bøtes.

Gjengitt sin gamle skikk vil disse inventarsaker i samvirke kunne skape et av landsbygdens festligste kirkeinteriører i det vel proporsjonerte rum. Gjenåpnet for regelmessig gudstjeneste på en del av årets kirkedager vil da Mosterkirken kunne gjenopta sin gamle opgave — den gjennem historiens vigsel og kirkekunstens henførelse å samle menigheten i ærbødighet for Guds ansikt. Inn i hverdagslivets gråveir skal den da kunne sende sine varmende stråler og igjen la oss få erfare, hvorledes skjønnhetsverdier skapt av fromme menneskesinn får en uimotståelig evne til å tende gnisten hos den unge slekt. Så gikk det før over hele Norge. Da 17de århundredes offervilje smykket gudshusene med en dengang for massene fremmed kunst, vaktes nye krefter, som først spiret stille i de trange stuer. Der øvet de unge hånden og løftet hjemmet op på et høiere trin. Og som kreftene øket, og de fremmede toner blev ordnet efter hjemlig skikk, vendte kreftene sig igjen mot gudshusets større opgaver og skapte i 18de århundrede — kanskje med høiest løftning i Gudbrandsdalen — interiører, hvis stemning stadig til våre dager vekker dyp glede både hos fremmede og hos bygdens egne.

Også mostringene tok del i 17de og 18de århundredes private omsorg for kirkebyggningen. Idet vi gjennemgår kirkeinventaret fra den tid må vi være opmerksom på, at så godt som alt dette kom inn ved gaver. Derfor tok hver gjenstand preg av hjertelagets varme og frihetens glede og blev ikke trykket av upersonlighetens og sparsomhetens blylodder.

Den ting viser sig klart overalt, at skal vi igjen kunne reise vår kirke i indre kraft og ytre skjonnhet, må det skje med varmt hjertelag og under lovsangens toner. Hvad den knappe pliktfølelse bringer tilhuse, blir oftest "som hø og strå". Ennu kan samme klokke ringe til messe i Mosterkirken som i Håkon Håkonssons dager. Kirkeklokken fra 13de århundrede er dens fornemste smykke, vakker i klang, vakker i form.

St. Olavs billede paa kirkeklokken.

Under den vel dannede krone folder mantelen sig ut med denne klangfulle hilsen til Maria i øvre frise. "Ave Maria gracia plena. Dominus tecum". Hvert bokstav er skjønt som et ornament. Nede, hvor klokkeranden svinger ut, følger en lignende listning men uten innskrift. Og på forsiden er næsten i full høide mellem bordene tegnet et stående Olavsbillede. En trefliket kongekrone svever over den ungdommelige skikkelses rike lokker. Ynglingens ansikt ser lyst drømmende fremover mot fjerne tider. I høire hånd holder han rikseplet med korset, og i venstre stridsøksen, hvormed martyrmerket i hans panne blev prentet. Men øksens skaft er knekket fordi hedendommens makt blev brutt ved Olavs fall.

Kongen er klædt i en trang, fotsid kjortel og den lette kappe som faller ned fra skuldrene samles op i rike folder under venstre arm. Den er holdt lett sammen over brystet av en sno et kjede. Kroppen er slank og hviler på venstre ben i en lett svinget stilling med høire fot satt frem. Der er noget umiddelbart inntagende ved denne skikkelse, en fredfull stemning, som vi ofte savner ved martyrkongens billeder. Det er, som om han i Moster har lånt den lyse glød fra sin eldre navnefrende. Å nå en kraft i karaktertegning som i dette billede ved nogen få i formsanden innrissede strøk, ligger ikke innenfor de manges rekkeevne.

Kanskje noget eldre enn klokken er den lange, i rundbuer utskårne furuplanke, som nu danner støtte for stolestadene på skibets nordside. Rimeligvis har vi her forsiden for en av langbenkene fra den tid, da kirkegulvet var helt fritt og kun en enkel, lav benkerad var festet rundt skibets vegger til nødhjelp for gamle og svake. Menigheten hørte ellers stående messen og deltok knelende i bønnen.

Den gamle kalk er flere ganger påskjøtt og begeret står derfor nu i misforhold til foten. Men den har dog som billedet viser, meget av den gamle skjønnhet i behold. Stetten er sekssidet med sterk utvidelse nedad og med overgang i 6 runde tunger, som svakt plastisk brer sig ut mot den runde fotplates rand. Stettens knopp mangler den tradisjonelle vieskrift — JHESUS — men viser den middelalderlige nodusform om enn i en litt usedvanlig omdannelse.

Utover disse 3 gjenstande finnes intet inventar fra den katolske tid. Men disse, særlig klokken, vidner om et rikt middelalderlig utstyr. Alterskaper, den hellige røde over korbuen og mange mindre gjenstande med den gamle læres præg måtte vike plassen for fanatiske reformatorers sneversyn — og så blev rummet stående ribbet med hvitkalkede vegger inn i 17de århundrede. Kirkefolket savnet sikkert i denne tid gudstjenestens skjønne ramme. Men kuet av fattigdom og ulykker våget man ingen protest. Imidlertid foregikk kirkehusenes degradasjon ikke efter den mest oplyste lutherske geistlighets ønske. Luther og hans nærmeste medarbeidere vilde gjerne se interiørene smykket med bibelske billeder. Geble Pederson, som allerede 1537 blev ordinert til den norsk-lutherske kirkes superintendent i Bergen, arbeidet ivrig for å gjengi sin hovedkirke (Domkirken) et verdig utstyr; enkelte andre prester begynte omkring 1570 å følge hans eksempel og ved år 1600 hadde Peder Claussøn Friis understreket sine straffende ord mot kirkeødeleggerne ved for egne midler å reise Undals sognekirke og la tidens beste dekoratør i Norge Peter Reimers smykke den med rikt inventar og fromme billeder. Claussøn er det som løser folkets lengsel efter festens stemning over menighetens samling, og det er få gamle kirker i vårt vidtstrakte land hvor menigheten ikke umiddelbart efter hans tid flokket sig med fanget fullt av gaver om det gamle alter. Under denne bevegelse er det at renæssansens kunst holder sitt inntog i landet og når frem til dets fjerneste avkroker.

Interiør og altertavle.

Nu fikk også Mosterkirken (omkring 1650) det større inventar, som vel ennu står på plass men er fratatt sin kraft ved det hvite overdrag over den oprinnelige, rike farvebehandling. Dennes følsomme samklang med de lett mønstrede veggflater har overdraget omsatt til skjærende dissonans. Mest vellykket er prekestolen og vestgalleriets brystning, og ved siden derav de forreste lukkede stolestader med lave vanger, rikt delte fyllingsdører og en djervt og vakker skåret bladbord som øvre avslutning. Altertavlen stammer nok fra samme tid. Men den er både i form og farve blitt omkalfatret på en noget hårdhendt måte. Dog er tavlens skarpe farver langt å foretrekke i dette interiør for det øvrige inventars hvite kulde.

Samtidig med disse gaver er også midler blitt skjenket til de veggmalerier, som vi ser både i nord og over korbuen, og til det vakre veggpanel ved korets søndre og østre vegg. Man må formode at i et hvert fall også østveggens nordre del har været dekket på tilsvarende måte.

I Norge vedblev menighetens lemmer overalt å vise kirkehusene stor gavmildhet inntil år 1700, mangesteds ennu forbi 1750, men med avtagende styrke både i kvantitet og i kvalitet. På Moster blev offerviljen nogenlunde usvekket forbi år 1732, i hvilket år en hel rekke små vindusruter er innsatt i de store sydvinduer. På dem er i sirlig skrift ifølge Bendixen tegnet følgende navne: Andreas Krag, Tolder ved Sundhordlens Toldsted paa Storen. Johan Korn, Sogneprest til Stordøen, Willum Schmidt, Medtjener til Kvinnherred, Jesper Omsen, Christen Arild, Toldvisitør paa Bergen Led, Jochim Røg, Handelsmand av Engesund, Nils Nilsen Høiby, Klokker til Stordøen. Disse utenbygds gaver viser, at noget av historiens særlige helg ennu hvilte over kirken. Rimeligvis er dengang også dens yngre stolestader og den vestre dåpsstol innsatt. At de høie stolvanger er meget yngre enn de to østlige, fremgår både av arbeidsmåten og av den omstendighet, at en av de førstnevnte er naglet utenpå den lavere oprinnelige.

Da ingen rester av eldre stolestader finnes i skibets vestre del, tør vi kanskje anta, at man her fremdeles som i katolsk tid hørte messen stående langt ut i århundredet. Stolestadene synes å ha stått i treets egen tone inntil hvitmalingen (i 1825?).

Som i alle menneskelige forhold skimter vi ofte nok egoismen bak offergavene. Å få gravsted under kirkens tak var fra de eldste tider en så stor lykke, at man derfor gjerne gav betydelige midler. I Moster synes denne gunst ikke så vanskelig å nå. Michel Ifverson fikk gravsted i kirken ved i 1701 å forære et par rett vakre og solide messing alterstaker (se illustrasjon), og Henrich Piil skaffet sin hustru det samme ved i 1712 å omgjøre og forgylle alterkalken, til en verdi av 19 rdlr. Uten betingelser sees derimot Jakob Follerø litt senere å ha skjenket en disk av sølv til 5 rdlr. og mons. Isach Arnet i Spidsøen en ny messeskjorte.

Detalj av vestgalleriets brystning t.v. og nordveggens dekorasjoner t.h.

Da ostindiefareren "Anna Sophia" ved nyttår 1722 var i havsnød, lovet kaptein Busch sammen med sine skibsofficerer å ofre den kirke rike gaver, som lå nærmest til den frelsende havn. Skibet kom inn til Moster, og kirken fikk da sitt døpefat av sølv til 50 rdlr., veldannet men uten annet ornamentalt utstyr enn en i den brede randflate sirlig gravert, helt omløpende dedikasjonsskrift. Med fatet fulgte også fonten — en meget plumpt skåret, knelende engel med tilhørende sirlig baldakin, ottekantet med den svevende due under platen og otte steilt samskrånende, utskårne bøiler festet oventil i en kraftig bærende knopp. Fonten stod dengang i en særskilt innhegning, hvortil likeledes blev "et nytt vindu med ekeramme kostet". Ennu litt senere gav Sr. Isach Bethlehem et timeglas med "kvanler" — til minnelse for langtrukne prester.

Da næsten alt håndverk og handel blev koncentrert i byene og jordbrukets foreldede driftsmåte litet kunde frembringe utover det tarveligste kostbord, blev det ødt i bygdene. Så sank også landboens sans for gamle kulturverdier.

På Moster føltes for 50 år tilbake kirkerummet knapt. Den ærverdige herredskirke blev da solgt for nogen hundrede kroner. Den nye kirke blev reist ved gården Ekeland, på en vakker tomt og i ganske respektabel skikk, men dog preget av den upersonlighetens kulde, som sær kjenner næsten alle for herredskassens midler byggede gudshus fra 19de århundrede.

Heldigvis var det staten, som gjennem Fortidsminnesmerkeforeningen overtok gamlekirken. Derved blev dette historiske monument reddet fra undergang. Kun skade, at samtidig dets dører blev lukket.

I våre dager løfter sig igjen, som en vårsang, fremtidshåp og hjemkjærhet over bondens jorder. Men harmonien forstyrres herute av kolde gufs fra det stengte gudshus — fra Moster-kirken, som i særlig grad kunde være ungdomsmodets og livshåpets arne og den gamles havn.

La kirkerummet rense, portene åpne og Olavsklokken kime. Så skal sikkert solvarmen strømme rikt inn under Olavs kirketak og lokke livsspirer frem av hjertenes muld.