XIV. Tormod kveder Bjarkemålet

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Oldnorsk lesebok for begynnere


XIV. Tormod kveder Bjarkemålet


heldr 1) heller; 2) temmelig. hvárki - né, hverken - eller


Þá nótt er Ólafr konungr lá í samnaðinum, vakti[1] hann lǫngum[2] ok bað til guðs fyrir sér ok liði sínu ok sofnaði lítt; rann á hann hǫfgi[3] móti deginum;[4] en er hann vaknaði, þá rann dagr upp. Konungi þótti heldr snemt at vekja herinn. Þá spurði hann hvar Þormóðr skáld væri. Hann var þar nær ok svarar, spurði hvat konungr vildi honum. Konungr segir: Tel þú oss kvæði nǫkkut. Þormóðr settist upp ok kvað hátt[5] mjǫk, svá at heyrði[6] um allan herinn. Hann kvað Bjarkamál hin fornu.[7] Þá vaknaði liðit. En er lokit var kvæðinu,[8] þá þǫkkuðu menn honum kvæðit. Konungr þakkaði honum skemtan[9] sína. Síðan tók konungr gullhring, er stóð[10] halfa mǫrk, ok gaf Þormóði. Þormóðr þakkaði konungi gjǫf[11] sína ok mælti: Góðan eigum vér konung, en vant[12] er nú at sjá hversu langlífr konungr verdr; sú[13] er bœn mín, konungr! at þú látir okkr[14] hvárki skiljast lífs né dauða.[15] Konungr svarar: Allir munu vér saman fara, meðan ek ræð[16] fyrir, ef þér vilit eigi við mik skiljast. Þormóðr mælti: Þess vætti[17] ek, konungr! hvárt sem[18] friðr er betri eða verri, at ek sjá[19] nær yðr staddr,[20] meðan ek á þess kost,[21] hvat sem vér spyrjum til hvar Sigvatr ferr með gullinhjaltann.[22]


____


Hunkjønnsordene bøies i alm. på følgende måte:

    Den svake bøining   Den sterke bøining  
Ent.       nom.       gat-a gata       gleð-i glede                   bygð bygd       sǫk sak
  gen. gǫt-u gleð-i bygð-ar sak-ar
  dat. gǫt-u gleð-i bygð sǫk (sǫku)
  akk. gǫt-u gleð-i bygð sǫk
Fl. nom. gǫt-ur bygð-ir sak-ir
  gen. gat-na   bygð-a sak-u
  dat. gǫt-um   bygð-um sǫk-um
  akk. gǫt-ur   bygð-ir sak-ir


Nogen sterke hunkjønnsord får i nom. og akk. fl. -ar; f. eks. ár-ar, laugar av ár, åre; laug, bad. Endel andre får i nom. og akk. fl. -r (og i-omlyd); f. eks. hend-r, rœt-r, tæ-r, geitr av hǫnd, hånd; rót, rot; tá, tå; geit, gjet. Enkelte bøies således: ermr (erme); ermar; ermi; ermi; flert. ermar; erma; ermum; ermar.


Neste tekst


Fotnoter

  1. våket (vaka).
  2. lenge.
  3. tyngde; søvn.
  4. dagen (dat.).
  5. høit.
  6. upers. «man hørte», el. «det hørtes».
  7. det gamle.
  8. da kvedet var endt.
  9. moro; underholdning.
  10. «stod»; veiet.
  11. gave.
  12. vanskelig (vandr).
  13. dem. pron.
  14. oss to.
  15. hverken skilles i liv eller død.
  16. råder (ráða).
  17. venter (vætta = vænta).
  18. hvad enten.
  19. er (pres. konj.).
  20. stående, værende.
  21. anledning dertil.
  22. «gullhjaltet» (et sverd av det navn).