Fedrekult - Dødsfest

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Fedrekult

Dødsfest

av Emil Birkeli

Med originale illustrasjoner

Dreyers Forlag

Oslo, 1943.

30-dagersterminen

Allerede i sagatiden må den gamle termin for den rituelle begravelse som vi har nevnt, være fulgt uten bestemt klar sammenheng med de dødes hinsidighetsliv. Vi ser nemlig at de skikker som egentlig hørte til 30-dagen overføres til sjaund og at den juridiske akt med arveskiftet allerede foretas på denne dag. Derfor flyter navnene og oppfatningen sammen i uttrykkene "arveøl", "sjelebad" (sålabad), "begravelsesgilde" og "sjaund". Men egentlig hørte arveølet til på den 30. dag. Disse 30 dager var også sørgedager, og der var lagt mange bud og plikter på slekten i denne tid med store inngrep i deres daglige måte å føre livet på. De måtte derfor få avløsning for dette ved en bestemt offisiell handling. Og det skjedde nettopp ved dødsfesten med kombinasjon av sosiale og religiøse og rent juridiske elementer i seg. Denne sørgetid har imidlertid ogsa en annen begrunnelse, nemlig hensynene til den døde. Det får vi ikke vite noe om i litteraturen eller av folkeskikkene, men her kommer den sammenlignende religionsvidenskap oss til hjelp og forteller at sørgetiden først og fremst er til for den henfarnes skyld. Hans eller hennes tilstand i den første tid gjøres avhengig av de gjenlevendes omsorg og pleie. Derfor kreves avhold fra alle handlinger som kunde skade eller svekke den døde. Muligens har også norske slektninger, slik som sørgende i mange andre nasjoner, vært dømt til uvirksomhet og isolasjon i disse dager. Reglene kan etter hånden ha virket så tyngende at arveølet og den første religiøse sørgetid allerede søktes avsluttet med sjaund. Saken er at mens vi hører 30-dagen fremhevet i lovene, så fortsetter sjaund som den religiøse dødsfest og holder seg like til 1600-tallet. Da reiste biskop Jens Nilssøn på visitas i Telemark og Numedal og talte mot "sion" og "arffue" ("sjaund og arveøl") i en rekke bygder. Han kalte det for "avgudsdyrkelse og papistisk handel", og det kan være at både han og andre trodde det var katolske skikker de hadde for seg. Men i utkastet til kirkeordinansen av 1604 vet forfatterne klart og tydelig hva det gjelder når de sier:

Oss er ocsaa tilkiend giffuet huorledis de vdi Norge (Synderlige Vdi Norlanden) holder Siune drick, som de det kalde. Det skall være at dricke den affdødes Siels skaalle, der med at forhielpe hannom till ett got herberge: Huilchet bør eblant Christet Folk aldrig at tenckis, end sige at brugis.

Her er nettopp hovedtanken i fedrekulten og gravskikkene klart uttrykt, nemlig at "forhjelpe dem til et godt herberge".

Men ved denne forkortelse av terminen er det vanskeligere å avgjøre hva som opprinnelig hørte til 7. og 30. dagen.

Sjelebad

All sannsynlighet taler imidlertid for at "sålabad" hørte til etter hauglegningen, forutsatt at det har vært alminnelig skikk over hele landet. Man må nemlig gå ut fra at i et vidstrakt og oppdelt land som Norge i oldtiden, kunde det være stor forskjell på skikkene i de forskjellige provinser. Det er særlig Rogaland som har fastholdt minnet om sjelebadet. I dialektene brukes ordet rett og slett som navn på gravøl, men i virkeligheten har det vært en rituell handling med renselsesbad. Det å delta i en likferd og ha vært i berøring med de dødes verden var "farlig", og det farlige måtte renses bort.

Der eksisterer forøvrig en masse renselsesmidler for smitte fra de dødes verden: linfrø kunde strøs rundt huset, velluktende løv og planter som ener har vært brukt som renselsesmiddel. Men vann og ild har nok vært de viktigste midler. I 1573 skrev domkapitlet i Stavanger om sjelebadene:

... item de ugudelige siellebad, wdj hvilke folk de bader sig, læser for de døde, dricker sig drucken met megen anden ugudelighed og utilbørlighed der wdj skeer...

Det viser at deltagerne virkelig badet, og badenes art kjenner vi, det har utvilsomt vært badstuebad på gården.

At navnet er kjent og brukt ellers, det kan man se av gamle gavebrev, som etter den kirkelige anvisning gir mat og drikkevarer til fattige i stedet for å la det oppbrukes til eget "sjelebad". Hadde ikke domkapitlet uttrykkelig skrevet om badet, kunde man også tenkt seg at bad var feiltagelse for bati, dvs. fordel, bedring, og at festen nettopp var til sjelebate for de døde. Men også fra Tyskland er sjelebad kjent, og som renselsesskikk har det sannsynligvis hørt til ved sørgetidens avslutning. fålt denne på 7. dag, fant det sted da, og falt den på 30-dagen, ble det utsatt til denne dag.

Men i sin store alminnelighet er det sannsynlig at selve dødsfesten og begravelsens avslutning i eldre tid utsattes til 30-dagen, siden denne også har fått en så bred plass i lovgivningen.

Arveøl og religiøs skåldrikking

Eikilsdalshornet. Fra middelalderen. Kunstindustrimuseet.

Det vi kjenner av denne fest er først og fremst det sosiale og juridiske element: at arven ble skiftet og at eldste sønnen tok plass i høgsetet etter den avdøde. Dette sete hadde stått tomt i sørgetiden, og det var utenkelig at han som hadde både retten og plikten til å sitte der, skulde våge seg til å ta plassen før den høytidelige anledning kom. Vi kommer senere tilbake til dette viktige stykke i det norske hus og forbigår det derfor her. Men høgsetet var tegn på odelsrett og husbondsrett, ingen, ikke engang kongen, kunde ta denne rett, og minst av alle den som ikke hadde religiøs og tradisjonell rett til det.

Det annet er at bordet var dekket med gårdens beste drikke- og fødevarer og at en tallrik forsamling — benket etter rang og orden — var samlet omkring bordet. I Sverige har vi tradisjonen om samspising med den døde, da ble der nemlig dekket også for den avdøde, og plassen sto derfor tom for denne. I norske tradisjoner er der ingen direkte vidnesbyrd om dette, men forutsetningen for hele måltidet var vel at den avdøde selv var tilstede. Hovedsaken var allikevel ikke maten. Man kalte ikke samlingen for veitsle eller gjestebud, men arveøl — og å holde arveøl talte man heller ikke om, derimot å drikke arveøl, å drikke sjaund. Denne religiøse drikkeskikk har stor interesse både for sin egen skyld, fordi vi som norske menn og kvinner får vite hvordan fedrene har tenkt og handlet på et bestemt område; men enda større interesse har den som forklaring på skåldrikkingen og de vedholdende drikkeskikker i folkets sosiale og selskapelige liv. Det å drikke sammen hørte med til alle festlige sammenkomster, og disse igjen var vevet sammen med den religiøse sed og skikk. Juleøl, haustøl, festarøl, sjaundarøl var det samme som julefest, haustfest, forlovelsesgilde, begravelse osv. Den viktigste akt besto nemlig i å drikke det religiøse beger som kaltes "minne". Dette ord kan ikke oversettes bare med vårt ord minne, erindring, for bruken viser at man la meget mere i det. Det vil bedre forståes når man husker på at tidligere het handlingen "full". Man drakk da "full" for gudene og for fedrene. Dette navn kunde også brukes på hornet som man drakk av. Det er ikke urimelig at det norske uttrykk "å drikke seg full", bli fylt av berusende drikk, er en gjenganger av det oldnorske "å drikke full". I Heimskringla fortelles at "folk drakk sine frenders full, de som var blitt hauglagte. Det ble også kalt minne".

På samme måte ble også Frøys og Njørds minne drukket. Minne var altså et nyere navn. I det hedenske språk talte man om å tilegne eller "hellige full" til den eller den. Og denne tankegang er den opprinnelige og forklarer det sakramentale ved skikken. Uttrykkene gi og hellige (gefa og helga) går om hverandre. Derved at tingen ble gitt og helliget til en høyere makt, i dette tilfelle til den avdøde, var den hans eiendom, og ved å drikke av den fikk de deltagende del og samfunn med ham. Samtidig ga de ham noe av sitt, sin kjærlighet, sin sympati, for "å skaffe ham et godt herberge". Latinske forfattere oversetter minnedrikkingen med "å tilbe de døde i kjærlighet" — eller "drikke av kjærlighet til dem". I den første kristne tid kalte man så "full" for "minne" og sluttet med å tilegne, man "mælte" bare over drikken som en slags innvielse. Men også derved drakk man med den avdøde og æret ham (henne) som venn og forbunnsfelle, samtidig som de avdøde ga de drikkende av sin heil og kraft. Dette gjensidighetsforhold er noe av det mest fremtredende ved drikkingen av det religiøse beger. Det samme forhold må også forutsettes å ha eksistert for gudemaktene. Man drakk gudenes velsignelse i seg. At drikken fremkalte beruselse var sikkert med i beregningen. Det var noe av religionen selv som realiserte seg i beruselsens oppløftede stemning. Og at denne lettvinte og for de gamle hedninger så tiltalende omgang med de høyere makter hadde en særskilt dragning, sier seg selv.

I den selskapelige omgang, og i skikker med å drikke en til, har vi den samme gjensidighet som med minnedrikken. Man drikker på gjestens eller vertens, på de nærværendes eller fraværendes velgående. På samme måte som det var skikk å drikke meget eller tømme et visst kvantum for å vise sin "kjærlighet" til den avdøde, har det også i den folkelige drikkeskikk vært ansett som en ubeskåret hjertelighet og velvilje å tømme glasset til bunns (drikke ut) for den man drikker til. Der er derfor meget i de gamle religiøse skikker som går igjen i folkelivet. Det er ikke bare på arkeologiens eller naturvidenskapens område at man kan tale om "relikter" (rester fra svunnen tid), men i like høy grad på det religiøse og folkelige område.

Spør man etter formene for den religiøse skåldrikking, vet vi kun fra enkelte uttrykk hva som kan ha vært brukt. Fra en innvielse av kong Olavs beger i en gildeforsamling fra det 14de århundre tør vi ha en nokså alminnelig form for føremælet:

Det ærefulle minne til kong Olav den hellige er oppskjenket og båret inn. Det skal vi drikke med glede og gammen og den gode konges yndest. Befatt eder ikke med slagsmål eller slett og ussel dårskap, ap hverken etter hissige utfordringer eller skråling, fordi denn høyverdige herre, kong Olav, er hersker over landene.

Iallfall må vi tenke oss at føremælet besto i en presentasjon og navns nevnelse, samt oppfordring til å drikke vedkommendes minne og ønske alt godt for ham. Derpå har verten selv drukket med fremsigelse av en bestemt formel som for eks. denne: "Jeg drikker deg til, N. N." Eller en hilseformel som en av de følgende i litteraturen oppbevarte: "Far lykkelig Bessi" (Farit hæilir Bessi). "Vær lykkelig konge!" (Verit hæilig konunga). "Kom heil og sæl fostre!" (Kom heill og sæll fostri). "Hell deg Jon!" (Heill du Jon). Derpå har man så sendt hornet eller skålen videre, og hver enkelt av deltagerne har uttalt sitt ønske før han drakk. Vi vet at der også hørte visse bevegelser til. I Valdres ble det så sent som i 1600-årene holdt et vårgilde hvor det gikk til som følger:

De giorde derhos et maaltid, drak saa hverandre till, og hver gang skaalen gik omkring læste de hos sig self, ragte skaalen høyt i veiret, ligesaa maden som de hafde i den anden haand.

En slik løfting av begeret opp i været viser en respektfull og høytidelig holdning. Vi kan derfor godt forstå at forsamlingen var spent og deltok med stor oppmerksomhet og iver i denne handling.

Så sterk har skikken med den religiøse skåldrikkingen vært at man også overførte den til kristendommen og drakk Guds skål.

Der skiænktes i store Træbolder,

Den evig’ Guds Skaale, de finge paa Gang,

Og ærede hannem med frydefuld Sang,

Som Landsens Sædvane det holder

- synger Petter Dass om skikken på hans tid. Der ble vist en merkelig tålsomhet fra de kirkelige myndigheters side overfor skåldrikkingen i "kristnede" former. Selveste biskop Jens Nilssøn, som ellers var en energisk og nidkjær geistlig, ønsket "at man kunde faa en bedre skik derpå, som icke var saa meget grov".

Så har der hørt kvad til, diktet for anledningen til dødsfesten, likeså oppregning av slektsforbindelser og gjenfortelling av gammel tradisjon. Dette hørte lenge med til underholdningen i sammenkomstene i mange bygder og særlig i gildene, der hvor de fortsatte det gamle folkeliv i den kristne æra. Det vil da si så lenge ikke ølet hadde tatt all fornuftig tale og tanke ut av hausen på deltagerne. Når det sies at arveølet ble "feiret med kraft", så betydde det som regel at der ble drukket med kraft. Og da kom vel allikevel de ting inn i festen som føremælet ved Olavsgildet advarte mot, skråling, utfordring, slagsmål, ja drap.

I den gamle religion var der ingen hemning for en overstadig beruselse. Av gudemytologiene sees at i gudelagene drakk man også både øl og mjød, og etter hvert gikk det også der lystig til. Germanernes fjerne slektninger i India har gjort drikken til gudeføde: "Slipp ham løs på den pressede drikk, la den berusende drikk strømme fra den ruselskende Indra. Berus deg skjønnleppede ved de berusende lovsanger, du folkehelt — ved dette somaoffer." Således heter det i et av kvadene. Og det var ikke bare gudene, men også prestene som forsynte seg av gudenektaren, inntil de, som folket sa, "kvekket som frosker og larmet og skrek i beruselse".

Men det er innlysende at en sekel-lang vane med religiøs skåldrikking og beruselse måtte sette spor i folkets liv. Den tålsomhet overfor overdreven nytelse av berusende drikk som har vært så karakteristisk for norsk lynne, får derved en nærliggende etisk begrunnelse.

Med arveølet, som samtidig var avslutningen av den rituelle begravelse og som må sees under synspunktet "nåberging", var ritualet fullbyrdet i den periode som vi nå behandler, nemlig vikingtiden og århundrene etter kristendommens innførelse.

De klager som den kristne kirke reiste mot germanernes gravskikker i Mellom-Europa, et par hundre år før religionsskiftet i Norge, var: overdreven lystighet ved gravferd, usømmelig moro med hyl og skrik, umåtelig eting og drikking, ofring til de døde, måltid på graven, minnebeger for de døde, sang og besvergelse, helligholdelse av 7. og 30., samt årsdagen etter en persons død. De fleste av disse foreteelser har vi i det foregående også kunnet følge i de norske fedreskikker.

Årtid

"Årtid" kaltes den første offentlige samling for den avdøde. Den artet seg stort sett som arveølet med unntagelse av arveskiftet og de rettsbindende forhold. Minne ble igjen drukket og slektens tradisjoner oppfrisket. I en stor familie med mange årtider manglet der således ikke på fest og samling. I den tid feiret man altså ikke de levendes fødselsdager, men de dødes dødsdager. I den kristne tid overtok den katolske kirke både 30. dagen og årtidsdagen som kirkelige anledninger og tilbød seg å lese sjelemesse for de bortgangne. Siden dette fålt inn i det gamle formål "å forhjelpe dem til et godt herberge", festet den gamle og nye tolkning seg på en særdeles kraftig måte i folketanken. Ved legater og testamenter sikret formuende folk seg sjelemesse på sin årtid for et uoverskuelig åremål.

Klokkene i Roskilde domkirke ringer fremdeles til messer (skjønt disse er helt bortfalt) for dronning Margrete, d. 1412. På de gamle gravstener er årtiden ofte innhugget til rettledning og påminnelse for de gjenlevende.

Hos folk med en hinsidighetstro som forutsetter lang reise og lang likbehandling, blir sørgetiden og begravelsen først avsluttet etter ett eller to år. Det er derfor ikke usannsynlig at årtiden (årtidardag) er et minne fra en eldre tid da begravelsen og dødsfesten først ble avsluttet med denne termin.