Fedrekult - Nåberging

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Fedrekult

Nåberging

av Emil Birkeli

Med originale illustrasjoner

Dreyers Forlag

Oslo, 1943.

De døde og de levende ved begravelse og likbehandling

Kraniesamling fra stenalderen, Nørdlingen, Tyskland.

Fedredyrkerne har en ganske annen oppfatning av begravelse enn det moderne menneske. For oss er det en hovedsak at den døde blir behandlet sømmelig og pietetsfullt; men begravelsen i seg selv kan vi ikke tenke oss skulde virke bestemmende inn på den døde selv og hans fremtid. Men det er det nettopp fedredyrkerne går ut fra. Derfor har de gjennomført en rituell og religiøs begravelse for å trygge og ordne den dødes inngang i det ukjente dødsland. Det kan derfor sies at fedredyrkelsen begynner med begravelsen, som igjen består i likbehandlingen. I tiden før kristendommens innførelse ble liket og den døde tenkt som en enhet, altså identiske. Man synes ikke å ha forestilt seg noe "jeg" utenom liket, men allikevel tenktes personen å leve videre. Kroppen var nødvendig for det kommende liv og måtte ikke skades. Den forestilling folket hadde om de døde var derfor sterkt materialistisk. Hvordan denne oppfatning ellers står til vikingtidens åndsliv og til førkristen tid vil bli drøftet nærmere nedenfor.

Den samme kroppslige oppfatning av de døde (antropologisk monisme) er også ellers et meget velkjent fenomen i religionshistorien. Innfødte på Vest-Madagaskar har ikke noen betegnelse for "sjel" eller et annet jeg som overlever etter døden. Men det hindrer ikke troen på livets fortsettelse. De levende mennesker heter "olo", de døde "lolo". Stort sett arter livet seg på samme måte for begge parter. Dog har lolo det mere miserabelt, og ingen olo ønsker å bytte med dem. Dersom denne kroppsforestilling drives til det ytterste vil den føre til den egyptiske skikk med balsamering av liket og lengst mulig beskyttelse av den legemlige ham, forat den døde kan bruke sitt liv og sine lemmer i det hinsidige. Afrikanske folk som har en lignende oppfatning, anser det som gitt at en halt eller forkrøplet person i dette liv derfor også vil vedbli å være halt eller krøpling i det neste. Avhugne og lemlestete lemmer blir avhugne og lemlestete også i det hinsidige liv. Det var denne oppfatning av mennesket og de døde som samvittighetsløse kolonister og slavehandlere i sin tid benyttet for å tvinge de innfødte til lydighet.

Kranieoppstilling av fedrene fra Melanesia.

Denne fremstilling av religionen må imidlertid ikke forveksles med en samlet oversikt over tidens kulturliv og andre frembringelser. Den gir kun et utsnitt av en bestemt del av folkelivet. Men dette utsnitt hører også med til bedømmelsen av selve vikingtidens mentalitet. Den materialistiske betraktning av de døde og deres fortsatte liv faller ellers stort sett sammen med tidens hovedretning. Vår egen tidsutvikling var allerede da innvarslet. Mennesket var våknet til en ny betraktning av seg selv og et nytt personbegrep. Dette personbegrep var imidlertid først og fremst bygget på personens makt og mot. Resultatet herav ble en fabelaktig selvhevdelse med utfoldeise av egenskaper som førte til den kjente krigermoral som fremfor alt særmerker epoken.

Den stikk motsatte oppfatning finnes også, og den rådet her i landet i sten- og bronsealderen, altså likbrenningstiden. Troen på livets fortsettelse var like så sterk, for ikke å si sterkere i likbrenningstiden, men kroppen ble ansett for en hindring eller fare, og derfor brente man liket. Der eksisterer også en tredje oppfatning, at kun skjelettet eller kraniet bør oppbevares, mens bløtdelene hurtigst mulig bør bortskaffes. Og man har oppfunnet mange besynderlige måter for en hurtig renselse av benene. Noen bruker midlertidig begravelse. Den egentlige religiøse bisettelse finner da sted etter oppgravningen og bløtdelenes forråtnelse (Indonesia). Andre vanner ut liket eller skraper bløtdelene bort (Sydhavet). Atter andre bruker vindtørring og utstiller liket på stillaser (persere, indianere). Og denne fremgangsmåte brukes fordi man tror at den døde ikke kan få adgang til de dødes samfunn før han er fri for den fysiske oppløsningsprosess. Der oppstår på den måte terminer, bestemte dagantall som bestemmer skikkene til beste for den døde. Først etter ferdig reise og opptagelse blant de hellige fedre, kan han eller hun selv hjelpe sine etterlevende slektninger. Disse skikker som kan ta seg så meningsløse og barbariske ut for nutidsmennesker, får derved en dyp betydning av virkelig "nåberging" og intens omsorg for de døde.

Liktørring hos Mandanindianerne med kraniesamlinger. De ferdige og sterke døde er samlet i en sirkel hvor de dyrkes som stammens skytsånder. Gammel tegning.

Den rituelle begravelse har vært kjent og brukt i oldtiden her i landet, men ingen av de skriftlige kilder gir oss noensinne direkte beskjed om måten og rekkefølgen av skikkene. Der henvises alltid i sagalitteraturen til "gammel sed", men aldri forklares det hvori denne "sed" består. Derimot røper fortellerne av og til helt ufrivillig enkelte trekk som vi kan benytte. Imidlertid er det med gravlegningstradisjonene som med offertradisjonene; de har holdt seg så lenge at vi kjenner ikke så få akter i handlingen fra bygdeskikkene og kan derfor trekke opp linjene i store omriss fra den hedenske tid. Opprinnelsen og den indre mening må vi imidlertid vente med å uttale noe om til vi har oversikt over de eldre perioder med deres tankegang. Mange av skikkene viser seg nemlig å ha liten forbindelse med de senere tiders tenkemåte og krav, og synes å ha liten mening i den forbindelse de er kommet, f. eks. med terminene i gravlegningstiden. Det er derfor sannsynlig at de kan være nedarvet fra eldre tider og tilpasset etter helt nye forhold og ny tenkemåte.

Lik-kraften

Pyntet kranium, laget til ansikt ved hjelp av hvit jord. Ny Guinea.

Det følger av den mening man hadde om likets og den dødes samhørighet, at det første ble oppfattet som noe helt annet enn den levendes legeme. I Sogn har man sagt at liket vilde "drøla", dvs. utskille væske fra nese og munn, når en forbryter berørte det. Derfor vet man fra flere kanter av landet at det har vært brukt som bevis på uskyld, når den mistenkte la hånden på liket, og det ikke ble merke eller bloduttredelse etter den. I saken mot Dordi Ribland fra Sogndal i 1633, beskyldt for trolldom og for blant annet å ha forvoldt Siver Rekdals barns død, oppfordret moren Dordi til å legge hånden på liket for å frigjøre seg fra mistanken, men "det våga Dordi ikkje". På Rennesøy ved Stavanger døde i 1634 en pike på et mistenkelig vis, og en Olav Steffensen ble mistenkt for å ha tatt hennes liv. Liket ble oppgravd, og den mistenkte gikk frem og la hånden på det, men det synte seg hverken blod eller annet tegn. Han fikk derfor mot til å stevne anklageren Per Knutson til tings som urettmessig anklager. Denne spesielle kraft i liket kan også brukes til å helbrede sykdom. En svulst skulde kunne helbredes ved berøring med liket. Vorter kunde borttas på samme måte. Det har ellers vært brukt å klippe et stykke av likfallet, knytte det om likets arm eller ben og siden brenne det og røyke den syke.

Denne oppfatning står sikkert i forbindelse med troen på den legemlige dødning og det døde legemes betydning for livet i graven. Ellers vet vi lite om hvordan liket ble behandlet for å sikre dets inngang i det hinsidige. I uttrykket "når", nynorsk "nåe" — dødning, har vikingtiden formet sin oppfatning av den døde person. En av de første og viktigste plikter ved dødsfall var "nå-berging" — bokstavelig talt dødningfrelse. Dette har ikke vært det samme som ellers er kalt å "bua om liket", dvs. stelle liket. Det besto i å vaske det, pryde det, lukke øyne og munn. I et gammelt kvad har man følgende vakre oppfordring:

Råd er mitt niende,

nedgrav du lik

hvor du på vang blir dem var,

om døde av sott,

om døde på sjø,

om menn hvem våpen vog.

Bad skal en bringe de bortgangne,

hender og hode toe,

kjemme og tørre før i kiste lagt,

ønske ham sove sæl.

(Sigrdrifu-mål.)

Lik-vaka

Hode fra Osebergfunnet som tyder på fremstilling av "nåen".

Til den dødes berging hørte sannsynligvis også likvaka-skikken. Liket eller "nåen", som vi heller bør si for å ramme den opprinnelige tanke, måtte ikke være alene de første dagene etter døden. Derfor ble liket "nattsett" — ordnet for den samling av venner og naboer som kom for å være tilstede. Man har også kalt skikken for "likdans" og "vakstue". De tilstedeværende satt nemlig på ingen måte tause eller tungsindige i stuen, tvertimot var der mat og drikke i overflod, lek og dans. Vi kan forundre oss over dette og finne det uforenlig med dødens vesen og vår følelse overfor den; men for det første skulde nettopp det støyende og muntre liv forjage sorgen hos de levende, og dernest skulde det beskytte "nåen" for de skjulte fiender som kunde overfalle og skade ham eller henne i den første vanskelige tid, dessuten glede vedkommende. Denne skikken har vært utbredt over hele Nord-Europa og har holdt seg langt opp i den kristne tid, ja like til våre dager.

Maleren Astrup forteller i forbindelse med sin enestående tegning følgende minne fra en likvaka eller "likdans" som det het i hans hjembygd.

Likdansen. Det er et gammelt hedensk Jølstermotiv, som kanske kan have sin kulturhistoriske interesse. Motivet har optaget mig sterkt, siden jeg engang som gut oplevede at se det. Min far tornede fra prækestolen mod denne "ugudelige" og "hedenske" skik, saa den forsvandt helt her i bygden. Jeg havde som gut luret mig bort paa nabogaarden af nyssgjærrighed, — just fordi far havde talt om det "hedenske" ved skikken, og jeg husker alle dage den underlige "gufs" af hedenskap, som jeg da oplevede. For at hædre den døde kom man sammen førend "begravelsen" eller det egentlige "gravøl", — man dansede og drak medens den døde laa paa "likstraa" (altsaa førend liket blev lagt i kiste) — og der blev holdt gilde mere støiende end i noget bryllup med hujing og dans og drikke i et helt døgn.

"Likvaka." Tegning av N. Astrup. Eies av H. J. Meyer.

Igjennem larmen hørte jeg ofte, at den døde blev ropt paa navn og "skaalet til" — det virkede som noget religiøst (mystik) paa mig, det var næsten som en hedensk ofring eller lignende, som foregik noget som jeg ikke forstod, men som jeg følte desto sterkere. Gulvet ristede af dansetakten i "Jølsterspringeren" ("Jølstringen"), saa at jeg syntes skinbarlig, at liket stundom trampede takten med og spændte i sengekarmen med de sorte fødder, som var iført likstrømperne, og som stak saa uhyggelig frem under den knappe likskjorte. Det hele var trods all "barok" og uhygge — dog noget næsten høitidelig ved, — noget af en gammel uddød kultur, — særlig da folket kom ind i stuen i sine sorte klær og hvide sjorteærmer, — kvinderne havde ogsaa sorte silketørklær paa sine hoder. Et lys brændte hele tiden i en gammel barok snoet lysestake ved likets hode, — det var ild fra en "spik" (lang flis eller fakkel, som brugtes i gamle dage som belysningsmiddel) — denne "spik" havde den døde holdt i haanden i dødsøieblikket, — man var altid nøie med at række den døende en slik "spik" med ild, idet han udaandede, og det betragtedes som et sikkert bevis eller pant paa salighed, hvis den døende under opbydelsen af alle sine sidste kræfter var istand til krampagtig at holde fast paa den brændende "spik" indtil dødskampen var over, — da blev et lys tændt med den samme ild, og det lys maatte skiftes og ikke slukkes, førend den døde var udbaaren. Paa disse "likdanser" blev der drukket mere end almindelig; — den døde havde altid selv brygget ølet i betimelig tid, saa det var af særlig god kvalitet, — gammelt og godt lagret. Der blev efterhaanden en barok blanding af alvor og høitidelighed og løssluppen lystighed (galgenhumør). (Der blev ofte indgaaet forlovelser paa slike likdanser). Paa mig gjorde det som sagt et sterkt indtryk, — høitideligheden — larmen og felespillet og lyden af stemmer, som gik isammen i en dur med dansen, det dirred og skrek i vægger og tak i den gamle "røikstove", og det ramled i bænker og senge, og gulvet ristede som et laavegulv, naar kornet paa gammeldags vis blev banket af halmen. Den døde laa i sengen med høit optrukne krumme knær, saa den hvide liksjorte hævede sig som en pyramide op mellem de sortklædde dansende par, — særlig mystiske og uhyggelige syntes mig likets sorte fødder, med de hvide taaspidser. Ved sengefoden stod den hvidskurede "ølkjæng" (en stor træ-kande som brugtes til øl), den osede af øl og frisk einelugt, som blandede sig med en snev af liklugt, der gik over i sterk brændevinseim, som var rent bedøvende, saa at det virkede befriende, hver gang dansen og larmen stilnet, og et af de sved-dryppende par slog sig ned ved siden af mig, saa at jeg kjendte, at ramm svette-os overdøivede alt det andre.

Selvfølgelig er den gamle begrunnelse helt bortfalt i vår tid, men til 1870 var skikken enda i bruk i Sveits. Fra Voss skriver en embetsmann i 1819 at samme kveld som liket settes i likstuen, samler ungdommen seg for å våke over liket og danser til dagen gryr, det holder de på med så lenge liket står inne. Denne handling foretas altså av velvilje og omsorg for den døde.

Det er virkelig en "bergingstanke" som ligger til grunn. Derimot kjenner vi ikke til de uhyrer og farer som man i den hedenske tid vilde beskytte nåen for; men i de gamle kvad forekommer likgriske hekser og uhyrer som alltid i en ennå eldre tid har fylt tanken med redsel.

Brenning av likhalmen

Mens likvake holdtes til beste for nåen selv, kommer denne skikk med å brenne leiet og muligens også tøy, som han (hun) har hatt, som en sikkerhetsakt for de etterlevende. På samme måte som liket var ladet med en ny og for de levende særlig virksom kraft, må også tingene som liket (nåen) har vært i berøring med, være blitt uskikket til å gjemmes eller brukes av andre. I senere tid var det først ved selve avreisen at de saker som skulde brennes, ble tatt ut og satt fyr på. Fra en lokal skildring av akten ser man at stedet ble valgt på en forhøyning nord for gården. Familien sto samlet omkring det som skulde brennes, og den eldste sønn tente ilden. Denne mere høytidelige måten er ikke fulgt overalt, noen brenner på gårdsplassen, andre på veien hvor liket skal føres. Likfølget stanser da et øyeblikk og iakttar brenningen i stillhet. Fra det øyeblikk døden har grepet inn, er der inntrådt en helt ny situasjon. Liv og død går ikke sammen, de må eksistere hver for seg. Og døden fører med seg krefter som er farlige for livet — man kunde nesten tenke seg den som en farlig smitte. På en måte er det derfor en religiøs hygiene i brenningen, som heldigvis ogsa rent bokstavelig har menneskelig hjemmel. Med gamle dages dårlige sykepleie og urenslige stell var der sikkert gode sanitære grunner for fremgangsmåten. Dessuten lå også en annen likeså avgjørende tanke til grunn, nemlig beskyttelse mot nåens etterganga. Ved denne akt ble alle broer brutt av, og det som kunde trekke eller føre den døde tilbake var ryddet av veien. I så måte har vi et klart uttrykk fra Telemark:

"Det var gamal tru at han (ho) ikkje fekk fred i gravi, so lenge det var att noko etter han (ho). Um det so berre var ein blodflekk eller anna avfall, so måtte det burt" (Skar).

Og i den hedenske tid var det rimelig at klærne fulgte med. For det var vel med våre fedre som med deres etterkommere på Island at de tenkte seg å kunne komme i forbindelse med den døde ved å ligge på vedkommendes klær. Ja, det ser ut av en fortelling i Eyrbyggesagaen, som er skrevet over 200 år etter kristendommens innførelse, som om det var fast skikk å brenne sengklærne ved gravlegningen. En kone som het Torgunn hadde så meget pent sengetøy og personlig utstyr at husmoren på den gården hun bodde på ikke hadde hjerte til å brenne det. Hun hadde imidlertid fått den avdødes bestemte vilje å vite: at sengklærne skulde brennes, for andre kostbarheter hadde hun forært henne. Men da mannen skulde bære sengeteppet (overbredslet), laken og sengeforheng på varmen, ga hun seg ikke før hun fikk det overlatt. Men siden ble det så urolig på gården, og dødsfall fulgte på dødsfall, så tilsist ble også disse ting brent, forteller sagaberetteren.

Denne brenning av "likhalm" ble godkjent som fullt lovlig i de eldste byforordninger. Det var straffbart å gjøre opp ild på gaten og bytomten ellers, men tillatt dersom det gjaldt å brenne likstrå eller tjærebre husene.

Frykten for atterganga følger fedrereligionen som en skygge overalt i verden, og det siste slekten gjør i sine avskjedstaler i våre dagers jordferd blant de indonesiske folk, er å formane nåen til endelig å holde seg til sine gode avdøde fedre og mødre og ikke mere vende tilbake hvorfra han kom. De øvrige forholdsregler mot atterganga i vårt land kjenner vi ikke, men fra vårt naboland Danmark vet vi at likene har vært spikret eller bundet til kisten med ståltråd for ikke å slippe løs. Her har man da både et eksempel på hvor hårdnakket vikingtidens "nåe"-forestilling har holdt seg i folkeminnet og midler til å binde ham. Slikt gjorde man neppe med slekt og venner. Det må ha vært unntagelsesmennesker som i levende live var beskyldt for å være tryllekyndige eller hatefulle, som man tok slike forholdsregler mot.

Sjaund - 7. dagers terminen

Uvisst av hvilken grunn var der bestemte dager og terminer for gravskikkene. Ingen død ble ført ut av huset til haug eller grav før sjuende-dagen. Denne termin gjenfinnes overalt i den germanske verden sammen med 30-dagen. I det latinske folkesamfunn opptrer andre tall, nemlig 3, 9 og 30. Hos slaverne er det 3, 6, 9 og 40. Hos semittene er de første tall ukjente, men derimot har de 40 dagers terminen i likhet med slaver og i motsetning til latinere og germaner.

"Sjaund" er derfor blitt navn på selve begravelsen i Norge. Og de første kirkelige lover motarbeider av all kraft denne termin og søkte å sette fem-dagers fristen istedenfor. Men disse lovbud kunde aldri hevdes. Og det igjen viser hvor ubegripelig trege de religiøse skikkene er. Av lovenes ordlyd å dømme skulde man tro at der var to motiver som spilte inn for de første kristelige lovgivere: det første og viktigste var å motarbeide de hedenske tanker og skikker som knyttet seg til "sjaund", og det annet var sikkerlig folkehygienen. For det fremgår av lovbudets ordlyd at liket ikke måtte stå inne til forråtnelse begynte. Men det sannsynlige ifølge religionsanalogiene er at nettopp forråtnelsen var et tegn på at nåen var kommet til det første mål for sin bestemmelse. Behandlingen av liket og terminen for gravlegningen må under alle omstendigheter sees under synspunktet: hjelp til den dødes lykkelige inngang i dødslandet.

Som juridisk frist ble imidlertid syvende-dagen opprettholdt. Og den som ikke sørget for å skifte før denne dag, måtte senere finne seg i å sitte i uskiftet bo ifølge enkelte strenge lovbestemmelser. Skritt for skritt kan vi ellers følge skikkene på denne dag. Selvfølgelig var der stor forskjell på behandlingen av den fattige og den rike. Den siste ble vist en overflod av oppmerksomhet og fikk rikest mulig utstyr, den første minst mulig. Og der har derfor vært grunn for lovene til å innskjerpe at lik ikke måtte begraves bart eller før det var stivnet.

Etter all sannsynlighet var der hele tiden utstilt mat og drikke for "nåe’n", og når lokket ble satt på kisten, ble mat og ølbolle plasert oppå denne. Slik var det i flere bygdelag, blant annet i Setesdal og på Sørlandet, ifølge biskop Hansens innberetninger omkring 1800.

Avskjeden

Det første og viktigste skritt var avskjeden med den døde. Den var høytidelig og omstendelig. Av de skikker som har vært i bruk lenge og som muligens ennå brukes, er følgende bekreftet fra en rekke opptegnelser:

En av de eldste menn og en som kunde snakke for seg, opptrådte som ordfører. Det kaltes "å skille for skålen" (skille: utrede, forklare). Skålen som skulde drikkes kaltes for "veifarskålen". Vedkommende holdt da gjerne en lovtale over den døde og gjorde seg til sist til talsmann for denne og takket for seg. En av de nærmeste slektninger svarte på denne takk og ønsket sin takk og farvel igjen. Derpå drakk alle av et lite kar, "einskilskoppen", som lå og fløt i det store kar, og alle måtte drikke denne ut. Rekkefølgen var nøye bestemt etter rang og ætt. I denne "skillen" for skålen gjenfinner vi det hedenske "føremæle", som var en religiøs og rituell innvielse ved de forskjellige anledninger og en fast regel foran skåldrikkingen. I forbindelse med avskjeden kan det også i hedensk tid ha vært skikk å bære liket rundt ildstedet (midt på gulvet) eller å dunke i dørstokken med kisten i det samme man bar den ut. Det ble sagt at det var for å si farvel til gard-vorden, husets og gårdens skytsånd, som vi senere skal behandle utførlig. Og denne skikk med å "kakke" kisten mot dørstokken har vært i bruk like til midten av forrige århundre. Men det vil da samtidig bety at liket førtes ut av hoveddøren. Ellers har man eksempler på at liket ble tatt ut av en egen såkalt likdør, som ellers aldri ble brukt til annet. Ja, Egils saga beretter sogar at Egil Skallagrimsson ble tatt ut gjennom veggen.

I Sverige har det vært bruk på sine steder å ta liket ut av vinduet. Og i Danmark finnes utganger som ellers er gjenmurte. Men der finnes ikke mange pålitelige vitnesbyrd her i landet om en slik forsiktighetsregel, som ene og alene har til mål å hindre atterganga. Veien til gravhaugen i hedensk tid var som regel ikke lang. Men i den kristne tid som opprant med lange transporter til gravstedet, var ferden forbundet med store tenkte farer og ulemper. For det første var det sed og skikk å fortsette lystigheten og larmen, og dernest måtte den døde beskyttes mot farer som kunde true på veien.

At slike skikker, som nå tar seg simple og rå ut, ikke bare var særnorske, fremgår av følgende påtaler fra 840 og 915 i Tyskland: "De kristne bør ikke bruke høye hyl når de fører liket til graven, de må heller ikke ete og drikke over graven. Det er usømmelig å synge, fryde seg, beruse seg og fordreie ansiktene ved skoggerlatter, så å si juble ved en broders død."

Haugføring

Gravsteder med bautastener fra Karmøy. Foto. H. Shetelig.

Det gamle navn for begravelse var å "hauge" (heygja) eller "haugføre" (haugfæra) den døde, "haugsette" (haugsetja), eller å la kaste opp haug. Betydelige personer fikk sin egen gravhaug, men i mange hauger finner man også spor etter innsetning av nye graver.

I eldre stenalder var det skikk å bisette i felles gravrom. Det krevde et voldsomt stort arbeide å kaste opp en anselig haug, og det ble da sikkerlig også kun de færreste til del. Da alt var ferdig til selve bisetningen, satte følget seg i bevegelse, sikkerlig også etter rang og orden. Men i spissen for følget gikk enten eierens hest eller en ku.

Var det en ku kaltes denne i vår tid utferdsku — og var til nedslaktning ved graven, i hedensk tid var den offerdyr til innvielse av graven og muligens reisekost for den døde. Harald Hildetann fikk den hesten med seg som trakk liket frem, og de tallrike benrester av husdyr i gravene viser at slakting og nedlegning av husdyr i graven har vært alminnelig. Til overflod ble utferdskua i den katolske tid ikke bare tillatt, men endog lovhjemlet av kirkens talsmenn, som lot presten få den som honorar for sin deltagelse i gravlegningen. Det var ikke bare i Norge, men i hele Europa at denne skikken hersket. Og grekerne forbød i sin tid av nasjonaløkonomiske grunner å slakte okser til gravoffer (Solons lover). De store norske høvdinggraver utmerker seg ved en rent barbarisk rikdom på dyreskjeletter. I Osebergskipet var nedlagt 13 hester, 6 hunder, en hel okse og et oksehode, i Gokstadskipet noe lignende. Dersom denne utferdsku virkelig ble ofret (blotet) ved graven, kan vi imidlertid ikke tenke oss at den døde var hovedpersonen og mottageren. Ifølge oppfatningen av den ventetid som trengtes før den døde kom til full styrke og kraft igjen i den nye verden, var det snarere reisekost og daglig forsyning han trengte. Offeret ble derfor sikkert rettet til slektens hellige og sterke fedre, som ble anmodet om å ta vel imot det nye slektsmedlem som ble ført til dem ved denne begravelse. Slik gjør fedredyrkerne overalt i verden også i dag. Men blodet som ble stenket på kisten og på gravkammeret, var et renselsesmiddel. Og renselse var et aktuelt problem ved begravelsen. Der ble tent ild i samme øyemed. At det også ble stekt og kokt ved graven, kanskje også festet på oksen av gravfølget på sine steder, er ikke utelukket. Man kan bare henvise til den ovenfor siterte uttalelse fra 840 fra Tyskland om det usømmelige i å ete og drikke over de dødes graver.

Gravtale

Det neste og viktigste skritt ved hauglegningen var igjen "føremålet", den rituelle tale til beste for den døde. Det sies på en måte som må vekke leserens vemod i Håkon den godes saga, da han døde av sine sår og ble ført til Alrekstad ved Bergen hvor han ble hauglagt med sine våpen uten gravutstyr, at det ble "mælt" (talt) over graven etter hedensk skikk. Sikkert dreide det seg om en viss formell utlysning av gravlegningen i dette "mæle", og samtidig en beskrivelse og redegjørelse for dødsårsaken og enkelthetene med gravlegningen, f. eks. oppregning av gaver som var gitt den avdøde med i graven og hva som ble nedlagt sammen med liket. Men av andre "føremæler" som er blitt referert i sagaene, ser vi at det også kunde være en besvergelse. Torgils mælte over Bjørn, en attergangar, for at han aldri mere skulde kunne bli noe menneske til skade. I vårt uttrykk om jordfestelse ligger der visselig også et minne om et slikt "mæle" som skulde binde "(feste) den døde til graven. Det er derfor merkelig at dette uttrykk ble beholdt i den kristne språkbruk.

Gravgodset

Gravutstyr fra Evebø, Nordfjord. Saks i tre-etui. Skålvekt. Skinnpung med vektlodder. Gullmynt. Lerkar. Foto. H. Shetelig.

Det utstyr som ble gitt den døde med i graven, fortjener en særskilt omtale. Her behøver vi ikke å gjette eller møysommelig samle spredte opplysninger for å kunne ha noe å meddele. Landets museer er fulle av håndgripelige vidnesbyrd om emnet. Der har vi det helt rikholdige museum alene fra Oseberggraven: det vakre skip, som er en av nutidens største fortidsskatter, med innbo, vogner, prydgjenstander, tøyer, redskaper, husdyr osv..

I rekke og rad følger de mange funn av våpen, redskaper, bruksgjenstander for kvinne og mann som gravperioden har gitt nutiden. Alt dette er imidlertid ikke offer i vanlig religiøs forstand. Der hersker i det hele stor uklarhet og villrede i vårt språkbruk når det gjelder disse ting. Det som er nedlagt er visstnok "ofret" av giverne i den forstand at de har gitt avkall på det; men i seg selv er det gaver gitt til glede og nytte for den avdøde. Det var imidlertid ikke bare slekt og venner som kunde utstyre en på denne måten. Der synes å ha rådet den merkelige oppfatning at hva en selv kunde få gravet ned, kunde en også få med seg i det hinsidige. "Odin sa at hver skulde komme til Valhall med sådan rikdom som han hadde med på bålet. Det skulde han og nyte som han selv hadde gravd ned i jorden" (Ynglingesagaen kap. 8). Bekjente personer som Egil Skallagrimsson og Eirik Raude grov ned sine verdisaker før de døde. Og deres eksempel har vært fulgt av mange. Man har endog eksempel på en bonde i Sverige i midten av 19. århundre som grov ned alle sine sølvpenger før han døde for ikke å være barskrapt i det hinsidige. Dette forklarer mange av de funn som uriktig kalles for offerfunn. Arkeologer finner ofte enkelte gjenstander eller store samlinger av våpen og bruksgjenstander i myrer og kaller det myroffer. Det er høyst usannsynlig at myrene ble betraktet som hellige steder. Vi mangler iallfall helt opplysninger herom. Og som bekjent nedlegges ikke et offer i hytt og vær, men på de innvidde og hellige steder. Derimot var myrene de best skikkede steder å grave noe ned i, for det første fordi de var lite beferdede, og for det annet fordi de var forholdsvis lette å grave i med datidens dårlige trespader. Foruten som rent forretningsmessig deponering av ting som skulde gjemmes, må man derfor med størst sannsynlighet tenke på de enkelte individers omsorg for sitt eget beste i det hinsidige ved de såkalte "myrofringer".

Når alt var nedlagt og dekket, synes det også som man til slutt har drukket skål eller "støyt" ned (helt ned) drikk på gravhaugen. Den siste hilsen som ble brakt på en svensk grav i Lappland lød slik: "Du har varit falit hågad på den här slagen." Det var enken etter den døde som sa dette idet hun sto frem med flaske og glass og tømte innholdet i graven som avskjedsskål.

Vi er så heldige at vi har en ønske- og hilseformel bevart i Hervarar saga brukt til avskjed: "Måtte I alle bo lykkelige i haugen!" Eller: "Måtte gudene forunne deg lykke i haugen!"

Denne hilsen taler sterkere enn noe argument for bostedstanken i forbindelse med haugen og står i en skarp motsetning til den foregående periodes reisetanke. Men denne store endring i oppfatningen er ikke så underlig når man tar i betraktning den forandrede gravskikk og forenklede behandling av liket som igjen faller sammen med synet på de døde. Den mellomtilstand som symboliseres ved reisen i dødslandet var bortfalt i oppfatningen, og det hele bildet var blitt enklere og flatere. Hvordan allikevel reisetradisjonene kunde holde seg forklares mere ad kulturutviklingens enn ad religionens vei, idet stoffet simpelthen ble fantasi og eventyr uten direkte forbindelse med tro og kult.

Den siste hilsen kan også ha vært uttalt etter en akt som hittil ikke er nevnt, nemlig lek og prosesjon omkring graven. Vi vet den har vært i bruk hos kelter og germaner, og skikken er beskrevet i gamle kvad; men hva vi ikke vet med noen sikkerhet eller av antydninger, er det ikke riktig å utgi for historie. Vi vet kun at til visse tider har der vært tent bål på gravhauger. Det vilde de neppe ha kunnet gjøre hvis det ikke gikk tilbake på en eldre skikk. Og folkevisen om Haugebonden nevner også dansen og uroen på gravhaugen, riktignok som en anklage. Det er ikke urimelig at de merkelige sagn om dans på kirkegårdene som finnes både i Sverige og Norge, også går tilbake til dans på gravhauger til glede og oppmuntring for de døde. Slikt ble i den kristne æra brennemerket som toppunktet av helligbrøde. I 1663 innkom der klage til øvrigheten fra Konunga herad i Sverige over at ungdommen brukte kirkegården til lekeplass. I Sverige har man endog minner om religiøse danser, f. eks. "Hvembodansen", som skal skrive seg fra Hvembolunden, en gammel kultplass, likeså "Engledansen", som ble brukt i julen, visstnok for "englene", de avdøde fedre, som kom på besøk. I Norge har vi sagnet om Folgedalen og folket der som danset springar på kirkegården juledag. Til straff lot Vårherre snøen falle i 10 samfulle uker så hele dalen ble nedsnødd med 7 kirkesogn. I et annet sagn fra Hardanger ble de dansende straffet med å måtte danse uopphørlig i 7 år uten annet leskemiddel enn takdryppet fra kirken.