Fedrekult - Reiser til dødslandet
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Reiser til dødslandet
av Emil Birkeli
Med originale illustrasjoner
Dreyers Forlag
Tradisjonens mosaikk
Etter alt vi nå vet om de mange forestillinger om det hinsidige i det norrøne samfunn, kan vi slutte oss til at reisene til dødslandet ikke alle har vært tenkt og oppfattet på samme måte, men tvertimot må være komponert av mange forskjellige elementer. Dette stemmer også med virkeligheten. Ingen må derfor vente et ferdig og utarbeidet bilde av reisenes detaljer, de faste stasjoner som skal passeres osv. Emnet behandles meget mere som et mosaikkbilde, sammensatt av deler fra de forkjelligste kanter. Det vi kan få ut av disse fragmenter, blir bare som en fjern anelse om de eldgamle tradisjoner. Men allerede dette er verdifullt og bryet verd.
Om luftreiser høres der meget lite i kvadene, men "leikande logar" og den "frøsande eld" minner dog sterkt om Alveheimen og sjeleveien i nord. Uhyrer og farlige makter forekommer. I visjonsdiktene fra den kristne tid gjengis stoffet ut fra nye synspunkter. Straffen for begåtte handlinger er et emne som ikke var kjent i hedenskapet. De hedenske sjeleførere er blitt til engler, men ellers er meget av det gamle overført i disse diktene. Nettopp på grunn av sin forbindelse med den kristne tankeverden får de en internasjonal karakter, og visjonsdiktene var i sin tid et meget yndet stoff hele Europa over. Men de spesielt norske eksempler viser allikevel nær forbindelse også med den gamle mytologi og den norske natur: Jotner, mørke, tåke, urer, fosser, heier og fjell, bunnløse hengemyrer, tornemoer etc. er ting som ustanselig går igjen i dem.
Den merkelige forbindelse i den gamle mytologi mellom jotunheim og helheim kommer også til syne i reiseskildringene. Vi må derfor også ta med jotunreisene, fordi de kaster lys over emnet. Det hedenske stoff kan således deles i en jotuntradisjon og en helheim-tradisjon. Først når vi har gjennomgått begge disse, vil vi gå over til visjonsdiktene.
I jotuntradisjonen har vi fortellingen om Skirnes (den lysende) reise til jotnen Gyme (den langsomme) for å fri til den vakre Gerd på vegne av guden Frøy. I denne fortelling finner man omtrent det samme stoff som for reisen til Hel eller andre dødsland. Gymes gård ligger i nord. Der lå jo også Hel. I kvadet hører man ingenting om kulden og rimtursene, men derimot adskillig om Nivlheim som et eldre Helheim. Skirne rir. Første del av reisen går over duggvåte fjell og gjennom huldreheimer. Mørkt er det også der han farer. Flere enkeltheter får vi ikke, før han er ved grinden. Ved den sitter en grindvakt som eksaminerer ham. Han er forundret over at Skirne kommer hit, for hverken er han feig (dødsmerket) eller død. Altså var denne vei til Gyme kun farbar for "feige" og døde. Skirne får imidlertid adgang til Gerd, og hun spør ham også forundret om han er en alv eller en gudesønn, siden han har kunnet passere den "frøsande eld" som omga salen.
Her møter vi en stigning fra grindvaktens spørsmål om alminnelige døde til alver og gudesønner. Disse betegnelser har jo en særlig interesse for vårt emne. Ilden kjenner vi også igjen som nordlysluen i den forsvunne hinsidighetstro fra stenalderen, og veien hit var kun bestemt for de lette alver. Vi har derfor all grunn til å ta disse levninger som minner om reisen i luftregionen fra likbrenningstiden. Skirne møtte sinte bikkjer, men disse har en meget tilbaketrukken plass og minner kun svakt om den internasjonale "helvedeshund". Inne i salen er der dekket bord og fremsatt mjød for gjesten, og Gymes gård forveksles ikke med Hel. Rimgrimne med tusser oppholder seg i rimtussehallene nedenfor nå-grinden, og dit skulde Gerd komme hvis hun ikke ga sitt ja-ord.
Videre har vi et annet hedensk kvad om Svipdags reise til Utgard. Dette sted kunde ligne et større område, for innenfor det var Alvegården, som var hans egentlige mål. Der oppholdt hans elskede "Menglad" (den smykke-glade) seg. Den første del av reisen går i urer, på sleipe stier over høge fjell, dertil skodde og frost. Men fremme ser han "gardar glitra um gylne sal". Og for å komme inn må han gjennom en grind som fjetrer alle som rører ved den. Dessuten skal han passere forbi to hunder som gjør ilskere enn han noensinne har hørt hunder gjø. De kunde ikke overlistes, for den ene våkte mens den annen sov. Det eneste man kunde gjøre var å gi dem noe å ete, og springe forbi imens. En hane hadde også som oppgave å vanskeliggjøre adkomsten. Salen, som det "sveipte seg leikande logar ikring", het Lyr. Det var den som skulde "beve på sverdodd og brodd", og om dens skjønnhet gikk der mange frasagn mellom folk. Her var også Alvegården med det "gullfagre", utført av Une og Ise, Bare og Ore, Dore og Ure, Var og Vegdrasil. Inne var der gilde saler. Dørvokteren het Delling. Her lå også Helseberget, som hadde evne til å helbrede syke og gi sorgfulle trøst; der ble den legt som hadde lidd av livslang sykdom.
I alt dette møter vi lite av Jotuntradisjonen, skjønt Utgarden gjerne forveksles med Utgardlokes høvdingsete. Derimot har vi enda flere hentydninger til nordlyset og sjeleveien enn i skildringen av Skirnes reise. De "leikande logar", som betegner strålene og som også lignes ved "sverdodd og brodd", er noen av de merkeligste hentydninger til det forsvunne astralrike i nord. Helseberget er også en underlig og uventet foreteelse i hedensk tradisjon. Himmelberget plaseres ved himmelgrensen, og der befinner også vokteren Heimdalln seg. Det kunde tenkes at det er dette berg som går igjen her med et innslag av kristen lære om himmelen.
I Hel-tradisjonen, som er av betydelig senere dato, har vi Hermods reise til Hel for å få tilbake Balder. Han red gjennom mørke dype daler i 9 døgn og kom så til elven Gjoll. Den hørte vi ikke noe om i de to andre overleveringer. Over elven gikk der en bro, Gjallarbroen. Den var gild, belagt med gull og voktet av en kvinne som het "Modgunn". Hun spurte om navn, slekt og reiseformål i likhet med grindvokteren og uttalte også sin forundring over at en slik person reiste Helveien. Ikke red han stilt som andre, men larmet likeså meget som en hel fylking, han alene; heller ikke hadde han nåens utseende. Hun viste ham veien nord og ned til Hel. Først etter at han har passert elven, møter han grinden som vi kjenner fra de to foregående beretninger. Men Hermod ba ingen om å åpne grinden for seg, han ga hesten av sporene, og som en god hinderrytter satte han over den. Det var et koselig sted han kom til. Balder satt i høgsetet, og både han og Nanna befant seg vel. De sendte vennegaver med tilbake til gudeslektningene da Hermod reiste hjem igjen med uforrettet sak. Hel satte så vanskelige betingelser for Balders hjemreise at den ble umuliggjort.
I et annet kvad lar dikteren Odin selv ri til Hel på den samme hesten som Hermod fikk låne. Landskapet sløyfes helt i denne beretning. Derimot får helvedeshunden Garm med den blodige bringen en omtale. Odin traff en volve (spåkvinne) som mælte "nå- ord" for ham. Diktet viser liten respekt for Odin, betydelig mere for Hel. Det siste vol ven sier til ham er: "Velkommen att på vitjing hit, når Loke leikar laus or bandom og i ragnarok-ransmenn ferdast."
Går vi så over til visjonsdiktene, er det særlig Draumkvedet og Solsangen som har interesse; begge har nemlig fremstillinger av det hinsidige som sterkt minner om den hedenske tid. Snorre har dessuten også gitt sitt bidrag i religionshistorien. Og for å forenkle det hele bilde kan vi inndele det etter de stykker som allerede er oppregnet i det foregående:
- I. Den første strekning.
- II. Elven og broen.
- III. Landskapet på den annen side av broen.
- IV. Grinden.
- V. Målet.
I. Den strekning som de reisende først passerer, varierer for hver beretning. Der er ingen faste punkter, men alle er overensstemmende i dette å følge det norske landskap i vilt og ufjelgt terreng, hvortil hører urer, bunnløse myrer, bratte fjell, mørke gjel, øde vidder, glatte og sleipe fjellsider etc. Alt dette finnes også i visjonsdiktene, men samtidig er der i Draumkvedet et innslag av luftreise som danner en motsetning til de foregående skildringer:
- Eg hev vori meg upp med sky
- og ne-att med have svarte.
- Eg hev vori meg upp med sky
- og ne-att på svarte dike.
- Eg hev set åt heite helvite
- og ein deil av himmerike.
- Eg hev fari ivi vigde vatne
- og ivi djupe dalar,
- høyrer vatn og ser de inkje,
- unde jordi so munne de fara.
Ved siden av denne himmel- og avgrunnsfart forteller forfatteren også om reisen over tornemoene, hvor han rev sin kappe i stykker. Forskere har ment at moen var sådd med torner, men det passer ikke til teksten. Tornene vilde da ha såret hans føtter, men nå har de sittet på buskene, og derfor gikk det ikke bare ut over kappen, men endog over neglene på alle hans fingrer:
- Sunde gjekk mi skarlakskåpe
- og neglen av kvor min fing.
Foruten de nevnte landskap forekommer også våsemyrer og gaglemyrer. Men hermed slutter første del av reisen. Om dette parti har solsangen intet å berette.
II. Den elv som først skildres i helheimstradisjonen og som Snorre også beskriver, synes å tilhøre et internasjonalt felleseie. Det norske navn gjol betyr den brusende. Og den tenkes som skillet mellom de levendes og de dødes verden. Det er først i forbindelse med denne kløft at broen omtales. Også her avviker Draumkvedet fra de andre ved å gjøre broen til en luftbro:
- Kjem eg meg åt Gjallarbrui,
- ho henge so hågt i vinde.
Det manglet bare at han også skulde kalt den for den bevende vei med de leikande logar. En liten smak av det usedvanlige får man dog i følgende strofe:
- ... ho e oil me gulli slegji
- og saum i kvorjom tinde.
Men dette fagre brobilde synes å passe dårlig til den dyrebestand som i diktet opptrer på den:
- Tri e tingji på Gjallarbrui,
- Bikkja bit og ormen sting,
- stuten stend og stangar.
Vokteren er derimot borte. Der er også et annet utstyr på broen som viser at selv om den er fager, så er den vanskelig og farlig å passere, den er nemlig forsynt med kroker. Alt dette minner om den mosaikk som vi omtalte i begynnelsen av dette avsnitt. Solsangen nevner ikke broen, men lar elven være blodblandet, og helten i dette dikt slukes av strømmen; dermed begynner hans opplevelser.
III. Landskapet på den annen side av broen omtales ikke i de hedenske skildringer. I Draumkvedet derimot fortsettes med lokalisering av natur og steder. Her lå "Grimaråsen", og her lå "Skålestrand" som minner om Nåstrand. Vinterstien, et norsk navn for Melkeveien, fører imidlertid igjen tanken til astralregionen. Også Melkeveien er kjent blant mange folk som sjelevei.
Nordregionen går også igjen i Draumkvædet som en ringere plasering. Herfra kom Grutte Gråskjegg ridende på en svart hest i spissen for et stort følge. Denne Grutte er identifisert med djevelen, men det er ikke så innlysende at det er riktig. Fra syd kommer et annet følge med Sålemikkjel (Sjelemikkel, engelen Mikael). Den samme inndeling i et godt syd og et slett nord har også Snorre.
IV. Grinden nevnes ikke av Olav Åsteson i hans dikt, men i alle de andre beretninger danner den et hovedstykke. Den har fått navn av Någrind, Helgrind, Trymgjoll (den larmende). Her står vakten. Draumkvædet har heller ikke noe om denne person. Det kan komme av at diktet bare er nådd til oss i en ufullkommen skikkelse, men det kan også skrive seg fra en utelatelse.
V. Målet for reisene er i de eldre beretninger skildret i sterkt tiltalende farger. Det var ikke dystre og frastøtende steder, men "gods og gilde salar" — "gardar glitrar um gylne sal" — "ljomande ljod i høge hallom". — "Inn be du han stige til oss i sal og drikke den mæte (god) mjød." — "Åt kven er her benkjer med baugar prydde og pallen fagert flolagd med gull?" osv.
Dette er noen av de uttalelser og beskrivelser som anvendes på målet for reisen og forholdene der. I visjonsberetningene er selvsagt dette parti falt bort og erstattet med straffested og skjærsild.
Men selv i disse kilder røper den gamle hedenske tradisjon seg. På samme måte som Hermods vei gikk nord og ned, kommer Grutte Gråskjegg fra nord. Solsangen lar "Nides sønner, syv i tallet", komme fra nord. Av fulle drikkehorn drakk de den rene mjød fra Baugregins brønn. Disse "Nid-sønner" må være innvånere av dødsriket. De befinner seg "nede" i dypet, hvortil "Nedvollen" og "Nedefjellet" også henlegges. Ellers er det jo en underlig sammenblanding, idet Baugregins brønn er den samme som gudene drakk av for å få visdom.
Reisetankens dybde og bredde
Av alt dette ser vi imidlertid at reisetanken har vært sterkt fremme og har levd lenge etter at selve det religiøse grunnlag var bortrevet. Av de mange forskjellige sammensetninger kan vi ane oss til meget om det som har tilhørt den lengst tilbakeliggende tid. Hertil må regnes luftreisene, redselsfaunaen og alle hentydninger til sjelevei og dødsland i nord. Dette må være ganske sterke elementer som har ligget i minnet og skapt seg utslag i sagn og dikt. Det var først i en langt senere tid, med omlegning av livsvilkårene og tankegangen, at det nordlige dødsrike fikk sin beliggenhet nede på det horisontale plan, og ble gjort til det mørke og kolde jotunrike, eller til det underjordiske Hel. Der er intet overraskende i at allerede stenalderfolket trodde på luftreiser og paradis i luftregionen. Arktiske folk og deres nære slektninger indianerne avgir et glimrende eksempel på en primitiv kultur med utviklet hinsidighetstro.
Maiduindianerne tror at de døde stanser 3 dager ved graven og besøker de steder hvor de har levd. Deretter begynner reisen til Hippiningkodo, Blomsterlandet, også Yonkodo, Åndelandet. Herfra vender ingen tilbake. Av farlige og vanskelige ting på veien nevnes: huler, vann, villedende veier etc. Melkeveien er kjent som sjelevei. De døde får følge av sine fedre. Lenapeindianerne tror at den døde stanser 11 dager ved graven før ferden begynner, og når reisen er begynt, stiger han etterhånden til den 12. himmel, hvor han fører et lykkelig liv med jakt, fiske og lek. De døde er uten plager og uten ubehagelig arbeide. Menominiindianerne stanser 4 døgn ved graven og drar så Melkeveien til Åndelandet i vest.
De reisende lokkes til å stanse på veien ved kjempejordbær, skjønne kilder osv. De kommer til en stri strøm, og der er bare en glatt trestamme til bro over den. En stor hund sperrer dessuten veien, og de onde mennesker kommer overhodet ikke over. På den annen side av elven ligger en by, og er man først kommet velberget dit, blir man mottatt med åpne armer og feiret med lek, fest og lystighet. Som man ser ligger ikke disse beretninger om reiser i det hinsidige så langt vekk fra de norrøne, selv om Atlanterhavet skiller.
Reiser forutsetter fjerntliggende dødsland. Av de norske overleveringer blir det derfor på ingen måte alle som krever noen reise for de døde. Astralregionen, nordregionen med den bevende og brennende vei, kommer først på listen. Deretter det nedflyttede nord, Helheimen. Men dette viser at det er Alveheimen i nordlysveien som ligger til grunn for hele reisetradisjonen, og derfor må det også være den som har vært den eldste og første arsak.
De dødes mellomtilstand
Reisetradisjonen vedrørende de døde er imidlertid kun en symbolsk fremstilling av den kritiske mellomtilstand som den døde formentes å befinne seg i like etter døden. — Hinduene kaller den døde for "preta", et ord som betyr omtrent det samme som "nåe". Men en preta er uferdig, svak og hjelpeløs, utsatt for alle slags farer. Dersom den mislykkes på sin vei, blir den hjemløs og mottas overhodet ikke i de dødes samfunn. Den blir aldri "pitaras", d. e. far og fullvoksen skytsånd, men farer omkring som gjenganger. Dette er den egentlige fortapelse i fedrereligionen. Men det står i den gjenlevende slekts makt å forhindre dette ved hver dag å yde et "utfylningsoffer" til styrke og vekst for den døde; når reisen er slutt, d.v.s. når tiden er kommet at pretaen skal opptas i de opphøyde pitaras’ samfunn, bringes "fullendelsesofferet", og denne handling faller sammen med avslutningen på begravelsen og den endelige dødsfest.
Mens likbrenningen sto ved makt her i landet og troen på reisen var aktuell, har også de norske fedredyrkere ydet lignende hjelp til sine. Den syvende og den tredevte dag var viktige terminer, og avslutningen hørte sannsynligvis årsdagen til. Den daglige ydelse skjedde ved utstilling av dagens og festlighetenes kosthold i beboelseshusets kulthjørne på en forhøyning som kaltes stalle. Denne tjenestgjorde som alter. Men den dødes kost har også vært lagt i neverkrukke, i skrin og i kar. Med likbrenningens opphør og den totale endring av verdensbildet og den religiøse tankegang i det hele, falt også den gamle forestilling om en dødsreise bort og med den de dødes pleie. Visjonsdiktningen lærer oss imidlertid at dødsreisene fortsatte å leve i folkeminnet som et interessant og dragende motiv for fantasi og diktning, og det varte lenge før de siste spor av den forsvant.
