Fedrekult - Trodde vikingtiden på en sjel?
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Trodde vikingtiden på en sjel?
av Emil Birkeli
Med originale illustrasjoner
Dreyers Forlag
Oslo, 1943.
Vikingtidens monisme
De skikker som nå er skildret, går tilbake til 6. og 7. århundre e. Kr. Og det syn som røpes i betraktningen av de døde og deres oppholdssted, er i høy grad materialistisk, preget. Noen dyp religiøsitet kan vi ikke spore. Men dette røper igjen denne tids menneskers syn på seg selv og tilværelsen. I mangt tenkte og følte de som de moderne europeere. De hadde passert den mytiske periode og var blitt realister. De stolte på sin egen kraft og styrke og var lite anlagt for virkelig innadvendt tenkning og grubling. Styrke, kraftprøver, kamp og forakt for farer eller overmakt var idealet. Den personlige ære og andres omdømme ble satt så høyt at de kunde selge sitt og slektens velvære for dens skyld. Jernalderen gjorde mennene til jern, men på primitivt menneskelig grunnlag. Tiden beruste med sine fremskritt. Teknikken på land og hav ga en selvtillit og selvfølelse som vi må frem til våre dager for å finne maken til.
Religionen kom herunder i forfall. Gudene eksisterte vel for mange som usynlige makter, men sto ikke i forbindelse med moral eller høyere åndsliv. Det hinsidige var et tåket område eller oppdelt i mange deler, visstnok et sammensurium av svunne tiders tro som bare gikk igjen som "relikter". Noen tenkte på et dødsrike i nord, andre på et Hel under jorden, de fleste på gravhaugen, men også mange på rommelige opphold i dødsfjell, noen på Valhall. Men tross fortidens og likbrenningstidens dualistiske oppfatning av mennesket, var denne rasjonalistiske og materialistiske tid gått over til en monistisk oppfatning av mennesket. Noen sjel, ånd eller noe høyere jeg som gikk over i det hinsidige, hører vi ikke om. Det totale individ, med kroppen og hugen, dannet den "nåe" (dødning) som levde videre.
For oss nutidsmennesker er det fåfengt å diskutere oppfatningen av materielle legemer som viser slike helt fornuftsstridige egenskaper. Forbindelsen mellom de levende og døde er også for oss en lukket verden. Man kan avvise den som innbildning og fantasi. På den annen side har man altså millioner av mennesker som lever i dette forhold som deres virkelighet og innforliver disse forestillinger i sitt liv som den naturligste sak av verden. Men som vi vil se hadde der rådet en helt annen oppfatning av de dødes vesen i perioden foran denne. Forandringen av tankegangen i mer realistisk og rasjonalistisk retning endret derfor synet både på de levende og de døde. Og selv om vi må gå ut fra at meningene og oppfatningene også i denne tid var meget forskjellige, så var de dog sikkerlig langt mer uniforme enn i våre dager.
Fylgje
Fylgja var således et kjent begrep i datiden og arv fra en tidligere tid. Det kunde lett ha vært utviklet til en høyere forestilling om menneskets annet jeg og ha uttrykt det som nå menes med "sjel". Som navnet røper, betyr det følge, ledsager. Det blir derfor også brukt om skytsånden, f. eks. kynfylgja og ættarfylgja. Men samtidig var det kjent som noe i forbindelse med selve mennesket, noe som kunde skilles ut og vise seg for andre. Det kobles som regel sammen med hamskifte, og så underlig det høres, opptrer derfor en "fylgje" i dyreskikkelse. I drømmesyner får den gjerne kjempedimensjoner. Gunnar fra Lidarendes fylgje viste seg som en bjørn. Hans venns som en hund. Tord som var gjest hos Njål på Bergtorskvål, så sin egen fylgje som en blodig bukk. Olav Trygvesons fylgje viste seg i en kjempeskikkelse osv. I drømme kunde fylgjen forlate kroppen, som da lå uvirksom igjen. Men skade på fylgjen vilde også skade legemet. Det var derfor sterke tilknytningspunkter mellom fylgja og legemet. Da Olav Trygveson lot sin hund Vige drepe Tore Hjort, viste den døde seg i en hjorts skikkelse. Og fortellerne lot også hunden drepe hjorten. Denne siste versjon røper den samme materialistiske oppfatning av fylgjen som av nåen. Tankegangen er typisk for vikingtiden, og man kan skjønne at forestillingene om fylgjen ikke hadde full hjemmel i oppfatningen av menneskets vesen. I en legendarisk fortelling om Magnus den godes fylgje forekommer en "liten gyllen fisk" som kom ut av munnen på kongen i dødsøyeblikket og forsøkte å nå tilbake, men den kunde ikke. Døden inntrådte derfor.
Vord
Et annet uttrykk som enda bedre kunde vært utviklet til "sjel" var vord (utt.vór), av oldn.vorðr, vokter. Den ble betraktet som et dobbelt-jeg og dekker fylgjens vesen forsåvidt som den også opptrer i dyreskikkelse. I den senere tid ble vord og vardøger gjerne slått sammen. I eldre tid spilte sikkerlig vorden en fremtredende rolle fordi den ble satt med sjelslivet. Vordstolen, vordlaus var å være fra seg, å ha mistet forstanden. Lik fylgjen kunde vorden forlate sitt legeme, men sto i mer intimt forhold til menneskets indre enn fylgjen. I den gamle litteratur hører vi om vordlokking, og den kloke volve kaller det for sin tiende evne i rekken, å lokke tilbake "lekende luftfarer til sin egen hug og ham". (Strofe 155 i Håvamal). Slike vordkyndige personer må medisinmennene og shamanene også være i dag rundt omkring blant primitive folk i verden. Ved sykdom og skranting oppstilles gjerne som forklaring at "sjelen" eller den "lille bror" har forlatt sitt legeme og ikke finner veien tilbake igjen. Den kan også overfalles og fanges av usynlige fiender.
Men hverken fylgja eller vorden kan vi merke har spilt noen rolle i denne tids syn på det hinsidige menneske. Selv om det ikke direkte påpekes, må begrepene allikevel ha ligget bakom det helt flate realistiske syn som tidens gravkultur og dødsliv avslører for oss. Vi har ennå et ord som må tas med i denne forbindelse:
Hugen
Mange har ment at hugen nærmest må oversettes med sjel. Og hugen var jo et kjent og utviklet begrep. Men ved nærmere ettersyn viser det seg at med dette uttrykk samlet vikingtiden alt det i mennesket som vi betegner med intellekt og sjeleliv. Det kan derfor ikke anvendes som navn på det vesen som tenktes å leve etter døden. I litteraturen, som jo gjengir folkets tankegang, ser vi at hugen sier, hugen snur seg, hugen går en annen i møte, hugen prøver, hugen har lyst etc. Den begjærer, forbitres, beslutter, forestiller seg, betenker seg osv. Dette kan aldri sies om fylgja eller vorden. Hugen minner derfor om personligheten, selvet, det høyeste i mennesket. Og dette tok den døde med seg, men ikke i form av fylgje — det annet jeg. Dertil var det siste begrep altfor meget innvevd med hamskiftetroen, som vi kommer tilbake til, og bar på en fremmed arv fra en enda eldre periode.
Vi får derfor det inntrykk at vikingtidens oppfatning var oppstått ved en direkte avstandtagen fra den eldre mytiske og "overtroiske" oppfatning. Fra sitt synspunkt var den kommet lenger i opplysning og dannelse enn fortiden. Den hadde mindre fantasi og mer rasjonalistisk innstilling. Mennesket hadde oppdaget seg selv og var betatt av denne oppdagelse. Det menneskeliggjorde derfor både livet på denne og den anden side. Men i lengden tilfredsstillet ikke denne rasjonalisme og materialisme den religiøse trang. Og dette moment må sikkerlig ha spilt inn ved aristokratiets forholdsvis hurtige overgang til kristen tro og verdensoppfatning da tideskiftet kom.
Hamingja
Endelig er der betydelige forskere som har ment at det som i sin tid ble kalt "hamingja" var uttrykk for de gamle nordmenns forestilling om sjel. Hamingja har visse ting tilfelles med fylgja og har vært betraktet som et tillegg til individet, noe som det hadde med seg og kunde disponere over. Heri skiller det seg også fra fylgja, som alltid opptrer helt suverent, men kun ved farer og store begivenheter. Hamingja har intet med hugen å gjøre, den tenker ikke, føler ikke. Av ordets sammensetning ligger det nær å slutte at det skriver seg fra gammel tid og har forbindelse med "hám". Og den hám som hefter ved hamingja, viser seg å være ens med "lykke". Indonesierne vilde ha kalt det "tondi" og polynesierne "mana". Begrepet fører således tilbake til den naturalistiske religion med tro på en kraft som kunde erverves og eies til lykke for vedkommende individ. Den erstattet intelligens og personlig anstrengelse, hamingja’en kunde i seg selv besørge alt. I moderne islandsk betyr ordet lykke og brukes sammensatt med "ønske" rett og slett som "lykkønskning". I sagatiden utba kongelige sendemenn seg "kongelig hamingja" forat reisen skulde lykkes. Og en slekt mente å kunne spare opp hamingja til etterkommernes beste. Det kan derfor ikke være riktig å oppfatte hamingja som sjel. Den er med å bestemme en persons skjebne, men er ikke nødvendig for livets beståen eller for det normale livs funksjoner. Den røper et svakt og kollektivt personbegrep og synes derfor å skrive seg fra stenaldertidens jakt- og fiskefolk. Derfor går også jaktlykke og fiskelykke igjen nettopp på disse gamle landemerker i vår tid, og man kunde med stor rett kalle den moderne "fiskelykke" for "fiskehamingja".
