Kvinnelige makter - Njorun: Njords mystiske søster

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Kvinnelige makter

Njorun: Njords mystiske søster

av Knut Rage

En portrett-lignende fremstilling av Erda (Njorun) som en tidløs, vis kvinneskikkelse knyttet til naturens dypeste hemmeligheter idet hun stiger opp fra bakken, halvveis dekket av jord og røtter, for å advare Odin (Wotan). Illustrasjon til Richard Wagners opera "Rhingullet" av Franz Müller-Münster, 1910.

I den gamle norrøne mytologien er det noen guder vi vet lite om, de er bare nevnt. En av disse er gudinnen Njorun. Vi finner knapt noe om henne i de gamle fortellingene, og hun er nesten bare et navn. Det gjør henne til en mystisk skikkelse og får oss til å lure på hvor viktig hun var.

Vi finner Njorun omtalt noen få steder, i Allvismål og noen få andre skrifter, og i en liste over gudinner i Den yngre Edda. Det er rart at Snorre ikke forklarer hvem Njorun er, slik han gjør med de fleste andre gudinner.

Selv om hun ikke har fått sine egne historier, var navnet hennes nyttig for skaldene. De brukte ofte navnet Njorun som en del av kjenninger, i poetiske omskrivninger for "kvinne". Vi finner navnet hennes brukt på denne måten i en rekke kjente sagaer, som Njåls saga og Kormaks saga. I diktet Allvismål brukes også navnet "Draum-Njorun" som dvergenes ord for "natt", som i både norske og danske oversettelser riktignok har fått en noe annen ordlyd, som "drømmespinn" og "drømmeverinne". Finnur Jónsson oversetter det imidlertid som "Nörve's datter".

I Skaldskaparmål listes hun opp som en åsynje etter Bil, men uten ytterligere beskrivelse. Utover dette forekommer navnet hennes primært i kjenninger (metaforer) for kvinner i dikt av blant andre Kormak Ogmundsson og Ravn Onundsson, samt i flere sagaer. Varianter som "Eld-Njorun" og den mer usikre "hól-Njorun" er også kjent fra skaldediktningen.

Navnet Njorun er også en gåte i seg selv. Forskere lurer på om Njorun kan ha vært et gammelt navn for selve jorden, som Finnur Jónsson. Andre, som Andy Orchard, antyder at hun kan være en oppdiktet figur siden vi vet så lite om henne. Etymologisk er det foreslått en forbindelse til guden Njord og den romerske gudinnen Nerio. Språkforskeren Albert Murey Sturtevant har påpekt at Njorun og Gjevjon er de eneste kvinnenavnene med endelsen –on, og at navnet kan være konstruert språklig på samme måte som Gefn ble til Gjevjon, fordi navnene deres slutter likt Andre tror at Njorun kan være i slekt med Nerthus og Njord, som tyder på en eldgammel forbindelse.

I diktet Lokasenna blir Njord ertet for å ha fått barn med sin egen søster. Hvem denne søsteren var, blir aldri sagt, men det viser noe om vanenes (som Njord tilhørte) spesielle tradisjoner. Snorre Sturlason forteller også at Njord var gift med sin søster da han var blant vanene, og at barna deres trolig var de kjente gudene Frøy og Frøya.

Det er fristende å tenke at Njorun og Njords søster er den samme personen, eller i det minste nært beslektet. Hvis Njorun er en kvinnelig form av Njord, og det er nevnt at Njord hadde en søster han fikk barn med, kan det bety at Njorun var denne søsteren.

Dette poenget er faktisk en av de viktigste pilarene i Finnur Jónssons og andre filologers argumentasjon for hvem Njorun kan ha vært.

I Lokasenna går Loke hardt ut mot Njord og håner ham for hans fortid hos vanene.

"Stop nu, Njord!

og styr dit mod —

tør det ei mér fortie:

med søster din

slig søn du fik,

dog verre end ventet ei."

Denne passasjen bekrefter at det i den norrøne myteverdenen fantes en tradisjon om at Frøy og Frøya var resultatet av et incestuøst forhold mellom Njord og hans søster. Snorre Sturlason utdyper dette i Ynglingesaga, hvor han forklarer at det blant vanene var tillatt med ekteskap mellom søsken, men at denne skikken ble forbudt da vanene ble en del av asenes samfunn.

Det som er påfallende i kildene, er at denne søsteren aldri blir navngitt. Her kommer Finnur Jónssons filologiske detektivarbeid inn: Akkurat som Njords barn heter Frøy (herre) og Frøya (frue), argumenterte Jónsson for at foreldreparet må ha hatt en tilsvarende navnesymmetri. Navneparet Njord (maskulint) og Njorun (feminint) passer perfekt inn i dette mønsteret. Jónsson påpeker at Njorun språklig sett er den norrøne formen som best korresponderer med den germanske modergudinnen Nerthus. Siden Nerthus og Njord i realiteten er samme navn i henholdsvis feminin og maskulin form, mente Jónsson at Njorun er det overleverte navnet på denne mystiske søster-konene som nevnes i Lokasenna.

Ved å identifisere Njorun som Njords søster, gir Jónsson henne en plass i det eldste sjiktet av fruktbarhetsguder. Hun blir da ikke bare en perifer skikkelse i kjenninger, men selve den kvinnelige halvparten av det opprinnelige vaneparet som representerte jordens grøde og havets rikdom. Jónssons konklusjon, sett i lys av sin henvisning til Lokasenna, er at Njorun er navnet på den gudinnen som ble skrevet ut av mytene etter at æsenes moral (som forbød incest) ble dominerende. Hun overlevde kun som et språklig fossil i skaldenes kompliserte kjenninger for "kvinne".

Forholdet mellom søsken i vanenes slekt har fått flere forskere til å spekulere på om dette var vanlig i deres mytologi, kanskje en tradisjon fra jernalderen. Noen ser det som en form for "hellig bryllup" som skulle konsentrere guddommelig kraft og sikre fruktbarhet i landet.

Selv om det finnes mange spennende teorier og språklige koblinger, forblir Njorun og Njords søster et mysterium. De gamle kildene er ofte uklare, og vi har få fortellinger om dem. Likevel er det nettopp dette mystiske som gjør dem så interessante. De viser oss hvor mye av den norrøne troen som har gått tapt, og minner oss om at de ubesvarte spørsmålene kan være like viktige som de fortellingene vi kjenner.