Uttaleregler

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Oldnorsk lesebok for begynnere

Uttaleregler

á uttales å (eller ao).

é, í, ó, ú, ý, uttales lukket, d. e. som i vårt: hel - ride - tok - hus - lyse.

e, i, o, u, y uttales åpent, d. e.: e som i «hest»; i næsten som é (vin ven, lifa leve), men foran dobbelt konsonant mere lukket (finna, binda); o som i «over, komme», u som i «tunge»; y som i «rydde».

ǫ som åpent o (ǫnd, dǫlum omtrent som ånd, dålom).

ø som i «øks».

œ som i «føre»; au som ou; ey som øy.

ð (kalt stunget d) som det stemte engelske th; þ (kalt þorn) som det stemmeløse engelske th.

Faller det vanskelig med disse lyd, gjør man rettest i å uttale ð som et svakt d og þ som t (undtagen i pronomener som: þat, þeir, þetta og nogen adverbier som: þá, þar, þangat, þegar, hvor man bør bruke d).

k og g foran e, é, i, í, y, ý, ø, œ, æ, ei, ey uttales som kj og gj.

f som v i midten og slutningen av et ord (hafa, nafn; les: hava, navn).

hv som kv (kvass); z som s (veizla); pt som ft (eftir), dog ikke i bøiningsformer, hvor p hører til stammen og t til endelsen (keypti kjøpte).

I enstavelsesord og endestavelser som utlyder på r, l, n med foregående kons., innskytes gjerne for en lettere uttales skyld foran endekonsonanten en hjelpelyd som ligner et kort e; f. eks fagr; undr; finnr; ǫxl; vápn; Haraldr (les: fager; under; finner; oksel; våpen; Haralder).

Det gamle sprogs lydforhold er for en vesentlig del bevart i det norske landsmål, og særdeles mange oldnorske ord vil derfor straks gjenkjennes av den som har kjennskap til et bygdemål. Av viktigere lydforandringer må dog merkes:

þ finnes nu ikke mere. Istedenfor þ brukes for det meste t; þak tak, þing ting, þola tola, þykkja tykkja; men i pronomener og adverbier er þ blitt til d: þú du, þar dar el. der, þá då.

ð er i de aller fleste bygdemål ganske bortfalt: orð, or, jorð jor, garðr gar; (i landsmålsbøker skrives dog oftest: ord, jord, gard).

h høres ikke lenger foran r, l, n og j; hringr ring, hlaupa laupa, hnakki nakke, hjá (ɔ: hos) hjå (utt. jå); hv uttales nu i regelen som kv: hvass kvass.

i er foran r gått over til åpent y: kirkja kyrkja, virða vyrda (utt omtrent som: vöra); ellers foran enkelt kons. alm. til lukket e (vita veta, litr let).

ja, já er inne i ordet blitt til je: fjall fjell, djarfr djerv, skjalfa skjelva, hjálpa hjelpa.

Men også den som alene kjenner det i Danmark og Norge brukelige skriftsprog, vil uten vanskelighet gjenkjenne en hel del oldnorske ord, når han er blitt opmerksom på følgende lydoverganger:

til oldn. ei svarer e: bein ben, stein sten.

- au og ey svarer ø: lauss løs, fraus frøs; draumr drøm, ey ø, reyrr rør.

- ja, já svarer je ell. jœ: djarfr djerv, hjálp hjelp.

- jó og jú svarer y: brjóst bryst, ljós lys, drjúgr dryg (drøi).

- a, i, u i endestavelser svarer e: leysa løse, gamall gammel, gleði glede, húsit huset, tungur tunger, morgunn morgen.

- ú som endelyd svarer o: bú bo, brú bro.

- o svarer ofte u: mold muld, kol kull.

- a svarer o ell. å foran ld og rd: vald vold, halda holde, garðr gård, harðr hård.

Til þ svarer for det meste t: þing ting, þola tåle, men i pronomener og adverbier d: þú du, þetta dette, þá da.

Til ð svarer d: guð gud, blóð blod.

Til g svarer efter a og o ofte v; (ug), og efter e og au ofte i (j): laga lave, lǫg lov, tog taug; vegr vei, vega veie, auga øie.

h er bortfalt foran r, l, n og i uttalen tillike foran j og v: hringr ring, hlaupa løpe, hnakki nakke; hjálmr hjelm, hvass hvas.

Neste tekst

Fotnoter