Det mælte mi moder

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Skaldekvad

Egil Skallagrimsson

Det mælte mi moder

Frå Egils-soga

Omsett frå gamalnorsk av Leiv Heggestad

Det mælte mi moder,
at eg meg skulle kjøpa
fløy og fagre årar,
fara bort med vikingom,
standa opp i stamnen,
styra dyre skuta,
halda så til hamnar,
hogga mann og annan.

Egil Skallagrimsson (norrænt Egill Skalla-Grímsson, ca. 910-ca. 990, islandsk høvding og skald, fra Borg i Borgarfjord. Om hans liv er fortalt i Egils saga (nyisl. Egla), en av de største og mest fengslede av de islandsle ættesagaer. Sagaen foregår for en stor del i Norge; Egils bestefar Kveldulv og hans far Skallagrim kom i strid med Harald Hårfagre, som lot drepe Kveldulvs andre sønn Torolv. Kveldulv-ættens strid med norske konger er den røde tråd i sagaen. Egil Skallagrimsson stod mot Eirik Blodøks på Gulating, diktet etterpå nidvers og reiste nidstang mot ham på Herdlavær. Siden, da Eirik hadde rømt til England og satt som konge i Jórvik (York), kom Egil i hans makt, og for å fri seg diktet han en dråpa, Höfuðlausn (hodeløsning), til Eiriks ære, ifølge sagaen på én natt. Kvadet er holdt i alminnelige ordelag, men er formelt et mesterstykke, det eldste skaldekvad vi har med enderim. Egils saga tegner Egil som en voldsom og ubøyelig karakter med vikingenes lidenskap for gull og kamp.

En mer menneskelig Egil møter vi i hans diktning; Sonatorrek (Sønnetapet) er diktet til minne om to sønner han hadde mistet, og Arinbjarnarkviða til ære for vennen Arinbjørn herse, som reddet ham i York. Sonatorrek er vel det mest gripende skaldekvad vi har, med sin billedskapende fantasi finner Egil sterkt uttrykk for sorgen; hans dypt religiøse sinn takker likevel til slutt Odin for skaldegaven, som gir trøst. Sagaen siterer 60 løse vers som skal være av Egil, ikke alle kan være ekte. -

Litt.: Hallvard Lie: Jorvikferden (Edda, 1946); Egils saga og diktene finnes oversatt blant annet av Hallvard Lie i Islandske ættesagaer (bd. 1, 1951, ny separat utg. 1970) og av Leiv Heggestad i Den norrøne litteraturen (bd. 3, 1962). AH/PSA.

Kilde: SNL