De norske kjøpmennene i Tristan og Isolde

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

De norske kjøpmennene i «Tristan og Isolde»

— fakta eller fiksjon?

av Morten Lilleøren

© 2013

Hensikten med denne artikkelen er å se nærmere på en tekst fra 1100-tallet som omtaler norske kjøpmenn. Teksten er Thomas av Britains/Gottfried av Strassburgs Tristan og Isolde, nærmere bestemt episoden med bortføringa av Tristan. Det er altså ikke hele verket — kun hendelsen med de norske handelsmennene som er undersøkt. Jeg har forsøkt å vise at dette er en interpolasjon som ikke er en del av den opprinnelige tradisjonen om Tristan — og at det som står om disse kjøpmennene må anses å være en samtidskilde om handel mellom Norge, Irland og Nord-Frankrike før engelskmennenes erobring av Irland i 1169-71. Handlingen rundt bortføringa utspiller seg langs kysten av Frankrike, i Cornwall (Norge) og Irland. Derfor gis først et riss av norsk virksomhet i disse områdene i middelalderen. Dernest ser jeg nærmere på forholdet mellom skriftene til Thomas og Gottfried. Jeg viser at Thomas hadde episoden med i sin versjon, og at han var den første som hadde det. Siden Tristan og Isolde er fiksjon, må det tas noen forbehold om den historiske kildeverdien av fortellingen. Jeg mener dog å ha godtgjort at kilden bør aksepteres, episoden er med nettopp fordi den er realistisk. Detaljene rundt de norske kjøpmennene — deres handelsruter, handel med silke og rovfugl, bortføringsforsøk og til slutt, at de kunne spille sjakk og var i besittelse av sjakkbrikker av hvalrosstann — alt peker mot at disse kjøpmennene er skildret etter rollemodeller i samtida. Det er grunn til å anta at det er likheten med disse som er den viktigste årsaken til at episoden er med i fortellingen. Brukt slik har denne kilden to konsekvenser: Episoden kan brukes til å (fram)datere selve verket, gi oss et nytt terminus ante quem for når det ble skrevet. Viktigere er at den viser at det var kjent i samtida at norske kjøpmenn seilte rundt med sjakkbrikker av (hvalross) elfenbein i lasten — og den kan gi innsikt i hva som førte til at sjakkbrikkene på øya Lewis i Hebridene kunne ende opp nettopp der.

SJØRIKET

Vikingetida innledet en periode med nordisk ekspansjonstrang som seinere ikke har hatt sin like. Det var nok av røvertokt og kriger, men også handelsferder, utvandring og kolonisering. Landnåm og handel strakk seg over så store områder at vi i dag sitter storøyd tilbake: Fra Vinland i vest til Volga i øst, fra Kvitsjøen i nord til Middelhavets kyster (Price and Brink 2008, 339-617). Om vi ser på et kart som viser ferdselsrutene fra Norge kun mot sydvest, ser vi at reisene kunne gå ned til den engelske kanal, men også inn i Irskesjøen. Det siste innebar kortere etapper på åpent hav, og i åpen båt er det å foretrekke. Slik gikk det til at fra begynnelsen av 800-tallet ble Shetland og Orknøyene, deler av Skottland, Hebridene og Man kolonisert fra Norge. Ser en på stedsnavnkart, er det klart at Shetland, Orknøyene og ytre Hebridene ikke bare ble kolonisert, de ble fullstendig overtatt: Alle de eldste stedsnavnene på disse øygruppene er av norrønt opphav (Fellows-Jensen 2008, 396-98, Oram and Adderley 2010, 132). Stedsnavnsoversikter viser tydelig at bosettingen også i England var omfattende: Områdene nord for Chester og opp til Lake District har en så stor tetthet av norrøne stedsnavn at bosettingen må ha hatt betydelig omfang (Harding 2002). I Irland gikk det annerledes: Her møtte de avvisning og sterkere motstand. Følgen ble at de bosatte seg i små befestede områder, som vokste fram til å bli Irlands første byer — Dublin, Waterford, Wexford, Cork og Limerick. Og så å si all handel og skipsfart på Irland kom i norske hender (Valante 2008). En kan si at de ikke koloniserte land, men hav. Om vi regner disse områdene inn under Norgesveldet, kan det ikke anses være et rike i tradisjonell forstand. Crawford og Imsen bruker termen thalassokrati, en betegnelse for stater som består av maritime besittelser forbundet via sjøruter. Dette sjøriket var som en paraply der de enkelte delene hadde stor selvstendighet (Imsen 2010, 21-23, Crawford 1987, 11).

Sagaene forteller lite fra områdene i Irskesjøen, men det fins en rekke episoder som gir noen glimt. Orkneyinga Saga er den sagaen som forteller mest fra Irskesjøen. Av islendingesagaene er Soga om Gunnlaug Ormstunge, kap.8, Laksdøla, kap 21, og Njålssaga, kap. 154-57 de viktigste. John Kennedy nevner at Irland omtales i til sammen 11 sagaer samt Landnåmabok (Kennedy 2006). I samtidssagaene forsvinner derimot Irland fullstendig, da islendinger ikke seilte dit lenger. Av kongesagaene er Olav Tryggvassons, Magnus Berrføtts og Håkon Håkonssons sagaer de viktigste.

Det var vel bare fra Magnus Berrføtts herjinger i 1098 til navnebror Lagabøters fredsavtale i Perth i 1266 øyene var en del av selve kongeriket, og knapt nok da. Om vi trekker en analogi til Orknøyene og hvordan de forskjellige jarlenes forhold til den norske kongen kunne arte seg der, ser vi at noen underkastet seg kongedømmet, mens andre hadde et noe løsere forhold til den slags - og at flere av dem vendte kappen etter vinden (Orknøyingasoga 1929). Krønikene fra Man (Broderick 2004) gir litt innblikk i forholdene lengre sørpå, og vi vet også fra andre kilder. Etter at Magnus Berrføtt tydelig hadde markert de norske kongenes overhøyhet i området (1098-1103), ble Hebridene og Man — The Kingdom of the Isles — splittet igjen i 1156. Hvem av partene som var kongetro, varierte de neste hundre årene. Da Godfredssonene var kongetro, var Sumarlideslekten det ikke — og omvendt: Godfredssons var på kongebesøk i Norge flere ganger. Og samtidig ble en Sumarlide-etterkommer utnevnt til fyrste av den norske kongen så seint som i 1249 (Beuermann 2007, 2010). Dublin var en del av kongeriket Norge bare kort tid under Magnus Berrføtt. Lenge før var det også heimstaden til Olav Tryggvason — før han ble norsk konge. Hudson mener det er grunn til å anta at han styrte Dublin, og at det i løpet av hans styringstid både ble inngått en handelsavtale med den engelske kongen og preget mynter, noe som begge deler vitner om omfattende handel (Hudson 2005, 84-85). Da byene falt i engelskmennenes hender rundt 1170, snakket de ennå norrønt: Funn av runeinnskrifter fra 1100-tallet under utgravingene av Dublin viser dette (Wallace 1987, 225). Dessuten kunne ikke så mange stedsnavn i Irland ha blitt anglifisert etter mønster fra de norrøne navnene — ikke etter de irske — om de ikke lenger hadde snakket norrønt da engelskmennene kom. Og de norsk-irske byene må ha vært den delen av det norrøne språksamfunnet som var sterkest utsatt for press. Språkforskere har da også fastslått at det ble snakket en norrøn språkform på deler av de britiske øyer i flere hundre år framover, lenge etter at de ikke lenger var en del av kongeriket Norge (Haugen 1976). Kanskje mest betegnende for eksistensen og spredningen av denne kulturen, er at det fins minst 16 kjente Tingvoll-navn rundt på de britiske øyer (Holman 2007, 164-65, Fellows-Jensen 2001, 110). Neste samtlige ligger i områder som ble kolonisert fra Norge. Det må innebære at også gamle norrøne styre- og rettstradisjoner var i bruk.

SJØVEIEN

Dublin vokste seg stor og rik på handel. I Egils saga kan vi lese «Handelsskip skal eg gje deg og handelsvarer med. Du kan så fara sør til Dublin; det er no den likaste ferda» (Egilssoga 1978, kap. 32). Byen var også både utskipings- og transitthavn for varer som skulle videre. Lucian (Chester) og William av Malmesbury (Bristol) nevner at båter fra Norge også seiler dit (Hudson 2005, 165,186). Ferden kunne også gå lenger, til Rouen (Valante 2008, 158) og enda lengre syd i Frankrike, ja helt til Spania (Bugge 1900, III 1). Det er funnet store mengder keramikk fra Nord-Frankrike i utgravingene i Dublin. Det er også funnet kleberstein fra Shetland, hvalrosstenner, rav og harpiks og pelsskinn — alt sammen produkter fra nord. Videre er det funnet et stort antall rester av silke og sølv som antakelig stammer fra Midtøsten. Det er umulig å vite om disse siste varene kom via Middelhavet eller Østersjøen. Mye av dette er luksusprodukter som er typiske for fjernhandel. Mange av disse produktene ble bearbeidet i Dublins verksteder og videresolgt. Irske ringnåler fins over hele Norden. De måtte være dyktige snekkere, skipsbyggere og smeder: Dublins flåte av krigsskip og våpenføre menn ble ofte brukt som leiesoldater (Wallace 1987, 200-45, Hudson 2006, 21-46, Hudson 2005, 43-45). Mye av handelen må óg ha vært varer som gikk med til hverdags — klær, mat og drikke og husgeråd. Et par eksempler: Ett av Svein Åsleifarssons vårtokt i Irskesjøen endte med at han kapret en skipslast med klær. Denne turen ble kalt «Skrudvikingi», da de hang deler av de fine tøyene i seilet (Orknøyingasoga 1929, kap. 106). Gerald av Wales forteller om et skip med hvete og vin som lå i Wexford da byen ble angrepet (Giraldus 1978, kap. 3). Han nevner også Poitou som den havn der store mengder vin ble lastet på skip som seilte på Irland.

Opprinnelsen til Dublins voksende rikdom har vært knyttet til det blomstrende slavemarkedet (Smyth 1977). Slaver ble trolig fraktet fra Irland til islamske sentre. De behøvde dog ikke fraktes så langt — alle nordiske land hadde lover som viser til slavehold, og undersøkelser av islendingers DNA peker mot at en ikke uvesentlig del av befolkingen kom som keltiske slaver (Richards 2001, 126-27) — noe også sagaene gir glimt av: Melkorka fra Laksdøla Saga er kanskje den som er best kjent (Sagaen om Laksdølene 1953). Det kan være slavehandelen som får Saxo til å utbryte at Dublin er “filled with the wealth of barbarians” — sitert etter: (Wallace 1987, 237). Gerald siterer synoden i Armagh i 1170 som så erobringen av Irland som Guds straff fordi det tidligere hadde vært deres skikk å kjøpe engelskmenn for å gjøre slaver av dem (Giraldus 1978, kap.18). Orknøyene og Man ble antakelig knutepunkter for å kontrollere handelsruten nordover til og fra Dublin, og dette ga øybefolkningen en rikdom som gikk tapt i etterkant av Dublins fall. Wallace går tom, så langt som til å hevde at: “The major Atlantic route along the west of Europe from the west of France was up the Irish Sea” (Wallace 1987, 239). Sammenbruddet kom fort og voldsomt: I 1169 gikk englenderne i land i Wexford, og ikke lenge etter falt Waterford. I 1171 falt Dublin. De nordmennene som overlevde og ikke flyktet, ble forvist til å leve i en ghetto utenfor murene, kalt Ostmanntown (Sommerfelt 1957). I løpet av de nærmeste årene ble også Cork og Limerick pasifisert. «Den navngjetne vegen» var borte for godt. I Konungs Skuggsjá (Kongespeilet), hvor et kapittel i kjøpmannsdelen er viet Irland (sammen Grønland og Island, de to andre viktigste norske koloniene), er det bare fantastiske historier, og ingen fakta om tidligere tider, næringsveier og handel blir fortalt (Kongsspegelen 1976, 53). Bare det faktum at Irland er behandlet sammen med øyene i Nord-Atlanteren — som den eneste delen av Europa — kan gi oss et hint om at Dublin en gang var norske sjøfolks annet hjem.

Fotnoter: