Fedrekult - Bronsealderens gravskikk

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Fedrekult

Bronsealderens gravskikk

av Emil Birkeli

Med originale illustrasjoner

Dreyers Forlag

Oslo, 1943.

Likbrenningen

Stor bronsealderdysje. Rogaland. Stavanger Museum.

Tidspunktet for likbrenningens opphør kan ikke fastlegges til et bestemt århundre. Like så ujevnt som denne skikk begynte et stykke ut i bronsealderen omkring 1400 f. Kr., like så ujevnt hørte den opp. I eldre jernalder holdt likbrenningen seg uforandret og fortsatte like til 5. og 6. århundre etter Kr. Deretter blir det en blanding av branngraver og skjelettgraver om hverandre inntil brenningen helt opphører. I et tidsrom av ca. 2000 år har således denne skikk vært praktisert her i landet. Der synes å være enighet om at den er innført med den sydeuropeiske kultur som kom med metaller, høyere levevis og åkerbruk, og noe senere til Norge enn til de sydligere land. Med nye redskaper kunde skogen utnyttes til hus- og båtbygging, og ikke minst det siste har gjort underverker i landets fremskritt. Derfor ser man også så ofte skip avbildet på bronsealderens helleristninger. Det er som om bånd og lenker er løst av en tidligere bundet hånd og fot.

Det som er det slående og overraskende er at denne periode, som av de gamle nordmenn selv ble kalt "Brennealderen" (brennǫld), hadde en stikk motsatt oppfatning av "nåbergingen" enn vikingtiden. Legemet var ikke nødvendig, ikke ønskelig, selv ikke kraniet eller skjelettet. Alt ble brent og redusert til aske. Der er visstnok trin i forakten for levningene, men disse er uten reell betydning for grunnsynet. Den mest likegyldige form besto i å feie brannrester og aske sammen, og "dysje" over med sten. En bedring av denne måte kom med rengjøring og vask av benrestene samt ordnet nedlegning i en muret åpning med eller uten dysje. Det neste trin er plasering av aske og benrester i urne stilt inn i et muret rom og haugsatt eller bare gravd ned i jorden. Til slutt kommer nedlegning av benrester med rikere gravutstyr, med våpen, urner, smykker som viser at der igjen foreligger tankeskifte. Disse siste former ligger også nærmest opp til gravlegningsperioden i tid, idet de faller inn i begynnelsen av den kristne æra.

Om de enkelte detaljer ved fremgangsmåten vet vi lite utenom de opplysninger som er kommet med i de skrevne beretninger. Men alle disse er skrevet ned i den kristne tid og ligger langt borte fra den tid og det folk som brente likene.

Likrestene nedlagt i urne og dekket med sten. Foto. H. Shetelig.

Men er det så som arkeologene mener å ha fastslått, at hele denne bronsealderkultur med likbrenningen kom fra Sydøst-Europa, da er det rimelig at også de former som er kjent derfra fulgte med. Ser vi på den greske skikk som er vel kjent, sto liket bare 3 dager i hus før det ble båret ut. Men ellers kunde selve brenningen utstå til 7. eller 9. dagen. Her i Norge må syvende-dagen ha hatt en gammel hevd, det ser vi tydelig av skikkene både før og etter religionsskiftet. Det skulde ligge temmelig nær å slutte at det nettopp er under likbrenningen at de hellige tall for fedredyrkelsen er oppkommet. Brenningen foregikk da på den syvende dag, og selve dødsfesten på den tredevte med avslutning av sørgetiden på årsdagen.

Avskjed og renselse har vel vært noenlunde det samme som senere. Men siden tankene om det hinsidige og de døde var så helt anderledes, må vi gå ut fra at meget var anderledes også i skikkene. Gravgods ble nesten ikke nedlagt. Det var først med svingningene i oppfatningen at våpen og utstyr i de siste perioder ble brent sammen med liket. Kun av og til ble der nedlagt noe i gravene, og da meget ofte rent symbolske ting, som miniatyrer av våpen eller bruksgjenstander. Det var ikke fattigdommen som gjorde det, men den oppfatning at det ikke var nødvendig eller ønskelig. Likvaka var sikkerlig brukt. Også denne skikk forklares best ut fra likbrenningstidens forestilling om fiender og farer som truet de døde. Den redselsmystikk som vi møter i litteraturen både fra Grekenland og i vår egen, hørte nemlig hjemme i denne tid. I det greske Hades hersket stillhet og ro, men utenfor truet uhyret Kerberos, likslukeren, sjelefortæreren. De truende Erinnyer fór som furier med pisker og fakler etter sine ofre. Evrynymos var et uhyre med svartblå kropp som en spyflue; han satt og viste tenner.

I Eddakvadene skildres det landskap de døde skal reise gjennom med den samme redselsmystikk. Hel er også blåsvart, grum og grådig; hennes fat var hunger, hennes kniv sult. Hunden Garm var blodig i bryst og svelg. Ved Nåstranden lå ormen Nidhogg. Fenrisulven med det fryktelige gap hylte så den satte redsel i alle. Uhyret Hyrrokkin red på ulven med ormer til tøyler.

Sal så jeg stande

fra solen fjernt

på Nåstranden,

nord vender dør,

edderdrypp falt

inn ad ljore,

den hall er hengt

med huggormslyng.

---- Der Nidhogg drakk

av dødningslik,

slet varg der menn

(Voluspå).

Likbrenbrenning som likbehandling

Slange og fabeldyr i kamp. Jellingestenen. Danmark.

Årsaken til likbrenningen har vært meget drøftet. Enkelte har tenkt seg at den døde på den måten ble ofret til gudene. Men som oftest betraktes liket som urent og farlig; det strider derfor mot den religiøse sed og skikk å skulle ofre lik. Derimot kan levende mennesker ofres ved å drepes. Legemet i seg selv regnes ikke for offer. Andre, særlig representert ved arkeologen Sophus Müller, har ment at likbrenningen skyldtes høyere og renere forestillinger om mennesket og det hinsidige enn de stenaldermenneskene kjente til. Legemet skulde etter dette syn betraktes som et mindreverdig element som bare var til hinder for det høyere menneske, og den naturlige konsekvens ble derfor at man ødela det helt. At likbrennerne hadde helt andre forestillinger enn stenalderens gravleggere er sikkert; men mer enn usikkert er det om oppfatningen av kroppen som en hindring for full utfrielse av det høyere menneske lå til grunn.

Her kan man spørre: For hvis skyld ble liket brent, for den dødes skyld og til hans beste eller for de gjenlevendes skyld og til deres beste? Dersom den ovenfor siterte oppfatning av Sophus Müller er riktig, skjedde likbrenningen til beste for den døde. Og uten tvil må hovedmotivet søkes her. Men allikevel er ikke spørsmålet dermed løst. Og det tør nok være at det også kan ligge et betydelig hensyn til gjenlevende til grunn, som vi skal se. I stenalderen, før likbrenningen begynte, mener man å merke en overhåndtagende frykt for attergangere. Hele kontinentet skulde være besatt av en panisk skrekk for de døde. Og midt i denne nød kom likbrenningen som den store redning. Dette kan dog umulig holde stikk. Religionshistorien lærer oss at det er av kjærlighet til de døde at fedredyrkerne holder forbindelsen med dem ved like og endog har altere og bilder inne i beboelseshuset for dem. Ja, enda mer: fra gammel tid praktiserer man også på utallige steder og til alle tider — også i vår tid — gravlegning av døde i selve beboelseshuset. Det kan derfor ikke være av skrekk for de døde, selv om den nok kan ha spilt inn, men av helt andre grunner at likbrenningen fikk en så alminnelig utbredelse og holdt seg så lenge.

Her kommer religionsforskningen oss til hjelp. Likbrenbrenning er likbehandling, og denne igjen er basert på hinsidighetsforestillingene.

Likrester satt ned i muret grav. Siste periode av bronsealderen. Foto. H. Shetelig.

Alle folkeslag som bruker midlertidig gravlegning for å rense skjelettet, like fra persernes liktårn, hvor ådselfuglene besørget renselsen, til indianernes vindtørking på stillaser, setter forråtnelsen i forbindelse med den dødes reise. Så lenge dekomposisjonen av likets bløtdeler foregår, befinner den døde seg i en kritisk mellomtilstand, svak, hjelpeløs og uferdig. Likbrenningen var derfor en radikal måte å løse forråtnelsesproblemet på, og den må ha hatt til hensikt å gjøre prosessen kortest mulig. Samtidig avskar den alle muligheter for attergange. Endelig må den også ha stått i forbindelse med den dødes reise til det hinsidige og være tenkt som en sikkerhetsforanstaltning overfor fiender. Først på bakgrunn av disse forhold blir likbrenningen "nåberging". Likslukerne og uhyrene hadde ikke lenger noen makt til å anfalle de brente døde. Disse hadde ikke lenger et legeme som kunde slukes eller forfølges, de var opphøyet til en høyere klasse av vesener. For etter alt å dømme tenktes de som luftånder med tilhold i astralregionen. Bronsealderen synes ikke å ha kjent noe til et underjordisk Hel.

I vikingtiden var oppfatningen at gjengangere kunde uskadeliggjøres ved å brennes. Men dette kan ikke være den samme tanke som drev frem likbrenningen. For dens utøvere var det legemet som hindret en hurtig og sikker inngang i dødslandet. For gravleggerne var det kraften i liket som var farlig for de levende. Man må derfor ikke blande sammen disse helt forskjellige motiver. I en av sagaene berettes om en tryllekyndig kvinne som het Gyda. Hun døde, og hennes begravelse bød på store vanskeligheter. Alle naboer og slektninger flyktet av skrekk for henne. Bare sønnen Audun og hans venn Torgils ble igjen alene med begravelsen. De laget en sterk kiste med kraftige bæregrep. Men på veien til gravhaugen begynte kisten å gi seg, grepene brast og liket kom ut. De to menn var usedvanlig sterke, men de hadde sin fulle hyre med å få liket frem til graven. På grunn av hennes styrke og farlighet bestemte de seg for å brenne liket istedenfor å begrave det. Og det gjorde de så. Men for å være absolutt sikre holde de begge vakt inntil bålet var brent ut.

Som svar på det ovenfor stilte spørsmål, om til hvis beste likbrenningen ble foretatt, for de avdødes eller de gjenlevendes, kan vi således svare at den først og fremst gjaldt den avdøde. Men den danske arkeolog Sophus Müller rammer ikke målet når han fremholder at tilintetgjørelsen av liket skjedde fordi forestillingen om mennesket og dets vesen etter døden gjorde legemets fortsatte eksistens likegyldig eller snarere skadelig for den fulle frigjørelse. Likbrenningen hadde som formål først og fremst å forkorte den kritiske mellomtilstand som ble satt i forbindelse med forråtnelsen av liket. Dessuten tør den nok også til sine tider ha virket som en sikkerhetsforanstaltning mot attergange.

Og på bakgrunn av denne skikk kan vi da gå ut fra som temmelig sikkert at brenningen av likhalm, seng- og gangklær i den følgende periode var en refleks av den gamle rotfestede likbrenning.

Ved begravelsen hadde man vennet seg til å skaffe en masse brensel og redusere alt til aske. Dette var en både krevende og omfattende handling. Ved hauglegningen ble der et tomrom etter denne, og i kraft av vaneloven måtte allikevel noe brennes. Forklaringen som vi anførte foran for likhalmen, om ro for den døde, kan nok ha spilt inn, men den kan også være oppfunnet etterpå.

Redselssymbolikk. Osebergfunnet. Menneskeskikkelser i kamp med slanger og monstrer.

Vi har en skriftlig beretning om likbrenning fra den siste periode. Den forteller om en varjaghøvdings bisettelse i Russland. Varjager var navnet på de skandinaviske, helst svenske kolonister som hadde slått seg ned der øst. Og det er en arabisk reisende som har skildret begivenheten så langt han forsto den. Den gir altså ikke noe bilde av den alminnelige norske fremgangsmåten, men kaster dog lys over bruken innenfor aristokratiets og vikingenes krets. Den døde ble utstilt i ti dager før brenningen. Fortelleren sier at han ble lagt i en foreløbig(?) grav. I den tiden sydde man hans reiseklær. Og det kan man nok tro, for det er også meldt i sagaene at de døde fikk de beste klær på seg.

Hans eiendeler ble utloddet før bisettelsen. Dette er uforståelig og unordisk, og er derfor et fremmed trekk. To parter skulde gå til arvingene, en part til utgiftene ved festlighetene. En kvinne ble utsett til hans ledsagerinne, og både hun og liket ble ført ombord i et skip. Der var utskårne støtter ved skipet. Man brakte ombord mat og drikke, kjøtt, brød, løk og velluktende urter. En hund ble drept og kastet inn i skipet, to hester som først var drevet i sprang til de var våte av svette, ble drept, partert og likeledes kastet inn i skipet. Til slutt ble piken kvalt. En av de dødes slektninger gikk så baklengs med en brann og tente ild på skipet.

Over branntomten ble der kastet en haug og utskårne støtter reist på haugen. Der ble skåret navneruner (navn) i dem. Alt dette kan man godta, for med unntagelse av brenningen ligner hele skipsutstyret det som er funnet i Norge fra vikingtiden i slike skip. Men i alminnelighet har det nok gått meget enklere for seg. Vanskeligheten har vært å skaffe ved til så sterke bål som trengtes til en gjennomført likbrenning. Av regnskapene for brenning av hekser ser man at der ble beregnet flere favner. Således bruktes til brenningen av Barbro Bjelland fra Sokndal (Dalane) 6 store båter med ved. At hver båt tok over 1/2 favn tør være sikkert. Det minste som ble brukt var derfor 3 favner, men sannsynligvis har det vært meget mere. I det hele synes det merkelig at man på det trefattige Vestland har kunnet samle så meget vedfang til dette bruk. Uten tvil har man derfor også måttet bruke torv til likbrenningen.

Likbrenningtidens syn på mennesket

Dekorasjonsmotiv med trollske skikkelser. Osebergfunnet.

Tilbedelsen av fedrene led intet skår i den tid kroppen ble brent og graven ignorert. Sikkerlig hadde datidens fedredyrkere tvertom meget større tanker om sine døde og evne til å hjelpe enn vikingtidens materialister. Men vet vi da noe om deres religion og kan vi uttale oss om deres syn på mennesket? Så særdeles meget vet vi ikke. Men en ting er sikkert: at tiden hyllet en dualistisk oppfatning i motsetning til den etterfølgende tids monisme. For så vidt har den danske arkeolog Sophus Müller og hans meningsfeller rett i at tiden hadde meget høyere og renere forestillinger om "sjelen", menneskets annet jeg, enn vikingtiden. Legemet kunde forgå, for det konstitutive element for det liv som skulde leves etter døden, var grunnlaget på et annet plan.

Allerede dette er jo meget. Det tillater oss å trekke frem vord- og fylgje-forestillingene, som også nettopp bygger på menneskets to-het. Men det kan ikke påvises at noen av disse betegnelser har vært alminnelig brukt om de døde. Det behøves imidlertid heller ikke, for dersom vi kan lære å forstå hva tiden tenkte om det levende menneske, er det mulig også å få lys over hva det tenkte om det hinsidige. Derfor kan vi ta utgangspunkt i forestillingen om "fylgjemennesket" som typen fra bronsealderen og likbrennings- tiden. Og vi kan fastslå at det ble oppfattet som et dobbeltvesen. Den del som var beslektet med eller identisk med fylgja, var unndratt døden. Videre måtte fylgja være tenkt som en slags luftånd. Likbrenningen krevde simpelthen som forutsetning en form av det hinsidige menneske som hverken kunde skades av ild eller våpen og som uskadt kunde fortsette sin reise i luftregionen. Av volvens evner til å lokke "leikende luftånder heim til sin egen hug og ham", vet vi at man har kjent til luftånder.

Den samme ånd og tone som de høyt utviklede indere la i sine bønner til Agni-ilden, som overtok den dødes legeme, har iallfall i noen grad behersket også de germanske folks oppfatning: "Brenn ham ikke, svid ham ikke, fordærv ikke hans hud eller kropp. Når du Ild (Jatarveda) har formet ham, så send ham da til fedrene. Når han begynner den siste reise, må han da bli gudenes undergivne! Bukken er til dig, brenn den med heten; den må din glød, din lue fortære. Men denne må du føre til de lykkeliges verden. Slipp ham atter løs hos fedrene; han som ofret til dig, vandrer med offergaver til fedrene."

Dette var en skreven bønn ved likbrenningen, og vi får et klart inntrykk av den prosess som tenktes å foregå.

Et svakt ekko herav lyder i Ynglingesagaen når det sies at det var den tro at jo høyere røken steg av likbålet opp i luften, desto høyere var den i himmelen (?) hvis lik var brent, og jo mer gods det ble brent med ham desto rikere ble han (Ynglingesagaen, kap. 10).

Men tenker vi på likbrenningen og gravutstyret, er der vel neppe noen form som er så skikket som fylgjetroen til å motvirke gravutstyr og gravskikk. Fylgjen er et altfor åndig og lett vesen til å behøve tungt menneskelig utstyr. De perioder som oppviser de enkleste gravformer, skulde derfor falle sammen med den sterkeste tro på et åndigt, høyere jeg. Dette fører oss til brannflakenes epoke. Fylgjemennesket skulde med andre ord være å finne helt fra stenalderen til jernalderen. Og bak dens dunkle omriss skulde vi da kunde finne igjen de avdøde som ble dyrket og æret som overnaturlige vesener. Men siden graven ikke tiltrakk seg noen oppmerksomhet eller interesse, må kulten ha foregått andre steder, i det fri eller i hus. Og leter vi etter slike steder, møter vi horget, stenalteret som en gammel, halvglemt form for helligdom. Og i husene på denne tid vet vi av de gamle lover at der har vært alter og kultstøtte. Derfor nødes vi også til å søke religionens sentrum der. En slik åndeaktig form for sjel, som religionsforskerne kaller "frisjel", tenktes også å kunne ta bolig i støtter som innvies til den. Og av dem er der mange blant primitive folk. Derimot passer ikke vikingtidens nåe til støttekulten. Nåen er sitt eget bilde, trenger ikke rom og identifiseres ikke med støtter uten i forbindelse med den praktiske kult. Men da blir støtten å betrakte som et alter og ikke som bolig for den døde.

Fylgjetroen må som tidligere nevnt også settes i forbindelse med dødslandet i astralregionen. Og med denne mulighet får vi en merkelig bekreftelse på hele rekken av foregående slutninger, idet vi møter en art halvglemte vesener, som Eddakvadene nevner i armen rekke etter gudene, nemlig alvene. De er lyse og lette og holder, ifølge de tradisjoner som ennå Snorre kunde nedskrive i det 12. århundre, til i Alvheim i luftregionen. Det slør av halvglemsel som hviler over alvene, passer ogsa nettopp til en så langt tilbakeliggende tid som bronsealderen.

Alvene

Men kan det også bevises at alvene har vært mennesker og at de er identiske med bronsealderens og likbrenningtidens hellige avdøde?

I Norge har vi dessverre lite materiell til å besvare dette spørsmål med. Vårt språk har forandret seg og kastet bort så mange navn og uttrykk som ikke lenger var kurante, blant annet også alvenes. Det er kun visse formasjoner i landskapet, de såkalte "alva-danser" som minner om dem, men ingen har erindring om hva "alvene" eller "dansen" var for noe. På den tid islendingene grunnla det islandske samfunn i 900-årene og tok med seg navn og språk fra Norge, må det allikevel ha vært kjent og brukt. For i sagatiden ble der blotet til "alv" både inne i hus og ute på haug. Senere er alv gått over til å bety noe nær det samme som underjordiske og hulder på Island. Her i landet er minnet om alvene samlet i "dansene" og i betydningen luftånder. Navnet forekommer også i andre europeiske språk i betydningen luft- og vannånder. Men vann- og luftånder dyrkes aldri i husene, så likhet i navn betyr ikke her likhet i gavn. Og når Eddakvadene nevner "alle æser og alver", så er det heller ikke som luftånder og luftalver, men som mektige vesener. At visse personer blir til "alv" ved sin død, nevnes også i litteraturen, således Olav Gudrødson på Geirstad. Han skulde endog være blitt reinkarnert igjen i Olav den hellige. Vi har også i en islandsk saga hvor det sies at ‘i en haug der det bodde alver kunde man ved å ofre en okse og lage gjestebud for alvene få hjelp mot sår og sykdom. En Torvard som gikk med store sår, benyttet således anledningen og ble helbredet. Her er alvene simpelthen identifisert med alminnelige haugbuer. De gamle "alvadanser" her i Norge er nok også gravminner og kultplasser. Muligens kommer "danse"-navnet av leken på stedet når der ble holdt religiøse samlinger. De fleste av dem er stensatte, og det er ofte små anlegg i forbindelse med dem. Dessverre foreligger det ingen samlet beretning om disse ting, noe som unektelig hadde vært av betydning.