Fedrekult - Det store besøk i julen

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Fedrekult

Det store besøk i julen

av Emil Birkeli

Med originale illustrasjoner

Dreyers Forlag

Oslo, 1943.

De dødes ferie

Som vi her av de mange enkeltheter har kunnet rekonstruere det daglige liv og pliktene mot levende og døde, slik gikk årene. Det var et regelmessig og tradisjonsbundet liv med likeså mange lover og regler som i det moderne samfunn, kun med den forskjell at disse primitive tabu og de mange forskrifter for å bevare lykke og stå i godt forhold til lykkebringerne ble gitt av folket selv. Hver gård hadde sine og hver bygd sine eiendommeligheter. Som havet strømmer frem og tilbake i flod og fjære, slik gikk også dette liv i regelmessig nedarvet bane. Men som stormene reiser seg på havet og bringer plutselig forandring i den regelmessige rytme, så reiste der seg også for fedredyrkerne en gang om året, muligens to, en storm i det daglige livs rutine. Det var når de døde besøkte hus og hjem. Som mektige trekkfuglsskarer kom de fra sitt ukjente og mystiske land, og hver skulde besøke sin bygd og sitt hjem. Farende som uværet, fulgt av brak og selsomme lyder, førte de med seg en uhyggelig mysteriøs stemning som fylte luften og la seg over landet. Det var årets store, farlige krisedager. Der er få som har kunnet skildre dette bedre, slik tradisjonene hadde bevart inntrykkene, enn Welhaven i diktet om Åsgårdsreien:

Lydt gjennem Luften i Natten farer

et Tog paa skummende sorte Heste.

I Stormgang drage de vilde Skarer,

de have kun Skyer til Fodefæste.

Det gaaer over Dal, over Vang og Hei,

gjennem Mulm og Veir, de endse det ei.

Vandreren kaster sig ræd paa Veien.

Hør, hvilket Gny, — det er Asgaardsreien!

Asgaardsreien i Fylking rider

ved Høst og Vinter i barske Nætter,

men helst den færdes ved Juletider,

da holder den Fest hos Trolde og Jætter,

da stryger den lavt over Eng og Sti

og farer den larmende Bygd forbi —

da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden;

thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden!

Åsgårdsreien, maleri av Arboe, Nasjonalgalleriet.

Men det uhyggelige og det redselsfylte er bare en del av den store begivenhet. Det oppløftende og gledelige i den gamle religions tid var at de mektige døde kom på besøk og brakte med seg gode gaver. At tradisjonene har samlet seg om "styggedommen", kan forklares ut fra den religiøse utvikling og fra samtidens oppfatning av det farlige i situasjonen. I disse store skarer fra dødslandet var jo de fleste fremmede, og en fremmed var alltid en mistenkt person, for ikke å si en fiende, inntil man ble kjent med ham. Derfor måtte man hytte seg mot alt uvedkommende og farligt, på samme tid som man med stor omhu og forventning tok imot sine egne, som vi skal se. Det at de døde ventes å komme på et slags feriebesøk til sine hjem en eller to ganger om året, og det her i Norge, ja at der skulde forberedes dem en festlig mottagelse, høres så urimelig ut at uten de mest avgjørende og bindende bevis vil det være vanskelig for nutidsmennesker å godta det som sannhet. Det første man da har å gjøre, er å spørre den sammenlignende religionsforskning hvordan saken stiller seg i andre land i Europa, og om der foreligger opplysninger som kan rettlede undersøkelsen av de norske tradisjoner.

Der har vi da først Grekenland som under "Blomsterfesten" i februar og senere i mai feiret sjelefest og besøk av de døde. Festen varte i tre dager, og der ble dekket et enkelt bord for de døde i husene. Lys og vann og duk på bordet var ting som ble brukt ved denne leilighet. Annen dag ble der anrettet et måltid som kaltes offer, bestående av planteretter. Tredje dag tok man avskjed med de besøkende. Man tenkte seg at gater og veier vrimlet av dem, og for å beskytte seg mot det farlige, smurte man bek på husene og pyntet dem med løvet av et tre som ligner vår trollhegg.

Romerne hadde flere fester for de døde. Den som uttrykkelig het fedrefesten ble holdt 23. desember. Maifesten, som kaltes "festen for de stille", er imidlertid bedre kjent. Da holdes fellesmåltid på gravene med rikelig forsyning av mat og drikke. Drikken ble heldt ut over graven, og en som har skildret måltidet, sier at det hele virket meget behagelig. Der lå vel en fryktfølelse under ved dette fellesmåltid mellom levende og døde, men vedkommende forteller slår det hele hen i spøk, og sier at det eneste han mislikte var å skulle slå halvparten av sitt beger ut til fordel for de døde, hver gang han drakk.

Fellesmåltid på grav i Dalmatia. Foto. E. Dyggve.

Fra Mellom-Europa har vi bare yngre kilder og skikker å holde oss til, men som dog umiskjennelig hører den gamle fedrekult til. I Bretagne i Nordfrankrike samler husfolket seg om kvelden rundt det åpne ildsted med den store kubben som kalles "de dødes kubbe". Den skal gi varme og lys til de døde. Bordet er dekket med det beste huset formår for de usynlige. Det sies også at man samtalte med dem, sittende ved ilden. Hvordan denne samtale gikk for seg er ikke fortalt, men det kan tenkes at der ble oppført dialoger mellom de tilstedeværende, slik at en representerte de besøkende og den eldste i familien svarte.

I Belgia er det lysene som er det mest fremtredende. Ved nutidens katolske sjelefester blir der stilt lys overalt som til en illuminasjon, lys brukes jo også i prosesjonene. Dessuten bakes spesielle kaker i form av menneskeskikkelser, som spises til beste for de døde, for å fri dem ut av skjærsilden. Disse kaker må da være en levning fra den gamle offerskikk, mens spisningen er en "kristning" av offermåltidet. De samme trekk møter vi i Sydtyskland, i Bayern. Her vies dog gravene en større oppmerksomhet. De dekoreres med blomster og farger i mønstre som sikkerlig har stor elde. På gravene plaseres også kaker som kalles "sjelekaker". Disse er kjent og brukt overalt, og navnet forkortes ofte til "sjel" (Seele). Lysene anbringes også på gravene, disse lys kalles likeledes sjelelys. Denne skikk er endog innført ved utlendinger og praktiseres av katolske kristne i Norge (Oslo).

Letterne ved Østersjøen dekket bord inne i huset på gulvet i et rom som var rengjort og oppvarmet til de besøkende. Om natten gikk husbonden inn, tente ild og bød velkommen ved å rope på de døde slektninger at de måtte komme og forsyne seg. Der ble også på sine steder gjort i stand bad til dem. Besøket ble beregnet til å vare tre dager, og ved avslutningen tok man høytidelig avskjed. Maten ble siden overført til gravene.

Appelsin på graven. Bilde fra Dalmatia. Foto. E. Dyggve.

Fra Nordkarelen, Savolaks og Suojärvi foreligger følgende detaljerte beskrivelse. De dødes mottagelse ble ordnet ved sammenkomst av slektningene i god tid i forveien. Stedet og de fungerende ble uttatt. På den gården hvor mottagelsen skulde skje, ble et rom avsatt til bruken. I løpet av ni uker ble måltidet forberedt på den måten at daglig ble en tallerken, skje eller annen ting satt på bordet, inntil hele bordet var fulldekket. Rettene, både de kolde og varme, ble satt frem om kvelden før ankomsten av de fremmede. Der var da også slaktet i anledningen. Ved sammenkomsten hadde dessuten alle deltagerne mat med seg. En egen høytidelig innbydelse ble foretatt. Merkelig nok skjedde dette på kirkegården, hvor enhver kalte på sine, kvinnene med gråtkvalt stemme: "Kom du avlidne värd och värdinna. Tagen med er anförvante anda til nionde leden, slåktningar, hämten med alla bekanta!" Vinduene i feststuen var åpnet, så de døde kunde komme inn den vei. Neste morgen besøktes kapellet i følge (!) med de døde. Alt var forberedt til mottagelsen, like til knagger til å henge tøyet på.

I Russland ble sjelefestene feiret i likhet med den finske. Men bord kunde dekkes både ute og inne. Mottagelsen skjedde ved at man gikk gjestene i møte og nødde dem til å komme inn: "Kjære slektninger, dere kan være trette og sultne, kom og få noe å spise. Kom og varm dere ved ilden, det kan være fuktig i den kolde jorden." Etter måltidet åpnedes vinduene så gjestene kunde komme ut. Ved avslutningen antydedes at veien hjem kunde være lang og at det var på tide å fare igjen. "Farvel i Guds navn!" Følgende bønneformel er kjent: "Dere ånder av de lengst bortvandrede, vokt og bevar oss vell. Gjør ikke noen av oss til krøplinger. Send ikke pest på oss. La kornet modnes, vinen lykkes og maten økes rikelig hos oss osv."

I England er minnene utvisket, men også her har man "sjelekaker" på de tider da sjelefestene ble holdt, og i likhet med hva vi nedenfor hører fra norske bygder legges de i store ruver på bordet.

Tiden for sjelefestene i de land som her er nevnt, er forskjellig. De henlegges undertiden til høsten, undertiden til våren, men som oftest midtvinters eller midtsommers. Og slik er det også hos andre folkeslag jorden over. Det er derfor vanskelig å finne noen felles forestilling om det rette tidspunkt. Det eneste er at ved begynnelsen av et nytt år, det være seg vegetasjonsår (våren), eller solår (solhvervstider), eller ved andre kalenderbestemmelser, synes de fleste også å knytte sjelefestene.

Når vi så samler hovedtrekkene i de europeiske fester, finner vi da følgende:

Spesiell belysning og bål,

dekket bord eller sjelebrød,

velkomst og farvel.

Og med disse kjennemerker tør vi nå vende oss til de norske overleveringer. Har det vært så rikelig med stoff i det Europa hvor folkeblanninger og politiske oppbrudd ustanselig har forstyrret en ubrutt tradisjon, må vi kunne vente en enda rikere høst i Norge, hvor befolkningen har levd i sine avstengte fjorder og daler og bevart sine tradisjoner og skikker temmelig uforandret fra slekt til slekt.

Lys og julebål

Høgsetetavle fra Andebu i Vestfold. Norsk Folkemuseum.

Hva lys og julebål angår, finner vi da også en rikdom av det i den norske jul. Over hele landet har det vært skikk at lysene skulde brenne hele julenatten. Der er imidlertid meget få spor av at de skulde brenne for usynlige julegjester. Noen minner er der dog også om dette. I Sogn skulde lysene brenne forat "jolesveinane" kunde se å spise. Andre steder satte man bare lysene i vinduene, som for å lyse for noen. I Nord-Norge har det vært brukt å sette lys inne i snøpyramider, som for å vise vei. De fleste har vel med lys og varme tenkt på beskyttelse mot troll og uvetter. Overalt har der vært lagt stor vekt på støpingen av julelysene. Stellet var omgitt med så mange regler, og det var også bruken av lysene, at man kan forstå der måtte stikke religion bak. De måtte f. eks. ikke tennes med trestikker, ikke flyttes, ikke røres, ikke brukes til å lyse under bordet med, ikke til å tenne opp varme med. Etter at de hadde brent nesten ned, kunde de brukes som medisin mot sår og skrammer, til å brenne bort vont av kyrne osv.

Juleveden og julekubben er ikke så fremtredende i norsk tradisjon. Dikteren Olav Aukrust har i følgende vers omtalt julekubben (i Olsok) :

Då fyrst vert i Norig glans,

når den eldste her til-lands,

gamle Dovregubben,

uppvekt av den sanne sol

sterk stig fram or skugg og skjol,

kjem med julkvelds-kubben!

Og det "å hogge juleved" er alltid noe mere enn å hugge alminnelig ved. Det har også vært lagt særlig vekt på materialet; når det først gikk tro i handlingen, skulde den bestå av 7 slags ved. Julekubben gikk av minne med de åpne ildsteder. Der trengte man store kubber til alminnelige kolde vinternetter, hvor meget mere så julenatten.

Dekorasjoner

Til ingen annen tid på året og til ingen annen fest ble der og blir der til stadighet gjort så store forberedelser både ute og inne som til julen. Stor omhu ble tidligere i den enkle stova lagt på dekorasjonen av høgsetet. Vakre broderte åklær eller puter, hvitt lintøy med frynser har vært brukt, men plaseringen er ikke klar. Vinduet nær setet ble dekket. Det er påfallende at dette sted ble regnet for det viktigste i stuen. Grønt ble også tatt inn og familiens kostbarheter kom frem fra sitt skjul. Men for øvrig er det ikke i Norge noe spesielt i selve dekorasjonen som kan røpe symboler fra den gamle religions verden. Dekorasjonene virker kun sammen med alt det annet. Bortsett fra den kristne jul var der noe ved denne festtid som utmerket den fremfor alle andre årets fester. Og dette var ikke bare en kristen påvirkning, men arv fra en uhyre fjern fortid.

Spesielle brødsorter

Julekake fra Hafslo i Sogn. Norsk Folkemuseum.

De europeiske sjelekaker er ikke kjent i Norge. Men også her har det vært brukt spesielle julekaker, julegubber, julemenner (bonne) og koner. Kaker i menneskeskikkelse har vi altså hatt like til denne tid. Disse spesielle kaker ble også utstilt på julebordet, men ble ikke spist før et visst antall dager var gått. Mange ventet helt til kyndelsmesse (2. februar), andre til 13. dagen, og atter andre til nyttår. Den egentlige julekake, som siden er gått over til å bli daglig kost, var altså fra først av et slags skuebrød som skulde stå på bordet hele julen. Det er grunn til å tro at denne utstilling i den senere tid fortsatte rent automatisk; men det er dog sagt at "kakene skulde stå til usynlige gjester", eller som det heter i en ennå klarere form fra en østlandsbygd: "forat de avdøde skyldfolk og granner skulde få mat om de kom". Dette er altså det egentlige motiv både for de særskilte kakene og for utstillingen; men vi får høre mere om det utstilte nedenfor.

Julehalmen og liggeskikkene

Det mest påfallende ved forberedelsene til julen både i Norge og Sverige var tidligere en skikk som vi ikke hører noe om fra andre steder, nemlig å belegge gulvet i festrommet med halm. Den halmen skulde husfolket ligge på, og da var det jo klart at den ikke kunde legges for tynt. Man kan forestille seg hvor ildsfarlig en slik skikk var når rommene hadde åpent ildsted og når alle tok godt til seg av de sterke drikkevarene. At det var en meget gammel skikk kan man slutte derav at den ble brukt i sagatiden og omtales i skriftlige beretninger fra den tid. Da Olav Digre kom til sin mor Aasta på Oplandet, lot hun fire kvinner bære inn bohavet og raskt pryde stuen med tjeld og benker rundt om, to karer bar halm på gulvet, satte inn skjenkebord, matbord og ølkar. At halm kunde passe i de gamle hus med jordgulv og stenheller kan vi også forstå; men å tilbringe en høytidelig fest i nyere tid på et halmlagt gulv måtte være høyst ubehagelig. Alle måtte enten legge seg påkledd og dekke seg med åklær, eller lage flatsenger ved å dekke halmen med alminnelig sengetøy. Var huset lite og antallet av personer stort, kunde det hende som det er fortalt fra Hardanger: "Stova var liti og lyden stor. Jolemorgon låg alle som i ei ussa (ørske), og surne var mest kovna (kvalte)."

Når vi så spør om årsaken til denne usedvanlige endring i huslivet på selve festnatten, får vi til svar at den kvelden måtte ingen ligge i sengene. De skulde stå rede til de besøkende. Et steds på Sunnmør flyttet folket ut på stabburet julekvelden og lå på flatseng der. Inne i stuen ble der bredd frisk halm på gulvet, likeså ble sengene redd til de døde. Dette er et særdeles klart minne som altså går helt opp til nutiden. Også andre steder har man visst å fortelle at de avdøde slektninger kommer på gjesting i julen, og da skal de ligge godt. Svenske tradisjoner er tydelige nok på dette punkt: "på jul kom alla forfader på besök, och de ville ligga i sängarna". Selv hvor det er glemt hvorfor man gjør det, huskes forbudet: ikke å bruke sengene, ingen må ligge i sin seng den natten.

For å gi en rimelig forklaring på skikken eller for å kamuflere den er det senere blitt til at man får "Frelseren" og "englene" på besøk, og meget ofte legges de fremmede gjester i høgsetet. I Norge hører man mindre om denne plasering. Det kommer sikkert av at stedet ikke var utbygget til noe makelig sete. Men at høgsetet allikevel fungerte som åndesete også her i Norge, skal vi senere få se. En kone satte forresten seg selv i høgsetet, mens hun overlot sin avdøde mann sengen. Innkvarteringen av de døde på denne håndgripelige måten virker sterkt materialistisk. Derfor passer tankegangen best til "nåens" tidsepoke. Og det er ikke utelukket at den nettopp er oppstått i denne periode. Det var vel også da man først fikk halm av akerbruk her i landet. Men selve julebesøket er av langt eldre dato.

Det dekkede bord

Julekake med hakekors fra Øvre Toten. Norsk Folkemuseum.

Det ligger ikke like for hånden at den vakre skikk med å ordne et rikt og skjønnsomt sammensatt gjestebuds-bord og la det stå hele julen hadde forbindelse med gamle religiøse skikker, men så er allikevel tilfelle. Over hele landet uten unntagelse har det vært skikk og bruk å dekke bordet og la det bli stående med julekosten i en eller flere dager. Tidspunktet for avdekningen varierer, noen lot det som før nevnt stå til trettendedagen, andre til nyttårsdag, og den korteste tid var dagen etter. Alt det beste huset kunde by på av mat og drikke sto da stadig fremme. Men dette hadde selvsagt sine store ulemper, og jo lenger tiden gikk og jo mer tankene fjernet seg fra den gamle tro, desto lettere ble det å forandre skikken. Familien selv holdt sitt julemåltid først, og siden ble der dekket på nytt til et stående julebord. På andre steder minket det inn med det utstilte inntil der kun ble noen ruver med flate kaker igjen på nederste bordende. Kakeruvene skulde ha størrelse etter gårdens velstand og storleik, og dermed var den gamle skikk igrunnen oppløst.

Men da dekningen inne forsvant, spredte allikevel julekosten seg rundt omkring på gården fra kjelleren, hvor "kjellarmannen" (underjordiske?) fikk den, til tuntreet eller en helle, hvor tussen, vetten eller haugebonden nøt godt av den, og til slutt til låven hvor den ble nissens julekost.

Maten på bordet skulde nemlig også være til de besøkende. Det har ligget unevnt og underbevisst i tankene hos husfolket at det var så. Derfor kommer det også klart til uttrykk av og til. Selv på de brede østlandsbygdene, hvor de gamle religiøse minner først er blitt utslettet, huskes det tydelig at familiens avdøde skulde ha bevertning. Oppdekningen måtte derfor være i orden. "Julenatten er de døde på ferde." På Vestlandet sies det samme: "Dei hadde den trua at avlidne slektningar kom på gjesting joleftan." I Sverige finner vi det også, og der har man eksempler fra nyere tid på at plassene til de i slekten avdøde ble stående tomme, og at der ble dekket til dem som om de også var med. Dette avgir da et eksempel på samspisning med de døde. Først ved glemsel og kamuflasje blir også bordet dekket for englene, dersom da ikke en så uverdig person som "tomten" stikker seg imellom.

Dette dekkede bord er vel kjent over hele Europa. De første kristne konsilier forbyr germanerne på det strengeste å praktisere skikken. I lovene blir det kalt "åndebord". Og at det også var i bruk så sent som i det 8. århundre i selveste Rom, ser vi av følgende forbud: "Ingen må være med på å utføre hedenske skikker ved vintersolhverv og stelle til religiøst festmåltid (bord med offermåltid) i husene og oppføre sanger på gater og streder."

Etter alle disse vidnesbyrd kan det derfor ikke være tvil om at også våre norske forfedre ventet besøk av sine døde i selve huset på samme måte som andre europeiske folk. Det er alene på dette grunnlag at en rekke ellers uforståelige skikker som har forbindelse med julen kan forklares.

Julemåltidet

Vi kommer nå til selve høydepunktet av besøket, mottagelsen og måten hvorpå julemåltidet avvikles ansikt til ansikt med det usedvanlige tillegg til husholdningen.

Det velvillige sinnelag overfor ens egne avdøde får mange uttrykk, således forbudet mot å låse dørene julenatten. Selv stabbursnøkkelen skal stå i døren, så at ingen skal føle seg utestengte som vil inn — "for de skulle kåmma gjesta te gars", som det het i Trøndelag. Ellers var jo alt låst og lukket. I forbindelse med velviljen og den oppriktige tro på at det var ens egne som kom, må der også her i landet ha vært en måte å by velkommen på. Men denne er glemt.

Fra Sverige har man en fortelling om en mann som la seg på dørstokken og hilste velkommen, men det kan man neppe ta som en alminnelig fremgangsmåte. I Danmark har man hatt for skikk å lukke opp døren og slippe "julen" inn. Fra Ryfylke har man en utvisket form med å by "tomtekadlen" velkommen. Mannen på gården stiller seg foran bordet etter at døren er slått opp og sier: "Kom her inn gilde tomtekadl!" Med det samme smetter de andre ut for at tomtekallen skal få ete i fred.

Med at det engang har vært skikk å by de døde velkommen på en høytidelig og formell måte, derpå tyder islendingenes tradisjon. Og i deres formel møter vi igjen alve-navnet og har derfor grunn til å tro at det er en gammel skikk.

Men den opprinnelige formel har vel vært mere hjertelig enn den tørre og formalistiske innbydelse som refereres her. Husmoren gikk tre ganger rundt huset for å by alverne hjem til jul og sa:

Kom de som vil komme,

vær de som vil være,

og reis de som vil reise

uten hinder fra meg og mine.

Vi så ovenfor et eksempel på samspisning med de døde fra Sverige. Men hvordan var skikken i sin alminnelighet? Spiste gårdens folk for seg selv, eller artet det hele seg som en samspisning og et høytidelig foreskrevet måltid? At ikke husfolket vilde spise sammen med tomtekallen, som i dette tilfelle er et annet navn for gardvorden, er ikke så underlig; avstanden var for stor og bekjentskapet for fjernt. Det kan også tenkes at de som i religionsoppløsningens tid ennå trodde på de dødes besøk, men fryktet dem, bent frem rømte huset og overlot det til de fremmede. Landstad forteller fra Telemarken at det var tilfelle der, og det må også ha vært tilfelle andre steder, siden eventyret om den modige fremmede, som la seg i skjul julekvelden, da alle trollene kom og jagde dem vekk for alltid med det skremmende skudd, har vært så utbredt. (Se eventyret om Kjetta på Dovre og Tronsagnene). Men slikt hendte i forfallstiden etter at den gamle tro var blitt overtro og brennemerket. I den opprinnelige form må måltidet ha foregått som fellesmåltid. For da var det ikke en trengende og forsulten flokk av frosne stakkarer som kom tilgårds, men stolte åndeskarer i mektig følge, ført av navngjetne menn og kvinner med rang i den annen verden. De kom med lykke, rikdom og fruktbarhet for folk og fe, med hjelp og beskyttelse på årets farligste tid, da mørket var tettest og solen lengst borte. Så langt fra å være fryktet må vi tenke oss at det var med forventning man tok imot dem. Der var blandet frykt og age i forventningen, men det var jo helt naturlig når så usedvanlige vesener kom like inn i huset, satt ved bordet og lå i sengene. De kom jo dog fra ukjent sted og førte det selsomme og mystiske med seg. Det er først i gravperioden at stemningen slår over til det medlidende og velgjørende. I folkevisen om Herjus har dette fått et klart uttrykk:

Bære va de aa gange heran paa usopa golv

hell' liggje i Herudalen må tussar og troll.

Bære va de aa drikke heran av fulle skaal

hell’ liggje i Herudalen i den tonge moll.

Bære va de aa sit a heran ve de duka bord

hell’ liggje i Herudalen i uvigd jord.

Herjus’ ensomme besøk fra den uinnvidde graven i Herudalen er bare et svakt ekko av fedredyrkelsens store slektsbesøk, og sagnet må derfor være av forholdsvis ny dato. Det samme gjelder fortellingen om islendingen Bødvar som ble begravd levende sammen med to døtre. De følgende julefester ble der dekket opp for ham i et rom med vin og mat. Men ingen var til stede, for det hadde han forbudt, heter det. Anderledes på Baugerud i Tinn. Der kom haugebonden Just til husbonden Torstein og satt inne ved bordenden julekvelden, uten at noen så ham. Men selvfølgelig var der dekket til ham. På samme måten har det også vært gjort i det vesle finske hjemmet som Runeberg skildrer:

Men högt vid bordet brann et ljus

det enda i de frommas hus.

Det stäldes mjölk och vetebröd,

men ingen njöt des överflöd,

jag frågte, vems den platsen var.

"Den gode ångelns", gavs til svar.

«Ølgås» med årstall 1739 fra ukjent sted. Norsk Folkemuseum.

I en sagnrekke som er oppkalt etter hovedpersonen Tron, får man et slags bilde av julebordet som det fortonet seg for opphavsmennene til sagnene. De skriver seg riktignok fra en nyere tid og er dramatisert for anledningen. Tron sitter i høgsetet, han er sjefen, har langt hår og skjegg og er meget gammel. All oppmerksomhet er samlet om ham. "Han ofra døm på alle, han var som en gud millom dom." Før selskapet tok til å spise, skjenkte de bordet rundt, og først sendte de drikkehornet til gamlingen i høgsetet. "No skjenker eg deg Tron," var det en som sa, og så drakk alle ham til (hans skål). Mannen i høgsetet har også andre navn. I Sunnfjord blir han kalt Terning, og der sa man: "Dette gjev eg til Terning."

Vi gjenkjenner i denne handling den religiøse minnedrikk, som tidligere er utførlig behandlet. Uten tvil ble det første minne ved julebordet drukket for de gjeveste av de bortgangne fedre, og siden fulgte de andre etter. Og de norske deltagere gjorde ikke som sydeuropeerne: helte drikken ut, de helte den med lyst i sine egne struper, som derfor også sjelden var tørre i denne tid. Men i beruselsen og oppløftelsen så de sikkerlig også en del av den religiøse opplevelse. Hele laget følte seg løftet og båret av store stemninger og av følelser som til daglig var ukjente, men som hadde rot i slektens felleseie og samhug. Måltidet var således rituelt bestemt og foreskrevet. Men det var vel her som ellers i livet: til å begynne med en hel del formelt vesen, men til slutt temmelig løssluppent. Med samdrikk og samspisning fulgte så samvær under samme tak julenatten i den tid da denne tro og skikk sto ved makt. Vi kan tenke oss hvilken ny stemning som må ha fylt huset under slike forhold. Luften må ha vært mettet av det selsomme og høytidelige inntrykk: mange eller få av de bortvandrede er her i stuen, de ser igjen sine egne, de kjenner seg igjen, og de hygger seg. De vil belønne gårdens folk med rike og gode gaver for det år som kommer. Slik må vi forestille oss stemningen etter den intensitet hvormed julen har vært feiret og det inntrykk feiringen har etterlatt i folkeminnet.

Baksiden av denne medalje var de andre døde som streifet omkring og fylte by og land. Det var det farlige og det ubehagelige, og mange er de sagn om alt som hendte og ble lagt disse fremmede til last. Men ferien tok jo slutt, og livet måtte igjen opptas i sin sedvanlige rutine, båndene måtte løses, ellers vilde det blitt for vanskelig å leve. Og da tiden kom, snudde bladet seg på en nesten komisk måte. Like så redde som man hadde vært ved ankomsten, likeså modige ble man nå ved avreisen, og der ble foranstaltet utjagning med stokker, sopelimer og pisker.

Den egentlige avskjed, som gikk riktig og høflig for seg, fant sted på "faredagen", da drakk man igjen minne og sa takk og farvel til de besøkende. I folkeminnet ble dette til å "drikke julen ut". Festlighetene i Norge og Sverige har vel vært så noenlunde ens. I det siste land het det foruten å "drikke" julen ut, også å "danse" den ut, "bære" den ut, "kjøre" den ut, "æte" den ut. Så alle disse ting har formodentlig hørt mere eller mindre sammen.

Det som nå huskes best, er det som gikk over til lek og moro: den brutale utjagningen med limer, koster, stenger osv., ledsaget av mest mulig leven og spetakkel. Russerne ba sine besøkende pent om å fly tilbake igjen og å holde slekten vel underrettet om sine ønsker. Grekerne oppfordret sjelene til å vende tilbake dit de kom fra; "blomsterfesten er forbi", det var den trøst de fikk. Japanerne lyser sine gjester ut igjen med lys og lykter, men kaster lysene i vannet.