De norske kjøpmennene i Tristan og Isolde
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
— fakta eller fiksjon?
av Morten Lilleøren
Hensikten med denne artikkelen er å se nærmere på en tekst fra 1100-tallet som omtaler norske kjøpmenn. Teksten er Thomas av Britains/Gottfried av Strassburgs Tristan og Isolde, nærmere bestemt episoden med bortføringa av Tristan. Det er altså ikke hele verket — kun hendelsen med de norske handelsmennene som er undersøkt.[1] Jeg har forsøkt å vise at dette er en interpolasjon som ikke er en del av den opprinnelige tradisjonen om Tristan — og at det som står om disse kjøpmennene må anses å være en samtidskilde om handel mellom Norge, Irland og Nord-Frankrike før engelskmennenes erobring av Irland i 1169-71. Handlingen rundt bortføringa utspiller seg langs kysten av Frankrike, i Cornwall (Norge) og Irland. Derfor gis først et riss av norsk virksomhet i disse områdene i middelalderen. Dernest ser jeg nærmere på forholdet mellom skriftene til Thomas og Gottfried.[2] Jeg viser at Thomas hadde episoden med i sin versjon, og at han var den første som hadde det. Siden Tristan og Isolde er fiksjon, må det tas noen forbehold om den historiske kildeverdien av fortellingen. Jeg mener dog å ha godtgjort at kilden bør aksepteres, episoden er med nettopp fordi den er realistisk. Detaljene rundt de norske kjøpmennene — deres handelsruter, handel med silke og rovfugl, bortføringsforsøk og til slutt, at de kunne spille sjakk og var i besittelse av sjakkbrikker av hvalrosstann — alt peker mot at disse kjøpmennene er skildret etter rollemodeller i samtida. Det er grunn til å anta at det er likheten med disse som er den viktigste årsaken til at episoden er med i fortellingen. Brukt slik har denne kilden to konsekvenser: Episoden kan brukes til å (fram)datere selve verket, gi oss et nytt terminus ante quem for når det ble skrevet. Viktigere er at den viser at det var kjent i samtida at norske kjøpmenn seilte rundt med sjakkbrikker av (hvalross) elfenbein i lasten — og den kan gi innsikt i hva som førte til at sjakkbrikkene på øya Lewis i Hebridene kunne ende opp nettopp der.
SJØRIKET
Vikingetida innledet en periode med nordisk ekspansjonstrang som seinere ikke har hatt sin like. Det var nok av røvertokt og kriger, men også handelsferder, utvandring og kolonisering. Landnåm og handel strakk seg over så store områder at vi i dag sitter storøyd tilbake: Fra Vinland i vest til Volga i øst, fra Kvitsjøen i nord til Middelhavets kyster (Price and Brink 2008, 339-617).[3] Om vi ser på et kart[4] som viser ferdselsrutene fra Norge kun mot sydvest, ser vi at reisene kunne gå ned til den engelske kanal, men også inn i Irskesjøen. Det siste innebar kortere etapper på åpent hav, og i åpen båt er det å foretrekke. Slik gikk det til at fra begynnelsen av 800-tallet ble Shetland og Orknøyene, deler av Skottland, Hebridene og Man kolonisert fra Norge. Ser en på stedsnavnkart, er det klart at Shetland, Orknøyene og ytre Hebridene ikke bare ble kolonisert, de ble fullstendig overtatt: Alle de eldste stedsnavnene på disse øygruppene er av norrønt opphav (Fellows-Jensen 2008, 396-98, Oram and Adderley 2010, 132)[5]. Stedsnavnsoversikter viser tydelig at bosettingen også i England var omfattende: Områdene nord for Chester og opp til Lake District har en så stor tetthet av norrøne stedsnavn at bosettingen må ha hatt betydelig omfang (Harding 2002). I Irland gikk det annerledes: Her møtte de avvisning og sterkere motstand. Følgen ble at de bosatte seg i små befestede områder, som vokste fram til å bli Irlands første byer — Dublin, Waterford, Wexford, Cork og Limerick. Og så å si all handel og skipsfart på Irland kom i norske hender (Valante 2008). En kan si at de ikke koloniserte land, men hav.[6] Om vi regner disse områdene inn under Norgesveldet, kan det ikke anses være et rike i tradisjonell forstand. Crawford og Imsen bruker termen thalassokrati, en betegnelse for stater som består av maritime besittelser forbundet via sjøruter. Dette sjøriket var som en paraply der de enkelte delene hadde stor selvstendighet(Imsen 2010, 21-23, Crawford 1987, 11).
Sagaene forteller lite fra områdene i Irskesjøen, men det fins en rekke episoder som gir noen glimt. Orkneyinga Saga er den sagaen som forteller mest fra Irskesjøen. Av islendingesagaene er Soga om Gunnlaug Ormstunge, kap.8, Laksdøla, kap 21, og Njålssaga, kap. 154-57 de viktigste. John Kennedy nevner at Irland omtales i til sammen 11 sagaer samt Landnåmabok (Kennedy 2006). I samtidssagaene forsvinner derimot Irland fullstendig, da islendinger ikke seilte dit lenger. Av kongesagaene er Olav Tryggvassons, Magnus Berrføtts og Håkon Håkonssons sagaer de viktigste.
Det var vel bare fra Magnus Berrføtts herjinger i 1098 til navnebror Lagabøters fredsavtale i Perth i 1266 øyene var en del av selve kongeriket, og knapt nok da. Om vi trekker en analogi til Orknøyene og hvordan de forskjellige jarlenes forhold til den norske kongen kunne arte seg der, ser vi at noen underkastet seg kongedømmet, mens andre hadde et noe løsere forhold til den slags - og at flere av dem vendte kappen etter vinden (Orknøyingasoga 1929). Krønikene fra Man (Broderick 2004) gir litt innblikk i forholdene lengre sørpå, og vi vet også fra andre kilder. Etter at Magnus Berrføtt tydelig hadde markert de norske kongenes overhøyhet i området (1098-1103), ble Hebridene og Man — The Kingdom of the Isles — splittet igjen i 1156. Hvem av partene som var kongetro, varierte de neste hundre årene.[7] Da Godfredssonene var kongetro, var Sumarlideslekten det ikke — og omvendt: Godfredssons var på kongebesøk i Norge flere ganger. Og samtidig ble en Sumarlide-etterkommer utnevnt til fyrste av den norske kongen så seint som i 1249 (Beuermann 2007, 2010). Dublin var en del av kongeriket Norge bare kort tid under Magnus Berrføtt. Lenge før var det også heimstaden til Olav Tryggvason — før han ble norsk konge.[8] Hudson mener det er grunn til å anta at han styrte Dublin, og at det i løpet av hans styringstid både ble inngått en handelsavtale med den engelske kongen og preget mynter, noe som begge deler vitner om omfattende handel (Hudson 2005, 84-85). Da byene falt i engelskmennenes hender rundt 1170, snakket de ennå norrønt: Funn av runeinnskrifter fra 1100-tallet under utgravingene av Dublin viser dette (Wallace 1987, 225). Dessuten kunne ikke så mange stedsnavn i Irland ha blitt anglifisert etter mønster fra de norrøne navnene — ikke etter de irske — om de ikke lenger hadde snakket norrønt da engelskmennene kom. Og de norsk-irske byene må ha vært den delen av det norrøne språksamfunnet som var sterkest utsatt for press. Språkforskere har da også fastslått at det ble snakket en norrøn språkform på deler av de britiske øyer i flere hundre år framover, lenge etter at de ikke lenger var en del av kongeriket Norge (Haugen 1976). Kanskje mest betegnende for eksistensen og spredningen av denne kulturen, er at det fins minst 16 kjente Tingvoll-navn rundt på de britiske øyer (Holman 2007, 164-65, Fellows-Jensen 2001, 110). Neste samtlige ligger i områder som ble kolonisert fra Norge. Det må innebære at også gamle norrøne styre- og rettstradisjoner var i bruk.
Fotnoter:
- ↑ En onlineutgave av originalteksten fins her: [1]. En engelsk versifisert oversettelse er [2]. Bortførelsen begynner ved vers 2149.
- ↑ Som et ledd i dette drøftes også kort to andre Tristanversjoner.
- ↑ En detalj som har fått meg til å fundere er at norrønt som eneste europeiske språk har det arabiske ordet «fil» som betegnelse for elefant. Hvordan det enn har skjedd, så viser det at det må ha vært vedvarende kontakt.
- ↑ Alle kartene er fra eget arkiv, i sin tid arkivert uten at jeg tok vare på referanse for dem.
- ↑ For Hebridenes del blir denne overtakelsen bekreftet også av at de irske annalene begynner å omtale øyene som Innse Gall — de fremmedes øyer — allerede tidlig på 800-tallet.
- ↑ The Irish Sea was a veritable “Viking Lake” (Wallace, s. 239).(Wallace 1987, 239)
- ↑ En rekke historikere omtaler denne kulturen som «Hiberno-Norse» — med rette: De norske kolonistene ser ut til å kun i begrenset grad ha bragt med seg kvinner. Kvinner fra lokalbefolkningen ble både røvet og inngiftet som ledd i strategiske allianser. Da tilsiget av nye emigranter fra Norge avtok, ble derfor «Ostmennene» i større og større grad en blandingskultur. Det er dog mitt poeng her at den fortsatte å være hovedsakelig norrøn i sitt språk og sine skikker inntil de irske bystatenes fall — på øyene mye lenger.
- ↑ Fra Olav Trygvasons Saga, Heimskringla: Kap.46. «Haakon jarl faar noget høre om, at det skulde være en mand vestenfor havet, som kaldte sig Ole, og som de holder for konge … Tore Klakka (ble sendt av) Haakon jarl vester over havet, bad ham at fare i kjøbfærd til Dublin, som dengang mange brugte, og undersøge …(om) ... det var Olav Trygvesøn ...» (min uth.). Blant mange andre eksempler på forbindelsene, kan nevnes at Harald Gille angivelig var født der.
