Fedrekult - Familiehelligdom i huset
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Familiehelligdom i huset
av Emil Birkeli
Med originale illustrasjoner
Dreyers Forlag
Innhold
Det gamle norske beboelseshus
Hva slags hus bodde stenalderfolket i? Stort, rummelig og komfortabelt har det iallfall ikke vært. I den eldste periode forekommer huler og vindskjermer foran avsatser i fjellveggen som bolig. Flyttende jegere og fiskere måtte ha sitt hus med seg, og det er sannsynlig at veidefolket her i landet har brukt de samme slags skinntelt som de asiatiske nomader ennå bruker. De eldste hus av tre har vært bygget som tømmerkojene nå, men tømrete hus varte det lenge før man fikk. De kom først med jernalderens redskaper til å bearbeide treet med. Vistnok går det an å hugge og tømre med stenøkser; et forsøk har vært foretatt i Danmark med ganske gode resultater. Men skogen var snarere skydd og fryktet i den første tid, både fordi den var uveisom, og fordi folket manglet våpen og redskaper til å utnytte den og til å kunne holde de ville dyr borte. Man har eksempel på at skogen, selv om den ikke var så stor, skilte folk og språk fra hverandre.
Ved utgravninger av gamle hustufter i de senere år er det eldste norske hus blitt forholdsvis godt kjent. Over hele Vest-Norge har der vært bygget stort sett slik som islendingene bygget da de kom til Island. Vistnok må der ha vært avvikende former på Østlandet, mindre av sten og mere av trevirke. Men stort sett må også der hustypen ha vært av samme karakter.
Grunnmur bruktes ikke, dertil var graveredskapene for skrøpelige. Muren ble lagt på selve bakken, slik som det har vært skikk til langt opp i tiden, og som det f. eks. er det hos skoltelappene i Boris Gleb den dag i dag. Høyden på muren bestemtes av bygningsmannens smak og behov. Av de utgravede hus har man kunnet regne seg til en høyde fra en meter til halvanden som det alminnelige. På innsiden ble muren dekket med jord og torv. Takverket ble plasert direkte på muren. Tekningen har vært torv. Men da dette er et særlig tungt taktekningsmateriale måtte sperrene legges tett, og allikevel vilde de ofte spinkle stammer gjerne bøye seg under vekten, så det indre av huset måtte støttes opp med en masse takstøtter. Åpninger har der ikke vært mange av, ofte bare døren. Og denne var heller ikke vid. Det var ingen lett sak å lage bord og planker med stenredskaper. Inne var det derfor halvmørkt, så sant ikke ilden lyste fra den avlange grue midt i huset eller fra åren, det oppbygde ildsted som kom til senere i utviklingen. På begge sider av ildstedet var der lagt et dekke av halm, høy eller huder, undertiden var vel gulvet stenlagt. I rommet var der ellers stenger eller skinnremmer til å tørke fisk og kjøtt på, og til å henge fra seg de tunge klesplaggene på. Tiner, neverkrukker, gryter, spiseredskaper, fangstgreier og våpen utgjorde bohavet. Dersom der var gårdsbruk på stedet, anbraktes husdyrene under samme tak, men i en egen avdeling av huset.
Rommet inne kaltes "sal", og det er denne hustype vi kjenner fra Eddadiktene og de eldste norske lover som det norske hus. På begge sider av ildstedet kaltes rommet "flet" (flat). Der sov, spiste og arbeidet man. Noen forhøyning til sete eller liggeplass var der ikke i den eldste tid. Da tidene kom med nye krav til bedre husvære kom der tile (treverk) på gulvet og benker langs veggene fylte med jord, "paller". "Salen" gikk da over til "stova", og denne forandring betyr en større omveltning enn vi aner, sosialt og religiøst.
De folk som bodde i disse eldste hus, var religiøse i en langt høy- ere grad enn deres etterkommere i vikingtiden og i moderne tid.
Religionen og det hellige hørte derfor til også inne i privathusene. Ikke gildenes tilbedelse, den var forbeholdt egne helligdommer betjent av såkalte "goder" (forstandere). I privathusene var det slektens og familiens egne skytsånder, de sterke og hellige fedre og mødre med heil og hamingja, i stand til å hjelpe sine gjenlevende slektninger, som ble dyrket. Men det hellige tåler ikke sammenblanding med det dagligdagse og profane. Det må derfor omgis av bud og forbud, forat ikke selve grunnlaget for den rette livsorden skal omstyrtes og alt ende i kaos. Onde fientlige makter gjør også forsøk på å trenge inn i hus og hjem: trolldom, gand, hugskot, attergangare, osv. De vil forstyrre den enkeltes liv og lykke. Både derfor, og først og fremst av hensyn til fedrene, var der i denne primitive "sal" i det innerste hjørne laget en forhøyning, en "stalle" der tjente som alter, og det måtte hverken dyr, barn eller uvedkommende røre. På samme sted sto også i mange hus en støtte, helt eller delvis utskåret i menneskeskikkelse, kanskje også kledd. Den hadde sitt navn, og navnet var etter en eller anden avdød i familien. Det er disse to ting vi nå skal behandle.
Fedrestøtten
For mange er det en ukjent og utrolig ting at der engang har eksistert slike kultstøtter inne i husene. Det har sin grunn i at religionsvidenskapen er så ung. Den har som tidligere nevnt enda ikke rukket å legge alt stoffet under seg og gi opplysning om de mange religionsformer som eksisterte og eksisterer side om side. Det kommer også av at man har begått den feil å tale om "religion" som om den kun gjaldt gudedyrkelse. Dette har skjult de andre former, som i den virkelige religion har en langt større plass enn gudedyrkelsen. Det vi her fra Norge kjenner som "religion" i den hedenske tid, har vi vesentlig vært henvist til å hente fra skaldenes og Eddadiktenes opplysninger. Om dagliglivets skikker og forestillinger vet vi uhyre lite. Og det kunde jo også synes håpløst å få vite noe nå etter at det gamle hedenskap forlengst er avskaffet og alle er døde som kjente til det. Men så er allikevel ikke tilfelle.
Der er visse religionsformer som er så konstante over hele jorden at kjenner man en, kan man følge tankegangen og oppbygningen overalt. Det gjelder kun om å oppdage spor, selv om de er sterkt overdekket av tiden og glemselen.
Et slikt førsteklasses spor er fedrestøtten. Den forekommer i mange skikkelser, således bare som en pel eller stokk uten noen tilskjæring eller pryd. Men som regel blir den utstyrt med et menneskehode, det er iallfall den mest alminnelige form over hele jorden. Og overalt hvor man treffer på støtter med et ansikt øverst, står man overfor et ekte motiv fra fedredyrkelsen. Det neste skritt er en helt utskåret figur med armer og ben. Denne form kan så gå over til et gudebilde og forvanskes til det ukjennelige.
Men hva ligger der så i denne støtte, hvilke tanker har man hatt med den? Fra først av er det uvisst hvorledes nettopp støtten er oppstått som symbol for de døde. Men det sannsynligste er at det var et merke på graven i nomade- og flyttetiden som skapte den første begynnelse. Så utviklet den seg til offerstøtte, ble hellig, og fra å være bare offerstøtte ble den selv offermottager; på dette tidspunkt måtte da oppfatningen allerede ha vært den at de døde selv tok bolig i støtten. Foruten tre har man også stenstøtter, og i mangel av tre og sten figurer av leire, eller tøydukker.
Samtidig med dødsfesten, når den døde er ferdig med sin vandring eller sin mellomtilstand, pleier mange folkeslag også å ha ferdig støtten, som da innvis og navngis etter den for hvem den er laget. Imidlertid møter vi her en vanskelighet. Det er ikke alle folk som betrakter støtten som bolig for den døde. Det beror nemlig på oppfatningen av den dødes karakter i det hinsidige hvorvidt støtten blir bolig eller bare altermerke. Det er kun typen den frie sjel, i likhet med fylgjemennesket og vorden, som kan danne grunnlag for en slik overførelse. Nåen er som før nevnt i seg selv sitt eget bilde. Dessuten er den oppfattet som et vesen der må ha rom, og det passer ikke på støtten. Men for den norske sten- og bronsealderbefolkning lå støttetroen ferdig. De trodde på en forvandling fra dyr til menneske og omvendt, for dem var der intet usedvanlig i at vorden også kunde ta bolig i en støtte. Det var ikke vanskeligere å gå over fra luftfarer til å bo i en støtte enn det vandles fra menneske til varg, bjørn, fugl eller innsekt. Den religiøse naturalisme folket levde i, var en velskikket grobunn for totemisme og bød på særlig gode betingelser for denne støttekult.
På det europeiske kontinent er sporene etter den gamle støttekult nærmest utslettet. Men når man først vet at også alle europeere engang har vært fedredyrkere, og at alle fedredyrkere har hatt en eller anden form for støtte, så kan man trøstig lete, og i de fleste tilfelle vil man finne vidnesbyrd nok. For norske lesere som er ukjente med emnet, kan det derfor være av interesse å stifte bekjentskap med de rester som kan påvises.
De støtter vi kjenner fra Grekenland er gjerne alminnelige trestammer draperte med hjelmer og klesplagg. Dette gir en forbausende virkning av støtte uten noen utskjæring. Gravstøttene av sten er utstyrt på samme måte, og en forsker som har gjort studiet av disse ting til sin spesialitet sier: De kan ikke være bare minnestener, de må oppfattes som representanter for de døde i graven.
Foran denne form av den avdøde ble nemlig mat- og drikkeofrene nedlagt.
Romerne har også laget fedrestøtter for huslarene (husets skytsånder). Disse larer er utgått fra fedrekulten og har i sin opprinnelse vært familiens egne, men ble senere alminnelige upersonlige representaner for ætten. Dikteren Tibullus sier om dem: "O larer, I som har oppfødd meg fra den tid jeg lekte ved Eders føtter, våk over mitt liv! La det ikke gremme Eder å være laget av en gammel stokk, for på den måten bor I jo i fedrenes hus."
I den senere tid ordnet romerne seg på samme måte som kineserne med et lite nett alter inne i sin sal, "atrium", det rom hvor de kokte og spiste. De hadde også masker som ble oppbevart og som erstattet bilder av de døde. Disse masker ble selvfølgelig behandlet med religiøs respekt. Går vi til Mellom-Europa, finner vi at de kristne konsilier omkring år 600 tar for seg restene av hedenskapet og forbyr å lage bilder eller støtter som forestiller mennesker. Dette kunde jo tenkes å gjelde alminnelig kunstnerisk fremstilling, men det er helt utelukket da kirken selv meget ivrig fastholdt bildende kunst. Allerede i 324 forbød et kirkemøte i Spania å ha kultbilder i privathus, og det er nok det samme forbud som går igjen år 600 i Tyskland. I det samme forbud, som ble sitert ovenfor om ikke å foreta kulthandlinger i huset, ble det også forbudt å dyrke "hellige" i privathuset. Vi kjenner også til at germanerne i den kristne tid søkte å kamuflere fedredyrkelsen ved å si at de dyrket "helgener". Derved er kjeden sluttet tilbake til fedrekult i huset med bilder tilhørende denne.
Der er også funnet gamle trefigurer i myrer og ved boplasser som synes å ha vært religiøse bilder. Men særlig er det de store stenbilder med et beger i hånden som danner ett av de mange vidnesbyrd om at fedrereligionen har vært forbundet med bilder. Disse har enten stått på gravene eller på eget kultsted.
Når vi så kommer til de russiske gravstøtter, finner vi trestammen med et utskåret hode øverst, altså ekte fedrestøtter. Og enda mer utpreget er de finsk-ugriske folks støtteformer. Siden de også står de nord-europeiske folk så nær, har det sin interesse å gå mere i detalj med beskrivelsen av disse. Disse stammer bor på europeisk og asiatisk område. Det er finnen Karjalainen som har gitt den beste skildring av deres religion. Han kaller de dyrkede vesener for "husånder", og det fremgår av alt at det dreier seg om en ren og skjær fedrekult. Den døde kan gjennom drømmer uttale ønske om å få en støtte. Men shamanen kan også bestemme det, han lager nemlig bilder og innvier dem. Fremstillingen er meget primitiv; men ved påkledning bøtes det noe på den manglende skulptur. De små bilder oppbevares i en kiste, dersom de ikke er oppstilt i åndehjørnet innerst i huset. Kjøtt, brennevin, te, sukker og alt som huset kan skaffe, settes frem for bildet. Større støtter oppstilles inne i huset i det omtalte hjørne, og her finner man igjen den norske stalle, nemlig en forhøyning som bildet står på. Dette hjørne er "hellig", og ikke engang husets kvinner får komme nær det.
Ved innvielsen måtte et større dyr, f. eks. en bukk, bøte med livet, og blodet ble smurt på bildet. Til daglig brukte man den allerede nevnte skikk å sette bort til bildet en del av dagens kost. Ostjakene står oppreist når de taler til støttens (bildets) person, og bruker en pipende lyd omtrent som når de kaller på en hund. Denne måten minner ellers om lappenes "joiking". Ordene mere synges enn tales ut, hendene strekkes frem. Til sine tider blir bildene smurt inn med fett og bevertet med fete eller blodige saker. Når slektene skifter, skifter også bildene. De kastes ikke bort og ødelegges ikke, men flyttes hen til et av de hellige steder, hvor alle slektens gamle bilder og støtter er henstilt. Her kan det derfor være en stor samling av dem, noen så gamle at de smuldrer. Disse samlinger oppstår på samme måte som kinesernes gamle fedretavler. Også disse samles, men i et eget hus som samtidig gjør tjeneste som fedretempel og samlingssted for slekten en gang om året. De finsk-ugriske støtter minner om varjagenes i Russland i det 10. århundre. Dengang kom en reisende araber dit, som har skildret hva han så. Varjagene var skandinaver, og deres skikker har derfor stor interesse for norsk religionsforskning. Iben Fozlan forteller om samlinger av utskårne støtter i innhegninger. I midten sto en stor støtte omgitt av mindre, og inne i innhegningene utførte vikingene sine religiøse handlinger. Beretningen lyder så: Så snart deres skip kommer til ankerplassen, går hver av dem i land med brød, kjøtt, melk og berusende drikke og går bort til en høy, oppreist stolpe, som har likesom et menneskeansikt og er omgitt av mindre billedstøtter. Bak disse er også andre trestolper reist. Han går bort til den store trefigur, kaster seg ned på jorden foran den og sier: "Min herre, jeg er kommet fra det fjerne og bringer med meg så og så mange piker og så og så mange sobelskinn. Når han har regnet opp alle sine handelsvarer, fortsetter han: "Til deg har jeg brakt denne gave." Han nedlegger så gaven foran trebildet og uttaler håpet om å få en god kjøper til varene.
Også de andre små bilder får sin henvendelse, og går handelen godt, må han gi ekstra takkoffer. Dette skjer i form av slakt. Kjøttet utdeles, sier araberen, til fattige, men sannsynligvis var det slekt og naboer som fikk godt av det, og bildene fikk okse- og sauekraniene. Om natten kom hundene og fortærte kjøttet. Den ofrende sa da: "Min herre har velbehag i meg, han har fortært min gave." Slike innhegninger med kultstøtter i form av "staver" minner om et forbud i en svensk lov mot "stavinnhegninger". Vi hører mindre om dem i Norge, men det behøver ikke å bety at de ikke har eksistert her.
Fra Sverige foreligger hittil ingen kjente vidnesbyrd om støtter. Danmark derimot har en del støtter i friluft på steder som ligner gravplasser eller hellige steder. Støtten fra Lysgård sogn viste tegn til å være bearbeidet. Den var plugget med små treplugger, noe som kan minne om offerplugger. Hver gang det har vært ofret, settes et merke. Der hadde vært brukt ild på stedet, og et tomt kar ble også funnet. Støtten fra Veileby var halvanden alen høy med hode, antydning til armer og ben samt genitalier. Der er også funnet andre støtter, og der er samstemmighet om at de har tjent religiøse formål.
På Island har man funnet såkalte "ondvegesstøtter" (høgsetesstolper) oppsatt ved inngangen til bøen. Og av sagaene fremgår det at det også har vært skikk å sette opp støtter ute på bøen. Disse må derfor diskuteres nærmere siden.
Men når vi etter denne rundgang i Europa kommer til Norge, så har vi iallfall et forholdsvis rikt materiale å holde oss til. Og siden det egentlig er husstøtten som har krevd denne omfattende oversikt, passer det best å ta den norske form av denne før vi vender tilbake til friluftsstøttene.
I Sigmund Brestesons saga fortelles om Haakon Jarls husbilder. De sto i et hus inne i skogen ikke så langt fra gården. Huset var tømret, vakkert prydet, og fortellingen overdriver sterkt beskrivelsen av det. Inne var der først og fremst et bilde av Torgerd Hølgebrud (Helges brud), og dessforuten et av søsteren Irpa og broren Hørge. Alle bildene var kledd og prydet.
Torgerd var plasert i høgsetet og hadde fotstalle foran seg. Jarlen brukte å kaste seg ned foran bildet. Og når han vilde få visshet om Torgerd var velvillig stemt, tok han en ring av hennes arm. Satt ringen fast, gjentok han sine bønner; satt den løst, var det et godt tegn.
Dette hus og disse bilder kan ikke ha vært et alminnelig gudehov med gudebilder. Hovene var bygget på en anden måte med ildsted, forsynt med kokekar og innredning for offermåltidet. Guder og gudinner har dessuten aldri familienavn. Disse er derimot ubedragelige tegn på familiereligionen. Huset må derfor ha vært et slags fedretempel eller hall. Og det er merkelig at der ikke er flere eksempler på slike i norsk historie.
I nyere tid har vi husstøtter og bilder fra Setesdal, Telemark og Opland. Disse bilder har vært gjenstand for stor diskusjon. Mange har levert skildringer og kopier av skildringene i bøker og tidsskrifter. De fleste skribenter har kalt dem for "avgudsbilder" eller "husguder". Men på grunn av manglende kunnskap om religionshistoriens mange variasjoner er de dog inntil denne dag omgitt av gjetning og uklarhet.
Klare og utvetydige former for de gamle fedrebilder kan de heller ikke sies å være. Men det kan heller ikke ventes at de skulde ha den samme plass og den samme karakter som i den gamle tid. Egentlig dyrkelse fikk de heller ikke. De ble oppbevart som arvestykker, sikkerlig med en blanding av pietet og en viss overtroisk tilbøyelighet.
Det første vi kan fastslå er imidlertid at de ikke er avgudsbilder. Derimot er de direkte etterkommere av fortidens fedrestøtter inne i huset, brukt som et lykkemiddel, men av en mere utpreget hedensk art enn hesteskoen over døren i vår tid.
De viktigste er "Faksene" i Setesdal. Der er to av dem: Fakse Rygnestad i Valle og Fakse Brokke i Hylstad. Den første var skåret av en åspekubbe, ca. 1,2 m. høy. Den hadde hode med antydning til skjegg og hår. Øynene var markert med innsatte blyklumper. Rundt halsen hadde den en krage (ridderkrage?). Munnen var oppspilt, armene var lagt sammen over forsiden, og rundt livet hadde den belte; føttene var bare antydet. Ellers er der mange varianter i beskrivelsene.
Fakse Brokke hadde full setesdalsbunad med blanke messingknapper. I hodet var det laget en hulning. Og det blir sagt at smør og saup ble anbrakt i denne hulning; andre derimot sier at mat til den ble satt inn i skapet ved siden av. Plaseringen av disse to angis litt forskjellig. Men det synes å være enstemmighet om at Fakse Rygnestad sto i høgsetet. Fakse Brokke derimot synes å ha stått på et skap som en slags moderne stalle. Presten Blom sier imidlertid at denne også sto i høgsetet. Den morknet innvendig og ble til slutt brukt til huggestabbe (?). Det synes å være helt vidnefast at der har vært satt inn mat til bildene, iallfall ved høytidene. Dette må da sies å komme meget nær til kulthandling. Faksenavnet har vært satt i forbindelse med faks på korn, som om bildene skulde vært gudebilder til hjelp for grøderikdom. På sett og vis var de nok det i den gamle tid, da de ble holdt i akt og ære som representanter for gårdens skytsånder. Men fakse er også et navn på kjemper som er utbredt like fra Suldal i vest til Telemark i øst. Og det ligger derfor nærmere å sette faksene i Setesdal i forbindelse med disse. Navnet forbindes gjerne med berserker og kjemper med langt hår. Brennøyfakse var en berserk med langt svart hår. Faksebrann og Tore Fakse var berserker i Håkon den godes hær. Fakse Fotland fra Suldal var en kjempe, hvis grav overdrives i størrelse. Fakse Mosedal i Åmli likeså. I Hjartdal i Telemark levde Flatelands-faksen og i Fyresdal Fakse Brokke. Flatelandsfaksen i Vrådal hadde hår og skjegg som rakk til midjen. Det synes derfor å være en fellestitel på kjempene dette faksenavnet. I Setesdal hersket det likefrem en dyrkelse av kjempene, ingen ble så omtalt og sett opp til som dem. I primitive forestillinger kan rent hedenske ideer ha fulgt slike i graven og opphøiet dem til kraftpersoner i det hinsidige. Bak faksenavnen skjuler seg sikkert et annet personnavn. "Fakse" ble et felles hedersnavn.
Det er flere bilder fra Setesdal enn disse to. Et av dem skildres som "et Afgudsbillede som blev kaldt Hernǫs og ikkun var et Menneskehoved af træ sat paa en Stage". Det sto opprinnelig på en gravhaug (?). Det skal være "Svarte Kaas" som dro avsted med det.
Et annet bilde som vi kun kjenner fra et vers, het Ståle. Verset lyder slik:
- Sjaa paa ’an Staali ko kallegt ’an glor;
- han e gjaar utav tre, han e revune lik.
Denne Ståle skal være en av rydningsmennene fra Bykle, og det kan nok forklare at han har hatt en særstilling. Han glor fælt, antagelig fordi han har blyøyne i likhet med faksene. Men han er revene lik, det vil si han gjemmer seg, hans tid er forbi.
Hadde den religionshistoriske videnskap allerede kunnet begynne sine innsamlinger for 3 á 4 hundre år siden, vilde vi antagelig hatt all den kunnskap og alt det materiale vi kunde ha ønsket oss bare fra denne dal. For av Skars skildringer vet vi at setesdølene laget sine dyrkede fedre om til "tusser", kristnet dem, ga dem prest og kirke, men ofret allikevel saup, øl, råmelk og høytidskost på dem. Og om bildene forteller han at "dei hadde mannslik som dei gav plent som dei gave tussor" — de hadde menneskelige bilder som de ofret til på samme måte som til tussene. I denne viktige meddelelse får vi altså vite at bilder har vært alminnelige, og at de var gjenstand for kult. De enkelte kjente forekomster er derfor kun sparsomme illustrasjoner til denne Skars generelle påvisning.
I Telemark forekommer samme slags husbilder. I Fyresdal eksisterte ett til omkring 1750. I Sauland på gården Haugene hadde den storættede husmoren flere "avgudsbilder som hun drev dyrkelse med". Og det har da uten tvil vært fedrestøtter fra gammel tid som sto igjen og nøt oppmerksomhet. Det telemarksbilde som er best kjent og beskrevet, er bildet Torbjørn på Flatland i Vrådal. Det er ikke urimelig at Flatlandsfaksen og Torbjørn er identiske. Det besto av en kubbe 1 á 2 alen høy, tykkere nedentil, med utskåret hode og fordypning passende til ølskålen. Øynene var også på dette bilde innstøpt med tinn. Det sto ute i kåven i alminnnelighet, men ble tatt inn og stilt i høgsetet i julen.
Tradisjonen vil også vite at det likesom finsk-ugriske bilder ble vasket og innsmurt hver lørdag. Ved høytidelige anledninger drakk verten og hilste Torbjørn. Var der gjester til stede, gjorde de det samme. Ølskålen ble innviet ved å settes på Torbjørns hode. Foruten de nevnte eksempler er der også funnet en trestøtte på Skovik i Vinje. Den er dannet av en stokk på vel i m. lengde og ca. 19 cm. diameter. Den nedre del var bortråtnet. Støtten kan godt ha tjent kultiske formål og være kastet eller nedgravd i myren. Men det kan også være et bilde av en person som skulde drepes ved magisk etterligningskunst.
Av Oplandsbildene er det særlig de to som fantes i en gammel stue brukt til høyløe, som ligner de foregående. Det er en opptegnelse av Jonas Ramus fra 1715 som nevner dem. Han sier at gården Skira hadde et eldgammelt hus, ganske mørkt, "hvor tvende Træ-Billeder findes udi, som synes at være en Reliqvie af de Hedenske Offer-Huuse". Mere vet vi dessverre ikke om dem. De andre er friluftsstøtter som synes å ha vært knyttet til graver eller kultsteder. Men siden også friluftsstedene gir et rikt bidrag til den gamle religion og dens forskjellige skikker, kan vi heller ikke forbigå dem. Husstøttene kan være ført ut av I Eddadiktet hører vi nemlig om påkledde støtter ute på bøen:
- Klædi mine kasta eg til tremenn tvo på voll.
- Kaute karar med klædi dei vart,
- neist (skjemt) vert naken mann.
- Håvamål str. 49.
Disse påkledde støttene ute på den norske bø kan muligens også gi opplysning om de islandske friluftsstøtter. I Øyfjorden på Island traff to embetsmenn, som reiste der i det 18. århundre, to stolper ved inngangen til bøen på to forskjellige gårder. De var tykkere nedentil, og på toppen var "udskaared et gammeldags Kiæmpehoved". Går vi lenger tilbake, til det 10. århundre, hører vi at Hallstein fant et drivtømmer som mest hver gård i Torskefjorden laget støtter av. Hvorfor disse støtter ble kalt "ondvegestøtter" — høgsetestolper når de sto ute, er vanskelig å forstå. Men at de i sin opprinnelse kom fra ondveget, høgsetet, synes soleklart. Der har også eksistert personstøtter som har stått ute, det vet vi av en beretning så sent som fra omkring 1706. I Vapnafjorden sto en stor trestøtte som ble kalt Torkel Geitison. Den var så høy at en fullvoksen mann kunde stå under armene på den. Foreløbig kan vi derfor gå ut fra at friluftsstøttene er utflyttede husstøtter fra den tiden da religionen forandret karakter og husinnredningen skiftet. Derfor kan vi også til denne kategori henregne en hel del stener som har vært brukt på samme måte som trestøttene. Vi kan kjenne dem på personnavnet. Foruten dem er der også mange andre uten navn, bare kalt saupstener, grannestener osv., som i sin tid kan ha hatt personnavn og har erstattet støtter.
Av navngitte stener kan nevnes: Frane i Frafjord, Sjurstenen på Hamarøy, Veddestenen i Borgund, Thusulen i Fyresdal, Sigvallstenen i Flekkfjord, Hoskoldstenen i Nissedal, Helgestenen på Ørsta.
Dette krav på bilder i den daglige kult måtte føre til håndferdighet i å lage dem. Og vi kan gå ut fra som sikkert at der har vært spesialister også i Norge i likhet med de finsk-ugriske billedmakere. Den håndverksmessige tilvirkning sto nemlig i nøye forbindelse med den religiøse innvielse, og dertil krevdes fagfolk. I den gamle litteratur får vi høre litt om denne industri. "Hedningene gjorde menneskebilder av det røde gull, av det hvite sølv, av sten og av tre. Disse bilder ble solgt etter sitt verd, noen var billige, andre dyre." I en legendarisk fremstilling føres skikken tilbake til Nimrod. Det var han som først gjorde bilder av sine fedre og bød at hele riket skulde tilbe dem. Siden opptok andre skikken og gjorde bilder av sine kjære, av de rikeste kongene, og påbød folket å ofre til dem på samme måte som romerne til Romulus. Djevelen tok plass i bildene og ga folk svar på deres spørsmål.
Når vi i stedet for djevelen setter de avdøde, og at de tok bolig i dem og mottok de ofrendes bønner og gaver, har vi den opprinnelige religiøse oppfatning hos folket. Visse personer i sagaene har også røpet tilstedeværelsen av slike ting som bilder. Einride fra Trøndelag snakker om at der var bilder av personer med stor makt, altså et slags "fakser", med stor hamingja som rakk til for mange. Men han var rasjonalist og trodde mere på sin egen styrke og sitt eget vett. Vi har også en beskrivelse av hvordan bildene ble laget i en islandsk bok. Vistnok gjaldt det et magisk bilde, men selve fremgangsmåten ble selvfølgelig beskrevet etter det som var kjent og i bruk.
En islending ved navn Torleiv vilde ta hevn over Håkon Jarl for hans utplyndring av slektninger som var kommet til Norge. Ved trolldomsgalder satte han sykdom på jarlens folk, så mange døde. Jarlen selv ble også syk og lå lenge. For å hevne denne forsmedelse lot han lage et bilde av tre. En mann ble drept og hans hjerte satt inn i bildet. Ved hjelp av Torgerd Hølgebrud og kraftige besværgelser fikk bildet liv, kunde tale og ble sendt til Island under navn av Torgerd, for å hevne trolldommen. I denne fantastiske beretning kan man skimte omrissene av den alminnelige fremgangsmåte. Først ble støtten skåret ferdig. Dernest ble den innviet. (På oldnorsk er å innvie: å "magna"). Dette skjedde ved blot og besvergelser. Muligens har det vært skikk å henge på den noe som hadde tilhørt den hvem støtten skulde forestille. Ringen på Torgerd Hølgebruds arm kan ha tilhørt henne selv i levende live. De klær som støttene fikk på seg kan ha vært personenes egne. Den siste akt var å "færa i fot", den høytidelige oppstilling og navngivning.
Ved kristendommens innførelse var det rimelig at der ble reist motstand mot slike skikker. Og vi er da også så heldige at vi har forbud mot støtter i en av de eldre kristenretter. Her heter det: "ingen mann må ha stav eller stalle i sitt hus". "Stav" var dengang navnet på støtten. Hos alle germanere finner man det samme ord "stav" brukt på kultstøtter. Slaviske folk har lånt ordet, og derfor går det igjen hos dem som det faste uttrykk for alle slags bilder, også gudebilder. Hvordan vi kan vite at denne "stav" absolutt har stått i hjørnet, er der allerede ført bevis for fra andre land. Men dessuten kommer vi nedenfor tilbake til hjørneplaseringen i forbindelse med høgsetet.
Æressetet (ondeveget) og den norske bondestova
Det gamle norske sal-hus forsvant litt etter litt og ga plass for en helt ny hustype. Med det gamle hus forsvant også inventaret, men det religiøse element er så sterkt at det bevarer selve ideene, og disse igjen skaper seg selv nye uttykk. At hjørnet engang var avsatt til det hellige og at det spilte en stor rolle i husets dagligliv, det kan vi slutte derav at det nye hus beholdt hjørneplaseringen, hvor der nå ble et æressete.
Imidlertid kan man spørre med hvilken rett en slik forbindelse mellom det gamle og det nye tør fastholdes. Hvilken indre og ytre forbindelse kan der være mellom en "stalle", forhøyning, og alteret, sammenlignet med et æressete? For å gi et tilfredsstillende svar på dette, må vi igjen gå tilbake til husformen og innredningen. Da den geniale folkelivsforsker Eilert Sundt hadde fått i oppdrag å granske folkelivet for å bringe på det rene hvordan folkehelsen og folkelykken best kunde fremmes, tok han også fatt på å studere boligforholdene og det norske hus. Han sier selv at til en begynnelse visste han hverken ut eller inn, han ante ikke hvordan han skulde finne en felles grunnplan eller et rimelig utgangspunkt for sammensetningen. Hver provins syntes å ha sin egen måte, og formene var mange og forvirrende. Men jo mere han arbeidet med spørsmålet, desto klarere ble det; og en dag kunde han tegne grunnplanen og sette bohavet inn i en normaltype som gjaldt for det hele land. Han hadde funnet urtypen hvoretter alle senere former hadde rettet seg. I hjørnet var høgsetet, bakved og over det eller på siden sto et skap, ofte kalt fremskap, langs veggen gikk langbenken, foran sto langbordet og på fremsiden av dette forsetet; sengen sto i hjørnet på den motsatte side av høgsetet, ildstedet i det tredje hjørne. Det som forundret ham var at han av og til traff høgsetet på venstre side når han kom inn, av og til på høyre. Dette kunde han ikke forklare seg. Men ved nærmere undersøkelse viser det seg at høgsetet alltid, eller iallfall meget alminnelig, ble lagt i det nord-østre hjørne. Snudde huset øst-vest, ble selvfølgelig inventaret plasert forskjellig i forhold til om det snudde syd-nord, forutsatt at inngangen var på samme side av huset. Denne stuetype avviker overordentlig meget fra den gamle sal, og man må forutsette at der også ligger lang tid mellom de to typer, og sist men ikke minst et stort tankeskifte. Både sosiale og religiøse faktorer har vært med til å omdanne såvel indre som ytre forhold. Uten tvil har jernets innførelse bidradd til å lette bruken av trematerialer, som landet hadde slik rikdom av, og i nye renslige trehus våknet sansen for velvære og prydkunst. I stedet for tørmuring med sten til vegger kom nå stavreisning og tømring; taket ble gjort solidere, og takstøttene falt bort, i stedet for stenheller eller jordgulv kom tile av tre. Langs veggene kom benker, først fylt med muld, for å gjøre huset tett nede ved jorden, senere åpne til å gjemme husets saker i. Og fra veggbenkene løsnet man senere kisten, som ble det uunnværlige husinventar i det norske hus. Røken som før måtte søke samme utgang som folket, fikk passere ljoren i taket, og hele interiøret forandret seg. I hjørnet hvor stallen hadde stått, kom ondveget. Navnet er dunkelt, tiden for dets oppståen likeså. Vi har andvegg og andveggsbenken, den som er rett overfor. Men det passer ikke med plaseringen. Dersom ordet ånd (udt. ønd) i gammel tid var innført i jernalderen, kan ordet likesåvel tolkes som landeveien", uttalt "øndveg".
Vi kan nemlig her henvise til slaviske og finsk-ugriske folks navn på det hellige hjørne som åndeveien. Støtten som hadde stått inne og var blitt kalt stav, må fremdeles ha fulgt også det nye hus etter at stallen var ombyttet med sete, ellers kunde det ikke ha blitt noen ondvege-stol der (høgsetestolper). Som kultstøtte ble den derfor delvis flyttet ut på bøen, delvis bibeholdt. Ondveget kom til å beholde mange av de egenskaper som hadde tilhørt det gamle husalter. Vi kan ellers ikke forklare oss dets sammensatte karakter. Det hadde religiøs, sosial, politisk og juridisk betydning. Det siste henger sammen med at familieretten hadde utviklet så faste former lenge før der ble et ordnet rike, at disse sedvaner ble anerkjent som lov da en mere komplisert samfundsorden dannet seg i historisk tid. Til belysning av dette kan vi fremlegge enkelte eksempler. Når budstikken kom med alvorsbud til grendene, skulde den bringes til høgsetet, først da var den ordentlig leveret. Når en husbonde og eier skulde være riktig stevnet til sak, måtte han få stevningen i høgsetet, ellers var den ikke fullgyldig. Det kunde ikke tenkes at bonden lot andre sette seg i sitt høgsete. Det måtte da være usedvanlig høyt aktede og elskede gjester. Sagaen forteller at Åsgrim bad gamle Njål inn og satte ham i høgsetet. Men slikt hører til de absolutte unntagelser. I lovene påbys uttrykkelig at gårdens arvtager skal ta sete i ondveget ved arveskifte. Og den som ikke kunde ta denne plass, hadde heller ingen utsikt til arv. Ved uorden i rekkefølgen etter dødsfall sto derfor alltid høgsetet tomt. Man kjenner også drapstilfeller hvor sønnene ikke gikk i høgsete, før faren var hevnet. Ondveget og høgsetet som i mangt ble dets arvtager, var et fredhellig sted. Ingen måtte bære våpen på den som satt der. Welhaven har i sitt dikt Åsgårdsreien skildret bryllupet på Flage, da Seim-berserkene kom den tredje kvelden og vilde drepe brudgommen:
- Da stimlede Kvinderne
- sammen i Klynge
- og danned en Vagt om den
- haardt Betrængte.
- Bag Borde og Bænke, der
- laa i en Dynge,
- de stode ved Højsædet
- indestængte.
Slagsbrødrene enset ikke den gamle lov, og brudgommen måtte ut på bøen til den skjebnesvangre kamp på liv og død. Kong Sverre ønsket å dø i sitt høgsete (et virkelig opphøyet sete) for å gjøre bisp Nikolas spådom til intet om at han skulde dø som en utlæg, hugges ned som busmale og fortæres av hund og ravn. Islendingen Ingemund var såret og kom døende hjem; han ba også om å få sette seg i sitt ondvege, og der fant sønnene ham død.
De religiøse skikker i forbindelse med det gamle ondvege og arvtageren til høgsetet er ikke skildret i litteraturen. Men i folkeskikkene er meget bevart og kan belyse huskulten i gammel tid. I Valdres brukte en familie som gammel skikk juleaften å knele ned ved høgsetet og be fadervår. En legdegutt som ikke var riktig klok fikk se det og lo så han sto tvikroket, siden sluttet man. Dersom familien var religiøs og brukte å knele, synes det underlig at man skulde være så sensible for en halvskrullings latter. Det var vel mere følelsen av noe påfallende i skikken som fikk dem til å slutte. Men med flere slike trekk vilde det peke sterkt i retning av det gamle husalter. De gamle bilder i Setesdal ble stilt i høgsetet; der var også hedersplassen for dem. Høgsetet ble betraktet som et hellig og kraftfylt sted. Således foreskrev de gamle bonderegler at når barnet hadde vært til dåpen og fart ute på kirkevei, hvor det kunde ha møtt alle slags onde og farlige makter, skulde det ved hjemkomsten settes i høgsetet og røykes med brent flatbrød, hva der skulde gi det trivsel og beskyttelse.
I Setesdal ble treskestaven lagt i høgsetet for å få lykke med treskingen, og i Trøndelag ble fiskesnøret lagt der for skaffe fiskelykke. I begge disse tilfelle finner vi igjen den gamle tro på "hamingja"-lykken, og derav kan vi skjønne at ondveget har vært husets hamingjadepot. Intet under at det derfor ble gjort slik stas av det og av den kroken hvor det sto ved alle festlige anledninger. Til julen ble det pyntet med tepper og dekorasjoner både i Norge og Sverige. Tepper, broderte håndklær, lerretslaken med frynser ble hengt opp på veggen, og i selve setet ble der lagt puter eller åklær. I Sverige ble dette overdrevet med en hel stabel av puter til Frelseren og englene, som skulde hvile i høgsetet julenatten. I Norge har det vært tatt på en anden måte, men også her er der minner om dem som skal sitte eller ligge i høgsetet. Dette fører oss over til anvendelsen av ondveget som åndesete. I den degenererte form het det at gardvorden skulde sitte eller ligge der, ja at selv "tomten" skulde ha det, og "julesveinene". Men når det kommer til stykket var det nok slektens fedre, og vi får høre om julemåltidet at det ble dekket for de døde og at sengene ble oppredd for dem. Og i høgsetet skulde den fornemste av de usynlige besøkende sitte, slik som Tronsagnene utmaler det.
Høgsetestolpene
Det er ikke oppklart hvordan de høgsetestolper som nordmennene tok med seg til Island har vært laget. Noen mener at de hørte med til husstøttene. Og det kunde tenkes i den gamle "sal" og i det islandske hus. Men i det nyere norske hus passer ikke det. Andre har tenkt seg at stolpene hørte til et spesielt oppbygget høgsete. Det kan også tenkes for aristokratiets og de kongelige håseters vedkommende. Men det alminnelige ondvege var ikke opphøyd, og det var neppe laget som noe eget sete i alminnelige hus. Det var plassen som gjorde det til ondvege, ikke oppbygningen eller forsiringen. Her må man nemlig huske at opphøyd sete kun hørte til i stormenns haller. Og dette opphøyde sete, hvorfra navnet håsete (høgsete) skriver seg, var plasert på en anden måte enn ondveget. Det sto fra eldgammel tid midt på langveggen. Olav Kyrre flyttet det i sin hall til gavlveggen, og denne skikk ble opptatt av aristokratiet i landet, man har derfor trodd at denne flytning også skulde ha virket inn på bondens høgsete. Men det kan den ikke, for både i sagatiden, i middelalderen og i nutiden har det stått i hjørnet. Ondvege var det religiøse navn, og etter hvert som den gamle religion kom mere og mere på avstand, falt også navnet bort og ble erstattet med høgsete som navn på æressetet. Altså ikke fordi det var opphøyd i rommet, men fordi det var opphøyd i tanken og tradisjonen.
Og nå kan vi ut fra ondvegets plasering i hjørnet og dets forbindelse med husalteret fastslå, at hjørneplaseringen for æressetet og for det religiøse husalter har eksistert over hele Europa.
I Sverige står høgsetet eller "hystolen" alltid i hjørnet av de gamle stuer, men dette hjørne er ikke bundet av himmelretningen, det kan likeså godt være det søndre som det nordre, østre eller vestre.
I Danmark er det likedan i de virkelig gamle hus, som Samsøstuen og andre. I Tyskland er det særdeles tydelig. Og i Nord-Tyskland heter æresplass "hørn" fra den tiden det var i hjørnet. Nær ildstedet er der i Friesland plasert en stol med pute i. Den kalles også hørn, og kun husbonden må sitte i den. I Holland kalles likeledes æresplassen for hjørne: hoek, husherrens sitteplass. I Syd-Tyskland med dets katolske befolkning er husalteret bibeholdt og omgjort til det kristne "Gud-Herren-hjørne" (Herrgottwinkel). Et lite skap eller en hylle med lysestaker under et krusifiks og religiøse bilder uthever dette hjørne. Det samme er tilfelle hos de slaviske folk. I Russland ligger æreshjørnet og det hellige hjørne lengst borte fra døren. Der står et bord med foresetebenk som i Norge. På en hylle står helgenbilder, røkelseskar, likesom også bønneboken plaseres her; på veggen er der gjerne broderte bilder med religiøse motiver. Før revolusjonen hadde russerne i visse provinser for skikk å legge brød, salt og kniv på hyllen eller på bordet. Denne utstilling minner om jugrafolkets utstilling av fødemidler til sine husånder.
Siden vi kan fastslå denne hjørneplasering som helt sikker, kan derfor høgsetestolpene ikke ha vært husstøtter. Har de stått i forbindelse med ondveget, må de være identiske med "stavene", billedstøttene, som engang hørte med og sto inne. Men for de islandske stormenns vedkommende kan spørsmålet også avgjøres derhen at stolpene kan ha noe med hovdyrkelse å gjøre. Det viser seg nemlig at de fleste av de personer som kastet ut sine høgsetestolper, hadde hov eller bygde hov og derfor må ha vært høvdinger og hovgoder. Og som høvdinger kan de også virkelig ha hatt opphøyde seter med stolper som kunde tas med. Under alle omstendigheter er disse stolper en emansipert form av den enkle kultstøtte, "staven", og navnet er som vi har sett, brukt om så forskjellige ting som husstøtter og friluftsstøtter. Dette viser at der ligger en uhyre lang utvikling mellom den primitive stav og disse utskårne kultstøtter, som endog var blitt utskåret som gudeskikkelser. En lignende avstand er der også mellom det gamle og det nye hus. I tid rykker vi århundreder og årtusener frem. Forestillingene er også forandret. Vi er kommet til slutten av brennalderen, og forestillingene om de døde er blitt materialistiske og tunge. Det passer ikke lenger med billedstøtter som i tiden for den gamle forvandlingstro. Støtten måtte derfor innta en anden plass og undergå en ny vurdering.
Glimt av daglig kult
Vi har allerede i de forskjellige beretninger møtt løsrevne fragmenter av kulthandlinger, f. eks. utstilling av mat, nedlegning av smør, saup og øl til bildene i Setesdal, vasking og innsmøring av Torbjørn i Vrådal, og vi har også kunnet slutte oss til norske skikker av det vi har hørt fra de nærmeste nabofolk. Men full sikkerhet får vi først når der foreligger skriftlige beretninger eller lovforbud. Særlig de siste er et avgjørende bevis. Nå har den samme lov som forbød støtten og stallen, også bestemmelser om kulthandlinger i huset. Trolldom og ofringer og alt som hører hedenskapet til, blir likeledes forbudt. Trolldom (vitt) er vel mere et nedsettende navn på de muntlige henvendelser og formler som ble brukt ved ofringene. En ofring er en høytidelig akt som krever et helt seremoniell. Og når en slik handling utføres, blir hele huset belagt med tabu.
Sigvat Skald forteller at han ble nektet adgang til den nuværende Store-Hof og dens nabogard i Gøtaland da han reiste der. Og konen som nektet ham adgang og husvære, sa at det var "heilagt" i huset på grunn av alveblot. Loven utdyper dette videre og gir oss opplysning om mangt og meget som ellers hadde vært ukjent:
Dersom offer er funnet i huset, ulåst matoffer eller leiroffer gjort i skikkelse av menneske, leire eller deig, da skal han utvises, og dersom det finnes i kar eller skrin nedlåst i skap eller kiste, skal han dømmes utlegg.
Dette forbud gir oss sikkerhet for at mat har vært utstilt i huset på samme måte som hos de finsk-ugriske og slaviske folk. Bortgjemt og nedlåst betyr at man hang ved den gamle religion tross religionsskiftet og hedenskapets avskaffelse ved lov. Det som her er dunkelt, er leire- eller deigfigurer i menneskeskikkelse. Men slike er også kjent fra Mellom-Europa, og det har sikkert vært et slags kultbrød i likhet med de kaker som vi senere får høre om ble bakt til jul. At de også ble laget av leire er besynderlig. Enten må det da betraktes som en kamuflasje eller som en symbolsk erstatning.
Hva vi ellers vet er at ølet ble innviet ved å sette bollen på støtten og hilse denne som en levende person. Av skikkene forøvrig kan vi dessuten slutte at førstegrøde ble brakt inn og utstilt, således det første øl, den første melk etter kalvingen, smøret etter kjerning, kjøtt etter slakt osv. Alt dette ble senere skjult og anbrakt rundt omkring på de steder hvor man valgte å hensette slikt til de usynlige medlemmer av husstanden. Men da ble drikken gjerne "støyt" (helt) ned.
Tross de religionshistoriske paralleller og de sterke beviser kan det være enkelte lesere som vil undre seg over at lovens forbud nettopp skulde gjelde fedredyrkelsen. Hvorfor ikke like meget gudedyrkelsen eller dyrkelsen av andre makter som det vrimler av i den hedenske religion. Det kan det ikke være, av den grunn at overalt i verden er huskult det samme som familiereligion. Vetter og guder dyrkes ikke i beboelseshus. De regnes for så sterke og farlige at beboerne vilde utsette seg for ulemper og stadige ulykker ved å fornærme eller overtrede de bud og forbud som følger med denne klasse av høyere vesener. Når gudebildene blir plasert inne i huset, som i India eller China og Japan, er det enten symbolske buddhistbilder, for virkelig buddhisme kjenner ikke guder, eller avsatte og nedrangerte guder som tjenestegjør som "mascot" like- som de afrikanske "fetisjer".
Fargede folk vilde frabe seg for nær omgang med gudene. Eldre hedninger advarer sine sønner og døtre som har tatt mot dåp og deltar i husmøter, mot en så farlig ting. Gud og mennesker kan ikke ha omgang, sier de. Det er sten og egg sammen. Ulykke og farsotter, død og elendighet vilde bli følgen. "Husguder" er derfor et feilaktig og misvisende uttrykk som helst bør undgåes.
Dette med å stelle for de døde og gi dem mat har hengt lenge igjen i de lag av befolkningen som ikke er kommet inn under den personlige kristendoms påvirkning. Skar forteller om en kone fra Setesdal som var blitt enke. Men mannen var begynt å "gå heimte", og det gledet henne. "Å er du der, min kjære Torolv," sa hun. "Det står ølskål til deg og mat på bordet. Hvordan lever du, og hvordan har du det?" — "Å så tolegt ennå," sa Torolv, "det kan bli verre siden." Dette tilfelle er ikke enestående. Fra Vestlandet berettes om en død husbonde på gården som kom og ba om vann, for han var så tørst. En husmann kom tilbake til hjemmet etter sin død og var så sulten at han grep ned i gryten etter kjøttsmuler. Slike beretninger knytter seg til gamle skikker og forestillinger som har hatt utbredelse her i landet i uminnelige tider, på samme måte som de er utbredt over den ganske jord.
Et forbehold må dog tas under disse overveielser. Det er slett ikke sikkert at skikken har vært lik overalt eller at man alle steder har brukt de samme former. Husalteret kan f. eks. ha vært mere bundet til Østlandet, hvor man finner forbudet. Men ondveget og stolpene har man jo likeså meget på Vestlandet. Det er en feil mange gjør seg skyldige i at man ikke bare på en provins eller et land, men på et ubegrenset område anvender en aller anden skikk eller form som kan påvises på et enkelt sted. Forat det skal dreie seg om et virkelig pålitelig og sammenhengende fellesskap, kreves der at man kan konstatere geografiske forbindelser. Derfor vil paralleller mellom arktiske former fra hinsides Atlanteren og Norge veie meget lettere enn mellom asiatiske folk og Norge, siden disse er landfaste med hverandre. Dernest må det være et språklig og etnisk fellesskap. Fordi afrikanere har skikken, kan den ikke uten videre overføres til europeerne. Det kan godt være fellesskap, men da gjelder dette over enda større vidder. Selv innenfor det europeiske kontinent er der stor forskjell på rasene. Det er først og fremst germaner og nordeuropeere som står hverandre nær. Andre folk av sydeuropeisk, slavisk, mongolsk rase kan ha helt andre forestillinger som ikke uten videre kan overføres på germanerne og omvendt. Men jo lenger vi kommer tilbake i historien, desto påtageligere blir fellesskapet. I den forhistoriske tid var der meget mindre forskjell på de skandinaviske folk enn nå. Dette forbehold må tas forat man ikke skal danne seg et falsk bilde av forholdene.
Et nytt bidrag fra forskningen kan derfor utfylle det man før vet, uten at det forandrer det første. Det utfyller bare bildet og beriker detaljkunnskapen, på samme tid som det belyser det samlede hele. Det som kan diskuteres, er de forskjellige former, ikke minst fordi emnet er ukjent og terrenget nytt. Det som står fast, er selve fedrereligionen, dens omfang og betydning for det folkelige liv.
