Kvinnelige makter - På reise i gudinnenes verden: Himmeldronninger, kjærlighetsmakter og skjebnens voktere

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Kvinnelige makter

På reise i gudinnenes verden:
Himmeldronninger, kjærlighetsmakter og skjebnens voktere

av Knut Rage

Ved reisens begynnelse: Tanker ved et gudinnevann

Vevatnet på Tysnes i Sunnhordland er knyttet til den eldgamle Nerthus-dyrkingen i førnorrøn tid. Den romerske historieskiveren Tacitus forteller at gudinnebildet ble vasket i en bortgjemt innsjø når gudinnen var lei av å ferdes blant menneskene. Trellene som utførte arbeidet ble deretter druknet. Kan Vevatnet ha vært et slikt vann? (Foto: Knut Rage.)

Jeg går langs bredden av gudinnevannet og grubler...

Sommeren er forlengst forbi, det er en grå høstdag, vi er i slutten av september. Jeg har parkert min elektriske sykkel ved det rødmalte ungdomshuset lenger oppe ved stien som fører ned til vannet, ved den smale fylkesveien som bukter seg langs det store vannet som lever sitt eget stille, hemmelighetsfulle liv i krusningene som forplanter seg over vannflaten og når inn til stranden i form av små bølgeskvulp.

Jeg tenker på hva dikteren Hans E. Kinck skrev for hundre år siden:

En slik sur og sølvgraa morgen maa Hørdene, Cæsars og Tacitus's Harudes, være kommet lensende for solgangsbrisen ind fra havet, sist fra den danske halvø - idet de vek enten fra overvældende overmagt, eller drevet bare av smaa kaar, av mange uaars misere, likesom Islands landnaamsmænd for at finde bedre, blivende steder; de tok land av en eller anden grund ikke ved sydspissen av Norge eller Lister, men nordenfor Karmøen og i Hardangers fjordgap, søkte sig en livdevaag mot havbrisen. Et liv om øerne, som naar maaltrost-flokken slaar sig ned i et træ efter flyttfuglferd! Og der vrimlet av fisk og sjøfugl og reder og egg og svære blaaskjell, og der var fett græs inde i skaarene som rak til knæs, og erfugl-mor laa brun og rugetam i den grønne eng. - De for nok frem med ild og sværd. Ti der sat vel folk her før, paa øerne og inde i fjorderne, underlegne i vaaben, men overlegne i den kunst at fange havets dyr, og de enten flygtet op i avdalerne, eller underkastet sig og viste de fremmede hvor laksen stod. Disse nye var lærvillige. De viet landet herute om Tysnesfjorden til Nerthus, sin frugtbarhetens gudinne som aarhundreder siden blev sjøgud og blev mand og het Njørd. Det var ogsaa andre guder som dyrkedes - selve navnet Tysnes melder om det. Landnaamsmænderne begyndte herute i Tysnes og paa Stord og omkring Bjørnefjorden. - Der var mer skog herute den gang end nu, lierne opover mot himmelbrynet var klædt med svær furu, og skogen rak til sjøs, med trange sund og øer og lønvaager, om saa skulde hænde at fiendskib var ute.

Og her rusler jeg, i 2025, hundre år etter Kinck.

Jeg setter meg ned på en flat stein ved bredden, fisker frem Kindlen og leser i ‘’Germania’’, som ble skrevet av den romerske historikeren Publius Cornelius Tacitus for et par tusen år siden. Her forteller han om Nerthus-kulten at den er sentrert rundt en hellig lund på en øy i "Oceanet", hvor det står en innviet vogn som alltid er tildekket med et teppe. Kun presten har tillatelse til å berøre vognen, og det er han som kjenner når gudinnen er til stede i dette hemmelige gjemmet. Når gudinnen deretter kjører av gårde i vognen, som trekkes av "hunnokser", følger presten henne i dyp ærefrykt. Gudinnens reise markerer en gledestid, og det holdes fest på alle stedene hun viser den ære å besøke og oppholde seg. I denne perioden legges all krigføring ned, man tar ikke våpen i hånd, og alt jern blir gjemt bort og låst inne. Fred og ro er det eneste menneskene fokuserer på, og dette varer helt til gudinnen er ferdig med å ferdes blant menneskene, og presten bringer henne tilbake til det hellige stedet. Etterpå blir vognene, teppene og selve guddommen vasket i en skjult innsjø. Treller utfører denne tjenesten, og blir slukt av innsjøen etterpå...

Jeg løfter hodet og speider utover vannet. Kan ‘’dette’’ ha vært en slik hellig lund på en øy i Oceanet som Tacitus skildrer? Mange historikere mener det.

I årenes løp, helt siden jeg første gang ble oppmerksom på mytene og sagnene som omgir dette vannet, ‘’Vevatnet’’, har jeg syslet mye med teoriene rundt Nerthus-myten og hennes eventuelle tilknytning til øya Tysnes i Sunnhordland, like sør for Bergen, hvor jeg bor. Øya går gjerne under navnet "gudeøya" på grunn av den tette konsentrasjonen av gudenavn, ikke bare gjenkjennelige fra norrøn mytologi, men også fra førnorrøn tid - ja, filologen Eldar Heide skriver at den nordlige delen av øya har ”den sterkaste konsentrasjonen av sakrale stadnamn i landsdelen, kanskje i heile Noreg" - og denne eneståennde historiske posisjonen ser ut til å ha sitt utspring i den germanske grødegudinnen Nerthus.

Men Tysnes er ikke det opprinnelige navnet på øya, det viser egentlig kun hen til et nes ved innseilingen til tettstedet Våge nord ved Bjørnefjorden.

Tysnes-navnet peker tilbake på den germanske krigsguden ‘’Týr’’, som i norrøn tid ikke lenger nøt den samme populariteten som i eldre tid. I videre germansk mytologi er han kjent på gammelengelsk som Tīw og på gammelhøytysk som Ziu; begge stammer fra det urgermanske teonymet *Tīwaz, som betyr "Gud". Det finnes lite informasjon om guden utover norrøne kilder. Týr kan være eponymet til Tiwaz-runen (ᛏ), en bokstav i runealfabetet som tilsvarer den latinske bokstaven T. Forskjellige stedsnavn i Skandinavia henviser til guden, og en rekke gjenstander funnet i England og Skandinavia ser ut til å avbilde Týr eller påkalle ham.

Da den germanske haruderstammen (som skal ha gitt navn til Hordaland) angivelig kom til disse kystene for 1500-2000 år siden, antagelig fra Jylland, var Týr etablert som en av de eldste og mest opprinnelige gudene i det germanske panteonet, en direkte arvtaker etter den øverste indoeuropeiske himmelguden, og han ble vidt dyrket og æret samtidig med den utbredte kulten som knyttet seg tik gudinnen Nerthus - jeg tenker meg dem nærmest som et par i førnorrøn tid.

På selve Tysneset, hvor det kan ha befunnet seg en helligdom viet til Týr, knyttet til solverv ble det i kristen tid reist en kirke med en tilhørende prestegård, og det var prestegårdens beliggenhet på Tysneset som på 1700-tallet, av rent administrative årsaker, ga hele øya navnet Tysnes.

Det gamle navnet på øya var Njardarlog - "guden Njords lovområde". Ennå så sent som på begynnelsen av 1800-tallet finner man kart med dette navnet, fordansket til Jarlø eller, mer korrekt, Niardarlaugh. Selv om også andre sakrale navn er knyttet til øya, ser Njord altså ut til ha vært den dominerende guden på Tysnes i norrøn tid. Da var Týr og Nerthus i ferd med å bli et blekt minne (om enn slett ikke glemt for Týrs del). Men - og dette er viktig - vi sporer likevel en kontinuitet fra denne eldste tiden og inn i vikingtid, ettersom alt tyder på at den dominerende kvinnelige guddommen Nerthus "skiftet kjønn" ved overgangen fra førnorrøn til norrøn tid og ble til den mannlige havguden Njord. Selv om det har vært en til dels skarp debatt rundt dette synspunktet, er det denne oppfatningen som har festet seg i dag.

Med andre ord, tenker jeg idet jeg til slutt putter Kindlen med ‘’Germania’’ i lommen, sier farvel til gudinnevannet for denne gang og rusler opp til den parkerte sykkelen, bare av denne korte fremstillingen tar man til å ane at vår norrøne kultur og historie (her eksemplifisert ved Njord) henger sammen med germansk kultur og historie (eksemplifisert ved Nerthus).

__________

På hjemveien tenker jeg nok en gang på det store prosjektet jeg har satt meg fore: Med utgangspunkt i vår "lokale gudinne" Nerthus ønsker jeg å utforske mer av denne fjerne, mytiske gudinneverdenen.

I norrøn mytologi havner gudinnene som regel, skjønt slett ikke alltid, i skyggen av de mannlige gudene, som mødre, hustruer, partnere eller beilersker til guder og helter, men står så altfor sjelden frem som mektige skikkelser i kraft av seg selv. Selv om de germanske og norrøne gudene, ledet av den enøyde Odin og tordenguden Tor, ofte dominerer i populærkulturen og også den akademiske diskursen, utgjør de bare halve fortellingen. Den germanske og norrøne mytologien er full av sterke kvinner - gudinner med styrke, list, visdom og magi.

Jeg ønsker å møte dem, lytte til deres historier og utforske den fascinerende verden de hersket over, fra de mektige åsynjene Frigg og Idunn til de gåtefulle disene og valkyrjene, matronene og mer fjernt beslektede gudinner som det er funnet spor etter i dagens Tyskland og England. Ved å utforske deres roller, myter og attributter er målet å frembringe et mer nyansert bilde av den religiøse og kulturelle virkeligheten i den germanske verden.

For menneskene som levde i den germanske og nordiske kulturen var gudene ikke bare fjerne mytologiske figurer, men aktive krefter som tok del i folks hverdag. Blant disse mange guddommene spilte gudinnene en avgjørende rolle i livets mange faser: fra fruktbarhet og fødsel til liv og død, fra hjemmets trygghet til naturens ville krefter. Forestillingene om de nordiske og germanske gudene og gudinnene var ikke statiske, men utviklet seg i takt med samfunnsendringer, kontakt med andre kulturer og historiens gang, fra de tidligste kilder til middelalderens sagaer og eddadiktning, myter og eventyr. Det går en rød tråd gjennom dette mylderet av ulike fortellinger som ikke burde være så vanskelig å følge.

I sin nylig utkomne bok Historiens glør - vikingtidens skjulte historier gjør den britiske historikeren Eleanor Barraclough seg noen betraktinger over menneskenes forhold til de skjulte makter i norrøn og førnorrøn tid: Den hedenske nordiske verden var tett befolket av vesener som var mer enn bare mennesker. Folks åndelige fokus lå sjelden på guder i himmelen eller på vesener man bare manet frem i historier ved bålet. I stedet handlet det om hvem – eller hva – de delte hverdagslandskapet med. Disse vesenene bodde på jordene, mellom trærne rundt gårdene, og man kunne skimte dem ved elven eller i skogen. Det dreide seg også om de uhyggelige skapningene i gravhaugene: troll, alver, og landvetter, som kunne variere i størrelse fra en liten stein til en hel skog. Dette livssynet handlet ikke om "religion" slik vi kjenner det – et begrep som ikke hadde et dagligdags motstykke i norrøn tid. Det handlet om siðr (skikk eller vane) - en måte å være og leve på. Dette var ikke en atskilt, institusjonalisert eller universell tro. Skikker, tradisjoner og sympatier varierte mellom ulike områder, husholdninger og enkeltpersoner. Forskjellige guder og ånder ble påkalt for spesifikke formål, man kalte på Frøya for et godt svangerskap og en lett fødsel, eller man blotet til disene for et godt år med en rik grøde.

Fragmenter, tekster, funn og navn

Det store, og for meg fullstendig overveldende, spørsmålet på startstreken til dette artikkelprosjektet er svimlende: Hvor kommer alle disse mytologiske fortellinger om guder og gudinner fra, når oppsto de, og hvordan, og hvem formidlet dem - en egen gruppe mytefortellere, eller levde disse historiene på folkemunne, eller var de en blanding av alt mulig? Da Snorre Sturlason nedtegnet dette egenartede mytologiske universet i samlingen som i dag er kjent som Den yngre Edda, var det gått minst 200-300 år siden disse gudefortellingene ble fortalt av og for folk flest, og det var ikke før i 1643 at diktningen i det verket som vi kjenner som Den eldre Edda ble tatt vare på. Og for den saks skyld, hva er en myte? Til dette svarer John Lindow, amerikansk religionsforsker, spesialist på skandinavisk middelalder og folklore, enkelt og greit: det kommer an på hvem du spør. Myter kan tolkes og brukes til så mangt.

Den ruvende 1800-talls historikeren P.A. Munch, en sentral skikkelse i norsk historie, språkforskning og nasjonsbygging, som bl.a. skrev det monumentale historieverket "Det norske folks historie" som forble et standardverk til langt innpå 1900-tallet, sto frem som en talsmann for den såkalte pangermanismen, en innflytelsesrik politisk og kulturell bevegelse som oppsto på 1800-tallet, særlig i Tyskland, med forgreininger og tilhengere i andre germanske land. Pangermanismens kjerne var tanken om en felles identitet og skjebne for alle germansktalende folk. I sine mer ekstreme former, særlig fra slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet, utviklet pangermanismen en sterk rasistisk komponent, der germanerne ble sett på som en overlegen rase med rett til å dominere andre folk. Dette kulminerte i nazismens ideologi, og gjør det i dag vanskelig, synes jeg, å fremheve ordet germansk.

Men uansett, vår aller eldste historie er uløselig knyttet til det gamle Germania. Det gjelder også den norrøne mytologien, som er en del, eller en videreføring, av den germanske gudeverden. For den som har lyst til å trenge inn i dette merkelige skogfolkets tro og skikker, gudstro og ritualer, anbefaler jeg forøvrig å laste ned den romerske historieskiveren Tacitus´ bok Germania, som ble skrevet på 100-tallet e. Kr. Selv om ikke alt som står der er like sant, gir dette verket et fascinerende innblikk i en tapt verden som ennå fortsetter å virke i oss, om enn bare som en fjern gjenklang.

Den fellesgermanske religionen kan grovt deles inn i tre hovedgreiner, som alle deler et kjernepanteon (Odin/Woden/Wodan, Tor/Þunor/Donar, Týr/Tiw/Ziu), men med variasjoner i vektlegging og utvikling:

• Sørgermansk (kontinental) mytologi omfatter trossystemene til stammer som frankere, saksere og alamannere i det som i dag er Tyskland og omliggende områder. Våre kilder til denne greinen er hovedsakelig romerske tekster, spredte arkeologiske funn som runeinskripsjoner på draktspenner og senere episke dikt som Nibelungenlied, som bevarer elementer av gammelt heltesagn i en middelaldersk, kristen ramme.

• Angelsaksisk mytologi er religionen til de germanske stammene (angler, saksere, jyder) som migrerte til Britannia. Kunnskapen stammer fra kilder som det episke diktet Beowulf, som blander germanske heltemotiver med kristne elementer, stedsnavn i England (f.eks. Wednesbury for Woden's burgh), og referanser til guder som Wōden, Þunor og Tiw i tidlige tekster.

• Norrøn mytologi er den nordgermanske greinen, praktisert i Skandinavia, Island og andre norrøne bosetninger. Den er den desidert best dokumenterte varianten, takket være de rike islandske litterære kildene fra middelalderen. Den norske versjonen av religionen var i praksis identisk med den på Island og svært lik de svenske og danske variantene. En nordmann og en angelsakser fra førkristen tid ville ha kjent igjen hverandres religion, selv om det fantes forskjeller i vektlegging av guder og ritualer, omtrent som forskjellene mellom ulike grener av kristendommen i dag.

En brakteat fra rundt år 400 e.Kr. som viser sjarmordet alu sammen med en avbildning av et stilisert mannshode, en hest og et hakekors, et vanlig motiv på brakteater. Funnet i Djupbrunns, Hogrän sogn, Gotland, Sverige.

Norrøn mytologi har sine røtter i Skandinavia, der fortellingene levende beskriver hvordan det var å leve i de tøffe, nordlige områdene av verden. Historiene ble formet av vikingkulturen og det krevende miljøet menneskene levde i, og handler om mektige guder, kraftfulle jotner og episke kamper om verdens skjebne. Men rendyrket nordiske er disse fortellingene likevel ikke. Mange av mytene har et urgammelt opphav som har kommet sivende inn i den norrøne kulturen ikke bare fra den germanske kulturen (som igjen kan ha hentet disse forestillingene andre steder fra). Og i tillegg kommer det at slik vi forstår og studerer de norrøne mytene i dag, ble de sterkt påvirket av kristendommen da troen på Hvite-Krist gradvis spredte seg i Norden. Det er ikke vanskelig å dra kjensel på likheten mellom beretningen om det fristende eplet i Edens hage og myten om Iduns epler, eller likheten mellom skapelsesmytene om Ask og Embla og Adam og Eva, og for den saks skyld Odins selvpålagte hengning på Yggdrasil som gjenspeiler Kristi korsfestelse.

Arkeologiske funn tyder på at de nordiske gudene ble tilbedt så tidlig som i folkevandringstiden, altså noen (eller flere) hundreår før vikingtiden. Blant viktige funn fra denne epoken er gullbrakteater, tynne gullskiver med bilder av nordiske guder som Týr (ofte avbildet med hånden i munnen på ulven Fenrir) og Balder. Disse arkeologiske funnene forteller oss at ideene i norrøn mytologi er mye eldre enn vikingtiden. Røttene kan spores helt tilbake til den nordiske bronsealderen. Det motbeviser den vanlige misforståelse om at norrøn mytologi kun er et "vikingtidsfenomen". Tvert imot, det handler om en lang og kontinuerlig utvikling av disse religiøse tankene over tusener av år.

Tidlige norrøne trosforestillinger, spesielt i perioden fra rundt 400 til 800 e.Kr. (folkevandringstiden og merovingertiden), inneholdt sannsynligvis sterke sjamanistiske elementer. Det sees blant annet i dyreornamentikken og troen på at folk kunne forvandle seg til dyr. At mektige personer, som Odin, ble antatt å kunne forvandle seg til dyr og få kunnskap gjennom skikkelser som hans to ravner, minner sterkt om sjamanistiske ritualer hvor man reiser i sjelen og kommuniserer med dyreånder. Det tyder på at man i de tidlige stadiene av norrøn mytologi ikke bare trodde på mange guder, men også hadde en betydelig åndelig side preget av ekstatiske opplevelser og en flytende overgang mellom menneske- og dyreformer. Denne åndelige kjernen kan ha blitt påvirket av lokale urfolkspraksiser eller tidlig kulturutveksling, noe som bidro til den komplekse naturen til den norrøne religionen.

Hva formet norrøn mytologi?

Det er ingen tvil om at de spesielle forholdene i naturen og samfunnet i Skandinavia hadde stor innvirkning på historiene, figurene og verdensbildet i norrøn mytologi. Det tøffe klimaet og de krevende levevilkårene i Norden var ikke bare et bakteppe, men formet aktivt temaene i norrøne myter.

Tenk for eksempel på fimbulvinteren, en mytologisk periode med tre vintre uten sommer, rett før verdens undergang (Ragnarok), som uten tvil avspeiler den store trusselen de lange, strenge vintrene i Skandinavia utgjorde for folk. De mange tette skogene i regionen finner vi igjen i de mytologiske verdenene, spesielt i Yggdrasil, verdenstreet som binder sammen de ni rikene. Skapelsesmyter som Ask og Embla, de første menneskene skapt av trær, viser også dette. Dessuten preget den store betydningen av sjøfart og kystliv nordmenns myter sterkt. Det ser vi tydelig i figurer som den enorme sjøormen Midgardsormen, som omslynger Midgard, og Njord, guden for hav og sjøfart. Den krigerfokuserte vikingkulturen var ikke bare et passivt bakteppe. Det var aktive krefter som formet de norrøne mytene. Temaer som kamp, overlevelse, kosmiske slag og den sykliske ødeleggelsen (Ragnarok) speiler direkte det utfordrende klimaet og nordboernes kamp for tilværelsen. Det forteller ikke rent lite om hvordan et samfunns levde erfaringer er tett knyttet til dets viktigste fortellinger og syn på verden. De mytologiske konseptene ga en måte å forstå og leve på i den utfordrende naturen, som bød mennesket på en kamp mellom liv og død.

Norrøne myter var dypt flettet sammen med religionen og verdiene i vikingsamfunnet. Den hierarkiske strukturen, altså den klare rangordningen i vikingsamfunnet, gjenspeiles tydelig i gudeverdenen og deres innbyrdes forhold. Odin som allfader minner om rollen til en høvding eller konge. Historiene som blir fortalt i de mytologiske fortellingene legger stadig vekt på verdier som mot, fysisk styrke og list, som var høyt verdsatt i vikingtiden. Tors nådeløse kamper mot jotnene viser fysisk dyktighet, mens Odins list da han skaffet skaldskapens mjød (diktkunstens drikk) fremhever kløkt og intellekt. Ideen om skjebnen, wyrd’ og vektleggingen av profetier i norrøn mytologi, stemmer direkte overens med vikingenes tro på forutbestemte hendelser, personifisert av nornene som vever skjebnetrådene for alle levende vesener. Hyllesten av en heroisk død i kamp gjenspeiles levende i konseptet Valhall, hallen for falne krigere, hvor valkyrjer velger ut falne helter til å feste og forberede seg på Ragnarok. Disse elementene viser hvordan mytene hjalp til med å forsterke sosiale hierarkier, gi moralsk veiledning og forklare naturfenomener innenfor rammen av vikingenes verdensbilde.

Mytefortellere

Denne trommen ble publisert i Erik Johan Jessens "Afhandling om de Norske Finners og Lappers Hedenske Religion", 1767. Trommen ble beskrevet og drøftet i Læstadius' "Fragmenter i Lappska Mythologien" (1838-45), og er også en del av motivet på det norske Læstadius-frimerket fra 2000. (Erik Johan Jessen, 2011. Commons.[1] Se II. Forklaring Over den Runeboms Caracterer, som ved hosføyede Kobbertryk.

Men så blir da - atter en gang - det store spørsmålet: hvor kom alle disse fortellingene fra? Det er usikkert hvor lenge eddadiktene ble fortalt muntlig før de ble skrevet ned for første gang, og vi vet heller ikke nøyaktig når det skjedde. Det er viktig å huske at en muntlig fortelling aldri er helt lik fra gang til gang – hver gang den fortelles, blir den litt ny. Dette gjaldt også for skrevne tekster i middelalderen. Den som skrev ned en tekst kunne føle seg fri til å endre på de overleverte diktene og beretningene slik man ønsket. Det kan også diskuteres om eddadiktene virkelig viser hvordan folk i den hedenske tiden tenkte om verden, eller om det er kristne diktere som har fortalt om den hedenske verden slik de så den. Et eksempel på det er at gudene i noen dikt blir fremstilt på en komisk eller lite smigrende måte. Det som er sikkert, er at formen på eddadiktene var kjent i de germanske områdene lenge før kristendommen kom til Norden. Dette ser vi blant annet i et lite fragment fra det tyske diktet Hildebrandslied fra 800-tallet.

Norrøne myter ble altså skapt og spredt først og fremst gjennom muntlig fortelling. Det var slik norrøne myter ble overlevert, bevart og endret gjennom generasjoner. Fordi man stolte så mye på det talte ordet, var mytene ikke faste og uforanderlige fortellinger. De var tvert imot flytende og kunne tilpasses, noe som ga rom for stadig nye tolkninger, lokale forskjeller og en levende utvikling over tid. Denne sterke avhengigheten av muntlig overføring i hundrevis av år, før mytene ble skrevet ned, førte til store regionale forskjeller og en stadig utvikling innen norrøn mytologi. Ideen om én enkelt, "perfekt" norrøn mytologi slik vi kjenner den i dag, er stort sett feil, fordi man da overser hvor flytende disse gamle tradisjonene var. Muntlig kommunikasjon, ofte rundt et bål eller under fester, gjorde at lokale fortolkninger og tilpasninger kunne oppstå. Dette betyr at de senere nedskrevne Edda´ene og sagaene, selv om de er aldri så uvurderlige, bare er øyeblikksbilder av disse mange ulike tradisjonene. De ble systematisert og kanskje harmonisert av dem som skrev dem ned i kristen tid, i stedet for å være en unik, uforanderlig original.

Sentralt i dette bildet finner vi skaldene, som var helt sentrale i den muntlige tradisjonen. De lærte seg utenat og fremførte lange mytologiske fortellinger, heltelegender og historiske hendelser. Diktene deres, skaldediktningen, var kjent for sitt rike språk, intrikate rim og komplekse kjenninger (poetiske omskrivninger). Disse kjenningene inneholdt ofte smarte hentydninger til myter og guder. Skaldenes rolle var ikke bare å underholde, de var viktige bevarere og tolkere av den norøne kulturen. Fremførelsene deres sørget ikke bare for at de muntlige historiene levde videre, men de (og deres publikum) må også ha hatt en mer eller mindre bevisst tanke om at de gjennom sin skaldekunst i høyeste grad var med på å utforme og styrke det norrøne samfunnets identitet. Skaldene var altså mer enn bare poeter; de var avgjørende for å bevare og tolke kulturen med sin komplekse skaldediktning som var full av mytologiske hentydninger. Det var denne tradisjonen som indirekte fikk Snorre Sturlason til å skrive Den yngre Edda, en lærebok i nettopp denne vanskelig tilgjengelige poesien. Samtidig kom han, om enn utilsiktet, til å bevare en stor del av den norrøne mytologien for fremtidige generasjoner, som ellers kunne ha gått tapt eller forblitt fragmentert. Snorres mål var å bevare en kunstform, og ved å gjøre det måtte han nødvendigvis dokumentere de mytologiske fortellingene som dannet bakteppet for stor en del av skaldekunsten, og slik sørget han for at mytene overlevde lenge etter at den muntlige tradisjonen forsvant.

Selv om folk fortalte historier og myter muntlig, finnes det også runer på alt fra store runesteiner til tre, bein (som kammer) og metall (som amuletter og smykker) osv. som kan forteller oss om de norrøne menneskenes verden og trosforestillinger. Disse inskripsjonene var ofte minner om folk, merker som viste hvem som eide noe, eller bare enkle notater. Men noen ganger nevner de guder, mytologiske skikkelser eller hendelser, noe som viser hva folk trodde på. Det er viktig å huske at mange av runesteinene fra vikingtiden, spesielt de som ble reist i sen vikingtid, ofte også har et kristent budskap. Dette viser at religionen var i endring. John Lindow bemerker imidlertid at runeinnskrifter handler mest om praktiske budskap og mindre om gudetro og magi, til tross for en utbredt oppfatning om at runesteiner kan fortelle oss om mye om våre forfedres religiøse oppfatninger.

Norrøn mytologi levde imidlertid ikke i sin egen boble, men var også som nevnt påvirket av innflytelse fra andre kulturer. Nordmennene hadde mye kontakt med samene, urbefolkningen i nord, gjennom handel, avtaler og familiebånd. Denne kontakten gjorde at de påvirket hverandre. Samiske sjamanistiske ritualer, spesielt "seid" (en type magi), har sannsynligvis hatt stor innvirkning på norrøn hedenskap. Vi ser tegn til dette i likheter mellom myter, som at begge kulturer hadde en tordengud (den norrøne Tor og den samiske Horagalles, som ofte er avbildet med en hammer; noen ganger med to hammere). Begge hadde også ideen om et verdenstre med mange verdener som sjamaner kunne reise mellom. I norrøne tekster beskrives samene som dyktige i magi. Noen forskere mener til og med at Odins "kvinnelige sider" (som å kle seg i kvinneklær for magi) kan ha kommet fra samiske sjamanistiske skikker. Arkeologiske funn viser også at de delte hellige steder og ofringer.

Kontakten med folkestammer i vesterled var også sterk. I vikingtiden (fra rundt år 790 til 1100) var de norrøne vikingene ofte i kontakt med kelterne i Irland, Skottland og andre områder. Dette førte til at de utvekslet varer, ideer og symboler. Vi kan se den keltiske innflytelsen i gjenstander de laget, for eksempel keltiske våpen som er funnet i gamle danske båtfunn (som Hjortspringfunnet). Også dyrefigurer i keltisk stil påvirket kunsten. Noen forskere mener at det finnes likheter mellom keltiske og norrøne myter. De tror for eksempel at den norrøne guden Loke kan være inspirert av den keltiske guden Lugh, og peker på at begge ble fostret opp av andre, at begge er knyttet til mistelteinen og er lynets guder, og har en forbindelse til at en solgud blir drept med et spyd. Nordmennene tok også til seg deler av kristne symboler, spesielt korset, i møte med kristne keltere. Dette førte til at de laget blandingsgjenstander, som det islandske ulvekorset, som hadde både norrøne og kristne trekk.

For å oppsummere: Før kristendommen, og dermed også før det latinske alfabetet gjorde sitt inntog i Norden rundt år 1100, var det norrøne samfunnet en overveiende muntlig kultur. I en verden uten bøker fungerte hukommelsen altså som samfunnets bibliotek. Myter, heltesagn, lover, slektstavler og historiske hendelser, hva det enn var, ble bevart og formidlet gjennom det talte ord, fra generasjon til generasjon. Denne muntlige tradisjonen var i sitt vesen flytende og dynamisk. I motsetning til en skriftlig, kanonisert religion, fantes det ingen "hellig bok" eller autoritativ, korrekt versjon av mytene. Fortellingene eksisterte i utallige lokale og personlige varianter, og hver gjenfortelling var i praksis en nyskapning som kunne tilpasses publikum og forholdene der og da. På samme vis som da de norske folkevisene og folkeeventyrene ble innsamlet på 1800-tallet, i sine ulike lokale og personlige varianter, må også de gamle mytefortellere ha satt sitt personlige særpreg på historiene, som kunne bli fortalt i ulike sammenhenger, ved hoffet eller for en familie rundt langilden en mørk vinterkveld. De mytene som Snorre Sturlason senere systematiserte, var i sin levende form et mangfoldig og ofte motstridende landskap av fortellinger.

Opphavets og innsamlingens reiser

Snorre Sturlason. Illustrasjon av Christian Krogh i Heimskringla, 1899-utg.

Historien om germansk mytologis opphav og innsamling er en fortelling om to parallelle reiser: en tusenårig utvikling av tro og fortelling, og en kompleks, filtrert overlevering fra muntlig tradisjon til skriftlig tekst. Å forstå den ene reisen er umulig uten å forstå den andre.

Den første reisen – opphavets reise – begynner i den dype, førhistoriske fortiden, i et rekonstruert proto-indoeuropeisk trossystem. Her finner vi de strukturelle og lingvistiske frøene til senere germanske guder som Týr og Tor, og til sentrale kosmologiske myter som skapelsen av verden fra et urvesen og forestillingen om et verdenstre. Denne arven var imidlertid ikke en statisk blåkopi. Gjennom bronse- og jernalderen gjennomgikk mytologien en langsom, organisk evolusjon. Gudene ble personifisert, og deres relative viktighet endret seg i takt med samfunnet. Fremveksten av Odin og Tor på bekostning av den eldre himmelguden Týr er et tydelig vitnesbyrd om fremveksten av en krigerkultur der verdier som makt, styrke og strategisk visdom ble sentrale. Mytologien var et levende system som kontinuerlig tilpasset seg og ga mening til folkets virkelighet. Denne utviklingen førte til en spredning i regionale varianter – sørgermansk, angelsaksisk og norrøn mytologi – som alle bar preg av fellesarven, men som var unikt formet av lokale forhold og ytre påvirkning.

Den andre reisen – innsamlingens reise – handler om hvordan denne flytende, muntlige tradisjonen ble bevart for ettertiden. I århundrer levde mytene på folkemunne, båret av fortellere og ikke minst av skalder, som med sin komplekse poesi vevde mytologiske referanser inn i selve språkets DNA. Overgangen til skrift var ikke en nøytral dokumentasjon, men en aktiv og transformerende prosess.

Vår kunnskap er et puslespill satt sammen av fragmentariske biter: arkeologiske funn som gir materielle, men ofte tause, vitnesbyrd; romerske tekster som gir tidlige, men fargede, observasjoner; og fremfor alt, de rike norrøne kildene fra middelalderen. Det er her det sentrale paradokset ligger: Det var kristendommens ankomst som til slutt reddet den hedenske arven fra å gå i glemselen. Ved å introdusere skriftkultur og en tradisjon for lærdom, skapte kristningen forutsetningene for at en antikvarisk interessert, kristen elite på 1200-tallets Island kunne se verdien i å nedtegne de gamle fortellingene. Verker som Den eldre Edda og Snorre Sturlasons Den yngre Edda er ikke nøytrale referater av hedensk tro, men litterære og pedagogiske produkter skapt i en kristen kontekst, flere hundre år etter at religionen de beskriver hadde opphørt å være en levende kraft. Snorres euhemeristiske rammeverk er det klareste eksempelet på hvordan materialet måtte tilpasses for å kunne overleve i en ny tid. Det endelige bildet av germansk mytologi er derfor en moderne akademisk rekonstruksjon. Det er ikke en uforfalsket overlevering av en tapt tro, slik mange gjerne liker å tenke på disse skriftene, men et møysommelig sammenføyd puslespill basert på kilder fra ulike tider og steder og med ulike agendaer. Forståelsen av hvordan mytologien oppsto og ble innsamlet er derfor ikke bare utelukkende bakgrunnsinformasjon; det er selve nøkkelen til å tolke innholdet på en nyansert og historisk ansvarlig måte. Det er den fascinerende historien om hvordan en levende, dynamisk tro ble transformert til en udødelig litterær arv.

Det er dessuten en utbredt oppfatning at vår kunnskap om norrøn mytologi hovedsaklig stammer fra eddadiktningen, og at Den eldre Edda er mer "autentisk" enn Den yngre Edda (Snorres Edda). En slik oppfatning bygger imidlertid på endel misforståelser. Det blir også fortalt mye fra den norrøne mytologi i skaldekvad og sagaer, f. eks. Ynglingesagaen, og andre kilder, ofte indirekte, men det er klart at eddadiktningen spiller en stor rolle.

Den yngre Edda ble som nevnt skrevet av Snorre Sturlason som en lærebok om gammel skaldediktning og norrøn mytologi ca. 1220. Det var imidlertid ikke Snorre som ga verket navnet "Edda". Det tidligste bevarte manuskriptet, Codex Upsaliensis fra 1300-tallet, er det første som bruker tittelen ‘’Bók þessi heitir Edda’’ ("Denne boken heter Edda"). Mens den nøyaktige betydningen av ordet "edda" er omdiskutert, ble Snorres verk alment kjent under dette navnet. Den mest aksepterte teorien blant norrønfilologer er at ordet betyr "oldemor", som en henvisning til at de gamle kvinnene ofte overleverte historier og tradisjoner fra fortiden muntlig. Edda dukker også opp som navnet på en figur i eddadiktet Rigstula. En annen teori er at edda er avledet av det gammelnordiske ordet "óðr", som betyr "diktning", "poesi" eller "inspirasjon". Dette ville i så fall bety "poetikk" eller "kunsten å dikte". En tredje, om enn svakere, teori er at navnet kommer fra Oddi, et kjent lærdomssenter på Island hvor Snorre Sturlason fikk sin utdanning. "Edda" kunne da bety "boken fra Oddi".

Men nok av det.

Tittelsiden til Olive Brays engelske oversettelse av Den eldre Edda (eller Den poetiske Edda) med en avbildning av treet Yggdrasil og et antall av de som bor i det (1908), ved W. G. Collingwood.

Den yngre Edda var altså et forsøk på å bevare den gamle skaldediktningen og den norrøne mytologien, som var i ferd med å forsvinne på grunn av kristendommen. Snorre fletter de gamle mytene inn i en historie om en svensk konge som reiser til Åsgard (gudenes hjem) for å møte en "hedensk treenighet", som egentlig er guden Odin i forskjellige skikkelser. Boken starter med en prolog. Der beskrives hvordan verden ble skapt, og hvordan den gamle religionen og gudene, æsene, oppsto. Etter prologen er boken delt inn i tre hoveddeler: Gylfaginning, som er ment som en innføring i de gamle mytene for unge skalder, og handler om den svenske kongen Gylves møte med æsene, Skaldskaparmål hvor Snorre forklarer hvordan skaldediktningen ble brukt og hva den betydde, og endelig Háttatal, "versemålenes rekke".

Men så, i 1643, ble et eldre manuskript med dikt hentet fra norrøn mytologi funnet. For å skille de to verkene, kalte man det nyfunne verket for Den eldre Edda, ettersom man antok at disse diktene utgjorde en eldre kilde som Snorre hadde benyttet seg av. Snorres bok fikk da navnet Den yngre Edda.

Den eldre Edda, også kalt "Den poetiske Edda" eller "Sæmundar Edda", er en samling av gamle nordiske dikt. Den første delen inneholder dikt som forteller om hvordan den norrøne verden ble skapt og ødelagt. Den inneholder også fortellinger om guder som Odin, Tor og Heimdall. Den andre delen av diktene handler om legendariske helter, både menn og kvinner, som for eksempel Sigurd Fåvnesbane og skjoldmøyen Brynhild. Tekstene ble skrevet ned på 1200-tallet, senere kjent som Codex Regius, men ingen visste altså noe om manuskriptet før 1643. Det var da Brynjólfur Sveinsson, som var biskop på Skálholt på Island, fikk tak i det. På den tiden var Snorre Sturlasons Edda godt kjent på Island. Man antok allerede da at det måtte eksistere en enda eldre utgave – en "eldre Edda" – som inneholdt de hedenske diktene som Snorre siterte i sin bok. Da Codex Regius ble oppdaget, virket det som om disse antakelsene stemte. Brynjólfur trodde at manuskriptet var skrevet av Sæmund frode, en kjent og lærd prest fra 1100-tallet. Selv om moderne forskere senere har vist at dette ikke stemmer, brukes navnet "Sæmundar Edda" av og til fortsatt om denne samlingen, som gjerne utkommer i en utvidet form.

Kristendommen hadde en stor innvirkning på overleveringen og bevaringen av norrøn mytologi. Den førte på den ene side til at gammel tro ble undertrykt, men på den annen side paradoksalt nok også til at mange myter ble bevart, selv om de ofte ble sett på en ny måte. Kristningen av Skandinavia var en lang og komplisert prosess som stort sett skjedde mellom 700- og 1000-tallet. Denne overgangen inkluderte perioder med motstand, mye blanding av religioner, og til slutt - men sakte - aksept av den nye troen. Mektige norrøne kongers omvendelse, som Harald Blåtann og Olav Tryggvason, var viktig for å få fart på den religiøse endringen på et offisielt nivå. Men det tok mye lenger tid før vanlige folk faktisk tok til seg kristne tanker, og det varierte mye fra sted til sted i Skandinavia.

Når folk gikk fra å tro på de gamle gudene til å bli kristne, blandet de ofte gammelt og nytt. Dette kalles synkretisme, og det gjorde overgangen lettere for samfunnet.

Vi ser dette i mange ting: Gamle hedenske feiringer som vintersolverv ble til den kristne jul. Gamle hellige steder ble dessuten ofte brukt videre av kristne, for eksempel ved å bygge kirker der det før var et gudehov. De gamle gudene ble noen ganger tolket som kristne helgener eller til og med demoner, for å få dem til å passe inn i den nye religionen. Ting folk eide viser også denne blandingen. Torshammer-amuletter ble sakte byttet ut med kristne kors, eller de dukket opp i blandede former som hadde begge symbolene.

Denne blandingen var ikke bare en passiv miks av trosformer. Det var en smart måte å gjøre ting på, brukt av både hedninger (for å beholde deler av sin gamle tro og gjøre overgangen lettere) og kristne (for å gjøre det lettere å omvende folk ved å finne felles grunnlag eller tolke det som fantes på nytt). Denne evnen til å tilpasse seg gjorde at religionen endret seg mer gradvis og med mindre bråk.

Det var ikke alltid fredelig da kristendommen kom. Noen steder møtte misjonærene mye motstand. Konflikter oppsto når misjonærene krevde at folk skulle slutte helt med de gamle gudene. Det førte ofte til at templer og gudestatuer ble ødelagt. Steder som Uppsala i Sverige og Trøndelag i Norge var spesielt standhaftige når det gjaldt å holde fast på hedenskapen.

Selv om det var motstand, kan den kristne tanken om at tiden går fremover og om en ende på verden, ha påvirket hvordan folk så på Ragnarok. Det kan ha blitt tolket mer som en endelig kamp og deretter en fornyelse av verden, kanskje for å passe bedre med den kristne tanken om verdens ende.

Kristne misjonærer og lærde spilte en viktig rolle når det gjaldt å nedtegne og bevare norrøne myter. Men det de skrev ned ble uunngåelig sett gjennom et "kristent filter", noe som påvirket hvordan vi forstår mytene i dag.

Adam av Bremens ‘’Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum’’ ("Gjerningene til Hamburgs bispedømmes biskoper") er en av de eldste beskrivelsene av norrøn hedendom betraktet fra utsiden. Den inneholder en detaljert (selv om den ofte er overdramatisert) beskrivelse av det hedenske tempelet i Uppsala i Sverige og ofringene der. Selv om skriftet er særdeles verdifullt fordi det hører hjemme i nettopp tiden det omtaler, er det skrevet av en kristen misjonær og er naturlig nok partisk mot hedenskap.

Også Saxo Grammaticus' 'Gesta Danorum', som omhandler historien om Danmark og ble skrevet på 1100-tallet, tolket norrøne guder som gamle danske konger. Det viser en vanlig euhemeristisk måte å tenke på, som hadde som mål å forklare de hedenske gudene innenfor en kristen historie.

Islands spesielle rolle i å bevare mytene skal heller ikke glemmes. Island var isolert rent geografisk, og islendingene ble kristne senere og mer gradvis enn andre steder. Det var veldig viktig for at norrøne myter ble bevart så godt i skriftlig form. Fordi kristningen kom senere og ikke var så tvangspreget på Island, fikk de muntlige fortellingene tid til å bli skrevet ned.

Interpretatio romana

Den romerske guden Merkur. Statue utført av Artus Quellinus d.e. (1609-1688). (Foto: C messier, 2016. Commons.)

Men så var det romerne, da...

Ingen kultur utvikler seg i et vakuum. Fra de første århundrene av vår tidsregning var de germanske stammene i nær kontakt med Romerriket. Det førte til betydelig kulturutveksling og synkretisme (dvs. sammenblanding av to eller flere religiøse trossystemer til en ny, enkelt tro, eller innlemmelse av trosoppfatninger og praksiser fra en ubeslektet tradisjon inn i en eksisterende.)

Romerne var de første som systematisk beskrev germanernes religion, men de gjorde det gjennom sitt eget kulturelle filter. Denne prosessen, kjent som ‘’interpretatio romana’’ ("romersk tolkning"), innebar at romerske forfattere identifiserte fremmede guder med de romerske gudene de mente hadde lignende funksjoner. Den fremste kilden til dette er den romerske historikeren Tacitus' verk Germania fra ca. 98 e.Kr. Tacitus identifiserte den viktigste germanske guden med den romerske guden Merkur, som man ofret til på bestemte dager. Det tolkes vanligvis som en referanse til Odin/Woden, basert på felles trekk. Videre identfiserte han den germanske krigsguden Týr med den romerske krigsguden Mars, og den mektige helteguden Tor med Herkules.

En av hans mest detaljerte beskrivelser gjelder kulten rundt gudinnen Nerthus, som han kaller Terra Mater (Moder Jord), som jeg har nevnt innledningsvis og som vil bli behørig omtalt i et eget kapittel.

I tillegg til romersk påvirkning på germansk mytologi (eller omvendt) er det sannsynlig at det også var utveksling av keltisk mytologi i de romerske grenseområdene, selv om denne påvirkningen er vanskeligere å dokumentere presist.

Men - det er alltid et men. De romerske kildene, spesielt Tacitus, er et tveegget sverd for moderne forskning. På den ene siden gir de oss de aller tidligste skriftlige vitnesbyrdene om germansk religion, århundrer før de norrøne kildene ble skrevet ned. De bekrefter eksistensen av bestemte germanske og førnorrøne guddommer, som senere forplantet seg til det norrøne mytologiske panteon, på et svært tidlig tidspunkt. På den annen side er de preget av et utenforstående perspektiv. Ved å "oversette" de germanske gudene til et romersk rammeverk, kan Tacitus og andre ha oversett eller forvrengt viktige nyanser og unike germanske trekk. For eksempel, ved å kalle den sentrale germanske guden Wodan/Odin for Merkur, fanger han kanskje opp aspektet som en vandrer og visdomsgud, men han mister sannsynligvis de mørkere og mer krigerske sidene ved Wodan/Odin som ikke passet med Merkur-arketypen. Det tvinger oss til å bruke disse tidlige kildene med stor kildekritisk varsomhet. De kan brukes til å bekrefte eksistensen av visse guddommelige roller i tidlig germansk religion, men vi må være skeptiske til de spesifikke likhetstrekkene. Dette understreker igjen nødvendigheten av å kombinere de sparsomme tekstlige bevisene med arkeologi og lingvistikk for å danne et mer helhetlig og nyansert bilde av mytologiens lange og komplekse utvikling.

Forgylt bronsehode av Sulis Minerva fra tempelet ved Bath, funnet i Stall Street i 1727. (Foto: Rodw, 2007. Commons.)

Romerriket og Skandinavia hadde kontakt og utvekslet varer og kulturelle impulser allerede før vår tidsregning. Det førte til at Skandinavia tok til seg mange tanker og ideer, ikke bare fysiske gjenstander. Et godt eksempel er runealfabetet, som er basert på romerske bokstaver. Norrøne samfunn tok også til seg romerske skikker, som å kalle ukedagene etter guder (for eksempel tirsdag etter Týr, onsdag etter Odin, torsdag etter Tor, og fredag etter Frøya). De utviklet også egne vektsystemer som lignet på de romerske. Gullmedaljonger og brakteater fra Skandinavia var direkte inspirert av romerske mynter, men med avbildninger av lokale høvdinger i stedet for keisere. Det viser hvordan de tok romerske ideer og gjorde dem til sine egne. Romersk innflytelse kan også sees i gravfunn fra krigere, inkludert visse typer hjelmer og klær. Romerske historikere, spesielt Tacitus i sitt verk Germania fra det første århundre, ga oss noen av de første skriftlige beskrivelsene av germansk religion. Tacitus sammenlignet som nevnt germanske guder med deres romerske motstykker (for eksempel Merkur med Odin, Herkules med Tor, Mars med Týr) . Dette gir oss et tidlig, men filtrert, utenfra-perspektiv på disse mytene som var under utvikling. Norrøn mytologi var altså ikke en del av et isolert samfunn, men en del av en levende og sammenkoblet nordeuropeisk kultur. Den tok hele tiden til seg impulser, lånte og endret på ytre elementer for å passe dem inn i sitt eget unike rammeverk.

Den romerske ekspansjonen førte altså til at mange kulturer møttes. Romerne var smarte, og i stedet for å tvinge de erobrede folkene til å gi opp sin tro, ga de ofte gudene deres nye, romerske navn, etter det samme prinsippet som man bygget kirker der det før sto hov og omformet gamle hedenske skikker med å gi dem et kristent fortegn, som for eksempel den gamle skikken med å drikke jól. Denne metoden gjorde det lettere å styre det store riket. I stedet for å ødelegge lokale religioner, ble de endret slik at de passet inn med romernes egne guder. Resultatet var en blanding av guder som var unike for hvert sted.

‘’Sulis / Minerva’’ er et godt eksempel på hvordan to religioner kan smelte sammen. Før romerne kom til dagens Bath i England, hadde kelterne en lokal gudinne kalt Sulis som var knyttet til helbredende varme kilder, profeti og hevn. Da romerne ankom, identifiserte de Sulis med sin egen gudinne, Minerva, som var gudinne for visdom og strategi. De to ble slått sammen til én figur: Sulis Minerva. Denne nye gudinnen beholdt Sulis sine opprinnelige krefter, som å helbrede og hevne, men fikk også Minervas egenskaper. Sulis Minerva er derfor ikke bare en oversettelse, men en helt ny gudinne som fylte en dobbelrolle i et flerkulturelt samfunn. Myter er dynamiske, og de forandrer seg over tid på grunn av folkevandringer og erobringer. Den romerske tilnærmingen, der de tok opp i seg lokale guder, viser hvordan nye religiøse figurer kan oppstå gjennom møter mellom ulike tradisjoner. Gudinne-arketyper, fra den eldste "Moder Jord" til moderne tolkninger, har en universell og tidløs relevans fordi de speiler grunnleggende menneskelige tanker om livet og verden.

Skogfolket

Hellige lunder, hellige skoger eller sakrale skoger er grupper av trær som har spesiell religiøs betydning innenfor en bestemt kultur. Hellige lunder finnes i ulike kulturer over hele verden. Dette er skogområder som for det meste er uberørt av lokalbefolkningen og beskyttet av lokalsamfunnet. De spiller ofte en kritisk rolle i å beskytte vannkilder og biologisk mangfold, inkludert essensielle ressurser for gruppene som beskytter dem. Under korstogene i middelalderen bygget seirende kristne ofte kirker på steder som var viet til hellige lunder.(Foto: Arshiya Urveeja Bose, 2011. Commons.)

Om de germanske stammenes religiøse skikker forteller den romerske historieskriveren Tacitus i sitt verk Germania at germanerne ikke trodde at gudene kunne begrenses til templer eller avbildes som mennesker. Gudene ble dyrket i hellige lunder og skoger, som noe ærefryktinngytende og mystisk.

Varsler og spådommer var en viktig del av germanernes liv. De brukte en enkel metode for å tolke skjebnen, forteller Tacitus. Fra et frukttre skar de små pinner og merket dem med tegn. Så kastet de pinnene tilfeldig ut over et hvitt klede. Hvis spådommen gjaldt hele stammen, var det presten som tolket tegnene. Hvis det var et personlig spørsmål, gjorde familieoverhodet det. Med blikket vendt mot himmelen trakk de tre pinner og tolket tegnene. Hvis tegnene tydet på hindringer, lot de saken ligge. Hvis de tydet på en mulighet, søkte de etter flere varsler, for eksempel ved å tolke fuglenes skrik og flukt.

Hester spilte også en viktig rolle i spådomskunsten. I de hellige lundene og skogene holdt de hvite hester som aldri hadde vært brukt til arbeid. Disse hestene ble spent for en hellig vogn, og sammen med presten eller høvdingen tolket de hestenes vrinsking og snøfting som gudenes budskap. Både vanlige folk og de mest respekterte medlemmene av samfunnet trodde på disse varslene.

En annen metode for å forutsi fremtiden var å sette en krigsfange til å kjempe mot en av deres egne krigere. Utfallet av denne kampen ble sett på som et tegn fra gudene om utfallet av den kommende krigen.

Tacitus forteller at det er alment kjent at de germanske stammene ikke bor i byer, og at de heller ikke foretrekker å ha husene sine liggende tett inntil hverandre. De lever adskilt og spredt, der de føler seg tiltrukket av en kilde, et jorde eller en lund. De kan med rette kalles skogfolket. Naturen er deres tempel, og både folkets og den enkeltes liv blir tolket av de tegn de finner i naturen, i vinden, i trær, fugler og hestevrinsk. Deres religion og livsholdning er preget av naturmystikk.

Naturmystikk er en dypt personlig opplevelse av å kjenne en ubrytelig forbindelse med naturen, hvor det fysiske landskapet åpner seg og avslører et lag av dypere mening. Det handler om å se forbi de konkrete elementene og føle en tilstedeværelse av noe mer, en helhet som binder sammen alt fra det minste insekt til de mektige fjellene. I dette øyeblikket av innsikt, opplever man seg selv som en integrert del av denne sammenhengen.

Ofte ledsages naturmystikken av en følelse av det hellige. Naturens skjønnhet og rå kraft vekker ærefrykt og undring, en erkjennelse av at det finnes en åndelig eller guddommelig essens som gjennomsyrer alt liv. Dette kan utløse sterke følelser, fra en overveldende fred og dyp glede til en ærbødig stillhet. Ordene strekker ikke alltid til for å beskrive slike opplevelser, som ofte oppleves som dypt personlige og transformative. Selv om naturmystikk kan finnes i mange religiøse tradisjoner, er det ikke begrenset til noen spesifikk tro. Det er en universell opplevelse, tilgjengelig for alle som er villige til å åpne sansene og hjertet for naturens under. Det er en invitasjon til å tre inn i en verden hvor det synlige og usynlige møtes, og hvor vi kan finne en dypere forståelse av oss selv og vår plass i universet.

La oss sammenligne mytologier

Venus fra Willendorf er en 11 cm høy statuett av en kvinne, ca. 30 000 år gammel. Figuren ble funnet i 1908 under utgravinger ved et paleolittisk funnsted nær byen Willendorf i Wachau-dalen i Østerrike, og er preget av overdrevne former: store bryster, mage og kjønnslepper, mens armer og ben er små og hodet mangler et ansikt. Hodet er dekket av et intrikat mønster som kan representere fletter eller et hodeplagg. Forskere er usikre på hva figuren symboliserer, men den mest populære teorien er at den representerer fruktbarhet eller en modergudinne. Venus fra Willendorf er en av mange lignende "Venus-figurer" som er funnet over hele Europa, fra Frankrike til Russland, noe som vitner om en felles kultur eller utveksling av ideer i den øvre paleolittiske perioden.

"No man is an island", for å sitere den engelske 1600-talls poeten John Donne - ingenting eksisterer isolert og utelukkende i kraft av seg selv, det gjelder også for mytologi. Mytologier verden over, og til alle tider, henger sammen.

Når vi sammenligner myter fra forskjellige kulturer – som de norrøne, greske og romerske – ser vi at de ikke er så veldig forskjellige. De er alle en del av et stort, sammenvevd nettverk med felles røtter. Men det er ikke nok å bare si at den romerske guden Mars er den samme som den greske Ares. For å virkelig forstå, må vi se på de små forskjellene og hvordan de ble påvirket av historie og andre kulturer. Dette kalles ‘’komparativ mytologi’’. En viktig del av dette er, som vi har vært inne på, interpretatio romana, som var romernes måte å se sine egne guder i andres guder. Men dette var ikke bare alltid en enkel oversettelse. Man kunne blande sammen religioner og skape nye guder med nye roller. Forskning tyder på at mange av disse mytologiene stammer fra en felles, urindoeuropeisk eldgammel religion. Selv om vi ikke har skriftlige spor etter denne religionen, kan vi se at visse typer guder og gudinner, eller arketyper, går igjen. Den mest grunnleggende arketypen er jordgudinnen. Vi kaller henne gjerne for "Moder Jord”. Hun representerte både planeten Jorden og jorden vi går på, kilden til alt liv og det siste hvilestedet for de døde. Hun ble ofte koblet sammen med en mannlig himmelgud, som ga regn (sæd) og gjorde at jorden bar frukt.

I den eldste kosmologien eksisterte Jordmoren som et motstykke til himmelguden – jorden som føder alt, gir næring og rikdom, og som til slutt tar menneskene tilbake. Hennes ekteskap med Himmelen er et universelt mytologisk motiv, hvor mange fortellinger beskriver hvordan de to maktene en gang var forent, men ble skilt med makt da menneskeheten ble til, skriver den fremtredende engelske religionsforskeren innen folkeminne og mytologier, Hilda Ellis Davidson.

Etter hvert som jordbruket utviklet seg, ble "Jordmoren" til Den Store Gudinnen for vegetasjon og høsting, ikke minst blomstret hun i de fruktbare middelhavslandene under navn som Isis, Demeter og Kybele. Andre forskere har fremhevet andre guddommelige figurer av vidtrekkende betydning, for eksempel "den døende guden", den mannlige guddommen knyttet til Store Mor, som må forgå når naturen trekker seg tilbake om vinteren for å gjenfødes i vårens nye liv. Som Osiris eller Tammuz ble han sørget over i antikken før han gjennoppsto som et symbol på nytt liv.

Vi ser dette mønsteret gå igjen i flere kjente gudinner. I gresk mytologi var Gaia den første jordgudinnen. Senere kom Demeter (hvis navn betyr nettopp "Moder jord"), hun var gudinnen for jordbruk. Historien om Demeter og datteren Persefone forklarer hvorfor årstidene skifter. Når Persefone var i underverdenen, var Demeter så trist at jorden ble gold (vinter). Når Persefone kom tilbake, kom også våren. Dette viser hvordan myter forklarte naturen for folk som levde av jorden.

I germansk og norrøn mytologi må først og fremst nevnes Nerthus, grødegudinnen som romerne kalte "Moder Jord". I norrøn mytologi har vi Fjorgyn, som var moren til guden Tor. Disse figurene viser at ideen om en sterk morsfigur som er knyttet til jorden og livssyklusen var sentral; de var ikke bare mytologiske figurer, men en viktig del av hvordan gamle sivilisasjoner forsto og forklarte verden rundt seg.

En annen felles urindoeuropeisk arketype er daggrygudinnen, rekonstruert som Héwsōs, fra roten hews- som betyr "å lyse opp". Hun markerte soloppgangen og ble assosiert med fornyelse, skjønnhet og fruktbarhet, ofte avbildet ridende i en vogn, som åpnet himmelens porter for solen.

I gresk mytologi er Eos, og i romersk mytologi Aurora, direkte språklige etterkommere av denne arketypen. Begge deler den samme funksjonelle rollen med å innlede dagen og er forbundet med hestetrukne vogner.

Innen germansk tradisjon finner man den angelsaksiske gudinnen Eostre, som ifølge den kristne forfatteren Beda den ærverdige var knyttet til våren og det voksende lyset. Hennes navn har gitt opphav til den engelske og tyske betegnelsen for påske (Easter, Ostern). De gamle symbolene for våren – som egg og harer, som representerte liv og nytt lys – passet godt til kristendommens feiring av Jesus' oppstandelse og seier over døden, og er nok et eksempel på at gamle tradisjoner ikke blir borte, men heller blir endret og tatt opp i nye.

Daggry. Maleri av William-Adolphe Bouguereau, 1881.

Gudinner fra ulike folkeslag kan sammenlignes ut fra hva de gjorde og hvilke egenskaper de hadde. Rollene deres forteller oss mye om hva samfunnene de tilhørte mente om krig, skjebnen og livet. Gudinner som er knyttet til krig kan være veldig forskjellige, og viser hvordan ulike kulturer så på krig. La oss ta noen eksempler:

• Athene/Minerva: Strategiens gudinne. I gresk og romersk mytologi var Athene (og romernes Minerva) en gudinne for klokskap, håndverk og bysamfunn. Hun brukte strategi og logikk i krig, og kjempet ikke fordi hun likte det, men for å skape fred og orden.

• Keltiske krigsgudinner: Badb, kampravnen. Keltiske gudinner som Badb var helt annerledes. Hun var en "kampravn" som spredte frykt og forvirring i kamp. Hun var besatt av de døde og representerte den kaotiske og voldsomme siden av krig.

• Den norrøne Frøya: Fruktbarhet og krig. Frøya fra norrøn mytologi hadde en spesiell kombinasjon av roller. Hun var gudinne for kjærlighet og skjønnhet, men også for krig. Hun valgte ut halvparten av de falne krigerne til å bo i sin sal, Folkvang, mens Odin fikk den andre halvparten. Dette viser at norrøn mytologi koblet krig og en ærefull død sammen, og at en kriger kunne få et godt liv etter døden. Den ulike rollen disse gudinnene hadde, viser hvordan hver enkelt kultur så på krig. For grekerne og romerne var krig noe som skulle føre til orden og seier gjennom strategi og klokskap. For kelterne var krig mer primitivt, kaotisk og drevet av naturkrefter.

I norrøn mytologi hadde gudinnene ofte spesielle roller: De valgte ut de falne krigerne og knyttet krig direkte til livet etter døden. Et annet område handlet om en dyp tro på skjebnen: I flere gamle kulturer – som de germanske, norrøne, greske og romerske – fantes det en dyp tro på at tre kvinnelige guddommer kontrollerte skjebnen vår ved å spinne livets tråd. I gresk mytologi var de kjent som ‘’moirer’’. Klotho spant tråden, Lakhesis målte den, og Atropos klippet den av når livet var over. I romersk mytologi ble de kalt ‘’parcerne’’. I norrøn mytologi styrte nornene – Urd, Verdande og Skuld – skjebnen til både guder og mennesker. De spant livets tråder på samme måte som moirene og parcerne.

Konseptet om skjebne var også til stede i det angelsaksiske begrepet ‘’wyrd’’, som er direkte knyttet til den norrøne Urd. Både nornene og valkyrjene (som valgte hvem som skulle dø i kamp) var beslektet, og en av valkyrjene, dødsvettene, het til og med Skuld, som også var navnet på en av nornene. Det viser at disse kulturene hadde et skjebnebestemt syn på livet. Mennesket var bundet av en forutbestemt livstråd, men det var likevel rom for heroiske handlinger som kunne gi en ærefull død som en del av denne skjebnen.

Gudinner for fruktbarhet er viktige i nesten alle gamle religioner, og de har ofte flere roller samtidig. De var en måte for folk å forstå og skape ritualer rundt jordbruket, som var så viktig for dem. I norrøn mytologi finner vi Frøya. Hun var en viktig fruktbarhetsgudinne, i tillegg til å være gudinne for kjærlighet og krig. Sammen med broren Frøy ble hun sett på som en som ga god avling og velstand. Idunn passet på de magiske eplene som holdt gudene unge. Hun er også knyttet til fruktbarhet og grøde. I keltisk mytologi var Brigid sentral for fruktbarhet, fødsler, poesi og helbredelse. Hun var så populær at hun senere ble en del av den kristne troen som St. Brigid. I gresk mytologi finner vi som nevnt Demeter. Hun (og hennes romerske navn, Ceres) var gudinnen for åkerbruk og avling. Myten om henne og datteren Persefone ble brukt til å forklare hvorfor vi har årstider. Den viste hvor viktig syklusen med såing og høsting var for samfunnet.

Blant de norrøne gudene fantes det også flere særdeles mektige gudinner. Den mest berømte gudinnen var Frøya, tvillingsøsteren til Frøy. Hun var assosiert med kjærlighet og hadde innflytelse over de døde. Frøya beveget seg i en vogn trukket av katter. Myten forteller at hun gråt tårer av rødt gull etter at mannen hennes, Od, forlot henne.

Andre gudinner inkluderer Skade, som giftet seg med havguden Njord - ekteskapet mislyktes fordi ingen av dem ville flytte fra sine respektive hjem (fjellene for Skade, havet for Njord). Skade returnerte til fjellene for å drive med ski og jakt. Idunn, gift med Brage, hadde den vitale oppgaven å vokte udødelighets­eplene, som gudene spiste for å opprettholde sin evige ungdom.

Gudinner som Siv (Tors kone med det fantastiske gylne håret), Nanna (Balders kone) og Sigyn (Lokes kone) er stort sett bare nevnt med navn. Gnå og Fulla var Friggs tjenestekvinner. Gjevjon var en gudinne som ugifte jenter søkte til etter døden.

Den mest fremtredende moderlige skikkelsen i Snorres myter er Frigg, Odins hustru og Balders mor. Selv om hun i enkelte kilder anklages for utroskap, er hennes primære funksjon rollen som høyt respektert hustru og mor, Odins make og himmeldronningen. I sin eldre germanske form, Frija, ga hun navn til fredag (dagen til Venus) i hele den germanske verden.

Én myte, bevart av Paulus Diaconus, en benediktinermunk og langobardisk historiker som levde på 700-tallet og er mest kjent for sitt ufullstendige verk Historia gentis Langobardorum (langobardenes historie), forteller at Frigg ved list hjalp winniles-stammen til å beseire ektemannen Wodan (Odin). Hun lurte nemlig Wodan til å navngi dem "Langskjeggene", og etter å ha gitt dem et navn, måtte han også gi dem seier.

Frigg er konsekvent knyttet til fødsel og familie. I en annen historie manipulerer hun Odin for å sikre kongedømmet til Agnar over hans bror Geirrød. I eddadiktene blir hun, sammen med Frøya, påkalt av kvinner i barsel. Denne assosiasjonen til familien gjorde at fredag lenge ble sett på som en lykksalig dag for ekteskap i Tyskland.

Friggs innflytelse over fødsler og avkom har sannsynligvis en forbindelse til en gruppe overnaturlige kvinneskikkelser som i Nordvest-Europa ble antatt å bestemme skjebnen til nyfødte. Disse kvinnene, noen ganger kalt nornene i norrøn litteratur, var så sent som i det ellevte århundre gjenstand for folketro, der folk dekket bord til dem. Saxo forteller om kong Olav som fikk sine egenskaper (sjarm, generøsitet, men også gjerrighet) tildelt av "tre jomfruer sittende på tre seter".

I romersk tid i Tyskland, Nederland og Storbritannia var det vanlig med inskripsjoner og uthogde steiner til ære for grupper av kvinnelige vesener, ofte kalt "mødrene" (matres). Disse vesenene, som ofte ble avbildet med frukt eller overflødighetshorn, var assosiert med fruktbarhet og beskyttelse av hjemmet. Navnene deres, som Gabiae ("rikelig givende"), understreker den makten de hadde til å gi. Angelsakserne kjente også til dem, og kalte natten før jul for Modraniht ("mødrenes natt"). De var utvilsomt knyttet til fødselen av barn.

Andre gudinner er forbundet med opphavsmyter. Øya Sjælland i Danmark var knyttet til gudinnen Gjevjon i vikingtiden. Snorre forteller at hun pløyde øya ut fra Sverige. Gjevjon giftet seg med kong Skjold. Hun viser likhetstrekk med Frøya (som også hadde navnet Gefn), og deres navn ligner på navnene til de "givende" mødrene fra romertiden. I likhet med Frøya var Gjevjon også knyttet til de døde, da ugifte jenter dro til henne etter døden.

Nå er det gudinnenes tur

Idunns gullepler holdt gudene unge. Maleri av J. Doyle Penrose (1890).

Som jeg skrev innledningsis, "no man is an island", alt henger sammen.

Til tross for at gudinner som Frigg forblir noe uklare og skyggefulle, kan det skyldes at de ble husket under andre navn. I Snorres gjengivelse er Frigg i stor grad overskygget av den mer karismatiske skikkelsen Frøya.

Den norrøne mytologien, slik den er blitt fortalt og videreformidlet gjennom sagaer, lærebøker og populærkultur, har i stor grad vært dominert av mannlige skikkelser: Odin, Tor, Loke, Balder. Dette skyldes delvis at mange av kildene – som eddadiktene – ble skrevet ned av kristne menn i en patriarkalsk tid. Men det betyr ikke at de kvinnelige skikkelsene var mindre betydningsfulle i den opprinnelige troen og kulturen. Tvert imot – det finnes som vi har sett sterke spor av kvinnelig guddommelighet og makt i norrøn mytologi.

Gudinner og kvinnelige maktvesener opptrer ofte i roller som avgjør skjebner, styrer død og fruktbarhet, og til og med velger hvem som skal leve eller dø på slagmarken. Disse skikkelsene – som Frigg, Frøya, Idunn, norner og valkyrjer – bærer i seg en dybde og kompleksitet som ofte har blitt underkommunisert. I den førkristne norrøne kosmologien eksisterte det en langt mer balansert forståelse av makt, der det feminine og det maskuline ikke nødvendigvis sto i motsetning, men utfylte hverandre. Å skrive om gudinnene er derfor ikke bare en korrigering, men et forsøk på å gjenopprette en kosmisk balanse i fortellingen om norrøn tro og verdensbilde. Frigg og Odin, Frøya og Od, Nanna og Balder – disse parene representerer ulike sider av universets orden: liv og død, kjærlighet og krig, visdom og handling. Når vi bare fokuserer på de mannlige skikkelsene, mister vi halve historien.

De norrøne gudinnene er ikke passive eller underdanige figurer, slik mange kvinnelige skikkelser fremstilles i senere, i patriarkalsk pregede mytologier. Tvert imot – Frøya leder de dødes hær til Folkvang, Frigg vet alt, men taler ikke, Skade krever hevn og får det, og Hel hersker over en tredjedel av de døde. Dette er figurer med vilje, kraft og handlefrihet. Ved å løfte frem disse gudinnene, åpner man for fortellinger som speiler både kvinnelig styrke og sårbarhet, og som gir stemme til det mytiske feminine i en tid hvor det igjen søkes etter dypere røtter og helhetlig forståelse.

Mytologi handler ikke bare om gamle guder – det handler om arketyper og eksistensielle spørsmål: liv, død, kjærlighet, frykt, håp, visdom, skjebne. Gudinnene i norrøn mytologi representerer mange av disse arketypene, og ofte på mer gåtefullt og poetisk vis enn gudene. Gygren Natt rir over himmelen med mørkets slør, Idunn bærer ungdommens epler, og Hel står i porten mellom liv og død – halvt levende, halvt død. Disse bildene har kraft – ikke bare som fortellinger, men som psykologiske og åndelige symboler. De kan vekke noe i leseren som handler om mer enn historie – noe dypt menneskelig.

I vår tid ser vi økende interesse for feminine perspektiver, også innen religion, åndelighet og kulturhistorie. Mange søker tilbake til førkristne tradisjoner for å finne kvinnelige forbilder og helhetsforståelser av mennesket og verden. En artikkelserie om norrøne gudinner kan derfor også være et bidrag til vår tids søken etter en mer inkluderende og helhetlig fortolkning av gamle tradisjoner. Den trenger heller ikke å begrense seg til gudinner i streng forstand, den kan også omfatte diser, skjebnegudinner eller forfedreånder, valkyrjer – krigsgudinner og skjebnevelgere, norner, veverskene av skjebnetrådene, og mer perifere gudinneskikkelser hentet fra den germanske kultursfæren hele to tusen år tilbake. Disse skikkelsene viser hvordan det feminine i de gamles tro både kan være skapende, destruktivt, veiledende og utfordrende – akkurat som livet selv. Å studere norrøne - og germanske - gudinner er som å åpne en dør til en mytisk verden der kvinnelige krefter ikke er sekundære, men sentrale. Det er et prosjekt som handler om gjenoppdagelse, forståelse og kanskje også helbredelse – av både gamle myter og moderne forestillinger om makt, kjønn og åndelighet.

Til slutt...

Denne artikkelserien er ellers ikke ment som en komplett oversikt over nordiske og germanske gudinner, selv om de fleste er tatt med. Jeg har for eksempel utelatt mange (men ikke alle) matroner, som blir omtalt kollektivt i et eget kapittel. Den samme regelen er også brukt for diser og valkyrjer, som også opptrer i flokk.

En lang rekke referanser er benyttet under arbeidet. Jeg har naturligvis ikke hatt anledning til å fordype meg i alle, i endel tilfeller er kilder referert til fra annen litteratur.

Når det gjelder utdrag og sitat fra Edda´ene, sagaer og andre historiske kilder, er disse hentet fra et mangfold av oversettelser både på norsk, dansk og engelsk, i noen tilfeller oversatt og gjengitt uten nærmere kildehengivelse på moderne norsk. Både Edda´ene og sagalitteraturen er oversatt så mange ganger og av så mange at de alle flyter inn i en bukt av felleseie.

Valg av illustrasjoner kan kanskje også nevnes. I siste halvdel av 1800- tallet var norrøne guder og gudinner "høyeste mote", ikke bare i Norden, men også i England og Tyskland. I denne artikkelserien gis det en rekke eksempler på den norrøn-romantiske stilen som hersket da.

God lesning. Måtte gudinnene være med deg!

Knut Rage .