Kvinnelige makter - Frøya: Mer enn bare kjærlighet

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Kvinnelige makter

Frøya: Mer enn bare kjærlighet

av Knut Rage

Frøya med halssmykket Brisingamen. Maleri fra 1890 av James Doyle Penrose.

I norrøn mytologi fremstår Frøya som en av de mest komplekse og fascinerende gudinnene. Frøya er gudinnen for krig, fruktbarhet og kjærlighet. Hun ble tilkalt for hjelp i kjærlighetsanliggender, ved graviditet og under fødsler, og hun styrte også over naturens vekst. Samtidig var hun en gudinne knyttet til både krig og død.

Frøya var kjent som den vakreste av alle åsynjene. Navnet hennes, som ganske enkelt betyr "frue" (eller "herskerinne" i overført betydning), antyder den sentrale posisjonen og den intime tilknytning til menneskelivet Frøya har blant de norrøne gudinnene. Gjennom fortellingene om henne i både eddadiktningen, samt i senere nordiske eventyr og sagn, avdekkes en gudinne som favner et bredt spekter av livets områder: kjærlighet og begjær, men også krig og død, samt den mystiske kunsten seid, i grenselandet mellom religion og magi.

Navnet peker etymologisk på Frøyas primære rolle. Det er avledet fra det urgermanske frawjōn og deler røtter med vårt ord for "frue" i flere germanske språk. Og av en frue står det både respekt og autoritet. Det er også verdt å merke seg den etymologiske nærheten til navnet på hennes tvillingbror, Frøy ("herre"), som antyder et iboende slektskap og gjensidighet mellom de to, som tilhører vanene. Teorien om at "Frøya" opprinnelig var en tittel som erstattet et nå ukjent personlig navn, understreker hennes fremtredende status og den ærbødighet hun ble møtt med. I Snorre Sturlasons Gylvaginning blir det rett ut fortalt at Frøya har gitt opphav til hedersnavnet "frue", som brukes om gjeve hustruer.

I Den eldre Edda trer Frøya frem i flere sentrale dikt, ofte i situasjoner preget av både humor og alvor. I Trymskvida, for eksempel, blir hun fullstendig indignert når jotnen Trym krever henne som brud i bytte for Tors stjålne hammer. Hennes raseri er så kraftig at gudenes haller rister, og hennes dyrebare halskjede Brisingamen, som fire dverger har smidd etter hver å ha tilbrakt en natt med henne, faller av halsen hennes under raseriutbruddet, så sint er hun.

Vreid vart då Frøya

så ho frøste,

og åsa-salen

all han bivra.

Ned spratt bjarte

brisinga-menet.

"Manngal dei meg

meiner vera,

um eg ek er med deg

til Jotunheimen."

Episoden, som kulminerer i Tors komiske utkledning som brud, understreker Frøyas verdi og den krisen hennes fravær ville representert for æsene om hun ble borte. Samtidig avdekker fortellingen en sårbar side, da hennes skjønnhet og status gjør henne til et ettertraktet bytte.

Andre dikt i Den eldre Edda belyser flere aspekter av Frøyas virke. I Oddrungråten blir hun sammen med Frigg påkalt som en hjelpende kraft ved fødsel, noe som knytter henne til fruktbarhet og livets gang:

Våk og vækje

vart då fødde;

tvo blide born fekk

banen til Hogne.

Sjuke moder

mæle fekk att

og aller fyrst desse

ordi ho kvad:

"So deg hjelpe

holle vette,

Frigg og Frøya

og fleire gudar,

du som Borgny berga

frå brå-dauden."

I Hyndluljod viser Frøya seg som en beskyttende gudinne for sin tilbeder Ottar, som hun hjelper med å spore sine aner ved å forvandle ham til galten Hildesvin. Disse episodene demonstrerer hennes villighet til å gripe inn i menneskers og guders liv, og hennes evne til å bruke magi for å oppnå sine mål.

Den yngre Edda gir en mer systematisk fremstilling av Frøya. Her skildres hun som en av de mest ærede gudinnene, som hersker over sitt eget rike, Folkvang, hvor hun mottar brorparten av de falne krigerne – en parallell til Odins Valhall. Denne koblingen til krig og død, ved siden av hennes tilknytning til kjærlighet og fruktbarhet, understreker Frøyas komplekse natur og hennes innflytelse over livets mange aspekter.

Snorre fremhever også hennes vogn trukket av katter, hennes kjærlighet til sang, og hennes ekteskap med den mystiske guden Od, hvis hyppige fravær får henne til å gråte tårer av rent gull. Fortellingen om hennes mange navn, som hun tok i bruk under sin søken etter Od, antyder en rastløshet og en dyp lengsel etter sin ektefelle. Disse navnene gjenspeiler ulike sider av Frøya, men demonstrerer også at skaldediktningen krevde variasjon i påkallelsen av gudene: Mardoll ("den som lyser over havet"), Hørn (fra horr = lin, siden hun også var gudinne over linplanten, som hadde en sakral betydning), Gjevn ("giversken", som gjenspeiler hennes rolle som fruktbarhetsgudinne), Syr ("suggen", galten) og endelig Vanadis ("Vane + gudinne").

Videre forteller Snorre om Frøyas falkeham, en magisk fjærham som gjør henne i stand til å fly mellom verdener, og som også lånes av andre guder i kritiske situasjoner. Beretningen om Heimdalls kamp mot Loke for å gjenvinne halskjedet Brísingamen fremhever verdien av smykket og de konflikter som kan oppstå rundt Frøyas eiendeler. Episoden i Skaldskaparmål der den fulle jotnen Rungne skryter av å ville ta Frøya og Siv med seg til Jotunheim, og hvor kun Frøya våger å servere ham mer drikke, vitner om hennes mot og hennes fremtredende posisjon blant gudene:

Da han kom til hallens dør, inviterte æsene ham til bords. Han gikk inn i hallen og forlangte noe å drikke. Man kom da med de begrene som Tor pleide å tømme, og Rungne tømte dem alle til bunns; da han ble beruset, skortet det ikke på store ord. Han sa at han ville ta Valhall og flytte den til jettenes verden, smadre Åsgard og drepe alle gudene unntatt Frøya og Siv, som han ville ta med seg hjem. Da turte bare Frøya å skjenke for ham, og han sa at han ville drikke alt åseølet.

Også i Ynglingesaga, Egils saga, Halvs saga og Halvsrekka og i flere andre skrifter blir det fortalt om Frøya. Hun er en svært tilstedeværende guddom i den norrøne mytologi og diktning.

I Tåtten om Sørle, en kort fortelling fra slutten av 1300-tallet hentet fra en senere og utvidet versjon av Olav Tryggvasons saga som finnes i håndskriftet Flatøybok, gis en euhemerisert (dvs. at guder og mytologiske figurer blir tolket som om de opprinnelig var virkelige mennesker) fremstilling av gudene. I denne beretningen blir Frøya beskrevet som Odins frille, som byttet seksuelle tjenester med fire dverger for et gullsmykke. Det fortelles at æsene en gang bodde i en by kalt Åsgard, som lå i en region kalt "Asialand eller Asiaheim". Odin var kongen i riket og gjorde Njord og Frøy til tempelprester. Frøya var datter av Njord og var Odins frille. Odin elsket Frøya høyt, og hun var "den vakreste kvinne på den tiden". Frøya hadde et vakkert jomfrubur, og når døren var lukket, kunne ingen komme inn uten Frøyas tillatelse.

Det fortelles at en dag gikk Frøya forbi en åpen stein hvor det bodde dverger. Fire dverger smidde på et gullsmykke, og det var nesten ferdig. Dvergene syntes Frøya var overmåte fager, og hun på sin side beundret smykket dypt. Frøya tilbød å kjøpe smykket av dem med sølv og gull og andre verdisaker. Dvergene sa at de ikke manglet penger, og at det eneste hun kunne tilby dem for smykket, var en natt med hver av dem. Enten hun likte det eller ei, gikk Frøya med på betingelsene og tilbrakte slik en natt med hver av de fire dvergene. Betingelsene ble oppfylt, og smykket ble hennes. Frøya dro hjem til sitt jomfrubur som om ingenting hadde hendt.

Den listige Loke, som var i Odins tjeneste, fant ut hva Frøya hadde gjort og fortalte det til Odin. Odin befalte Loke å skaffe smykket og bringe det til ham. Loke sa at siden ingen kunne komme inn i Frøyas jomfrubur mot hennes vilje, ville det ikke bli noen enkel oppgave, men Odin sa at han ikke måtte komme tilbake før han hadde funnet en måte å få tak i smykket på. Med et frustrert hyl vendte Loke seg bort og dro til Frøyas jomfrubur, men fant det låst, slik at han ikke kom inn. Derfor forvandlet Loke seg til en flue, og etter å ha strevd med å finne selv den minste åpning, klarte han å finne et ørlite hull øverst i gavlen, men selv her måtte han klemme seg gjennom for å komme inn.

Da han hadde kommet seg inn i Frøyas kammer, så Loke seg om for å være sikker på at ingen var våkne og oppdaget at Frøya sov. Han landet på sengen hennes og la merke til at hun bar smykket med låsen vendt nedover. Loke forvandlet seg til en loppe, hoppet opp på Frøyas kinn og bet henne der. Frøya rørte på seg, snudde seg, og sovnet så igjen. Loke kvittet seg med loppehammen, løsnet smykket hennes, åpnet jomfruburet og vendte tilbake til Odin.

Neste morgen våknet Frøya og så at dørene til jomfruburet hennes sto åpne, men var uskadde, og at det dyrebare smykket hennes var borte. Frøya ante hvem som var ansvarlig. Hun kledde på seg og gikk til Odin. Hun fortalte Odin om den ondskapen han hadde tillatt mot henne og om tyveriet av smykket hennes, og krevde at han skulle gi henne smykket tilbake.

Odin sa, med tanke på hvordan han hadde skaffet seg det, at hun aldri ville få det tilbake. Det vil si, med ett unntak: hun kunne få det tilbake hvis hun kunne få to konger, som hver rådde over tyve andre konger, til å kjempe mot hverandre, og kaste en trolldom slik at hver gang en av deres menn falt i kamp, ville de sprette opp igjen og kjempe på nytt. Og dette måtte pågå i all evighet, med mindre en kristen mann av særlig format og styrke gikk inn i kampen og slo dem ned; først da ville de forbli døde. Frøya gikk med på det..

__________

Frøya i dvergenes hule. Illustrasjon av Louis Huard, 1891.

Forskere har lenge sett likheter mellom gudinnene Frøya og Frigg, og det diskuteres fortsatt om de opprinnelig var én og samme gudinne i urgermansk tid. Den amerikanske forfatteren Stephan Grundy, en fremstående forsker, understreker at det er vanskelig å slå fast et slikt slektskap, spesielt på grunn av få og sprikende kilder fra før vikingtiden som nevner germanske gudinner. Han mener det beste er å veie argumenter for og imot for å se hva som holder stand.

Interessant nok finnes navnet Frøya kun i Norden, i motsetning til Frigg, som er kjent blant alle germanske folkeslag og rekonstrueres til det urgermanske navnet Frijō. Det mangler tilsvarende bevis for en felles germansk opprinnelse for Frøya, men forskere peker på at dette rett og slett kan skyldes at det ikke er funnet nok kilder ennå.

I tillegg til teorier som kobler Frøya og Frigg, spekulerer noen forskere, som Hilda Ellis Davidson og den svenske religionshistorikeren Britt-Mari Näsström, på om andre norrøne gudinner som Gjevjon, Gerd og Skade kan være forskjellige aspekter eller manifestasjoner av Frøya i ulike roller eller livsfaser.

Frøya og hennes dødsrike, eller etterlivsrike, Folkvang, der hun tar imot halvparten av de falne, antas å ha en sterk forbindelse til valkyrjene. Britt-Mari Näsström fremhever at Gylvaginning beskriver hvordan Frøya, hver gang hun rir i kamp, tar imot halvparten av de falne, og hun tolker Folkvang som "krigerfeltet". Näsström merker seg at hennes bolig, Sessrumne (som hun oversetter som "fylt med mange seter"), sannsynligvis fyller en lignende funksjon som Valhall. Näsström stiller spørsmål ved om hvorfor det finnes to "heroiske paradiser" i det norrøne synet på etterlivet, og foreslår at det kan skyldes ulike former for krigerinnvielse, der den ene delen tilhørte Odin og den andre til Frøya. Disse eksemplene tyder på at Frøya var en krigsgudinne, og hun fremstår til og med som en valkyrje, altså "den som velger de falne". Den danske forskeren Siegfried Andres Dobat understreker at Frøya i sin mytologiske rolle som den som velger halvparten av de falne krigerne til sitt dødsrike Folkvang, fremstår som den mytologiske forbildet for valkyrjene og disene.

Vi har vitnesbyrd fra misjonsbiskopen Wulfila (ca. 311-383), som virket blant østgoterne i syv år fra 341 og oversatte Bibelen, den såkale Wulfilas bibel, til det gotiske språket som ble talt av de østgermanske stammene i tidlig middelalder, at goterne allerede på hans tid, i det fjerde århundre, hadde tatt opp enkelte slaviske ord i sitt språk. Dersom en slik språklig utveksling fant sted, er det rimelig å anta at også religiøse konsepter kunne ha blitt overført, spesielt når vi ser at det i de bevarte beretningene om gammel slavisk religion og gudsdyrkelse finnes tydelige spor av slektskap med den germanske.

Blant de slaviske gudene nevnes en guddom ved navn Prove, som ble tilbedt i lunder uten noe bilde. Det stemmer påfallende godt overens med det som den romerske historieskriveren Tacitus forteller om de østgermanske naharvalene, som i en hellig lund tilba to søskenguddommer (muligens Frøy og Frøya?) uten å fremstille dem ved bildedyrking. Etter lydovergangsreglene tilsvarer navnet Prove det gotiske Frav-is eller Frauja, opprinnelig Frav-ja. Det er derfor nærliggende å anta at den slaviske Prove-dyrkingen kan ha gitt opphav til en egen Frauja-dyrking blant goterne. Dette underbygges ytterligere av at man i måten Frøy ble dyrket på finner en sensualitet som ellers ikke stemmer overens med våre forfedres levemåte og ånden i deres myter, men snarere med slavernes eldre nasjonalkarakter. Parallelt med Frøya har man også en tilsvarende slavisk gudinne ved navn Prije.

Det er også verdt å merke seg at nettopp de gudene som med Frøya er tatt opp blant æsene kalles vaner, som går igjen i de baltiske venetere, venedere eller venethere, et indoeuropeisk folk som bebodde områdene i Sentral-Europa øst for elven Wisła og Gdańskbukten.

Antikke romerske geografer nevner venedere først i det 1. århundre e.Kr., og skiller ut en gruppe folk med en væremåte og språk skilte seg fra de nærliggende germanske og sarmatiske stammene. I det 6. århundre e.Kr. beskrev bysantinske historikere veneterne som forfedrene til slaverne som, under den andre fasen av folkevandringstiden, krysset de nordlige grensene til Østromerriket. Ut fra dette er det ikke usannsynlig at den særegne Frauja-kulten har utviklet seg hos goterne gjennom etterligning av slaverne, og at den siden, forent med Nerthus-dyrkingen, har antatt en egen karakter og skapt nye mytiske fortellinger.

__________

Frøya i sin vogn trukket av katter. Illusterasjon av vLudwig Pietsch, 1865.

I norrøn mytologi fremstår Frøya som en kompleks gudinne knyttet til kjærlighet, skjønnhet, fruktbarhet, sex, krig, gull og seid. Hun rir i en vogn trukket av katter, eier smykket Brísingamen og hersker over sitt eget dødsrike, Folkvang. Selv om den norrøne Frøya har mange av de samme trekkene som antydes i spekulasjonene om en tidlig Frauja-dyrking, er det viktig å huske at den norrøne mytologien er et resultat av en lang utvikling og påvirkning fra ulike kilder.

Hypotesen om slavisk innflytelse på Frauja-dyrkingen hos goterne er basert på språklige likheter og påfallende paralleller i religiøs praksis, spesielt knyttet til dyrkingen av guddommer i hellige lunder uten bildedyrking. Selv om det er vanskelig å trekke definitive konklusjoner basert på det begrensede kildematerialet, gir denne teorien en plausibel forklaring på den særegne utviklingen av Frauja-dyrkingen blant goterne. Den peker på viktigheten av kulturell utveksling og naboskap i formingen av religiøse forestillinger i tidlig germansk historie. Videre forskning i både germansk og slavisk religionshistorie kan kanskje kaste ytterligere lys over dette fascinerende spørsmålet om kulturell samhandling og religiøs påvirkning i Europas tidlige historie.

Den tyske filologen Gustav Neckel, som var professor i germansk filologi og studerte urgermansk, fremfor alt norrøn diktning og kultur og religionshistorie, knyttet i 1920 Frøya til den frygiske gudinnen Kybele, som opprinnelig var en modergudinne i Anatolia. Herfra spredte Kybele-kulten seg til det greske fastlandet og til mer fjerne vestlige kolonier på 500-tallet f.Kr..

Kybele tok opp i seg aspekter av jordgudinnen Gaia, dennes minoiske parallell Rhea, samt korngudinnen Demeter. I antikkens Hellas, hvor hun ble assosiert med fjell, byer og bymurer, fruktbar natur og ville dyr, særlig løver, fikk Kybele en blandet mottagelse. En del bystater, særskilt Athen, tok henne til sin beskytter, men de greske ritualer og prosesjoner til hennes ære viser henne som en kompleks, eksotisk mysteriegudinne som kom i en stridsvogn trukket av løver og fulgt av vill musikk, vin og ekstatiske tilhengere. Det var unikt for gresk religion at hun omga seg med et tiggende presteskap bestående av tvekjønnete personer eller evnukker. I Roma ble Kybele kjent som Magna Mater ("Store Mor"). Den romerske staten overtok og utviklet en særskilt utgave av hennes kult, og hevdet at hennes medvirkning var en av de viktigste delene av punerkrigene.

Ifølge Gustav Neckel kan begge gudinnene, Frøya og Kybele, tolkes som fruktbarhetsgudinner, og andre mulige likheter har blitt bemerket. Noen forskere har foreslått at bildet av Kybele påvirket ikonografien til Frøya, der løvene som trakk Kybeles vogn ble til store katter. Disse observasjonene ble en ganske vanlig observasjon i verk om gammelnordisk religion frem til minst begynnelsen av 1990-tallet.

I sin bokstudie av forskningen om Frøya, er Britt-Mari Näsström svært kritisk til denne deduksjonen. Näsström sier at disse "parallellene" skyldes ren uvitenhet om Kybeles egenskaper; forskere har ikke brydd seg med å se på likheter og forskjeller mellom de to gudinnene, om noen, til støtte for sine argumenter for en felles opprinnelse.

Etter kristendommens innførelse i Norden fortsatte erindringen om Frøya å leve videre i folketroen. Riktignok ble de erotiske sidene ved hennes vesen ofte demonisert, selv om Frøyas rolle som fruktbarhetsgudinne i noen grad ble videreført, tidvis til og med overført til jomfru Maria. I svensk folketro ble hun knyttet til lynglimt og en god rugavling, og det ble sagt at hun reiste rundt for å inspisere de modne åkrene. I andre deler av Norden ble hun forbundet med frukttrær og julens overflod. Samtidig fantes det også advarsler mot å irritere henne, for eksempel ved å la redskaper stå ute om natten.

__________

Selv om kristningen av Norden forsøkte å demonisere de innfødte gudene, vedvarte troen på og ærbødigheten for guddommene, inkludert Frøya, gjennom hele kristningsperioden og smeltet sammen med skandinavisk folketro. Britt-Mari Näsström kommenterer at Frøya ble et særskilt mål under kristningen. Frøyas erotiske egenskaper ble en lett skyteskive for den nye religionen, der en aseksuell jomfru var den ideelle kvinnen. Frøya blir kalt "en hore" og "en skjøge" av hellige menn og misjonærer, mens mange av hennes funksjoner i menns og kvinners dagligliv, som å beskytte grøden og gi hjelp under barnefødsler, ble overført til Jomfru Maria. Frøya forsvant imidlertid ikke. På Island ble Frøya påkalt ved hjelp av magiske staver (galdrestaver) så sent som på 1700-tallet; og fremdeles så sent som på 1800-tallet er det dokumentert at Frøya beholdt elementer av sin rolle som fruktbarhetsgudinne blant svensker på landsbygda.

Det norrøne diktet Trymskvida (eller dets kilde) levde videre i skandinavisk folkevisetradisjon, hvor det ble euhemerisert og ellers forvandlet over tid. På Island ble diktet kjent som "Þrylur", mens det i Danmark ble til "Thor af Havsgaard" og i Sverige til "Torvisan" eller "Hammarhämtningen". En del av den svenske Torvisan, der Frøya har blitt forvandlet til "den vene Frojenborg", lyder som følger:

Det var den väna Frojenborg

hon tog så illa vid sig

det sprack av vart finger blodet ut

och rann i jorden ner.

I landskapet Småland i Sverige er det nedtegnet en beretning som i denne sammenhengen knytter Frøya til kornmo. Den svenske folkelivsskildreren Johan Alfred Göth mintes en søndag i 1880 da noen menn gikk på markene og så på den nesten modne rugen, hvor Måns i Karryd sa: "Nå er Frøya ute og ser om rugen er moden". I tillegg til dette minnes Göth en annen omtale av Frøya på landsbygda:

Da jeg som gutt besøkte gamle Stolt-Katrina, var jeg redd for lyn slik alle gutter var på den tiden. Da kornmoen blusset om natten, sa Katrina: "Ikke vær redd, lille barn, det er bare Frøya som er ute og gjør opp ild med stål og flint for å se om rugen er moden. Hun er snill mot folk, og hun gjør det bare for å være til hjelp; hun er ikke som Tor, han dreper både folk og fe når han er i det lunet. [...] Jeg hørte senere flere gamle folk snakke om det samme på samme måte.

I Värend i Sverige kunne Frøya også komme på julenatten, og hun pleide å riste i epletrærne for å sikre en god avling, og følgelig lot folk noen epler henge igjen i trærne for hennes skyld. Det var imidlertid farlig å la plogen stå ute, for hvis Frøya satte seg på den, ville den ikke lenger være til nytte, trodde man.

Gjennom århundrene har Frøya forblitt en levende del av den kollektive bevisstheten. Hennes fortellinger, fylt med humor, drama og mystikk, gir oss et verdifullt innblikk i de trosoppfatningene som formet menneskene i Norden for lenge siden. Hun er mer enn bare en gudinne; hun er et symbol på livets iboende dualitet, en kraft som forener kjærlighet og krig, skjønnhet og styrke, og som fortsetter å inspirere og engasjere oss den dag i dag.

Spørsmålet om Frauja-dyrkingens opprinnelse og utvikling har lenge fascinert forskere. Dersom det nå kan anses som en etablert kjensgjerning at denne tilbedelsen, med sine mystiske seremonier, i sin kjerne har funnet sin form hos goterne, reiser det seg et nytt og like interessant spørsmål: Hva var det som gjorde at den utviklet seg nettopp hos dem? Dette spørsmålet lar seg vanskelig besvare på annen måte enn ved å fremme hypotesen om at goternes, som det østligste germanske folket, nærhet til de vendiskslaviske folkene må ha hatt en innvirkning på deres religiøse forestillinger og kult.

Frigg eller Frøya? En avbildning fra 1100-tallet på en vegg i Schleswig domkirke i Schleswig-Holstein, Nord-Tyskland.

Men finnes det rent konkrete spor av Frøya-dyrkingen?

Rundt år 1000 ble en prestinne gravlagt med betydelig prakt i Hagebyhöga i Östergötland. I tillegg til å bli gravlagt med staven sin, hadde hun fått med seg store rikdommer som omfattet hester, en vogn og en arabisk bronsekanne. Det var også et sølvanheng som forestiller en kvinne med et bredt smykke rundt halsen. Denne typen smykke ble kun båret av de mest fremtredende kvinnene i jernalderen, og noen har tolket det som Frøyas halssmykke Brisingamen. Anhenget kan representere Frøya selv. Se illustrasjon under!

I Eschwege i nordvest-Tyskland, er det funnet en avbildning fra 600-tallet som viser en kvinnelig figur med to store fletter flankert av to "kattelignende" vesener, og som holder et stavlignende objekt. Denne figuren har blitt tolket som Frøya. Dette bildet kan være knyttet til ulike B-type brakteater, referert til som Fürstenberg-typen, som også kan avbilde gudinnen; de viser en kvinnelig figur, i et kort skjørt og dobbeltslynget hår, holdende en stav eller septer i høyre hånd og et dobbeltkors-trekk i venstre.

Ved utgravningen av Osebergskipet ble det funnet en seremoniell vogn. Den ene siden av den utsmykkede vognen har en avbildning av ni katter. Forskere har knyttet denne avbildningen til Frøyas vogn som ble trukket av katter, og en bredere assosiasjon mellom vanene og vogner.

En avbildning fra 1100-tallet (se illustrasjon over) av en kvinne med kappe, men ellers naken, som rir på en stor katt, vises på en vegg i Schleswig domkirke i Schleswig-Holstein, Nord-Tyskland. Ved siden av henne er det en lignende kvinne med kappe, også hun naken, som rir på en rokk. På grunn av ikonografiske likheter med de litterære kildene, har disse figurene blitt teoretisert som avbildninger av henholdsvis Frøya og Frigg.

__________

Anheng i sølv. Vanligvis antatt å representere gudinnen Frøya. Funnet i Aska, Östergötland, Sverige. Datert til ca. 800-1100. Historiska museet.

Frem til moderne tid ble Frøya behandlet som en skandinavisk motpart til den romerske Venus, for eksempel i svensk litteratur, hvor gudinnen kunne assosieres med romantisk kjærlighet eller, omvendt, rett og slett som et synonym for "lyst og potens". På 1700-tallet omtalte den svenske poeten Carl Michael Bellman stockholmske prostituerte i sine Fredmans epistler som "Frøjas barn". På 1800-tallet, observerer Britt-Mari Näsström, fokuserte svensk romantikk mindre på Frøyas erotiske kvaliteter og mer på bildet av "den lengtende gudinnen, som gråt over sin mann".

Frøya er nevnt i den første strofen ("Det heter gamle Danmark og det er Frøyas hall") av Danmarks nasjonalsang, "Der er et yndigt land", skrevet av den danske poeten Adam Gottlob Oehlenschläger i 1819. I tillegg skrev Oehlenschläger en komedie med tittelen "Freyjas alter" (1818) og diktet "Freais sal" som omhandler gudinnen.

Den tyske komponisten Richard Wagners operasyklus "Der Ring des Nibelungen" fra 1800-tallet presenterer Freia, en kombinasjon av gudinnen Frøya og den eplebærende gudinnen Idunn. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet i Nord-Europa var Frøya tema for en rekke kunstverk, inkludert "Freyja" av H. E. Freund (statue, 1821–1822), "Freja sökande sin make" (maleri, 1852) av Nils Blommér, "Freyjas Aufnahme unter den Göttern" (kulltegning, 1881), og "Frigg; Freyja" (tegning, 1883) av Carl Ehrenberg, "Freyja" (1901) av Carl Emil Doepler d. J., og "Freyja and the Brisingamen" av J. Doyle Penrose (maleri, 1862–1932).

Som andre norrøne gudinner ble navnet hennes mye brukt i Skandinavia. Fra begynnelsen av 1900-tallet begynte avledninger av Frøya å dukke opp som jentenavn. Ifølge den norske navnedatabasen fra Statistisk sentralbyrå er pr. januar 2026 ikke mindre enn 1324 kvinner oppført med fornavnet Frøya (den moderne norske stavemåten av gudinnens navn) i landet. Det finnes også flere lignende navn, for eksempel det første leddet i dobbeltnavnet Frøydis.

I moderne tid har Frøya igjen funnet en plass i åsatroen og blant de som søker en forbindelse til den norrøne mytologien. Hun æres som en gudinne for kjærlighet, fruktbarhet, skjønnhet og overflod, men også for sin styrke og evne til å beskytte. Hennes komplekse natur appellerer til mange, og hun blir påkalt i en rekke situasjoner, fra kjærlighetsspørsmål til behov for beskyttelse.

Arven fra Frøya er også synlig i språket, i stedsnavn og plantenavn, og til og med i vitenskapen gjennom grunnstoffet vanadium, oppkalt etter hennes tilnavn Vanadis. Hennes fascinerende karakter har også gjort henne til en populær figur i moderne populærkultur, hvor hun stadig gjenskapes og tolkes på nye måter.

Også i populærkulturen finner vi Frøya i rikelig monn.

Frigga (noen ganger kalt Frøya) er en fiktiv karakter som dukker opp i Marvel Comics fra 1963. Karakteren er spesifikt basert på gudinnen Frøya fra norrøn mytologi.

Frøya er med i flere videospill, inkludert Ensemble Studios-spillet Age of Mythology fra 2002, det tredjepersons flerspiller online battle arena-spillet Smite fra 2014, Santa Monica Studio-spillet God of War fra 2018, og i oppfølgeren God of War Ragnarök fra 2022.

"Freya" er dessuten en sang av det amerikanske heavy metal-bandet The Sword fra deres debutalbum Age of Winters fra 2006. En coverversjon var med i Guitar Hero II, utgitt samme år.

For å nevne noe...