Det hedenske kultcentrum i Søndre Gudbrandsdalen

Fra heimskringla.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Edvard Bull
Maal og Minne
Norske Studier

Kristiania, 1917



Det hedenske kultcentrum i Søndre Gudbrandsdalen

af Edvard Bull


Sagnet om Olav Haraldsson og Dalegudbrand, slik som det fortælles nogenlunde likt i de forskjellige redaktioner av Olavssagaen,[1] er utvilsomt et lokalsagn som har været fortalt i bygden ved Hundorp. Det fremgaar bl. a. av den sikre topografiske lokalisering. At navnet Hundorp har holdt sig, er ikke saa rart; det er jo der, hele historien foregaar. Men naar sagnet ogsaa har bevaret navnet paa den gaard, hvor Olav bodde (Listad, et par kilometer længer nord i dalen), men hvor iøvrig ingenting foregik, saa er det en ting av rent lokal interesse, og dette navn vilde neppe ha holdt sig i overleveringen, medmindre sagnet var av rent lokal art.


Men er det rigtig, at sagnet er et lokalsagn, følger derav videre, at det maa være med fuld ret, det lægger dalens religiøse og politiske centrum paa Hundorp. I en slik sak kan man ikke ha tat feil i Gudbrandsdalen selv, og hvad man end kan mene om sagnets paalitelighet forøvrig, i dette stykke maa det sikkert være fuldt aa stole paa.


Diplomene peker i samme retning. Hove kaldes i 1483 for den rette tinggaarden (stefnubyr),[2] og Hove, som bare ligger 200—300 meter nordvest for Hundorp, har sikkert oprindelig hørt under denne gaard. Et par ganger i det 14. aarh. nævnes riktignok ogsaa Garlaus som tingsted;[3] men det kan muligens komme ut paa det samme. Garlaus — navnet betyr en jord som er uten gjærde omkring, altsaa rimeligvis bestemt til offentlig bruk — eksisterer ikke nu længer som egen gaard (om det da nogensinde har været det); den er gaat ind under prestegaarden, og da der mellem prestegaarden og Hove ingen gamle gaarder fins, fristes man til aa tro, at ogsaa Garlaus har hørt til Hundorp-Hovegaarden. Under alle omstændigheter er avstandene her saa smaa (1 km. fra Hove til Garlaus), at man med fuld ret kan betragte tingstedene Hove og Garlaus som praktisk talt det samme.


Nutildags ligger jo centrum i denne midtre del av Gudbrandsdalen utvilsomt en mils vei længer nede i dalen, i Ringebu; men saa har det ikke været i oldtid og middelalder. Næsten alle stedsnavnene i Ringebu er unge; karakteristisk er det saaledes, at der i hele prestegjeldet bare fins et eneste vin-navn. I Søndre Frons hovedbygd derimot, omkring Hundorp og kirken, har vi en hel stor klump av aapenbart meget gamle navn: Hundorp, Hove, Berge, Hjetlund, Garlaus, Skiplum, Grov, Oden, Steig, Alme, litt længer syd Forr, paa den andre siden av elven Isum og Tofte; dertil kommer saa i samme nabolag en lang række med stad-navn og bare nogen ganske faa rud-navn og andre yngre navn. Bygden her har øiensynlig ikke været stort svakere bebygget i det 10.—11. aarh. end i det 19., og som stedsnavnet Hove viser, har den ogsaa hat sit hedenske gudshus, ifølge sagaene viet til Tor.[4]


Fra middelalderen kjender vi tre sikre kirker i Hundorpbygden, nemlig foruten sognekirken paa Listad, kapellet paa Steig og kirken paa Alme; en halv mils vei længer nordvest laa kirken paa Kjorstad. Tvilsomme er kirkerne paa Isum og Tofte og paa Hove; om denne siste sier dog Hiorthøy (Gudbrandsdalens Beskrivelse, Kbh. 1785, II 95), at der er «kiendelig Spor» efter den, men sporene er vist bare «Levninger af en indhegnet Kirkegaard».


Hundorp.jpg

Endnu mer talende end stedsnavnene er imidlertid fortidsminderne, baade de som endnu fins og de som vi bare kjender fra det 18. aarh.s topografiske litteratur, fra Schønings reisebeskrivelse fra 1775[5] og fra Hiorthøys Gudbrandsdalens beskrivelse. Baade paa Listad, Garlaus, Steig, Alme og Oden saa Schøning og Hiorthøy gravhauger og bautastener i stort tal; men det vigtigste og interessanteste er dog det, de fortæller om haugene paa Hundorp.


Naar man kommer ovenfra (ɔ: fra nordvest), er ifølge Schøning det første, man støter paa tæt ved veien, en anselig stor rund kjæmpehaug, som kaldes Gudbrands-haugen (efter Schønings mening ikke opkaldt efter Dale-Gudbrand som blev kristen og derfor neppe hauglagt, men efter en ældre Gudbrand, muligens den første, dalens eponym); ovenpaa denne haug staar en lav sten, rundagtig ovenpaa, som Schøning gjætter paa kan ha været en offersten. Hiorthøys beskrivelse av denne haug er anderledes; han sier, at der er fem store hauger, alle nær ved gaarden; i den ene haug, som staar nær ved kongeveien er øverst i haugen opreist en stor bautasten, fem alen høi og over to alen bred; paa et andet sted sier han forresten, at den bare var fire alen høi; han grov haugen ut tilbunds og forteller et sted, at han ingenting fandt, paa et andet at han under stenen fandt nogen smaa levninger av forraadnede menneskeben. Ogsaa han kjender traditionen om, at Dale-Gudbrand skal være begravet i denne haug, men tror ikke paa den. — Haugen fins den dag idag, paa venstre side av den vei som fra hovedveien gaar ned til Hundorp jernbanestation; den bærer tydelige spor av at være utgravet, og bautastenen er forlængst væk (b, paa ridset).
Paa den andre (sydlige) siden av Hundorp gaard, længer nede mot elven, saa Schøning en endnu større kjæmpehaug, hvor der før hans tid hadde staat en to alen høi bautasten; men da han saa den, var den gjort lavere og paa toppen var anlagt en kaalhave. Sandsynligvis er det den haug som blev utgravet i aarene 1829— 31.[6]


Øst for denne haug og øst for gaarden saa Schøning endnu en stor rund kjæmpehaug og søndenfor (nedenfor) den en mindre av samme slags. Nord for gaarden stod desuten paa hans tid en del store stener opreist, uten tvil levninger efter flere, som paa hans tid var nedbrutt eller tat væk; oprindelig antar han, at de har omgit en rund plads paa 30 skridts diameter; de stod i 7 skridts avstand fra hverandre, og han antar, at det oprindelig har været 30 av dem. Her mener han, har været tingstedet for hele Gudbrandsdalen. Ifølge Hiorthøy var der i 1785 12 av disse «dommer-stene»; nu er der neppe nogen levninger igjen av dem, men en av dem blev tegnet av Schøning.[7]


Like vest for denne «dompladsen» saa Schøning endnu en kjærnpehaug (som nu er væk) og et stykke nedenfor den, paa sydsiden av veien og like ved gaarden en til; denne siste fins endnu, straks utenfor (nordenfor) Hundorps have (a, paa ridset). Like ved denne haug og like ved gaarden, fortæller Schøning videre, har der staat endel store stene opreist, omtrent i en avlang firkant. Fire eller fem av disse stenene fins endnu, dels indenfor, dels utenfor Hundorps havegjærder.


Ogsaa denne plads mener Schøning maa ha været tingsted, dog ei for almuen, men for høvdingens husting, og til «kongshaug» ved denne samlingsplads skulde da ha tjent den største av alle haugene — 116 skridt i omkreds — som laa et litet stykke længer øst. Denne haugen fins endnu og paa toppen av den blev det i 1907 reist en bautasten for Olav den hellige. Billede av denne haugen under navnet Gudbrandshaugen (som altsaa ikke er gammelt; paa ridset kaldt Olavshaugen) Skillingsmagazinet 1869, s. 105.


Straks nedenfor denne haugen laa — og ligger endnu — en med stener indhegnet eller omringet (denne indhegningen er nu forsvundet) plads, paa 13 — 14 skridts gjennemsnit, helt brolagt med stener. Like øst for denne plads laa der tre smaa, runde gravhauger og et stykke længer bort en stor, rund kjæmpehaug. Alle disse fire er nu væk.


Om der før Schønings tid var endnu fler gravhauger eller andre fortidsminder paa og ved Hundorp, er ikke godt aa si, men kan være sandsynlig nok, naar man tænker paa, hvor meget som er forsvundet i de 140 aarene fra Schøning til nutiden; men bare det som er kjendt fra Schøning og Hiorthøy, ja selv bare de kummerlige rester som endnu fins, peker paa at Hundorp har været et høvdingesæte av usædvanlige dimensioner.


Knivskaft

Nu har Magnus Olsen i Vaage paavist et baade verdslig og religiøst centrum, et kultsted hvor ogsaa tinget for Nordre Gudbrandsdalen blev holdt, og da dalen fra ældgammel tid av synes aa ha været delt i to,[8] maa Hundorp rimeligvis ha været centret for Søndre Gudbrandsdalen.


Noget centrum av tilnærmelsesvis saa store dimensioner som Hundorp fins ikke i hele Søndre Gudbrandsdalen. Hovland og Ulland like i nærheten av hverandre i Saksumdalen i Faaberg, hører ikke til den egentlige Gudbrandsdalen, og ellers har vi bare slike enkeltstaaende kultnavn som Hove (Hofvin), ret overfor Gausas utløp i Laagen, Frøisen (Freys-vin) i Østre Gausdal, ca. 3 km. nord for kirken, Hov i Øier, ca. 1 km. nord for kirken, Vang i Ringebu, ca. 2 km. nord for kirken[9] og Hov i Nordre Fron, ca. 1 km. syd for Vinstras utløp i Laagen - altsammen øiensynlig rene bygdehelligdommer uten videre rækkevidde. Heller ikke er der i nærheten av dem nogen faste fornlevninger av betydning som ved Hundorp og forresten ogsaa ved det store tingstedet i Vaage, hvor Schøning saa over et halvt snes hauger og desuten en rund stensætning av lignende art som den ved Hundorp.


Efter kristendommens indførelse bodde det ikke længer store høvdinger paa Hundorp; ætten er vel dødd ut med Gudbrand og sønnen hans; karakteristisk er det, at sagaene ikke vet noget navn paa denne sønnen, uagtet han ikke spiller saa liten en rolle i fortællingen; han er vel aldrig kommet saa langt, at han blev høvding for sig selv, er kanske død ung. Bare femogtyve aar efter Dalegudbrands nederlag paa Hundorp (1021) er det ialfald en anden æt som raar i Gudbrandsdalen; det er folkene paa Steig.


Det er ikke langt fra Hundorp til Steig: men det er forfærdelig brat op, saa en gaar det knapt paa en halv time. Oppe paa et knæ i dalsiden er det Steig ligger, med vid utsigt baade opover og utover dalen (rigtig en beliggenhet for et høvdingesæte) og endnu den dag idag er Steig ved siden av Hundorp en av de gildeste gaardene i hele dalen. Ætten her paa Steig var siden Olav den helliges tid i slegt med kongehuset, og sikkert ogsaa med Hundorpætten; det var naturlig nok, at den kom til aa avløse den gamle. Men fortællingen om Steigarmændenes 60aarige ledelse av Gudbrandsdalen er en anden historie, som ikke hører hit.



Fodnoter

  1. Det kjendes ikke av Ágrip, Theodricus Monachus, Historia Norvegiae eller Fagrskinna. Biskop Bang opfatter det — sikkert med urette — som en legende med væsentlig litterære røtter (Dale-Gudbrand, Kria. Vid. Selsk. Skr. 1897).
  2. DN V 924.
  3. DN III 240, 302; IV 161. Tinget paa Forr i 1359 (DN III 302) er derimot øiensynlig bare leilighetsvis blit holdt der. Det kunde være fristende aa gjætte paa, at heredstinget for Fron blev holdt paa Garlaus, som det etsteds uttrykkelig siges (DN III 240), mens tinget for hele Søndre Gudbrandsdalen blev holdt paa Hove.
  4. Vi kjender ogsaa andre hov i Gudbrandsdalen, saaledes i Faaberg, i Øier, i Nordre Fron, i Vaage og i Skjaak. -Det kunde kanske være fristende aa anta, at ogsaa det med lund sammensatte, uklare navn Hjetlund (gaarden like nedenfor Hundorp) har noget med hedensk gudsdyrkelse aa gjøre.
  5. Avskrift blandt Kildeskriftfondets manuskripter (nr. 149) i Univ. bibl.; originalen i det kgl. bibl. i København.
  6. I universitetets oldsakssamlings arkiv fins en beretning om denne utgravning, som blev foretat av en bonde som ledte efter en skjult skat. Ifølge denne beretning skal haugen ha været ca. 180 alen i omkreds ved jordflaten og 13½ alen i lodret høide; paa toppen var der anlagt en kaalhave. Ved gravningen blev det fundet nogen dyreben og tænder, et redskap av rensdyrhorn og nogen sammenrustede malmstykker; ikke noget av det opbevares nu længer i oldsakssamlingen. Beretningen fortæller om et litet stensat gravkammer inde i haugen; efter prof. A. W. Brøggers mening skriver dette sig sandsynligvis fra ældre jernalder.
  7. Som flere andre av tegningene til Schønings manuskript er ogsaa denne nu kommet væk. Bevaret fins i manuskriptet bare en tegning vedkommende Hundorp, nemlig det her avbildede knivskaft med underskriften: «Et Knivskaft som er funden paa Molbye paa Hedemarken, og et andet Ligeleedes er funden paa Hundorp i Froens Præstegield».
  8. Skillet gik ved Rosten, det bratte og ubebyggede strøket mellem Kvam og Nordre Fron.
  9. Efter Magnus Olsens opfatning aa sidestille med det nuværende sognenavnet Faavang.