Kvinnelige makter - Eostre: Vårgudinnen i vestgermansk tradisjon

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Kvinnelige makter

Eostre: Vårgudinnen i vestgermansk tradisjon

av Knut Rage

Eostre flyr gjennom himmelen, omgitt av romersk-inspirerte putto´er (lubne gutter med vinger), lysstråler og dyr. Folk ser opp på gudinnen fra riket nedenfor. Illustrasjon av Johannes Gehrts, 1901.

For å nærme oss kunnskap og forståelse for vårgudinnen Eostre, som i populærkulturen har gitt opphavet til påskeharen, er det nødvendig med opptil flere dypdykk i den delen av språkforskningen som kalles etymologi, dvs. betydningen av ord og navn.

Så la oss like godt kaste oss ut i det:

Eostre (ēːostre) hører opprinnelig hjemme i den angelsaksiske guddomstroen. Hun er kjent fra 700-tallet, da den lærde angelsaksiske munken Beda den ærverdige (ca. 672-735) skrev om henne i sitt verk De temporum ratione. Ifølge Beda feiret de hedenske angelsakserne høytider til ære for Eostre i april, som de kalte Ēosturmōnaþ. Dette månedsnavnet ble senere brukt om den kristne påsketiden, som på engelsk fikk navnet Easter (påske).

Det gammelhøytyske ordet for april, Ôstarmânoth, ligner på det angelsaksiske navnet. Det har fått forskere til å tro at det også fantes en lignende gudinne i andre germanske områder, som de har gitt navnet Ôstara.

I 1958 ble over 150 romersk-germanske votivinnskrifter til matronae Austriahenae, en triade av gudinner, funnet nær Morken-Harff i Tyskland. De er datert til omtrent 150–250 e.Kr. De fleste av disse inskripsjonene er ikke fullstendige, men mange er likevel ganske leselige. Noen av inskripsjonene refererer til austriatene. Navnet på disse gudinnene kommer sannsynligvis fra stammen austri-, som, hvis det er germansk, ville være beslektet med det gammelengelske Eostre, selv om gudinnene også kan ha utviklet seg helt uavhengig.

Ved å studere språkhistorien har forskere siden 1800-tallet, blant dem Jacob Grimm, undersøkt om det kan ha eksistert en urgermansk gudinne ved navn Austrō(n). Ettersom de germanske språkene har utviklet seg fra protoindoeuropeisk har språkforskere sporet navnet tilbake til en protoindoeuropeisk "daggrygudinne", H´ewsṓs. Man mener at både gammelengelsk Eostre og gammelhøytysk Ôstara kan ha sitt opphav i denne protoindoeuropeiske gudinnen.

Før funnet av matronae Austriahenae i Morken-Harff i Tyskland, samt nyere innsikt gjennom indoeuropeiske studier, ble det lenge stilt spørsmål ved om Eostre virkelig var en gudinne eller bare en skikkelse som var oppfunnet av Beda. Men de fleste moderne forskere anser henne nå som en faktisk hedensk gudinne.

Eostre og Ostara har fått en viss oppmerksomhet i moderne populærkultur og blir æret i enkelte former for germansk nyhedendom, som vi skal se litt på avslutningsvis.

Gudinnens navn er rekonstruert som Ēastre (gammelengelsk), Ôstara (gammelhøytysk) og Āsteron (gammelsaksisk). Disse navnene er beslektet og stammer fra det urgermanske gudenavnet Austrō(n), som igjen kommer fra protoindoeuropeisk h´ews-reh (jfr. med litauisk auš(t)rà, som betyr "daggry, dagslys"). Den protoindoeuropeiske roten er h´ews-, som betyr "å skinne, lyse (rødt)". Det moderne engelske ordet east (øst) har også denne roten som opphav, via det urgermanske adverbet aust(e)raz ("øst, østover"’), som kommer fra et eldre protoindoeuropeisk h´ews-tero- ("øst, mot daggry"). Lingvisten Guus Kroonen mener at de germanske og baltiske språkene erstattet den gamle formen h´éws-os med navnet på den protoindoeuropeiske daggrygudinnen, med en form som ender på -reh, som også finnes i det litauiske navnet Aušrinė.

Gammelengelsk Eostre er derfor i slekt med mange andre daggrygudinner som finnes blant indoeuropeisktalende folk, som Uṣás, Ēṓs og Aurōra. Ifølge Encyclopedia of Indo-European Culture støttes ideen om en protoindoeuropeisk daggrygudinne både av beslektede navn og av likheter i hvordan daggrygudinnen fremstilles mytologisk hos forskjellige indoeuropeiske grupper. Alt dette tyder på at det fantes en protoindoeuropeisk gudinne som kan kalles Haéusōs, "daggryets gudinne", som ble sett på som en "motvillig" bringer av lys og som ble straffet for det. I tre indoeuropeiske greiner – baltisk, gresk og indo-iransk – får eksistensen av en protoindoeuropeisk "daggryets gudinne" ytterligere språklig støtte ved at hun kalles "himmelens datter".

I det angelsaksiske England ga vårfestivalen som ble holdt for Eostre navn til en måned: Ēosturmōnaþ (Northumbria) eller Eastermonað (vestsaksisk), som tilsvarer omtrent vår nåværende april måned. I kapittel 15 av sitt verk De temporum ratione beskriver Beda de opprinnelige månedsnavnene til det engelske folket. Etter å skildret tilbedelsen av gudinnen Rheda i den angelsaksiske måneden Hrēþmōnaþ, skriver Beda om Ēosturmōnaþ, måneden viet til gudinnen Eostre:

Eosturmonath har et navn som nå oversettes som "påskemåned", og som en gang ble oppkalt etter en av deres gudinner ved navn Eostre, til hvis ære det ble feiret fester i den måneden. Nå betegner de påsketiden ved hennes navn, og kaller gledene ved den nye riten ved det ærverdige navnet på gammel skikk.

Senere ble navnet også brukt om den kristne påskehøytiden som erstattet den gamle festivalen. I det sørlige middelalderens Tyskland ga festivalen Ôstarûn navn til måneden Ôstarmânôth og til den moderne påskehøytiden Ostern. Dette tyder på at en gudinne ved navn Ôstara også ble dyrket der. Navnet på måneden overlevde på tysk helt til 1700-tallet som Ostermonat.

Man kan også rekonstruere et gammelsaksisk navn på vårgudinnen, Āsteron, fra ordet asteronhus, som de fleste forskere oversetter som "påskehus", tilsvarende det middelalderflamske Paeshuys. Den frankiske historikeren Einhard skrev på begynnelsen av 800-tallet at etter at Karl den store hadde beseiret og kristnet sakserne, ga han germanske navn til de latinske månedene, inkludert påskemåneden Ostarmanoth.

En gruppe stedsnavn i England og flere engelske og kontinentalgermanske navn inneholder elementet ēoster, et tidlig gammelengelsk ord som lingvister har rekonstruert og som muligens er en eldre form av gudinnenavnet Eostre. Konsilet i Austerfield, innkalt av kong Aldfrith av Northumbria like før 704, ble holdt på et sted som i samtidige kilder ble kalt både in campo qui Eostrefeld dicitur og in campo qui dicitur Oustraefelda. Det har ført til at stedet er identifisert som Austerfield nær Bawtry i South Yorkshire. Andre slike steder inkluderer Eastry (Eastrgena, 788 e.Kr.) i Kent, Eastrea (Estrey, 966 e.Kr.) i Cambridgeshire og Eastrington (Eastringatun, 959 e.Kr.) i East Riding of Yorkshire.

Elementet ēoster finnes også i det gammelengelske navnet Easterwine, som ble brukt av Bedas abbed i Wearmouth–Jarrow og som forekommer ytterligere tre ganger i Durham Liber Vitae, en såkalt "brorskapsbok" fra middelalderens Nordøst-England. Navnet Aestorhild finnes også i Liber Vitae og er sannsynligvis opphavet til det mellomengelske navnet Estrild. Flere kontinentalgermanske navn inneholder elementet, blant annet Austrechild, Austrighysel, Austrovald og Ostrulf.

Så langt den etymologiske siden av saken.

Koblingen av Eostre til påskefeiringen og opprinnelsen til skikken med påskeegg og påskeharen har avstedkommet en langvarig debatt, som på 2000-tallet har fått en ny vind i seilet blant dem som fremhever de hedenske røttene til kristne høytider og feiringer, som jul og påske.

På 1800-tallet diskuterte mange forskere imidlertid som nevnt hvorvidt Beda selv hadde funnet opp gudinnen Eostre. I 1892 bemerket imidlertid den engelske advokaten og folkeminnesamleren Charles J. Billson at forskere før hans tid sant nok var uenige om Bedas beskrivelse av Eostre, men at det blant samtidens autoriteter ikke lenger var noen som tvilte på hennes eksistens. Billson argumenterte for at hele spørsmålet dreide seg om Bedas troverdighet, og at han var tilbøyelig til å være enig med Wilhelm Grimm i at det ville være ukritisk å tillegge "denne anerkjente kirkefaderen", som "holdt hedendommen på avstand og fortalte mindre enn han visste", oppfinnelsen av denne gudinnen.

Billson påpekte at kristningen av England startet på slutten av 500-tallet og var fullført på 600-tallet. Han mente at Beda, som ble født i 672, må ha hatt muligheter til å lære navnene på de innfødte gudinnene til angelsakserne, "som knapt var utdødd i hans levetid."

I 1853 publiserte den skotske protestantiske presten Alexander Hislop skriftet The Two Babylons, et anti-katolsk skrift. I dette skriftet kobler Hislop moderne engelsk Easter til det østsemittiske gudenavnet Ishtar ved hjelp av folkeetymologi:

Hva betyr selve begrepet Easter? Det er ikke et kristent navn. Det bærer sin kaldeiske opprinnelse i pannen. Easter er intet annet enn Astarte, et av navnene på Beltis, himmeldronningen, hvis navn, slik det ble uttalt av folket i Ninive, åpenbart var identisk med det som nå er vanlig bruk i dette landet. Dette navnet, slik Layard fant det på de assyriske monumentene, er Ishtar.

Hislops påstander manglet ethvert språklig grunnlag og ble prompte avvist, men påstandene i The Two Babylons skulle likevel få en viss innflytelse i populærkulturen. På 2000-tallet hevdet en populær meme på internett på lignende vis en feilaktig språklig forbindelse mellom engelsk Easter og Ishtar.

Rudolf Simek skriver at til tross for uttrykt tvil, bør ikke Bedas beretning om Eostre fullstendig avvises. Simek mener at man snarere burde anta en "våraktig fruktbarhetsgudinne" enn en "soloppgangens gudinne", uavhengig av navnet. Han begrunner dette med at "ellers er de germanske gudinnene (og matronene) for det meste knyttet til velstand og vekst." Simek trekker paralleller til gudinnen Rheda, som også er nevnt av Beda.

I 2011 skrev Philip A. Shaw, en britisk filolog som spesialiserer seg på språk og litteratur fra middelalderen, spesielt norrønt språk og litteratur, og som også er en autoritet på germansk religion, at emnet har hatt en "lang historie med argumenter for og imot Bedas gudinne Eostre, der noen forskere inntok ganske ekstreme posisjoner på begge sider," og at noen teorier mot gudinnen hadde fått popularitet i kulturen. Shaw bemerket at "mye av denne debatten imidlertid ble ført uten kjennskap til et sentralt bevis, da det ikke ble oppdaget før i 1958. Dette beviset består av over 150 romersk-germanske votivinnskrifter til guddommer kalt matronae Austriahenae, funnet nær Morken-Harff og datert til rundt 150–250 e.Kr.".

Selv om de fleste av disse inskripsjonene er ufullstendige, er de fleste likevel tydelige nok til å gi mening. Så tidlig som i 1966 knyttet forskere disse navnene etymologisk til Eostre og et element som finnes i germanske personnavn. Shaw argumenterte mot en funksjonell tolkning av det tilgjengelige beviset og konkluderte med at "de etymologiske forbindelsene til hennes navn antyder at hennes tilbedere så hennes geografiske og sosiale forhold til dem som mer sentralt enn noen funksjoner hun måtte ha hatt".

I en artikkel fra 2022 publisert i Folklore, avviser imidlertid den engelske forskeren Richard Sermon Shaws forslag om at Eostre var en lokalisert gudinne. Sermon er spesielt uenig i Shaws avvisning av en forbindelse til daggryet. Hovedinnvendingen mot Shaws teori er at han ikke gir noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor hans lokale og gruppespesifikke gudinne ble feiret på akkurat dette tidspunktet av året. Selv om Shaw velger å stole på historieskriveren Bedas påstand om at måneden Eosturmonath ble oppkalt etter gudinnen Eostre – og anser Beda som en samvittighetsfull kronikør – velger han paradoksalt nok å ignorere det mest sentrale beviset Beda legger frem om kulten: selve tidspunktet for feiringene. Dersom man aksepterer at månedsnavnet er sammensatt av leddene for "øst" og "måned", trer det frem en logisk forklaring som knytter både etymologien og tidspunktet sammen. Dette navnet kan nemlig knyttes til naturfenomener som daggry ved vårjevndøgn og fullmånens oppgang i sin østligste posisjon på horisonten. På denne bakgrunn kan man konkludere med at Shaws teori ikke har lyktes i å motbevise de tradisjonelle argumentene som knytter Eostre til våren og daggryet

I sitt verk Deutsche Mythologie fra 1835 brukte Jacob Grimm sammenlignende bevis for å rekonstruere en potensiell kontinentalgermansk gudinne hvis navn ville ha blitt bevart i det gammelhøytyske navnet på påske, Ostara. Han kommenterer den skeptiske holdningen til Bedas gudinne og skriver at "det er ingenting usannsynlig ved henne, tvert imot, hennes eksistens er berettiget av klare spor i vokabularet til germanske stammer."

Spesifikt om Eostre fortsatte Grimm:

Vi tyskere kaller den dag i dag april ostermonat, og ôstarmânoth finnes så tidlig som hos Einhard (på Karl den stores tid). Den store kristne høytiden, som vanligvis faller i april eller slutten av mars, bærer i de eldste gammelhøytyske kildene navnet ôstarâ [...] det finnes for det meste i flertall, fordi to dager [...] ble holdt i påsken. Denne Ostarâ, i likhet med den [angelsaksiske] Eástre, må i hedensk religion ha betegnet et høyere vesen, hvis tilbedelse var så dypt rotfestet at de kristne lærerne tolererte navnet og brukte det på en av sine egne største årsdager.

Grimm bemerker at "alle nasjonene som grenser til oss har beholdt det bibelske pascha; selv Ulfilas skriver 𐍀𐌰𐍃𐌺𐌰, ikke 𐌰𐌿𐍃𐍄𐍂𐍉 (paska ikke "áustrô"), selv om han må ha kjent ordet."

Grimm utdyper at det gammelhøytyske adverbet "ôstar" "uttrykker bevegelse mot den oppgående solen," slik også det gammelnordiske ordet austr gjorde, og muligens også angelsaksisk ēastor og gotisk 𐌰𐌿𐍃𐍄𐍂 (áustr). Grimm sammenligner disse begrepene med det identiske latinske ordet auster og hevdet at gudinnens kult kan ha vært sentrert rundt en gammelnordisk form, Austra, eller at hennes kult allerede kan ha vært utdødd på tidspunktet for kristningen.

Grimm hevder videre at Gylvaginning nevner et mannlig vesen kalt Austri, som han beskriver som en "lysånd." Grimm kommenterer at en kvinnelig versjon ville ha vært Austra, men at de høytyske og saksiske folkestammene ser ut til bare å ha formet Ostarâ og Eástre, feminine former, og ikke Ostaro og Eástra, maskuline former. Grimm spekulerer også i gudinnens natur og overlevende folkeskikker som kan ha vært knyttet til henne i Tyskland:

Ostara, Eástre, ser derfor ut til å ha vært den strålende daggryets guddom, det spirende lysets guddom, et skue som bringer glede og velsignelse, hvis betydning lett kunne tilpasses oppstandelsesdagen til den kristne Gud. Bål ble tent i påsken, og ifølge gammel folketro gir solen tre gledesprang når den står opp på påskemorgen, den danser av glede [...] Vann hentet på påskemorgen er, i likhet med vannet ved juletider, hellig og helbredende [...] også her ser hedenske forestillinger ut til å ha blitt podet på store kristne høytider. Jomfruer kledd i hvitt, som i påsken, i den tilbakevendende vårens tid, viser seg i fjellsprekker og på fjell, minner om den gamle gudinnen.

I det andre bindet av Deutsche Mythologie tok Grimm opp emnet Ostara igjen og spekulerte på mulige forbindelser mellom gudinnen og forskjellige tyske påskeskikker, inkludert påskeegg:

Men hvis vi anerkjenner gudinnene, så har Ostara, i tillegg til Nerthus, det sterkeste krav på vurdering. Til det kan jeg legge til noen viktige fakta. Den hedenske påsken hadde mye til felles med maifesten og vårens ankomst, spesielt når det gjaldt bålbrenning. Deretter ser det ut til at såkalte gamle påskeskikker har holdt seg lenge blant folket, som kirken selv måtte tolerere: Jeg sikter spesielt til skikken med påskeegg og påskehistorien som predikanter fortalte fra prekestolen til folkets fornøyelse, og knyttet den til kristne minner.

Påskehare på et amerikansk postkort fra 1907.

Grimm kommenterer flere påskeskikker, inkludert ulike sverddanser og spesielle bakverk ("bakverk av hedensk form"). I tillegg vurderer Grimm en potensiell forbindelse til den slaviske vårgudinnen Vesna og den litauiske Vasara.

Ifølge antropologen Krystal D'Costa finnes det ingen bevis for å knytte tradisjonen med påskeegg til Ostara. Egg ble et symbol i kristendommen knyttet til gjenfødelse så tidlig som på 100-tallet e.Kr., via ikonografien rundt føniksegget. D'Costa mener at egg ble spesifikt knyttet til påsken i middelalderens Europa, fordi det var forbudt å spise dem under fasten. D'Costa fremhever at en vanlig skikk i England på den tiden var at barn gikk fra dør til dør og ba om egg på lørdagen før fasten begynte. Folk delte ut egg som en spesiell godbit til barn før fasten begynte.

I Nord-Europa er harer og kaniner ofte en del av påskebildene. Den første forskeren som koblet gudinnen Eostre til harer var den tyske filologen Adolf Holtzmann (1810-1870) i verket Deutsche Mythologie (1874). Holtzmann skrev om tradisjonen:

Påskeharen er et mysterium for meg, men sannsynligvis var haren Ostaras hellige dyr; akkurat som det er en hare på statuen av Abnoba. Charles Isaac Elton, en forsker fra slutten av 1800-tallet, spekulerte på en forbindelse mellom lokale påskeskikker i Leicestershire, England – hvor kirkekollekten fra et område kalt Harecrop Leys ble brukt til et måltid som ble kastet på bakken ved "Harepie Bank" – og tilbedelsen av Eostre. I sin studie fra slutten av 1800-tallet om haren i folkeskikk og mytologi, nevnte Charles J. Billson mange eksempler på folkelige skikker med harer rundt påsketiden i Nord-Europa. Billson mente at "enten det fantes en gudinne ved navn Eostre eller ikke, og uansett hvilken forbindelse haren kan ha hatt med ritualene i saksisk eller britisk tilbedelse, er det gode grunner til å tro at helligheten til dette dyret strekker seg tilbake til en enda fjernere tid, hvor det sannsynligvis var en svært viktig del av den store vårfesten til forhistoriske innbyggere på denne øya vår."

.

Adolf Holtzmann spekulerte også på om haren en gang kan ha vært en fugl, fordi den legger egg i moderne tysk folketro. Ut fra denne påstanden har mange senere kilder skapt en moderne legende der gudinnen Eostre forvandlet en fugl til en eggleggende hare. Et svar på et spørsmål om opprinnelsen til påskeharer i utgaven av tidsskriftet American Notes and Queries fra 8. juni 1889 uttalte:

I Tyskland og blant Pennsylvania-tyskerne gis lekeharer eller kaniner laget av flanell fylt med bomull som gaver på påskemorgen. Barna får fortalt at "denne Osh’teren" har lagt påskeeggene. Denne merkelige ideen forklares slik: Haren var opprinnelig en fugl og ble forvandlet til et firbent dyr av gudinnen Ostara; i takknemlighet til Ostara eller Eastre utøver haren sin opprinnelige fuglefunksjon ved å legge egg til gudinnen på hennes festdag.

Ifølge folkloristen Stephen Winick hadde mange populære kilder plukket opp historien om Eostre og haren rundt 1900. En kilde beskrev historien som en av de eldste i mytologien, "til tross for at den da var mindre enn tyve år gammel".

Noen forskere har videre knyttet skikker og bilder som involverer harer til både Eostre og den norrøne gudinnen Frøya, den største og viktigste gudinnen i norrøn mytologi.

John Andrew Boyle siterte i 1972 kommentarer i en etymologisk ordbok av A. Ernout og A. Meillet, der forfatterne skrev at "lite annet [...] er kjent om [Eostre], men det er blitt foreslått at hennes lys, som daggryets gudinne, ble båret av harer. Og hun representerte sannelig vårens fruktbarhet, og kjærlighet og kjødelig nytelse som fører til fruktbarhet".

Boyle kommenterer at ingenting er kjent om Eostre utenom Bedas ene passasje, og at forfatterne tilsynelatende har akseptert identifiseringen av Eostre med den norrøne gudinnen Frøya, men at haren heller ikke er knyttet til Frøya. Boyle skriver at "hennes vogn, får vi vite av Snorre, ble trukket av et par katter – dyr som riktignok, i likhet med harer, var heksenes følgesvenner, som Frøya ser ut til å ha mye til felles med." Imidlertid legger Boyle til at "på den annen side, når forfatterne snakker om haren som følgesvenn til Afrodite og til satyrer og amoriner og påpeker at i middelalderen dukker den opp ved siden av figuren Luxuria, er de på mye tryggere grunn og kan fremlegge bevis fra illustrasjonene sine."

__________

Det tidligste argumentet for påskeharen (Osterhase) ble registrert i Sørvest-Tyskland i 1678 av medisinprofessoren Georg Franck von Franckenau, men teorien forble ukjent i andre deler av Tyskland frem til 1700-tallet. Forskeren Richard Sermon skriver at "harer ofte ble sett i hager om våren, og kan dermed ha tjent som en praktisk forklaring på opprinnelsen til de fargede eggene som ble gjemt der for barn. Alternativt finnes det en europeisk tradisjon om at harer la egg, siden en hares skrape eller hi og en vipes rede ser svært like ut, og begge forekommer på marker og sees først om våren".

På 1800-tallet bidro påskekort, leker og bøker til å gjøre påskeharen (evt. kaninen) populær i hele Europa. Tyske immigranter eksporterte deretter skikken til Storbritannia og Amerika, hvor den utviklet seg til påskeharen (Easter Bunny).

Eostre gjør seg forøvig i høy grad gjeldende i vår moderne kultur. En høytid oppkalt etter gudinnen er en del av det nyhedenske wiccanske årshjulet (Ostara, 21. mars). I noen former for moderne germansk hedendom blir Eostre (eller Ostara) æret. Den australske historikeren Carole M. Cusack kommenterer denne tilbedelsen og skriver at blant tilhengerne er Eostre "knyttet til vårens komme og daggry, og hennes festival feires ved vårjevndøgn. Fordi hun bringer fornyelse, gjenfødelse fra vinterens død, knytter noen nyhedenske miljøer Eostre til Idunn, vokteren av ungdomseplene i skandinavisk mytologi».

I den første sesongen av TV-serien American Gods, basert på romanen med samme navn, blir Ostara portrettert av Kristin Chenoweth. I serien har Ostara overlevd inn i moderne tid ved å danne en allianse med mediegudinnen (Gillian Anderson) og utnytte den kristne høytiden. Odin (Ian McShane) tvinger henne til å akseptere at de som feirer påske tilber Jesus og ikke henne, noe som får henne til å slutte seg til hans opprør mot de nye gudene.

Navnet er blitt brukt på en asteroide: 343 Ostara, oppdaget i 1892 av Max Wolf. Innen musikk går navnet Ostara igjen på en rekke rockealbum. Politisk ble navnet Ostara på begynnelsen av 1900-tallet benyttet som navn på et tysk nasjonalistisk tidsskrift, en bokserie og et forlag etablert i 1905 i Mödling, Østerrike.