Hjelp
Legg til denne siden i boka di
Vis bok (0 sider)
Foreslå siderHjaltland og Orknøyene i norrøn tid - De gåtefulle pikterne
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Førkeltere og keltere
Av Knut Rage
© 2023
"Bortom (post) Nortmannia, som er nordens ytterste provins, finder man ingen menneskelige boliger, bare det av utseende frygtelige og endeløse storhav, som omgir den hele verden. Det har like overfor Nortmannia mange ikke ukjendte øer, som nu næsten alle er Nortmannernes herredømme underlagt, hvilke således ikke er til at forbigå av os, da de som følge derav tilhører Hamborg stift. De første av dem er Orchades insulae (Shetland og Orknøene), som barbarerne kalder "Organas" .... og som ligger mellem Nortmannia, og Britannia, og Hibernia, og de ser lekende og smilende ned på det brusende oceans trudsler. Til dem skal man kunne seile på en dag fra Nortmannernes by Trondhjem (Trondemnis). Likeledes er der, sier man, et lignende vei både til Anglia (England) og til Scotia (lrland?) fra Orchaderne... ''[1]
Innhold
Clickmin broch
Etter noen dager med skiftende vær våknet jeg til tett skodde utenfor vinduet til rommet mitt på det vesle hotellet i morges. Jeg stirret rett over på et tørkestativ, hvor noen i ren optimisme hadde hengt ut klesvasken til tørk. De kunne ha spart seg det, for da jeg slo meg ned ved frokostbordet i spisesalen regnet det på skrått.
Og det er bursdagen min, i første halvdel av juni.
Jeg kan ikke huske at det en eneste gang har vært dårlig vær denne dagen. Det er slikt man vet, for bursdager husker man. Men nå er jeg altså på Shetland. Alene, jeg hadde nær sagt virkelig alene. På flyet fra Bergen til Sumburgh, med avgang to ganger i uken, var vi åtte passasjerer. På hotellet er det stort sett bare meg, foruten et eldre engelsk ektepar, som prater lavmælt sammen borte i en krok og aldri hilser, i tillegg til et vekslende klientell av noen få ensomme menn i dress, som utvilsomt er på jobbreise.
Frokosten er gedigne saker. Engelsk frokost av det klassiske slaget, "full house" for min del, med pølser, blodpudding, bacon, egg, toast og bønner i tomatsaus. Og kaffe. Det er rart, jeg kunne aldri ha funnet på å innta en slik frokost hjemme, men her går den ned på høykant. Man kan gå resten av dagen på et slikt måltid.
Planen i dag er ikke spesielt travel. Det er tross alt bursdagen min. Da jeg forlater hotellet en stund senere har det sluttet å regne. Et og annet plutselig solstreif får det til å blinke og glitre i gatenes vannpytter.
Jeg går gjennom King Olaf Street og King Harald Street, etter hvert med kurs for utkanten av byen. Tanken er å gå en tur ut til Clickmin broch for å ta bilder, men først rusler jeg utover langs sjøkanten, forbi Tesco, Shetlands eneste kjøpesenter hvor det allerede er fullt av biler, til mitt daglige turmål - den vesle selkolonien ute på neset. Jeg har kommet hit hver eneste dag denne uken. Det er en åtte, ti seler som holder til her. Til å begynne med rømte de ut i sjøen når jeg nærmet meg, men det ser ut til at de kjenner meg igjen og blir liggende ganske rolig uten å ta noen større notis av besøket. Bortsett fra en liten tass som hele tiden svømmer frem og tilbake mellom de skumhvite bølgetoppene, dukker og stikker hodet opp igjen og stirrer nysgjerrig på meg, om og om igjen.
Jeg slår meg ned på en flat stein noen meter unna flokken. Det blåser friskt, og skydekket har smuldret opp til en mosaikk av lette, lyse skyer. Været på Shetland skifter fort. Men det er fremdeles bitende kaldt.
Da jeg har fotografert selene og ikke minst den svartglinsende vesle, nysgjerrige tassen ute i vannet, og sittet der en stund, blir jeg oppmerksom på en skikkelse lenger ute. Da han kommer nærmere ser jeg at det er en eldre mann i en lang frakk, med en fillet strikkelue på hodet og en vandrestav i den ene neven, han ser ut som han nettopp er steget ut av en tv-serie, gode gamle "Heartbeat" eller noe. Rundt ham svinser to små hunder som brått setter i en ilter bjeffing.
"Bry deg ikke om dem," grynter mannen. "Det er bare støy. Ikke noe mer."
Bikkjene springer ut på svaberget og bjeffer etter selflokken, som har stukket ut i sjøen.
"De liker ikke seler," tilføyer mannen, ganske overflødig. "Det er Rosie, og han her er Freddy. Det er Rosie som bestemmer."
Vi kommer i prat. Han lurer på hvor jeg kommer fra.
"Norge," sier jeg. "Fra en øy utenfor Bergen."
"Nordmann?" svarer han og skyver den flussete strikkeluen opp på hodet mens han klør seg på pannen og i de grå skjeggstubbene. "Alltid hatt lyst til å reise dit. Du vet, svogeren min var norsk. Kom hit under krigen. Du vet, på de båtene. Over i Scalloway."
"Shetlandsbussene," nikker jeg.
"Ja, akkurat. Jeg var ikke gamle gutten den gangen. Men eldstesøstera mi, hun fant seg en norsk sjømann. Men nå er de døde, begge to. Livet går den veien, vet du."
"Jepp. Sånn er det."
Han kjefter plutselig på hundene for et eller annet. "Rosie, vet du. Hun steller alltid i stand noe tullball."
"Går du ofte denne veien?" spør jeg.
"Hver dag, omtrent. Du kommer ut til neset der ute," peker han. "Vært der?"
Jeg rister på hodet. "Men kanskje."
"Det bor noen norske her," fortsetter han litt ettertenksomt. "Mange her som heller ville hørt til Norge, banna bein."
Jeg nikker. "Ja, det hører jeg mange ganger. Jeg var her for noen år siden, da den norske statsministeren besøkte Shetland på den norske nasjonaldagen, vi var mange som kom fra Norge for å feire 17. mai i Scalloway. De sa at det norske flagget vaiet over rådhuset i Lerwick en hel uke etterpå. Men jeg skjønner det ikke helt, det er så mange som sier de heller ville vært norske, men jeg har ikke møtt noen som faktisk har vært i Norge. Ikke mange, iallfall."
"For min del vil jeg heller være britisk," nikker han.
"Så slipper du å lære norsk," smiler jeg.
Hundene kretser rundt ham.
"Utålmodige småkjeltringer," sier han. "De vil videre."
Jeg reiser meg, men synker ned på steinen da han vinker farvel.
"Ses."
"Ja, ses sikkert."
En stund senere, da jeg ser at han nesten har nådd ned til Tesco´en og det travle veikrysset der bilene farer frem og tilbake i en jevn strøm, setter jeg kursen samme vei. Selene har tydeligvis funnet ut at det får holde for i dag.
Skydekket ser ikke så verst ut idet jeg krysser veibanen ved Tesco´en. Men det blåser i overkant friskt. Det gjelder om å ha øynene med seg, for på Shetland har jeg inntrykk av at så snart bilistenene får øye på en fotgjenger, så er det bare å gi gass.
Det er alltid et underlig, for ikke å si tankevekkende, syn å få øye på byggverk fra en fjern fortid omgitt av moderne bygninger og veiløp. Clickmin broch ligger der som en taus påminnelse om at det en gang i tiden fantes et ganske annet samfunn på disse øyene, i en tid som var ganske annerledes og er vanskelig å trenge inn i for et nåtidig menneske.
Clickmin er ikke det mest imponerende av disse eldgamle, merkelige festningsverkene, i så måte holder jeg nok heller en knapp på det høye tårnet på øya Mousa, som kneiser mot himmelen øverst på et svaberg og er behørig fortalt om i Orknøyingesagaen, men det er likevel noe eget ved Clickmin, som sprer seg bredt utover ved enden av den smale veien som leder bort til anlegget.
Det er ingen andre enn meg her.
Opprinnelig var dette en holme i et vann, eller innsjø, som het Clickmin loch; mange av disse merkelige, eldgamle steinborgene er plassert på øyer og holmer.
Det finnes bare én vei inn i borgen, via den smale inngangen på vestsiden, men høyere oppe i steinmuren fantes det i tillegg to åpninger. Ved inngangen har det trolig vært en vaktcelle, tror arkeologene, som senere er murt inn. Inne i borgen er det funnet stolpehull etter trebygninger.
Det har bodd folk her lenge, veldig lenge. I sen bronsealder, på 700- eller 600-tallet f. Kr. fantes det et mindre gårdsbruk her, som på 500- tallet f. Kr., eller kanskje noe senere, ble erstattet av et større sirkulært gårdshus, som etter hvert ble omgitt av forsvarsverker. Under utgravningene, som fant sted med jevne mellomrom fra 1860-årene frem til 1950-tallet, ble det funnet gjenstander som steinlamper, brynesteiner, bein- og hvalbeinobjekter, en terning, noen bronsegjenstander og to fragmenter av romersk glass.
Da jeg forlater borgen en halv time senere kverner fortsatt et par grunnleggende spørsmål i hodet mitt: Hvem var dette folket som bygget disse borgene, som kun finnes på de nordlige vesterhavsøyene og på det skotske fastlandet, og hvorfor ble de bygget? Ble disse merkelige rundborgene kun reist til forsvar, som våre hjemlige og langt mer beskjedne bygdeborger, og når ble de reist? De må uansett ha blitt bygget av et folk som har hatt tid og overskudd til å sette opp disse murene med tusener og tusener av nøyaktig tilhogde steiner, og som må ha opplevd en tvingende grunn til å fullføre så enorme prosjekter.
For å lete etter svar i noenlunde denne rekkefølgen legger jeg veien gjennom Lerwicks gater og oppsøker byens offentlige bibliotek, som tidligere holdt til i en ombygd kirke, St Ringan's United Free Church, en gotisk grå sandsteinsbygning med et firkantet, sentralt tårn; i 2021 flyttet biblioteket inn i en moderne bygning, uten tvil en gevinst for biblioteket som sådant, men det var jo noe spesielt med den gamle kirken, da...
Pikterne
Hvem levde på øyene her i vest da disse merkelige rundborgene ble bygget, hvem var det folket som bodde her før vikingene gjorde strandhugg på 800-tallet?
Da vikingene fant frem til disse øyene vest i havet bodde det et folk der som romerne kalte piktere, trolig fordi de var malt eller tatovert over hele kroppen. I "Chronica de Origine Antiquorom Pictiorum" ("Den piktiske krøniken"), som finnes i en rekke forskjellige avkrifter og avvikende versjoner, står det at "pikterne heter så på sitt eget tungemål fordi de dekorerer kroppen; dette gjør de med blekk og skarpe redskaper, og tatoverer huden med forskjellige mønstre."[2]
I senere avbildninger skal de også ha gått nakne i krig. Hvilket navn dette folket hadde på seg selv er ukjent. Men navnet "pikter", av latin pingere, "malt", kan også referere til de mange uthuggede bildesteinene som dette folket etterlot seg. Navnet kan også rett og slett være en romersk forvanskning av et lokalt ord, som på skotsk senere ble til "pechter". De norrøne innvandrerne ga dem navnet peter.
Pikterne fremstår som et gåtefullt folk, i den grad at historikere og arkeologer i dag snakker om "den piktiske gåten".
Da romerne prøvde å flytte rikets grenser nordover på de britiske øyer ble de stadig utsatt for angrep fra to piktiske kongedømmer, det ene med base på det skotske fastland, og det andre som omfattet Orknøyene og Shetland. Pikterne skal ha fremstått som ville og uovervinnelige krigere, med sin egen særegne kultur og sitt eget språk, som har vært gjenstand for mye diskusjon blant språkforskere. Noen hevder at det kan ha vært et ganske spesielt før-indoeuropeisk språk, men andre hevder at det piktiske folket talte et øy-keltisk språk beslektet med sørlige britoniske språk, som er en undergruppe av de keltiske språkene.
Den piktiske kulturen holdt seg uendret på Shetland og Orknøyene til vikingene kom, men språket deres skal ha overlevd norrønt helt frem til 1100-tallet. Den angelsaksiske munken og kronikøren Beda den ærverdige (672-735) omtaler pikterne som et eget folk i sitt verk "Historia ecclesiastica gentis Anglorum" ("Angler-kirkens historie"[3]). Lenge før hans tid forteller den greske geografen og historikeren Klaudios Ptolemaios (ca. 100-168) at Kaledonia besto av tretten stammer. Den romerske historieskriveren Dio Cassius (ca. 165-229) skriver at det fantes kun én nasjon i de områdene i nord som romerne ikke hadde klart å erobre, bestående av to stammer ved navn maeataene og caledonii. Men på et tidspunkt forsvinner disse folkene ut av historien til fordel for et annet folk, pikterne. Den romerske taler og lærer Eumenius (264- ca. 312) er den første som nevner pikterne ved navn, idet han skriver om "kaledoniere og andre piktere".
Fra middelalderen finnes det en rekke omtaler av pikterne, der Bedas kirkehistorie hører hjemme. Også i krøniken "Historia Norvegiae", som er en kort latinsk krønike om norsk geografi og historie, skrevet av en ukjent norsk geistlig, trolig en munk, en gang mellom 1150 og 1235, blir pikterne omtalt. Krøniken inneholder dessuten en genealogi for jarlene på Orknøyene. Om folkene som bodde på øyene i vesterhavet da vikingene kom dit heter det[4]:
Disse landene var først bebodd av piktere (Peti) og irske munker (Papae). Av disse, den ene rasen, var pikterne små menn i legning, de gjorde underverk om morgenen og om kvelden i å bygge (stein) byer, men midt på dagen mistet de fullstendig alle sine krefter, og lurte rundt i frykt i sine små hus under jorden. Men på den tiden var øyene ikke kalt Orknøyene (Orchades), men Piktland (terra Petorum).
Pikternes land, altså.
Hverken i kilder eller i tradisjonen blir det sagt noe om hvordan møtet mellom det piktiske øyfolket og nordboerne artet seg. Den gjengse teorien er at folket som bodde der fra før enten ble fordrevet eller tatt som slaver, eller drept. Lite tyder på at de to folkene blandet seg med hverandre, slik man tror at det kanskje kan ha foregått på Isle of Man. Det er også vanskelig å si noe sikkert om hvor stor den piktiske befolkningen kan ha vært.
Vikingene kom til et øyrike der pikternes og ders forgjengeres kultur var synlig, i fom av en rekke kulturminner - pikternes bildesteiner, rundhusene og borganleggene ved Clickmin, på Mousa eller Jarlshof, eller sirklene av bautasteiner på Brodgar og Stenness.
Arkeologer kan følge pikternes historie fra 400-tallet inntil de blir borte en gang på 1000-tallet. De dukker først opp i senromerske kilder som et samlenavn for plagsomme, barbariske folk som bodde nord for den romerske grensen, som de etter hvert ga navnet piktere. Fremveksten av det piktiske stammeforbundet, som skulle dominere Skottland i århundrene som fulgte, dannet grunnlaget for det skotske riket og inngikk i de brede endringene som fant sted i Nord-Europa i disse årene, da også grunnlaget for de moderne statene i Europa ble lagt. Men bortsett fra de gåtefulle symbolsteinene som pikterne har etterlatt seg, vet vi egentlig lite om deres historie og kultur.
Noen historikere har definert pikterne som en sammenslutning av stammeenheter som hadde en felles politisk motivasjon om å alliere seg mot felles fiender. De var altså ikke en enkelt stamme, heller ikke nødvendigvis ett folk. Interessant nok er det blitt hevdet at de opprinnelig kan ha utvandret fra Skandinavia som en sammenhengende gruppe[5]. Selv om de stadig vekk ble beseiret i trefninger med romerske soldater vant de likevel krigen - Skottland utmerket seg ved at landet aldri falt for den romerske invasjonshæren.
På 900-tallet blir den piktiske kulturen imidlertid gradvis borte. Det behøver ikke å bety at de ble utslettet av skotter eller vikinger, men sannsynligvis ble oppslukt av den sørskotske kulturen, som allerede hadde en skriftlig nedtegnet historie på den tiden. Det ser ellers ut til at de piktiske stammene har levd forholdsvis fredelig, inntil de ble truet av ytre fiender.
I "Historia Norvegiae" blir det fortalt at da nordmennene kom dit ble øyene fremdeles kalt Pikterland, men at det også bodde kristne munker der. Vikingene kom ikke som en regulær hær, som romerne noen hundreår tidligere, og i mellomtiden hadde pikterne latt seg kristne. Det er sannsynligvis noe av forklaringen til at sagaene ikke har stort å berette om at pikterne ydet noen større motstand. De kan heller neppe ha vært særlig tallrike.
Det har vært vanlig å anta at pikterne dukket opp i Skottland kort tid før de blir nevnt av romerske kronikører, altså på ca. 200-tallet f. Kr. Det er blitt hevdet at de var innvandrere fra Skandinavia, mens andre historikere har ment at de skulle ha kommet fra Baltikum, og atter andre har trukket frem likheter med germansk språk og kultur. Nyere arkeologisk forskning synes derimot å peke på at den piktiske kulturen som romerne møtte snarere bygget på en eldre kultur - man kan ikke tale om at pikterne "kom" til Skottland, men at de på en måte alltid har bodd der, som etterkommere etter de første mennesker som bebodde det skotske fastland og vesterhavsøyene[6].
Historikeren Stuart McHardy støtter denne påstanden og skriver at pikterne må sees på som tilhørende Skottlands urbefolkning, og støtter seg til de siste tiårenes forskning[7]. I følge McHardy var det piktere som utførte de store byggverkene som i senere tid er blitt avdekket på Orknøyene, ved Stenness og Brodgar. Det arkeologiske området dekker mer enn 6 dekar mellom sirkelen av bautasteinene Ring of Brodgar og steinsettingen på Stenness. I området har man avdekket dekorerte steinheller, en steinmur på 6 meter og en stor bygning som er betegnet som et neolittisk tempel. De tidligste strukturene ble bygget mellom 3300 og 3200 f.Kr., og stedet har blitt nedlagt og delvis demontert innen 2200 f.Kr. Gjennom disse og andre utgravninger har man begynt å danne seg et helt nytt bilde av pikternes eldste historie[8]. Mangelen på større forsvarsverker ser ut til at alvorlige voldelige konflikter, som stammekriger, ikke kan ha forekommet i større grad før samfunnet til slutt ble truet av romerske soldater.
Pikterne var sannsynligvis etablert i små samfunn bestående av familier som tilhørte en enkelt klan, som ble ledet av en stammehøvding. Naturligvis ville disse klanene handle ut fra sin egne interesser og komme i konflikt med hverandre, men de ville også slå seg sammen dersom de ble truet av en ytre fiende og trolig velge en leder for sammenslutningen.
Ætten må ha spilt en stor rolle. McHardy hevder at det er nettopp her man finner opphavet til navnet "pikter", fra det skotske ordet "pecht" som skottene brukte om seg selv, og som er en generell samlebetegnelse for "forfedre", altså ætten.
Slektens overhode var en meget mektig mann. Han ble sett på som far til alle i slekten, selv om han kanskje bare var en fjern fetter for de fleste. Han krevde deres lojalitet: han hadde eiendomsrett over deres land, deres storfe; deres eiendeler var på en måte hans. Dersom han havnet i en konflikt, ble det også slektens konflikt, om det så skulle koste dem livet. I følge historikeren W.F.H. Nicolaisen[9] hentet romerne sitt navn på pikterne fra det angelsaksiske ordet "petha", som går igjen i det norrøne ordet "pettir", som begge stammer fra en felles kilde, sannsynligvis de innfødtes eget navn på seg selv. Denne påstanden er riktignok omstridt, som så mye annet som gjelder pikternes opprinnelse og kultur, men fortjener likevel å nevnes om vi skal prøve å danne oss et noenlunde helhetlig bilde.
Uansett hva de måtte ha kalt seg selv, og hva navnet enn betydde, varierte koalisjonen av stammer over hele Nord-Skottland så langt nord som Orknøyene og så langt sør som Firth of Forth. Mennene i stammen var alle krigere, men når de ikke ble bedt om å forsvare sin klan eller land, var de bønder og fiskere, og kvinnene drev også oppdrett, fisket og oppdro barna. Bortsett fra sporadiske angrep fra en stamme mot en annen for å røve til seg storfe eller annet gods, ser pikterne som sagt ut til å ha levd ganske fredelig inntil de ble truet av romerne.
Calgacus´ tale til kaledonierne
Omkring 150 e. Kr. gjorde den aleksandrinske geografen Claudius Ptolemaeus (Ptolemaios) et forsøk på å navngi de forskjellige stammene som utgjorde den nordlige britiske befolkningen, sannsynligvis basert på informasjon gitt tidligere av den romerske guvernøren Gnaeus Julius Agricola.
Den største og mektigste skotske stammen var Caledonii, som var det navnet romerne brukte på det de oppfattet som en statlig enhet, der også pikterne var med - "kaledonere og piktere" var det gjengse uttrykket. Denne antatte statsenheten favnet i følge romerne om praktisk talt hele Skottland nord for elven Forth i den østlige delen av det sentrale Skottland, og omfattet også Orknøyene og Shetland, trolig også øyene i vest, Hebridene.
Det blir fremdeles spekulert på hvilket språk pikterne snakket, uten at man har kommet til noen endelig konklusjon. Språket som ble brukt av folket som bygget Skara Brae på Orknøyene, som i dag er forsvunnet og man vet lite om, kan ha dannet et av grunnlagene for pikternes språk. Det finnes ellers en rekke keltiske geografiske navn før gælisk ble utbredt, men ideen om at pikterne snakket et gælisk språk er utelukket - ganske enkelt fordi den kristne misjonæren Adomnán, forfatteren av Vita Columbae, en helgenbiografi om det berømte klosteret Ionas grunnlegger, St. Columba, som selv snakket gælisk, skriver at han trengte en tolk da han skulle møte den piktiske kongen. Munken Beda den ærverdige kan i tillegg opplyse at pikterne og angelsakserne snakket vidt forskjellige språk.
I årene 55 og 54 f. Kr. sto Julius Cæsar bak de første fremstøtene mot Storbritannia, men det skulle ta nesten hundre år før de romerske angrepene satte inn for alvor. Julius Agricola, som var utnevnt som guvernør over det britiske øyriket, rykket med sine tropper inn i England og Skottland, og presset seg videre til en linje mellom elvene Clyde og Forth. Her ble han møtt av den piktiske høvdingen Calgacus ved Mons Graupius.
Historikeren Tacitus omtalte slaget, som er den første skriftlige beretningen vi har fra denne epoken i Skottlands historie. Det er fra denne beretningen det kjente sitatet "De skaper en ødemark og kaller det fred" stammer[10]. Tacitus bemerker at her fant man et eksempel på at pikterne samlet seg til felles sak under en leder "med enestående tapperhet og nobelhet, som samlet massene som allerede tørstet etter kamp og henvendte seg til dem". I følge Tacitus skal Calgacus hatt 30 000 mann under sin kommando, i så fall en formidabel hær som satte en effektiv stopper for romernes videre fremrykning.
Før slaget holdt Calgagus sin berømte tale, gjengitt av Tacitus[11]:
"Når jeg tenker på opprinnelsen til denne krigen og nødvendigheten av vår posisjon, har jeg en usvikelig tro på at denne dagen, og denne unionen av våre stammer, vil være begynnelsen til frihet for hele Britannia. For oss alle er slaveri en ukjent ting; det er ingen land utenfor oss, men til og med havet er ikke trygt, truet som vi er av en romersk flåte. Og dermed i krig og slag, der de modige finner ære, og selv kujonen vil finne sikkerhet. Tidligere kamper, der romerne ble slått tilbake med vekslende hell, lot oss fortsatt ha et siste håp om hjelp, i og med at vi var den mest kjente nasjonen i Britannia, som bodde i hjertet av landet, og utenfor syne av de erobrede kystene kunne vi holde til og med våre øyne uplettet av slaveriets smitte. For oss som bor i ytterkanten av jorden og i frihet, har dette fjerne tilfluktsstedet for Britannias ære til nå blitt forsvart. Nå er imidlertid de ytterste grensene til Britannia åpne, men det ukjente åpner alltid for at det fantastiske kan skje. Det er ingen stammer utenfor oss, ingenting annet enn bølger og steiner, og de enda mer fryktelige romerne, som man forgjeves forsøker å tekkes ved lydighet og underkastelse. Verdens røvere, etter å ha utarmet landet med deres altomfattende plyndring, plyndrer også havet. Hvis fienden er rik, er de grådige; hvis han er fattig, begjærer de dominans; hverken øst eller vest har klart å tilfredsstille dem. Alene blant mennesker begjærer de med like stor iver både fattigdom og rikdom. Ran, slakt og plyndring pynter de med det prangende navnet 'imperium; de skaper en ødemark og kaller det fred.
Naturen har villet at ethvert menneskes barn og slekt skal være hans kjæreste eiendeler. Likevel blir disse revet fra oss med rå makt for å bli slaver andre steder. Våre koner og søstre, som selv om de kan unnslippe voldtekt fra fienden, blir vanæret under dekke av vennskap og gjestfrihet. Våre eiendeler og formuer samles inn som tributt, våre avlinger havner i deres siloer. Våre egne hender og kropper, under piskeslag og hånlige fornærmelser, blir slitt ned av arbeidet med å rydde skoger og myrer. Skapninger født til slaveri selges for en gangs skyld og blir også matet av sine herrer; men Britannia kjøper og mater daglig sine egne slaver. Og som i en husholdning er den slaven som står nederst på rangstigen alltid et mål for hans kamerater, slik går det med oss i en verden som har vært vant til slaveri lenge, som de nyeste og mest foraktede, merket til undergang. Vi har hverken fruktbare sletter, gruver eller havner, som vi kan spares for å arbeide med. Mot og god moral hos undersåttene er også noe herskene misliker; i tillegg provoserer vi dem med vår fjerne beliggenhet. Siden du ikke kan håpe på nåde, fatt mot - jeg ber deg, uansett om det er trygghet eller berømmelse du holder mest kjært. Under en kvinnes ledelse var brigantene[12] i stand til å brenne en koloni, storme en leir, og hadde ikke deres suksess endt i likegyldighet, kunne de ha kastet av seg åket. La oss da som et nytt og ubeseiret folk, aldri tilbøyelig til å misbruke vår frihet, vise straks ved første angrep hvilke helter Caledonia har i reserve.
Tror du at romerne vil være like modige i krig som de er utsvevende i fredstid? Mye av deres fremgang skyldes våre egne stridigheter og uenighet, og de gjør disse feilene til en fiende for oss og til ære for sin egen hær, en hær som, sammensatt som den er av en rekke nasjoner, holdes sammen av suksess, men vil bli oppløst av katastrofe. Disse gallere og tyskere, og - jeg skammer meg over å si det - disse mange britene, som selv om de har lånt bort livene sine for å støtte en fremmed regjering, har vært dens fiender lenger enn dens undersåtter, kan du ikke forestille deg er bundet av lojalitet og hengivenhet. Frykt og terror er visstnok svake bånd av tilknytning; fjern dem, og de som har sluttet å frykte, vil begynne å hate. Alt som skal til for en seier er på vår side. Romerne har ingen koner som kan tenne motet deres; ingen foreldre til å håne dem om de flykter; mange har enten intet land eller bor i et land langt borte. Få i antall, forvirret av sin uvitenhet, ser de seg omkring på en himmel, et hav og skoger som er helt ukjente for dem; innesperret, og fanget, har gudene levert dem i våre hender. La deg ikke skremme av tomme skuespill, av glitringen av gull og sølv, som hverken kan beskytte eller såre. I selve fiendens rekker vil vi finne våre egne styrker. Britene vil anerkjenne sin egen sak; gallere vil huske fortidens frihet; de andre tyskerne vil forlate dem, slik som usipeterne[13] nylig gjorde. Bak dem er det ingenting å frykte. Festningene er uten garnisoner; koloniene er i hendene på eldre menn; med illojale undersåtter og undertrykkende herskere er byene illojale og fulle av indre strid. På den ene siden har du en general og en hær; på den andre siden tributt, gruver og alle andre straffer for et slavebundet folk. Enten du tåler disse for alltid, eller tar hevn med en gang, er det denne slagmarken som skal avgjøre det. Tenk derfor, når du går til kamp, både på dine forfedre og på dine etterkommere."
De piktiske krigerne mottok talen hans med entusiasme, og som vanlig blant barbarer, med sanger, rop og disharmoniske skrik, avslutter Tacitus.
Romernes hær besto av 11 000 mann, men selv om pikterne var langt mer tallrike hadde de ingen erfaring fra større krigføring, og slaget ved Mons Graupius så ut til å bli en stor seier for romerne. Tacitus forteller at pikterne trakk seg unna og flyktet i flokker. Men det var en tilsynelatende seier. Riktignok skulle romerne ha tilført kaledonerne et betydelig tap - angivelig ble 10 000 piktiske krigere drept i slaget. For pikterne var det likevel mer en taktisk manøver enn en regelrett tilbaketrekning idet de forsvant inn i de dype skogene og opp i fjellene, hvor de fikk et pusterom og tid til å omgruppere seg. Fra nå av var det geriljakrigføring som ble normen.
Men romerne ga seg med dette, av flere årsaker. Hjemlige omstendigheter tvang Agricola til å trekke troppene tilbake. I tillegg hadde de nordlige delene av Storbritannia ingen sentrale byer som kunne erobres, hvor de kunne etablere militær kontroll og politisk makt. Romerne hadde fått kjenne på det ville og ugjestmilde Skottland med sitt harde klima og konkluderte med at landet hadde svært lite å tilby dem, og de slo seg ned bak bak Hadrians mur i århundrene som fulgte og opprettholdt bare en en fremre linje rundt det som nå er Edinburgh og Glasgow, i form av den mye mindre forseggjorte Antonine-muren.
Riktignok gjorde keiser Septimius Severus et aller siste forsøk på å erobre Skottland i 209 e. Kr., da han personlig ledet en hær nordover. Han hadde suksess, men da han døde i York i 211, ga sønnen Caracalla opp farens kampanje for å sikre seg keiserskapet i Roma.
Da romerne forlot Storbritannia i 410 e.Kr., etter en urolig tid i England med stadige angrep av både piktere, saksere og frankere som brøt ned den sist rest av romersk forsvarsevne, bodde piktene fortsatt i regionene nord for muren slik de alltid har gjort. Deres områder var fullstendig upåvirket av urolighetene i sør.
Pikterne omvendes til kristendommen
Med romerne gjorde kristen innflytelse seg sterkt gjeldende i de okkuperte områdene, etter at kristendommen var blitt det romerske rikets offisielle religion. Mange briter konverterte til kristendommen, og om de ikke gjorde det, så kunne de i alle fall ikke unngå å bli påvirket av den. Men etter at germanerne hadde drevet romerne ut av landet på begynnelsen av 400-tallet falt folket tilbake til sin gamle hedenske tro.
Da kristendommen nådde pikterne kom den derfor ikke fra England, men fra Irland. I "Irlandskrøniken", en samling av kirkelige annaler og opptegnelser av historiske hendelser i Irland fra år 432 til 911 e.Kr., heter det at biskop Palladius ble sendt til Irland av paven for å virke blant irene, "som allerede er troende i Kristus".
I "Den piktiske krøniken" blir det fortalt[14]:
Necton Morbet, sønn av Erip, regjerte i 24 år. I det tredje året av sitt styre dro Darlugdach, abbedissen av Kildare, i eksil fra Irland til Storbritannia for Kristi skyld. I det andre året etter hennes ankomst innviet Necton Abernethy[15] til Gud og St. Brigid i nærvær av Darlugdach som sang alleluia over dette offeret. Deretter ga Necton den store, sønn av Wirp, konge av alle de piktiske provinsene, Abernethy til St. Brigid, inntil dommens dag, sammen med kirkens territorier, som strekker seg fra merkesteinen i Apurfeirt så langt som merkesteinen nær Ceirfuill, altså Lethfoss, og derfra inn i høylandet så langt som til Athan. Dette er grunnen som gaven hans omfatter. Necton, som levde i eksil da broren Drust utviste ham, dro hele veien til Irland og bønnfalt St. Brigid om å komme med en forespørsel til Gud på hans vegne. Men mens hun ba for ham, sa hun: "Hvis du vender tilbake til ditt hjemland, vil Herren ha medlidenhet med deg: du vil ta over piktenes rike i fred."
Hele denne historien er kronologisk umulig, ettersom krønikens egen historiske angivelse setter tiden tilbake St. Brigids tid. St. Brigid levde ca. 451 – 525 og er forøvrig Irlands kvinnelige skytshelgen; sammen med St. Patrick og St. Columba er hun den ene av de tre nasjonale helgener. Sannsynligvis skjedde det med en senere Nechtan. Det faktum at denne historien har blitt satt inn i krøniken antyder at den opprinnelig ble skrevet i klosteret ved Abernethy.
Kristendommen bredte seg over tid hos de piktiske stammene, ettersom den enkelte høvding lot seg døpe. Den nye religionen utviklet seg til en ganske spesiell kultur, iblandet pikternes gamle hedenske tro, der druidene spilte en stor rolle. Pikterne har ikke bare for all ettertid, men også i sin samtid fremstått som et merkelig og mystisk folk.
Forskjellen mellom den piktiske kulturen og de andre folkestammene i Britannia ble tidlig bemerket. Munken Gildas, med tilnavnet "den vise", eller "Gildas Sapiens", som levde i tiden like etter at romerne hadde forlatt Britannia, ca. 450/500 – ca. 570, forteller i sitt verk "Excidio et Conquestu Britanniae" om pikterne bl.a.:
Ikke før var de (dvs. romerne) borte, før pikterne og skottene, som ormer som i varmen midt på dagen kommer opp av jorden, raskt landet igjen fra kanoene sine, som de hadde båret gjennom Cichican-dalen; de var forskjellige fra hverandre i oppførsel, men inspirert av samme lyst på blod, og alle mer ivrige etter å hylle sine skurkeansikter i buskete hår enn å dekke med anstendige klær de delene av legemet som krevde det. Etter å ha hørt om våre fienders avgang og deres beslutning om aldri å vende tilbake, grep de med større frimodighet enn før hele landet mot det ytterste nord så langt som til muren (dvs. Hadrians mur). For å motarbeide dem ble det plassert på høyden en garnison som var like treg til å kjempe som mulighetene for å trekke seg tilbake var dårlige, en ubrukelig og panisk hærstyrke som lot dager og netter henslepe i frykt. I mellomtiden var ikke fiendenes (dvs. pikterne) skarpe våpen ledige, og våre stakkars elendige landsmenn ble dratt fra borgmuren og støtt i bakken. En slik for tidlig død, uansett hvor smertefull den var, reddet dem fra å se sine brødres og barns elendige lidelser. Men hvorfor skal jeg si mer? De forlot byene sine, forlot beskyttelsen av muren og spredte seg på flukt mer desperat enn før. Fienden derimot, forfulgte dem med mer ubøyelig grusomhet enn før, og slaktet våre landsmenn som sauer, slik at deres boliger var som for de ville dyrene; for de vendte armene mot hverandre, og for det minste utbytte tappet de våre landsmenn for blod. Dermed ble utenlandske ulykker forsterket av innenlandske feider; slik at hele landet var helt fattig på mat, bortsett fra slikt som kunne skaffes under jakt.
Pikterne blir her altså fremstilt som nakne og ville, brutale og morderiske ransmenn. Det er utvilsomt en hellig manns overdrivelser vi leser her, men sannsynligvis var det slik britene opplevde de skremmende krigerne fra nord som brøt seg gjennom Hadrians mur og alle mer eller mindre godt befestede forsvarsverker.
Beda den ærverdige, "Beda Venerabilis" (ca. 672 - 735), en angelsaksisk munk og forfatter, forteller i sin historie om den engelske kirke, "Historia ecclesiastica gentis Anglorum", at pikterne innvandret til England fra Skytia, et område i Eurasia, befolket i antikken av iransktalende nomader, kjent som skytere, og kommer med en interessant observasjon:
Pikterne bosatte seg i de nordlige delene av Britannia. Pikterne hadde ingen koner, og spurte derfor skottene om å få koner hos dem; de ville bare gi dem på betingelse av at når et spørsmål om arv skulle oppstå, skulle de velge en konge fra den kvinnelige slekten i stedet for fra den mannlige: denne skikken har som kjent blitt observert blant piktene til i dag.
Det er ingen grunn, riktignok tatt med en klype salt, til å tvile på denne opplysningen. I det minste for en tid, kanskje noen hundreår, kan det ha vært slik at den kvinnelige slektssiden av arvefølgen gjaldt for de mannlige kongene, selv om det være en viss tvil om vi sammenligner arverekkefølgen slik den er gjengitt i den piktiske krøniken.
Derimot er det liten grunn til å feste lit til Bedas opplysning om at pikterne var etterkommere av skyterne. Riktignok har pikternes opphav vært gjenstand for mange skarpe diskusjoner, men i dag er det en generell enighet om at de er etterkommere av bronsealderens briter, med en direkte linje fra de britiske megalittbyggerne - men opprinnelig kan de ha vært ikke-indoeuropeiske. Språket deres antas å ha vært ikke-indoeuropeisk, noe romerne mente var beslektet med "baskisk tungemål", som delvis hadde blitt "keltisert" på dette tidspunktet, inkludert et alfabet eller et skriftsystem som ennå ikke er dechiffrert, som ble glemt ved deres utryddelse eller snarere deres absorpsjon av senere britiske raser. Pikterne, så kalt av romerne, kalt "Cruithni" av de irske gælerne, fra den Q-keltiske dialekten, som kan oversettes til den P-keltiske dialekten som "Pretani", ga de britiske øyer navnet, "Pretannia", hvorfra det latinske "Britannia".
Men selv om opplysningen om at pikterne innvandret fra Skytia trolig er en ren myte, er det på den annen side ikke usannsynlig at de opprinnelig kan ha hatt et ikke-indoeuropeisk opphav. Det er også en mulighet for at Beda kan ha misoppfattet "Skytia" for "Skandinavia" og at pikterne var innvandrere fra nord, fra Danmark eller Norge. Det skriver i alle fall Jügen Diethe[16].
Den piktiske kulturen ser ut til å ha vært en direkte fortsettelse av de gamle skikkene, institusjonene og samfunnsordningen som var knyttet til druidismen og bronsealderens megalittbyggere i Britannia. Pikterne utviklet en merkelig særegen kultur som blir gjenspeilt i deres eksotiske keramikk, smykker og symbolikken på bildesteinene.
Et annet særtrekk var pikternes mottakelighet for kristendommen, selv om den kristne misjonen nådde sent ut til de skotske fjell og daler, og til øyene lenger nord. Druidismen hadde mange slående likhetstrekk med kristendommen - som troen på en kultisk skikkelse, eller messias. Rundt omkring på det skotske fastlandet og spredt langs kysten og nord på Orknøyene og Shetland fantes det en rekke hellige steder hvor druidismen ble praktisert. Som skikken var overalt hvor kristendommen ble etablert, også i Norge, ble det reist kirker og bygget klostre. Lite er kjent om pikternes guder, men én guddom var sentral - hornguden Cernunnos, som opprinnelig stammet fra Gallia før han ble innlemmet i den druidistiske relgionen.
Pikterne tok med seg mye av sin egen tro og eldgamle praksis inn i den nye troen på Kristus, men i alle fall på 700-tallet hadde de fleste spor av druidismen blitt borte i vanlig religiøs praksis, selv om den levde videre i piktisk kunst og deres kultur. En sekt skal imidlertid ha overlevd til 1000-tallet. Det er interessant å merke seg at overgangen fra den gamle hedenske religion til den kristne tro langt på vei fulgte i de samme spor som på Island, der den hedenske goði, som hadde en høy status ofte både som prest og høvding, overtok det kristne presteembetet og reiste en kirke på gården sin, eller tok en prest i sin tjeneste. På den måten led ikke høvdingene noe prestisjetap, som i Norge, der mange høvdinger satte seg kraftig til motverge mot Kvite-Krist. I det piktiske samfunnet virket mye av de samme mekanismene. Det druidistiske "presteskapet" gled bortimot smertefritt over i kristendommen, der flere av høvdingene ble kristne prester.
Kongeriket Albany, "Pikterland", blomstret gjennom hele den nye jernalderen, romertiden og tidlig middelalder. Landet var sammensatt av syv lokale eller provinsielle riker med sine egne konger, som alle anerkjente kongene av Scone som overkonge, som regjerte nasjonalt som kongen av Albany. Antagelig må Orknøyene og Shetland ha vært innlemmet i det nordligste kongedømmet Cait (nåværende Caithness), skjønt øyene blir ikke nevnt spesielt. Arvefølgen til de syv provinsrikene var i henhold til det patrilineære prinsippet, mens arvefølgen til høykongedømmet ved Scone var i henhold til det matrilineære prinsippet, som allerede nevnt.
I årene før, og under, vikingenes inntog både på vesterhavsøyene og på det skotske fastlandet, gikk pikterne sin undergang i møte. Truselen mot deres eksistens kom imidlertid ikke først og fremst fra vikingene, men fra de skotske klanene lenger sør i Skottland.
På 800-tallet forfalt pikternes overkongedømme, og også de mindre kongedømmene smuldret opp. Pikterne var igjen et folk som besto av enkelte stammer uten noen sterk leder, som i kongedømmenes tid. Det gæliske kongedømmet Dál Riata som siden 600-tallet hadde bitt seg fast på vestkysten av Skottland og bredte seg over Irskesjøen til det nordøstlige Irland, utgjorde en stadig større trussel.
Dål Riata skal ha blitt grunnlagt av den legendariske kongen Fergus Mór (Fergus den store) allerede på 500-tallet, og vokste hurtig. Kongedømmet nådde høyden av sin makt under Áedán mac Gabráin (ca. 574–608). Han sendte krigsskip som inntok både Isle of Man og Orknøyene, og gikk til storangrep på det britiske kongedømmet Strathclyde og det angliske kongedømmet Bernicia. Men etter hvert slo kong Æthelfrith av det keltiske riket Bernicia hardt tilbake, og Dál Riata falt under Northumbrias overherredømme. I tillegg samlet den piktiske kongen Óengus sitt folk mot Dál Riata og brakte den under piktisk overherredømme innen 741.
Men på sikt klarte ikke pikterne å utvikle den makten de nå hadde vunnet. Den piktiske kulturen ser ut til å ha smuldret opp, og folket ble i større eller mindre grad assimilert i det skotske folket. Dál Riata gjorde seg gjeldende med en øket innflytelse, og en tid kom pikterne under styret til Konstantin, som var sønnesønn av kong Fergus den store. Konstantin fremstår som en middelaldermonark som engasjerte seg i diplomati med tidens andre britiske konger og fortsatte sitt folks forhold til kirken. Han var også i stand til å verge pikterne mot en irsk-skotske fremrykningen fra vest.
En annen faktor spilte også inn i disse skjebnesvangre årene, og det skyldtes vær og kllima. Annalene nevner at det lå dyp snø i Skottland til og med om våren, med det katastrofale utfallet det fikk for jordbruk og husdyr. Ikke minst for kveget, som pleide å beite utendørs nesten hele vinteren, kom den lange vinteren som en dødelig katastrofe. Mye snø førte også med seg stor fuktighet i åkerlandet under snøsmeltingen. Sannsynligvis var det like ille nord på øyene i nord. I Irland ble folket rammet av en hungersnød som herjet og tok tusenvis av liv i årene som fulgte.
Men den sanne truselen kom fra nord. Slik alt hadde utviklet seg, var pikterne fullstendig forsvarsløse da vikingene plutselig gikk til angrep på de skotske kyster og inntok Shetland og Orknøyene og gjorde dem til baser for sine raid i Irskesjøen, mot England og Irland.
Broch-byggverkene
Noen dager etter besøket på Clickmin broch, og flere besøk på biblioteket og googling på nettet, er jeg fremdeles nesten like klok på hvem som bygget disse store steinfestningene, som har krevd tusenvis på tusenvis av fint tilhogde steiner - og ikke bare hvem, men når og ikke minst, hvorfor?
Flere steder leser jeg at det var pikterne som reiste dem. Det lyder ikke så utrolig. Selv om brochene er eldre enn pikternes kultur, må pikterne uansett ha benyttet dem - så slik sett er anleggene så avgjort en del av historien om den piktiske kulturen.
Men litt etter litt har jeg kanskje begynt å nærme meg et svar. Clickmin broch er kanskje det lettest tilgjengelige rundhus-anlegget på vesterhavsøyene, med sin beliggenhet i selve Lerwick, men er langtfra det eneste og slett ikke det mest imponerende, selv om Clickmin så absolutt er et must. Clickmin illustrerer hva som var ment med byggingen av en slik steinfestning. Her ser man dem som runde tårn, festningsbygg, oppført av naturstein uten noen som helst bindemidler.
Arkeologen A.W. Brøgger (1884-1951) anslår i sin grundige arkeologiske fremstilling av den norske bosetningen på Shetland og Orknøyene[17] tallet på brocher til ca. 535, medregnet steinfestninger i Caithness, Sutherland, Hebridene, Ross og Inverness. For Shetlands vedkommende lister han opp 75 brocher, og på Orknøyene 95. Til sammenligning opererer Shetland Amenity Trust med en liste over ca. 120 mulige kandidater på Shetland, mens Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Scotland (RCAHMS) hevder at det er totalt 571 brocher i Skottland og vesterhavsøyene til sammen.
Tatt i betraktning disse øyenes beskjedne størrelse, tvinger et nærmest altoverskyggende spørsmål seg frem: hvorfor ble alle disse tårnene reist, og hvem reiste dem? De må jo nærmest ha ligget tett i tett på vesterhavsøyene! Funn av gjenstander, som kokekar, forskjellige bruksting og pilspisser osv. i borgene kan kanskje gi oss svar et stykke på vei, men gir oss egentlig ikke svar på noen av spørsmålene - bygningene var jo i bruk over et langt tidsrom før de forfalt, også som fjøs og staller og boplasser - og for den del, som festninger - også av de norske vikingene. Disse øyene ute i havet, med alle sine steintårn, må ha vært et selsomt syn for de første nordboerne som kom hit. Har de norske settlerne møtt et tallrikt og fremdeles herskende broch-"aristokrati" da de kom til øyene, eller ikke? Det er ikke umulig, ettersom piktiske bildesteiner fremdeles ble tilhogd og reist så sent som i tiden for de første vikingers ankomst. Men igjen, det er snarere en løs gjetning enn en kvalifisert formodning.
Brøgger forsøker seg på et slags svar:
Ophavet til Orknøy- og Shetlandsbrochene ligger da formodentlig snarest i et sammentreff mellem forutsetninger og naturlige betingelser. Kelterne var alle sammen mere og mindre festningsbyggere. De stammer som i 4.—3. årh. før Kr. søkte til Orknøyene og Shetland, var sjøfolk, og snarest kommer de vel fra en eller annen av de nordfranske kyststrekninger hvor vi i 1. årh. f. Kr. finner slike frender av dem som veneterne. Nu fantes det ikke på Shetland og Orknøyene større trevirke, de var nødd til å bruke de hjemlige bruddstener til befestningsarbeidene. Slik skaper de litt efter litt festningstårnet, brochen. Medvirkende til denne formutvikling er også den sosiale struktur av øykulturen. Her fantes ikke byer som i visse deler av Frankrike og England (hvor Glastonbury er et udmerket eksempel). Den enkelte herskende familie er midtpunktet, og til dette svarer utviklingen av enkeltborgen. Den blir en sjøfestning i nær tilknytning til skibene som de rådet over.
Brøgger er altså ganske klar på at steinfestningene ble reist før pikternes tid. Det er gjort en lang rekke arkeologiske funn og registrering av bosetning på vesterhavsøyene fra førhistorisk tid, så langt tilbake som 4000 år f. Kr. Det er gjort grundig rede for steinalder og bronsealder på øyene før den keltiske innvandringen 200-300 år før vår tidsregning. I følge Brøggers undersøkelser kan brochene ha blitt reist før kelternes tid. Det er jo også en mulighet for at kelterne kan ha overtatt og videreutviklet dem som festningsverker, som så igjen ble tatt i bruk av pikterne. Brochenes beliggenhet ser i alle fall ut til å svare til deres bestemmelse som festningsverker, skriver Brøgger. De ligger gjerne på nes og tanger, holmer eller halvøyer forbundet med land ved et lavt eid. Eller de kan være lagt på holmer i mindre sjøer, hvor de har vært lette å forsvare, og endelig kan de, om enn sjeldnere, være lagt på høye punkter uten direkte forbindelse med sjøen. Men for Orknøyenes og Shetlands vedkommende er forbindelsen med sjøen likevel på den ene eller andre måten aldeles avgjørende. Det overveiende flertall av brochene består bare av et tårn uten spor av andre festningsverker. Men ved noen få, som Clickmin ved Lerwick, og Lingrow på Orknøyene, er det bygget "utenverker" omkring selve tårnet som tyder på et mere utviklet forsvarssystem. Det kan visstnok ikke uten videre antas at disse er senere tilbygg. Ved Clickmin er byggemåten av utenverkene så aldeles den samme som ved hovedtårnet at ingen tvil kan være mulig om begges samtidighet.
Et par mil sør for Lerwick ligger det vesle stedet Sandwick. For en nordmann er navnet like lett å skjønne som Lerwick - en ekvivalent til vårt norske Leirvik. Sandvik-navnet går igjen en rekke steder, både i Norge og på Færøyene, og ganske riktig, nedenfor husklyngen i Sandwick er det en sandstrand. Her finner man et utmerket lite bakeri, som også gjør tjeneste som både postkontor og dagligvarebutikk. I tillegg finnes det et samfunnshus med det prangende navnet "Carnegie Hall", samt skole og et et lite hotell.
De fleste turister som kommer hit gjør det av en eneste grunn - for å reise ut til den vesle øya Mousa (av norrønt Mosey, "moseøya"), som har vært ubebodd siden begynnelsen av 1900-tallet. Avhengig av om været er bra nok (for det er slett ingen selvfølge ) kan man i sommerhalvåret bli fraktet ut til Mousa med båt for et tre timers opphold, for å se den kanskje mest bevarte steinfestningen av alle - Mousa broch, som det også er fortalt om i flere norrøne sagaer.
Mousa broch er kanskje ikke den største steinfestningen som ble reist, det er trolig bygget steintårn på vesterhavsøyene som har vært høyere enn dette, men med sine femten meter høye murer er tårnet et praktfullt skue. Murene er veldig solide og kraftige, her kan man virkelig snakke om arkitektur - det ligger en nøye beregning bak den buede linjen i høyden og den sirkelrunde muren som smalner gradvis av oppover. Det handler om generasjoners erfaring og kunnskap før noe slikt kan bygges. På den ene siden er det selvfølgelig primitivt, på den andre siden er det fremragende i teknisk henseende, for å si det med Brøgger.
Det er primitivt i forhold til selv til de enkleste krav til beboelse; de mørke, fuktige og små rommene minner mest om nisjer eller katakomber. Men i virkeligheten sto det ikke så mye bedre til i middelalderens festningstårn. Det store, åpne rommet i midten har sannsynligvis vært dekket til av et tak for å skjerme mot regn og vind, og har med andre ord vært ganske mørkt, det også. I bunnen av rommet lå en brønn, foruten et ildsted. For å komme inn i steintårnet går det en trapp som snor seg oppover forbi seks gallerier før man nå toppen, hvor man har en vid utsikt over Mousa Sound. Selve måten borgen er konstruert på, murene i tårnet med sine runde, glatte flater - alt er beregnet på å stå imot en hvilken som helst beleiring. Med datidens skytevåpen, pil og bue, kastespyd, steinslynger osv. kunne en borg som denne overhodet ikke inntas. Den eneste metoden for en eventuell erobring ville være å sulte ut dem som befant seg innenfor tårnets murer.
Bare den ting at Mousa broch står der ennå, mer enn kanskje femten hundre år etter at tårnet ble reist, bygget helt i tørrmur og uten noen form for bindemiddel, vitner om et førsteklasses håndverk. Mousa broch er blant de best bevarte forhistoriske bygningene i Europa.
Mousa broch står nevnt i den norrøne sagalitteraturen. I "Egil Skallagrimssons saga"[18] blir det fortalt om en herse ved navn Bjørn som bodde på Ørland i Sogn. Sønnen Brynjulf tok arven etter ham. Han hadde to sønner, Bjørn og Tord, som ennå var unge. Bjørn var en dyktig sjømann som snart dro i viking, snart på handelsskip, og var vel omtykt, forteller sagaen.
En gang var han på et stort gjestebud i fjordene, og der så han en vakker jomfru som elsket ham høyt. Han spurte seg for om familien hennes, og fikk høre at hun var en søster av hersen Tore Roaldssson, hun het Tora og ble kalt "ladhånd" (dvs. som bærer et gullbrodert "Lad" (armbånd) om armen).
Bjørn fridde til henne; men broren Tore nektet det. Bjørn forsynte seg imidlertid med folk, dro om høsten til fjordene, i en tid da Tore ikke var hjemme, og tok Tora med seg og hjem til Ørland. De ble der om vinteren, og Bjørn ville ha bryllup med henne. Men faren Brynjolf mislikte Bjørns handling sterkt og fant den uanstendig, siden vennskap hadde rådet mellom Tore og ham i så lang tid. "Derfor, Bjørn," sa Brynjolf, "kan du ikke holde bryllup med Tora hos meg uten hennes bror Tores tillatelse, men hun skal behandles like godt som om hun var min datter og din søster." Og alt måtte være i Brynjolfs hus slik han ville ha det, enten Bjørn likte det eller ei.
Brynjolf sendte også menn til Tore for å tilby ham forsoning og erstatning for Bjørns ferd; men Tore forlangte at Bjørn skulle sende Tora hjem; uten det kunne intet forlik oppnås. Men Bjørn ville på ingen måte la henne gå, selv om Brynjolf insisterte. Dermed led det utpå vinteren.
I begynnelsen av våren snakket Brynjolf og Bjørn en dag om sine saker, og førstnevnte spurte sistnevnte hva han nå ville gjøre. Bjørn sa at han ville ut av landet, og mest ville han, hvis faren ville gi ham et langskip, gå i viking. Men Brynjolf fryktet at han ville volde enda mer uro, og lovet ham et handelsskip med varer, for at han kunne seile til Dublin, dit mange på den tiden seilte.
Bjørn var fornøyd med dette, og alt var tilrettelagt for hans ferd. Men da han nå var ferdig, og det blåste god kuling, gikk han over bord med tolv mann, rodde inn til Ørlandet og gikk opp til gården og til sin mors kvinnestue. Hun satt der inne med mange kvinner i tillegg til Tora. Bjørn sa at Tora skulle følge med ham, og de førte henne bort; men moren hans forbød kvinnene strengt å si et ord om det i huset; for hvis Brynjolf visste det, ville han bli meget bitter, og det ville oppstå en stor strid mellom far og sønn. Toras klær og verdisaker ble lagt ut, og alt dette tok Bjørn og hans folk med seg. Om natten rodde de ut til skipet, satte seil og seilte ut ved Sognsø, og så ut på havet. De måtte kjempe mot motvind og hav, og tumlet lenge på havet, for de hadde bestemt seg for å holde seg så langt unna Norge som mulig. Til slutt ble de under en storm drevet til østsiden av Hjaltland, hvor skipet ble skadet da de landet ved Mosø (Mousa). Her losset de, bar lasten opp til det nærliggende slottet, dro skipet opp og satte det flytende.
Litt før vinteren kom et skip til Hjaltland fra Orknøyene, og kom med nyheten om at et langskip var kommet til øyene om høsten med kong Haralds bud; de brakte Sigurd jarl kongens befaling om å få Bjørn Brynjolfsen drept der han ble funnet; og en lignende melding hadde blitt sendt til de sørlige øyene, til og med til Dublin. Bjørn ble fortalt både dette og at han var blitt forvist fra Norge. Så snart de var kommet til Hjaltland, hadde han holdt bryllup med Tora; og de satt om vinteren på Mosøborg.
Men straks om våren, da havet begynte å synke, satte han ut skipet sitt og gjorde seg klar til avgang, for å seile til Island.
Sagaen forteller videre om hvordan de kom frem til Egil Skallagrimssons gård Borg i Borgarfjord. "Bjørn og alle skipskameratene hans bodde som gjester hos Skallagrim," avslutter sagaen denne historien.
Også i "Orknøyingenes saga"[19] blir det fortalt om Mousa broch. Her fortelles det om Erlend unge som flyktet fra Orknøyene til Shetland, hvor han satte seg fast i borgen på Morsøy (Mousa). Nok en gang handler det om en ung mann som rømmer med sin utkårede:
Erlend hadde fridd til Margreta, jarlens mor, men jarlen hadde sagt nei. Etterpå hadde Erlend samlet en flokk og hadde tatt Margreta med seg bort fra Orknøyene og ført henne nordover til Hjaltland (Shetland); han hadde slått seg ned på Morsøyborg (Mousa broch).
Da Harald jarl kom til Hjaltland, omringet han borgen og sperret for all tilkomst; men det var umulig å komme til med noe angrep (enn þar var vhægt atsokn vid at koma).
Det var da menn som prøvde å få til et oppgjør mellom dem. Erlend ba om at jarlen ville gifte bort sin kone, og tilbød seg så å hjelpe jarlen; det var mer om å gjøre for jarlen, sa han, at han fikk sitt rike tilbake, og det var det største håpet, da han fikk flest mulig venner. Mange sa det samme med Erlend, og enden på det hele ble at de forsonet seg.
Det er interessant å legge merke til sagatekstens opplysning om at Mousa broch var fullstendig uinntagelig.
Men likevel, jeg sliter med å skjønne at disse brochene utelukkende er bygget som forsvarsanlegg, som en slags bygdeborger. Kan det hende at disse mange hundre steintårnene ble reist av en annen grunn? De vitner i alle fall om et øysamfunn hvor det fantes overskudd og arbeidskraft nok til å reise slik enorme steinkonstruksjoner - for enormt må det jo ha vært, i en tidsalder da man i utgangspunktet kun hadde håndkraft, enkle redskaper og stillas av planker og tømmer å hjelpe seg med. Det sier seg nesten selv at kelterne må ha hatt stor tilgang til treller. Men ble brochene i Skottland bygget utelukkende i forsvarsøyemed?
Etter hvert som jeg sitter på lesesalen i Shetland Library og leser meg opp på emnet, oppdager jeg at det faktisk har vært - og er - en stor diskusjon blant faghistorikere når det gjelder spørsmålet om brochenes historiske funksjon.
For hundre år siden var den alminnelige oppfatningen, som Brøgger var en talsmann for, at brochene var blitt bygget som forsvarsstrukturer, tilfluktssteder for lokalbefolkningen og deres husdyr. Andre historikere gjorde seg til talsmann for at brochene var reist som slott av en lokal høvding som dermed demonstrerte sin makt over sine undersåtter. Denne teorien ble senere videreutviklet til å tolke brochene som "prestisjebygg", signalbygg som vi ville kalt det i dag - "stately homes" reist av rike og mektige familier for å demonstrere sin overlegenhet.
Det er likevel ingen tvil, kommer jeg til slutt tilbake til, om at den tette plasseringen av brochene må ha hatt en forsvarsstrategisk betydning - ja, kanskje til og med en krigersk funksjon. Noen tårn ligger ved stupbratte klipper og er omgitt av store jordvoller, enten kunstige eller naturlige, og som regel er de plassert på strategiske punkter. På Shetland ser man dem noen ganger plassert på hver sin side av et smalt sund - fra Mousa broch skuer man rett over på en annen broch på den andre siden av Burraland i Sandwick. Til sammen ville de nærmest utallige brochene gjøre vesterhavsøyene bortimot uinntagelig, om enn sagt som en mild overdrivelse.
Men kanskje finnes det også en middelvei. Det er jo ikke sikkert at alle brocher har hatt samme funksjon til samme tid. De kan ha blitt bygget med forskjellige formål for øyet, som en kombinasjon av alt som er nevnt over, og de kan ha hatt forskjellige funksjoner ned gjennom tidene. Til og med som bryllupslokaler for bortrømte norske kjærestepar.
Mystiske og tause står de der i landskapet som de har gjort i halvannet tusen år, sammenrast, kanskje bare som en steinhaug i landskapet, mens noen få, som Clickmin og Mousa, fremdeles vitner om fordums prakt. Sin hemmelighet beholder de for seg selv.
- Why should I tell of Mousa’s castled coast
- Why of the horrors of the Sumburgh-rost
- May not these bald disjointed lines suffice
- Penn’d while my comrades whirl the rattling dice
- While down the cabin-skylight lessening shine
- The rays & eve is chaced with mirth & wine
- Imagined while down Mousa’s desert bay
- Our well trimd vessel urged her nimble way
- While to the freshening breeze she leaned her side
- And bade her boltsprit kiss the foamy tide –
- Such are the lays that Zetland’s isles supply –
- Drenched with the drizzly spray and dropping sky
- Weary & wet a sea-sick minstrel!
- Sir Walter Scott, under et besøk på Mousa 1814.
Ring of Brodgar
Da de første nordboerne kom til Hjaltland og Orknøyene, med sine utallige større og mindre øyer, holmer og skjær, må de ha blitt slått av undring over det merkelige øysamfunnet som møtte dem, med sitt mylder av steintårn på nær sagt hvert et nes, de høye sirkler av bautasteiner som siden eldgammel tid var holdt for å være hellige steder, og pikternes mange bildesteiner med kristne og hedenske symboler - og deres egen, merkelige skrift. Hvilket folk de møtte her, sogar om det fantes et "broch-dynasti" da de kom hit, forteller skriftlige kilder lite og ingenting om. Ei heller hva nykommerne tenkte da de hoppet i land etter seilasen over Nordsjøen, men at de nå hadde funnet et øyrike med en kultur som i mange stykker var fullstendig ulikt det de var vant til hjemme i Norge, det er helt sikkert.
Det er en sen fredag kveld da jeg ankommer Kirkwall med North Ferry Link. Overfarten har vært ganske slitsom. En gjeng ungdommer på vei til Kirkwall for å spille en fotballkamp har satt til livs store kvanta øl på turen, sammen med det voksne følget som også fortærer den ene halvliteren etter den andre. Britisk drikkekultur er ikke bare bra, aller minst her ute på øyene, iallfall til tider. De er ikke bare fulle og veldig høyrøstede, men begynner også å bli ubehagelige mot sine nærmeste medpassasjerer.
Nærmere midnatt fikk vi endelig land i sikte. Det ble trengsel ved utgangen, fotballgjengen var nå mindre trivelig enn noen gang, og på fergekaien ventet en buss eller to for å ta passajerane inn til Kirkwall, som lå et par kilometer unna.
Jeg tok peiling på den nærmeste bussen, som ble kjørt av en lyshåret kvinne. Hooligan-gjengen i anmarsj rett bak. Det første jeg så var en kortklippet ung mann med briller og et vennlig blikk, han blunket litt, og jeg tenkte at det var et bra sted å finne en plass.
Til all lykke viste det seg at de fulle fotballguttene skulle med en buss som ikke var kommet ennå. Etter litt diskusjon med den kvinnelige bussjåføren ga de seg på det. Bussen satte seg i bevegelse. Kirkwall blinket der inne.
Jeg nevnte noe om fotballgjengen. Sidemannen nikket, han besvarte engelsk.
Det er rart, men noen kommer du raskt i prat med. Han fortalte at han var på vei til Stromness, sør på øyene. Jeg fortalte at jeg var på en rundtur på Shetland og Orknøyene i vikingenes fotspor.
Han blunket dobbelt så vennlig bak brilleglassene. - Du er norsk? Sa han. På norsk.
Vi lo litt av det. Han fortalte at han nettopp hadde startet på en lang reise. Planen var å reise over hele Storbritannia, kanskje han ville skrive om det etterpå. Om litteraturen.
- Hm, sa jeg. - Jeg leste en slik bok nettopp. Om en reise i de nordiske landene.
Jeg siktet til en bok av en norsk litteraturviter som hadde reist gjennom Norge, Finland, Russland og Estland osv. på leting etter disse landenes ånd og litteratur. Jeg hadde stor glede av denne boken, lærte mye av den, og ble ikke minst nysgjerrig på forfatteren selv, en ung mann, som alltid var på reise, alltid så, fant, lærte.
Han blunket bak glassene. - Det var jeg, sa han. - Det var jeg som skrev den boken.
Jeg så trolig dumt på ham.
- Du?
- Ja. Jeg. Jeg er han som skrev den.
Bussen stoppet. Vi var fremme i Kirkwall. Jeg kunne ikke la dette ta slutte så snart.
- Blir du med her? sa jeg.
Han ristet på hodet. - Nei, det blir Stromness.
Og det var det.
Jeg er trolig den eneste jeg kjenner som har lest boken hans. Boken er i tankene mine da jeg drar i vesterled. Forfatteren dukker opp på en lokalbuss i Kirkwall. På nabosetet! Hvilke tanker gjør man seg om det? Jeg undres...
Etter en bedre engelsk frokost på ærverdige Kirkwall Hotel, hvor jeg har utsikt over liv og røre i havnen, bærer det i vei til de fortidsminnene jeg har kommet for å se - Maes Howe, vikingenes "Orkahaug" som vil bli omtalt i neste del, og bautasteinene på Brodgar og Stenness.
Jeg er heldig og finner lyngheiene rundt Ring of Brodgar tomme for folk. Vinden rusker i lyngtustene, gresset blir slått flatt i bakken av brå vindstøt. Da jeg kommer opp til steinstøttene, som er plassert i en løs, vid sirkel, hører jeg en underlig plystrende lyd hvis jeg legger øret inntil den flate delen av den nærmeste steinen. Det er som et hvislende sus av evighet som lever blant disse høye, tause steinene. Og nå går det for alvor opp for meg at øyene her i vesterhavet ruger på så mange hemmeligeter...
Etter å ha fundert over de merkelige pikterne og brochenes mysterier, står jeg nå overfor et nesten enda større mysterium - Ring of Brodgar. Steinringen på Brodgar står ikke tilbake for hverken Stonehenge eller steinsirkelen i Avebury[20], dersom vi tenker oss tilbake til slik anlegget opprinnelig må ha sett ut da steinene ble reist ca. 3000 f.Kr. Til forskjell fra f.eks. steinringen i Avebury har det ikke stått noen steiner inne i sirkelen, som enten har vært en åpen plass eller inneholdt en eller flere bygninger av tre. Brodgar er den tredje største steinsirkelen i Storbritannia, 104 m i diameter, omgitt av grøfter.
I 1792 ble det rapportert at ringen inneholdt 18 stående steiner, med åtte steiner liggende på bakken. Men i 1815 viser en beretning at ytterligere to steiner hadde blitt veltet, og bare 16 sto igjen. Så, i 1854, blir det notert at det bare var 13 oppreiste steiner, ti komplette, men veltede steiner og fragmenter av 13 til. I 1906 kom statlige myndigheter inn i bildet, og de veltede steinene ble reist slik det ble antatt at de opprinnelig hadde stått. Siden den gang har to steiner blitt utsatt for lynnedslag, og 27 står igjen i dag. Opprinnelig skal den komplette sirkelen ha bestått av seksti steiner.
Steinringen har en klar sammenheng med bautasteinene på Stenness, gravhaugen Maeshowe og steinalderlandsbyen Skara Brae, som vil bli omtalt senere. Til sammen er de rester av en kultur som vi i dag ikke vet mye om, men når man tenker på at disse kulturminnene ble til på et lite øysamfunn langt nord i verden, samtidig med pyramidene i Egypt, er det en svimlende tanke. Da Ring of Brodgar ble til i tidlig bronsealder var det den første etappen av en rik kultur som omfatter mirakuløse fortidsminner som Skara Brae, Maeshowe og Stenness[21].
Området på Brodgar har vært systematisk undersøkt siden 1849, og er fremdeles gjenstand for arkeologiske undersøkelser.
Så kommer vi frem til mysteriet - hva, og hvorfor? Det må ha ligget et ufattelig arbeid bak å hente disse enorme steinblokkene og reise dem, og det forteller også om en kultur hvor man hadde evne og vilje til å organisere et slikt enormt prosjekt, som må ha tatt mange år. Jeg skal ikke gi meg inn på spekulasjoner om anlegget ble bygget som et astronomisk observatorium, der solen og månen og stjernenes posisjon har tjent i en mystisk-religiøs hensikt, og der solverv må ha spilt en sentral rolle, som det åpenbart har gjort på Maeshowe. Det er også lansert en teori om at anlegget på Brodgar kan ha vært en symbolsk hellig grunn for døden, mens steinringen på Stenness representerte livet. Uansett må stedet ha vært åsted for ritualer av en eller annen sort - ritualer som var av en så livsviktig betydning for det vesle øysamfunnet for fem tusen år siden at de gikk til det skritt å reise 60 bautasteiner for å slutte en sirkel.
Stones of Stenness utgjør også en steinsirkel, skjønt av langt mindre dimensjoner enn Ring of Brodgar. I dag står det fire steiner igjen av en sirkel som opprinnelig har bestått av tolv steiner. Det er mulig at steinsirkelen på Stenness er eldre, eller samtidig med, steinringen på Brodgar.
Odin-steinen
Da vikingene bosatte seg på Orkneyjar brakte de også med seg sine egne, gamle norrøne guder. De tok snart til å blote ved steder som dette - ja, ikke minst her. I følge gamle sagn ble Ring of Brodgar og steinstøttene ved Stenness kalt "Solens tempel" og "Månens tempel". Midtveis mellom steinsirklene sto en stein som ble kalt "Odins stein", som imidlertid ble revet ned og knust av en forarget bonde julen 1814.
Unge mennesker skal ha danset og sunget til ære for "Wôden" (Odin) ved templene, og selv om dette er legender som trolig er diktet opp av senere tiders romantikere, finnes det i alle fall norrøne runer risset inn på noen av steinene på Brodgar - en mann som het "Bjørn" har hugget inn navnet sitt for evig og alltid, sammen med en ambolt.
"Odins stein" fortjener en nærmere omtale, selv om den altså siden vinteren 1814 ikke eksisterer lenger. Hva var det som gjorde den lokale bonden så forarget at han ødela steinen?
Steinen hadde trolig stått der i flere tusen år da nordboerne (eller mer sannsynlig 1800-tallets romantikere) ga den navnet "Odins stein", siden 3000 f. Kr.
Den skal ha vært to og en halv meter høy og en meter bred. Det kom i alle fall arkeologene frem til da de i 1988, etter å ha kartlagt 8000 kvm rundt Stenness, mente at de hadde funnet sokkelen til steinen som var blitt revet ned 174 år før. Steinen hadde i følge legenden et stort hull i midten som solen (eller) månen skinte gjennom ved solverv, eller ved andre viktige merkedager.
Med alle de krefter som ble tilskrevet Odin-steinen, var den mest kjent for sin rolle i forsegling av avtaler og bindende ekteskap. Orknøyboerne reiste ut til den eldgamle steinen og avla løfter og avtaler ved å stikke hånden gjennom hullet, og sverget "Odin-eden". Denne eden var en fullstendig ubrytelig pakt. Fra 1774 blir det fortalt: "Denne seremonien ble holdt så veldig hellig i de tider at den personen som våget å bryte forlovelsen som ble gjort her, ble regnet som vanæret og skydd av alle og enhver."[22]
En annen sak, fra 1781, handler om en ung mann som hadde forført en jente under løfte om ekteskap. Jenta, som ble gravid, ble deretter forlatt: "Den unge mannen ble tilkalt før møtet; de eldste var spesielt strenge. Da de ble spurt av presten om årsaken til den usedvanlige strengheten, svarte de: "Du vet ikke hvilken dårlig mann dette er; han har brutt løftet til Odin." Da de ble spurt om hva de mente med løftet til Odin, minnet de ham om steinen med det runde hullet og la til at det var skikk og bruk at avtaler ble gjort ved å ta hverandre i hånden gjennom hullet i steinen, og at løftet de ga hverandre ble kalt "Odins løfte".[23]
En kort omtale av Odin-eden finnes også i den gamle Orknøyballaden, "The Play o' de Lathie Odivere":
- En sverget at han skal henge på treet
- for å gifte seg med henne
- Han skrøt vidt og bredt av
- at han vant sin kone ved Odins ed.
Henvisningen til at han "hang på treet" peker hen på den norrøne guden Odin, som i norrøn mytologi hang fra verdenstreet, Yggdrasil, i ni netter.
Et klassisk eksempel på hvor bindende Odin-eden en gang var, vises i folkloren rundt Orknøy-piraten, John Gow. Mens Gow var i Stromness, ble han visstnok forelsket i en frøken Gordon, datteren til en lokal kjøpmann. I tråd med orkadisk tradisjon tok frøken Gordon med seg Gow til Odin-steinen, hvor de lovet sin troskap til hverandre. Noen måneder senere ble imidlertid Gow tatt til fange utenfor Eday, og deretter henrettet i London. Forferdet over kjærestens død, sies frøken Gordon å ha reist til London for å ta på hånden til Gows lik for å frigjøre seg fra deres bindende ed.
Slike steiner og lignende skikker er også kjent fra andre steder i det norrøne kulturområdet, blant annet fra Moster i Sunnhordland, der det står en høy stein med et rundt hull ved den gamle Moster kirke, reist av Olav Tryggvason.
Pussig nok skal en del av Odin-steinen overlevd frem til 1940, før også denne biten ble ødelagt.
Overtroen knyttet til disse eldgamle hellige stedene levde sterkt i almuen, som oppsøkte steinringene og danset til visse tider av året, mye av det som rester etter norrøne hedenske ritualer - og så en juledag 1814 tok altså den moralske forargelsen overhånd hos en lokal bonde, som bestemte seg for å drive ut de gamle hedenske skikker for godt.
Steinringen på Stenness og Odin-steinen har også fått en plass i populærkulturen, på platecovere med både Van Morrison og Julian Cope, og den kanadiske folk-artisten Loreena McKennitt har skrevet en sang om to elskende som møtes ved Odin-steinen, hvor mannen går en tragisk skjebne i møte.
"As we passed the Bridge of Brodgar, we could dimly descry the Standing Stones of Stenness on the eminence but today looming in the darkness like a regiment of grim spectres. As we approached the Stone of Odin, it appeared to be larger and more unshapely than usual and all the ghastly traditions surrounding it flashed through my mind."'
- - W.R. Macintosh: Around the Orkney peat-fires, 1914.
Skara Brae
Vinteren 1850 raste en voldsom storm over Orknøyene. I Bay of Skaill, en bukt med en vid og bred sandstrand, blåste sand og jord av en høy sanddyne kjent som Skara Brae, og et forunderlig syn møtte den lokale laird, William Watt og hans folk - ruiner av eldgamle bygninger var blitt avdekket. Det skulle vise seg å være den best bevarte steinalderlandsbyen i Nord-Europa.
Landsbyen på Skara Brae var befolket før de egyptiske pyramidene ble bygget, og det var et yrende liv her i århundrer før steinringene ved Stonehenge og Brodgar ble reist. Her har det levd folk for 5000 år siden.
I århundrenes løp har sand og mødding bevart landsbyen slik at den i dag er nærmest perfekt bevart. Og det gjelder ikke bare bygningene, men også interiøret. Det gir oss i dag en fantastisk anledning til å forstå hvordan folkene som bodde her for flere tusen år siden virkelig levde.
Når man vandrer inn og ut av disse eldgamle bygningene i dag, er det lett å glemme at husene naturligvis hadde tak. Det er godt mulig at bærebjelkene har bestått av hvalbein i stedet for tømmer, og det kan selvsagt ha variert fra hus til hus. Husene er faktisk ganske romslige, selv om det kanskje ikke allltid virker slik når vi oppholder oss i bare ett rom. Mer enn én gang dunker jeg hodet i de smale dørene, og lurer uvilkårlig på om menneskene som levde her var små. Men sannsynligvis er de konstruert slik for å stenge den iskalde vinden ute. Det kan faktisk være en bitende vind på Skara Brae selv om sommeren.
Det er forunderlig å gå fra del til del i dette konglomeratet av rom og hus som har ligget tett i tett. I et rom står en seng, med en ramme av stein. Antagelig må bunnen ha vært laget av tre, og de kan ha ligget på et underlag av halm, med tepper og dyreskinn som dyner. Bortenfor sengen står et skap med tomme hyller. Flere av rommene er ganske små og minner om "walk in closets" eller celler. Noen av disse kan faktisk ha vært i bruk som innendørs toaletter, tenker man seg. Andre steder er det murt opp små, vanntette beholdere. Sentralt i husene har det vært et ildsted.
Flere av veggene og passasjene i rommene er dekorert med mønstre som gjerne kan kalles geometriske, men likevel abstrakte i form. Mønsterne må ha hatt en mening for landsbyens beboere.
Det er tydelig at dette samfunnet har hatt et skille mellom de enkelte familiene som levde her. Husene har trolig vært private boliger, hvor to generasjoner, som et foreldrepar og deres barn, og kanskje en eller flere besteforeldre, har bodd sammen som en enhet.
For seg selv ligger en bygning som er annerledes innredet enn de andre husene. Huset kan ha vært et verksted for bearbeiding av f.eks. redskaper av tre, ben og stein. Utenfor huset er det en steinlagt plass som guidebøkene kaller "the market place" - "torvet"
Det er mye her som gir meg litt å fundere over. Belysningen, for å ta en ting. Med tak over ville disse rommene vært bekmørke. Kanskje de hadde en glugge til å slippe inn litt dagslys, og trolig må de ha brent olje, kanskje hvalolje, i små lamper, som de norrøne grønlenderne. Derimot må ventilasjonen ha vært elendig. De tykke steinveggene har ikke bare holdt minusgrader og kald vind ute, men må også ha ført til at rommene kan vært ganske fulle av røyk.
Landsbybefolkningen har drevet jordbruk og naturligvis også hentet sin mat fra havet. Funn av bein forteller at de har holdt kveg og griser, sauer og geiter. Jorden har gitt dem bygg og også havre. Store hauger av fiskebein i møddingen forteller at fisk fra sjøen hyppig sto på matbordet. Hvalbein er mer en sjeldenhet, så det ser ikke ut til at drev havfiske i noen større grad. Kanskje hvalbeina i møddingen stammer fra strandete hvaler, eller kanskje de drev hvaler inn i bukten og slo dem i hjel med klubber, slik det blir praktisert på Færøyene den dag i dag. I tillegg har naturligvis bær, urter og nøtter stått på menyen.
Det er ikke funnet spor av våpen under utgravningene og undersøkelsene som er gjort her, noe som tyder på at de har vært et folk uten eksterne fiender, og som har løst konflikter på fredelig vis. Det blir også understreket av det faktum at det heller ikke er antydning til forsvarsverker rundt landsbyen. Den sosiale strukturen tyder på at samfunnet var bygget opp rundt kjernefamilien, og trolig må de hatt en form for lover og også ledere.
Det som kanskje mest av alt gjør at steinalderfolket på Skara Brae står levende for oss i dag, er funn av spillbrikker og smykker. Tanken på at de også har funnet tid til slike sysler og har pyntet seg, gjør folket her ute kysten litt lettere å forholde seg til.
Hvor mange slike landsbyer som fantes på vesterhavsøyene vet vi ikke, men med tanke på utgravningene som er gjort på Jarlshof på Shetland, som vil bli nærmere omtalt i neste kapittel, må det ha eksistert atskillig flere bosetninger av denne arten. Dette var den kulturen som sto for byggingen av Maeshowe, som også blir omtalt i neste kapittel, og steinringene på Brodgar og Stenness, og med tiden også de mange brochene, og som ble etterfulgt av den piktiske kulturen og til slutt nordboerne...
Ogham-skriften
Mye ved pikterne og deres kultur kan virke merkelig og mystisk. Det er gjerne slik de blir skildret, godt hjulpet av senere tiders romantiske fremstillinger og vår egen populærkultur. På et tidspunkt gikk pikterne under som kultur, både ved å bli tatt opp i den keltiske skotske befolkningen og i møte med vikingene. Hvilken skjebne som møtte folket på vesterhavsøyene er ukjent. Sagalitteraturen nevner lite om det, ei heller andre samtidige annaler. Man skulle kanskje tro at sagaene ville nevnt det om vikingene støtte på et stolt og stridbart folk, men det er bare en formodning.
Lite ved pikternes historie og kultur er egentlig skjult for oss. Vi kjenner deres historie, og vi kjenner også de mange kulturminner de har etterlatt seg. Men like fullt er det mye ved pikterne som fremstår som et mysterium. Som den såkalte ogham-skriften.
Pikterne benyttet denne skriftformen i århundrer, også etter at de var blitt omvendt til kristendommen, over hele Skottland. Ogham var altså en skrift, ikke et språk, hvor man benyttet seg av alfabetiske symboler for å gjengi et ord, navn og fraser.
Ogham-skriften finnes nesten utelukkende på steiner i korte inskripsjoner spredt utover Skottland, selv om det kan ha blitt brukt på pergament også, for enkle meldinger og brev. Navnet "ogham" stammer fra ordet "Ogma", den keltiske guden for høvisk eller vakker tale.
Ogham-alfabetet består av grupper av linjer fra én til fem, satt på tvers av en vertikal stammelinje, der hver gruppe representerer en annen bokstav.
Pikternes talespråk forsvant på 1100-tallet. Om ogham-skriften kan hjelpe oss på veien mot en rekonstruksjon av pikternes språk er tvilsomt, men på den annen side er ogham-skriften og det piktiske språket er nært forbundet, og enhver studie av det ene må gjøres i takt med en studie av den andre.
Det er logisk å anta at ogham-skriften må ha utviklet seg fra et eksisterende runealfabet fra samme tidsperiode. Noen forskere har hevdet at pikterne utviklet sin egen skriftform fra den germanske futhark, som også de norrøne runene bygger på. Men det kan like gjerne, eller mer sannsynlig, ha kommet fra det latinske alfabetet. Det er ingenting som tyder på at pikterne hadde noen kontakt med det germanske folket, så med mindre de har sin opprinnelse i det kontinentale Europa, ville den forbindelsen i beste fall være svak. Derimot hadde pikterne utstrakt kontakt med romerne og deres latinske språk og kultur, og ogham-skriften kan ha utviklet seg gradvis og over lang tid. Men det finnes også forskere som hevder at ogham-skriften oppsto som et komplett system på 500-tallet.
Det eksisterer i dag minst 300 steiner med inskripsjoner i ogham-skrift på de britiske øyer, som regel personnavn.
Det er også funnet ogham-inskripsjoner både i Wales og på vikingøya Man i Irskesjøen. Og nettopp denne koblingen mellom de norrøne og de gæliske kulturkretsene har vist seg å være et fruktbart spor. Richard Cox fra keltiske studier ved Universitetet i Aberdeen har avdekket at flere ogham-inskripsjoner som tidligere var antatt å representere piktisk språk, først viste seg å bli forståelige da de ble lest som norrønt. Av de nitten steinene som ble undersøkt på Orknøyene og i Skottland, riktignok hugget så sent som mellom 1050 og 1225, omfatter omtrent halvparten av ogham-innskrifter også norrønt språk. Det er derimot ikke funnet noen ogham-inskripsjoner i Norge eller Skandinavia.
Denne oppdagelsen er av stor betydning for vår forståelse av den tidlige historien til Skottland og Skandinavia. Det er mange bevis, for eksempel gjennom stedsnavn, på skandinavisk innflytelse i enkelte deler av Skottland, men disse steinene gir klare bevis på sterke koblinger mellom Skottland og Norge i områder der andre bevis mangler. I Skandinavia ville minneinnskrifter som disse være skåret ut i runer ikke ogham. Spørsmålet er hvorfor disse steinene er skåret ut på gammelnorsk, men bruker et skriftsystem utviklet i den gælisktalende verden? Bevisene tyder på sterke koblinger i språk og læring og i religiøs skikk mellom norrøne og gælisktalende samfunn.
- - Richard Cox: Pictish stones give up secrets of centuries old puzzle. University of Aberdeen, 1999.
Pikternes bildesteiner
Foruten ogham-skriften har pikterne også etterlatt seg en rekke fantastiske steinmonumenter, de såkalte bildesteinene, både på Orknøyene og Shetland, og ellers i Skottland. Det er registrert ca. femti slike stener. I tillegg er det funnet fragmenter fra steiner som er blitt knust eller er blitt borte på annet vis. Fra vesterhavsøyene kjenner man til femten slike steiner, elleve av dem på Orknøyene.
Ingen vet med noen grad av sikkerhet hvorfor disse steinene ble reist, eller betydningen av symbolikken som er risset inn på dem. Som med ogham-skriften og andre sider ved pikternes kultur er det overlatt til gjetninger. Steinene ha kan fungert som grensemarkører, eller territorielle merker, men det kan også hende at de står der som minner om fremtredende personer, eller for å fortelle om store begivenheter - eller også som registrerte ekteskapskontrakter. Teoriene er mange.
Symbolikken er mangfoldig og til dels gåtefull. Det er risset inn figurer fra dyreverdenen, som laks, hjorter og okser, eller ørn og gås, blandet med uhyrer som det beryktede "piktiske udyret", og mer abstrakte mønstre som halvmåne og V-form, kam og speil og dobbeltsirkler. Det er mulig at dette er mønstre som er hentet fra pikternes egne tatoveringer og overført på steiner, selv om man i tillegg også finne menneskefigurer på steinene, som krigerne på Birsay-steinen.
Pikternes kroppstatoveringer var trolig ment å ha magiske egenskaper, som man kan ha overført ikke bare på steiner, men også overalt ellers, på smykker, skjold og dørstolper før de til slutt ble risset inn på symbolsteinene.
Innen arkeologien er de piktiske bildesteinene delt i to forskjellige grupper, avhengig av form og symbolbruk. De eldste bildesteinene antas å være de tidligste, med symboler skåret inn i større steinblokker eller steinheller. Disse antas å ha blitt skåret ut på 500- eller 600-tallet e.Kr. Senere ble symbolene risset inn i relieff på rektangulære, formede plater. Disse steinene har ofte kristne elementer eller scener ved siden av de piktiske symbolene, og antas å stamme fra det 700- og 800-tallet e.Kr. – en tid da pikterne konverterte til kristendommen, og vikingene dukket opp.
Historikeren Tim Clarkson skriver at "Det er kanskje ironisk at symbolsteinene – den mest imponerende arven fra piktene – får dette eldgamle folket til å virke enda mer mystisk."[24]
Pikterne i myter og populærkultur
Etter en epoke som strekker seg over mindre enn 600 år forsvinner pikterne ut av historien, og etterlater seg et skriftspråk og bildesteiner som ingen har helt ut har klart å tyde, og som bare har bidratt til å gjøre dette folket enda mer mystisk for ettertiden. I kjølvannet av deres forsvinning har det oppstått myter og legender som har bidratt til å forsterke bildet av et sterkt og egenrådig folk, innhyllet i en tåke av mysikk.
Det er ikke få forfattere som har blitt tiltrukket disse romantiske og fantasifulle forestillingene om det mystiske folket nord i Skottland, som holdt seg for seg selv og ikke slapp noen inn på seg. Mye ved romantikkens fremstilling av pikterne minner om det bildet som flere diktere skapte av indianerne i Nord-Amerika på 1700-tallet, som edle villmenn, på samme vis som Sir Walter Scott gjennom sine romantiske historiske romaner og reiseskildringer inntil denne dag har skapt en populær oppfatning av vesterhavsøyenes historie, som ikke minst den forhistoriske landsbyen og senere vikinggården ved Sumburgh er et godt eksempel på, som Scott ga navnet "Jarlshof" i romanen "The Pirate".
Den skotske folkloristen David Mac Ritchie (1851-1925) hevdet at pikterne var direkte etterkommere etter et steinalderfolk av pygmeer, og at de ble opphavet til mytene om feer og alvevesener. MacRitchie utviklet det som ble kjent som "Pygmy-Pict-teorien" i boken " The Testimony of Tradition" (1890) og "Fians, Fairies and Picts" (1893). Her utbroderer han sin overbevisning om at pikterne var svært små av størrelse, og peker på funn av korte dører (3 – 4 fot høye) til kamre, underjordiske boliger og graver, i tillegg til å sitere gammel litteratur som Adam av Bremens "Historia Norwegiae" som beskriver pikterne på Orknøyene som "bare litt overskridende pygmeer i vekst". Han fikk støtte av en annen folklorist, John Francis Campbell (1821-1885), som skriver i "Popular Tales of the West Highlands" (1860–62) at "Jeg tror det en gang var en liten rase av mennesker på disse øyene, som blir husket som feer [...] feen var sannsynligvis en pikter."
Robert Louis Stevenson (1850-1894) beskriver også pikterne som et dvergfolk i sitt dikt " Heather Ale":
- Rudely plucked from their hiding,
- Never a word they spoke:
- A son and his aged father—
- Last of the dwarfish folk.
Den amerikanske forfatteren Robert E. Howard (1906–1936), som skrev i sjangeren heroisk fantasylitteratur, var opptatt av piktere. De dukker opp i flere av Howards fortellinger, de fleste knyttet til helten Conan, men han skrev også historier om den fiktive Bran Mak Morn, pikternes siste konge, i kamp mot sin fiende Cormac mac Art. Conan dukker første gangen opp i science fiction- og skrekkbladet "Weird Tales" på 1930-tallet, og er i dag en vekjent figur fra tegneserier, bøker, filmer og dataspill, blant annet med Arnold Schwarzenegger i rollen. "For meg virket det som om jeg ikke diktet, men bare gjenfortalte ting som hadde skjedd. Episode på episode trengte seg på i en slik fart at det var så vidt jeg kunne holde tritt med dem. I ukevis gjorde jeg ikke annet enn å skrive om Conans eventyr. Figuren tok fullstendig makt over meg," har Howard selv skrevet om sin piktiske fantasihelt[25].
Den engelske forfatteren (1872-1963) John Cowper Powys ga i 1951 ut en roman om kong Arthur og ridderne av det runde bord. Her har han hentet frem pikterne som modell for follet "Gwyddyl-Ffichti", som går i allianse med et irsk folk kalt "Gwyddylaid"
En mer humoristisk vri finner vi i den engelske forfatteren Terry Pratchetts (1948-2015) fabelprosa. I romanserien "Discworld" skriver han om et piktisk-lignende folk kalt "pictsies" som egentlig er en form for alver, blant annet ved at de er kun rundt 16 cm høye. Det piktiske særdraget er gjenkjennelig ved at huden deres er blå fra tatovering og maling, og at de alle har rødt hår.
Juliet Marillier (f. 1948) fra New Zealand har skrevet en romanserie i sjangeren fabelprosa om den faktiske piktiske kongen Bridei (egentlig én av flere med dette navnet), kalt for "The Bridei Chronicles", og som begynner med romanen "The Dark Mirror" (2004).
Og naturligvis har også Asterix besøkt Pikterland, i det 35. heftet av den legedariske tegneserien.
Litteratur
Endel løpende fotnoter er ikke tatt med her.
- Brøgger, Anton Wilhelm: Den norske bosetningen på Shetland-Orknøyene: Studier og resultater Skrifter / Norske videnskaps-akademi i Oslo. II, Hist.-filos. klasse, 1930.
- Charles River Editors. The Picts: The History of the People Who Inhabited Scotland in Antiquity and the Middle Ages. Kindle Edition.
- Clarkson, Tim: The Picts. A history. Tempus Publishing, 2008.
- Diethe, Jürgen: A short history of the Picts. Kindle Edition.
- Heimskringla.no
- Holtsmark, Anne: Orknøyingesagaen. Aschehoug, 1970.
- Jarlshof. A walk through the past. Historic Scotland. 2000.
- Johnston, A.W.: Orkney and Shetland Folk 872-1350. Printed for the Viking Society for Northern Research University of London 1914.
- Shetland Amenity Trust, nettsted (div. artikler).
- The Hamar Trail. Shetland Amenity Trust.
Referanser
- ↑ Sitat hentet fra "Nord i tåkeheimen" av Fridtjof Nansen, 1911.
- ↑ Chronica de Origine Antiquorom Pictiorum ("Den piktiske krøniken") http://www.kjhskj75z.talktalk.net/ pictish.html
- ↑ I norsk oversettelse: Anglernes kirkes historie. Ovs. av Else Schjøth. Aschehoug, 1979. (Thorleif Dahls kulturbibliotek).
- ↑ Jo Rune Ugulen: "Eit oversyn over den mellomalderlege litteraturen om Olav den heilage, med vekt på krønike- og sogelitteraturen." Nordica Bergensia 29, 2003, side 6.
- ↑ Joshua J. Mark: Picts. World History Encyclopedia.
- ↑ Collins Encyclopaedia of Scotland, red. John Keay, Julia Keay. HarperCollins, 2000.
- ↑ Stuart McHardy: A New History of the Picts. Luath Press Ltd 2009.
- ↑ The problem with the Picts. Searching for a lost people in northern Scotland. Current Archaeology. 2020.
- ↑ Nicolaisen: Scottish Placenames. Birlinn Ltd. 2011.
- ↑ Korrekt oversatt fra latin: "De gjør en ensomhet og kaller det fred."
- ↑ Tacitus: "Agricola". I engelsk oversettelse, 1876. Wikisource.
- ↑ Brigantene var en keltisk stamme som i tiden før det romerske Britannia bodde i området mellom elvene Tyne og Humber i det nordlige England. Da romerne invaderte de britiske øyer i år 43 var brigantene den sterkeste keltiske stammen på øyene. Fra begynnelsen av var de vennligsinnede overfor romerne, og fikk status som klientkongedømme, det vil si et kongedømme kontrollert av guvernøren i romersk Britannia, men med en viss autonomi. I år 50 søkte Caratacus tilflukt hos brigantenes dronning Cartimandua etter å ha lidd nederlag i slaget ved Caer Caradock. For å vise sin lojalitet mot romerne overleverte hun Caratacus til romerne, og han ble ført til Roma i lenker. Dermed var en av de sterkeste av de keltiske krigsherrene satt ut av spill. (Wikipedia).
- ↑ Usipeter (usiper) var en germansk stamme som på tiden før Kristi fødsel bodde ved den nordlige Rhinen på grensen til dagens Holland, ifølge Tacitus, for senere å bevege seg litt sørover, sør for Teutoburgerskogen. De tilhørte den Istaevonske folkegruppen. De var et av folkene som fulgte Cherusci-høvdingen Ariovistus inn i Gallia i 70 f.Kr., men som deretter ble beseiret av Cæsar i 58 f.Kr. og ble tvunget til å returnere.
- ↑ Chronica de Origine Antiquorom Pictiorum ("Den piktiske krøniken") http://www.kjhskj75z.talktalk.net/ pictish.html
- ↑ Abernethy er en landsby ved elven Tay i Perth and Kinross i Skottland, omtrent ca. 30 km sørøst for Perth. Det opprinnelige piktiske navnet som er kjent fra skriftlige opptegnelser lød "Apurnethige". Landsbyen var en gang "hovedstaden", eller i det minste et senter av betydelig religiøs og politisk betydning, for det piktiske kongeriket. Sognekirken, som står på landområde som ble gitt av Nechtan mac Der-Ilei, en piktisk konge tidlig på 700-tallet, er dedikert til sankt Brigid av Kildare (ca. 451–525), og selve kirken er det hevdet ble grunnlagt av Dairlugdach, den andre abbedisse av Kildare, en av de fremste klostre i det tidlig kristne Irland. I landsbyen er det bevart to rundtårn av irsk type, reist på 1000- eller 1100-tallet. Flere tidlige piktiske monumenter er funnet her, innbefattet en symbolstein som er murt i det ene tårnets fundament.
- ↑ Dithe: A short history of the Picts.
- ↑ Anton Wilhelm Brøgger: Den norske bosetningen på Shetland-Orknøyene: Studier og resultater. Norske videnskaps-akademi i Oslo. II, Hist.-filos. klasse, 1930.
- ↑ Gjengitt etter Íslendinga sögur: Egils saga Skalla-Grímssonar, ved Guðni Jónsson.
- ↑ Gjengitt etter Flateyjarbók: Orkneyinga saga
- ↑ Avebury er en enorm neolittisk steinsetting i det engelske fylket Wiltshire, og omslutter landsbyen Avebury i Wiltshire i sørvestlige England. Det er en av de fineste og største slike oldtidsminner i Europa, og antas være laget for om lag 5000 år siden i bondesteinalderen.
- ↑ Arkeologiske underøkelser tyder på at steinene på Stenness kan ha blitt reist før, eller samtidig med, Ring of Brodgar.
- ↑ Around the Orkney peat-fires. W.R. Macintosh, 1914.
- ↑ Around the Orkney peat-fires. W.R. Macintosh, 1914.
- ↑ Tim Clarkson: The Picts. A history. Tempus Publishing, 2008.
- ↑ Kilde: Wikipedia.
.jpg){kind=link}
_(14760479206).jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}