Kvinnelige makter - Nanna: Kjærlighetens skjørhet og dødens favntak

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Kvinnelige makter

Nanna: Kjærlighetens skjørhet og dødens favntak

av Knut Rage

Balder lurer på Nanna mens hun bader. Illustrasjon av Louis Moe, 1898.

I de gamle norrøne fortellingene om guder og gudinner finner vi Nanna. Hun er en litt mystisk skikkelse som er nært knyttet til den populære guden Balder. Deres historie er en trist fortelling om kjærlighet, tap og død. Selv om kildene forteller litt forskjellige ting om Nanna, er hun alltid nært forbundet med Balder og er en viktig, om enn stille, del av den tragiske historien om hans død.

I Den yngre Edda står det klart at Nanna var Balders kone og moren til Forsete, guden for rettferdighet. Det viser at hun var en del av gudenes slekt. Men det er ikke rollen som mor som er viktigst når vi snakker om Nanna. Det er heller hennes dype kjærlighet til Balder og den enorme sorgen hun følte da han døde.

Da det ble spådd at Balder skulle dø, levde Nanna i stor frykt. Hennes lettelse må ha vært stor da hun trodde faren var over, og hun så de andre gudene kaste ting på Balder uten at han ble skadet. Men denne følelsen av trygghet skulle snart bli knust.

Loke lurte den blinde guden Hod til å skyte en pil av misteltein på Balder, og Balder døde med en gang. Mistelteinen var den eneste av jordens skapninger som ikke hadde lovet å ikke skade Balder fordi Frigg, Balders mor, mente den var for ung og ubetydelig.

Måten Nannas reaksjon beskrives på er enkel, men veldig sterk: hun døde av sorg. Hennes hjerte var så knyttet til Balders at hun ikke tålte tapet. At hun døde så plutselig, viser hvor utrolig sterk kjærligheten deres var – en forbindelse som var dypere enn selve livet.

Nannas historie er aller mest gripende under Balders bålferd. Balder skulle sendes ut på sin siste reise i det store skipet Ringhorne, og sammen med ham ble hans kjære Nanna lagt. De ble begge brent i flammene, som et symbol på at kjærligheten deres ikke kunne skilles, selv ikke i døden. Det er lett å se for seg det storslåtte skipet, den døde guden med det fredfulle ansiktet, og ved siden av ham hans kone, forent i døden slik de hadde vært i livet. Røyken steg mot himmelen, et siste farvel fra en tapt glede.

Men fortellingen slutter ikke der. I et forsøk på å hente Balder tilbake fra dødsriket drar guden Hermod ut på en farlig reise. Han rir gjennom mørke daler til han kommer til Hels rike. Der finner han Balder sittende på en æresplass, og ved hans side – Nanna. Selv i dødens rike var de to sammen.

Det finnes en rekke eksempler på at hustruer følger sin mann i døden i norrøn litteratur og historiske kildeskrifter. Hilda Ellis Davidson trekker frem flere eksempler på at kvinner fulgte sine menn i døden, enten frivillig eller tvunget. I myten om Sigurd Fåvnesbane valgte Brynhild selv å la seg brenne på et stort gravbål for å kunne gjenforenes med Sigurd som hans hustru i dødsriket, siden de ikke fikk hverandre i livet. Et lignende motiv finnes i fortellingen om den svenske kong Sigurd, som ble sendt til havs i et brennende skip med en død prinsesse ved sin side. Historiske kilder underbygger også slike skikker. I det arabiske sendebudet Ibn Fadlans beretning fra Volga valgte en trellekvinne å la seg ofre (ved kvelning og knivstikking) for å brennes med sin herre. I tiden før seremonien ble hun behandlet med stor ære, som om hun var hans hustru. Et oppsiktsvekkende avsnitt i Flatøybok antyder at enkeofring til ære for Odin ble praktisert i Sverige helt frem til 900-tallet. Dette skal ha vært grunnen til at Sigrid Storråde forlot sin første ektemann, svenskekongen Eirik Seiersæl: Hun ønsket ikke å bli drept for å følge ham i graven. Senere giftet hun seg med Svein Tjugeskjegg av Danmark.

Da dødsgudinnen Hel ga Hermod håp om at Balder kunne komme tilbake, viste Nanna igjen sin kjærlighet og omsorg. Hun ga Hermod gaver til gudene i Åsgard: en linkjole til Frigg (Balders mor), en gullring til gudinnen Fulla, og andre ting til de andre gudene. Disse gavene var mer enn bare rene gaver; de var kjærlighetserklæringer, en forsikring om at Nanna, selv i døden, tenkte på sine venner og deres sorg.

Det er interessant å ta med at andre kilder forteller en litt annerledes historie om Nanna. I Saxo Grammaticus' Gesta Danorum er hun ikke en gudinne, men en menneskelig kvinne, datter av kong Gevar. Her blir hun begjært av både Balder (som er en halvgud) og mennesket Hod. I denne versjonen er det Hod som vinner Nannas hjerte, mens Balder er ulykkelig forelsket i henne. Denne mer jordnære fortellingen plasserer Nanna i en vanligere setting, men det at hun er attraktiv og skaper konflikt, er fortsatt viktig.

__________

Setrekammen er en beinkam funnet i 1932 på Setre på Bømlo, som er datert til mellom 560 og 700 e.Kr. Den har en runeinnskrift hvor tolkningen har vært mye diskutert. (Illustrasjon: Birger Nerman: Arkeologisk datering av vendeltidens nordiska runinskrifter” i Fornvännen, 1947.)

Det finnes også arkeologiske funn som kanskje kan knyttes til Nanna, nemlig en benkam med runeinnskrift, funnet i 1932 i en liten heller på vestsiden av Bømlo i Sunnhordland - den såkalte Setre-kammen. Kammen lå i et avfallslag, som viser at helleren har vært brukt som fangstbosted i jernalderen. Kammen kan dateres til mellom slutten av 500- og slutten av 600-tallet.

’’’hᴀl mᴀz ¶ mᴀ unᴀ ¶ ᴀlu na ᴀlu nanᴀ’’’

’’'Hǫll mær ma una ǫllu naa ǫllu nenna’’'

‘’En jente som lener seg’’

‘’kan hvile, oppnå alt, og glede seg over alt.’’

Tolkningen er omstridt, og det uenighet om dette er den samme Nanna som i Edda-fortellingene, men uansett antyder det at navnet, og kanskje også tilbedelsen av en slik figur, kan ha eksistert tidlig. Innskriften er forøvrig kalt vårt første kjærlighetsdikt.

Navnet Nanna har også ført til mange tanker. Noen mener det kan komme fra barnespråkets "nanna", som betyr "mor". Andre ser en forbindelse til ordet nanþ-, som kan bety "den dristige". En annen teori er at Nanna rett og slett var et gammelnorsk ord for "kvinne". Disse ulike tolkningene viser hvor mystisk denne gudinnen er, og mye er fortsatt usikkert.

Noen forskere har forsøkt å koble den norrøne Nanna til det sumeriske navnet på gudinnen Inanna, eller den frygiske gudinnen Nana. Rudolf Simek mener imidlertid at en identifisering med Inanna, Nannar eller Nana er svært lite sannsynlig, ettersom de var så vidt adskilt i tid og sted. Hilda Ellis Davidson sier seg enig; hun påpeker at selv om ideen om en kobling til sumeriske Inanna, "Himmelens frue", var tiltrekkende for tidlige forskere, virker teorien usannsynlig.

Uansett de forskjellige fortellingene og spekulasjonene, står Nanna i norrøn mytologi som et sterkt symbol på kjærlighetens styrke i møte med døden. Hun er ikke en av de mektigste gudinnene, hun leder ikke kriger eller styrer elementene. Men historien hennes er likevel dypt rørende. Nanna minner oss om hvor skjør kjærligheten er, og at den kan overleve selv døden. Hun er et stille, men varig ekko i den storslåtte sagaen om de norrøne gudene.