Biskop Arnes saga

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Bispesagaer på norsk

Biskop Arnes saga

Árna biskups saga Þorlåkssonar

oversatt av Knut Rage

Heimskringla.no

© 2026

---

Tekstgrunnlaget for denne oversettelsen er Biskupa sögur, Hið íslenzka bókmentafélag, Kaupmannahöfn, 1858 - 1878

---

Innledning

Biskop Arnes saga skildrer livet til Árni Þorláksson, biskop i Skálholt fra 1269 til 1298. Verket gir et detaljert innblikk i 1200-tallets kirkereformer og den bitre maktkampen mellom geistligheten og det islandske aristokratiet om kirkens uavhengighet.

Sagaen ble sannsynligvis forfattet tidlig på 1300-tallet (ca. 1304–1320), kort tid etter Arnes død. Den mest sannsynlige forfatteren er nevøen Arne Helgeson, som overtok bispeembetet etter sin onkel, eventuelt andre geistlige ved bispesetet i Skálholt. Verket har en klar politisk og ideologisk hensikt: Det skulle hylle Arne som en reformhelt og legitimere kirkens makt og eiendomservervelser på Island.

Arne ble født inn i en mektig høvdingætt i 1237. Mens brødrene overtok farsarven, valgte Arne den kirkelige løpebanen. Han utmerket seg tidlig med både intellektuell dyktighet og politisk teft. Inspirert av de felleseuropeiske gregorianske reformene arbeidet Arne for å frigjøre kirken fra verdslig innblanding. Han håndhevet blant annet sølibatskravet strengt, og sagaen skildrer flere opprivende rettssaker der han oppløste presters ekteskap. Teksten er også uvanlig rik på kildedokumenter, og fletter inn over 60 brev fra paven og andre bispedømmer.

Sagaens hovedkonflikt dreier seg om retten til kirkene og deres jordegods. Tradisjonelt beholdt islandske stormenn eierskapet og inntektene fra kirker de selv hadde bekostet på sine gårder. Med støtte fra erkebiskop Jón Raude i Nidaros krevde biskop Arne full geistlig kontroll over dette godset for å etablere et formelt beneficialsystem. Dette førte til en hard konfrontasjon med det islandske aristokratiet, anført av høvdingen Ravn Oddsson.

Under kong Magnus Lagabøte fikk kirken et foreløpig overtak; kongen holdt seg nøytral i eiendomsstriden i bytte mot Arnes hjelp til å innføre lovboken Járnsíða.

Da Magnus Lagabøte døde i 1280, ble den mindreårige Eirik Magnusson konge. Det nye norske formynderstyret førte en aggressiv, kirkefiendtlig linje. Erkebiskop Jón Raude ble drevet i eksil, og på Island tok stormennene tilbake de omstridte kirkeeiendommene. Kirken befant seg i dyp krise gjennom store deler av 1280-tallet, preget av svak støtte fra et svekket erkebispesete i Nidaros.

Først mot slutten av tiåret snudde situasjonen. Arne knyttet et tettere bånd direkte til kong Eirik da kongen ble myndig. Arnes nyskrevne kristenrett for Island la et sterkere juridisk grunnlag for kirkens krav (og ble senere gjeldende lov på 1300-tallet).

Sagaen stopper brått midt i begivenhetene i 1290. Den utelater derfor selve sluttpunktet for konflikten: Sættargjerden på Avaldsnes (1297). Dette forliket delte kirkene mellom partene slik at geistligheten fikk råderett over de rikeste kirkegodsene ("stadene"), mens lekfolket beholdt kontrollen over de mindre gårdskirkene.

Originalmanuskriptet har gått tapt, og fortellingen er kun bevart gjennom fragmenter fra to 1300-talls håndskrifter: to pergamentblad fra AM 220 VI fol. og tre blad fra Reykjarfjarðarbók (AM 122 fol.). Teksten er i moderne tid rekonstruert og utgitt av filologen Guðrún Ása Grímsdóttir, og finnes på norsk i oversettelse ved Gunhild og Magnús Stefánsson.

I denne oversettelsen har jeg lagt større vekt på lesbarhet på et moderne og ledig bokmål, for å gjøre stoffet lettere tilgjengelig for et moderne publikum, fremfor å holde meg strengt til tekstgrunnlaget, som i en filologisk utgave.

Fotnoter og etterord er ved undertegnede. Til enkelte kommentarer og fotnoter, og i noen tilfeller for å skape bedre tekstflyt, er benyttet KI-tjenesten Google Gemini. Disse avsnittene er i ettertid kontrollert og renskrevet.

Knut Rage.

__________

1. Herr Arne biskop, som denne beretningen handler om, var sønn av Torlak, som var sønn av Gudmund griss, og Halldora, datter av Orm i Holtar. Han ble født det samme året som biskop Magnus Gissurarson gikk bort. Arne vokste opp hos sin far og mor; på den tiden bodde de på Svínafell etter råd fra Orm Svínfelling. Der ble de boende så lenge han levde, og en stund etterpå, etter råd fra Øgmund Helgason, som da forvaltet formuen til Orms sønner.

Men da pengene tok slutt for Orms sønner på Kálfafell, flyttet de tilbake til gårdene sine på Svínafell. Torlak måtte da vike for overmakten da gårdene ble delt; de ga ham Raudalæk, og han flyttet dit. Der mistet han buskapen sin og trivdes dårlig i tiden som fulgte, ettersom det oppsto uenighet mellom Sæmund Ormsson og Øgmund Helgason; og etter drapet på Ormssønnene holdt han det ikke ut lenger. Han flyttet da med alt sitt gods til Reynivellir i Kjós, til Jørund Sigmundarson, som var gift med datteren hans, Gudrun.

Disse av Torlaks barn var da i live: Magnus var den eldste av sønnene, deretter kom Orm, og Arne, som er nevnt før, var yngst. Av døtrene var Ásbjørg eldst; hun var gift med Helge, sønn av Loft Svartsson. Denne Loft var gift med Gudrun, datter av Hamra-Finn og søster til Bjarne, far til Finn i Selvág og Tora, som Tormod på Gufunes, far til Svart, var gift med. De, far og sønn, bodde først på Kálfafell før de kjøpte Skálaland av Sæmund Ormsson. Loft var eldst av barna til Ásbjørg, deretter kom presten Bjarne, så presten Magnus, og så Arne, som senere ble biskop. Presten Torfi var en sønn Helge hadde utenfor ekteskap, født før han giftet seg med Ásbjørg. Døtrene til Helge og Ásbjørg var Turid, Gudny, Halldora og abbedissen Agatha.

Den før nevnte Gudrun, Torlaks datter, etterlot seg ingen etterslekt. Torlaks tredje datter var Torgerd. Hun var først gift med Guttorm Korl, og datteren deres var Halldora, som var gift med Kolbein Hognason. Torgerd ble senere gift med Sløng Teitsson, og deres datter var Åsta, som var gift med Ivar Holm.

2. Torlak og folket hans bodde ett år på Reynivellir. Derfra fór de til Hov på Kjalarnes og styrte boet en vinter for Olav Jónsson, far til Jón og Styrkår. Deretter dro Torlak og følget hans østover til Skål, og der bodde mågene dette halvåret.

Helge bonde og hele huslyden hans fattet slik godhet for Arne klerk at Helge stilte alt sitt til rådighet for ham, hva han enn måtte ønske. For han så at denne unge mannen, i kraft av sine evner, sin godvilje og all sin handlekraft, ville bli en høvding blant sine frender. Han trodde også at Arne var tiltenkt større ære enn det som da var kommet for dagen, og dette nevnte han ofte. Alt dette gjengjeldte Arne i rikt monn overfor Helge og alle barna hans etter at han var blitt biskop.

I ung alder var Arne fåmælt og la vinn på mange slags ferdigheter: håndverk, utskjæring og allskens trearbeid, skriving, boklig lærdom og prestelige kunster. Av den grunn hadde han lite samkvem med folk flest. Men fra den tid Torlak forlot Raudalæk, ble Arne mer omgjengelig med allmuen og tok del i vanlige fornøyelser. Dette fortsatte han med fram til han oppholdt seg i Skål; da ble han med andre menn i skinnlek på Kirkjubø. Under denne leken slo han det ene kneet mot årehella i stuen, så det sprakk stygt opp, og han ble liggende til sengs i nesten en uke. Etter dette deltok han aldri i slik lek eller dans, hverken før eller siden, for han oppfattet hendelsen som en refs for ufornuftig moro.

Om våren dro Torlak til bygdene ved Svínafell, og Magnus sto da for det meste av gårdsdriften. Arne oppholdt seg stundom i Þykkvibær hos abbed Brand, stundom i Skål hos sin førnevnte svoger, stundom i Kirkjubø hos presten Grim Holmsteinsson, og stundom på Kálfafell hos Torstein abbedsønn; men lengst var han likevel hjemme på Svínafell. Slik reiste han mellom disse stedene i noen vintre, dit folk mente de trengte ham til håndverk og arbeid. Dette holdt han på med i noen år, inntil broren Magnus giftet seg med Ellisiv, datter av Torgeir fra Holt; deres barn var presten Andres og Gudfinna, som ble gift med Torstein Havbjørnsson.

Da ga Arne fra seg hele arvelotten sin etter faren, unntatt en hest og klærne han gikk og sto i, og forlot Svínafell på grunn av trette blant frendene, for det meste om giftermålet til søsteren Torgerd. Han dro da til Þykkvibær, til abbed Brand, trådte i hans tjeneste og ble hans klerk. Abbeden så at Arne var ualminnelig nevenyttig, velskrivende og lærenem, slik at han i boklig lærdom overgikk de fleste jevnaldrende.

Samme abbed Brand talte ofte slik til sine læresveiner: Han kunne ikke huske å ha undervist noen med så godt minne som Jørund, som siden ble biskop på Hólar, og ingen som var så flittig og viste en slik godvilje i læringen som Runolv, som senere ble abbed i Ver. Men om Arne sa han at han forsto mangt i De hellige skrifter som abbeden selv knapt syntes han maktet å fatte, slik Gud hadde ordnet det.

3. Noe senere kalte erkebiskop Einar abbed Brand til seg, og Arne klerk fulgte ham over til Norge. Arne var da først messediakon, og ble siden vigslet av biskop Sigvard.

Herr erkebiskopen skjønte snart hvilken dyktig mann abbed Brand var, og etter råd og samtykke fra korsbrødrene valgte han abbed Brand til biskop og vigslet ham til Hólar. På denne ferden gikk diakon Arne jevnlig i ærend mellom kongene, Håkon og Magnus, og Brand, som nå var blitt biskop. Det oppsto straks et nært vennskap mellom kong Magnus og Arne, et vennskap som aldri tok slutt så lenge de begge levde.

På denne reisen med biskop Brand hendte det en dag under et gjestebud at kong Håkon syntes det ikke ble vist rett framferd overfor klerken Arne og hans følgesvenner da de lærde mennene trådte fram for kongens bord. Da sa han: "Hva er det prestene til biskopen tillater seg?"

Av dette kan man forstå hvordan hans framferd og verdighet var, ettersom selv den klokeste mann antok at han var av høyere geistlig vigsel enn han egentlig var. Da biskopen så fór tilbake til Island, fulgte Arne ham til Hólar, og der ble han holdt høyt i ære sammen med biskopen det året denne levde.

4. Da biskop Brand var død, sendte nordlendingene denne samme Arne til Skálholt for å møte herr biskop Sigvard og be om at han måtte sette en mann til å føre tilsyn med geistligheten i nord og over bispestolen på Hólar. Da han ankom Skálholt, fikk biskopen snart rede på hvilket tap Hólar hadde lidd ved sin formanns bortgang, og hva nordlendingene sto i trang for.

Biskopen fattet da den avgjørelsen, etter samråd med de viseste menn, at han presteviet diakon Arne og satte ham til å styre bispestolen på Hólar, med myndighet til å lede både lærde og ulærde inntil kirken fikk sin nye formann. Dette gjorde han fordi denne sira Arne best kjente biskop Brands gjøremål og visste hvordan hver sak sto i bispedømmet. Da mange kloke menn så hvor vel han skjøttet dette vervet, trodde de at dette midlertidige styret var et forvarsel og et tegn på den høyere verdighet som senere skulle tilfalle ham.

En mann het Odde; han var viet til diakon og var en holden mann. Etter råd fra sine frender festet han seg Ólöf Broddadatter til ekte, og det var vitner til stede under trolovelsen. Jarl Gissur Þorvaldsson, som på den tid bodde på Stad i Reynines, støttet ham i dette forehavendet, og bryllupet skulle stå til fastsatt tid. Sira Arne fikk raskt nyss om saken. Ettersom biskop Heinrekur Kársson, og biskop Brand etter ham, hadde nedlagt forbud mot at både underdiakoner og alle menn med høyere vigsler inngikk ekteskap, lyste han forbud mot at dette usømmelige samlivet ble fullbyrdet.

Jarlen red likevel til bryllups med Odde som om intet var hendt, og etter hans råd gikk gjestebudet sin gang. Da disse tidender kom sira Arne for øre, lyste han interdikt over Odde og alle menn som deltok i gjestebudet. Den dagen jarlen kom hjem, fikk han seg en støkk, for kirken på Stad var stengt; og da han spurte hva dette skulle bety, ble sammenhengen lagt fram for ham.

Noe senere ble det stevnet til ting om denne saken, og både sira Arne og jarlen møtte fram. Jarlen påberopte seg gammel landsskikk og viste både til sitt eget og mange andre stormenns eksempel for å hevde at slikt ekteskap mellom Odde og hans kvinne lenge hadde vært tillatt, og at det ikke fantes grunn til å forby det nå. Sira Arne gikk sterkt imot dette og holdt fast ved at pavene, som med rette rår over all kirkens rett, strengt hadde forbudt og avskaffet slikt samliv under trussel om det store bann.

Omsider besinnet jarlen seg og forlikte seg med sira Arne. Både han og alle gjestebudsmennene mottok løsning fra bannet, og Odde måtte frasi seg kvinnen han hadde festet. Ved avskjeden sa jarlen til sira Arne: "Det venter jeg, frende, at du mot de færreste vil vise deg ettergivende dersom du får slike saker å skifte, slik som du her nektet å vike for meg." Deretter red sira Arne hjem til Hólar, og jarlen til Stad.

På den tid da biskop Jørund var blitt vigslet til Hólar av erkebiskop Håkon og satt til å styre over hele landet på grunn av biskop Sigvards alderdom og skrøpelighet, forsto han at han trengte en dyktig medhjelper som kunne bistå og styrke ham i alle kirkens tarv. Han så ingen mann som var bedre skikket til dette enn sira Arne, og sendte ham derfor sørover til Skálholt. Biskop Sigvard tok med glede imot ham, og Arne ble der i tolv måneder. Samme år døde biskop Sigvard, og sira Arne ga ham den siste olje.

5. Denne sommeren fattet de viseste menn, med samtykke fra biskop Jørund, den beslutning å velge sira Arne til en utenlandsferd. Han skulle bringe fram brev med vitnesbyrd om at menn på Island ba den verdige herr erkebiskop Jón – som rådde for valget – om å utnevne Arne til biskop i Skálholt.

Arne stilte seg nølende til dette, men ettersom de fremste menn ba ham så inntrengende, seilte han likevel av sted med brevene deres og kom til erkebiskopen. Men herr erkebiskopen ville i første omgang ikke føye islendingene i deres bønn; han valgte i stedet sira Torleiv til biskop in dominica Lætare Jerusalem. Torleiv døde imidlertid like etter påskeuken. Da ble sira Arne valgt og stadfestet in festo sancti Leofredi til biskop av Skálholt, og han mottok bispevigselen in commemoratione sancti Pauli apostoli. Samme år ble Erlend viet til biskop over Færøyene.

Etter at Arne var vigslet til biskop av herr erkebiskop Jón, rustet han seg til tilbakereisen. Erkebiskopen fulgte ham ut på sømmelig vis og ga ham Decretalem cum apparatu i vennskapsgave. I vigselsbrevet bevitnet erkebiskopen at grunnen til at Torleiv i første omgang var foretrukket framfor Arne, ikke skyldtes noen brist eller lyte i Arnes ferd eller levnet; for han hadde funnet at han var både klok og velvillig i alle kirkens tarv og biskoppelige sysler. Erkebiskopen bød alle underordnede, ved guddommelig lydighet, å ta vel og sømmelig imot ham, hedre ham som sin fader og formann og lytte til hans lærdom. Dette stadfestet også kong Magnus i sitt kongebrev; der vitnet kongen om at denne samme Arne var ham velkjent for gode gjerninger, og han bød og påla sine tegner og menn på Island å ta sømmelig imot ham og ære ham som en åndelig far i alt som hørte kristenretten og den hellige kirkes ære til.

Biskop Arne skilte lag med herr erkebiskop Jón in divisione apostolorum og la ut til havs. Seilasen gikk vel, men ikke særlig raskt. De nådde Eyjafjörð lørdagen etter assumptionem beatæ virginis, og kort tid etter møttes han og biskop Jørund. Biskop Arne overrakte da brevene erkebiskopen hadde sendt. Biskop Jørund stevnet straks sammen allmuen; der ble erkebiskopens ærend lagt fram for folket, sammen med de botsgjerningene han hadde påbudt.

Deretter red de to biskopene sammen sørover over Kjøl og kom fram til Skálholt in decollatione beati Johannis. Biskop Arne kalte da straks prester og bønder sammen til ting, og lot erkebiskopens budskap leses opp. Der sto følgende punkter:

- At alle menn skal falle på kne med oppløftede hender i samme stund som Vår Herres legeme og blod løftes under messen, og likeså når sakramentet bæres ut til syke.

- At ingen mann må trolove seg med møy eller kvinne før det er lyst til ekteskap tre ganger i kirken.

- At frillebærere og horkarer nektes å motta Kristi legeme i påsken, med mindre de fester sine friller til ekte eller skiller lag med dem for godt.

- At alle kirkesteder (staðir) og tiender heretter skal legges under biskopens råderett og styre.

- At ingen har lov til å låne ut "dødt gods" mot rente (åger).

Allmuen tok vel imot de tre første påbudene, men kravet om kirkegodset (staðamál) og forbudet mot rente ble møtt med motvilje og tvil. Siden lot Arne budskapet forkynne i hele bispedømmet, og overalt ble det mottatt på samme vis som hos de første.

Samme høst og utover forvinteren reiste biskop Arne vidt omkring i Rangárting og Árnesþing. Han fikk lagt de mindre kirkene under seg, men de som holdt de rikeste kirkestedene, sto ham hardt imot. Forvalterne av Oddastad hevdet at godset var odel og kjøpegods; de nektet enhver forliksforhandling og ville ikke gjøre rede for kirkens rettmessige eiendom. Biskopen måtte da vende hjem til Skálholt med uforrettet sak, og satt der i ro den vinteren.

6. Da våren kom, tok biskop Arne tak i saken om Oddastad. Han lot da forkynne stevning til tinget om hvorvidt Oddastad rettmessig var kirkegods. Da tiden var inne, red han til tings og krevde dom i denne saken. Der falt det dom for at Oddastad var kirkested, og likeledes alle de eiendommene som lå under det.

På det samme tinget krevde biskopen også å få utlevert kirkestedet i Hítardal, der det tidligere hadde ligget et kloster. Ketil Loftsson, som bodde der, ville ikke gi fra seg stedet. Biskopen gjorde seg da klar til å bannlyse ham der og da på tinget. Da Ketil forsto at dette ikke var til å unngå, bøyde han av og gikk med på å overlate stedets inntekter og forvaltning til dem biskopen utpekte, om enn for denne gang og under protest, for han holdt det fremdeles for en urett. Han og flere andre skjøt sin sak inn under kongens dom. Biskopen gikk med på denne anken så sant kongen kom til enighet med erkebiskopen, men slo fast at han ellers kun ville bøye seg for erkebiskopens avgjørelse.

Til fastsatt tid sendte biskopen bud til abbed Olav, abbed Runolv og presten Torgrim Magnusson om å ta over forvaltningen av kirkestedet og dets verdier. De vendte imidlertid tilbake med det budskapet at stedet slett ikke var oppgitt og overlatt slik det var forutsatt. Fordi Ketil slik holdt tilbake kirkens gods, lyste biskop Arne ham i bann, etter samråd med sine lærde menn, på festdagen for den hellige biskop Torlaks skrinlegging (in translatione sancti Thorlaci episcopi Skalholtensis).

Samme sommer red biskop Arne over fjellet nord for Sólheimajökull og holdt visitas i Østfjerdingen. På pålegg fra herr erkebiskop Jón krevde han råderett over alle kirkesteder som fantes der. Selv om dette vakte motbør fra stormennene som satt på kirkene, fikk han lagt de fleste under seg, med unntak av Þvottá og Hallormsstaðir. Grunnen til at østfjordingene viste seg mer føyelige, var at den salige biskop Torlak, etter råd fra erkebiskop Eystein, tidligere hadde reist det samme kravet på Svínafell overfor Sigurd Ormsson, og Sigurd hadde da avstått kirkestedet til biskopen; etter dette forbildet overga nå de fleste i Østfjerdingen kirkene i biskopens hender. Men Torlak hadde dengang, etter kirkevigsling og messe, overlatt kirkestedet tilbake til Sigurd som et len. Av denne handlemåten oppsto den sedvane at stormennene i Østfjerdingen fortsatte å råde over kirkestedene med biskopenes samtykke helt fram til biskop Arnes dager. Da Arne nå krevde uinnskrenket geistlig forvaltning over kirkegodset uten hensyn til hvem som før hadde holdt det, var mange ytterst motvillige til å gi slipp på den hevdvunne retten de mente å sitte med.

Om høsten vendte biskopen tilbake til Skálholt. Han tok da fullt og helt over styret av selve bispesetet og bispestolens eiendommer, etter at Jón Skúmsson, som lenge hadde vært forvalter der, nå hadde reist sin vei. Bygningene på bispesetet var da svært forfalne, og kirketaket sto i stor fare. Ettersom biskopen var storsinnet og gavmild, villig til å gjøre vel mot mange og føre et herskapelig hus, ble driften svært kostbar. Det hvilte derfor en tung gjeldsbyrde på setet, ikke mindre enn tre hundre. Fordi det krevdes store utgifter til andre nødvendige tiltak, tok det lang tid før han fikk betalt denne gjelden.

7. Herr biskop Arne holdt ofte store gjestebud med mange gjester hjemme på bispesetet, og disse lagene gikk for seg med stas og stormannsvis; for hans sinn var stemt for å ta imot gavmildhet fra andre, og likeledes overmåte villig til selv å vise raushet. Av denne grunn og for lignende dygder ble han høyt lovprist og mye oppsøkt av allmuen. Han satt ofte som voldgiftsmann og dommer i folks tvister, og skjønt han ikke hadde verdslig domsmyndighet slik den hellige biskop Ambrosius i sin tid hadde hatt, ville likevel alle skyte sine saker inn under ham så lenge de rådde seg selv overfor de kongelige sysselmennene. På den tiden syntes de fleste at tvistemål sto seg best om biskopen så over dem. Av dette høstet han stor anseelse og stor pågang, men også anselige kostnader.

Mange syntes nok at han oftere dømte til ugunst for klerker enn for sine uvenner. Folk fant fire grunner til dette: For det første ville han ikke la dem han hadde kirkelig domsmyndighet over gå ustraffet hen for sin urett. For det andre kunne han derved med større rett og djervhet kreve oppreisning for seg selv og sine frender i saker der andre måtte svare for ham, i de tvister hvor han selv ikke eide domsrett. For det tredje vant han venner av uvenner ved å holde deres rett høyt – selv om hans egne venner og klerker mislikte det, slik stormannen Jón Loftsson hadde gjort i fordums tid – og trygget sine motstandere med æresbevisninger og gaver.

Men når det gjaldt at han refset og dømte sine egne klerker så strengt dersom de forbrøt seg mot lekfolk, fantes det – foruten de tre nevnte grunnene – en fjerde sak: Han harmedes over deres dårskap og la vinn på å venne dem av med all urettskaffen ferd, slik at Guds hellige kristendom ikke skulle vanæres ved deres oppførsel. Dersom de underkastet seg hans dom med et villig sinn og forlikte seg med ham, sørget han mang en gang for gode prestekall og embeter til dem, eller ga annen hjelp slik at de kunne slå seg vel til ro med sakens utfall.

Biskop Arne mildnet også mange av de tidligere biskopenes forordninger og vendte dem til mer barmhjertige skikker. Han fastsatte at barn som døde udøpte, skulle jordes like utenfor kirkegårdsmuren. Tidligere hadde man gravlagt dem langt borte fra vigslet jord som om de var fredløse menn, og uvitende folk kalte dem "utburder". Det hadde ofte hendt at folk på slike gravsteder – av vantro og djevelens svik – ble rammet av sykdom eller ble plaget av syn og gjengangere. Men etter at den verdige fader biskop Arne gjorde ende på denne villfarelsen, tok ingen skade eller mên av slikt djevelskap på stedene der disse barna heretter ble lagt. Til støtte for denne ordningen viste biskop Arne til den hellige Augustin, som sa at han heller ville være som disse barna enn slett ikke å være til; dette tolket de lærde dithen at han heller ville dele deres håp om en himmelsk bolig.

Det hadde likeledes vært sedvane og påbud fra tidligere biskoper at likene av menn som ved sitt dødsleie sto utenfor kirkens samfunn på grunn av sin syndige vandel, nok kunne graves i kirkegården, men aldri bæres inn i selve kirken. Her bestemte biskop Arne at liket av enhver mann som hadde rett til gravleie ved kirken og var forlikt med henne, skulle bæres inn i kirkerommet til sjelesorg og messe.

Tidligere var det også skikk at kvinner som døde i barselseng nok kunne begraves på kirkegården, men likene deres fikk ikke føres inn i kirken. Biskop Arne fastsatte derimot at liket til enhver kvinne som var forlikt med kirken, skulle bæres inn i kirken selv om hun døde i barsel. Ved likfølget skulle en kvinne bære et tent vokslys foran den som døde under fødsel i sykeleiet, mens andre kvinners lik skulle føres fram uten slikt lys. Han bød likeledes at kvinner som ble rammet av livsfare under fødselen, skulle ha rett til prestetilsyn, skriftemål, Kristi legeme og den siste olje dersom de sto foran døden og var forlikt med den hellige kirke – noe de tidligere biskopene tvert imot strengt hadde nektet dem.

8. Våren etter denne vinteren gikk gode menn til mekling mellom biskop Arne og Ketil Loftsson, som satt med kirkestedet i Hítardal. Omsider møttes de; Ketil sverget da fra seg staden og lovet at han aldri mer skulle kalle den sin eller sine arvingers eiendom, med mindre erkebiskop Jón eller kong Magnus tildømte ham den. Han sverget likeledes å overlevere staden og all dens eiendom ved neste fardeag, samt å bøte for sin ulydighet og urett mot den hellige kirke og sin biskop etter biskopens egen dom og råd fra de klerker han ville kalle til seg, og aldri mer holde staden mot sin biskop dersom denne hadde retten på sin side. Presten Torgrim Magnusson, som tidligere hadde mottatt staden på kanonisk vis, overtok da Hítardal og all dens eiendom ved de påfølgende fardagene, slik det var avtalt.

Biskop Arne drev deretter saken om Oddastad videre. Brødrene, sønnene til den tidligere nevnte Steinvor, fastholdt at staden var deres morsarv fordi Steinvor, deres mor, hadde kjøpt den for store penger av Bjørn Sæmundsson og Sæmund Haraldsson uten biskopens samtykke; siden hadde Sigvat kjøpt halvparten av moren og mente derfor at han hadde større rett i eiendommen enn brødrene Loft og Sturla. Men ettersom biskop Arne nølte med å lyse bann over brødrene dersom det fantes en annen utvei der den hellige kirkes ære ble opprettholdt, kom det til et forlik mellom partene: Biskop Arne skulle tåle at brødrene fortsatte å drive gården på staden, mot at de holdt en dugelig håndverker til å bøte på kirken og skaffet ham tømmer og virke til arbeidet. Dersom arbeidet ble forsømt eller hindret, skulle herr abbed Runolv og Torstein Halldorsson – som da bodde på Hváll og var gift med Ingigerd Philippusdatter – fastsette boten som måtte utredes.

Brødrene forpliktet seg dessuten til å overgi staden uten motstand og ikke holde tilbake noe av dens eiendom dersom det kom likelydende kjennelse fra både kongen og erkebiskopen om at biskopen hadde rett til å råde over kirken og dens gods; og dette forliket skulle stå ved lag selv om kongen og erkebiskopen skulle dømme annerledes. Steinvor-sønnene skulle likeledes betale en fastsatt avgift for bruken av staden, med mindre kongen og erkebiskopen frikjente dem for dette kravet. Disse pengene skulle utredes innen sommeren, så sant brødrene ikke maktet å føre lovlig bevis for sin rett under biskop Arnes tilsyn på det kommende tinget. Deretter red brødrene hjem, og de holdt alt det som var avtalt mellom dem.

9. Denne sommeren sendte den verdige herre kong Magnus Torvard Torarinsson og hans hirdmann Eindride Boggul til Island, og sammen med dem Sturla Tordsson, med den nye lovboken. Da ble tingfarebolken vedtatt utpå sommeren, foruten to kapitler i arvebolken – om festemøybarn og om arveføring (adopsjon) – samt tegngilde over hele landet, men ikke mer.

Etter at forliket om Oddastad var inngått, vegret mange av dem som satt på lignende kirkegods seg for å forlike seg med biskopen om eiendommene. De fleste påberopte seg til sitt forsvar at erkebiskop Jón neppe kjente de faktiske kirkeforholdene på Island. De hevdet at han aldri ville krevd disse eiendommene utlevert dersom han hadde visst at giverne opprinnelig hadde forbeholdt seg og sine arvinger evig råderett over godset, til fortrengsel for biskoper og lærde menn.

Ravn Oddsson, som var gift med Turid, datter av Sturla Sigvatsson, og som da bodde på Stafaholt, sto også biskopen hardt imot i striden om kirkestedene. Kong Magnus hadde satt ham til å styre halve landet som hirdstjore. Ravn hevdet overfor allmuen at kongen aldri ville bifalle at bøndene ble fradømt sine eiendommer, og heller ikke tåle at de ble lyst i bann uten lov og dom. Biskopen holdt imidlertid fast på at dette var Ravns eget påfunn og slett ikke kongens ord. Han slo fast at det fra først av var kirkens egen rett at klerker, og ikke lekfolk, skulle forvalte all kirkelig eiendom; selv om det i sin tid var inngått en mangelfull og urimelig avtale om rettighetene til disse kirkene, skulle det som var rettmessig i avtalen bli stående, mens det som var ugyldig fra først av, hverken kunne gi hevd eller binde kirken, men måtte kjennes dødt og maktesløst.

Men til tross for at biskopen la fram disse grunner, maktet han ikke å vende allmuen til sin sak på grunn av Ravns motbør og overtalelser. Biskop Arne skrev da til herr erkebiskop Jón og forklarte hvordan kirkesakene sto og hva som voldte hindringer. Han ba om erkestolens fulle støtte, og om at erkebiskopen ville utstyre ham med de rettsargumenter som kirkens og hans motstandere måtte bøye seg for.

Samme år som forliket med Steinvor-sønnene kom i stand, skrev biskop Arne også til herr kong Magnus – som han holdt for kirkens trofaste og oppriktige venn – og ba ham med kongelig myndighet lukke munnen på disse kirkens fiender og motstandere. Da kong Magnus leste brevene, tok han vel imot biskopens ærend og sendte et svarskriv med sin egen bønn: Dersom Arne oppfylte kongens ønske, ville kongen til gjengjeld hjelpe biskopen med å fremme hans krav og sette kirkens vilje igjennom med kongelig makt. Kongens anliggende var at biskopen skulle overtale islendingene til å godta den nye lovboken. Kongen viste til at biskopen, i kraft av sin ætt, sin bispevielse og sin handlekraft, var den som best kunne vinne allmuen for dette verket; han minnet ham også om at det var en biskops skyldighet å reise folket til slike tiltak som tjente dem til ære, sedbot og landsnytte.

Kongen ga dessuten uttrykk for sitt fulle vennskap til biskopen og bød ham til seg til Norge, der kongen ville samle ham og de ypperste menn for å finne en minnelig ordning på denne vanskelige saken. Med brevet fulgte det fagre gaver: et sølvbeger, forgylt både innvendig og utvendig, to ormetunger og en krukke med elektuarium (et legemiddel) som lindret kulde. Disse gavene nådde biskopen sommeren etter tinget, overbrakt av førnevnte Eindride Boggul. Biskopen tok imot kongens sendebud med stor velvilje og la all sin flid i å fremme saken. På dette alltinget ble så hele lovboken lovtatt slik kongen hadde sendt den ut, med unntak av arvebolken, hvor kun de to kapitlene som var vedtatt året før, sto ved lag.

10. Biskop Arne bar stadig dyp omsorg for Gud om hvordan denne saken kunne føres fram til et gagnlig utfall. Han så ingen annen rimelig råd enn å sette seg selv i fare, for at Den korsfestedes sak ikke skulle legges i salt og kristenretten tråkkes under fot på grunn av hans unnfallenhet. Han vendte seg derfor raskt til kongens sendebud og seilte til Norge denne sommeren. Dit reiste også mange av de gjeveste mennene fra Island: Ravn Oddsson, Torvard Torarinsson og hans måg Sigvat Halvdansson, sistnevnte med lovlig fullmakt fra sine brødre Loft og Sturla til å føre saken og svare i striden om Oddastad. Likeledes fór Einar Torvaldsson, som holdt Vatnsfjords kirke for biskop Arne, samt Torstein Halldorsson, Ketil Loftsson, Brand Andresson og mange andre. Samme sommer overtok Sturla Tordsson lovsigemannsembetet, som Torleiv kloke (hreimr) før hadde hatt.

Reisen gikk vel for biskopen og følget hans; de nådde Norge, og kong Magnus tok imot Arne med stor mildhet og glede. Dette året ble pave Gregor 10. innviet, etter at pavestolen hadde stått tom i nær fem år. På denne tiden oppholdt sira Sigvat seg i pavens hird; han var korbror i Nidaros og biskop Arnes gode venn. Etter forbønn fra sira Sigvat ga pave Gregor et særskilt privilegium under pavelig segl, utferdiget av pavelig kapellan Hermann, som ga biskop Arne rett til å løse og avsi dom i tjueto saker han tidligere ikke hadde hatt myndighet over, slik dette brevet bærer vitnesbyrd om.

Samme sira Sigvat vendte dette året hjem til Norge med bud om at pave Gregor hadde stevnet alle erkebiskoper, lydbiskoper og kirkens øvrige forstandere til et allment kirkemøte (konsil) i Lyon (Leontium) to år senere. Alle disse kirkens menn, med unntak av dem som hadde lovlig forfall, ble pålagt å innfinne seg der innen 2. mai for å drøfte frigjøringen av Det hellige land og kalle grekerne tilbake fra skismaet og inn under den felles tro.

Da biskop Arne innså at det ville bli umulig for ham å rekke tidsnok fram fra Island til dette konsilet, rådslo han på tomannshånd med herr erkebiskop Jón om denne saken og mange andre påtrengende gjøremål som før er nevnt, særlig om kirkesakene på Island. Selv om erkebiskopen i sitt tidligere svarbrev hadde pålagt ham å stå fast ved det han hadde innledet, bøyde han seg fullt ut for biskop Arnes råd så snart han ble kjent med hans syn. Likeledes forbød erkebiskopen lekmenn å si lov om kristenretten, et forbud partene respekterte så lenge de levde.

Herr erkebiskop Jón tok hensyn til den lange reiseveien, samt de tunge pliktene og kostnadene biskop Arne sto overfor i de sakene som var påbegynt, men ennå uavsluttede på Island. Erkebiskopen ga ham derfor løyve til å sende en fullmektig i sitt sted til kirkemøtet i Lyon. Etter erkebiskopens råd påtok sira Sigvat seg dette vervet, og fikk fullmakt til å svare og samtykke i alt som vedkom biskopen av Skálholt på konsilet. Sigvat skjøttet dette oppdraget på beste vis, slik det fremgår av et brev fra mester Nikolai av Trakia, som var pave Gregors kapellan under kirkemøtet og satt til å granske biskopenes fullmaktsbrev.

Mangt og meget hendte biskop Arne på denne reisen som ville være vel verdt en lang fortelling, særlig om all den ære kong Magnus viste ham. Den vinteren red biskopen ved midfastetider i kongens følge østover fra Bjørgvin til Sarpsborg for å møte sveakongen Valdemar og hans brødre. Samme vinter ga kong Magnus sin sønn Eirik kongsnavn i Bjørgvin, mens sønnen Håkon fikk hertugnavn.

11. Ettersom herr biskop Arne hadde kunngjort for herr erkebiskop Jón om hvordan det sto til med striden om kirkegodsene (staðamál) på Island, og da stormennenes talsmenn nå var kommet til Norge, ba han om erkebiskopens råd og støtte i disse sakene. Erkebiskopen ga seg på vei til Bjørgvin om sommeren; der var kong Magnus, biskop Arne og en stor mengde gjeve menn allerede samlet. Det ble da satt rettsdag den 29. juni (3. dag kal. juli) for at saken om Oddastad skulle granskes og pådømmes av erkebiskop Jón.

Kong Magnus ble bedt om å ta sete i domstolen, men han unnslo seg for å dømme og ba om å få utpeke en fullmektig som kunne tale hans sak på en god måte. Biskopen ga ham fritt valg. Kongen kalte da til seg Audun Hugleiksson, med tilnavnet Hestakorn, en mann som var overmåte kyndig i landsloven, samt herr Tore Håkonsson, som møtte på vegne av erkebiskop Jón og var vel bevandret i kirkeretten. Disse skulle høre på saken slik at Sigvat ikke ble utsatt for urettmessig forfølgelse. Grunnen til at saken om Oddastad ble brakt inn, var at dette var den gjæveste av alle stader; mange mindre kirkesaker ble dermed regnet som avgjort, da de ville følge det samme sporet dersom det ble skåret gjennom og avsagt dom i denne hovedsaken.

På den fastsatte dagen kalte den ærverdige herr erkebiskop Jón til seg de menn han ønsket å ha med i retten, og biskop Arne av Skálholt var den fremste av dem. Erkebiskopen satte ham til saksøker mot Sigvat Halvdansson og en annen mann, Einar Vatnsfirding. Sigvat holdt Nikolauskirken på Oddi og skulle svare for seg og brødrene Loft og Sturla; Einar holdt Vatnsfjords kirke og svarte for seg selv.

Biskop Arne bar da fram sin klage på denne måten:

"Min ærverdige herr erkebiskop Jón! For Gud og denne forsamling anklager jeg, biskop Arne, Sigvat Halvdansson for at han holder og regner den hellige Nikolaus' kirke på Oddi, med all dens avkastning, for å være sin og brødrenes eiendom. Ettersom Sigvat her opptrer for begge sine brødre i denne sak, ber jeg om at dere tildømmer den hellige kirke all den rettighet den skal ha, og idømmer meg og mine etterkommere i Skálholt bispestol den fulle forvaltning og råderett over kirken slik Guds lover byr."

Sigvat tok til motmæle med disse ord:

"Jeg, Sigvat," sa han, "mener at de vilkår bør stå ved lag som Sæmund Sigfusson satte da han stiftet Oddastad: at han forbeholdt forvaltningen og omsorgen for den til seg og sine arvinger til evig tid."

Etter dette sverget biskop Arnes prest på biskopens vegne, og ved hans sjel, at biskopen ville bære fram sannheten etter sin samvittighet og ikke skjule noe han ble spurt om i saken. Sigvat avla den samme ed ved sin sjel. Deretter rettet herr biskop Arne den samme anklagen mot Einar Vatnsfirding angående kirken i Vatnsfjord, og begge parter avla ed på samme vis som i Odda-saken.

Siden ble Sigvat spurt om han anerkjente Oddastad som kirkens eiendom. Han svarte at det ville han ikke bestride, forutsatt at ætten, Oddaverjene, beholdt forvaltningen. Sigvat forklarte framfor erkebiskopen at hans mor, Steinvor, hadde kjøpt Oddastad av Ørn Sæmundsson og Sæmund Haraldsson, og at han og brødrene siden hadde tatt staden i arv etter hennes dødsfall. Han stadfestet også at han møtte for å svare for brødrene og hadde deres fulle samtykke til dette.

På samme vis ba biskop Arne erkebiskopen tildømme Skálholt-biskopen den fulle råderett over kirken i Vatnsfjord og fradømme Einar Torvaldsson den. Men Einar hevdet at hans oldefar, Tord, hadde bygd kirken i Vatnsfjord og latt den vigsle på det uttrykkelige vilkår at han og hans rettmessige arvinger, ledd for ledd, skulle forestå forvaltningen og omsorgen for den.

Til dette svarte biskop Arne at han krevde disse kirkene fordi han anså at stormennene ikke med noen rett kunne eie eller beholde dem. Videre viste han til at erkebiskopen under hellig lydighet mot Gud hadde pålagt ham, med biskoppelig myndighet, å rette opp i disse og andre misforhold i Skálholt bispedømme. Biskopen anførte også at kirkeretten slår klart fast at biskopen eier myndighet over kirkene og alt deres gods; lekmenn og ulærde menn kan på ingen måte ta dem i arv. Ingen skriftlige særavtaler (skildagar) kunne gå foran dette, ei heller kunne kirkesteder kjøpes eller selges uten stor fare for sjelefreden. Derfor kunne ingen som hadde tilegnet seg kirkegods på slikt vis, verken inneha eller beholde det med rette.

Erkebiskop Jón tok da ordet:

"Ut fra de fornuftige og kanoniske grunner biskop Arne her har ført i marken, ber han oss om å fradømme Sigvat og hans brødre, så vel som Einar Torvaldsson, forvaltningen og all avkastning av de nevnte kirkene og deres gods. Han ber oss kjenne deres forsvar ugyldig, slik at de og deres arvinger aldri mer skal kunne reise krav på disse kirkene. Den hellige kirkes lov vitner om at en urettmessig kjøpekontrakt som strider mot kirkens rett, aldri kan gjøres gyldig. Det som fra først av er ugyldig, kan heller ikke helbredes av tidens gang – og en biskop kan ikke gi bort forvaltningen av kirkegods til fortrengsel for sine etterkommere. Ettersom saken nå er skutt inn under vår dom, avsier vi følgende kjennelse i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn:

Vi dømmer den fulle myndighet, forvaltning og varetekt av Oddastad og Olavskirken i Vatnsfjord – med alt gods som ligger til dem, være seg innkrevet eller uinnkrevet, brukt eller ubrukt, med unntak av det som alt er anvendt til kirkenes tarv – til biskop Arne i Skálholt og hans lovlige etterkommere, for ham og dem å råde over til evig tid. Og vi forbyr Sigvat og hans brødre og deres arvinger, og likeledes Einar og hans arvinger, noensinne å reise krav om dette godset."

Denne dommen falt i Bjørgvin, tusen to hundre og syttitre år etter Vår Herres fødsel, på aftenen før Jakobsmesse.

Etter at den ærverdige herr erkebiskop Jón hadde avsluttet sin dom om vald og varetekt av Oddastad, bar Sigvat straks fram en ny klage. Han framførte at Sæmund Jónsson i sin tid hadde gitt 60 hundre [hundruð vaðmála] i lån til biskop Pål da biskopen reiste til sin vigsling. Betingelsen var at Sæmund årlig skulle kreve inn bispetienden fra et bestemt antall gårder i nabolaget til Oddastad inntil de 60 hundre var tilbakebetalt fra Skálholt-stolen til Sæmund eller hans arvinger. Sigvat kalte vitner på at Sæmund og hans ætt stadig hadde hevet denne bispetienden av gårdene like til biskop Arne nå hadde fratatt Oddaverjene retten til dem.

Biskop Arne svarte at han ikke bestred at avtalen var inngått slik Sigvat hevdet, men at han var uvitende om hvorvidt Sæmunds ættmenn hadde innkassert tiendene av denne eller andre årsaker. Torvard Torarinsson søkte da å bekrefte dette kravet sammen med sin inngiftede slektning Sigvat.

Herr erkebiskopen spurte da Sigvat hvor mange år Sæmund og hans arvinger hadde innkassert disse bispetiendene. Skjønt Sigvat stilte seg uviss, ble det snart klarlagt at det hadde gått nær 80 vintrer siden biskop Pål reiste til sin vigsling.

Da begge parter hadde framført sine argumenter og Sigvat ba herr erkebiskopen om dom i saken, ga erkebiskopen dette svaret: Ettersom Sæmund og hans arvinger hadde tatt inn 6 hundre årlig i bispetiender, var deres opprinnelige lån fullt nedbetalt etter ti år. Det de deretter hadde tatt inn urettmessig gjennom 70 år, skulle de tilbakebetale til Skálholt bispestol til siste skilling – noe som ville beløpe seg til godt over 300 hundre.

Da denne saken nå fikk sin avslutning, erklærte biskop Arne – etter råd fra herr erkebiskop Jón – at han på vegne av seg selv og bispesetet i Skálholt etterga all denne gjelden overfor alle de menn som sto ansvarlige, forutsatt at ingen av dem siden gjorde seg uverdige til ettergivelsen ved å vise gjenstridighet eller ulydighet mot sin biskop og den hellige kirke.

Etter dette oppga alle kirkens motstandere sine krav og ga så å si fra seg kirkene, enten de opprinnelig hadde kjøpt dem med rede midler eller tatt dem i arv. Av disse mennene ble Torstein Halldorsson, Brand Andresson og Ketil Loftsson værende i Norge den vinteren, mens presten Vilhjalm Sæmundsson og presten Ketil Torlaksson befant seg på Island.

Samme sommer vendte biskop Arne tilbake til Island, båret fram av stor velvilje fra både kongen og erkebiskopen. Også Ravn Oddsson og Torvard Torarinsson kom til Island denne sommeren. Støttet av biskopen og de førnevnte stormennene ble den nye norske arveloven (erfðabálkr) vedtatt på tinget denne høsten. Ved mortensmesse kom biskopen endelig hjem til sitt sete, og folket ble overmåte glade for å se ham. Der tok han på ny fatt på å styrke Guds kristendom med mang en gagnlig forordning.

12. Kort tid etter denne messedagen la biskopen ut på en reise hjemmefra til Borgarfjord, og tok inn til gjestebud på staden i Reykholt; der bodde da Egil Solmundsson. Egil holdt Torunn, datter av Garda-Einar, som husfrue, og hadde fått henne til ektefelle etter sine frenders råd. Men ettersom Egil var viet til subdiakon, og hadde inngått ekteskap med denne kvinnen uten biskop Sigvards samtykke, mislikte biskop Arne dette samlivet sterkt. Han talte dem begge hardt til rette og krevde skilsmisse under trussel om kirkens strengeste straff og det store bann.

På grunn av gammel sedvane, god byrd og innbyrdes kjærlighet, og fordi de var bundet sammen med mange barn, var Egil ytterst motvillig til å bøye av. De hadde sønnene Snorre og Jón – oppkalt etter Jón Snorresson – og tre døtre: Ingebjørg, Hallbera (som jarlen Kolbein var gift med) og Gudny (som var gift med Finnbjørn, sønn av Sigurd i Hvamm i Vatnsdal). Men da biskop Arne gikk hardt fram mot dem, både med embetsmakt og kirkens lovord, valgte Egil til sist å sverge Torunn fra seg etter biskopens påbud, med den faste edsavleggelsen som kirkens rett foreskriver.

Torunn ble siden gift med en annen mann ved navn Sigmund, sønn av Øgmund, sønn av Digre-Helge, som bodde på Kirkjubø. Biskopen forlikte seg deretter med dem begge og ga dem det skriftemål og den bot han fant formålstjenlig.

Tidligere hadde Egil fått barna Valgerd, Steinunn og presten Torarin – som ble kalt "kagge" – med en kvinne ved navn Gudny, med tilnavnet "stjerne". Noe senere levde Egil sammen med Torunn Valgardsdatter; barna deres var Tord lagmann, Andres, Helge, Gyda og Alvheid.

13. Etter at saken mellom biskopen og Egil var til ende, la han ferden ned til Bær, og mange menn red sammen med ham. Denne dagen hendte det at en mann ved navn Martein Masson, som lenge hadde vært forstander på Helgafell under herr abbed Olav Hjorleivsson, red ved siden av biskop Arne og tett inntil ham.

Da de var kommet forbi gården på Kalvanes, hogg en mann som het Gudlaug Tannason til Martein med en stor øks. Hugget traff armen nær akslen og gjorde stor skade, slik at blodet som fosset fra såret, sprutet like på biskopens klær.

Grunnen til uvennskapet mellom Gudlaug og Martein var at Martein under en våpendyst i Dalene hadde felt Tanni, Gudlaugs far. Til hevn for ham ble Marteins bror, Pål, straks drept. Det kom seg bare av at han hadde lånt broren sin en raskere hest enn den han selv red, og slik hjulpet ham å berge livet; selv flyktet han ikke, da han mente seg usaklig i striden. Sakene ble lagt fram for retten, og drapene ble stilt likt mot hverandre. Men ettersom Gudlaug dengang bare var et barn og ikke hadde vært rådspurt om forliket, mente han seg snytt for farsbøter fra Martein.

Biskopen ble overmåte vred på Gudlaug, og det av to grunner. For det første mente han at han selv nær var blitt rammet, og at det var overhengende fare for at hugget ville ha truffet ham dersom det hadde bommet på Martein, ettersom de red aksel ved aksel. For det andre syntes han det var en skamløs frekkhet å utføre en slik udåd i hans nærvær og under hans vern, idet Martein ikke hadde fryktet noe bakhold. Han holdt dessuten Martein for å være en fredlyst mann, ettersom saken for lengst var gjort opp og forlik inngått.

Gudlaug brydde seg først lite om biskopens harme. Biskop Arne talte da strenge ord til ham og ila ham tunge skriftemål, helt til Gudlaug bøyde seg og søkte forlik — både for den vanære biskopen mente var voldt hans eget embete, og for den skade Martein var påført.

Saken ble siden endelig pådømt på Alltinget. Likevel måtte Gudlaug stå under harde skriftemål en lang stund, for han hadde også to ganger tidligere gjort forsøk på Marteins liv. Omsider etterga biskopen ham straffen og la bort sin uvilje, etter forbønn fra herr Tord på Mødrevollene. Såret voldte Martein store plager i lang tid, men til sist kom han seg likevel fullt og helt.

Biskopen drog derfra ut til Melasveit og ordnet opp i de saker han fant nødvendige; derfra vendte han over Nesjar og tok fatt på heimveien. Biskop Arne red sørover over heia og satt hjemme i Skålholt den vinteren. Det var det femte året i hans bispedømme.

14. Om våren red biskop Arne øst over elvene og innsatte presten Grim på Oddi. Grim var sønn av Holmstein, bror til Torgeir i Holt og Jón, som var gift med Herdis, datter av Jón Ørnolvsson. Grims mor var Gudny, datter av Orm Breidbæling Jónsson. Sigvat Halvdansson hadde tidligere eid dette kirkestedet sammen med brødrene sine, slik det før er fortalt.

Selv om Sigvat til å begynne med var den fremste av biskopens motstandere, oppsto det snart et nært vennskap mellom dem, og det holdt seg lenge. Sigvat flyttet nå husholdet sitt til Skipaholt, der svogeren Arne Jónsson bodde. Vinteren som fulgte, utarbeidet biskopen en fullstendig kristenrett etter råd fra erkebiskop Jón. Denne lot han senere legge fram, slik det skal fortelles om; den som er vitebegjærlig, kan lese den der den står opptegnet ord for ord.

Våren etter denne vinteren reiste den verdige herr erkebiskop Jón, biskop Askatin av Bjørgvin og biskop Andres av Oslo fra Norge til kurien. De deltok på kirkemøtet som ble åpnet i Lyon (Leone) 2. mai (3. kalenda mai), og vendte tilbake samme år med pave Gregors budskap og pålegg fra konsilet om at alle klerker de neste seks årene skulle utrede tiende av samtlige inntekter til støtte for korstog. Dette kirkedekretet nådde Island sommeren etter med brev fra erkebiskop Jón, som fastsatte hvordan biskopene våre skulle kreve inn denne avgiften her til lands fra prester og allmue; biskop Jørund førte brevet med seg ut, slik det senere skal berettes.

Samme år hendte disse store tidender på kirkemøtet i Lyon: Grekerne vendte tilbake til den felles kristne kirke etter splittelsen de lenge hadde stått i, beveget av pave Gregors lærdom og råd. Frankerkongen Filip sendte da kong Magnus et stykke av Vår Herre Jesu Kristi tornekrone. Da tok også engelskmennenes konge Edvard korset til jorsalferd, sammen med mange andre store høvdinger. Samme år døde erkebiskop Jakob i Danmark.

Kong Magnus lot gjøre forberedelser til kirkebygging i sin hage i Bjørgvin. Valdemar sveakonge flyktet til Norge for å komme unna brødrene sine, hertug Magnus og junker Eirik; men da han vendte tilbake til Svearike, ble han tatt til fange, måtte frasi seg kronen og rømte deretter til Konghelle.

Det året falt det så voldsomt hagl i Trondheim at de største haglsteinene veide femten øre. Da brant også Tønsberg by.

Denne sommeren red den verdige herr biskop Arne til Alltinget. Gjennom hans faste påtrykk ble den nye kristenretten lovtatt der, med unntak av noen få kapitler som allmuen nektet å samtykke i før kong Magnus og erkebiskop Jón hadde felt sin endelige avgjørelse om ordlyden, slik bøndene hadde bedt om.

15. Denne sommeren kom herr Jørund biskop på Hólar ut til Island, og førte med seg vedtektene fra det allmenne kirkemøtet (statutum concilii generalis) , som det før er fortalt om. Da biskop Arne så pavens og erkebiskop Jóns påbud, reiste han over hele sitt bispedømme og lyste sammen til ting om saken. Han preket for allmuen og egget menn til å ta korset til jorsalferd, og kunngjorde den avlat som herr paven hadde tilkjent alle som med eget legeme og på egen bekostning fór til Det hellige land for å stride for dets frigjøring, der Guds egen sønn hadde utøst sitt blod.

Han lyste at de skulle få fullkommen syndsforlatelse og avlat for alle synder de hadde skriftet med et sønderknust hjerte, og vinne en evig lønn og herlighet i himmelriket. Dertil forkynte han at paven tok alle korsfarere, deres husstand og alt deres gods under sin og apostelen Peters håndheving og vern. Paven satte biskopene over hele kristenheten til særskilte verneombud for disse mennene i alle rettstvister de måtte ha med andre, hver i sitt bispedømme; dertil skulle korsfarerne nyte alle de rettsbøter og friheter som pavebrevet fastsatte for dem som oppfylte korsløftet.

Mange menn lyttet vel til biskopens ord og lot korset feste på klærne sine noen bød fram penger til ferden. Og herr biskop Arne utferdiget forseglede vitnebrev til alle dem han la korset på, slik pavens dekret krevde.

Om tiendeytelsen av kirkegodset fastsatte han følgende regel: Der inntekten til en enkelt klerk oversteg seks mark brent sølv, skulle det utredes full tiendedel til Jorsalalands frigjøring i seks år på rad, uten fradrag for omkostninger. Han bød likeledes at hver prest som forrettet messe til støtte for denne ferden, skulle legge ut én øre vadmel i hvert av de seks årene denne tienden løp.

Biskopen oppnådde også bøndenes samtykke til at alle som betalte tingfaretoll (þingfararkaup), skulle yte én alen vadmel til det hellige kors hver vinter i denne seksårsperioden. Det ble ordnet slik at seks og seks bønder slo seg sammen: Den første bonden la ut for alle seks det første året, den andre det andre året, og den tredje det tredje, like til de seks årene var omme.

Han påla dessuten prestene å synge en ukentlig forbønnsmesse med pavelig fastsatt liturgi mot de vantros ufred. Han ba om at folket uten tvang skulle kalles sammen for å gi offergaver til Det hellige land, hver etter den evne og godvilje Gud innga ham, og disse gavene ble til sammen overmåte store. Biskopen satte overalt de mest pålitelige og rettsindige menn til å kreve inn midlene, slik at ingenting kom på avveie, og han ga fullmaktsbrev til de klokeste prestene sine for at de skulle forkynne korset og egge folket til å gripe disse ferske nådegaver fra Gud, Den allmektige.

16. Det samme året giftet herr biskop Arne bort Gudny, datter av Helge Loftsson og Ásbjørg, biskopens søster, til Tord Hallsson fra Mødrevollene i Eyjafjörður. Bryllupsgjestebudet sto i Skálholt utpå sommeren. Om dette gildet er det sant å si at for en karrig mann ville det vært et minneverdig tap om han lot midlene sine tæres slik som disse rause stormennene tærte på sitt forråd da de bar sammen til dette samdrikkelaget. Alt sto vel i stil: Gjestene var tallrike og av ypperste byrd, husene romslige og staselig prydet, velkomsten høvisk, kosten utsøkt, drikken kostbar og avskjeden overmåte god fra begge sider.

Vinteren etter satt herr biskop Arne i ro hjemme i Skálholt. Men ettersom Gud tukter dem Han elsker og refser sine sønner med prøvelser, ble biskop Arne sengeliggende i julefasten, rammet av Hans vilje som vil prøve sine tjenere med mangfoldig motgang. Sykeleiet tæret så hardt på ham at han ble liggende gjennom en stor del av fasten. Til sist syntes både hans venner og han selv at det var rådelig å kalle til seg de av frendene man kunne nå, samt andre kloke menn han ønsket rådslagning med. Da de var samlet, satte han opp et lovmessig testamente som en sann lovens mann, og det er ennå bevart hjemme på kirkestedet.

Kvelden etter, da folk sto sorgfulle omkring sengen hans, vendte han seg til klerken sin, presten Hall, som var skriveren hans: "Hvordan synes dere det går med denne min sott?" Hall svarte på alles vegne: "Herre," sa han, "nå tykkes det oss som om solen vår er i ferd med å gå ned." Biskopen grunnet over disse ordene og forsto hva presten siktet til, og han så at alle de tilstedeværende bar dyp sorg. Da mælte biskopen: "Først nå ser jeg for visst at dere har meg kjær." Deretter lot han seg berede med den hellige olje, og ventet trygg på Guds tilskikkelse. Men ettersom den allmektige barmhjertighetens Fader så at denne mannen ennå trengtes av sitt folk til å bære byrder og strev, løftet Han sykdommens tunge åk av ham og skjenket ham i stedet helsens lykke på selve høytidsdagen for sin velsignede Sønns fødsel. Da ble biskopens hjertevenner og mange andre overmåte glade.

Da julen var omme, ble herr biskop Arne værende på bispestolen fram til våren. Den vinteren kom det bud om at pave Gregor var død den 10. januar, og allmuen holder ham for hellig. Deretter ble Innocens 5. valgt in festo sanctæ Agnetis og vigslet like etter; han var den første paven fra prekebrødrenes orden (dominikanerne), men levde ikke frem til jonsok. Da ble kardinal Ottobono valgt til pave, en fornem romer, og tok navnet Hadrian 5. Han rakk aldri å synge noen messe ettersom han ikke var presteviet, og han vandret bort i dagene mellom mariamessene. Siden ble kardinalen mester Petrus Hispanus valgt til pave på søndagen før korsmesse og tok navnet Johannes 21..

Samme vinter var det ufred mellom danekongen og sveakongen. Valdemar Birgersson, sveakongen, kom til Bjørgvin for å søke råd hos kong Magnus. Sommeren etter sto det et møte ved Göta älv, ved Horsaberg, mellom kong Magnus av Norge og Magnus Birgersson, som svearne da hadde tatt til konge over seg. Der ble det meglet for å forlike brødrene Valdemar og Magnus, men det lyktes ikke i denne omgang. Kong Magnus ga jarlsnavn i Tønsberg til Magnus Jarlsson, sønn av Magnus jarl på Orknøyene. Samme år døde Torgils, biskop i Stavanger.

17. Etter høsten som nylig var forbi, kom det brev til kong Magnus fra biskopene, sysselmennene og de håndgangne menn på Island, og likeledes fra allmuen. Der kunngjorde de at det var lovtatt en ny kristenrett etter pålegg fra biskopene og etter herr erkebiskop Jóns forordning. Brevet var bekreftet med allmuens og stormennenes segl, men dog med det klare forbehold at de ikke ville holde loven lenger enn til kongen og erkebiskopen i fellesskap fattet en annen beslutning eller endret den der de fant det formålstjenlig.

Sammen med dette budskapet kom det kongen for øre at biskopene forbød sine hovmenn og tjenestefolk å betale skatt og tingfarepenger. Likeledes ble det klaget over at biskopene la nye avgifter og byrder på folk, slik som matgavene for vannfastenettene; etter biskop Arnes påbud fastet folk nå om sommeren der man tidligere hadde fastet om vinteren, og det ble krevd matgaver for alle arbeidsføre tjenestefolk som bonden holdt med kost året rundt.

Det fantes også uvennlige menn som klandret biskopene fordi de påla folk å utrede penger til Jorsalalands frigjøring og kreve inn tiende av kirkegodset, samt at de ba allmuen legge til frivillige almisser, alt etter hva Gud innga den enkelte.

Men selv om disse bitre anklagene ble ført fram for den sindige og rettvise kongen, handlet han ikke overilt på grunn av klagemålene. I stedet sendte han et svarskriv med sira Adalbrand, sønn av Helge Lambkarsson. Der ba han allmuen tenke seg nøye om hva de maktet å bære før de samtykket i noen nye lover – enten det gjaldt kristenretten eller landsloven – utover det kongen selv hadde fastsatt, inntil han og erkebiskopen og andre lærde menn var blitt enige om hva som endelig skulle stå ved lag. Kongen lot dem også forstå at de ville finne lite vennskap hos ham dersom de handlet annerledes; for han holdt fast på at det tilkom ham og erkebiskopen alene, og ingen andre, å skipa kristenretten eller andre lover i hans skattland.

Kongen la likevel til at han trodde de hadde hatt gode hensikter, de som hadde fremmet saken på tinget. Men som svar på klagene som var brakt for ham – om at biskopene påla bøndene tyngre byrder enn loven krevde og i strid med gammel sedvane – forbød han uttrykkelig enhver lekmann å underkaste seg noen ny avgift, ikke engang til en eneste alen vadmel, utover det som hadde vært hevdvunnet skikk fra gammelt av. Han bød bøndene å holde seg til hans kongelige vern heller enn å bøye av for slikt.

Når det derimot gjaldt de frivillige gavene til Jorsalferden og korstogsprekenene etter pavens bud, erklærte kongen at han slett ikke ville forby dette. Han forsikret tvert imot at han så med stor velvilje på enhver som tok korset og ga av sine midler til Det hellige lands frelse, så lenge folk ikke ble tvunget til det som et lovpålagt krav. På samme vis skilte han mellom plikt og frivillige almisser: Han bifalt fullt ut at enhver av egen vilje gjorde godt for sin sjel slik guddommelig nåde innga ham. Han ga dem også det råd å gripe denne anledningen og heller slutte opp om det kongelige forliket han la opp til.

Disse påbudene fra kongen bunnet enten i at han – mens korstogstienden ennå løp – ikke ville tåle at det ble lagt nye åk på folket mot deres vilje, eller i at han ville hindre at kirken senere kunne påberope seg hevd på disse yterne, før kongemakten og erkestolen var kommet fram til en endelig overenskomst på vegne av kirken og hele Norgesveldet.

18. Dette halvåret satt biskop Arne i ro fram over tinget; deretter fór han på visitas til Østfjordene.

Om sommeren fikk Sigurd på Seltjørn – sønn av Sigvat den rike og Vilborg, datter av Torgeir i Holt under Eyjafjöll – Valgerd, søster til Tord bonde Hallsson, til ekte. Det ble holdt bryllup på Mødrevollene , og dit kom det mange stormenn: herr biskop Jørund, Ravn Oddsson og lovsigemannen Jón. Dit reiste også herr biskop Arne østfra Fjordene; dertil var abbed Runolv fra Viðey, abbed Eyjolv fra Þverá og en stor mengde andre gjeve menn til stede. Gjestebudet sto nær en uke etter barsok (Bartolomeusmesse), og det ble bevertet med den største raushet.

Til dette gjestebudet kom sira Adalbrand prest sørfra Ørene med budskap fra kong Magnus, det som før er omtalt, og høvdingene gransket det alle sammen. Det ble da sagt i spøk at Tangbrand var kommet til Island for annen gang for å kristne landet. Det kom også budskap fra herr erkebiskop Jón, i ordelag hvor han egget biskopene til å fremme kirkens rett så langt det overhodet var råd.

Kong Magnus hadde fattet flere beslutninger om styringen av riket på Island, og med brevet fulgte hederlige ord til biskop Arne, nå som før. Herr biskop Arne forfattet straks et svarskriv på disse kongebrevene med samme innhold som sto i allmenningsbrevet sommeren i forveien, og la til at han hadde latt den nye kristendomsbolken lovfeste og nå sendte den over til Norge for kongens og erkebiskopens gjennomsyn og godkjenning. Disse brevene ble straks sendt nordover landet til et skip, sammen med svarene på erkebiskopens budskap. Biskop Arne vendte deretter tilbake til sitt embetsdistrikt på Østfjordene og dro hjem om høsten; sira Adalbrand oppholdt seg hos ham i stor ære den vinteren.

Den vinteren biskop Arne kom ut til Island, hadde Torvard Torarinsson sysselen sør for heiene. Han satt den første vinteren på Oddi, dro derfra til Keldur, og ble der inntil han tenkte å seile fra Vestmannaøyene. Den store knarren de var ombord i, ble imidlertid drevet tilbake av storm; det ble noe tap av gods, men alle mann berget livet.

Den sommeren døde en mann av mannskapet som het Eyjolv, sønn av Tord i Langaholt. Han hadde vært i etegilde med to menn: den ene het Olav, sønn av Halldor lange, som da bodde i Husagard; den andre het Tord, med tilnavnet kugg, sønn av Åsmund, som hadde bodd på den gården i Vestmannaøyene som nå kalles Vilborgarstaðir etter hans kone Vilborg, Tords mor, fordi hun levde lenger enn mannen.

Tord i Langaholt mente han savnet penger og gods som Eyjolv hadde etterlatt seg. Han mistenkte sønnens matfeller og ville ha saken gransket. Dette søksmålet overlot han til Torvard bonde. Torvard anklaget Olav for tyveri, men Olav nektet for alt, unntatt noen matskåler de hadde brukt ved bordet; kun disse, sa han, hadde han unnlatt å legge fram under skiftet. Torvard aktet ikke annet enn å inndrive alle de påståtte gjenstandene med et strengt og nådeløst oppgjør.

Olav søkte da til biskop Arne for å få hjelp. Biskopen minnetes profetens ord: "Søk dom, hjelp den undertrykte", og han tenkte at denne mannen ville bli urettmessig forfulgt dersom ingen sto ham bi. Biskopen holdt derfor flere møter med Torvard om saken. Torvard likte dette ille, og han ble overmåte oppbrakt over at biskopen truet ham med den hellige kirkes sverd dersom han nektet Olav retten til å rense seg med ed for det han var anklaget for. Torvard mente nemlig at det var urettmessig at en ed skulle stå ved lag når mannen alt hadde innrømmet en del av forseelsen.

Biskopen svarte med støtte i de hellige dekretaler at man ikke – på grunnlag av en mindre innrømmelse og uten faste vitner – kunne forhåndsdømme en mann for alt man ville legge ham til last, og dermed frata ham retten til å forsvare seg. Omsider ble det fastsatt, etter biskopens påtrykk, at Olav skulle avlegge renselsesed etter landsloven. Ved lovlig frist la Olav fram eden og svor; men da edhjelperne hans skulle tre fram og stadfeste eden slik de hadde lovet, sviktet de alle sammen, knekket av Torvards overtalelser og trusler. Torvard erklærte da at Olavs ed var falt og saken tapt.

Biskopen holdt derimot fast på at edhjelperne var blitt kuet med trusler og svik av dem som tidligere hadde lovet å sverge. Etter råd fra gode menn ble saken likevel lagt fram for en domstol til endelig avgjørelse. Men da saken sto for retten, talte begges venner Torvards sak og hevdet at det ikke trengtes videre dom her, ettersom Olav var overbevist om skyld og selv hadde innrømmet deler av forholdet. Torvard gikk da bort til domsmennene og sa: "Forkynn dommen, men jeg vil ikke akte den med mindre den faller meg vel i smak."

Biskopen sto like ved og sa: "Jeg forbyr dere å si fram denne dommen, med mindre Torvard forplikter seg til å etterleve den fullt ut."

Domsmennene syntes de sto i en lei klemme, og ville nødig legge seg ut med noen av stormennene om de bare kunne se at retten skjedde fyllest. Men ettersom de festet mest lit til biskopens rettssinn, sa de likevel fram dommen. Torvard mislikte utfallet sterkt, og lot Olav forstå at han ikke skulle vite seg trygg om han ikke ga hele saken over i hans hender. Biskopen forbød derimot Olav å føye ham i dette, og sa at Torvard ikke våget å gjøre ham noe mên, hvor mye han enn raste, ettersom saken var bundet med håndslag og lovlig pådømt. Biskopen og Torvard skiltes deretter i fullt uvennskap og åpen strid.

19. Det hendte enda en gang at det oppsto uenighet mellom biskopen og Torvard. Det hadde seg slik at en fattig bonde med et heller dårlig rykte, ved navn Sturla, nektet å selge fiskehjellene sine til Torvard så billig som Torvard forlangte. Kort tid etter ble det kokt kjøtt på en liten gård i nærheten om dagen. Folk kom da til Torvard og fortalte at denne Sturla brått hadde bykstet inn i stuen, grepet et sauehode like ut av gryten og løpt av sted, før han forsvant ut av syne for dem.

Torvard reiste sak mot Sturla og truet ham med jern og lenker, ettersom Sturla hardnakket nektet for ugjerningen. Sturla søkte da biskopen og sa han var uskyldig anklaget. Biskopen spurte hvem som førte saken mot ham, og Sturla nevnte Torvard. Da spurte biskopen: "Vil du sverge ed på din uskyld dersom du får lov til det?" Sturla svarte at det ville han gjerne. Biskopen sa: "Jeg skal skrive til ham først og se hvordan saken faller ut." Deretter sendte biskopen et bud med brev til Keldur.

Torvard brøt seglet og leste brevet. Der sto det skrevet etter hilsenen:

"Det er meg fortalt at du truer en mann ved navn Sturla med lenker og avstraffelse for beskyldninger som ingen andre vitner støtter enn dine egne folk – og de har ingen lovlig rett til å vitne i denne saken. Det tykkes meg at dette er usømmelig ferd av deg, for du har ikke annet å kreve av denne mannen enn å ta imot hans renselsesed, såfremt du vil bøye deg for retten; saken er tross alt ikke større enn at en enkelt ed er nok til å verge seg mot den. Gjør du ikke dette, forbyr jeg deg å legge hånd på ham eller hans gods, under trussel om de kirkestraffer jeg har myndighet til å legge på deg."

Da Torvard leste dette, ble han mektig vred og klaget over at biskopens overmot frarøvet ham lov og rett; likevel fant han det lite tilrådelig å utfordre den kirkemakten biskopen satt med.

Noe annet som også kastet brensel på ufreden mellom dem, var at biskopen tok til seg en mann ved navn Ketil, sønn av presten Ketil Torlaksson, og sørget for at midlene hans ble skiftet mellom kreditorene. Denne Ketil hadde fart hardt fram mot bøndene, og det var reist en mengde søksmål mot ham, alle så lovmessige som de kunne bli. Biskopen bosatte ham på kirkens gods i Efstadal og lot ham flytte dit med hele sitt huslyd. Men de som hadde tapt penger på Ketil, krevde straks oppgjør for gjelden, og Torvard bonde var blant fordringshaverne. Biskopen overtok da saken på Ketils vegne og slo fast at ingen gammel gjeld skulle gjøres opp med hellige menns penger – det vil si kirkens midler. Torvard likte dette overmåte dårlig; likevel lot han være å legge hånd på Ketil eller godset han førte med seg, skjønt han hevdet at han ble ranet for sin lovlige rett av biskopen og Ketil i fellesskap.

Mange bønder søkte også biskopens vern og skjøt sakene sine inn under ham. Dette mislikte Torvard sterkt. Men ettersom biskopen alltid holdt seg strengt til gjeldende rett, fikk han stadig flere støttespillere i alt han foretok seg. Det falt derfor vanskelig å strides med ham, både på grunn av hans visdom, myndighet og store folkekjærhet.

Samme sommer, da sira Adalbrand kom ut til Island med kongens bud, nådde også Torvard Torarinssons brev fram til kong Magnus. I brevene vitnet han om at sørlendingene sto i stor velvilje til kongen, fremst blant dem Sigvat Halvdansson. Han ga likeledes biskop Arne fagre skussmål for hans opptreden i alt som rørte kong Magnus' egne saker – bortsett fra i Torvards personlige tvister, hvor han holdt biskopen for å være altfor hard mot seg. I dette brevet sto disse ordene:

"Herre, med forlov sagt tror jeg at det for de færreste vil være lett å styre dette riket, med mindre det er menn som biskopen selv legger hendene på hodet til, og råder over som han vil. Hans makt i landet er nå så veldig at Deres egne ombudsmenn knapt kan bære seg at slik de mener verdighet og embete krever."

Disse ordene står skrevet den dag i dag. På tinget den sommeren var det Ravn og biskopen som rådde grunnen. De hadde et heller dårlig og kjølig samarbeid, etter det folk mente å se. Lovsigemannen viste lite tiltak og skjøt de fleste vanskelige sakene inn under biskopens dom eller andre skikket menn etter eget forgodtbefinnende, mens lovrettemennene var til liten nytte.

Vinteren etter (1277) var rolig og fattig på store tidender. Våren etter døde pave Johannes 21. i påskeuken. I hans sted ble den romerske kardinalen Giovanni Gaetano Orsini valgt; han ble vigslet ved katarinamessetider og tok navnet Nikolas 3. Samme år døde Askatin, biskop i Bjørgvin. På denne tiden oppnådde islendingene forlik med kong Magnus om de omstridte artiklene i lovboken som kongen hadde sendt ut, men som de hittil ikke hadde villet overholde.

20. Dette året ga kong Magnus lendmennene tittel som baroner og herrer, og skutilsveinene fikk navn som riddere og herrer. Samtidig sendte han Eindride böggul til Island sammen med Nikolas Oddsson. Med dem sendte kongen svar på brevene som var kommet fra Island, slik det før er fortalt, og likeså på de brevene som nådde fram sommeren i forveien. Eindride og hans følge hadde en god seilas og nådde Island i god behold. De fór da omkring på tingene i landet og krevde inn kongens skatter med langt større strenghet enn det som tidligere hadde vært sedvane.

De slo hardt ned på at bøndene skjøt tvistene sine inn for biskopen og slik omgikk sysselmennene, og stemplet alle som handlet slik som landssvikere og lovbrytere. De la likeledes åpent ned forbud mot at bøndene betalte matgaver for de tjenestefolkene som ikke hadde vært i tjeneste et helt år. Men når det gjaldt helligholdet av de dagene biskopen hadde innført, fastene han hadde påbudt eller bot og skriftemål, slo Eindride fast at han slett ikke ville gripe inn; han henviste til at det var kong Magnus’ eget påbud at biskopen skulle råde over helligholdet.

Denne sommeren lot biskop Arne sette i gang byggingen av en staselig korskirke i Skálholt, og det var et stort og kostbart verk. Eindride bonde sendte raskt biskopen det kongelige budskapet som var stilet til ham. Biskopen forfattet et svarskriv, og etter de sedvanlige hilsningsordene takket han kongen for vennlige ord og for gavene kongen hadde oversendt: en hel tønne messevin og et halvt pund bly.

Deretter tok brevet for seg høvdingene og landets styre. Biskopen ga det vitnesbyrd at Ravn Oddsson var den blant de islandske stormennene som var best skikket til å styre hele landet; likevel la han til at det for allmuen ville være gunstigere om styret ble delt på flere hender, ettersom det da ville bli krevd færre ytelser og skatter av folket. Videre skrev han at lovmannen Jón skjøttet sitt embete klokt og vel, men at det var mindre gagn i Sturla enn behovet tilsa, slik at man burde finne en bedre råd med det. Biskopen bemerket også at stormennene lå i innbyrdes uenighet, men forsikret at alle var trofaste menn mot kongen.

Videre skrev biskopen at han kom vel overens med nær alle kongens håndgangne menn, bortsett fra Torvard; dog understreket han at det for øyeblikket ikke sto noen åpen sak mellom dem. Han ga uttrykk for at han ikke mente seg å være den med mest skyld, og ventet at Torvard ville baktale ham så sant kongen ville låne ham øre; men han ba innstendig om at kongen ikke la ham dette til last før det var nøye gransket om Torvard i sannhet hadde opptrådt bedre enn ham selv. Deretter vendte han seg til det kongen hadde fremført om kristendomsbolken, og sa: "De lovbestemmelser som ble vedtatt for to vintre siden, akter jeg ikke å drive lenger fram enn hva som er rett og rimelig."

Kong Magnus og biskop Arne vekslet brev om mange andre anliggender. Samme sommer, som var det tiende året av erkebiskop Jóns embetstid, nådde erkestolens brev fram til Island. For det første stevnet erkebiskopen begge de islandske biskopene til Norge med to års frist, til det provinsialkonsilet han aktet å holde i Bergen. For det andre påla han begge biskopene å løse den avdøde Odd Torarinsson, Torvards bror, fra den dobbelte bannlysing han hvilte under da han ble felt i Geldingaholt. Det første bannet hadde biskop Henrik lyst over ham fordi han hadde tilegnet seg penger og gods som var viet til kirkene i Fell, Grímsey og Ljósavatn, samt for ran i Hvamm – som Odd selv kalte lovlig inndrivelse av bøter – og for å ha tilvendt seg en biskopseiet hval i Grímsey. Det andre bannet falt han i da han på Fagranes overmannet biskop Henrik, tok ham til fange og førte ham til borgen på Flugumýri, hvor biskopen ble holdt i strengt fangenskap helt til prestene i Nordlandsfjerdingen og en flokk nordmenn fikk befridd biskopen fra Odds vold.

Denne sommeren seilte Ravn Oddsson, Torvard Torarinsson og lovmannen Sturla fra landet. De forliste ved Færøyene og ble tvunget til å overvintre der, men nådde fram til Norge utpå våren. Sturla vendte straks tilbake til Island samme sommer. Vinteren etter at Torvard hadde seilt om høsten, ble Narve vigslet til biskop i Bjørgvin og Torfinn til biskop på Hamar. Samme sommer dro kong Magnus med en stor hærflåte sørover mot Gautelven.

21. Denne sommeren gikk det sendebud mellom biskopene angående saken om Odd. Biskop Arne ønsket rask framgang, men biskop Jørund holdt igjen. Biskop Arne mente det tilkom biskop Jørund å avgjøre hva som skulle følge av edene Olav og Svarthovde hadde avlagt, ettersom saken hørte hjemme i hans bispedømme og han der satt med domsretten. Biskop Jørund mente derimot at biskop Arne burde felle dommen, ettersom den overordnede avgjørelsen var lagt i hans makt.

Omsider møttes de to på Reykjavellir, med abbed Runolv fra Ver til stede. Der drøftet de uenighetene seg imellom, foruten andre saker de tidligere hadde vekslet brev om. Biskop Jørund påpekte at det var høyst usikkert om de pengene som tilfalt Hólar-bispestolen etter pavens bestemmelse noensinne ville bli utbetalt – og dette gjaldt hele åtti hundre, like mye som Odd hadde rådd over da han ble dømt til bøter. Jørund gjenga da Torvards ord om at bannlysingen biskop Henrik i sin tid lyste over Odd, var urettmessig; anklagene var bagatellmessige eller helt oppdiktede, og Torvard aktet ikke å legge ut penger til dette med mindre tvingende nød krevde det.

Biskop Arne svarte at pengene visselig skulle skaffes til veie, og at saken ikke skulle strande på det. Biskop Jørund holdt imidlertid fast på at han ikke ville slå seg til ro med blotte løfter i denne saken, men krevde faste garantier. Biskop Arne mente da at biskop Jørund viste ham mistillit, men forsikret at det slett ikke var grunn til slikt. Biskop Jørund svarte at hans motvilje kom av at han holdt det for sannsynlig at flere tenkte på samme vis som Torvard. Likevel bedyret han at han på ingen måte mistrodde biskopen i dette eller noe annet, og at han ventet seg det beste og mest oppriktige vennskap fra ham. Som et bevis for dette erklærte han seg villig til å legge hele avgjørelsen i biskop Arnes hender: "for så vidt angår det du mener hører inn under mitt bord, om enn saken fortoner seg nokså ulikt for oss begge."

Abbed Runolv meglet vel mellom dem og holdt for det meste med biskop Arne. Til sist slo biskop Arne fast at denne rådslagningen ikke ville bære frukt med mindre begge parter gjorde sin fulle plikt. Deretter lot biskop Jørund hente hestene sine og red nordover til bygdene, mens biskop Arne tok veien hjemover.

22. Denne sommeren kom en prest ved navn Gudmund fram for biskop Arne. Han var sønn av Gudmund Hjaltason, som var blitt drept i Trondheim på grunn av den skaden han hadde voldt Torberg av Raudvoll. Denne presten var storvokst og sterk, rastløs og ubetenksom av seg, men en mann med et djervt og uredd hug. Han klaget for biskopen over at kongens sendemenn hadde fart fram mot ham og godset hans med stor overmakt ved ferjestedet over Ölfusá.

Ikke lenge etter møtte Eindride og Nikolas biskop Arne. Biskopen spurte om det var sant at de hadde overfalt presten og trengt seg inn på sakene hans. Eindride svarte at de sant å si nok hadde knuffet litt med ham, ettersom presten nektet dem ferjeskipet. Biskopen gikk dem da hardt i rette og sa: "Hva vil dere svare til at dere tok skipet fra ham med vold, la hånd på hans person og lempet eiendelene hans over bord?"

Eindride mente at presten fullt ut hadde fortjent denne medfarten da de satte ham og godset hans i land, ettersom presten hadde truet med å kaste veskene deres – der kongens brev lå gjemt – rett på elven. Biskopen mælte da: "Ut fra deres egne ord ser jeg at dere ved selve handlingen har pådratt dere pavens eget bann. Det går ikke an at dere forblir uløste fra denne synden; men først må dere avlegge den renselsesed for avløsning som kirkeloven krever, og dertil bøte skaden overfor presten."

Mennene nektet tvert å bøte noe til presten, og enda mer nektet de å avlegge ed. En stund sto det om full splid og ufred mellom dem. Men da biskopen forsto at det ville være til ulykke og fare om de seilte utenlands uløste fra bannet, valgte han det råd å løse dem uten formell edsavleggelse, mot at de utredet seks merker i bot til presten.

Etter dette viste Eindride seg overmåte føyelig, og han og biskopen kom vel overens om alle de anliggender kongen hadde gitt påbud om. Eindride lot da biskopen forstå at kong Magnus hadde pålagt ham å være ettergivende overfor biskop Arne, dog ikke lenger enn biskop Jørund kunne samtykke i. Eindride sa at han ville tåle at biskop Arne lot saker på herredstingene pådømmes etter den nye kristenretten der den samsvarte med den gamle loven, og han holdt det ikke for urett om bøtene ble krevd etter gammel sedvane, skjønt han mente det var gagnligst om de mildeste takstene ble lagt til grunn. Han forbød likeledes kongens håndgangne menn å reise søksmål i slike tvister. Både Eindride og Nikolas viste biskopen stor ærbødighet, og Arne var vel tilfreds med deres ferd i alt som rørte kongens ærend; Eindride slo fast at biskopen og den hellige kirke slik best kunne holde sin verdighet ukrenket og fri. Kort tid etter seilte Eindride til havs.

Samme sommer skrev biskop Arne til kong Magnus om kristendomsbolken, og ba kongen avgjøre hvordan den videre fremgangsmåten skulle være; likeledes la han fram et ønske om bispestolens skip og en dugelig styrmann til det. Biskopen sendte også kongen en fager hest som gave, og den kom velberget fram over havet.

23. Biskop Arne hadde nå fått samlet inn de pengene som skulle bøtes til biskopen på Hólar. Dette var likevel en tung prøvelse, ettersom Randalín og Odds frender bar stor uvilje mot ham på grunn av de gamle tvistene med biskop Henrik. Til denne boten ble det lagt midler fra avdøde Gudmund griss: tjue hundre; fra Ravn Oddsson nitti hundre, og fra Randalín tolv hundre – dertil lå tjue hundre i et gjeldsbrev – og det som manglet, ble utredet i løsøre og sølv. Enken ba innstendig biskop Arne om å føre Odds knokler sørover til Skálholt, og sa at hun foretrakk dette stedet framfor noe annet kirkested, dersom det lot seg gjøre. Hun lovte også å ofre et kostbart klenodie ved graven hans der, til heder for biskopen og bispestolen, og til sjelebot og syndsforlatelse for sin ektemann. Alle disse midlene sto nå rede etter biskop Arnes innsamling, til bruk om det krevdes.

Sommeren etter rustet begge biskopene seg til utenlandsreise fra Eyrar, ettersom det ikke gikk noe skip fra Nordlandet. Biskop Arne sendte da bud til biskop Jørund om at han i saken om Odd ikke ville godta annet enn at de løste ham fra bannet etter ordlyden i erkebiskopens brev. Så snart dette budet kom fram, brøt biskop Jørund hastig opp og dro nordover i sitt bispedømme, helt ut til Öxarfjörður. Noen holdt dette for et påskudd for å unngå bannløsningen, mens andre mente at han, ettersom han skulle seile utenlands, ville påskynde visitasreisen for å rekke raskere tilbake. Da biskop Arne fikk nyss om dette, ble han noe forundret, men aktet likevel ikke å vike fra sitt forehavende. Da tingtiden nærmet seg, sendte biskop Arne Audun koll nordover med brev til biskop Jørund; der skrev han at han ville innfinne seg på Seyla på seljumannamessedagen med erkebiskopens brev, og ba Jørund om ikke å vike unna nå slik han før hadde gjort. Audun red i all hast og fant biskop Jørund på Skinnastaðir i Öxarfjörður, hvor han overrakte biskop Arnes brev. Biskop Jørund leste igjennom skrivet, men ga intet skriftlig svar tilbake.

Audun red sørover igjen uten å ha fått visshet om Hólar-biskopens reiseplaner. Biskop Arne brøt opp hjemmefra til fastsatt tid sammen med abbed Runolv fra Ver, Kleng Teitsson og flere andre bra menn. Da de kom til Mælifellsdalur, red Audun koll imot dem og berettet hvordan det sto til med biskop Jørund. Biskop Arne endret likevel hverken kurs eller plan; han red inn til Seyla lørdagskvelden på den nevnte høytidsdagen og ble der over søndagen. Søndag kom det klerker ridende fra Hólar; de fortalte at biskopen var vendt hjem til bispesetet, og bød biskop Arne til gjestebud der. Men etter samråd med følget sitt svarte Arne at han aktet å vente på Hólar-biskopen på Seyla. Prestene red straks hjem og meldte biskop Jørund hva Arne hadde svart.

Tidlig mandag morgen kalte biskop Arne til seg Audun koll og en mann som het Torarin, kalt Bausti, sønn av presten Illuge. Han mælte da: "Jeg er ikke vant til å lede grovarbeid, men nå vil jeg sette folk i sving. Dere skal grave opp knoklene etter Odd Torarinsson, og det med all flid. Deretter skal dere tvette dem rene og legge dem i kisten vi har ført med oss sørfra, som er gjort særskilt til dette." De gjorde som biskopen bød, og da verket var fullført, ble kisten satt på kirkegården sør for kirken, og sto der.

Kort etter så biskop Arne og mennene hans en flokk komme ridende inn på tunet; det var biskop Jørund som ankom. Han skjønte straks hva som var gjort. Biskopene hilste blidt på hverandre. Da Hólar-biskopen var steget av hesten og hadde trådt inn i kirken, gikk de like etter ut på vollen sammen med følget sitt, for biskop Arne ville ta opp saken om Odd i vitners nærvær.

Arne ba da biskop Jørund om at de skulle fullbyrde løsningen fra bannet slik erkebiskopens bud krevde, og lot skrivet lese opp for hele forsamlingen. Biskop Jørund holdt seg taus og ga intet svar, mens mange rettsgrunner ble ført i marken. Slik satt de i drøftelser langt utover dagen; biskop Arne førte saken med både klokskap og stor myndighet. Da biskop Jørund likevel nølte med å samtykke, la biskop Arne fram pave Innocens 4.s dekret, som gir en klar avgjørelse i slike tvister. Da Hólar-biskopen hadde gransket denne, ga han sitt fulle samtykke til at Odd skulle løses fra bannet. Deretter trådte biskopene og klerkene fram foran kirkedøren og leste de faste avløsningsbønnene (absolutiones) for å løse disse knoklene fra det bannet Odd hadde hvilt under, slik kirkens lover og sedvane krevde.

Biskop Arne red deretter med hele sitt følge hjem til Hólar og satt der i staselig gjestebud i to netter. Hólar-biskopen tok da imot de åtti hundre som var ilagt i bot den gang Odd ble dømt og lyst i bann. Jørund la intet av disse pengene i sin egen pung, men delte dem ut til ulike klostre. Han lot biskop Arne fare med høvisk heder og gjeve gaver. Derfra dro Arne til veitsle på Tingøre, der abbed Vermund holdt et storslått lag.

Herr Runolv, abbed i Ver, red deretter til Seyla og hentet Odds knokler i en liten kiste kløvet på den ene siden av en hest, mens teltet deres hang på den andre. Da de red gjennom Mælifellsdalur, red abbed Runolv fremst sammen med bror Arne og Sigvat, mens Torarin Bausti leide kløvhesten med knoklene. Ferden gikk ille; hesten slo seg vrang og kastet kløven ustanselig, og sterke reip slet tvers av om kisten, enda den ikke veide mer enn én vekt. Bausti la for dagen et stygt snakketøy og bante fælt. Herr abbeden mente det stred mot naturens orden at reipene røk slik; han ba Torarin holde opp med banningen og sa at det ikke var rart det gikk ille når han førte slikt et ugudelig tale. Bausti svarte med enda grovere ord, mens kisten falt av like ens eller verre enn før. Abbeden sa da: "Nå rir jeg og bror Arne bakerst, mens du, Bausti, rir foran sammen med Audun, så får vi se hva som volder dette." Bausti sa: "Det er neppe store hjelpen i dere stakkarer."

Herr abbeden la seg bakerst i følget og leste sjelebønner og dødemessesalmer. Deretter falt kløven aldri mer av hesten og reipene holdt fullt ut; reisen gikk så greit som tenkes kunne helt fram til Skálholt. Biskop Arne nådde hjem to netter før translationem beati Thorlaci. Dagen før messedagen jordet han Odds knokler og sang selv over graven; da ofret husfrue Randalín alt det gull hun eide til sjelemesse for sin mann.

24. Denne sommeren kom herr Ravn Oddsson ut til Island, og han var da blitt opphøyet til kongens merkesmann. Sammen med ham kom Torvard Torarinsson. Vinteren i forveien hadde karelerne overmannet Torbjørn Skreingi, kong Magnus' sysselmann i nord, og tatt ham til fange etter å ha felt trettifem av mennene hans; en stund senere ble han løst ut mot store løsepenger.

Da nådde det også fram brev til biskop Arne fra kong Magnus med fagre og vennlige ord. Der kunngjorde kongen et privilegium erkebiskopen hadde innrømmet: hundre dagers avlat daglig til alle dem som ba for kong Magnus, dronningen og deres barn. Paven hadde tidligere pålagt alle biskoper i Norgesveldet å binde klerkene til dette bønneholdet, og en bekreftet avskrift av pavebrevet fulgte med. Sammen med brevet sendte kongen to tønner vin og et pund hvetemel til prestene til messehold.

Samme sommer kom det også brev til biskop Arne fra herr erkebiskop Jón. I dette påla han biskop Arne ikke å tåle at kongens ombudsmenn frarøvet kirken den hevdvunne friheten den nøt før Island falt under kongedømmet – nemlig retten til fritt å handle med svovel og jaktfalker. Likeledes bød han at korstogstienden for Jorsalaland og støtten til Det hellige land (subsidium ejusdem terræ sanctæ) skulle bringes til Nidaros samme år, ettersom fristen for utredningen av disse midlene da var inne. Biskop Arne grep straks tak i korstogsmidlene, og de kom velberget fram til Nidaros slik det var påbudt.

Deretter red biskop Arne til Eyrar. De la ut til havs på festdagen for apostelen Bartolomeus, og nådde Vågen sør for Jæren på festdagen for martyrene Protus og Hyacint. Der lå de værfast i nær en halv måned, før de løp inn til Bergen på sankt Remigius' festdag. Samme år døde abbed Vermund på Tingøre den 25. desember.

Kvelden etter at biskop Arne var kommet til Bergen, bød kong Magnus ham ut til målstuen i kongsgården. Arne gikk dit sammen med sine klerker, og herr biskop Narve slo følge med dem. Da de hadde sittet en liten stund, trådte kongen inn; han tok imot biskop Arne med stor mildhet, kysset ham og ønsket ham velkommen i Guds navn. Etter en kort stund gikk kongen ut igjen. Noe senere på dagen sendte kongen herr Ivar Gudlaugsson til biskopen med kongelig hilsen og innbød ham til fest i kongsgården neste dag. Dette var på Frans' festdag, for da feiret kongen høytidsdag.

Biskop Arne nøt stor ære hos kong Magnus denne vinteren. En dag i julefasten, mens Arne satt ved måltidet, kom Ivar Gudlaugsson inn på ny, hilste fra kongen og bar fram hans ord: "Jeg vet vel at herr biskopen trenger forråd til sitt hushold; derfor vil vi skjenke ham hundre laks, dertil tørrfisk og en halv lest malt. Og hos oss skal han sitte til bords i julen, sammen med de av sine menn han selv vil velge, og likeledes i påsken og på alle store høytidsdager." I julegave skjenket kongen ham det kostbare baldakinstoffet som biskopen siden ga videre til abbed Runolv i Ver da han vendte hjem til Island.

25. Det var en dyp sorg for hele Norges kristenhet da den himmelske Fader, Jesus Kristus, kalte den verdige herre kong Magnus til seg in adventu beati Nicholai in Barum (9. mai 1280). Tapet var like sårt for alle i landet, men tyngst falt det på presteskapet, slik bortgangen til den fromme kong Josjia i fordums dager hadde rammet folket i Israel.

Biskop Arne fikk snart kjenne savnet av denne høviske høvdingen på kroppen. Ved trefoldighetshelgen (in festo Trinitatis) ankom den ærverdige herr erkebiskop Jón til Bergen for å holde det provinsialkonsilet som før er nevnt. Erkebiskopen lot da sin vrede falle tungt over biskop Arne. Etter hva folk mente å vite, skyldtes dette ondsinnede menns baktalelse og undergraving; de anklaget Arne for å ha vist seg mer ettergivende overfor kongemakten enn det som sømmet seg for en biskop, og for lite lydig overfor erkestolen, slik at kirkens frihet (libertas ecclesiae) ble tråkket under fot.

Hvor skulle biskop Arne nå vende seg for å finne vern, når kong Magnus var død og ikke lenger kunne ta ham i forsvar mot disse beskyldningene? Dertil kom det at Arne en tid hadde holdt igjen på kirkens strenge rettskrav, fordi han trodde at han ved å fare varlig fram kunne oppnå en fastere og bedre rett senere. Han så ingen annen utvei enn å klynge seg til selve sannheten: Han la saken fram for erkebiskopen i all ærlighet og trådte fram for ham med dyp og oppriktig ydmykhet.

Så snart erkebiskopen merket Arnes sanne godvilje overfor erkestolen, og så at biskopen var fullt beredt til å bøte på det som ble påtalt – selv om han mente seg uskyldig anklaget – tok denne gode overhyrden ham til nåde som en forstandig far, og mottok ham i full forsoning og mildhet. For erkebiskopen så av mange sikre prøver at biskop Arne slett ikke var noe svaiende siv, men en fast og stødig pilar som aldri ville svike klerkenes rett dersom han maktet å opprettholde den; han hadde kun tålt overgrep av bitter nød da han sto overfor kirkens overmektige motstandere, og ville gjerne reise seg mot dem så snart anledningen bød seg.

Om noen er nysgjerrig på hvilke vedtekter som ble vedtatt på dette kirkemøtet, kan han granske de statuta biskopene lot sette opp under sine segl. Begivenhetene som fulgte, er likeledes velkjente for mange: Den unge junker Eirik ble kronet til konge av erkebiskop Jón på svithunsmesse (2. juli) i nærvær av disse biskopene: Andres av Oslo, Jørund av Hólar, Erlend av Færøyene, Arne av Skálholt, Arne av Stavanger, Narve av Bjørgvin, Torfinn av Hamar og Markus av Sudrøyene. På den første olavsmessen (29. juli) holdt alle disse biskopene et storslått gjestebud for erkebiskop Jón.

Biskop Arne skiltes fra erkebiskopen i varmt vennskap da Jón satte kursen nordover til Nidaros. Biskop Arne seilte til havs like etter olavsmesse og nådde Eyrar på Island innenfor oktaven for Vår Frues himmelfart. Da kom også biskop Jørund av Hólar dit, og de red begge i følge hjem til Skálholt før bartolomeusmesse (24. august). Folket tok imot biskop Arne med stor jubel, og det ble holdt en hederlig veitsle på bispesetet. Biskop Jørund brøt snart opp for å ri hjemover, og biskopene skiltes som de beste venner.

Dette året døde pave Nikolas; i hans sted ble pave Martin valgt. Da vandret også biskop Olav på Grønland bort. Samme sommer løp Lodin lepp inn til Vestmannaøyene med bud fra den unge kongen, og i følget hans var herr Jón. De hadde med seg en ny lovbok til landet, som kongen bød skulle lovtas på Alltinget. Denne Lodin hadde mang en gang reist i kong Magnus' ærend til fjerne land, helt fram til Babylon, og var viden berømt for sine ferder.

26. På denne tiden hadde Ásgrim Torsteinsson, bror til Eyjolv ofse, sysselen øst for Þjórsá. Han hadde først oppholdt seg sør i landet under biskop Arnes vern sammen med hele sitt huslyd. Ásgrim var gift med Gudny, datter av Måne fra Gnúfufell. De hadde sønnene Eyjolv, som var gift med Gudrun, datter av Gard fra Østfjordene, og Måne, som var gift med Hallbera, datter av Pål fra Hvalsnes. Eyjolv, Ásgrims bror, hadde med sin ektefelle Turid Sturladatter – hun var født utenfor ekteskap – sønnen Tord og datteren Borghild. Hun hadde først vært gift med en mann ved navn Erlend, sønn av Jón Sigurdsson fra Ás, men mistet ham kort tid etter da han døde.

Etter dette fikk Loft Helgason, sønn av biskop Arnes søster Ásbjørg, Borghild til ekte med biskopens råd og støtte. Da disse inngiftemålene var knyttet, vokste det fram et overmåte nært vennskap mellom biskop Arne og denne Ásgrim. Ved biskopens hjelp og faste støtte fikk Ásgrim sysselen både sør og øst for Þjórsá sammen med herr Ravn. Og ettersom det i disse dager ble regnet for at ingen mann nøt særlig vekt eller aktelse med mindre han sto i biskop Arnes vennskap, begynte mange straks å søke Ásgrims gunst.

Da herr Ásgrim ikke eide noe fast bosted, lot biskopen ham slå seg ned på gården Baugstaðir, nede ved Eyrarbakki. Denne jorden hadde biskop Arne kjøpt av Theobald Vilhjalmsson, han som var gift med Margret, datter av Bork Ormsson, og som lenge hadde bodd der. Som vederlag i jordbyttet avsto biskopen gården Dal under Eyjafjöll – en eiendom biskop Sigvard i sin tid hadde lagt under Skálholt bispestol som provent for Turid Ormsdatter og Arnfrid Bjarnedatter, søster til Vigfus fra Dal. Straks biskop Arne tiltrådte bispeembetet, hadde han først bosatt broren Magnus på Dal, men etter dette jordbyttet flyttet Magnus til Baugstaðir. Da Magnus nå måtte rydde plassen for herr Ásgrim, dro han hjem til Skálholt og oppholdt seg dels der og dels på Seltjarnarnes; sammen med ham fulgte den førnevnte Ellisiv Torgeirsdatter fra Holt.

Sønnen deres, Andres, lot biskopen sette i boklig lærdom og presteviet ham siden, mens datteren Vilborg ble giftet bort til Torstein, en sønn Hafr-Bjørn Styrkårsson hadde utenfor ekteskap. Denne Hafr-Bjørn bodde på Seltjarnarnes og var bror til abbed Runolv i Viðey. Han hadde tidligere vært gift med Vilborg, datter av Torgeir i Holt under Eyjafjöll, og sønnen deres var Gissur; men på denne tiden var han gift med Gudrun Torlaksdatter, biskop Arnes søster. De var overmåte rike på gods og penger, og ingen bonde i landet kunne på den tiden måle seg med Hafr-Bjørn når det gjaldt husbånad og storgård; biskopen satte ham også svært høyt. I denne perioden rådet det et så ubrytelig vennskap mellom biskop Arne og herr Ásgrim at ingen maktet å drive noen sak lenger fram enn de to selv fant for godt, ettersom de alltid sto fast sammen i enhver rådslagning. På denne tiden var Loft, Ásgrims svoger, forvalter (ræðismaðr) på bispesetet i Skálholt.

27. Det var en mann ved navn Bjørn Torsteinsson som bodde på Reynir, men stundom på Miðfell. Han var en velstående bonde og gift med Torunn Hjarrandadatter, biskopens frendekvinne. Denne mannen kom i uvennskap med herr Ásgrim. Bjørn hadde mange sønner: Steinmod, Sæmund, Eyjolv og Torlak. Da Bjørn var en stri og urokkelig kar, sto han hardt på sitt og nektet å vike; han trakk også sin svoger Loft med seg inn i tvisten.

Herr Ásgrim likte ille at Loft ikke holdt mer med ham enn med andre menn, og han lette derfor etter et høve til å felle dem begge. Kort etter kom det folk til Ásgrim og bar fram det ryktet at Bjørn og Loft hadde ført mer usømmelig tale om kongedømmet enn det som høvde seg. Ásgrim syntes at dersom dette var sant, var det som å få flesk i kålen, og han grep saken med stor iver. Dette hendte det året da Eindride böggul fór rundt i landet med kongens bud.

Biskop Arne la saken fram for Eindride, og han tok klagen overmåte tungt; han stevnet straks begge mennene utenlands til kongens dom i Norge. De søkte da i all hast biskopens vern og ba ham gripe inn. Biskopen stevnet dem alle sammen til et møte: biskop Arne, herr Ásgrim og Eindride böggul. Loft og Bjørn tok til motmæle og renset seg for anklagene, og saken viste seg ikke å være av et slikt slag at det krevdes full renselsesed (undanfærsla). Forliket ble derfor slik at de avla troskapsed til herr kong Magnus, kong Eirik og hertug Håkon. De la hånden på boken og lovte for den allmektige Gud at de skulle være kongen hulde og trofaste både i lønn og i åpenhet, og aldri sette seg opp mot kongens ombudsmann så sant han for frem etter lov og rett.

Etter dette hevet Eindride bonde utenlandsstevningen, og herr Ásgrim og Bjørn forliktes vel. Siden var svogrene Loft og Ásgrim de beste venner.

Nå skal det berettes fra en annen kant om Lodin lepp: Så snart han hadde berget skipet sitt og fått skipssaker og gods på land, la han og herr Jón lovmann ut på tingreiser over hele landet med bud fra kong Eirik og hertug Håkon. De lot allmuen overalt sverge troskap til landet og dets undersåtter (sverja land ok þegna) og folket var overalt snare til å avlegge eden. For at biskop Arne til fulle skulle vise seg som en trofast venn av kongedømmet, trådte hans frende Loft fram og svor denne eden sammen med bøndene.

Jónsbók, håndskrift AM 351 fol., den eldre Skálholtsboken. Jónsbók er den islandske lovboken som ble vedtatt på Alltinget i 1281. Den erstattet den eldre fristatsloven Grágás og den kortlivede overgangsloven Járnsíða (1271–1273), og ble det rettslige fundamentet for Island under den norske kronen i flere hundre år. Lovboken har navn etter lovmannen Jón Einarsson (kalt Gelgja), som brakte lovteksten ut til Island på oppdrag fra kong Magnus i 1280. Da Magnus døde samme år, ble loven lagt fram for Alltinget under formynderstyret til sønnen Eirik Magnusson og endelig vedtatt etter betydelig motstand og debatt sommeren 1281.

28. Herr Lodin satt denne vinteren med sine svenner på Seltjarnarnes hos Hafr-Bjørn. Der holdt han gjestebud med stor stas og gavmildhet, og i denne tiden var det rolig og fattig på tidender. Da våren kom, fór herr Jón lagmann rundt i den delen av landet som ikke var besøkt om høsten. Og da det stundet mot tingtid, rustet menn seg til tingsreisen fra alle herreder i landet. Biskop Arne red til tings med en stor skare lærde klerker, og herr Lodin med alle kongens håndgangne menn i sitt følge.

Utover høsten og gjennom hele vinteren hadde folk gransket den nye lovboken som herr Jón førte med seg (Jónsbók). Bøndene syntes at mange kapitler i boken var overmåte krasse og grensende til griskhet, særlig om boteløse saker og andre byrder som passet dårlig for islandske landsens kår. Biskopen mente på sin side at mange bestemmelser stred åpent mot Guds og kirkens lov. Da boken ble prøvet, tok menn det råd at den slett ikke skulle lovtas i sin helhet. Hver av partene satte da opp sine egne fortegnelser over de artiklene de nektet å godta: På det ene holdet satt biskopen med klerkene og kirkens venner; på det andre kongens håndgangne menn; og på det tredje bøndenes representanter.

Herr biskopen ville på ingen måte samtykke i det kapitlet som sa at én og samme mann skulle være lagmann over både landsloven og Guds lov, enten kongen innsatte én eller flere lagmenn. For det andre krevde han at kongen ikke alene skulle tilkjennes bøtene i saker som gjaldt kjetteri og villfarelse. Det samme gjaldt bestemmelsene om dem som la hånd på eget liv, og om de boteløse sakene, som det nå var nær nitti av. Likeså gjaldt det bestemmelsene om giftermål for kvinner og dom i ekteskapssaker, noe biskopen holdt fast ved hørte inn under kirkeretten alene; om kongens og erkebiskopens bot- og forliksbrev; om arveretten til en kvinne som ble beligget i sin fars hus, og om dem som inngikk ekteskap i lønndom; likeledes om prøving og dom i arvetvister og om testamentariske gaver. Videre nektet biskopen å godta at en mann som giftet seg uten frenders samtykke, skulle ha forbrutt landskylden og avkastningen av godset til de øvrige arvingene. Det samme gjaldt odelsløsning og arvesalg, der den hellige kirke måtte beholde sin fulle rett; likeså om tiendeskiftet om høsten og matgavene til de fattige, der biskopen alene skulle råde over hvem som sto for fordelingen; om avgifter på helligdagsfiske og kongens rett til saksfall derav; om vitneførsel ved leilendingsfeste; om at et jordsalg ikke skulle kunne omstøtes selv om jorden ikke først var tilbudt odelsfrendene; om grunneierens ansvar dersom hus falt sammen over folk eller fe; og om at leilendinger skulle være pliktige til å holde så mange arbeidsfolk at all engmark på jorden ble slått. Likeledes protesterte han mot regelen om at den som trengte fôr, kunne kreve å kjøpe høy, og at høyets eier – dersom han verget godset sitt med odd og egg – skulle være ugild enten han fikk sår eller mén, uten rett til grid før han lå felt; mot budet om at alt fe skulle være drevet ut av allmenningen straks det gjensto fire uker av sommeren; mot at kongen fritt kunne fange falker på enhver manns grunn – her føyde biskopen seg i at bøndene lot kongen fange falk på sine jorder mot rimelig erstatning, men aldri på kirkens grunn; likeså mot kapitlene om menedere og bøtene for dem, og om falskmyntnere. Dertil sto biskopen fast på det som alt var lovfestet i landet: at der Guds lov og landsens lov var uenige, der skulle Guds lov alltid være den rådende.

På den annen side hadde bøndene skrevet sin egen rulle med vilkår. De krevde at ordlyden i de kapitlene som rørte kristenretten, skulle stå i bero inntil kongen og erkebiskopen var kommet til forlik. Bøndene krevde også at inntil videre skulle alle svikfrie kjøp stå ved lag, slike som vitner kjente til og som var stadfestet med håndslag mellom frie rådsmenn; likeledes om giftermål for kvinner og vilkårene for leilendinger, og at bøndene uavkortet skulle beholde de friheter kong Magnus en gang hadde tilkjent dem, slik at alle frie menn selv rådde over sitt eget gods i dette landet. Videre satte bøndene opp merknader om gangbar betaling (lögøyrir) og eiendomsrett til sauer; om ansvar for budstikke og ugyldige avtaler; om ansvar for fôrfe og oppgjøret for dette; om tjenestefolk og leiekontrakter; om plikten til å føre tyver fram for retten; om adgangen til å ta høy i ytterste naud; om vergemål for uføre og om flytting av fattige.

Bøndene fastholdt dessuten i sin rulle at alle hederlige kjøp som ikke krenket andres rett, skulle stå urørt; om veifarendes rett til å beite eller fôre hestene sine, og at enhver mann fritt skulle rå over sitt eget høy og sitt eget gods; om at en bonde ikke skulle hefte for straff dersom en fredløs fange rømte fra ham; om lånt gods som gikk tapt sammen med låntakeren; om fattigforsorgen, som hreppstyrerne skulle forestå; om at den som eide jorden under, også skulle ha retten til sauene; om tjenestefolks lønnsfradrag dersom de lå uvirksomme i sykdom mer enn en uke; om fredlysning av tun, åker og eng; om lovlig betalingsmiddel; og endelig slo bøndene fast at dersom det fantes noe i lovboken som folk fant at de umulig kunne leve med, da skulle de i all fremtid ha rett til med rimelighet å be kongen om fritak og lemping.

29. Da dette var fastsatt, gikk mennene til lovretten, og hver av partene la fram sitt skriftlige forslag. Herr Lodin ble overmåte oppbrakt over at bøndene gjorde seg så store i hugen at de aktet å sette vilkår for lovene i landet, noe kongen alene tilkom å råde over. Han krevde deretter at allmuen skulle godta hele lovboken uten unntak; men hver for seg svarte bøndene at det ville de ikke gjøre, så de ikke slik ga slipp på landets frihet. Lodin svarte kvasst imot at de først måtte vedta boken ubeskåret, og deretter be kongen og hans råd om nåde og tillemping for de artiklene det syntes nødvendig å endre. Deretter lot han lese opp kongens åpne brev, som påbød ham å drive lovboken igjennom til lovfesting, og han lyste kongelig unåde og vrede over enhver som satte seg imot.

Biskopen svarte at han holdt seg fast til herr erkebiskop Jóns brev, som uttrykkelig forbød å lovfeste mange av artiklene i boken. Deretter lot Arne lese opp biskopenes felles statuttskriv som var forfattet på det forrige provinsialkonsilet i Bergen; der ble det oppregnet alle de bannlysingene som menn pådro seg ved selve gjerningen (ipso facto), og det ble lest opp for hvert enkelt tilfelle når det mindre bannet eller kirkens interdikt rammet lovbryteren. Da opplesningen var til ende, ble det stor uro og oppstand i allmuen; bøndene ropte at det var ulevelige kår å skulle underkaste seg begge deler – de førti dødssakene som sto oppført i lovboken, og de trettifem bannlysingene som sto i bispebrevet!

Da larmen la seg, tok biskop Arne ordet:

"Nå har dere hørt brevet fra herr erkebiskop Jón, deres ærverdige overhyrde, og hans lydbiskoper, og dere skjønner vel hvor mye i denne boken som strider mot hans påbud og kirkens rett. Derfor vil jeg gjøre vitterlig at jeg ikke vil samtykke i noen artikkel som strider mot erkestolens vilje, og det vil heller ingen gjøre som vil lytte til mine råd! Dette gjelder først og fremst hvalretten og kapitlet om lagmannens myndighet, og likeledes forliket mellom kong Magnus og erkebiskopen, der det fastslås at biskopen alene – og ikke lekmenn – skal si loven over alle saker som hører den hellige kirke til, prøve dem og dømme dem. Likeså at den ærverdige herre kong Magnus frasa seg og sine arvinger og etterkommere all råderett over kirkens rettigheter, dersom han eller hans forfedre, kongene i Norges rike, på grunn av landssedvane hadde hatt eller syntes å ha hatt noen makt over slikt gods. Han ga også kirken det privilegium at konger ikke skulle kunne endre landets gamle rett eller krenke kirkens gods til timelig skade, ei heller tvinge klerker eller lekfolk under åk og ufrihet; dertil at kirkens hevdvunne frihet til falkefangst skulle holdes ukrenket. På samme vis vil vi heller ikke under noen omstendighet tåle at den hellige kirke mister den frihet at der Guds rett og landets lov skiller lag, der skal Guds rett alltid gå foran, slik det for lenge siden ble lovtatt her i lovretten over hele vårt land med enstemmig samtykke fra alle landsmenn!"

Da Arne hadde talt disse ordene, svarte allmuen med stort bifallsrop og ropte at hverken kirken eller folket måtte tape sin frihet. Da det atter ble stille, reiste herr Lodin seg; han så seg bistert omkring og søkte etter et påskudd for å vende folkets hug bort fra biskopen, for han skjønte godt at allmuen hellet mot Arne og hans sak. Lodin mælte da:

"Dette brevet som dere, herre biskop, lot lese opp, inneholder mangt og meget som vi kjenner vårt eget seglmerke på; likevel trodde jeg aldri at de som forfattet det, skulle ha rett til å råde over dette for alle menn. Men hva angår det dere sa om åger, holder jeg sannelig for visst at slikt er ondt og at ågerkarer med rette er lyst i bann. Men hva kan vel være større åger enn den urettmessige tiendegjerden som dere biskoper driver her i landet? Dere krever jo tiende av spenner, sølvbelter, kopper, kar og alt annet dødt løsøre! Det undrer meg stort at landsens folk tåler slik en urettferdighet av dere, i stedet for å følge den norske tiendeloven, den som gjelder over den ganske kristenhet og alene er rettferdig og lovlig!"

Da Lodin hadde sluppet disse ordene, sprang herr Ravn Oddsson straks opp; han skjønte at Lodin søkte å fri til bøndenes gunst for å splitte motstanden. "Herre," sa Ravn, "god er den tiendegjerden vi har her på Island, og enhver annen ordning ville være til ulykke for begge parter, klerker så vel som lekmenn."

Biskop Arne skjøt da inn: "Av pave Innocens' egne dekretaler vet vi at den islandske tiendegjerden ikke er åger, og ikke fører noe menneske i sjelenød."

Lodin svarte da bistert: "Dere hevdet, herre biskop, at dere vil følge erkebiskop Jóns brev, kong Magnus' forlik og den nye kristenretten, og at Guds lov skal gå foran landsloven. Men intet av dette vil bli godtatt av meg! Aldri har jeg kommet til det rike eller det lovting hvor en konges heder og rettigheter tråkkes under fot på et slikt vis som her – og det verst av biskopene selv!"

Mange og harde ordvekslinger falt på tinget, og få menn var forlikte. Likevel endte det med at lovboken ble lovtatt, bortsett fra de artiklene som kongens håndgangne menn samtykket i skulle stilles i bero til kongens og erkebiskopens felles avgjørelse. Hele allmuen stadfestet deretter lovtaket med håndslag (lofatak), unntatt ni menn som sto trofast ved biskopens side og nektet å bøye seg for kongens maktbud. Den første av disse var Arngrim Teitsson, den andre Snorre fra Ásar, den tredje Orm fra Reynir, den fjerde Åsleiv Klengsson, den femte Eiliv, sønn av Åsveig fra Horn, den sjette Vigfus stobbi, den sjuende Magnus Petersson og den åttende Loft Helgason, [-].

Herr Lodin stemplet straks alle disse som landssvikere, og Loft fremst blant dem, fordi han hevdet at Loft sto som meneder med to motstridende eder; han la ned forbud mot at Loft forlot tinget i biskopens følge, og krevde at han skulle arresteres og overgis i kongens vold. Men da biskopen fikk vite dette, bød han Loft sitte til hest og ri ut sammen med ham, og Loft så gjorde.

30. På denne tiden var herr Ásgrim en overmåte mektig mann, men vennskapet mellom ham og biskopen var alt brutt tvers av. Det kom seg av at Ásgrim hadde lagt seg ut med kirken ved å ta Geirlaug, datter av Jón på Stokkseyri, til frille og avlet barn med henne. Da dette ble vitterlig om våren, lyste biskopen ham i kirkens bann, og biskop Arne satt selv hjemme i Skálholt.

Ásgrim bar mektig harme for dette. Våren i forveien – omtrent på den tid Lodin lepp kom til landet om høsten – hadde han ridd hjem til Skálholt og bedt sin svigersønn Loft fare med seg rundt i bygdene for å kreve samnadd (bønnestøtte) av bøndene til sitt eget hushold. Ásgrim sto nemlig i stor pengenød, og det av tre årsaker: hans store ødslighet og gavmildhet, hans veldige huslyd, og at han aldri evnet å holde måte med penger eller gods.

Men ettersom Loft visste vel at biskopen syntes han alt hadde lent seg for langt mot kirkens motstandere, nektet han å ri med Ásgrim i dette ærendet. Ásgrim la likevel ut på ferden alene og krevde inn støtte; han fikk da noe hjelp av alle bønder unntatt dem som satt på gårdene nærmest Skálholt bispesete, og for dette la han hele skylden på Lofts motvilje. Av den grunn viste Ásgrim seg vrang og hatsk mot Loft under rettssakene på Alltinget.

Ásgrim tålte biskopens og Lofts motstand overmåte ille, for han hadde vært vant til bare velvilje fra deres hender og skjønte godt hvor mye ære og styrke han nå hadde tapt. Biskopen på sin side tok Ásgrims svik og ulydighet tyngre inn over seg enn om det kom fra andre menn; for han holdt på at han hadde fortjent bedre lønn for alt han hadde gjort for ham, og han sørget desto sårere over hans fall på grunn av det hjertevennskapet som en gang hadde bundet dem sammen.

31. Etter tinget red biskopen hjem til Skálholt, mens herr Lodin dro ned til Eyrarsand og gjorde seg og skipet sitt seilklart. Det var da en veldig uoverensstemmelse og hard strid mellom dem. Lodin stemplet alle de mennene som hadde nektet å vedta lovboken for landssvikere, og stevnet samtlige til å fare utenlands for kongens dom i Norge. Men om Loft sa Lodin åpent at mennene hans skulle gripe ham med makt og tvinge ham ombord i skipet. Slik sto saken like til landets fremste høvdinger – de som var satt til styret og bar kongens ombud – henvendte seg skriftlig til både biskopen og Lodin med inntrengende ord om at de ikke burde skilles i et slikt fiendskap som det nå brygget opp til.

Blant lekmennene la herr Ravn og herr Jón lagmann ned størst møye i dette meglingsverket. Det kom da i stand at herr Lodin innbød biskopen ned til Eyrarsand og holdt et hederlig gjestebud for ham der. Dit ble det stevnet ni menn; fire av dem stadfestet sin utenlandsferd med håndslag, mens alle de øvrige ga saken sin over til voldgift og svor faste eder på at de heretter ville vise kongen fullkommen troskap og lydighet slik rett og skyldighet tilsa. Kravet om at alle ni skulle tvinges utenlands, ble da oppgitt, og herr Lodin måtte vedgå at han hadde talt overilt i sin vrede.

Til stede under disse forhandlingene var herr Jón lagmann, herr Jarnvard og herr Ásgrim. Der kom det i stand – etter biskopens inntrengende forbønn – et forlik mellom biskopen og kongens ombudsmenn om saksørene i de sakene som rørte hedendom og villfarelse (kjetteri); likeledes ble det lempet på reglene for dem som la hånd på eget liv, slik at det skulle falle mindre konfiskert gods fra arvingene enn det lovboken fastsatte. Stormennene forfattet dertil en felles henstilling til kongen om at det ikke skulle regnes som ubøtemål (boteløs gjerning) dersom en mann drepte en annen i sitt eget hjem, ei heller om noen krevde bøter for en fredløs ugjerningsmann, så framt dette skjedde uten videre ufred.

Med herr biskopen ble det videre enighet om at brudens medgift skulle følge lovbokens ord, forutsatt at biskopens uavkortede rett til å dømme i ekteskapssaker sto ved lag. Det var likeledes stormennenes ønske at en kvinne som giftet seg mot sine frenders råd, ikke skulle tapes for sin lovlige arv; men hva angikk sjelegaver og testamentariske disposisjoner, ble det overlatt til kongens og erkebiskopens endelige dom. Biskopen lovte på sin side at han i slike arvesaker ikke ville dømme strengere enn det landsloven foreskrev før den endelige avgjørelsen forelå fra overordnede herrer – unntatt når det gjaldt slikt gods som klerkene krevde på kirkens vegne, noe han uttrykkelig unntok.

Partene ble også forlikte om tiendeskiftet om høsten og matgavene til de fattige. Men fra kapitlet om tvangskjøp av høy ba de alle i fellesskap om at denne harde klausulen måtte strykes fra boken: "Dersom han verger seg med odd og egg, skal han være ugild enten han får sår eller annet mén; dør han, skal saken stå under kongens miskunn." De ba likeledes om at det skulle være sakløst dersom feet ble drevet hjem fra allmenningen (afrétt) senere enn innen fire uker før vinterdag. Videre ble de enige om at de mennene som fra gammelt av hadde rett til avgifter (afeyringar), skulle beholde disse ubeskåret og fritt.

Ut fra bøndenes klageskriv ble de forlikte om å be kongen stryke lovbudet om at hester og veifarende menn med makt kunne ta høy langs veien, samt bestemmelsene om tvungen varetekt av umyndiges gods. Bøndenes øvrige klagepunkter ble ansett som urimelige, bortsett fra de som falt sammen med biskopens egne krav.

Om disse punktene oppnådde de imidlertid ingen enighet: At den mannen kongen oppnevnte alene skulle være lagmann over kristenretten; likeså om retten til å prøve og dømme om hvordan en arving er lovlig født til arv; og endelig om den ufravikelige klausulen i kristenretten som slo fast at der Guds lov og landsloven var uenige, der skulle Guds rett alltid være rådende.

Enda ikke alt ble fullt ut forlikt mellom partene, ble mange rettsindige menn storlig glade for denne freden – de som selv var uten skyld i det sviket som siden fulgte. Biskopen og de mennene som var stevnet til saken, brøt deretter opp og dro hjem. Biskopen og herr Lodin skiltes i tilsynelatende godt vennskap; Lodin ga biskopen et staselig landtelt, det samme som han hadde benyttet nede på Sanden og under Alltinget, ettersom biskopen tidligere hadde budt ham gjestfritt hjem til Skálholt og skjenket ham høviske gaver. De ble da regnet for å være fullt forlikte menn. Noe senere la Lodin ut til havs, og sammen med ham seilte herr Jarnvard.

Dette året nådde de tidender Island fra Norge at kong Eirik hadde feiret bryllup med jomfru Margrete, datter av kong Aleksander av Skottland. I dette kroningsgildet tok herr erkebiskop Jón og alle landets biskoper del. På den tid sto Audun Hestakorn fremst i styret og rådet hos kongen.

32. Etter dette trådte det fram mange menn som bar avind og agg mot klerkestanden og den hellige lærdom. Dette var menn som hadde holdt munn mer av avmakt enn av godvilje så lenge fedrelandets sanne far, klerkenes milde vernemann kong Magnus, var i live. Da gikk den spådommen i oppfyllelse som kongen hadde uttalt noen vintre før han utåndet, den gangen han satt med noen få menn i et rom og tok slik til orde: At dette timelige liv var ufritt, fullt av mangfoldig møye, tunge skuffelser og strev, og at de sannelig var sæle som fikk dø.

De som sto omkring og ikke så annet enn kongens fagre kår, hans milde fred, heder og farsæle, undret seg over dette og spurte hvorfor han talte slike ord. Kongen svarte: "Det kan vel tykkes dere som om jeg har lite møye og få vanskeligheter i mitt rike, men for meg står de som både mange og tunge. Og om det enn er et stort og vanskelig verk å styre et vidstrakt rike med måtehold, så tykkes det meg aller tyngst å veie dommer og sette rett grense mellom lærde og lekmenn, slik at det ikke bryter ut for stor splid mellom dem."

Mennene svarte da: "Vi mener visst at dette ikke skal bli for tungt for Dem." Kongen strøk seg over pannen og sa: "Så tungt tykkes det meg likevel å være at de døde er sælere enn de levende. Først når denne skallen har ligget i molden i tre vintre, vil dere sannelig få erfare hva jeg har stått i!"

Det viste seg også snart i gjerning at rikets formenn – de stormennene som utgjorde kongens råd – aktet lite på de skipninger og forlik som kong Magnus og erkebiskop Jón hadde satt med faste og rettvise grunner. Med stridshug og overmot brøt baronene ned disse ordningene. Men biskopen, som var en urokkelig støtte for retten, ville heller utsette seg for deres vrede og hardhet enn å gå på akkord med sannheten.

De verdslige herrene holdt nå samkvem med menn som kirken hadde lyst i bann, og tråkket Peters nøkkelmakt og kirkens dom under fot. På toppen av dette rettet de anklager mot erkebiskopen og kalte ham en ødelegger av kongens heder og riksens rett; de hevdet at han frarøvet allmuen lov og dom, mens han holdt klerkene urettmessig oppe mot lekfolket. Denne bitre stormen rammet først hjertene til stormennene i Norge og slo med voldsom kraft mot kirkens formenn der hjemme, men spredte seg siden som en kastevind ut til vårt utskjær her på Island.

Kort tid etter blusset det opp mange uenigheter mellom menn her til lands. Den førnevnte herr Ásgrim krevde nå kongsskatt og tingfarepenger av landbøkarene og heimemennene på bispesetet i Skálholt. Biskop Arne forbød tvert at dette ble betalt; for han holdt det for urimelig at kongens ombudsmenn skulle tvinge Skálholt under slike byrder all den stund Hólar-setet nøt fullt skattefritak. Likevel endte det med at heimemennene måtte punge ut, for at de ikke skulle lide overlast og ran fra Ásgrims svenner.

Biskop Arne hadde, som før fortalt, tatt seg av Ketil Ketilsson og sørget for at godset hans ble skiftet mellom kreditorene. Da alt var oppgjort, fikk ingen mer enn en fjerdedel av sitt opprinnelige krav. Biskopen ba da om at resten enten ble ettergitt eller gjort opp etter denne fjerdedelsordningen. Mange rettsindige menn føyde biskopen i dette for hans vennskaps skyld; noen ga helt avkall på kravet sitt og tok intet, mens andre nektet å gi etter og krevde fullt oppgjør til siste skilling, enda det var umulig å oppdrive midler til det.

Nede i Flói bodde en bonde ved navn Gudrød. Han hadde nektet å ta imot dette fjerdedelsoppgjøret den gangen Torvard satt med sysselen. Nå henvendte Gudrød seg til herr Ásgrim, og Ásgrim krevde straks denne og flere andre fordringer inn fra Ketil med hard hånd. Ketil holdt stand og svarte at han slett ikke ville betale ut gods som sto under kirkens merke i Efstadal, og slo fast at bispestolen og biskopen rådde for alt han satt med. Det endte med at biskopen hentet Ketil og alt hans løsøre hjem til bispesetet i Skálholt, for der mente han at han best kunne holde ham trygg og fri; men Ásgrim likte dette overmåte ille.

Det var en mann ved navn Snorre, sønn av Narve. Han hadde giftet seg sørover over heia, men ættet vestfra Breiðafjörður, der brødrene hans bodde: Tord på Skarð og Torlak på Kolbeinsstaðir i Borgarfjörður. De var alle overmåte kloke og vel lærde menn. Med sin kone hadde Snorre fått jordegods i Hjalmaholt og en annen eiendom som het Mörk. Loft, biskopens frende, bodde da i Hlíð hin meiri (Store-Lid).

Disse mennene gjorde jordskifte: Snorre makeskiftet først Hlíð fra Loft mot å avstå Laugarland samt tjue hundre i mellomlag. Men ettersom Snorre syntes det var langt bedre å bo i Hlíð enn i Hjalmaholt, tok han jorden i Hlíð fra biskopen og ga ham i vederlag Hjalmaholt, Mörk og Þjóðandaholt. Disse jordskiftene fant sted vinteren etter at Lodin lepp seilte bort fra Island. Snorre og brødrene hans var biskop Arnes trofaste venner, og om våren flyttet han med hele sitt huslyd hjem til Hlíð.

33. Denne sommeren la et skip til land ved Eyrar, og med det fulgte det bud om at rådsmann Loft var stevnet utenlands til kongens dom i Norge. Denne meldingen bar herr Ásgrim fram på et så voldsomt og kvasst vis at han stemplet Loft som åpenbar landssviker (landráðamaðr). Ásgrim slo fast at han ville gripe Loft med makt og drive ham ombord i skipet med tvang dersom han ikke mønstret frivillig, og la til at intet vigslet rom skulle gi ham kirkegrid uten selve domkirken i Skálholt.

Ásgrim stevnet straks sammen til ting og bød Loft å innfinne seg der, men Loft vek ikke av flekken. Han søkte tilflukt i Katarinakirken (sankta Katarinas kirke), og der holdt han til og sov en lang stund utover sommeren. Men så snart skipet hadde lagt til land, sendte Loft budbærere til biskop Arne med brev for å gjøre ham kjent med den faren som truet ham. Biskopen skrev straks et svarskriv og anviste en utvei for sin frende. Sendemannen nådde likevel ikke tilbake før de som aktet å seile alt hadde lagt ut på havet, og det var ti netter etter at de første sjøfarende var steget i land.

Det var kommet enda et stevningsbrev til Loft samme sommer, men han ble sittende i ro med begge og nektet å reise. Ásgrim likte dette overmåte ille. På herredstingene han holdt med bøndene, dømte han Loft skyldig i landssvik og tildømte kongens kasse alt hans gods og løsøre. Ásgrim lot også harde trusler falle mot alle de menn som hadde talt imot boken (Jónsbók), og lyste at samtlige var stevnet utenlands for kongens åsyn.

34. Den samme sommeren seilte herr Ravn Oddsson fra Island. Jarnvard tilbrakte likeledes denne vinteren i Norge. På denne tiden fór det et veldig hovmod i herr Ásgrim. Han var på den ene siden sterkt bundet av kongens påbud, og dertil kom det nå bare dårlige tidender fra Norge om at riksstyret der hjemme sviktet sårt. Dette var også å vente etter at landets lysende lampe var slukket – den milde kong Magnus, han som ga sanne prøver på sitt rettsinn og i alle sine levedager brant av troens hellige ild, fylt av kjærlighet til Gud og sin neste.

I kong Magnus’ sted var nå hans sønn kommet til tronen, et barn av år som ikke på fedrenes vis hadde lært hvor søt og dyrebar sannheten er. Lendmennene og baronene styrte og rådde for ham, slik at nesten ingen forseelser eller overgrep i riksstyringen lenger ble straffet. De syke hatet erkebiskop Jón, sin sanne sjelelege, fordi han ustanselig refset og tuktet deres laster; og de søkte med all makt å frata ham hans bispelige verdighet og myndighet, slik det også snart skulle vise seg Av denne grunn frydet alle fiender av nåden og den hellige kirkes frihet seg, i den tro at de nå uhindret kunne fremme sine egne lyster.

Av disse årsakene vokste det også fram et stadig bitrere fiendskap mellom biskop Arne og herr Ásgrim. Ásgrim mente seg nemlig kalt til å verne sine frender og venner som var misnøyde med lovsaken, fordi den nye ordningen fratok dem den hevdvunne retten til selv å råde over lovene på tinget. Dertil sto det mange andre rettstvister mellom dem: Biskopen krevde storgården Baugstaðir tilbake fra Ásgrim, og la hindringer i veien for ham i mangt og meget av det Ásgrim mente han hadde lovlig rett til å kreve inn.

Denne vinteren la Ásgrim ut på en ferd øst i Síða for å presse de bøndene som var stevnet i lovsaken, til å understøtte hans egen utenlandsreise med penger og andre ytelser. Men herr biskopen skrev straks til sin kjæreste og mest fortrolige venn, herr abbed Runolv i Ver (Þykkvabær), og ba ham i hemmelighet formane bøndene til ikke under noen omstendighet å vike for Ásgrims trusler, slik at han ikke vant noen fordel av overmakten. Biskopen ba abbeden prøve hva som var rett etter Guds lov i disse sakene; likeledes ba han abbeden vokte nøye på Ásgrims ord og gjerninger, og sende seg full beskjed om hvordan han fór fram.

Abbeden gjorde alt dette til punkt og prikke. Bøndene ble overmåte glade da de så at de hadde en mektig talsmann og forsvarer i biskopen, og de lot ikke Ásgrim få det minste tak på seg da han reiste omkring i herredet. Herr abbed Runolv skrev deretter til biskopen og berettet hvilke ord Ásgrim hadde ført på tinget ved Kirkjubær, og likeledes hva de to hadde talt under fire øyne. Ásgrim hadde da klaget over hvor sårt et tap det var for ham å miste biskopens gunst og vennskap; han bedyret at han var villig til å bøte og gjøre opp for seg av egne midler for alt det han hadde vist seg gjenstridig mot den hellige kirke. Ásgrim ba innstendig herr abbeden om å megle mellom dem så de kunne oppnå forlik, slik at alle ting kunne løpe fredelig av sted inntil kongen og erkebiskopen i fellesskap fattet sin endelige avgjørelse i riksstriden. Dette kalte Ásgrim den største nødvendighet for alle landsens folk som levde under deres styre. Han ba også andre gode menn om å legge et godt ord inn for ham så han fikk beholde Baugstaðir en stund til, og alt dette bar han fram med et dypt bekymret og sønderknust åsyn.

Men da biskopen fikk høre dette, slo han straks fast at alt dette bare var Ásgrims list og forstillelse for å gjøre seg så fager som mulig overfor den mannen biskopen festet mest lit til; for det sto fast at hos abbed Runolv ville biskopens saker alltid finne et mildere leie. Biskopen og abbeden ble likevel enige om at bøndene østpå ikke skulle dømmes fredløse eller sakløse, så sant de holdt den loven de hadde svoret og ikke underkastet seg nye og tyngre byrder i utrengsmål. Herr abbeden ba også biskopen minnes hvordan han hadde tatt vel imot herr Ásgrim i førstningen, og rådet biskopen til å vise en viss mildhet der det høvde seg, så lenge Guds rett og kirkens frihet sto urokket ved lag på alle vis.

35. Da disse tre vintrene var omme, blusset det på ny opp bitter uenighet mellom biskopen og herr Ásgrim, og striden sto særlig om saken mot Loft. Det kom seg av at Loft hadde sittet i ro denne vinteren, og at Ásgrim hevdet at Loft urettmessig hadde avhendet kongens eiendom til Snorre Narvason – nemlig jorden i Hlíð, den eiendommen Loft satt med på den tid da Lodin lepp anklaget ham for landssvik. Ásgrim påsto likeledes at Snorre nå satt på inndratt kongejord uten hjemmel. Av den grunn lot Ásgrim falle de ord at ingen av dem skulle vite seg trygge med mindre de søkte forlik med ham og bøyde seg for hans vilje.

Da Ásgrim dertil nektet å betale tilbake de ulovlige skattene han hadde presset av kirkestedets landbøkarlar og heimemenn i Skálholt, lyste herr biskopen det store kirkeforbudet (bannet) over ham, etter først å ha gitt ham de tre lovbestemte advarslene som kirkeretten krever. Men det tårnet seg også opp flere andre klagemål som herr biskopen la ham til last: Ásgrim hadde blant annet brakt til torgs kongelige brev om at lekmenn skulle ha makt og lagmannsdom over kristenretten, og om at Guds lov ikke lenger skulle ha forrang foran landsens rett.

For alt dette stevnet herr Ásgrim Loft for retten for det forliket han mente Loft sto til ansvar for; men Loft brøt brått opp og dro av sted uten å inngå noen avtale, og lot ikke Ásgrim ane noe om sitt forehavende før han alt sto ombord på skipet. Ásgrim sendte mange kvasse og truende ord etter ham, og stemplet ham som før som meneder og landssviker. Loft svarte djervt imot at han etter alle skjønnsomme sambygdingers vitnesbyrd hadde utredet all lovlig skatt og landskyld til kongen og intet holdt tilbake, og han skjøt nå hele sin sak inn under kongens eget rettferdige skjønn dersom kongen mente han på noe vis hefter for skyld.

Herr biskopen sendte også et brev med Loft til kong Eirik. Der sto det blant annet skrevet at biskopen ba sin frende Loft utføre sitt ærend på en god og høvisk måte, av aktelse for kongens herredømme og båret oppe av den faste godviljen han hadde arvet etter sin far. Biskopen forsikret at han aktet å vise kongen all den rett og det sømmelige tillitsforhold som tilkom kongsmakten – til kongens egen heder, til sann frelse for Loft, og til gagn for biskopen selv og alle som hørte ham til. Biskopen la også til at Lofts reise over havet var blitt heftet og forsinket av uforutsette hendelser og tvingende nød, og slett ikke av trass eller vrangvilje mot kongen. Dette skrivet ble forfattet to netter etter laurentiusmesse (12. august), og da hadde man ennå ikke hørt nyss om andre skip fra Norge.

De to svogrene Ásgrim og Loft skiltes således i fullt uvennskap og uten forsoning. Det skipet Loft var ombord i, fikk en god bør over havet og nådde Norge velberget; utpå høsten kom han til Bergen og tok inn i Brødregården for vinteren. Han kom likevel ikke fram med biskopens brev før ved vinternettene ute på Jonsvollene. Han fikk ikke høve til å tale med kongen om annet enn å hilse på ham, for han var nektet adgang til kongsgården på Holmen. Likevel drakk han samdrikke og minneskåler med hirdmennene; men tross det gikk han for å være en utstøtt og mistenkt mann, og måtte tåle mange harde trusler og bitre spottord fra kongens rådgivere.

36. Ut hit til Island spredte det seg denne sommeren de sørgelige tidender om det som hadde hendt i Norge, og det med slik tyngde at det slo døvhet i ørene på de fleste dugende menn for en stund: Mørkets sønner hadde med rå vold støtt Nidaroskirkens skinnende lys, erkebiskop Jón, fra hans bispestol og lyst ham i utlegd (fredløshet), og sammen med ham biskop Andres av Oslo, biskop Torfinn av Hamar og deres trofaste menn. Med dette gikk profetens ord i oppfyllelse, slik det i fordums tid var forutsagt: "Jeg vil slå hyrden, og sauene i hjorden skal spres". For etter at denne hellige erkebiskopen var jaget i landflyktighet, kalte all barmhjertighets Fader ham bort fra denne verdens jammerdal like før jul.

Loft sendte et brev til biskop Arne, bekreftet under sitt eget segl, sammen med det åpne brevet fra kong Eirik og dronningmoren som vitnet om den ordningen som formynderstyret hadde fastsatt for Island. I Lofts brev sto disse artiklene skrevet:

"Dette vil jeg at De skal vite, herre: Deres sak er blitt overmåte hardt baktalt i Norge. De brevene som ble ført over fra Island til min herre kongen med herr Erlend, ble lagt fram for meg; det kan vel hende at de som skrev dem mener de har holdt seg nær sannheten, men dere vil visselig holde dem for temmelig uforskammede. De ble også mottatt med så stor vrede at dere biskoper var like ved å bli lyst som landssvikere – og det mest fordi dere sto herr Lodin imot på tinget.

Mange og tunge ulykker har hendt i Norge mellom kongen og erkebiskopen og andre klerker: Herr Andres ble gravlagt i Apostelkirken midt under erkebiskopens bann, og støpulen (klokketårnet) ved Kristkirken ble brutt opp med makt av herr Bjarne kansler for at det skulle ringes mot liket; og slik lot de klokkene kime over hele byen tross prestenes strenge forbud. Da ble prestene stevnet opp til kongsgården og stilt overfor to kår: enten å tåle landsforvisning, eller å holde fast ved gammel sedvane og synge tidebønner og messer uansett hva biskopene bød; og klerkene valgte da å synge.

Deretter stevnet herr Audun til ting på Mariakirkegården, og mennene til biskop Arne i Stavanger ble lyst i full utlegd fordi biskopen nektet dem å utrede leidangsskatt til kongen. De rømte da landet, og herr Gaut i Tolga la beslag på alt godset deres. Det samme overgrepet ble gjort mot erkebiskopens menn i Trøndelag. Erkebiskopen har lyst mange av kongens fremste rådsherrer i det store bannet, men de later bare som om de ikke vet av det.

Derfor ber jeg Dem inntrengende, min herre, at De for Guds skyld føyer Dem etter kongsmakten så langt dere overhodet makter, for det er bedre å gi tapt for en stund overfor overmakten enn å stride mot det som verre er; for jeg vet for visst at baronene ikke akter å fare lempeligere fram mot klerkestanden her på Island enn det de nå gjør hjemme i Norge. Måtte Gud nå gi Dem et gagnlig råd i dette og i alle andre ting."

Loft sendte også et annet skriv til biskop Arne, hvor han berettet hvordan biskop Jørund hadde svart på kongebrevet. Innholdet i det var at kirkestedene (staðir) skulle falle tilbake til høvdingene og arveættene over hele Island, slik ordningen hadde vært i gammel tid, og at den kristenretten som sto i kong Håkon Håkonssons og erkebiskop Sigurds dager, skulle legges til grunn. Loft meldte at biskop Jørund og herr Tore hadde mælt sammen om saken etter lovens form; biskopen forseglet en avtale med herr Tore angående kirkestedet på Mødrevollene, og oppga retten til alle de kirkestedene i Nordlendingafjórðungur som herr Ravn og andre skjønnsomme menn mente bøndene hadde et rettmessig krav på.

Biskop Arne ble rystet over disse tidendene; men ettersom verdslig motgang sjelden bet på ham – unntatt når han sto i fare for å svikte kirkens ukrenkelige rettigheter etter sitt bispelige kall – tok han det råd å henvende seg til sin kjæreste venn, herr abbed Runolv i Ver. Han sendte abbeden avskrifter av kongebrevet og Lofts skriv, og ba ham utlegge meningen med kongebrevet og gi råd om hvordan han nå burde bære seg at. Abbeden svarte i fullt samråd og utla brevet for ham; han rådet biskopen til at han etter sin hellige plikt og ytterste nød skulle verne kirkens rett så langt det overhodet sto i menneskelig makt.

Utover høsten vekslet biskopene mange brev om hvilke steder kongebrevet bød dem å gi fra seg; for biskop Jørund bar flere planer under kappen enn kirkestedenes talsmenn ante, slik det senere skulle vise seg i handling.

Herr Ásgrim gledet seg storlig over disse nyhetene og mente at han nå satt med det fulle overtak i alle sine saker. Samme høst reiste han søksmål mot den førnevnte Ketil Ketilsson om jorden, og likeledes mot Snorre om rydningen på Hlíð og bortføring av gods. Da ingen av dem ville bøye seg for Ásgrims krav eller overgi saken til kongens menn, grep han Ketil på Torfastaðir og førte ham med makt ned til Hjalmholt; der truet han Ketil med store ulykker, men lot ham likevel slippe fri samme uke. På samme vis overrumplet Ásgrim Snorre ved Skaftafells-retten og truet ham med jern og lenker. På grunn av disse voldsgjerningene og mangt annet slo ufreden ut i lys lue mellom biskopen og Ásgrim, slik at Ásgrim lå under biskopens bann nesten ustanselig.

37. Denne vinteren fór det sendemenn imellom herr biskopen og herr Ravn, og det ble avtalt at de skulle møtes til drøftelser om kravene som sto i kongens og dronningmorens brev. Utpå våren ble det lyst til forliksmøte i Brautarholt på Kjalarnes, og dit kom biskopen, herr Ravn og en stor skare andre stormenn og lærde klerker.

Der bar Ravn fram kongens ærend og la fram brevene der det sto uttrykkelig fastsatt: At alle de kirkestedene som urettmessig var fravristet lekmenn – de stader hvor bøndene rettmessig og med lovlig hevd hadde sittet, de og deres forfedre før dem, og oppfylt sine forpliktelser etter rette inventarlister (máldagar), men hvor biskopen nå urettmessig hadde innsatt prester – skulle falle tilbake under lekmennenes forvaltning slik ordningen sto i kong Håkon Håkonssons og erkebiskop Sigurds dager. Videre krevde brevet at den eldre kristenretten skulle gjelde i smått og stort slik den var i deres tid, og det samme skulle gjelde for tiendeytelsene og alle andre kirkelige avgifter. Men hva angikk falkefangsten, skulle alt styres etter kongebrevene og herr Ravns egen skipning. De som satte seg opp mot disse påbudene, ble lyst i straff for fullt brevbrudd og kongelig unåde.

I kongens brev sto disse kirkestedene særskilt nevnt: Stad (Staðr) på Snæfellsnes, Reykholt og Selárdalur, samt andre steder som var kommet i samme stilling. Dertil var herr Ravn gitt kongelig fullmakt og pålegg om å bistå arveættene og hevdsmennene med all makt for å få disse kirkestedene tilbake på lekmenns hender.

Men herr biskopen tok til motmæle mot kongebrevet på denne måten: Han påpekte at kongen i sitt brev uttrykkelig kalte de kirkestedene urettmessig fradømt hvor ættens menn uavbrutt hadde holdt staden etter opprinnelige stiftelsesvilkår (skildagar) like gjennom kong Håkons og erkebiskop Sigurds dager.

"Men dersom det ikke foreligger slike uttrykkelige vilkår om at staden skal gå i arv ledd for ledd," mælte biskopen, "eller dersom forvaltningen for lengst er gått ut av ætten ved salg eller kvinnegifte; eller dersom lekmenn krever stader som de selv eller deres forfedre har tilegnet seg for penger; eller om de nå søker å vinne tilbake med kongsmakt det som med rette ble lagt under bispestolen med biskoppelig myndighet; eller om de krever slike stader som lekmenn frivillig har overgitt i biskopens hender; eller slike som biskopene uimotsagt rådde over i erkebiskop Sigurds og kong Håkons dager, og som bispestolen har besittet med lovlig hevd i mer enn tretti vintre; eller om et kloster rettmessig har hatt hånd om staden – da finner vi slett ikke at et slikt krav har noe som helst lovlig vern eller hjemmel i dette brevet!"

38. Herr Ravn svarte at her lå det an til like kvasse mottiltak som de overgrepene som var satt i verk hjemme i Norge, så sant biskopen nektet å bøye seg for kongens bud. Herr biskopen så da tunge hindringer på begge hold: Han innså at dersom han sto urokkelig på sitt uten å fire, ville mang en uskyldig klerk og lærd mann måtte unngjelde for denne striden, og kirken og prestestanden bli tråkket under fot. For å skåne allmuen og klerkene valgte han derfor det råd å gi sitt samtykke til kongsbrevet. Etter langvarige samtaler og mange rådslagninger gikk han med på å tåle ordningen midlertidig – av velvilje overfor den verdige herre kong Eirik og hertug Håkon, sønnene til den gjeve kong Magnus og fru dronning Ingebjørg – like til en ny erkebiskop var vigslet og innsatt ved erkestolen i Nidaros. Biskopen gikk med på å tåle kongsbudet som herr Ravn hadde ført fram, på samme vis som herr Jørund, biskop på Hólar, alt hadde samtykket i for sitt bispedømme, for så vidt som det ikke stred mot den skyldige lydighet mot den allmektige Gud.

Til gjengjeld lovte herr Ravn på kongens vegne overfor biskop Arne at det fullt ut skulle svares tiende til biskopen og den hellige kirke av alt kongens gods og eiendommer – både det kongen alt rådde over og alt som måtte tilfalle kronen i Skálholt bispedømme. Likeledes lovte Ravn at den retten bispestolen hadde før Arnes bispetid, skulle holdes ved lag uavkortet, og at Arne skulle nyte de samme retter som herr biskopen på Hólar. Dertil forpliktet kongens ombudsmenn seg til ikke å legge noen nye byrder eller pålegg på kirken, biskopen, hans venner eller hans undergitte folk. Etter dette stadfestet partene overenskomsten skriftlig og hengte sine segl under brevet.

Da trådte også herr Ásgrim fram. Han og biskopen kom da til forlik om kongsskattene og tingfarepengene som Ásgrim ulovlig hadde presset av bispestolens heimemenn og landbøkarlar i Skálholt gjennom tre vintre; forliket ble at Ásgrim skulle utrede alt dette våren etter i hendene på Hafr-Bjørn. Da dette var avgjort, løste biskopen Ásgrim fra kirkeforbudet og bannet som han hadde holdt over ham så lenge han nektet å gjøre opp for seg. Etter dette forliksmøtet red biskopen hjem til Skálholt, mens herrene dro til syslene sine, og de skiltes i godt forlik og vennskap.

Dette året vandret pave Martin og kong Karl av Puglia (Sicilia) bort fra denne verden; likeså biskop Peter på Orknøyene og jarl Magnus Magnusson der på øyene. På denne tiden var det ennå ikke innsatt noen ny erkebiskop i Nidaros.

39. Samme vår som biskop Arne og Ravn Oddsson hadde møttes i Brautarholt, samlet landets formenn og kongens øvrige håndgangne menn seg, og med dem en stor skare bønder og allmue, for å sette i verk det forehavendet de lenge hadde båret i hugen og stadfestet med tingets vedtak: nemlig å tilrive seg med makt og mannsstyrke – og slett ikke med lov og rett, mer med vold enn med skjellig fornuft – det kirkegodset som klerkene og prestene hittil hadde besittet etter biskopenes gave eller bestemmelse.

Og om enn mange av dem som elsket mørket høyere enn rettferdighetens lys, frydet seg over at kristendommen slik mistet sin hevdvunne frihet, var det likevel en stor mengde menn som så denne uretten med dyp gru og frykt. De fryktet tap av timelig gods og ære dersom de våget å legge for dagen sin sanne vilje og nektet å bøye seg for dem som førte kongebrevene fram.

Ikke bare allmuebøndene i denne forsamlingen, men også mange av kongens egne håndgangne menn som visste vel med hvilken list og rå makt disse brevene var blitt til hjemme i Norge, skjemtes over dette verket. De så at kirken nå ikke ble innrømmet større rett eller frihet enn å holde kost og underhold for et fastsatt antall klerker hver tolvte måned, slik gammel sedvane hadde vært i lekmenns velde; og dette stred tvers imot det måldagene vitnet om: at alle kirkesteder og deres underliggende gods er skjenket til den allmektige Gud og hans hellige menn med evig gave, enten det er faste eiendommer, jorder eller løsøre, med alle herligheter som ligger og fra gammelt av har ligget til kirkene.

Det stred likeledes åpent mot den faste artikkelen som landsloven påbyr under en bot av tolv øre, dersom en mann forsømmer å svare full tiende av alt sitt faste og løse gods hver tolvte måned. Men av disse kirkestedene, som var helliget Gud slik inventarlistene klart bar vitne om, hadde ingen svart leilendings- eller formuestiende helt siden kristendommens inntog i landet vårt – med det ene unntaket at det fra Hítardalur ble utredet tiende, hvor da fjerdeparten ubeskåret tilfalt de fattige alene.

Og skjønt disse overgrepene gnagde sårt på samvittigheten til folk i bygdene, fantes det dog menn med dypere forstand og innsikt – slike som selv var boklærde og hadde gransket apostlenes lover, pavedekreter og kirkefedrenes hellige skrifter. De visste at alt det som én gang er viet og skjenket til Gud, etter kirkens allmenne rett (jus commune) skal stå under biskopens og klerkenes frie vern, dom, forvaltning og omsorg, med mindre lekfolk tar imot oppgaver etter presteskapets eget ønske og samtykke; og at slikt hellig gods aldri med rett kan eies, arves, besittes eller kreves av lekmenn uten at det volder evig fortapelse for deres egne sjeler.

Det var ikke bare mange rettroende menn som holdt seg hjemme i stillhet og vek unna slike urettferdige gjerninger; men endog blant dem som lot seg drive av timelig griskhet til å gripe kirkestedene, fantes det menn som helst ville ha tidd og sittet i ro. De bar seg at på samme vis som jødene da de hyllet vår Herre i gledesprosesjon på palmesøndag, men likevel ikke våget å verge hans liv på pasjonsdagen (langfredag); troen var ikke helt kvalt i dem, men motet sviktet for en stund. Og slik disse samme jødene like etter gledet seg over Kristi herlige oppstandelse, slik frydet også mange seg av sine innerste hjerterøtter da den hellige kirke og klerkestanden kort tid etter vant sin rettmessige oppreisning.

40. I fardagene dette året fikk herr biskop Arne full visshet for det ryktet som gikk: at lekmennene hadde rottet seg sammen i flokker for å gjøre hevd på kirkegodset og til fulle utnytte sin egen tolkning av det brevet som var kommet over havet fra formynderstyret sommeren i forveien. Dette skrivet hadde biskop Arne, biskop Jørund og herr abbed Runolv i Ver gransket i fellesskap, for at de ikke skulle synes å bøye seg lenger for kongens påbud enn at det ble en synd mot Gud ved at klerkestanden ble underkuet; for det andre for at de ikke skulle stå som samtykkende i lekfolkets vold mot kirken; og for det tredje for at de ikke skulle bryte ned de faste rettsgrunner som gamle og lovkyndige menn her til lands bar vitnesbyrd om, både etter egen samvittighet og rimelighet og etter fedrenes sedvane: nemlig at det neppe eller overhodet ikke fantes det kirkested eller det kirkegods i landet som ikke nå med full rett burde ligge under biskopens forvaltning, og som høvdingene for lengst hadde forbrutt fordi de opprinnelige stiftelsesvilkårene og måldagene ikke var overholdt, og fordi mange av kirkens klenodier og faste eiendommer var ødslet bort, eller selve kirkestedene var solgt for penger og avhendet i verdslige kjøp, selv om det var inngått forlik etter gammel landsens rett.

Biskop Arne sendte derfor ut åpne brev over hele sitt bispedømme med strengt forbud: Ingen prest eller klerk som hittil hadde holdt et kirkested som prebende eller forlening etter biskopens gave og bestemmelse, skulle godvillig avstå noe av kirkens jord eller løsøre til lekmenn. Tvert imot skulle de i vitners nærvær protestere og lyse at lekmennene ranet til seg alt som hørte kirken til mot prestenes vilje, slik at prestene ikke skulle tape retten til full oppreisning og erstatning i ettertid ved å ha samtykket i den skammelige bortdrivelsen.

De fleste av prestene fulgte også dette faderlige rådet: De førte bort sitt eget personlige gods, men forbød inntrengerne å røre det som var kirkens eiendom. Noen forlot kirkestedet og lot de nyankomne overta det de selv ikke ville ha. Andre voldte inntrengerne så mye besvær og motstand at stormennene selv måtte fare rundt og samle inn og hente godset der det sto, om de ville sikre seg det.

Da ble disse tradisjonsrike kirkestedene overmannet og tatt med vold: Steinar-sønnene Sigvat og Loft tok Oddastaður, og brøt dermed herr erkebiskop Jóns bindende dom; men herr Sigvat gjorde dette mer etter påtrykk og egging fra sine embedsbrødre enn av egen fri vilje, slik det senere viste seg klare vitnesbyrd om. Presten Grim forlot da stedet og dro over til Breiðabólsstaður i Fljótshlíð. Eyjolv Andresson slo under seg Hraungerði. Håmund, Isarv og Skurn tok Garðastaður fra sira Olav Magnusson. Snorre Ingimundarson og Pål og Loft Ketilssønner fravristet Jón Holt kirkestedet i Hítardalur, der han hadde sittet som prest i nær førti år. Olav Arnesson og Brand Gudmundsson kastet sira Tjorve ut fra Staður på Snæfellsnes. Skule-sønnene bemektiget seg Staður under Hraun. Tord og moren hans tok Kvennabrekkustaður fra presten Eyjolv Halldorsson. Torgils Hauksson la under seg Setberg. Stafaholt ble likeledes tatt med makt. Bjørn Dufgússon la hånd på Hjarðarholt. Torgrim Einarsson tok Staður i Steingrímsfjörður. Selárdalur ble overmannet av Tomas Snartarson. Eirik Mardarson og Sveinbjørn Sudviking tok Holts kirke i Önundarfjörður. Klemet overmannet kirken under Gnúpur i Dýrafjörður. Einar Torvaldsson tiltvang seg kirken i Vatnsfjörður, og brøt likeledes med det herr erkebiskop Jóns åpne dom. I Østfjordene tok Magnus kirkegodset i Ás, mens Vidnæm og Skjegge la under seg Þváttá kirke og alt det godset som lå til den.

41. Av disse årsaker hersket det en veldig uenighet og splid mellom menn. Lekmennene hevdet hardnakket at biskopen brøt det forliket som var inngått i Brautarholt, ettersom han lyste kirkens forbud og bann over dem som tok kirkestedene i besittelse, og lot kunngjøre vidt og bredt at godset var tilrevet mot hans vilje. Stormennene aktet nemlig lite på det forbeholdet biskopen hadde tatt i forliket: at han uttrykkelig bare hadde samtykket i å tåle kongsbudet, ikke å godta det med bindende rett, og dertil kun så langt det ikke stred mot den skyldige lydighet mot den allmektige Gud.

Biskopen svarte tvert imot at lekmennene tolket kongens brev på et falskt og forvrengt vis og la altfor mye inn i ordlyden. Han slo fast at han, på samme måte som Hólar-biskopen, bare hadde samtykket i å tåle et rett forstått kongsbud; han erklærte seg derfor fullt ut løst fra alle sine forpliktelser overfor dem, ettersom de først hadde brutt sine egne løfter overfor ham. På dette standpunktet sto han urokkelig fram til Alltinget.

Og ettersom biskop Arne holdt fast ved at herr Ásgrim etter avtalen skulle betale tilbake tre års tingfarepenger og de skattene han ulovlig hadde presset av bispestolens heimemenn i Skálholt, krevde Hafr-Bjørn disse midlene inn fra ham; men han fikk intet utrettet før tingsamlingen. Herr Ásgrim hadde på denne tiden flyttet og slått seg ned i Tráðarholt; der hadde han latt reise husbånad for seg til vern og sikkerhet, i tilfelle biskopen skulle finne på å ta storgården Baugstaðir fra ham med makt.

Eyjolv, Ásgrims sønn, var gift med Gudrun Gardsdatter fra Østfjordene. Han bar lite kjærlighet til henne, men la sin elsk på Ingebjørg fra Stokkseyri, datter av Jón som hadde bodd der. Biskopen likte denne ugudeligheten overmåte ille, men vant liten fremgang med sine refselser; for Eyjolv nektet å bøte for seg eller underkaste seg kirkens dom i ekteskapssaken. Dette voldte likeledes ny og bitter ufred mellom biskopen og Eyjolvs far, herr Ásgrim.

42. På petersmesse red herr Ravn Oddsson til tings, og i følget hans var herr Erlend, herr Ásgrim, herr Jón lagmann og en veldig skare andre menn. Folk samlet seg da i lovretten, og kongens og dronningmorens brev ble lest opp for allmuen. Fra lekmennenes side ble det holdt fram hvordan prestene hadde forlatt kirkestedene; stormennene mente at biskopen og klerkene slett ikke overholdt de avtalene som var inngått. Enkelte herremenn, og likeså en mengde allmuebønder, egget da herr Ravn og lagmennene til å lovta alt det som sto i kongebrevet uavkortet. Under dette bifallsropet ble overenskomsten fra Brautarholt og brevet fra formynderstyret lest opp på ny; herrene tok hverandre i hendene på dette oppe i lovretten og stadfestet det hele med håndslag (lofatak), og mangt annet ble det talt om på dette tinget.

Da dette budskapet nådde Skálholt, rynket herr biskopen brått brynene; han ble overmåte oppskaket og vred, og slo fast at lekmennene nå hadde innført nye påbud og et åpent overgrep mot kirkens frihet. Da biskopens harme og ord ble kjent på tinget, skrev herr Ravn, lagmennene og landets fremste menn til ham. De ba innstendig om at han måtte ri til tings sammen med de abbeder og proster han kunne samle, slik at de på ny kunne rådslå om avtalen og rydde av veien det som sto imellom partene. De tilbød dertil at hverken Ásgrim eller Erlend skulle være til stede under forhandlingene, for at alle gjenstridige hindringer på begge hold desto tryggere kunne ryddes til side.

Da disse brevene kom biskopen i hende, skjønte han vel at stormennene mente klerkene brøt forliket; men han visste med seg selv at det var lekmennene som hadde sveket det som ble lovet ham da han samtykket i å tåle kongsbudet. Etter samråd med sine fortrolige menn svarte biskopen at det høvde ham vel å møtes til fredelige samtaler, forutsatt at de mennene som det var fare for at ville volde splid, ble holdt borte; likeledes krevde han at de ga ham og hans følge full grid og fritt leide til og fra tinget. Biskopen stilte disse vilkårene fordi det i hemmelighet var kommet ham for øre at motstanderne aktet å fare fram mot ham slik baronene hadde gjort mot erkebiskopen i Norge: at de ville holde biskopstienden tilbake med makt, og nekte å lyde biskopen i noe som helst dersom han ikke bøyde seg for kongens bud.

Magnus Petersson, biskopens måg, og Ketil Ketilsson – de som før var sendt fra tinget til Skálholt – red da tilbake til Alltinget med biskopens svarskriv. Det fantes dessuten visse hemmelige avtaler mellom biskopen og herr Ravn som bare de to kjente til; og kort etter ga Ravn biskopen og hans menn det faste gridsløftet han krevde. Presten Jón Holt red da straks hjem til Skálholt med dette budet, og biskopen la i all hast ut på tingsreisen.

Men ettersom biskop Arne holdt på at de klerkene som hadde vært til stede på tinget – og som ikke kunne unnskyldes med uvitenhet om det de var pliktige til å kjenne – var falt i kirkens forbud ved å være til stede og stilltiende samtykke i at lekmennene lovtok brevene, lyste han først at alle som hadde sittet i lovretten var i bann, men ga avløsning til dem som straks trådte fram og ba om nåde. Samme dag var lovretten satt, og biskopen var overmåte het i hugen etter de tidendene han hadde spurt.

Biskopen trådte fram og krevde åpent svar på hva de egentlig hadde lovtatt på dette tinget. Herr Jón lagmann førte ordet for tingmennene, og han bar seg mildt og føyelig at i sin tale.

Biskopen mælte da med streng røst: "Det er meg fortalt at dere uten det minste unntak har lovtatt alt det som står skrevet i kongens og dronningens brev, det som kom til landet i fjor sommer, og dermed brutt biskopenes eget skriv, det jeg lot lese opp i denne samme lovretten som vi nå står i! Dere har med håndslag ført inn ny ufrihet mot den hellige kirke. Dette kan ikke forstås på annet vis enn at dere alle, om dette er sant, ved selve handlingen (ipso facto) er falt i det store bann!"

Jón lagmann svarte da spakt: "Vi har kun lovtatt at det forliket som ble inngått i Brautarholt, skal holdes ved lag."

Da biskopen hørte dette svaret, mælte han: "Er det slik at flere her deler den meningen du nå bærer fram?" Da ropte nesten hele forsamlingen at dette var alles faste vilje, slik lagmannen nå hadde svart for dem. Biskopen sa: "Gjerne ville jeg tro det beste om dere i denne saken, men snart nok vil dere selv bære vitnesbyrd om hvordan det henger sammen."

Deretter kom det til harde forhandlinger og kvasse motmæler fra begge sider om hva som var brutt i avtalen. Biskopen klaget over at lekmennene egenmektig hadde tolket brevene til sin egen fordel, og kalte det et grovt overgrep mot kirken som gikk langt utover det et rett forstått brev ga hjemmel for. Han la fram den fortolkningen han selv, herr biskop Jørund og herr abbed Runolv i Ver i fellesskap hadde satt opp. Arne slo fast at han slett ikke hadde fått den hevdvunne friheten for Skálholt bispesete og dets heimemenn som alltid hadde bestått før Island falt inn under Norges krone, den samme friheten som Hólar bispestol alltid nøt, og som var lovet ham under møtet i Brautarholt. Med fulle rettsgrunner viste han at Norges konger aldri hadde krevd større undersåttsplikt (þegnskyld) av kirkestedenes heimemenn enn det landets egne høvdinger hadde eid før landet kom under kongedømmet. Ved å kreve slikt førte sysselmennene nå inn ny ufrihet mot kirkens eldgamle immunitet.

Dernest holdt han fram at før landet ga seg under kronen, ble det svart lovlig tiende av enhver manns eiendom til biskopen, den hellige kirke, prestene og de fattige; men nå frarøvet kongens ombudsmenn denne retten fra dem som rettmessig skulle ha den, overalt hvor jordegods tilfalt kongen ved dom, sakefall, kjøp eller gaver. Dette ville volde kirken ubotelig skade jo lenger kongsmakten rådde i landet, og slik urett kunne ikke tåles lenger.

Videre talte han om falkefangsten, og klaget over at kongens menn tok falk på kirkens eiendommer i strid med hevdvunnen rett. Han tok likeledes opp avgiftene som tilhørte Holtskirken i Önundarfjörður, og som urettmessig var unndratt den. Biskopen talte dertil med stor tyngde om at de nektet å godta den nye kristenretten, den som var bygget på de hellige kirkelover; for like siden fristatens dager – før kongens velde ble innført – hadde det vært lovfestet her til lands at der Guds rett og landsloven skilte lag, der skulle Guds lov alltid være rådende, og denne friheten kunne kirken aldri gi fra seg.

Han slo likeledes fast at kongens menn med urette tilrev seg domsmyndighet og lagmannsrett over åndelige saker. Like så urettmessig var det når kongens ombudsmenn la tyngsler på hans frender, måger og ombudsmenn, eller ranet dem med loven i hånd, utelukkende fordi disse mennene sto trofast ved biskopens side og nektet å svike kirkens rettigheter til fordel for herremennene.

De fleste av disse anklagene rettet biskopen mot herr Ásgrim og sønnen Eyjolv, fordi Ásgrim etter biskopens syn urettmessig hadde reist en mengde harde søksmål: først mot sin frende Loft og Ketil Ketilsson, og deretter mot Snorre i Hlíð og mange andre. Likeså mente biskopen at kongens menn hadde fart altfor hardt fram mot de mennene som herr Lodin lepp i sin tid anklaget, ettersom disse ennå ikke var formelt frifunnet for kongens dom.

Biskopen anklaget videre Eyjolv for ekteskapsbrudd, for tilbakeholdelse av tiende, for ulovlig innkreving av ostetoll, for edbrudd og for å ha båret våpen inn på vigslet kirkegrunn. Ásgrim anklaget han for å ha reist søksmål mot folk som rettmessig skjøt sakene sine inn under bispedømmet, og for de spottordene han åpent hadde felt for å vanære kirkene.

Biskopen erklærte at han ikke ville tåle annet enn at Nidaros domkirke skulle nyte sin hevdvunne frihet her til lands, både når det gjaldt falkekjøp, utførsel av svovel, korn og annet gods. Han slo fast at det overhodet ikke ville bli inngått noe forlik med ham med mindre kongens menn først gjorde full rett og bot overfor ham og den hellige kirke – Ásgrim og Eyjolv så vel som de øvrige; likeledes krevde han at bispestolens skip ufortøvet måtte få seile fritt.

Dertil krevde biskopen at herr Ravn og kongens menn skulle utvirke hos kongen at Loft fikk fritt leide hjem til Island, dersom han ikke alt hadde oppnådd kongens nåde. Til sist slo biskop Arne fast at han under ingen omstendighet ville stå til ansvar for det kirkegodset som herr Ravn hadde overdratt til lekmenn, og påla Ravn å svare for dette overfor Gud og retten heretter. Han understreket også at storgården Oddi og Vatnsfjordskirken, samt alle de stader som de gamle måldagene tilkjente bispestolen full eiendoms- og råderett over, aldri måtte oppgis under påskudd av noe som helst kongebud.

Da biskopen avsluttet denne kvasse talen, trådte sira Jón Holt fram og klaget åpent over bonden Snorre Ingimundarson og Ketilssønnene, fordi de med urette hadde ranet en stor mengde fe fra ham; han ba biskopen kreve full oppreisning og erstatning av dem. Men mennene svarte på sin side at de, etter råd fra herr Ravn, slett ikke hadde tatt mer enn det de mente de hadde full rett til å kreve.

43. Gjennom hele den stunden herr biskopen førte sitt ord, sto herr Ravn og kongens øvrige ombudsmenn og lyttet. Da Arne tidde, tok Ravn til orde og mælte:

"Sannelig tar denne saken en underlig vending; nå legger de skyld på oss, de som vi ventet skyldte oss bot! De hevder at vi har brutt forliket vårt og overtrådt kongens brev, mens det etter vårt syn er overfor oss at disse samme brevene er blitt krenket. Snarere har vi fart for varsomt fram enn gått for langt, ettersom det ennå står mang en kirke tilbake som ikke er overtatt, enda brevene klart tilkjenner oss rett til å ta dem i besittelse. Vi akter slett ikke å bryte ned kirkens frihet, om vi enn krever vår egen gamle hevd og rett tilbake.

Men selv om det tykkes herr biskopen at klerkene lider urett ved at de mister den råderetten de nå har tilvendt seg en tid, og endog truer oss med harde kirkestraffer for dette, så får vi ta imot det slik Gud vil, på min herre kongens vegne. For dette vet vi for visst: at ingen mann i vårt land har makt eller rett til å råde over lovene, uten kongen alene.

Hva angår heimemennene på Skálholt-setet, tiendene av min herres eiendommer, frihetene og utførselen for Nidaroskirken, og likeså falkefangsten på kirkens grunn, så har biskopen mye rett i sitt krav, enda slikt nå etter mitt syn hører inn under kongens overhøyhet. Likeså holder vi det for rettvist at biskopen krever at både håndgangne menn og allmuebønder skal stå til rette for de sakene som den gamle kristenretten tillegger bispedømmet. Men alle de øvrige påbudene forbyr vi enhver mann, høy som lav, å adlyde i smått eller stort, under slik straff for kongelig unåde som kongsbrevet vitner om!

Jeg vil at alle som hører mine ord skal vite dette: Jeg mener at forliket fra Brautarholt er brutt tvers av, enten det er av biskopen selv eller av hans prester. Og dersom det ikke holdes bedre heretter enn det hittil er blitt gjort, akter jeg – i samråd med mine embetsbrødre – å ta i bruk de samme tiltak som stormennene har satt i verk hjemme i Norge."

Da herr Ravn avsluttet denne kvasse talen, så biskop Arne rolig omkring seg i forsamlingen, vendte seg mot ham og tok slik til orde:

44. "...Det er den allmektige Gud å takke for at De, herr Ravn, ser og vedgår at kongens bud i enkelte saker står i åpent motstrid til Guds eldgamle rett. Men det andre er i overmåte stor grad å beklage: at De holder fast ved at en gammel urett og uvane – slik som den råderetten over kirkene som lekmenn urettmessig har tilrevet seg her i vår utkant av verden – ikke med full rett kan brytes ned av den allmenne kirkerett som den ganske kristenhet etterlever, og som paven har pålagt enhver kristen sjel å overholde. For en urettmessig sedvane, som i seg selv er ugyldig for den evige rettferdighet, kan aldri vinne bindende kraft eller lovlig hevd, om den så har rådet aldri så lenge!

Og hva angår det De hevdet at jeg eller mine klerker har brutt overenskomsten fra Brautarholt, så står fremst den urokkelige kjensgjerning imot: Jeg samtykket uttrykkelig i å tåle kongsbrevet, men aldri i å godkjenne det som rett, og det kun på det faste vilkår at dere på deres side oppfylte alt dere lovte til gjengjeld. Dere har jo selv beviset rede for hånden på at bispestolen i Skálholt ennå ikke har fått sin rett eller oppreisning.

For det andre: Jeg samtykket i å tåle kongsbudet for så vidt som det ble rett og rimelig utlagt av deg eller andre skjønnsomme menn; men i gjerning er det handlet tvert imot dette, idet stormennene har fart fram med blindt overmot.

For det tredje: Jeg samtykket utelukkende i den utstrekning det ikke stred mot den skyldige lydighet og troskap vi skylder den allmektige Gud. Nettopp derfor påla jeg de prestene som ble jaget fra kirkestedene å lyse i vitners nærvær at de vek kun for rå makt og mot sin vilje. For paven – han som sitter i Kristi og sankt Peters sete – tilkjenner klerkestanden den uavkortede råderett over kirkene og alt vigslet gods, og ham er hele kristenheten forpliktet til å lyde. Og om jeg så selv ville overgi kirkens eiendom og verdighet under lekmenns hender, kunne et slikt samtykke på ingen måte eie rettskraft, om det så ble skrevet og beseglet aldri så mange ganger!

Vår rådslagning i Brautarholt var heller aldri ment å stå som noen evig eller endelig skipning, men ble utelukkende inngått som et midlertidig vern for å avverge større ulykker og splid, inntil Gud i sin nåde skjenker en rettelig overhyrde til erkestolen i Nidaros."

45. Da biskopen hadde avsluttet sin tale, ga klerkene og allmuen sitt fulle og enstemmige samtykke. Men de lekmennene som hadde tilrevet seg kirkestedene, samt enkelte av kongens håndgangne menn – de som var blindet av den timelige griskhetens gamle sott – tok hans ord overmåte tungt, slik fariseerne i fordums tid bar seg at mot vår Herre. Noen rettsindige håndgangne menn la likevel inn et godt ord for freden. Mangt og meget ble det talt om under denne samlingen som ville være verdt en vidløftig beretning, men få saker ble ført fram til en endelig dom.

Det endte til sist med at det ble satt opp et forliksbrev under begges segl. I de fleste artikler var dette i samsvar med overenskomsten fra Brautarholt; men dertil lovte herr Ravn biskopen at det skulle legges fram fullt og ordentlig regnskap for alt vigslet gods og all eiendom på de kirkestedene som stormennene hadde satt seg på etter Ravns råd i Skálholt bispedømme. Deretter inngikk de den avtale at biskopen og de lærde klerkene skulle kreve rettferdig bot etter kirkens dom for alt det enhver mann sto skyldig i; under dette falt alle tvistemålene deres, likeså sakene mot Ásgrim og sønnen Eyjolv for de før nevnte punktene og mangt annet. I tvisten om avgiftene til kirken i Holt (Holtstollar) ble det ikke oppnådd noe forlik, men saken mellom presten Jón og hítardølene ble lagt under minnelig mekling.

Herr Ásgrim stadfestet med håndslag (handfesti) at han skulle betale tilbake de tre årene med kongsskatt og tingfarepenger som han ulovlig hadde presset av biskopens heimemenn, og legge midlene i hendene på Hafr-Bjørn slik som før var avtalt. Etter dette forfattet herr biskopen, herr Ravn, begge lagmennene, herr Ásgrim og herr Sturla en felles forbønn til kong Eirik med fagre og velvalgte ord: De ba om at kongen til evig tid ville la det svares full tiende av alle sine eiendommer på Island, til sjelebot for seg selv og til timelig gagn for bispestolene; likeledes at det ikke måtte kreves skatter eller tingfarepenger av landbøkarene på de to bispesetene, og at kongen ville stadfeste og trygge dette kirkens privilegium under sitt kongelige brev og segl.

De ba dertil kongen tillate at bispestolens skip fritt fikk seile over havet, selv om formynderstyret tidligere hadde satt forbud mot dette. De ba likeledes om kongelig leide og orlov for Loft, dersom dette ikke alt var innvilget ham. Videre ba stormennene om at kongen ville mildne eller helt ettergi den dommen som de håndgangne mennene hadde felt over de opposisjonelle mennene som herr Lodin lepp anklaget på Alltinget i sin tid, til ære for kongens herredømme og etter forbønn fra hans egne undersåtter. Dommen hadde nemlig ilagt tretten merker i bot til den som ble holdt for mest skyldig, mens andre var dømt til ni merker og noen til fem merker i bot til kongskassen. Skjønnsomme menn holdt det for unødvendig at disse bøndene skulle tvinges på en farefull utenlandsferd, ettersom forseelsen deres var langt mindre enn først påstått, og de dertil var fredsommelige og aktede menn i sine hjembygder; det ble derfor henstilt at utenlandsstevningen falt bort dersom de utredet disse bøtene.

De ba til sist om at kongen ville sende et særskilt svarskriv til hvert enkelt klagepunkt og gjøre vitterlig hva han ville innvilge og hva han avslo. Eyjolv Asgrimsson forliktes deretter med biskopen i sine saker, og på samme vis ble også herr Ásgrim og biskopen forlikte menn for denne gang.

46. Ettersom herr biskopen visste vel at det på dette Alltinget hadde vært en broket forsamling av tilhørere med ulike oppfatninger om det som faktisk var forhandlet fram, ville han – som en sannhetens og rettferdighetens faste venn – gjøre den fulle sannhet vitterlig i alle bygder. Han forfattet derfor et hyrdebrev som han bød opplest over hele sitt bispedømme; i dette brevet sto disse ordene innført:

"Vi gjør dere alle vitterlig at kongens ombudsmenn i sommer først hevdet at de i lovretten, under vårt fravær, hadde lovtatt og stadfestet alt sammen uten det minste unntak som sto i de brevene som nådde Island i fjor sommer under kongens og dronningmorens segl. Likeså gjør vi vitterlig hvorledes de trakk disse påstandene tilbake så snart vi innfant oss på tinget – slik herr Jón lagmann bar vitnesbyrd om for hele forsamlingen, idet han slo fast at de slett ikke ville ha stadfestet noe som stred imot Guds lov og rett. Etter denne hans åpne erklæring og forsamlingens bifall fant vi at stormennene unngikk kirkens bannstøt og forbannelse, så lenge de holder alt det de der lovte med håndslag.

Men dersom de forgriper seg på Guds rett og den hellige kirkes frihet ved å felle dommer over kristenretten eller tiltvinge seg lagmannsrett i åndelige saker, da rammes de ufortøvet av det store bann som den hellige kirkes lovbøker vitner om, og likeså av statuttene i det åpne skrivet fra min ærverdige herre erkebiskop Jón og hans lydbiskoper. Og ettersom lekmenn overhodet ikke har makt, rett eller lov til å dømme over kristenretten – om enn enkelte av dem i sitt hovmod har påstått det motsatte – vil vi at dere alle skal vite dette:

Hva angår den hellige og allmenne dåp, fadderskap (guðsifjar) og overholdelse av helligdagsfreden; biskopens uavkortede forvaltning av kirkene, deres jordegods, herligheter og tiender; kirkens ukrenkelige immunitet og klerkenes særskilte rettsvern; lysninger før bryllup, festemål og samtlige ekteskapssaker; åndelig slektskap, skriftemål og den fordømte åger der menn låner ut penger og gods mot ulovlig rente – samt alt annet som etter Guds hellige rett tilkommer biskopen alene å dømme over, eller dem han i sitt sted innsetter: Da skal alt dette stå ved lag slik vi tidligere har fastsatt og påbudt i vår kristenrett!"

Lenger ute i det samme brevet sto også disse formaningene skrevet:

"Nå er det vår faderlige bønn til dere alle at dere med troskap og forstand yter den jordiske konge all tilbørlig lydighet og ære; men vokt dere aller mest for oppsetsighet og lovbrudd mot himmelens Konge! For Han alene råder for liv og sjel både for den jordiske kongen og oss alle, og fra Hans milde hånd utgår alt godt som noe menneske eier i denne verden. Ved tingenes ende vil Han straffe sine fiender med evig pine og fortapelse, men lønne sine trofaste sønner og tjenere etter deres timelige møye med evig herlighet og uendelig fryd."

Da herr biskopen var vel hjemme i Skálholt, søkte sira Jón Holt rett for de midlene som hítardølene med makt hadde tilvendt seg fra ham. Biskopen krevde da at herr Ravn skulle utrede full erstatning og bot, og satte en fast stevningsdag da kravet måtte være innfridd, under trussel om harde kirkestraffer dersom han nektet å betale. Herr Ravn forfattet da et skriv under sitt segl og sendte det av sted med Eiliv skjoldbærer; brevet ble overgitt i hendene på Kolbein Eindrideson og Magnus Fótsson for at de skulle bære det fram for biskopen. Arne ga da etter for de meglingsforslagene som Ravn hadde lagt fram, og lot de harde tiltakene mot hítardølene hvile inntil videre.

Samme høst utåndet Sturla lovsigemann og vandret bort fra denne verden.

47. Norges menn bar nå en tung lyte og mange: Etter at de gjeve stormennene kong Magnus og erkebiskop Jón begge var vandret bort, var det megen jammer og elendighet å melde; for som det gamle ordtaket sier: "Den snubler ofte med foten som har mistet øynene." Den unge kong Eirik var nemlig ikke til så stor nytte og vern som rikets og folkets nød krevde, enda han fra naturens side var evnerik og bar et godt sinnelag. Men de mennene som var skyldige til å lede ham til all heder, og til å verge hans sjel mot enhver syndig gjerning slik som de voktet hans legeme mot all timelig skade, de egget ham tvert imot til å samtykke i deres egen urettferdige griskhet – og aller mest mot kirkens menn og den hellige lærdom.

Den mannen som het Jón Brynjolvsson, ble av formynderstyret satt til å råde over erkebispesetet i Nidaros. Han la seg i den seng som erkebiskoper alene hadde hatt til hvile – idet han tiltok seg erkestolens myndighet og verdighet. Han slo likeledes under seg korsbrødrenes faste jordegods og proventer, og ødslet bort kannikenes midler; og klerkestandens rettsvern og grensemerker ble knapt overholdt noe sted i landet.

Men da den himmelske Vismann så denne åndelige sottedøden spre seg blant sine tjenere, la Han en tung byrde på riket med sitt velsignede tuktens ris, til bot og sjelebedring. Den første tukten var at det slo ned en veldig mannefallssott og pest over landet, med uår, hunger og fefeigdom (sykdom på dyr) – på samme vis som i Roma i fordums tid, under Gregor den stores dager, han som var den mest rettsindige hyrde for Guds hjord.

På denne tiden utåndet også dronning Margrete, hun som gjennom sine høye ættebånd var et håp om makt og styrke for Norges rike. Da vandret likeledes Erling Alvsson og mange andre gjeve stormenn bort fra denne verden.

Det bar også til at herr erkebiskop Jón, som lå jordet i vigslet mold i Skara i Vestergøtland, ble ført hjem til Nidaros og stedt til hvile der. For denne heimferden og likferden til sitt bispesete nøt erkebiskopen hjelp og tjeneste av den samme mannen som tidligere hadde vært hovedmannen bak å jage ham levende i landflyktighet – nemlig herr Lodin lepp.

Det hendte dertil at kong Eirik selv ble kastet av en vill og overmodig hest; føttene hans ble hengende fast i stigbøylene, og hodet ble slått mot stokk og stein så lenge hesten sprengsprang bort fra hirdmennene som fulgte etter. De som hadde hatt oppsyn med ham på et så uforsvarlig vis, sørget over kongen som om han var død; like til all miskunns Fader så i nåde til sitt skadede skapningsverk og leget ham ved forbønn fra den hellige kong Olav, som hirden hadde påkalt i sin nød. Likevel gikk det slik at kongen aldri ble fullt helbredet for denne skaden.

Det rammet også landet den velfortjente ulykke at erkestolen sto herreløs i lang tid; dels skyldtes dette hendelser og ulykker, men dels kom det av hirdstyrets vanskjøtsel og formynderstyrets eget vrangviljesverk. Biskop Narve av Bjørgvin, som korsbrødrene først valgte til erkebiskop, ble nemlig ikke funnet skikket til å sitte i et så opphøyet sete; granskingen av hans sak ved kurien førte derfor til lang dveling med valget, slik det senere skal berettes.

Kort tid etter hendte det at en av hirdsveinene var så uheldig at han red rett på kongen i vill fart. Ved dette sammenstøtet knakk kongens ene lårbein tvers av. Beinet grodde vel sammen igjen etter en tid, men det ble for all fremtid skjevt og kortere enn det andre, fordi legene som spjelket det fór så uaktsomt fram og voldte ham langt dårligere kår enn han hadde fortjent. Siden vant kongen likevel kraft nok til å stige til hest og sitte i salen, om enn beinet bar synlig mén etter ulykken. Da ulykken skjedde, flyktet sveinen i all hast inn i en kirke for å berge livet under kirkegriden. Men kongen bar hverken hevnlyst eller bitterhet i brystet; tvert imot – lik en søt og moden frukt fra et edelt tre – tilga han sveinen av et mildt hjerte for dette hendelige uhellet.

48. Nå er å melde om Loft, biskopens frende, at han møtte mange kvasse trusler og onde ord i Norge, og han var formelig nektet adgang til kongsgården på Holmen. Om høsten ga han Hallkjell Ogmundsson førti alen vadmel; Hallkjell sto da seilklar til å fare sørover over havet i keiserens hærferd (til Miklagard/Konstantinopel). Før avreisen la Hallkjell et godt ord inn hos herr Bjarne Erlingsson av Giske og ba ham megle forlik for Loft, men det kom det intet ut av den høsten. Først om sommeren nådde Hallkjell hjem igjen, og han tok da Loft i sitt eget hus og vern.

I julen bød Erlend Åmundsson Loft opp til kongsgården; på den åttende juledag talte Hallkjell Lofts sak for kongen, men vant lite gehør hos de mektige rådsherrene. Sommeren etter fór Loft på bymennenes skip sørover til Landsende (Lindesnes eller Danmarks grense) i kongens leidangsflåte, og fulgte kongen tilbake om høsten. Den vinteren tok han inn hos Hallkjell straks denne kom sørover fra Hålogaland, og satt der velberget vinteren ut. Om våren slo Loft seg i følge med andre islendinger og la ut på ferd østover i Viken.

Første søndag etter botolvsmesse (17. juni) førte herr Lodin lepp og herr Torvard Lofts sak fram for kong Eirik. Kongen tok ham da til nåde og inngikk fullt forlik med ham i Tønsberg, og Loft ble vel holdt og hederlig tilgodesett hos kongen gjennom hele den vinteren. Ved inngangen til langfasten tok kongen Lofts troskap og gjorde ham til sin edsvorne håndgangne mann, og utpå sommeren ga han Loft orlov og fritt leide til å seile hjem til Island. Loft dro da opp til Nidaros og oppholdt seg der like til skipet la ut på Islandsferden.

Denne vinteren – året etter at herr Ravn var kommet til landet om høsten – brøt det ut en voldsom hungersnød og uår nord i landet, akkurat slik ulykkene herjet hjemme i Norge. For den høyeste Bygningsmester så vel at våre landsmenn sto som feller i synden sammen med Norges menn, og Han ville at de likeledes skulle ta del i den samme åndelige botsøvelsen og tukten. Denne harde nøden spredte seg en vinter senere også til Sunnlendingafjórðungur, på det vis som en ordklok mann fordum har mælt: "At den nære veggen blir varm når nabohuset brenner". Da fikk vi i sannhet kjenne Guds velfortjente vrede for våre synder.

Mange store hendelser fant sted på ett og samme tidspunkt i disse halvårene, så mange at ingen kan bære dem fram i beretningen på én og samme gang. Likevel ble det etter det før nevnte Alltinget en stakket stunds stillstand og lemping i det harde fiendskapet som hadde stått mellom herr biskop Arne og herr Ásgrim. Etter gode venners megling kom det til og med i stand at de satt sammen i et hederlig gjestebud med biskopens samtykke. Dette var Ásgrim overmåte glad for, for han visste vel hvilken styrke og ære som lå i biskopens venneskap.

På denne tiden bodde Klæng Teitsson i Haukadalur, mens sønnen Orm bodde i Tunga. Orm var Ásgrims aller fortroligste venn; men han egget alltid Ásgrim opp mot biskopen og kirken, og la aldri et dempende eller forsonende ord i munnen på ham.

49. Denne sommeren krevde den før nevnte Hafr-Bjørn tingfarepenger og skatt av herr Ásgrim, men Ásgrim nektet tvert å utrede midlene. Biskopen fikk nyss om denne vrangviljen utpå sommeren, og holdt det for et åpenbart brudd på overenskomsten de hadde inngått med herr Ravn. Så snart biskopen og Ásgrim møttes, spurte biskopen likefram om han hadde betalt tilbake tingfareskatten slik som avtalt var; Ásgrim svarte kort at han intet hadde betalt.

Biskopen mælte da: "Hvorfor bærer du deg slik at?"

Ásgrim svarte at kongens åpne brev bød ham noe helt annet nå enn tidligere, og at kongen under ingen omstendighet ville tape skatteinntekter fra hverken biskopens heimesveinar (husfolk) eller fra andre rådsmenn; kongen krevde full skatt av alle de bønder som hans far, kong Magnus, hadde krevd skatt av.

Biskopen tok til gjenmæle: "Er det deg ukjent, Ásgrim, eller noen annen mann her til lands, at kong Magnus uttrykkelig samtykket i at Skálholt bispestol ikke på noe vis skulle ha ringere rett eller frihet enn Hólar-stolen?" Biskopen la til at Ásgrim tolket kongebrevene langt videre enn han hadde fullmakt til, dersom han krevde inn mer enn det han visste at kong Magnus hadde fastsatt.

Ásgrim svarte bistert at kong Magnus i sin tid hadde klaget over at biskop Arne tilvendte seg større makt og myndighet enn tidligere biskoper hadde rådd over – både hva gjaldt domsrett og skattefritak for husfolkene på Skálholt-setet – og at kongen anså det som utilbørlig overmot dersom klerkene satte seg opp mot kongens bud.

Biskopen svarte at kong Magnus ganske visst i enkelte småsaker hadde refset ham på grunn av sine ombudsmenns falske og forvrengte klager; "men likevel," mælte biskopen, "la kongen ingen vekt på disse anklagene den gangen vi møttes ansikt til ansikt og jeg la fram sanne og ugjendrivelige grunner for at jeg sto med retten på min side mot dere håndgangne menn, både i disse tvistene og i andre saker. Og desto mindre la kong Magnus dette meg til last, ettersom han alltid viste meg den største heder og ære hver gang vi møttes; og han ville ha fattet den beste skipning i disse sakene om han bare hadde fått beholde livet lenger. Men om så kong Magnus eller en hvilken som helst annen jordisk konge hadde påbudt å forringe Skálholt-kirkens hevdvunne rettigheter, burde du på ingen måte driste deg til å fullbyrde det, og jeg burde på ingen måte tåle det, men snarere tukte slik urett etter Guds hellige lover og herr erkebiskop Jóns statutter!"

Ásgrim svarte spakt at han for sin egen del og av egne midler gjerne ville vise herr biskopen all tilbørlig føyelighet; men når det gjaldt kongens rett og krongodset, ville han ikke vike et skritt uten etter råd fra sine lovfeller og embetsbrødre.

Biskopen slo da fast at han ville lyse Ásgrim i kirkens bann dersom han ikke ufortøvet holdt det han hadde lovet og stadfestet med håndslag i Brautarholt og på Alltinget. Og ettersom Ásgrim fremdeles nektet å bøye seg, bød biskopen sira Torve prest å lyse ham i det store bannet. I denne forbannelsen sto Ásgrim en god stund, fordi han nektet å betale tilbake de nevnte skattepengene.

Det sto dertil mange andre uenigheter mellom biskopen og Ásgrim, som alle sprang ut av de gamle stridighetene mellom klerker og lekmenn som det før er berettet om. I de aller fleste av disse sakene ga Orm i Tunga Ásgrim full støtte og egget ham opp; og derfor ble også Orm lyst i bann etter biskopens strenge påbud. Nå vokste Ásgrims trass og agg mot biskopen med ny styrke, og alt det som det tidligere var inngått forlik om, brøt nå ut i fullt og åpent fiendskap mellom dem.

50. Etter at julehøytiden var over denne vinteren, dro herr Ásgrim inn i sysselen sin og tok gjesting på gården Gröf i Hrunamannahreppur. Der ble han overmannet av en så brå og voldsom sott at han knapt maktet å råde for sine egne lemmer; sykdommen fór med ham i et så veldig raserianfall at han stundom grep til våpen og nektet å la seg stagge av noen, mens han andre stunder kunne ligge ganske stille og rope på folk. Men for at folk ikke skulle tro at han bar seg slik at av ond vilje, men snarere av den uutholdelige smerten og trengselen fra en tung sykdom, sa han alltid ifra på forhånd før anfallene slo inn over ham, at alt han kunne volde skade med, måtte ryddes bort. Da skrek han med umenneskelig høy røst, og mennene måtte holde fast og passe på ham så lenge dette veldige raseriet sto på.

Innimellom anfallene talte han med full forstand. Da mennene så at denne sottesengen trengte ham så hardt mot døden, sendte de bud etter sira Odd Svartsson prost, som var en nær frende av biskop Arne. Så snart dette budet nådde ham, vendte sira Odd seg ufortøvet om og sprengred til Gröf. Da Ásgrim fikk nyss om hans komme, hilste han ham med fagre ord og tryglet prostens menn for Guds hellige navns skyld om å ri så raskt hestene orket til biskop Arne i Skálholt for å be om nåde og forlik; Ásgrim slo fast at han ville gjøre alt som sto i menneskelig makt for å oppnå forsoning før han døde.

Der var Orm fra Tunga til stede i stuen, og han egget og rådet fremdeles Ásgrim fra å ydmyke seg for biskopen. Men da ble Ásgrim så harm at han jaget Orm ut av huset med kvasse ord, og nektet tvert å skifte flere ord med ham. Eyjolv, Ásgrims sønn, var likeledes til stede og la inn mange gode ord for at faren måtte søke fred for sin sjel.

Sira Odd dvelte ikke på veien; han red like ned til Skálholt, trådte fram for herr biskopen og forklarte hvordan Ásgrim tryglet om forlik og i hvilken grufull vånde han lå. Biskopen svarte da mildt: "Far tilbake med all den hast du orker, og løs ham fra bannet dersom han vil bøte for alt det han står skyldig i. Gjerne vil jeg at han skal løses og frelses, om det bare kan skje etter rettens orden."

Sira Odd vendte straks om, red opp til Gröf og trådte inn til Ásgrim. Han meldte hvor vel biskopen hadde tatt imot saken hans, og at biskopen gjerne ville oppta ham til fullt forlik dersom Ásgrim la alle deres mellomværender i den allmektige Guds vold og under biskopens egen domsmakt. Ásgrim utbrøt da av et lettet hjerte: "Salig er jeg for denne miskunn, og dette vil jeg overmåte gjerne gjøre!" Sira Odd tok da imot dette vilkåret med formelig håndslag (handfesti). Her gikk det som det gamle ordtaket sier: "God vilje er seiersæl." Sira Odd vek da heller ikke fra herr Ásgrims leie før han hadde løst ham av kirkens bann og tatt imot så full en skrifte og trosbekjennelse som den døende maktet å bære fram. Etter dette salvet han Ásgrim med den hellige olje og berettet ham med Herrens legeme; og det led ikke lenge etter før Ásgrim oppga ånden og vandret bort fra denne verden, på jomfru sankta Brigidas festdag (1. februar).

Morgenen etter ble Ásgrims gravferd stelt i stand, og likbåren ble ført sørover mot Skálholt. Orm fra Tunga red i følget med liket; men da biskopen fikk nyss om det, sendte han straks en budbærer ut mot ham med forbud mot å sette sin fot innenfor kirkegårdsmurene eller på bispestolens tun. Orm vendte da om og red hjem til Tunga så snart likfølget var kommet til Auðsholtsmýrar. Men da båren med Ásgrim nådde Skálholt, gikk biskopen den i møte med oppriktig fryd over en frelst sjel, og sang selv sjelemessen og jordfestingen over ham i domkirken.

Sønnen Eyjolv og Gudny ga som sjelerøkt for den avdøde sju hundre i fast verditakst til kirkestedet, dertil en kostbar ring, et forgylt belte, en gullring verdt to ertoger, samt en gjev ridehest. Kort tid etter tok herr biskopen Torstein, en annen av Ásgrims sønner, til seg på bispesetet; han lot gutten sette i boklig lærdom helt til han selv viet ham til prest.

51. Våren etter påske la Orm Klængsson ut på en ferd nordover til herr Ravn Oddsson og ba om å få tildelt den sysselen herr Ásgrim hadde styrt i Árnesþing. Men Ravn ville ikke føye ham i dette; han ga embetet til Eyjolv, Ásgrims sønn, som en midlertidig skipning inntil det forelå en annen bestemmelse og fullmakt hjemmefra Norge. Ravn mente dertil at han hadde spurt mangt og meget fra herr biskopen som han likte overmåte dårlig; derfor sendte han et kvasst skriv med Orm til biskopen, der han truende ba ham akte seg vel og holde seg innendørs. Fedrene Klæng og Orm bar dette brevet fram til bispesetet i Skálholt. Og da biskopen så ordlyden, vokste ufreden og kløften mellom partene bare enda mer; og biskopen holdt seg i en periode i ro og sov inne i Torlakskirken for å nyte helligdommens særskilte vern.

Denne vinteren forfattet biskop Arne et alvorlig advarselsbrev som han lot sende ut til samtlige prostidømmer i sitt bispedømme, rettet til alle de stormenn og bønder som med makt hadde bemektiget seg kirkesteder (staðir). I brevet formanet han dem inntrengende om ikke å driste seg til å ta imot Vårherres legeme (nattverden) på påskedagen, og førte velbegrunnede retts- og teologiske argumenter for sitt påbud:

For det første: Ettersom biskopen så at inntrengerne sto midt i en åpenbar dødssynd ved å besitte vigslet kirkegods, kunne han ikke tie stille overfor en slik ugudelighet hos sine undergitte uten selv å pådra seg tung skyld for den allmektige Guds domstol.

For det andre påpekte han at dersom de trådte fram til Herrens bord i en slik ubotferdig tilstand, ville de bare øke sin egen fordømmelse og skyld i overmåte stor grad; de burde derfor godvillig og av eget hjerte avstå fra sakramentet, selv om han her unnlot å felle det formelle forbudet over dem.

For det tredje slo han fast at han gjennom dette faderlige varslet vasket sine egne hender og frasa seg alt ansvar overfor Gud; inntrengerne måtte heretter bære den fulle dom og vånde selv, dersom de likevel dristet seg fram slik som de sto.

Det var da også mange av lekmennene som ikke våget å strekke hendene ut etter Kristi legeme denne påsken. Men midt oppe i all denne uroen fór onde menn rundt med svik og falsk baktalelse mellom biskopen og herr Ravn, og pustet opp ilden i menneskenes hjerter til minne om gammelt og bittert fiendskap.

52. I fardagene flyttet Orm fra Tunga for å ta bopel i Haukadalur, ettersom faren Klæng unte ham best å sitte på denne jorden da han selv dro ut til Viðey. Klæng hadde reist en kirke der og latt bygge husbunad på gården. Før Klæng tok til med dette, hadde biskopen skrevet til ham og stilt i utsikt at han ville gjøre kirkens måldagi mildere dersom forbedringene av gården ble fullført, for ellers ville ikke Klæng legge hånd på verket.

Biskopen og de ble likevel ikke forlikte om hvor mye som var ettergitt; især sto striden mellom dem om underholdet til en diakon, foruten flere andre poster. Biskopen hadde nemlig tildelt kirkeparten i Haukadalur til presten og prosten herr Odd, sønn av Svart Loftsson, og dette ville hverken far eller sønn tåle på noe vis. Den natten Klæng aktet å bryte opp og dra bort, gikk han til det kveget som lå til kirken og lot buskapen drive inn i en kve (innhegning); og da dyrene var tellet, mælte han: "Dette kveget utreder jeg herved til den salige biskop Martin, som er kirkens vernehelgen og kirkeherre her i Haukadalur." I samme stund sprang fire menn inn i kveen: Orm Klængsson, Torvald bror hans og Snorre Jónsson. De brennmerket straks dette feet med Orms eget bumerke – seks kyr og nitti sauer.

Presten Odd var nylig ankommet stedet. Da han så hva som foregikk, nektet han straks Orm Klængsson enhver rett til dette kveget og til alt kirkens eie i Haukadalur. Klæng mælte da:

"Våre forfedre ville aldri ha tålt at menn som er kommet østfra Síða, skulle tilrive seg det som ætten ga til Gud, og det sømmer seg slett ikke for oss å tåle et slikt overgrep fra dem!" Det var like før mennene gikk løs på presten med vold. Men da Odd merket faren, der han satt på gjerdet ved geilen (feetrekket), slo han hendene ut fra seg og ba dem gjøre akkurat som de lystet; han sa han ikke aktet å flykte for dem. De spottet ham til gjengjeld og mente han la feighet for dagen med disse ordene. Orm slo under seg både kveget og jorden, mens presten ga biskopen full beskjed om tingenes tilstand. Biskopen svarte at Odd fikk tåle dette for denne gang: "Men der skal du sitte dette halvåret, og se hva som hender." Presten syntes dette gikk ham hardt imot, men bøyde seg for biskopens vilje.

Siden ble klerken Ketilbjørn sendt til Haukadalur, men Orm nektet ham kost og opphold der; han sa at faren uttrykkelig hadde pålagt ham ikke å fø på ham. Ketilbjørn satte seg likevel til bords og tok til seg mat til tross for at bonden nektet ham det, og slik sto det på en stund. Presten Odd ble likeledes dårlig holdt av Orms husfolk.

Våren etter krevde Orm både kirketienden og biskopstienden, den som biskopene tidligere hadde lagt til kirken der. Herr biskopen ville at presten skulle oppebære den, og bøndene utredet tienden til ham med glede. Orm oppsøkte da herr Ravn Oddsson og klaget over at biskopen lot ham miste disse inntektene, og dertil nektet ham adgang til den hellige kirke og påskens sakramenter. Orm bar seg ille over dette, for han var en mann som elsket kirkesang, holdt skikk i kirkebygget og fulgte messene med stor aktsomhet. Ravn rådet ham til å søke bøndene etter landsloven for tienden: "Men biskopen skal vi krangle med om kirkeforbudet og tapet av gudstjenestene."

Da bøndene fikk høre dette, henvendte de seg til biskopen og klaget over hvor tungt det var å måtte svare samme avgift to ganger. Biskopen bød dem da legge tienden inn i kirken, så fikk Orm ta den derfra om han våget. Bøndene gjorde som biskopen bød, og dette likte Orm overmåte ille; han tiltvang seg likevel pengene fra enkelte. Orms husfrue, Steinunn Jónsdatter – søster til Tord i Tunga – egget ham ustanselig opp og la sjelden et dempende ord imellom. Det kom også vitnesbyrd om at bonden Klæng overfor biskopen hadde samtykket i underholdet til diakonen, men holdt dette skjult for Orm en tid.

Denne sommeren red Orm til tings, og på samme vis som biskopens andre motstandere tiltok han seg alterens sakrament. Det kom til sist dithen at Orm ville ha godtatt diakonen dersom biskopen ga ham lettelser på andre vilkår; men biskopen avslo dette så lenge Orm nektet å legge hele striden under biskopens uavkortede dom. Det sto en hard prøvelse for biskopen i hele denne tiden på grunn av Orm; for mange fikk merke kulde og ugreie av striden deres, ettersom Orm var en ættestor mann med mektige frender som dro mange med seg. Herr biskopen lot enhver som holdt med Orm, kjenne sin ublidhet; og Orm voldte likeledes biskopen og hans venner alt det besvær og den skade han maktet.

53. Mange var ennå de andre klagemålene som fredens fiender regnet til inntekt for at herr biskop Arne angivelig brøt overenskomstene med herr Ravn og hans menn. Biskopen på sin side anklaget Ravn for at han fremdeles holdt tilbake de lovede håndslagene og de skriftlige garantiene for godset på de kirkestedene som var blitt tatt med makt, og for mangt annet uoppgjort; og likeledes sto det uenighet om sakene på Vestfjordene. Biskopen la det også Ravn til last at hítardølene ennå ikke hadde betalt tilbake til sira Jón i Holt de pengene de ulovlig hadde fravristet ham etter Ravns eget råd, og som sira Jón alt hadde lagt ut for ham.

Ravn bar seg tvert imot ille over at lekfolket og sognebarna mistet gudstjenestene på grunn av biskopens bannlysninger, og herremennene søkte å tvinge biskop Arne til at han fullt ut skulle samtykke i og godkjenne det som han tidligere uttrykkelig bare hadde sagt ja til å tåle for en stakket stund. Ravn anklaget likeledes biskopen for at han ikke hadde pålagt sira Jón å erstatte Hítardal-staden det som Snorre og Ketilssønnene mente kirkestedet manglet. Videre klaget Ravn over presten Torvald fordi han bar prosteverdigheten over Vestfjordene, og reiste krav angående kirkestedet Holt i Önundarfjörður. Ravn anklaget likeledes biskopen for at kirkene i Vatnsfjörður og Holt – og likeså på Breiðabólsstaður, der Ravn selv betalte for sin bror – led tap og mistet inntekter på grunn av den før nevnte sira Torvald.

Ravn likte likeledes overmåte dårlig at biskopen hadde lagt Haukadal-kirken direkte under bispestolens forvaltning; og det fór nå kvasse stevninger og søksmål fra Ravn til biskopen hver gang det var sendemenn eller reiser imellom dem.

På denne tiden hendte det også visse tildragelser nord i landet som opphisset forstandige menn mot kirken i ikke ringe grad. Herr Jørund, biskop på Hólar, betalte nemlig ut en stor pengesum til Sigurd i Hlíð for storgården Mødrevollene og tok selv over forvaltningen av kirkestedet; og på samme vis bar han seg at flere andre steder. Lekmennene mente da å finne det sinnelag hos Hólar-biskopen at han holdt lekfolket for å ha et mer rettmessig krav på kirkene enn klerkestanden og kirken selv hadde. For denne framferden ble biskop Jørund hardt lastet av prestene, mens lekmennene roste ham for rettferdighet og storsinn.

En dag biskop Arne overvar en samtale der det ble talt om disse sakene, klandret biskop Arnes venner Hólar-biskopen for denne handlemåten, og mente at Jørund med dette egget lekmennene opp mot sin embetsbror, biskop Arne.

Biskop Arne tok da til motmæle og mælte: "Det tykkes meg slett ikke som om min bror har gjort seg skyldig i simoni (kirkelig embetskjøp) i disse handlene. For det vet jeg for visst: I en slik ytterste nød som kirken nå står oppe i, er det fullt ut tillatt å gi slipp på det mindre for å berge det større; å ofre forgjengelig løsøre som både kan vinnes og kjøpes på ny, for å berge fast jord og odel som alltid består! Det er på samme vis som når en ransmann og viking legger en uskyldig manns hånd eller fot på hoggestabben og truer med å hogge lemmet av med mindre han får utbetalt den løsesummen han krever. Da holder jeg det for visst at biskop Jørund, straks et høvelig høve byr seg, med full rett vil kreve disse pengene tilbake fra dem som nå presser ham, heller enn at han akter å la godset fare for alltid. På nøyaktig samme vis kan den mannen som kjøpte sitt eget lem fri, med rett og lov kreve løsepengene tilbake fra voldsmannen straks han vinner makt over ham!"

Da spurte noen av dem som sto omkring: "Hvorfor vil da ikke dere bære dere at på samme vis som ham, når dere holder hans gjerning for god?"

Biskopen svarte: "Ikke vil jeg laste ham for det han gjør, men likevel vil jeg ikke gå denne veien selv."

Det hendte siden at disse ordene ble båret fram for herr Ravn Oddsson, og han fikk høre hvordan biskop Arne hadde forsvart Hólar-biskopens handlemåte. Ravn mælte da: "Det er slett ikke slik at biskop Arne og biskop Jørund kan lignes med hverandre i denne saken. For så vidt skiller deres sinnelag seg fra hverandre: Biskop Arne renner fram som en bjørn mot hva det enn er som reiser seg i veien for ham; mens biskop Jørund er så slu som en rev, og bærer seg at lik en sjømann som krysser i motvind, eller en vandrer som skritter skrått opp en bratt ur og vender seg til begge sider for å nå toppen med minst mulig møye. Men likevel ender de to opp på nøyaktig samme sted til sist!"

Herr biskop Jørund stiftet like etter et kloster av de kirkemidlene han rådde over, på det samme stedet som han i førstningen hadde løst ut med penger, til underhold for regulære korbrødre og til vern for fattigfolk.

Men biskop Arne overvant sine og kirkens motstandere med rettens og sannhetens egne grunner, og ikke med våpenmakt eller mannsstyrke. Han slo motstandernes krigsmaskiner og angrep til jorden om det så tok lang tid – ikke ved å kjøpe fred for gull og pengegaver, men ved å seire gjennom den allmektige Guds urokkelige kjærlighet og nådige bistand. Han sparte på ingen måte kirkens fiender så lenge de sto hardnakket fast i sitt trass mot Gud og Hans kirke; men han viste faderlig barmhjertighet i ett og alt overfor enhver som bøyde seg under kirkens dom med oppriktig bot og bedring.

54. Til det forestående Alltinget bød herr Ravn samtlige kongens håndgangne menn å innfinne seg, for det tårnet seg nå opp en mengde uoppgjorte saker mellom biskopen og lekmennene som det var tvingende nødvendig å skjære igjennom om.

Herr Loft hadde da lagt hele det mektige kirkestedet Oddi under seg alene; Sigvat, broren hans, hadde flyttet husholdet sitt over til Keldur, og brødrene var blitt enige om at Loft alene skulle overta ansvaret og forvaltningen fra sine frender. Slik skulle Loft sitte med hele byrden og hefte for godset dersom Oddi igjen skulle falle tilbake under klerkestanden. Stormennene utjevnet nå, som før, forlikssummene og håndslagene (handfösturnar) for innbetaling av godset, mens de tidligere hadde utjevnet dette til utbetaling. Biskop Arne likte dette skiftet overmåte ille. Han slo fast som rett og bindende lov at like mye penger som enhver lekmann hadde gitt i vederlag og håndslag for denne kirken og alle andre – midler han kalte utilbørlig betaling for overgrep mot kirken – like mye skulle hver enkelt bøte og legge til kirkestedet av sitt eget gods, utover kirkens øvrige faste eiendommer. Dette ombyttet ved Oddi kirke ble i første rekke lagt herr Ravn og Erlend lagmann til last, ettersom biskopen mente at det var disse to som gjorde seg til formenn og opphavsmenn for alle overgrep mot kirker og lærde menn.

De lekmennene som satt på kirkestedene, egget stadig herr Ravn opp mot biskopen. Det ble først besluttet å sende sendemenn til Skálholt for å be biskopen om lettelser og innrømmelser; men da det viste seg umulig å vinne noe som helst ettergivenhet fra ham, brøt herr Ravn Oddsson opp og red til Skálholt i spissen for nesten samtlige av landets håndgangne menn.

Da mennene nådde bispesetet, kom det til samtale mellom herr Ravn og herr biskopen inne i domkirkens nordre korsarm; for biskopen nektet tvert å forhandle med flokken på noe annet sted enn i det vigslede kirkerommet. Omsider, da denne kvasse tretten hadde vart en stor del av dagen, fant begge parter det likevel rådeligst å ikke tårne nye ulykker og stridigheter oppå de gamle, men la sakene hvile inntil det forelå ferske tidender fra Norge. De ble da forlikte om at vilkårene som ble fastsatt og beseglet sommeren i forveien under begges segl, fremdeles skulle holdes ved lag.

På toppen av dette samtykket biskopen – av godvilje overfor kongen og hertugen, og til fred og ro for allmuen – i det som før er nevnt: Dersom kirkestedene og kirkegodset etter kongelig og pavelig avgjørelse falt tilbake under biskopens forvaltning, skulle lekmennene betale slikt vederlag til kirkene og klerkene for hvert års bruk og landskyld som kong Eirik og den nyvigslede erkebiskopen i Nidaros i fellesskap rådslo om. Men dersom kirkestedene ikke ble tilkjent bispestolen, skulle lekmennene på sin side – med Ravns samtykke – heller ikke kreve klerkene for bruken eller utbyttet av disse stedene, uten etter uttrykkelig dom fra kongen og erkebiskopen. Dertil samtykket biskopen i et første vilkår: Han ville for denne stunden tåle at de mennene som hadde satt seg på kirkestedene etter Ravns tolkning av kongsbrevet, fikk motta de kirkelige tjenestene og sakramentene som de hittil hadde vært nektet under biskopens dom, så sant de ikke hefter for andre åpenbare synder eller forseelser. De fikk deretter adgang til gudstjenestene da de kom til Alltinget, og partene ble da ennå regnet for å være forlikte.

Denne sommeren kom det likevel bare slike bud fra Norge som voldte mennene på Island liten trøst eller lettelse: Skipet som tilhørte bispestolen i Skálholt ble nektet seilas og satt opp på land i Bergen, og kort tid etter la kronens menn beslag på biskopstienden. For å si det med få ord ble intet av det islendingene hadde bedt om i sin forbønn innvilget av formynderstyret; intet kom kirken eller de lærde mennene til hjelp. Men lekmennene frydet seg så lenge de så at det ikke var håp om noe tilbakeslag for deres sak fra Norges rike.

Samtidig nådde det bud helt fra Roma om at pave Honorius den fjerde var blitt innviet i pavestolen. Han hadde straks sendt biskop Andres av Oslo og biskop Torfinn av Hamar tilbake mot Norge med pavelige formaningsbrev til kongen og dronningmoren. Men biskop Torfinn nådde ikke lenger enn til Flandern før han vandret bort fra denne verden. Dette samme året sto det også et stort ufredsverk mellom kong Peter av Aragón og frankerkongen Filip; der falt kong Peter, og kong Filip ble såret av et skudd i armen og fant sin bane av det samme banesåret. Ingen erkebiskop var ennå blitt utnevnt eller vigslet til Nidaros. I Norge hadde presten Olav Ålagsson avgått ved døden, og her hjemme på Island døde Bjørn Sæmundsson.

Biskop Arne rynket brynene tungt over disse dystre tidendene, mens kirkens fiender gledet seg over at deres egen vilje syntes å seire. Biskopen krevde på ny at stormennene skulle stille de lovede rettslige garantiene for kirkegodset, men vant intet fram. Ravn førte de samme kvasse motmælene i marken angående presten Torvald på Vestfjordene, og likeledes om Hítardal-godset og Selárdalur. De møttes deretter til drøftelser i Stafaholt, men lite eller ingenting kom i rett gjenge med oppgjøret mellom dem.

Samme høst ga biskop Arne kirkestedet Garðar på Akranes – som sto tomt etter sira Olavs bortgang – til sin frende sira Bjørn. Til presten Torvald overdro han kirkestedet Holt i Önundarfjörður, og innsatte ham på ny i prosteverdigheten der vestpå. Dette likte herr Ravn overmåte ille.

Gjennom denne vinteren hadde biskopen hendene fulle med eiendomssaken om Garðar; og ved sin faste iver og myndighet fikk han det slik i stand at Sturla Sæmundsson trådte fram for ham i langfasten og frasvor seg all hevd og rett til Garðastaður. Sturla svor en dyr ed på at han aldri mer skulle røre kirkens midler eller legge hånd på dens faste gods uten etter biskopens råd og samtykke. Da fardagene opprant om våren, satte biskopen sira Bjørn formelig ned som prest på Garðar.

55. Nå deler fortellingen seg i to leier. Først skrev herr Ravn til biskop Arne at han holdt forliket fra Skálholtskirken for brutt, især hva angikk skipningen av prostidømmet på Vestfjordene. I dette skrivet sto blant annet disse kvasse artiklene:

"...vit det for visst, at så lenge jeg sitter med sysselen i Vestfjordene på Norges konges vegne, skal Torvald aldri bære prosteverdigheten der, og han skal heller ikke råde over kirkestedet Holt, med mindre han viser seg mektigere enn meg!"

Og lenger ute i det samme brevet sto likeledes disse ordene:

"...og vil dere ikke overholde avtalen vår, så vit for visst at vi skal fullbyrde og fremme kongens bud med all den makt og mannsstyrke vi rår over, slik at hans vilje blir rådende – så sant jeg er hel og sunn – hva så enn dere klerker måtte kaste fram av ord!"

Herr biskopen lot seg likevel ikke ryste av slike trusler. Den sommeren stevnet Ravn en mengde prester inn for lekmenns dom på Alltinget, og dette likte biskopen overmåte dårlig.

Utpå sommeren red herr Ravn, lagmennene og samtlige av kongens håndgangne menn til tings, mens herr biskop Arne satt hjemme i Skálholt. På tinget tok mennene straks til å drøfte den dype kløften og uenigheten som sto mellom kongsmakten og klerkestanden. De lekmennene som hadde tilvendt seg kirkestedene, samt en stor del av allmuen, egget Ravn hardt til strid; men Ravn valgte likevel det råd å sende herr Jón lagmann til Skálholt for å søke forlik, og i følge med ham var Eyjolv Asgrimsson og Torlak bonde Narfason. Mange forstandige menn som ville begge parter vel, så med gru på at saken skulle ende i et fullt uføre, og det ble i all hemmelighet sendt bud til biskopen med råd om at han burde skyte alle tvistemål uavkortet inn under kong Eiriks og en påtroppende erkebiskops felles voldgift, slik at sakene kunne stå i ro fram til skipene la ut over havet.

Sendemennene nådde Skálholt like før minnedagen for apostelen Paulus (Commemoratio sancti Pauli, 30. juni)og la herr Ravns brev fram for biskopen. I skrivet var det ført opp en lang rekke tunge klager fra Ravn og hirdmennene: De påsto at biskopen hadde brutt forliket med dem og kirkeombudsmennene, og klaget over at flere av stormennene var blitt nektet Herrens legeme (nattverden) i påsken. Jón lagmann og hans følgesvenner trettet lenge med biskopen utover natten, men vant intet fram; biskopen mente tvert imot at lagmannen slett ikke fór fram med større rettsind eller lempe nå enn tidligere.

Da utsendingene omsider gjorde seg klare til å sitte opp på hestene, bød de biskopen et nytt vilkår i tvistemålene: at partene skulle oppnevne innenlandske voldgiftsmenn for å dømme om avtalebruddene, og dertil ta en tredje mann som oppmann (oddomann) om det røynet på.

Dette nektet biskopen tvert å gå med på. De bød da voldgift av kongen og erkebiskopen i fellesskap; dette avviste ikke biskopen like kontant, men han ga heller ikke sitt samtykke. Jón lagmann krevde videre at biskopen skulle oppnevne prester til å dele ut sakramentene til de stormennene som var utelukket, samt at kirken skulle oppgi kravene på Haukadalur; men biskop Arne avslo begge deler urokkelig. Utsendingene red da tilbake til Alltinget og meldte til Ravn at de sto tomhendte igjen etter ferden; og slik rant den natten bort.

Mandag morgen brøt Erlend sterke opp og red til Skálholt på herr Ravns bud, og med ham i følget var Torstein Øyvindsson – en norsk hirdmann av overmåte stolt og stridig lynne – foruten Jón korp og Måne Asgrimsson. Da de nådde bispesetet, spurte de straks etter biskopen; det ble svart dem at herr biskopen oppholdt seg i Torlakskirken. De trådte inn i kirkerommet og krevde at biskopen skulle komme fram og forhandle med dem; men biskopen nektet tvert å skifte ord med flokken, og ville ikke engang feste blikket på dem. Da Erlend skjønte at han intet vant med biskopen denne dagen, ble han overmåte vred. Han nevnte da opp vitner blant følgesvennene sine og stevnet biskop Arne til å møte samme dag på Alltinget for å svare for herr Ravn og lekmennene i de sakene som var reist mot ham. På samme vis og til samme ting stevnet han likeledes sira Bjarne; men biskopen lot som om han ikke så eller hørte dem, og nektet å ense noen av følgesvennene. Erlend og hans menn snudde da om og red opp til Þingvellir.

Etter dette trådte herr Ravn fram i lovretten og kunngjorde offentlig for hele forsamlingen at herrene nå aktet å jage alt tjenestefolk bort fra bispestolen i Skálholt, innsette verdslige sysselmenn til å råde over bispesetet, forby enhver å adlyde biskopens påbud, nekte ham å legge ut på sine sedvanlige visitasreiser omkring i landet, og dømme alle prester og klerker fredløse (útlægir) som biskopen innsatte over kirkestedene i strid med kongens brev!

Da dette var lyst, spurte Ravn forsamlingen om noen av biskopens egne venner våget å ri ned til Skálholt og friste om biskopen ville lytte til forstandige ord fra sine egne, så saken ikke ble ført ut i en så grufull ulykke som det nå var fare for. Ravn nevnte uttrykkelig Torstein bonde, Skoga-Skjegges sønn, og Magnus Petersson, biskopens måg. Torstein svarte at han gjerne red dersom flere av biskopens fortrolige ble med, så det heller kunne komme noe godt ut av ferden. Magnus ga sitt samtykke, og likeså Helge Mímsson og Orm Grimsson; de la av sted tolv mann i følge.

Tidlig tirsdag morgen nådde de Skálholt og trådte inn til biskopen; for ham var det nå lett å treffe. De bar fram et åpent skriv fra mennene i lovretten; i dette sto det skrevet at tingmennene på enhver måte ville fastholde og fullbyrde det brevet som kong Eirik hadde sendt med herr Ravn angående kirkestedene, samt alt det som var avtalt i Brautarholt og i utbygget (stúkan) ved Skálholtskirken; men de krevde at biskopen oppga alt det som herremennene mente var gått for vidt. Først og fremst gjaldt dette Garðar på Akranes, som de hevdet var urettmessig frarøvet lekmennene før kongen og erkebiskopen hadde avsagt sin endelige dom. Dertil krevde de at biskopen skulle innfinne seg på Garðar til forhandlinger, for der å fatte en skipning som naboene og herredsfolket holdt for best.

Deretter fulgte denne harde artikkelen: Tingmennene erklærte at de nå ville ta hele saken i egne hender med bifall og samtykke fra allmuen, både hva angikk Garðar og samtlige andre kirkesteder; og de hadde alt lyst de klerkene og lekmennene fredløse som bosatte seg på disse stedene i strid med kongens bud. Brevet sluttet med en inntrengende bønn fra hele allmuen om at biskopen måtte bøye av og velge det råd som tjente til fred og frelse.

Utsendingene la ikke skjul på at Ravn truet presteskapet og bispestolens heimemenn med den ytterste nød og hevn dersom biskopen ikke ga etter. Likevel la de til at Ravn selv hadde uttalt at han aldri – så sant han var ved full samling og sine sansers bruk – ville legge hånd på biskopens eget legeme, hvor strid og urokkelig biskopen enn opptrådte; for Ravn visste vel at ingen av dem som i fordums tid hadde forgrepet seg på Herrens salvede, noen gang hadde hatt timelig lykke eller frelse etterpå.

56. Disse hederlige mennene som hadde båret tingbrevet fram, ba med fagre og velvalgte ord om at herr biskopen måtte vise ettergivenhet så langt han overhodet maktet å tåle det, til vern for allmuen og etter folkets inderlige bønn. Han lot da sette opp et svarskriv tilbake til lovretten på tinget, og i dette sto følgende ord innført:

"For at de ærverdige herrer kong Eirik og hertug Håkon, og fru dronning Ingebjørg, skal skjønne at jeg gjerne vil vike for freden – så sant deres ære og overhøyhet kan holdes hel og ubeskåret – gjør jeg herved den innrømmelse for denne stund: I de klagemålene som herr Ravn retter mot meg – om at jeg ikke skal ha holdt den overenskomsten vi inngikk i fjor sommer, enda det tykkes meg at han slett ikke med sannhet kan laste meg for noe slikt – så skyter jeg dette inn under kong Eiriks og den påtroppende Nidaros-erkebiskopens felles dom, slik disse sakene blir prøvet og veid. Men dette gjør jeg utelukkende på det faste vilkår at de dømmer den hellige kirke og meg full oppreisning og ære for at Erlend digre stevnet meg og mine vigslede prester inn for lekmannsdom i åpenbar strid med Guds hellige lover, og likeledes for alle de øvrige overgrepene lekmennene har begått til brudd på forliket som ble inngått mellom oss i Skálholt. Hva angår adgangen til sakramentene for dem som har bemektiget seg kirkesteder etter det kongebrevet synes å vitne om, så tåler jeg det på samme vis som i fjor sommer."

Da utsendingene nådde tilbake til Alltinget, trådte herr Ravn straks sammen i stevne med sine menn, og biskopens brev ble lest opp for kretsen. Ravn sørget klokelig for at ordlyden ikke ble lest opp for den store allmuehopen på tingvollene, for at færrest mulig skulle hisse seg opp og blande seg inn i forhandlingene. Da han hadde overveid innholdet vel, mælte han: "Heller vil jeg slå en strek over dette enn at ufreden og uføret skal vokse videre." Ravn lyste deretter for mennene at han ville la sakene stå i bero slik de nå sto inntil skipene la ut fra landet over havet, og at ingen mann skulle tårne nye ulykker og vanskeligheter oppå dem som alt sto; "men noe fullt eller bindende forlik kaller jeg slett ikke dette!"

Han takket de sendemennene som hadde ridd til biskopen med fagre ord for deres gode vilje og mannsdåd; for han skjønte vel at herr biskopen hadde latt seg bøye mer av sine egne venners milde bønn enn av trusler og kvasse ord. Like etter sendte herr Ravn et fortrolig brev til biskopen med Magnus Petersson; og hva som sto skrevet i dette, visste bare de to alene. Magnus brøt opp straks i nattemørket og red like ned til Skálholt.

57. Denne sommeren kom sira Gudmund, sønn av Hall fra Skriða, seilende over havet med store og tunge tidender: Det ble meldt at sveakongen truet med å legge under seg Norges rike og brenne Viken til aske; og kong Eirik hadde derfor stevnet førti mann fra hver fjerding på Island til rikets vern, dertil alle kongens håndgangne menn ufortøvet samme sommer. Videre spurtes det at kong Aleksander av Skottland var vandret bort, og at danskekongen Eirik Klipping var blitt myrdet. Likeså ble det kunngjort at biskop Andres av Oslo hadde valgt kanniken Jørund fra Hamar til biskop der og Dolgfinn til biskop på Orknøyene. På samme tid var det også kommet sendemenn helt fra tartarenes konge (storkhanen) til Norge for å møte kong Eirik. Dertil hadde herr kong Eirik gitt herr Alv Erlingsson jarls navn og verdighet til å verne Norges rike.

Sira Gudmund red like til et møte med herr Ravn, i den faste tiltro at han oppsøkte lekmennenes fremste støtte og anker her til lands. Han la fram de åpne brevene kongen hadde sendt med ham; der sto det skrevet at nordmennene ikke lenger tålte at islendingene nøt fred og fagre kår hjemme, mens de selv stadig bar tunge leidangsbyrder og hærferd. Derfor hadde kongen, etter råd fra herr Alv jarl, sendt sira Gudmund til Island; og Ravn var særlig forpliktet til å fremme dette kongsærendet med all sin makt. Men Ravn tok overmåte kjølig imot budet. Han svarte bistert at han holdt dette for et unyttig og tomt oppstyr, og ville ha minst mulig med saken å gjøre; han la til at han var giktbrudden og skrøpelig i lemmene, og slett ikke våpenfør eller stridsdyktig.

Kong Eirik hadde likeledes sendt et eget brev til biskop Arne, og i dette sto disse ordene innført:

"Dere har hørt at vi i all hast har stevnet folk fra Island til oss. Vi ber Dem nå om at dere innrømmer våre oppnevnte menn full frihet til utrustning og leidangsferd, og at dere innsetter andre like gode menn så snart utredningen finner sted. Dersom vi merker eders gode vilje og støtte i denne felles nød, skal biskopens bønner og saker hos oss finne desto lettere framgang."

Så snart biskop Arne så dette skrivet da sira Gudmund nådde Skálholt, fremmet han kongens ærend etter beste evne med all tilbørlig imøtekommenhet og sanne rettsgrunner. Og det sto ikke på advarsler; for mange frender og klerker rådet biskopen fra å hjelpe kongen, ettersom formynderstyret på så mange vis hadde undertrykt kirken. To andre grunner gjorde også folkene trege og motvillige: For det første hadde det aldri hendt i manns minne at Norges konge krevde direkte militært utbud (útboð) og leidangsmannskap fra Island; for det andre fryktet mange at dette utbudet slett ikke var uttenkt av hensyn til rikets hærbehov, men utelukkende som et påskudd til pengeutpressing i form av leidangsavgift.

Da herr biskopen merket denne murringen, talte han åpent overalt hvor saken ble reist på ting og samlinger. Han tok først for seg motviljen, og deretter de øvrige innvendingene, og mælte slik for allmuen:

"Selv om min herre kong Eirik hadde kalt meg selv til rådslagning eller mekling på denne ferden over havet, burde jeg slett ikke nekte. For det tykkes meg klart at kongen har rettmessig myndighet til å by over sine undersåtter; hvordan skulle dere noensinne kunne kreve hans fulle vern og kongsmakt dersom Island rammes av ufred og trenger landvern, hvis dere nå nekter å støtte rikets felles nød? Og på samme vis som en jordisk konge lønner menn med timelig fred for timelig møye, slik mottar vi det evige livs gave fra den himmelske Konge. Derfor kan ingen være rettelig tro mot en jordisk konge som er utro og ulydig mot himmelens Konge, ettersom kjærligheten til Gud er selve lovens oppfyllelse!

Men hva angår frykten for at dette er rådet for pengeutpressings skyld: Hvorfor skulle ikke en rettmessig herre – som med rette berger et menneskes liv og gods fra fiendens sverd – med skjellig fornuft kunne kreve penger dersom den ytterste nød tvinger ham til det? Dertil skylder enhver mann å bære felles våkenetter, strev og møye for sin høvding til landets vern, og for seg selv og sitt husfolk til fred og nåde. Den som unndrar seg denne felles plikten når nøden krever det, savner med rette all miskunn fra andre; en slik mann kalles med full rett for en sviker mot sin herre, en niding og en feiging!

I gode fredstider skal kongen nyte sin faste skatt og sedvanlige leidang; men i nødstider tilkommer det ham desto mer, alt etter hvor stor faren er – like til alt som eies av kongen og hans undersåtter holdes for felles nødverge!"

Takket være biskopens velvalgte tale og faste ord føyde bøndene sør i landet seg villig etter kongsbudet overalt der biskopens innflytelse nådde. Men herr Ravn og hans feller sto så hardnakket imot at da Ravn omsider brøt opp for å ri mot skipet, ble han brått overmannet av sott og vanmakt oppe i Mælifellsdalur. Han snudde tvert om og red hjem igjen, mens Jón korp fór av sted for å stevne folk til tings. Ravn lå likevel til sengs under hele tingsamlingen sørpå da disse utbudssakene ble forhandlet, slik at mange holdt det for sikkert at han brukte sykdommen som et tomt påskudd.

Enkelte talte åpent om at Ravn fór med svik og falskhet i dette, fordi han ville legge seg ut med kongen; andre mente at både han og stormennene holdt hele leidangsferden for fullstendig unødvendig. Noen trodde dessuten at Ravn fryktet at biskopen og hans krets – de geistlige stórmennene – ville bli for rådende og mektige i landet dersom kongens fremste ombudsmann seilte bort. Ravn høstet da også kvasse ord og streng tadel fra sira Gudmund for sin vrangvilje; men biskop Arne vant heder, fagre sannhetsord og kongens faste løfte om rettferdig oppreisning i kirkegodssakene, slik det siden skulle vise seg.

Sira Gudmund heiste seil denne sommeren. Han bar fram biskop Arnes usvikelige oppriktighet og troskap for kongen, og de skiltes i det beste vennskap. Utsendingene nådde Norge utpå høsten; men da var det alt innledet forhandlinger og fred mellom rikene, slik at det ikke kom til åpen strid i denne omgang.

58. Straks skipene hadde skutt ut fra land og seilt til havs, la herr biskop Arne ut på visitasreise og embetsferd vestover til Vestfjordene. Stridighetene der vestpå hadde på ingen måte lagt seg etter det som før var hendt; tvert imot sto partene hardt og uforsonlig mot hverandre i disse bygdene, som i så mangt annet. Men det som i fremste rekke egget biskopens hug og ga ham nytt mot til å tukte kirkens motstandere, var de ferske tidendene fra Norge: Det ble meldt at etter at pavestolen hadde forkastet valget av biskop Narve av Bjørgvin, hadde Nidaros domkapittel med felles samtykke valgt kanniken Eindride til ny erkebiskop. Eindride hadde tidligere vært korsbror ved Kristkirken i Nidaros, men flyktet fra landet under den bitre ufreden mellom herr erkebiskop Jón og kongens formynderstyre, og hadde siden sittet i ro og studert kirkerett i Bologna.

Dette valget sto hele det norske riksrådet hardt imot, og stormennene fryktet at Eindride ville gå i nøyaktig samme fotspor som sin forgjenger, erkebiskop Jón. Men ettersom Eindride selv vel kjente til det dype hatet og de mange overgrepene som herjet hjemme i Norge, avslo han på denne tiden å bøye seg for korsbrødrenes vilje da sira Sigvat Landi oppsøkte ham i Italia og la fram de forseglede valgbrevene. Sira Sigvat reiste da like til kurien i Roma og la nordmennenes tunge nød og sedisvakans fram for pave Honorius. Folk mente å vite at paven deretter selv tok saken i sin hånd og utnevnte biskop Jørund av Hamar til ny erkebiskop – han som biskop Andres av Oslo nylig hadde bispeviet. Men ennå var det ikke kommet full visse om dette til Island, og folk flest trodde fremdeles at Eindride ville stige i land i Nidaros med erkebispedømmets pallium og verdighet.

Det er ikke meldt stort om biskop Arnes ferd før han nådde Eyri i Arnarfjörður til Eirik Mårdsson. Denne Eirik hadde med rå makt tilvendt seg Selárdalskirken og alt godset som lå til den, tvers imot biskopens forbud. Likeledes hadde han overmannet kirkestedet Holt i Önundarfjörður og feid biskop Arnes rettskrav til side, enda troverdige menn under edsfestet vitnesbyrd bar fram at denne kirken både i kong Håkon Håkonssons og erkebiskop Sigurds dager lå direkte under Skálholt-biskopens styre; og forfedrene deres hadde vitnet om at den like fra den hellige biskop Torlaks tid hadde ligget under bispestolens uavkortede råderett.

Dertil hadde denne samme Eirik ulovlig tilegnet seg en hval som var reket inn på Eyrarkirkens grunn, og nektet å gjøre noe oppgjør eller bøte for dette, idet han frimodig påsto at biskopen overhodet ikke eide domsmyndighet i slikt verdslig rekegods. Et annet tungt klagemål mot ham var at han hadde fart rundt på Vestfjordene med herr Ravn Oddssons åpne brev som påla menn å bryte ned biskopens makt og kirkens hevdvunne friheter, og egget allmuen til å etterleve brevene i ett og alt. Mange andre uoppgjorte saker sto det også imellom dem; og da biskopen og Eirik trådte sammen, bød biskopen ham forlate sin ugudelige ferd og søke fred og forlik med den allmektige Gud og den hellige kirke. Men Eirik nektet tvert ethvert lovlig oppgjør. Biskopen lyste da formelig ut at han – etter forutgående lovlige påminnelser (canonica monitio) – ville lyse Eirik i bann på den senere mariamessen (Marias fødselsdag, 8. september) i Holtskirken; og dette ble fullbyrdet til punkt og prikke.

På denne tiden satt det en mann under Gnúpur i Dýrafjörður ved navn Klemet, som likeledes hadde satt seg på kirken og dens jordegods på gården, slik det før er skrevet. Biskopen hadde gitt ham tre lovlige advarsler til bot og bedring uten at det nyttet det minste; derfor lyste biskopen Klemet i det store bannet på samme dag som Eirik, under kimende klokker og slukkede kjerter. Klemet hadde nemlig jaget bort den presten biskopen formelig hadde innsatt over kirken, og holdt tilbake klerkens rettmessige underhold; likeledes brøt han biskopens dommer og tiltok seg egenmektig domsrett over vigslede saker.

Det var også mange andre stormenn som lå i åpenbar ufred med herr biskopen, slik som før er meldt. Gjennom sommeren hadde biskopen gitt lovlige advarsler til Torgrim Einarsson og Einar Torvaldsson i Vatnsfjörður. Den første saken mot Einar i Vatnsfjörður – blant mange andre – var at han med vold hadde overmannet Vatnsfjordskirken og brutt herr erkebiskop Jóns fellende dom, foruten å trampe på forliksbrevene og sitt eget håndslag med biskop Arne. For det andre nektet han å stå til rette eller utrede lovlig bot i en grov sedelighetssak med en kvinne ved navn Gudrid; han levde i åpenlyst ekteskapsbrudd med henne, enda han før hadde hatt hennes morsøster som leiekvinne (som han lå med) og selv var gift mann. For det tredje hadde han med forsett trådt inn i det vigslede kirkerommet under biskopens forbud. For det fjerde hadde han jaget prestene bort fra alteret, unndratt prestelønnen og voldt klerkene mangt annet overgrep; og for det femte hadde han dristet seg til å ta imot Kristi legeme (corpus Christi) midt under biskopens bannlysning, slik at han åpenbart foraktet Herrens tukt og bød kirkens rett tross.

Mot Torgrim sto likeledes tunge saker: For det første hadde han jaget presten Torlak bort fra Staðarkirken i Steingrímsfjörður, den presten som biskop Arne med full rett hadde satt ned der, og tilvendt seg alt kirkens gods. For det andre hadde han ulovlig slått under seg en hval som var reket inn på kirkestedets grunn. Da biskopen nådde kirkestedet i Vatnsfjörður, lyste han både Einar og Torgrim i det samme store bannet – med klokkeklang og vendte kjerter – ettersom begge to nektet å bøye seg under kirkens dom eller inngå noe lovlig forlik.

59. Nå er å ta opp tråden i beretningen der herr biskopen brøt opp og red fra Eyri. Samme dag sendte Eirik Mårdsson en ilbudsmann nordover til Glaumbær i Skagafjörðurfor å melde til herr Ravn hvor langt biskopen var kommet på ferden. Da sendemannen nådde fram, bød Ravn ham straks sitte opp og ri vestover igjen for å møte Eirik, med påbud om at Eirik i all hast skulle innfinne seg i Steingrímsfjörður til felles stevne med Ravn, uten å ense biskop Arne. Planen var at de der skulle overmanne og pågripe presten Torvald Helgason, drevet av gammelt nag og den uoppgjorte gjelden Torvald sto i til Ravn, foruten striden om de kostbare bøkene biskopen i sin tid hadde lånt ham over i Norge, og som bar herr Arnes eget våpen og verdighetsmerke. Stormennene tenkte at biskopen nok ville fire og bøye av dersom han så at hans fortrolige prost Torvald ble påført slik skam og overlast.

Men ettersom en av biskopens venner i all hemmelighet fikk nyss om denne rådslagningen – enda han selv hørte til blant kirkeombudsmennene, nemlig Tomas Snartarson – sendte han et ilbud til biskopen med et hemmelig skriv der hele Ravns list og overfall var lagt åpent fram. Budet nådde biskopen i Langidalur innerst i Ísafjörður. Samme dag bød biskopen sira Torvald om å snu om og ri i all hast vestover fjordene hjem til sitt faste sete i Holt, mens biskopen selv med uforferdet mot red like østover til Steingrímsfjörður.

Da biskopen nådde Kollafjörður, kom herr Ravn ridende imot ham i spissen for en stor flokk menn. Ravn var overmåte harm fordi Torvald hadde glippet ut av hendene på ham. Det kom straks til kvasse samtaler mellom biskopen og Ravn, men de vant ingen enighet; for begge sto steilt på sitt, like stivsinnede og ubøyelige, og ingen av dem ville vike et hårsbredd for den andre. Dette bar til i tamperdagene om høsten (kversetedagene/imbredagene i september) og biskopen vigslet kirken der og sang den hellige messe. Ravn nektet å overvære vigslingen eller nærme seg det hellige verket, og bar stor motvilje i brystet, men lot likevel biskopen råde uten å legge voldelig hånd på ham.

Søndagen etter red biskop Arne sørover mot Saurbær i Dalir, og samme dag innfant herr Ravn seg der med sitt følge. I Ravns flokk red også de tre nylig bannlyste mennene: Eirik Mårdsson, Einar fra Vatnsfjörður og Torgrim Einarsson. Biskopen hadde da tatt nattelæger på storgården Hvall. Mandag morgen kom herr Ravn opp til ham med en stor mengde væpnede menn. Biskopen og Ravn gikk da inn i kirkerommet for å rådslå, og bare noen ganske få menn fikk følge dem inn. Omsider kom det likevel til forlik mellom biskopen og de tre bannlyste stormennene, idet de avla en slik høytidelig ed over boken:

"Til dette legger du hånden på den hellige bok, mens herr biskop Arne er vitne, og du skyter din sak inn under den allmektige Gud: at du i ett og alt skal etterleve og overholde de dommer som felles over deg av herr kong Eirik og den påtroppende erkebiskopen som vigsles til Nidaros, i alt det som hører under deres felles domsmakt hva angår kirkesteder (staðir) og vigslet gods. Du skal likeledes fullt ut bøye deg for mine dommer i alt det som biskopen i Skálholt etter Guds og kirkens lov rår over, og for min lovlige etterfølgers domsmyndighet. Intet kirkegods eller vigslet eiendom skal du heretter besitte uten biskopens frie råd og samtykke; og du skal underkaste deg og fullbyrde alle de botsøvelser og skriftemål som jeg pålegger deg. Gud være deg huld om du holder denne ed, men vred om du bryter den!"

Da dette oppgjøret var beseglet, skiltes biskopen og herr Ravn uten noe varmt venneskap eller blidhet. Biskopen red like til Ásgarður og fortsatte derfra hjemover mot Skálholt; men herr Ravn snudde hesten og red nordover igjen til sin gård i Glaumbær.

60. Biskop Arne satt hjemme i Skálholt den vinteren, mens herr Ravn satt på Glaumbær; det var da bare ni klerker som holdt til hos biskopen på bispesetet. Ravn mente seg nå løst fra de løftene han tidligere hadde gitt om å holde hånden over kirkeombudsmennene (staðamenn), ettersom han trodde at den nye erkebiskopen alt var vel ankommet til Nidaros. Likevel hardnet Ravn i sin trass mot biskopen, og søkte med mange renkespill å drive igjennom sine krav i kirkegodssakene (staðamál).

Orm Klængsson bodde som før nevnt i Haukadalur. Han bar fram slike forliksforslag mellom de nevnte herrene som ingen mann fant troverdige. For herr Ravn klaget han over den harde tukten biskopen la på ham for de før nevnte tvistenes skyld: kirkeforbud og nektelse av sakramentene, så sant biskopen fikk råde. Ravn enset ham likevel lite i ord.

Denne våren aktet Orm – med herr Ravns samtykke – å kreve inn de tiendene som biskopen strengt hadde forbudt ham å røre, fra de bøndene som av gammelt av svarte tiende til Haukadalskirken, både kirkens lodd og biskopsparten, for å hindre at bøndene la midlene til kirkestedet etter biskopens påbud.

Mandag i gangdagenelot Orm hesten sin sale, og aktet å ri ut i dette ærendet. Men i samme stund som han skulle svinge seg opp i salen, overfalt det ham en så brå og grusom verk at han sank sammen og måtte bæres like til sengs; for han maktet knapt å styre sine egne lemmer. I denne livsfaren lå han i nær en uke. Sira Odd Svartsson var prest på stedet, slik som før er skrevet. Orm tryglet da prosten om å ri like ned til Skálholt for å be herr biskopen om syndsforlatelse, absolusjon og fred for sin sjel.

Men Steinunn, husfruen hans, fór opp i vill harme og mælte:

"Mang en mann rammes av sotteseng uten at han av den grunn kaster hele sin sak for biskopens føtter eller gir slipp på odel og eiendom!"

Ved denne kvasse eggingen ble prestens avreise heftet i noen dager. Men en morgen kalte Orm på husfruen Steinunn og mælte med matt røst:

"Nå skal du ikke lenger råde til at forliket med biskopen trekkes ut! For nå har jeg fått en hard og velfortjent refselse fra Gud. Og om du enn slipper en slik legemlig plage nå, sier min hu meg at heller ikke du vil unngå en streng tukt fra oven, om den så rammer deg på et annet vis!"

Deretter vendte han seg til sira Odd og mælte inntrengende:

"Gjør nå dette for Guds hellige navns skyld, og dryg ikke en stund lenger! Si til biskopen at jeg vil bøte og gjøre alt for å oppnå fred med Gud og den hellige kirke, hva han så enn måtte pålegge meg."

Presten la straks i vei til Skálholt, bar Orms bønner fram for biskopen og ba ham felle en nådig dom.

Biskopen mælte da:

"Ri hjem igjen med all hast, og løs ham av bannet dersom han underkaster seg alt det den hellige kirkes lover påbyr. Løs ham likeledes om han alt skulle være død før du når fram, så sant det føres sannferdig vitnesbyrd om at han vandret bort med det samme botferdige sinnelaget som han her har lagt for dagen. Men dør han ubøtet, skal han under ingen omstendighet jordes i Haukadalur ved den kirken han la under seg med ran! Men dersom han ennå er i live når du når tunet og inngår et lovlig forlik, da overlate han saken til vår dom."

Sira Odd sprengred hjemover, og nådde Haukadalur mens Orm ennå pustet; og presten ble overmåte glad over å finne ham i live. Orm spurte straks med svak stemme hvorledes biskopen hadde tatt imot bønnen hans. Presten bar da den hellige boken fram for ham og leste opp den edsteksten biskopen krevde: at Orm forpliktet seg til å utrede og overgi alt ranet kirkegods i prestens hender. Orm ga sitt ja uten å nøle, og rakte hendene skjelvende mot boken. Etter at eden var avlagt, løste presten ham formelig fra kirkens bann med fullt forlik. Orm bød straks at alt kirkegods skulle leveres i sira Odds hender; deretter ble han salvet med den hellige olje og berettet med Herrens legeme (huslet).

Den siste dagen Orm levde – tidlig i oktaven etter Kristi himmelfartsdag – spurte han husfruen om alt kirkegodset nå var fullt oppgjort fra deres side. Hun svarte at to kyr ennå sto ubetalt.

"Hva nøler du etter, kjerring? Betal ut de kyrne på timen!" mælte Orm. Og så snart hun hadde overlevert dyrene, oppga han ånden og vandret bort fra denne verden, på den tredje kalendae i juni (30. mai). Båren ble ført ned til Skálholt, og sira Simon prest sang sjelemessen og jordfestingen over ham i domkirken.

Etter dette frasvor også enken Steinunn seg all rett til Haukadalskirken, og utredet de pengene hun hefte for. Sira Odd tok da opp igjen driften og gjenreiste prestebolet på kirkens jordepart; for Orm hadde ikke eid hele gården, ettersom ikke hele kjøpesummen var innfridd. En part av jorden var nemlig morsarven etter Torgerd Torlaksdatter, fra den tid Klæng ga seg inn som munk i Viðey kloster; den andre parten rådde Steinunn over.

Steinunn fant likevel ingen trivsel eller ro i Haukadalur etter at husbonden var død; hun flyttet over til Gýgjarhóll, men satte Torvald Klængsson til å bestyre buet på gården. Siden solgte hun jorden til herr Ravn Oddsson for å plage og sjikanere sira Odd; og det sto en stadig trette og ufred mellom dem så lenge Ravn levde.

Etter Ravns død tilfalt jorden biskopen, både parten fra Torgerd og parten fra Steinunn som Ravn aldri hadde betalt fullt ut for. Biskopen overtok likeledes Hallottas lodd, den som Ravn hadde eid; og omsider solgte biskop Arne hele Haukadalur til sin frende Loft Helgason.

61. Om våren, og likeså hvert annet år, lot biskopen – på samme vis som før er nevnt – kunngjøre for alle som hadde slått under seg kirkesteder etter herr Ravns råd, at det var tvingende nødvendig for deres sjels frelse å holde seg borte fra Kristi legeme (nattverden), og at de tårnet opp en tung syndebyrde over seg dersom de likevel trådte fram. Han krevde likevel inn landskyld og avgifter fra samtlige kirker og deres faste eiendommer hvert eneste år så lenge denne harde striden sto på.

Denne våren brøt herr Ravn opp hjemmefra Glaumbær og red sørover til Borgarfjörður, og derfra like til Álftanes i spissen for en stor flokk væpnede menn. Der innsatte han den før nevnte Sturla Sæmundsson på Garðastaður og overga hele kirkegodset i hendene på ham, mens han brutalt jaget sira Bjarne på flukt. Ravn beslagla likeledes alt det løsøret og feet som tilhørte sira Bjarne personlig – utover selve kirkens gods – og la det under kongskassen, og brennemerket buskapen med en sognemanns bumerke. Men ettersom herr biskopen på forhånd hadde fått nyss om hva Ravn aktet å gjøre, hadde han pålagt presten å vike unna i tide, slik at han ikke skulle lide vanære eller overlast fra sine motstandere. Sturla satte seg da til på kirkestedet og trampet skamløst på de dyre edene han hadde svoret til biskop Arne, slik som før er fortalt.

Denne samme våren sto biskop Arne fram lik en uforferdet stridsmann i Herrens fåtallige fylking. Og enda han lot den allmektige Guds kjærlighetsild lyse fra sitt hjerte i fagre ord og forbilledlige gjerninger så langt kreftene strakk til, og med en usvikelig troskap og jernfast vilje, så gikk lekmennenes overmot så vidt på dette Alltinget at herr Ravn reiste saken i lovretten: Ved felles håndslag og samtykke (lofatak) dømte de alle de prester og klerker fredløse (útlægir) som herr biskopen innsatte over kirkesteder og kirkegods som Ravn påsto at lekmenn eide hevd til; og denne fellende dommen lot han lyse opp med navn på hvert eneste herredsting.

Dertil kunngjorde Ravn offentlig at alle de stormennene som biskopen hadde lyst i bann for kirkeran, var fullstendig skyldfrie overfor loven; og han pleiet selv åpent samkvem og bordsfellesskap med dem og alle andre som bøyde seg for hans vilje. Men den ærverdige herr biskop Arne lot seg, lik profeten Elias, slett ikke skremme av motstandernes veldige flokk: Han lyste alle dem i det store bannet som hadde tatt sete på dette tinget, og avløste bare dem som la seg flate og overga sin urett, og likeledes enhver som Ravn hadde hatt samkvem med, så sant biskopen vant makt til å drive det igjennom.

Ravn lot likeledes forfatte et åpent brev under sitt segl, som Sveinbjørn Sudviking bar rundt på Vestfjordene for å lese opp i hvert eneste kirkesogn.

Der sto det for det første skrevet at enhver mann som holdt sira Torvald for sin foresatte prost, eller ytet ham den minste lydighet eller la vekt på hans ord, skulle hete landsforræder (landráðamaðr) og ha forbrutt både gods og fred; og enhver som vernet eller ga husly til denne Torvald, skulle være fullstendig rettsløs overfor kongens håndgangne menn. De ombudsmennene som holdt kongelige sysler eller forleninger, skulle miste dem straks dersom de nektet å bære fram og forkynne disse brevene. Dertil påla Ravn sognemennene å overmanne kirkestedet Holt i Önundarfjörður – tvers imot vitnesbyrdet og edene til prestene Steintor, Arne, Finn, Arne, Snorre og Jón, som under edsfestet vitnemål hadde bekreftet at dette stedet like fra den salige biskop Torlaks dager alltid hadde ligget direkte under Skálholt-biskopens styre, inntil Ravn Oddsson rev det til seg i biskop Arnes tid. Ravn føyde likeledes til at mennene skulle ta kirkestedet enten det lot seg gjøre med det gode eller med rå makt. Mange mente likevel å vite at disse kvasse ordene fra Ravns side i førstningen var talt mer for å skremme allmuen enn ment som fullt alvor; og mange bønder viste seg overmåte trege til slike voldsgjerninger, for de visste vel om biskopens visse harme og kirkens tunge bannstøt dersom hans vilje og bud ble tråkket under fot.

Hos enkelte ulmet det også en gnist av gudsfrykt eller et sår i samvittigheten; og det viste seg i gjerning ved at menn som i sin krafts dager hadde lent seg på den verdslige makten, straks bøyde kne under biskopens tukt så snart banesotten truet, for å kunne vandre bort under kirkens tilgivelse og den faste tro som biskop Arne forfektet – hvor stolt og overmodig de enn hadde forsvart sin rett den gangen de ventet seg mange leveår, akkurat slik det før er fortalt om herr Ásgrim og Orm i Haukadalur. For herr Ravn selv ble trasset og hovmodet en stadig tyngre syndebyrde å bære, fordi han fryktet tap av verdslig heder, makt og verdighet dersom han vek fra den linjen han en gang hadde staket ut, snarere enn at han manglet forstand på rett og galt. Mange andre store hendelser fant sted på denne tiden som ikke er opptegnet her på grunn av skrivernes latskap eller fåkyndighet.

Denne sommeren nådde et brev fram til Skálholt fra biskop Jørund på Hólar. Han meldte om gyldig forfall til visitasferder, men ba biskop Arne om å bispevie de klerkene som Hólar-prostene måtte sende sørover til ham, og likeledes konsekrere hellig krisma og olje dersom det ble sendt bud om det. Videre ba han Arne om å utføre kirkevigsler og rense de større kirkene nordpå som var blitt vanhelliget gjennom blodsutgytelse eller urenhet (reconciliatio), samt ryste alle andre embetsplikter som lå under bispeverdigheten, og dømme i vanskelige kirkerettslige tvister dersom det trengtes.

Samme sommer kom det nye bud over havet fra Norge: Pave Honorius var avgått ved døden, og likeledes herr Andres, biskop av Oslo, hvis dødsdag falt like før korsmessedagen om våren (Inventio sanctae crucis, 3. mai). Sigurd, abbed på Halsnøy, var også død. Dronning Ingebjørg, kongens mor, utåndet dagen etter Marias budskapsdag (Annunciatio sanctae Mariae, 26. mars). Herr Hallkjell Ogmundsson var blitt forrådt og felt av herr Alv Erlingsson jarl; likeledes var herr Eirik Duggalsson vandret bort. Dertil gikk det gjetord om at sira Sigvat Landi nå var på vei over havet til Norge med erkebiskopens pallium; biskopen fattet nå et fast håp om full oppreisning og rettferdighet i kirkens saker. Likeledes spurtes det godt om kong Eirik: Han styrte nå mer i eget navn og etter eget hode enn tidligere, og alle de råd han la opp til, syntes å bære bud om større mildhet og rettsind overfor folket.

Denne vinteren brant en hel bydel (eller kongsgården) ned til aske i Tønsberg.

62. Denne sommeren nådde Loft Helgason, biskop Arnes frende, hjem fra Norge; herr kong Eirik hadde tatt ham til nåde og gjort ham til sin edsvorne håndgangne mann, slik som før er fortalt. Biskopen ble storlig opprømt ved hans komme, for hos Loft kunne han hente pålitelige og sanne tidender om rikets tilstand i Norge. Loft red straks like til Skálholt, og nøt godt og hederlig opphold der hele den vinteren.

Samme sommer heiste herr Jørund, biskop på Hólar, seil for Norgesferd. Reisen gikk velberget over havet, og han nådde Nidaros og overvintret der. Biskop Jørund møtte ikke kong Eirik på denne ferden; men de som ville ham vel, unnskyldte ham for dette ved å vise til de store urolighetene som da herjet i riket.

Hele denne sommeren fortsatte herr Ravn å true sira Torvald med hevn; han lyste ham fredløs (útlagr), og likeså brødrene hans, Magnus og Jón. Langt flere var de mennene som Ravn dømte fredløse under ymse påskudd og anklager. Gjennom hele denne vinteren fór det stadige trusler fra herr Ravn, idet han hevdet at biskop Arne øvde grov urett mot kongens undersåtter ved å lyse kristendommens motstandsmenn i bann – slik som Sveinbjørn Sudviking og andre fremtredende stormenn i Vestfirðingafjórðungur. Ravn påsto hardnakket at biskopen hadde brutt hvert eneste forlik de hadde inngått. Derfor søkte han nå i åpen gjerning å fullbyrde de truslene han tidligere bare hadde ført i munnen: Han truet med å sette sammen egne bispemøter med lekmenn og nekte biskop Arne å legge ut på visitasferder over landet, med mindre biskopen lot lekmennene sitte uforstyrret med de kirkestedene som begge parter gjorde krav på råderetten over.

Overfor dette tidde biskop Arne aldeles ikke. Og om enn Ravn, lik en annen kong Akab, søkte å gjøre den rettferdige Nabots vingård om til en ussel kålhage, lot biskop Arne – lik en annen profet Elias – fryktinngytende domsord fra Den hellige skrift hagle over sine motstandere! Han hentet fram rystende eksempler fra både den gamle og den nye historieskrivingen om hva slags grufullt endelikt de ugudelige hadde fått, de som i fordums tid tråkket ned den sanne tro og vanhelliget Guds templer: lik kong Antiokus Epifanes og hans like, Herodes og Pontius Pilatus, keiser Gaius Cæsar (Caligula) og kong Teoderik av Verona – som allmuen kaller Didrik av Bern.

Biskopen slo likeledes fast at alle de som gjorde seg delaktige i disse stormennenes ugjerninger, skulle få kjenne Guds rettferdige vrede og straffedommer sammen med dem. Dette gjaldt i særlig grad fordi de vendte all sin falskhet og urettferdighet mot sin egen biskop og hyrde – ham som de søkte å skade med sine baktalelser, enda de etter rettens orden var skyldige til å vise ham all tilbørlig ære og verdighet. Dertil skyldte de å vokte over hans sjel mot enhver syndig skade snarere enn å verne sitt eget legeme mot timelig fare, ettersom sjelen er mennesket uendelig mye mer verdt i alle henseender. Disse sannhetene forkynte biskopen i sine prekener for allmuen i kirken; dette mante han fram i hyrdebrev og sendeskriv over hele sitt bispedømme, og dette samme bar han fram i de daglige samtalene med sine menn. Med disse tankene våknet han om morgenen og la seg til hvile om aftenen: Hans hu og higen var alltid vendt mot sin milde Herres lov, samt kirkens gjenreising og kristenrettens overholdelse.

Når biskopen likevel drøyde med å felle det formelle bannstøtet over herr Ravn og hans aller nærmeste menn med de strengeste forbannelsene, var det fordi han fryktet at motstanderne ville kaste seg ut i enda villere overgrep jo hardere ord de fikk mot seg. Han utsatte derfor de ytterste kirkestraffene til etter det forestående Alltinget, for at han kunne refse dem på verdig vis for fullbyrdede misgjerninger, så ikke uvennene hans skulle få høve til å påstå at den hellige kirke tok skade eller vanære av biskopens personlige vrede. I denne tilbakeholdenheten lyttet Arne ikke minst til de kloke rådene og bønnene fra abbed Runolv på Tykkvabær, sin kjære og fortrolige venn, heller enn å følge sin egen hug eller et oppfarende sinn.

63. Denne våren sannet herr Ravn det gamle ordtaket: at det toner fram i larm som lenge var kvedet i løndom. Han brøt brått opp hjemmefra Glaumbær og sprengred vestover mot Vestfjordene med fast forsett om å overrumple den før nevnte prost Torvald Helgason og gripe ham med makt, likesom broren Jón. Men Torvald fikk i tide nyss om Ravns listige tog; begge brødrene berget seg da inn i vigslede kirker for å nyte kirkegriden – Torvald i kirken i Holt, og Jón i kirken hjemme på sin egen gård. Torvald nådde likeledes å berge alt sitt kostbare løsøre og innbo inn i kirkerommet før Ravn rakk fram til tunet.

Flokken holdt kirkestedet beleiret en stund; men til sist ga Torvald tapt, overga seg i herr Ravns hender og lovte å legge hele sitt mellomværende under hans dom – dog med det uttrykkelige forbehold at han beholdt sin skyldige lydighet og troskap mot Gud, den hellige kirke og sin biskop. Broren Jón overga likeledes hele sin sak under Ravns vold. En fattig prest ved navn Eindride, en ringe og skikkelig mann, grep herremennene fatt i og skremte nokså hardt, ettersom de mistenkte ham for å ha spionert på flokkens ferd for Torvald.

Etter dette oppholdt Torvald seg en tid i følge med herr Ravn, og folk merket snart at talemåten hans om biskopen og kirkesakene tok til å skifte farge. Ryktet om dette nådde ikke lenge etter biskop Arnes øre, og det ble lagt ut slik at Torvald av ren feighet og frykt unødig hadde kastet seg i Ravns vold, og dertil overdratt storgården og kirkestedet Holt vilkårsløst under hans verge. Biskopen ble overmåte harm på alle som hadde hatt del i disse feige rådene. Ikke bare hadde Torvald handlet usømmelig; men biskopen festet fra denne stund aldri full lit til ham mer.

Nær innunder pinsen nådde Torvald fram til Skálholt. Han ville som før holde seg inne med biskopen og nyte hans fortrolighet, men herr Arne tok imot både ham og sakene hans med et mørkt og tungt sinn. En annen omstendighet hadde likeledes tårnet seg opp til dyp gremmelse for biskopen: Torvald hadde ødslet bort vigslet kirkegods og inntekter både i Holt og Vatnsfjörður. Dertil sto han i kausjon for sin bror Adalbrand for de midlene Adalbrand hadde forbrukt på Breiðabólsstaður-kirkens bekostning på Reykjanes mens han satt på den gården. Disse kravene hadde Torvald nektet å gjøre opp for, og han maktet heller ikke å utrede det han heftet for, ettersom han på grunn av ufreden og fiendskapet mot ham ikke fikk drevet inn de bøtene og landskyldene som tilkom ham, og ingen steder satt trygg for overfall. Hittil hadde biskopen båret over med ham for det gamle venneskapets skyld og på grunn av den harde nøden han sto i; men nå, da han skjønte at herr Ravn aktet å drive inn sine verdslige krav fra Torvald, ville ikke biskopen finne seg i at kirkene led det minste tap til fordel for herremennene.

Samtidig trådte en mann ved navn Njål fram og stevnet Torvald for biskopen for utestående midler han var lovt i medgift da han festet Torvalds søster Ingebjørg, men som Torvald aldri hadde utredet. Biskopen rettet da hele denne samlede gjeldsbyrden – både kravene fra kirkene og fra Njål – mot Torvalds person. Enda presten søkte å forsvare seg en stund, måtte han til sist bøye kne og legge det fullt og fast under biskopens skjønn hvordan godset hans skulle skiftes mellom kreditorene.

Kort tid etter felte biskopen sin kjennelse i tvisten: Han tilkjente Njål en mektig narhvaltann – fem alen lang – foruten annet kostbart løsøre til full dekning av kravet. Da Torvald hørte dommen, syntes han dette var overmåte hardt og urimelig, og utbrøt bittert at han heller ga klenodiet direkte til biskopen selv enn å la en så uerstattelig skatt gå over i Njåls hender. Men biskopen svarte bistert at han krevde at Njål tok imot tannen, og at det slett ikke skulle skje som noe direkte forlik eller gave fra Torvald. Biskopen førte saken så hardhendt fram fordi Njål sto i tung gjeld for kirkestedet Hólar øst i Kreppa, og dette godset var det tvingende nødvendig å få ført tilbake til kirkens hender.

Denne narhvaltannen hadde Torvald tidligere tilvendt seg fra en bonde på Vestfjordene med listige knep. Presten fant seg nå overmåte ille til rette på bispesetet og ba innstendig om biskopens orlov til å seile utenlands; men biskopen nektet tvert å gi sitt samtykke til ferden. Torvald forlot da Skálholt i åpent uvennskap med sin biskop. Litt senere satte han ut det falske ryktet at han for lengst hadde skjenket tannen som gave til kong Eirik for å vinne kongens nåde.

Rett etter dette sendte biskop Arne et kvasst skriv til herr Ravn Oddsson. Han stevnet ham for overgrepene og forfølgelsen på Vestfjordene, og lyste for ham at han ved disse ugjerningene på ny var falt i det store bannet (excommunicatio maior). Biskopen advarte Ravn om at han på selveste Torlaksmesse om sommeren – straks etter at høymessen var sunget – ville lyse ham høytidelig i bann med klokkeklang og slukkede kjerter for hele allmuen, og likeledes felle samme dom over Erlend den sterke, med mindre de ufortøvet trådte fram og inngikk fullt kirkelig forlik.

64. Nær innpå fardagene rustet herr biskopen seg til visitasreise østover til Austfirðingafjórðungur, og la ut på ferden med stor hast. Han aktet likevel å være hjemme igjen i Skálholt til Torlaksmesse om sommeren; for til den tid ventet han at handelsskipene ville nå land fra Norge med pålitelige tidender om hva som var hendt over havet. Inntil da ville han spare på de hardeste kirkestraffene mot kirkens uvenner, for så å avpasse refselser og bannstøt nøyaktig etter hva enhver hadde fortjent.

Men mens biskopen var underveis på denne visitasferden, nådde biskopens kvasse bud og trusselbrev fram i hendene på herr Ravn, og dette likte han overmåte dårlig. Ravn slo om seg med voldsomme trusler og dro til seg Erlend og alle sine øvrige frender og forbundsfeller for å sette i verk alt det han før hadde lovet. Han holdt det for et stort framskritt og et godt varsel at han hadde fanget selve formannen blant biskopens egne proster – Torvald Helgason – og bøyd ham under sin egen vilje; og Ravn skrøt åpent av at det samme snart skulle times flere av biskopens klerker. Han hardnet nå bare enda mer i sitt trass mot kirken, og ga Torvald full støtte i alt det som sto omtvistet mellom ham og biskopen, og i særdeleshet om den mektige narhvaltannen. Ravn gjorde også dette til et hovedankepunkt mot biskopen overfor kongen: at biskop Arne urettmessig hadde dristet seg til å fradømme kongens mann Torvald så kostbart et klenodie.

Da Ravn fikk høre at biskopen aktet å lyse ham høytidelig i det store bannet på selve Torlaksmesse, mælte han med stort overmot: "Slett ikke kvir jeg meg for at biskopen forbanner meg eller slenger sitt bann over mitt hode, og lønner meg slik for at jeg hittil har fremmet kongens bud altfor veikt og spakt! Heretter akter jeg sannelig ikke å spare meg i noe av det som det heretter ikke er noen grunn til å skåne!"

Kort tid før Alltinget trådte sammen, skjøt et skip fra havet inn i Borgarfjörður. Om bord var en kongelig utsending og hirdmann ved navn Olav, som ble kalt Ragnheidarson. Han var sendt av kong Eirik selv, og i følge med ham var Sigvat Halldorsson. De hadde fått kongelig fullmakt til å fremme kongens ærend og rettskrav på Island; og denne Sigvat var dertil en overmåte pengesterk mann.

Ved dette skipsanløpet ble herr Ravn Oddsson storlig opprømt, for han mente at han nå endelig hadde fått en urokkelig støttespiller for sine planer. Han hev seg straks i salen og red i all hast i møte med herr Olav og Sigvat. Ravn la fram for dem hvordan sakene nå sto i landet, og ba innstendig om hirdens og kongsmaktens fulle støtte til sitt virke. Han la likeledes åpent fram for dem hele sin hensikt og hvordan han aktet å fare fram mot biskopen. En stor flokk av lekmenn og håndgangne menn sluttet seg straks til herr Olav og Sigvat og talte Ravns sak med styrke: De slo fast at det var en tvingende nødvendighet at klerkene ikke lenger fikk tråkke kongens rett og overhøyhet under fot.

Men Olav fór overmåte varsomt og sindig fram i disse sakene. Fremst kom dette av at kong Eirik i Norge alt hadde mottatt sira Gudmund Hallssons fagre vitnesbyrd om biskop Arnes usvikelige oppriktighet og troskap, men derimot et overmåte dårlig vitnemål om herr Ravns vrangvilje og svik overfor leidangsbudet. Etter disse samtalene i Borgarfjörður satte stormennene hestene i trav og red like opp til Alltinget på Þingvellir.

65. Disse tidendene nådde med stor hast fram til Skálholt. Biskopens menn og rådgivere fryktet nå at motstanderne ville kreve full hevn dersom kirkens gamle uvenner fikk seg så mektige, nye støttespillere fra Norge til sine urettmessigheter; og de holdt det for sikkert at kirken ville bli fullstendig overkjørt dersom ikke herr biskopen selv trådte fram til motmæle til vern for seg og den hellige kristendom.

Herr Ravn hadde likeledes aktet å holde biskopstienden tilbake denne våren, inntil herr Olav Ragnheidarson grep meglende inn slik at midlene omsider ble utredet til bispestolen. Det ble straks sendt ilbud østover til Austfirðir etter herr biskopen – Loft Helgason, biskopens frende, og Hall fra Skúmsstaðir – med inntrengende bønner om at han måtte haste til Alltinget. Så snart biskop Arne hørte hvordan sakene sto, brøt han opp fra øst og la i vei hjemover med all den fart hestene maktet. Loft red i forveien hele veien for å sørge for friske hesteskift, og etter sju dagers sammenhengende ridt nådde biskopen Skálholt like før sankt petersmesse (29. juni), og sprengred videre opp til Alltinget på selve Paulus' minnedag (Commemoratio sancti Pauli, 30. juni). Biskopen og herr Olav møttes straks på Þingvellir, og stallaren tok imot herr biskopen med stor heder og blidhet.

Herr Olav bar fram et åpent brev fra kong Eirik, hvori kongen takket biskop Arne i fagre ordelag for hans usvikelige troskap og bistand da han med all sin myndighet hadde fremmet det kongelige utbudet sira Gudmund bar bud om året før. Kongen ba biskopen ta vel og høvisk imot hans stallare herr Olav og herr Sigvat Halldorsson, og legge opp gode råd sammen med dem i alle kongelige ærend. Hva angikk kirkegodssakene (staðamálin), ordla kongebrevet seg slik at kongen fant det mest gagnlig og høvelig at både lærde og lekmenn holdt i hevd den forliksavtalen som var oversendt til Norge under begges segl; men alt det som partene fremdeles sto i strid om, skulle skytes uavkortet inn under kongens og erkebiskopens felles dom. Dertil slo kongen fast at han regnet seg forpliktet til – etter erkebiskopens råd – å verge kirken til dens rettmessige eiendom på lik linje med rikets øvrige undersåtter. Til sist sto det innført noen fagre ord der kong Eirik inntrengende ba biskop Arne om å minnes kongen selv og hans nylig avdøde mor, dronning Ingebjørg, i sine messer og bønner.

For herr biskop Arne lettet det mildt og underfullt om hjerterøttene da han så slike nådige ord skrevet til seg direkte fra rettferdighetens høysete, slik en kristen konge sømmer; og han fattet nytt og urokkelig mot til å verge kirkens hellige rett, idet han kjente at den himmelske Dommer med sin nåderike hånd omsider hadde rørt ved Norges timelige herskers hjerte. Utover dette maktet hverken herr Olav eller skipskarene hans å melde ferskere tidender fra Nidaros enn det som alt var spurt sommeren i forveien; for de hadde ligget værfast på Hjaltland (Shetland) over vinteren og nådde først seint fram.

Abbed Runolv fra Þykkvabær red likeledes til Alltinget sammen med biskopen. Deretter trådte de sammen med herr Ravn til forhandlinger om tvistemålene; biskopen viste seg som den skarpeste i rettsgrunner, men Ravn sto fram som den tverreste og mest ubøyelige.

Biskopen krevde at lekmennene ufortøvet skulle overgi alle de kirkene og godsene som var skjenket til kirken fra gammelt av; men dette nektet Ravn tvert, og krevde derimot at biskopen først måtte løse alle de bannlyste stormennene fra kirkens bann. Biskopen avslo dette kontant så lenge motstanderne sto fremturende i sin ubotferdige trass.

Da la herr Olav kongens budskap på bordet: Han rådet til at samtlige tvister mellom herr Ravn og herr biskopen skulle overgis til felles voldgift under kong Eirik og en påtroppende erkebiskop; inntil denne overordnede dommen falt, skulle kirkestedene holdes i den stand de sto, mot at biskopen ga de bannlyste absolusjon.

Biskopen reiste seg da i all sin verdighet og mælte: "Ettersom den ærverdige herre kong Eiriks budskap råder til den skipningen som her er lagt fram, gjør jeg det vitterlig at jeg på ingen måte samtykker i dette uten at det stilles fullgode og trygge økonomiske garantier for alt kirkegodset og for selve kirkene som er fratatt oss, og at denne kausjonen hefter så lenge forhalingen varer fra lekmennenes side, så ikke kirken lider skade eller frarøves sin rett. For det er slett intet håp om at jeg på andre vilkår løser dem jeg med rette har lyst i bann, med mindre kirken vinner full erstatning for denne ventetiden og holdes skadesløs."

Ravn svarte bistert: "Garantister skal dere sannelig få trenge mot Dem selv, dersom dere dømmes til å utrede erstatning til oss lekmenn og til kongens krone!"

Herr Olav stallare tok da til orde og mælte: "Hjemme i Norge vil nok menn si at min kausjon og personlige garanti veier mer enn godt nok mot mang en islandsk storbondes eiendom! For at denne bitre striden omsider skal finne en gagnlig ende, vil jeg med mine egne midler stille full garanti for biskop Arne for den summen dere overdrar til eders varetakt i samsvar med herr biskopens rettskrav."

Ravn svarte da at Olavs garanti syntes ham overmåte god: "Men da krever vi at alle de overenskomstene skal holdes ved lag som ble inngått mellom oss i Brautarholt, på Alltinget og i Skálholtskirken!"

Etter dette ga herr Olav formelig håndslag som garantist for biskop Arne; for herr Ravn gikk herr Tord på Mødrevollene og herr Jón lovsigemann i formelig kausjon; og hver av partenes garantister forpliktet seg på en sum av ti hundre.

Ved avslutningen av denne overenskomsten ble det opprettet et formelt diplom under begges segl, som lød slik: "I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. I medhold av det åpne brevet fra den ærverdige herre kong Eirik, sendt til Island med herr Olav og herr Sigvat, har herr Ravn Oddsson og herr biskop Arne – sammen med herr Runolv abbed i Ver (Þykkvabær), herr Olav Ragnheidarson, Sigvat Halfdanarson, begge lagmennene, herr Tord, Nikulas, sira Grim og mange andre aktverdige menn, lærde så vel som lekmenn – på Alltinget stadfestet med hverandre den overenskomsten som tidligere ble opprettet på Alltinget og i Skálholt."

På samme vis ble det med høytidelig håndslag stadfestet at samtlige saker og lovbrudd som siden var begått mellom geistlige og lekfolk, skulle legges under dommen til kong Eirik og vår åndelige fader, Nidaros-erkebiskopen – med unntak av de sakene som partene var enige om at Skálholt-biskopen alene eide domsrett over. Som voldgiftsgarantister sto herr Olav Ragnheidarson for biskop Arne, dersom noe i biskopens embetsførsel skulle finnes utilbørlig overfor kongen eller erkebiskopen; mens herr Jón lovsigemann og herr Tord sto i garanti for herr Ravn og hefte for alt det han måtte bli dømt til å bøte for sine overgrep etter at kongsbrevet om kirkegodssakene nådde Island. På tilsvarende vis gikk troverdige menn i kausjon for kirkegodset på de enkelte stedene, slik at ingen verdier skulle ødes eller forringes før den endelige dommen falt.

Etter dette løste biskopen samtlige de menn fra kirkens bann og interdikt som han hadde felt dom over i disse godssakene, så langt hans kirkelige myndighet strakk seg, etter at hver enkelt hadde avlagt denne eden over boken:

"Til dette legger du hånden på den hellige bok, og skyter din sak inn under den allmektige Gud: at du i ett og alt skal etterleve og bøye deg for den dommen som felles av den ærverdige herre kong Eirik og Nidaros-erkebiskopen om alt det du har forbrutt mot Gud, den hellige kirke og biskopen i Skálholt i de sakene de rår overdom over; men bøye deg for biskopen i Skálholt i de sakene herrene finner at han har rettmessig domsmyndighet over. Så sant hjelpe deg Gud om du taler sant, men være deg vred om du lyver!"

Herr Ravn selv trådte ikke fram for å motta kirkelig avløsning (absolutio), og heller ikke de stormennene som nektet å erkjenne skyld eller mente seg rammet av kirkeforbud for handlinger som biskopen holdt for å medføre automatisk bann (ipso facto), så lenge det ikke var forkynt noe individuelt og særskilt bannstøt over dem av prestene med opplesing og slukkede kjerter.

66. På dette samme Alltinget lyste herr biskopen formelig ut sin forestående utenlandsreise til Norge. Med åpne brev for alles påhør og med sin egen klare tale på lovberget kunngjorde han for samtlige som hadde reist søksmål eller krav mot bispestolen, at de fikk bøye seg for og avfinne seg med hans dom straks han vendte hjem igjen til Island – med mindre de selv la sakene fram til overprøving for kongen og erkebiskopen eller deres lovlig oppnevnte ombudsmenn i Nidaros.

Da forhandlingene på tinget var ført til ende, innbød herr Olav stallare herr biskop Arne og herr Runolv abbed i Ver til et hederlig gjestebud i sin teltbod. Herr Olav ønsket gjerne at også herr Ravn Oddsson skulle sitte til bords i dette laget; men biskopen nektet tvert å dele bord med ham, og slo fast at de to under ingen omstendighet ville overvære det samme gjestebudet. Herr Olav overrakte biskopen sømmelige og gjeve hedersgaver i dette gjestebudet, og likeså til abbed Runolv.

Etter at Alltinget var hevet, bød herr biskop Arne herr Olav hjem til Skálholt på gjesting, på det faste vilkår at Ravn ikke red i følget med ham. Olav føyde biskopens ønske med glede; og under oppholdet på bispesetet ga herr biskopen ham en kostbar gullring som veide en halv mark. Etter dette brøt herr Olav opp og red ut i bygdene for å ryste de øvrige kongelige ærendene.

Denne sommeren krevde kongens ombudsmenn fullbyrdelse av den fellende dommen som hirdmennene og lovretten tidligere hadde felt over de bøndene herr Lodin lepp hadde anklaget. Kongens menn nektet å gi de dømte frihet fra plikten til å seile til Norge for å stå til rette for kongen, med mindre hele den idømte boten ble utredet på timen. Men herr biskopen trådte djervt imellom og mælte: "Fri for denne utenlandsreisen skal bøndene sannelig være! Jeg tar herved på meg å utrede disse halvattende hundre (750 i lovfestet verditakst) som dere krever inn, om det så skorter på reisemidler for bispestolen!" Ettersom biskopen sto så fast og uredd fram som økonomisk garantist, kom det i stand en avtale om at denne boten først skulle betales ut neste vår.

Herr biskopen kunngjorde likeledes for allmuen at han innsatte herr Runolv abbed i Ver til generalvikar og forstander over bispesetet i Skálholt og hele klerkestanden mens han selv oppholdt seg i Norge. Biskopen la til at han i hele sitt bispedømme ikke visste om noen mann som var så overmåte vel skikket til et slikt opphøyet tillitsverv som abbed Runolv – både på grunn av hans store lærdom og visdom, hans usvikelige rettsind og hans mange fagre dyder. Abbeden tok da også på seg denne tunge byrden etter biskopens inntrengende bønn.

67. Noe senere spurtes de tidender at herr Jørund, biskop på Hólar, og herr Torvard var kommet velberget hjem til landet over havet. Hólar-biskopen hadde tilbrakt denne vinteren i Nidaros sammen med herr Jørund, som tidligere var biskop på Hamar, men som nå av paven var opphøyet til erkebiskops verdighet, slik som før er berettet. Men ennå var ikke sira Sigvat Landi nådd fram fra Roma med erkebispedømmets pallium til den påtroppende erkebiskopen. Hjemkomsten hans var blitt heftet fordi pave Honorius var avgått ved døden da Sigvat nådde kurien, og han fikk ikke utrettet sitt ærend før pave Nikolas var blitt innviet – han som var den fjerde i paverekken med dette navnet, og som ble vigslet i det inneværende året.

Kort tid etter nådde sira Jón Ormsson fram til Skálholt med et åpent brev fra herr Jørund, erkebispe-elekt, og i dette skrivet sto disse ordene innført til hele Islands allmue:

"Det er oss fullt ut vitterliggjort om den fellende dommen som den høyverdige herre, erkebiskop Jón, i sin tid felte i Bergen angående kirkegodssakene (staðamálin): at biskop Arne var rettslig forpliktet til å legge under bispestolen samtlige kirkesteder og alt kirkegods, hvem som enn tidligere hadde sittet med dem i kraft av gamle sedvaner eller særskilte overenskomster mot biskopens uttrykkelige vilje og samtykke. Og dette påbudet sto fast ved lag inntil herr Ravn Oddsson brakte det åpne brevet fra vår høyverdige herre, kong Eirik, til Island – det skrivet som lekmennene tok til inntekt for å overmanne kirkestedene, og slik omstøte den utmerkede herre erkebiskop Jóns rettskraftige dom og kirkelige statutter. Men den samme dommen og dette påbudet stadfester vi herved i ett og alt med vårt åpne brev!

Alle de som har satt seg på kirkesteder og kirkegods etter lekmenns påtrykk og verdslige brev, til skade for den hellige kirke og stikk imot klerkestandens skipning, de skal ydmykt bøte til kirken etter herr biskopens eget skjønn og dom. Og dersom noen heretter forherder sine hjerter mot Gud og mot vårt faderlige påbud, og fremdeles holder på kirkegods i strid med kirkens frihet og immunitet, da skal de med full rett lyses i det store bannet av biskopen! Gitt i Nidaros dagen før sankt Vitalis' festdag (27. april), i Herrens år 1288."

Det nådde enda flere skriv fram fra erkebispe-elekten denne sommeren. I disse påla han biskop Arne med streng myndighet å kreve samtlige kirker og deres faste jordegods tilbake fra lekfolket, på hva vis stormennene enn hadde tilvendt seg godset – enten det var tilfalt dem ved arv eller skifte, eller gjennom kjøp og medgift, eller ved andre urettmessige og verdslige handeler. "Den apostoliske myndighet byr så: at de ufortøvet skal kaste seg under den hellige kirkes nåde og motta syndsforlatelse og absolusjon av kirkens overhyrder; men de som nekter å bøye seg, er i kraft av selve handlingen (ipso facto) falne i det store bannet, og allmuen skal nektes all kirkelig betjening fra sin biskop, som om inntrengerne var kjettere!"

Det ble likeledes bevitnet i disse brevene at den høyverdige herre kong Eirik, av Guds nåde Norges konge, slett ikke ville holde hånden over denne uretten; kongen ville tvert imot rette opp og bøte dersom noe var blitt vrangt handlet fra kronens side. Brevene slo fast at de herremennene som skjøv kongens navn foran sine egne ugjerninger og søkte å felle hans sjel i synd, vanæret kongen på det groveste. Erkebispe-elekten påbød dertil at den kristenretten urokkelig skulle holdes over hele Island som herr erkebiskop Jón og herr biskop Arne i sin tid hadde fastsatt.

Da disse seirende tidendene nådde fram, egget mange biskop Arne til å bryte den avtalen om utenlandsreisen som han nylig hadde inngått på Alltinget. De rådet ham til å bli værende hjemme på Island for først å gjenerobre kirkestedene og gjenreise domkirkens velde med erkebiskopens ferske fullmakter i ryggen. Men i samme stund nådde et ilbud fram fra herr Olav stallare Ragnheidarson. I et fortrolig brev formanet han biskopen inntrengende om ikke å bryte den gode viljen og forliket han nylig hadde inngått med kongens menn om å seile til Norge; biskopen burde la kongen og erkebiskopen i fellesskap felle den endelige dommen i tvistemålene, og ikke risikere at kong Eirik tok det opp som en personlig krenkelse dersom biskopen satte hans råd til side.

I dette brevet sto likeledes en viktig klausul der herr Olav egget biskop Arne til å seile direkte til Bergen, og der binde seg i full troskap og edfestet forbund med kong Eirik og hertug Håkon – på nøyaktig samme vis som han i fordums tid sto last og brast med deres fader, kong Magnus Lagabøte; da ville alle kirkens saker utvilsomt få det lykkeligste utfall! Herr Olav ba dertil biskopen om å fastsette et møtested der de to kunne samtale i fortrolighet om de sakene som fremdeles sto uoppgjort imellom dem.

Herr biskopen skjønte vel at dette var et klokt og gagnlig råd. Han innså at dersom den hellige kirke la en smule tålmodighet for dagen nå, kunne hun vinne en langvarig og varig fred; mens overilede tiltak på Island bare ville så kimen til ny og langvarig ufred med kronen. Derfor sendte han et høvisk svarskriv tilbake der han takket herr Olav varmt for det gode rådet og de fagre ordene. Biskopen meldte at han aktet å følge stallarens råd til punkt og prikke, men tilføyde at det neppe var nødvendig at de møttes til samtaler før de begge sto samlet nord ved skipene før avseilingen mot Norge.

68. Nå er det å fortelle om presten Torvald Helgason: Han rustet seg til skipsleilighet og utenlandsseilas i Hvítá i Borgarfjörður uten biskopens orlov og samtykke, og brøt dermed alle de dyre løftene han hadde gitt sin biskop. Da sendte herr biskopen den før nevnte sira Jón Ormsson etter Torvald for å kreve utlevert den før omtalte narhvaltannen; men Torvald nektet tvert å gi slipp på klenodiet. De dro da begge opp i herredet og trettet skarpt om tannen i nærvær av herr Olav stallare og herr Ravn. Det endte med at tannen ble besluttet fraktet nordover til utskipningshavnen på Gásir, og at biskopen og herr Ravn i fellesskap skulle føre den over havet. Sira Jón vendte hjem til Skálholt og meldte biskopen hvorledes sakene sto. Biskopen satte straks opp et strengt forbudsskriv til kjøpmennene på skipet i Hvítá, og forbød dem under kirkens straff å føre Torvald over havet før kirkene hadde mottatt fullt oppgjør for sitt tilgodehavende; men kjøpmennene enset overhodet ikke biskopens bud. Torvald gikk ombord i skipet uten å ha gjort opp så mye som en penning av sin store gjeld.

Herr biskop Arne brøt opp hjemmefra Skálholt på oktavdagen for sankt Laurentius (17. august). En fredagskveld nådde han storgården Lönguhlíð i Hörgárdalur; der var herr Olav og herr Ravn kommet fra før. Geir, bonden på gården, bød biskopen inn med all gjestfrihet; men biskopen gikk like inn i den vigslede kirken på tunet og nektet tvert å sette sin fot i stuen med mindre herr Ravn forlot gården og dro til et annet herberge. Herr Olav ba da tynt om at biskopen likevel måtte ha samkvem, måltidsfellesskap og opphold sammen med dem; men det lot seg på ingen måte gjøre. Da Ravn og hans følgesvenner red ut av tunet, mælte Ravn med et overmåte bistert og formørket åsyn: "Nå har jeg tre ganger måttet vike og flykte for deg, biskop Arne! Men det sverger jeg dyrt: Den mann skal aldri finnes som flykter for deg for fjerde gang"! De red da bort til en annen gård for natten.

Like etter dette blusset tretten om tannen opp på ny mellom partene – hvem av dem som med rette skulle overbringe klenodiet til Norge. Begge parter ga nå uttrykk for at tannen burde skjenkes som hedersgave til kong Eirik. Herr Olav foreslo da det forlik at biskop Arne skulle ta tannen i sin forvaring og føre den over havet til kongsgården, slik at kongen selv fikk avgjøre av hvem han ville motta gaven. Biskopen lot da tannen hente, og beholdt den i sin varetekt på ferden.

Denne samme seinsommeren skjøt kjøpmennene i Hvítá skipet ut og heiste seil, og Torvald prest sto ombord med dem. Da de hadde seilt en stakket stund i strykende, gunstig bør, gikk Torvald fram til masten; han holdt en staselig og høvisk tale for skipsfolket etter gammel sjømannsskikk, og det skortet slett ikke på ordflom eller tungeferdighet. Da talen var til ende, mælte han hånlig og stolt: "Nå tykkes det mest likt til at skipet skyter like stødig fart under kjølen på meg, enten biskop Arne har gitt meg sin velsignelse og orlov eller ei!"

Men på denne samme dagen slo været brått om: En rasende storm kastet seg over dem fra havet, og skipet ble drevet inn mot Hvalseyjar (Hvaløyene i Faxaflói). Der ble skroget knust til pinneved i brenningene, og umåtelig store verdier og kostbart kjøpmannsgods gikk tapt i dypet. Likevel berget samtlige menn ombord livet. Presten Torvald måtte deretter ta landeveien fatt vestover til Vestfjordene den høsten, og satt i armod hjemme i Holt hele den vinteren. På grunn av biskopens forbud fikk han ikke engang sette sin fot innenfor kirkedøren for å høre messe, og dette falt ham overmåte tungt og sårt å bære.

69. Denne seinsommeren gjorde herremennene og følgene deres seg ferdige til havseilas nordfra på Island, slik det før er meldt: herr biskop Arne, herr Olav stallare og herr Ravn Oddsson. Biskopen gjestet først hos herr Tord på Mødrevollene i Eyjafjörður mens han ventet på bør; deretter dro han over til klosteret på Mødrevollene i Hörgárdalur og oppholdt seg der sammen med herr Jørund, biskop på Hólar, inntil begge skipene la fra land på selve festdagen for den hellige abbed Egidius (1. september). Herr biskop Arne sto ombord på det ene skipet, mens herr Olav og herr Ravn seilte sammen på det andre.

En mengde islandske storbønder og høvdinger fulgte herr Ravn ut til utskipningsstedet på Gásir, om de enn ikke alle nevnes ved navn her. Likeledes fulgte sønnen Sturla sin far til skipssiden; ham satte Ravn igjen hjemme på Island for å styre og verge syslene og eiendommene sine i samråd med sine frender og forbundsfeller. Herr biskopens skip fikk god bør over havet og nådde Kråkvåg (Kråkvågfjorden ved innløpet til Trondheimsleia) dagen etter høstkorsmesse (15. september). Derfra heiste de seil innover Trondheimsfjorden til Nidaros. Herr biskopen tok fast vinterkvarter i byen og fikk herberge i Marias hospital. I biskopens følge var da disse klerkene: sira Arne, biskopens søstersønn, som var hans kapellan, sira Jón Ormsson og sira Orm Dagsson.

Kort tid etter nådde sira Sigvat Landi omsider hjem fra Roma med palliet til den nye erkebiskopen. Det høytidelige skrudet ble lagt over skuldrene på herr erkebiskop Jørund av biskop Arne av Stavanger og biskop Eyvind av Oslo på søndagen i oktaven etter mikkelsmesse (3. oktober). I den samme festmessen konsekrerte erkebiskop Jørund – han som nylig hadde vært biskop på Hamar – Tord til ny biskop over Grønland (Garðar bispedømme). Ved denne bispevigslingen sto Arne, biskop av Skálholt, og Torstein, biskop av Hamar, erkebiskopen til assistanse. Dette fant sted den nærmeste søndagen etter festdagen for den salige biskop Dionysius (søndag 10. oktober) men erkebiskopen selv hadde gjort sitt inntog i Nidaros søndagen like før mikkelsmesse (26. september).

Raskt kom det i stand fortrolige samtaler mellom herr erkebiskopen og herr biskop Arne. Så snart de vant kjenning med hverandre, tok erkebiskopen imot Arne med den største vennlighet og heder. Likevel klandret han ham for at han hadde vist altfor stor ettergivenhet og skånet motstanderne, ved at han ikke ufortøvet hadde lyst Ravn og de øvrige kirkeransmennene i sitt bispedømme i det store, ubetingede bannet. Erkebiskopen slo fast at det var en utilbørlig skam for kirken å tåle slike overgrep; for hjemme i Hólar bispedømme – etter det som var meldt erkebiskopen i Trondheim – våget ingen lekmann å reise seg mot Hólar-biskopen, og han rådde visstnok fullt og uomtvistet over alle sine kirker og stader!

Biskop Arne tok til gjenmæle og svarte sindig at denne fagre framstillingen slett ikke vant tiltro eller sannferdig vitnesbyrd blant allmuen på Island. Erkebiskopen ville likevel ikke godta annet i denne tvisten enn det som kom fram gjennom Hólar-biskopens egne ord, før sakene var formelig prøvet og gransket. Likevel rådslo erkebiskopen mye og vel med biskop Arne gjennom vinteren, og spurte ham flittig ut om all styring og tilstand hjemme på Island.

70. Denne samme høsten dro herr Ravn Oddsson sørover til Bergen og trådte fram for kong Eirik på kongsgården. Kongen tok vel imot ham. Ravn førte straks kirkegodssakene (staðamálin) på bane for kongen og fremmet sitt syn etter beste evne. Sira Jón i Holt oppholdt seg likeledes i Bergen på denne tiden, og det kom ofte til kvasse og harde ordskifter mellom ham og Ravn. Herr Olav Ragnheidarson stallare ga Ravn sterk støtte hos kongen, men talte likevel hederlig og vel om biskop Arne; derimot talte han ille om sira Jón og ga ham mye av skylden for at det sto så stor ufred og splid mellom partene.

Samme høst ble herr Gaute i Talgje overfalt med kniv og drept. Dette nidingsverket ble utført av herr Hallvard av Horda, og Hallvard sto åpent fram og nektet å la noen annen bære skylden for drapet. Kort tid etter brøt Isak, herr Gautes sønn, inn i Svithunskirken i Stavanger, slepte Hallvard ut av det vigslede kirkerommet og lot ham halshogge på flekken. For dette grove bruddet på kirkegriden ble Isak lyst fredløs (útlagr) over hele Norges rike.

Denne vinteren utåndet herr Lodin lepp, og likeledes Grim, abbed ved Jónskirken i Bergen.

Vinteren igjennom stevnet herr erkebiskop Jørund herr Ravn Oddsson inn for erkestolen til rettslig oppgjør for grove offentlige anklager – i særdeleshet for at han hadde gitt sitt samtykke og sin medvirkning til at salig herr erkebiskop Jón Raude i sin tid ble jaget i utlegd fra landet. Erkebiskopen bød Ravn å innfinne seg for å gjøre bot og motta dom. Biskop Arne stevnet ham likeledes for erkebiskopens domstol for at han skulle stå til rette for overgrepene han hadde begått mot Skálholt bispedømmes jurisdiksjon og friheter. Men Ravn nektet tvert å møte opp til noen av disse stevningene, og slik rant tiden bort helt fram til fasten.

Kort tid etter satte herr erkebiskopen og biskop Arne opp hvert sitt formelle klagebrev og sendte til biskop Narve i Bergen angående herr Ravns gjerninger. Med erkebiskopens fulle samtykke lyste biskop Narve herr Ravn i det store bannet for de før nevnte misgjerningene; og i denne ekskommunikasjonen ble Ravn stående i lang tid. Etter denne dommen ville folk flest ikke ha noe samkvem eller bordsfellesskap med ham, bortsett fra enkelte islandske landsmenn. Ravn bestakk da en engelsk klerk ved navn Vilhelm med fem pakker vadmel for at denne skulle opptre som hans prokurator og føre saken kirkerettslig; og klerken satte opp et skriv der han forega å appellere biskop Narves bannlysing direkte til paven utenom erkebiskopen. Men denne appellen ble funnet fullstendig ugyldig etter kanonisk rett og førte overhodet ikke til noe gagn for Ravn.

Nær midtfaste brøt erkebiskopen opp fra Nidaros og red sørover over Dovrefjell for å holde visitas over hele sitt erkebispedømme. Da han vendte tilbake til Nidaros utpå våren, lyste han på selve korsmessedagen om våren (Inventio sanctae crucis, 3. mai) Jón Brynjolvsson i det store bannet for hans delaktighet i å fordrive salig herr erkebiskop Jón fra landet og erkestolen.

Mye seinere på våren brøt biskop Arne opp fra Nidaros og seilte sørover til Bergen, dit han nådde fram på selve Kristi himmelfartsdag. Kong Eirik hadde denne våren budt ut full leidang over hele Vestlandet. Det gikk rykter om at kongen aktet å seile leidangsflåten over havet til Skottland, men enkelte mente han ville vende hæren mot Danmark. Krigsskipene lå da oppankret ute i Florvåg. Biskop Arne oppsøkte kongen for å be om orlov og tillatelse til å seile hjem til Island, og kongen innvilget ham dette med stor velvilje og glede. Deretter trakk biskopen seg tilbake og tok herberge i klosteret på Munkeliv på Nordnes.

Men da herr Ravn Oddsson fikk nyss om at biskopen hadde fått reiseløyve, oppsøkte han herr Audun Hugleiksson Hestakorn for å friste om Audun med sin veldige makt kunne få kongen til å kalle tilbake biskopens orlov, ettersom partene fremdeles sto uforsonte og sakene deres ikke var ført til ende for retten. Audun drev dette igjennom hos kong Eirik. Audun trådte straks etter inn til biskopen og forkynte at det ikke fantes noen annen råd enn at biskopen måtte følge etter kongens flåte østover i Viken, og at han under ingen omstendighet fikk seile til Island før alle tvistepunktene var endelig pådømt. Biskopen likte overmåte dårlig at kongens orlov slik ble omstøtt bak hans rygg. Han tok da den faste beslutningen at han sendte sira Jón Ormsson og sira Orm Dagsson over havet til Island til herr Runolv abbed, utrustet med de åpne brevene og instruksene de førte med seg. Herr abbeden tok imot sendemennene med stor heder og hjertevarme på Skálholt.

Herr abbeden berettet for dem alt det som hadde hendt hjemme på Island denne vinteren: Sira Torvald Helgason hadde henvendt seg til skipsleilighet og seilt utenlands uten biskopens orlov, og hadde rømt med alt sitt gods og løsøre uten å betale kirkene en eneste penning av det biskop Arne rettmessig hadde tilkjent dem. Torvald hadde sittet på Holt gjennom vinteren og levd i åpenlyst samliv med en kvinne ved navn Valgjerd Gunnarsdatter, noe som hadde påført ham og prestestanden dyp vanære. Det var likeledes blitt ført fellende bevis for at han hadde gjort urett mot langt flere kirker enn før nevnt, og flere steder på Vestfjordene hadde han underslått selve Peterspengene (romaskatten) slik at intet var levert til viderebefordring. Abbeden meldte at han alt hadde sendt et fullstendig klageskriv over Torvalds skammelige framferd over havet til biskopen i Norge, slik at saken kunne få en rettferdig og kanonisk dom. Abbed Runolv la dertil til at han innunder påsken hadde forkynt nøyaktig de samme faderlige advarslene mot å nærme seg nattverdbordet for inntrengerne på kirkegodset og kirkens øvrige motstandere, slik herr biskop Arne alltid pleide å gjøre.

71. Deretter lot de herr erkebiskopens åpne budskap forkynne for mennene. Først etter den sedvanlige hilsningsformelen sto biskop Arnes egne ord innført, der han gjør erkebiskopen utførlig rede for hele saksgangen i kirkegodssakene (staðamálin) på Island, og nøyaktig hvordan hvert enkelt tvistemål nå sto. I det skrivet som sira Jón overrakte abbed Runolv, ble det talt med streng myndighet om hvor langt stormennene var veket bort fra rett og lov, de som holdt vigslede kirkesteder uten biskopens frie råd og samtykke; og erkebiskopen slo fast at det var en utilbørlig skam for kirken å tåle slike overgrep uten refselse. Videre ble det innskjerpet at samtlige kirker og alt tilhørende jordegods uten opphold skulle kreves tilbake under Skálholt-biskopens uavkortede styre. Dertil sto det skrevet at erkebiskopen erklærte biskop Arne for å være den eneste lovlige dommer over alle kirkelige misgjerninger og brudd i sitt bispedømme, og at samtlige undersåtter og sognemenn sto under hans domsmakt i disse sakene.

Kort etter fulgte en overmåte viktig og uomtvistelig klausul: Erkebiskopen bevitnet at han i egen person hadde spurt herr kong Eirik ut om herr Ravn virkelig hadde tatt kirkene i besittelse etter kongens eget brev og pålegg, slik lekmennene ustanselig påsto; men kongen hadde svart at lekmennene vred og vrengte på hans kongsbrev etter sitt eget forgodtbefinnende. Deretter ble det ført fram vitnesbyrd om at Gud allmektig selv har gitt kirkens vigslede hyrder det urokkelige privilegium at de – og aldri noen lekmann – har myndighet til å dømme og skifte rett i åndelige og vigslede saker. Men i biskop Arnes eget følgebrev sto den artikkelen at han bød herr abbed Runolv å stevne herr Erlend den sterke ut av landet denne samme sommeren, slik at Erlend kunne søke syndsforlatelse og motta formelig absolusjon hos herr erkebiskop Jørund fra det store bannet han var falt i da salig herr erkebiskop Jón Raude ble drevet i landflyktighet fra Norges rike. Abbeden fullbyrdet dette påbudet til punkt og prikke. Erlend tok likeledes raskt til råd: Han brøt straks opp og red nordover til skipene i Eyjafjörður og heiste seil derfra; han nådde Nidaros og oppnådde kirkelig avløsning, slik det heretter vil bli berettet.

Kort tid etter dette brøt herr abbeden opp hjemmefra Skálholt og red østover, hvor han møtte herr biskop Jørund av Hólar i Hornafjörður på selve evangelisten Matteus' festdag (21. september) Biskop Jørund tok til med visitasferden ved å granske kirkegodset overalt der det var blitt forringet eller unndratt; han dømte dels etter de gamle inventarfortegnelsene (máldagene) og dels etter de edsvorne prestenes egne vitnemål. Samtlige ubesatte og ledige kirkesteder krevde han ufortøvet inn under erkebiskopens overhøyhet. Han bød prestene la sine navn skrive opp for erkebiskopen sammen med navnet på det kirkestedet de søkte om å få tildelt, og ga dem sitt faste løfte om erkestolens fulle vern og støtte. Biskopen red på denne ferden med et følge på ti mann.

I Gunnarsholt tok abbeden fatt på sitt ærend, for der var presteskapet stevnet til felles samling. Han lot herr erkebiskop Jørunds og herr biskop Arnes brev lese opp for allmuen for åpent ting, og formanet Halvdanssønnene til å søke forlik og bøte for sine inngrep; men de nektet tvert å tre fram til forhandlinger. Der ble likeledes de erkebiskoppelige fullmaktsbrevene forkynt som påla Hólar-biskopen å gjennomføre denne visitasen, med vitnesbyrd om at han eide samme uavkortede myndighet til å ryste disse sakene som erkebiskopen selv ville ha hatt dersom han personlig var kommet over havet. Herr Sigvat ga abbed Runolv sin faste bistand og støtte hver gang kirkens rettskrav og klagemål ble brakt inn for retten.

72. Lørdagen etter mikkelsmesse red herr biskop Jørund til Skálholt. Han gikk der nøye igjennom bispesetets forråd og faste eiendommer, og det viste seg da at det skortet langt mindre på godset enn det som var blitt ham meldt nordpå, og som han selv sa han hadde fryktet: Det sto da nær to hundre og førti kyr på staden, og den årlige landskylden løp opp i nær hundre hundreder. Den femte dagen brøt han opp og red til Arnarbæli i Ölfus, hvor det ble stelt i stand et overmåte staselig gjestebud; der bodde herr Torvard Torarinsson. Der trådte Sturla Sæmundsson fram og forlikte seg med kirken; og Tord den digre inngikk likeledes forlik i Hvammur i Hvammsfjörður og avla de foreskrevne edene.

På Staðarhóll i Saurbær forlikte også Torgrim på Stað seg og Tomas Snartarson, under like dyre eder på Bibelen som de øvrige stormennene. Herr biskop Jørund tok der imot formelig vitnesbyrd fra herr abbed Runolv om alt det som med rette lå under biskopen i Skálholt. I Hjarðarholt i Laxárdalur lot de føre edfestede vitnemål om at Bjørn Dufgusson – han som så lenge hadde holdt kirkestedet mot biskop Arnes vilje – i sin siste livsfare ydmykt hadde tryglet om forlik og lovt å underkaste seg alt det biskopen måtte kreve, og at han vandret bort fra denne verden i et slikt botferdig sinnelag. Likevel var Bjørn i sin tid blitt gravlagt i vigslet jord på kirkegården midt under biskopens forbud, fordi herr Ravn hadde trumfet det igjennom med sin overmakt. Nå ble liket gravd opp igjen av jorden; herr abbeden ga den avdøde formelig absolusjon og løste ham fra bannet, hvorpå herr biskop Jørund vigslet og renset kirkegården på ny (reconciliatio), ettersom disse ubotferdige knoklene hadde hvilt i den vigslede molden.

Ved avskjeden spurte abbed Runolv biskop Jørund ut om hva han nå holdt for å være den største brøden eller mangelen i biskop Arnes styrelse. Biskopen svarte at han ikke trodde Arne ville bli krevd til regnskap for noe som helst overfor erkebiskopen, annet enn for det kirkegodset som var blitt forringet eller tapt under ufreden. Derfra satte herr biskop Jørund kursen nordover mot Hrútafjörður. Likevel kom det ord fra hans munn om at bare få kirkesteder ville bli skikkelig overgitt og innløst under biskop Arnes embetsstol i denne omgang, ettersom tiden ble for knapp for ham. Herr abbeden vendte deretter om og red til Reykholt. Der trådte Staðar-Brand fram for ham og avla sin ed over boken, hvorpå han mottok kirkelig avløsning. Samtlige av disse stormennene fikk sitte på kirkegodset over denne vinteren, på det vilkår at de overga stedene uavkortet fra seg når våren og fardagene opprant. Fra Reykholt la abbed Runolv veien hjem til Skálholt og satt der i ro gjennom vinteren. Både herr biskopen, herr Torvard og herr Snorre hadde en stor og gagnlig lodd i at disse forlikene kom så vel i havn.

73. Nå er å fortelle om herr biskop Arne: Da han hadde sendt de før nevnte prestene sira Jón og sira Orm over havet til Island med erkebiskopens fullmaktsbrev og instrukser, slik han hadde lagt opp råd om, gikk han ombord på en tjuesetring (et langskip med tjue robenker) etter å ha sikret seg skipsleilighet og fylgje. De heiste seil og stevnet sørover langs kysten, og fant ikke kong Eirik og hæren før de nådde Ekrøyene (Öckerö i Båhuslen) like før jonsok.

På denne tiden hadde herr erkebiskop Jørund alt løst herr Ravn Oddsson fra det store bannet i Tønsberg, etter en forutgående lovlig edfesting på boken. Ute i Ekrøyene trådte sira Jón fra Holt fram for kongen og erkebiskopen, og klaget overmåte kvasst på herr Ravn Oddsson i herr erkebiskop Jørunds påhør, fordi Ravn hadde dratt i spissen for en væpnet mannsflokk for å overmanne kirken hans hjemme på Island.

Men Ravn svarte med stor ro og mælte: "Slett ikke tok jeg kirken din, kjære frende! Men det tyktes meg rett nok som om den ble tatt. Og såpass mye kan jeg sannelig vitne om den saken: Ingen kirke er noensinne blitt tatt hjemme på Island uten at jeg ville det slik!"

Da tok herr erkebiskopen straks til motmæle og ropte ut over kretsen: "Hører dere alle hva han sier? Her tilstår han jo åpent for våre ører at han har vært selve opphavsmannen og formannen for at kirkene ble revet fra bispestolen!" Erkebiskopen bød deretter skriverne på flekken å føre denne utilslørte innrømmelsen inn i protokollen. Likevel var det mange i hirden som roste Ravn for hvor djervt, høvisk og uforferdet han la sannheten for dagen uten å vike.

Herr biskop Arne trådte på ny fram for kong Eirik og ba innstendig om orlov til å seile hjem til sitt bispedømme; men da han heller ikke denne gang vant kongens samtykke, steg han ombord på selve kongsskipet og fulgte kong Eirik og leidangsflåten på hærferden sørover til Danmark.

74. I oktaven etter apostlene Peter og Paulus (6. juli) stevnet kong Eirik inn i Øresund med hele leidangsflåten. Natten etter seilte Kolbein kattrerygg på grunn med sitt skip, og der druknet seksten tiere – ett hundre og seksti mann. Morgenen etter bød kongen at Helsingør skulle brennes til grunnen; deretter seilte flåten inn i Refshaledjupet ved København og ble liggende der for anker i nær fem uker.

Kvelden før olsok (28. juli) tok erkebiskopen og de øvrige biskopene til å gjøre skipene sine sjøklare for å seile hjemover mot Norge. Biskop Arne skaffet seg en liten færing, og sammen med ham steg hans frende sira Arne Helgason ombord – han som siden ble biskop – med fast forsett om å ro over til erkebiskopens skip for å følge ham hjem. Men kongen hadde i forveien sendt Guttorm Gydason og noen hirdmenn i en skute for å be erkebiskopen om orlov på biskop Arnes vegne, slik at Arne kunne bli værende i kongens følge resten av sommeren. I samme stund som biskopen steg ned i båten og klerken grep årene for å ro ut, rente Guttorm og hans menn skuten sin så hardt mot færingen at den holdt på å kantre i sjøen. De grep tak i begge to og heiste dem brått opp i skuten, og overbrakte det budet fra erkebiskopen at herr Arne pent fikk følge kongens flåte videre, ettersom han ikke fikk orlov til å dra hjem. Dette overgrepet likte biskop Arne overmåte ille.

Denne sommeren lot kongen gjøre strandhugg og herje bredt omkring i landet. Siden det nå gikk slik for seg, nektet biskop Arne tvert å smake eller røre noe som helst slags fór – hverken brød eller smør – som var tatt som hærfang og plyndringsgods; han livnærte seg utelukkende på den provianten som var ført med hjemmefra Norge.

Like etter olsok sendte danskekongen Eirik Menved åpne brev til norgeskongen og hertug Håkon, og likeså til biskop Arne. Kongen klaget bittert over at brødrene holdt sin hånd over grev Jakob av Halland og flere andre som han kalte sine faderbaner (Eirik Klippings mordere), og at de lot disse herje og brenne i Danmarks rike. Han tryglet biskop Arne om å legge gode råd opp med kong Eirik for å få ham til å utlevere greven og stanse all videre herjing. Etter dette sendte kong Eirik biskop Arne, herr Bjarne Erlingsson av Giske og flere fremtredende herremenn opp til København til fredssamtaler med danskekongens utsendinger; men de skiltes ad uten at det kom i stand noe forlik mellom rikene.

Nær larsok (10. august) heiste kongen seil og stevnet sørover rundt Møn og inn i Grønsund med hele leidangen. Der gikk den norske hæren i land og brente hele øya Falster. Deretter la kong Eirik seg til ved Nykøbing slott (Nyhus); der ble nordmennene møtt med hard motstand, hæren led stort mannskapstap, og en mengde menn i flokken ble hardt såret.

Herr Ravn Oddsson hadde lagt seg til den faste sedvanen at hver gang han skulle gå i land til strid, oppsøkte han biskop Arne for å motta Herrens velsignelse fra hans munn. Det hendte en dag under herjingen at han glemte dette; og da Ravn kom i hu sin vante skikk et stykke ute på veien, mælte han til følgesvennene sine: "Nå har det sannelig gått meg av minne av min faste vane: Jeg enset ikke å ta imot biskopens velsignelse før vi brøt opp!" De utenlandske leieknektene som fulgte ham, mælte da: "Da bør dere snu om på timen, så dere ikke går i striden uten den hellige velsignelsen!" Men Ravn svarte: "Det får gå som det er lagt; jeg akter ikke å snu om denne gangen."

Samme dag lå de og kringsatte et befestet hus. Mens de minst ventet det, kom en hirdmann løpende og ropte med høy røst: "Herr Ravn! Kom straks til kongen og legg bandasje på de såredes sår!" Ravn spratt raskt opp på føttene. Forsvarerne inne i borgen hørte høvdingen bli nevnt ved navn og fikk øye på mannen som reiste seg i sin lett kjennelige herremannsbunad. De rettet da armbrøstene mot ham og skjøt så tett som i et snødrev. En pil boret seg inn i overarmsmuskelen på ham, en annen traff ham i ryggen, og en tredje slo inn i lilletåen (eller lillefingeren). De to første sårene lektes og grodde fort; men det slo seg vill verk og dyp betennelse i den vesle leddknoken, og dette såret ble slett ikke bedre utover hele denne ettersommeren.

På Marias himmelfartsdag (15. august) stevnet kongen og flåten ut av Grønsund og la seg under Fyn utpå kvelden. Morgenen etter holdt kongen rådslagning med sin bror hertug Håkon, biskop Arne og hirdens rådsherrer. Kongen sto temmelig alene i sin hug, for han ville søke åpen strid mot danskekongen Eirik for å prøve hærlykken; men flertallet i rådet talte ham midt imot og ville vende hjem til Norge. Det rådet ble da tatt at flåten seilte nordover til leie under Samsø. Morgenen etter heiste mange skip seil uten orlov og stevnet bent hjem mot Norge. Kongen dimitterte da også en stor part av leidangsmannskapet, og heiste seil med kurs for Tønsberg i strykende bør. De nådde byen i god behold like før bartolomeusmesse (24. august).

Under dette harde sjøtoget led biskop Arne stor nød på tørr mat og fersk proviant. Han ble overmannet av en så voldsom skjørbuk (tannpine og munnsott) at han brakte merkbart færre jeksler med seg hjem til Norge enn da han steg ombord på skipet; men han kom seg snart til krefter igjen etter at han nådde land i Viken.

Ved den senere mariamesse (Marias fødselsdag, 8. september) innbød hertug Håkon sin bror kongen og biskop Arne til Oslo, og stelte der i stand et staselig gjestebud på denne store høytiden. Etter gildet vendte kongen og biskop Arne tilbake til Tønsberg. Der nådde ferske tidender over havet fra Island: Presten Gnup kom seilende vestfra, og biskop Arne tok ham straks til seg i sitt faste følge. På denne tiden oppsøkte herr Ravn ofte biskop Arne for å samtale fortrolig om nyhetene hjemmefra; men den hånden hvor pilen hadde boret seg inn i fingeren, tok nå til å skjelve ustanselig og visnet langsomt bort mellom fingrene på ham.

75. Nær vinternettene tok kong Eirik den faste beslutningen at han ville dra på pilegrimsferd nordover til den hellige kong Olavs skrin i Nidaros. Biskop Arne skilte da lag med det øvrige følget for å slå følge med kongen på ferden. Biskopen ba likeledes inntrengende om at også herr Ravn Oddsson måtte følge med nordover, slik at kirkegodssakene (staðamálin) og alle andre uoppgjorte tvister mellom dem endelig kunne legges fram til bindende dom for kongen og erkebiskopen.

Men herr Ravn klaget sårt over sin svekkede helse, og i særdeleshet over det vesle banesåret han bar på lilletåen (eller lillefingeren); for nå tok både hånden og hele armen til å visne og svinne bort oppover mot akslen. Biskop Arne holdt likevel dette for et tomt påskudd og en listig unndragelse fra Ravns side for å slippe å møte til rettslig oppgjør i de brennhete kirkegodssakene. Det endte med at Ravn ble sittende igjen i Viken; men kongen og biskopen la veien om Oslo og gjorde seg reiseklare derfra.

De tre – kong Eirik, hertug Håkon og biskop Arne – la ut på landeveien på selveste Simonsmessedag (28. oktober). Før oppbruddet ga biskop Eyvind av Oslo biskop Arne en overmåte god og stødig gangganger (ridehest) som han red nordover fjellene på. Da følget nådde fram til Ringsaker i Hedmark, var Jón Brynjolvsson kommet dit i forveien – han som herr erkebiskopen hadde lyst i det store bannet på korsmessedagen for sin delaktighet i å fordrive salig erkebiskop Jón, slik det før er fortalt. Jón hadde stelt i stand et prektig gjestebud for de kongelige gjestene. Hertug Håkon trakk seg likevel tilbake til en liten stue sammen med sine egne hirdmenn.

Samme kveld, etter at kong Eirik hadde vasket hendene til bords og biskop Arne var plassert ved kongens ene side, var det tiltenkt at den bannlyste Jón skulle ta sete på den andre siden; og de satt slik en liten stund ved bordet. Da vendte biskop Arne seg mot kongen og mælte med fast og uforferdet røst: "Jeg trygler Dem, herre konge, om at dere slett ikke lar denne bannsatte Jón ete her inne i samme stue som Dem! Skjer det likevel, reiser jeg meg på timen, går ut og eter min mat et annet sted!" Kongen rødmet dypt og ble overmåte blussende ved disse dristige ordene; men han bød straks Jón forlate høysetebordet og gå ut for å ete et annet sted.

Da måtte alle menn i hallen sanne at denne biskopen slett ikke bar noe harehjerte i brystet, ettersom han våget å by selve Norges kronede konge slikt tross ved hans eget bord! I dette fulgte Arne trofast eksempelet fra sin egen vigselsfar, salig biskop Brand, som i sin tid nektet å sette sine ben i kong Eiriks eget bryllupsgjestebud i Bergen med mindre herr Hallkjell Ogmundsson, som han hadde lyst i bann, ble vist bort fra måltidet. Jón Brynjolvsson skyndte seg likeledes ut i nattemørket slik han fikk påbud om; og mange av kongens hirdmenn undret seg storlig over biskopens veldige mot.

Derfra red de videre nordover gjennom Gudbrandsdalen og over Dovrefjell, og nådde Nidaros på selve mortensmessedag (11. november). Herr erkebiskop Jørund oppholdt seg alt i byen, og trådte kongen og hans følge i møte med en høytidelig kirkelig prosesjon og korsbæring. Den tiden kongen og hertugen dvelte i Nidaros, nøt biskop Arne fullt underhold på kongens bekostning; han fikk anvist en staselig sovestue i kongsgården, og delte herberget med sira Jón i Holt og sira Gudmund Hallsson.

På denne tiden fikk sira Jón høre i fortrolighet fra sira Gudmund at erkebiskopen i hemmelighet hadde overdratt det rike kirkestedet Oddi til Gudmund like før de brøt opp fra Viken. Sira Jón bar straks dette videre til biskop Arne. Biskopen gikk like til sira Gudmund og spurte kvasst om dette rykket medførte sannhet; og Gudmund måtte innrømme at saken forholdt seg slik. Biskopen ble overmåte tung og mørk til sinns over denne overrumplingen.

En dag trådte de begge inn for erkebiskopen i hans private sovestue. Til stede der var også biskopens kapellan, sira Arne Helgason – han som siden ble biskop. Biskop Arne stilte erkebiskopen likefram til regnskap og spurte om det var sant at han hadde skjenket bort storgården Oddi før oppbruddet fra Viken – det kirkestedet som biskop Arne for lengst formelig hadde tildelt presten Grim Holmsteinsson, og som lekmennene tidligere hadde bemektiget seg med urett.

Erkebiskopen vedgikk åpent at dette stemte; men han unnskyldte seg med at han overhodet ikke visste at dette setet alt var bortgitt til en annen prest, og slo fast at denne nye tildelingen var fullstendig ugyldig og ugjort etter kirkeloven så snart dette forholdet kom for dagen. Erkebiskopen bar stor mishag og ergrelse mot sira Gudmund for hans underfundige framferd og hemmelighetskremmeri i denne overdragelsen; men som et forlik lot han likevel biskop Arne overdra Breiðabólsstaður til Gudmund, mot at biskopen tok imot formelig vitnesbyrd om alt det som heretter skulle holdes for rett etter den nye kirkelovens bestemmelser.

76. Nå er det å ta opp tråden der beretningen ligger nærmest herr biskop Arnes embetsgjerninger hjemme på Island: Runolv, abbed i Ver, skiltes fra biskop Jørund på Hólar og satt hjemme på bispesetet i Skálholt den vinteren som biskopens generalvikar. Han ga herr Loft tre lovlige kanoniske advarsler (tres monitiones), og nektet ham ved nikolásmesse (6. desember) all adgang til det vigslede kirkerommet, og ved selve julehøytiden nektet han ham adgang til å overvære de hellige gudstjenestene.

På Laetare-søndag (midtfastesøndag) trådte de sammen til forhandlingsmøte. Loft bød da ikke annet enn at han var villig til å rømme kirkestedet og overlate det til kirken; og abbed Runolv slo seg da ned der og overtok styrelsen, nøyaktig slik biskop Arne på forhånd hadde fastsatt.

Olav Arndsson hadde likeledes gitt sitt faste løfte om å flytte fra kirkestedet ved faredagene; men da fardagene opprant, brøt han løftet sitt og ble sittende på gården. Ketilssønnene sto på samme vis gjenstridige under det samme kirkeforbudet. Herr abbeden ga begge disse partene lovlige advarsler etter kirkerettens orden. hítardølene overga derimot kirkestedet sitt rett etter fardagene, og mottok formelig syndsforlatelse og absolusjon fra kirkens bann på selveste jonsokdagen (24. juni).

På denne samme høytidsdagen lyste herr abbeden Olav Arndsson høytidelig i det store bannet for det nyss nevnte løftebruddet; og i denne ekskommunikasjonen ble Olav stående i lang tid.

77. Om høsten, mens herr Ravn lå hardt tynget av sottedvalen i Tønsberg, la Erlend den sterke veien nordover til Nidaros for å treffe biskop Arne og møte til felles stevne hos herr erkebiskop Jørund. Der mottok han formelig kirkelig avløsning og absolusjon av erkebiskopen: først fra det store bannet han var falt i under forfølgelsen og fordrivelsen av den høyverdige herre erkebiskop Jón Raude, og deretter fra det ansvaret han heftet for på Island, da han som lovmann utla loven om kirkevergenes råderett til forkleinelse for bispestolen. Men denne avløsningen ble utelukkende gitt på det faste vilkår at han avla ed over den hellige bok på heretter å underkaste seg kirkens faste dom i alle disse tvistemålene.

Omtrent på samme tid hendte det at den før nevnte herr biskop Arne trådte sammen i forhandlinger med Erlend og Grim prestesønn, som førte herr Ravns ombud i kirkegodssakene (staðamálin). Til stede ved dette rettsmøtet var både kong Eirik, hertug Håkon og erkebiskop Jørund. Men ettersom erkebiskopen var langt mindre kyndig i Islands kirkegodssaker enn biskop Arne, og herr Erlend alt var blitt absolvert for sitt bannstøt før saken kom til full forhandling i Nidaros, gikk biskop Arne selv hardt ut og anklaget Erlend for at han på Alltinget hadde lyst det for rett lov at herr Ravn la de omtvistede kirkene i Skálholt bispedømme under lekmenns råderett.

Biskopen stevnet likeledes Erlend for at han i fellesskap med herr Ravn hadde stilt seg i spissen for å bryte ned den hellige kirkens rett og immunitet; for at de egenmektig hadde tiltatt seg domsmyndighet over kirketienden og dømt forvaltningen av den bort fra bispestolens verge; for at de vilkårlig hadde inngått forlik og gjort handeler om kirkestedene; og ikke minst for at Erlend overmodig hadde påstått at han var formelig oppnevnt til lagmann over selve kristenretten like fullt som over den verdslige landsloven – foruten en lang rekke andre kvasse klagemål.

Da Erlend og hans feller overhodet ikke maktet å renvaske seg for disse tunge anklagene, tok de til den utflukten at de ikke i denne stund kunne legge fram alle sine vitnesbyrd og rettsdokumenter, men ba om utsettelse og skjøt seg inn under herr Ravns hjelp dersom han vant helsen tilbake. Men denne framferden tyktes overmåte usømmelig og utilbørlig for alle de høye herrene som overvar møtet, ettersom sakens sanne sammenheng alt var vel kjent for de fleste forstandige menn i rådet.

Herr erkebiskop Jørund stevnet deretter formelig herr Erlend til nytt rettsmøte den kommende sommeren – før den første mariamesse (Marias himmelfart, 15. august) – for at han skulle stå ved sin avlagte ed og ta imot kirkens endelige dom for fordrivelsen av salig erkebiskop Jón og for alle sine øvrige misgjerninger mot kirkens gods og rettigheter.

78. Den samme høsten – etter at herr kong Eirik på Simonsmessedag (28. oktober) hadde lagt ut på sin pilegrimsferd fra Oslo og ridd nordover fjellene til den hellige kong Olavs skrin i Nidaros – lå herr Ravn Oddsson stadig sottesyk i Tønsberg. Han maktet slett ikke å følge sin herre på ferden på grunn av den tærende skaden i fingeren, slik det før er fortalt. Tiden led fram mot allehelgensmesse (1. november) mens kreftene svant time for time, og til sist ble han liggende fullstendig sengeliggende.

Da det ble åpenbart for enhver at herr Ravn svevde i ytterste livsfare, trådte forstandige menn og fortrolige venner inn til sengen hans; de tryglet ham inntrengende om å opprette sitt sjeletestamente (testamentum) og gjøre opp sitt regnskap med Gud om de brennende kirkegodssakene han hadde stått i spissen for hjemme på Island. Men Ravn svarte unnvikende og mælte: "Ikke vet jeg bedre enn dere hvorledes disse sakene omsider vil ende; men ennå er det god stund til å rådslå om slikt." Folk holdt det for visst at han like til det siste ventet seg flere levedager enn det som ble ham forunt.

Etter mortensmesse (11. november) tok målføret og sansene til å svikte ham. Vennene hans trådte da tett bort til leiet og mælte: "Ettersom vi nå skjønner at du aldri mer vil få skue din herre kong Eirik i denne timelige verden, vil vi så gjerne bære et siste budskap fra deg fram for ham – et ord som kongen med visshet vil akte og oppfylle – om hva du innstendig ber ham om å gjøre til etterlevelse av din vilje i de sakene som ligger ditt hjerte tyngst på sinne."

Ravn enset ordene deres og festet blikket på dem med tårevåte øyne, som for å legge sitt hjertes dypeste trang for dagen; og da falt disse ordene lavt fra hans lepper: "Sturla, Sturla!" De tilstedeværende la dette ut slik at han først og fremst ville legge et godt ord inn for sin egen sønn Sturla, og likeledes for frenden Sturla, sønn av sira Jón Petersson og Hallkatla, som sto ved sykeleiet. Og ettersom denne bønnen tyktes overmåte rimelig og faderlig, ble ordene siden båret fram for kong Eirik; og kongen tok da også begge disse mennene til nåde og opphøyet dem siden til sine skutilsveiner og herrer.

Etter dette levde herr Ravn bare en stakket stund. Han talte ikke om annet enn det som tjente til hans sjels frelse og bot, inntil han oppga ånden liksom med et enkelt sukk og vandret bort fra denne verden på selveste sankta Cæcilias festdag (22. november). Likferden og jordfestingen hans i Tønsberg ble stelt i stand med all den heder og prakt som landets skikk tilsa for en mektig lendmann og hirdstórmann.

Tidendene om Ravns bortgang nådde Nidaros langt utpå vinteren. Biskop Arne lot da synge sjelemesser og ba inderlig og vakkert for hans sjel til tross for alle de overgrepene og krenkelsene Ravn i levende live hadde tilføyd ham og kirken – slett ikke ulikt den hellige kirkefader Ambrosius, som alltid ba så inderlig for dem etter døden som hadde stått ham hardest imot i livet.

På sankt andreasmesse (30. november) brøt brødrene kong Eirik og hertug Håkon opp fra Nidaros med hele sitt kongelige følge og stevnet sørover langs kysten til Bergen. Herr erkebiskop Jørund innbød da biskop Arne med stor varme til sitt faste bord; og biskop Arne satt som erkebiskopens gjest i erkebispegården hele den gjenstående vinteren og langt utpå sommeren, inntil det kom kjærkomne midler og penger over havet fra Island til hans underhold.

79. Denne sommeren sendte biskop Arne presten Gnup Hallsson over havet til Island med de åpne brevene som omhandlet kirkeombudsmennenes (staðamanna) skriftemål og botsøvelser, samt de rettsreglene og statuttene han hadde utarbeidet i samråd med erkebiskop Jørund, sira Sigvat Landi og mester Oblaud. Skipet som førte presten, skjøt inn i Eyjafjörður, og Gnup brakte brevene straks like til Skálholt, i hendene på den ærverdige herr abbed Runolv.

Abbed Runolv leste opp dette budskapet. Der sto det berettet om herr Ravns bortgang og om alle de store hendelsene som hadde tildratt seg i Norge; likeledes inneholdt skrivene de faste bestemmelsene om botsgjerninger for kirkeombudsmennene og rettskraftige dommer over sakene til dem som alt hadde underkastet seg forlik og gitt formelig håndslag. Det fantes også skriv som vitnet om det tunge fall og den undergang de selv felte over sine egne hoder, de som nektet å bøye seg til lovlig forlik innen den fastsatte fristdagen (dies peremptorius), slik det sto innført i brevet. Dagen før den første olavsmesse (28. juli) nådde disse skrivene Skálholt.

Kort tid etter la abbed Runolv ut på en visitasreise vestover til Fjordene. Et annet skip var kommet inn i sør, og ombord sto lagmann Erlend Olavsson; han hadde slett ikke avventet herr erkebiskop Jørunds lovlige stevning. Herr abbeden og Erlend møttes i Stafaholt i Borgarfjörður, og inngikk der enkelte foreløpige avtaler seg imellom.

Derfra red herr abbeden videre vestover Fjordene. Eirik Mårdsson oppsøkte ham på Reykjanes, og likeledes Torgrim på Stað; og begge disse underkastet seg og utførte nøyaktig de skriftebøtene som den høyverdige herr biskop Arne hadde fastsatt i sine instrukser. Så godt som samtlige kirkeombudsmenn som herr abbeden stevnet på denne ferden, bøyde kne under disse foreskrevne botsøvelsene.

Abbeden la heimveien om Helgafell på Snæfellsnes og derfra utenom Mýrar til Ferjubakki ved Hvítá. Der kom det på ny til forhandlinger mellom ham og herr Erlend lagmann; men alt gikk nå tvert imot fra begges side, og de sto så steilt mot hverandre at de skiltes i fullt uvennskap. Erlend ble stående i kirkens bann og forbud (interdictum) gjennom hele den vinteren, ettersom han hardnakket nektet å motta skriftemål og underkaste seg kirkens dom; dertil rådde det dyp splid mellom dem i en rekke andre saker.

Olav Arndsson hadde denne samme sommeren fått visse tidender om herr Ravns død. Han ble slått med dyp redsel ved dette budskapet; han brøt opp hjemmefra på selve laurentiusmesse (10. august) og innfant seg for abbeden i Skálholt ved mariamesse (Marias himmelfart, 15. august). Der mottok han formelig absolusjon og ble løst fra bannet etter at han først hadde avlagt ed over boken. Rikelig mildhet og kristelig miskunn ble vist denne kirkevergen under biskop Arnes faste forordninger, slik biskopen i utlandet hadde diktert reglene for forliket. Herr abbeden lot heller ikke etter i sitt faste påtrykk, slik at hele flokken av motstrebende lekmenn til sist måtte lukke sin munn for ham og bøye seg for kirkens rett.

Denne sommeren steg sira Torvald Helgason igjen ombord på et skip, nå med abbed Runolvs samtykke; han hadde den foregående vinteren ført et slikt usømmelig levnet som det før er berettet om. Men det gikk ikke bedre med denne seilasen enn at skipet forliste og ble vraket ved Færøyene; likevel berget samtlige sjøfarende livet i land.

Under dette oppholdet ble Torvald rammet av en grufull og sørgelig ulykke: Han som tidligere – i kraft av sin mektige ætt, sin store handlekraft og sin lærdom – hadde vært en så fryktløs og urokkelig motstander av Guds hellige kirke så lenge han holdt troskap til sin herre Ravn, ble nå brått overmannet av en ond og uren ånd med et slikt voldsomt raseri at hele ti mann måtte legge hånd på ham for å leie og slepe ham med makt bort til den hellige Magnuskirken i Kirkjubøur og inn gjennom kirkedøren.

Og i samme stund som de nådde dørstokken, bar det til en hendelse som nok kunne tykkes utrolig for den som ikke kjenner Guds allmakt og vet at den hellige jarl Magnus – kirkens herre og vernehelgen – slett ikke led sin martyrdød til ingen nytte, og at Kristi blodvitne ikke vant sin himmelske krone uten grunn! For idet mennene trådte inn i kirkerommet med denne herjede mannen, raste den besatte så vilt at han brått segnet livløs om i armene på dem, lik et lik; og de lemmene som fra naturens side hadde vært så uvanlig sterke og kraftfulle, ble nå mot all natur liggende fullstendig slappe, visnede og avkreftet. Da han våknet til sans og samling igjen, priste og lovet han den levende Gud, jomfru Maria og kirkens verneherre, den hellige Magnus.

Enkelte talte nok overmåte dårlig og tåpelig om denne hendelsen, og ville ha det til at raseriet utelukkende skyldtes overmål av sterke drikkevarer. Men som et sikkert prov på at saken stakk langt dypere, vendte denne samme grufulle sott over ham igjen etter at han nådde Norge for å treffe herr kong Eirik. Troværdige menn bar vitnesbyrd om at i samme stund som Torvald tok til å fremme klagemål mot sin egen biskop og herre for kong Eirik, slo den samme vanviddssotten ned i ham med fornyet styrke. Først tok de islandske mennene hånd om ham, og siden trådte norske menn til; de la varme omslag og urtekompresser rundt hodet hans, men ingen timelig legekunst maktet å lindre verken. I denne dype elendigheten og sjelekvalen endte han sine dager og utåndet.

Gjennom denne andre vinteren satt herr biskop Arne trygg og vel forvart i Norge for denne gang...