Fedrekult - Dødsland og dødsreise
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Dødsland og dødsreise
av Emil Birkeli
Med originale illustrasjoner
Dreyers Forlag
Hvor kom de døde hen?
Det foregående har vist at de forskjellige epoker har hatt temmelig avvikende skikker og syn. Hva som har vært felles for alle er det religiøse forhold til de avdøde. Disse er blitt betraktet som høyere vesener og har mottatt æresbevisninger og tilbedelse på samme måte som andre usynlige makter med evne til a skade eller hjelpe. Det var kun i den første svake mellomtilstand etter døden at de selv måtte få hjelp og daglig omsorg fra de gjenlevende.
Det er da innlysende at på spørsmålet om hvor de døde kom hen, vilde de forskjellige epokers mennesker gi forskjellige svar. I vår mytologi er vi blitt vant til at de døde enten tenktes å komme til Hel eller til Valhall. Men så enkelt er det ikke i virkeligheten. Siden vi nå har fått tak i hovedlinjene både i brennalderen og de to tidsepoker som ligger foran og etter den, faller det naturligst først å undersøke hvordan tiden før kristendommen så på spørsmålet om de dødes verden. Først bør det dog gjøres klart at guder og mennesker ikke þlaseres sammen. Like så litt som de har noen intim berøring med hverandre i dette liv, like så litt tenkes de å ha det etter døden. I den alminnelige religionshistorie verden over belæres vi om at de avdøde har sitt samfunn, gudene sitt. Der er ingen sammenblanding. Derfor er Valhall en unntagelse fra regelen, og minner om et hedensk paradis etter mønster av det bibelske. Men herom senere. Typen på den døde i den siste hedenske periode er ovenfor fastslått som "nåe" (oldn. når). Det oversettes med dødning, men denne oversettelse rammer ikke det religiøse innhold som ble lagt i ordet. I datidens språk og tankegang var det et fulllødig navn på det hinsidige kraftmenneske. Det kommer derfor igjen i uttrykk som nåsheimen, nåstrand, nåskip, någrind, nåsord, i stedsnavn som Nåstad, Nårstad, Nånes, Nåvik, Nåvatn, Nåli, Nåbekk etc., og var innarbeidet i språket. Nåen levde på samme horisontale plan som menneskene, hverken oppe eller nede, unntagen for så vidt som graven var nede. Men når vi kommer til det virkelige liv og de enkelte former, blandes begrepene ofte sammen.
I kvadene finnes lite eller ingenting om dødslandet, med unntagelse av antydningen om et dødningrike hos eller nær jotnene. Dette viser at den praktiske religion ikke er skildret i kvadene, men at innholdet i disse meget mer er en idealisering eller systematisering av blandet stoff, foretatt av religiøse vismenn.
Gravhaugen
Vender vi oss så til vikingtiden med spørsmålet om de dødes opphold, får vi ikke bare ett, men mange forskjellige svar. Atter et bevis på religiøs oppløsning og tankeskifte. Der møter man først den lokaliserte gravplass som de dødes hus og hjem. Bevisene herfor er gravinnredningen med sikte på varig bolig, utstyr som til en busitter, våpen til forsvar, luksusartikler, verdigjenstander osv. Hertil kommer personnavnene på gravhaugen, og sist men ikke minst kulten. I betegnelsen haugbu, som må oversettes han eller hun som bor i haugen, er denne oppfatning festnet i språket. Derfor tenkes også de døde å være nærværende på gården, å gi fruktbarhet og god avl, beskyttelse til folk og fe. Deres tid begynte særlig etter solnedgang, og derav kommer de sterke og utbredte forbud (tabu) mot støy og arbeide etter solnedgang.
På samme tid som denne lokalisering av de døde til graven betones, må det dog ikke forståes derhen at ikke forestillinger om et større og mer omfattende dødsland kunde eksistere side om side med den lokaliserte gravhaug. Vi har således navnet "dødsens dør" på haugen, og derfor kunde det saktens tenkes at veien førte videre.
Fjell
Derpå tyder blant annet troen på fjell som opphold for de døde. Det er som om befolkningen selv reagerte overfor den begrensning graven fremstilte, og søkte en utvidelse. På den tid islendingene utvandret, må det ha vært nokså alminnelig, for vi hører at Torolv fra Sunnhordland og hans slekt mente at de gikk i fjell etter døden. Derfor ble det fjell de hadde valgt ut kalt "Helgafjell" og belagt med tabu. Om en Seltore og hans slekt hører vi noe lignende; de hadde Toresberg. En Reidar hadde Mælefjell, en Svan hadde Kalbakshorn til dødsbolig. I Norge må denne tro være helt glemt og bare husket i sagn om bergtagning. Lappene plaserer derimot de døde i fjell; og på disse stedene våger de ikke å slå ned med reinen eller med teltslagning. Barneskrik, jakt og blå klær er også forbudt i deres nærhet. Det kunde tenkes at der her har foregått en utveksling mellem lapper og nordmenn i hedensk tid, slik at den ene har lært av den annen. Men det spørsmål er iallfall enna ikke utredet.
Det kan også hende at noen av de fjell som i folketradisjonen er utpekt som heksefjell, har stått i forbindelse med dødstro: Heklefjell, Hornelen, Blåkoll, Kåråsen, Lyderhorn, Dovrefjell og andre er ofte fremhevet i sagn som farlige.
Havet
Dødsland hinsides havet eller i havet er av en annen og mer fremmed art, og der er kun sparsomme meddelelser om det i tradisjonene. Men på grunnlag av skipsgravene, både de virkelig nedgravde eller brente skip og de symbolske skipsgraver med stensetning eller konturene av et skip, må vi slutte at forestillingen har hatt stor utbredelse i kyststrøkene. Hertil kommer også helleristningene med dødsskiper. Vistnok er tolkningen av bronsealderens symboler ennå temmelig mangelfull, men blant de mange former er det vanskelig å tenke seg at ikke dødsskipene har fått plass. Det er først og fremst de sjøfarende som har hyllet denne tro, og siden det særlig er de vestlige keltere som har gjort seg kjent med sine sagn om et skjønt dødsland på øyene i havet vest, kan det synes rimelig å henlegge denne tradisjon til den sakalte keltiske jernalder, altså forholdsvis sen tid. I mytologien møter vi dødsskipet "Naglfar", oversatt av islendingene med nåskipet; likeledes navn på gudeskikkelser tilhørende havet som Æge og Rån. Grekerne kjente bare til en flod med en dødsferje. Nordmenn og keltere som prøvde seg i langfart og higet ut på det store ukjente osean, forestilte seg en havreise. "Nåstrand" og "Dumbshav" hører derfor til i denne tradisjon. Det var bra for sjøfolk å ha en gullmynt på seg i tilfelle forlis. Dette ligner den greske skikk med å legge en gullmynt i munnen på de døde, for at de skulde ha ferjepenger over Styx. Og dette kunde tyde på at det ikke var i selve havet, men hinsides havet dødslandet lå. Det verdensbilde som var gjengs, var som oftere nevnt den runde skive, og Snorre legger etter klassisk mønster sjø omkring hele jordskiven. Midt på den lå gudeheimen, Åsgård, ytterst Jotunheimen, og mellom disse to Manneheimen. Muligens har samtiden oppfattet dødslandet som liggende på den annen side av sjøen. Men sannsynligheten taler for at der ikke forelå noen klare forestillinger i så måte.
I nord
Merkelig nok er dødslandet ofte kombinert med jotner. Det er sikkert en meget gammel tradisjon siden den går igjen i så mange former, og det er ikke så lett å få tak i den opprinnelige religiøse tanke. Har jotnene vært guder i stenalderen, og er de blitt troll og uhyrer i vikingtiden — eventyrskikkelser og midler til å dramatisere datidens dyrkede og anerkjente gudemakter? Det er nemlig en kjent utviklingsprosess, som vi også kan iaktta fra de dødes kult, at avskaffede vesener degraderes. Engang var de dyrkede og anerkjente gudemakter og skytsånder, men ved religions- og tankeskifte ble de til tusser og troll, draug og attergangere. Som regel blir jotnene i denne tradisjon plasert i nord, og dette nordproblem er det ikke lett å komme forbi. I nord skulde Jotunheimen være, og Jotunheimen og Alvheimen var de grenser mellom hvilke den Manneheim lå som nå heter Norge, sies der et sted. Men nord ble i kristen tid igjen til Trollebotn og Trolleheim. Loke kom fra nord. I nord ligger også Nåsheimen. Og ofte blir dette mystiske nord lagt ned. En forbannelsesform gikk ut på å lyse fienden "nord og ned". Likslukeren Hræsvelg plaseres i nord, salen på Nåstrand var behengt med huggorm, det dryppet eiter ved ljoren, og Nidhogg sammen med vargen rev og slet i de døde kropper. Her møter vi altså hele redselsfaunaen samlet i nord i rimtussenes og trollenes kalde og ufyselige polarregion.
Samtidig, som for å øke gåten, viser det seg at nord har vært en hellig retning. I folkeskikkene er der gjort meget mere vesen av nord enn av øst. Ved slakt måtte dyreføttene ikke peke mot nord. Når man klippet negler og hår eller vasket seg, måtte man ikke være vendt mot nord. Nordrennende vann var der en særlig kraft i, det bruktes mot sykdommer. Høgsetet ble plasert i nordøst i huset, og flere steder som f. eks. i Setesdal er det å sette seg i "nord" det samme som å sette seg i det mest ansette sete. Det synes også som om det var vendt mot nord at fedredyrkerne ba til sine fedre. Da Håkon Jarl henvendte seg til Torgerd Hølgebrud, som synes å være en av hans store kvinnelige aner, vendte han seg mot nord, sier sagaen. Og i kristen tid skulde hekseformularene, som grep tilbake til de hedenske skikker, uttales vendt mot nord. "Vend deg rett hen i norden", heter det i mange formularer. Og når kristenretten i selve innledningen innskjerper at de kristne skulde be vendt mot øst, så er det meget som tyder på at dette skulde være til forskjell fra den hedenske nord-retning. Det kan heller ikke bare være i Norge man har plasert visse ting fra det hinsidige i nord, for i en gammel engelsk preken henlegges selveste fortapelsens sted til nord, der "hvor alle vannene går ned". Foreløbig må dette mystiske og motsigelsesfulle dødsrike i nord som kombineres med jotnene, stå for hva det er. Vi vil også finne nord i en helt armen forbindelse, og en harmonisering av motsetningene kan da søkes pa helt ny basis.
Hel
Av de to steder som vikingtiden samlet sin hovedinteresse om, er Hel det best kjente og oftest omtalte. Det er imidlertid en stor feiltagelse å identifisere det med helvede. Det er veien frem som er pinefull, men vel fremme er alt vel. Det brysomme ved problemet er at Hel ikke tilhører det horisontale verdenbilde med den flate jordskive, men en etasjeordnet tilværelse. Dog viser reiselandskapet til Hel et alminnelig kjent flatebilde, så forestillingene er uklare og blandet sammen over hele linjen. Ofte blandes også Hel sammen med Jotunheimen. Men i alminnelighet anskues stedene ut fra jernalderens storgårder med grønne enger, hus anlegg, buskap, gjetere, grinder og bruer, haner, bikkjer og stuter. Inne er der benket med bord og sete og hengt tjeld pa veggene. Mjød, den høytskattede drikk, er satt frem.
Men i den senere tid er Helheimen påvirket av de greske Hades-forestillinger, og er blitt et straffested, hvor Hel, en dødsgudinne, overvåker de døde. Samtidig blir Helheimen forvekslet med Nivlheim, også et underjordisk rike, men meget eldre enn jorden og hjemstedet for eldgamle og meget sterke makter, som går igjen som skygger i den yngre gudemytologi.
Valhall
Valhall, hvis navn der foreligger mange tolkninger på, er et kunstprodukt fra krigertiden. På et sted sies det at Valhall var forbeholdt konger, jarler og høvdinger, det var altså aristokratiets retrettsted. Senere syntes det som om alle tapre krigshelter var velkomne dit.
Det var særlig skaldene i historisk tid som besang Valhall og trøstet seg og andre med den mottagelse som heltene fikk av gudehøvdingen. Bildet av Valhall er ellers meget hjemlig; valkyrjer er oppvartende terner, og einherjene må også hjelpe til. Før frokost er det våpenlek på tunet med kamp og død. Men de døde reiser seg igjen, og alle går uskadd til bords. De begunstigede medlemmer av gudesamfunnet kalles "einherjer", de som går i enekamp, formodentlig de modige og overlegne kjemper. Kokker, store kokekjeler, øl, mjød, geit på taket som nipper lauv av tre, drikkekar i hallen, masser av mennesker osv., — slik er bildet malt. Odin selv går som en god husbonde og drømmer om ankommende nye helter.
- "Hva er det for drømmer? kvad Odin,
- før dag drømte jeg at jeg sto opp
- for å gjøre Valhall ferdig for falne helter.
- Jeg vekket einherjene, bød dem
- å stå opp og strålegge benkene
- og skure bordkarene,
- bød valkyriene å bære vin
- som jeg ventet en fyrste
- hist fra jorden,
- høybårne venter jeg,
- gjeve helter, glad er mitt hjerte."
- (Erikskvadet)
Ragnar Lodbrok blir lagt følgende ord i munnen i Kråkesangen: "Jeg vet at benkene hos Balders far (Odin) alltid er gjort i stand til gilde; straks vil vi drikke øl av horn, helten klager ikke over døden i den herlige Odins hall; ikke møter jeg med fryktens ord i Odins hjem ... Nå lyster meg å ende mitt kvad, for diserne som Odin har sendt meg fra Valhall, byr meg hjem til ham. Glad skal jeg drikke øl med æserne i høgsetet, alt håp om liv er ledet, leende går jeg mot døden."
Klarere kan ikke oppfatningen av forholdet utmåles. Men når man da står overfor det generelle faktum at guders og menneskers opphold i det hinsidige aldri slås sammen, og når man samtidig erindrer at Odin var en hård og krevende gud i den alminnelige praktiske kult, så står man overfor en dobbelt gåte. Det er bevist at ved hans helligdom i Uppsala ble der ofret mennesker. Hertil kommer også at skjønt Odin plaseres i Åsgård og dette gudehjem hører til på den plane jordskive, så er det andre ting som tyder på at Valhall var et luftrike. Følgende, som er bygget på de resultater religionsforskningen hittil er kommet til, kan imidlertid gi en antagelig forklaring.
Opprinnelig har Odin hatt den samme oppgave som disene: å være sjelefører (psykopomp) for de døde. Han var da også luftfarer og hører som sådan hjemme i likbrenningstiden. Fra å være sjelefører i alminnelighet ble han senere kampplassens, valens fører for de falne krigere. Og i vindens sus hørte man ham fare avsted med de dødes skarer. Forestillingen om Odin som luftfarer og rytter i spissen for døde har vært meget utbredt. Til slutt ble han opphøyet til selve kampens (krigens) gud, og da mottok han de falne i sitt eget gudehjem, mens valkyriene utførte hans gamle yrke.
I nord, under påvirkning av den kristne lære om himmelen, må Valhall-forestillingene ha slått ned og fått næring under den forbitrede og skånselsløse kamp som enkeltpersoner og slekter førte med hverandre i vikingtiden. Kampen og dens belønning, som ofte var høyst problematisk, ble utlignet ved den spesielle heder og ære som ventet i det hinsidige. Det er derfor særlig vikingkretser som har utviklet Valhall-læren. Men hvor lite Valhall i virkeligheten har vært fundert som gudebolig og paradis for sjelene, viser Balders-myten. Denne gud får endog plass som Odins sønn, han var fremragende og elsket. Men ved døden får han ikke plass i gudeheimen hvor han skulde høre hjemme. Hel som dødsbolig var sterkere forankret i sinnene enn Valhall. Hva utstyret angår, er det imidlertid ikke stor forskjell: Hus og haller, porter, grinder, buskap, grønne enger, bord og benker, tjeld på veggene, mjød og øl på bordet var der også i Hel. Uten tvil har derfor Valhall som gudeparadis fått en altfor stor oppmerksomhet i forhold til sin plass og betydning. Professor Magnus Olsen og flere forskere helder til den oppfatning at Colosseum i Rom med gladiatorkampene ligger til grunn for det Valhall som har 500 dører hvor 800 einherjer kan gå gjennom hver dør. Mellom navnet einherjer — de som kjemper alene — og gladiatorene som kaltes singulares — de enestilte — er der også forbindelse.
