Fedrekult - Julefølgene
| Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Denne teksten finnes på følgende språk ► |  |
Julefølgene
av Emil Birkeli
Med originale illustrasjoner
Dreyers Forlag
Innhold
Jolesveiner
I det foregående har vi fått detaljene ved julebesøket, og når man tenker på den lange tid som er gått siden hedenskapet ble avskaffet ved lov, må man forundre seg over at det er mulig å samle så pass meget stoff om det hedenske folkeliv på dette spesielle punkt. Men det beviser bare at kristningen var høyst overfladisk og på ingen måte nådde ned til dypet av folkelivet. Dertil var den foreløbig for meget av et sedskifte i det sivile og borgerlige liv, og for meget av ytre kulthandlinger uten personlig påvirkning hva det religiøse angikk. Men hermed forlater vi folkelivet og skikkene og går over til det samlede inntrykk av julebesøkene slik som dette har avsatt seg i folkeminnet og er oppbevart i norske tradisjoner. Dette emne er særnorskt, og det er uhyre lite å høre om det fra andre land i Europa, selv fra vårt naboland Sverige. Det viser riktigheten av vår formodning om at folket i vårt avstengte land kunde ha gjemt på fortidens sagn og legender i en høyere grad enn folk fra land som stadig har vært oppe i store omveltninger.
Det som da straks fanger oppmerksomheten i sagnene om julefølgene, som jo bare er totalsummen av det som hendte i julen og helhetsinntrykket hos den iakttagende og reflekterende tilskuer, er minnet om luftskarene.
Med kjennskapet til bronsealderens sjeletro og forestillinger om et dødsland i luftregionen forundrer det en ikke at dette trekk kommer igjen i julefølgene. Tvertimot, det motsatte vilde ha vakt forundring på grunn av bruddet i sammenhengen. Likbehandlingen, likbrenningen og tradisjonene om dødslandet vilde manglet sin balanse dersom ikke dette moment hadde gjort seg gjeldende.
Minnet om de dødes luftreise er således et uhyre gammelt tankegods, som kan føres tilbake til stenalder- og bronsealderfolket her i landet. Og på sitt vis er det utrolig og betagende at et folk uten hjelp av litteratur og direkte overlevering, gjennom årtusener har kunnet forplante et slikt felleseie av tanker og ideer.
Hadde tradisjonen bare kjent luftskarer, vilde vi på den annen side også kommet i villrede. For også det vilde ha fornektet den utvikling som har avsatt så sterke spor i alle tradisjoner og skikker i vår tidsalder.
Ved siden av luftskarene møter vi imidlertid en stor mengde jordbundne landfølger. De kommer fra hauger, fjell og graver, slik som vi kunde vente det etter alle tilgjengelige opplysninger om den nyere tids variasjon av forestillinger. Disse følger nyter ikke den age og respekt som luftskarene. I de mest eventyrlige og omdiktede former gjøres de til rene sirkus- og karnevalsfølger, eller til fredløse sjeler og troll. Hva befordringen angår, så rir, kjører og går de for å komme frem. Noen har fryktelig hast i likhet med oskereien, andre har særs god tid. Alt dette kan vi forstå ut fra gravskikkene. Det dualistiske menneske ble luftfarer og fortsetter også med det i sagnet. Det monistiske nåe-menneske holder seg til jorden og kommer fra sine mange oppholdssteder eller fra en felles helheim. Dette med de dødes julebesøk har virket så fascinerende på folket at det eksisterer en rikdom av variasjoner over emnet, til dels i temmelig sammenfiltret form, slik vi har fått dem samlet og overlevert. Særlig gjelder dette jolesveinene. De forveksles på mange steder med de virkelige gjester, men som regel betraktes de som en kaste av underordnet betydning eller som et slags tjenerskap.
De har som regel skjemtenavn (klengenavn) i nedsettende og latterlig betydning. Stort sett må man betrakte jolesveinene og mange av de betegnelser som opptrer sammen med dem: joleskreid, jolereid, jolefolk, joletroll som en uklar sammenblanding av religiøs tradisjon med fantasi og diktning fra oppløsningstiden. Således har man bare i en provins, Trøndelag, følgende variasjoner: I Verdal skal maten stå på bordet julenatten og være tilgjengelig for "hvemsomhelst". I Strinda dekkes der for "tussene". I Selbu for "jolesveinane". I Sparbu kan "jolesveinane" bare få skrape gryta. I Sogn og Nordhordland kom jolesveinene før jul og satt på hjellen. I Sunnfjord trodde man at de ble skikket i forveien for å "sjå itte um alt va so da sku væ". Her er noen eksempel på navnene: Fra Sparbu kjenner vi fire julesveiner som er navngitt, nemlig Gålamon Garstaur, Hømann Hukkudala, Jartmon Fisein, Tåstein Spela. I Sunnfjord forekommer følgende fem: Påtak, Stikk, Bit, Bær, Kast. I Rogaland følgende tre: Tonten, Gonen, Tollag med lagabytta. I Hallingdal følgende fem: Tydne Ranakamb, Helge Høgføtt, Trond Høgesyningen, Magne Trøst, Spenning Helle. Disse siste kommer fra fjell og hammere men på en staselig måte, og har mer av storfolkets karakter. Islendingene har 12 julesveiner og foraktelige navn på dem alle: Dørsnuser, Gryteslikker, Skyreter, Gluggetitter osv. Spørsmålet om julesveinenes karakter er således fremdeles uløst.
Luftfølgene
Som allerede nevnt deler de egentlige storfølger sig i luft- og landfølger. Innenfor hvert fylke varierer navnene på disse følger, og hvert strøk har sine egne lokale sagn. De er ikke støpt i samme form. Følgende grupper bestemmes av sine førere: a) har mannlig fører, b) kvinnelig, c) et par, men kvinnen synes allikevel å være hovedfører, mannen er bare ledsager. Luftfølgene tilhører gruppen b) og c). Mest kjente av alle luftfølger er den før nevnte oskurei, som ikke har noe med guden Tor eller Åsgård å gjøre. Navnet varierer fra oskurei, olskorei, olgårei til olgerætla og ålgøya. Oska er navnet på tordenværet, og alle forskere synes å være enige om at navnet betyr larm. Oskereien føres av en kvinne som i Telemark og Setesdal kalles Guro Rysserova, på Sørlandet Goyri Gunnåsdatter. Oskereien i Hardanger går under navn av Lussiferden. Dette er igjen en forveksling av de følger som kommer før jul. Lussidagen faller nemlig på 13. desember. Og Lucia, den greske helgeninne, har hatt den vanskjebne å skulle fordrive en hedensk vette på denne dag, men er selv blitt gjort til "hedning". I Norge er hun ikke så meget kjent utenfor denne juletradisjon, men i Sverige er hun særdeles vel kjent og opptrer i flere former mere eller mindre hedensk eller kristent, ettersom man ser det.
Tradisjonen har fastholdt den grunnleggende ide for oskereien som et dødsritt. Den kvinnelige anfører har flere trekk tilfelles med de gamle diser som førte de døde til Valhall. Kun lar man Guro fare stygt med dem hun tar. Hun binder dem nemlig til hesterompa og sleper dem etter seg. Dette er da trekk fra omdiktningen og nedvurderingen. Av kvinnelige vesener som stilles i mere eller mindre direkte forhold til julefølgene, er de fleste glemt, men følgende er dog bevart: Guri Kunan fra Østlandet, Ymrekjerringen fra Sunnfjord, Nøkke fra Sogn, Skjegga fra Dalane, "En frue" som kjører med forspann av to hunder i Nordhordland, Gryla fra Island, et monstrum med mange haler. De mannlige ledsagere er i Agder Sigurd, en "uteva gammal mann" som må hekte opp øyenlokkene med kunstige midler, i Dalane Skjegga som har en Ragnall med seg. Disse to hører dog nærmest til landefølgene, for de drar gård imellom på gjesting. Lussi i Hardanger har Tron med seg.
Landefølgene
Landefølgene har utelukkende mannlige førere. På Østlandet er det Tron og Tore, i Sunnfjord Terning, i Rogaland Tarall, i Sogn Gunvadl og Jatagerd, i Dalane Ragnall, i Setesdalen Staale. At alle disse hører gravlegningstiden til fremgår med all ønskelig tydelighet av tradisjonens interesse for å plasere dem i navngitte hauger. Men de enkelte førere og navnene på følgene går ikke alltid sammen, man må huske på at tradisjonen arbeider ikke etter systematiske linjer, men etter dramatiske og følelsesbetonte motiver.
Et av de mest bekjente julefølger er Kringlafylgjet i Sogn. Det er et makabert følge av dømte og fredløse ånder som soner sin brøde her på jorden: ransmenn, mordere, kvinner som har drept sine barn, hestehandlere som har snytt og bedratt hele sitt liv osv. Komposisjonen må derfor ha funnet sted i den katolske tid. Men underlig nok kleber der noe helt hedensk ved dette følget allikevel, for det oppfører en underlig dans under ferden, og det er vel en dans som skriver seg fra selve folkelivet. Den er imidlertid ikke kjent. Vossefølget, også kalt Vaasedrifta og Mossedrifta, kommer i rasende fart mere i stil med oskereien. Det samme gjør Lussiferden i Hardanger, og i virkeligheten er denne en luftskare. Den kommer dog fra fjellet, men i rasende fart. Følget består av menn og kvinner som rir på gloende hester, og det farer frem med bulder og brak. Hvor det kommer, tar det med seg mennesker, dyr, trær, sten og hus. Det kan føre sitt bytte langt bort og slippe det, men oftest ser man det aldri igjen. En jente ble revet med av ferden og funnet igjen i et uthus en kvart mil fra hjemstedet. Ofte føres folk ut på øde skjær og holmer i havet eller opp i fjellet. Slipper personene levende fra det, blir de som regel tussete; hestene blir skye og vrange, kyrne melker blod og kaster kalvene i utid.
Tross disse ville og fantastiske former har ferdene også beholdt trekk fra den religiøse dyrkelse. Ståle i Setesdalen, som er blitt plasert som "troll" i Skavhelleren og har fått et helt trollsleng med seg, får allikevel brød i Hommegrenden, hvor han antagelig har vært rydningsmann og lykkebringer i likhet med Tollev Sønstebø i Tinn. Selv for den ville Lussiferden i Hardanger blir der utstilt juleoffer på "jolereid-hedla" — "Jolereidi laut då få sitt", heter det. "I Simadalen skikka dei i ørgamal tid kvar joleftaskveld mat gjenom ein glugg åt ferdi." I Sunnhordland var det selve "ferden" som kom for å spise inne i huset. Selv i Kringlafylgjets område blir det sagt, at "som me ogso veit, for jolaskreide jamt i gjesting hjå sine slektningar og likemenn i jolahelgi".
Det er lett å se at denne utbrodering av julefølgene er et ekko fra en senere tid enn den egentlige fedrereligion, og at det er luftskarenes spennende ferd som har inspirert de andre. Emnet var like til 1850-årene så aktuelt at den kjente samler, lærer Johan Storåker, kunde si at barna på Sørlandet var like så sterkt opptatt av oskereien som av begivenhetene i Bethlehem før jul. Men det går med massen som med den enkelte, ettersom tiden lider, forsvinner først detaljene, deretter den indre sammenheng, og til slutt er det bare visse hovedtrekk som står igjen. Disse kan da lett begrunnes ut fra en ny tid og en ny slekts tankegang, og der blir lite igjen av det opprinnelige.
Solhovnatta
Går man tilbake til den førkristne jul, er det den tiden solåret avmerker som den store krisetid som danner utgangspunktet for dødsfesten. I vår kristne jul er den hedenske druknet, dog ikke så grundig at ikke Welhaven kan forme en linje som denne: "Naar Ølet virker i Bjelkestuen og vækker hedenske Juleskikke."
En rekke hedenske skikker kalles til live i denne fest, som har gitt årsak til en livlig diskusjon om hva karakter den hedenske jul i virkeligheten hadde. Var den en solfest, en fruktbarhetsfest, en lysfest, eller hva? Som vi har sett er det fedrereligionen som har satt de dypeste merker på festen, men det behøver ikke å utelukke at mange forskjellige elementer er blandet sammen og at utgangspunktet kan ha en annen opprinnelse enn de dødes besøk.
Høydepunktet i den hedenske fest var også en natt. Den ble kalt solhovnatt, hakenatt, midtvintersnatt, modernatt (Netternes natt). Og for denne lå solvendet til grunn. Det var årets lengste natt, den natten da alt det som var fryktinngydende og mysteriøst behersket naturen. Derfor måtte ingen være ute eller gå alene. Vannet før midnatt ble til eiter, men etter midnatt skjedde en total forandring, da ble det til vin. Den normale orden for alt var forstyrret. I følge hedensk oppfatning av hellig som nærmest betyr farlig, var den derfor meget "hellig". For varsler og hemmelig kunnskap var denne natt særlig gunstig, alt som ellers var skjult og utilgjengelig, kunde da utforskes med de dertil skikkede midler og med den rette innsikt. Da kunde en få vite hvem som var "feig", hvem en skulde få til mann eller kone, og om det skulde dø noen i det kommende år. Natten synes derfor i sin opprinnelse å være en kosmisk skjebnetime, og dette kan skrive seg fra gammel soltro og solkult, men på samme tid var den besøkstid for uvanlige krefter og vesener.
Til en slik fest gikk man ikke uforberedt. Dagene i forveien kaltes derfor "de dyre døger", og allerede de var belagt med alle slags tabu. Men jo nærmere dagen kom desto strengere ble det, og da fikk ikke engang katten være inne i hus. Den var nemlig et klodyr, og de ansåes formodentlig for særlig farlige hamdyr. En vond vette kunde ta katteskikkelse på seg og volde ulykke.
Både før og etter julen bruktes en masse beskyttelses- og renselsesmidler. Mange av dem kjenner vi fra begravelsesskikkene. Det meste av det hadde lukt, og da en lukt som var tiltalende og beroligende. Tjære var således meget brukt og svært populært. Og det kan man nok forstå, for mange sier enda: kjenn den goe tjærelukten. Av vekster var eneren nummer en, deretter kom pors, gran og rogn. Men de beste var kors av tjære smurt på eller skåret inn i veggen og i redskapene. Dessuten det beskyttende jernet.
For å kunne forstå anvendelsen av jernet må vi sannsynligvis tilbake til overgangen fra stenalder til bronse- og jernalder. Ved jernets innførelse skjedde en slik forandring i livsforholdene at menneskene ble over seg av glede og forundring over de nye livsvilkår og den letthet hvormed arbeidet kunde utføres. Ubegrensede muligheter åpnet seg med en gang. Det var som å komme ut av hulen, som å bli fri tunge og hemmende lenker om hånd og fot. Derfor ble jernet en redning ikke bare fra det håpløse slit med stenverktøyet, mens også symbolet på den nye tid og midlet til å jage de ukjente makter som tilhørte den gamle tid på dør. I så måte lignet denne overgang meget på middelalderens overgang fra kastevåpnet til skytevåpnet. Et skudd og en kule ble også betraktet som det beste middel til å overvinne "trollty". Det forklarer da hvor sikre man følte seg med en øks i veggen, jern i vuggen, sigd i kornet og ljå i løen. Hadde man hatt hestesko, vilde man sikkert også ha slått dem opp over alle dørene slik som det ennå gjøres i vår tid.
Den glade løsslupne folkefest som fulgte etter all spenningen og uhyggen, hører ikke med til vårt emne. Men på samme måte som alvoret og frykten hadde dominert første del av festen, endte den i en likeså stor løssluppenhet med eting, drikking, dans, lek, kappkjøring, ridning og kjøring i dagevis til kreftene var utladet, og alt vendte tilbake til hverdagskosten og hverdagslivet.
Primitiv religiøsitet og kristendommen
Ved den rekonstruksjon av en hedensk religionsform som her er forsøkt og som altså engang har hatt en hovedplass i det norske folks liv, er flere ting av stor interesse kommet for dagen.
Det som er så utenkelig for de fleste, at vi fremdeles etter mange hundre års kristen påvirkning skulde ha beholdt tanker og skikker fra den førkristne religion, er allikevel tilfelle. Det viser at av alt det et folk og et enkelt menneske beskjeftiger seg med og har i seg, er religionen noe av det seigeste og vanskeligste å utrydde. Men selvfølgelig gjelder dette først og fremst de former som virkelig har slått røtter i folkelivet. Dette må henge sammen med menneskets iboende religiøse behov og karakter. Der må være noe i oss som trenger religionen og fastholder den som magneten jernstøvet.
Det religiøse element må føles som et av de viktigste og mest uunnværlige i åndslivet, ellers kan vi ikke forklare oss den religiøse konservatisme. Man gjemmer ikke på det verdiløse og det lett erstattelige, men på de største og dyreste skatter. Det er først som sinnsyke at tidligere fornuftige mennesker samler på sten eller filler og fyller opp huset med det. De fornuftige holder seg til edlere ting som smykker, penger, verdipapirer, vennegaver osv. Den religiøse påholdenhet røper derfor et dypt instinkt som avslører menneskets forhold til religionen. I moderne tid kan det synes som om dette resonnement ikke holder stikk, tusener av mennesker har emansipert seg fra alt som heter religion, de skyr religiøse forsamlinger, hopper over religiøse artikler i avisen og blir flaue eller rasende dersom de kommer sammen med religiøse mennesker. Alt kan de tåle, bare ikke religion! Men slikt kan ofte være en fasade og et skalkeskjul for et urolig religiøst sinn, og er det vel også som regel. For det første har det moderne irreligiøse menneske ofte skaffet seg erstatning i et eller annet og laget religion av det, f. eks. av politikk, filosofi, musikk, estetikk osv. Og for det annet så bryter det religiøse behov frem før eller senere hos alle. Dessuten kan man spore det religiøse hos det moderne menneske i tilbakefall til primitiv religiøsitet, til såkalt overtro ved utallige leiligheter. Mascots (et lykkemiddel) er snart likeså alminnelige i Europa og Amerika som i Afrika. Magiske forestillinger om "lykken" er meget alminnelige. Varsler i forbindelse med dyr (som f. eks. katter) tas i fullt alvor, og hvem vil være 13 til bords?
Denne primitive religiøsitet er så meget lettere å fastholde som den er et nøytralt element som later moral og skyld helt ute av betraktning. Den faller også merkelig godt sammen med den materialistiske verdensanskuelse, som derfor også hos mange får karakteren av et religiøst standpunkt.
Men til fordel for den gamle religions seiglivethet virket også århundrelang vane og skikk. Vi kan bare tenke på den måten vi stadig feirer fastelavn eller jul på. En rekke skikker som vi ikke kan forklare, men som far og mor og som bygden brukte, eller som den og den familie brukte, følger vi fremdeles. Vi legger ikke så meget i det, men det hører tradisjonen til, og vi følger med. Vi behøver heller ikke å anstrenge oss med det, for det går av seg selv. Vi setter opp kornbånd, vi skaffer juletre, vi tenner lys. Vi baker kaker, og vi gjennoppliver former som bare har interesse den ene gang. Der er intet å si på alt dette, det avslører bare folkelivets automatisme, og det er da også den som har gjort det mulig for vår moderne tid å samdele med stenalderens lykketro. Vi taler om "fiskelykke" og "jaktlykke" som noe der er løsrevet fra personens dyktighet som fisker eller jeger, et hemmelighetsfullt tillegg til den enkelte, som kommer — hvem vet hvorfra? Det samme gjorde det gamle veidefolket som bodde her i svunne tider. Og det er morsomt at det nettopp er på deres eget felt, jakten og fisket, at denne gamle mana-tro har holdt seg. Det stemmer også godt med denne primitive tro fra fortiden at "lykken" er lett å tape. En liten feil, en liten overtredelse av en eller annen regel før en drar ut på fisket eller går på jakt, kan forspille den. Derfor må en være vår om seg og følge alle bud og forbud, for "lykken" er flyktig som vinden.
Polynesierne kaller disse beskyttende regler for "tabu". Vi har fremdeles mange slike tabu her i landet!
Vi kan derfor ikke komme bort fra at der midt iblant oss finnes rester fra svunne tider, og det lengst svunne. Vi har forklart årsaken hertil og ført den tilbake til mennesket selv. Men der er ogsv en omstendighet vi må komme inn på, nemlig den svake form som kristendommen har opptrådt i og som har hjulpet til å holde det gamle vedlike.
Spør man etter virkningen av den gamle fedrereligion på folkets tanke, så møter vi igjen det konservative element. Det ligger i denne religions art som familiereligion at den konserverer systemet ved å binde det til det rent biologiske faktum, slekten som kommer og går. Like så visst som mennesket fødes og dør, like så visst innlemmes det i det religiøse system. Like så lite som der er avveksling og forandring i denne slektenes gang, like så lite er der forandring i de levendes forhold til de døde. De er flyttet opp i en høyere klasse, men tilhører fremdeles samme slektsgruppe. Alle står fremdeles solidariske. Det er det kinesiske system opp igjen i europeiske former. Visstnok forandrer kultskikkene seg, slik som vi har sett det med de forskjellige former for gravlegning, troen på de dødes liv og form, reise og oppholdssted etc. Men alt dette bringer ingen avbrytelse i det religiøse forhold. Fedrereligionen er i alt vesentlig den samme, kun med de forandringer som en mere eller mindre spiritualistisk eller materialistisk tidsmote fremkaller. Den kan derfor ikke utvikle folket, ikke bringe nye tanker, den binder bare til fortiden og til slekten: Mennesket på denne side og mennesket på den annen side. Der er ingen spenning i den, ingen stor høyde. I så måte har gudetroen og gudedyrkelsen vært noe ganske annet og har hatt evne til å sette fantasien og tankene i sving. Men til gjengjeld har denne religionsform alltid etter hånden antatt rå og drastiske former. Og det er tross alt kulten som har den største praktiske betydning for påvirkningen. Læren om gudene og de forskjellige forestillinger om dem betydde ikke så meget i et samfunn hvor man savnet spesielle lærde til å forkynne en bestemt tro. I vårt land trodde enhver det han vilde tro, eller det som han hørte andre trodde. Der var ingen faste dogmer, men kulten var som oftest en tvungen sak.
Fedrereligionen var på sitt vis en from religionsform. De gamle gikk og dullet med sine døde, drømte om dem og tjente dem, delte godt og vondt med dem og røktet sine plikter overfor dem, slik som vi har sett det og slik som deres skikker altså har forplantet seg til oss, deres kristne etterfølgere. Og nettopp denne fromme og stillferdige hjemmets religion var det som fikk leve videre ubemerket i den katolske tid. Kristendommen i de første århundrer var vesentlig det samme som kulthandlinger i kirken med en ny kulttjener, den kristne prest. Men hvor mange kirker var der vel her i landet, og hvor dypt stakk tilslutningen blant folket? At det gikk ut over den gamle gudedyrkelse er sikkert nok, og folket fikk i den kristne forkynnelse hjelp til å danne seg et helt nytt og forenklet verdensbilde. Et stort tankeskifte og en revolusjonerende fornyelse av sinnene fant sted. Men den katolske kristendom rakk ikke inn i hjemmene, til privatlivet og til selve menneskenes hjerteliv.
Dessuten trakk kirken på en dødvekt fra oldkirken i sin helgendyrkelse. Denne var jo heller ikke annet enn et oldkirkelig tilbakefall til fedre- og herosdyrkelsen omkring Middelhavet. Og den invitasjon som lå gjemt i denne form for religion tok germanerne imot med stor villighet. De dyrket sine fedre som "helgener", og vi har sett at kirken måtte forby dem på det strengeste å dyrke sine døde under dette navn. Denne forholdsregel var imidlertid bare å gå over muren på det laveste sted, for å si det med et moderne bilde. Og muren var virkelig lav på dette punkt, for den lå i nivå med selve fedrekulten.
I læren om det hinsidige, særlig om skjærsilden, fant man også lett tilknytningspunkter til det gamle Hel, og i sjelemesser for de døde sto man igjen på grenseområdet for den primitive religion med dødekult.
I den evangeliske kirkes første tid her i landet var det også smått bevendt med evnen til å komme folket nær, likesom der var mangel på betydelige og overlegne representanter for en aktiv og levende kristendom. Folkelivet fortsatte derfor temmelig uforandret, kanskje det endog forverret seg i retning av å synke tilbake i det gamle på flere punkter i og med de store omveltninger som ble innført i navn uten å kunne gjennomføres i gavn. Det er først fra 1700-tallet og oppover at der skjer en virkelig forandring. Først med den nye tid er folkelivet gjennomsyret av kristendommen på en ganske annen måte enn før i det norske folks historie.
Den gamle religiøsitet er forandret til en aktiv kristendom med etisk hovedpreg og sentralisert Kristustro. Blant Europas nasjoner står den norske høyt som folk betraktet både i etisk og religiøs henseende, det kan i så måte sammenlignes med de beste. Det har tatt lang tid for det til å nå frem, og det er ennå meget å vinne. Men der er grunn til å tro at folket både selv er klar over sin stilling og at det er rede til å holde på sin skatt og øke den på samme måte som det har gjort det i de siste slektsledd.
