Godt år, Torbjønn!

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Norsk.gif


Folketro i sagn og eventyr


Godt år, Torbjønn!

M.B. Landstad, 1802 - 1880, sagn fra Telemark.


Gården Flatland i Vrådal har vært beryktet for et avgudsbilde som har vært der. Det sies at allerede Pontoppidan omtaler dette i det skriftet han kalte "Evericulum fermenti veteris". Og det forholder seg ganske visst sånn at Tor selv har sittet i høysetebenken på Flatland. Men da prestene begynte å bestrebe seg på å få ham bort, ville ingen vedstå seg at det var eller hadde vært noe avgudsbilde på gården. Men saken er godt kjent i Vrådal, og enhver kan fortelle om stabben på Flatland eller Torbjørn, som de kalte ham. Vi er så heldige at vi kan berette om noen av disse opplysningene, takket være prost Winfeld som i 1775 hentet dem inn fra sannferdige folk som ennå levde og hadde sett bildet.
   Han sier at det man med sikkerhet vet om saken, består av følgende: Det sto i høysetebenken på Flatland en trestabbe. Den var tykk og stor nedentil sånn at den kunne stå fast uten å dette overende. Men oventil var den skåret ut etter et menneskes trekk med hals, hode og ansikt. Den hadde ikke armer eller ben. Istedet for øyne var det to store hull som var fullstøpte med tinn. Hodet var flatt oppå, og det var så stort at man med letthet kunne sette en fullskjenket ølskål der. Det gjorde man da også gjester skulle benkes til bords, og når ølskålen sto der, fikk Torbjørn et utseende av å ha stridslue eller hjelm på hode. Med sine gloende tinnøyne så han da drabelig ut.
   Gjesten tok ølbollen av Torbjørns hode akkurat som om det var han som skjenket. Så sa han: - Godt år, Torbjønn! - Etterhvert som ølskålen gikk rundt bordet, hilste alle gjestene Torbjørn på denne måten. Den enkelte tok skålen, drakk og gjentok: - Godt år, Torbjønn! - Når alle hadde drukket, ga de Torbjørn skålen igjen ved å sette den på hodet hans. Magister Otto Stoud, sokneprest til Kviteseid, han døde i 1723, anmodet en gang gårdens eier, Ånund Flatland, om å ta stabben bort og brenne den. Men det ville ikke Ånund. Han sa at det dreide seg jo bare om et trestykke. Men stabben hadde stått der i stua fra eldgammel tid av, ja, fra før noen kunne minnes. Der hadde den stått så lenge de hadde hatt denne stua på gården og før det også. Nå ville han at den skulle stå der i fred i hans tid, og med hans minne skulle ingen få lov til å ta den bort. Men han påsto også at den ALDRI, hverken i hans eller han forgjengeres tid, hadde vært dyrket som avgud så vidt noen kunne minnes. Den ble bare brukt til å sette ølbollen på for dem som satt til bords. Gamle Ånund fikk sin vilje og stabben ble stående. Men siden brente den opp i en ulykkelig brann der stua gikk tapt. Det gikk slik til ifølge segnet:
   Det var en gang gått så galt til at en eller annen var kommet til å hogge Torbjørn i ansiktet. Det fikk han et stygt lyte av. Om det skjedde ved forsett eller ved vanvare skal vi la være usagt, men de fleste synes nok det første høres rimeligst ut. Da ble Torbjørn meget vred, heter det. Da husbonden Ånund Flatland fikk se skaden de hadde gjort ham og fikk vite at han var blitt vred, da skal Ånund ha spådd ille. Han mente at de visselig kom til å måtte unngjelde for det og betale dyre bøter for det øksehogget de hadde gitt gamlingen. En tid senere, viste det seg en besynderlig ild over husene på Flatland. Den flammet raskt i været og slo sammen over mønet, men så sluknet den straks. Da ble folk forskrekket. De mente at nå ville Torbjørn hevne seg for øksehogget, og at dette synet varslet at ulykken var for hånden.
   Men Ånund Flatland hadde en datter som hette Jorunn. Hun hadde alltid holdt seg til venns med Torbjørn og stelt godt om han. Og nå ba hun ham i sin store forskrekkelse og skånsel og at han ikke måtte føre ulykke over dem.
   Da lovet Torbjørn at han skulle vente med det så lenge hun levde, og det gjorde han for hennes skyld. Dette løftet holdt han også, og Jorunn hadde god lykke alle sine dager. Men så snart hun var død, ble gården rammet av en stor ildebrann. Alle husene der ble lagt i støv og aske, også stua der Torbjørn sto, og ikke det minste klarte de å redde. Hvorfra han tok det, vet vi ikke, men da skriveren kom for å holde registrering og skifte etter Jorunn, skal han ha sagt: - På dette stedet blir det nok skifte med kull og aske. Og sånn skjedde det. Der omkom også Torbjørn Flatland og med ham den siste levning av Tor-dyrkingen i Norden. Da han så seg forlatt og spottet og ringeaktet, og den siste som brydde seg noe om ham var død, da tente Tor selv bålet sitt. På denne måten viste han sitt ry og rykte verdig.