Henry Huntingdon biografi
Velg språk | Norrønt | Islandsk | Norsk | Dansk | Svensk | Færøysk |
---|---|---|---|---|---|---|
Denne teksten finnes på følgende språk ► | ![]() |
Henry av Huntingdon
(1080—1160)
Henry av Huntingdon (født ca. 1080, død 1160) var en engelsk historiker og erkediakon av Huntingdon.
Henry er mest kjent for sin Historia Anglorum (Historien om engelskmennene) som dekker perioden fra den romerske invasjonen i 43 f.Kr. til Henrik II av Englands tiltredelse i 1154. Man har anslått at bortimot 74 prosent av hans tekst kommer direkte fra andre forfatteres verker gjennom sitat, oversettelser eller sammendrag, og hvor omtrent 40 prosent kommer fra Bedes Historia ecclesiastica gentis Anglorum fra tidligere i perioden. Henrys tekst er original for perioden 1126–1154. Noen av de hendelsene han beskriver har han selv bevitnet, inkludert regimet til Henrik I av England og Henrik II av England, og det engelske kaos under Stefan. Hans historie er full av dramatiske fortellinger, og var ekstremt populær og innflytelsesrik hos andre historikere. Likevel skulle hans popularitet ikke endre seg i lys av strengere krav til senere tiders historieskriving, heller ikke hans omstendelige utforming som bidrag til den pågående politiske debatt om etniske, nasjonale og juridiske spørsmål angående forholdene i England og Wales.
Henry delte engelsk historie inn i fem store invasjoner, ved romerne, pikterne og skottene, angelsakserne, vikingene og normannerne. Hans historie var organisert i 1135-utgaven i syv bøker med følgende titler:
- Romernes styre av Britannia
- Engelskmennenes fremvekst
- Engelskmennenes omvendelse
- Engelskmennenes styre
- De danske krigene
- Normannernes fremvekst
- Normannernes styre
De senere versjoner av hans historie inkluderer opp til tre tilleggsbøker, om helgeners liv og andre mirakler (inkludert en spektakulær grisete skildring av forråtnelsen av liket til Henrik I), og et sammendrag av deler av Geoffrey av Monmouths Historia Regum Britanniae.
Henry er opphavet til periodebegrepet "heptarki" (som er lite brukt på norsk) som betyr et styre på syv personer, men i Henrys betegnelse menes den uformelle konføderasjonen av de angelsaksiske kongedømmer fra 500-tallet til 900-tallet bestående av Kent, Sussex, Wessex, Essex, Northumbria, East Anglia, og Mercia.
Redigert fra Norsk Wikipedia