Hjaltland og Orknøyene i norrøn tid - Nordboernes samfunn

Velg språk	Norrønt	Islandsk	Norsk	Dansk	Svensk	Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ►

Hjaltland og Orknøyene i norrøn tid

Nordboernes samfunn

Av Knut Rage

© 2023

"Skibladner" i Haroldswick

Været er fremdeles tungt og grått da jeg gløtter opp på himmelen i hotellets spisesal, som jeg vanligvis har for meg selv. Etter at den kombinerte bilfergen og passasjerskipet M/S Norröna sluttet å seile innom Lerwick på vei fra Danmark til Færøyene og Island, og også kuttet ut Bergen underveis, er det blitt atskillig færre turister på Shetlandsøyene. Nå i juni består hotellets gjester av et eldre engelsk par og noen få enslige forretningsfolk, som sitter fordypet i frokosten i hvert sitt hjørne av spisesalen.

Så snart jeg er ferdig med frokosten hiver jeg på meg den vesle sekken og legger veien ned til Viking bus station, som er gjort om til kinarestaurant i annen etasje og følgelig ser mer ut som en miniutgave av den kinesiske mur enn en bussholdeplass i vikingland.

Å reise med den lokale rutebussen kan ha sine ulemper, i og med at man må forholde seg til det faktum at bussen ikke går så ofte og at man er prisgitt både ventetid og vær og vind, men om man innretter seg etter forholdene er det en fantastisk måte å reise seg. I en bil suser man forbi det meste på vei til et eller annet turistmål, uten å dra inn lukten av gjødsel og rykende torv, eller å prate med kona som har hatt veldig vondt i kneet den siste uken og lurer på om hun skal gå til doktoren, eller den eldre mannen som med sixpence som kikker ut på de regntunge skyene i horisonten og mumler: "It´s puuur day". Selvsagt kjører de fleste shetlendinger og orknøyinger bil (og de kjører fort!), men mange tar fremdeles bussen, og sjansen for å komme i prat med folk er stor - foruten at du blir tatt med i hver en krik og krok underveis, og på det viset får sett og opplevd steder du ellers ikke ville lagt merke til.

Dagens busstur vil bli lang. Jeg har bestilt en billett til Unst, den nordligste av Shetlandsøyene. Turen vil ikke bare gå med buss, men inkluderer også to fergeturer. Det er såpass langt, og bussene går såpass sjelden, at jeg må overnatte på øya, ved den nedlagte RAF Saxa Vord, en radarstasjon tilhørende Royal Airforce, ikke så langt unna Valhalla ølbryggeri, som forøvrig produserer en fantastisk stout Jeg trenger dessuten litt tid her. Unst spiller en sentral rolle når sagaen om vikingtiden på vesterhavsøyene skal berettes.

Det er endel passasjerer som skal den veien, både yngre og eldre. Men de fleste stiger av underveis, ettersom bussen durer jevnt og trutt over det flate landskapet, forbi torvåkre og beitende shetlandsponnier.

På tilbaketuren dagen etter, på bilfergen som tar oss fra Unst og sørover til øya Yell, hvor en ny fergetur til Mainland venter oss, stopper jeg foran et skilt og en plakett. Skiltet forteller at fergen er bygget i Norge. Og på plaketten står det med de ofte siterte ordene fra den gamle norske Frostatingsloven: "Með lögum skal land byggja".

__________

Haroldswick nordøst på Unst, eller Haraldsvik på norsk, har fått navn etter Harald Hårfagre, og skal ha vært det aller første stedet der vikingene gjorde landnåm på Shetlandsøyene. I en bakke like i nærheten er det avdekket en vikinggrav, med utsikt over landingsstedet. Men i første omgang er det et vaskekte vikingskip som fanger blikket - om man kan kalle en replika av et vikingsskip for "vaskekte", da. Vikingskipet bærer det stolte navnet "Skibladner" og er en kopi av Gokstadskipet, som man tror kanskje ble bygget i den tiden da Harald Hårfagre styrte landet. Og det var nettopp hit til disse strendene kong Harald kom, i 875. Om dette forteller Snorre, i Gustav Storms klassiske oversettelse:

(Kap 22) I den ufred, da kong Harald søgte at lægge alt land under sig i Norge, fandtes og byggedes lande ude i havet, Færøerne og Island. Da var ogsaa megen færd til Hjaltland, og mange stormænd fra Norge flyede fredløse for kong Harald og fór i vesterviking; om vinteren var de i Orknøerne eller Suderøerne, men om somrene herjede de i Norge og gjorde stor skade der paa landet. (Kap 33) Kong Harald spurgte, at vikinger herjede vidt om i Midtlandet, de som om vintrene var vestenfor havet. Han havde da leding ude hver sommer og ransagede øer og udskjær, men naar vikingene blev hans hær var flyede de alle, de fleste ud i havet; men da kongen blev lei af dette, saa var det en sommer, at kong Harald seilede med sin hær vester over havet; han kom først til Hjaltland og dræbte der alle de vikinger, som ikke flyede unda.

"Skibladner". En kopi av Gokstadskipet på stranden i Haroldswick på Unst, den nordligste øya på Shetland. (Foto: Knut Rage.)

Dette skjedde altså i strevet med rikssamlingen i Norge på slutten av 800-tallet, og etter tradisjonen var det nettopp her i Haroldswick - Haraldsvika - at Harald Hårfagre landet med sine skip for å tukte vikingene på Hjaltland - og forsåvidt ikke bare her, men også på Orknøyene og andre vikingreir i vesterled.

Men det virker som forholdene på Shetland relativt raskt ble stabilisert og underlagt jarlen av Orknøyene, som igjen var underlagt den norske kongen, om vi da ser bort fra perioder med ustabilitet og ufred. Hjaltland er lite omtalt hos Snorre, og det er vel da nærliggende å tenke at det dermed heller ikke var så mye å fortelle.

Shetland befant seg et par døgns seilas fra Norge. De første vikingene som slo seg ned her skal ha kommet fra kysten av Trøndelag og Møre; senere kom de fra Agder-fylkene, eller i alle fall fra den sørlige delen av Norge. Det virker lite trolig at Shetland skal ha vært tomt for mennesker da de fant frem til øyene, selv om det ikke finnes spor etter andre kulturer enn den norrøne befolkningen fra denne perioden, bortsett fra enkelte funn som tyder på at den piktiske kulturen fortsatt gjorde seg gjeldende for en tid. I utgangspunktet var det fredelige bønder som levde her etter at Harald Hårfagre hadde utryddet vikingreirene, men den forholdsvis store mengden av våpen som er funnet ved utgravninger tyder på at de var forberedt på ufred.

I dag er "Skibladner" en populær turistattraksjon på Unst. Det er bare å klatre ombord og få en opplevelse av hvordan det er å befinne seg ombord i et vikingskip, selv om det ligger på land.

Fra utgravningene ved Underhoull, som ble utført av arkeologer fra universitetet i København eller som her, Bradford University. (Foto: Mike Pennington, 2008. Commons.)

Men vikingskipet i Haroldswick er langtfra alt. Som en del av tilbudet til besøkende er det også bygget et langhus etter mønster fra vikingtiden som er åpent for publikum i sommersesongen.

Faktisk er det gjort en rekke spennende funn fra norrøn tid på Unst, blant annet konturene av to langhus som har dannet grunnlaget for den rekonstruerte bygningen som står her i dag. En interessant ting er at disse langhusene ikke var helt like, snarere ulike, så det var altså ikke snakk om noen standardisert byggemåte. Det viser også kartlegging av langhus andre steder på Shetland. Håndverkerne som reiste rekonstruksjonen måtte lære vikingenes byggemetode, både sammenføyning av rammeverket, legging av stein og tekking av tak før det ble lagt gress på taket (som forøvrig ble donert fra en tennisbane i nærheten).

På Unst finner man de tydelige restene etter langhuset på Hamar, som blir omtalt som det best bevarte langhuset i Skottland.

I 1950-årene og noe før ble det også gjort utgravninger i Underhoull, like ved en velbevart "broch", som trolig også ble tatt i bruk til tjenlige formål. Utgravningen av det øverste langhuset, det såkalte Upper Underhoull longhouse, avdekket interessant informasjon.

Huset var tydeligvis brukt over et langt tidsrom, og bygget på og bygget om en rekke ganger, med uthus, annekser og avløpskanaler. Mot sjøen er det en dobbelt mur. Arkeologene mener at den doble muren ble bygget rett og slett for å imponere fra sjøsiden. Baksiden av langhuset var imidlertid tettet med en solid jordvoll for å holde vind og kulde ute. Det ble også funnet rester av et tregulv med drenering under for å holde tømmeret tørt. Man fant også en rekke forseggjorte bruksgjenstander som hadde tilhørt huset.

Restene av langhus fra vikingtiden på Belmont, Unst. Det er dekket til med fiskenett for vinteren i påvente av videre utgravninger. (Foto: Mike Pennington, 2008. Commons.)

Til slutt finner jeg restene etter langhuset på Belmont. Det ligger på toppen av et høydedrag, og er et noe merkelig sted å bygge et så stort hus, for noe særlig brukbart jordbruksland kan dette stedet umulig ha vært. Ikke desto mindre er Belmont Longhouse kanskje den mest interessante lokaliteten på Unst, og på Shetland for den saks skyld.

Merkelig nok ser det ut for at det har vært en storgård, tross alt, over et lengre tidsrom, med stadige forandringer. På selve plassen er det merker i berget fra bronsealderen. Langhuset har en tydelig skipsform. Under utgravningene fant man rester etter benker, ildsteder, stolpehull, brønner og hellelagte områder, i tillegg til et verksted på utsiden.

Bakkene opp mot huset ble benyttet som beitemark, men man slo også høy her. Ikke mindre enn ett tusen gjenstander er funnet på Belmont. De aller fleste av disse gjenstandene er av norrønt opphav.

Alt i alt levde ikke vikingene, og senere norrøne kristne, noe dårligere liv på Unst eller resten av Shetland enn de ville ha gjort i Norge eller på de andre vesterhavsøyene, om man da ser bort fra den stadige ufreden i vikingtiden, men det var jo ikke befolkningen her alene om. Det er lett å se for seg kyr og ikke minst sauer som beiter ute mesteparten av året, og et rikt fiske og jakt på sel.

Jeg rusler langs den steinete stranden, setter meg på en flat helle og kjenner vinden mot ansiktet, iblandet en og annen skumsprut fra de tunge, støyende bølgene som slår inn over stranden. Det er som om havet prøver å erobre denne flate landmassen her ytterst ute i Nordsjøen, og selv om det hver gang må gi tapt er det aldri snakk om å innrømme nederlaget - tvert om, det fortsetter bare å la bølgene slå mot land, som om det har en langsiktig plan om at en dag, om den så ligger aldri så langt unna, vil det erobre denne øya og la de urolige sjømassene sluke den.

Etter en halvtimes tid går jeg tilbake til langhuset, som ble reist av Shetland Amenity Trust i 2010. Tidligere på dagen har jeg sittet ved ildstedet inne i bygningen og prøvd å fornemme litt av atmosfæren på dette stedet, etter å ha kjørt med en taxi for å se på de andre lokalitene på øya.

Restaurert langhus fra vikingtiden i Haroldswick, like ved "Skibladner". (Foto: David Dixon, 2018. Commons.)

Hvorfor landet kong Harald nettopp her, for mer enn tusen år siden? I dag er Unst en utkant, men slik kan det neppe ha vært i vikingtiden. Alt i alt skal det være registrert tufter av så mange som seksti langhus på Unst, det er den høyeste konsentrasjonen av langhus noe sted i vikingtiden. Unst må ha vært et vikingreir av dimensjoner. Beliggenheten gjør øya perfekt for herjing og plyndring i Skottland og Irland - og Norge. Om vi regner på størrelsen på befolkningen, så tyder et antall på seksti langhus eller mer på at gårder, verksteder, båtbyggerier og naust må ha ligget tett i tett over hele øya, som ikke er mer enn 121 km² stor, med en lengde 20,4 kilometer og en bredde på. 9,5 kilometer. Navnet "Unst" er trolig av piktisk opphav, og det må ha bodd piktere her da vikingene kom hit. Vikingene omdøpte øya til "Ornyst", som muligens var ment som "ørnerede". På øya finner man den dag i dag synlige spor etter pikterne, steinsirkler, bildesteiner og rundhus, brochs, som vikingene må ha hatt i bruk.

De mange funnene av gjenstander fra vikingtiden forteller også sin tydelige historie om det yrende livet som en gang må ha funnet sted her. Allerede ganske tidlig ble det gjort funn av gjenstander fra vikingtiden på Unst. Brøgger nevner to ovale spenner av bronse, perler, en sølvring og glass. Senere arkeologiske undersøkelser, som ble utført i forbindelse med utgravningene av de tre langhusene fra vikingtiden, har imidlertid avdekket så mange funn av gjenstander at det nesten er til å miste pusten av - over tusen bruksting, som kokekar, lamper og spinnehjul, håndvekter, metallarbeider osv. som i en sum forteller oss om det livlige, tette samfunnet på Unst i vikingtiden. Pyntegjenstander som sølvringer og luksusartikler av glass, hentet sør fra England, enten ved plyndring eller byttehandel, forteller også sin egen historie. Gjenstandene skriver seg fra både Norge og de britiske øyene, men mye av keramikken ser ut til å være brent i verksteder på Unst.

Da er det lett å skjønne at det var nettopp Unst som var målet for kong Haralds straffeekspedisjon. I følge Snorre hadde vikingene herfra lenge vært en pest og en plage, og nå, etter at Haralds skip landet i denne vika her lengst nord på Shetandsøyene, ble hele dette livlige vikingsamfunnet spredt for alle vinder.

__________

Før jeg forlater Unst for denne gangen og setter meg på rutebussen tilbake til Lerwick, må jeg ha tak på den lokale taxien igjen og besøke den aller nordligste stranden på Unst. Været har slått om og viser seg fra sin aller beste side - blå himmel, med en og annen hvit sky som duver lett over himmelbuen, og lukten av tang og tare ispedd måkeskrik og lyden av daffe bølgeskulp som sprer seg dovent langs den lyse sandstranden.

Besøket har ingenting med vikinger å gjøre, men er en pilgrimsferd av en annen sort. Det blir nemlig fortalt at det var her, på denne stranden, at den skotske dikteren Robert Louis Stevenson fikk ideen til tidenes mest berømte sjørøverhistorie, "Treasure Island". Det hadde seg nemlig slik at Stevenson fulgte sin far Thomas og sin onkel David Stevenson hit, som var ingeniør og mannen bak fyrtårnet som ble reist på den bratte holmen Muckle Flugga, som vikingene kalte Mikla Flugey ("Brattøya", om man vil). Det er mulig at man bør ta denne historien med en liten klype salt, men helt usannsynlig er det ikke, og uansett er det ingen tvil om at Robert Louis Stevenson virkelig var her. Hans dikterkollega Sir Walter Scott besøkte også Shetlandsøyene på disse tider, hvor han ga ruinene av 1600-talls festningen ved den gamle vikingbosetningen i nærheten av den nåværende flyplassen Sumburgh det klingende romantiske navnet "Jarlshof" i romanen "The Pirate" (1822), så dermed kan det godt tenkes at Stevenson kan ha fulgt opp det litterære shetlands-sporet, selv om "Skattøya" helt klart foregår på en øde øy et sted i sørlige strøk.

Men uansett - tanken på at jeg rusler i fotsporene av mannen som skrev verdens mest berømte sjørøverbok, som med sine barkede pirater med lapp over øyet og papeøye på skulderen, seilskuter med dødningehode og ikke minst skattekart, som har dannet selve arketypen for all verdens senere sjørøverhistorier, er fantastisk her jeg vandrer på det nordligste punktet i Storbritannia - om vi ikke regner med Mikla Flugey, da.

Og attpåtil er det en nydelig dag.

De eldste beretninger om øyene i vest

Shetland og Orknøyene ble bosatt tidligere enn Færøyene og Island, og den norske bosetningen på vesterhavsøyene var godt etablert og velkjent da de første nordmenn tok landnåm på Island. Men vesterhavsøyene fikk aldri sin landnåmsbok som på Island, hvor det blir fortalt utførlig om de forskjellige menn og kvinner som befolket landet i den første tiden, og om deres etterkommere. Vesterhavsøyene, med Man og Hebridene, mangler fullstendig disse skriftlige opptegnelsene. Først i middelalderen, da nordboerne har bodd på vesterhavsøyene i flere hundre år, får de sin egen saga i form av Orknøysagaen. Men den forteller ingenting om hvordan det gikk til at nordboerne bosatte seg og befolket øyene.

En annen åpenbar forskjell er at de første landnåmsmennene som tok land på Færøyene og Island kom til øyer som var tomme for folk. Riktignok hadde irske eneboermunker bodd der før dem; de trakk seg unna da nordboerne kom. Men på vesterhavsøyene møtte nordboerne folk som levde der fra før - piktere, keltere og gælere. Vi vet i grunnen lite om hvordan nordboernes erobring av øyene artet seg. Det blir sagt at på Man skal erobringen ha gått relativt rolig for seg, med en fredelig sameksistens mellom norrøne menn og kvinner og den kristne keltiske befolkningen. Studier av graver tyder på at norrøne menn giftet seg med keltiske kvinner, og at kristne og hedninger ble gravlagt side om side. Men når det gjelder Orknøyene og Shetland virker det mer uklart. Her traff de piktere og piktisk kultur - men om de ble drept eller tatt som treller, eller om piktere og nordboere fant hverandre i en gjensidig sameksistens, det vet vi ikke. Pikterne forsvant som folk på 1000-tallet, altså nesten 200 år etter nordboernes landnåm, og etterlot seg bildesteiner fra 800-tallet og kanskje senere, så det er mulig at det kan ha vært en viss form for sameksistens.

Så er neste spørsmål: når kom nordboerne hit?

Brøgger skriver at "den norske bosetningen er altså adskillig eldre enn 840". I Glymsdråpa, som omhandler Harald Hårfagre og i følge Fagerskinna er skrevet av Torbjørn Hornklove, sies det at "skottenes hele mengde måttet flykte fra landet for den kraftmodige kriger", dvs. Harald (Skota þverri lǫgðis eiðs af láði lœbrautar varð flœja). Det er neppe pikterne det her er snakk om, men norske vikinger. I Harald Hårfagres saga blir det da også fortalt at Harald seilte sør til Orknøyene og "rensket helt for vikinger der". Forut er det fortalt at kong Harald:

"... spurgte, at vikinger herjede vidt om i Midtlandet de som om vintrene var vestenfor havet. Han havde da leding ude hver sommer og ransagede øer og udskjær, men naar vikingene blev hans hær var flyede de alle, de fleste ud i havet; men da kongen blev lei af dette, saa var det en sommer, at kong Harald seilede med sin hær vester over havet; han kom først til Hjaltland og dræbte der alle de vikinger, som ikke flyede unda. Siden seilede han syd til Orknøerne og rensede der alt for vikinger. Derefter farer han helt til Suderøerne og herjer der; han dræbte der mange vikinger, som forhen havde havt hærmænd under sig; han holdt der mange kampe og havde oftest seier. Saa herjede han paa Skotland og havde der strid; men da han kom vester til Man, havde de der spurgt, hvilken hærfærd han havde gjort der i landet, og alt folket flyede da ind paa Skotland, og landet var øde for folk, og ligeledes havde man flyttet bort alt gods, som man kunde. Da saa kong Harald og hans mænd gik paa land, fik de ikke noget hærfang. Saa siger Hornklove:

Den sindige, gavmidle høvding

førte hærmænd mange

ind i bygden ved sjøen;

seier han vandt paa sandet,

forend det hændte, at hele

Skoternes hær i rædsel

for den modige fyrste

fly maatte fra landet."

Dette må ha skjedd på begynnelsen av 900-tallet. Ettersom vikinger fra Irland og vesterhavsøyene herjet over hele Vestlandet, som sagaen uttrykker det, i den grad at kong Harald seiler avgårde på en straffeekspedisjon, forteller det oss at nordboerne må ha vært godt etablert på Orknøyene og Shetland i det minste noen tiår. Orknøyene har også fått det mer selvstendige navnet "Eyjar" (Øyene), enn bare å bli omtalt som "á Skotlandi", "overfor Skottland".

Harald Hårfagre annekterte Orknøyene i 875. På denne 1300-talls illustrasjonen fra Flatøybok mottar Harald Norge av sin fars Halvdan Svartes hender. (Commons.)

Mellom de sørligste øyene og Caithness finner vi en åpen havstrekning. Som passasjer på North Link-fergen fra Kirkwall opplevde jeg den grove sjøen som nordboerne må ha stridd med da de krysset Pentlandsfjorden, som er et språklig minne om Pikterland. Det er fremdeles et åpent spørsmål i hvor stor grad den piktiske kulturen hadde overlevd assimilasjonen med den sørskotske kulturen, men her oppe i utkantene av Pikterland, på Shetland og Øyene, kan den ha holdt seg lenger.

Det vanlige navnet på Orknøyene både blant islendinger og nordmenn og øyboerne selv, var altså "Øyene" - det er i bruk i alle fall fra 900-tallet av, så kalt av Torv-Einar, en av de første jarlene her vest. Skalden Torbjørn Svarte, som på sin Jorsalferd lengter tilbake til Øyene, da han var i hirden til jarlen, bruker imidlertid det høytidelige Orkneyjum. Navnet går så langt tilbake som til den greske geografen Klaudios Ptolemaios (90 -168 e.Kr) som kaller øygruppen "Orcades". Det gæliske navnet på øyene var "Insi Orc", "orkenes øy", dvs. "Villsvinøya". Nordboerne koblet det til orkn, som er det norrøne ordet for sel eller kobbe.

Den første konkrete historiske opplysning vi har om Øyene, finner vi i Ottar svartes kvad "Hǫfuðlausn" noen linjer:

Hjaltlendingar kendir;

engi varð á jǫrðu

ógnbráðr, áðr þér nǫ́ðum,

austr, sás eyjum vestan,

ynglingr, und sik þryngvi.

- som kan oversettes:

Hjaltlendingene kjente til det;

Ingen var på jorden

så modig før du kom til oss,

østfra, den unge mannen,

som tvang øyene i vest under seg.

Dette var i Olav Haraldssons tid. Men før ham hadde Olav Tryggvason satt inn sitt kristningsverk på Shetland og Orknøyene. I "Rekstefja", et skaldekvad, eller en dråpe, kvedet til ære for kong Olav Tryggvason, diktet ikke lenge før 1200, altså lenge etter Olav Tryggvasons tid, blir det sagt at Olav har kristnet Island, Grønland og Øyene, i tillegg til at han har "bøtet hjaltlendingenes tro, så vel som nordmennenes."

I en lausavise fra 1026 omtaler Ottar svarte Knut den mektige som konge over danene, irene, englenderne og øybuer. Med sistnevnte betegnelse er det trolig snarere Hebridene enn Orknøyene som er ment. Shetland og Orknøyene var norsk område.

På Shetland fikk befolkningen tidlig en fast betegnelse, de het hjaltlendinger. På Orknøene gikk folket under forskjellige navn - øybuer, øyverske og øyskjegger.

I 1030-årene kom den islandske skalden Arnor Tordsson til Orknøyene, hvor han ble en god venn av begge jarlene der, Ragnvald og Torfinn, det skaffet ham tittelen "jarlaskald"; han ble også gift med en slektning av dem. Men så blusset opp en heftig strid mellom dem (som det blir nærmere fortalt om i neste del), en gang mellom 1036 og 1044, og Arnor fant det best å vende tilbake til Island, hvor han bodde til sin død. Fra sin tid på Orknøyene har han etterlatt seg et kvad om Ragnvald Brusesson, som ble drept under et slag i Pentlandsfjorden i 1044. Av større interesse er den dråpen han diktet om Torfinn jarl, "Torfinnsdråpa", som handler om striden med Ragnvald og alle begivenhetene i de ti årene mellom 1034 og 1044, før Arnor returnerte til Island. Her får vi en detaljert skildring av mennesker og miljø på Orknøyene på 1000-tallet. Han forteller at jarlen hver vinter holdt en fest og skålte for sitt skipsmannskap. Når vinteren kom, og skipene lå i opplag, førte han et stort hus - han var, som Arnor sier, en "rausnamaðr". Torfinn hadde da også tilnavnet "den rike".

Om dette forteller Arnor jarlaskald:

Den ganske vinter gjennom

drakk den gavmilde hersker,

Ragnvalds ætling øl

og øste av ødsel overflod.

Skildringen av sjøslaget som sto mellom den ennå ikke 15 år gamle Torfinn og den skotske høvdingen Karl Hundason, som har seilt mot Øyene oppunder Deerness, eller Dyrnes som det heter i sagaen, er mesterlig gjengitt i slagscenen som er skildret i "Torfinnsdråpa", som er tatt med i Orknøyingesaga. Om sjøslaget og om Torfinn jarl vil det bli fortalt mer i den delen som omhandler de norske jarlene.

Adam av Bremens opplysninger om Orknøyene

Adam av Bremen, som døde ca. 1080 og var en av de mest betydningsfulle kronikører i middelalderen, har gitt oss verdifulle opplysninger om Orknøyene som finnes spredt i hans verk "Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum" (De hamburgske erkebiskopenes store gjerninger). Ettersom de nordiske landene hørte inn under erkebispesetet i Bremen frem til 1103, var det naturlig for Adam å fortelle også om forholdene i disse landene. Blant annet fikk han mye detaljert kunnskap om de nordiske landene fra den danske kongen Svein Estridson. I tillegg skrev Adam et helt geografisk verk om Norden.

I Adams verker er opplysninger om Orknøyene spredt. Halvdan Koht har samlet disse til en sammenhengende tekst, som danner grunnlaget for min gjengivelse her.

"Etter Nortmannia, som er den ytterste landsluten i nord," skriver Adam, "finner man intet menneskelig hjem, bare det skremmende og endeløse storhavet som favner om hele verden. Midt imot Nortmannia ligger det mange velkjente øyer, som nå nesten alle hører inn under Nortmannernes velde, og som vi derfor ikke kan la forbli unevnte, siden de også hører til den hamburgske kirken."

Om Orknøyene forteller Adam:

Den første av dem er Orknøyene, som barbarene kaller "Organæ"; de ligger spredt i havet som Kykladene. Om disse ser man at de romerske forfatterne Martianua og Solinus har skrevet følgende: "Bak Britannia, der det endeløse storhavet åpner seg, ligger Orknøyene. Av dem er 20 øde, og 16 blir dyrket - det er nesten 40 øyer til sammen. I naboskapet ligger Ravøyene, der ravet blir til." Orknøyene ligger da mellom Nortmannia og Britannia og Hibernia, og ler lystig av det frådende havets trusler. Fra den nortmanniske byen Trondheim sies det at man kan seile dit på en dag. Og likeens sier de at det er den samme veilengden fra Orknøyene, enten man vil sette seil til England eller Skottland. Enda disse samme Orknøyene før ble styrt av engelske og skotske biskoper, viet vår erkebiskop etter påbud fra paven Torolf til biskop for byen Blascona, så han skulle sørge for dem alle."

Opplysningen om at det er et døgns seilas fra Trondheim til Orknøyene er naturligvis feil. Det er ikke ofte at Adam oppgir slike feilaktige opplysninger. For eksempel sier han at det er tre døgns seilas fra Danmark til England med sørøstlig vind. Det stemmer ganske godt med virkeligheten. Avstanden fra Trondheim til England er imidlertid mye lengre, så det er rart at han her bommer så stort.

En side av Adam av Bremens "Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum" fra en del av verket som omhandler Danmark. (Commons.)

Men det er ikke så viktig. Det viktige er at Orknøyene blir omtalt på linje med Island og Grønland, mens Færøyene og Shetland overhodet ikke er nevnt i Adams skrifter. Hans fokus handler om den store biskop Adalbert av Bremen (ca. 1000 - 1072), som fra 1043 og frem til sin død var erkebiskop av Hamburg og Bremen, som dengang omfattet det meste av Nord-Tyskland og de skandinaviske land. Om Adalbert ble det sagt at han gjorde Hamburg om til "Nordens Rom". Adam forteller at Adalbert mottok utsendinger fra Island, Grønland og Orknøyene, som ber om å få prester og misjonærer, og han tenker selv på å reise både til Danmark, Sverige og Norge til øyene vest i havet, både Orknøyene og Island. Adam forteller videre at Adalbert sendte biskoper til Orknøyene, en viss Torolf, i tillegg til en biskop til det skotske fastlandet. Det handler tydeligvis om en storstilt nordisk misjon der også Orknøyene er innlemmet. Orknøyene er her ganske tydelig en del av Norge. Selv om hverken Adalbert eller Adam noensinne reist dit selv, har de tydeligvis skaffet seg gode kunnskaper om det havet som skilte Orknøyene fra Norge og øyenes særegne beskaffenhet.

Adam forteller også at det var Harald Hardråde som hærtok Orknøyene. Det stemmer ikke helt. Det kan hende at Harald Hardråde la skatt på øyene, men det var først i 1150 da Orknøyjarlene kom til Norge for å hylle kong Inge at det lagt en kongelig offisiell beskatning på øyene i vest.

Først med kong Sverre (1151 - 1202) kan vi snakke om en ordentlig historieskrivning i Norge. Den store "Sagaen om Orknøyingene" som blir til på begynnelsen av 1200-tallet, vil bli behandlet i innledningen til delen som omhandler de norske jarlene på Shetland og Orknøyene. Halvdan Koht er av den formening at forfatter av sagaen er magister Arnulv ved Munkeliv kloster i Bergen. Munkeliv kloster ble av flere grunner et kirkelig bindeledd mellom Bergen og Orknøyene.

Kritikk av Snorre

Orknøysagaen til tross, er det likevel Snorre Sturlason som skaper den alminnelige oppfatningen av Shetland og Orknøyene og deres historie, skriver A.W. Brøgger i "Den norske bosetningen på Shetland-Orknøyene". Snorre forteller i "Heimskringla" at etter slaget i Hafrsfjord møtte Harald Hårfagre ingen motstand i landet lenger. De største fiendene hans har falt, og noen har flyktet fra landet - og det var en mengde folk, forteller Snorre, for da ble landet bygget. Det var den direkte foranledningen til at Færøyene og Island ble bygget, og mange stormenn flyktet også til øyene i vest, til Hjaltland, Øyene og Sudrøyene. Herfra kom de tilbake til Norge på sommers tid og herjet og gjorde stor skade på landet, slik at kong Harald til slutt seilte til vesterhavsøyene for å straffe dem. At vesterhavsøyene har utviklet seg til et vikingbøle er altså årsaken Snorre oppgir for kong Haralds ferd i vest. Kong Haralds straffeekspedisjon ender med at han gir Hjaltland og Orknøyene til Ragnvald Mørejarl som erstatning for tapet av hans sønn Ivar, som var blitt drept i kamp med skottene; Ragnvald gir dem videre til sin bror Sigurd, som får jarlsnavn og blir den første orknøyjarl.

Det grunnleggende poenget for Snorre er å fremstille historien slik at den norrøne bosetningen på Island, Færøyene og vesterhavsøyene kom i stand som en følge av misnøye med Haralds styresett i Norge. Om Hjaltland forteller Snorre forøvrig at det først senere ble stor ferd dit. Snorre er med andre ord ansvarlig for å ha satt øyene vestpå i et langt dårligere lys enn de første landnåmsmennene på Færøyene og Island ved å fremstille dem som sjørøvere og opprørere mot den norske kongen. Som nevnt innledningsvis fikk vesterhavsøyene aldri sin egen landnåmshistorie. Det har vært medvirkende til å danne en oppfatning av vikingromantikk som sitter i oss alle den dag i dag.

Tittelside til Tormod Torfæus latinske verk om Orknøyenes historie, "Orcades, seu Rerum Orcadensium historiae" fra 1697.

Spørsmålet blir jo da hvorfor Snorre fremstiller landnåmet der vest på denne måten. Trolig har "Sagaen om Orknøyingene" dannet underlag for hans fremstilling, og han har nok heller ikke hatt de samme grundige kunnskaper om øyene som han hadde om Norge, som han selv hadde besøkt.

Snorres fremstilling dannet en oppfatning som forplantet seg til 1600-, 1700-, og 1800-talls historikere og Snorre-oversettere, hos f.eks. Peder Claussøn Friis (1545-1641), som var den første som oversatte Snorres kongesaga til norsk:, "Norske kongers Chronica", og Tormod Torfæus (1636-1719), som vi setter i forbindelse med storverket "Historia Rerum Norvegicarum", Norges historie, og som vi også setter i forbindelse med Flatøybok - mindre kjent er det nok at hans bibliografi også omfatter "Orcades, seu Rerum Orcadensium historiae" ("Om Orknøyenes historie") som ble fullført i 1697.

1800-tallet

Først med historikeren Peter Andreas Munch kan det sies å inntreffe et skifte i holdningen til den første norrøne bosetningen på Orknøyene, idet han trekker inn nye kilder som norrøne stedsnavn og irske annaler. Ikke minst de irske annaler får Munch til å konkludere med at det norske landnåmet fant sted allerede omkring 800, altså før Harald Hårfagres tid. Munch var forøvrg den første norske historiker som reiste til Orknøyene, i 1849 - om vi da ser bort fra "Sagaen om Orknøyingene"´s forfatter. Et annet viktig resultat av Munchs forskning er påvisningen av hvor stor forskjell det er på Orknøyene og Shetland - en forskjell som er merkbar også i dag. Munch tar også opp spørsmålet om forholdet mellom keltere og de første nordmenn som kom hit, og er av den formening at det ikke var noen særlig stor befolkning på øyene.

Portrett av P.A. Munch, tatt en gang før 1863. Chr. Brinchmann: "Nationalforskeren P. A. Munch". Kristiania, 1910. (Commons).

Selv om Munch hadde trukket frem stedsnavn av norrønt opphav som en viktig kilde til kunnskap om landnåmet og den norrøne bosetningen vesterhavsøyene, var det først med Oluf Ryghs storverk "Norske Gaardnavne" som ble fullført i 1898, at det ble skapt et virkelig kronologisk grunnlag for oldtidsforskningen. For Shetlands vedkommende ble Ryghs arbeid videreutviklet av den færøyske språkforskeren Jakob Jakobsen, som med sitt store arbeid "Shetlandsøernes stednavne" som ble presentert i "Aarbøger for nordisk oldkyndighed og historie" 1901 lanserer granskningen av stedsnavn på Shetland som et helt eget arbeidsfelt.

Særlig den høye forekomsten av -heim og -vin-navn mener Jakobsen peker tilbake til en tidlig bosetning og en tett befokning, med mange gårder. Med dette arbeidet bryter Jakobsen rett og slett ned de stengsler som har eksistert siden Snorres tid. Også Alexander Bugge kom frem til de samme resultater som Jakobsen i sitt verk Vesterlandenes indflydelse paa nordboerne i vikingetiden. Etter hans mening har nordmennene bosatt seg på Shetland før de befolket Orknøyene, lenge før 800, noe som i og for seg høres ganske rimelig ut. Som Jakobsen begrunner han det med den forholdsvis store mengden av -heim og -vin-navn, og hevder at mange stedsnavn på Shetland er hentet fra Norge.

DNA-forskning

Så langt den historiske debatten om når og hvordan Shetland og Orknøyene ble kolonisert av nordboere. I dag er man såpass forsiktig at en ytterst varsom konklusjon må bli at historiske, arkeologiske og lingvistiske forhold, samt stedsnavn, indikerer en sterk norrøn kulturell dominans på øyene i vikingtiden. Om pikterne ble fordrevet eller tatt opp i det norrøne samfunnet, eller om det i det hele tatt fantes piktere på vesterhavsøyene i et større antall, vet man lite om.

Dagens forskere har imidlertid et verktøy som var fullstendig ukjent for fortidens forskere, nemlig DNA-kartlegging av befolkningen. På Shetland har øybefolkningen en tilnærmet lik prosentdel av skandinaviske mannlige og kvinnelige gener (44%), noe som tyder på at øyene ble befolket av både skandinaviske menn og kvinner. Dette gjelder sånn omtrentlig også for Orknøyene og de nordlige kystområder av Skottland. I regnestykket må vi da ta med den "utvanningen" av DNA-materialet som har fulgt innvandringen av tusenvis av skotske familier på 1600- og 1700-tallet og senere, slik at den den prosentvise DNA-andelen av menn og kvinner av nordisk herkomst må ha vært atskillig større.

En iøynefallende forskjell mellom landnåmet og bosetningen på Island og Orknøyene er selve den samfunnstrukturen som ble opprettet. Mens Island fungerte som en fristat og ble ledet av landets mektigste bønder gjennom lover og rettsavgjørelser vedtatt på Alltinget, ble øyene i vest et jarledømme med sete på Orknøyene, lagt under den norske kongen.

Hva Orknøysagaen forteller

Fra denne tiden har vi "Sagaen om Orknøyingene" som et viktig kildeskrift. Riktignok forteller det oss ingenting om landnåmstiden, ettersom sagaen tar til minst 250 år etter den første bosetningen på øyene, og de første jarlene fra 1040-årene av blir forbigått med noen korte riss. Det finnes ikke engang den minste hentydning til de første slektene som befolket øyene. Tatt i betraktning samtidens store interesse for slektshistorie er det ganske pussig. Det finnes ikke en eneste islandsk saga der ikke hele ætten blir ramset opp.

Det kan muligens forklares med flere forhold. For det første er Orknøysagaen en jarlesaga, ikke en slektssaga som de islandske sagnene ofte er. Men selv de islandske kongesagaene er nøye med å gjøre rede for ætten til de forskjellige personene, så det er ikke en god nok forklaring for hvorfor slektshistorie er utelatt i Orknøysagaen. Det kan da rett og slett tenkes at de første generasjonene av nordboere som bosatte seg på vesterhavsøyene rett og slett ikke har utmerket seg noe særlig, og knapt nok blir husket lenger.

Law Ting Holm (Tingaholm) er en liten halvøy i Loch of Tingwall på Shetland, hvor vikingene holdt ting en gang i året. (Foto: Bob Embleton, 2004. Commons.)

Igjen er det grunn til å peke på den store forskjellen i samfunnsordningen mellom Island og Orknøyene. Øyene i vest utviklet ikke et bonde-aristokrati som på Island. Det var høvdinger og storfolk som utvandret til Island fra Norge, mens det trolig var vanlige, til dels fattige bønder som fant veien over Nordsjøen til øyene i vest. Derimot dukker de norske stormannsslektene opp enda lenger vest, på Sudrøyene, Man og i Irland. Utvandringen til Orknøyene og Shetland skjedde dessuten lenge før landnåmet på Island, og vakte heller ikke samme oppsikt.

Det er også et annet moment som ikke ofte blir trukket frem, nemlig at bosetningen på Shetland og Orknøyene blir spredt utover en lang rekke større og mindre øyer, mens Island er ett land. Dette må ha hatt betydning for økonomien. Som Brøgger bemerker, så er en hest billigere enn en båt - ikke minst på øyene i vest, hvor det ikke fantes tømmer å bygge båter av. Og mens Island lå langt utenfor rekkevidden av plyndrende vikinger, ble bøndene på vesterhavsøyene stadig vekk overfalt av flokker som kom for å plyndre og røve - i alle fall inntil kong Harald kom og jaget dem vekk, som Snorre forteller.

Det er også et spørsmål når befolkningen på vesterhavsøyene tok til å se på seg selv som et fellesskap, slik islendingene tidlig gjorde, i og med at de levde spredt rundt omkring på øyene som omga de to "mainlandene". Ikke før under Harald Hardrådes styre på 1000-tallet var det snakk om å vise en direkte lydighet overfor den norske kongen, og det var først da Orknøyjarlene hyllet kong Inge i 1136 at øyene ble skattlagt av norske konger.

Norrøne stedsnavn

Som i Norge var det gården som dannet grunnlaget for øysamfunnet. Her er arkeologi og historie ikke til særlig stor hjelp, i alle fall ikke før vi kommer frem til 1100-tallet, da kirkebrev kan være til hjelp. Det er, som tidligere nevnt, stort sett stedsnavnforskningen som kan være til hjelp. Navn som ender på -stadir, f.eks., eller -vik, -nes o.l. forteller om norrøn bosetning og tilstedeværelse, det samme gjelder personnavn, som f.eks. Ollastadir, eller stedsnavn hentet fra Norge. Og naturligvis finnes det en rekke stedsnavn som er norrøne ord, som Hrossey, "hestøy". På den vesle øya Fetlar, som knapt nok er 40 kvadratkilometer stor, er det kartlagt 2000 stedsnavn av norrønt opphav, mens det samlede tallet for Shetland er 50 000 registrerte norrøne stedsnavn.

Det er som nevnt ikke bare ruiner og arkeologiske funn som vitner om vikingtiden på Shetland. Også i et utall av stedsnavn lever den norrøne fortiden som et klart vitnesbyrd om hvordan vikingtid og norrøn kristen tid artet seg på øyene. Man glemmer, eller overser, så altfor ofte at stedsnavn er like viktige historiefortellere som ruiner eller funn av gjenstander. Listen over stedsnavn av norrønt opphav er lang. Endelser som -wick (vik), -land, -ness (nes), -settr (seter), -wall (voll), -firth (fjord) osv. går igjen (alfabetisk):

Bakka, Bakkasetter, Bratta Breck, Bratta Field, Breiholm, Breitoe, Breiwater, Breiwick, Bretto, Brimness, Brugarth, Bruray, Buness, Busta, Calstad, Collafirth, Dale, Dalsetter, Djuba Wick, Djupa Gill, Feideland, Forso, Gallagarth, Grimista, Grimsetter, Hamar, Hamarness, Hamarsland, Hamna Field, Hamnadale, Hamnavoe, Haroldswick, Heimarwater, Helga Water, Hellibergs Wick, Herra, Hestaford, Hestaness, Hestinsetter, Hogaland, Holmsgarth, Houlland, Hoversta, Hundi Stack, Kettlaness, Kirka Ness, Kirkabister, Kirkholm, Kurkigarth, Lambaness, Lerwick, Lilla Pund, Liora Field, Lit Lunga Water, Muckla Loch, Muckle Lunga Water, Norby, Norwick, Oddsta, Olasvoe, Olligarth, Olnafirth, Otters Wick, Ramsness, Sandness, Sandvatn, Sandvoe, Sandwick Holm, Sandwick, Scarf Stack, Setter, Silwick, Skogadale, Skudasound, Steinswall, Stoura Clett, Stoura Pund, Stovabreck, Stromness Voe, Swartaskerry, Tangwick, Toft Ness, Trondavo, Trondray, Troswick, Ulsta, Valla Dale, Vatsland, Vatsness, Wester Hævdi, Westerwick, Whalwick.

Ollaberry, av norrønt Olafrsberg, på øya Yell nord på Shetland. (Foto: Anne Burgess, 2006. Commons.)

Stedsnavn som referer til fugl og fisk finner vi i navn som Laxfirth, Foglaskerry, Foulawick, Fuglaness, Fuglastack, Fuglawater, Laxdale, Laxfirth, Laxovoe.

Av norske personnavn som ble brukt i de shetlandske bygdene ennå på begynnelsen av 1900-tallet var Olla eller Ollaw, Magnus, Sigurd, Erik, Tervel (Torvald), Brita og etternavn som Ollason, Magnason osv. Lenge holdt også skikken med patronymer seg for mange kvinner, som Magnusdaughter (Magnusdotter) osv. Flere steder på øyene finner vi navn som forteller litt om hvem som bodde der: Colbinstoft, Finnister, Finsteg, Gunnista, Gunnister (av Gunnarr, Gunnhildotter), Haraldsdal, Haraldswater, Ollaberry, Sweyn Holm.

Som alle andre steder der vikingene bosatte seg opprettet de ting. Det shetlandske tingstedet Tingwall lå ikke så langt fra Lerwick. Like ved finner vi Gremista (Grista), trolig av norrønt Griðastaðr, som betyr en fredlyst plass. På holmen i Tingwallvannet satt dommerne når tinget var samlet. Før den tid lå tinget på Unst, den nordligste øya, hvor vi begynte vår historiske Shetlandsreise i denne artikkelen. Trolig var det her de norske vikingene først bosatte seg. På Tingwall sto Tingvollskirken senere, som var viet til St. Magnus, og var som en slags domkirke å regne. Til hovedtinget i Tingwall lå det bare på Mainland i alle fall syv mindre ting, og for fem av dem er navnene gjemt i Sandsting (Sandsþing), Aithsting (Eiðsþing), Delting (Dalaþing), Lunziesting (Lundeiðisþing) og Nesting (Nesþing).

Inn i dette materialet er det vevd en rekke navn av tydelig keltisk opphav, i tillegg til navn som henspeiler på de irske munkene som bodde på øyene før nordboerne kom.

I sin avhandling det norrøne navnetilfanget på Shetland fra 1901 mener den færøyske språkforskeren Jakob Jakobsen å kunne påvise at det shetlandsnorske målet inneholder keltiske elementer som tyder på at nordmennene har undertrykket og til sist utryddet den keltiske befolkningen. På øyene finnes det en rekke "petta-navn" som viser tilbake til pikterne. Felles for alle disse stedene er at de er øde og uhyggelige, skriver Brøgger, og at det gjerne knytter seg historier om spøkelser og trollskap til dem.

Fredelig sameksistens?

Og dermed er vi tilbake til spørsmålet om hva som egentlig hendte med pikterne. Brøgger er av den oppfatning at tanken om en krigersk erobring er utelukket. "Det var ingen utryddelse av broch-folket som fant sted, ingen ødeleggelse av deres gårder og deres kultur," skriver han. Et folk som hadde utallige massive brocher å forskanse seg i kunne uansett ikke overvinnes i en håndvending av en flokk vikinger på sommertokt. I så fall ville det blitt nevnt i sagalitteraturen, som er glad i "action". Dersom det kom til krig med pikterne kunne den ikke vinnes i løpet av en sommer eller to, men ville ha vedvart i årevis. Det er også pekt på at piktisk byggeskikk en tid fortsatt var i bruk etter at nordboerne kom til øyene, nærmere bestemt på Jarlshof på Shetland. Det er heller ikke funnet særlig mange våpen av norrøne type fra den tidligste tiden på øyene, noe som igjen tyder på at nordboerne slo seg relativt fredelig ned på øyene.

Oldtidsbygningen Midhowe Broch, et rundhus på vestkysten av Rousay ((norrønt: Hrólfsey, "Rolfsøy") på Orknøyene. (Foto: Rob Burke, 2003. Commons.)

Fra Isle of Man er det rikelig materiale tyder på en relativt fredelig sameksistens mellom keltere og nordboere. Dersom bosetningen på øyene i vest besto av fredelige, jevne bønder fra Norge som søkte et bedre utkomme enn de hadde i gamlelandet, er det slett ikke utenkelig at de kan ha blitt tatt vel imot av den piktiske befolkningen. Det er jo også mulig at pikterne på Orknøyene levde med et nokså anstrengt forhold til kelterne i Skottland, noe de mange brochene skulle tyde på, og at de dermed satte pris på ekstra "assistanse" fra nordboere. Dermed ville det i så fall ikke vært unaturlig med giftemål og ekteskapsallianser mellom piktere og nordboere. Av mange andre forskjeller på de to folkene, er den mest åpenbare at pikterne var kristne og nordboere ikke. Av Orknøysagaen leser vi at flere norske menn tilhørende jarleætter gifter seg med skotske kvinner. Desto lavere terskel ville det vært for jevne bønder. Som nevnt over viser DNA-kartlegging at det trolig var en jevn fordeling av menn og kvinner som bosatte seg på øyene. En undersøkelse publisert i 2021 viser at majoriteten av gravlagte nordboere er menn. Dersom en blanding av den norrøne og keltiske befolkningen har funnet sted på fredelig vis, må i så fall nordboernes kultur ha vært sterk nok til å ta opp i seg kelternes kultur og ikke omvendt, slik at det kan være forklaringen på at pikterne "forsvinner". Fra nå av er øyene "norske" og innvandringen til øyene i vest, som nå er kristnet fra Olav Tryggvasons tid, fortsetter i det stille, om enn i beskjedent omfang.

Jarlshof

A Norwegian chief of other times, or, as other accounts said, and as the name of Jarlshof seemed to imply, an ancient Earl of the Orkneys had selected this neck of land as the place for establishing a mansion-house. But these had become ruinous; and the rafters had been taken down for fire-wood, or for other purposes; the walls had given way in many places; and, to complete the devastation, the sand had already drifted amongst the ruins, and filled up what had been once the chambers they contained, to the depth of two or three feet.

- Fra romanen "The Pirate" av Sir Walter Scott, 1821.

Jarlshof med spor etter vikingbosetning i forgrunnen. (Foto: Knut Rage.)

Om du kommer til Shetland med fly, til Sumburgh airport, som er den eneste flyplassen i verden utenom Gibraltar hvor flystripen også er en regulær landevei som blir stengt for biltrafikk så lenge landing eller takeoff pågår, kan du ikke unngå å se Jarlshof på vei til Lerwick, som en romantisk borgruin kloss i landeveien. Om du tar deg tid til å stoppe og gå bort til borgruinen vil du imidlertid oppdage mye mer - ruinene av en forhistorisk bosetning som strekker seg tre tusen år tilbake i tid, fra steinalderen til pikternes kultur og en storgård i vikingtiden. Alt klemt sammen på et lite, forblåst område.

Da den skotske dikteren Sir Walter Scott besøkte Shetland i 1814 fant han storgården som ble bygget ved Sumburgh Head på 1600-tallet i en sørgelig forfatning. Den statelige herregården som ble reist av Robert Stuart Jarl, en uekte sønn av James V, da han fikk herredømme over Shetland på begynnelsen av 1600-tallet, var rast sammen og var ikke noe annet enn en ruin da Scott kom dit. Men som den romantiske dikter han var, ga Scott ruinene navnet Jarlshof, etter en "vikinghøvding eller snarere en Orknøyjarl", og skrev en ordentlig røverhistorie med Shetland og Jarlshof som dramtiske kulisser,

Men på det tidspunktet kjente hverken Scott eller andre til at Jarlshof skjulte en langt mer dramatisk historie under sanden.

Det synet som møtte godseieren Mr. Bruce etter en voldsom storm som raste over stranden og klippene rundt Jarlshof på slutten av 1800-tallet, var ikke mindre enn fantastisk. Den sterke vinden hadde feid med seg hauger av sand og avdekket grunnmurer etter en mengde bygninger som hadde ligget skjult i århundrer.

Bosted gjennom årtusener

Min egen reise til Jarlshof begynner som så ofte ellers på rutebilstasjonen i Lerwick, Viking bus station. Jeg er ikke alene om å reise med bussen. Foran meg står en eldre dame med en Fjellräven ryggsekk, sportskledd som bare norske turister kan kle seg. Og ganske riktig, hun er norsk. På vei ut til Sumburgh passerer vi et hus med et norsk flagg vaiende i vinden. Det minner meg nok en gang om at på Shetland er man alltid nær Norge. Og som shetlenderne selv pleier å si, den nærmeste jernbanestasjonen ligger i Bergen.

I 1925 ble stedet overdratt til staten. Og i årene som fulgte ble det gjort grundige arkeologiske undersøkelser og utgravninger, både før og etter krigen. Et større område ble avdekket, hvor det hadde vært bosetninger gjennom flere tusen år, fra bronsealderen, jernalder og norrøn tid, middelalder og til moderne tid. Sir Walter Scotts romantiske borg "Jarlshof" ble som nevnt bygget som et "laird´s house" på 1600-tallet.

Malte småsteiner av kvartsitt funnet på Jarlshof. Steinene kan ha vært brukt til å jage bort onde krefter eller til å behandle sykdom. Slike steiner stammer fra den piktiske perioden, og er ofte funnet under utgravninger i brocher. (Foto: Catfish Jim and the soapdish, 2010. Commons.)

For besøkende flest er det nok den avdekkede landsbyen fra jernalderen som er mest spennende. Her kan man rusle omkring mellom de høye steinveggene i det som en gang var hus og boliger og virkelig kjenne seg hensatt til en fjern fortid, mens den store gården fra vikingtiden ikke kan konkurrere om oppmerksomheten på samme måte. Men tar man seg tid og vandrer mellom restene av husmurer, som alle er godt merket med informasjonsskilt, vil man etter hvert danne seg et levende overblikk - og innsyn - i det norrøne samfunnet som satte sitt preg på denne delen av Shetland gjennom hundrevis av år.

Dersom man ikke vet hva man skal se etter, er det ikke lett å skille ut restene av den 7 meter høye brochen som sto her, omgitt av en inngjerdet åpen plass som i dag er skylt vekk av sjøen. Herfra er det ikke langt til Mousa, hvor vi finner den 15 meter brochen som står der velbevart den dag i dag. Tett inntil brochen var det et såkalt rundhus, som man ennå i dag kan danne seg et visst inntrykk av. Det har stått fire slike rundhus, eller "hjulhus", rundt brochen på Jarlshof.

En del av rundhuset som er bygget inntil brochen på Jarlshof. (Foto: Knut Rage.)

De fire store rundhusene med den høye, praktfulle brochen i midten må ha vært et imponerende skue. Arkeologiske funn gir små glimt av dagliglivet som utspant seg her. I møddingen ble det funnet beinrester av dyr som virker å ha vært både robuste og velfødde, både okser, sauer og griser, blandet sammen med hjort, villkatt, sel og fugl. Dyrebeina ble brukt til å lage redskaper av, forskjellige slags nåler og til og med skjeer. Fragmenter funnet i jorden forteller at det også ble tilvirket gjenstander av bronse og jern på Jarlshof. Etter pikterne er det funnet en stein med innrisset mønster og et kristent kors.

Med tiden ble rundhusene enten forlatt eller ombygget. Da nordboerne kom hit på begynnelsen av 800-tallet eller et par tiår tidligere kan forfallet ha kommet langt. Brochen var rast sammen på et tidspunkt. De reiste sine egne bygninger på ruinene av de gamle. Og her ble de boende i hundrevis av år, den ene generasjon etter den andre.

Den norrøne gården

De eldste bygningene ble oppført mellom 850 og 900. Da ble det bygget et hus med ett rom og et kjøkken, som i byggestil skiller seg ut fra senere bolighus. Like ved fant arkeologene en horg (eller kanskje et badehus), en smie, et fjøs og en bygning som trolig huset gårdens treller. Etter hvert som det vokste frem barn og barnebarn etter de første nybyggerne, ble det omkring 950 bygget enda et bolighus samt et tydelig tun, og fjøs og bolig kom under samme tak. Horgen (eller badehuset) var på det tidspunktet gått ut av bruk og blitt innlemmet i en stall. De neste femti årene kom det opp et tredje bolighus, samt en ny løe sør for smien. Et nytt uthus ble bygget vegg i vegg med boligen. Flere av de opprinnelige bygningene på gården er nå revet eller gått ut av bruk.

Midt på 1000-tallet har det kommet enda et tun. Mellom seks og åtte generasjoner norrøne hjaltlendinger har nå levd og dødd på gården. Stort sett er lite forandret, men fra 1100-tallet av skulle det komme store forandringer. Enda flere bolighus blir bygget, det kommer kveginnhegninger og enda et nytt fjøs. Det ser også ut som det skjer en forandring i den lokale økonomien. Fiske ser ut til å ha fått en økende betydning, og keramikk er nå i bruk. Det kommer også en endring i selve gårdens struktur, som nå har forandret karakter fra vikingtid til å være en middelaldergård. Alt i alt ser man i dag hvordan gården sprer seg over et relativt stort område og snarere må ha vært en landsby. Men det trenger ikke å bety at det kom nye tilflyttere hit, det har sannsynligvis vært den samme slekten gjennom de mer enn 400 årene, før gården stagnerer ca. 1275.

Den norrøne bosetningen på Jarlshof spredte seg over et forholdsvis stort område. (Foto: Knut Rage.)

Det norrøne samfunnet skilte seg i hovedtrekk ikke fra levemåten i Norge, eller fra andre norrøne samfunn i vesterled, selv om det later til å ha vært relativt fåtallige innbyggere. Årstidene ble fulgt etter et mønster som shetlendingene beholdt i århundrer siden. Og som for shetlendinger både før og etter dem var det først og fremst sjøen som skaffet innbyggerne mat, foruten et jordbruk som var ganske karrig, slik det var også på Orknøyene og Hebridene.

I tillegg til ordinært fiske må selfangst ha stått sentralt. Men de norrøne shetlendingene hadde også sauer og kyr, noen griser og hester. I løpet av det tidsrommet da det norrøne samfunnet besto var klimaet forholdsvis mildt, selv om det ble noe forverret mot slutten på 1200-tallet.

Den rike selfangsten kan ha innebåret at det fantes formelle handelsforbindelser i form av byttehandel mot andre varer. Særlig på Jarlshof er det funnet en rekke gjenstander som må ha kommet utenfra, som nåler til å feste en kappe med, seletøy, øksehoder, ljåer og annet verktøy. Mye av dette stammer trolig fra Dublin, som viser at shetlendingene må ha vært i regelmessig kontakt med andre norrøne samfunn vestpå. Imidlertid tilvirket de kokekar o.l. selv. 24 km nord for Jarlshof kan man den dag i dag se restene av et klebersteinsbrudd hvor det har vært stor aktivitet. Først på 1100-tallet dukker det opp krukker av keramikk, importert utenfra.

Gjennom funnene som er gjort kan vi danne oss et noenlunde detaljert bilde av livet på Jarlshof og Shetland forøvrig i norrøn tid. Det ble sådd og høstet bygg, som den eneste kornsorten. Kornet ble malt i små kvernhus, som blant annet finnes ved en elvestrøm nord for Jarlshof.

Inngangen til fjøset på vikinggården på Jarlshof. (Foto: Otter, 2008. Commons.)

Rester av bein etter sauer avdekker at sauene ble slaktet som enten lam eller som gamle, noe som forteller at ull og melk fra dyrene må hatt større betydning enn kjøttet. Også fra kyrne fikk de melk, så vi kan tenke oss at det ble laget ost.

Det er funnet nåler til bøting av garn og fiskesøkker av stein, og fiskekroker av både bein og jern. Det ble også jaktet på sel og sjøfugl, ikke minst på Shetlands "nasjonalfugl" puffin med det karakteristiske krumme røde nebbet - lundefugl - som fremdeles hekker i et stort antall like ved Sumburgh, nærmest i gangavstand fra Jarlshof.

Spinnehjul forteller at det ble spunnet garn og tilvirket ullklær. Det er også funnet vevlodd av kleberstein - veving må ha vært en viktig del av tilvirkingen av tekstiler. I smien på gården har det vært stor aktivitet. I restene av trekull er det funnet spor av en rekke tresorter, blant annet furu og eik. I dag er det kun lyngheier på Shetland, og det reiser spørsmålet om hvor mye skog som vokste på øyene og om det var den norrøne befolkningen som avskoget landet. Ordet "Shetland" tilsvarer det norske stedsnavnet "Hetland", som igjen betyr "hasselskog". Torv har inntil i dag vært den vanligste brenselen på Shetlandsøyene, som i norrøn tid ble brukt som en del av bygningsmaterialet til steinhus. Det er ellers funnet lamper av kleberstein hvor man har fått lys fra selolje eller hvalolje. Og kanskje det var i skinnet fra oljelampene at man brukte de lange vinterkveldene til å sy sko eller bruksplagg av lær, eller et forkle til smeden, mens noen kastet terning ved et brettspill og lyttet til vinterstormen som kastet frådende bølger inn over stranden...

Jarlshof fortsatte å eksistere som norrøn bosetning til langt ut på 1200-tallet. Shetland og Orknøyene var fremdeles styrt av jarler av norsk avstamning. Landet rundt Jarlshof tilhørte faktisk domkirken i Bergen. Man kan også tydelig se at arkitekturen på Jarlshof avspeiler den til enhver tid gjeldende byggeskikk i Norge. Men da Shetland kom under skotsk styre i 1469 overtok skotsk byggeskikk helt og holdent. En storslått herregård ble bygget rundt ruinene av den norrøne gården, inntil også den falt i ruiner.

__________

Det regnet hunder og katter da jeg ruslet tilbake til busskuret om ettermiddagen, etter å ha tilbrakt det meste av dagen på Jarlshof. En eldre mann står der fra før da jeg skynder meg inn i skuret for å finne dekning for regnet.

Mannen stirret mistrøstig på de tunge regndråpene som plasket mot asfalten og det tunge skydekket som hang over lyngheiene.

"It´s a puuur day," mumlet han.

Maeshowe - sagaens Orkhaug

Trettende dag jul i det Herrens år 1153 var en flokk menn på vei over Orknøyene, fra Stromness til Firth. Det var blåst opp til et kraftig uvær. En voldsom storm, kanskje med regn eller tett snøvær, pisket dem i fjeset og tvang dem til å sette ned farten. Til slutt hadde de ikke noe annet valg enn å stanse og søke ly. De tok seg inn i en gressvokst haug i det flate landskapet. Om de tok seg ned gjennom et hull på toppen, slik det gjerne blir fortalt, eller fant veien inn gjennom den ti meter lange trange passasjen, skal være usagt. Men inn i haugen kom de. De befant seg i et kammer, et rom med vegger og nisjer av nøye oppstablet stein. De må ha sett seg forundret omkring i det store kammeret så snart øynene vennet seg til mørket i det svake skinnet fra lykter eller fakler, eller fra dagslyset utenfor, som fant veien gjennom taket. Hvordan vet vi ikke - det vi vet, er at de var der.

De var kanskje de første menneskene som satte sine ben i dette kammeret på mer enn tusen år. Og her skulle de etterlate seg runer med innhold som gjør oppholdet deres levende for oss i dag.

Men tilbake til sagaens Orkhaug, for oss kjent som Maeshowe (eller Maes Howe, skrivemåtene varierer), og til Harald jarl og hans følge som søkte ly her for mer enn 860 år siden. Det var ikke så mange år etter at St. Magnus-katedralen var reist og vi befinner oss altså i kristen tid, selv om mennene som banet seg vei ned (eller inn) i haugen som oftest blir omtalt som "vikinger".

Om denne hendelsen forteller Orknøyingesaga, her i nok et utdrag fra Orknøboernes saga (Ægidius) - Sagatekst, kap. 93:

Harald Jarl begav sig af sted til Orknøerne til jul; han havde fire skibe med og hundrede mand. To nætter lå han ved Grimsø. De landede i Havnevåg på Rossø. Derfra gik de trettende dag jul til Fjord. De var i Orkahøj medens en byge stod på, og dér var der to af deres mænd som blev sindsforstyrrede, hvilket voldte en stor forsinkelse på deres togt. Natten var gået da de kom til Fjord.

Mange spor peker mot at Orkhaug må ha vært Maeshowe, en av de mest spektakulære fortidslokaliteter i Nord-Europa, riktignok ikke på grunn av sin prakt eller størrelse, men for sin høye alder.

Maeshowe. Gjennom den ti meter lange, lave inngangen skinner solen ved vintersolverv 22. desember og lyser opp et smalt felt på bakveggen inne i haugen. Følget av nordmenn i 1153 som gjenoppdaget haugen, sagaens Orkhaug, etterlot seg den største samlingen av runeinnskrifter utenfor Norden. (Foto: Knut Rage).

Mitt første møte med haugen har jeg en klar erindring om - det var i august og en bitende kald vind feide over lyngheier og gustne gresstrå. Men det var en ordentlig brakende vinterstorm som for mer enn 860 år siden feide over det åpne landskapet og tvang Harald jarl og hans menn til å søke ly.

Hvor lenge Maeshowe da hadde ligget urørt er umulig å si. Selve gravhaugen ble visstnok påbegynt ca. 3000 år f. Kr. og har siden da blitt bygget i flere stadier. Slik haugen fremstår i dag er det en jordhaug på 35 meter i diameter og cirka 7 meter høy. Haugen inneholder et indre kammer med "hyller" eller små rom, og har hatt en ytre voll og en vanngrav rundt. Det antas at den nåværende konstruksjonen er fra ca. 1500 f. Kr.

Den unge arkeologen fra England i vårt følge hadde på forhånd skildret Maeshowe som det mest interessante fortidsminnet i Europa - ja, mente han, det sto i verdensklasse på linje med pyramidene i Egypt. Det ble derfor en aldri så liten nedtur da vi fikk øye på noe som ikke var annet enn en gressgrodd haug i det flate, forblåste terrenget (det var som nevnt jamrende kaldt og surt til en augustdag å være) med en liten, oppmurt inngang som de fleste med klaustrofobiske tendenser ville betakket seg for å krabbe inn i.

Men inn kom vi. Alt som het klaustrofobi vek til side for eventyrlyst. Etter ca. ti meter kunne vi rette ryggen og reise oss. Vi var kommet inn i et stort kammer som lett rommet 20-30 personer. Kammeret var rundt, bygget opp av tusenvis av fint tilhugde steiner, med små kammer langs sidene. I kanskje tre tusen år hadde haugen ligget urørt, fortalte arkeologen, bortsett fra ved en anledning da vikinger hadde trengt seg ned gjennom taket og holdt til der. Vi kunne selv se runene de hadde skriblet alle steder, tydelige streker som var risset inn i steinene.

Kort sagt - det var en overveldende stund. Jeg kunne nesten ha tatt hele den lange turen til Orknøyene bare for denne haugens skyld. Men så fortalte den entusiastiske arkeologen en enda merkeligere historie. Haugen er konstruert slik, sa han, at en gang i året, i selve midtvintertiden, skinner de siste strålene fra solen som synker bak den slake åsen i vest rett inn gjennom den ti meter lange inngangen og lyser opp bakveggen i kammeret. Hvorfor nettopp da, og hvorfor her? Vi kan gjøre oss mange tanker om det. Kanskje den svinnende midtvintersolen markerer livet som har dødd og er blitt gravlagt her? Kanskje det hadde med en fruktbarhetsrite å gjøre? Eller kanskje tenkte man seg at de siste strålene bar med seg sjelene til de døde - eller vendte tilbake med dem? Ingen vet.

I Orknøyingesaga blir det fortalt at Harald jarl kom dit med et følge på hundre mann. Noen av mennene i følget var korsfarere, på vei til det hellige land - her var Jorsalamenn, forteller sagaen. Foruten Harald jarl kan kanskje dermed også jarlen Ragnvald Kale ha deltatt i følget. Sagaen forteller at han dro til Jerusalem sammen med blant andre Erling Skakke i 1150. I så fall var kanskje også de øvrige Jerusalemsfarerne kommet tilbake fra korstoget, og var ikke på vei dit.

Så mange som hundre mann ville det ikke være plass til inne i Orkhaug, så enten måtte resten av følget finne ly annet steds, eller så var de færre enn hundre. Sagaen forteller også at de oppholdt seg der i bare én natt, og at to av mennene ble sinnssyke, noe som ytterligere sinket dem.

Trolig må noen ha vendt tilbake til Orkhaug ved senere anledninger og holdt til der. Mengden av runeinnskrifter er såpass stor at det kanskje var et fast tilholdssted, dvs. at runeinnskriftene kan ha blitt risset ved forskjellige anledninger, og ikke bare mens de var der og ventet på at vinterstormen skulle avta.

Saftige runeinnskrifter

Visse sider ved innskriftene tyder på at kammeret kan ha vært brukt til festing og sex. Dette var rett og slett vikingenes festplass. Runene skryter av deres bedrifter og handler om damer og seksuelle erobringer, som kanskje foregikk i siderommene i gravkammeret. "Thorni pulte. Helgi skrev," heter det i en innskrift. Det norrøne "Þorny sarð" forteller at det var kvinnen som var den mest seksuelt aktive parten. Teksten føyer seg pent inn i rekken av utallige meddelelser fra norrøn tid som handler om samleier, fyll og fest.

I turistguider, og av guidene selv, blir de direkte ordene som regel omskrevet, eller til og med utelatt eller fortiet, evt. merket med et stjernetegn: ordet "fuck" blir til "f*ck". Forfatteren av denne artikkelen opplevde selv en omviser som nøyde seg med å si at innskriftene var så grove at de ikke kunne gjengis, og det var alt man fikk vite om den saken! (Det er da riktignok heller ikke for vikingenes skyld at turister flest besøker Maeshowe.) I eldre verker er de groveste runeinnskriftene knapt nok å finne, f. eks. i Magnus Olsens bok "Tre Orknøske runeindskrifter" fra 1903 - det ble vel heller ikke ansett som noen alvorlig forbigåelse, all den stund det finnes mer stuerene innskrifter å ta av.

Runeinnskrift fra Maeshowe. Her står det: Þisar runar rist sa maðr er runstr er fyrir uæastan haf, dvs. "Disse runer ristet den mann som er runekyndigst vestenfor havet". Etter Magnus Olsen, 1903.

Samlingen av runeinnskrifter i Maeshowe er unik. Det er den største samlingen av runeinnskrifter samlet på et så konsentrert område. Og det er definitivt den største samlingen av runeinnskrifter utenfor Skandinavia. Det er forresten ikke bare runetegn på veggene, her ser man også en tegning av en siklende hund og kvinnenavnet "Ingigerth". Hva nå meningen kan ha vært med det. Men til tross for de forholdsvis rå meldingene (etter vår målestokk) er de ikke utført uten mål eller mening. Tvert imot, mennene som risset i veggene var runekyndige og la vekt på at de var det. Det kan nesten virke som de har konkurrert om hvem var best. En av innskriftene forteller nettopp det: "Disse runer er risset av den runekyndigste mannen vest i havet."

I gravkammeret finner man tredve innskrifter. Sagaen forteller at Harald jarl og hans følge kom dit i 1153. Det stemmer overens med den filologiske dateringen av innskriftene. Trolig var de også nordmenn. Interessant er det også at en av runeristerne var en kvinne. I en innskrift står det nemlig: "Jerusalem-farere brøt seg inn i Orkhaug. Liv, jarlens husholderske, risset."

Man kan selvsagt lese disse mer enn åtte hundre og femti år gamle meldingene for det de er, men for fullt ut å forstå dem, eller i det minste nærme seg en forståelse av innholdet, er det nødvendig med både grundig kunnskap til norrønt og ikke minst kjennskap til norrøn historie og deres samtid og kultur.

Den ovenfor nevnte seksuelt pågående Thorni er ikke den eneste kvinnen som blir omtalt som den aktive part. I en annen innskrift heter det nemlig: "Ingebjørg den fagre enka. Mang en kone har gått bøyd inn her. Veldig hovmodig. Erling".

Hvordan skal dette tolkes? En mulighet kan være at "mang en kvinne" kan tolkes som en løsaktig kvinne, og at runeristeren hadde erotiske fantasier og drømte om enken Ingebjørg. Det kan også handle om en kvinne som er underkastet i seksualakten.

Jeg tar med et utvalg innskrifter som forteller om dem som var her:

Ofram sønn av Sigurd ristet disse runene.

Hærmund Hardøks ristet disse runene.

Disse runene ble ristet av den dyktigste runeristeren vest i havet.

Tholfir Kolbeinsson ristet disse runene høyt oppe.

Vermund ristet i denne haugen.

Benedikt skar dette korset.

Arnfithr Matr risset disse runene med øksen til Gauk Trandilsson i Sudrlandet.

Tryggr risset disse runene.

Thorir sønn av Orke sier (noe) i runene han rister.

Detalj av en runeinnskrift i Maeshowe. Innskriften lyder i sin helhet: "Det er ganske sant når jeg sier at skatten ble fraktet vekk. Skatten ble båret bort for tre netter siden." (Commons, 1998.)

Det er kanskje ikke så mye å si om disse innskriftene som de ovenfornevnte, og dette er også et utvalg, men likevel forteller hver enkelt av dem sin egen historie - vi får navn på noen av dem som oppholdt seg i Maeshowe, og med fantasien til hjelp aner vi også omrisset av levende personer anno 1153.

Men det er mer. To av innskriftene er lange og detaljerte og forteller spennende historier:

"Korsfarere brøt seg inn i Maeshowe. Lif, jarlens kokk, ristet disse runene. I nordvest er det skjult en stor skatt. Det er lenge siden en skatt ble begravd her. Lykkelig er han som kan hende finner den store skatten. Håkon var alene om å bære skatten fra denne haugen. Undertegnet Simon Firth."

Det er i utgangspunktet ingen grunn til å tvile på at innholdet i innskriften er sann. Den store skatten har vist seg å bli en gåte som mange har forsøkt å finne svar på. En av teoriene går ut på at Maeshowe ble brukt som gravhaug for en vikinghøvding i den første norrøne koloniseringen av Orknøyene, og at gravkammeret på forhånd var blitt tømt for gravgods fra tidligere tider. Og kanskje skatten besto av nettopp dette - gravgods?

Påstandene om skatten blir fulgt opp i en annen innskrift:

"Det er ganske sant når jeg sier at skatten ble fraktet vekk. Skatten ble båret bort for tre netter siden. Det er meg fortalt at skatten er meget godt skjult. Sier noen som Odd."

Og, som en ganske overflødig bemerkning, skatten er aldri funnet...

Skatten på St. Ninian

Den smale stripen av sand som leder over til St. Ninian´s Isle på sørsiden av Shetland. (Foto: ThoWi, 2006. Commons.)

Sør på Shetland, tidvis tilgjengelig til fots via en smal stripe sand om sommeren, stikker den vesle øya St. Ninian ut vest i havet. St. Ninian har gjennom århundrene vært en myteomspunnet øy. Det må den også ha vært da de første nordboerne kom hit på 800-tallet.

Det blåser livlig, men himmelen er blå og det lukter friskt av salt sjø da jeg går over den smale sandstripen fra Mainland og over til den vesle øya. Foruten Jarlshof er St. Ninian et absolutt must for den som interesserer seg for Shetlands mangfoldige historie. På nettbrettet har jeg en kopi av Gilbert Goudies skildring av et besøk på øya i 1875 (i min oversettelse):

"Alt var øde og stillheten rådet, bortsett fra bølgenes tunge dønninger, skrik fra sjøfugler og rautende storfe ... det var ikke lett å lete i jorden, ettersom kveget hadde tatt bakkene i besittelse og dyttet til hodeskaller og tråkket på deler av skjeletter som lå strødd rundt den sandblåste overflaten, eller stakk opp av marken."

Da Gilbert Goudie besøkte den vesle øya i 1875 var det åtti år siden det sist hadde bodd folk der. Siden 1796 har St. Ninian´s Isle vært folketom.

St. Ninian´s Isle er hellig grunn. Øya har navn etter den hellige Ninian, en kristen misjonær som virket blant pikterne i Skottland. Han skal ha levd fra 360 til 432, og blir kort omtalt av Beda den ærverdige i "Anglernes kirkes historie". Men om man egentlig ikke vet så mye om ham, er mytene og legendene om St. Ninian så desto mye rikere. Han skal ha studert til prest i Roma og blitt gitt i oppgave å misjonere blant pikterne av pave Siricius, som døde ca.399. Ninian reiste til Skottland og tok fatt på sitt misjonsarbeid blant folket i og rundt kongedømmet Strathclyde. Senere reiste han nordover langs østkysten for å spre kristendommen blant de sørlige piktere, antagelig folket rundt Firth of Forth. Lokal tradisjon, til dels støttet av stedsnavn, vil ha det til at han reiste så langt nord som til Shetland, hvilket sannsynligvis er en overdrivelse. Han skal ha undervist mange misjonærer, blant dem, ble det sagt, også den mann som senere konverterte den store helgenen sankt Columba av Iona.

Det er altså langtfra sikkert at Ninian virkelig har vært her på St. Ninian´s Isle. Heller ikke på North Ronaldsay på Orknøyene eller andre steder som er forbundet med ham. Men ikke desto mindre ble han tidlig betraktet som Shetlands skytshelgen, og det ble bygget en kirke som var vigslet til ham. Når kirken ble reist er forlengst forsvunnet i historiens mørke, noen ruiner er nevnt i en skildring fra 1600-tallet.

Ruinene av St Ninians Church fra 1100-tallet. (Foto: Helen Spencer, 2019. Commons.)

Ruinene av et kapell fra 1100-tallet kan fortsatt sees nær enden av strandstripen. I 1958 fant man under en utgravning en stor samling av sølv fra 800-tallet på kapellområdet under en steinhelle i en trekasse, noe som forårsaket en fornyet arkeologisk interesse for øya. En teori går på at det kan ha vært tyvegods eller bytte som er brakt hit etter et vikingraid.

For 1800-talls "antikvaristen" Gilbert Goudie og andre skulle St. Ninian´s Isle bli et yndet tilholdssted gjennom årene. Når han skriver at hodeskaller og ben nærmest tøt opp av bakken, hadde han ganske riktig funnet frem til det gamle kirkestedet og gravplassen der. Men av den gamle kirken selv fantes ingen spor. Selv om øya var fraflyttet ble gravplassen fremdeles brukt. I 1840 ble en mann gravlagt der med en piktisk bildestein med Oghham-skrift som gravstein. Goudie konfiskerte straks steinen, uten jordeierens tillatelse (som imidlertid senere sa at det var helt riktig gjort av ham), men da han ved en senere anledning reiste tilbake til øya for å ta med seg ytterligere to værbitte piktiske bildesteiner var de borte, og ingen har sett dem siden.

Ogham-skrift på St. Ninian-steinen. Vær og vind har tæret bort det meste av mønsteret på steinen, men det har sannsynligvis bestått av kristne symboler som Bressay-steinen (se Hjaltland og Orknøyene i norrøn tid - De gåtefulle pikterne. Illustrasjon hentet fra "Scotland in Early Christian Times" av Joseph Anderson, 1881.

I 1955 ble det for alvor gjort en grundig arkeologisk undersøkelse av området rundt gravplassen, som strakte seg over fire sesonger. Målet for letingen var, som det hadde vært for Goudie, å finne den opprinnelige St. Ninian-kirken som i følge tradisjonen skulle ha stått der. Men det skuile fremdeles ta mange år før man nådde frem til håndfaste arkeologiske funn av historisk betydning. Under lag og rester etter den norrøne 1100-talls kirken og den enda eldre kirken, sannsynligvis fra 700-tallet, dukket det opp rester av en enda eldre bosetning, fra bronsealderen.

Men det mest interessante funnet er kanskje likevel gravfunn som skriver seg fra den tidligste perioden av norrøn bosetning på Shetlandsøyene. Gravene er åpenbart kristne, og dermed mest trolig piktiske, og det kan bety at pikterne fremdeles levde på øyene både under og etter at nordboerne bosatte seg her. Og i så fall må de ha vært mange, etter antall graver å dømme.

Det mest spesielle gravfunnet må nok likevel sies å være av en norrøn kriger, som har møtt en voldsom død en gang mellom 1000- og 1200-tallet. Mannen var plassert i en merkelig bøyd stilling i en kort steinkiste, utstyrt med en liten jernkniv. Undersøkelser tydet på at han hadde fått hodet bøyd bakover og halsen skåret over. Videre mener man at det er snakk om en såkalt "gjenbegravelse", uten trekk som tyder på en kristen begravelse, og dermed har man altså konkludert med at mannen sannsynligvis var av norrøn avstamning. Han kan ha blitt drept i kamp et annet sted, og deretter blitt brakt hjem til St. Ninian for å gravlegges der.

Om man går ut fra at den norrøn krigeren hørte hjemme på øya, og kanskje hadde en gård der, reiser spørsmålet seg: hvor mange mennesker kan ha bodd på denne øya? Bodde piktere og nordboere side om side, eller levde pikterne som treller på vikingenes gårder? Men om det fantes en eller flere vikinggårder her, hvorfor er det ikke spor av andre norrøne graver enn den norrøne krigerens grav? Tok nordboerne til seg den kristne troen?

Gilbert Goudie skriver at det i 1749 levde seksten menn og syv kvinner på St. Ninian, trolig fordelt på to familier. Det kan neppe ha levd så mange flere mennesker her i norrøn tid. Trolig må det da ha vært en storgård, eller kanskje lagt under en storgård på Mainland.

En av gjenstandene fra St. Ninian-skatten. Sølvforgylt dragehode til en sverdslire. (Foto: Johnbod, 2011. Commons.)

Under utgravningene på 1950-tallet var det imidlertid en skolegutt og ikke arkeologene som gjorde det største funnet av dem alle, den såkalte "St. Ninian-skatten" - en fantastisk samling av smykker og andre gjenstander i sølv, trolig fra 700-tallet, kanskje tilvirket så sent som tidspunktet for nordboernes ankomst tidlig på 800-tallet. Samlingen kan deles inn i gjenstander relatert til smykker, våpen og religøse seremonier.

I alt er det 28 gjenstander av sølv og forgylt sølv. Det er tolv femringede søljer i sølv, åtte sølvskåler, en nadverdskje av sølv, en kniv i sølv, to sverdslirer dekorert i sølv, en salknapp i sølv og tre sølvkjegler. Den eneste gjenstanden som ikke er sølv, er et fragment av et kjeveben av nise. Det antas at noen gjenstander var sekulære, for eksempel de halvringede brosjene og sverdskjefter. Andre deler, inkludert bollene, skjeen og de koniske begerne, kan ha blitt brukt i religiøse seremonier eller fellesskapsritualer.

Samlingen av gjenstander fra ca. 800 som ble funnet på St. Ninian´s Isle. (Foto: National Museums Scotland, 2021. Commons.)

Søljene viser en rekke typiske piktiske former, med både dyrehode og geometriske former. Sverdskjeftene ser ut til å være angelsaksiske, sannsynligvis laget i Mercia på slutten av 700-tallet, ettersom et av dem har en inskripsjon med en bønn på gammelengelsk. Gaver ble ofte utvekslet mellom angelsaksiske og piktiske herskere, og generelt er våpen blant de gjenstandene som hyppigst ble utvekslet som gaver i tidlig middelalder.

Douglas Coutts, skolegutten, fant skatten i en trekasse som var begravd under en treplate som var merket med et kryss. Og dermed var man også for alvor på sporet av den opprinnelige kirken på St. Ninian´s Isle, i det minste i den forstand at man antok at trekassen med skatten var blitt gjemt under kirkegulvet. Som tidligere nevnt antar man at det kunne dreie seg om saker som var stjålet eller tatt som bytte under et vikingraid, men det er også den muligheten at de kostbare gjenstandene ble gjemt unna av pikterne for at ikke nordboerne skulle finne dem. Men hvem det nå enn var som la sakene her, og hva grunnen kan ha vært, så må noe ha kommet i veien og skatten ble aldri hentet frem igjen, ikke før en nysgjerrig skolegutt lurte på hva som befant seg under platen som var merket med et kryss.

Skatten befinner seg i dag på National Museum of Scotland i Edinburgh, men det er mulig også å studere kopier på Shetland Museum.

Kilder og litteratur

Endel løpende fotnoter er ikke tatt med her.

• Ashmore, Patrick: Jarlshof. A walk though the past. Historic Scotland, 2002.
  
• Barrowman, Rachel: The Chapel and Burial Ground on St Ninian's Isle, Shetland. 2011.
  
• Brøgger, A.W.: Den norske bosetningen på Shetland-Orknøyene: Studier og resultater. Norske videnskaps-akademi i Oslo, 1930.
  
• Jakobsen, Jakob: Shetlandsøernes stednavne. Aarbøger for nordisk oldkyndighed og historie. Kbh. 1900-1901.
  
• Kaspersen, Martine: Identity in the Scandinavian Early Viking Age migrations to Orkney and Dublin. NTNU, 2021.
  
• Koht, Halvdan: Den eldste Noregs-historia, med meldingane frå Noreg hos Adam av Bremen. I serien "Norrøne bokverk". Det Norske Samlaget, 1050.
  
• Orknøyingenes saga. Ovs. Anne Holtsmark. Aschehoug, 1970.
  
• Snorre Sturlason: Heimskringla. Div. Utgaver.
  
• St Ninian's Isle. National Record of the Historic Environment Scotland.