Hrynhenda, Magnúsdrápa (B1)

Fra heimskringla.no
Hopp til: navigasjon, søk
Velg språk Norrønt Islandsk Norsk Dansk Svensk Færøysk
Denne teksten finnes på følgende språk ► Original.gif Norsk.gif Dansk.gif


Den norsk-islandske skjaldedigtning


ved
Finnur Jónsson
1912-1915


Arnórr Þórðarson jarlaskáld
Islandsk skjald, 11. årh.


Hrynhenda, Magnúsdrápa


1. Magnús, hlýð til máttigs óðar,
mangi veit ek fremra annan;
yppa rǫ́ðumk yðru kappi,
Jóta gramr, í kvæði fljótu;
haukr réttr est þú, Hǫrða dróttinn,
hverr gramr es þér stórum verri;
meiri verði þinn an þeira
þrifnuðr allr, unz himinn rifnar.

2. Kljúfa létk í kaupfǫr dúfu
knarra minn við borð en stinnu.

3. Seinkun varð þás hlébarðs hanka
hnikaði ǫ́r en ljóta bára.

4. Herskip vant af harða stinnum
hlunni geyst í salt et eystra;
skjǫldungr, stétt á skǫrum hvélðan
skeiðar húf með gerzku reiði;
vafðir lítt, en vendir bifðusk,
(varta hrøkk, en niðr nam søkkva)
geystisk hlýr, en hristi bára
(hrími stokkin) búnar grímur.

5. Rauðar bǫ́ruð randir síðan,
rimmu Yggr, í sœnskar byggðir;
eigi gazt þú liðs-kost lágan,
lands folk sótti þér til handa;
austan þurðu, ulfa ferðar
ǫldum kuðr, með hvíta skjǫldu,
tungu rjóðr, til tírar þinga
teknir menn, ok dǫrr en reknu.

6. Austan komt með allra hæstum,
Yggjar mǫ́s, í drœnzkar byggðir,
fiðrirjóðr, en fjandmenn yðra
falma kvǫ́ðu, œgishjalmi;
breiðask vissu, blágamms fœðir
benja kolgu, yðrir dolgar
(hræddir urðu fjǫrvi at forða
fjandmenn þínir) vesǫld sína.

7. Ungan frák þik, eyðir, þrøngva
ulfa gráðar, þeira ráði;
skyldir stǫkk með skœðan þokka
skeiðarbrands fyr þér ór landi.

8. Eignask namt þú, óðal þegna,
allan Nóreg, gotna spjalli;
mangi ryðr þér mildingr annarr,
Mœra gramr, til landa œri.

9. Síðan vas þat 's suðr með láði
siklingr ýtti flota miklum;
skíði vas þá skriðar of auðit
skorðu, rendi Visundr norðan;
samnask bað til hverrar hǫmlu
(hræðask menn við ættar klæði
Gjúka, þótti gǫfugt eiki
gerzkum malmi) Peitu hjalma.

10. Ljótu dreif á lypting útan
lauðri bifðisk, golli rauðu,
fastliga hneigði fúru, glæstri,
fýris garmr, ok skeiðar stýri;
stirðum helt of Stafangr norðan
stǫ́lum, bifðusk, fýri, álar,
uppi glóðu élmars typpi
eldi glík, í Dana-veldi.

11. Heyra skalt hvé herskjǫld bǫ́ruð,
hilmis kundr, til Venða grundar
(heppinn drótt af hlunni sléttum
hélug bǫrð) í stefjaméli;
aldri frák enn, vísi, valdið
Venða sorg, at dǫglingr spenði
(flaustum vas þá flóð of ristit)
fleiri skip til óðals þeira.

12. Skjǫldungr, fórt of óþjóð eldi,
auðit vas þá flotnum dauða;
hæstan kynduð, hlenna þrýstir,
hyrjar ljóma suðr at Jómi;
hvergi þorði hallir varða
heiðit folk í virki breiðu;
buðlungr, unnuð borgar-mǫnnum
bjǫrtum eldi stalldræp hjǫrtu.

13. Skjǫldungr, lézt við skíra valdit
Skotborgarǫ́ Venða sorgum;
yngvi, vas sá frægr, es fenguð,
fǫrnuðr þinn, við helming minna;
(verja) lá þar valkǫstr hæri,
(vas þér sigr skaptr grams ens digra
virðum kunnr) an víða runnin
varga ætt of klífa mætti.

14. Hefnir, fenguð yrkisefni,
Áleifs; gervik slíkt at mǫ́lum;
hlakkar lætr þú hrælǫg drekka
hauka; nú mun kvæði aukask;
fjórar hefr þú, randa rýrir
reyrar setrs, á einum vetri
(allvaldr, est þú ofvægr kallaðr)
ǫrva hríðir frœkn of gǫrvar.

15. Keppinn vant, þat 's æ mun uppi,
Yggjar veðr, meðan heimrinn byggvisk,
(valgammr skók í vápna rimmu)
viðr Helganes (blóðugt fiðri);
yngvi, fekt þú ǫll með hringum
(jarl vissi sik foldar missa)
þjóðum kuðr, en þú tókt síðan,
þeira flaust, við sigri meira.

16. Ótti, kunnuð elgjum hætta
œðiveðrs á skelfðan grœði,
fengins golls, eða fœðið ella
flestan aldr und drifnu tjaldi;
glíkan berr þik hvǫssum hauki,
hollvinr minn, í lypting innan
(aldri skríðr und fylki fríðra
farligt eiki) Visundr snarla.

17. Eigi létuð, jǫfra bági,
yðru nafni mannkyn hafna;
hvártki flýr þú, hlenna þreytir,
hyr né malm í broddi styrjar;
hlunna es, sem rǫðull renni,
reiðar búningr, upp í heiði
(hrósak því es herskip glæsir
hlenna dolgr) eða vitar brenni.

18. Mǫnnum lízk, es mildingr rennir
Meita hlíðir sævar skíði,
unnir jafnt sem of-samt renni
engla fylki himna þengils.

19. Eyðendr frák at elska þjóðir
(inndrótt þín es hǫfð at minnum)
grœði lostins goði et næsta
geima Vals í þessum heimi.

20. Skjǫldungr, mun þér annarr aldri
œðri gramr und sólu fœðask.




   1. Magnús, hlýð til máttigs óðar; ek veit mangi annan fremra; rǫ́ðumk yppa kappi yðru, Jóta gramr, i fljótu kvæði; þú est réttr haukr, Hǫrða dróttinn; hverr gramr es stórum verri þér; allr þrifnuðr þinn verði meiri an þeira, unz himinn rifnar = Magnus lyt til det kraftige digt; jeg kender ingen anden ypperligere [end dig]; jeg vil fremføre din dygtighed, Jyders fyrste, i et rytmerask kvad; du er en rigtig høg, Hördernes hersker; enhver konge står langt tilbage for dig; din hele trivsel vorde större end hines, indtil himlen brister.
   2. Létk knarra minn við en stinnu borð kljúfa dúfu j. kaupfǫr = Jeg lod min skude med de stive planker kløve bølgen på en handelsrejse.
   3. Seinkun hanka hlébarðs varð, þás en ljóta bára hnikaðj ǫ́r = Skibet (mit skib) blev forsinket, da den hæslige bølge slog åren tilside (så at den ikke kunde bevæges rigtig).
   4. Vant geyst herskip af harða stinnum hlunni i salt et eystra; skjǫldungr, stétt á skeiðar húf, hvélðan skǫrum, með gerzku reiði; - vafðir lítt, en vendir bifðusk; hlýr geystisk, en bára hristi búnar grímur; varta, hrími stokkin, hrøkk,en nam søkkva niðr = Du lod krigerskibet fare af den meget stive rullestok ud i Østersalt; fyrste, du besteg skibet med de hvælvede vel sammenföjede planker og den russiske takkelage,. du betænkte dig ikke; masten rystede; forstavnen styrtede afsted og bølgen rystede de forgyldte hoveder; "varten", med rimfrost på, rystede og sank duvende ned.
   5. Síðan bǫ́ruð rauðar randir, rimmu Yggr, i sœnskar byggðir; eigi gazt þú lágan liðskost; lands fólk sótti til handa þér; menn, teknir til tírar þinga, þurðu austan með hvíta skjǫldu ok en reknu dǫrr, ǫldum kuðr rjóðr tungu ulfa ferðar = Derpå lod du, kriger, mændene bære de røde skjolde op i de svenske bygder; det var intet ringe mandskab, du fik; landets befolkning gik dig tilhånde; mændene, valgte til berömmelige møder, drog rask afsted østfra med hvide skjolde og guldprydede spyd, kriger, berömt blandt mænd.
   6. Yggjar mǫ́s fiðrirjóðr, komt austan með allra hæstum œgishjalmi í þrœnzkar byggðir, en kVǫ́ðu fjandmenn yðra falma; dolgar yðrir, fœðir benja kolgu blágamms, vissu vesǫld sína breiðask: fjandmenn þínir urðu at forða fjǫrvi hræddir = Kriger, du kom østfra med den allerhöjeste skrækkehjælm til de trönderske bygder, og man sagde, at eders fjender blev skrækslagne; eders fjender, kriger, mærkede, at deres elendighed voksede; de måtte frygtsomme bjærge deres liv.
   7. Frák þik, ulfa gráðar eyðir, ungan þrøngva ráði þeira; skyldir skeiðarbrands stǫkk með skœðan þokka ór landi fyr þér = Jeg har hørt, at du, kriger, så ung du var, bragte dem i en vanskelig stilling; søfareren måtte med fjendtligt sind flygte ud af landet for dig.
   8. Þú namt eignask, gotna spjalli, allan Nóreg, óðal þegna; mangi annarr mildingr, Mœra gramr, ryðr til landa œri þér = Du kom, mændenes ven, i besiddelse af hele Norge, mændenes odel; ingen anden fyrste, Mörernes konge, skaffer sig herredönme over lande, yngre end du.
   9. Síðan vas þat 's siklingr ýtti miklum flota suðr með láði; þá vas skorðu skíði of auðit skriðar; Visundr rendi norðan; bað samnask Peitu hjalma til hverrar hǫmlu; eiki þótti gǫfugt gerzkum malmi; menn hræðask við klæði Gjúka ættar = Siden skete det, at fyrsten styrede den store flåde sydpå langs landet; da fik skibet lov til at skride; Visund løb nordfra; han befalede mænd med peitniske hjælme at samles til hver åre; skibet tyktes prægtigt med de russiske våben; mændene ræddes ved rustningen (de rustede krigere).
   10. Ljótu lauðri dreif útan á lypting ok skeiðar stýri bifðisk; fýris garmr hneigði fastliga fúru, glæstri golli rauðu; helt stirðum fýri-stǫ́lum norðan of Stafangr i Danaveldi; álar bifðusk; élmars typpi glóðu uppi, eldi glik = Det stygge skum Spröjtede ind over løftingen og skibets ror rystede; vinden stødte kraftig til skibet, prydet med det røde guld; du styrede de stive stavne nordfra forbi Stavanger til Daneriget ; striömmene skjalv og skibets mastetoppe skinnede foroven luende som ild.
   11. Hilmis kundr, skalt heyra í stefjaméli, hvé bǫ́ruð herskjǫld til Venða grundar; drótt heppinn hélug bǫrð af sléttum hlunni; aldri frák enn, at dǫglingr spenði fleiri skip til óðals þeira; vísi, valdið Venða sorg; þá vas flóð of ristit flaustum = Nu skal du høre, kongesön, i et afsnit, hvorledes du førte krigsskjold til Vendernes land; heldig lod du de frosne stavne trække ned af den glatte rulle; aldrig har jeg hørt, at nogen konge för har ført flere skibe til deres odel; konge, du volder Vendernes sorg; da blev havet furet af skibe.
   12. Skjǫldungr, fórt eldi of óþjóð; þá vas flotnum auðit dauða; kynduð, hlenna þrýstir, hæstan hyrjar ljóma suðr at Jómi; heiðit fólk þorði hvergi varða hallir i breiðu virki; buðlungr unnuð borgar-mǫnnum stalldræp hjǫrtu bjǫrtum eldi = Konge, du lod ilden hærge røverfolket; da måtte mændene dø; du tændte, røverkuer, höjt flammende bål syd ved Jom; de hedenske mænd vovede ikke at værge deres huse i den vide borg; konge, du indjog borgens mænd den störste skræk med den skinnende ild.
   13. Skjǫldungr, lézt valdit Venða sorgum við skíra Skotborgarǫ́; yngvi, sá fǫrnuðr þinn, es fenguð við minna helming, vas frægr; þar lá hæri valkǫstr, an varga ætt, víða runnin, mætti of klífa; þér vas sigr skaptr, virðum kunnr "verja" ens digra grams = Fyrste, du voldte Venderne kummer ved den klare Skodborgå; konge, det held, du fik med en langt mindre hær, blev berömt; der lå for höje valdynger til at ulvens æt, kommen langvejs fra, kunde klatre op ad dem; dig blev der givet sejr, berömte sön(?) af den digre konge.
   14. Hefnir Áleifs, fenguð yrkisefni; þú lætr hlakkar hauka drekka hrælǫg; slíkt gervik at mǫ́lum; nú mun kvæði aukask; fjórar ǫrva hríðir hefr þú, randa reyrar setrs rýrir, frœkn of gǫrvar á einum vetri; allvaldr, þú est kallaðr ofvægr = Olafs sön, du skaffede stof til digtning; du lader ravnene drikke blod; sådant gör jeg til genstand for omtale; nu vil digtet øges; fire kampe har, du, kriger, tapper haft i én vinter; konge, du kaldes uimodståelig.
   15. Vant keppinn Yggjar veðr viðr Helganes, þats mun æ uppi meðan heimrinn byggvisk; valgammr skók blóðugt fiðri í vápna rimmu; yngvi, þjóðum kuðr, þú fekt ǫll þeira flaust með hringum, en þú tókt síðan við meira sigri; jarl vissi sik missa foldar = Kraftig vandt du sejr i slaget ved Helganæs. som altid vil mindes så længe verden består; ravnen rystede sine blodige vinger i slaget; fyrste, berömt blandt folk, du erobrede alle deres skibe uden undtagelse og fik som følge deraf en större sejr; jarlen mærkede at han tabte landet.
   16. Ótti fengins golls, kunnuð hætta elgjum œðiveðrs á skelfðan grœði, eða fœðið ella flestan aldr und drifnu tjaldi; Vísundr berr þik, hollvinr minn, snarla glíkan hvǫssum hauki innan i lypting; aldri skríðr farligt eiki und fríðra fylki = Det erhværvede gulds frygt, du forstår det vovestykke at føre skibene ud på det oprørte hav eller også tilbringer du den meste tid under det skumbestænkte tælt; Visund bærer dig, min hulde ven, lig den hvasse høg rask i sin løfting; aldrig skrider et herligt skib med en skönnere konge ombord.
   17. Jǫfra bági, létuð eigi mannkyn hafna yðru nafni; hlenna þreytir, þú flýr hvártki byr né malm í styrjar broddi; hlunna reiðar búningr es, sem rǫðull renni upp í heiði eða vitar brenni; hrósak því, es hlenna dólgr glæsir herskip = Fyrsters modstander, du lod ikke menneskeslægten glemme dit navn; tyvenes kuer, du flyr hverken ild eller våben (stående) forrest i kampen; dit skibs prydelse er som når solen rinder op på den Skyfri himmel eller bavner brænder; jeg priser det, at tyvenes fjende udruster sine krigsskibe prægtig.
   18. Mǫnnum lízk, es mildingr rennir sævar skíði Meita hlíðir, jafnt sem engla fylki himna þengils renni unnir ofsamt = Det forekommer mændene. når fyrsten lader skibet løbe henover havet, ganske som om det var himmel-kongens engleskarer, der samlet svævede hen over bølgerne.
   19. Frák, at þjóðir elska eyðendr grœði lostins geima Vals et næsta goði í þessum heimi; inndrótt þín es hǫfð at minnum = Jeg ved, at folket elsker søkrigeren næst efter gud i denne verden; din hirdskare vil (altid) mindes.
   20. Skjǫldungr, annarr gramr, œðri þér, mun aldri fœðask und sólu = Fyrste, en anden konge, ypperligere end du, vil der aldrig fødes på jorden.